Tro og tvil

Bibelens vitnesbyrd om Gud Fader, Sønn og Hellig Ånd

Kirken har på falskt grunnlag blitt beskyldt for å forkynne en triteisme – en lære om tre guder, selv om fakta er at det motsatte er blitt understreket unisont av kirkemøter og kirkefedre fra urkirken av. Den har og blitt anklaget for at hele treenighetslæren er ubibelsk og menneskelig hedenskap, gjerne inspirert av babylonske tregudemønster. Likevel er altså synet om en Gud med tre distinksjoner noe som så forskjellige tradisjoner og konfesjoner som baptister, ortodokse, lutheranere, pinsevenner, trosbevegelsen, katolikker, metodister, adventister, anglikanere, m.m. står samlet om den dag i dag. Spørsmålet blir vel da om det er bibelsk grunnlag for denne Gudsforståelse kalt læren om den treene Gud eller treenighetslæren, eller om 99, 9% av alle de som bekjenner seg som kristne bygger på en hedensk løgn.

Naturlig nok vil en analyse av Bibelens materiale om Gud, ha en hovedfokus på Jesus. Både da NT har han i sentrum som den endelige åpenbarelse i forhold til GT, og fordi han er så sentral for den kristne forståelse av hva Gud er og hva – eller hvem – som frelser oss. Det har helt siden Jesus vandret rundt på jorden som snekkersønnen fra Galilea, vært stor strid om hvem han egentlig var og er. De skriftlærde jøder i hans egen samtid, regnet han for å være en blasfemisk, selvbestaltet profet eller messias. De regnte ham for blasfemisk da han sa og gjorde ting bare Gud kunne gjøre, som å tilgi mennesker deres synder, tale med guddommelig autoritet i forhold til Skriftene (Det står skrevet . men jeg sier dere). Romerne vaklet mellom å anse ham som en mulig politisk opprører – i tråd med det messiasbilde av en politisk frigjører som dominerte i Jesu samtid – eller en avviker i en indrereligiøs jødisk debatt. De kristne erkjente Jesus som det sentrale som Skriftene pekte fram mot – som deres frelser og Herre. Så sentral var han, at den tidligste kristne bekjennelse vi finner, kort og godt er “Jesus er Herre”. Det var ikke skrifter, ritualer eller regler som var i sentrum, men Jesus. Tanken om at Jesus var Gud, vakte voldsomme reaksjoner både hos jødene (som jo i så fall hadde drept sin egen messias) og hos deres romerskhellenistiske omgivelser med den filosofi som rådet.[11] På tross av motstanden med forfølgelse og fordømmelse både fra romerne og jøder, vokste kirken raskt. Men den fikk også veldig tidlig behov for å klargjøre Bibelens lære om hvem Jesus var, på grunn av både indre og ytre motstand. Enkelte i kirken – mest kjent er Arius som tidligere nevnt – forkynte at Jesus var Guds første skapelse og at han ikke var Gud. Andre bestred at Jesus var et ekte menneske ut fra den hellenistiske filosofi om den uoppnåelige og høyt hevede Gud (som dermed umulig kunne ha fornedret seg til å komme hit til jorden som et menneske). Dermed ble det på de første kirkemøter slått fast både at Jesus var sann Gud og sant menneske, og at både han, Faderen og Den Hellige Ånd er en sann Gud. Men kritikken har fortsatt å komme. Islam lærer at Jesus egentlig er en profet, mormonene og Hare Krishna at han er en av mange guder (dog på veldig forskjellige premisser), og Jehovas Vitner har en tankegang som ligger svært nær den arianske. I denne redegjørelsen vil jeg se på hva Bibelen selv skriver om Jesus. Jeg vil ikke her allment begrunne Jesus eller Bibelen sin historiske troverdighet ut fra historiske, filosofiske eller logiske fakta, men må henvise til egen redegjørelse for slik drøftning. Dette vil dreie seg om en analyse på Bibelens egne premisser for å finne sannheten om Jesus og det guddomlige.

Flertallsform om Gud

I 1. mosebok 1, 26a står det følgende: Da sa Gud: “La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss!” Andre vers som omtaler Gud i flertallsform finner vi i 3, 22: Herren Gud sa: “Nå er mennesket blitt som en av oss og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livstreet også og spiser og lever evig!” I kapittel 11, 7: La oss stige ned og forvirre deres språk, så den ene ikke skjønner hva den andre sier!” Vi finner det og igjen i Jesaja 6, 8: Så hørte jeg Herrens røst: “Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?” Da sa jeg: “Se, her er jeg. Send meg!” Dette siste verset har for øvrig den interessante detaljen at Gud skifter fra å omtale seg selv i entall til flertall. Noen har hevdet at dette fenomen må tolkes som majestetisk flertallsform, noe vi kjenner fra andre sammenhenger. Problemet med denne forklaringen er at Bibelen aldri bruker denne flertallsformen om en konge som omtaler seg selv. I forhold til beretningen om skapelsen har treenighetslærens motstandere gjerne hevdet at det er engler Gud her tenker på. Men dette finnes heller ikke støtte for i Bibelen. Vi ser intet i Bibelen om at englene skaper i det hele tatt. Og Jesaja 44,24 setter vel punktum for den teorien; Så sier Herren, din forløser, som helt fra mors liv formet deg: Jeg er Herren, som skapte alt, som alene spente himmelen ut og bredte ut jorden uten hjelp. Gud skapte kosmos alene. Videre var det jo ikke englers bilde vi ble skapt i, men Guds. Et annet interessant fenomen her, er at det ofte brukes det hebraiske Elohim om Gud – der vi ofte oversetter med Gud eller Herren. Men Elohim er flertallsform av Eloah. Det står for eksempel i 1.Mos. 5,1 (uthevet av meg): Dette er boken om Adams ætt. Den dagen Elohim skapte mennesket, skapte han det i Elohims bilde. Gudene skapte altså mennesket i hans bilde. Elohim brukes i andre sammenhenger også om engler og dommere, så det er ikke noe entydig bevis for Guds natur, men viser at navnene brukt på ham så visst ikke avviser å skifte mellom entall og flertallsform om Ham. Interessant er det også å merke seg at GT også i den jødiske tradisjon har blitt forstått som en dyperegående pluralitet i Guds navn. Den annerkjente jødiske rabbiner Simeon ben Joachi kommenterte følgende i sitt arbeid til Mosebøkene: “Come and see the mystery of the word Elohim; there are three degrees, and each degree by itself alone, and yet notwithstanding they are all one, and joined together in one, and are not divided from each other.”

