I Da Vinci-koden sier “forskeren” Leigh Teabing følgende:
”Jesus Kristus var en historisk person av enorm betydning, kanskje den mest gåtefulle og inspirerende leder verden noensinne har sett. I kraft av å være den Messias profetene hadde talt om, styrtet Jesus konger, inspirerte millioner av mennesker og grunnla nye filosofier. Som direkte etterkommer av kong Salomo og kong David hadde Jesus et rettmessig krav på tronen som jødenes konge. Som rimelig var, ble historien om hans liv nedtegnet av tusenvis av tilhengere rundt om i landet… Mer enn 80 evangelier ble vurdert med henblikk på innlemmelse i Det nye testamente, men likevel var det bare noen få som ble valgt ut – Matteus, Markus, Lukas og Johannes” (kap 55, s. 256). Utvalget ble gjort av keiser Konstantin: ”Bibelen, slik vi kjenner den i dag, ble satt sammen av den hedenske romerske keiseren Konstantin den Store” (kap 55, s. 257).
Videre leser vi i Da Vinci-koden at keiseren innkalte det store kirkemøtet i Nikea i 325, og at man der vedtok at Jesus var guddommelig, ”i en ganske jevn avstemning, til og med” (kap 55, s. 258). På grunnlag av dette fikk ”Vatikanet” og ”den romerskkatolske kirke” en monopolstilling. Men ”ettersom Konstantin opphøyet Jesu status [til guddom] nesten fire århundrer etter Jesu død, fantes det allerede tusenvis av dokumenter som berettet om hans liv som dødelig menneske. For å omskrive historiebøkene innså Konstantin at han måtte gjøre noe drastisk. … Konstantin bestilte og bekostet en ny bibel der man utelot de evangeliene som omtalte Kristi menneskelige trekk, og forherliget de evangeliene der han ble beskrevet som guddommelig. De tidligere evangeliene ble forbudt, samlet inn og brent” (kap 55, s. 259).
Hovedpersonen i Da Vinci-koden avslutter med følgende påstander: ”Til stor glede for historikerne … ble enkelte av de evangeliene som Konstantin prøvde å utslette, likevel bevart. På 1950-tallet fant man Dødehavsrullene gjemt i en grotte i nærheten av Qumran i den judeiske ørkenen. Og siden har vi naturligvis de koptiske skriftene, som ble funnet i 1945 ved Nag Hammadi. I tillegg til at de inneholder den sanne gralshistorien, omtaler disse dokumentene Kristi gjerninger i veldig menneskelige termer. I tråd med sin tradisjon for å spre usannheter gjorde Vatikanet naturligvis hardnakkede forsøk på å forhindre at disse skriftene ble offentliggjort” (s. 260).
La meg kommentere disse påstandene i motsatt rekkefølge:
1) Har Vatikanet og den katolske kirke motarbeidet utgivelsen av Dødehavsrullene og de gnostiske evangeliene?

Vatikanet har ikke lagt noen hindringer i veien for publiseringen, verken av Dødehavsrullene eller Nag Hammadi-tekstene. Tvert om, katolske forskere har vært blant pionerene i utforskningen av Dødehavstekstene og Nag Hammadi-tekstene, og de har stått i spissen for utgivelsen av flere av dem. Vatikanet har dessuten aldri vært i den posisjon at de kunne legge lokk på noe som helst i den forbindelse.

Når utgivelsen av de to tekstsamlingene til å begynne med gikk utilgivelig langsomt, har det helt andre grunner, og litt forskjellige i de to tilfellene. Forskergruppen som til å begynne med utga Dødehavsrullene, var alt for liten og arbeidet ineffektivt. Men det ble fart i sakene på 1990-tallet, og alle Dødehavsrullene er nå utgitt. Denne komplette utgivelsen dokumenterer én gang for alle at når prosessen tok for lang tid i begynnelsen, var det ikke fordi noen av rullene ble holdt tilbake fordi de inneholdt ting som var ”farlige” for kirken. Det gjør de nemlig ikke.
At det tok så lang tid å få Nag Hammadi-tekstene publisert, har sammenheng med byråkratiske forviklinger der blant andre Det koptiske museum i Kairo og UNESCO har vært involvert, men ikke Vatikanet. Tekstene har nå foreligget i komplett utgave og oversettelse i snart 30 år. Katolske, protestantiske, ikke-kristne forskere – alle har viet dem stor interesse. Ingen forskere jeg kjenner, mener at disse tekstene ”truer” kirkens tro.
Nag Hammadi-tekstene viser at det eksisterte andre utgaver av kristendommen i antikken, enn den formen som senere ble betraktet som den ortodokse. Men det er ingen nyhet. Det har vi visst hele tiden, fordi de ”ortodokse” kirkelige forfatterne fra Oldtiden selv gjør oss oppmerksom på det. De diskuterer nemlig utførlig med dem de kaller ”gnostikere”. Og den lære de tilskriver gnostikerne, svarer godt til den vi finner i Nag Hammadi-tekstene. Men tekstene gir oss et rikere og mer nyansert bilde av denne læren, og det er det ingen forskere, verken katolske eller andre, som beklager.
2) En mer “menneskelig” Jesus?
Det er det rene tøv å påstå at de gnostiske evangeliene i Nag Hammadi-tekstene gir oss bildet av en mer menneskelig og mindre guddommelig Jesus enn de fire evangeliene i Det nye testamente. Nøyaktig det motsatte er tilfelle. Av alle bevarte skrifter fra antikken som stammer fra tilhengere av Jesus, er det ingen som tegner ham mer menneskelig enn de fire vi har i Det nye testamente.
Søker man en menneskelig Jesus som lever seg inn i menneskers sorg, som selv gråter, er sulten, tørst, som er lei seg og blir sint, da er det bare i de fire nytestamentlige evangeliene man finner en slik Jesus, ikke i de andre. Forklaringen på at Dan Brown legger slike meningsløse påstander i munnen på ”forskeren” Leigh Teabing er, tror jeg, ganske enkel: Brown har selv ikke lest ett eneste av skriftene fra Nag Hammadi. Det fremgår av måten han siterer dem på. Hans sitater stammer alle fra Hellig blod, hellig gral, og der Hellig blod feilsiterer Nag Hammadi-tekstene, har Brown nøyaktig samme feilsitat.

Det er også fra samme kilde han har den meningsløse påstanden om at Nag Hammadi-tekstene inneholder ”den sanne gralshistorien”. Tekstene nevner ikke gralen med ett eneste ord. De er også totalt ukjent med tanken om et ekteskap mellom Jesus og Maria Magdalena.
Dødehavsrullene
Enda mer avslørende er Teabings påstand om at noen av de ”brente” evangeliene er bevart blant Dødehavsrullene. Dødehavsrullene inneholder ingen informasjon om Jesus, ingen omtale av ham, av den enkle grunn at de alle sammen er forfattet i tiden før Jesus sto frem offentlig. Noen få forskere har hevdet at et lite gresk fragment med noen få bokstaver bevart, kan stamme fra et eksemplar av Markusevangeliet. Dette er svært omstridt, og den bevarte del av teksten er for liten til at spørsmålet kan besvares med sikkerhet. Men om vi nå antar at det virkelig er Markus vi har foran oss, viser det stikk motsatte av hva Teabing hevder. Det er i tilfelle et eksemplar av ett av de nytestamentlige evangeliene som er funnet i Qumran, ikke ett av de ”brente”.
Antakelig skyldes Browns uvitenhet på dette område igjen det samme: Han har ikke lest ett eneste av Dødehavs-skriftene, men bygger på en setning i Hellig blod, hellig gral som han har misforstått. Setningen lyder slik: ”Dødehavsrullene viser at Jesu lære også inneholdt en serie viktige aspekter av esseisk lære” (Hb, 395). Med dette mener forfatterne av Hellig blod ikke annet enn at det er visse likhetstrekk mellom Jesu forkynnelse og læren i noen av Dødehavsrullene – en i og for seg rimelig og lite oppsiktsvekkende påstand. Men Brown misforstår dette og tror at noen av Dødehavstekstene inneholder utsagn som tilskrives Jesus. Altså, tenker han, finner vi noen av de tapte evangeliene blant Dødehavsrullene! Disse rullene ble for øvrig ikke funnet på 1950-tallet, men i 1947.

3) Hvilke håndskrifter er våre bibeloversettelser bygd på?
Konstantin hadde absolutt ingen ting med avgrensningen av Det nye testamente å gjøre. At han skulle ha samlet inn og brent andre skrifter som ikke kom med, er fri fantasi. Igjen misforstår Brown den eneste kilden han forholder seg til, nemlig Hellig blod, hellig gral. Og det gjør ikke saken bedre at Hellig blod på dette punkt også er svært misvisende.
I Hellig blod, hellig gral får vi høre følgende: I den store forfølgelse av kirken under Konstantins forgjenger, keiser Diokletian, ble alle kristne skrifter samlet inn og brent. ”Som en følge av dette forsvant nesten alle kristne skrifter, og spesielt var dette tilfelle i Roma. Da Konstantin så satte i gang utarbeidelse av nye utgaver av disse dokumentene, gav dette ortodoksiens voktere anledning til å forandre, redigere og omskrive materialet etter eget behov og egne retningslinjer. Det er sannsynlig at det var ved denne anledning at de viktigste forandringer ble foretatt i Det nye testamente, slik at Jesus fremstod i den enestående skikkelse han har hatt siden. Betydningen av dette oppdraget fra Konstantin kan ikke overvurderes. Av de omkring fem tusen eksisterende tidlige manuskriptversjonene er det ikke én som stammer fra før 300-tallet. Det nye testamente slik det eksisterer i dag, er i vesentlig grad et produkt av disse redaktører og forfattere fra 300-tallet – det vil si ortodoksiens voktere…” (Hbhg, 403–404).
Det er ikke annet å si om dette enn at forfatterne her ganske enkelt snakker usant. Det er riktig at ett av tiltakene mot kirken under Diokletian var å forlange hellige skrifter utlevert. Men selvsagt ble ikke dette pålegget etterkommet i særlig grad, og spesielt ikke i Roma, der forfølgelsen var svært mild, i motsetning til lenger øst i riket. Men mesteparten av de hellige skriftene ble gjemt unna, og noen av dem er bevart til i dag.

Bibelske håndskrifter og sitater før Konstantin
Det er kort og godt feil at ingen håndskrifter til nytestamentlige skrifter stammer fra før år 300. Håndskriftet med benevnelsen P45 stammer fra tiden 200–250 e. Kr., og inneholdt opprinnelig alle fire evangeliene og Apostlenes gjerninger. Håndskriftet er bare delvis bevart, men så vidt store deler av Markus og Lukas og Apostlenes gjerninger er i behold at man kan fastslå at teksten i dette håndskriftet grunnleggende er den samme som i etter-konstantinske håndskrifter.
Fra samme tid stammer håndskriftet P46, som inneholder Hebreerbrevet, Korinterbrevene og fire av de mindre Paulus-brevene i komplett skikkelse. P75 dateres til tiden 175–225 e. Kr., og inneholder mesteparten av Lukas- og Johannesevangeliet. P66 dateres til ca. 200 e. Kr., og inneholder en nokså komplett tekst til Joh 1–14.
Det kanskje mest sensasjonelle av nyere tekstfunn er et lite fragment fra Joh 18, kalt P52. Det dateres til ca. 125 e. Kr. og ble funnet i Egypt. Når man tar i betraktning at Johannesevangeliet antakelig ble skrevet i Efesus, temmelig langt unna Egypt, er man her i den sjeldne situasjon at man kan bruke et håndskriftsfragment som argument i debatten om Johannesevangeliets avfattelsestid. På 1800-tallet hevdet Ferdinand Christian Baur at Johannesevangeliet var skrevet omkring 160 e. Kr., og det har også vært andre forskere som daterer det til etter år 100. Men eksistensen av P52 i Egypt ca. 125 e. Kr. er et godt argument mot slike sendateringer. Man må nemlig regne med at det gikk en viss tid fra evangeliet ble skrevet i Efesus og til kopier av det dukket opp i Egypt. Det vanlige i dag er å datere Johannesevangeliet til omkring år 90 e. Kr.
På grunnlag av det som her er nevnt, og flere andre håndskriftsfunn, er det i dag ingen tekstforskere som regner med at forfølgelsen under Diokletian var noen viktig begivenhet i den nytestamentlige tekstens historie, eller at Konstantins regjeringstid betydde noe radikalt i så måte. Vi har dokumentasjon på tekstens form før og etter disse begivenhetene, og har tallrike muligheter for kontroll. Dessuten har vi nærmest utallige sitater fra de nytestamentlige skriftene hos kirkelige forfattere som skrev på 100-tallet og 200-tallet. Gjennom disse sitatene har vi svært mange muligheter for å sjekke hvilken form av den nytestamentlige teksten disse forfatterne kjente.
I tillegg har vi de oversettelsene av nytestamentlige skrifter som ble gjort på 100- og 200-tallet, blant annet til latin, syrisk og koptisk. Disse oversettelsene gir oss et godt bilde av den greske teksten som de ble laget på grunnlag av. Sammenlagt gir dette materialet en mulighet for å følge den nytestamentlige tekstens historie som er ganske enestående for bøker fra antikken. Teksten i de nytestamentlige skriftene er bedre dokumentert og bedre kartlagt enn for noen andre bøker fra oldtiden. De eldste håndskriftene stammer dessuten fra en tid mye nærmere de opprinnelige forfatterne enn tilfellet er for andre bøker. Og håndskriftene er langt mer tallrike enn for noen andre bøker. La meg kort illustrere dette ved å nevne situasjonen for noen av de sammenlignbare bøkene vi snakker om.
Annen litteratur fra Oldtiden
Vergil (70–19 f. Kr.) er den antikke forfatter utenom Det nye testamente som er best bevitnet ved gammelt håndskriftsmateriale. I hans tilfelle er det omkring 350 år mellom hans eget forfatterskap og det eldste bevarte håndskrift. Det samme tall er for Livius (200-tallet f. Kr.) ca. 500 år; for Horats (65–8 f. Kr.) ca. 900 år; for komplette Platon-manuskripter ca 1300 år og for tragediedikteren Euripides ca. 1600 år. ”For ingen klassisk forfatter har vi mer enn noen titalls håndskrifter, i noen tilfelle har vi bare et par, mens bibelhåndskriftene kan regnes i tusentall” (Kenyon, Bibelen, 32).
Det mange ikke tenker over, er at når vi i det hele tatt har gamle håndskrifter til den klassiske litteratur, er det langt overveiende antall av disse produsert av kristne avskrivere, gjerne munker. Det er altså ikke slik at ”kirken” gjennom historien konsekvent har forsøkt å undertrykke og utslette annen, ikke-kristen og ikke-rettroende, litteratur. Det var tvert om nettopp i klostre og lignende kirkelige lærdomsmiljøer at denne litteraturen ble tatt vare på, studert og kopiert, og på den måten bevart til i dag.
Jeg må også kort nevne en innvending jeg ofte møter i samtaler om dette: Har ikke de nytestamentlige skriftene stadig fjernet seg fra originalenes tekst gjennom senere bearbeidelser, oversettelser, nye oversettelser, osv.? Svar: Moderne bibelutgaver er oversatt direkte fra den greske teksten, og den greske teksten er en vitenskapelig rekonstruksjon av den antatt originale teksten på grunnlag av de eldste håndskriftene og det øvrige tekstmaterialet jeg omtalte ovenfor. Grunnlaget for moderne bibeloversettelser er langt mer solid enn for noen annen bok fra antikken.

4) Brant Konstantin alle håndskrifter og gav ut en omarbeidet Bibel?
Konstantin bestilte og bekostet nye bibler, etter at han hadde ødelagt de gamle, hevder Brown. Dette bygger også på Hellig blod, hellig gral, der det heter at Konstantin ”satte i gang utarbeidelse av nye utgaver av disse dokumentene” [som altså hadde blitt ødelagt under Diokletians forfølgelse, ikke etter ordre fra Konstantin!] Det forfatterne her sikter til, er et brev Konstantin skrev til biskopen i Caesarea i Israel, Eusebius, der keiseren ber ham sette profesjonelle skrivere i gang med å lage 50 praktbibler til bruk i de mange kirker keiseren akter å bygge i Konstantinopel (Vita Const. 4.36).
Bakgrunnen er altså ikke at mange bibler tidligere er ødelagt, og det er skivebom når Hellig blod sier at denne aksjonen med å erstatte tapte bibelmanuskripter med nye særlig fant sted i Roma. I det hele tatt er det påfallende hvordan både forfatterne av Hellig blod, og – avhengig av dem – Dan Brown, forestiller seg at både keiser og kirke har sitt styrende sentrum i Roma. Hos Dan Brown bruker Leigh Teabing uttrykk som ”Vatikanet” og ”den romerskkatolske kirke” om kirken på Konstantins tid, og skriver som om hele kirken adlød biskopen i Roma.
Har disse forfatterne aldri hørt om den ortodokse kirke i øst, med sentra som Alexandria, Jerusalem, Antiokia og Konstantinopel? Vet de ikke at paven ikke flyttet sin residens til Vatikan-høyden i Roma før på slutten av 1300-tallet etter Kristus? Og fremfor alt: Vet de ikke at det var en kristen kirke øst for den romerske keisers rike – den kirken vi gjerne kaller den syriske? På 300-tallet var den kirken for lengst veletablert i Persia og India, og den var helt utenfor Konstantins og noen annen romersk keisers kontroll.
Den enkle testen på hvordan kristendommen og dens bibel hadde sett ut uten Konstantin, får man ved å undersøke denne kirken i øst litt nærmere. Da ser man ganske tydelig følgende: Konstantins store betydning lå i at han gjorde kristendommen til Romerrikets statsbærende religion. Det store spørsmål som Konstantin etterlot seg, var spørsmålet om forholdet mellom biskoper og keiser, et spørsmål som kristenheten i det gamle Romerriket skulle komme til å slite atskillig med i alle århundrer senere. Men i forhold til kristendommens sentrale trosinnhold var keiserens påvirkningsmuligheter svært små. Det er lett å påvise at keiseren, på det mest berømte kirkemøtet han innkalte, Nikea 325, måtte bøye seg for ledende biskoper som hadde en helt annen agenda enn keiseren.

5) Stemte man over Jesu guddommelighet på kirkemøtet i Nikea i år 325?
Det er ikke korrekt når Brown sier at debatten på kirkemøtet i Nikea var mellom slike som hevdet at Jesus bare var et menneske, og dem som hevdet at han vesentlig var guddommelig. Alle deltakende biskoper i Nikea var overbevist om at Jesus var mye mer enn et vanlig menneske, alle deltakerne i debatten mente at Guds Sønn, før han ble menneske, var hos Gud i en guddommelig eksistensform, og at han hadde medvirket ved skapelsen. ”Faderen skapte verden ved Sønnen”; det var alle parter i Nikea enige om. Også i Hellig blod, hellig gral, Browns kilde her som ellers, finner man påstander i samme retning. Men forfatterne uttrykker seg ikke så bombastisk som Brown, for de er klar over at de i så fall ville slå seg selv kraftig på munnen. De har nemlig tidligere i boken sagt, ja, faktisk understreket, at læren om Jesus som guddommelig allerede finnes i Paulus-brevene. Og de er de eldste kristne dokumentene vi kjenner, fra 50-årene e. Kr. Da kan man ikke samtidig hevde at læren om Jesu guddommelige natur ble oppfunnet på Kirkemøtet i Nikea i år 325 e.Kr.
6) “Tusenvis” av tidlige forfattere?
Da Vinci-kodens påstand om at ”tusenvis” av tilhengere av Jesus skrev ned historien om ham, er fri fantasi. Det er heller ikke lett å se hvordan aktiviteten til disse tusenvis av forfattere skulle resultere i akkurat 80 evangelieskrifter. Men man kan spare seg problemstillingen: Begge tallene er uten hold i det historiske kildematerialet vi har. Det vi vet om utbredelsen av skrivekyndighet blant landsbefolkningen i Galilea gjør imidlertid den slags spekulasjoner svært usannsynlige. Browns påstand om at Jesus ”styrtet konger” og påvirket millioner allerede i sin levetid er overdrivelser av samme type.
Vi har i hovedsak to kilder som setter oss i stand til å si noe som helst om graden av oppslutning som Jesus hadde. Den éne kilden er den jødiske historikeren Josefus. Han skrev to store historieverk i tiden 70–90 e. Kr., altså omtrent samtidig med Matteus-, Lukas- og Johannesevangeliet. I det éne omtaler han Jesus to ganger, dels bare kort som bror av Jakob, leder av urmenigheten i Jerusalem, og dels i et avsnitt som tydelig har kristne innskudd, men der grunnstammen i teksten høyst sannsynlig stammer fra Josefus’ penn. Av dette siste avsnittet kan man slutte at Jesus hadde en viss oppslutning, men at den ikke skilte seg dramatisk fra den som andre jødiske Messias-kandidater hadde. I hvert fall tyder den knappe omtalen av Jesus på at Josefus ikke anså ham som en som hadde hatt stor betydning for den jødiske historien.
Den andre hovedkilden er skriftene i Det nye testamente. Det virker urimelig å anta at disse skriftene skulle ha noen interesse av å underdrive oppslutningen om Jesus i sine skildringer. Da virker det mer sannsynlig at de kunne overdrive en smule. Men selv om det er tilfelle, rapporterer de overraskende nøkterne tall. Det går klart fram at skaren av faste tilhengere ikke var større enn at de kunne vandre rundt og leve av gaver og gjestfrihet der de kom. Og selv da den store vekkelsen brøt ut i de første uker og måneder etter Jesu død og oppstandelse, taler tekstene bare om noen få tusen tilhengere, begrenset til Jerusalem og Judea.
Browns konstruksjon med de store tall er fri fantasi, men man skjønner jo hensikten med den. Hensikten er å skape et bilde av et rikt mangfold av skrifter, der Konstantin og hans menn brutalt luker vekk nesten alt sammen, for å stå igjen med det snevre utvalg skrifter vi nå har i Det nye testamente.

Maria Magdalena – hustru, skjøge, yndlingsdisippel, gudinne?

Uansett hva Dan Brown ellers har oppnådd med Da Vinci-koden – han har i hvert fall klart å skape en enorm oppmerksomhet omkring en bifigur i Det nye testamente: Maria Magdalena. Ikke bare viser hun seg å være Jesu kone og mor til hans barn. Hun er også avbildet ved siden av ham i ett av verdens mest berømte malerier: Nattverden av Leonardo Da Vinci. Og før Dan Browns ”forskere” avslørte hemmeligheten, har ingen visst det! Men der er hun altså, rett foran øynene på den kirke som i alle århundrer har benektet hennes virkelige rolle, har utnevnt henne til hore og har forsøkt å omgi hennes navn med absolutt taushet. ”Den beklagelige misforståelsen [om Maria som skjøge] er følgen av en svertekampanje som den tidlige kirken satte i gang. Kirken var nødt til å blamere Maria Magdalena for å kunne dekke over den farlige hemmeligheten hennes – hennes rolle som den hellige gral” hevder Teabing ( DVk, 269). Og noen sider senere sier han: ”Kirken forbød hennes navns nevnelse” ( DVk, 279). Man må si at Leonardo lurte sine kirkelige oppdragsgivere ganske godt, da han laget maleriet!

Jeg er ingen ekspert på kunsthistorie, så den siden av saken skal jeg ikke uttale meg svært sikkert om. Mitt inntrykk er at det blant kunsthistorikere er en nesten enstemmig oppfatning at figuren til venstre for Jesus skal forestille en svært ung mann, og at skjeggløshet og litt feminine trekk var en for lengst tradisjonell måte å fremstille hans ungdom på. Det dreier seg om apostelen Johannes, ifølge den kirkelige tradisjon identisk med ”den disippel Jesus elsket” i Johannes-evangeliet. Om ham heter det i kirkelig tradisjon at han levde helt opp i keiser Trajans tid (98–117 e. Kr.). Hvis man ville unngå den slutning at han ble hundre år gammel eller mer, måtte man anta at han var atskillig yngre enn Jesus da han ble disippel, og dette ble den vanlige oppfatning. Det var derfor flere enn Leonardo som avbildet ham som en svært ung mann da nattverden ble innstiftet (omkring år 30 e. Kr.). I Leonardos tilfelle kan det dessuten spille inn at Leonardo selv antakelig var homofil. Han kan derfor ha skapt seg et idealbilde av en elsker i denne skikkelsen.

Jeg skal i denne omgang heller ikke gjøre noe stort nummer av en kraftig indre motsigelse i det Brown hevder om den kirkelige taushet omkring Maria Magdalena. Når Dan Brown hevder at Maria kom til Marseille, og der fødte datteren Sara, så er dette opplysninger som er hentet fra middelalderlegender nedtegnet av biskoper og andre kirkelige forfattere. Og de nevner henne ved navns nevnelse et utall ganger. Og ikke bare de. Maria Magdalena er en av middelalderens mest populære helgener i kristenheten. Utallige kirker, skoler og andre institusjoner er oppkalt etter henne; i perioder konkurrerte hun med Maria, Jesu mor, i popularitet. Tausheten omkring henne er et rent fantasiprodukt fra Browns side. Og når jeg ovenfor sa at hun er en ”bifigur” i Det nye testamente, så kan det diskuteres. Det svarer nok til oppfatningen hos moderne protestanter, som snarere teller enn vekter de omtaler de finner om henne i Det nye testamente. Omtalene er ikke så mange, men om man veier dem, tilkjenner de henne en særdeles stor betydning.

Ble Maria Magadalena svertet av kirken?

I Da Vinci-koden er Maria Magdalena en viktig del av romanens koder og et symbol for kirkens påståtte undertrykkelse av det såkalt “hellige feminine”. Noen eksempler fra boka:

“Maria var av kongelig byrd. (…) Magdalena ble omgjort til hore fordi man ville utradere bevisene for hennes høye byrd.” (Kap 58)
“For å beskytte seg mot Magdalenas makt fremstilte kirken henne som en hore og begravet bevisene på at hun var gift med Jesus. (…) Det finnes store mengder historisk bevismateriale som underbygger dette, Sophie.” (Kap 60)
“Maria Magdalena. Ettersom kirken forbød hennes navns nevnelse, ble hun i hemmelighet kjent under mange pseudonymer — kalken, den hellige gral og rosen.” (Kap 60)
“Da kirken forbød at Maria Magdalenas navn ble nevnt, måtte hennes historie og betydninge formidles via mer diskré kanaler … ved hjelp av metaforer og symbolikk.” (Kap 61)

Er dette historisk korrekt, eller er det fri fantasi, som så mye annet i Da Vinci-koden?

Maria Magdalena – hore eller helgen?

Da Vinci-koden påstår på side 279: Kirken ”forbød hennes navns nevnelse.” Denne påstanden kan man møte i forskjellige sammenhenger, og den er antakelig i ferd med å bli en vedtatt sannhet.

Man møter den gjerne i følgende versjon: Som et mottrekk mot ”kjetteres” store verdsettelse av Maria Magdalena, satte kirken i gang en svertingskampanje mot henne. Dette datofestes ofte til 591, da pave Gregor i en preken identifiserte Maria Magdalena med den angrende synderinnen i Lukas 7,36–50. Dermed, sier man, oppstod det offisielle kirkelige bildet av henne som prostituert – det var en måte å belegge hennes person og navn med så mye skam at hun skulle bli omgitt av taushet.

Men dette er for det første en misforståelse av Gregors hensikt, og for det andre en grov feilfremstilling av den faktiske historien. Faktum er at Maria Magdalena hele middelalderen igjennom var en svært populær helgen. Noen ganger konkurrerte hun nesten med Jesu mor Maria.

Kirkelig helgen

Og dette skjedde ikke i opposisjon til kirken, det skjedde med hjelp av biskoper og andre kirkelige forfattere. Den gylne legende var på 1200-tallet og i de følgende to århundrer en av kirkens mest elskede og brukte samling av legender, og Maria Magdalena-kulten blomstret. Ville den kunnet gjøre det, dersom kirken ”egentlig” visste at hun representerte en alternativ form for kultus som var en trussel mot kirkens tro? Det virker ikke akkurat sannsynlig, og det er vel denne usannsynligheten som får forfattere som Dan Brown til å påstå at kirken gjorde sitt beste for å glemme henne. At det finnes hundrevis av katolske kirker og institusjoner over hele Europa som er oppkalt etter Maria Magdalena, bryr ikke Dan Brown seg om. Dette faktumet passer tydeligvis ikke inn i hans konspirasjonsteorier.

Forvirring og forveksling

Det andre vi merker oss i legenden om Maria Magdalena, er hvor mange identifiseringer av forskjellige nytestamentlige personer som her foreligger. I bildet av Maria Magdalena er i realiteten tre forskjellige kvinner kombinert og gjort til én:

For det første Maria fra Magdala (ved Genesaretsjøen; ”Magdalena” betyr ”fra Magdala”). For det andre Maria fra Betania (ved Jerusalem). Det var hun som var søster av Marta og Lasarus, ikke Maria Magdalena. For det tredje den navnløse ”synderinnen” som salvet Jesus i fariseeren Simons hus.

Og dette er ikke den eneste sammenblandingen av forskjellige personer i Den gylne legende, og i annet kirkelig legendestoff. Søsteren til Maria av Betania, Marta, identifiseres med den navnløse kvinnen som Jesus helbredet for kronisk blødning i Mark 5,25–34/Matt 9,20–22/Luk 8,43–48. Det foreligger ingen grunner til å tro at hun var den samme som Marta i Betania. Men det svarer til den generelle tendensen i så godt som all kirkelig legendedannelse: Det vanlige var å slå sammen personer med samme navn til én, eller å identifisere navnløse personer med én av de navngitte.

Noen eksempler: I det Nye testamente er det tydelig tale om to personer som het Filip, én var blant de tolv og ble regnet som apostel, én var blant diaspora-jødene i Jerusalem-menigheten etter kirkens grunnleggelse, og ble kalt evangelisten. Men meget raskt ble disse to slått sammen til én person i senere kirkelige legender. Man hadde ofte også en tendens til å slå sammen ulike Johannes’er, til og med Døperen og disippelen med samme navn kunne noen ganger blandes sammen.

Derimot ser vi så godt som aldri at én og samme person senere splittes opp i flere ulike. Det er derfor svært gode historiske grunner som taler for at Det nye testamentes bilde av tre forskjellige kvinner, to Maria’er og én navnløs, er det historisk opprinnelige, mens kombinasjonen av disse tre til én er av senere dato, og derfor uhistorisk.

Den østlige kirkes Mariaer

Det er desto større grunn til å tro det, ettersom den østlige, gresktalende kirke, aldri identifiserte disse tre på samme måte som Gregor gjorde i sin preken fra 591. I den østlige kirke har Maria fra Magdala sin helgendag, og Maria fra Betania en annen; det var bare i vest man feiret de to som én og den samme på 22. juli. (En god oversikt over utviklingen av bildet av Maria Magdalena i tiden etter Det nye testamente, og hvordan dette bildet ble utfylt gjennom kombinasjonen med andre kvinner i Det nye testamente, finner en for eksempel hos Richard Atwood, Mary Magdalene in the New Testament Gospels and Early tradition, European University Studies, Ser 23, 147–85).

Feil Maria?

Det er unektelig en skjebnens ironi at de tre forfatterne av Hellig blod, hellig gral, som ellers er så kritiske til kirkelige bilder av historien, på dette punkt viser seg helt avhengige av den kirkelige tradisjon, og derfor ser bort fra det mye mer opprinnelige bildet vi har i de eldste kildene. De godtar Gregors identifisering, og skriver derfor at Maria Magdalena var søster av Marta og søster av Lasarus. Ja, de gjør et spesielt nummer av hennes bror Lasarus, for det er bare på den måten de kan få utnyttet Morton Smiths nokså fantasifulle teorier om et spesielt forhold mellom Jesus og Lasarus, og det er bare denne forbindelsen som gjør deres teori om at Lasarus var ”den disippel Jesus elsket” (ifølge Johannes-evangeliet) relevant for prosjektet.

Men dersom Marta og Lasarus var søsken av den Maria som – ifølge de middelalderske legendene – kom til Frankrike, da kan hun ikke ha vært Maria Magdalena! Da må hun ha vært Maria fra Betania, og forfatterne av Hellig blod har simpelt hen valgt feil kvinne som kone for Jesus. Moderne feministiske forskere, som tolker Gregors identifisering som en kirkelig svertekampanje mot Maria Magdalena, finner altså ingen støtte hos forfatterne av Hellig gral, hellig gral, for de mener at Gregor, historisk sett, hadde helt rett – det er samme kvinne det dreier seg om!

Flyktet Maria Magdalena til Frankrike?

I Da Vinci-koden blir vi innviet i følgende “sannheter”:

“Ifølge Sion-ordenen,” fortsatte Teabing, “var Maria Magdalena gravid da korsfestelsen fant sted. For å beskytte Kristi ufødte barn måtte hun rømme fra Det hellige land. Med hjelp fra Jesu betrodde onkel, Josef av Arimatea, reiste Maria Magdalena i hemmelighet til Frankrike, som på den tiden ble kalt Gallia. Der fant hun et tilfluktssted i den jødiske kolonien. Det var her i Frankrike hun fødte sin datter. Hun fikk navnet Sara.”
Sophie kikket opp. “Vet de hva barnet het?”
“Langt mer enn som så. Magdalenas og Saras liv ble omhyggelig nedtegnet av deres jødiske beskyttere. Husk at Magdalenas barn stammet fra de jødiske kongene — David og Salomo. Derfor betraktet jødene i Frankrike Magdalena som en hellig, kongelig person, og dyrket henne som stammoder til en kongeætt. Utallige forskere har beskrevet Maria Magdalenas tid i Frankrike, inklusive Saras fødsel og det påfølgende stamtreet.
Sophie rykket til. “Kjenner man til Jesu Kristi stamtre?”
“Ja visst. Og det skal angivelig være et av de viktigste Sangreal-dokumentene. En fullstendig slektstavle over de tidlige etterkommerne av Kristus.” (Kapittel 60)

Alt som hevdes i linjene ovenfor, er fri fantasi. Påstandene er utelukkende basert på legender skrevet mer enn 1000 år etter at Maria levde. Historiske kilder finnes ikke. Når man i tillegg husker på at Dan Browns Sion-orden er et fantasiprodukt som aldri har eksistert (se artikler under kategorien “Sion-ordenen”), innser man umiddelbart at denne fiktive ordenen aldri har vært i besittelse av noen som helst dokumenter med hemmelig innhold.

Marias flukt til Frankrike: legendenes Maria Magdalena

Som kjent er de historiske spekulasjonene i Da Vinci-koden hentet fra boka Hellig blod, hellig gral. I denne boka hevdes det at Maria Magdalena en tid etter Jesu korsfestelse reiste over Middelhavet og til området ved Marseille i Gallia (nå det sørlige Frankrike). Hun reiste ikke alene. Med seg i båten hadde hun sine søsken Marta og Lasarus, minst ett av sine egne barn med Jesus, foruten Josef av Arimatea. Og hun brakte med seg den hellige gral. ”Ifølge middelalderlegender brakte hun Den hellige gral med seg hit” (Hellig blod, hellig gral, s. 313).

Det siste er ikke riktig. Maria Magdalena og hennes angivelige flukt til Gallia er ikke omtalt i noen av gralsfortellingene. Og omvendt: gralen er ikke nevnt i legendene om Marias flukt. Forfatterne fremsetter her ganske enkelt en gal påstand.

Det gjør de også når de sier at ”så tidlig som på 300-tallet verserte det legender om at Maria Magdalena hadde flyktet fra Det hellige land og var satt i land i nærheten av Marseille…” (Hellig blod, hellig gral, s. 313). Dette stemmer ikke.

Legender om Marias flukt til Gallia lar seg ikke påvise før på 1000-tallet. Før det er denne historien ukjent. Den ble nedskrevet i sammenhengende form omkring 1260 av Jacobus de Voragine i en stor samling legender han utga under tittelen Legenda Aurea, Den gylne legende. Før vi sier litt om den historiske bakgrunnen for legenden om Marias reise til Marseille, skal jeg kort gjengi hovedinnholdet i Den gylne legendes historie om Maria og hennes søsken.

“Den gylne legende”

I Israels land møter vi de tre søsknene Maria, Marta og Lasarus. De er svært velstående, og av kongelig herkomst. Maria eier byen Magdalum ved Gennesaret, Lasarus eier en stor del av Jerusalem, og Marta eier byen Betania ved Jerusalem. Maria hengir seg til et utsvevende liv, muliggjort av hennes store rikdom. Lasarus er aktiv som hærfører. Marta er den som tar seg av alle søsknenes eiendommer, sørger for deres hærstyrker, for tjenerne, og gir til de fattige.

Én dag oppsøker Maria Jesus i Simon den Spedalskes hus. Her gråter hun over sine synder, vasker Jesu føtter med sine tårer og salver dem med kostbar olje. Fra da av fulgte Maria Jesus som hans nærmeste kvinnelige fortrolige, og tok seg av disippelflokkens hushold. Jesus tok alltid hennes parti vis a vis andre: mot søsteren Marta, mot Judas, mot fariseerne. Når han så henne gråte, gråt Jesus selv. Av kjærlighet til henne vekket han opp hennes bror Lasarus da han var død. Av kjærlighet til henne renset han Marta for hennes blødning. Da Jesus hadde stått opp fra de døde, gjorde han Maria til det første oppstandelsesvitne, og sendte henne som sin apostel til apostlene!

Fjorten år senere ble mange av de kristne forfulgt av hedningene. Disippelen Maximin, Maria Magdalena, hennes bror Lasarus, hennes søster Marta, Martas tjenestepike Martilla, den blindfødte Cedonius som hadde fått synet av Jesus, og flere andre kristne ble av hedningene satt om bord i en båt uten styrmann eller ror, i den hensikt at de skulle drukne. Men ved Guds nåde landet de ved Marseille. Her havnet de blant hedninger som ikke ønsket dem velkommen, og de søkte tilflukt i et hedensk tempel.

Nå trådte Maria frem som ”apostel” for andre gang: Hun forkynte for hedningene, og landshøvdingen på stedet, og hans kone, omvendte seg og tok seg av de kristne. Etter en tid ble landshøvdingens kone gravid, etter at Maria hadde bedt Gud helbrede hennes barnløshet. Landshøvdingen ville nå sjekke om Marias lære stemte med Peters i Roma, og hans gravide hustru insisterte på å bli med på den farefulle reisen. Med korsmerket på skulderen [som korsfarere!] dro de av sted.

Under seilasen kom de ut for en storm, hustruen fødte en sønn, men døde under fødselen. Den døde mor og sønnen ble etterlatt på stranden, og følget seilte videre til Roma. Der møtte den sorgfulle faren Peter, som trøstet ham og bad ham ha tro til Gud. Peter tok ham med til Jerusalem og gav ham en guidet tur til de forskjellige hellige steder i byen.

Etter to år gikk mannen om bord i et skip for å seile hjem. Han bad om å bli satt av på den stranden der han hadde etterlatt den døde kona og det nyfødte barnet. Stor var hans overraskelse da han så barnet høyst levende, og at det diet den døde moren. Da han snakket til barnet, våknet moren til live, og kunne fortelle at hun i ånden hadde vært med under mannens rundtur i Jerusalem, guidet for sin del av Maria Magdalena, som også var med i ånden.

De kommer nå alle tre hjem til Marseille, der de finner Maria Magdalena og hennes disipler i full gang med å preke for hedningene. Mange blir døpt, og Lasarus blir gjort til biskop av Marseille. Litt senere drar de videre til Aix-en-Provence, og der blir Maximin biskop.

Maria trakk seg nå tilbake som eneboer i en hule, i et område uten vann, helt øde, uten gress eller noen grønn vekst. Her ble hun underfullt holdt i live av engler som daglig hentet henne til himmelen ved alle de syv kanoniske bønnetidene. Slik levde hun i tretti år, uten behov for legemlig næring. Da tiden kom og hun skulle dø, førte englene henne til Maximins kirke i Aix, og han gav henne nattverden. Hun døde foran alteret, og ble begravet der.

Senere, på Karl den Stores tid, lot en hertug i Burgund, som hadde bygget klosteret i Vezelay, Marias levninger hente fra Aix til Vezelay. Fra da av utvirket Marias levninger flere under knyttet til hennes hvilested i Vezelay.

Jeg har gjengitt så vidt mye av Den gylne legendes Maria-historie, så leseren selv kan gjøre seg opp en mening om kvaliteten og troverdigheten til den informasjon som her gis. For ytterligere å gi noen relevante premisser for en slik bedømmelse, nevner jeg følgende: Kjernehistorien i Den gylne legende lar seg første gang sikkert påvise på 1000-tallet. På begynnelsen av 1100-tallet er det en fransk munk som sier følgende:

Resten av fortellingen – nemlig at hun straks etter Frelserens himmelfart flyktet til den arabiske ørken, og at hun bodde der … i en hule, … og annet slikt – er en forfalskning, som historiefortellerne har hentet fra fortellingene om den egyptiske Maria. Men produsentene av slike fortellinger feller selv dommen over seg i begynnelsen av historien, for der påstår de at historien stammer fra Josefus, den lærde historikeren. Men Josefus sier aldri noe om Maria Magdalena i sine bøker (sitert fra Katherine L. Jansen, “Maria Magdalena: Apostolorum Apostola”, University of California Press 1998, s. 65–66).

Den fortellingen munken sikter til, finnes gjengitt i en preken av biskop Honorius fra omtrent samme tid. Her fortelles det at Maria Magdalena etter himmelfarten trakk seg tilbake til ørkenen øst for Jordan, og levde der som eneboer i en hule i mange år, helt til hun døde. Helt korrekt påpeker munken i den teksten jeg nettopp siterte, at det her har skjedd en sammenblanding i legenden mellom Maria Magdalena og en langt senere Maria, som levde på 400-tallet. Hun kom fra Egypt, ble omvendt til kristendommen i Jerusalem, og bodde resten av sitt liv som eneboer i ørkenen øst for Jordan. Mange detaljer i fortellingen om henne ble senere overført på fortellingen om Maria Magdalenas eneboertilværelse på samme sted.

Men i fortellingen om den egyptiske Maria er alle trekkene riktige i forhold til tid og sted: Det var på 300- og 400-tallet, ikke på Magdalenas tid, at denne type eneboer-tilværelse ble vanlig blant kristne, og det var i slike ørkenstrøk som det her er tale om at beskrivelsen av en ødemark helt uten trær og planter er realistisk (ikke i Frankrike). Det ble også fortalt om eneboere som levde av nattverden alene, uten annen næring. Først ble altså alt dette – i den østlige kirke – overført fra den egyptiske Maria til Maria Magdalena. Så – atskillig senere – ble stedet for hennes eremitt-tilværelse flyttet fra ørkenen øst for Jordan i Israels land og til området ved Marseille i Frankrike.

Hva er bakgrunnen for legendene om Maria Magdalena?

Hva kunne motivet være for det? Det er ikke vanskelig å få øye på. I år 1054 kom det til varig brudd mellom patriarken over den østlige kirken i Konstantinopel og paven i Roma. Fra da av ble kløften mellom de to kirkeavdelingene bare dypere og dypere. Og kristne i vest var ikke lite misunnelige på de kristne i øst som hadde så mange hellige steder fra bibelhistorien og kirkehistorien, og ikke minst så mange hellige graver i sitt område. Under de første korstogene ble denne misunnelsen bare forsterket. I Det Hellige Land og områdene rundt kunne vestlige kristne se hvilken rikdom av minnesmerker og relikvier de østlige kristne hadde.

