Kain og Abel. Noen vil kanskje frykte at brødrene Christopher og Peter Hitchens skal gå i fotsporene til Kain og Abel. Vel, er det ikke uvanlig at søsken har ulike livssyn, men her står vi overfor sjeldent sterke motsetninger.

På den ene siden står altså Christopher Hitchens – kanskje mest kjent for boken «God is not great» og den sterke undertittelen: «How religion poisons everything». For Christopher er det fullstendig ubegripelig at noenlunde tenkende mennesker kan tro på Gud.

Lillebror Peter velger en litt mildere tone, noe som sikkert er en fordel med tanke på fremtidige familieselskaper. Dessuten er Peter overbevist om at kristendommens tilbakegang i Storbritannia er årsaken til at samfunnet brutaliseres – at det blir mindre av ydmykhet, nestekjærlighet og vennlighet. Da kan vi vel ikke annet enn å forvente at lillebror opptrer med mildhet.

En gang, for to år siden, møttes de to brødrene til debatt. Men Peter har bestemt seg for at det ikke blir flere debatter. Han er redd det kan ta knekken på all brødrekjærlighet.

Dommedag. Peter Hitchens valgte å gå i fotsporene til sin eldre bror. Han ble ateist, omfavnet den politiske venstreside, og ble skribent og journalist. Så ble han altså en kristen for et par tiår siden. Det samme skjedde senere med kona som også måtte bli døpt siden hun var oppvokst i et marxistisk hjem.

Det var et maleri, i den franske byen Beaune, som sørget for at Peter ble omvendt. Maleriet var 500 år gammelt og fremstilte dommedag. Budskapet om at han stod ansvarlig for Gud med sitt liv traff Peter så sterkt at det endte med en tradisjonell kristen omvendelse.

I lys av hans omvendelse, er det kanskje ikke overraskende at han i liten grad argumenterer for sin gudstro. Han skriver at han er blitt mer og mer sikker på at det ikke er mulig å bruke vitenskap og fornuft for å finne ut om Gud fins. Men han har valgt å tro. Det er som å høre den kristne filosofen Blaise Pascal: «Hjertet har sine grunner som fornuften ikke kjenner».

Ortodoks. Det betyr ikke at Peter Hitchens lar være å forsvare sin tro. Han protesterer blant annet mot påstanden om at religion fører til krig. Realiteten er at mange kriger «i religionens navn» ikke handler om religion.

I tillegg argumenterer han for at ateismen er mer ansvarlig for overgrep og drap og umoral enn kristen tro. Her argumenterer han med egne opplevelser som utenrikskorrespondent i Sovjetunionen. Peter mener ateismen i hvert fall delvis la grunnlaget for et kaldt og brutalt samfunn.

Boka til Peter Hitchens har tittelen «The rage against God». Forfatteren vil gjerne finne ut hvorfor så mange vender ryggen til kristendommen. Han er svært kritisk til koblingen mellom kristendom og makt (og krig) og etterlyser radikal nestekjærlighet. Men noen modernisert form for kristendom ønsker han ikke. Tvert i mot fremstår han som en meget ortodoks kristen. Han vil ha tradisjonell liturgi og bygge sin tro på det han kaller «400 år med omtrent ubrutt tradisjon».

Finnes Gud, eller er ideen om Gud en vrangforestilling? Fører religion til mer ondskap, eller er det heller slik at alle ideologier kan misbrukes og at religion ikke er bedre eller verre enn andre måter å tenke om verden på? Dette er de to sentrale  spørsmålene  i Richard  Dawkins’ bok The God Delusion. Hans svar på spørsmålene er at ideen om Gud er en vrangforestilling, og at religion fører til mer ondskap enn om det ikke hadde vært religion. I tillegg kommer Dawkins  med en rekke  andre  påstander  om Gud og religion, som han ikke behandler særlig grundig.1

Men han går et stykke på vei i å begrunne  sine hovedpåstander,  og svarer på en del kritiske innvendinger. Mange bokanmeldelser har gitt en enkel kritikk av Dawkins’ hovedpåstander,  eller brukt mye plass på å ta ham på kuriositetene.2    Alister McGrath  har til og med (selvsagt) skrevet en bok om boken til Dawkins,3   men til tross for mange glimrende kommentarer  er McGraths  avvisning av Dawkins’ hovedpåstander mangelfull, og kunne med fordel vært bedre begrunnet.

