Hva skjedde egentlig på de første kirkemøtene?
Akkurat som Bibelens tilblivelsesprosess, og Jesu sitt liv, er kirkemøtene og kirkens tidlige teologi omspunnet med mange myter og eventyr. Denne oversiksartikkelen vil se litt på hva som egentlig foregikk på møtene i kirkens spede begynnelse…
Det første kirkemøtet var et lokalt i år 49 i Jerusalem, noe som bevitnes i Apostlenes Gjerninger i det nye testamente, mens det første felleskirkelige møtet var i Nikea i 325. Så var det kirkemøter i Konstantinopel i 381, i Efesos i 431, i Chalkedon i 451, Konstantinopel i 553 og 680-681 og i Nikea i 787.
Det som ble drøftet på kirkemøtene har vi gode skriftlige kilder på, og derfor er det litt rart at de er blitt så myteomspunnet. Innen new age har man hevdet – uten fnugg av historisk dokumentasjon – at kirken der sensurerte skrifter den ikke ville ha med, blant annet skrifter som skulle støtte sjelevandring. Andre har hevdet at det der ble vedtatt med knappt flertall at kvinnen hadde sjel, og Den Hellige Ånds eksistens. Man er noe usikker på hvordan denne vandrehistorien har oppstått (noen kobler det til en misforståelse ut fra et skrift til Gregor av Tours). Kari Vogt oppsumerer det greit med å si (i en ellers svært kritisk artikkel): ”Kirken har riktignok til alle tider hevdet at kvinnen har en udødelig sjel, akkurat som mannen. Myten om at det måtte et kirkemøte til for å slå det fast, bør avlives en gang for alle.”
Myten rundt Den Hellige Ånd kan komme fra Øverlands ironisering i ”En kjetters bekjennelse”, som igjen kan være en feilerindring av Voltaire sin sarkastiske ”… etter mye debatt, bestemte den Hellige Ånd det slik på kirkemøtet…”. Alternativt kan det og være en fjær som har vokst til fem høns etter kirkemøtet i Konstantinopel hvor man presiserte hvordan ånden skulle forstås i treenigheten.
Påstanden om holdninger og skrifter som støttet sjelevandring, er framstilt uttalige ganger. Men denne har heller ingen historisk fotfeste. Tvert imot er det ingen skrifter som var brukt i menighetene som åpner for dette. Det kan dog likevel være en viss fjær her, fordi første kirkemøte i Konstantinopel drøftet Origenes sitt syn på den preeksisterende sjel (og de avviste det). Men selv han snakket ikke om sjelevandring, men om sjelen hadde et tilholdssted før vi ble født. Ja, Origenes selv avviser ettertrykkelig tanken på predestinasjon i sitt bibelkommentar fra 247 hvor han blant annet sier ”dogmet om reinkarnasjon, som er fremmed for Guds rike. Det er ikke overlevert ved apostlene og heller ikke fremsatt noe sted i skriften”. Og som vi ser, dette er lenge før noen kirkemøter har sjanse til å ”sensurere”.
Det første kirkemøtet ble sammenkalt av keiser Konstantin som ønsket å holde på kristendommen som et samlende fundament for romerriket. Ett brennbart spørsmål her var hvordan forholdet mellom Faderen og Sønnen skulle forstås, og var foranledet av at presten Arius hadde kommet med uttalelser om Jesus som skapt av Gud m.m. som møtte sterke motreaksjoner i kirken. De formulerte først en uttalelse kun bygd på Bibelen som alle samlet seg om, men så brukte arianerne denne bekjennelsen for å forfekte sitt syn – og dermed formulerte de en ny utgave med mange antiarianske trekk; som for eksempel ”født ikke skapt”. Denne var det noen veldig få som ikke ville underskrive – Arius selv og noen få etterfølgere av ham. Men et veldig stort og nesten enstemmig flertall gikk god for at dette var en saksvarende og god måte å formulere den kristne tro på. Dette er interessant med tanke på at tanken om at Gud ble menneske egentlig er totalt fremmed og frastøtende både innen gresk filosofi og jødedom.