1100-tallet ble derfor høysesongen for ”import” av fornemme relikvier til Europa, og det man kunne skaffe seg av fornemme bibelske graver var heller ikke å forakte. Dermed oppstod nye fortellinger, noen av dem handlet om at bibelske personers levninger var blitt flyttet til Europa lenge etter deres død. Andre fortellinger, som den om Maria Magdalena, hevdet at bibelske personer allerede i levende live hadde reist til Europa. Fortellingen om Maria utnyttet det forhold at det ikke var noen helt sikker lokalisering av hennes grav i Østen (noen hevdet den var i Efesus). Derfor ble nå hennes grav lokalisert til Vezelay i det sørlige Frankrike, en konkurrerende oppfatning lokaliserte den til Aix-en-Provence. Og i denne svært utbygde form er det legenden nedskrives av Jacobus de Voragine i Den gylne legende.

Hvis vi følger regelen om at kilder som ligger begivenheten nærmere i tid, er å foretrekke fremfor kilder som er senere, må utvilsomt fortellingen som plasserer Maria Magdalena i ørkenen øst for Jordan foretrekkes fremfor den som plasserer henne i Frankrike. Men heller ikke den eldre fortellingen står sterkt som historisk kilde. At den henter en fortelling om den egyptiske Maria fra 400-tallet og overfører den på den bibelske Maria, er bare så altfor tydelig, som også middelaldermunken riktig påpekte.

Jeg finner det unødvendig å si mer om den manglende historiske troverdigheten i de franske middelalderlegendene om Maria Magdalena; leseren kan selv trekke sine konklusjoner. Men selv om vi forutsetter at legenden i Den gylne legende er en god historisk kilde til virkelige begivenheter, er det verdt å merke seg følgende: Legenden sier intet om at Maria hadde med seg noe barn på ferden, og hennes liv som eremitt utelukker selvsagt noe slikt. Fortellingen om hennes eremitt-tilværelse er skrevet som idealisering og propaganda for to saker som var viktige for middelalderen: munke- og nonne-fromheten, og nattverd-teologien. Altså nokså nøyaktig det motsatte av det som Maria representerte både ifølge forfatterne av Hellig blod (et kongsdynasti og dets videreførelse) og ifølge forfatterne Starbird, Picknett, Prince og Dan Brown (tilbedelsen av den kvinnelige guddom gjennom rituelt samleie).

Kysset Jesus Maria Magdalena på munnen? Hva med Filipevangeliet?

”Filip-evangeliet er alltid et bra sted å begynne,” sier Leigh Teabing i Da Vinci-koden. Han har funnet fram en svær bok fra sin bokhylle, den heter De gnostiske evangeliene, og inneholder fotokopier og oversettelser av ”Nag Hammadi-skriftene og Dødehavsrullene … de tidligste kristne skriftene.” Nokså midt i denne boken leser Sophie Neveu følgende, fra Filipevangeliet: Og Frelserens ledsagerske er Maria Magdalena. Kristus elsket henne høyere enn alle disiplene og pleide ofte å kysse henne på munnen. De øvrige disiplene ble fornærmet og uttrykte sin misnøye. De sa til ham: ”Hvorfor elsker du henne høyere enn oss alle?” Sophie Neveu innvender at dette ikke sier noe om et ekteskap. ” Au contraire,” svarer Teabing, ”som enhver med kunnskaper om arameisk språk kan fortelle, betydde ordet ledsagerske på den tiden bokstavelig talt ektemake” (kap 58).

Her er det unektelig ganske mye som har gått i ball for Dan Brown. En bok med tittelen De gnostiske evangeliene eksisterer ganske visst, men den er ganske liten og inneholder ingen utgave av originaltekstene. Den er skrevet av Elaine Pagels, og handler om de gnostiske Nag Hammadi-tekstene. Det finnes ingen samlet utgave av Dødehavstekstene og Nag Hammadi-tekstene i én bok. I den type utgave som Teabing snakker om, fyller Dødehavstekstene over 20 bind, og de er ikke ”kristne tekster”. Nag Hammadi-tekstene er utgitt i 13 bind under tittelen The Facsimile Edition of The Nag Hammadi Codices.

Og ”som enhver med kunnskaper om arameisk språk kan fortelle,” er disse tekstene slett ikke skrevet på aramaisk, men på koptisk. Teabings foregitte aramaisk-kunnskaper er åpenbart nokså beskjedne, og i hvert fall helt irrelevante. De to språkene som er relevante for tolkningen av Nag Hammadi-tekstene er gresk og koptisk. Grunnen til at Brown gjør seg skyld i slike blundere, er lett å se når man studerer sitatet hans nærmere. Det er nemlig ikke hentet fra noen kjent utgave eller oversettelse av Nag Hammadi-tekstene, men direkte fra Hellig blod, hellig gral. Og sitatet i Hellig blod, som Brown overtar ordrett, gir et ukorrekt bilde av originalteksten. Det ser man ved å sammenligne Browns sitat med den korrekte norske oversettelsen i Nystøl Rians utgave. Her er manglende ord og bokstaver i den til dels sterkt skadede koptiske teksten markert med hakeparenteser, og da ser det slik ut:

Og partneren til […] Maria Magdalena. [Frelseren/Kristus elsket] henne mer enn [alle] disiplene, og [pleide ofte å] kysse henne på […]. De andre [disiplene …]. De sa til ham: ”Hvorfor elsker du henne mer enn alle oss?” Frelseren svarte og sa til dem: ”Hvorfor elsker jeg ikke dere som (jeg elsker) henne? Når en blind og en seende er sammen i mørket, er det ingen forskjell på dem. Når lyset kommer, da vil han som ser, se lyset, mens den blinde forblir i mørke” ( Filipevangeliet 63,34–64,9, Nystøl Rian, 54).

Ordene i hakeparentes er mer eller mindre sikre rekonstruksjoner. Der slike ikke er mulig, har man markert dette med prikker. Da er det bare for leseren å sammenligne de to sitatene, så ser en hvor usikker den teksten er, som Brown har overtatt fra Hellig blod. Brown legger stor vekt på den første betegnelsen av Maria Magdalena, at hun er ”partneren”, formodentlig til Frelseren. Det ordet som ligger til grunn her, er ikke aramaisk, men gresk: koinonos. Og det ordet har en minst like bred betydning som de norske ordene ledsager, partner, kompanjong. Det er ingen teknisk term for ektefelle.

Erotikk eller visdom?

Videre er det klart at Jesu kjærlighet til disiplene og hans kjærlighet til Maria er av samme slag, for de sammenlignes. Og denne kjærligheten har intet med sex å gjøre, men derimot med kunnskap. Maria ser der disiplene er blinde, derfor elsker Jesus henne mer enn de andre. Dette erotiske språket brukt om nær åndelig relasjon, og spesielt om meddelelse av kunnskap, forekommer ikke bare i Filipevangeliet. I en av de andre Nag Hammadi-tekstene, Jakobs andre apokalypse, kan vi lese: ”Og han [Kristus] kysset min [Jakobs] munn. Han omfavnet meg og sa: ”Min elskede! Se, jeg vil åpenbare for deg slikt som [verken] himlene eller deres herskere har kjent til… Er jeg ikke levende? … Se, jeg skal åpenbare alt for deg, min elskede” (V.56.15–57.6).

Det er den oppstandne Kristus som her taler til og underviser Jakob, i et syn. Kjærlighetsspråket, at Jesus kysser Jakob og kaller ham sin elskede, står tydeligvis i sammenheng med det at han nå vil meddele Jakob den dypeste kunnskap. ”Når Herren ønsker å åpenbare sine dypeste mysterier til Jakob, kysser han ham og kaller ham sin elskede. Sammenhengen gjør det klart at handlingen ikke har erotisk betydning, men skal vise både hvor privilegert Jakob er, og åpenbaringens fortrolige karakter. Gjennom omfavnelsen forstår Jakob hvem Den Skjulte egentlig er” (Turid Karlsen Seim, i Nystøl Rian, 23–24.). På lignende måte forholder det seg utvilsomt i Filipevangeliet, men nå med Maria Magdalena i samme rolle som Jesu bror Jakob i det andre skriftet.

Filipe-vangeliet er et interessant skrift. Det stammer antakelig fra tidsrommet 250–300 e. Kr. — altså mer enn 200 år etter at Jesus vandret på jorda. Det kan ikke med rimelighet kalles et evangelium; det er snarere en slags katekisme som underviser gnostikere om den dypere betydning av den gnostiske innvielsesrite. Denne har hatt omtrent de samme elementer som den kristne dåp, og kalles noen steder i skriftet ”brudekammeret”. Dette kan ha siktet til at den som ble innviet, ble ansett å forene seg med et himmelsk motstykke av ett eller annet slag. I hvert fall er det ikke tale om rituelt samleie, for Filipevangeliet er blant de Nag Hammadi-tekstene som sterkest tar avstand fra sex.

I Filip-evangeliet, som i Maria-evangeliet, møter vi en rivalisering mellom de mannlige disiplene og Maria. En slik rivalisering finner vi også i noen andre gnostiske tekster, men ingen av dem har antydninger om noe ekteskap mellom Jesus og Maria, og av samme grunn som Filip-evangeliet ikke har det.

Presten som fant en skatt

juni 1885 ankommer en ny prest til landsbyen Rennes-Les-Châtteau, noen mil fra Carcassone. Saunière låner penger til oppussing av den gamle kirken. Historien som siden fortelles er at han finner gamle pergamenter som er plassert i en hul gotisk søyle over hundre år før. To av rullene inneholder ættetavler, en fra 1244, en annen fra 1644. Resten er tilsynelatende vanlige latinske tekster fra Det nye testamentet, men viser seg å være koder.

Når kodene tolkes kommet Sauniere på sporet av en stor hemmelighet. Etter å ha vært i kontakt med flere fremstående personer i samtiden begynner hans pengeforbruk å stige dramatisk. Han bruker titalls millioner kroner på ny vei og vanntilførsel til landsbyen. Han lar reise et tårn på eiendommen – Magdalena-tårnet – og et stort hus, Villa Bethania.

Og kirken får bisarre dekorasjoner. Over inngangen ser man en latinsk tekst som lyder TERRIBILIS EST LOCUS ISTE – ”dette stedet er fryktelig”. Det første man ser innenfor døren er en statue av demonen Asmodeus, som bærer døpefonten på sin rygg. Denne lystdemonen er i det apokryfe skriftet Tobias bok beskrevet som vokteren av skjulte skatter og som den som bygget Salomos tempel. Han er kanskje også katarenes skapergud.

Sauinère utsmykket kirken med merkelige bilder. På ett bæres Jesus inn i graven midt på natten, mens fullmånen kaster bleke skjær. Eller bæres han ut av graven?

Også Sauinères død har merkelig trekk. Han fikk slag 17. januar 1917, men en kvittering viser at kisten hans ble kjøpt 12. januar. Presten fra nabosognet kom for å gi ham dem siste olje. Han kom fort ut igjen, dypt rystet. Det fortelles at han aldri smilte igjen og havnet i dype depresjoner i måneder. Sauniere døde fem dager etter slaget.

Hans arving var en dame han hadde delt livet med siden 1885, Marie Denarnaud. Hun levde til 1953, men tok hemmeligheten med seg i graven, selv om hun rett før sin død hadde lovet å fortelle den til kjøperen av Villa Bethania – Noël Corbu. Det er denne historien som Michael Baigent, Richard Leigh og Henry Lincoln, ville trenge bak da de skrev Hellig Blod Hellig Gral. Hvilke hemmeligheter hadde Sauinère? Hvor kom pengene fra?

Hva var hemmeligheten?

Baigent, Leigh og Lincoln (BLL) finner ikke svaret i gull, tempelskatter eller kongegraver fra dette historisk sett turbulente området i Sør-Frankrike. I stedet ser de etter en hemmelighet. Noe som var viktig i Sauniers samtid, og kanskje for vår.

Etter hvert som BLL undersøkte saken dukket det opp flere spor. Et maleri til den store 1600-tallsmaleren Poussin kunne skjule hemmeligheter. Det var derfor interessant å se meldingen som Abbed Louis Fouquet skrev til sin bror, den franske finansministeren, Nicolas Fouquet, etter å ha besøkt maleren. Poussin hadde “fordeler som til og med konger skulle slite med å få ut av ham, og som, i følge ham selv, det er mulig at ingen vil gjenoppdage på mange århundrer. Og videre at disse ting er så vanskelige å oppdage at intet annet på denne jord akkurat nå vil vise seg å gi en større eller like stor lykke”.[2]

Bildet viser én kvinnelig og tre mannlige gjetere foran en gravstein med innskriften ”ET IN ARCADIA EGO”, som også er en del av løsningen på koden Sauniere skal ha funnet. Landskapet i bakgrunnen minner om området rundt Rennes-Les-Châtteau.

Dette støttes av en virkelig grav ti kilometer unna.

BLL kommer i kontakt med en som hevder å sitte inne med store hemmeligheter. For siden 1956 hadde en ”mengde relevant materiale blitt bevisst og systematisk lekket ut, bit for bit”.[3] Vi føres inn i en verden av alternativer til tradisjonell kristen tro. Man får se tekster som tyder på at det ikke er ”jomfru Maria som er kristendommens morguddinne, men tvert i mot Maria Magdalena – kirken i Rennes-Les-Châtteau er viet til henne, og det var i hennes navn at Sauinère satte opp sitt tårn”.[4]

Men hvorfor var Maria Magdalena så viktig for Sauniere? Det måtte være en stor og rystende hemmelighet. BLL finner svaret i at hun var Jesu kone. Siden det ikke bare var vanlig for jødiske menn å være gifte, men rett og slett en selvfølge,[5] ville det vært direkte oppsiktsvekkende om Jesus ikke var gift. Og ser man etter i evangelier og gnostiske skrifter finner man tegn på dette. I det såkalte Filipsevangeliet fra ca. 180 nevnes at ”Frelserens ledsagerske er Maria Magdalena”. Apostlene er fornærmet fordi Jesus elsket henne ”høyere enn alle disiplene og pleide ofte å kysse henne på munnen”.[6]

Sionsbrødrene

Sporene leder rett og slett mot en dypere sammenheng bak en rekke esoteriske retninger og bevegelser, inkludert tempelridderne, Sionsbrødrene. Denne ordenen har egentlig vært den styrende kraft bak viktige begivenhetene i europeisk historie. Målet er å gjeninnføre det franske merovingerstyret i en rekke europeiske land. Og dette er til og med legitimt – både juridisk og moralsk – i og med at merovingernes slektslinje, og dermed deres kongelige blod, har kommet inn i en rekke adelige og kongelige familier.

Sionsbrødrene har vært ledet av mange av de mest prominente personene i kulturhistorien, som Leonardo, Newton og Debussy. Hovedinformanten viser seg å være en franskmann, Pierre Plantard og ”stort sett all informasjon som var sluppet ut i løpet av de siste 25 år eller så, på en eller annen måte kunne føres tilbake til ham”.

BLL landet på at hemmeligheten handler om at Jesus var gift og fikk barn. Det er hans arvinger som har skapt denne positive konspirasjonen som gjemmer seg i vår histories kulisser. Målet er intet mindre enn ”et teokratisk, forenet Europa; en trans- eller paneuropeisk konføderasjon sammenføyd til et moderne imperium som skal regjeres av et dynasti av Jesu etterkommere. Dette dynastiet ville ikke bare sitte på en trone med politisk eller verdslig makt, men antakelig også på Sankt Peters trone i Roma.”[7] Med den informasjonen og den type fakta Sauinère satt inne med, var det bare å sette i gang å presse penger av Vatikanet.

Selv om fortellingen vi her har gjengitt noen hovedtrekk fra, er spennende, byr den på en rekke problemer. Det minste problemet er at fortellingen ikke er sann.

Hva gjemmer seg bak hemmeligheten?

I realiteten tok ikke pater Saunière med seg noen store hemmeligheter i graven, hverken om skatter eller ordener. Gåten startet ikke i juni 1885, men i påsken 1955. Målet var ikke å finne en skatt, men å trekke kunder til en nystartet restaurant. Noël Corbu, som hadde kjøpt Sauinères eiendom, ønsket seg kunder. Corbu var ikke dummere enn å se muligheter i historien om den eksentriske pateren. Dermed er den dag i dag alternativhyllene i bokhandlene fulle av spekulasjoner om dette.

For det første var Saunières pengebruk langt lavere enn eventyret vil ha det til. Offentlige papirer[8] viser at han brukte omtrent 70 000 franc på sine prosjekter. Eiendommen ble verdsatt til 18 000 franc i 1913, i forbindelse med et lån han trengte. Han hevdet å ha brukt 200 000 franc på eiendommen, men det var en avledningsmanøver for ikke å bli tatt for ulovlige inntekter fra salg av sjelemesser. Man har til og med kopi av regnskapet hans for dette salget.[9]

Slik kan man ta fortsette opprullingen. Vestgotersøylen der pergamentrullene skulle være funnet var ikke. Det øker heller ikke sannsynligheten for at noen kan ha plassert dokumenter i den i før Saunières tid, søylen er en imitasjon fra 1890.

Ser vi nærmere på Saunières mystiske kirke, rakner BLL’s mange mysterier. Innskriften over inngangen viser seg å stamme fra 1. Mosebok 28, der Jakob får se stigen med englene som klatrer opp og ned. Da han blir klar over at Herren er på dette stedet, uten at han selv visste det, blir han grepet av frykt. ”Hvor skremmende dette stedet er! Her er Guds hus, her er himmelens port.” Og dette er rett og slett standard innledning på en katolsk kirkevigsling. Budskapet er ikke verre enn at man nå er kommet inn i Guds hus og dermed bør vise respekt. Uansett om årsaken er at forfatterne av HBHG ikke vet dette, eller ikke vil formidle det, gir det dem lite ære. I stedet bidrar det til å etablere et mønster av mystikk som dermed styrer lesernes tolkninger.

Beveger vi oss inn i kirken, oppdager vi at mye handler om Saunières politiske syn. Døpefonten symboliserte gjenopprettelsen av monarkiet, demonen var republikken som måtte overvinnes. Det er ikke tilfeldig at dette ble laget like før presidentvalget i 1898. Navnet Asmodeus dukket ikke opp før lenge etter Sauinère, første gang i Gerard de Sedes bøker på 60-tallet.

Med dette i bakhodet blir heller ikke stemningen påtagelig magisk når vi ser på de andre utsmykningene i kirken heller. Utsmykningene tilhører alminnelige postordrekataloger fra 1890-tallet. Leverandøren, det Toulouse-baserte selskapet Giscard & co, brukte til og med Sauinère i sin markedsføring på denne tiden. Det forhindret ikke Michael Baigent fra å bruke en av utsmykningene som ”bildebevis” i en debatt på Bokbadet i 2005, sammen med dokumentasjon på at det i middelalderen var en offentlig orden som brukte Sionsnavnet[10]. Han gikk ikke inn på hvordan eksistensen av en offentlig orden kunne bevise eksistensen av en hemmelig, eller hva utsmykninger i en fransk kirke skulle fortelle historikere om en person fra et par tusen år før.

Plantard og hemmelige ordener

kke særlig overraskende er det nettopp informanten bak mye av eventyret i Hellig Blod Hellig Gral som skapte oppspinnet om Sionsbrødrene. Den store skjulte ordenen som i skjul styrer Europa og som sitter inne med bevisene på Jesu egentlige familie, er grunnlagt i 1956.

Pierre Plantard var ingen nøytral person med et velment ønske om å dele av sin rike kunnskap. For Plantard var det et poeng å avvise jøder og ”jødisk frimureri”. Han var sterkt reaksjonær med innslag av antisemittisme og fransk rojalisme. Inspirert av konspirasjonstenkere fra 17-1800-tallet, som Barruel, Robison og von Hammer-Purgstall spredde han historien om undergravende krefter. Stafetten startet med manikeerne og gnostikerne og gikk via katarene, assasinerne og tempelridderne, til frimurerne og jakobinerne.[11] Hammer trakk forbindelsen mellom tempelridderne og den hellige gral, som han så på som et symbol på den gnostiske erkjennelsen disse farlige gruppene forsøkte å utbre. Tilsvarende fantaserte han om en universell modergud og om at hekser egentlig tilba hedenske guder. Ikke uventet ønsket han å rettferdiggjøre kirkens og kongemaktens behandling av hekser.

I en rask snuoperasjon ble imidlertid forestillingen adoptert av disse hemmelige gruppene selv. Det ble brukt som bevis på at de stod i en lang tradisjon av gode revolusjonære krefter med liberale og opplyste verdier. Og at de satt inne med en hemmelig kunnskap som truet selve grunnlaget for den kristne tro som myndighetene gjorde bruk av for å bekjempe dem.

Plantard trakk store veksler på sitt miljøs reaksjonære tradisjoner. Han forbød jøder å være medlem av organisasjonene han stiftet. Under navnet Pierre de France publiserte han det antijødiske bladet Vaincre, selv om han etter krigen prøvde å vri seg unna ved å si at oppgjørene med jøder i bladet egentlig var skjulte budskap til motstandsbevegelsen. Da han stiftet Sionsbrødrene i 1956, var det kanskje ikke tilfeldig at det var en noe mindre kontroversiell politisk agenda som lå bak. Formålet var rett og slett opprinnelig kun å bekjempe høye husleiepriser og foreningen fikk da heller ingen lang varighet. På 1960-tallet tok han den imidlertid opp igjen og koblet inn sine gamle forestillinger. Sammen med et par andre medlemmer laget han så støttende dokumenter som de plasserte på Nasjonalbiblioteket i Paris. [12]

Plantard ble imidlertid fort avslørt av sine medsammensvorne – i forbindelse med en pengekrangel på 70-tallet. Og da han forsøkte å lage nye vrier på Sionsbrødrene i 1989, havnet han i retten. Han tilstod det hele under ed i en rettssak i 1993.[13] Han fikk en alvorlig advarsel for svindel og avsluttet alt som hadde å gjøre med Sionsbrødrene.

Avslørt på 1970-tallet

Leser man Hellig Blod, Hellig Gral, er det pussig å se at uansett hvor mye Plantard smurte på, ble dette tatt som tegn på ”historiske fakta” – og ikke som en fanatikers noe forvrengte verdensbilde. Det hele var til og med avslørt av de medsammensvorne allerede på 1970-tallet. Plantard må ha betraktet forfatterne med atskillige hevete øyenbryn når de så begjærlig bet på agnene han kastet ut. Og selv om Baigent, Leigh og Lincolns agenda til dels var motsatt av Plantards – spesielt på det religiøse området (Plantard gjorde for eksempel selv aldri krav på å være etterkommer av Jesus) – må han ha moret seg i rampelyset boka skapte.

Ved siden av Plantard stod den surrealistiske kunstneren Philippe de Chérisey bak kodene i HBHG, og forfatteren Gérard de Sède. Kontrakten til de Sèdes bok L’Or de Rennes fra 1967, der kodene først ble presentert, viser betalingen Chérisey fikk for pergamentene. Han er for øvrig kjent for en rekke andre litterære parodier, i god surrealistisk ånd.[14]

Også opplegget med at kisten var bestilt flere dager før Saunières død rakner. Det viser seg i stedet at man ventet i seks måneder etter hans død med å kjøpe kisten. Dermed er

”12. Juin” 1917 blitt feillest til ”12. Jan” 1917. Det er heller ingen ting som tyder på at presten som kom for å gi den siste olje, abbed Rivière, var synderlig påvirket av møtet med Saunière.[15]

Hva med brevet fra abbed Louis Fouquet til sin bror Nicolas Fouquet? Mye tyder på at det rett og slett handler om kunnskaper om forfalskninger av kunstverk og antikviteter. Slike ting kunne man også den gang tjene gode penger på. Og det er rettet til en finansminister som like etter ble fengslet på livstid for svindel og underslag. Han trengte nok uten tvil sårt noen tips som kunne rette opp økonomien, noe broren kan ha vært klar over.

Koden i maleriet til Poussin – ET IN ARCADIO EGO – har nok en mer nærliggende forklaring i at det er en påminnelse om at vi alle skal dø, selv om vi i øyeblikket lever godt. Det styrker ikke saken at graven som angivelig skal være stedet der Poussins malte sitt maleri ble anlagt av en amerikaner (Louis Bertram Lawrence) i 1933 for å romme hans mor og bestemor, samt to døde katter. [16] En gravstein fra 1903 på samme sted ble gjenbrukt. [17] Dette er en standard type grav som det er mange av i Frankrike. Og høydene i bakgrunnen ligner slett ikke på de man ser på Poussins maleri.

Skjulte budskap i Bibelen

BLL aner nok at de kan møte innvendinger og passer dermed på å ha en slags kledelig avstand til eget stoff. Dette skaper inntrykk av at de selv er seriøse og har en god teori, selv om kildene ikke er spesielt gode. Etter at leseren har vandret i dette selverklærte ”evigvoksende nettverk av forføreriske hentydninger, utfordrende antydninger og mulige kryssreferanser og forbindelser”, i tre fjerdedeler av boka[18], vedgår forfatterne at selv ”om det var fristende å akseptere teorien slik den var, var den for løs og hvilte på et altfor tynt grunnlag. Selv om den gav forklaring på mange spørsmål, kunne teorien i seg selv ikke bevises. Det var fremdeles for mange huller i den, for mange uoverensstemmelser og unormale forhold. Det var for mange løse ender[19]”.

BLL innser at de bygger på tynne og tendensiøse tolkninger og må for skams skyld bruke siste fjerdedelen av boka på å forsøke å komme seg på mer trygg grunn. ”Før vi kunne vurdere å akseptere hypotesen på alvor, måtte vi finne ut om det fantes ordentlige beviser som støttet den”[20]. Og det mener de så avgjort å finne – i Bibelen. Hvis man leser også den som om den er skrevet i kode.

Baigent, Leigh og Lincolns behandling av de nytestamentlige skrifter kan vanskelig tolkes som noe annet enn et spill for galleriet. De som kjenner til stoffet vet at dette ikke på noen måte holder mål. Overfor andre lesere omgår BLL dette ved å vise til at det i dag finnes et stort spekter av kristne grupperinger. Dette brukes for å sannsynliggjøre at det må ha vært på samme måten blant de første kristne og at det dermed er umulig å vite hvem av disse som hadde rett. Ikke minst blir det som BLL ser som uoverensstemmelser evangeliene i mellom brukt til å styrke troen på at det gjelder det å lete etter skjulte, underliggende budskap.

Spillet fortsetter med en svært selektiv fremstilling av hvordan skriftene som utgjør Det nye testamentet ble utvalgt. Slik dette beskrives i HBHG, er det vanskelig å konkludere med annet enn at hele prosessen bestod i at biskop Athanasius etter forgodtbefinnende satte opp en liste i 367, og at denne så ble offisielt godkjent på et kirkemøte i 397[21]. Og siden dette skjedde såpass vilkårlig, er det fritt frem for oss i dag å velge helt andre skrifter. For, sies det, flere av de ”utelukkede bøkene har et fullverdig krav på å representere historisk sannhet”[22]. Forfatterne synes ikke kjent med at manuskriptfunn, sitater i de yngste delene av Det nye testamentet (man regner med at 2. Petersbrev er fra ca. 120) og sitater hos kirkefedrene på 100-tallet, for historikere ellers tyder på en rimelig fast samling av tekster allerede mellom år 150 og 200.[23]

Det hemmelige Markusevangeliet

HBHG går videre med å slå fast at Bibelen har ”også vært gjenstand for en temmelig omfattende redigering, sensur og revisjon”[24]. Kronbeviset legges frem, nærmest triumferende. Dette handler om et funn gjort av professor Morton Smith i 1958, en av de få fagpersonene HBHG støtter seg til. Ser vi etter, oppdager vi at forfatterne passer på å bruke professortittelen hver eneste gang Smith nevnes. Og det som professoren fant, var et brev fra en av de tidlige kirkefedrene, Klemens av Alexandria. Her leser vi hvordan kirken bør fordreie små sannheter for å fremme høyere sannheter, ikke minst at det finnes en hemmelig del av Markusevangeliet som Klemens så gjengir deler av. HBHG finner her støtte for tesen om at Det nye testamentet er et bevisst bedrag laget for folk flest, mens kirkefedrene satt inne med en høyere visdom. Problemet er bare at mye også her tyder på at brevet er en moderne forfalskning.

For det er ikke slik at Smith fant et skrift som kan dateres tilbake til antikken. I stedet viser han til en håndskrift – skrevet med greske bokstaver i 1700-tallsstil – på de to siste blanke sidene i en bok fra 1646. Denne tilhørte ikke den type bøker som klosteret ellers hadde i sitt bibliotek – dette var ikke fra noen gresk-ortodoks bok. En av de få som kunne klart å konstruere en slik skrift var Smith selv. Sidene er heller ikke tilgjengelig i annet enn fotografier – tatt av Smith. Dermed har man fjernet muligheten for at noen kan sjekke når blekket i håndskriftet egentlig er fra.

Håndskriftet bærer også alle tegn på at det er skrevet av en som ikke var godt trent i dette, og som ikke klarer å skrive flytende, spesielt i starten. Dette er et vanlig kjennetegn på forfalskning.

Pussig nok viser det seg også at denne hemmelige delen av Markus er satt sammen av løse tekststykker fra Markus- og Johannes-evangeliet, med noen små innslag fra Matteus. En av de fagfolkene som kunne klart å sette sammen en slik tekst på gresk er Smith.

Tilsvarende har Klemens-brevet mistenkelig mange av Klemens karakteristiske formuleringer – i større tetthet enn i noe annet Klemensbrev. En av de få fagfolkene som kunne klart å lage et slik brev er Smith. I tillegg er dette brevet aldri omtalt noe annet sted, verken i Klemens sine øvrige skrifter eller hos andre kirkefedre. Smith bruker ellers dette påståtte evangeliefragmentet funnet fra 1958 som direkte støtte til sine oppfatninger av Jesus som egentlig en magiker. En tese Smith selv lanserte i 1941[25]

Må Jesus ha vært gift?

Med alt dette har BLL etablert et slags alibi for å dekode Bibelen, og finne skjulte budskap i gnostiske skrifter[26]. Ikke minst handler dette om at Jesus må ha vært gift.

Men det hjelper ikke med avanserte antydninger og tendensiøse tolkninger når grunnlaget svikter. Påstanden om at alle voksne jødiske menn på Jesu tid skulle være gift, faller på noen enkle observasjoner. For på den tiden fantes mange godt voksne jødiske religiøse personer som ikke var gift, slik vi finner det for eksempel blant essenerne, for ikke å nevne Paulus, slik jødiske og romerske kilder viser.[27] Dette streifer Baigent, Leigh og Lincoln, men de kommer ikke inn på at Jesus har andre trekk vi også finner hos essenerne. Når han som dem fremstår som en profet som sier at Guds rike er nær – øker sannsynligheten for at heller ikke han var gift.

Et slik ekteskap er da heller ikke omtalt i skriftene som siteres i Hellig Blod Hellig Gral, forøvrig skrevet over hundre år etter Jesus, og Det nye testamentet. Den eneste årsaken til at noen tar dette som tegn på ekteskap er at man ikke forstår tenkesettet bak. For Filipevangeliet er gnostisk. Og som i Det nye testamentet hadde “kjærlighet” ikke nødvendigvis noe med et jordisk ekteskap å gjøre. Det styrker ikke argumentet at gnostikerne i likhet med katarene rett og slett så på vår verden som et fengsel. Våre sjeler var lysgnister, fanget i en ond materie. Vi trengte dermed desperat en visdom – ”gnosis” – for å kunne komme oss ut av materien og hjem til lysverdenen. Selv Hellig Blod Hellig Gral må innrømme at katarene ”fordømte forplantning fordi spredning av kjødet tjente rex mundi og ikke kjærlighetens prinsipp”.[28] Da var det ikke noe særlig ideal å fange enda flere lysgnister ved å sette barn til verden.

Pussig nok nevnes ikke at gnostikerne, tross et mangfold av retninger, lå nær opp til denne livsholdningen. Man aner forfatternes eget prosjekt når de ikke sier stort mer om gnostikernes syn enn at deres oppfatninger hvilte på personlig erfaring og forening med det himmelske”[29]. Når man behendig unngår å si hva de ”erfarte” eller mente om den materielle verden, passer dette som hånd i hanske med en moderne individualistisk religiøs søken. Man kan dermed enkelt etablere et fiendebilde av kirken som dogmatisk, fastlåst, undertrykkende og motstander av personlige opplevelser. Det er ikke underlig at gnostikerne er blitt helter for mange i New Age, selv om de i realiteten fornekter verdien av denne verden. Inkludert det å få barn.

Allerede i utgangspunktet er det dermed en bisarr påstand at det er akkurat i gnostikernes skrifter man ser spor etter en Jesus som er gift. Om ikke annet burde gnostikerne ha visdom nok til å skjule at den som målbar deres store budskap om den gnosis som skal til for å unnslippe den fysiske verden, samtidig var en som stred så mye mot denne gnosis at han giftet seg.

Ser vi på bruken av ”gnostikernes dokumentasjon” oppdager vi da også fort at den er svært tendensiøst tolket. Selv om det er uklart om det handler mest om uvitenhet om gnostikerne eller uvilje mot kirken. For selv om Hellig Blod Hellig Gral hevder at det er ”en viss basis” for å oversette ordet ”ledsagerske” (koinonos) med ”ektemake”, er det ikke spesielt vanlig. [30] Sjekker man en ordbok vil man se at dette oftere oversettes med uttrykk som ”følgesvenn” og ”forretningspartner”. I tillegg handlet det å “kysse på munnen” om overføring av åndelig kunnskap (gnosis) fra munn til munn. Det var bl.a. slik de gnostiske mestre formidlet visdom. Dermed går heller ikke dette på noe erotisk eller ekteskapelig. Vi ser samme tanke i Thomasevangeliet når Jesus sier at ”Den som har drukket av min munn skal bli som jeg, og jeg skal bli ham og det skjulte skal åpenbares for ham”[31].

Alt dette støttes av noe helt iøyenfallende – navnet hennes. Hvis det var slik at Jesus og Maria var ektefeller, ville det mest opplagte vært å kalle henne for ”hans kone”, på samme måte som en annen Maria ble kalt ”hans mor”. Når selv de gnostiske skriftene kaller henne etter hjemstedet Magdala, er det utenfor enhver historisk logikk å tro at hun var gift med Jesus. Men historisk logikk er nok ikke alltid det som gir de morsomste konspirasjonene.

Ingen røyk uten ild?

For å slippe unna kritikk er det bare én utvei for forfatterne: å heve seg over faget. Som kultarkeologer flest tyr man til en «tverrfaglig tilnærming»[32]. Til en «bevegelig og fleksibel arbeidsmåte som gir mulighet for å bevege seg fritt mellom forskjellige disipliner, på tvers av tid og tom. Man må være i stand til å knytte forbindelser mellom forskjellige informasjonsbiter – mennesker, begivenheter og fenomener som i utgangspunktet er totalt atskilte». Men hvorfor man skal stole på konklusjonene til noen med vegring mot normale historiefaglige metoder, er litt uklart. Det kan da ikke bare handle om at fortellingen er mer «spennende», eller kanskje stemmer med leserens avsmak for kirken?

Det er lett å lage noe kreativt av løse rykter, folkelige legender og lokale tradisjoner. Særlig hvis man ikke er opptatt av når de enkelte elementene stammer fra, eller hvilke interesser som kan ligge bak at noen bringer dem til torgs. Nei, i konspirasjonsspillet er det selvsagt utelukkende kirkelige grupper som har «interesser». Er den historiske metoden «ingen røyk uten ild»[33] er det bare å se etter røyksignaler. Og dess mer tåkelegging, dess bedre, for da slipper man å drive kildekritikk. Selv adelshus, som i god selvhevdende tradisjon fører sine aner til berømte personer langt tilbake i historien, bukkes inn i vitneboksen med sine imponerende tegnede slektstrær.

Det er ikke tilfeldig at ekte historikere foretrekker kilder som ligger nær hendelsene. Det er ikke helt det samme om kilder stammer fra ti eller tusen år etter. I stedet for å ta historiefaget på alvor, bruker Baigent, Leigh og Lincoln et bilde av historiske ringer som sprer seg i vannet etter at faktasteiner har truffet overflaten. Ved å se på ringene, kan man finne hvor steinene traff, og så «dykke eller bruke de metoder som er nødvendige for å finne stenen»[34]. Dette fremstilles som en frigjøring. Man kan dermed se dypere og lenger enn kravstore historikere.

Effekten er imidlertid motsatt. Man åpner for den rene vilkårlighet. Hva som helst kan påstås når som helst av hvem som helst. Så lenge man er nøye med å ta dette til inntekt for et sunket faktum som har laget en ring i historiens hav. Med historieskrivning på dette nivået er det ikke bare faktaene som synker, det samme skjer med fiksjonen. Alle kan bruke samme metode og konstruere sine egne historier. Og ingen kan ha forrang, for det finnes ingen måter å skjelne dem fra hverandre på. Det er bare å lansere sine egne konspirasjonsteorier, og antyde historiske aktørers egentlige mål og motiver ut fra kreativ omgang med et høyst selektivt kildemateriale. I bunnen ligger kun hva som passer min egen agenda best.

Politisk propaganda

Mottagelsen av Hellig Blod Hellig Gral viser at vi befinner oss i et svært kreativt og, i enda større grad, et alternativt miljø. Sionsbrødrene er et morsomt påfunn. Men det er ikke fullt så morsomt når noen går på bløffen. For som nevnt er det minste problemet med teorien er at den ikke er sann. Det som er verre er at noen kan ønske å bruke teorien til å legitimere et fremtidig diktatur. For skal man først innføre en konspirasjonsteori, er det vanskelig å komme unna at ”Hellig blod, hellig gral” knytter Europas historie sammen med en politisk utopi. Den kan dermed brukes til å bane vei for et totalitært regime når bevisene for Jesu ættelinje offentliggjøres og den rettmessige konge kan tre frem. Selv sier forfatterne rett ut at ”Det finnes også en stadig større trang til en sann leder – ikke en Führer, men en slags vis og mild åndelig skikkelse, en prestekonge som menneskene trygt kan gi sin tillit til”[35]. Altså er det bare å vente på romanen der kodene stadig mer direkte peker på at Brown, Baigent og resten av feltet egentlig er propagandaministere for et nytt, hellig europeisk rike.

Det blir ekstra talende når vi ser hvordan forfatterne av HBHG selv oppsummerer sine funn: ”Om vi ikke har klart å bevise riktigheten av vår konklusjon, har vi mottatt rikelig med indikasjoner på at Prieuré de Sion sitter på de nødvendige beviser. På grunnlag av deres skriftlig hint og personlige samtaler med oss er vi rede til å akseptere at Sion virkelig besitter noe – noe som på en eller annen måte utgjør ugjendrivelige beviser på riktigheten av den hypotesen vi hadde satt frem. Vi vet ikke riktig hva dette beviset består av”[36]. Det er de nok ikke alene om

Fotnoter

[1] En lenger og mer detaljert gjennomgang av stoffet er gjort av forfatteren i et kapittel i boka Åpent sinn eller høl i hue?, Humanist forlag, 2006. Boka er ennå ikke publisert.

[2] HBHG,side 56 – min oversettelse etter originalen.

[3] HBHG side 111.

[4] HBHG side 117.

[5] HBHG side 362.

[6] HBHG side 419.

[7] HBHG side 451.

[8] Se den grundige dokumentasjonen på Paul Smiths http://priory-of-sion.com/

[9] En oversikt over deler av dette finnes på http://priory-of-sion.com/bedu/autopsie.html

[10] Bildebevisene hans finnes på http://www.bokklubbene.no/SamboWeb/side.do?dokId=505412&saId=AK

[11] Triumph of the Moon – A History of Modern Pagan Witchcraft, Ronald Hutton, Oxford University Press, 1999, side 71-72.

[12] Deponeringen, med navn på de som stod for den, er behørig registrert i Nasjonalbibliotekets arkiver.

[13] http://priory-of-sion.com/

[14] “Originaldokumentene” befinner seg hos Jean-Luc Chaumeil og ble lagt frem på BBC’s dokkumentarprogram i 1996 ”The History of a Mystery”. På dokumentet kan leses: ”Dette er originaldokumentet som ble forfalsket av Philippe de Chérisey og reprodusert av Gérard de Sède, ‘L’Or de Rennes“. Chérisey kopierte bokstavtypene fra et verk av Dom Fernand Cabrol (Dictionnaire d’archéologie chrétienne et de liturgie) og brukte helt vilkårlige kodingsmetoder.

[15] George Boyer, som kjente abbed Rivière, skrev i 1967 at “that dear old Abbé Rivière, the curé of Espéraza, who died in 1929, and who was the Dean of Coursan (where I got to know him well) never smiled again after the death of the Abbé Saunière, to whom he had administered extreme unction, is another puzzling statement, as I myself saw him roar with laughter.” – http://priory-of-sion.com/psp/id91.html

[16] Som bekreftet av tre franske forfattere, René Descadeillas, Franck Marie og Pierre Jarnac , som sjekket dette med Adrien Bourrel, Louis Lawrence nest eldste sønn.

[17] Pierre Jarnac skriver at: “As for the year 1903 it was not the ‘tomb’ strictly speaking that was constructed in that year but only the ‘basic’ tombstone [dalle funéraire] covering a grave. The actual tomb – in other words the parallelepiped that bore so much resemblance to the tomb of Poussin – was only built around 1933″.

[18] 344 av 456 tekstsider før tillegg og noter

[19] HBHG, side 344-345. Se også http://www.riisjensen.dk/kronikdavinci.doc, som imøtegår Danmarks forsvarer av HBHG, forfatteren og instruktøren Erling Haagensen som også har samarbeidet med Henry Lincoln om teorier knyttet til det se ser som skjulte mønstre i kulturlandskapet på Bornholm.

[20] HBHG, side 345

[21] Nå har HBHG noen avsnitt på side 399-400 som viser at de vet at Irenaeus rundt år 180 ”er den første forfatter hvis nytestamentlige kanon i hovedsak faller sammen med nåtidens”. Selvsagt skildret i forbindelse med at Irenaeus settes opp som den store skurken som ved sin vekt på en ”godkjent, skriftlig rettesnor” brøytet vei for keiser Konstantin og et kristent imperium. Likevel har de altså tidligere tillagt dette til Athanasius et par generasjoner etter Konstantin, antagelig for å skape en antydning for leserne av at NT omtrent ble skrevet på 300-tallet. Dan Brown gikk i hvert fall på limpinnen.

[22] HBHG, side 349

[23] Dette gjelder nærmere bestemt 20 av de 27 skriftene som i dag utgjør Det nye testamentet, deriblant de fire evangeliene. De omstridte skriftene var Hebreerbrevet, Judas’ brev, Peters andre brev, Johannes’ andre og tredje brev, samt Johannes’ åpenbaring – i tillegg til enkelte apokryfe skrifter som ikke kom med. Ingen av de som ble funnet ved Nag Hamadi (for eksempel Thomasevangeliet) var aktuelle kandidater – til det gikk de ikke langt nok tilbake i tid og representerte i for stor grad andre religiøse (gnostiske) strømninger. De inneholder heller ikke særlig mye historiske skildringer. HBHG synes også ukjent med at det aldri har vært noen offisiell beslutning om hvilke skrifter som skulle med. Det endelige innholdet Det nye testamentet var i stedet akseptert ved konsensus rundt år 400, men hovedtyngden av skrifter (som de fire evangeliene) var man enige om allerede på 100-tallet. Se Bart Ehrmans gjennomgang i ”Lost Christianities – The Battle for Scripture and the Faiths we never knew”, Oxford University Press, 2003, side 229-246.

[24] HBHG, side 349. Man synes ikke klar over at det avvises at noe slik har vært spesielt omfattende, eller at de endringer som har skjedd har forandret på noe av betyding i tekstene. Se en oppdatert analyse i «The Orthodox Corruption of Scripture: The Effect of Early Christological Controversies on the Text of the New Testament», Bart Ehrman, Oxford University Press, 1997.

