Tro og tvil

Om vi velger å tro at det finnes en Gud, og om vi tror han har skapt oss med en positiv hensikt, er det jo interessant å prøve å få kontakt med det guddommelige. Det virker litt pussig om Gud skaper oss, for deretter å ikke ønske noe kontakt med sitt skaperverk. Hvorfor gidde skape da? Men om Gud ønsker kontakt, hvorfor snakker vi ikke alle sammen med ham hver bidige dag da? Kanskje dette har med vår frie vilje å gjøre. I våre forhold velger vi selv om vi vil bli mer kjent med den andre eller ikke, om vi åpner opp eller stenger for kontakten. Sånn er det kanskje med Gud også?

Hvordan få kontakt?

Dette har mennesker grublet over til alle tider og alle kulturer. Noen lager mange magiske ritualer som de tror kan hjelpe, noen sverger til å bare se inn i seg selv. Noen søker et hellig sted, andre et orakel. Kanskje er det egentlig ikke så vanskelig eller mystifystisk å vite hva vi skal gjøre?. Jeg mener: Hva gjør vi når vi blir forelska i noen? Eller vi bygger nære vennskap? For å få dype, nære og ikke minst sanne fellesskap må vi bruke tid. Vi må lytte, se og snakke. Men vi må også våge å dele ærlig. Sannhet og kontakt må ligge til grunn for ekte forhold med våre medmennesker, hvorfor ikke bruke dette også vedrørende søken etter fellesskap med det guddommelige? I dag er faste og periodevis isolasjon fra andre inntrykk eller mennesker for å lytte og be, en fremmed tanke. Men i alle forhold er det godt med litt kvalitetstid bare oss to. Enten det er min bedre halvdel, broderen på besøk, en gammel venn eller Gud. Det kan være gjennomen helgetur på fjellet med Bibelen, en dagstur i skogen i samtale med Gud eller noen timer i stillhet. Vi må kanskje skjerme oss litt for alle slags forstyrrelser – prioritere vekk noe – for å få mulighet til å fokusere mer på Gud?

Krøll på linja – og litt om valg

Selv om jeg kan ønske å gi Gud en motorvei inn i midt liv, så er det veldig fort for meg å begrense adgangen for Ham. Det er mange grunner til at jeg ikke alltid rusler sammen med Gud. En ting er at jeg lett kan la meg distrahere. Vi har alle hørt om tidsklemma – hvordan vi ikke rekker å strekke til i forhold til alt vi vil gjøre. Eller det kan være overfloden av informasjon og inntrykk som gjør at vi mister oversikten og evnen til å se det viktige. Eller krysspress og gruppeforventninger – hvordan vi møter egne og andres forventninger til hvordan vi skal være og hva vi bør gjøre, og søker å tilfredstille alt og alle. Eller det kan være annet som sløver meg ned. Det pussige er at de mange mener disse tingene som stresser oss opp og tar styringa er dumt, men et velger ikke et klart flertall likevel å fortsette å kave rundt som høns i den illusjon at vi ikke har noe valg?
At vi i vår opplyste tid prøver å ta fra oss selv den viljefrihet Gud har lagt ned i oss, er vel en av vestemss mer raffinerte løgner. For all del; som tobarnsfar til 2 under 2 år vet jeg litt om å føle at jeg ikke strekker til eller har for dårlig tid, og er du for eksempel alenemor så har du i sannhet tøffe dager. Men likevel; om vi lar oss fange fullstendig av alle slags… bobler, da har vi valgt å la omverdenens tumulter velge for oss. Passivitet er også et valg, enten det gjelder noen vi ser er ensomme men feiger unna å kontakte, mangel på prioriteringer eller i forhold til Gud. Det er litt farlig å nevne slik, fordi erfaringsmessig er det de av oss som ikke trenger høre det som tar det mest til seg. Men poenget er ikke at vi må gjøre og stresse så utrolig mye mer, men at vi må skjerpe inn fokus. Akkurat som jeg som far må oppdra mine barn og foreta noen valg for dem, må jeg gjøre det i mitt eget liv også.

