Døden som fysiologisk fenomen
Denne delen kan kanskje, selv om den slett ikke er ment slik, virke teknisk og kald i forhold til smerten døden gjerne innebærer for oss. Da kan en bare hoppe over dette kapittelet helt. Særlig avsnittet om hva som skjer med kroppen etter døden, er ikke ment at alle skal lese og kan virke ubehagelige for noen. En går ikke glipp av noe vesentlig i forhold til den videre diskusjonen med å hoppe over hele det delkapittelet. Grunnen til at det er med, er for å gi en avmystifiserende beskrivelse av døden, og fordi en del er opptatt av å vite også det.
Vi kan definere døden som en hjernedød tilstand hvor man har mistet all bevissthet irreversibelt, altså slik at man ikke kan få noen slags bevissthet tilbake igjen. Det å dø i seg selv er ikke smertefullt, og selv om mange er redde for døden opplever de fleste som er med døende på dødsleiet at de finner fred og forsoning. Etter døden blir kroppen gradvis omdannet til jord.
Definisjon av død
Døden – på latin kalt mors – kan biologisk defineres som opphør av livsprosesser. Biologisk sett er det nok mer riktig å kalle det en dødsprosess fordi alle cellene i kroppen ikke dør med en gang åndedrett og hjerte stopper. Derfor deler enn gjerne inn i somatisk død og cellulær død. Men det tar ikke mange timer fra somatisk død har inntruffet til alle cellene i kroppen også er døde. Celler som bruker lite oksygen – som i hornhinne og scener – dør senere. Ben- og hudceller kan leve flere døgn.
Somatisk død regnes typisk fra når åndedrett og hjertevirksomhet opphører, fordi alle celler i kroppen er avhengig av dem for å få næring og oksygen – og alle celler vil dø når disse stopper å fungere. Men i vår tid med avansert livsforlengende utstyr, gjenopplivningsmuligheter, organdonasjonsprosedyrer, ect, vil denne klassiske definisjonen av somatisk død ikke være presis nok. Vi kan nemlig holde hjerte- og lungefunksjon i en viss aktivitet gjennom bruk av maskiner etter at en person rent faktisk er død. Derfor må vi korrigere med å snakke om hjernedød. Problemet med dette begrepet, er at ordet ofte misbrukes i dagligtalen. Vi snakker om hjernedød om mennesker i koma eller om mennesker med alvorlig hjerneskade. Men med hjernedød menes her en total funksjonssvikt med døde hjerneceller. Grunnen til at definisjonen knyttes til hjerneorganet, er fordi det er der rent fysisk vi har alle våre minner, det vi har lært, vår mulighet for refleksjon og fellesskap, vår skaperkraft og identitet, og derfra styres alle andre organer i kroppen. Det er altså både et fundamentalt organ for liv, og der hvor vår personlighet ligger.
En somatisk død har altså inntruffet når hjernecellene er døde på grunn av oksygen- og næringsmangel. Hjernecellene er noen av de mest sårbare vi har, og de dør 3-7 minutter etter total oksygenmangel. Rent praktisk regnes somatisk død – personens dødstidspunkt – fra når hjerte- og lungeaktivitet har stoppet, og eventuell gjenopplivning anses nytteløst.
Hvordan oppleves det å dø?
I en gradvis dødsprosess – når vi gjerne snakker om at noen sovner inn i en sykeseng for eksempel, så svekkes gjerne sansene en etter en. Først smak og luktesans, så synet og til slutt hørsel og følesans. Normalt vil man her ikke merke noen ting i dødsøyeblikket, da en allerede er blitt bevisstløs. Det er absolutt ingenting som tyder på at det å dø i seg selv er smertefullt. Noen mennesker som har opplevd hjertestans og gjenopplivning har beskrevet en nummenhetsfølelse i det de ble borte.
Hva skjer med kroppen etter døden?
Når noen dør på sykehjem eller sykehus, blir de stelt av personalet. Ellers foretas stell av den døde av begravelsesbyrå. Den døde blir vasket og stelt, kledd og tilrettelagt i kisten. Pårørende kan være med på stell om det ønskes, og en del har også egen båreandakt. Den døde blir lagt i et kjølerom og i løpet av 8 dager skal begravelse normalt finne sted. Er det spesielle omstendigheter rundt dødsfallet vil det kunne foretas en full eller delvis obduksjon hvor spesielt utdannet medisinsk personell går kirurgisk inn for å få avklart ting rundt dødsårsaken. Dette skjer i så fall normalt innen 48 timer etter at døden har inntruffet.