Til oppsummering kan man ikke si at disse argument slår fast at Gud består av flere personer, men vi kan avvise at det var snakk om engler i skapelsesfortellingen, og vi kan slå fast at Gud hvert fall beskriver seg i flertallsform med flere anledninger – uten at Bibelen gir indikasjon om at han gjør det i en majestetisk flertallsform da Bibelen ikke bruker dette fenomen ellers, og heller ikke er konsekvent på det i så fall.

Er Gud synlig eller usynlig?

Bibelen gir oss flere beskrivelser av Gud og mennesker som har sett ham. Vi kan lese i 2.Mos. 24,10f: Der fikk de se Israels Gud. Under hans føtter var det som et gulv av safirsten, klart som himmelen selv. Men han løftet ikke sin hånd mot Israels gjeveste menn. De skuet Gud, og de spiste og drakk. Moses og Israelsfolket så og skuet Gud. I 4. Mosebok ser vi følgende i 12,8: Jeg taler med ham ansikt til ansikt, klart og tydelig, ikke i gåter; Herrens skikkelse ser han. Hvordan kunne dere da våge å tale mot Moses, min tjener? Vi ser og at Abraham så Gud i 1.Mos 18,1: Siden viste Herren seg for Abraham i eikelunden i Mamre, en gang han satt i teltåpningen midt på heteste dagen. Men så leser vi både i GT og NT at du ikke kan se Gud også: Du kan ikke få se mitt ansikt,” sa han, “for det menneske som ser meg, kan ikke leve.” (2. Mos. 33, 20) Og i NT kan vi i 1. Tim 6, 16 lese at: den eneste som er udødelig, og som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og heller ikke kan se. Ham tilhører ære og evig makt! Amen. Jesus sier selv: Jeg sier ikke at noen har sett Faderen; bare han som er fra Gud, har sett Faderen. (Joh 6,46) Og i Joh 1, 18 står: Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er. Dette siste verset er interessant og opplysende på flere måter. Først ser vi jo at det også sier at mennesker ikke kan se Gud – motsier da Bibelen seg selv her? Kun om man avviser treenighetslæren. Om man tar til etterretning at Gud har tre manifestasjoner er det tydelig at man i sine møter med Gud ikke har sett Faderen men en av de andre to. Gudsåpenbaringene i Bibelen viser hvert fall at Gud må bestå av mer enn en distinksjon/person om man da ikke tror Bibelen er schizofren her.

Jeg er – om Jesus som identifiserer seg med Guds eget navn

I Johannes 8, 58 ser vi Jesus forklare hvem han var: Jesus svarte: “Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.” Med bakgrunn i hvordan Gud omtaler seg selv i det gamle testamentet, er det naturlig å se dette som et klart utsagn fra Jesus selv om at han er Gud – se 2. Mos 3, 14: Da sa Gud til Moses: “Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: Jeg Er har sendt meg til dere.”

Jehovas Vitner avviser at disse vers skal sees i sammenheng og har i sin egen bibelutgave[12] gjengitt Johannes 8, 58 med å putte inn ett ord vi ikke finner i grunnteksten slik at de får “har jeg vært”. Men de greske ordene Egò eimi betyr direkte oversatt “Jeg er”.[13] Videre ressonerer de ut fra at det bare var for å angi at Jesus levde før Abraham ble født – uten noen hentydning til hans guddommelighet – at Jesus formulerte seg slik. De bruker flere bibeloversettelser som har en annen ordlyd enn “er jeg”, men felles for dem også er at de også får en påfallende grammatisk syntaks som Bibelselskapets oversettelse.[14] Er det ikke da merkelig at man radbrekket grammatikken slik om det ikke var noen dypere mening? Hvorfor ikke skrive “jeg var til før Abraham” om det var alt forfatteren ville få fram? Siden det er valgt en slik alenestående meget merkelig formulering med tydelig gjenklang til et så sentralt sted i Mosebøkene,[15] er det urimelig å tro at dette ikke er tilsiktet fra forfatterens side.

Sider: 1 2 3 4 5

Denne artikkelen ble skrevet på Tuesday, March 21st, 2006 kl. 11:28 pm og oppført under kategorien Apologetikk og kunnskap, Forskjellige religioner, Gud, Liv og teologi, Nyheter. Du kan følge med på svar på denne tråden gjennom RSS 2.0 feed. Du kan skrive en kommentar, eller trackback fra din egen side.