Tro og tvil

Denne delen kan kanskje, selv om den slett ikke er ment slik, virke teknisk og kald i forhold til smerten døden gjerne innebærer for oss. Da kan en bare hoppe over dette kapittelet helt. Særlig avsnittet om hva som skjer med kroppen etter døden, er ikke ment at alle skal lese og kan virke ubehagelige for noen. En går ikke glipp av noe vesentlig i forhold til den videre diskusjonen med å hoppe over hele det delkapittelet. Grunnen til at det er med, er for å gi en avmystifiserende beskrivelse av døden, og fordi en del er opptatt av å vite også det.

Vi kan definere døden som en hjernedød tilstand hvor man har mistet all bevissthet irreversibelt, altså slik at man ikke kan få noen slags bevissthet tilbake igjen. Det å dø i seg selv er ikke smertefullt, og selv om mange er redde for døden opplever de fleste som er med døende på dødsleiet at de finner fred og forsoning. Etter døden blir kroppen gradvis omdannet til jord.

Definisjon av død

Døden – på latin kalt mors – kan biologisk defineres som opphør av livsprosesser. Biologisk sett er det nok mer riktig å kalle det en dødsprosess fordi alle cellene i kroppen ikke dør med en gang åndedrett og hjerte stopper. Derfor deler enn gjerne inn i somatisk død og cellulær død. Men det tar ikke mange timer fra somatisk død har inntruffet til alle cellene i kroppen også er døde. Celler som bruker lite oksygen – som i hornhinne og scener – dør senere. Ben- og hudceller kan leve flere døgn.

Somatisk død regnes typisk fra når åndedrett og hjertevirksomhet opphører, fordi alle celler i kroppen er avhengig av dem for å få næring og oksygen – og alle celler vil dø når disse stopper å fungere. Men i vår tid med avansert livsforlengende utstyr, gjenopplivningsmuligheter, organdonasjonsprosedyrer, ect, vil denne klassiske definisjonen av somatisk død ikke være presis nok. Vi kan nemlig holde hjerte- og lungefunksjon i en viss aktivitet gjennom bruk av maskiner etter at en person rent faktisk er død. Derfor må vi korrigere med å snakke om hjernedød. Problemet med dette begrepet, er at ordet ofte misbrukes i dagligtalen. Vi snakker om hjernedød om mennesker i koma eller om mennesker med alvorlig hjerneskade. Men med hjernedød menes her en total funksjonssvikt med døde hjerneceller. Grunnen til at definisjonen knyttes til hjerneorganet, er fordi det er der rent fysisk vi har alle våre minner, det vi har lært, vår mulighet for refleksjon og fellesskap, vår skaperkraft og identitet, og derfra styres alle andre organer i kroppen. Det er altså både et fundamentalt organ for liv, og der hvor vår personlighet ligger.

En somatisk død har altså inntruffet når hjernecellene er døde på grunn av oksygen- og næringsmangel. Hjernecellene er noen av de mest sårbare vi har, og de dør 3-7 minutter etter total oksygenmangel. Rent praktisk regnes somatisk død – personens dødstidspunkt – fra når hjerte- og lungeaktivitet har stoppet, og eventuell gjenopplivning anses nytteløst.

Hvordan oppleves det å dø?

I en gradvis dødsprosess – når vi gjerne snakker om at noen sovner inn i en sykeseng for eksempel, så svekkes gjerne sansene en etter en. Først smak og luktesans, så synet og til slutt hørsel og følesans. Normalt vil man her ikke merke noen ting i dødsøyeblikket, da en allerede er blitt bevisstløs. Det er absolutt ingenting som tyder på at det å dø i seg selv er smertefullt. Noen mennesker som har opplevd hjertestans og gjenopplivning har beskrevet en nummenhetsfølelse i det de ble borte.

Hva skjer med kroppen etter døden?

Når noen dør på sykehjem eller sykehus, blir de stelt av personalet. Ellers foretas stell av den døde av begravelsesbyrå. Den døde blir vasket og stelt, kledd og tilrettelagt i kisten. Pårørende kan være med på stell om det ønskes, og en del har også egen båreandakt. Den døde blir lagt i et kjølerom og i løpet av 8 dager skal begravelse normalt finne sted. Er det spesielle omstendigheter rundt dødsfallet vil det kunne foretas en full eller delvis obduksjon hvor spesielt utdannet medisinsk personell går kirurgisk inn for å få avklart ting rundt dødsårsaken. Dette skjer i så fall normalt innen 48 timer etter at døden har inntruffet.

Etter en vanlig død og jordbegravelse vil kroppen gjennomgå en gradvis prosess hvor våre egne mikroorganismer som vi trenger så lenge vi lever, og kroppens enzymer, er det som bryter oss ned til jord. Det er ikke tilfelle, slik en kan få inntrykk av i en del filmer og folketro, at kroppen i kisten blir spist opp av makk og insekter. I Norge er det også lovregulert at kirkegårder skal være drenert og sikret i forhold til grunnvann, og kistene har en vannsikker bunn.