Etter en vanlig død og jordbegravelse vil kroppen gjennomgå en gradvis prosess hvor våre egne mikroorganismer som vi trenger så lenge vi lever, og kroppens enzymer, er det som bryter oss ned til jord. Det er ikke tilfelle, slik en kan få inntrykk av i en del filmer og folketro, at kroppen i kisten blir spist opp av makk og insekter. I Norge er det også lovregulert at kirkegårder skal være drenert og sikret i forhold til grunnvann, og kistene har en vannsikker bunn.
Den fysiske nedbrytningsprosessen
Følgende delkapittel inneholder noen til dels sterke grafiske skildringer av endringene i kroppen når en er død. Dette bør ikke leses av sarte mennesker eller barn, og mange lesere oppfordres til bare å hoppe videre. Et delkapittel om kroppens nedbrytning er ikke estetisk vakkert, og for mange en unødvendig lesning.
Noe av det første som skjer etter at døden har inntruffet, er at kroppstemperaturen starter å synke. Etter 8 timer er kroppen ikke varm lenger, og etter 12 timer er den kald å ta på. Etter 24 timer er hele kroppen blitt kald tvers gjennom. Når forråtnelsesprosessen begynner etter ett par døgn vil temperaturen stige noe igjen, på grunn av de biologiske og kjemiske prosessene som da inntreffer.
Etter 2-5 timer begynner dødsstivhet, rigor mortis, å inntreffe. Det er en kjemisk prosess som skyldes nedbrytning av adenosintrifosfat som får muskelproteiner til å stivne og bli harde. Fenomenet starter i hals- og kjevemuskler og er fullt utviklet etter 8 til 12 timer. Etter 36 til 72 timer begynner stivheten å avta igjen, avhengig av hvilke ytre forhold det er. Stivheten forsvinner med nedbrytningen av muskelproteinet, og i samme rekkefølge som den begynte.
Likflekker, livores mortis, er det tredje karakteristiske tegn på at døden er inntruffet. Disse er en misfarging av huden fra rødt til blåfiolett som oppstår der kroppen ligger lavest. Dette fordi at når hjertet stopper å pumpe blodet rundt, synker blodet i blodkarene på grunn av tyngdekraften, og de tunge blodlegemene samles nederst. Der sprekker de og hemoglobin (som er det røde fargestoffet i blodet) siver ut i vevet rundt. De fleste flekkene kan sees allerede etter ½ til en time og blir tiltakende tydeligere i opptil 14 timer.
Kroppens forråtnelse, cadaverositas, kan som regel ikke merkes før etter ett til to døgn – avhengig av temperatur. Med oppbevaring i kjølerom kan kroppen oppbevares nokså lenge. Forråtnelsesprosessen øker kraftig om det er stor tilstedeværelse av bakterier. Forråtnelsesprosessen varierer etter ytre omstendigheter; en kropp i vann tar dobbel så lang tid å forråtne som en i luften, mens en begravd kropp tar 4 ganger så lang tid.
Kroppen brytes ned både av kjemiske prosesser – enzymer i oss som frigjøres – og biologiske gjennom aktivitet til mikroorganismer vi alltid har i oss. Tegn på forråtnelse er en kraftig lukt og misfarging av mageskinnet som følger tykktarmen. Dette fordi tarmbakterier produserer svovelforbindelser som siver ut i vev og forbinder seg med blodstoffene og fører til stoffer som gir huden en grønnlig farge. Det som skjer er at vår naturlige bakterieflora vil vokse voldsomt og angripe blod og magesekk. Det produseres gass og etter hvert vil magesekken revne og andre indre organer angripes. Kroppen blir oppblåst på grunn av gassproduksjonen, og den sterke liklukten kan merkes. Denne fasen inntrer her i vårt klima 1-2 uker etter begravelsen. Etter en måned løsner negler og hår.
Når det har gått noen måneder kommer vi til neste fase i forråtnelsen. Her blir kroppskjøttet svart, og med en mer kremete konsistens. Den bakterielle nedbrytningen fører gjerne til utvikling av gasser som gjør vev og organer svampaktige. Kroppen kollapser etter som gasser unnslipper og dermed forsvinner oppblåstheten. Liklukten er veldig sterk. Noen kan få “likvoks” på de mer fettholdige delene av kroppen på grunn av en kjemisk reaksjon. Så tørker det som er igjen av kroppen etter hvert ut og en får til slutt en tørr forråtnelse hvorav benene er de siste til å bli omdannet til jord. Etter ett år er som regel bare skjelett og tenner igjen med noen senrester på. Kistene i Norge lages slik at de også blir nedbrutt til jord innen det er gått 20 år. Etter så lang tid – og hvor til slutt kisten og er borte, er det eventuelt bare noen få grove knokkelrester igjen som gradvis også vil omdannes til jord av kjemiske prosesser.
