Tro og tvil

Du er enten innafor eller utafor! Ikke noe krøll her, svart eller hvitt. Heier du ikke med oss så er du helt imot oss. I mange ting er det slik. Men så hender det likevel at det smyger seg inn litt usikkerhet. En liten følelse, uro, en tanke som skurrer. Kanskje du ikke føler deg like overbevist som de rundt deg. Kanskje tanker eller følelser er litt ”grå”. Du tviler. Er det rett å gjøre dette? Var det en god måte å møte henne på? Er det helt sant slik som han sa det? Bør jeg gå videre i dette forholdet? Skulle vi vente med å ha sex? Er det jeg tror på helt feil? Er jeg verdt noe over hodet? Har livet egentlig en verdi?

Det er sunt med en viss skepsis og det å stoppe opp og stille kritiske spørsmål til oss selv og våre omgivelser. Ellers blir vi jo bare noen dotter som fyker rundt omkring med vinden, formløse og uten farge. En viss tvil til sterke autoritetspersoner, til tabloide sannheter og egne fordommer, er veldig sunt!

Men så er det slik at det og er mange slags tvil som kan nage og slite i oss. De fleste typer tvil går nokså fort over, men noen blir liggende lenge. Mye tvil er en vond opplevelse for mange. Den kan tappe oss helt for krefter. Tvilen kan komme gradvis for så å bli helt altoppslukende, eller den kan være der som en jevn ”murring” inni oss.

Noen ganger kan vi kretse så mye rundt i forhold til noe at vi bare må prøve å hoppe ut av spiralen og ta pause fra hele problematikken for ikke å kveles helt. For det er sannelig ikke all tvil som er sunn og produktiv! Men ofte vil det være dumt å overse tvilen også, for om vi lukker den inne i stedet for å snakke med andre om den, så blir den liggende der som et åpent sår. Noen ganger kan tvil kanskje være en måte for vår egen samvittighet til å få oss til å stoppe opp på fordi vi trenger en kursendring? Som en instinktiv eller Gudgitt bremse inni oss?

Vi kan tvile fordi vi har intellektuelle problem med noe, at noe blir irrasjonelt for oss eller at vi ikke får brikkene til å passe sammen. Andre ganger kan det være en følelse av usikkerhet som vi ikke kan forklare, og som ikke har med logikk og fornuft å gjøre. Eller vi kan få tvil fordi våre erfaringer krasjer med våre tanker om noe. Det kan for eksempel hende at noen synes det er vanskelig å tro på en kjærlig Gud når det er så mye vondt som skjer med andre mennesker eller med dem selv. Men ofte skjønner vi ingenting av tvilen over hodet. Den bare er der, sniker seg innpå og irriterer hjernebarken.

Religiøs tvil

Dessverre er religiøs tvil – som mange av oss har kjent på – noe som ofte ikke blir seriøst tatt opp hos ”de troende”. En kunne nesten tro man var redde for å bli smittet av tvilen om den ble tatt opp! Ofte føler en seg nesten litt brysom når en våger å stille spørsmål eller ikke er så heltent som ”de andre”. Eller kanskje det sniker seg inn en følelse av at jeg er litt mindre verdt eller dum, som en b eller c – troende? Men det å tvile er naturlig, og er ikke et tegn på en moralsk eller intellektuelt dårligere personlighet. Det er lov å tvile! Når vi ser så mye rart som skjer i verden, og når vi roper til en Gud som oftest er usynlig for oss, da er det slett ikke lett! Det å leve i tro, uten å se som Paulus skriver til en menighet (2. Kor 5, 7) kan være fryktelig vanskelig.

