Tro og tvil

Forord:

“Det finnes bare et virkelig viktig spørsmål, og det er spørsmålet om Guds vesen og natur. Fra det får alle andre spørsmål sin verdi.”

- Emil Brunner

Treenighetslæren er ofte omtalt som vanskelig i kirkens lære. Dens tilhengere vet ofte ikke hva den bygger på og dens motstandere bruker store bokstaver på en avvisning med henvisninger til Bibelen og religionshistorien. Da jeg kom i en skriftlig debatt med en venn som tilhørte Jehovas Vitner, bestemte jeg meg for å innhente informasjon om denne læren fra dens tilhengere og motstandere, samt studere Bibelen og historien, for å komme mer til bunns i om det er en kristen læresetning eller ikke.

Under arbeidet har jeg sett mange eksempler på menigheter og miljø som har angrepet en oppkonstruert treenighetslære – for eksempel hos Nardus som konstruerer og angriper en lære som ikke finnes blant kristne menigheter.[1] Jeg vil derfor i rederlighetens navn konsentrere meg om å drøfte den virkelige lære, slik den leves og tolkes av kirkene og bekjennelsesskriftene, og ikke noe falsum lagd av fordommer eller uvitenhet. Under arbeidet har jeg i tillegg til mye bibelstudie og en del historielesning, hentet informasjon direkte fra forskjellige kirkesamfunn som pinsevenner, den katolske kirke, lutherske kirker, tverrkirkelige forum, m.m., samt hentet informasjon fra denne læres motstandere som Jehovas Vitner, unitarene og Jesu Kristi Kirke av de siste dagers hellige (mormonene).

Hva er læren og hvilke alternativ presenteres?

“De burde bekjenne, att Faderen er Gud, Sønnen Gud og Den Hellige Ånd Gud, så som de er blitt undervist gjennom de guddommelige ord og av dem som forstått dem i deres dypeste betydning. Mot dem som åpent beskylder oss for å være treteister, skal vi svare, att vi bekjenner en eneste Gud, ikke i spørsmål om antall men i spørsmål om naturen. Da allting som kalles ett er ikke absolutt ett til antall og ikke heller usammensatt i spørsmål om naturen. Men Gud bekjennes universelt være usammensatt og ikke sammensatt. ”

- Basilius, Til Caesareans, Brev 88 (år 360)

Mormonene forkynner Jesus som en av mange guder – som en eldre bror som vi skal lære av i vår ferd for selv å bli guder. De har dermed naturlig nok måtte avvise Jesus som den eneste Gud. Jehovas vitner mener Jesus ikke er Gud men erkeengelen Mikael, og har brukt mye tid på å polemisere mot treenighetslæren og det kristne syn på Jesus som Gud.[2] Unitaristene har på sin side sagt at Jesus, Faderen og Ånden er helt det samme og avviser noe samspill mellom disse. Det er og av flere blitt argumentert ut fra misforståelser av hva treenighetslæren går ut på. De har beskyldt de kristne kirker for å forkynne en forvirrende lære om flere guder, at de forskjellige personer skulle være 1/3 gud hver, at kirken først fant opp læren langt utpå 300-tallet og da på ubibelsk basis. I denne artikkelen skal vi se litt kort på hva som så har vært kirkens lære og utvikling – og utforske de alternative løsningene og innvendingene. Følgende beskrivelse vil nok være temmelig uforståelig for mange, og vi kommer mer tilbake til hjelpebilder om dette senere i artikkelen, men her vil hensikten være kun kort å si hva kirken faktisk har lært.