February 17th, 2008, 9:55 pm
Ja, dette var nyttig informasjon synes nå jeg da. Slike ting er det sikkert mange som lurer på, og det er fint dere gir et greit svar. Kjempeflott:))
September 19th, 2009, 9:59 pm
Fascinerende !
Men hva med makk ?
mvh
Blanca
September 27th, 2009, 7:47 pm
Makk og insekter vil ikke klare å trenge gjennom vanlige kister og de trives heller ikke så langt nede i jorda i den kalde temperaturen som er der. Lik som ligger på bakken vil kunne bli angrepet av makk og andre dyr. Av insekter særlig spyfluer (Calliphoridae) og kjøttfluer (Sarcophagidae)og av andre dyr mest typisk rotter og mindre rovdyr som hund og rev. Vennlig hilsen Jon Arne
January 27th, 2010, 7:21 pm
Når vil lokket på kisten bryte sammen etter begravelsen? Det er jo noen kilo med jord som presser på.
February 3rd, 2010, 11:36 pm
Takker for spørsmål Carl!
Jeg kan ikke gi noe utfyllende svar her, men komme med noen kommentarer og overlate stafettpinnen videre til andre. Det reguleres i forskriftene til gravferdloven at “Kistelokket skal tåle en manns belastning, dvs. 1100 N fordelt på 300 x 100 mm flate. Kiste skal tåle belastningen ved normal gjenfylling av grav. Kistens bunn skal være vanntett.”
Det varierer hvor lang tid det tar før kisten til slutt kollapser, avhengig av hvor tung jorda er, materialene kisten er lagd av med mer. Om noen har mer erfaring om hvor lang tid det tar så må de gjerne gi tilbakemelding. Det hersker for øvrig noen myter om at kistene kollapser før gravene er fylt igjen ect. Dette skal ikke skje, jamfør standarene som er i gravferdloven. En del tror også at synkningen av graver bare skyldes at kistene kollapser. Dette kan skje, men setning er naturlig og noe som vil kunne skje også lenge etter begravelsen da jorden i graven synker og man trenger da å etterfylle. Dette gjøres av kirkegårdsarbeideren.
Generelt om kister så er det noe forskjellige tradisjoner på hvordan de skal se ut, men de aller fleste land har trekister. De enkleste kistene er spon, de litt dyrere er i bjørg eller furu og de dyrere er i kirsebærtre eller eik. I ortodoks jødedom skal det være tre uten metall eller utskjæringer, i noen kulturer har man noe rundere former, men kistene over store deler av verden ser ganske like ut.
En periode på 70-tallet hadde noen plastkister men dette er en gått vekk ifra og etter gravferdsloven i Norge skal kisten være av trevirke og nedbrytbar i løpet av fredningstiden (som er 20 år). Lufttette kister som ikke er nedbrytbare bremser den tørre forråtnelsen. Kistene skal for øvrig heller ikke inneholde deler som er til skade for naturen.
Forskriftene til gravferdsloven regulerer at kistegraver skal ha minst 1 meter jord over seg og 0,3 meter jord under seg
September 22nd, 2010, 12:47 am
Takk for svar Jon Arne. Dette med døden er jo et tabubelagt tema som mange ikke vil komme inn på. Men èn ting lurer jeg litt på: Om sommeren på varme dager, så har jeg og andre med meg kjent en ubehagelig lukt inne på selve kirkegården. Er det slik at liklukt kan komme opp i dagen? Jeg tenker da på at når kister blir skadet når de laster jord ned i graven. Det kan jo ligge steiner som er store nok til å slå hull på lokket? Kan dette medføre at liklukt kommer opp av jorden?