I denne artikkelen er fokus først og fremst en drøfting av Dawkins’ to hovedpåstander.   Litt  mer  presist  består  disse  to  for  det  første  i  at Dawkins mener å ha et ugjendrivelig argument for at Gud (nesten)  helt sikkert ikke eksisterer. For det andre mener han at religion fører til mer ondskap i verden, og dette gjelder også det han kaller tolerant og moderat religion. Disse påstandene skal nå drøftes.

Denne artikkelen er skrevet av Atle Ottesen Søvik og ble først publisert i Tidsskrift for teologi og kirke nr 2 2007 med copyright og velvillig tillatelse til gjenpublisiering fra forfatter og Universitetsforlaget.

Gud er en vrangforestilling

Puntels  og Reschers  metode med å fokusere  på koherens  er nevnt ovenfor som et godt alternativ til Dawkins. Dawkins er nemlig ikke bare ute etter den beste naturvitenskapelige  forklaring, men han er ute etter sannheten. Men han vil finne sannheten om Gud ved å bruke en metode fra et livssyn som forutsetter  at det ikke finnes noen Gud. Da er det ikke så overraskende at han kommer frem til at Guds eksistens er usannsynlig. Og da blir det ikke akkurat heller noen tungtveiende konklusjon.

Religion fører til mer ondskap

Etter at Dawkins mener å ha demonstrert at Gud med stor sikkerhet ikke finnes, går han videre til å spørre om religion allikevel kan være en god ting. Del to av hans bok svarer nei på det spørsmålet. Den handler om å vise  at religion fører til ondskap,  og at religion derfor  ikke er en god ting.20

Dawkins er uenig, fordi han sier at moderat, tolerant religion legger til rette  for fundamentalistisk  og voldelig religion. All religion bør derfor bort.34  Sammenhengen Dawkins her peker på er svak, og man kunne like gjerne hevdet at hissig ateisme legger til rette  for fundamentalistisk  og voldelig religion, siden den virker truende på religiøse menneskers identitet. Jeg vil heller påstå at tolerant  religion er beste middel i møte med konservativ og fundamentalistisk religion.

Hvis målet er å få bort intolerant og voldelig religion, kan jeg ikke ten- ke meg at ateistisk kritikk av slik religion har særlig effekt. Den preller nok av på fundamentalistene, og jeg antar at de eneste Dawkins får over- talt til å bli ateister, er folk som ikke er fundamentalister  i utgangspunk- tet. Tolerant religion har mye større sjanse til å påvirke fundamentalistene i tolerant og liberal retning, fordi da kan folk som er innenfor samme religion, bruke argumenter  som fundamentalistene  holder for gyldige, til å argumentere for at Guds vilje er en mer tolerant og ikke-voldelig religion.

Min oppfordring  vil være at ateister og religiøse sammen kan jobbe for  fredelig sameksistens.  Ateister må gjerne kritisere  religion allment, men hvis målet er å skape mer fred, er det mye bedre å kritisere slik bruk av religion som fører til vold. Dette er noe religiøse og ateister kan gjøre i fellesskap, og mange religiøse vil kunne gjøre dette med bedre resultater enn ateister, på grunn av bedre kjennskap til religionen.

Konklusjon

I begynnelsen av Dawkins’ bok uttaler han som mål at eventuelle religiø- se lesere skal ha blitt ateister når de legger boka fra seg.35 Siste del av bo- kas  siste kapittel  handler  om hvordan  naturvitenskapen kan fylle tom- rommet  etter  religion ved å åpne opp for refleksjon omkring  naturens fantastiske fakta. Som et eksempel nevner Dawkins det faktum at det er stor statistisk  sannsynlighet  for at når du drikker  et glass vann, så har noen av de vannmolekylene gått gjennom urinblæra til Oliver Cromwell (fordi antallet på vannmolekyler i glasset er langt større enn antall munn- fuller vann i verden).36  Jeg  har prøvd å lese Dawkins’ bok med åpent og selvkritisk sinn. Like fullt må jeg innrømme at jeg fortsatt  synes det er mer givende å kontemplere over Guds eksistens enn over det faktum at jeg har drukket Oliver Cromwells urin.