Når vi leser ting i Bibelen som “han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes hit og dit av vinden” (Jak 1, 6) kan noen og enhver føle seg liten med sin tvil! Og Bibelens negative fokus rundt tvil skal slett ikke feies bak en stol, den kommer også fram i Salme 18, 26: “Du er trofast mot den som er tro, helhjertet mot hver helhjertet mann.” Men disse to versene forteller oss også noe vesentlig om tvil. Det første beksriver vel veldig bra hvordan situasjonen er når vi er veldig usikre og i tvil, og hvordan den vil kunne begrense vår frimodighet og muligheter. Salmen gir oss en vesentlig nøkkel til å forstå Bibelens advarsel mot tvil: Den kan skade oss fordi den gjør oss mindre trofaste i forhold til Gud og det vi ønsker å fastholde som sant og rett. Tvil på Gud, medmennesket, oss selv og våre muligheter kan både gjøre oss vinglete og passive. Tvil må og sees i sammenheng med forståelsen av troen. Den kristne ro handler primært om et aktivt forhold til Jesus, og om vi tviler på at Jesus vil oss godt eller er der, så vil det hindre oss i å gi ham tillit og søke kontakt med ham. Men i følge Bibelen hindrer det ikke Jesus i å søke oss – som en kan se for eksempel i Lukas 15, 11 og utover om den bortkomne sønn.

Tvil er ikke det motsatte av tro. Det motsatte er benektelse og total avvisning. En av dem som følgte Jesus på nært hold – Thomas – er kjent som tvileren blant apostlene. Han tvilte på om Jesus hadde stått opp igjen. Og det er vel forståelig nok? Jesus – som mange trodde skulle regjere som konge i politisk forstand – var blitt korsfestet som en vanlig simpel forbryter. Han døde etter 6 timer og ble begravd i full fart før sabatten begynte. Så kommer noen og sier han har stått opp fra de døde! Hvem hadde vel ikke tvilt på dette? Men i stedet for å fnyse av denne trospingla som ikke trodde hva Jesus hadde sagt på forhånd og hva han så med egne øyne, ba Jesus Thomas ta på naglesårene i hendene og spydsåret i siden. I disippelens følelse av troløshet og tvil, så var likevel Jesus trofast og gav Thomas det han trengte for å komme videre.

Hvordan takle åndelig tvil?

I følge Bibelen prøver djevelen å bryte ned vår tillit til hverandre og Gud. Det er viktig at vi våger å være ærlige på vår egen tvil. Ærlige både ovenfor oss selv og andre. Bibelen forteller om at vi alltid kan fortelle sannheten direkte til Gud om hvordan vi har det. Mange av det gamle testamentet sine salmer og tekster, forteller om mennesker som roper til Gud med frustrasjon, sinne og anklage så dette tåler han nok. Om Gud først finnes, så kjenner han vel til vårt indre likevel! Det kan være godt å lette på trykket gjennom å få satt ord på våre tanker og grublerier, vår forvirring og sinne, glede og savn. Vi har faktisk også lov å si til ham at vi ikke orker mer grublerier en stund, og bare overlater oss selv til hans nåde.

For noen kan det være godt å få lese i Bibelen når de har tvil, mens andre ikke klarer det. Kanskje de har mer utbytte av å lese dikt eller en god bok eller være sammen med andre mennesker. Mange får stort utbytte av kristne symboler og sakrament som å tenne lys, bildemeditasjon, å gå til nattverd, skriftemål (bekjennelse av synder for en prest eller sjelesørger med etterfølgende syndsforlatelse), salving ved sykdom, m.m..
Om vi tviler og sliter med troen skal vi likevel vite at det er lov – og ofte naturlig – å tvile. En av de tolv disiplene til Jesus som så alle undrene og gikk sammen med Jesus hver dag, tvilte jo! Hadde de troende vært mer flinke til å erkjenne egen
tvil, tror jeg vi kunne fått alminneliggjort noe som så mange sliter med. Stor tvil kan ofte ta tid å komme ut av, og væreveldig smertefull å være inne i. I forhold til tvilen som vi ikke kan sette ord på, så sier Paulus at Den Hellige Ånd selv ber for oss og alt det vi har i vårt indre dyp – jamfør Rom 8, 26: “På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord.” Av og til kommer det situasjoner hvor vi må velge å ha tillit til Gud på tross av ting som skjer rundt oss og følelser inni oss. Nettopp når vi er svakest, er det viktig å beholde tiltroen til Kjærligheten og ikke gi den opp. Da kan vi trenge det å gå i tro, ta sjansen og legge vekk frykten i den grad vi klarer det.

Er tvilen Guds skyld?