November 2nd, 2010, 7:32 pm
Takk for epost Carl! Det er sant at dette er veldig tabubelagt og det er motivasjonen for å skrive om det og åpne for spørsmål. Så over til ditt spørsmål:
Du skal ikke kunne kjennes liklukt fra kirkegården, men det er noen muligheter for lukt som jeg skal komme tilbake til. Vedrørende ditt eksempel er nok dette lite sannsynlig. Kirkegården, gravens dybde og kvaliteten på kisten er regulert ved lov og forskrift. Kistene skal tåle trykket de blir påført når jord tas oppå dem. Selv om kistelokket skulle knuses så er det likevel såpass dype graver når de er dekket med 1 meter jord (minimum 0,8 m) at lukt ikke kan trenge opp til overflaten.
Så kan jeg si noe om lukt fra vann som er beslektet med spørsmålet noen har om de drikker “likvann”. Det er klare krav til drenering og hensyntaken til grunnvannsnivå når man anlegger kirkegårder. Dreneringen skal legges godt under gravene (kistegraver skal ha minimum 0,3 meter jord under seg) og dermed skal det ikke forekomme vannforurensing fra kirkegårdene heller. Så vil jeg sitere noe i et tilsvar i 2008 fra Nasjonalt Folkehelseinstitutt ift spørsmål om vannforurensing fra kirkegårder: “Utslipp av drensvann direkte til bekkesystem uten foregående rensing er akseptabelt hvis dreneringen er lagt dypt nok i forhold til gravene. Den organiske belastningen fra nedbrytning av de døde kroppene vil, så fremt gravene ligger over grunnvannsstanden, ikke medføre en uakseptabel forurensing av drensvannet. Det vil ikke være andre forurensingsfarer enn fra den som kommer fra vanlige organiske stoffer. Det er svært viktig at drenering legges dypt nok og på en slik måte at gravene under ordinære forhold er tørre. Dersom grunnvannsstanden i gravområdet i flomperioder heves slik at kistene i gravene blir oversvømmet, vil det kunne bli en større utvasking av organiske stoffer fra kistene. Dette vil kunne medføre at vannet som dreneres ut etter at grunnvannsstanden igjen synker, vil kunne bli utsatt for oksygensvikt og derfor få en råtten lukt. Denne lukten vil forsvinne fra vannet etter forholdsvis kort kontakttid med luft.”
Det som kan være et problem på kirkegårder som skaper vond lukt i en helt kort periode, er ved oppgraving av plastgraver. Fra 1950-tallet til begynnelsen av 1980-tallet var det vanlig å svøpe de døde i plastfolie for å hindre lukt og avrenning. En tenkte ikke på at plasten samtidig stoppet den naturlige nedbryting. Ved oppgraving av disse gravene kan det komme kraftig lukt akkurat i det man graver opp graven. Plastgrav-problematikken er et klart problem, og løses nå som regel ved enten å grave ny grav litt over den gamle kisten (0,8), gjøre om til et urnefelt (graver bare 0,5), å unngå gjenåpning overhodet eller så kan man en metode for å bryte ned plastfolien med innhold. Metoden går ut på å tilføre ulesket kalk (brent kalk) ned i den graven det gjelder. Kalken reagerer kjemisk ved kontakt med tilstedeværende vann. Den kjemiske reaksjonen fører til at plastfolien med innhold brytes ned, kanskje på noen timer eller dager alt etter mengden kalk som tilføres. Som tidligere nevnt på denne siden, har man ikke lov til i dag å ha plast eller andre ikke-nedbrytbare kister eller svøp rundt den døde.
Det som kanskje er mer sannsynlig i forhold til lukt, er om kirkegården er i nærheten av et krematorium. Der kan man kjenne lukt fra forbrenningen. Etter nye forskrifter må krematoriene ha rensing som skal stoppe dette problemet også.
Siste mulighet for lukt jeg kommer på, og det som er den vanligste årsaken til eventuell lukt, er at det er lukt fra beplantning og avskårne blomster/kranser på gravplassen.
Vennlig hilsen Jon Arne
January 18th, 2011, 11:03 pm
hei. lurer på om det oppstår en slags promille i denne prosessen? å når den evt oppstår?
March 6th, 2011, 7:57 pm
Hei “Lotta”!