Dawkins’ bok vurdert som religionskritikk er dårlig begrunnet kritikk. Dawkins’ bok vurdert som arbeid for å skape fred, tror jeg er lite effektiv. Men religionskritikk generelt og fredsarbeid generelt er gode ting, så med det får oppfordringen til folk være å overgå Dawkins i begge deler.

Noter

1 Et eksempel finner vi i et kapittel med tittelen «What’s wrong with religion?». Her
bruker Dawkins ganske mye tid på å kritisere de som er mot abort på alle stadier i fosterutviklingen med begrunnelsen at fosteret er et menneske (Dawkins,
2006:291–301). Som alternativ lanserer han sitt eget sekulære konsekvensialistis-
ke syn: Ikke bry deg om det er menneske, spørsmålet er om det kan lide – uansett art (Dawkins, 2006:298). Dawkins’ syn medfører et lass av problemer. Er det ver- re å drepe 10 kuer enn en lam person uten venner og familie? Hvorfor ikke, hvis det er mengden lidelse som avgjør – noe som ikke akkurat er lett å regne ut. Streng utilitarisme er full av problemer, som Dawkins ikke nevner. Eksempelet vi- ser hvor lettvint Dawkins latterliggjør motstandere uten å nevne opplagte motar- gumenter til sin egen posisjon.
2 I tillegg til de store feil og kuriositeter som nevnes ellers i denne artikkelen, er det svært mange småfeil i boka til Dawkins. McGrath påpeker med rette at arve- syndslæren ikke er sentral i NT, slik Dawkins hevder (Dawkins, 2006: 251. Mc- Grath, 2007: 74 (note 26)). Videre mente ikke Jesus at evangeliet utelukkende var for jøder, slik Dawkins også hevder (Dawkins, 2006: 257. McGrath, 2007: 53–56)
– ja, han er faktisk i tvil om Jesus overhode har eksistert (Dawkins, 2006: 97 og
250). Dawkins misforstår Luthers bruk av begrepet «fornuft» (Dawkins, 2006:
190. McGrath, 2007: 6), og han tror ifølge McGrath feilaktig at Paulus skrev he- breerbrevet (Dawkins, 2006: 253. McGrath, 2007: 74 (note 26)). Andre feil eller misrepresentasjoner som McGrath ikke nevner, er Dawkins’ blanding av Tomase- vangeliet og Tomas’ barndoms-evangelium (Dawkins, 2006: 96), at han kaller Michael Behe for kreasjonist (Dawkins, 2006: 129,131), og ikke får med seg det sentrale poenget som ligger i gjensidig avhengighet når Behe presenterer irredusi- bel kompleksitet (Dawkins, 2006: 123–124). Dette er selvsagt små feil og skjevhe- ter, men jeg nevner lista siden Dawkins snakker så mye om at forskning må være basert på bevis, og fordi han irriterer seg så mye over å bli misforstått av religiøse som kritiserer Darwinisme uten å ha satt seg godt nok inn i hva det dreier seg om. Inntrykket som tegner seg er at Dawkins kritiserer noe han kjenner dårlig til – alt- så angriper en stråmann. Dawkins sier han ofte får høre at den Gud han kritiserer er ikke den Gud som de troende heller tror på, og svarer til det at han kritiserer alle guder og gudsbilder (Dawkins, 2006: 36). Det forhindrer ikke at han kritise- rer noe han kjenner dårlig til, og at kritikken dermed blir lite treffende.
3 McGrath, A. og McGrath, J.C, 2007. Det er to forfattere, men boken er skrevet i jeg-form. For enkelhets skyld refererer jeg bare til «McGrath», istedenfor «Mc- Grath og McGrath.»
4 Dawkins, 2006: 157.
5 Dawkins, 2006: 157.
6 Dawkins, 2006: Blant annet 109 og 157–158.
7 Dawkins, 2006:150.
8 Dawkins, 2006:145.
9 Plantinga, 2007.
10 Prinsippet finnes i flere versjoner. En klassisk fremstilling finnes i Barrow og
Tipler, 1988.
11 Swinburne, 2004:176.
12 Dawkins, 2006: 145–151.
13 Dawkins, 2006: 147.
14 Jf Davies, 1992: 219–220. Diskusjonen omkring hvorvidt et multivers er enkelt, og for øvrig også om Gud kan beskrives som enkel, peker på den interessante dis- kusjonen om hvilken rolle språket har i vår beskrivelse av noe som komplekst eller enkelt. Jeg lar den ligge her, og regner med at hovedpoenget uansett er klart: det er ingen selvfølge at en forklaring må være enklere enn det den forklarer.