Vi så fra sitatet at Basilius forklarer treenigheten som tre jevnbyrdige “personer” som er en substans, Gud er en – men består av Faderen, Sønnen og Ånden. Man kan si at treenighetens mysterium handler om hvem Gud er i seg selv. Allerede fra oldkirkens tid var det viktig å poengtere at de ikke trodde på tre guder (triteisme), men på en Gud i tre personer eller distinksjoner – alle av samme vesen og med lik rang. Det er videre understreket av kirkefedrene at de guddomlige personene ikke deler opp den guddomlige enheten mellom seg, men at hver og en av dem er Gud helt og fullt. Gud, som av en del av kirkens teologer er kalt den guddomlige substansen, væren eller vesen, er en i sin natur. Men de guddomlige personene blir av kirken ikke bare sett på som navn for ulike sett for Gud å opptre eller være på – i motsetning til hva modalismen og unitarismen forfekter. Videre har kirkene som støtter treenighetslæren (omtrent alle kirkesamfunn bortsett fra den unitariske kirke, mormonerkirken og Jehovas vitner) en felles betraktning om at når en betrakter hver og en av de guddomlige “personene”, finner vi Gud i alle, og til sammen utgjør de den Guddommelige treenighet; en Gud med tre distinksjoner.

Ordbruk i skrifter og bekjennelser kan være forskjellig i forhold til formuleringer som inkarnasjon, manifestasjon, person, vesen, osv, men poenget er hele veien det samme: Gud er en Gud. Jesus er Gud. Faderen er Gud. Den Hellige Ånd er Gud. Så langt kan unitaristene med flere være enige med kirken, da de lærer at disse tre bare er forskjellige “ansikt” for Gud. Så hvorfor ikke stoppe der “mens leken er god”? Grunnen til at kirken fant det tvingende nødvendig å presisere at Faderen og Sønnen ikke bare er to navn eller manifestasjoner for akkurat det samme, er for også å ta på alvor for eksempel det at Jesus ber til Faderen, skal sende Den Hellige Ånd, osv. – med andre ord ta hensyn til Bibelens egen differensiering av Gud (Se Hvorfor ikke bare beskrive Gud, Jesus og Ånden som en person (hva er galt med modalisme og unitarisme)?) og Bibelens vitnesbyrd om samhandlingen mellom de forskjellige distinksjonene i Noen bibelvers om den treenige relasjon).

Når kom læren?

Kritikere av treenighetslæren har altså angrepet den på forskjellig grunnlag, og mye har gått i forhold til hvordan den har utviklet seg historisk. Man starter gjerne med å spørre om det ikke er rart at “treenighetslæren” ikke står i Bibelen. Her må vi huske at selve formuleringen ikke er hellig i seg selv, bare et forsøk fra kirken på å kortfattet si noe om de sonderinger Skriften gjør i forhold til Gud. Begrepet oppsto i en tid med mange angrep på Bibelens autoritet og kirkens lære, som et forsøk på å være mer konsis i forhold til angrep både fra personer innenfor og utenfor kirken. Det var motstrebende at kirken tok i bruk andre ord enn kun sitat fra Bibelen selv, men dette ble gjort da arianerne også brukte en del løsrevne skriftsted for å forfekte sitt syn. Det er mange teologiske uttrykk – som forsoningsdøden, rettferdiggjørelse, m.m. – som ikke står i Bibelen, men som er menneskelige forsøk på å sammenfatte dens vitnesbyrd.

De eldste kirkemøtene og trosbekjennelsene – den athanianske, nikenske og apostoliske, understreker alle treenigheten. I det 2. konsil i Konstantinopel slo de også uttrykkelig fast “Treenigheten av ett og samme vesen”. Allerede fra oldkirken er dette blitt angrepet, og dette har nok vært med på å framskynde Bibelens kanonisering (hvilke bøker som skulle regnes som autoritative).[3] Vi ser også at de første kirkemøter, med de trosbekjennelsene man formulerte der, er preget av denne debatten. Grunnen til at saken var viktig for kirken er at den ikke bare berørte et abstrakt dogme om Guds indre vesen, men selve forståelsen av Skriften og hvem Jesus egentlig er. Interessant nok i lys av noen av vår tids sekter som angriper læren om Jesus som Gud, bestod ikke stridighetene i første rekke om Jesu guddomlighet – men i om Jesus kunne ha vært et sant menneske. I det hele tatt var tanken om de tre personene i Gud ikke i fokus som noe kontroversielt de første tre århundrene etter Kristus, men snarere hvem Jesus var, synet på materien og forholdet til jødedommen og loven.