Når vi kjenner mye medgang så kan vi føle oss sikre og sterke i troen. Vi føler kanskje sterkt på et Guds nærvær. Dessverre kan dette igjen føre til en egenfokusert, navlebeskuende, oppblåst selvsikkerhet sånn at vi begynner å gå våre egne veier – og dermed beveger oss bort fra Guds optimale plan for våre liv. Vi kan ofte ”glemme” Gud når alt går bra, og det er kanskje noe av grunnen til at i det rike vesten er kirkene i tilbakegang i forhold til i den fattige delen av jordens befolkning? Så når vi etter hvert igjen møter motgang igjen, vil vi kunne anklage Gud for å være fjern eller borte. Da kan det jo kanskje være betimelig å spørre om hvem som egentlig ble fjern fra hvem! Bibelen gir oss et løfte i forhold til dette med Gudsnærvær i Matt. 28, 19-20, selv om vi slett ikke alltid kan kjenne det slik: ”Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!”

Det kan hende at Gud gir oss prøvelser av forskjellig slag for at vi skal lære noe mer om livet, oss selv og våre medmennesker. Kanskje han må ta fra oss et overmot eller en fanatisme som skader andre og fjerner oss fra seg? Kanskje han må lære oss å stole på ham, eller han vil forberede oss på senere enda tøffere slag – altså herde oss slik en fotballspiller stadig må få nye utfordringer for å utvikle seg? Med dette menes slett ikke å si at all tvil kommer fra Gud, eller kommer fordi vi vimser vekk fra hans vilje! Bibelen beskriver en Gud som ønsker fellesskap og at vi skal ha det godt, og mye destruktiv tvil hindrer oss i begge disse tingene.

Satans tvil

Tvil kan være en sunn innstilling i forhold til mange ting da det kan gjøre at vi tenker oss mer grundig om før vi kaster oss uti noe eller blindt følger autoriteter. Men tvil kan og ha en rendyrket destruktiv side. Bibelen sier at vi har flere åndsmakter enn Gud og hans engler; den falne engel Lucifer – Satan – er ifølge kristen tro en makt som kjemper mot Guds vilje. Ordet Satan betyr ”fiende” eller ”motstander” og ”djevel” betyr ”den falske anklageren”. Dermed ligger det mye i navnene hva han er ute etter og hvordan han går fram. Bibelen lærer at Satan forteller løgner og søker å skape splid og tvil både i forhold til Gud og i forhold til våre medmennesker.

Bibelens skapelsesberetning kan være et eksempel på dette. Satan får først Eva til å tvile på Guds ordning og han sår også splid mellom menneskene: ”Men slangen (…) sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen? Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen, men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den … Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! (…) Så tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann (…) Adam og hans hustru skjulte seg for Gud… Da kalte Gud Herren på Adam og sa til ham: Hvor er du? Han svarte: Jeg hørte deg i hagen, og da ble jeg redd… Har du ett av treet jeg forbød deg å ete av? Adam sa: Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt.” (fra 1. Mosebok kapittel 3.)

Bibelen sier at djevelen ønsker å få oss til å bli urolige, og vil få oss til å vende oss mot hverandre og mot Gud. Jesu lignelsen om såmannen illustrerer også hvordan han ønsker å snappe bort sannheten, jamfør Markus 4,15: ”Men de ved veien er de som ordet blir sådd i, og når de har hørt det, kommer straks Satan og tar bort ordet som er sådd i dem.”

Dessverre er løgnens garn ofte veldig vanskelig å se. Satan kamuflerer seg og sine planer på mange måter, noe 2. Kor 11, 14f og illustrerer: ”Og det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv skaper seg jo om til en lysets engel! Da er det ikke noe stort om også hans tjenere omskaper seg til rettferdighets tjenere. Men for dem skal enden svare til deres gjerninger.” Djevelen kan for eksempel bedra oss gjennom å fylle vår oppmerksomhet med andre ting – fra tv til klær og andre aktiviteter. Eller han kan kle seg i en kvasivitenskaplig, politisk eller nyreligiøs drakt. Og som Åp 12, 9 slår fast om hans mål: ”… han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden.”

Denne artikkelen ble skrevet på Wednesday, March 1st, 2006 kl. 11:00 am og oppført under kategorien Religion og Gud, Tro og tvil. Du kan følge med på svar på denne tråden gjennom RSS 2.0 feed. Du kan skrive en kommentar, eller trackback fra din egen side.