15 Jf Gardner, i: Kurtz, 2003: 325–333. For flere argumenter, se Davies, 1992: 165–
166.
16 I spørsmålet om hva som er en god forklaring er det en påstand som ofte dukker opp. Dawkins gjentar også denne påstanden som mange naturvitere fremmer som kritikk av Intelligent Design, nemlig at vitenskapens arbeid ikke vil gå videre hvis man sier at det er en designer eller Gud som står bak. Da sier man seg bare for- nøyd med at Gud har skapt det, og slutter å utforske (Dawkins, 2006: 132). Dette er selvsagt ingen nødvendig slutning, og så finnes det da mange kristne viten- skapsfolk som driver med utforskende vitenskap. Å utforske hvordan Gud har skapt kan være like motiverende som noe annet – det kommer an på personen. Dette er et spørsmål om hva som motiverer til forskning, og slik motivasjon er ikke et resultat av gudstro eller ikke. Antallet religiøse naturvitere gjennom histo- rien skulle ha belagt det tydelig nok. I seg selv er ikke «tilfeldighet in the gaps» noe mer motiverende enn «God in the gaps».
17 Det er ikke plass til å utdype eller begrunne dette her, men se Puntel 1978 og
1990, og Rescher, 1973 og 1985.
18 For teologer som har brukt Puntel og Rescher på slik måte, se for eksempel Pan- nenberg, 1988, Gregersen, 1988, Clayton, 2000 eller Gravem, 2005.
19 McGrath, 2007: 10.
20 Her bør nevnes noe som er en av de dårligste sidene ved Dawkins bok: nemlig hans definisjon av religiøs tro. Han gir mange definisjoner av tro som han hevder er all- menne. For eksempel sier han at religiøs tro er «a persistent false belief held in the face of strong contradictory evidence» (Dawkins, 2006: 5). Han sier også at religion lærer oss at det er en dyd å være fornøyd med å ikke forstå, og at religion ikke tole- rerer argumentasjon (Dawkins, 2006: 126 og 308). Dette er selvsagt en svært skjev fremstilling, som på ingen måte er allmenn. Kirken ønsker prester med utdannelse hvor forståelse, argumentasjon og kritikk er en viktig del, og dette videreformidles også på Alpha-kurs og lignende. McGrath har mange gode eksempler fra Bibelen på at selvkritikk er en viktig del av kristen tro (McGrath, 2007: 56–57). Selvkritikk og fornuftsargumentasjon har også vært en viktig del av hele kirkehistorien, der de fleste ledende teologer har ment at tro og fornuft er forenlige størrelser, på en slik måte at en kan bruke fornuftsargumenter i teologien. Dette er noe Dawkins er blitt gjort grundig oppmerksom på flere ganger. Han sier selv at han har lest boken Dawkins’ God; Genes, Memes and the Meaning of Life av McGrath, hvor McGrath kri- tiserer Dawkins’ definisjon av tro, og klart belegger hvorfor den ikke er treffende som en allmenn beskrivelse (McGrath, 2004: 84ff). Vi ser også via mailveksling som Dawkins presenterer, at Dawkins ikke tror på paven når han godtar utviklingslæ- ren, men heller sier det er hykleri av paven (Dawkins, 2006:67). Til tross for at det skulle være overtydelig at Dawkins definisjon av tro som «a persistent false belief
held in the face of strong contradictory evience» ikke er en god definisjon, så fast- holder han den. Det kan nesten synes som at hans oppfattelse av religion er «a per- sistent false belief held in the face of strong contradictory evidence».
21 Dawkins, 2006: 272–273, 278.
22 McGrath, 2007:48.
23 Dawkins, 2006: 212.
24 Dawkins, 2006: 290.
25 Vetlesen, 2005.
26 Vetlesen, 2005: kapittel 3. Vi ser her hvordan religion både kan være til hjelp og et problem.
27 Dawkins, 2006: 306.
28 McGrath, 2007: 51.
29 Dawkins, 2006: 1, 303.
30 Dawkins, 2006: 306.
31 Kraft, i Rasch (red), 2005: 142–144.
32 Elster, i Rasch (red), 2005: 163–167.
33 Pape, gjengitt etter McGrath, 2006: 50.
34 Dawkins, 2006: 303.
35 Dawkins, 2006: 5.
36 Dawkins, 2006: 366.