[25] Se ”Fynd och fusk i Bibeln värld – En bok om vår tids Jesus-apokryfer” av Per Beskow, Proprius forlag 1979, side 135-145. Bart Ehrman har også en grundig gjennomgang i ”Lost Christianities”, side 67-89 der han konkluderer med at Smith antagelig forfalsket skriftet: ”Få andre i siste del av det tyvende århundre var dyktige nok til å lykkes med dette. Få andre hadde en slik forakt for andre forskere at man ønsket å narre dem. Få andre ville funnet så stor glede over å trekke så mange ”eksperter” etter nesen, for å kunne demonstrere en gang for alle sin egen overlegenhet”( side 89). Se også ”The Gospel Hoax: Morton Smith’s Invention of Secret Mark” av Stephen C. Carlson, Baylor University Press 2005.

[26] Forfatternes manglende forståelse for tidlig kirkehistorie og Det nye testamentet vises mer detaljert i ”Den mest rystende avsløringen de siste 2000 årene”: Fra Da Vinci-koden til Den Hellige Gral”, av Oskar Skarsaune, http://www.mf.no/om_MF/aktuelt/dokumenter/DaVinci.doc

[27] Josefus og Plinius den eldre, se Ehrman side 155-56.

[28] HBHG Side 66.

[29] HBHG Side 399

[30] HBHG Side 418.

[31] Se vers 108.

[32] «Hellig blod, hellig gral», side 341

[33] En kort faglig vurdering ved Karl Olav Sandnes og Oskar Skarsaune finnes på http://www.menfak.no/om_MF/aktuelt/?ak_type=nyhet&idnr=333

[34] «Hellig blod, hellig gral», side 342

[35] HBHG, side 453

[36] HBHG, side 438

En professor får nyss om underlige spor knyttet til et mord i Louvre. Flere finnes i verkene til Leonardo Da Vinci. Med støtte av en kodeekspert klarer han å tolke en rekke gåtefulle beskjeder tross intens jakt av politi og religiøse fanatikere. Det blir fort klart at dette handler om en stor konspirasjon. Røttene trekkes tilbake til Jesus og Maria Magdalena, for ikke å si den Hellige Gral. Kan Jesus ha overlevd korsfestelsen, og fått barn? Kan hans etterkommere ha grunnlagt en hemmelig bevegelse som sitter på den egentlige sannheten? Bygger all kristen tro på en stor løgn?

Det er ingen tvil om at Dan Brown er verdensmester i cliffhangere. Få forfattere klarer å avslutte så mange og så korte kapitler så spennende. Men dessverre er han langt unna mesterklassen i research. Det er trist, for han tar opp viktige temaer som Bibelen og Jesus, for ikke å si konspirasjoner, tro og vitenskap.

Takket være forfattere som Brown er mange blitt interessert i det man litt enkelt kan kalle for ”hemmelig historie”, spesielt knyttet til kirkehistorien. Dessverre virker det så langt ikke som om like mange begynner å lese bøker om denne historien skrevet av profesjonelle historikere. Gjør man det, vil man se at
”faktapåstandene” til Brown svært ofte er uholdbare. Likevel er det ikke dermed sikkert at man vil avvise den type tolkninger han viderebringer. Til det sitter nok mytene om kirkehistorien for dypt. Og her rører vi ved en viktig kjerne. Det virker som om mange rett og slett vil tro – kanskje av personlige grunner – at dette er sant. Man har et bakteppe av motvilje og mistenksomhet mot kirken og kristne. Dermed har man ikke antennene ute for å gjennomskue feil.

Resultatet er at enkelte kaller boken bortimot et ”mesterverk i research” (Kurt Hanssen i Dagbladet 24. mai 2004). Henrik H. Langeland synes å tro at Brown skildrer en ekte orden når han hevder i Aftenposten 29. mai 2004 at eksistensen av Sion-ordenen ”ble først avslørt ved en tilfeldighet i 1975”. Frode Singsaas rapporterer i Adresseavisen 26. mai 2004 at ”amerikanske kritikere har kalt romanen et mesterverk av faktagranskning og historikk”.

Brown synes å imponere mange ved sin evne til å slå om seg med årstall og detaljer. En som ikke er særlig bevandret i feltene blir fort overbevist. For dette dekker et behov. Det er de undertryktes oppgjør med autoritetene. Det er de ”fortrengte kilder” og tradisjoner som endelig får slå tilbake. Dermed er det nok også i manges øyne bare naturlig at Brown møter motbør. At det finnes mer enn ti motbøker i USA (og tre i Norge) tas som en bekreftelse på at han utgjør en trussel som må stanses. Kritikk bare styrker hans tese om at deler av den katolske kirke ønsker å kneble sannheten. Man trenger da ikke å sjekke Browns kilder – bare se hvordan han forfølges! Og når så mange anmeldere trykker ham til sitt bryst, er det vanskelig å fri seg fra mistanken om at han fungerer bekreftende på politiske eller livssynsmessige holdninger.

Dette er et litt klassisk dilemma. Er det interessant å peke på noen av de mange feil og tabber man finner hos Brown? Handler ikke dette bare om en morsom teori man kan kose seg med på stranden, for så å glemme den? Er det ikke heller slik at de som kommer med innvendinger mot ”denne bløffen” har forstått enda mindre enn Brown, slik Yngve Kvistad skriver i VG 29. mai? Det er dermed en fare for at man bare forsterker Browns poenger ved å vie ham – og ”kildene” hans – oppmerksomhet.

Men dypest sett handler dette om at vi ikke kan forsvare tøv som fremstilles som fakta. De fleste av motbøkene handler selvsagt om bekymring for at de etablerer eller opprettholder fiendebilder om katolisismen spesielt, eller kristen tro generelt. Men viktigere er at Brown er et symptom på den skepsis og til dels motvilje som mange har overfor seriøse fagmiljøer. Brown skaper mistanke om ærlige historikeres omgang med kilder. Derfor skal vi gjengi noen eksempler på hva Browns lesere selv vil finne ut om de sjekker.

10 bud om skepsis

Browns bøker er verken de første eller de siste som bommer på fakta, enten vi snakker om romaner eller ”fagbøker”. Det er derfor viktig å øve seg opp på å kunne avsløre dette, uten at noen trenger å skrive hefter om det. I tillegg er det ikke mulig av plassmessige grunner å ta opp alle påstander som Brown eller andre kommer med. Derfor åpenbares 10 bud om å sjekke selv:

1. Ikke ta påstander for god fisk før du har sjekket kilder, helst flere og uavhengige.

2. Sjekk sensasjonelle påstander ekstra godt.

3. Sjekk spesielt påstander som støtter ditt eget syn, eller det som ”alle vet”.

4. Snakk med kompetente folk med ulike syn om påståtte fakta og bevis.

5. Vær ekstra skeptisk når noe hevdes å være ”slått fast”.

6. Ikke godta noe bare fordi det var det første som falt deg inn.

7. Se om alle leddene er gyldige i argumentasjonsrekken.

8. Se om påstandene kan testes – lar de seg ikke i prinsippet motbevises (f.eks. p.g.a. hemmelige kilder) er det liten grunn til å ta dem inn over seg.

9. Se om argumentene er logiske, eller om de i stedet bygger på ting som mistenkeliggjøring, personangrep, uvitenhet, karikaturer eller skjevt utvalg av data.

10. Er det en konspirasjonsteori, trenger du ikke å sjekke.

Kreative konstruksjoner

Brown føyer seg inn i en fengslende rekke av kreative skribenter som liker å fabulere. Dette er selvsagt morsomt og utviklende, både for leser og forfatter. Vi er mange som har hatt glede av å leke med fakta, og lage våre egne. Utfordringen blir imidlertid da desto større at man klarer å skjelne mellom fantasi og fakta.

Svært mye handler om kaninen konspirasjonstenkerne stadig trekker opp av hatten – den katolske kirken. Det er ikke måte på hva Vatikanet skal ha ødelagt eller skjult av hemmeligheter – uten andre bevis enn at det “er” eller “må da være” slik. Det hadde ikke vært noe å si hvis Brown innrømmet at boka var kreative vrier på andres spekulasjoner. Men dessverre krysser han grensen når han allerede på første tekstside presenterer en rekke direkte feil under overskriften ”Fakta” (side 11). Og årsaken er enkel. I stedet for seriøse studier baserer han seg på konspirasjonsteorier fra 1980- og 90-tallet. Han later til og med som om dette er verker skrevet av seriøse historikere (side 264-65). Vi skal ta for oss noen av de viktigste feilene etter tur.

Rennes le Chateau og sionsbrødrene

Flere av konspirasjonene Brown bygger på tar utgangspunkt i Berenger Saunière, en landsens pater som på mystisk vis ble rik i 1891. Det finnes en rekke merkelige påstander om pateren. Han skal ha funnet kodete dokumenter under oppussing av kirken i den sørfranske landsbyen Rennes le Chateau. Han skal ha blitt med i nettverk av fremstående personer, og med røtter langt bakover i historien. Dette handler om en hemmelig orden som Da Vinci skal ha vært leder av i sin tid. Det er dermed ikke tilfeldig at Brown kaller en av hovedpersonene sine for Saunière, og en annen Leigh Teabing. Sistnevnte er en vri på Leigh og Baigent, to av forfatterne bak boka ”Holy Blood Holy Grail” som for alvor satte fart i spekulasjonene om Jesu familie. Og for Brown er ”grunnpremissene” i denne boka riktige (side 265).

Spekulasjonene – nei, konklusjonene som slås fast – er at Jesus hadde etterkommere med Maria Magdalena og at hun rømte med disse til Frankrike etter hans død. “Jesu kongelige blod” kongelig blod. kom inn i kongeætten merovingerne, og en rekke slekter i Europa kan dermed føre stamtavlen tilbake til Jesus. Dermed har vi fått uttrykket ”sangreal” som både kan bety ”San Greal” – Den Hellige Gral – og ”Sang Real” – Det Kongelige Blod. Brown går så langt som å påstå at denne tesen støttes av over femti ”velkjente historikere”, mange av bøkene deres ”akademiske bestselgere” (side 173). Og denne slekten er Jesu sanne arvinger, selv om de prøver å holde det hemmelig. Av en eller annen grunn har Brown og andre fått det for seg at dette kreative oppkoket bekymrer den katolske kirken.

Brown bringer videre påstanden om innskrifter og dokumenter med oversikt over Jesus-slekten via de franske Merovingerkongene, katarene, tempelridderne og til i dag av det hemmelige selskap Prieure de Sion, ”Sionsbrødrene”. Alt dette sikrer selvsagt spenning og sensasjoner. Men han har ikke fått med seg at grunnlaget er forfalskninger. Hele mysteriet om Saunière fikk sin start på 1950-tallet for å trekke kunder til en nystartet lokal restaurant. Den moderne grunnleggeren av Sionsbrødrene (Pierre Plantard) var en antisemittisk orientert esoteriker med stort ønske om oppmerksomhet – se forøvrig http://priory-of-sion.com/ .

Basisdokumentene – som skulle vært funnet i en gotisk søyle i 1891 – er forfalskninger av Plantard og kretsen rundt ham i 1960-årene. En innskrift på en grav som Saunière skal ha ødelagt for at ikke andre skulle oppdage hemmeligheten – men som heldigvis var blitt “registrert av en landmåler” – er også forfalsket. Landmålingsboka finnes bare i ett håndskrevet eksempler – på Nasjonalbiblioteket. Den er igjen en forfalskning av Plantard og de Sède.

Forfalskerne har til og med etterlatt seg forklaringer av den kodete teksten Saunière skulle ha funnet. Den er rett og slett laget i 1960-årene med ordspill og lokale hentydninger – og ment å forvirre. Det hele minner mye om Umberto Ecos glitrende “Foucaults Pendel”. Denne romanen er et festlig oppgjør med kreativ kvasihistorie. Ikke minst har mange utnyttet tomrommet mellom tempelriddernes undergang i 1307 og fremveksten av mystiske ordener på 1600-tallet. Dette er våsete amatørhistorie som setter historiefaget i dårlig lys. I stedet for å basere seg på kilder og fakta opplever mange at det er morsommere med fikse ideer. Og skal vi dømme etter Browns bok sitter disse idéene dypt.

Pinlige påstander

Konklusjonen er enkel: For å få best utbytte av Brown, bør man kunne minst mulig om stoffet. I hans forrige bok – “Angels and Demons”, som var enda mer spennende – presterer han å si at den kristne nattverdsfeiringen stammer fra Aztekerne. Et folk som altså ikke eksisterte på Jesu tid, og ikke møtte kristne før omtrent år 1500. Han går seg også vill i fortellingen om Galilei og kirken. De som sjekker vil oppdage at Galilei stort sett mente det motsatte av hva Brown tillegger ham.

”Da Vincikoden” inneholder en rekke tilsvarende pussigheter. Spesielt morsomt blir det når Brown synes å påstå at kirken driver med astrologi (side 277-78), noe nok mange i alternative kretser vil stusse over med sine erfaringer med astrologikritikk fra kirkelig hold.

Brown klarer også å bomme på når Dødehavsrullene ble funnet (dette var i 1947 og ikke på ”1950-tallet” (side 245)). Han bruker utdatert forskning om Mithradyrkelsen og tilskriver dermed en sammenheng som ikke eksisterer mellom denne og Jesus. Det stemmer rett og slett ikke at førkristne guder som Mithra ble kalt ”Guds sønn og Verdens lys” eller ble ”begravet i en grotte hvorpå han gjenoppsto på den tredje dag” (side 243).

Brown dikter også opp kilder. Hans skråsikre fagmann Teabing hevder bastant at ”utallige forskere har beskrevet Maria Magdalenas tid i Frankrike”, til og med ”det påfølgende stamtre” over hennes og Jesu etterkommere (side 266). Dette er til og med neddempet i den norske oversettelsen. På engelsk legger Brown mindre i mellom i omtalen av alle krønikene som ”uttallige lærde på den tiden nedtegnet” om Maria Magdalena i Frankrike (side 342).

Bommerter om Bibelen

Også bommertene om Bibelen overses av mange i spenningens hete. Brown skriver som om katolikker og andre kristne stort sett tror at Bibelen ble sendt direkte fra himmelen, ”som telefaks” (side 242). Han er helt utenfor enhver forskning når han videre påstår at Bibelen ”er utviklet gjennom utallige oversettelser, tilføyelser og revisjoner”.

Brown presterer for eksempel å påstå at “80 evangelier” konkurrerte om å komme med i Bibelen, selvsagt uten noen kilde for dette. Han bruker tradisjoner fra 2-300-tallet som om de skulle være like historiske som de fra før år 100. Man rister på hodet over påstander som at keiser Konstantin på 300-tallet bestemte den kristne Bibel og at Jesus var Guds sønn, ved “knapt flertall ” på kirkemøtet i Nikea (side 242-43). Brown går rett i fella når han påstår at ”Ettersom Konstantin opphøyde Jesus status nesten fire århundrer etter Jesu død, fantes det allerede tusenvis av dokumenter som berettet om hans liv som dødelig menneske. For å omskrive historiebøkene innså Konstantin at han måtte gjøre noe drastisk. Dette førte til det mest avgjørende øyeblikket i kristendommens historie” (side 245). Som altså var at han ”bestilte og bekostet en ny bibel der man utelot de evangeliene som omtalte Kristi menneskelignende trekk”. Dette bare slås fast uten at det oppgis en eneste kilde. Årsaken til det er rett og slett at det ikke finnes noen som kan støtte dette.

Browns kreative konstruksjoner blir ikke bedre av at får det til at skriftet “Q” (en mulig muntlig kilde forskere nevner som årsak til at Matteus og Lukas har en del felles) skal være skrevet av Jesus selv og inneholde hans egentlige lære. Interessant nok var tan­ken bak dette opprinnelig å vise hvor solid det hi­sto­ris­ke grunn­lag er for den Jesus vi møter i NT. At flere av evangelistene hadde svært tidlige kilder styrket deres pålitelighet.

Etterhvert er dette for noen imi­dle­rtid blitt til en jakt etter det «tapte evangelium». I stedet for å se på Q som én mulig kilde, har en­kelte gjort den – i sin kortest mulige variant – til den ”enes­te” kilden til Jesus. Tilsnikelsen blir dermed total når Brown sier at dette er ”et manuskript som til og med Vatikanet innrømmer at antakelig eksisterer” (side 267). Men det er typisk for Brown å gjøre et stort nummer av noe alle lærer om på kristendom grunnfag om en del opprinnelige utsagn av Jesus. Som altså finnes i Bibelen.

Bibelen ikke samlet etter forgodtbefinnende

Brown har mange slike pussige vrier som presenteres som sant og selvfølgelig, og dermed kan passere under radaren hos de som ikke kjenner fagfeltet. Dermed blir det fritt spillerom for alle som fabler om at evangeliene ikke ble skre­­vet før flere hundre år etter Jesus, og enda senere sensurert av kirkemøter og maktglade biskoper.

Ser vi nærmere etter oppdager vi imidlertid at de fleste forskere daterer NT til før år 100. Det er sann­syn­lig at det er første eller andre­håndsskil­drin­ger, etter noen års muntlige over­leve­rin­ger. Dette be­kreftes bl.a. ved at person­skil­dringer og historisk miljø er mer kon­kre­te – og til og med riktige – enn i andre evan­gelier. De fire evan­geliene og tretten brev var bredt ak­­sep­tert allerede i år 130. Det var mer uvisst med enkelte brev som Hebreerbrevet, og Johannes’ åpenbaring, men de er li­ke­vel med hos kirke­hi­sto­ri­keren Eusebios tidlig på 300-tallet. Det er viktig å være klar over ar det aldri har vært noen diskusjon om de 20 mest sentrale av de 27 skriftene i Det nye testamentet.
Skal vi ta stilling til hva som gir den beste skil­dringen av Jesus, må vi ha en seriøs hold­ning til hvordan vi leter. De fleste vil være eni­ge i at vi må se lenger enn om vi liker et be­stemt skrift eller ikke liker alt kirken har gjort gjennom historien.

Selvsagt er historien såpass kompleks at den ikke lar seg beskrive utfyllende på et par avsnitt. Men det er ikke slik at skriftene som kom med i Bibelen ble bestemt ut fra hvem som hadde ”makten”. Selv om noen skri­fter var omdiskutert, la man vekt på tre ting: Var skri­ftet fra en apos­tel eller noen som sto apostlene nær? Hadde me­nig­he­te­ne anerkjent det? Inneholdt det apos­t­le­nes lære? Man sammenlignet med an­dre skrifter og den fortsatte muntlige tra­di­sjon. I noen grad så man også om det egnet seg for opp­les­ning. Selv om det kunne være noe uenighet om enkelte skrifter, var det lite va­ri­asjon i hvilke lokalmenighetene bruk­te. Når Brown hevder noe annet er det uten historisk belegg.

Andre evangelier

Tross mange forsøk har det vist seg vanskelig å få et alternativt bud­skap ut av Det nye testamentet. Siden evangelier som ”Maria Magdalenas evangelium” opplagt er mange hundre år yngre (og i motsetning til hva Brown påstår på side 258 ikke fortalt av Magdalena), har noen blitt fristet til å vende blikket mot Tho­mas­evan­ge­liet som kan være eldre.

Den enkleste måten å teste Thomas­evan­ge­liet på er ved rett og slett å lese det. Antagelig har Brown gjort dette, for utrolig nok nevner han det ikke med ett ord. Muligens har Brown innsett at mens vi i Det nye testamentet finner en hel Jesus med syn for både ånd og hand­ling, med beg­ge bena på jorda og en som ser oss inn i øynene, har Thomas sin Jesus fokus på kun det åndelige. Han fester på man­ge måter blikket over hodene våre. Vi møter ingen men­nesker av kjøtt eller blod, eller noe gjennomtrengende budskap om nestekjærlighet og tilgivelse. Den historiske Jesus hadde nok en ganske annen hold­ning til kvinner enn den negative som vi ser i det re­li­gi­ø­se miljøet der Thomasevangeliet ble til.

Dermed er det Filipevangeliet som Brown bruker (pussig nok oversatt til Filipposevangeliet i den norske utgaven, se side 257). Men i likhet med ” Maria Magdalenas evangelium” er dette et skrift fra tidligst 200-tallet. Det er dermed skrevet like lenge etter Jesus som vi er fra Henrik Wergelands tid. Det skal mye kreativ konspirasjonstenkning til for at dette skal bli mer historisk enn evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Som altså i likhet med de aller fleste skrifter i Det nye testamentet er fra før år 100, og dermed fra generasjonene som kjente Jesus og disiplene.

De ”hemmelige evangelier” som Brown snakker om var ikke hemmelige i betydningen noe som har vært skjult av kirken. Utdrag er bevart hos kirkefedre som vil vise hvor urimelige de var. De har aldri vært ”fortiet” av kirken. Mye var tilgjengelig i bokform allerede på 1800-tallet. Da disse ”tapte skriftene” ble funnet ved Nag Hammadi i 1945, var det en bekreftelse på at de var riktig sitert hos kirkefedrene.

Det som skiller de gnostiske evangeliene fra NT er at de ikke er opptatt av historiske personer eller steder. De er korte og består stort sett av læreutsagn. Årsaken til at de har fått så mye omtale er nok at de kan tas til inntekt for en alternativ åndelighet. Uansett – i motsetning til Browns påstander – er det ingen mer menneskelig Jesus vi møter. Han er tvert i mot langt mindre jordnær enn i NT. Og de gnostiske evangeliene er ikke positive til kvinner.

Tendensiøse tabber

Den tendensiøse researchen avsløres igjen når Brown kobler hekseprosessene til gammel gudinnedyrkelse og presterer å påstå at kirken brente 5 millioner kvinner på de trehundre år dette varte. At det reelle tallet nok ikke oversteg 50 000, at det blant disse også var en rekke ”trollmenn”, og at kirken og inkvisisjonen mange steder klarte å stoppe prosessene, synes ikke å bekymre ham. Det er i det hele tatt ganske symptomatisk at han tar 99 % feil.
Kirkens påståtte oppgjør med gudinnedyrkelsen er et gjennomgangstema for Brown. I den grad hans kjappe personskildringer innbyr til innlevelse, får den kvinnelige helten mye sympati som symbol på den kvinnelige visdom. Og heltene i boka jakter etter Maria Magdalenas grav som skal inneholde alle mulige slags hemmelige dokumenter som vil kunne ødelegge kristen tro. Men forestillingen om denne opprinnelige guddomdyrkelsen har lite historisk hold. Det finnes ikke noen bevis på at det har vært noen store religiøse bevegelser med overveiende feminine guddommer. De er alltid forbundet med sine mannlige motparter, og vanligvis i en underordnet rolle. Myten om disse denne førkristne guddomdyrkelsen ble stort sett skapt av engelske romantikere på 1800-tallet. På samme måte som hekseprosessene på 1900-tallet i enkelte miljøer ble tolket som oppgjør med levningene av en gammel religion. Og for å vise hvor ille kirken hadde behandlet kvinner bare måtte dette overgå nazistenes drap av 6 millioner jøder. Alt dette i følge nyere forskning som Brown typisk nok ikke er kjent med.

Bortsett fra noe av stoffet om arkitektur og kunst er det unntaket at Browns påstander stemmer. Dette er drivende god alternativhistorie, men faller når det presenteres som “sant”, slik han kommer i skade for å antyde i starten av boka. Brown mangler ikke historisk tvisyn, men burde nok heller satset på historisk gangsyn. For ikke å si research.

Viktige kilder

- ”Mannen som ble Messias”, Karl Olav Sandnes og Oskar Skarsaune (2000)

- ”Hidden Gospels – How the Search for Jesus Lost its Way”, Philip Jenkins (2001)

- ”The People of The New Testament and the Victory of God”, N.T. Wright (1996)

- ”Jesus, a Marginal Jew”, Joseph Meyer (1991)

- “In the Wake of the Goddesses”, Tikva Frymer-Kensky’s (1993)

- “The Triumph of the Moon – A History of Modern Pagan Witchcraft”, Ronald Hutton

(1999)

- “The Roman Cult of Mithras : The God and His Mysteries”, Manfred Clauss (2001)

Hvor stammer Davincikodens teorier fra?

I mai 2004 ble en av de største salgssuksesser de senere år utgitt på norsk: Dan Browns Da Vinci-koden. I de fleste norske aviser var kulturredaktørene kloke nok til ikke å sende boken til anmeldelse av en faghistoriker. De forutså at boken i så fall, med hensyn til sine historiske påstander om faktiske forhold, ville blitt slaktet, og det er jo ikke interessant lesning. Dermed gikk boken enten til de vanlige anmeldere av kriminallitteratur, og de gav den glimrende kritikker for dens plot; eller til de ordinære litteraturanmelderne, som syntes den var nokså middelmådig som roman betraktet. Men alle anmeldere lot seg imponere av det store research-arbeid som var nedlagt i boken. For det hadde de jo ingen muligheter til å overprøve![1]

Noen måneder senere fikk imidlertid alle interesserte anledning til å sjekke Dan Browns kilder. Da publiserte nemlig det samme norske forlaget en ny bok i liknende sjanger: Hellig blod, hellig gral, av Michael Baigent, Richard Leigh og Henry Lincoln. (Boka ble opprinnelig utgitt i 1982; den norske utgaven er basert på en nyutgave med nyskrevet forord og etterord fra 1996). Meget korrekt skriver forlaget på omslaget: ”Boken som Da Vinci-koden er basert på.” Det viser seg nemlig at Dan Browns grundige og langvarige research-arbeid stort sett har bestått i at han har lest Hellig blod, hellig gral (heretter forkortet Hellig blod, hellig gral).[2]

Ifølge ham selv tok dette research-arbeidet ett år. Men Dan Brown har ikke gjort mye mer enn å ta de fantastiske historiske teoriene i Hellig blod, hellig gral som historiske fakta, og har så resirkulert dem i sitt eget kriminal-historie-plot. Der legges teoriene til Baigent og Co i munnen på Da Vinci-kodens fiktive ”forskere”, Robert Langdon og Leigh Teabing. Det er ikke underlig at forfatterne av Hellig blod, hellig gral saksøkte Brown – fordi de mener de har krav på en del av Browns eventyrlige inntekt av sin bok. Han har tjent mye mer på deres teorier enn de selv har gjort.

Det er en viktig sjanger-forskjell på de to bøkene: Da Vinci-koden presenterer seg som fiksjon, en kriminalroman, men foregir å inneholde holdbare historiske teorier innenfor fiksjonens ramme. Hellig blod, hellig gral presenterer seg overhodet ikke som fiksjon, men som epokegjørende historisk forskning av dokumentar-typen (den ene av forfatterne, Henry Lincoln, er produsent av dokumentar-programmer på TV; de to andre er litterater; ingen av dem er historikere av fag). I Skavlans talk-show ”Først og sist” i november 2004 ble Hellig blod, hellig gral omtalt som den ”fag-boken” som Da Vinci-koden bygger på.

Spørsmålet om den faglige holdbarhet i de historiske påstander som Landon og Teabing fremsetter i Da Vinci-koden, blir dermed identisk med spørsmålet om hvor holdbar historieforskningen i Hellig blod, hellig gral er. Det er det siste spørsmålet som vil få hovedfokus i det følgende.

Budskapet i “Hellig blod, hellig gral”.

La meg først kort gjengi hovedlinjene i den teori som lanseres i Hellig blod, hellig gral. I tiårene rundt år 1200 ble det i Europa skrevet fortellinger om ”gralen”, den skål som fanget opp Jesu blod da han døde. Forfatterne av Hellig blod, hellig gral hevder at følger man disse fortellingene bakover, ender man opp hos Jesus selv. Han giftet seg med Maria Magdalena, og fikk barn med henne. Deres ekteskap dannet begynnelsen på et stort dynasti. Jesu familie med Lasarus, Maria Magdalena og Marta i spissen dro sammen med Josef fra Arimatea og noen andre til Marseille i Frankrike. Gralsfortellingene handler egentlig ikke om et bokstavelig beger i det hele tatt, men i virkeligheten om kongelig blod. De viser seg da i følge forfatterne å handle om Maria Magdalena som i sin livmor tok i mot Jesu kongelige blod, og som slik ble mor til et stort kongehus. Denne slekten føres videre i den første franske kongeætt i middelalderen, merovingerne.

Organisasjonen Prieuré de Sion (Sion-ordenen) i Frankrike sitter på de endelige bevis for denne fortellingen, og ledes av moderne etterkommere etter merovingernes, og dermed Jesu, ætt. Men de endegyldige bevisene for dette har heller ikke bokens forfattere fått se. Boken slutter med et håp om fred i verden; det kan oppnås når denne organisasjonen viser kortene. Da blir Jesu drøm om et jordisk kongedømme omsider oppfylt, når hans moderne etterkommere igjen, og med rette, gjenerobrer den franske kongetrone. Dette vil skape ”et teokratisk, forenet Europa; en trans- eller paneuropeisk konføderasjon sammenføyd til et moderne imperium som skal regjeres av et dynasti av Jesu etterkommere. Dette dynastiet ville ikke bare sitte på en trone med politisk eller verdslig makt, men antakelig også på Sankt Peters trone i Roma” (s.451). Prieuré de Sion skal ha en nøkkelrolle som parlament i dette riket.

Den virkelige historien om sionsordenen

Helt avgjørende for historiekonstruksjonen i Hellig blod, hellig gral er det materiale om den såkalte Prieuré de Sion som forfatterne har hatt tilgang til, dels gjennom publiserte bøker og artikler, dels gjennom dokumenter deponert i det franske nasjonalbibliotek i Paris. Disse forskjellige kildene er listet opp under overskriften ”Prieuré-dokumentene” på sidene 512–13 i boken. Det dreier seg dels om publikasjoner utgitt under forfatternes rette navn, som for eksempel Philippe de Chérisey, S. Roux og Anne Lea Hisler, og dels under pseudonyme navn, hvorav det viktigste er Henri Lobineau.

Bak dette pseudonymet, og bak flere av de andre, skjuler det seg en mann ved navn Pierre Plantard. Av den øvrige anførte litteratur i boken kunne også Gérard de Sèdes ulike bøker godt ha vært regnet med blant ”Prieuré-dokumentene”. Spørsmålet om hvor holdbar eller uholdbar historiekonstruksjonen i Hellig blod, hellig gral er, avhenger derfor av den historiske holdbarheten i disse kildene. For å få svar på det spørsmålet, er det nødvendig å se litt nærmere på hovedmannen bak Prieuré-dokumentene, Pierre Plantard.

Pierre Plantards liv og meritter

Hans fulle navn var Pierre Athanase Marie Plantard, født 18. mars 1920 i Paris. I begynnelsen av 2. verdenskrig opprettet han to ultranasjonalistiske, høyreekstremistiske og antisemittiske ”foreninger”: Renovation Nationale Française og den losje-aktige Alpha Galates. Den sistnevnte hadde forbud mot jøders adgang i sine statutter. Plantard utga også et blad, Vaincre, med klart antisemittisk og delvis fascistisk innhold. Begge foreningene var rojalistiske og mot revolusjonen i 1789, og i det hele tatt mot det moderne franske demokrati. Målet var å gjeninnføre kongedømmet. I realiteten var foreningene i hovedsak fiktive, med fiktive medlemslister.

Under annen verdenskrig støttet Plantard aktivt det franske quisling-regimet i Vichy. I desember 1940 skrev han et brev til feltmarskalk Petain, hvor han advarte mot en påstått sammensvergelse mellom jøder og frimurere. Slik pådro han seg myndighetenes oppmerksomhet; det gjorde han også fordi han hadde stiftet de to organisasjonene uten myndighetens godkjennelse. Det ble innledet etterforskning og sak mot ham, og han ble dømt til fire måneders fengsel.

I en politirapport beskrives han slik: ”Plantard, som skryter av å ha forbindelse med tallrike politikere, synes å være en av disse tåpelige, selvhøytidelige unge menn som leder mer og mindre fiktive grupper i et forsøk på å synes viktige… Ifølge innsamlet informasjon har denne foreningen [Renovation Nationale Française] til nå ikke vært aktiv. Den har omtrent 50 medlemmer; disse trekker seg så snart de blir kjent med dens formann, og innser at foreningen ikke har noe seriøst formål.”

Sionsordenen: Første forsøk

Etter krigen flyttet Plantard, omkring 1951, til den lille byen Annemasse. Han hadde da giftet seg med Anne Lea Hisler. I Annemasse stiftet han i 1956 sammen med André Bonhomme en interesseforening som han kalte Prieuré de Sion. Navnet Sion her har ingen ting med Jerusalem å gjøre, men siktet til et lokalt Mont Sion i nærheten av Genève. Formålet var dels å kjempe mot husleieøkning for folk som bodde i kommunale boliger, dels å støtte en opposisjonskandidat ved de lokale valg. Foreningen ble snart nedlagt, da Plantard på nytt måtte i fengsel for ”forføring av mindreårige”.

Sionsordenen: Andre forsøk

I 1962 gjenopplivet han imidlertid Prieuré de Sion, og nå fremtrådte foreningen med en helt ny og betydelig mer ambisiøs målsetting. Plantard presenterte seg nå som rettmessig etterkommer av den gamle merovingiske kongeætten i det gamle Franker-riket; han hadde allerede tidligere begynt å kalle seg ”Pierre de France”, og føyde det mer kjente adelsnavn Saint-Clair til sitt eget. Hans hustru publiserte i 1964 resultatet av disse genealogiske konstruksjonene under tittelen Rois et gouvernants de la France. Genealogien er like fiktiv som det meste Plantard laget.

I denne genealogien utledet han sin egen slekt fra korsfarerhøvdingen Godfrey de Bouillon, som angivelig var merovinger.[4] Plantard påstod samtidig at det var denne Godfrey som hadde stiftet Prieuré de Sion i 1099! Ikke bare det: Plantard hadde nå også laget en liste over stormesterne i denne ordenen, blant dem Leonardo da Vinci, Isaac Newton, Victor Hugo og Claude Debussy!

Men dette var ikke nok, Plantard forsøkte å gjøre sin Sion-orden mer troverdig gjennom å knytte den til en annen moderne myte: den i 1960-årene svært populære historien om presten Bérenger Saunière. Den historiske bakgrunn er i korthet følgende: I årene 1885 til 1910 var Sauniére prest i den lille landsbyen Rennes-le-Château. I 1887 begynte han restaurerings-arbeider i den lille landsbykirken, noen år senere bygget han seg en villa som prestebolig, Villa Béthanie, og et bibliotek med et tårn, kalt Tour Magdala. Mange undret seg over at presten hadde penger til alt dette.

Forklaringen er i ettertid blitt åpenbar gjennom prestens regnskapsbøker og den kirkelige rettssak som senere førte til hans avsettelse: Han hadde drevet det stort i å lese sjelemesser og ta seg betalt for dem, og mottok i tillegg veldedige gaver fra mange av dem han på denne måten fikk kontakt med.[5] I årene 1908-10 pågikk det en langvarig kirkelig rettssak mot ham. Han var kommet håpløst på etterskudd i å lese de mange messer han hadde mottatt betaling for, og han undergravde ”markedet” for andre prester. Han ble dømt til å tilbakebetale pengene til dem han ikke hadde mulighet for å lese messer for, og døde i 1917 som en fattig mann. Hans husholderske Marie Dénarnaud hadde først senere mulighet for å betale hans begravelse.

Den samme Marie Dénarnaud fikk i 1946 mulighet for å selge prestens eiendom til Noel Corbu. Han åpnet så en restaurant der. Antakelig har Marie Dénarnaud, for å få Corbu på kroken som kjøper, fortalt ham eventyrlige historier om at Saunière egentlig var ufattelig rik, og at dette hadde sammenheng med en skatt han hadde funnet på eiendommen eller under restaureringen av kirken. Corbu så det kommersielle potensialet i denne historien, og utbygde den ytterligere. I hans versjon lød den slik: Under korstogene hadde Ludvig den Frommes mor blitt redd for at den franske krones kassareserve ikke var trygg i Paris, og hadde latt den frakte til Rennes-le-Château. Her ble lokaliseringen glemt, og denne eventyrlig rike skatten var det pater Saunière fant i 1891! Han fant også pergamentruller som listeførte skatten, og ifølge disse svarte dens verdi til ca. fire tusen milliarder moderne Francs.[6]

I 1956 fikk Corbu besøk av en godtroende journalist fra magasinet La Dépêche du Midi, og dermed var Corbus fantastiske fortelling litterært lansert. Nå strømmet det av eventyrere og ”forskere” av Indiana Jones’ kaliber til den beskjedne restauranten i Villa Béthanie, og de mest fantasifulle ”utgravninger” ble gjort. Verken da eller siden er noe som helst blitt funnet.[7]

Det var tidlig på 1960-tallet at Plantard og hans to venner, journalisten Gérard de Sède og markien Philippe de Chérisey, fattet interesse for Corbus eventyrlige Saunière- historier. De omformet historien på avgjørende punkter, og spritet den opp ved å hevde at det slett ikke var det franske kongehus sin skatt Saunière hadde funnet, men tvert om tempelriddernes skatt, som blant annet omfattet de verdigjenstander fra templet i Jerusalem som Titus hadde hatt med seg til Roma i 70 e. Kr. Videre hevdet de å sitte på originalene av noen pergamentruller som Saunière hadde funnet i den gamle hule søylen som bar kirkens alter.[8]

Disse rullene inneholdt ”kodede” opplysninger av den aller største betydning, blant annet for spørsmålet om det merovingiske kongehus og dets moderne arvtakere. I tillegg skrev Plantard selv en genealogisk fremstilling under pseudonymet Henri Lobineau, som, foruten hans egen påståtte avstamning fra Merovinger-dynastiet, inneholdt sensasjonelle opplysninger om Sions-ordenens stiftelse i 1099 og dens senere liste av stormestre.

Det ble nå også hevdet at ”skatten” i Rennes-le-Château egentlig tilhørte Sions-ordenen! Alt dette legendestoffet ble samlet, utbygget, og forsøkt presentert som seriøs historie av Gérard de Sède i 1967, i boken L’Or de Rennes. Denne er blitt mange gral-jegeres bibel, også for forfatterne av Hellig blod, hellig gral. Her antyder de Sède at merovingerslekten kan stamme fra Benjamins stamme i Israel! Noen påstand om at merovingerne nedstammer fra Jesus og Maria Magdalena, inneholder imidlertid ikke hans bok eller noen andre av ”Prieuré-dokumentene”.

Det utviklet seg snart en skarp konflikt mellom de tre reelle utgiverne av de Sèdes bok; de to andre, Plantard og Chérisey, mente de var blitt lovet andel i de Sèdes inntekter av boken, men de Sède beholdt alt selv. Philippe de Chérisey gikk da åpent ut (i 1971) og fortalte at det var han som hadde fabrikert de angivelig svært gamle pergamentrullene.[9]

Bedre gikk det ikke med Plantards egen fabrikasjon av den angivelige listen over Sions-ordenens stormestre. En av hans medarbeidere, Jean-Luc Chaumeil, avslørte at Plantards Sions-orden og dens liste av stormestre bare var fantasifulle bedrag, og han begynte å publisere dokumentasjon angående dette, blant annet om flere av Plantards fengselsdommer for bedrag. Plantard så seg derfor nødt til å trekke seg fra Prieuré de Sion i 1984; det betydde i praksis at ordenen var lagt død.

Sionsordenen: Tredje forsøk

Men i 1989 prøvde han å gjenopplive ordenen for tredje gang. Han sa nå at den listen over stormestre som var gjort kjent tidligere, i virkeligheten var en forfalskning laget av en viss Philippe Toscan du Plantier – under påvirkning av LSD! Han hevdet nå at Sions-ordenen ikke hadde noe med Godfrey de Bouillon å gjøre, eller med Tempelridderordenen, men at den var grunnlagt i 1681 i Rennes-le-Château. Dessuten føyde han inn et nytt navn i rekken av stormestre fra nyere tid: Roger-Patrice Pelat, en nær venn og medarbeider av president François Mitterand.

Dette viste seg ikke å være smart. Denne Pelat ble i 1993 etterforsket i en korrupsjonsskandale, og siden Plantard hadde nevnt ham som stormester i Sions-ordenen, ble også Plantard kalt inn til avhør. Han erklærte da under ed at hele Sions-ordenen, dens angivelige historie og listen over stormestre, var hans eget påfunn. Etter dette sluttet Plantard enhver aktivitet på vegne av den påståtte orden, og man kan med god rimelighet regne 1993 som ordenens opphør. Den hadde i hele sin historie, fra 1956, i det vesentlige eksistert i Plantards fantasi, og etter hvert også i en rekke godtroende leseres fantasi.

Sionsordenen: Ettervirkninger

Etter hvert var det imidlertid ikke bare godtroende journalister og ivrige grals-jegere som kastet seg inn i debatten om den eventyrlige skatten i Rennes-le-Chateau, og dennes eventuelle sammenheng med Sions-ordenen. I 1974 tok en seriøs historiker fatt i stoffet, René Descadeillas i boken Mythologie du trésor de Rennes (Mémoires de la société des arts et des sciences de Carcassonne 4.7.2), Carcasonne 1974. I denne boken punkterte Descadeillas fullstendig legenden om Saunières eventyrlige skattefunn. Men det stoppet ikke de skattejegere som ville tro på myten.

Det stoppet heller ikke en engelsk TV-producer ved navn Henry Lincoln. Under en sommerferie i Frankrike i 1969 hadde han kjøpt og lest Gèrard de Sèdes bok om skatten i Rennes-le-Chateaux, og ble fra da av “hekta” på historien. Han kontaktet Gérard de Sède, og brukte ham som hovedkilde til en TV-dokumentar produsert og sendt i 1970. I de følgende år opprettholdt han kontakten med de Sède, og produserte flere programmer, basert på nye “opplysninger” som de Sède fóret ham med. Lincoln hadde nå tydeligvis identifisert seg så uttrykkelig med de Sèdes teorier at det ikke var rom for noe tilbaketog, heller ikke da Descadeillas avsløring av de Sèdes myteproduksjon ble publisert i 1974.[10]

Lincoln skaffet seg i stedet to nye medarbeidere: “Richard Leigh … var roman- og novelleforfatter med universitetseksamener i litteraturvitenskap … [og] Michael Baigent, en universitetsutdannet psykolog som nylig hadde forlatt en vellykket karriere som fotojournalist for å arbeide full tid med et filmprosjekt om tempelridderne.”[11]

Disse tre forfatterne “forsket” nå videre på saken, i den tro at Sions-ordenen ikke bare var en historisk virkelighet siden 1099, men at den hadde hatt de stormestre som Plantard påstod, og at Sions-ordenen var den skjulte maktfaktor bak så godt som alle uforklarte fenomener i europeisk historie siden Jesu tid.

Resultatet av disse spekulasjoner publiserte de i 1982 i form av boken Hellig blod, hellig gral. Her overgikk de alle sine forgjengere når det gjaldt antagelser om hvilke fenomener i historien, kjente og ukjente, som kunne forklares ut fra Plantards Sions-orden og merovingernes ukjente historie, og på et helt bestemt punkt innførte de en helt ny teori, som selv ikke Plantard eller de Sède hadde fremsatt: De tre engelske forfatterne hevdet nå at merovingerne, den første frankiske kongeætten, i sin tur nedstammet fra Jesus selv! Dette, mente de, gav den merovingiske kongeætten – og dermed Plantard og hans familie – en helt spesiell stilling blant alle europeiske kongeslekter. Plantard og hans familie hadde en mer fornem avstamning enn noen andre. De representerte Jesu egne etterkommere!