Bibelske glimt om fellesskap med Gud

1. Mosebok sier om Enok og Noah at de vandret med Gud. Det er et bilde på hvordan de gikk sammen i fellesskap – hadde samme retning. I 2. mosebok sier Gud at han vil bo blant Israels barn og være deres Gud – og de skal kjenne dette. Gud søker ikke å være en fjern majestet uten kontakt med sin skapning, han vil bo midt i blant oss, og la oss erfare seg som en realitet i vår hverdag. Gud vil være en livserfaring, noe som betyr noe for oss. Bibelen er fullt av understrekninger om at Gud søker felleskap med oss, og at vi trenger felleskap med Ham. Vi er skapt for fellesskap med skaperen. Sal 42, 2 sier det poetisk: ”Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud.” Vi vil ikke føle oss virkelig hele, ha total lykke og fred uten dette fellesskapet.

Bibelen om å ha kontakt med Gud

”Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.” (Åpenbaringsboken 21, vers 3 og 4)
Gud møter oss alle med ufortjent nåde, men vi velger selv om vi vil ta i mot fellesskapet med ham. Bibelen sier en god del om å bevare fellesskapet og åpne hjerter oppover til Gud. For å gå rett til hovedpoenget kan vi se hva Jesus sier i Johannesevangeliet: ”Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg.” En må forbli i Jesus – gi sitt eget til ham og la han få komme inn og prege oss. Selv om det innebærer noe så kjempeskummelt som å gi slipp på litt av kontrollen. Det å skulle “slippe Jesus inn” er noe som gjerne blir veldig lettvint snakka om. Men det kan være beintøft. Å gi Gud førersetet i våre liv er det tryggeste, men også det vanskeligste for mange mennesker å gjøre. Johannes påpeker i sitt første brev nødvendigheten av å holde fast ved å bruke ordet – altså Bibelen. Jesus formidler også felleskap gjennom nattverden. De fire b’er er en kristen tommelfingelregel i forhold til å bevare et åpent hjerte for Gud: Bønn, Bibel, brødsbrytelse (nattverd) og brorskap (fellesskap).

…og konsekvenser for de rundt oss

Bibelen sier altså at vi er ment til fellesskap med Gud. Men vi er også sosiale og skrudd sammen for å være sammen med andre og tjene hverandre. Disse dimensjonene henger sammen. De er avhengige av hverandre. Gudsforholdet gjør noe med oss i forhold til vår neste, og det kristne fellesskapet vil kunne styrke vår tro. Paulus snakker om felleskapet med nesten i mange brev. Ef 4: ”Jeg formaner dere altså … at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med, med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet.” I Kol 2: ”at deres hjerter må bli trøstet, så de kan knyttes sammen i kjærlighet, og nå fram til … kunnskap om Guds hemmelighet … Kristus.” Våre hjerter skal knyttes sammen i kjærlighet og nå fram til Kristus. Og ikke minst fra Jesus: ”at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg.”
Dessuten: Hvordan skal vi kunne si vi har fellesskap med den personifiserte kjærlighet om vi er likegyldige ovenfor de ved siden av oss? Om vi virkelig tror på at vi alle er lemmer på Kristi legeme – unike, verdifulle puslespillbrikker i en vakker mosaikk – så kan vi vel ikke la ei brikke – et menneske med følelser og lengsler – holdes utenfor?

Denne artikkelen ble skrevet på Friday, March 17th, 2006 kl. 9:36 am og oppført under kategorien Liv og teologi, Livet som kristen, Religion og Gud, Tro og tvil. Du kan følge med på svar på denne tråden gjennom RSS 2.0 feed. Du kan skrive en kommentar, eller trackback fra din egen side.