Litteratur

Barrow, J.D. og Tipler, F.J.: The Anthropic Cosmological Principle. Oxford: Clarendon
Press, 1986.
Clayton, P.: The Problem of God in ModernThought. Grand Rapids, Michigan: Eerdmans
Publishing House, 2000.
Davies, P.: The Mind of God. London: Simon & Shuster, 1992. Dawkins, R.: The God Delusion. London: Bantham, 2006.
Gravem, P.: «Kva er sanning?», Tidsskrift for Teologi og Kirke, 75, 3, 2005: 181–211. Kurtz, P. (ed.): Science and Religion. Are They Compatible? New York: Prometheus
Books, 2003.
McGrath: Dawkins God: Genes, Memes and the Meaning of Life. Oxford: Blackwell, 2004. McGrath, A. og McGrath, J.C.: The Dawkins Delusion? London: SPCK, 2007. Pannenberg, W.: Systematische Theologie, bd I. Göttingen: Vandenhoeck und
Ruprecht,1988.
Plantinga, A.: «The Dawkins Confusion». I: Christianity Today International/Books
& Culture magazine. Mars/April 2007, Vol. 13, No. 2: 21ff.
Puntel, L.B.: Wahrheitstheorien in der neueren Philosophie. Darmstadt: Wissenschaftliche
Buchgesellschaft, 1978
Puntel, L.B.: Grundlagen einer Theorie der Wahrheit. Berlin: Walter de Gruyter, 1990. Rescher, N.: The Coherence Theory of Truth. Oxford: Clarendon Press, 1973. Rescher, N.: «Truth as Ideal Coherence», Review of Metaphysics, 38, 1985: 795–806.
Rasch, B.E.(red.): Islamistisk terrorisme. Oslo: Abstrakt forlag, 2005. Swinburne, R.:
The Existence of God. (2nd ed.). Oxford: Clarendon Press, 2004.
Vetlesen, A.J.: Evil and Human Agency. Understanding Collective Evildoing. Cambridge: University Press, 2005.

Det ondes problem er eldgammelt. Den greske filosofen Epikur er særlig kjent for sin 2300 år gamle formulering. Men temaet er nok eldre. Også i Det gamle testamente møter vi mysteriet: Hvorfor fjerner ikke Gud det vonde? Spørsmålet stilles i salmer og gjennomsyrer Jobs bok.

Flere moderne filosofer har hevdet at det er logisk umulig både å tro på Gud og konstatere det ondes eksistens. Det var den utfordringen Alvin Plantinga kastet seg over – og i følge en rekke filosofer løste på en tilfredsstillende måte.

Fri vilje. Alvin Plantinga er snart 80 år gammel. Han har vært en toneangivende analytisk filosof siden utgivelsen av boken God and other minds i 1967, og er blant de få nålevende filosofer som blir grundig presentert i filosofiske leksikon og standardverk.

Og han er altså kristen. Allerede i 1980 ble han kåret av magasinet Time til USAs ledende protestantiske filosof. Ikke alle er like glade for betydningens hans. Den fremstående ateistiske filosofen Quentin Smith skrev i 2001 om Plantingas etterfølgere: «Naturalister så passivt på mens realistiske versjoner av teisme, mest påvirket av Plantingas skrifter, begynte å feie gjennom det filosofiske samfunnet, til i dag da kanskje en fjerdedel eller en tredjedel av filosofiprofessorene er teister, de fleste ortodokse kristne».

Men til tross for stor betydning – og en omfattende produksjon: Plantinga er ikke veldig enkel å lese. Kortfattet å gjengi hans løsning på det ondes problem er vrient. Men hovedargumentet hans er at Gud ikke uten videre kunne skapt en bedre verden, hvis den skulle være befolket av frie individer. Til denne friheten hører også menneskers mulighet til å velge galt, påføre andre smerte og svikte sine medmennesker.

Argumentasjonen til Plantinga blir omtalt som «fri-vilje-forsvaret», siden han dypest sett knytter verdens ondskap til menneskets frihet. Boken der han drøftet spørsmålet om det ondes problem, heter «God, Freedom og Evil» og kom i 1967.