Nå hadde jo de Sède hevdet at merovingerætten stammet fra Benjamins stamme. Jesus, derimot, var av Juda stamme og Davids ætt. Forfatterne løste dette problemet elegant ved å påstå at det var Maria Magdalena Jesus hadde giftet seg med! Maria Magdalena var av Benjamins stamme, hevdet de; dermed var Jesu ekteskap med henne et ”dynastisk” ekteskap mellom de to dominerende kongelige familier blant jødene. Og dermed hadde de forsynt den stakkars Pierre Plantard, høyreekstremisten og antisemitten, med en for ham selv sikkert nokså overraskende verdighet: Han var den mest sentrale nålevende representant for det jødiske Jesus-dynastiet, og dermed en klar kandidat til å overta den franske trone i nær fremtid. Tiden er moden for noe slikt, sier forfatterne.

Sionsordenens rolle i fremtidens Europa

Forfatterne av Hellig blod, hellig gral har følgende visjon for Sion-ordenen: ”De politiske systemer og ideologier som tidlig i dette århundre så ut til å love så mye, har alle mer eller mindre spilt fallitt – fra kommunisme, sosialisme og fascisme til kapitalisme og vestlige demokratier [12] – alle har de på et eller annet vis forrådt sine løfter, avlet kynisme i stedet for entusiasme og feilet i å fylle de drømmer de skapte. … Det finnes også en stadig mer intens søken etter mening og følelsesmessig tilfredsstillelse, leting etter en åndelig side ved livet og etter noe man virkelig kan tro på. … Det finnes også en stadig større trang til en sann leder[13] – ikke en Führer, men en slags vis og mild åndelig skikkelse, en prestekonge som menneskene trygt kan gi sin tillit til. … En slik atmosfære burde være perfekt egnet til å oppfylle Prieuré de Sions overordnede målsetninger. Det plasserer Sion i den stilling at de kan tilby et alternativ til de eksisterende sosiale og politiske systemer. … I den utstrekning det kunne tilfredsstille behov som dagens systemer ikke engang erkjenner, ville det meget vel kunne fremstå som svært attraktivt. … Hvordan ville Jesu etterfølgeres komme [og inntakelse av tronen] bli tolket? For et mottagelig publikum kunne det vel bli oppfattet som Guds annet komme til jorden.”[14]

På slutten av 1800-tallet, sier forfatterne, var Sion-ordenen (som da var alliert med Habsburgerne) på nippet til å realisere sin politiske målsetting, som var gjeninnføring av det eneveldige monarki, ”et slags teokratisk Europas forenede stater som skulle styres i fellesskap av habsburgerne og av en radikalt omdannet kirke. Dette opplegget ble kullkastet av den første verdenskrig og det faktum at kontinentets regjerende kongehus ble styrtet som en følge av krigen. Men det er ikke urimelig å anta at Sions nåværende målsettinger noenlunde tilsvarer [disse].” Disse målsettingene omfatter, tror forfatterne, ”et teokratisk, forenet Europa; en trans- eller paneuropeisk konføderasjon sammenføyd til et moderne imperium som skal regjeres av et dynasti av Jesu etterkommere. Dette dynastiet ville ikke bare sitte på en trone med politisk eller verslig makt, men antakelig også på Sankt Peters trone i Roma. Under denne høyeste makt ville det formodentlig bli organisert et nettverk av kongedømmer eller fyrstedømmer bundet sammen av dynastiske allianser og ekteskap – et slags moderne føydalsystem… Og selve prosessen med å styre vil formodentlig ligge hos Prieuré de Sion – som vil kunne ta form av for eksempel et europeisk parlament utrustet med utøvende og/eller lovgivende myndighet.”[15]

Man gnir seg i øynene ved lesningen av disse linjer, og samtidig er det svært mye i boken som faller godt på plass når man har dette som bakgrunn. Hellig blod, hellig gral fremtrer som et politisk propagandaskrift for Pierre Plantard og hans fiktive Sion-orden, og overtar, tilsynelatende uten motforestillinger, Plantards anti-demokratiske, fascistiske og rojalistiske ideologi. Noe så irrasjonelt som blodslinjer og avstamning blir i denne boken en overordnet politisk legitimering av makt og herredømme, og forfatterne anser den klart mytiske og irrasjonelle dimensjonen ved dette som noe av styrken i deres konsept. På denne bakgrunn ser man den reelle grunn bak forfatternes intense engasjement for tesen om at Jesus grunnla et kongedynasti sammen med Maria Magdalena. Hele konseptet brukes til å begrunne at et antatt nålevende, men skjult, kongedynastis overordnede status i forhold til alle andre: Bare Plantard og hans dynasti nedstammer i direkte linje fra Jesus!

Antisemitt og fascist på Europas kongetrone?

Slik har det altså gått til at en stormannsgal ubetydelighet som Pierre Plantard, antisemitten og fascisten, er blitt lansert som den mulige innehaver av det forente Europas konge- og prestetrone av tre engelske gral-jegere – fordi de tror at han nedstammer fra Jesus og Maria Magdalena! (Noe han selv aldri har påstått). At de har godtatt hans fiktive avstamning fra merovingerne og faktisk betrakter ham som kongskandidat, fremgår av måten de skildrer sitt første møte med ham på (sidene 248–51).

De forteller at Plantard antydet at Sions-ordenens ”hemmelighet” ville gjøre det mulig ”å gjennomføre en omfattende samfunnsmessig forandring. Plantard påstod … at det i den nærmeste fremtid ville komme til en dramatisk omveltning i Frankrike – ikke som en revolusjon, men som en radikal forandring i samfunnets institusjoner slik at monarkiet kunne gjeninnføres. … Ganske stille, med den største selvfølgelighet og uten noen som helst tvil forsikret Plantard oss ganske enkelt om at slik ville det gå.”[16]

For enhver oppegående leser vil det måtte stå klart at her er det virkelig Plantard, den virkelige Plantard, den franske antidemokrat og høyreekstreme monarkist, som snakker. Det er ikke det minste ufattelig. Det ufattelige er at tre engelske forfattere som gjør krav på å være seriøse både som historikere, politikere og teologer, har kjøpt dette tøvet som om det var realiteter. De har derved gjort seg til litterære løpegutter for en politisk agenda som har en umiskjennelig brunfarge, og en stormannsgal fantast som hadde fortjent å forsvinne fra historiens arena ganske ubemerket.

Kongelig eller feministisk agenda?

Jeg skal nedenfor kommentere de historiske absurditetene forfatterne gjør seg skyld i når de forsøker å lese middelalderske og oldkirkelige kilder som ”bevis” for den påståtte avstamning av merovingerne fra Jesus og Maria Magdalena. Men før vi går videre med dette, faller det naturlig her å skyte inn noen ord om de ideologiske sidene av Dan Browns Da Vinci-koden.

Det er ingen tvil om at Dan Brown har overtatt de viktigste historiske teoriene som Baigent & Co har hentet fra ”Prieuré-dokumentene”, samt deres eget tillegg om merovingernes herkomst fra Jesu ekteskap med Maria Magdalena. Men Dan Brown er en politisk korrekt amerikaner, og ser selvsagt at den nokså brunfargede politiske ideologien som markedsføres i Hellig blod, hellig gral, er fullstendig uspiselig for et amerikansk publikum. Altså fjerner han de fleste spor av opphavsmannens – Plantards – ideologiske formål med Sion-ordenen, og tillegger ordenen en helt ny og politisk langt mer gangbar ideologi. Hos Dan Brown kan man lese at Sion-ordenen i virkeligheten har hatt en feministisk agenda helt fra begynnelsen. Poenget med avstamningen fra Jesus og Maria Magdalena er slett ikke kongelige ambisjoner for antatte etterkommere av Jesus. Nei, poenget er at disse etterkommerne – kjernen i Sion-ordenen – helt fra begynnelsen har vært dyrkere av det kvinnelige og det kvinneliges guddommelighet!

I Da Vinci-koden forsvinner Jesus ganske fort i bakgrunnen, mens Maria Magdalena plasseres i forgrunnen. Det er hennes jordiske levninger som bør tilbes. Man skal legge merke til hvordan Da Vinci-koden slutter. Bokens mannlige helt, Harvard-professor Robert Langdon, tar midlertidig avskjed med bokens kvinnelige hovedperson, Sophie Neveu, som han er blitt forelsket i – med løfte om snarlig gjensyn og formodentlig ekteskap. Og Sophie Neveu er ingen annen enn Maria Magdalenas siste moderne etterkommer! Men boken slutter før dette realiseres; den slutter med at Langdon til slutt lokaliserer ”gralen” – Maria Magdalenas jordiske levninger – under den pyramideformede inngangsfoajeen til Louvre (bygget av François Mitterand – også han en støttespiller for Sions-ordenen, må vite!). ”Med en plutselig følelse av ærefrykt falt Robert Langdon på kne. Et øyeblikk syntes han at han hørte en kvinnes stemme … all tidens visdom … som hvisket til ham fra avgrunnen.”[17]

Man kan vanskelig undertrykke den tanke at Pierre Plantard, Sion-ordenens oppfinner, ville ha blitt ganske forbløffet om han hadde hatt anledning til å lese Dan Browns blomstrende fremstilling av ordenens ultramoderne feministiske agenda. Men det fikk han aldri anledning til, Plantard døde i 2000, tre år før Browns bok så dagens lys. Det var nok klokt av Brown å vente med denne politiske omskolering av ”ordenen” til Plantard var død. Plantard kunne jo ellers ha gjort krav på en slags copy-right på ordenen, siden den unektelig var hans eget påfunn. Kanskje han også ville hatt del i Browns royalty-inntekter, slik han i sin tid krevde i forhold til de Sède?

Fantasifull middelalderforskning

Leseren synes kanskje ikke det er bryet verdt å gå særlig grundig inn på den tolkning av middelalderske kilder som forfatterne av Hellig blod, hellig gral presterer, når man vet det som er presentert ovenfor. Det er jeg enig i, likevel vil jeg bruke noen få linjer til en nærmere karakteristikk av forfatternes metode, deres fremgangsmåte og argumentasjonsstrategi i den del av boken som beskjeftiger seg med middelalderen. Her unngår de stort sett å bruke de historiske kildene som vanlige historikere bruker, og det av en svært enkel grunn: Disse kildene er totalt tause om merovingernes avstamning, og gir intet som helst holdepunkt for at merovingernes slekt er videreført i klare slektslinjer til i dag.

Det er derfor helt andre kilder forfatterne av Hellig blod, hellig gral bruker, nemlig slikt som litteraturvitere og historikere enstemmig betrakter som sagn, legender, og ren diktning. Slike tekster leser forfatterne ut fra den forutsetning at de jo på forhånd vet – basert på Plantards Sions-dokumenter og deres egen frie spekulasjon – at merovingerne nedstammet fra Maria Magdalena, som utvandret fra Israel til Marseille med sine barn.

Spørsmålet for disse forfatterne blir da: Kan man tenke seg en allegorisk lesning av legendene om merovingerdynastiets grunnlegger, en lesning som bekrefter forfatternes teori? Og kan man tenke seg en allegorisk lesning av 1100-tallets diktning om den hellige gral som likeledes bekrefter forfatternes teori? Svaret er innlysende: En tolkning av disse tekstene som er fremkommet ved at teorien forutsettes som korrekt, vil naturligvis ”bekrefte” den.

Ett eksempel: Merovingernes første konge, Merovech, hadde ifølge legenden to fedre. Først ble hans mor besvangret ved sin mann Chlodion. Men så tok hun seg en svømmetur, og ble besvangret en gang til, denne gangen av et sjøuhyre som kom fra den andre siden av havet. Aha! – sier våre venner, her har vi bekreftelsen i kildene på at vår teori er riktig. På billedlig vis forteller denne historien om at Jesus-dynastiet, som hadde kommet over Middelhavet fra Palestina, giftet seg inn i Merovinger-dynastiet. Det er jo opplagt! Ja, men bare dersom dette er noe man på forhånd vet, uavhengig av legenden.

Tar man utgangspunkt i legenden, og i den høyst diskutable forutsetning at det bak legenden skjuler seg en konkret historie, er antallet konkrete historier man kan postulere som bakgrunn for legenden, i realiteten uendelig. Like sannsynlig som forfatternes teori er for eksempel den teori at legenden gjenspeiler at en marokkansk konge kom over Middelhavet og besvangret en merovingisk prinsesse, eller at… osv. Antallet slike mulige tolkninger er uendelig. Med andre ord: Med dette som historisk ”metode” kan man få bekreftet hva som helst.

Det samme gjelder forfatternes tolkning av gralsromanene fra slutten av 1100-tallet og de første tiår av 1200-tallet. Det er ingen tvil om at disse diktverkene handler om en konkret gjenstand som blir kalt ”gralen”: enten det fat som inneholder den innviede oblat, Jesu legeme som gis i nattverden; eller det beger som Jesus brukte under den første nattverd, og/eller det beger Josef av Aritmatea brukte til å samle opp blodet som rant fra spydsåret i Jesu side.[18]

Men ettersom forfatterne av Hellig blod, hellig gral ikke kan bruke denne likefremme mening i tekstene til sine formål, postulerer de at gral-romanene har en dypere, allegorisk mening. I noen av middelaldertekstene, hevder de, kalles gralen ”sangraal”, som betyr ”den hellige gral” [san er kortform av latin sanctus, hellig, på italiensk og spansk]. La oss nå anta, sier forfatterne, at det opprinnelige ordet nettopp er sangraal, og ikke graal alene, og at tolkningen av dette sammensatte ordet som san-graal, hellig gral, er en misforståelse, og at ordet opprinnelig var ment å skulle ha disse komponentene: sang-raal eller sang-real. Da ville den opprinnelige betydningen være ”kongelig blod”! Og da blir gralsfortellingene mer brukbare for Baigent & co., for da handler de om videreføringen av det kongelige blod fra Jesu etterkommere, og Maria Magdalena blir den første legemliggjøring av gralen. Hun var ”begeret” som samlet opp Jesu kongelige blod, og videreførte det!

Uheldigvis for forfatterne lar denne teorien seg etterprøve, og viser seg da å være feilaktig på samtlige punkter: (1) I de eldste litterære belegg for ordet gral forekommer det alene, ikke i sammensetningen ”hellig gral”. (2) Sammensetningen ”sangraal” er ikke belagt i fransk middelalderlitteratur. (3) Det gammelfranske ord for blod – på gralsfortellingenes tid – var ikke sang, som forfatterne tror, men sanc, uttalt sank. Dersom det sammensatte ordet sanc-real var blitt feilaktig delt til san-creal, skulle gralen het kral, ikke gral. (4) Opphavet til ordet gral er ikke en språklig misforstått deling av det sammensatte sangreal. Opphavet er kjent, det er det latinske ordet gradalis, som betyr tallerken eller tallerkenformet beger.[19]

Det kan se ut som Dan Brown i Da Vinci-koden har innsett at dette sangreal-beviset for at gralen i virkeligheten er Maria Magdalena, ikke er spesielt overbevisende. Han nevner teorien, men supplerer den med en ny. Han tar utgangspunkt i den udokumenterte påstand at det ”gamle” symbolet for kvinne er en åpen v, og siden den åpne v’en jo ligner på et beger, er det opplagt at gralen opprinnelig siktet nettopp til Maria Magdalena! At han med denne teorien fullstendig slår i hjel teorien til Baigent & co., har han muligens ikke tenkt over. For dersom Browns teori er riktig, må jo ordet ”gral” i betydningen ”beger” være det opprinnelige i gralslegendene, og ikke ordet ”sang-real” i betydningen ”kongelig blod”, slik Baigent & co. hevder.

Jeg skal ikke trette leseren med flere konkrete eksempler. Jeg nøyer meg med en generell påpekning angående forfatternes metode når de nærmer seg virkelig historiske kilder fra middelalderen. Forfatterne gjengir først historiske påstander i Prieuré-dokumentene, finner deretter at disse delvis overensstemmer med opplysninger i andre kjente historiefremstillinger, og slutter av dette at Prieuré-dokumentene er korrekte også i det som ikke kan støttes i andre, uavhengige kilder. De overveier ikke engang den enkleste forklaring: at Prieurédokumentenes opphavsmann har flettet sammen kjent historisk informasjon med sine egne fantasier, og at informasjonen i disse dokumentene derfor dels kan, dels ikke kan, bekreftes av andre kilder.[20] Så snart bokens forfattere finner en historisk verifiserbar opplysning blant alle fantasiene i Prieuré-dokumentene, proklamerer de entusiastisk: ”Igjen hadde Prieuré-dokumentene blitt støttet av uavhengige kilder.” (s. 289). Det er omtrent som om jeg skulle hevde at det i årene 1–30 levde en person i Israels land som het Jesus, og at hans fars virkelige (men hemmelige) navn var Petter Antonsen. Siden min opplysning om Jesus støttes av en ”uavhengig kilde”, vanligvis kalt Det nye testamente, bør også min opplysning om Petter Antonsen være korrekt!

Spørsmålet om Jesu familie og slektninger

eg skal kommentere det som blir hevdet om Jesus selv og hans familie i Hellig blod, hellig gral. Det er i korthet dette: Jesus giftet seg med Maria Magdalena og fikk barn med henne; ett av disse barna kan ha vært Barrabas. Maria Magdalena nedstammet fra Benjamins stamme; den éne av de to stammene som hadde kongelige ambisjoner i det gamle Israel, og fortsatt hadde det på Jesu tid.[22] Jesus selv var av Juda stamme og Davids slekt, den andre kongelige slektslinjen. Gjennom ekteskapet med Maria Magdalena ble de to kongelige dynastiene forent. Barna som ble frukten av dette ekteskapet ville være av dobbelt kongelig herkomst, og ville ha et høyst legitimt krav på Israels trone i Jerusalem. Dette ville jøder flest gladelig ha akseptert, men det var uakseptabelt for romerne, og det var som en farlig jødisk tronarving Jesus ble korsfestet av Pilatus. Innskriften på korset, ”Jødenes konge”, var slett ikke ironisk ment. Litt inkonsekvent hevder forfatterne like fullt at Pilatus sannsynligvis var med på det komplottet som resulterte i at folk flest trodde Jesus døde på korset, mens han i virkeligheten bare ble bedøvet, og deretter tatt ned av korset levende, og brakt i sikkerhet i Josef av Arimateas grav. Deretter levde Jesus i beste velgående i flere år, kanskje ble han nærmere 80 år gammel. ”… En australsk journalist [har] satt frem en interessant og overbevisende teori om at Jesus døde i festningen Masada da den falt for romerne i 74 e.Kr. – på et tidspunkt da han ville vært bortimot åtti år gammel” (s. 392).[23] Til forskjell fra Jesus, reiste imidlertid hans øvrige familie (Maria Magdalena, hennes barn, og hennes bror Lasarus, foruten Josef av Arimatea, som også var en slektning av Jesus) etter en tid over Middelhavet og til Marseilles. Her grunnla de et jødisk konge-dynasti, som senere giftet seg inn i det første frankiske kongedynastiet, merovingerne.

La oss forutsette at dette er riktig alt sammen. Da har vi et problem: Hvorfor er det ingen kilder fra oldtiden, eller fra noen senere tid, som forteller denne historien? Hvorfor forteller alle tilgjengelige kilder en helt annen historie, nemlig at Jesus virkelig døde på korset, og at hans grav senere ble funnet tom fordi han hadde oppstått fra de døde (slik at ingen var i stand til å finne eller fremvise liket). Overfor denne fortellingen har forfatterne av Hellig blod, hellig gral et forklaringsproblem. De må forklare at noen hadde et behov for å dikte opp at Jesus virkelig døde på korset, når han altså ikke gjorde det. Og disse som diktet dette opp, var ifølge Baigent & Co Jesu egne tilhengere. Jesus var altså ikke død, men flertallet av hans tilhengere påstod at han var det! Her er det tydelig at forfatterne sliter tungt for å finne en god grunn til at flesteparten av Jesu tilhengere skulle dikte opp hans død. Det nærmeste de kommer, er følgende: Da Jesu forsøk på å bestige tronen i Jerusalem ble mislykket, mente flertallet av hans tilhengere at for å bringe Jesu budskap ut i den hellenistiske verden, måtte Jesus selv forvandles til en typisk hellenistisk gudeskikkelse. Og for å kunne bli guddommeliggjort, måtte han først dø. Den som utformet denne nye læren om Jesus, var Paulus. De fire evangeliene i Det nye testamente bygger på denne Paulus-versjonen av budskapet (s. 396–97). Her ble alt som hadde med Jesu menneskelighet og hans kongelige avstamning å gjøre, konsekvent fjernet, det var uinteressant.

Enhver som har lest Matteus- eller Lukas-evangeliet, eller Paulus-brevene, vet at forfatterne her ganske enkelt tøver. Hos Matteus, som hos Lukas og Paulus, er Jesu kongelige herkomst fra David så langt fra fjernet, den er tvert imot et viktig poeng hos dem alle tre. Ja, det er fra disse samme kildene og ingen andre at forfatterne av Hellig blod, hellig gral i det hele tatt kjenner til Jesu davidiske avstamning! Men forfatterne har større problemer enn dette. De må nemlig forklare hvordan Jesu jødiske tilhengere kunne dikte opp at han døde på korset, og deretter selv tro på denne løgnen, og få mange andre til å tro på den, når Jesus vandret levende omkring fremdeles.

Det er et historisk faktum at følgende budskap ble forkynt i Jerusalem, i Galilea, og etter få år i de fleste større byer i det romerske riket: ”Jesus fra Nasaret ble korsfestet i Jerusalem under Pontius Pilatus. Han døde og ble begravet. Tre dager senere ble graven funnet tom. Det var fordi Jesus hadde stått opp fra de døde og var blitt tatt opp til himmelen og nå sitter ved Guds høyre hånd i himmelen.” Det er et ubestridelig historisk faktum at dette budskapet ikke bare ble forkynt, men også at mange trodde på det, i Jerusalem, i Galilea, i alle deler av Midtøsten og i de fleste større byer i Romerriket. Hvordan skulle det vært mulig, dersom Jesus vandret rundt i Israels land til han ble nærmere åtti år gammel? Han ville vært et bokstavelig talt lys levende dementi av hele hovedpoenget i det kristne budskap. Ethvert oppegående menneske kunne avvist budskapet ved å si: Ja, men han lever jo fortsatt, og vi har kona og ungene iblant oss. Det kan være tvil om mange ting angående den tidlige kristendom, men ikke om dette: Det som ble forkynt om Jesu skjebne etter korsfestelsen, var kort og godt uforenlig med at han levde videre på jorden.

Det er for meg aldeles ubegripelig at forfatterne simpelt hen ikke har tenkt på denne problemstillingen. Ett sted er de like i nærheten av å gjøre det. Det er i følgende avsnitt: ”For dem som spredte den nye myten [om Jesu død og oppstandelse], ville [Jesus-]familiens eksistens raskt kunne ha blitt noe mer enn bare en irrelevant bagatell. Den kunne ha blitt en mulig skadelig faktor av skremmende omfang. For familien – som kunne gi førstehånds vitneutsagn om hva som virkelig og historisk hadde foregått – ville ha utgjort en alvorlig trussel mot myten. Ja, basert på disse øyenvitneutsagnene kunne familien faktisk knuse hele myten. I kristendommens første tid måtte derfor alt snakk om en adelig eller kongelig familie og deres stamtre, all diskusjon om politiske eller dynastiske ambisjoner undertrykkes for enhver pris. Og – ettersom man er nødt til å se de underliggende kyniske fakta i øynene – måtte denne familien som kunne komme til å forråde den nye religionen, utryddes” (s. 398). Det er unektelig en viss logikk i det forfatterne her hevder; de har bare ikke tenkt tanken til sin logiske konsekvens. Gjør man det, er det vanskelig å unngå følgende konklusjon: Siden en levende Jesus på jorden – etter korsfestelsen – ville vært et knusende dementi av ”den nye myten”, måtte de første kristne først av alt utrydde Jesus selv. Ved selve sin eksistens ville Jesus og hans familie effektivt ha underminert det kristne budskap om hans død og oppstandelse.

Dersom det forholdt seg slik med Jesus som disse forfatterne påstår, ville ”den kristne myten” aldri ha oppstått, og ville ikke ha blitt trodd av noen. Men den oppstod, og den ble trodd av mange, altså kan det ikke forholde seg slik som forfatterne hevder. Helt til disse forfatterne publiserte sin bok i 1982, gikk kritikk av kristendommens sannhet stort sett ut på at Jesus riktig nok døde på korset, men at det ikke var sant at han deretter oppstod fra graven. Å ta stilling til den kritikken er en sak for seg, og vil ikke bli drøftet her. Men det må jo sies at denne kritikken ikke har de enorme forklaringsproblemene i forhold til kristendommens opprinnelse som forfatterne av Hellig blod, hellig gral har. De fleste som betviler kristendommens sannhet, betviler oppstandelsens sannhet, ikke det at Jesus virkelig døde. Det er et standpunkt som ikke vikler seg inn i alle de absurditetene som disse forfatterne tvinges til å hevde.

Hvorfor akkurat Jesus?

kke bare er de nødvendige konsekvensene av forfatternes påstander absurde og uten noen dekning i det foreliggende kildemateriale fra antikken; de inneholder også en besynderlig inkonsekvens. Når forfatterne legger så stor vekt på at Jesus giftet seg og fikk barn, er det fordi de trenger denne teorien om avstamning for å grunngi legitimiteten til disse Jesu etterkommere i aktuell europeisk politikk. (Jfr. ovenfor om Pierre Plantard). Men hvis det er avstamning fra David som er det store poeng, hvorfor er det da så avgjørende at denne avstamningen må gå nettopp gjennom Jesus? Jesus var ikke den eneste kongskandidat i sin tid. Han hadde jo for eksempel både brødre og onkler, og navnene på noen av dem kjenner vi. Han hadde fettere, tremenninger og firmenninger, og av Davids ætt var de alle sammen. Hvorfor skulle videreføringen av Davids ætt stå og falle med at nettopp Jesus fikk etterkommere?

Her har forfatterne, uten selv å være klar over det, overtatt et synspunkt fra ”den kristne myten” som de ellers så iherdig bekjemper, nemlig forestillingen om at Jesus på en eller annen måte var enestående, den eneste som på legitimt vis kunne videreføre kongslinjen fra David. Og innenfor den ”kristne myten” er Jesus ganske riktig enestående. Det enestående ved ham er begrunnet i tre forhold: (1) hans død på korset, (2) hans oppstandelse, og (3) i hans guddommelighet. Men nå tror jo disse forfatterne ikke på Jesu død på korset, ikke på hans oppstandelse, og ikke på hans guddommelighet. Hvordan begrunner de da at det skulle ha noen spesiell betydning at de moderne etterkommerne av David også var etterkommere av Jesus? Det var jo mange flere som var av Davids ætt på Jesu tid, og til forskjell fra Jesus, vet vi at mange av dem var gift og hadde barn.

Vi vet ganske mye om Jesu familie

Uheldigvis for forfatterne er vi faktisk ganske godt underrettet om Jesu familie og nære slekt, dels gjennom spredte opplysninger i Det nye testamente, dels gjennom utdrag av andre kristne skrifter, gjengitt i Eusebius’ Kirkehistorie (skrevet i de første tiår av 300-tallet).[24] Når jeg nå gjengir noen av disse opplysningene, ber jeg leseren hele tiden ha teorien i Hellig blod, hellig gral in mente: Boken hevder at Jesu nære familie kjente sannheten om at Jesus ikke døde på korset, og at han var et helt vanlig menneske og ikke guddommelig. De stod derfor i den skarpeste konflikt med dem som fulgte Paulus & Co når disse hevdet at Jesus var guddommelig, og hadde dødd på korset og var oppstått fra de døde.

Paulus sier i Galaterbrevet at han etter en tid som forkynner av kristendommen måtte sikre seg at det budskapet han forkynte, hadde dekning hos dem som ledet den første kristne menigheten i Jerusalem. En av de tre høyeste lederne der var Jesu bror Jakob. Paulus sier i Galaterbrevet at de tre lederne i Jerusalem – Jakob, Jesu bror; Peter og Johannes – anerkjente Paulus’ budskap som sant og rett (Gal 1,18f; 2,1–10). I sitt første brev til menigheten i Korint forteller Paulus at noe av det første han ”mottok” som lære – rimeligvis fra urmenigheten i Jerusalem – var følgende: ”at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas [= Peter], og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på en gang. Av dem lever de fleste, men noen er døde. Deretter viste han seg for Jakob… ”(1 Kor 15,3–7). I den tidligste menigheten i Jerusalem har tydeligvis Jesu bror Jakob vært kjent som ett av hovedvitnene til Jesu oppstandelse!

Da kretsen av de tolv apostlene gradvis gikk i oppløsning som følge av naturlig død, forfølgelser og eksil, var det nettopp Jesu bror Jakob som trådte fram som menighetens naturlige leder. Hans autoritet ble anerkjent og respektert omtrent over alt i den tidlige kirken. Et håndfast uttrykk for det har vi i Det nye testamente, i Jakobs brev. Enten det er skrevet av Jakob selv eller en nær medarbeider i hans navn, så beviser det den høye og aktede stilling Jakob hadde i så godt som hele den tidlige kirken. Riktignok var det spenninger mellom tilhengere av Jakob og Paulus, men de spenningene gjaldt spørsmål om hvor mye av Moseloven hedningene skulle overholde, ikke budskapet om Jesu død og oppstandelse.

Da Jakob ble martyr, antakelig i 62 e.Kr., valgte kirken i Jerusalem Jesu fetter Simeon som ny leder av menigheten. Simeons far Klopas var en bror av Josef, Jesu far. Om dette forteller Hegesippus ca. 190 e. Kr.: ”Etter Jakobs martyrdød … kom de av Herrens apostler og disipler som ennå levde fra alle kanter, og de møtte Herrens jordiske slektninger. Flere av disse levde ennå. Sammen rådslo de om hvem som var verdig til å bli Jakobs etterfølger [som leder for menigheten]. Enstemmig kom de fram til at Simeon, Klopas’ sønn, var verdig til å bestige bispestolen” (Hist. eccl. III,11).

Senere sier Hegesippus at menigheten i Jerusalem var helt ortodoks i sin tro og praksis så lenge den ble ledet av Jesu slektninger; senere kom det rivaliserende bispekandidater, og menigheten opplevde splittelse. Deretter sier han også at han selv – med Jerusalem-menighetens ortodokse tro som målestokk – besøkte menighetene i Korint og Roma, og kunne konstatere at de hadde den samme ortodokse tro.

Fortielsens følger

Den informasjon jeg her har gjengitt, må forfatterne av Hellig blod, hellig gral ha kjent. Men de velger å fortie den, fordi den fullstendig punkterer deres oppkonstruerte bilde av en dødelig konflikt mellom Jesu slektninger og resten av kirken.

Tidlig på 200-tallet forteller den kirkelige forfatteren Julius Africanus at Jesu slektninger hadde en god forklaring på den tilsynelatende motsigelsen mellom Jesu stamtavler hos Matteus og Lukas, og at de deltok aktivt i den kristne forkynnelsen, særlig i Galilea. De var stolte av sin avstamning fra David, og forkynte Jesus som den rette Messias av Davids ætt – som alle andre kristne forkynnere gjorde. På bakgrunn av dette er det lett å se hvilken kapital feilslutning det er når Baigent & Co tenker seg at etter korsfestelsen droppet ”kirken” alle krav på at Jesus var en rett Messias av Davids ætt. Det gjorde den aldeles ikke; at Jesus var kongen av Davids ætt gikk tvert om inn som en viktig del av alle tidlige kristne bekjennelser. Dette røper forfatterne ufrivillig at de egentlig er klar over. Etter at de har sagt at Paulus guddommeliggjorde Jesus og førte an i å skape myten om ham (s. 397), sier de (s. 426) at de kjetterne som visste sannheten om Jesu herkomst, gjerne viste til ”den høyt respekterte Paulus som hadde snakket om ”Jesus Kristus, vår Herre, som menneske kommet av Davids ætt” [Rom 1,3].”

Så snart man gjør det som forfatterne av Hellig gral, hellig blod ikke har gjort, nemlig å se nærmere på hele det foreliggende kildemateriale uten på forhånd fastlagte oppfatninger, viser deres konstruksjon seg å være totalt uten grunnlag i kildene. Ja, mer enn det, den er direkte uforenlig med de kildene vi har. I kildene møter vi Jesu nærmeste slektninger, inkludert hans brødre, som ledere for den ”ortodokse” kirken; vi møter dem som talsmenn for det Baigent & co. kaller ”den nye myten”. Derimot finnes ikke den ringeste antydning i kildene om at Jesu slekt skulle representere en alternativ oppfatning som kirken for øvrig gjorde sitt beste for å undertrykke. Men på ett punkt har forfatterne rett: Slik måtte det ha vært, om forfatternes konstruksjon var riktig. Altså er den ikke det.

Det er etter dette ikke nødvendig å bruke mye tid på forfatternes svært anstrengte forsøk på å finne bevis på Jesu ekteskap med Maria Magdalena i Det nye testamente selv. Ingen har noen gang kommet på den idé at bryllupet i Kana i virkeligheten var Jesu eget bryllup med Maria Magdalena (Joh 2,1–10). Johannes forteller enkelt og greitt at Jesus, hans disipler og hans mor Maria, var gjester i bryllupet. Men våre venner Baigent & co. vet naturligvis bedre; de vet jo på forhånd at Jesus giftet seg; og siden det ikke er noen annen bryllupsfortelling i evangeliene som ”passer” bedre, velger de denne hos Johannes. Dermed har de ”bevis” for at de har rett: Johannes forteller i virkeligheten om Jesu eget bryllup med Maria Magdalena!

Nå er forfatterne åpenbart klar over at svært få vil oppfatte dette som noen overbevisende dokumentasjon. De ser seg derfor om i litteraturen etter nytestamentlig tid – kanskje det finnes bedre ”beviser” der?

De undertrykte kildene

Hellig blod, hellig gral forfølger også her sitt hovedsynspunkt: den romerske kirke under keiser Konstantins ledelse iverksatte en storstilet undertrykkelse av sannheten om Jesus, hans ekteskap og etterkommere. Forfatterne er så fiksert på at kirken alltid er ledet fra Roma, at de også lokaliserer Konstantins storstilte ”sensurvirksomhet” til Roma. Det virker som de aldri har hørt om Konstantinopel [”Konstantins by”, innviet i 330 e.Kr.], Romerrikets nye hovedstad fra og med Konstantin, og det virker ikke som om de vet at Konstantin i virkeligheten var svært forsiktig med hva han foretok seg i Roma, for ikke å utfordre den gamle hedenske maktelite der unødvendig. ”Kirken” er for disse forfatterne alltid og til alle tider ”den romersk-katolske kirke”, ”Roma”, eller ”Vatikanet”. Dette er uvitenhet på høyt nivå.

Samlingen av de nytestamentlige skrifter er i følge forfatterne av boken et uttrykk for maktkirkens undertrykkelse av annerledestenkende. Dette er også deres forklaring på at fortellingen om Jesu giftermål og hans etterkommere er totalt ukjent i hele den oldkirkelige perioden. Forklaringen er at alle kildene som inneholdt denne historien, ble forsøkt utslettet av keiser Konstantin og hans maktkirke etter vedtaket om Jesu guddom under kirkemøtet i Nikea 325 e. Kr.

Oppdiktede kilder

Det forfatterne her gjør, er at de finner opp to historiske ”fakta” som gjensidig forutsetter hverandre, men som begge er totalt uten kildegrunnlag i oldtiden. Først hevder de at det fantes fortellinger om Jesu etterkommere. Så hevder de at når dette ikke kan bekreftes i kilder fra oldtiden, er det fordi kildene som fortalte denne historien, ble utslettet av Konstantins kirke, ”særlig i Roma”. Ingen av disse påstandene har noe som helst kildegrunnlag. Det forfatterne her gjør, kan sammenlignes med følgende: Jeg påstår at det sitter en svart katt i gyngestolen min. Når en gjest innvender at han ikke kan se noen katt der, forklarer jeg at det er fordi en trollmann har gjort katten usynlig. Det er uten videre klart at med dette som metode kan man bevise omtrent hva som helst. Det er også ganske innlysende hvorfor ingen historiker av fag har kunnet ta disse forfatterne alvorlig.

Det faktiske forhold er at verken Konstantin eller kirkemøtet i Nikea hadde noe som helst med avgrensningen av nytestamentlige skrifter å gjøre. Forfatterne røper at de heller ikke er helt sikre på dette, for på s. 399 kommer de i skade for å si at det var kirkefaderen Ireneus som avgrenset Det nye testamente på 180-tallet e.Kr.! Det siste kommer i det minste den historiske sannhet en god del nærmere, men heller ikke dette er korrekt. Hvilke skrifter som skulle bli med i Det nye testamente, og hvilke ikke, ble aldri vedtatt på noe kirkemøte eller av noen enkeltperson, men var resultatet av en prosess der mange menigheter i alle deler av kirken var inne i bildet, og der utvalgskriteriene var helt åpne og faktisk svært fornuftige: Skrifter fra det første århundre e.Kr., som ble ansett som forfattet av apostler eller deres medarbeidere, ble regnet som troverdige. Andre skrifter, brev eller ”evangelier”, som var forfattet senere, ble ikke tatt med, enten de stemte med de nytestamentlige skriftene i innhold eller ikke.

Denne prosessen var i hovedsak avsluttet lenge før Konstantin, og lenge før hans ”maktkirke” var etablert. Det var martyr-kirken, ikke maktkirken, som gav oss Det nye testamente. Og martyr-kirken hadde ingen sentral maktinstans som kunne utrydde og undertrykke alternative skrifter. Hvilke alternative skrifter som fantes i det annet og tredje århundre e. Kr., har vi faktisk ganske god kunnskap om. Heller ingen av dem inneholder noe om Jesu angivelige kjødelige etterkommere.

At forfatterne her motsier seg selv og ikke har oversikt over sine forskjellige påstander, er intet enkeltstående tilfelle. Ifølge forfatterne var det først på kirkemøtet i Nikea 325 e. Kr. at det ble avgjort at Jesus var guddommelig. Forfatterne har her øyensynlig glemt at de på side 397 sa at det var Paulus (i 50-årene e. Kr.) som i sine brev gjorde Jesus til Gud!

Generelt hevder forfatterne at det på Konstantins tid (altså de første tiår av 300-tallet), foregikk en storstilet utrenskning av alternative skrifter, og at de vi nå har i Det nye testamente var gjenstand for en like storstilet sensur og omskrivning. Forfatterne synes ukjent med det elementære faktum at så godt som alle nytestamentlige skrifter er bevart til denne dag i håndskrifter som er skrevet flere tiår før år 300, altså lenge før den påståtte konstantinske sensur. Disse førkonstantinske håndskriftene er viktige som tekstgrunnlag for alle moderne bibeloversettelser.

Markusevangeliet

Forfatterne anfører som nærmest sensasjonelt at Markus-evangeliet slutter på to måter i håndskriftene. De fleste håndskrifter slutter med vers 20 i kap. 16, mens noen av de eldste slutter allerede i vers 8 i samme kapittel. Dette, som i over 150 år har hørt med til alle teologers barnelærdom, og som det er tatt høyde for i alle moderne bibelutgaver ved at versene 9-20 er satt i parentes, presenteres i boken som det slående bevis på at Markusevangeliet ble ”redigert, sensurert og omskrevet” (s. 352).

I realiteten beviser fenomenet intet annet enn at den opprinnelige slutt på Markusevangeliet i 16,8 av mange ble oppfattet som svært abrupt, og at noen senere føyde til en slutt som bygger på de andre evangeliene og Apostlenes gjerninger. Dette skjedde høyst sannsynlig lenge før Konstantin; og han har altså heller intet med dette å gjøre. I hele evangeliet for øvrig, før 16,8, er det ingen tegn på den sensur-aktivitet som forfatterne hevder. Vi minner igjen om at de eldste håndskriftene er fra midten av 200-tallet.

Like meningsløs er forfatternes bruk av det såkalte ”Hemmelige Markusevangeliet” som bevis på omfattende omskriving av Markus på ordre fra Konstantin. På 1940-tallet oppdaget en amerikansk forsker (Morton Smith) en tekst som var skrevet på innbindingen til et annet manuskript i et bibliotek i Jerusalem. Teksten ga seg ut for å være et brev av Klemens av Aleksandria (ca. 180 e.Kr.) angående et angivelig hemmelig skrift. Forfatterne gjengir prisverdig den teksten som Smith fant (s.349–351). Smith har selv ment at det han fant var et hemmelig Markusevangelium. Ingen andre enn Smith har sett manuskriptet, og han fant det aldri igjen selv heller. Det eneste som finnes, er Smiths eget avskrift. Det debatteres om det er ekte eller hvem som har lurt hvem i denne forbindelse. La det ligge her; det er knapt mulig å vite med sikkerhet.

Forfatterne av Hellig blod, hellig gral vet imidlertid altfor mye på bakgrunn av dette fragmentet. Klemens skriver nemlig i følge denne omstridte teksten at Jesus i Betania møtte en kvinne hvis bror nettopp var død. Jesus gikk med henne til graven, og ropte på ham. Den unge mannen kom ut av graven. Han inviterte Jesus med hjem til seg, for han var rik. Han gikk kledd i et likklede, og Jesus ble hos ham om natten og lærte ham hemmeligheten om Guds rike. En bibelleser vil her kjenne igjen Lasarusfortellingen fra Joh 11 (kanskje også Joh 3 om Jesus og Nikodemus som samtalte om Guds rike nattestid), noe forfatterne riktig påpeker. Dette er ukontroversielt; derimot er det ikke selvsagt hva man kan bygge på en slik oppdagelse. Forfatterne av boken konkluderer ut fra dette at fortellingen om Lasarus er fjernet fra Markusevangeliet. Til dette er det minst to ting å si:

A) Forholdet mellom Markusevangeliet og Johannesevangeliet (den eneste evangelist som har denne fortellingen) er i følge stor samstemmighet blant bibelfortolkere slik at Markus er skrevet tre til fire årtier før Johannesevangeliet. Allerede det gjør resonnementet vanskelig.

B) Vi har mange eksempler på såkalte evangelieharmonier i oldkirken; altså evangelieutgaver hvor man kombinerte fortellinger fra ulike av de fire evangeliene i Det nye testamente. Den enkleste måten å forklare tekstfragmentet fra ”Den hemmelige Markus” på, er å anta at dette var en tekst som kombinerte fortellinger fra Markusevangeliet med fortellinger fra Johannes, og at en slik harmonisert utgave av Markus må stamme fra tiden etter både Markus og Johannes, altså det annet århundre. Og uansett hvordan man forklarer dette, er det ingen ting i dette som kan brukes til å vise forfatternes tese om et Jesusdynasti som kirken har renset bort fra tekstene

Ingen spor i kildene

Jeg har ovenfor nevnt forfatternes hovedforklaring på at hele det antikke kildematerialet er ukjent med fortellingen om Jesu etterkommere: En storstilet kirkelig sensur under Konstantin sørget for at alle slike kilder ble utryddet. Men her motsier forfatterne seg selv. De er nemlig klar over at vi har mye kildemateriale i behold som utvilsomt måtte ha falt som offer for en slik eventuell utryddelse. Og da ville det vært meget kritisk for forfatternes hovedtese, dersom vi heller ikke i disse kildene finner spor av en slik fortelling. Det gjør vi faktisk ikke, men forfatterne prøver å gi inntrykk av det motsatte.

De røper dessuten at de har kjennskap til et annet saksforhold som egentlig gjør tanken på en effektiv kirkelig sensur umulig. De sier at Konstantin på slutten av sitt liv ikke sympatiserte med de ortodokse, men med Arius og hans tilhengere. Og disse mente, ifølge forfatterne, at Jesus bare var et vanlig menneske, og de tenkte svært jødisk om hans herkomst og betydning.[25] Og etter Konstantin var keiserdømmet ariansk i mange år, og i 360 var det ikke en eneste ortodoks biskop igjen i Romerriket. Hva skulle i denne perioden hindret en hel flora av skrifter å se dagen, som gav oss den ”sanne” versjonen om Jesus? De hadde jo nå Romerriket og dets makt på sin side! Her har forfatterne igjen et stort forklaringsproblem, som de ikke engang gjør forsøk på å løse.