Noen hevder at læren først skulle ha blitt oppfunnet på 300-tallet, da kirkemøtene offisielt stadfestet den. Dette er historisk feil. Allerede de eldste kirkefedrene som for eksempel biskop Ignatius[4] (død 98/117) og biskop Ireneus[5] (115-190) bevitner noe helt annet allerede fra før år 100 (se fotnoter for eksempler på sitat fra disse). En omfattende samling av skrifter fra kirkefedrene som levde før kirkemøtet i Nikea, finner vi i bokserien “the ante-nicene fathers”. Her finner vi at de førnikenske fedre brukte ordet trinity 106 ganger. Ofte ble det funet sammen med adjektiv som hellig, evig, perfekt eller mest guddommelige. I mange av disse skriftene ser vi også hvordan de klart bekjemper tre grupperinger, nemlig modalistene, triteistene og de som bekjempet Jesu guddomelighet.

Man kan undres over hvorfor treenighetslæren ikke ble eksplisitt og formelt vedtatt før kirkemøtet i Nikea i år 325. Dette kan kortfattet besvares på flere måter: For det første var det ingen kirkemøter før 325 – bortsett fra apostelmøtet i Jerusalem som er bevitnet i apostlenes gjerninger kapittel 15. Læren ble altså stadfestet ved det første organiserte kirkemøte. Det å holde et større kirkemøte ville vært en umulighet tidligere da de kristne var en forfulgt minoritet hvor tusener led martyrdøden for sin tro. Så ble kristendommen statsreligion i romerriket under keiser Augustin. Videre ser vi klart fra kirkehistorien noe vesentlig om grunnen til formuleringene man samlet seg om: Presiseringen av Jesu to naturer – at han var sann Gud og sant menneske – og om treenigheten, kom fordi kirken ble angrepet dels innenfra (mest kjent er striden med Markion og striden med Arius[6]) og dels fra datidens religiøse og filosofiske hellenistiske tanker og den gnostiske bevegelsen.[7] Hadde det vært Adam eller Moses som ble kritisert, hadde det vel kommet presiseringer om dem også, men her var det frelserens natur og Guds vesen som ble angrepet. Med andre ord levde kirken i sin samtid og gav respons på de syn som til enhver tid gikk på akkord med Bibelen og overleveringene fra apostler og kirkefedre.

Theofilus av Antiokia (116 – 181) var antakelig den første som brukte selve ordet “trinitas” for å beskrive Guds natur. Omtrent samtidig begynte Tertullian (160-220) å beskrive Gud slik. Og formuleringen ble mer og mer vanlig etter hvert når man skulle sammenfatte Bibelens lære om Gud på en kortfattet måte. Bakgrunnen for dette var ikke å innføre noe ny lære i kirken, men å forklare gjennom en mer konsis språkbruk hva Bibelen lærte og kirken trodde på i møte med angrep på læren om de tre personer og den ene Gud.

I dag bruker noen sitater fra flere av oldkirkens biskoper til å skulle tilbakevise treenighetslæren, nemlig fra Eleutherus, Victor, Zephyrinus og Calixtus. Disse, som de fleste kirkefedre, formulerte skriftlig en klar tro på at Jesus var Gud åpenbart i kjødet og følgende kan siteres fra dem for å illustrere dette: “Jeg vet at der er én Gud, Jesus Kristus, og jeg kjenner ingen annen.” “Sønn og Fader er simpelthen forskjellige manifestasjoner av den ene Gud.” “Gud ble sin egen Sønn. Jesus Kristus var inkarnasjonen av den ene Gud.” Dette er av enkelte blitt fremstilt som i motsetning til kirkens lære som visstnok skal forkynne noe annet enn læren om den ene Gud. [8] Men at Jesus er den ene Gud er noe som enhver tilhenger av treenighetslæren er enige i, så dette blir utelukkende eksempel på at misforståelser av hva læren er, har ført til kraftig skivebom i en del sammenhenger.