Den fysiske nedbrytningsprosessen

Følgende delkapittel inneholder noen til dels sterke grafiske skildringer av endringene i kroppen når en er død. Dette bør ikke leses av sarte mennesker eller barn, og mange lesere oppfordres til bare å hoppe videre. Et delkapittel om kroppens nedbrytning er ikke estetisk vakkert, og for mange en unødvendig lesning.

Noe av det første som skjer etter at døden har inntruffet, er at kroppstemperaturen starter å synke. Etter 8 timer er kroppen ikke varm lenger, og etter 12 timer er den kald å ta på. Etter 24 timer er hele kroppen blitt kald tvers gjennom. Når forråtnelsesprosessen begynner etter ett par døgn vil temperaturen stige noe igjen, på grunn av de biologiske og kjemiske prosessene som da inntreffer.

Etter 2-5 timer begynner dødsstivhet, rigor mortis, å inntreffe. Det er en kjemisk prosess som skyldes nedbrytning av adenosintrifosfat som får muskelproteiner til å stivne og bli harde. Fenomenet starter i hals- og kjevemuskler og er fullt utviklet etter 8 til 12 timer. Etter 36 til 72 timer begynner stivheten å avta igjen, avhengig av hvilke ytre forhold det er. Stivheten forsvinner med nedbrytningen av muskelproteinet, og i samme rekkefølge som den begynte.

Likflekker, livores mortis, er det tredje karakteristiske tegn på at døden er inntruffet. Disse er en misfarging av huden fra rødt til blåfiolett som oppstår der kroppen ligger lavest. Dette fordi at når hjertet stopper å pumpe blodet rundt, synker blodet i blodkarene på grunn av tyngdekraften, og de tunge blodlegemene samles nederst. Der sprekker de og hemoglobin (som er det røde fargestoffet i blodet) siver ut i vevet rundt. De fleste flekkene kan sees allerede etter ½ til en time og blir tiltakende tydeligere i opptil 14 timer.

Kroppens forråtnelse, cadaverositas, kan som regel ikke merkes før etter ett til to døgn – avhengig av temperatur. Med oppbevaring i kjølerom kan kroppen oppbevares nokså lenge. Forråtnelsesprosessen øker kraftig om det er stor tilstedeværelse av bakterier. Forråtnelsesprosessen varierer etter ytre omstendigheter; en kropp i vann tar dobbel så lang tid å forråtne som en i luften, mens en begravd kropp tar 4 ganger så lang tid.

Kroppen brytes ned både av kjemiske prosesser – enzymer i oss som frigjøres – og biologiske gjennom aktivitet til mikroorganismer vi alltid har i oss. Tegn på forråtnelse er en kraftig lukt og misfarging av mageskinnet som følger tykktarmen. Dette fordi tarmbakterier produserer svovelforbindelser som siver ut i vev og forbinder seg med blodstoffene og fører til stoffer som gir huden en grønnlig farge. Det som skjer er at vår naturlige bakterieflora vil vokse voldsomt og angripe blod og magesekk. Det produseres gass og etter hvert vil magesekken revne og andre indre organer angripes. Kroppen blir oppblåst på grunn av gassproduksjonen, og den sterke liklukten kan merkes. Denne fasen inntrer her i vårt klima 1-2 uker etter begravelsen. Etter en måned løsner negler og hår.

Når det har gått noen måneder kommer vi til neste fase i forråtnelsen. Her blir kroppskjøttet svart, og med en mer kremete konsistens. Den bakterielle nedbrytningen fører gjerne til utvikling av gasser som gjør vev og organer svampaktige. Kroppen kollapser etter som gasser unnslipper og dermed forsvinner oppblåstheten. Liklukten er veldig sterk. Noen kan få “likvoks” på de mer fettholdige delene av kroppen på grunn av en kjemisk reaksjon. Så tørker det som er igjen av kroppen etter hvert ut og en får til slutt en tørr forråtnelse hvorav benene er de siste til å bli omdannet til jord. Etter ett år er som regel bare skjelett og tenner igjen med noen senrester på. Kistene i Norge lages slik at de også blir nedbrutt til jord innen det er gått 20 år. Etter så lang tid – og hvor til slutt kisten og er borte, er det eventuelt bare noen få grove knokkelrester igjen som gradvis også vil omdannes til jord av kjemiske prosesser.

Denne artikkelen ble skrevet på Sunday, June 25th, 2006 kl. 3:10 am og oppført under kategorien Døden, Liv og teologi. Du kan følge med på svar på denne tråden gjennom RSS 2.0 feed. Du kan skrive en kommentar, eller trackback fra din egen side.