Nag Hammadi-tekstene og gnostiske evangelier

De griper i stedet til et halmstrå: De peker på de såkalte Nag-Hammadi-tekstene. Disse, sier de helt korrekt, stammer fra det fjerde århundre etter Kristus, altså Konstantins tid og litt senere. Og i disse tekstene, sier de, møter vi en mer menneskelig og mindre guddommelig Jesus, og dessuten klare indikasjoner på hans ekteskap med Maria Magdalena.

Enhver sakkyndig leser gnir seg i øynene når man leser dette. Nag-Hammadi-tekstene er, stort sett (og særlig de tekstene forfatterne bruker), gnostiske tekster. At de er gnostiske, betyr blant annet at de er preget av en særegen form for mystikk, og at de konsekvent avviser det materielle skaperverk som ondt. (Dette går igjen hos de katariske kjetterne på 1200-tallet i Frankrike, som forfatterne korrekt påpeker). Gnostikerne avviste derfor ekteskapet og forplantningen, de mente dette var å gå i den onde skapergudens felle. Det er i disse skriftene – av alle! – at forfatterne av Hellig blod, hellig gral mener at man finner de beste historiske belegg for at Jesus giftet seg og fikk barn! Det kommer av at de konsekvent misforstår språkbruken i disse skriftene.

Det er et velkjent fenomen at mystikere som er asketer og avviser konkret sex, ofte bruker et sterkt erotisk språk når de omtaler åndelige relasjoner. Dette finner vi også i noen av de gnostiske tekstene.[26] Dette er sannsynligvis forklaringen på at allerede noen av kirkefedrene, som leste de samme tekstene, på feilaktig grunnlag beskyldte gnostikerne for å være seksuelt løsslupne. Baigent & Co gjør seg skyld i den samme misforståelse av de gnostiske tekstene, slik at de tar dette mystiske erotiske språket helt bokstavelig.

Er det noe som ville fylt de gnostiske forfatterne av disse tekstene med den største avsky, så er det tanken på at Jesus skulle ha giftet seg og fått barn. Og derfor er det da heller intet, intet som helst, i disse tekstene som så mye som antyder noe slikt. Det er et ganske stort paradoks at når Baigent & Co skal finne antikt kildemateriale som skal bevise en mer menneskelig, en mindre guddommelig Jesus, da går de til kildemateriale som fullstendig tar fra ham hans menneskelighet og gjør ham til ”ren” guddom.

Det samme problem har forfatterne når de i den samme gnostiske litteraturen leter etter ”bevis” for at Jesus ikke døde på korset. Det er riktig at vi i enkelte skrifter fra oldkirkens tid finner utsagn om at Jesus ikke døde på korset (det var enten en annen, eller han døde bare tilsynelatende). Men den begrunnelsen som i kildene gis for dette synet, direkte eller indirekte, er hele veien den samme: En død på korset ville være uforenlig med Jesu guddommelige natur. Gud kan ikke dø. Altså har disse kildene en oppfatning av Jesus som er stikk motsatt den som Hellig blod, hellig gral tillegger dem.

Diskusjon eller sensur

Jeg har nå argumentert ganske utførlig for at forfatterne av Hellig blod, hellig gral totalt mangler kildebelegg i antikke kilder for det de påstår om Jesu ekteskap. Jeg har videre argumentert for at det som de hevder fant sted umulig kan ha funnet sted i lys av de kildene vi faktisk har. Jeg vil til slutt føye til et argument for følgende synspunkt: Det kan umulig kan ha eksistert kilder som hevdet det samme som forfatterne hevder, men som senere har gått helt tapt.

Argumentet er følgende: Vi vet en god del om hvilke ”alternative” syn som var på markedet i oldtiden, og som avvek fra den form for kristendom som etter hvert etablerte seg som den seirende. Hvordan vet vi det? Fordi kirkens ledere engasjerte seg i heftig debatt med disse alternative synene. Kirkens ledere i førkonstantinsk tid hadde ingen maktmidler de kunne bruke mot tilhengerne av slike avvikende syn. Ingen andre midler enn å diskutere saken, og argumentere mot det de betraktet som vranglære. Og det gjorde de. De valgte aldri den strategi å tie noe i hjel eller belegge det med taushet. Slike bøker ble etter hvert en egen sjanger, som vi gjerne kaller ”mot kjetterne”. Den som drev det lengst i så måte, en biskop på Kypros som het Epifanius, laget en oversikt over 80 (!) vranglærer, som han først fremstilte, og så argumenterte mot. Vi har derfor rimelig god oversikt over hvem som hevdet hva, når det gjelder alternative syn til kirkens ”offisielle”. Det avgjørende poeng i denne sammenheng er dette: Ikke noe sted i kirkefedrenes samlede skrifter refereres det til folk som hevder at Jesus giftet seg og fikk barn; ikke noe sted argumenteres det mot et slikt syn. Det ville man ventet, dersom det virkelig eksisterte noen som hevdet dette. Kirkefedrenes totale taushet om noe slikt er umulig å forklare, dersom en slik fortelling hadde eksistert i før-konstantinsk tid.

Et lignende problem har forfatterne for øvrig med hensyn til sin egen teori om en stor konspirasjon i vår tid, ledet av den katolske kirke. Forfatterne plasserer indirekte alle forskere som ikke kjøper deres egen teori, innenfor denne katolske konspirasjonen. Da må de hevde at ikke bare katolske forskere, men også protestantiske, jødiske, ateistiske, og mange svært kirke- og kristendomskritiske forskere, alle er med i en stor katolsk konspirasjon. I sitt forord av 1996 innrømmer forfatterne indirekte at alle forskere av fag, alle faghistorikere, uansett trosmessig posisjon, avviser denne bokens metode som uhistorisk. En påstand om at hele det internasjonale forskerlaug er offer for en katolsk konspirasjon, faller på sin egen urimelighet.

Et siste spørsmål

Det mest interessante spørsmål som Hellig blod, hellig gral reiser, er det kulturfenomen som både denne boken og Da Vinci koden er uttrykk for: Hva er det som fascinerer så mange ved denne type kvasivitenskapelig litteratur? Hvorfor får den så mange lesere? Hva kommer det av at til og med profesjonelle litteraturanmeldere i massemediene går på limpinnen og er så kunnskapsløse at de gir slike bøker glimrende kritikker?

Jeg tror det er mange grunner til denne fascinasjonen. Bøkene er godt skrevet, og som fiksjonslitteratur kan de måle seg med mye annet. Så får de en ekstra dimensjon ved påstanden om at dette faktisk ikke er fiksjon, men vitenskap på høyt nivå – faktisk over vanlig historievitenskap! – og spennende forskning om den mest sentrale person i vår kultur, kristendommens hovedperson. Bøkene skyter mot flere skiver som mange lesere i utgangspunktet har et anstrengt forhold til. For det første ”den etablerte vitenskaps laug.” For mange lesere er det utvilsomt en styrke ved Hellig blod, hellig gral at forfatterne ikke presenterer seg som faghistorikere og etablerte vitenskapsmenn, men som outsidere som utfordrer etablerte ”sannheter” i vitenskapen, i dette tilfelle i historievitenskapen.

Dernest er naturligvis maktkirken, ortodoksiens voktere, de religiøse maktmenneskene, en takknemlig skyteskive. I slike bøker ”avsløres” disse som vokterne av et bedrag; og mange vil føle at kirkens makt minker når bedraget ”avsløres”. Når mange mennesker fascineres av slike bøker, og gjerne tror på dem, er det antakelig fordi de i utgangspunktet har stor sympati for forfatternes kirkekritiske agenda. De fleste av oss er slik innrettet at dersom vi liker konklusjonene, er vi tilbøyelig til å se svært velvillig på argumentene, selv om de måtte være aldri så usannsynlige og selvmotsigende. Blir de spennende anrettet, som i disse bøkene, og er vi i tillegg nokså kunnskapsløse på området, kan vi kjøpe mye.

Fotnoter

[1] Et flatterende utvalg presseklipp om boken er gjengitt på dens to siste sider.

[2] Han bygger i tillegg på tre bøker som i sin tur bygger på Hellig blod, hellig gral: Lynn Picknett, Clive Prince, The Templar Revelation: Secret Guardians of the True Identity of Christ 1997; Margaret Starbird, The Woman with the Alabaster Jar: Mary Magdalen and the Holy Grail 1993; Margaret Starbird, Goddess in the Gospels: Reclaiming the Sacred Feminine 1998. På alle punkter der Brown påstår noe som han ikke har funnet i Hellig blod, har han det fra en av disse tre bøkene. Påstanden om at personen til venstre for Jesus på Leonardo Da Vinci’s ”Nattverden” er Maria Magdalena, er for eksempel hentet fra boken til Picknett og Prince..

[3] Dette og de følgende avsnitt bygger på følgende litteratur: Jean-Jacques Bedu, Rennes-le-Château: autopsie d’un mythe. Toulouse: Éditions Loubatières, 2002 (første utgave: 1990); Patricia Briel, ”Pierre Plantard, founder of the Priory of Sion, an oddball in search of royal descent,” engelsk oversettelse av en artikkel i Le Temps, Genève 15. mars 2004; Alain Jourdan, “A best-seller is inspired by an old swindle originating in Annemasse,” engelsk oversettelse av en artikkel i Tribune de Genève, 16. sept. 2004; Marie-France Etchegoin, ”An enquiry into the sources of ’The Da Vinci Code”,” engelsk versjon av artikkel i Le Nouvel Observateur, 9. sept. 2004. Disse tre artiklene er tilgjengelige på internett-stedet priory-of-sion.com, som drives av Paul Smith. Foruten disse artiklene har han her også samlet autentiske aktstykker og annen dokumentasjon om Pierre Plantard og Sions-ordenen.

[4] Som uttrykk for hvordan forfatterne av Hellig blod, hellig gral forholder seg til opplysninger fra Plantard, gjengir jeg deres egen kommentar til de forsøk de gjorde på å få hans stamtavle bekreftet: ”Under arbeidet med å skrive denne boken har vi konsultert et stort antall verk om adelsfamilienes genealogi, både fra gammelt av og nåtidens. Vi fant aldri en eneste referanse til tittelen Plantard de Saint-Claire. Det at vi ikke fant referanse til hans navn, betyr imidlertid ikke at påstandene er ugyldige, spesielt siden han selv påstår at familiens sanne røtter har vært holdt hemmelig i århundrer.” (s. 545, note 21). Kursiveringen i sitatet er min; sitatet taler for øvrig for seg selv.

[5] Hos J.-J. Bedu, Rennes-le-Château, s. 95–142, foreligger en godt dokumentert fremstilling av dette, basert på Saunières bevarte regnskapsbøker.

[6] Corbus versjon av historien er dokumentert hos Claire Corbu og Antoine Captier, L’Héritage de l’abbé Saunière. Nice: Belisane, 1985, s. 57–59; også sitert hos Bedu, s. 213–15.

[7] Flere fornøyelige og bisarre ”utgravninger” i reneste Indiana Jones-stil er gjenfortalt hos Bedu, s. 216–20.

[8] Søylen var verken hul eller gammel, jfr. tekst og foto hos Bedu, s. 222.

[9] Chériseys erklæring om dette er gjengitt i Jean Markale, Rennes-le-Château et l’Énigme de l’or maudit. Paris: Pygmalion, 1989, s. 225. Chériseys forfalskninger befant seg i 1996 i Jean-Luc Chaumeils besittelse, han viste dem frem i en TV-dokumentar produsert av BBC det året. Her kunne man se Plantards egenhendige kommentar i margen: ”Dette er det originale dokument, fabrikert av Philippe de Chérisey, og som Gérard de Sède reproduserte i sin bok l’Or de Rennes”. Jfr. Paul Smith, ”Priory of Sion Misconceptions”, note 14 (Priory-of-sion.com).

[10] Flere steder i Hellig blod, hellig gral røper forfatterne at de ikke var helt fri for grunnleggende tvil på ”Prieuré-dokumentenes” seriøsitet. Her er et knippe slike utsagn:
a) ”… den informasjonen som ble publisert i bokform, var verken tilfeldig eller vilkårlig – og i hovedsak var det heller ikke resultatet av uavhengig forskerarbeid. Det meste så ut til å stamme fra én kilde … som delte ut nøyaktige mengder med informasjon omtrent som dråper fra en pipette og etter en forhåndsoppsatt plan. … Mange av disse informasjonsbitene kom ut under forskjellige navn. På den måten ble det dannet et overfladisk inntrykk av en rekke forskjellige forfattere som alle bidro til å bekrefte og gi troverdighet til de andre. … Noen forsøkte å etablere et troverdighetens skjær, å skape interesse og danne en psykologisk ramme av forventning som skulle få folk til å holde pusten til neste avsløring kom.” (s. 228).
b) ”Av og til var vi fristet til å avskrive det hele som en omfattende spøk, et påfunn eller en bløff av helt usedvanlige dimensjoner.” (s. 227).
c) Om Lionel Burrus, en av forfatterne innrangert blant Prieuré-dokumentene: ”Dette brevet fra Lionel Burrus kunne absolutt se ut som om det var skrevet av en lett sinnsforvirret person.” (s. 230).
d) ”Burrus sier ikke nøyaktig i hvilken romerskkatolsk bulle disse sitatene skal ha stått, vi kunne ikke få bekreftet innholdet. Hvis sitatene er ekte, er de av stor betydning. Teksten ville i praksis være et uavhengig vitnesbyrd fra romersk-katolske kilder om raseringen av Château Barberie i Nevers. (s. 231).
e) Om S. Roux: ”Det virket i alle fall som om han hadde overgått Burrus i tåpeligheter.” (s. 232). ”Nærmere studium overbeviste oss om at dette faktisk var nok et oppfinnsomt Prieuré-dokument – laget med overlegg for å mørklegge, forvirre og erte, og for å spre rykter om at noe skjebnesvanger monumentalt var forestående. Uansett gav skrivet på sitt oppsiktsvekkende og eksentriske vis antydninger om dimensjonene på de spørsmål som var involvert. Hvis S. Roux hadde rett, var ikke våre undersøkelser begrenset til aktivitetene rundt en lite tilgjengelig, men uskyldig ridderorden som hadde overvintret inn i vår tid. Om han hadde rett, kunne våre undersøkelser på en eller annet (sic!) måte vise seg å ha relevans for internasjonal politikk på høyere plan. ” (s. 233).
f) ”I løpet av vårt arbeid med denne saken hadde vi gjentatte ganger støtt på Plantards navn. Det så i det hele tatt ut til at stort sett all informasjon som var sluppet ut i løpet av de siste 25 år eller så, på en eller annen måte kunne føres tilbake til ham. I 1960 ble han for eksempel intervjuet av Gérard de Sède og snakket om en internasjonal hemmelighet som var skjult i Gisors. I løpet av de neste ti år ser det ut til at han har vært en sentral kilde for de Sèdes bøker om både Gisors og Rennes-le-Châteaux.” (s. 244).
g) ”På dette punkt følte vi at vi var på gyngende grunn, og teksten i Prieuré-dokumentene begynte å se ganske tvilsom ut. Vi kjente til påstandene fra de moderne rosenkreuzerne i California og andre av dagens organisasjoner som post faktum hevder å ha et stamtre hvis begynnelse ligger innhyllet i antikkens tåke, og som omfatter en rekke av verdenshistoriens mest berømte navn” (s. 140).
Man kan bare beklage at forfatterne ikke fulgte opp denne intuitive og svært velbegrunnede skepsis. Hadde de gjort det, ville de, i stedet for å bli naive offer for den politiske og historiske bløff fra Plantard og hans venner, kunnet gjøre et virkelig nyttig stykke gravende journalistikk. Ifølge Jean-Luc Chaumeil, som fungerte som kontaktperson da de tre forfatterne av Hellig blod, hellig gral møtte og intervjuet Plantard, advarte Chaumeil dem og sa at Plantard var en bedrager og Sions-ordenen en fiksjon. Se P. Briel, ”Pierre Plantard” (jfr. note 3 ovenfor).

[11] Hellig blod, hellig gral, s. 15–16.

[12] Min utheving.

[13] Min utheving.

[14] Hellig blod, hellig gral, s. 453–54. Dette er 1982-utgavens konklusjon.

[15] Hellig blod, hellig gral, s. 451.

[16] Hellig blod, hellig gral, s. 249.

[17] Da Vinci, s. 492.

[18] I den første gralsfortellingen, skrevet av Chrétien de Troyes omkring 1185, synes gralen å være den ”monstrans” som nattverdoblaten oppbevares på; senere refererer ordet til begeret med Jesu blod. Det som står fast, er at gralen alltid refererer til nattverden og den frelsende betydning av Jesu død på korset. Jfr. Helge Nordahl, Chrétien de Troyes: Gralsfortellingen eller Romanen om Perceval (Thorleif Dahls Kulturbibliotek). Oslo: Aschehoug & Co.1991, s.259 og 265.

[19] Se The Concise Oxford Dictionary of Current English (6th ed., 1976) til oppslagsordet Grail (Holy). Jfr. til hele dette avsnittet den meget kompetente gjennomgang av forfatternes teori fra et fransk-filologisk synspunkt av Christine Meklenborg Salvesen (doktorgradsstudent som forsker på overgangen fra gammelfransk til klassisk fransk) i Vårt Land 31. januar 2005, s. 24: ”Jakten på den hellige kral?” Hun konkluderer blant annet: ”For forfattere som fremsetter høyst kontroversielle teorier basert på fransk middelalder, ville det … vært en ubetinget fordel om de hadde kjennskap til tidens språk og litteratur. Teoriene i Hellig blod, hellig gral tåler på ingen måte språklig etterprøving.”

[20] Et talende eksempel på forfatternes naïve bruk av Prieuré-dokumentene har man på sidene sidene 144–48. Her argumenterer forfatterne for at den listen over de åtte første stormestrene i Sionsordenen (fra 118 til 1190) som finnes i Prieuré-dokumentene må bygge på innside-informasjon, og ikke kan være avhengig av de listene som finnes hos moderne historikere, for de regner med ti navn og til dels andre årstall. Altså er det bevist at listen i Prieuré-dokumentet må være autentisk! Uheldigvis røper forfatterne noen sider senere (side 168 og i note 16 til denne siden) at Prieuré-dokumentets liste er identisk med listen som er inneholdt i en fransk frimurer-historikk fra 1815 – nettopp den type kilde som man lett kan forestille seg at forfatteren av Prieuré-dokumentet har brukt. Men når forfatterne har kommet til side 168, har de glemt at de ennå ikke har bevist at Prieuré-listen er korrekt; de antar dette uten videre, og bruker den som bevis for at listen i frimurer-historien fra 1815 er korrekt!

[21] I de følgende avsnitt har jeg gjort meg nytte av deler av en tekst som professor Karl Olav Sandnes og jeg i fellesskap har skrevet: “Hellig blod, hellig gral — Er den troverdig?” Den finnes på en annen side på dette nettstedet.
[22] Begge påstandene er helt udokumenterte: Det finnes ingen gode kilder som sier at Maria Magdalena var av Benjamins stamme; det finnes ingen belegg for at det var knyttet messianske forventninger til denne stammen på Jesu tid. Forfatterne konstruerer her helt på frihånd.

[23] For at leseren skal få et realistisk inntrykk av hvor ”overbevisende” denne teorien er, gjengir jeg her forfatternes egen fotnote: ”Joyce, Jesus Scroll [London 1975]. Forfatteren [D. Joyce] hevder at mens han var i Israel, ble han bedt om å smugle ut av landet en stjålet rull fra Masadautgravningene. Selv om han nektet å gjøre dette, hevder han å ha sett rullen. Den var signert Yeshua ben Ya’akob ben Gennesareth, som beskrev seg selv som åtti år gammel, og som la til at han var den siste av de rettmessige konger av Israel (s. 22). Navnet oversettes til Jesus av Gennesaret, sønn av Jakob. Joyce identifiserer forfatteren som Jesus av Nasaret.” Det tror jeg gjerne at Joyce gjør, selv om Jesus var ett av de vanligste jødiske navn på hans tid, og selv om Jesu far het Josef og ikke Jakob. Den angivelige rullen er det for øvrig bare Joyce som hevder å ha sett. Hans bok må regnes som fiksjonslitteratur.

[24] Jeg viser her til den nyeste og beste studie av opplysningene om Jesu familie i disse kildene: Richard Bauckham, Jude and the Relatives of Jesus in the Early Church. Edinburgh: T&T Clark, 1990.

[25] Dette medfører ikke riktighet. Forfatternes bilde av Arius og hans tilhengere er svært misvisende, og virker som det er konstruert på frihånd, uten kjennskap til kildene. Forfatterne følger sitt vanlige prinsipp: Siden Arius & co. ble dømt som vranglærere av kirken, mente de ”sikkert” det samme som forfatterne mener om Jesus og hans herkomst. Uheldigvis for forfatterne er vi godt informert om Arius og hans lære. Han ville tatt like sterkt avstand fra oppfatningene til Baigent & co. som noen ortodoks kirkefader.

[26] Hellig blod, hellig gral legger særlig vekt på noen få utsagn i Nag Hammadi tekstene der det heter at Jesus elsket Maria mer enn andre kvinner. Dersom dette skulle bety at han konkret var gift med henne, måtte man, ifølge samme tolkningsregel, også måtte hevde at han i tillegg var gift med den mannlige disippel som ”Jesus elsket” ifølge Johannes-evangeliet. Altså var Jesus både bigamist og åpen bifil – i våre dager utvilsomt svært politisk korrekt, men i sin egen tid og sitt eget jødiske miljø helt opplagt håpløs som religiøs og moralsk autoritet.

3. I antikken representeres denne type kristendomskritikk av visse kretser blant gnostikerne. Deres motiv for å benekte Jesu død var ofte dette: Jesus var guddommelig, ren ånd, og kunne som sådan ikke dø. Gud kan ikke dø, Ånd kan ikke dø. Dermed måtte beretningene om at Jesus døde på korset bero på en misforståelse. Det kunne være at romerne korsfestet en annen enn ham, eller alle tilstedeværende ved Golgata kunne ha vært utsatt for et synsbedrag, i det minste da de trodde de så ham dø. Uansett forklaring – det stod på forhånd fast for disse gnostiske forfatterne at Kristus ikke virkelig døde på korset. Til det var han for guddommelig. Denne tanken kommer senere igjen i muslimsk tradisjon. Ingen moderne historikere tar dette som god historisk informasjon, fordi de ikke deler premisset. Jesus var ikke ”for guddommelig til å dø”, selv ikke etter kirkens lære og dens evangelier.4. Det er derfor ganske paradoksalt når forfatterne av Hellig blod, hellig gral viser til disse gnostiske tekstene, når de skal underbygge sin teori om at Jesus ikke døde på korset. Forfatterne av Hellig blod deler jo ikke de gnostiske tekstenes premiss – at Jesus som guddommelig ikke kunne dø. Når de forkaster premisset, hvordan kan de beholde konklusjonen, som har dette premisset som sitt eneste fundament?

Døde Jesus som en gammel mann på Masada?

5. Utover henvisningen til de gnostiske tekstene og Koranen, prøver Hellig blod å underbygge tesen om at Jesus overlevde korset, med bl.a. følgende argumenter:

Det var som en farlig jødisk tronarving Jesus ble korsfestet av Pilatus. Innskriften på korset, ”Jødenes konge”, var slett ikke ironisk ment. Litt inkonsekvent hevder forfatterne like fullt at Pilatus sannsynligvis var med på det komplottet som resulterte i at folk flest trodde Jesus døde på korset, mens han i virkeligheten bare ble bedøvet, og deretter tatt ned av korset levende, og brakt i sikkerhet i Josef av Arimateas grav. Deretter levde Jesus i beste velgående i flere år, kanskje ble han nærmere 80 år gammel. ”… En australsk journalist [har] satt frem en interessant og overbevisende teori om at Jesus døde i festningen Masada da den falt for romerne i 74 e.Kr. – på et tidspunkt da han ville vært bortimot åtti år gammel” (s. 392). For at leseren skal få et realistisk inntrykk av hvor ”overbevisende” denne teorien er, gjengir jeg her forfatternes egen fotnote: ”Joyce, Jesus Scroll [London 1975]. Forfatteren [D. Joyce] hevder at mens han var i Israel, ble han bedt om å smugle ut av landet en stjålet rull fra Masadautgravningene. Selv om han nektet å gjøre dette, hevder han å ha sett rullen. Den var signert Yeshua ben Ya’akob ben Gennesareth, som beskrev seg selv som åtti år gammel, og som la til at han var den siste av de rettmessige konger av Israel (s. 22). Navnet oversettes til Jesus av Gennesaret, sønn av Jakob. Joyce identifiserer forfatteren som Jesus av Nasaret.” Det tror jeg gjerne at Joyce gjør, selv om Jesus var ett av de vanligste jødiske navn på hans tid, og selv om Jesu far het Josef og ikke Jakob. Den angivelige rullen er det for øvrig bare Joyce som hevder å ha sett. Hans bok må regnes som ren fiksjonslitteratur. Da Michael Baigent ble konfrontert med dette i en debatt på Blindern 10. mars 2005, innrømmet han også at ordet ”overbevisende” om Joyces fantastiske påstander var lite treffende. Han hadde selv kommet i tvil om Joyce i det hele tatt var til å stole på. (En utførlig behandling av Joyces røverroman finner man hos Beskow, Fynd och Fusk, s. 129–132.)

6. Det kan virke som om Michael Baigent er klar over at dette er ett av Hellig blods aller svakeste punkter, for da han fikk noen minutter på TV2’s frokostsending 9. mars 2005 til å fremlegge nye ”bevis” for bokens tese på dette punkt, valgte han å vise et foto av ett av maleriene som pater Saunière hadde latt oppstille i kirken i Rennes-le-Chateau under restaureringsarbeidene omkring 1890. Bildet viser, tilsynelatende, Jesu gravleggelse i Josef av Arimateas grav. Men, hevdet Baigent, på bildet ser man klart en fullmåne, og dermed er det lite trolig at det er en gravleggelse det er tale om, for slike gravleggelser skulle alltid skje før solnedgang. Altså handler bildet ikke om at den døde Jesus føres inn i graven, men om at Jesus tas ut av graven! Og det ville det bare være grunn til, om han fortsatt levde og bare hadde vært midlertidig gjemt i Josefs grav.

Om vi nå forutsetter at Baigents tolkning av bildet er riktig – hva beviser et bilde malt omkring 1890 om begivenheter omkring år 30 e. Kr.? Er dette bildet en bedre historisk kilde enn alle de tekster fra det første århundre e. Kr., kristne og ikke-kristne, som forteller at Jesus døde på korset? I seg selv beviser dette bildet ikke noe som helst annet enn hvilke ideer som befant seg i hodet til den som malte det, eller hans oppdragsgiver.

Men det er langt fra sikkert at Baigents tolkning av bildet er riktig; den er tvert i mot nokså usannsynlig. Hvis vi forutsetter at det er månen vi ser på bildet, kan maleren ha vært ukjent med den jødiske skikk å begrave før solnedgang. Maleren kan simpelt hen bare ha villet lage en litt dyster og lett romantisk kveldsstemning i bildet. Men det kan også tenkes at maleren har villet avbilde en litt blek kveldssol. I det hele tatt: Ser en på bildets plassering i den rekke av 14 bilder som gjengir ”stasjonene” på Via Dolorosa i svært mange katolske kirker, og sammenligner bildet med andre bilder ved samme stasjon, er det liten tvil om at det er Jesu gravleggelse det handler om på bildet.

7. La oss likevel et øyeblikk forutsette at teorien i Hellig blod er riktig: Jesus overlevde korset, og ble en gammel mann. Da har vi minst to problemer: (1) Hva skulle motivet være for Jesu tilhengere til å dikte opp at han døde, når han altså ikke gjorde det? (2) Og hvordan skulle en påstand om at Jesus døde, og deretter for opp til himmelen, kunne gjøres troverdig blant mennesker som så ham spankulere omkring lys levende?

(1) Det første av disse spørsmålene er det tydelig at forfatterne av Hellig blod sliter atskillig med. De som diktet opp Jesu død, var ifølge Baigent & co. tilhengere av Jesus. Jesus var altså ikke død, men flertallet av hans tilhengere påstod at han var det! Hva kunne være deres motiv for å gjøre det? Det nærmeste Hellig blod kommer en forklaring, er følgende: Da Jesu forsøk på å bestige tronen i Jerusalem ble mislykket, mente flertallet av hans tilhengere at for å bringe Jesu budskap ut i den hellenistiske verden, måtte Jesus selv forvandles til en typisk hellenistisk gudeskikkelse. Og for å kunne bli guddommeliggjort, måtte han først dø. Den som utformet denne nye læren om Jesus, var Paulus. De fire evangeliene i Det nye testamente bygger på denne Paulus-versjonen av budskapet (s. 396–97). Her ble alt som hadde med Jesu menneskelighet og hans kongelige avstamning å gjøre, konsekvent fjernet, det var uinteressant.

Enhver som har lest Matteus- eller Lukas-evangeliet, eller Paulus-brevene, vet at forfatterne her ganske enkelt tøver. Hos Matteus, som hos Lukas og Paulus, er Jesu kongelige herkomst fra David så langt fra fjernet, den er tvert imot et viktig poeng hos dem alle tre. Ja, det er fra disse samme kildene og ingen andre at forfatterne av Hellig blod i det hele tatt kjenner til Jesu davidiske avstamning!

(2) Men forfatterne har større problemer enn dette. De må nemlig forklare hvordan Jesu jødiske tilhengere kunne dikte opp at han døde på korset, og deretter selv tro på denne løgnen, og få mange andre til å tro på den, når Jesus vandret levende omkring fremdeles. Det er et historisk faktum at følgende budskap ble forkynt i Jerusalem, i Galilea, og etter få år i de fleste større byer i det romerske riket: ”Jesus fra Nasaret ble korsfestet i Jerusalem under Pontius Pilatus. Han døde og ble begravet. Tre dager senere ble graven funnet tom. Det var fordi Jesus hadde stått opp fra de døde og var blitt tatt opp til himmelen og nå sitter ved Guds høyre hånd i himmelen.” Det er et ubestridelig historisk faktum at dette budskapet ikke bare ble forkynt, men også at mange trodde på det, i Jerusalem, i Galilea, i alle deler av Midtøsten og i de fleste større byer i Romerriket. Hvordan skulle det vært mulig, dersom Jesus vandret rundt i Israels land til han ble nærmere åtti år gammel? Han ville vært et bokstavelig talt lys levende dementi av hele hovedpoenget i det kristne budskap. Ethvert oppegående menneske kunne avvist budskapet ved å si: Ja, men han lever jo fortsatt, og vi har kona og ungene iblant oss. Det kan være tvil om mange ting angående den tidlige kristendom, men ikke om dette: Det som ble forkynt om Jesu skjebne etter korsfestelsen, var kort og godt uforenlig med at han levde videre på jorden.

Det er for meg aldeles ubegripelig at forfatterne simpelt hen ikke nevner denne problemstillingen. Da jeg konfronterte Baigent med dette spørsmålet i debatten 10. mars 2005, innrømmet han åpent at dette hadde han ikke noe svar på.

Ett sted i boken er forfatterne like i nærheten av å reise dette spørsmålet. Det er i følgende avsnitt: ”For dem som spredte den nye myten [om Jesu død og oppstandelse], ville [Jesus-]familiens eksistens raskt kunne ha blitt noe mer enn bare en irrelevant bagatell. Den kunne ha blitt en mulig skadelig faktor av skremmende omfang. For familien – som kunne gi førstehånds vitneutsagn om hva som virkelig og historisk hadde foregått – ville ha utgjort en alvorlig trussel mot myten. Ja, basert på disse øyenvitneutsagnene kunne familien faktisk knuse hele myten. I kristendommens første tid måtte derfor alt snakk om en adelig eller kongelig familie og deres stamtre, all diskusjon om politiske eller dynastiske ambisjoner undertrykkes for enhver pris. Og – ettersom man er nødt til å se de underliggende kyniske fakta i øynene – måtte denne familien som kunne komme til å forråde den nye religionen, utryddes” (s. 398). Det er unektelig en viss logikk i det forfatterne her hevder; de har bare ikke tenkt tanken til sin logiske konsekvens. Gjør man det, er det vanskelig å unngå følgende konklusjon: Siden en levende Jesus på jorden – etter korsfestelsen – ville vært et knusende dementi av ”den nye myten”, måtte de første kristne først av alt utrydde Jesus selv. Ved selve sin eksistens ville Jesus og hans familie effektivt ha underminert det kristne budskap om hans død og oppstandelse.

8. Hva vet vi egentlig om Jesu familie og slektninger, og deres forhold til den tidlige kirken og den tidlige kristendommen? Faktisk en god del. Og det vi vet, stemmer overhodet ikke med teoriene i Hellig blod.

(A) Paulus sier i Galaterbrevet at han etter en tid som forkynner av kristendommen måtte sikre seg at det budskapet han forkynte, hadde dekning hos dem som ledet den første kristne menigheten i Jerusalem. En av de tre høyeste lederne der var Jesu bror Jakob. Paulus sier i Galaterbrevet at de tre lederne i Jerusalem – Jakob, Jesu bror; Peter og Johannes – anerkjente Paulus’ budskap som sant og rett (Gal 1,18f; 2,1–10). I sitt første brev til menigheten i Korint forteller Paulus at noe av det første han ”mottok” som lære – rimeligvis fra urmenigheten i Jerusalem – var følgende: ”at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas [= Peter], og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på en gang. Av dem lever de fleste, men noen er døde. Deretter viste han seg for Jakob… ”(1 Kor 15,3–7). I den tidligste menigheten i Jerusalem har tydeligvis Jesu bror Jakob vært kjent som ett av hovedvitnene til Jesu oppstandelse!

(B)Da kretsen av de tolv apostlene gradvis gikk i oppløsning som følge av naturlig død, forfølgelser og eksil, var det nettopp Jesu bror Jakob som trådte fram som menighetens naturlige leder. Hans autoritet ble anerkjent og respektert omtrent over alt i den tidlige kirken. Et håndfast uttrykk for det har vi i Det nye testamente, i Jakobs brev. Enten det er skrevet av Jakob selv eller en nær medarbeider i hans navn, så beviser det den høye og aktede stilling Jakob hadde i så godt som hele den tidlige kirken. Riktignok var det spenninger mellom tilhengere av Jakob og Paulus, men de spenningene gjaldt spørsmål om hvor mye av Moseloven hedningene skulle overholde, ikke budskapet om Jesu død og oppstandelse.

(C) Jakob, Jesu bror, ble martyr omkring 62 e.Kr. I en gammel jødekristen beretning om hans død, gjengitt hos Eusebius, fremstilles hans død på flere måter som parallell med hans brors, Jesu, død. Etter Jakobs død valgte kirken i Jerusalem Jesu fetter Simeon som ny leder av menigheten. Simeons far Klopas var en bror av Josef, Jesu far. Om dette forteller Hegesippus ca. 190 e. Kr.: ”Etter Jakobs martyrdød … kom de av Herrens apostler og disipler som ennå levde fra alle kanter, og de møtte Herrens jordiske slektninger. Flere av disse levde ennå. Sammen rådslo de om hvem som var verdig til å bli Jakobs etterfølger [som leder for menigheten]. Enstemmig kom de fram til at Simeon, Klopas’ sønn, var verdig til å bestige bispestolen” (Eusebius’ kirkehistorie III,11). Senere sier Hegesippus at menigheten i Jerusalem var helt ortodoks i sin tro og praksis så lenge den ble ledet av Jesu slektninger; senere kom det rivaliserende bispekandidater, og menigheten opplevde splittelse. Deretter sier han også at han selv – med Jerusalem-menighetens ortodokse tro som målestokk – besøkte menighetene i Korint og Roma, og kunne konstatere at de hadde den samme ortodokse tro. – Den informasjon jeg her har gjengitt, må forfatterne av Hellig blod ha kjent. Men de velger å fortie den, fordi den fullstendig punkterer deres oppkonstruerte bilde av en dødelig konflikt mellom Jesu slektninger og resten av kirken.

Døde Jesus i Kashmir?

9. I tiden omkring 1980 foregikk det i norske ukeblader, aviser og tidsskrifter en til tider ganske heftig reportasje- og debattvirksomhet omkring følgende påståtte historie: Jesus ble tatt levende ned fra korset og helbredet med legende urter som essenerne hadde kunnskap om. Det ble for risikabelt for ham å oppholde seg i Palestina, så han reiste østover sammen Maria, sin mor, og apostelen Thomas. I byen Murree nordøst for Rawalpindi (helt nord i det nåværende Pakistan) døde Maria, og ble begravet. Jesus og Thomas fortsatte videre nordøstover, og kom til Srinagar i Kashmir (nå tilhørende India). Der slo de seg ned, og Jesus levde der til han ble over hundre år gammel. Han ble begravet av Thomas, og graven hans fremvises fortsatt i Srinagar, med påskriften Yuz Asaf. Dette skal bety ”Jesus, samleren”.

Bakgrunnen for denne historien er godt kartlagt (se særlig Per Beskow, Jesus i Kashmir – historien om en legend. Stockholm: Proprius Förlag 1981, og samme forf., Fynd och Fusk, 81–92.) Det begynner med en gammel legende om Buddha og hans lærer Bilawhar. Legenden ble svært populær og ble overtatt både av muslimer og kristne. Men navnene på de to hovedpersonene endres under denne vandringen. Buddha omtales i den buddhistiske versjonen som en ”boddhisattva”, en ”blivende buddha”. Dette navnet endres først til Bodisaf, i arabisk versjon Budhasaf, dette igjen til Yudasaf, og dette til Yuzasaf. I den kristne greske versjonen ble navnet til Joasaf; dette var så likt den bibelske kongen Josafat at navnet etter hvert ble skrevet identisk med hans. Bilawhar, den andre hovedpersonen, ble i den kristne versjonen til Barlaam, og i sin kristne form er legenden kjent som Historien om Barlaam og Josafat. (En gammelnorsk utgave ble laget under Håkon Håkonssons regjeringstid på 1200-tallet; i 1998 publiserte Lunde Forlag en ny norsk oversettelse av den gammelfranske versjonen ved professor Helge Nordahl). I en arabisk middelalderversjon av legenden fortelles det at Yuzasaf endte sine dager i Kashmir, og i et dokument fra 1770-årene sies det at hans grav fremdeles finnes i Srinagar. Det er således rimelig å tro at det er legenden som har skapt ”graven”, ikke omvendt. Graven har således intet som helst med Jesus å gjøre, og det var det heller ingen som påstod før langt senere (se nedenfor).

10. I 1894 skapte den russiske krigsjournalisten Nicolas Notovitch stort oppstyr gjennom publiseringen av sin bok La vie inconnue de Jésus-Christ. Notovich lanserte seg i denne boken som forsker og arkeolog i reneste Indiana Jones-stil. Han hevdet at abbeden i et buddhistisk kloster i Tibet hadde vist ham og lest fra et manuskript på tibetansk som handlet om profeten Issas liv. Notovich forstod ikke tibetansk, men abbedens opplesning ble oversatt for ham av en tolk. Senere skrev han ned denne oversettelsen etter hukommelsen, og redigerte stoffet en god del. Denne gjengivelsen av manuskriptet om Issas liv var det han offentliggjorde i boken fra 1894. Besøket i klosteret skulle angivelig ha funnet sted i 1887. Ifølge boken reiste Jesus til India som 14-åring. Her fikk han opplæring hos braminer og buddhister, før han til slutt kom helt til Tibet. Som 29-åring satte han igjen kursen mot Palestina, og fra dette punkt følger Issa-manuskriptets fortelling de nytestamentlige evangelienes fortelling ganske tett.

Boken ble raskt avslørt som falsum av kompetente fagfolk, abbeden i klosteret levde fortsatt, og kunne ikke bekrefte Notovitch’s historie. Notovitch selv gjorde etter dette tilbaketog. Men historien var satt i omløp, og flere lesere av Notovitch syntes historien var så god at de valgte å tro på den. I 1920-årene ble den gamle grøten varmet opp og servert som sensasjonell nyhet i flere bøker og artikler.

11. Én av dem som Notovich gjorde sterkt inntrykk på, var en indisk muslim ved navn Hazrat Mirza Ghulam Ahmad. (1835–1908). Han opptrådte som muslimsk reformator, og grunnla den form av Islam som i dag kalles Ahmadiyya. Mens ortodoks Islam lærer at Jesus ble legemlig opptatt til himmelen, og skal komme igjen derfra som endetidens Messias, var dette en uakseptabel lære for Ahmad, som heller så seg selv i denne rollen. Han lanserte derfor en ny lære i muslimsk sammenheng: Jesus hadde overlevd korsfestelsen, og etter sin død begitt seg til India og videre til Kashmir, der han døde en vanlig død og fikk en vanlig grav, som alle andre mennesker. Hans grav var nå lokalisert til Srinagar i Kashmir – navnet Yuz Asaf siktet nemlig ikke til noen annen enn Jesus! (Som vi har sett ovenfor, er dette ikke riktig, og kan ikke ses å ha blitt påstått av noen før Ahmad lanserte ideen.

Notovich er dermed én av hovedkildene for Ahmadiyyas lære om Jesu opphold i India og hans grav i Srinagar. En annen hovedkilde er et merkelig dokument som ble publisert første gang i 1849 i Leipzig, og to år senere i Sverige under tittelen Vigtiga historiska upplysningar om Jesu verkliga dødssätt. Boken er antakelig skrevet av en tysk frimurer. Frimurerne betraktet essener-sekten blant jødene som en av sine historiske forløpere, og anså gjerne at Jesus selv hadde vært essener, og at essenernes hemmelige orden hadde større innsikt i Jesu lære og liv enn hans offentlig kjente disipler hadde. I den omtalte boken, som i senere opplag kort og godt kalles Essenerbrevet, forteller en ordensbroder i Jerusalem til sine brødre i Alexandria hvordan det egentlig gikk for seg med Jesu død. Forfatteren gjør krav på å skrive sin beretning sju år etter Jesu korsfestelse, altså i år 37 etter den nå vanlige datering av Jesu død. Forfatteren forteller at essenerne var eksperter på legekunst, de kjente ”naturens hemmeligheter, urters og steners innflytelse på menneskekroppen.” Josef av Arimatea og Nikodemus tilhørte essener-ordenen, og de sørget for å få tatt Jesus ned av korset mens han ennå var i live. Med sin overlegne legekunst, og med bruk av urtesalver, klarte de å redde Jesu liv, slik at han overlevde korsfestelsen. De disiplene vi kjenner fra Det nye testamente, var ikke innviet i noe av dette, og trodde derfor at Jesus hadde stått opp fra de døde da de møtte ham levende. Kvinnene som fant graven tom, mente de så hvitkledde engler i eller utenfor den. I virkeligheten vare det essenere de så, for den hvite drakten var ett av essenernes ordenskjennetegn.