Menneskers skyld. Det ondes problem kan selvsagt drøftes fra flere innfallsvinkler. For mange av oss er ikke spørsmålet teoretisk, men praktisk, ikke minst i møte med sykdom. Jeg har møtt mange kristne som spør: Hvorfor helbreder ikke Gud?

Det er sjelden jeg har gode svar.

Derfor holder Plantingas svar bare et lite stykke. Selv om han har rett i at det ikke er logisk selvmotsigende å tro på en god Gud i en vond verden, står mange spørsmål tilbake. Dagens ateister formulerer kan for eksempel spørre: Er det sannsynlig at det finnes en Gud når verden ser ut som den gjør?

Jeg påstår ikke at Bibelen fullt ut gir et svar. Men som Plantinga tror jeg det er sentralt å fastholde at vi mennesker har ansvaret for mye ondskap. Kanskje har vi også et visst ansvar også for sykdommer og katastrofer – fordi vi de første menneskene en gang valgte å gjøre Djevelen til sin gud. Dermed slapp vi det onde løs i verden.

Heldigvis tror jeg ikke at vår verden er slik Gud vil. Det onde er ondt. Det finnes sorg og lidelse og smerte. Men Bibelen har et klart svar på hvorfor Gud ikke fjerner det alt sammen: Han vil at enda flere skal bli frelst. For Gud kan faktisk ikke fjerne det onde uten å fjerne oss mennesker.

Men når Gud en gang skaper en ny himmel og en ny jord, blir alt godt.

Vi finner hvert fall bosetninger i Iran til år 8000 f. Kr. men vi vet ingenting om trosliv før det ble kjent som landet Elam (sørvest i dagens Iran). Vi har kilder om Elam fra 2700 f. Kr. og det ble opprettet som et forbund mellom mindre stater som reaksjon på invasjon fra Sumer. Vi vet lite om Elams religion, men de var polyteister og hadde en guderekke med hvert fall 9 guder hvorav Khumban var den mest sentrale. Etter mange tumulter og stridigheter med Sumer, Babylon og Mesopotania blir det mederne (folkegruppe fra nordvest i Iran) som er det dominerende folket over regionen. Perserne var vasaller under mederne, men gjør et vellykket opprør og tar over makten gjennom Akamenide-dynastiet. 550 før Kristus fikk vi en sammenblanding av den mediske og persiske kultur, og en konføderasjon mellom disse folkene med persisk herredømme. Perserne overtok langt på vei medernes religion og kultur. De styrte på det meste over et stort persisk imperium bestående av hvert fall 20 nasjoner. Det var i denne perioden Zarathustras lære spres i hele Iran. Akamenide-dynastiet brukte først elamsk språk men etter erobringen av Mesopotania gikk de over til arameisk. De holdt sannhet for å være en stor dyd, og imperiet ble respektert også av sine motstandere for dette.  Perserriket og Iran ble senere erobret av Alexander den store og ble en viktig del av hans rike. Dette ble senere igjen oppsplittet og en hadde mange kriger og allianser, og folkeslag som innvandret.

Om den mediske religion vet vi ikke mye, men av det vi ser det er mange forskjeller på den klassisk mediske religion og Zarathustras lære. Mederne hadde en egen presteklasse kalt magierne som hadde hovedansvar for den religiøse kultus. De var offerprester, drømmetydere og resiterte besvergelser. Urmennesket Yima er sentralt i mytologien. Det kan se ut til at menneskeofring var et element. Mederne hadde for øvrig en del tankegods fra assyrerne, og den gammelpersiske religion har hentet mange element fra mederne. Det ser ut til at en rekke av de mediske gudene i den senere Zarathustrismen blir omgjort til demoner. Den høyeste Gud var Ahura Mazda mens Mithra – solguden – kom til å spille en større og større rolle etter hvert. Den parthiske periode (247 f. Kr. til 227 e. Kr.) er kjent for de såkalte ildprestene i Lilleasia som var etterkommere av de mediske magierne. Mithradyrkelsen var her sentral.