Takker for spørsmål til artikkelen for en stund siden. Spørsmålet er publisert på nettstedet og her er et lite svar fra meg. Normalt sett produseres ikke alkohol i kroppens nedbrytingsprosess, men det kan av og til forekomme at man får promilleutslag. Dette skyldes at alkohol kan lages som avfallsstoff til noen av bakteriene som bryter ned kroppen i forråtnelsesprosessen. Patologer snakker gjerne om to nedbrytningsprosesser, autolysis – eller selvfortæring – og forråtnelse. Autolysis er en prosess hvor cellenes egne enzymer bryter ned cellene og cellevevet. Dette er en kjemisk prosess som skjer raskere ved varmere temperaturer. Den andre prosessen er bakteriell og det er som sagt denne som kan føre til promilleutslag. Dette kombinert med de store variasjonene for hvor raskt kroppen brytes ned, gjør at patologer av og til må ta prøver fra en øyevæske som er sen til å brytes ned for å best mulig finne ut promille ved dødstidspunktet.
Vennlig hilsen
Jon Arne Karstensen
March 27th, 2011, 12:01 pm
Hei.
Svigerfamilien min forsøker å få “flyttet” grava til svogeren min. Greia er at det skal flyttes knappe 50-75 cm (på grunn av at de vil vedkommende skal ligge nærmere sin mor og gir seg ikke før de får flyttet)
Men, det er nå snart ett år siden begravelsen og at han ble gravlagt. Jeg lurer på hvordan tilstanden på kiste og lik er i forhold til oppgraving og flytting? Jeg kan ikke se for meg at det vil være en jobb for noen å gjennomføre dette?
Jeg er i mot denne flyttingen, og er mest nysgjerrig på den fysiske gjennomføringen av en slik flytting..
May 3rd, 2011, 11:35 pm
Tusen takk for utfyllende og informativ artikkel, men også kommentarer og spørsmål og svar under artikkelen. Dette er informasjon som er viktig for noen, men som opplevels umulig å lese for andre. For meg var det en meget konkret og grei forklaring på hva som skjer biologisk/kjemisk. Takk for at du tok deg tid til å skrive denne.
May 4th, 2011, 10:55 pm
Hei Silje. For det første så vil de ikke få tillatelse til å flytte grava. Tillatelse kan bare gis dersom “sterke grunner taler for flytting” og da etter søknad til kirkelig fellesråd. Det som beskrives her er ikke en sterk grunn. Grunner for gjenåpning er nesten bare med mistanke om kriminelle forhold og skjer veldig sjelden, og flytting omtrent utelukkende om noen skulle være feil gravlagd. Dette reguleres for øvrig av gravferdsloven §7.
Så til spørsmålet om tilstand til kiste og lik, selv om dette nå altså bare blir teoretisk i forhold til hovedagendaen. Kista vil antakelig være intakt om det ikke er gått lenger tid, men etter en stund vil den kunne kollapse.
Vennlig hilsen Jon Arne
June 29th, 2011, 9:37 pm
Hei!
Takk for en spennende artikkel. Jeg har en onkel som døde på sjøen på slutten av 70årene. Han ble sendt hjem i en jern(?)kiste som var luftett for å forhindre at forråttelsesprosessen skulle beygnne med en gang, da det tok de 40 dager å få han hjem igjen.
I denne forbindelse så ble det sagt at liket hans ikke råttner i det hele tatt fordi kisten er lufttett og at liket hans er nesten likt nå som da han døde. Stemmer dette?
July 3rd, 2011, 4:02 pm
Hei Cathrine, takker for positiv respons! Du skriver at din onkel ble sendt hjem i lufttett kiste og siden dette var på 70-tallet kan det godt henne han ble lagt i en plastkiste fra starten av og begravet i samme kiste. I dag ville vi bruke kjøling for å forhindre forråtnelse og fly har gjort dette til et mye mindre aktuelt problem. Liket begynner nedbrytningen selv om det er i en jernkiste eller plastkiste, men forråtnelsen går mye saktere. Man sugde ikke ut all luft da han ble lagt i kista så den er ikke tom for luft. Men uten tilgang til mer luft vil nedbrytningen stoppe mye opp og gå svært sakte, og vi har eksempel på lik som er i ganske god form 150 år etter at de ble begravet i jernkiste (http://articles.sfgate.com/2005-08-21/news/17386893_1_coffin-pathologist-empty)
Men det er faktisk vanskelig å stoppe forråtnelsen helt uten dypfrysing, noe vi ser på tilstanden til balsamerte lik enten vi tenker på egyptiske mumier eller Lenin.
Tilbake til ditt spørsmål: Om liket ble grundig vasket og preservert kan det fremdeles være ganske likt som da han døde men over lang tid vil det brytes ned.
August 10th, 2011, 3:13 pm
Kunne du fortelle meg gangen/tidskjema av forråtnelse av lik i 25-30 C av sommervarmen i en leil. med en åpen balkongdør?