Brevet er angivelig skrevet på latin, og røper med nærmest utallige grove anakronismer at det er skrevet av en 1800-talls forfatter, og ikke i det første århundre. Det bygger sitt bilde av essenerne på spredte opplysninger i de kilder som på 1800-tallet lenge hadde vært kjent: Josefus og Filon. Josefus omtaler, nærmest i forbifarten, den legekunst som Essenerbrevet omtaler, og Filon omtaler en gruppe fromme jøder i Alexandria som han kaller Therapeuter, eller ”Helbredere”. Det er uvisst om disse har noe med essenere å gjøre, men Essenerbrevet går åpenbart ut fra det, og lar navnet Therapeuter angi det som brevet anser som hovedsaken ved essenerne: deres legekunst. Brevet bygger videre på de fire evangeliene i Det nye testamente og Apostlenes gjerninger. Av disse kildene var bare noen av Filons bøker skrevet på 30-tallet. At forfatteren befinner seg på 1800-tallet, og ikke på 30-tallet, fremgår tydelig mange steder i brevet. Dets stil er typisk for 1800-tallet, og rett som det er faller forfatteren ut av sin fiktive tid, og omtaler forhold som vedvarte helt frem til 70 e. Kr. som fjern fortid. Om noen fortsatt skulle ha vært i tvil om at brevet er et moderne falsum, fjernet funnet av Dødehavstekstene i 1947 enhver slik tvil. De dementerer på punkt etter punkt det bilde av essenerne som brevet tegner. Naturmedisin var ingen spesialitet for de historiske essenerne.

Men i Ahmadiyya-retningens lære inngikk Essenerbrevet som en viktig komponent; det ble regnet som autentisk og mer troverdig enn evangeliene. Det ble kombinert med ideen om at den helbredede Jesus reiste til India og Tibet, og at hans grav var identisk med Yuz-Asaf-graven i Srinagar. Men i motsetning til Notovich’s angivelige Issa-manuskript, fremholdt Ahmadiyya-versjonen at det var etter sin korsfestelse Jesus hadde reist til Østen. Senere har noen kombinert de to fortellingene: Jesus oppholdt seg i India både under sin oppvekst og etter sin korsfestelse.

12. En av de siste die-hards som har relansert disse legendene som historiske fakta, er tyskeren Holger Kersten. Det skjedde så sent som i 1986; boken hans er senere oversatt til engelsk og utgitt i 1994 (og senere opplag) under tittelen Jesus Lived in India: His Unknown Life Before and After The Crucifixion. I denne boken aksepteres Notovich’s bok som autentisk (til tross for at Kersten under et besøk i Himis-klosteret fikk høre av abbeden at ”de skriftene jeg spurte etter, var blitt lett etter, men intet var blitt funnet” [s. 33]), og Ahmadiyya-legendene om at ikke bare Jesus, men også Moses endte sine dager i Kashmir, tas for god fisk. Kerstens bilde av essenerne er stort sett overtatt fra Essenerbrevet, og han røper flere steder at han ikke kjenner Dødehavstekstene i grunnspråkene, og ikke har latt sitt essener-bilde korrigere av dem. Siden han både bygger på Notovich og Ahmadiyya-legendene, regner han med at Jesus var i Østen både som ung og etter korsfestelsen. Dette får Kersten til å hevde at Jesus egentlig var buddhist. Jesus returnerte til Palestina fra India og forkynte buddhismens lære blant Palestinas jøder. Som ventelig var, ble hans lære ikke forstått, selv ikke av hans nærmeste disipler, og dermed oppstod den blanding av autentiske og tildiktede Jesus-ord som vi finner i evangeliene. Her er Jesus blitt ”jødifisert”; han opptrer som mye mer jødisk enn han egentlig var.
I spørsmålet om hva som skjedde før og etter korsfestelsen, slutter Kersten seg til Essenerbrevets teori, men supplerer den med et nytt argument hentet fra en tysk forfatter som brukte forfatternavnene Hans Naber, Kurt Berna og John Reban. I 1947 kunngjorde han at Jesus hadde vist seg for ham i et syn, og bedt ham bevitne for verden at han slett ikke døde på korset, men hadde vært i en dyp transe, som han våknet fra på den tredje dag. Naber alias Berna alias Reban prøvde deretter å styrke denne åpenbarte kunnskapen gjennom å hevde at det berømte likkledet i Torino var ekte, og at blodflekkene på det beviste at Jesus var blitt svøpt i det levende – et lik blør jo ikke. Før vi går videre, bør vi derfor si noen ord om dette berømte relikviet.

Likkledet fra Torino

13. Det dreier seg om en linduk som er 4,36 meter lang og 1,10 meter bred. Den har en svak avbildning av en naken mann. Bildet er dobbelt, både rygg- og brystside er avbildet, med hodet mot midten av linduken i begge bildene. Hvis bildet er fremkommet ved at linduken har omsluttet mannen, har det blitt lagt under ham opp til hodet, foldet der, og så nedover igjen langs kroppens fremside. Mannen har sårmerker som svarer eksakt til de sårene man ville forvente ut fra evangelienes beretninger: sårmerker etter pisking, sårmerker i hodet som etter en tornekrone, sårmerker i hender og føtter etter nagler, og et stort sår i siden som etter et lansestikk.

Historisk sett kan likkledet fra Torino først sikkert påvises rundt midten av 1300-tallet. I 1350-årene ble likkledet vist frem i en kirke som Gotfred av Charny hadde bygget i Lirey i Frankrike. Familien de Charny var senere litt svevende når de ble spurt om hvor kledet kom fra. Gotfreds sønn sa det var ”en gave”, hans sønnedatter sa det var et ”krigsbytte”. I hvert fall ble linduken på nytt vist frem i den lille kirken i 1389, men denne gang protesterte den lokale biskop, Pierre d’Arcis, til paven. Ifølge biskopen var denne relikvien en forfalskning, ”med dyktig håndverk har man laget en dobbel avbildning av en mann … og prestene [ved kirken i Lirey] forsikrer løgnaktig at dette er det virkelige likklede i hvilket vår frelser Jesus Kristus var svøpt i graven.” Biskopen hevder videre at en av hans forgjengere i embetet, Henrik av Poitiers, hadde undersøkt saken nøye, og at han hadde fremtvunget full innrømmelse fra kunstneren som hadde laget ”relikvien”. Pave Klemens 7. svarte i 1390 med å erklære at duken fortsatt kunne vises frem, forutsatt at det ble gjort klart for de troende at dette bare var ”et bilde eller en fremstilling” av det autentiske likkledet.

I 1578 ble linduken overflyttet til Torino, hvor den fortsatt oppbevares, men før dette skjedde, var den blitt lettere skadet i en kirkebrann i 1532. På slutten av 1800-tallet skrev en fransk middelalderekspert det som mange holdt for å være det definitive bevis for at kledet var et falsum fra 1300-tallet, men han overbeviste ikke alle. I 1978 ble det etablert en dobbel undersøkelsesgruppe, som anvendte avansert teknologi i analysene av kledet. Resultatene var ikke helt definitive, men gruppene mente å finne flere indikasjoner som talte mot en opprinnelse i Europa, blant annet pollenspor av planter fra Midtøsten, som ikke var utbredt i Europa i middelalderen. Men dette kan jo også forklares med at duken faktisk stammer fra Midtøsten, og at familien de Charny hadde fått den derfra som gave eller krigsbytte. Kanskje har den også – uten noe bilde på – blitt presentert for dem som Jesu likklede, og så har de fått en dyktig kunstner til å gjøre dette helt tydelig ved å lage bildet på den. Her er det mange muligheter. De fleste var, etter de omfattende prøvene i 1978, enige om at den endelige testen ville være en karbon-14 datering av lintrådenes alder. Dette regnes som den sikreste og mest objektive dateringsmetode; den bygger på nedbrytningstakten til radioaktivt materiale. En slik datering ble gjennomført på ulike prøver av kledet i flere laboratorier uavhengig av hverandre, og resultatene var ganske entydige: Lintrådene stammet fra tiårene rundt 1300 e. Kr. Dette bekreftet med andre ord at biskopen av Troyes på 1300-tallet, og pave Klemens den 7., hadde rett i sin bedømmelse av kledet: Det er ikke autentisk, men representerer en dyktig gjenskaping av likkledet slik man forestilte seg at det hadde sett ut. Denne konklusjonen ble også offisielt godtatt av Vatikanet.

Holger Kersten, som i sin argumentasjon satser alt på at likkledet er autentisk, har her et problem. Han løser det ved å påstå at de prøvene som ble sendt til karbon-datering ikke stammer fra Torino-kledet i det hele tatt, men er tatt fra et helt annet klede, som ganske riktig er en middelalderkopi. Dette er han antakelig den eneste i verden som påstår, men han gjør det med fynd og klem, og har sammen med psykologen Elmar R. Gruber skrevet en stor bok om saken: Das Jesus Komplott: Die Wahrheit über das ”Turiner Grabtuch” (1992 – også engelsk utgave: The Jesus Conspiracy). Kersten kan bruke Torino-kledet i sin argumentasjon bare dersom det er ekte, og argumentasjonen er enkel nok: Siden det er blodflekker på kledet (sikre spor av blod er ikke blitt påvist – min merknad), må Jesus ha overlevd korset. Et lik blør ikke.

Jesus overlevde korset ved hjelp av essenernes legekunst?

14. Kersten og Gruber legger hovedvekten på følgende argumenter, som alle refererer seg til ting som bare er fortalt i Johannesevangeliet, ikke hos synoptikerne: (A) Jesus ble bedøvet med den drikk han fikk før han ”døde”, det var derfor han virket død, men han var i virkeligheten bare bevisstløs; (B) lansestikket i siden var ikke dypt, han ble bare rispet, og blødde fordi han fortsatt levde; (C) den enorme mengden salve som Josef av Arimatea og Nikodemus bruker på Jesus før han legges i graven – ca. 30 kilo – er uforståelig som en vanlig salving av en død, men blir forståelig dersom vi antar at de brukte den til å helbrede hans sår. (D) Den legekunst de to legger for dagen, blir forståelig når man regner med at de tilhørte essenerne, som var kjent for sin legekunst. Det kan også forklare kvinnenes rapporter om hvite skikkelser i graven. Essenerne var kledd i hvitt.

Til dette kan bl.a. følgende sies:

(A) At drikken Jesus som fikk like før han døde, inneholdt opium og derfor virket bedøvende, er, som forfatterne selv åpent innrømmer, ren spekulasjon til støtte for deres teori. Den er uten et hvert grunnlag i evangelieteksten.

(B) Hos Johannes står det at en av soldatene, tilsynelatende for å sjekke at Jesus virkelig var død, stakk ham i siden med et spyd, og ut fløt det vann og blod. Dette er forfatternes kronargument: Et lik blør ikke, og det greske ordet som ofte oversettes ”stikke” betyr ikke noe dypt stikk, men bare et risp i huden. Et slikt ville være nok for å fremkalle en smertereaksjon fra en som ennå levde. Når noen slik reaksjon ikke kom fra Jesus, var det fordi han ifølge forfatternes teori allerede var dypt neddopet med opium. Josef av Arimatea, som ifølge dem iscenesatte det hele, måtte nemlig få det til å se ut som Jesus var død.

Det er riktig at soldatens lansestikk antakelig hadde til hensikt å teste om Jesus var død, ikke å drepe ham, hvis han ennå levde. De to andre korsfestede ved siden av Jesus levde ennå, og ble drept ved at bena deres ble knust, slik at de sank sammen og døde av kvelning. Da soldatene kom til Jesus, så de ifølge evangelisten at han allerede var død, og derfor unnlot de å bryte bena hans. Det ligger da nærmest å tolke lansestikket som en ekstra test for å bli sikker på at han var død. Men verbet som er brukt om stikket, nyssein, kan bety alle typer stikk, fra overfladiske til dype, drepende stikk, omtrent som det norske verbet stikke. Det virker rimelig å anta at soldaten påførte Jesus et skikkelig dypt sår, slik at han måtte ha reagert om det var det minste liv igjen i ham. At Jesus var bedøvet og derfor bevisstløs, er en ren antagelse av Kersten og Gruber. Han ville i så fall ha pustet, og man må gå ut fra at romerske soldater som drev med korsfestelse hadde en viss trening i å skille besvimte fra døde mennesker.

Den store gåte i det Johannes forteller, er ikke lansestikket i og for seg, men det han deretter forteller: Ut av såret rant det blod og vann. Som Kersten og Gruber helt riktig påpeker: døde mennesker blør ikke (de forutsetter et ganske grunt stikk, som bare skadet huden). Men heller ikke levende mennesker blør vann og blod, og her melder de to forfatterne pass. De mener at ”vann og blod” bare er en talemåte for at det kom mye blod, og at det var dette siste som overbeviste evangeliets øyenvitne om at Jesus ikke var død. Forfatterne har påpekt et reelt problem, men de har ikke gitt det en overbevisende løsning. Flere medisinske eksperter har meldt seg med forsøk på medisinske forklaringer på at det fløt vann og blod ut av såret. Dersom Jesus nylig var død, er det ikke uvanlig at oppsamlet blod, som ennå ikke har koagulert, kan flyte ut av et dypt sår, også hos en død, og særlig dersom den døde befinner seg i loddrett stilling. Det er ikke hjertets pumping som presser blodet ut, men simpelt hen tyngdekraften. Det er visstnok vanskeligere å gi en god medisinsk forklaring på vannet, men det har jo heller ikke Kersten og Gruber kunnet forklare. De antar at det bare kom blod ut av såret, og det kan det godt ha gjort også om Jesus nettopp var død. Medisinere synes jevnt over å anta at det er lettere å forklare utskillelse av en vannlignende veske fra det indre av en død enn fra en levende, og at fenomenet kunne indikere dødsårsaken. Én ganske ny teori er at den voldsomme piskingen Jesus var utsatt for før korsfestelsen (til forskjell fra de to andre) var det som fremskyndet hans død på korset, og at den hadde forårsaket en kraftig indre blødning mellom ribbena og lungene. Dette oppsamlede blodet kunne ha skilt seg i røde blodklumper og klar veske (serum), og selv et grunt lansestikk mellom ribbena ville ha fått denne skilte vesken til å renne ut. Denne teorien er én av antakelig flere mulige, og kan ikke anses bevist. Men den viser at det evangelisten beskriver, ikke er noen medisinsk umulighet, gitt at Jesus var død. Derimot innrømmer altså Kersten og Gruber at vann og blod ville vært en umulighet dersom Jesus fortsatt levde.

(C) Å bruke 30 kilo salve på å salve en død kropp, er ganske riktig svært uvanlig, som forfatterne sier. Altså, mener de, var det ikke for å salve et dødt legeme all denne salven gikk med, men for å helbrede en svært syk og skadet pasient. Dessuten, sier forfatterne, svarer det ikke til jødisk gravskikk å salve den døde med velluktende salve, slik evangelisten gir inntrykk av. Til dette kan følgende sies: Om jødiske gravskikker på Jesu tid vet vi i realiteten forsvinnende lite, og det er grunn til å tro at det lille vi vet, passer på vanlige folks begravelser, som var svært enkle. Den døde ble svøpt i et enkelt klede og begravet i jorden. Men Jesus ble ikke begravet slik. Han ble lagt i en ny klippegrav, og dette var rikfolks gravskikk. Hvilke tradisjoner man fulgte ved slike rike begravelser, vet vi lite om. Vi har derfor ikke grunnlag for å si at Johannes informerer oss feil når han sier at ved slike begravelser var det vanlig, også blant jødene, å svøpe den døde i linklær som var gjennomtrukket av velluktende salve. Det er utvilsomt svært vanskelig å tenke seg at man brukte 30 kilo salve i Jesu sår for å lege dem, men det er ikke vanskelig å tenke seg at man brukte en slik mengde på å gjennomdynke linkærne, slik at den gode lukten til å begynne med overdøvet den begynnende liklukten.

En direkte og likefrem lesning av evangelieberetningen gir bedre mening under den forutsetning at alle involverte betraktet Jesus som død, enn under Kertsens og Grubers forutsetning: at Josef og Nikodemus visste at Jesus levde, og satte i gang et medisinsk akutt-mottak for ham i graven. Er det mulig å bruke 30 kilo salve på én pasient?

(D) Under hele teorien hos Kersten og Gruber ligger bildet av essenerne som avanserte urte- og naturmedisinere. Dette bildet stammer fra det falske Essenerbrevet, skrevet på 1800-tallet, og har ingen ting med de historiske essenerne å gjøre. Det viser Dødehavsrullene klart.

Woje og Klepp: ”Jesus døde ikke på korset” (2003)

15. Det er med en viss overraskelse man ser at Kerstens og Grubers fantasifulle teorier nylig er blitt publisert på norsk, av forfatterparet Svein Woje og Kari Klepp. De overtar helt kritikkløst Kerstens og Grubers teorier om korsfestelsen, og føyer selv til en teori som er enda mer fantasifull: bildet på Torino-kledet ble fremkalt av en spontan oppvarming av gravkammeret til opp mot 50 grader Celsius – takket være en supernova-eksplosjon! Og alt dette serveres som ubestridelige fakta. Gjennom disse fakta er den kirkelige utgave av kristendommen avslørt som bedrag.

Litteratur:

Holger Kersten, Jesus Lived in India : His Unknown Life before and after the Crucifixion . Shaftesbury: Element Books 1996.

Holger Kersten, Elmar R. Gruber, Das Jesuskomplott: Die Wahrheit über das ”Turiner Grabtuch”. München: Langen/Müller Verlag 1992.

Svein Woje, Kari Klepp, Jesus døde ikke på korset: Urevangeliet Q. Vinstra: Borglund Forlag 2003.

Om de moderne og middelalderske kilder som ligger til grunn for Kerstens og Grubers teorier, og indirekte Wojes og Klepps, foreligger en glimrende fremstilling av den svenske religionsforskeren Per Beskow, Fynd och fusk: falsarier och mystifikationer omkring Jesus. Örebro: Bokförlaget Libris 2005.

I mai 2004 utkom på norsk en av de største salgssuksesser de senere år: Dan Browns Da Vinci-koden. I de fleste norske aviser var kulturredaktørene kloke nok til ikke å sende boken til anmeldelse av en faghistoriker. De forutså vel at boken i så fall, med hensyn til sine historiske påstander om faktiske forhold, ville blitt slaktet, og det er jo ikke interessant lesning. Dermed gikk boken enten til de vanlige anmeldere av kriminallitteratur, og de gav den glimrende kritikker for dens plot; eller til de ordinære litteraturanmelderne, som syntes den var nokså middelmådig som roman betraktet. Men alle anmeldere lot seg imponere av det store research-arbeid som var nedlagt i boken. For det hadde de jo ingen muligheter til å overprøve!

Ikke før det samme norske forlag noen måneder senere publiserte en ny bok i samme sjanger: Hellig blod, hellig gral, av Michael Baigent, Richard Leigh og Henry Lincoln (opprinnelig utgitt i 1982; den norske utgaven er basert på en nyutgave med nyskrevet forord og etterord fra 1996). Meget korrekt skriver forlaget på omslaget: ”Boken som Da Vinci-koden er basert på.” Det viser seg nemlig at Dan Browns grundige og langvarige research-arbeid stort sett har bestått i at han har lest Hellig blod, hellig gral (heretter forkortet Hbhg). Ifølge ham selv tok dette research-arbeidet ett år; han må være en langsom leser. Dan Brown har ikke gjort annet enn å ta de fantastiske historiske teoriene i Hbhg som historiske fakta, og har så resirkulert dem i sitt eget kriminal-historie-plot. Der legges teoriene til Baigent og co. i munnen på Da Vinci-kodens fiktive ”forskere”, Robert Langdon og Leigh Teabing. Det er ikke underlig at forfatterne av Hbhg nå har saksøkt Brown – fordi de mener de har krav på en del av Browns eventyrlige inntekt av hans bok. Han har tjent mer på deres teorier enn de selv.

Det er en viktig sjanger-forskjell på de to bøkene: Da Vinci-koden presenterer seg som fiksjon, en kriminalroman, men foregir å inneholde holdbare historiske teorier innenfor fiksjonens ramme. Hbhg presenterer seg overhodet ikke som fiksjon, men som epokegjørende historisk forskning av dokumentar-typen. I Skavlans talk-show ”Først og sist” før jul i fjor ble Hbhg omtalt som den ”fag-boken” som Da Vinci-koden bygger på.

Spørsmålet om den faglige holdbarhet i de historiske påstander som Langdon og Teabing fremsetter i Da Vinci-koden, blir dermed identisk med spørsmålet om hvor holdbar historieforskningen i Hbhg er. Det er det siste spørsmålet som vil få hovedfokus i det følgende.

Hovedpoenget i bøkenes historiebilde

I tiårene rundt år 1200 ble det i Europa skrevet fortellinger om ”gralen”, den skål som fanget opp Jesu blod da han døde. Forfatterne av Hbhg hevder at følger man disse fortellingene bakover, ender man opp hos Jesus selv. Han giftet seg med Maria Magdalena, og fikk barn med henne. Deres ekteskap dannet begynnelsen på et stort dynasti. Jesu familie med Lasarus, Maria Magdalena og Marta i spissen dro sammen med Josef fra Arimatea og noen andre til Marseille i Frankrike. Gralsfortellingene handler egentlig ikke om et bokstavelig beger i det hele tatt, men i virkeligheten om kongelig blod. De viser seg da i følge forfatterne å handle om Maria Magdalena som i sin livmor tok i mot Jesu kongelige blod, og som slik ble mor til et stort kongehus. Denne slekten føres videre i den første franske kongeætt i middelalderen, merovingerne. Organisasjonen Prieuré de Sion i Frankrike sitter på de endelige bevis for denne fortellingen, og ledes av moderne etterkommere etter merovingernes, og dermed Jesu, ætt. Men de endegyldige bevisene for dette har heller ikke forfatterne av Hbhg fått se. Boken slutter med et håp om fred i verden; det kan oppnås når denne organisasjonen viser kortene. Da blir Jesu drøm om et jordisk kongedømme omsider oppfylt, når hans moderne etterkommere igjen, og med rette, gjenerobrer den franske kongetrone. Dette vil skape ”et teokratisk, forenet Europa; en trans- eller paneuropeisk konføderasjon sammenføyd til et moderne imperium som skal regjeres av et dynasti av Jesu etterkommere. Dette dynastiet ville ikke bare sitte på en trone med politisk eller verdslig makt, men antakelig også på Sankt Peters trone i Roma” (s.451). Prieuré de Sion skal ha en nøkkelrolle som parlament i dette riket.

Hos Dan Brown er denne politiske agenda fullstendig utradert. Han beholder historieteorien i Hbhg, men gir Sions-ordenen en helt ny politisk agenda: en politisk korrekt feminisme!

Den virkelige historien om Sions-Ordenen

Helt avgjørende for historiekonstruksjonen i Hbhg er det materiale om den såkalte Prieuré de Sion som forfatterne har hatt tilgang til, dels gjennom publiserte bøker og artikler, dels gjennom dokumenter deponert i det franske nasjonalbibliotek i Paris. Disse forskjellige kildene er listet opp under overskriften ”Prieuré-dokumentene” på sidene 512–13 i boken Dels er artiklene, bøkene og dokumentene knyttet til forfatternes virkelige navn, dels har de pseudonyme forfatterangivelser. Av den øvrige anførte litteratur i boken kunne også Gérard de Sèdes ulike bøker godt ha vært regnet med blant ”Prieuré-dokumentene”. Spørsmålet om hvor holdbar eller uholdbar historiekonstruksjonen i Hbhg er, avhenger derfor av den historiske holdbarheten i disse kildene. For å få svar på det spørsmålet, er det nødvendig å se litt nærmere på hovedmannen bak Prieuré-dokumentene, Pierre Plantard.

Hans fulle navn var Pierre Athanase Marie Plantard, født 18. mars 1920 i Paris. Allerede som 20-åring la han for dagen en bemerkelsesverdig politisk aktivitet. Basert på en ultranasjonalistisk, anti-demokratisk og antisemittisk ideologi, stiftet han en rekke mer eller mindre fiktive organisasjoner som skulle arbeide for et ”renset” Frankrike; selv oppfattet han seg som Frankrikes redningsmann. Målet var å befri Frankrike fra usunn innflytelse fra jødene, frimureriet, og fra det moderne demokratiet, og som kronen på verket skulle det gamle franske kongedømmet gjeninnføres. En av Plantards organisasjoner het ”Nasjonal fransk fornyelse”. Plantard skapte det inntrykket at dette var en viktig organisasjon som kunne redde Frankrike; under krigen ville han stille den til rådighet for det franske quisling-regimet i Vichy. Han ble etterforsket av myndighetene, som konkluderte med at organisasjonen var ubetydelig, og at medlemmene sluttet så snart de ble kjent med Plantard og skjønte at han bare var en oppblåst viktigper.

I 1962 gjenopprettet Plantard en annen forening som han første gang hadde opprettet i 1956, og som han hadde kalt ”Prioratet Sion”, Prieuré de Sion. Opprinnelig var formålet med denne foreningen blant annet å kjempe mot husleieøkning i kommunale boliger i byen Annemasse; navnet ”Sion” var hentet fra et fjell, Mont Sion, i nærheten av Genève. Fra 1962 påstod Plantard at denne ”Sions-ordenen” i virkeligheten var stiftet i 1099 av korsfarerkongen Godfrey de Bouillon, og at den gjennom tidene hadde hatt flere fremtredende personer som stormestre, blant andre Leonardo da Vinci, Isaac Newton, Victor Hugo og Claude Debussy! Samtidig sørget han for at disse fantasiene ble publisert i bokform av journalisten Gérard de Sède (L’Or de Rennes, Paris 1967), dessuten i flere pseudonyme artikler, og i andre dokumenter som han selv deponerte i det franske nasjonalbibliotek. Det er disse bøker, artikler og dokumenter som figurerer som ”Prieuré-dokumentene” i Hbhg. Dessuten bygget Plantard opp en myte omkring sin egen person: Han var i virkeligheten selv en etterkommer etter Godfrey av Bouillon, og dermed rettmessig innehaver av den franske trone! Han begynte å kalle seg ”Pierre de France”. Det var ikke mange i Frankrike som bet på dette; Plantards rykte var ikke det beste. Både i 40-årene og 50-årene hadde han sonet fengselsdommer for bedrageri. Etter en stund ble det nå et rettslig oppgjør fordi de Sède ikke ville dele inntekten av boken sin med Plantard og en tredjemann. Sistnevnte innrømmet da offentlig (i 1971), at det hele var oppspinn. Plantard selv gjorde det samme i 1989. Han sa at listen over stormestre fra 1099 var ren fantasi, og at Sions-ordenen ikke hadde noe med Godfrey de Bouillon å gjøre, eller med Tempelridderordenen, men at den var grunnlagt i 1681. Han la nå frem en annen liste over angivelige stormestre, og her hadde han inkludert Roger-Patrice Pelat, en nær venn av president François Mitterand. Denne Pelat ble i 1993 etterforsket i en korrupsjonsskandale. Også Plantard ble kalt inn til avhør. Han erklærte da under ed at hele Sions-ordenen, dens angivelige historie og listen over stormestre, var hans eget påfunn. Med dette var Sions-ordenen i praksis nedlagt. Plantard døde i 2000.

Pater Saunière og Tempelriddernes skatt

Gérard de Sèdes bok om ”Gullet i Rennes” fra 1967 ble raskt en slags bibel for mange ivrige gral-jegere. Den inneholdt blant annet en eventyrlig historie om presten i den lille landsbyen Rennes-le-Château, pater Saunière, som angivelig skulle ha funnet noen eldgamle dokumenter under restaureringen av landsbykirken i 1891. Ifølge Plantard inneholdt disse dokumentene ugjendrivelige bevis på hans egen avstamning fra merovingerne, og dessuten anvisninger på hvor tempelriddernes skatt var å finne. Hele historien bygde på den mytologien som en restaurant-eier i Rennes, Noel Corbu, hadde kokt i hop i de første år etter krigen for å trekke kunder til den restauranten han drev i prestens bolig. Påstanden om dokumentene og skatten førte til en flom av skattejegere som oppsøkte landsbyen på jakt etter skatten, i rene Indiana Jones-stil.

Etter hvert var det imidlertid ikke bare godtroende journalister og ivrige grals-jegere som kastet seg inn i debatten om den eventyrlige skatten i Rennes-le-Chateau, og dennes eventuelle sammenheng med Sions-ordenen. I 1974 tok en seriøs historiker fatt i stoffet, René Descadeillas i boken Mythologie du trésor de Rennes. I denne boken punkterte Descadeillas fullstendig legenden om Saunières eventyrlige skattefunn. Men det stoppet ikke de skattejegere som ville tro på myten. Det stoppet heller ikke en engelsk TV-producer ved navn Henry Lincoln. Under en sommerferie i Frankrike i 1969 hadde han kjøpt og lest Gérard de Sèdes bok om skatten i Rennes-le-Chateaux, og ble fra da av “hekta” på historien. Han kontaktet Gérard de Sède, og brukte ham som hovedkilde til en TV-dokumentar produsert og sendt i 1970. I de følgende år opprettholdt han kontakten med de Sède, og produserte flere programmer, basert på nye “opplysninger” som de Sède fóret ham med. Lincoln hadde nå tydeligvis identifisert seg så uttrykkelig med de Sèdes teorier at det ikke var rom for noe tilbaketog, heller ikke da Descadeillas avsløring av de Sèdes myteproduksjon ble publisert i 1974. Derimot skaffet Lincoln seg to nye medarbeidere: “Richard Leigh … var roman- og novelleforfatter med universitetseksamener i litteraturvitenskap … [og] Michael Baigent, en universitetsutdannet psykolog som nylig hadde forlatt en vellykket karriere som fotojournalist for å arbeide full tid med et filmprosjekt om tempelridderne.” Disse tre forfatterne “forsket” nå videre på saken, i den tro at Sions-ordenen ikke bare var en historisk virkelighet siden 1099, men at den hadde hatt de stormestre som Plantard påstod, og at Sions-ordenen var den skjulte maktfaktor bak så godt som alle uforklarte fenomener i europeisk historie siden Jesu tid. Resultatet av disse spekulasjoner publiserte de i 1982 i form av boken Hellig blod, hellig gral. Her overgikk de alle sine forgjengere når det gjaldt antagelser om hvilke fenomener i historien, kjente og ukjente, som kunne forklares ut fra Plantards Sions-orden og merovingernes ukjente historie. På et helt bestemt punkt innførte de en helt ny teori, som selv ikke Plantard eller de Sède hadde fremsatt: De tre engelske forfatterne hevdet nå at merovingerne, den første frankiske kongeætten, i sin tur nedstammet fra Jesus selv! Dette, mente de, gav den merovingiske kongeætten – og dermed Plantard og hans familie – en helt spesiell stilling blant alle europeiske kongeslekter. Plantard og hans familie hadde en mer fornem avstamning enn noen andre! De representerte Jesu egne etterkommere!

Nå hadde de Sède hevdet at merovingerætten stammet fra Benjamins stamme. Jesus, derimot, var av Juda stamme og Davids ætt. Forfatterne løste dette problemet elegant ved å påstå at det var Maria Magdalena Jesus hadde giftet seg med! Maria Magdalena var av Benjamins stamme, hevdet de; dermed var Jesu ekteskap med henne et ”dynastisk” ekteskap mellom de to dominerende kongelige familier blant jødene. Og dermed hadde de forsynt den stakkars Pierre Plantard, høyreekstremisten og antisemitten, med en for ham selv sikkert nokså overraskende verdighet: Han var den mest sentrale nålevende representant for det jødiske Jesus-dynastiet, og dermed en klar kandidat til å overta den franske trone i nær fremtid. Tiden er moden for noe slikt, sier forfatterne.

”De politiske systemer og ideologier som tidlig i dette århundre så ut til å love så mye, har alle mer eller mindre spilt fallitt – fra kommunisme, sosialisme og fascisme til kapitalisme og vestlige demokratier – alle har de på et eller annet vis forrådt sine løfter, avlet kynisme i stedet for entusiasme og feilet i å fylle de drømmer de skapte. … Det finnes også en stadig mer intens søken etter mening og følelsesmessig tilfredsstillelse, leting etter en åndelig side ved livet og etter noe man virkelig kan tro på. … Det finnes også en stadig større trang til en sann leder – ikke en Führer, men en slags vis og mild åndelig skikkelse, en prestekonge som menneskene trygt kan gi sin tillit til. … En slik atmosfære burde være perfekt egnet til å oppfylle Prieuré de Sions overordnede målsetninger. Det plasserer Sion i den stilling at de kan tilby et alternativ til de eksisterende sosiale og politiske systemer. … I den utstrekning det kunne tilfredsstille behov som dagens systemer ikke engang erkjenner, ville det meget vel kunne fremstå som svært attraktivt. … Hvordan ville Jesu etterfølgeres komme [og inntakelse av tronen] bli tolket? For et mottagelig publikum kunne det vel bli oppfattet som Guds annet komme til jorden.” På slutten av 1800-tallet, sier forfatterne, var Sions-ordenen (som da var alliert med Habsburgerne!) på nippet til å realisere sin politiske målsetting, som var gjeninnføring av det eneveldige monarki, ”et slags teokratisk Europas forenede stater som skulle styres i fellesskap av habsburgerne og av en radikalt omdannet kirke. Dette opplegget ble kullkastet av den første verdenskrig og det faktum at kontinentets regjerende kongehus ble styrtet som en følge av krigen. Men det er ikke urimelig å anta at Sions nåværende målsettinger noenlunde tilsvarer [disse].” Disse målsettingene omfatter, tror forfatterne, ”et teokratisk, forenet Europa; en trans- eller paneuropeisk konføderasjon sammenføyd til et moderne imperium som skal regjeres av et dynasti av Jesu etterkommere. Dette dynastiet ville ikke bare sitte på en trone med politisk eller verslig makt, men antakelig også på Sankt Peters trone i Roma. Under denne høyeste makt ville det formodentlig bli organisert et nettverk av kongedømmer eller fyrstedømmer bundet sammen av dynastiske allianser og ekteskap – et slags moderne føydalsystem… Og selve prosessen med å styre vil formodentlig ligge hos Prieuré de Sion – som vil kunne ta form av for eksempel et europeisk parlament utrustet med utøvende og/eller lovgivende myndighet.”

Man gnir seg i øynene ved lesningen av disse linjer, og samtidig er det svært mye i boken som faller godt på plass når man har dette som bakgrunn. Hellig blod, hellig gral fremtrer som et politisk propagandaskrift for Pierre Plantard og hans fiktive Sions-orden, og overtar, tilsynelatende uten motforestillinger, Plantards anti-demokratiske, fascistiske og rojalistiske ideologi. Noe så irrasjonelt som blodslinjer og avstamning blir i denne boken en overordnet politisk legitimering av makt og herredømme, og forfatterne anser den klart mytiske og irrasjonelle dimensjonen ved dette som noe av styrken i deres konsept. På denne bakgrunn ser man den reelle grunn bak forfatternes intense engasjement for tesen om at Jesus grunnla et kongedynasti sammen med Maria Magdalena. Hele konseptet brukes til å begrunne et antatt nålevende, men skjult, kongedynastis overordnede status i forhold til alle andre: bare Plantard og hans dynasti nedstammer i direkte linje fra Jesus!

Og slik har det altså gått til at en stormannsgal ubetydelighet som Pierre Plantard, antisemitten og fascisten, har blitt lansert som den mulige innehaver av det forente Europas konge- og prestetrone av tre engelske gral-jegere – fordi de tror at han nedstammer fra Jesus og Maria Magdalena! (Noe han selv aldri har påstått). At de har godtatt hans fiktive avstamning fra merovingerne og faktisk betrakter ham som kongskandidat, fremgår av måten de skildrer sitt første møte med ham på (sidene 248–51). De forteller at Plantard antydet at Sions-ordenens ”hemmelighet” ville gjøre det mulig ”å gjennomføre en omfattende samfunnsmessig forandring. Plantard påstod … at det i den nærmeste fremtid ville komme til en dramatisk omveltning i Frankrike – ikke som en revolusjon, men som en radikal forandring i samfunnets institusjoner slik at monarkiet kunne gjeninnføres. … Ganske stille, med den største selvfølgelighet og uten noen som helst tvil forsikret Plantard oss ganske enkelt om at slik ville det gå.” Det er nærmest ufattelig at tre engelske forfattere som gjør krav på å være seriøse både som historikere, politikere og teologer, har kjøpt dette tøvet som om det var realiteter. De har derved gjort seg til litterære løpegutter for en politisk agenda som har en umiskjennelig brunfarge.

Jeg vil i en senere artikkel se nærmere på de historiske absurditetene forfatterne gjør seg skyld i når de forsøker å lese middelalderske og oldkirkelige kilder som ”bevis” for den påståtte avstamning av merovingerne fra Jesus og Maria Magdalena. Men her vil jeg legge til noen ord om de ideologiske sidene av Dan Browns Da Vinci-koden. Det er ingen tvil om at Dan Brown har overtatt de viktigste historiske teoriene som Baigent & co. har hentet fra ”Prieuré-dokumentene”, samt deres eget tillegg om merovingernes herkomst fra Jesu ekteskap med Maria Magdalena. Men Dan Brown er en politisk korrekt amerikaner, og ser selvsagt at den nokså brunfargede politiske ideologien som markedsføres i Hbhg, er fullstendig uspiselig for et amerikansk publikum. Altså fjerner han de fleste spor av opphavsmannens – Plantards – ideologiske formål med Sions-ordenen, og tillegger ordenen en helt ny og politisk langt mer gangbar ideologi. Hos Dan Brown kan man lese at Sions-ordenen i virkeligheten har hatt en feministisk agenda helt fra begynnelsen! Poenget med avstamningen fra Jesus og Maria Magdalena er slett ikke kongelige ambisjoner for antatte etterkommere av Jesus, nei, poenget er at disse etterkommerne – kjernen i Sions-ordenen – helt fra begynnelsen har vært dyrkere av det kvinnelige og det kvinneliges guddommelighet! I Da Vinci-koden forsvinner Jesus ganske fort i bakgrunnen, mens Maria Magdalena rykkes frem i forgrunnen som den hvis jordiske levninger bør tilbes. Man skal legge merke til hvordan Da Vinci-koden slutter. Bokens mannlige helt, Harvard-professor Robert Langdon, lokaliserer til slutt ”gralen” – Maria Magdalenas jordiske levninger – under den pyramideformede inngangsfoajeen til Louvre (bygget av François Mitterand – også han en støttespiller for Sions-ordenen, må vite!). ”Med en plutselig følelse av ærefrykt falt Robert Langdon på kne. Et øyeblikk syntes han at han hørte en kvinnes stemme … all tidens visdom … som hvisket til ham fra avgrunnen.” – Man kan vanskelig undertrykke den tanke at Pierre Plantard, Sions-ordenens oppfinner, ville ha blitt ganske forbløffet om han hadde hatt anledning til å lese Dan Browns blomstrende fremstilling av ordenens ultramoderne feministiske agenda. Men det fikk han aldri anledning til. Plantard døde i 2000, tre år før Browns bok så dagens lys. Det var nok klokt av Brown å vente med denne politiske omskolering av ”ordenen” til Plantard var død. Plantard kunne jo ellers ha gjort krav på en slags copyright på ordenen, siden den unektelig var hans eget påfunn. Kanskje han også ville hatt del i Browns royalty-inntekter, slik han i sin tid krevde i forhold til de Sède?

Et flatterende utvalg presseklipp om boken er gjengitt på dens to siste sider.

Bare på ett punkt bringer Dan Brown inn noe nytt av historisk art i forhold til Baigent & co: Han hevder at skikkelsen til venstre for Jesus på Leonardo da Vinci’s berømte freske Nattverden, i virkeligheten ikke er disippelen Johannes, men Maria Magdalena.

Dette og de følgende avsnitt bygger på følgende litteratur: Jean-Jacques Bedu, Rennes-le-Château: autopsie d’un mythe. Toulouse: Éditions Loubatières, 2002 (første utgave: 1990); Patricia Briel, ”Pierre Plantard, founder of the Priory of Sion, an oddball in search of royal descent,” engelsk oversettelse av en artikkel i Le Temps, Genève 15. mars 2004; Alain Jourdan, “A best-seller is inspired by an old swindle originating in Annemasse,” engelsk oversettelse av en artikkel i Tribune de Genève, 16. sept. 2004; Marie-France Etchegoin, ”An enquiry into the sources of ’The Da Vinci Code”,” engelsk versjon av artikkel i Le Nouvel Observateur, 9. sept. 2004. Disse tre artiklene er tilgjengelige på internett-stedet priory-of-sion.com, som drives av Paul Smith. Foruten disse artiklene har han her også samlet autentiske aktstykker og annen dokumentasjon om Pierre Plantard og Sions-ordenen.

Philippe de Chériseys innrømmet at han egenhendig hadde fabrikert de angivelige gamle pergamentrullene som pater Saunière angivelig hadde funnet i en hul søyle under alteret i kirken (søylen er bevart, og er verken hul eller gammel). Se sitatet av de Chériseys erklæring i Bedu, Autopsie, 229–30.

En del av de innrømmelser og avsløringer som er omtalt her, lå forut for publiseringen av Hbhg i 1982. Forfatterne røper for eksempel at de kjente til Descadeillas’ bok (se nedenfor). Men forfatterne må ha kjent til alle de omtalte avsløringene da de i 1996 relanserte Hbhg, og skrev et nytt forord og etterord. Men de omtaler ikke noe av dette med ett ord. I stedet bruker de forordet til å forsøke å latterliggjøre den enstemmige kritikken som boken ble møtt med fra faglig hold i 1982.

I serien Mémoires de la société des arts et des sciences de Carcassonne 4.7.2, Carcasonne 1974.

Flere steder i Hbhg røper forfatterne at de ikke var helt fri for grunnleggende tvil på ”Prieuré-dokumentenes” seriøsitet. Her er et knippe slike utsagn: ”… den informasjonen som ble publisert i bokform, var verken tilfeldig eller vilkårlig – og i hovedsak var det heller ikke resultatet av uavhengig forskerarbeid. Det meste så ut til å stamme fra én kilde … som delte ut nøyaktige mengder med informasjon omtrent som dråper fra en pipette og etter en forhåndsoppsatt plan. … Mange av disse informasjonsbitene kom ut under forskjellige navn. På den måten ble det dannet et overfladisk inntrykk av en rekke forskjellige forfattere som alle bidro til å bekrefte og gi troverdighet til de andre. … Noen forsøkte å etablere et troverdighetens skjær, å skape interesse og danne en psykologisk ramme av forventning som skulle få folk til å holde pusten til neste avsløring kom.” (s. 228). ”Av og til var vi fristet til å avskrive det hele som en omfattende spøk, et påfunn eller en bløff av helt usedvanlige dimensjoner.” (s. 227). Om Lionel Burrus, en av forfatterne innrangert blant Prieuré-dokumentene: ”Dette brevet fra Lionel Burrus kunne absolutt se ut som om det var skrevet av en lett sinnsforvirret person.” (s. 230). ”Burrus sier ikke nøyaktig i hvilken romerskkatolsk bulle disse sitatene skal ha stått, vi kunne ikke få bekreftet innholdet. Hvis sitatene er ekte, er de av stor betydning. Teksten ville i praksis være et uavhengig vitnesbyrd fra romersk-katolske kilder om raseringen av Château Barberie i Nevers.” (s. 231). Om S. Roux: ”Det virket i alle fall som om han hadde overgått Burrus i tåpeligheter.” (s. 232). ”Nærmere studium overbeviste oss om at dette faktisk var nok et oppfinnsomt Prieuré-dokument – laget med overlegg for å mørklegge, forvirre og erte, og for å spre rykter om at noe skjebnesvanger monumentalt var forestående. Uansett gav skrivet på sitt oppsiktsvekkende og eksentriske vis antydninger om dimensjonene på de spørsmål som var involvert. Hvis S. Roux hadde rett, var ikke våre undersøkelser begrenset til aktivitetene rundt en lite tilgjengelig, men uskyldig ridderorden som hadde overvintret inn i vår tid. Om han hadde rett, kunne våre undersøkelser på en eller annet (sic!) måte vise seg å ha relevans for internasjonal politikk på høyere plan. ” (s. 233). ”I løpet av vårt arbeid med denne saken hadde vi gjentatte ganger støtt på Plantards navn. Det så i det hele tatt ut til at stort sett all informasjon som var sluppet ut i løpet av de siste 25 år eller så, på en eller annen måte kunne føres tilbake til ham. I 1960 ble han for eksempel intervjuet av Gérard de Sède og snakket om en internasjonal hemmelighet som var skjult i Gisors. I løpet av de neste ti år ser det ut til at han har vært en sentral kilde for de Sèdes bøker om både Gisors og Rennes-le-Châteaux.” (s. 244). ”På dette punkt følte vi at vi var på gyngende grunn, og teksten i Prieuré-dokumentene begynte å se ganske tvilsom ut. Vi kjente til påstandene fra de moderne rosenkreuzerne i California og andre av dagens organisasjoner som post faktum hevder å ha et stamtre hvis begynnelse ligger innhyllet i antikkens tåke, og som omfatter en rekke av verdenshistoriens mest berømte navn” (s. 140). Man kan bare beklage at forfatterne ikke fulgte opp denne intuitive og svært velbegrunnede skepsis. Hadde de gjort det, ville de, i stedet for å bli naive offer for den politiske og historiske bløff fra Plantard og hans venner, kunnet gjøre et virkelig nyttig stykke gravende journalistikk. Ifølge Jean-Luc Chaumeil, som fungerte som kontaktperson da de tre forfatterne av Hbhg møtte og intervjuet Plantard, advarte Chaumeil dem og sa at Plantard var en bedrager og Sions-ordenen en fiksjon. Se P. Briel, ”Pierre Plantard” (jfr. note 3 ovenfor).