Vi ser altså at treenighetslæren spores tilbake til de eldste kirkefedre og kirkemøter. Videre er det interessant å se at læren ikke var kontroversiell under middelalderen. Det som ble diskutert i forhold til den da, var hvordan man skulle forstå forholdet mellom de tre; for eksempel som en kjærlighetsrelasjon ala Augustin eller som noe annet. Da vi fikk den første kirkesplittelse mellom østkirken og vestkirken (ortodoks og katolsk) var bla en formulering i den reviderte Nikeaformuleringen Nicenum avgjørende – om Ånden utgikk av Faderen eller Faderen og Sønnen. Men det var ikke strid om de alle var Gud, og da den ene Gud. Videre er det jo interessant at det ved reformasjonen ikke var stridigheter omkring treenighetslæren som gjorde at reformatorene som Luther og Calvin brøt med moderkirken, og de nye kirkesamfunn formulerte heller ingenting nytt her. Dog fikk vi oppblomstring av den unitariske kirke, særlig i Trannsylvania og Polen i kjølvannet av reformasjonen. I moderne tid ser vi at de nyere kirker har blitt dannet gjerne ut fra forskjellig dåpssyn eller syn på karismatikk og nådegaver. Men disse har heller ikke bygget på noe annet enn den klassiske treenighetslæren.ellom Faderen, Sønnen og Ånden, om man skal trekk

Hvorfor ikke bare beskrive Gud, Jesus og Ånden som helt den samme, en person (hva er galt med modalisme og unitarisme)?

Unitarismen, The Way International og det syn som blant annet William Marrion Branham har gjort seg til talsmann for, mener at Jesus, Faderen og Den Hellige Ånd er en og samme “person” og helt identiske. Det vil altså si at Faderen = Sønnen = Ånden. Denne tanken virker nok veldig besnærende, da man da slipper den vanskelige tanken om at Gud er en – men med tre “personer”, men den vil reise flere spørsmål enn den besvarer – og går imot hva Bibelen for øvrig vitner om. Hvordan skal man for eksempel da forstå Matt 3, 16f (med min understreking): Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: “Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.” Her ser vi altså at Jesus døpes, Den Hellige Ånd kommer som en due mens Gud Fader taler fra himmelen. Alle tre er beskrevet samtidig – på hvert sitt sted med hver sin rolle!

Et annet påtrengende spørsmål om Fader, Sønn og Ånd er den samme, er hvilken mening gir det da at Jesus befalte å døpe i alle tre navn? Se Matt 28, 19a: “Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn”. Andre ting å merke seg er hva Jesus sier i Joh. 14,16f: Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal bli hos dere for alltid: sannhetens Ånd. Og i vers 26 står: Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Om Faderen, Den Hellige Ånd og Jesus er den samme, hvorfor skulle da Jesus be til seg selv om at han skal sende seg selv til disiplene? I samme kapittel vers 23 sier Jesus følgende: “Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.” Hvorfor skulle Jesus si “vi” om han vil komme alene? Et annet eksempel er i Luk 22,42: “Far, om du vil, så ta dette beger fra meg! Men la din vilje skje, ikke min.” Ba Jesus til seg selv? Den samme meningsløshet ser vi da i Jesu bønn i kapittel 17 hvor han ber til sin Far. Når vi leser Johannes 5, 19-47 ser vi at Jesus forteller at han ikke kan gjøre noe av seg selv, men bare hva Faderen har vist ham – vers 19: Men Jesus tok til orde og sa til dem: Sannelig, sannelig, det sier jeg dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. Det Faderen gjør, det gjør også Sønnen.

