Abortforklaringene
I dag er det nøyaktig 30 år siden loven om selvbestemt abort ble endelig vedtatt. Det finnes 420.000 veldig gode grunner til å droppe feiringen, skriver Ingrid Erøy fagervik.
I Dagsavisen står tre unge kvinner og smiler. «Vi er heldige som har fått rett til å velge», sier en av dem. «Vi skylder dem mye, de som kjempet for våre rettigheter på 70-tallet», sier en annen. De snakker om abortloven, om hvor viktig det er å få bestemme over sin egen kropp. De representerer en hel generasjon unge kvinner som aldri har stilt et kritisk spørsmål ved abortloven. Vi som ikke har gått i tog og sett sinte ut, med plakater og metervide buksebein. Noen av oss vet hvem Børre Knudsen er, men vi var bare barn da han provoserte fatningen ut av folk med sine plastdukker og sjenerøse doser ketchup. Vi aner at en gang, for lenge, lenge siden, var det å ta abort kontroversielt. Men våre mødre og bestemødre fikset abortloven for oss, og sannelig har vi benyttet oss av anledningen: 420.000 barn og barnebarn er «tatt bort», som det heter. De mangler. Eller for å si det som det er: Vi har tatt livet av dem. Der, jeg sa det. Og hvorfor skal det være så vanskelig å si? Det er jo ikke meningen at vi skal skamme oss over dette. Skamfølelse er selve symbolet på skrantende selvtillit og manglende frigjøring. Ingen av delene kler en moderne kvinne.
Takknemlig. Hvis du i dag ønsker å bli oppfattet som en kvinne med en viss hjerneaktivitet, frigjort og selvstendig, forventes det nemlig at du er takknemlig for abortloven og ikke skitner til rødstrømpenes skinnende abortlovpokal med dumme spørsmål og forstyrrende problemstillinger. Hvis du gjør det, klasker stempelmaskinen inn i pannen på deg, og du kan like gjerne avlive ditt samfunnsengasjement med en gang – der du står og ser latterlig ut med ordene «fordømmende», «sneversynt» og «historieløs» lysende fra pannebrasken. Men det er ikke vanskelig å finne det ubehagelige i denne saken, man må bare vri nakken og se i en litt annen retning en massene. Er det riktig at hver eneste kvinne som blir gravid automatisk skal stilles på valg? Livet eller døden. Hvordan kan et menneske være i stand til å forvalte det ansvaret og leve med avgjørelsen i ettertid?
Livet i magen og hjertet som begynner å slå etter bare noen uker, det utmattende tankekjøret før man sovner, uroen og tvilen når man skal ta valget. Den gnagende ensomhetsfølelsen, frykten for fremtiden og sin egen utilstrekkelighet. Forventningspresset. Den lammende narkosen. Kvalmen, blødningene, risikoen for sterilitet. Og sorgen mange opplever etterpå, tårene som pipler når man årevis etter inngrepet ser et barn som kunne vært på samme alder som ens eget – det barnet man tok bort. Hvem forteller disse historiene?
Forbildene. Når så mange bortforklaringer er i omløp, og så få problematiserer abort i den offentlige debatten, fordufter alle de kritiske spørsmålene. Ingen holder liv i dem og til slutt glemmer man helt at det går an å oppfatte ting på en annen måte. Forbildene, de med reell påvirkningskraft, har ikke lyst til å snakke om det og blir heller aldri spurt.
Derfor blir alt man forbinder med abort ordet «kvinnefrigjøring», som enhver kvinne med et snev av selvrespekt vil ønske å forsvare. Ikke rart at trekløveret i Dagsavisen smiler. Men utfordringen deres, og vår alles, er at abort er mye mer enn vakre politiske symbolsaker. Abort er å ta liv.
Så bør man jobbe for å avskaffe loven? Mer debatt og en kraftig reduksjon av aborttallene, er et mer konstruktivt fokus. Abortmotstandere kan dessuten begynne med å stille seg fremst i køen for barnevakter til slitne alenemødre, og veldig langt bak i køen for dem som skuler nedlatende på tenåringer med voksende mager. Gravide burde få vite mer om at det å bli mamma ikke trenger å bety slutten på alle fremtidsdrømmer. At å adoptere bort barnet etter fødselen faktisk er et alternativ; det står køer med lengtende foreldre i adopsjonskø. Det finnes dessuten mange skuldre å gråte på for dem som sørger, og varme hjerter som vil hjelpe uten å fordømme. Hvem vil jobbe for å sette dette i system?
Mye kjærlighet. Jeg har en datter som er tre år gammel. Hun drar meg med inn i sin verden, der bittesmå krypdyr på rusletur nesten gir mer spenning enn hun kan tåle, og det å se en busk spire gjør dagen fullkommen. Jo da, det stemmer at hun våknet klokken 04.00 i dag tidlig, klar for en ny dag. Men med trøtte øyne og skallebank for anledningen sier jeg: Hun har brakt så mye kjærlighet inn i hjemmet at det nesten ikke er til å begripe. Dette er det abortloven har tatt fra oss. Er det noe å feire? Mange kvinner er de første til å riste på hodet. De sørger i hemmelighet, fordi de tror de er alene når de lurer på hvorfor friheten til å velge ikke etterlot noen frihetsfølelse.
Heldigvis gjør nåden akkurat det. Og det er på ingen måte noe svakhetstegn å benytte seg av den.
Denne artikkelen stod først på trykk i Vårt Land 16.06.2008 og er en kommentar av vaktsjef Ingrid Fagervik vi har fått tillatelse til å gjengi. For videre lesning anbefales nedenforstående link.