Hbhg , s. 15–16.

Påstandene om Marias herkomst fra Benjamins stamme, og at denne stammen på Jesu tid hadde kongelige ambisjoner, er begge tatt ut av luften. Den første mangler ethvert seriøst kildegrunnlag, den andre strider mot alle kjente fakta.

Min utheving.

Igjen min utheving.

Hbhg , s. 453–54. Dette er 1982-utgavens konklusjon.

Hbhg , s. 451.

Hbhg , s. 249.

Da Vinci , s. 492.

En vurdering v/ Karl Olav Sandnes og Oskar Skarsaune

Fortellingen

I 1100-tallets Europa er det belagt fortellinger om Jesu gral, den skål som fanget opp Jesu blod da han døde. Forfatterne av Hellig blod, hellig gral hevder at følger man disse fortellingene bakover, ender man opp hos Jesus selv. Han giftet seg med Maria Magdalena, og fikk barn med henne. Deres ekteskap dannet begynnelsen på et stort dynasti. Jesu familie med Lasarus, Maria Magdalena og Marta i spissen dro sammen med Josef fra Arimatea og noen andre til Marseille i Frankrike. Om Jesus selv var med er litt usikkert. Gralsfortellingene handler om blod. De viser seg da i følge forfatterne å handle om Maria Magdalena som i sin livmor tok i mot Jesu sæd og blod, og som slik ble mor til et stort kongehus. Denne slekten føres videre i franske kongeætter i middelalderen. Organisasjonen Prieure de Sion i Frankrike sitter på de endelige bevis for denne fortellingen, men disse bevisene har heller ikke bokens forfattere fått se. Boken slutter med et håp om fred i verden; det kan oppnås når denne organisasjonen viser kortene. Da er Jesu kongedømme oppfylt: ”et teokratisk, forenet Europa; en trans- eller paneuropeisk konføderasjon sammenføyd til et moderne imperium som skal regjeres av et dynasti av Jesu etterkommere. Dette dynastiet ville ikke bare sitte på en trone med politisk eller verdslig makt, men antakelig også på Sankt Peters trone i Roma” (s.451). Prieure de Sion skal ha en nøkkelrolle som parlament i dette riket.

Markedsføring

Dette er i korthet den fortellingen som denne boken vil grunngi. Boken har allerede fått stor publisitet, ikke minst gjennom Skavlans TV program ”Først og sist” nylig. Bazar forlag markedsfører boken slik: ”Boken som Da Vinci koden er basert på”, og som ”den mest rystende avsløringen de siste 2000 årene”. Begge disse setningene står å lese på bokomslaget. Allerede denne markedsføringen forteller sitt om de miljøene som står bak både Da Vinci koden og Hellig blod, hellig gral. Da Da Vinci koden ble presentert for det norske marked, ble den omtalt som ”et mesterverk av research”. Når forlaget nå utgir den boken som er Da Vinci kodens basis, avslører man ufrivillig at det fantastiske research-arbeid som forfatteren av Da Vinci koden hadde utført, bestod i at han hadde lest Hellig blod, hellig gral, og resirkulerte stoffet i denne boken. Det vitner derfor ikke bare om stor kunnskapsløshet, men også om svært kort hukommelse, når Da Vinci koden av flere anmeldere ble utropt til et mesterverk av research! Hellig blod, hellig gral kom ut på engelsk i 1982. ”Den mest rystende avsløringen de siste 2000 årene” brukte altså mindre enn 20 år på å bli totalt glemt! Denne gangen kan man vel regne med at det vil ta enda kortere tid. For disse bøkene kan seriøse lesere simpelt hen ikke ta alvorlig. Vi skal gi noen grunner for det.

Bokens metode

Allerede i et forord av 1996 forbereder forfatterne sine lesere på den kritikken boken kommer til å møte. De medgir at den kritikk boken fra 1982 møtte var tosidig. Ingen faghistorikere tok boken alvorlig, fra dette hold møtte den total avvisning. De, derimot, som har berømmet boken, er selv forfattere av fiksjonslitteratur, romanforfattere og skjønnlitterære forfattere. Forordet vil immunisere både forfatterne og bokens lesere mot den type kritikk som blant annet vi fremmer. Man polemiserer mot historikere som er altfor opptatt av kilder og fakta. Historikerne er ofre for en spesialisering som gjør at de ikke ”avdekker den underliggende kontinuitet og den samlede, enhetlige strukturen som finnes i kjernen av ethvert historisk problem” (s.342). Faghistorikere klarer ikke å frigjøre seg fra sitt fokus på fakta og kilder. Det har imidlertid denne boka gjort. Dens forfattere følger ikke historikernes fokus på kilder og fakta. De sier rett ut at i stedet for fakta er de opptatt av ”helhetlige” og ”omfattende” perspektiv. De illustrerer dette med et bilde: ”Fakta er kort og godt som stener som kastes i historiens vann, de forsvinner fort og ofte uten spor, men de lager ringer som – hvis man har tilstrekkelig perspektiv – gjør det mulig å fastslå hvor de traff vannet….Poenget er at ringene i vannet gir muligheter til å finne ting som ellers ville være tapt” (s.342).

I praksis betyr denne metoden at alle slags rykter, legender og tradisjoner – uansett alder og interesse hos de som viderefører dem – tillegges stor vekt. Boken vrimler av folkelige legender og rykter. Bak ethvert krav om å besitte informasjon, regner forfatterne med at det faktisk finnes et grunnlag. De argumenterer gjennomgående ut fra tankegangen ”ingen røyk uten ild”. De tar seg aldri bryet med å spørre om det kan påvises noen interesse eller fordel hos dem som produserer eller formidler rykter. Det er allment kjent at ikke minst kongehus har hatt interesse av å knytte sine aner til berømte bibelske personer og slekter. Slike spørsmål stilles aldri i denne boken, fordi man har valgt en metodisk tilnærming som tar det meste for god fisk. Ja, faktisk er det slik at jo mer ”sær” en påstått hemmelig tradisjon er, og dess lenger fra hendelsen den befinner seg i tid, dess mer verdifull anser disse forfatterne at den er.

En av de regler som historiefaget aldri vil oppgi, er at kilder som ligger begivenheter nært i tid, i utgangspunktet er å foretrekke fremfor dem som ligger fjernere i tid. Det er forskjell på kilder som ligger 50 år unna de begivenhetene de omtaler, og de som er blitt til 1000 år senere. Dette metodiske prinsipp settes i boken stadig til side, og ikke tilfeldig. Man har med illustrasjonen om ringene i vannet vist hvordan man gjennomgående tenker historisk naivt. Denne historiefagets regel, som forfatterne nærmest latterliggjør, er ganske fornuftig. Det er slike regler som har bidratt til at historiefaget i dag har den faglige prestisje det har, og som også gjør at vi i dag mener at vi vet mer om historien enn man gjorde før dette prinsippet ble praktisert. Forfatterne av denne boken praktiserer en form for ”historisk” forskning som metodisk befinner seg på stadiet før utviklingen av moderne historievitenskap.

Bokens metode er også tydelig å observere i dens fremstillingsstil. Historiske og fortolkningsmessige ”kanskje” og ”hvis” opptrer i hopetall. Når imidlertid disse summeres opp – ut i fra det helhetsperspektiv forfatterne mener å ha – blir alle ”kanskje” og ”hvis” strøket, og luftige hypoteser omtales som om de var fakta. Denne fremgangsmåten er tydelig på for eksempel s.334-335. 343. 372. 375-376. 379. 385. Et annet eksempel på forfatternes bruk av fri fantasi som metode finner man på s.57-58. Her nevnes et maleri av en Poussin, der det er avbildet en grav med innskriften ET IN ARCADIA EGO (”OG JEG I ARKADIA”). Ut fra omstokking av bokstavene (ringt inn som forslag av en TV seer!) lager de en ny innskrift: I TEGO ARCANA DEI (”FORSVINN! JEG SKJULER GUDS HEMMELIGHETER”). Til dette sier de: ”Vi var tilfredse, og samtidig pirret av denne oppfinnsomme varianten. Vi forstod ikke den gang hvor usedvanlig riktig den fremkomne advarselen var” (s.58). Dette er ”forskning” som går Indiana Jones en høy gang!

Gjennom noter og en fyldig bibliografi gir boken seg ut for å være vel dokumentert; noe den gjennomgående ikke er. Det formelig vrimler av udokumenterte ”det sies at”, ”etter det som sies…”, ”seiglivede rykter vil ha det til…” Bibliografien er av svært vekslende karakter; her blandes fiksjonslitteratur og seriøse forskere sammen. Av bibelforskere nevnes et fåtall, og ingen bøker fra de siste 20 årene.

Det nye testamente og keiser Konstantin

Samlingen av de nytestamentlige skrifter er i følge forfatterne av boken et uttrykk for maktkirkens undertrykkelse av annerledestenkende. Dette er også deres forklaring på at fortellingen om Jesu giftermål og hans etterkommere er totalt ukjent i hele den oldkirkelige perioden. Forklaringen er at alle kildene som inneholdt denne historien, ble utslettet av keiser Konstantin og hans maktkirke under kirkemøtet i Nikea 325 e. Kr.

Det forfatterne her gjør, er at de finner opp to historiske ”fakta” som gjensidig forutsetter hverandre, men som begge er totalt uten kildegrunnlag i oldtiden. Først hevder de at det fantes fortellinger om Jesu etterkommere. Så hevder de at når dette ikke kan bekreftes i kilder fra oldtiden, er det fordi kildene som fortalte denne historien, ble utslettet av Konstantins kirke. Ingen av disse påstandene har noe som helst kildegrunnlag. Det forfatterne her gjør, kan sammenlignes med følgende: Jeg påstår at det sitter en svart katt i gyngestolen min. Når en gjest innvender at han ikke kan se noen katt der, forklarer jeg at det er fordi en trollmann har gjort katten usynlig. Det er uten videre klart at med dette som metode kan man bevise omtrent hva som helst. Det er også ganske innlysende hvorfor ingen historiker av fag har kunnet ta disse forfatterne alvorlig.

Det faktiske forhold er at verken Konstantin eller kirkemøtet i Nikea hadde noe som helst med avgrensningen av nytestamentlige skrifter å gjøre. Forfatterne røper at de heller ikke er helt sikre på dette, for på s. 399 kommer de i skade for å si at det var kirkefaderen Ireneus som avgrenset Det nye testamente (på 180-tallet e.Kr.)! Det siste kommer i det minste den historiske sannhet en god del nærmere, men heller ikke det er korrekt. Hvilke skrifter som skulle bli med i Det nye testamente, og hvilke ikke, ble aldri vedtatt på noe kirkemøte eller av noen enkeltperson, men var resultatet av en prosess der mange menigheter i alle deler av kirken var inne i bildet, og der utvalgskriteriene var helt åpne og faktisk svært fornuftige: Skrifter fra det første århundre e.Kr., som ble ansett som forfattet av apostler eller deres medarbeidere, ble regnet som troverdige. Andre skrifter, brev eller ”evangelier”, som var forfattet senere, ble ikke tatt med, enten de stemte med de nytestamentlige skriftene i innhold eller ikke. Denne prosessen var i hovedsak avsluttet lenge før Konstantin, og lenge før hans ”maktkirke” var etablert. Det var martyr-kirken, ikke maktkirken, som gav oss Det nye testamente. Og martyr-kirken hadde ingen sentral maktinstans som kunne utrydde og undertrykke alternative skrifter. Hvilke alternative skrifter som fantes i det annet og tredje århundre e. Kr., har vi faktisk ganske god kunnskap om. Heller ingen av dem inneholder noe om Jesu angivelige kjødelige etterkommere.

At forfatterne her motsier seg selv og ikke har oversikt over sine forskjellige påstander, er intet enkeltstående tilfelle. Ifølge forfatterne var det først på kirkemøtet i Nikea 325 e. Kr. at det ble avgjort at Jesus var guddommelig. Forfatterne har her øyensynlig glemt at de på side 397 sa at det var Paulus (i 50-årene e. Kr.) som i sine brev gjorde Jesus til Gud!

Generelt hevder forfatterne at det på Konstantins tid (altså de første tiår av 300-tallet), foregikk en storstilet utrenskning av alternative skrifter, og at de vi nå har i Det nye testamente var gjenstand for en like storstilet sensur og omskrivning. Forfatterne synes ukjent med det elementære faktum at så godt som alle nytestamentlige skrifter er bevart til denne dag i håndskrifter som er skrevet flere tiår før år 300, altså lenge før den påståtte konstantinske sensur. Det er teksten i disse førkonstantinske håndskriftene som i hovedsak ligger til grunn for moderne bibeloversettelser.

Forfatterne anfører som nærmest sensasjonelt at Markus-evangeliet slutter på to måter i håndskriftene. De fleste håndskrifter slutter med vers 20 i kap. 16, mens noen av de eldste slutter allerede i vers 8 i samme kapittel. Dette, som i over 150 år har hørt med til alle teologers barnelærdom, og som det er tatt høyde for i alle moderne bibelutgaver ved at versene 9-20 er satt i parentes, presenteres i boken som det slående bevis på at Markusevangeliet ble ”redigert, sensurert og omskrevet” (s. 352). I realiteten beviser fenomenet intet annet enn at den opprinnelige slutt på Markusevangeliet i 16,8 av mange ble oppfattet som svært abrupt, og at noen senere føyde til en slutt som bygger på de andre evangeliene og Apostlenes gjerninger. Dette skjedde høyst sannsynlig lenge før Konstantin; og han har altså heller intet med dette å gjøre. I hele evangeliet for øvrig, før 16,8, er det ingen tegn på den sensur-aktivitet som forfatterne hevder. Vi minner igjen om at de eldste håndskriftene er fra midten av 200-tallet.

Like meningsløs er forfatternes bruk av det såkalte ”Hemmelige Markusevangeliet” som bevis på omfattende omskriving av Markus på ordre fra Konstantin. På 1940-tallet oppdaget en amerikansk forsker (Morton Smith) en tekst som var skrevet på innbindingen til et annet manuskript i et bibliotek i Midt-Østen. Teksten ga seg ut for å være et brev av Klemens av Aleksandria (ca. 180 e.Kr.) angående et angivelig hemmelig skrift. Forfatterne gjengir prisverdig den teksten som Smith fant (s.349-351). Smith har selv ment at det han fant var et hemmelig Markusevangelium. Ingen andre enn Smith har sett manuskriptet, og han fant det aldri igjen selv heller. Det eneste som finnes er Smiths eget avskrift. Det debatteres om det er ekte eller hvem som har lurt hvem i denne forbindelse. La det ligge her; det er knapt mulig å vite med sikkerhet. Forfatterne av Hellig blod, hellig gral vet imidlertid altfor mye på bakgrunn av dette fragmentet. Klemens skriver nemlig i følge denne omstridte teksten at Jesus i Betania møtte en kvinne hvis bror nettopp var død. Jesus gikk med henne til graven, og ropte på ham. Den unge mannen kom ut av graven. Han inviterte Jesus med hjem til seg, for han var rik. Han gikk kledd i et likklede, og Jesus ble hos ham om natten og lærte ham hemmeligheten om Guds rike. En bibelleser vil her kjenne igjen Lasarusfortellingen fra Joh 11 (kanskje også Joh 3 om Jesus og Nikodemus som samtalte om Guds rike nattestid), noe forfatterne riktig påpeker. Dette er ukontroversielt; derimot er det ikke selvsagt hva man kan bygge på en slik oppdagelse. Forfatterne av boken konkluderer ut fra dette at fortellingen om Lasarus er fjernet fra Markusevangeliet. Til dette er det minst to ting å si: A) Forholdet mellom Markusevangeliet og Johannesevangeliet (den eneste evangelist som har denne fortellingen) er i følge stor samstemmighet blant bibelfortolkere slik at Markus er skrevet tre til fire årtier før Johannesevangeliet. Allerede det gjør resonnementet vanskelig. B) Vi har mange eksempler på såkalte evangelieharmonier i oldkirken; altså evangelieutgaver hvor man kombinerte fortellinger fra ulike av de fire evangeliene i Det nye testamente. Den enkleste måten å forklare tekstfragmentet fra ”Den hemmelige Markus” på, er å anta at dette var en tekst som kombinerte fortellinger fra Markusevangeliet med fortellinger fra Johannes, og at en slik harmonisert utgave av Markus må stamme fra tiden etter både Markus og Johannes, altså det annet århundre. Og uansett hvordan man forklarer dette, er det ingen ting i dette som kan brukes til å vise forfatternes tese om et Jesusdynasti som kirken har renset bort fra tekstene

Johannesevangeliet og gnostiske evangelier: kilder til Jesu ekteskap?

Vi har ovenfor nevnt forfatternes hovedforklaring på at hele det antikke kildematerialet er ukjent med fortellingen om Jesu etterkommere: En storstilet kirkelig sensur under Konstantin sørget for at alle slike kilder ble utryddet. Men her motsier forfatterne seg selv. De er nemlig klar over at vi har mye kildemateriale i behold som utvilsomt måtte ha falt som offer for en slik eventuell utryddelse. Og da ville det vært meget kritisk for forfatternes hovedtese, dersom vi heller ikke i disse kildene finner spor av en slik fortelling. Det gjør vi faktisk ikke, men forfatterne prøver å gi inntrykk av det motsatte.

For å vurdere dette, må vi si litt om disse kildenes karakter. Det dreier seg stort sett om gnostiske tekster, ofte evangelie-aktige tekster som Maria Magdalena-evangeliet og andre. Noen av disse tekstene er skrevet i det annet århundre etter Kristus, eller senere, og bygger for en stor del på de nytestamentlige evangeliene. At de er gnostiske, betyr blant annet at de er preget av en særegen form for mystikk, og at de konsekvent avviser det materielle skaperverk som ondt. (Dette går igjen hos de katariske kjetterne på 1200-tallet i Frankrike, som forfatterne korrekt påpeker). Gnostikerne avviste derfor ekteskapet og forplantningen, de mente dette var å gå i den onde skapergudens felle. Det er i disse skriftene – av alle! – at forfatterne av Hellig blod, hellig gral mener at man finner de beste historiske belegg for at Jesus giftet seg og fikk barn! Det kommer av at de konsekvent misforstår språkbruken i disse skriftene. Det er et velkjent fenomen at mystikere som er asketer og avviser konkret sex, ofte bruker et sterkt erotisk språk når de omtaler åndelige relasjoner. Dette finner vi også i noen av de gnostiske tekstene. Dette er sannsynligvis forklaringen på at allerede noen av kirkefedrene, som leste de samme tekstene, på feilaktig grunnlag beskyldte gnostikerne for å være seksuelt løsslupne. Baigent & co gjør seg skyld i den samme misforståelse av de gnostiske tekstene, slik at de tar dette mystiske erotiske språket helt bokstavelig. Er det noe som ville fylt de gnostiske forfatterne av disse tekstene med den største avsky, så er det tanken på at Jesus skulle ha giftet seg og fått barn. Og derfor er det da heller intet, intet som helst, i disse tekstene som så mye som antyder noe slikt. Det er et ganske stort paradoks at når Baigent & co skal finne antikt kildemateriale som skal bevise en mer menneskelig, en mindre guddommelig Jesus, da går de til kildemateriale som fullstendig tar fra ham hans menneskelighet og gjør ham til ”ren” guddom.

Bedre går det ikke når de også forsøker å benytte Johannesevangeliet i Det nye testamente som ”bevis” på Jesu ekteskap med Maria Magdalena. Fordi forfatterne på forhånd ”vet” at dette var tilfelle, er de overbevist om at fortellingen i Johannes kap. 2 om bryllupet i Kana, i virkeligheten handler om Jesu eget ekteskap med Maria! Som enhver bibel-leser vil kunne se, er dette ren innlesning i fortellingen av noe som ikke engang er antydet der. At det var store mengder vin i bryllupet (forfatternes argument for at det var et ”kongelig” bryllup) vet man bare dersom fortellingen om dette hos Johannes er troverdig, men er fortellingen troverdig, taler den helt åpenbart ikke om Jesu eget bryllup. Her prøver forfatterne å få både i pose og sekk, og viser seg dessuten helt ukjente med moderne tolkninger av Johannesevangeliets sjanger og fortellingsteknikk. Som ellers, er det ingen grenser for hva forfatterne ”vet”. Maria Magdalena var av Benjamins stamme, sier de, slik at ekteskapet mellom henne og Jesus var sammensmeltning av to ”dynastier”. Forfatterne innrømmer at Det nye testamente ikke sier ett ord om Maria Magdalenas avstamning, men de hevder, uten minste dokumentasjon, at ”i etterfølgende historiske overleveringer er hun … tillagt kongelig avstamning.” Om vi nå, for argumentets skyld, forutsetter at slike overleveringer fins, ville det i tilfelle bety at også Maria Magdalena ble hevdet å være av kongsslekten, Davids ætt, og følgelig tilhøre Juda stamme (som David), ikke Benjamins. Vi har ingen jødiske kilder som beviser noen forventning om en konge av Benjamins stamme. Forfatterne konstruerer her helt på frihånd, ut fra det de synes kunne ”passe”. Og det gjør de på lignende måte gjennom hele boken.

Døde Jesus på korset?

Baigent & co er temmelig overbevist om at Jesus ikke døde på korset, og at han var i live minst 15 år etter korsfestelsen. Men de er klar over at de kildene de her bygger på, er så sene og upålitelige at de ville gjøre seg svært sårbare om de satset særlig mye på dette kortet. De har derfor helgardert seg med antydningen om at Jesus kanskje døde på korset allikevel, og at han hadde en sønn før korsfestelsen, nemlig – Barabbas! Igjen er forfatterne helt uten kildebelegg for dette, men de synes åpenbart at det er et godt nok argument at dette i og for seg kunne tenkes å være tilfelle! At Jesus ble korsfestet ca. 30 år gammel, men allerede hadde rukket å bli far til en sønn som var gammel nok til å ha blitt arrestert som jødisk geriljakriger mot romerne – vel, helt umulig er det vel ikke, men direkte sannsynlig kan man knapt si det er. Og når ble det et godt historisk argument at siden noe ikke er absolutt umulig, så har det faktisk skjedd?

Det står ikke mye bedre til med forfatternes andre alternativ, at Jesus overlevde korsfestelsen. De gjør mye ut av at Josef av Arimatea ber Pilatus utlevere Jesu soma. Dette greske ordet betyr ifølge forfatterne et levende legeme, og beviser at Josef visste at Jesus hadde overlevd korsfestelsen. Pilatus, derimot, trodde feilaktig at Jesus var død, og taler derfor om hans ptôma, det vanlige ordet for lik. Hvis forfatterne hadde tatt seg bryet med å slå opp i en gresk ordbok, ville de ha oppdaget at soma ofte også betyr lik, hos Homer har det alltid denne betydningen.

Igjen går forfatterne til gnostiske kilder for å finne støtte for sin teori. De glemmer på nytt at det er en mer menneskelig Jesus de er ute etter, og beviser at han ikke døde på korset ut fra gnostiske kilder. Disse kildene benekter eller problematiserer Jesu død med den begrunnelse at den var uforenlig med hans guddommelighet. Ifølge disse kildene var det ikke bare døden på korset som måtte benektes. Også Jesu menneskelige fødsel og hans fysiske kroppslighet hadde disse kildene store problemer med. Og disse kildene mener Baigent & co tegner et historisk mer troverdig bilde – og at de viser oss en mer menneskelig Jesus.

Konspirasjonsteoriens største problem

Forfatterne av Hellig blod, hellig gral følger konsekvent det prinsipp at de forkaster den enkleste forklaring på historiske fenomener, og foretrekker ”mystiske” forklaringer. Den enkleste forklaring på at de antikke kildene er ukjent med noen fortelling om Jesu ekteskap med Maria Magdalena og at han fikk barn med henne, er at dette ikke skjedde. Baigent & co har en mer komplisert forklaring: Dette skjedde; grunnen til at vi ikke har noen kilder om det, er at denne del av kildematerialet ble utryddet av en kirkelig sensur på 300-tallet. Først dikter man opp en begivenhet som kildene er tause om, så dikter man opp en ny begivenhet som forklaring på kildenes taushet. Vi har med dette levert et argument for at bokens teori er uten dekning i det antikke kildematerialet, og at den gir en unødvendig komplisert forklaring på det. Men kan man også levere et argument for at bokens teori er direkte usannsynlig eller umulig i lys av oldtidens kilder? Vi mener det.

Argumentet er følgende: Vi vet en god del om hvilke ”alternative” syn som var på markedet i oldtiden, og som avvek fra den form for kristendom som etter hvert etablerte seg som den seirende. Hvordan vet vi det? Fordi kirkens ledere engasjerte seg i heftig debatt med disse alternative synene. Kirkens ledere i førkonstantinsk tid hadde ingen maktmidler de kunne bruke mot tilhengerne av slike avvikende syn. Ingen andre midler enn å diskutere saken, og argumentere mot det de betraktet som vranglære. Og det gjorde de. De valgte aldri den strategi å tie noe i hjel eller belegge det med taushet. Slike bøker ble etter hvert en egen sjanger, som vi gjerne kaller ”mot kjetterne”. Den som drev det lengst i så måte, en biskop på Kypros som het Epifanius, laget en oversikt over 80 (!) vranglærer, som han først fremstilte, og så argumenterte mot. Vi har derfor rimelig god oversikt over hvem som hevdet hva, når det gjelder alternative syn til kirkens ”offisielle”. Det avgjørende poeng i denne sammenheng er dette: Ikke noe sted i kirkefedrenes samlede skrifter refereres det til folk som hevder at Jesus giftet seg og fikk barn; ikke noe sted argumenteres det mot et slikt syn. Det ville man ventet, dersom det virkelig eksisterte noen som hevdet dette. Kirkefedrenes totale taushet om noe slikt er umulig å forklare, dersom en slik fortelling hadde eksistert i førkonstantinsk tid.

Et lignende problem har forfatterne med hensyn til sin egen teori om en stor konspirasjon i vår tid, ledet av den katolske kirke. Forfatterne plasserer indirekte alle forskere som ikke kjøper deres egen teori, innenfor denne katolske konspirasjonen. Da må de hevde at ikke bare katolske forskere, men også protestantiske, jødiske, ateistiske, og mange svært kirke- og kristendomskritiske forskere, alle er med i en stor katolsk konspirasjon. Som vi har sett: forfatterne selv innrømmer at alle forskere av fag, alle faghistorikere, uansett trosmessig posisjon, avviser denne bokens metode som uhistorisk. En påstand om at hele det internasjonale forskerlaug er offer for en katolsk konspirasjon, faller på sin egen urimelighet. Vettuge mennesker forstår at dette er nonsens.

Et siste spørsmål

Det mest interessante spørsmål som boken reiser er det kulturfenomen som både denne boken og Da Vinci koden er uttrykk for: Hva er det som fascinerer så mange ved denne type kvasivitenskapelig litteratur? Hvorfor får den så mange lesere? Hva kommer det av at til og med profesjonelle litteraturanmeldere i massemediene er så kunnskapsløse at de gir slike bøker glimrende kritikker?

Vi tror det er mange grunner til denne fascinasjonen. Bøkene er godt skrevet, og som fiksjonslitteratur kan de måle seg med mye annet. Så får de en ekstra dimensjon ved påstanden om at dette faktisk ikke er fiksjon, men vitenskap på høyt nivå – faktisk over vanlig historievitenskap! – og spennende forskning om den mest sentrale person i vår kultur, kristendommens hovedperson. Bøkene skyter mot en skive som mange lesere i utgangspunktet har et anstrengt forhold til: maktkirken, ortodoksiens voktere, de religiøse maktmenneskene. I slike bøker ”avsløres” disse som vokterne av et bedrag; og mange vil føle at kirkens makt minker når bedraget ”avsløres”. Når mange mennesker fascineres av slike bøker, og gjerne tror på dem, er det antakelig fordi de i utgangspunktet har stor sympati for forfatternes kirkekritiske agenda. De fleste av oss er slik innrettet at dersom vi liker konklusjonene, er vi tilbøyelig til å se svært velvillig på argumentene, selv om de måtte være aldri så usannsynlige og selvmotsigende. Blir de spennende anrettet, som i disse bøkene, og er vi i tillegg nokså kunnskapsløse på området, kan vi kjøpe mye.

Noen få anmeldere av disse bøkene har selv et uttalt kirke- og kristendomskritisk utgangspunkt, men er fagfolk på området, og har bedømt disse bøkene som kvasivitenskapelige og faglig uholdbare. Det tjener disse anmelderne til stor heder. De har lagt for dagen den intellektuelle integritet som kan være noe å strekke seg mot for oss alle.

Michael Baigent, Richard Leigh, Henry Lincoln, Holy Blood, Holy Grail 1982 (norsk utgave med nytt for- og etterord fra 1996 ble utgitt i 2004 av Bazar Forlag: Hellig blod, hellig gral).

Lynn Picknett, Clive Prince, The Templar Revelation: Secret Guardians of the True Identity of Christ 1997.

Margaret Starbird, The Woman with the Alabaster Jar: Mary Magdalen and the Holy Grail 1993.

Margaret Starbird, Goddess in the Gospels: Reclaiming the Sacred Feminine 1998.

Disse fire bøkene utgjør hele grunnlaget for Browns bilde av hva som er gangbare teorier i ”moderne forskning”, og rett som det er presenteres eksotiske teorier fra en av disse bøkene som synspunkter som er bevist av ”talløse” forskere. Men ingen av disse bøkenes forfattere er historikere av fag, og de teoriene som fremsettes i dem, har ikke støtte av noen faghistoriker noe sted på kloden. De aktuelle teoriene hevdes bare av disse bøkenes forfattere, og ingen andre. Like fullt hevder Brown at ”sannheten”, altså de svært eksotiske teoriene i disse bøkene, holdes skjult av en katolsk sammensvergelse. Han må da, logisk sett, hevde at alle fagfolk ved alle klodens universiteter, om de er jøder, agnostikere, protestanter eller ateister, alle er med i en sammensvergelse styrt av ”Vatikanet”.

3. Hovedtrekkene i Dan Browns bilde av historiske forhold i oldtid og middelalder har han hentet fra Baigent & Co’s Hellig blod, hellig gral. Avhengigheten her er så stor at to av Hellig blods forfattere, Baigent og Leigh, har gått til søksmål mot Brown for plagiat. De har imidlertid et problem. De hevder i Hellig blod at de – gjennom års ”forskning” – har avdekket nye historiske fakta. De presenterer ikke sin bok som en fiksjonsbok, men som en bok som presenterer historiske sannheter. Men man kan ikke plagiere historiske sannheter! Dersom forfatterne av Hellig blod har oppdaget ny historisk viten, har de ikke copy-right på den. Og da har de ingen sak mot Dan Brown. Dette har den tredje forfatteren av Hellig blod, Henry Lincoln, innsett. I et intervju på kanalen TLC 6. november 2005 sa han at ”the entire foundation of their idea [in Holy Blood] was based on a fraud: the Priory of Sion was a make believe organization created by Pierre Plantard (de Saint Clair), with make believe documents created by Philippe de Cherisey. Lincoln admitted Plantard told him de Cherisey created the documents, but felt the story was still important as people once believed it” (her gjengitt etter Gregory Beamers nett-blogg på msn for 6. November 2005. Full adresse: http://spaces.msn.com/members/gregorybeamer/PersonalSpace.aspx?_c01_blogpart=blogmgmt&_c=blogpart).

4. Hellig blod, hellig gral bygger sitt historiebilde på 2 – to! – kilder. (1) Den éne er Gérard de Sèdes bok Gullet i Rennes fra 1967. I denne boken lanserer de Séde en fortelling om den fattige landsbypresten Bérenger Saunière, som i 1891 angivelig fant fire pergamentruller under restaureringen av landsbykirken i Rennes-le-Château i det sydlige Frankrike. To av rullene gjengis i faksimile i boken, de to andre skulle angivelig inneholde ”genealogiske opptegnelser” og stamme fra henholdsvis 1244 og 1644. Disse dokumentene har ingen sett, den eneste som hevder deres eksistens, er Pierre Plantard, en fransk ultranasjonalist, royalist og høyreekstremist med klare nazi-sympatier, og en erklært antisemitt. Han brukte mesteparten av sitt liv til å bygge opp en myte om seg selv, og denne myten er forfatternes andre kilde. (2) Pierre Plantard hevdet at det første frankiske kongsdynasti, merovingerne (fra ca 450 til midt på 700-tallet) ikke hadde dødd ut, slik alle historikere hittil hadde trodd, men at de hadde etterlatt seg etterslekt, og at korsfarerhøvdingen Gotfred av Buillon på 1100-tallet var en merovinger. Han grunnla angivelig ”Sions-prioratet”, som en periode var samme orden som Tempelridderne, og som var en beskyttende organisasjon rundt merovingernes etterkommere. Pierre Plantard mente selv å være av merovingernes ætt, og fungerte både som ”ordenens” Stormester og dens tronkandidat. Det siste baserte seg på et stamtre han selv hadde utarbeidet (under pseudonym), der det fremgikk at han selv var kongs-sønn i direkte linje fra den siste merovingiske konge. Denne stamtavlen er for lengst avslørt som falsum. Likeledes har Plantard selv (under en rettssak i 1993 og under ed) avslørt at hans liste over Stormestre i Sions-prioratet (som inkluderer Leonardo Da Vinci, Isaac Newton, Victor Hugo og Claude Debussy!) var hans eget fantasiprodukt. Den myten han bygget opp omkring seg selv, gjorde han kjent gjennom fabrikerte dokumenter som han deponerte i Nasjonalbiblioteket i Paris. I Hellig blod tas alle disse dokumentene (”Prieuré-dokumentene”, s. 512–13) og det bildet de gir av historien, for god fisk. I disse dokumentene hevder Plantard bl.a. at merovingerne nedstammet fra Benjamins stamme i Israel. Benjaminittene utvandret på Davids tid, og utgjorde en viktig blodslinje frem mot den merovingiske kongeætten. Plantard ville – som ultrakonservativ katolikk – på denne måten skaffe seg en viss ”bibelsk” legitimitet som fransk konge.

5. I Hellig blod overtas ikke bare Plantards historiekonstruksjoner, men også hans politiske agenda. Forfatterne gjør seg til talsmenn for Sions-prioratets politiske ambisjoner: Så trette som menneskene i vår tid er blitt av politiske ideologier, herunder demokratiet, er tiden nå inne for at den rette kongen trer frem og tar makten over et forent Europa. Menneskene i vår tid er blitt modne for den tanken at politisk makt kan baseres på avstamning og blod (Hb s. 442–54). Men forfatterne av Hellig blod er ikke tilfreds med Plantards egen stamtavle for det merovingiske dynasti: at de nedstammet fra Benjamins stamme. De påtar seg derfor oppgaven å ”forbedre” Plantards avstamning. Stikk i strid med Prieuré-dokumentene hevder de at merovingerne nedstammet fra begge de kongelige dynastiene i det gamle Israel: Davids blodslinje og Benjamins! Dette hadde skjedd på den måten at Jesus – som var av Davids ætt – hadde giftet seg med Maria Magdalena – som var av Benjamins stamme. Ekteskapet mellom de to var av ”dynastisk” art, det forente de to kongelige blodslinjene, og Jesu og Marias etterkommere var dermed av dobbelt kongelig avstamning. Etter de dramatiske begivenhetene rundt Jesu korsfestelse rømte Maria Magdalena, hennes søster Maria, deres bror Lasarus, og deres slektning Josef av Arimatea, til Marseille i Frankrike, og her levde Jesu og Marias etterkommere videre, inntil én av dem på 400-tallet giftet seg inn i det merovingiske dynastiet, slik at dette fra da av ble bærer av blodslinjen fra Maria og Jesus.

6. Samtlige historiske påstander i forrige punkt er ren fiksjon. Historisk forholder det seg slik: (A) Maria Magdalena var én blant flere velstående kvinner som fulgte Jesus og hans disipler under deres vandringer i Galilea. Marias tilnavn Magdalena betyr ganske enkelt at hun kom fra den lille byen Magdala ved Gennesaretsjøen. Hun er således helt klart en annen person enn Maria fra Betania ved Jerusalem. Det var hun, ikke Maria fra Magdala, som var søster av Marta og Lasarus. I den østlige kirke har man klart holdt disse to Mariaer fra hverandre; de har hver sin helgendag. Men i den vestlige kirke ble de etter hvert blandet sammen og gjort til én og samme person. Ytterligere en tredje person ble også identifisert med Maria Magdalena, denne gang av selveste Pave Gregor i en preken i 591: den navnløse synderinnen i Simons hus (Luk 7). Om denne ”kombi-person” oppstod det i middelalderen en rik legendedannelse, like uhistorisk som kombi-personen selv. Disse legendene inneholdt også elementer som stammet fra fortellinger om en fjerde Maria, en egyptisk nonne på 400-tallet e. Kr. som levde de siste år av sitt liv som asketisk eneboer i ørkenen øst for Jordan. Det er legendene om henne som er svært lette å kjenne igjen i middelalderlegendene om Maria Magdalenas siste år i en hule i Frankrike. Beskrivelsen av landskapet rundt hulen stemmer godt med ørkenen øst for Jordan, men overhodet ikke med landskapet i det sydlige Frankrike. I middelalderlegendene om Maria Magdalena er hun asket, eneboer og ugift. Det forlyder intet om at hun hadde barn. Det fortelles derimot at hun i de siste tretti år av sitt liv utelukkende levde av nattverdbrødet, som ukentlig ble brakt henne av engler. Legendene om Maria er propagandafortellinger, dels inneholder de forherligelse av livet som nonne, dels forherliger de nattverds-sakramentet. Maria Magdalena var helt fra oldkirkens tid en svært populær helgen, under middelalderen nådde kulten av henne nye høyder, spesielt i Frankrike, hvor det på 1100-tallet var hele tre steder som gjorde krav på å ha hennes grav. Når Dan Brown i Da Vinci-koden hevder (s. 279) at kirken helt fra de første århundrer ”forbød hennes navns nevnelse” fordi kirken egentlig visste at Maria var mor til Jesu barn, er dette så motsatt de faktiske historiske forhold som det kan få blitt.

(B) Maria-legendene inneholder ingen omtale av Josef av Arimatea. Han er derimot en ganske sentral skikkelse i en annen krets av fortellinger som oppstod ved overgangen fra 1100- til 1200-tallet: gralsfortellingene. Disse ble både av forfatterne og leserne den gang oppfattet som rene fiksjonsfortellinger. De representerer begynnelsen på den europeiske roman, og handler i fiksjonens form om begivenheter i det første og andre århundre etter Kristus. Til denne tiden henlegges også den legendariske Kong Arthur av England og hans riddere. (Hvis kong Arthur overhodet har vært en historisk person, hørte han hjemme omkring 500 e. Kr.). Maria Magdalena forekommer overhodet ikke i noen av gralsfortellingene, og forbindes ikke i noen av dem med gralen. ”Gralen” er i den eldste fortellingen det fat som det innviede nattverdbrødet ligger på, i senere utgaver av fortellingen blir den først det beger som Josef av Arimatea samlet opp blodet i, da han tok Jesu døde legeme ned fra korset, til slutt identifiseres dette begeret med det som Jesus holdt i sine hender under den siste nattverd. Den implisitte identifisering av vinen med Jesu blod forutsetter den ortodokse kirkelige nattverdlære. Gralsfortellingene er i det hele tatt svært ortodokse, og inneholder ikke den minste antydning om at ”gralen” skulle henspille på ”blod” i en helt annen betydning enn Jesu blod i nattverden. Dette hevdes like fullt av forfatterne av Hellig blod. Fullstendig uten grunnlag i gralsfortellingene hevder de at selve ordet ”gral” oppstod ved en rent språklig misforståelse. Det opprinnelige ordet var sammensatt: sangraal eller sangreal, og dette ble feilaktig delt i de to ordene san og graal, ”hellig” og ”gral”. Men det sammensatte ordet betydde opprinnelig noe helt annet, nemlig sang real. Og dette betyr ”kongelig [real] blod [sang].” Det språklige misfoster ”hellig gral” sikter altså opprinnelig til ”det kongelige blod” fra Jesus som Maria var bærer av, da hun fødte hans barn, og siktet videre til videreføringen av Jesu blodslinje i det merovingiske dynasti. I Da Vinci-koden blir dette til påstanden: ”Gralen er en person” (s. 261). Gralen er Maria Magdalena! – Men teorien om sangraal som det opprinnelige ord holder ikke vann. I de eldste gralsfortellingene forekommer aldri det sammensatte ordet, men bare ordet gra(a)l alene. Det kommer av et latinsk ord for stor tallerken, gradalis, og betegner nettopp en slik gjenstand i de eldste fortellingene: den tallerken nattverdbrødet ble båret på. Forfatterne av Hellig blod er dessuten åpenbart ukjent med middelalderfransk. Blod het ikke sang, men sanc, der siste lyd ble uttalt som en tydelig k. Hadde ordet gral oppstått slik disse forfatterne hevder, skulle ordet vært kral, ikke gral.

Dan Brown overtar teorien om sangraal som kongelig blod, og om at gralen ikke betegner en gjenstand, for eksempel et beger, men en person og en blodslinje. Men han vil ha både i pose og sekk. Han går derfor tilbake til den forståelse Hellig blod har forkastet, nemlig at gralen allikevel sikter til begeret med Jesu blod. Denne beger-formen blir helt sentral hos Dan Brown: den svarer angivelig til et gammelt symbol for det kvinnelige, og gjenfinnes i Da Vincis ”nattverden” som den V som dannes ved at Jesus bøyer seg til høyre, og skikkelsen til venstre for ham bøyer seg til venstre. Men her må Brown simpelt hen bestemme seg. Gralen kan ikke både være et kongelig blod og et konkret beger, knyttet til nattverden. Ideen om at skikkelsen til venstre for Jesus ikke er apostelen Johannes – som vanlig antatt – med Maria Magdalena har Brown ikke funnet på selv. Den lanseres i Lynn Picknett og Clive Prince, The Templar Revelation, London 1997. I denne boken godtas påstanden om at Leonardo Da Vinci tilhørte Sions-ordenen, han hadde derfor interesse av å “smugle” Maria Magdalena inn i et ellers tradisjonelt nattverdbilde. Det Picknett og Prince åpenbart er uvitende om, er at det finnes et utall nattverdbilder fra samme tid og tidligere, malt av helt andre enn Leonardo, der skikkelsen nærmest Jesus på tilsvarende måte er skjeggløs og med feminine trekk. Dette var måten man i middelalderens og renessansens kirkekunst avbildet apostelen Johannes som en svært ung mann. Leonardo da Vincis avbildning av Johannes er med andre ord helt ”normal”; det finnes talløse eksempler på lignende gjengivelser av ham. Og Leonardo var ikke medlem av eller stormester i Sions-prioratet, for det eksisterte ikke på hans tid, og Plantards liste over stormestere gjennom tidene er hans egen fiksjon.