I Joh 6, 37f sier Jesus “Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke støte bort. For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, som har sendt meg.” Vi kan og lese fra når Jesus blir fristet, at Ånden ledet ham ut i ørkenen – Matt. 4, 1: “Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å fristes av djevelen.” Blir det mening i vers som dette om man ikke skiller personene i treenigheten? Vi kan fortsette med Joh 6,57: Likesom Faderen, den levende, har sendt meg, og jeg har liv ved ham, slik skal også den som spiser meg, ha liv ved meg. Jesus hevder altså ikke å være Faderen – men som vi har sett andre steder; han påstår å være den ene Gud. Se for øvrig også hvordan Gud som synlig og usynlig blir en selvmotsigelse om man ikke skiller personene (Er Gud synlig eller usynlig?) Dessuten må man overse hele Bibelens beskrivelse av samhandling mellom Faderen, Sønnen og Ånden, se Noen bibelvers om den treenige relasjon, om man skal forstå Gud som unitarene.

Konklusjonen her må altså bli at da Jesus ber til sin Far, sier han får kraft fra Faderen, at vi skal døpe i alle tre navn, at han skal sende Talsmannen (som er Den Hellige Ånd), m.m., skiller han selv klart mellom seg og de to andre. Dermed kommer man ikke utenom et skille i personene uten å forkaste mye av Jesu egne ord og Bibelens øvrige vitnesbyrd.
Hva vil det si å være en person i treenigheten?

For å forstå kirkenes snakk om at den ene Gud består av tre personer, kan det først være nyttig å se på hva som kjennetegner en person. Her vil jeg først se på følgende allmennfilosofiske kriterier som kanskje kan være noe avklarende for å finne ut om noe er en person: Substans, selveksistens, individualitet, rasjonalitet.[9] Substans handler om å ha en reell eksistens. Selveksistens handler om å bli opprettholdt av seg selv og ikke av noen annen væren som en robot. Individualitet går på å ha et eget jeg og ikke bare være en del av noe universelt “altet” som i panteismen. Rasjonalitet vil innebære en avgrensning mot uintelligente ting som steiner og planter. Ut fra dette ser vi altså at en person ikke er noe altoverskyggende og upersonlig. Videre avgrenser det i forhold til tankeløse ting, kunstig intelligens og fantasifigurer.

Kristen teologi utdyper dette videre i forhold til treenigheten ved å slå fast at en “person” i trosbekjennelsenes betydning likevel kan være fullt og helt ett med en annen, og beskriver Gud som et “væren” bestående av tre personer: Far, Sønn og Hellig Ånd. Alle tre er en Gud, men samtidig tre personer. Det er viktig her å være oppmerksomme på at “personer” i de kristne trosbekjennelser betydning av ordet, ikke er det samme som å være tre totalt autonome individ slik vi gjerne tenker det. Det er mer å forstås som tre ulike “distinksjoner” av Gud. Dermed er ikke Gud tre forskjellige vesen. Dette ville bli et logisk selvmord illustrert med ligningen 3x=1x.[10] Det er en Gud og han er Faderen og Sønnen og Ånden – i formel kan vi sette det opp slik 1x+1x+1x=1y. Samtidig er hver av distinksjonene / personene helt og fullt Gud. Dette er egentlig umulig for vår fornuft å fatte, men se for øvrig i oppsummeringen under Noen bilder for å forstå treenighet for noen illustrasjoner på dette.

Sider: 1 2 3 4 5

Denne artikkelen ble skrevet på Tuesday, March 21st, 2006 kl. 11:28 pm og oppført under kategorien Apologetikk og kunnskap, Gud, Liv og teologi. Du kan følge med på svar på denne tråden gjennom RSS 2.0 feed. Du kan skrive en kommentar, eller trackback fra din egen side.