Påstanden om at Maria Magdalena var av Benjamins stamme savner et hvert grunnlag i hele det tilgjengelige kildemateriale, og er en ren konstruksjon av Baigent & Co. for å få deres egen teori til å gå opp med Plantards fiktive påstander om at merovingerne nedstammet fra Benjamin.

Påstanden om et ekteskap mellom en merovingerkonge og en etterkommer av Maria og Jesus på 400-tallet e. Kr. i Hellig blod er fri fantasi. (Se dokumentasjon av dette i Den ukjente Jesus, s. 102–104). Forfatterne overser dessuten at kongelige slektslinjer i antikken og middelalderen utelukkende ble regnet gjennom mannlige etterkommere, ikke kvinnelige.

7. Da Hellig blod i 1982 lanserte teorien om at Sions-prioratet var vokterne av ”hemmeligheten” om Jesu virkelige etterkommere, og at Pierre Plantard derfor hadde ”rett” til eneveldig kongeverdighet over et forent Europa, fikk franskmenn flest seg en god latter, og Pierre Plantard selv fikk svært kalde føtter. Her hadde han fått atskillig mer enn han noen gang hadde bedt om, og han benektet i flere intervjuer at han skulle være noen etterkommer av Jesus. Noe slikt hadde han aldri påstått, og noe slikt var heller ikke påstått i de pergamentrullene som var funnet i landsbykirken i Rennes le Château. Som vi allerede har sett, innrømmet Plantard i 1993 at hele Sions-prioratet var hans eget fantasiprodukt. Plantards litterære talsmann, Gérard de Sède, utga i 1988 en ny bok, der han karakteriserer Plantard som en plattenslager (fumiste) og hans påstander om sin merovingiske avstamning som fri fantasi. Da forfatterne av Hellig blod utga sin egen bok på ny i 1996, velger de å ikke nevne noe av dette med ett ord. De utgir boken fra 1982 helt uforandret, bare med et nytt for- og etterord der de forsøker å skape det inntrykk at de eneste som kom med kritikk av førsteutgaven var biskoper og andre med en kirkelig agenda. At deres eget kildegrunnlag i mellomtiden var avslørt som fabrikert av Plantard og hans venner, og at ikke en eneste faghistoriker på kloden hadde tatt boken deres seriøst, velger de derimot å overse.

8. Det gjør naturligvis også Dan Brown i Da Vinci-koden. Ikke bare det, han skaper i romanen det inntrykk at forfatterne av Hellig blod faktisk gir uttrykk for oppfatninger som i dag deles av alle ledende forskere i verden. Men på ett punkt har Brown åpenbart funnet Hellig blod helt uspiselig. Det gjelder Sions-prioratets – og dermed forfatternes egen – politiske agenda. Dan Brown er amerikaner, og har svært liten sans for kongelige dynastier og blodslinjer, og for avskaffelse av demokratiet i sin alminnelighet. I Hellig blod kunne han dessuten lese at Europas Forente Stater under den nye kongen av Jesu ætt ville kunne bli sterkere enn selv Amerikas Forente Stater (s. 452). Her har Dan Brown et dilemma. Enten eksisterte virkelig Sions-prioratet, og hadde da den politiske agenda som ”Priorats-dokumentene” sier at det hadde – Pierre Plantards agenda. Eller også er og var Sions-prioratet en ren fiksjon, og da står det enhver fritt å tilskrive det den agenda man selv måtte finne på. Dan Brown sier igjen som Ole Brum: ja takk, begge deler. Sions-prioratet eksisterer virkelig, men det har en helt annen agenda enn angitt i Priorats-dokumentene. Det har helt fra begynnelsen hatt en feministisk agenda. Eller ikke egentlig det heller: den egentlige agenda har vært å oppnå den mystiske forening med Gud som opptrer umiddelbart etter orgasmen under rituelt samleie.

”I antikken trodde man at mannen var åndelig ufullstendig inntil han hadde hatt omgang med det hellige kvinnelige. Den fysiske foreningen med kvinnen var den eneste måten mannen kunne bli åndelig fullkommen på, og til sist oppnå gnosis – kunnskap om det guddommelige. Siden Isis’ dager hadde sexriter vært ansett som mannens eneste vei fra det jordiske til himmelen. ”Gjennom foreningen med kvinnen,” sa Langdon, ”kunne mannen oppnå et høydepunkt da hjernen hans var helt tom, slik at han kunne se Gud” (Da Vinci-koden 340–41).

Til dette er det bare én ting å si: Brown tøver. I antikken, som i de fleste andre historiske perioder, har mystikerens opplevelse av forening med Gud vært knyttet til fullstendig avkall på sex. Dette gjaldt også gnostikernes form for mystikk. (Om gnostikerne, mer nedenfor). Brown – eller rettere sagt de forfatterne han her bygger på, M. Starbird og L. Picknett/C. Prince – gjør samme feil i forhold til de gnostiske tekstene som noen av de gamle kirkefedre gjorde. Mystikere som gir avkall på sex for gjennom det å nå frem til den mystiske gudsopplevelse, beskriver gjerne gudsopplevelsen selv i svært erotiske termer (brudemystikken). Noen av kirkefedrene valgte å ta dette bokstavelig, og mente derfor at gnostikerne egentlig var seksuelt løsslupne. Brown og hans forgjengere gjør samme feil.

Ifølge Brown var det en slik sex-kult Jesus og Maria Magdalena grunnla, og det er denne sex-kult Sions-prioratet hele tiden har voktet. Samtidig beholder Brown bildet av Sions-prioratet fra Hellig blod: at det handler om et kongsdynasti, og at ekteskapet mellom Jesus og Maria Magdalena var dynastisk, en allianse mellom de to jødiske kongsættene. Brown har åpenbart ikke innsett at hele tanken om en skjult kongsætt fra Jesus er blitt helt funksjonsløs i hans eget opplegg: hvorfor må en sex-kult være knyttet til de jødiske kongs-ættene? Gjennom å kombinere Starbirds og Picknett/Princes bilde av Sions-ordenen med det han finner i Hellig blod, har Brown skapt et misfoster av en orden som overhodet ikke henger på greip. Da Vinci-kodens Sions-orden er like fiktiv som resten av romanen.

9. Fordi Dan Brown har overtatt tanken om et ekteskap mellom Jesus og Maria Magdalena fra Hellig blod, og også tanken om en kongelig etterslekt fra dette paret – til tross for at begge disse ideene er blitt helt uten poeng, slik han selv har definert Sions-ordenens ”program” – blir Dan Brown nødt til å omskrive kristendommens eldste historie på nøyaktig samme måte som forfatterne av Hellig blod gjorde før ham. Siden ingen kilder omtaler noe slikt ekteskap, blir disse forfatterne tvunget til å hevde at kildene nok har eksistert, men de er blitt ødelagt eller gjemt av ”Vatikanet” eller Kirken (de to termene brukes om hverandre og dekker åpenbart samme fenomen). Logikken i dette resonnementet er den samme som i alle konspirasjonsteorier: Når det ikke foreligger historiske data om et fenomen som man hevder har eksistert, skyldes det at noen ondsinnet har utryddet disse dataene. Først postulerer man at A har eksistert, så postulerer man et nytt faktum B som kan forklare at vi ikke har data om A. Men både A og B er ren fiksjon, og motsies konsekvent av det kildematerialet vi faktisk har.

10. Da Vinci-koden påstår: Det var keiser Konstantin som under kirkemøtet i Nikea (325 e. Kr.) valgte ut de fire evangeliene vi nå har i NT, blant 80 da eksisterende evangelier. De øvrige sørget han for å få brent.

Faktum: Konstantin hadde ingen ting med avgrensningen av Det nye testamente å gjøre, det hadde ikke kirkemøtet i Nikea heller. Påstanden om at Konstantin sørget for å få brent andre skrifter som ikke kom med i NT, bygger på en misforståelse av noe Dan Brown har lest i Hellig blod (hans eneste kilde på dette punkt, og på mange andre): Her hevdes det at Konstantins forgjenger som keiser, den hedenske Diocletian, sørget for at alle hellige kristne skrifter ble brent under den store forfølgelse av kirken som han iverksatte. (Dette handler altså om brenning av de nytestamentlige skriftene, ikke de apokryfe, og forutsetter at Det nye testamente forelå som hellig skriftsamling lenge før Konstantin – hva det faktisk gjorde!). Derfor var det ingen nytestamentlige skrifter i behold da Konstantin kom til makten. Konstantin gav sine biskoper i oppdrag å lage nye manuskripter til erstatning for dem som var gått tapt, og de benyttet naturligvis anledningen til å lage redigerte og friserte utgaver som svarte til den nå gjeldende ortodoksi, fastsatt i Nikea: den guddommelige, ikke fullt menneskelige Jesus. Man må være klar over, sies det i Hellig blod, at intet nytestamentlig håndskrift er fra tiden før Konstantin (Hb, s. 403–404).

Her er det forfatterne av Hellig blod som tøver. Vi har tallrike håndskrifter fra tiden før Konstantin, foruten en svært stor mengde sitater fra nytestamentlige skrifter hos før-konstantinske kirkefedre. Dette materialet viser at tekstene ikke har endret seg på grunnleggende måte under Konstantin. I de før-konstantinske tekstene er Jesus like guddommelig som i de etter-konstantinske. Hellig blod er for øvrig litt inkonsekvent på dette punkt, fordi forfatterne kommer i skade for å røpe at allerede Paulus på 50-tallet beskrev Jesus som guddommelig. For øvrig har forfatterne av Hellig blod ikke peiling på hva debattene i Nikea dreide seg om. Det var ingen av deltakerne i Nikea som hevdet at Jesus ikke var guddommelig, at han bare var et vanlig menneske. Det debatten stod om, var nøyaktig hvordan Jesu guddommelighet var å forstå.

Dan Browns misforståelse (at det var Konstantin og ikke Diocletian som brente kristne skrifter) innebærer en helt anakronistisk forestilling om hvordan man forholdt seg til bøker i antikken. Tanken om utryddelseskampanjer mot visse bøker er helt malplassert i denne perioden. Alle de bokverk fra oldtiden som vi har i behold, Platons dialoger, Aristoteles’ bøker, de greske tragediedikterne, de romerske poetene og historikerne, osv., – alle disse har vi kun bevart i håndskrifter, altså avskrifter, som ble laget i den kristne middelalder. Håndskriftene ble skrevet av fromme munker i klostrenes skrivestuer, under oppsyn av abbeden. Hele den antikke litteratur har blitt bevart for oss gjennom middelalderens klostre – enten i Europa eller i Konstantinopel eller lenger øst. Det var nemlig aldri noe kristent ideal at kristne bare skulle lese de bibelske bøkene. Da keiser Julian den Frafalne omkring 360 e. Kr. ville ta fra de kristne muligheten for å lese andre bøker enn de bibelske, protesterte kirkens folk voldsomt. Forestillingen om forbud mot å lese bøker, eller fysisk ødeleggelse av uønskede bøker, for eksempel bokbål, er hentet fra den sene middelalderen, og hører ikke hjemme i oldtiden.

Det store problem i oldtiden var ikke å bli kvitt bøker, men å bevare dem. Blekk, papyrus og pergament var i utgangspunktet skjøre materialer. Oldtidens bokelskere hadde et lignende problem med lagring av tekst i disse mediene som vi i dag har med elektronisk lagring av tekst. Hvis ikke teksten tidsnok kopieres over på nye lagringsmedier, sørger tiden selv for at den forsvinner. Hvis en antikk bok ikke stadig på nytt ble avskrevet i samme takt som manuskripter gikk til grunne, forsvant den av seg selv. Det sørget materialenes forgjengelighet for, i tillegg til kriger, flommer, branner, mus, fukt, sopp, eller kort og godt flittig bruk. Jeg nevnte at kirken likevel klarte å ta vare på store deler av den antikke litteratur. Her var det altså ikke en rent passiv ivaretakelse det var snakk om, men faktisk en ganske aktiv, i form av stadig kopiering.

Kirken før Konstantin hadde i så måte ikke særlig store ressurser. Den klarte ikke en gang å ta vare på alle hovedverkene av kirkens egne teologer. Vi kan ta den store ortodokse teologen Ireneus (ca 180-90 e. Kr.) som eksempel. Han er særlig relevant i denne sammenhengen fordi han var den første til å sette en klar grense rundt de skriftene som skulle regnes som ”kanoniske”, altså regnes med til Det nye testamente. Av hans egne bøker har vi ikke bevart ett eneste gresk håndskrift. (Hovedverket hans er bare bevart i en dårlig latinsk oversettelse, og en annen av bøkene hans bare i oversettelse til armensk.) Dette betydde naturligvis ikke at kirken ”underslo” hans tekster, det skyldes at kopieringen av bøkene hans i dette tilfelle ikke holdt tritt med den naturlige ødeleggelsen. Vi kjenner titlene på tallrike verker av kirkens egne teologer som er gått tapt på denne måten. Hvilke bøker som gikk tapt, og hvilke som ble bevart, var ofte et spørsmål om de rene tilfeldigheter.

Dersom kirken likevel skulle hatt et ønske om å ”underslå” tekster den ikke likte, hadde den ingen praktiske muligheter for det. I sine første tre århundrer var kirken en liten og forfulgt minoritet i Romerriket, og hadde ingen kontroll over bokmarkedet, og ingen maktmidler til å utrette noe slikt. Og det var i denne perioden Det nye testamente ble avgrenset. Det skjedde i en tid uten noen kirkelig sentralmyndighet som alle adlød. Av alle de prosesser som fant sted i kirkens første århundrer, var avgrensningen av de nytestamentlige skriftene en av de mest ”demokratiske”.

Denne avgrensningen handlet IKKE om hvilke skrifter kristne skulle ha lov å lese, og hvilke ikke. Det var, som sagt, aldri noe kristent ideal bare å lese de nytestamentlige skriftene. Det avgrensningen handlet om, var hvilke kristne skrifter som skulle få status som hellige skrifter på linje med de gammeltestamentlige bøkene. Bare skrifter med denne status ble det lest fra – som Gud ord – under den kristne gudstjeneste. Faktum er at mange av de evangelie-aktige skriftene som ble produsert i det annet århundre e. Kr. og senere, og som vi gjerne omtaler som de ”apokryfe” evangeliene, var svært populære i kirken og ble mye lest, hele oldtiden igjennom, i hele middelalderen og like opp i vår tid. Tallet ”80” om disse apokryfe evangeliene har Brown fra sin egen fantasi; det dreier seg om langt færre.

11. Da Vinci-koden påstår: Heldigvis for oss var det noen av de 80 alternative Jesus-fortellingene som unnslapp Konstantins bokbål. Disse kjenner vi i dag som Dødehavstekstene og Nag Hammadi-tekstene. De gir oss det sanne bildet av Jesus: at han giftet seg og fikk etterkommere. Derfor har også ”Vatikanet” til alle tider gjort hva det kunne for å holde disse skriftene og kunnskapen om dem skjult. Disse skriftene er i dag offentliggjort i ett stort bind med tittelen ”De gnostiske evangeliene” (DV-k, s. 271).

Faktum én: Dødehavstekstene ble ikke funnet ”på 1950-tallet” (DV-k, 260), men i 1947. De inneholder ingen fortellinger om Jesus. De er rent jødiske, før-kristne tekster. Antakelig er samtlige av Dødehavsskriftene forfattet før tiden for Jesu offentlige virksomhet (ca. 28–30 e. Kr.). De foreligger i dag komplett offentliggjort i noen og tjue bind, med fellestittelen Discoveries in the Judaean Desert. Nå som alle tekstene er offentliggjort, forsvinner også ethvert grunnlag for den konspirasjonsteori som Michael Baigent og Richard Leigh har fremsatt i boken The Dead Sea Scrolls Deception (1991), nå nettopp utgitt i norsk versjon av det samme Bazar Forlag som utga Hellig blod og Da Vinci-koden. Her hevder forfatterne at utgivelsen av Dødehavstekstene gikk så langsomt som den gjorde i begynnelsen, fordi utgiverne var katolske prester, og de var redd for at noen av Dødehavstekstene inneholdt teologisk og historisk sprengstoff som kunne true kirkens tro. Dette var en problematisk påstand allerede da den ble fremsatt, i 1991. Men det er et drøyt stykke å utgi en slik bok på nytt i 2005, da den fulle offentliggjøring av Dødehavstekstene fullstendig river teppet vekk under påstanden om at de tekstene som enda ikke var offentliggjort i 1991, kunne inneholde ting som rokket ved den kristne tro.

Faktum to: Nag Hammadi-tekstene inneholder, stikk i strid med Browns påstander, ikke ett ord om ”gralen” eller noe ekteskap mellom Jesus og Maria Magdalena. De inneholder heller intet bilde av en mer ”menneskelig” Jesus enn det de nytestamentlige evangeliene gjør. Det forholder seg i virkeligheten nøyaktig motsatt. Det har sammenheng med at Nag Hammadi-tekstene, til forskjell fra Dødehavstekstene (som de ikke har noe til felles med), er gnostiske tekster. Gnostisismen var en antikk religionsform som vi møter klart bevitnet i kilder fra det andre århundre etter Kristus. De fleste av disse kildene bevitner en kristen gnostisisme, men det finnes også tekster der vi møter en jødisk eller en rent gresk gnostisisme. Felles for de gnostiske tekstene er at de blant annet gir uttrykk for et ganske negativt syn på det skaperverk som omgir oss. De gnostiske tekstene mener stort sett at dette skaperverket ikke er skapt av den høyeste gud, og at det egentlig skyldes en form for syndefall i den guddommelige, åndelige verden. Gnostikerne misliker den materielle siden ved den skapte verden, og de mener frelse består i å bli tatt ut av den konkrete, fysiske verden, og tilbake til den rent åndelige verden vi mennesker egentlig kommer fra. Det er vårt indre åndelige menneske som er det egentlige mennesket. Vår fysiske kropp er bare et mindreverdig hylster, og skal gå til grunne sammen med det materielle skaperverk for øvrig. Gnostikerne sa derfor ofte nei til sex, forplantning og ekteskap. I de gnostiske ”evangeliene” blir Jesus selv talsmann for disse ideene. Deres Jesus-skikkelse er en utsendt ånd fra den rent åndelige verden, sendt til menneskene for å gi dem den frelsende kunnskapen om at menneskene innerst inne er åndelige og kjenner sannheten i sitt indre. I de gnostiske gruppene var det antakelig en indre sirkel eller elite som selv levde i sølibat. De praktiserte dette som den høyeste og ideelle livsform for et åndelig menneske. Det ville vært tidenes antiklimaks om disse tekstene skulle sagt om Jesus selv – læreren fremfor noen – at han var gift og hadde barn! Noe slikt sier de da heller ikke. Browns problem er at han ikke selv har åpnet og lest en eneste av disse tekstene. Han kjenner dem utelukkende gjennom den svært misvisende omtalen de får i Hellig blod, og de to sitatene han finner der. Først overtar han et sitat fra Filipsevangeliet (et gnostisk skrift fra det tredje århundre etter Kristus, som i virkeligheten slett ikke er noe evangelium, men en katekisme-aktig gnostisk belæring), der det heter at ”Frelserens ledsagerske er Maria Magdalena”, og at Jesus ”ofte kysset henne på munnen.” Gjennom sin rimanfigur Leigh Teabing kommenterer Brown dette på følgende måte: ”Som enhver med kunnskaper om arameisk språk kan fortelle, betydde ledsagerske på den tiden bokstavelig talt ektemake” (DV-k, 271). Denne kommentaren røper mye om Dan Brown: Han har ikke peiling på aramaisk, han har ikke en gang så mye peiling at han vet at aramaisk er ganske irrelevant i denne sammenhengen. De eneste to relevante språk når det gjelder Filipsevangeliet koptisk (som den bevarte teksten av Filipsevangeliet er skrevet på) og gresk (som ganske sikkert er dette skriftets grunnspråk. Noen aramaisk tekst har sannsynligvis aldri eksistert). Det aktuelle ordet for ledsagerske, et gresk ord som er bevart i den koptiske teksten, har nokså eksakt samme betydning som det norske ordet ledsager eller følgesvenn, og brukes generelt om Jesu disipler, særlig den innerste krets. Og den koptiske teksten sier intet om hvor Jesus kysset Maria, her er teksten så skadet at den ikke er lesbar. (Men det vet ikke Dan Brown, fordi Hellig gral ikke nevner dette.) Derimot sier andre tekster at Jesus kysset sin bror Jakob på munnen. Siden dette er i gnostiske tekster, er det åpenbart at det ikke skal tolkes seksuelt. Kysset er tegn på nært åndelig fellesskap. Det var også praktisert mellom de vanlige kristne under gudstjenesten i de eldste menighetene. ”Hils hverandre med et hellig kyss,” sier jo allerede Paulus (Rom 16,16: 1 Kor 16,20; 2 Kor 13,12; 1 Tess 5,26). Det Jesus viste ved å kysse Maria, ifølge Filipsevangeliet, var at han regnet henne som en av sine nærmeste disipler, som kunne motta den frelsende kunnskap helt på linje med menn. Dette er også tendensen i det såkalte Mariaevangeliet, der Jesus tar Maria (antakelig Magdalena) i forsvar mot Peter, som finner det påfallende at Jesus skulle meddele til en kvinne noe som han holdt skjult for de mannlige disiplene. Men heller ikke i denne teksten finnes noe grunnlag for å hevde at Jesus skulle være gift med Maria, eller at hun gjøres til hoveddisippel og kirkens grunnlegger. De gnostiske gruppene var ikke særlig mer progressive i feministisk retning enn de andre kristne menighetene i antikken.

Både i Da Vinci-koden og i Hellig blod hevdes det at det var uhørt for en jødisk mann på Jesu tid å ikke være gift, følgelig var det et eventuelt sølibat som ville vært nevnt i tekstene, ikke det at han var gift.

Faktum tre : Sølibat var slett ikke uvanlig blant jøder på Jesu tid. Noen selotiske geriljakrigere levde uten familie (av praktiske grunner), en indre krets blant essenerne (hvorav Dødehavs-sekten antakelig utgjorde en del), betraktet sølibatet som den ideelle livsform. Dette var blant jødene ikke begrunnet i et nei til sex og forplantning, men var begrunnet i en intens forventning om verdens nære ende, slik vi også ser det hos Paulus i hans anbefalinger av den enslige livsform. Jesus selv omtaler den enslige stand i Matt 19,12: Noen har frivillig gitt avkall på ekteskap ”for himmelrikets skyld”. Dette er ikke et ideal for alle, føyer han til, ”den som kan, la ham ta det til seg.” Dette ville være et underlig ord i Jesu munn, dersom han selv levde som gift. Han ville da ikke selv ha levd opp til et ideal han anbefaler for andre, og da ville hans anbefaling hatt liten vekt.

12. Da Vinci-koden hevder: ”I tillegg til at de [Nag Hammadi-tekstene] inneholder den sanne gralshistorien [fortellingen om Jesu ekteskap med Maria Magdalena og hennes flukt til Frankrike med Jesu barn], omtaler disse dokumentene Kristi gjerninger i veldig menneskelige termer. I tråd med sin tradisjon for å spre usannheter gjorde Vatikanet naturligvis hardnakkede forsøk på å forhindre at disse skriftene ble offentliggjort. Hva annet kunne man vente?” (DV-k, 260).

Faktum: Nag Hammadi-tekstene inneholder ikke ett ord om ”gralshistorien”, og omtaler konsekvent ikke ”Kristi gjerninger” overhodet. Det vet enhver som har lest dem – men det har jo ikke Dan Brown. De fleste av de Nag Hammadi-tekstene som gjengir ord av Jesus, henlegger disse ordene til samtaler Jesus hadde med disiplene i tiden mellom hans oppstandelse og himmelfart. Det er ikke en jordisk, menneskelig Jesus med menneskelige behov og følelser vi møter i disse tekstene, tvert om. Det er en himmelsk ånd høyt hevet over alt slikt. Og motsatt: I alt det evangeliestoff vi har bevart fra antikken er det bare ett sted vi møter en fullt menneskelig Jesus som ikke bare har alle vanlige menneskelige behov og følelser, men som attpåtil innrømmer at det er noe han ikke vet. Og det er i de nytestamentlige evangeliene. Der og ingen andre steder.

Å hevde at Vatikanet har lagt hindringer i veien for publiseringen av Nag Hammadi-tekstene, er tøv. Vatikanet var ganske enkelt ikke involvert. Her skriver Brown på ren auto-pilot: Siden Vatikanet ”alltid” har forsøkt å hindre at den store hemmeligheten ble kjent, så har de sikkert også gjort det her. ”Hva annet kunne man vente?”

13. Da Vinci-koden hevder: Tempelridderne fant fire kasser med dokumenter ”under Salomos tempel”. ”I disse kassene skal opprinnelsesdokumentene finnes – tusenvis av sider med uberabreidede dokumenter fra tiden før Konstantin, skrevet av de tidlige tilhengerne av Jesus, som dyrket ham som en helt og holdent menneskelig lærer og profet. Det ryktes dessuten at et av dokumentene i skatten er det legendariske Q-dokumentet – et manuskript som til og med Vatikanet innrømmer at antakelig eksisterer. Det skal være en bok om Jesu lære, muligens skrevet av ham selv.” ”Et annet dokument med eksplosivt innhold som man antar finnes i skatten, er et manuskript som kalles Magdalenas dagbok – Maria Magdalenas personlige beretning om hennes forhold til Kristus, hans korsfestelse, og hennes egen tid i Frankrike” (DV-k, 282–82).

Dette er antakelig høydepunktet i Browns mange forsøk på å utgi egen fri fantasi som historiske fakta. Den lille fjæren som her er blitt til fem høns, er en formodning som fremsettes i Hellig blod: Det virker sannsynlig, sier forfatterne her, at tempelridderne (som de feilaktig tror var en gren av Sions-priratet) gjorde utgravninger på tempel-området, og at de fant dokumenter der som styrket deres overbevisning om at de voktet Jesu etterkommere. Dette er en fantasifull antagelse som forfatterne ikke leverer noe kildebelegg for (se særlig Hb, 441). Hos Brown blir dette altså en etablert sannhet, og Brown ”vet” nå også atskillig om disse fiktive kassenes fiktive innhold. Hva ”Q-dokumentet” faktisk er, har han åpenbart ingen anelse om. Maria Magdalenas dagbok har han selv funnet opp, ingen har hørt om den før Brown.

Konklusjon: Det emnet jeg fikk oppgitt å skrive om, var ” Fiksjon og fakta i Da Vinci-kodens fremstilling av kristendommen.” Etter det vi nå har sett, er konklusjonen ganske enkel: Dan Browns fiksjons-thriller inneholder mye god fiksjon – og bare det. Det som i denne boken presenteres som historiske fakta, fremforsket av verdens ledende forskere, er like fiktivt som resten av boken. Da Vinci-koden inneholder kun fiksjon, ingen historiske fakta.

I mai 2004 kom en spenningsroman på norsk som skulle lage store overskrifter i avisene med sine sensasjonelle avsløringer. Mange av dere har kanskje lest Davincikoden og de fleste har hvert fall hørt om den. Visste dere at Jesus egentlig var gift og fikk barn? At en mystisk hemmelig orden kalt Sionsordenen – hvor Davinci, Newton med flere var med og at de fordekte sannheten om Jesu etterkommere gjennom i 2000 år? Eller at kirken selv konspirerer i stor stil, gjennom systematisk knebling av avvikende evangelium og suspekte kirkemøter? Og ikke minst at Jesus aldri døde på korset?

Dette påstås av Brown. Han ble hyllet for å ha gjennomført en fantastisk research, men det viser seg at ideene i veldig stor grad er hentet rett fra Hellig Blod, hellig gral fra 1982. Han har og hentet noe fra 3 andre bøker. Det som er felles for alle fire bøker som har vært hans ”store research”, er at ingen av dem er skrevet av fagfolk, og at bøkene deres inneholder like mye fakta som en episode av x-files.

I hovedsak utbroderer Brown teorier fra Hellig blod, hellig gral – og denne kalles i mediene og for eksempel av Skavland som fagboka som Davincikoden bygger på. Riktignok er ikke forfatterne av Hellig gral historikere eller kunsthistorikere, og deres research holder på ingen måte mål faglig sett, men la oss likevel se litt på innholdet i denne boka og i Davincikoden.

For å få ting til å stemme må forfatterne bryte all historisk metodikk. Det har gitt dem to store fordeler: De kan hevde hva de vil, siden de ikke trenger underbygge det på forsvarlig vis. Dermed kan de lage de store sensasjoner. For det andre har de stått uimotsagt i offentligheten siden ingen faghistorikere har giddet behandle teoriene seriøst. Dermed har ideene fått spredt seg, og siden de fleste av oss ikke har veldig faglig innsikt, har mange tatt spekulasjonene til sitt bryst. Jeg vil ikke her ta en grundig gjennomgang av alle feil, til det har vi andre glimrende kilder, men nevne noen av pilarene de bygger på. De har på vilkårlig grunnlag valgt å tolke middelalderromaner billedlig, at de egentlig mener noe annet. Videre tar de direkte språklig og litterært feil i spekulasjonene om at sangraal skal leses som kongelig blod i stedet for hellig gral uten at jeg skal si mer om det nå.

Sionsordenen

For å ta Sionsordenen som et litt nøyere eksempel: Denne ideen bygger på dokumentene til Pierre Plantard. Han ble født i 1920 i Paris, og i starten av andre verdenskrig starta han 2 høyreekstreme, nasjonalistiske og antisemittiske foreninger. Foreningene var stengt for jøder, i mot Frankrikes demokratiske system og langt på vei fascistiske. Målet var å gjeninnføre kongedømmet, og medlemmene var stort sett oppdiktet. I 1956 stiftet han Sionsordenen, som ikke har noe med Jerusalem å gjøre men et lokalt Sion ikke så langt fra Geneve. Formålet var rent politisk. Den ble raskt nedlagt, men gjennoppstod i 1962 etter hans andre soning i fengsel for bedrageri, og nå med litt mer oppblåst målsetning: Nå presenterte han seg som den rettmessige arvingen til merovingerkongeætten og han og kona diktet en slektsoversikt som skulle vise dette. For å gjøre seg mer troverdig koblet han også dette til den populære myten omkring landsbypresten som plutselig fikk råd til så mye. Jeg skal ikke her gå innpå fakta og fiksjon i den myten her. Det er her nok å si at allerede i 1971 stod han fram som hadde lagd de falske dokumentene om Sionsordenen og dens stormestre og innrømmet det. Litt etter ble det og slått fast at slektstavlen var oppspinn. Sionsordenen ble igjen nedlagt, men oppstod en tredje gang i 1989. Men i 1993 måtte Plantard under ed innrømme at alt bare var hans egen fantasi. Dermed døde Sionsordenen – som altså hadde eksistert i perioder gjennom vel 30 år men for det meste i Plantards hode.

Problemet er at fantasiene har levd videre, blant annet gjennom Hellig blod hellig gral. De spant i tillegg videre og koblet slektstreet helt tilbake til Jesus. Boka ender med å argumentere for et all-europeisk teokratisk monarki med Jesu etterfølgere som Plantard på tronen! Dan Brown er lur nok til å kamuflere de fleste spor etter Plantard og han fokuserer i stedet på Sionsordenen som noe som fremhever det feminine i stedet for noe som skal sikre politisk makt til en europeisk konge.

Det påstås i romanen at Jesus gifter seg med Maria Magdalena, de får barn, han blir bare bedøvd på korset og frakta i sikkerhet. Senere reiser Maria og den øvrige familie til Frankrike. Barna gifter seg etter hvert inn i kongeslekta der. Jesus dør i Masada når romerne inntar festninga – 80 år gammel. Som et belegg for giftemålet hevder de at bryllupet i Kanaan er Jesus og Maria sitt. Men hvorfor står det vitterlig da at de var gjester? Og hva bygger den gjetningen på? Fascinerende fantasi kanskje men uten fnugg av historisk eller litterært belegg. Om vi nå skulle ta påstandene på alvor; hvorfor finnes det da ikke en eneste kilde i fra oldtiden som nevner det? Tvert i mot bekrefter alt av historisk materiale – både i og utenfor Bibelen og kirken – at Jesus faktisk levde, ble korsfestet og døde i Jerusalem. Så kan vi jo bruke logikk og fornuft og spørre oss hvorfor i all verden ville disiplene om de hadde arrangert en konspirasjon og visste Jesus levde la seg torturere og dø om det ikke var sant at Jesus døde og stod opp igjen?

Forfatterne aner vel at de har svært spinkle bibelske referanser til ideene de framlegger, så de spinner rundt konspirasjonsteorien om de bortgjemte kilder og skumle kirkemøter. Det påstås at kirken og Konstantin etter kirkemøtet i 325 ødela skrifter som ikke passet dem. De finner opp to ”fakta” som gjensidig er avhengig av hverandre, men uten noe som underbygger dem. Det ene er at det fantes fortellinger om Jesu etterkommere, og det andre at kirken utslettet slike skrifter. For å låne et bilde av Oscar Skarsaune: Det er som jeg påstår at jeg har en svart katt i hånda mi. Så kan du si at du ser ingen svart katt. Nei, men det er fordi en trollmann har gjort den usynlig. Da kan vi ”bevise” hva som helst, men selvsagt tar ingen historiker eller vitenskapsmann slik seriøst. Det blir for så vidt ekstra malplassert å påstå at kirken drev boksensur, fordi den ikke hadde som ideal at de kristne bare skulle lese Bibelen. Det var fromme munker som i middelalderen sørget for å skrive av og ta vare på oldtidens litteratur som Homer, Platon og Aristoteles. Først sent i middelalderen begynte bokbrenning å forekomme.

La oss se litt på fakta om kirkemøtet i Nikea. Det ble sammenkalt av keiser Konstantin som ønsket å holde på kristendommen som et samlende fundament for romerriket. Ett brennbart spørsmål her var hvordan forholdet mellom Faderen og Sønnen skulle forstås, og var foranledet av at presten Arius hadde kommet med uttalelser om Jesus som skapt av Gud m.m. som møtte sterke motreaksjoner i kirken. De formulerte først en uttalelse kun bygd på Bibelen som alle samlet seg om, men så brukte arianerne denne bekjennelsen for å forfekte sitt syn – og dermed formulerte de en ny utgave med mange antiarianske trekk; som for eksempel ”født ikke skapt”. Denne var det noen veldig få som ikke ville underskrive – Arius selv og noen få etterfølgere av ham. Men et veldig stort og nesten enstemmig flertall gikk god for at dette var en saksvarende og god måte å formulere den kristne tro på. Realiteten i forhold til Konstantins innflytelse er at han slett ikke hadde så stor makt over kirkemøtet: Han var faktisk på den tapende arianske fløyen sammen med mange andre maktmennesker i hæren og blant de rike! På kirkemøtet var det for øvrig ingen som bestred Jesu guddommelighet, og det var ingen kampvotering over hvilke skrifter som skulle være med i Bibelen. Uenigheten bestod av forholdet mellom Faderen og Sønnen – og om sønnen var av samme vesen som faderen. For øvrig ble det tatt opp mindre ting som hvordan man forholdt seg til de frafalne under forfølgelsene av den forrige keiseren, kirkeordning og når påsken skulle feires.

Bibelens kanonisering

I forhold til Bibelens kanonisering så ble ingen skrifter brent av kirken, men det ble lagd en liste over hvilke bøker man leste fra under gudstjenestene. Men denne listen var i realiteten avgjort lenge før, ikke av maktkirken eller statkirken men martyrkirken under forfølgelse, hvor menighetene så på hvilke skrifter som virkelig var skrevet av apostlene eller læresvenner av disse. For øvrig har forfalskningene og de kjetterske skriftene aldri vært skjult av kirken, men det ble uinteressant å kopiere dem for hånd siden de ikke var i bruk. Dermed ble de naturlig nok ikke spredt mye. Mange av disse skriftene hadde gått helt i glemmeboka om de ikke hadde blitt nevnt og referert til av kirkens apologeter.

En typisk myte er at Bibelens nye testamente er skrevet mange hundre år etter Jesu død. Men forskerne er nesten samstemte i at de er skrevet ca mellom 54 og 110. De er nedskrevet i en kultur hvor den muntlige overlevering var veldig nøyaktig og høyt skattet. Dessuten omhandlet de altså en så nær fortid at mange folk rundt omkring hadde anledning til å korrigere om noe av innholdet var åpenlyst galt – da det fremdeles levde mange øyevitner. Allerede “de apostoliske fedre” som man kaller generasjonen etter apostlene siterte i sine brev fra NT – og ikke fra noen andre glemte eller gjemte skrifter. Evangeliene og Paulus sine 13 brev var allment akseptert hvert fall rundt 130. Mellom 170 – 220 fikk de samme autoritet som GT. Det ble først valgt i de lokale menigheter, og senere når man fikk større kirkemøter ble det lagd en liste der. Det som tok lengst tid å avgjøre var Johannes Åpenbaring. Det er i det hele tatt absurd å hevde den populære myten om skrifter som ble sensurert og forsvant etter kirkemøter, når vi faktisk har lister og samlinger fra før kirkemøtene kanoniserte dem over hvilke bøker som var i bruk. Gnostiske skrifter som Thomasevangeliet, Judasevangeliet og så videre ble aldri vurdert engang da de var skrevet på 200-tallet og ikke ble brukt av noen menigheter. Selv ikke ortodoks teologi som vi finner i de apostoliske fedre – interessante skrifter fra 100-tallet, ble tatt med i Bibelen fordi de ikke var skrevet av spostlene og deres disipler. Det var i det hele tatt veldig liten uenighet om hvilke skrifter man brukte, og igjen – de gnostiske var aldri i nærheten av å være i bruk i blant de kristne – selv om en kan få inntrykk av det selv i magasiner som National Geographic.

Gnostisisme, sexkult, menneskelig eller fjern Gud

Brown har så mange andre feil, at det nesten er pinlig å måtte bruke tid på dem. For eksempel beskriver han antikkens mystikere som en sexkult hvor man gjennom sex får opplevelse av Gud. Fakta er nøyaktig det motsatte – de forkynte avkall på sex for å oppnå innsikt og kontakt med det guddomlige. Dette gjelder også de gnostiske mystikerne. Gnostikere var for øvrig alt annet enn positive til kropp og seksualitet slik Brown framstiller det, de var en ideologisk motpol til kristendommens forkynnelse av det gode i skaperverket. Så har vi henvisningene til dødehavsrullene som skulle bli funnet på 50-tallet og inneholde sannheten om Jesus: Fakta er at de ble funnet i 1947 og inneholder rent jødiske førkristne tekster. Jesus er ikke nevnt. Disse er for øvrig fullt tilgjengelige og har aldri vært prøvd skjult. Nag Hammadi-tekstene er gnostiske tekster. De inneholder ingenting, som Brown hevder, om gralen eller ekteskap mellom Jesus og Maria, og slett ingen mer menneskelig side av Jesus enn evangeliene. Tvert imot, som enhver med minstekunnskap om skriftene eller gnostisisme generelt vet. De fokuserer på Jesus som mystikeren, den fjerne. De har for så vidt heller ingenting med dødehavsrullene å gjøre.

Det blir veldig tydelig at selv om en tar Browns gnostiske tekster som beskrivelse av sann kristendom, så krasjer korthuset til Brown. For eksempel i dette kysset mellom Jesus og Maria som Brown siterer fra Filipsevangeliet: Han snakker om at ledsager er noe som alle som kjenner arameisk vet betyr hustru. Problemet er at det ikke er en arameisk tekst, men en koptisk som bygger på en gresk grunntekst, og ordet ledsager betyr slett ikke hustru som han sier, med har samme meningsinnhold som på norsk. Videre er teksten så skadet at en ikke vet hvor Jesus kysset Maria i følge dette gnostiske skriftet. Andre skrifter forteller at Jesus kysset Jakob på munnen, så sensasjonelt er dette uansett ikke. Og med tanke på at det er en gnostisk skrift, er det klart at det hvert fall ikke er snakk om noe seksuelt kyss, sølibat var jo den opphøyde norm i gnostisismen. Og kyss var tegn på nært åndelig fellesskap, også i den kristne kirke. Vi ser jo Paulus snakke om å hilse hverandre med hellig kyss. Påstanden om at det var uhørt for en mann på Jesu tid å ikke være gift er også direkte feil. Flere forskjellige jødiske grupperinger praktiserte sølibat av forskjellige grupper som essenerne og zeloter. Både Jesus og Paulus fremhever jo også det som et ideal for noen.

Nå skal jeg ikke trette dere med flere eksempler, dette ble langt nok som det er. Men som en komklusjon i forhold til å møte dette må en bare si at Davincikoden er en spenningsroman med fiction – og bare fiction. Faktamessig er den slående dårlig og historiske referanser er 90 % enten misforstått eller ren fantasi.

Hva skal vi gjøre?

Brown er mangemillionær, boka leses av ”alle”, brettspillet er for lengst kommet i bokhandelen, og kinolansering er nå 19. mai. Boka og filmen gir oss muligheter da de gjør folk nysgjerrige. Davincikoden er en utfordring da den går direkte imot den kristne tro. Og om ingen sier imot løgnen blir den sannhet til slutt, selv om den er ubegrunnet. Vi har ikke noe å frykte faktamessig og har vi ikke egentlig veldig mye å bidra med? Vi sitter jo på en historie som er mye mer dramatisk, radikal og spennende enn Brown diktning. Og den er i tillegg sann! Sannheten skal sette fri. Men vi må spre sannheten.

Jesus har blitt brukt og misbrukt på så mange måter. Han er plassert i Frankrike, i Kashmir i India, og så videre. Han har blitt sett som en politisk opprører, som en gnostisk eller nyreligiøs mystiker, som en filosof med mer. Mennesket har i sannhet skapt Gud i sitt bilde. Heldigvis har også Gud skapt oss i sitt.

Det som ofte går igjen er – i vår nyreligiøse diktning som i gnostisismen – at han ikke døde ordentlig. Dette har vi til alle tider slitt med. Hvordan kan den opphøyde majestet, den fjerne gudekongen, la seg synke så lavt ned. La seg spotte av sitt skaperverk, pines, tortureres og drepes. Dette er en frastøtende tanke for mange flere enn Brown. Så frastøtende at den omtrent må være sann. Skulle jeg lagd en religion – sånn som grunnleggeren av Scientologikirken gjorde – ville jeg aldri hatt med et moment som dette. Noe som fikk massiv motstand av alle skolerte både innen jødedom, gresk filosofi, mysterie-religionene og senere gnostisismen. Noe som dagens nyreligiøse blankt avviser, og muslimer fnyser av. Det at Gud lot seg bli kledd i menneskers skikkelse og dø. For oss. Uten vår fortjeneste og innsats. Vi trenger ingen mystisk innvielse, ikke noe mellomledd i forhold til Gud, ingen fromhetsøvelse eller sexakt. Gud er ikke bare en fjern majestet. Han er en levende realitet som har gått så totalt inn i sitt skaperverk som det går an. Og kongenes konge inviterer til bryllup hvor vi er bruden. Amen!