I 227 ble den siste partherkongen styrtet og vi fikk dsassanidedynastiet (227-637). Kong Ardasjir fornyet den iranske religion og gjorde zoroastrismen til statsreligion. For øvrig levde på denne tiden og religionsstifteren Mani (217-277). Mazdak prøvde under styret til Kavdah 1 (488-531) på en sosialistisk-religiøs reform rettet mot adelen, men dette ble slått ned på under Chosru I (531-579). Ved den arabiske erobringen i det syvende århundre kom islam til Iran, og perserne som holdt fast ved zoroastrismen trakk seg gradvis tilbake og i dag finnes det kun svært små grupper zoroastrere i iran og India. (Det er for øvrig fra at man kalte perserne som flyttet til India under den arabiske erobring, at vi har navnet parsisme om denne religiøse retningen. Zoroaster er det greske navnet på profeten Zarathustra og derav zoroastrisme. Den sentrale guddom hette Ahura Mazda og derav navnet mazdaisme.)

Det vokste senere frem en retning innen zarathruisme vi kaller zurvanisme. De så på Zurvan som den opprinnelige skapergud som Ahura Mazda / Ormizd og Ahiram gikk ut fra. Med denne forståelsen hadde de også løst mysteriet i Jasna 30,3 hvor disse to omtales som tvillingbrødre. Den kosmiske kampen mellom disse er et sentralt moment i zurvanisme. Skapelsesmyten er kort fortalt at Zurvan ble før verdens skapelse svanger med seg selv. Han sa så at den som kom ut først ville han gjøre til konge. Ormizd fortalte dette til Ahiram som kom ut først. Men Zurvan kjente han ikke og syns han var illeluktende og fæl. Da Ormizd kom ut tok faren vel mot ham. Ahiram bebreidet sin far for ikke å holde ord, og med harde ord mot Ariham sier faren at han skal gis et kongerike i 9000 år, men med Ozmidz som overherre, og etter 9000 år skal Ormizd få gjøre det han vil. Zurvan er den personifiserte tid-rom, med særlig fokus på tidsdimensjonen. Men han er en passiv guddomm som overlater skapelse og styring av verdensforløpet til sine to barn. Man mener å finne klare spor av påvirkning fra hellenistisk filosofi og det diskuteres om Zurvan må sees som en inkorporering av den greske Chronos. Vi finner første spor om denne retningen i boka ”Teologiens historie” av Eudemus fra Rhodos (ca 370-300 f. Kr.).

I forhold til teologi, eskatologi og apokalyptikk er det veldig viktig å være obs på at mye av de religiøse skriftene vi bygger på er skrevet lenge etter kristendommen – over 700 år etter -og forskere ser klart påvirkning av kristent tankegods med dødes oppstandelse med mere. Hva som var i den egentlige religionen kan vi dermed egentlig ikke vite sikkert da det vi av litteratur da egentlig er blitt en blandingsreligion.

Religionsstifter

Det er begrenset hva vet vi om Zarathustra. Det korrekte navnet er Zardtosht (Zardt=gyllen, tosth=stjerne). På gresk kalles han Zoroaster, derav navnet Zoroastrismen. Navnet Zarathustra er dog det vanligste. Den ny-zarathustraeiske bevegelse mazdaznan regner at han levde for 6000 år siden, men dette er myter uten historisk belegg. De fleste regner at han levde ca år 600 før Kristus, noen strekker det tilbake opp til1000 f. Kr. En regner med at bare Gathaene inneholder noenlunde autentisk materiale om denne profeten. Det antas at han virket i Østiran. Mye tyder på at Zarathrustra satte seg i trance ved hjelp av rusmidler. Han ble av sine disipler kalt den første som har tenkt, sagt og gjort det gode og den første åpenbarer. Og amesha spentaene har utpekt ham til å rettlede og dømme verden. Hans navn ble lenge senere legendarisk også blant andre folk som jøder og syrere, og han ble betraktet som en vismann en tradisjon, og som en demigud i andre tradisjoner. Han ble av mithrasmytene ansett som mysterienes stifter.

Aukrust med flere antar at Zarathustra var en skarp motstander av den gammeliranske religion med dens urkonge Yima, okseslakting og dyrking av rusdrikken – “evighetsdrikken” haoma. Det kan se ut til at han fjernet gamle gudenavn og erstattet dem med mer abstrakte amesha spentaene.

Religiøse skrifter

De religiøse hovedskriftene er samlingen Avesta, hvorav Gathaene er de eldste og mest autentiske i forhold til ”ren” Zarathruisme, men vi har også senere kommentarer i Pehlesskriftene. Den opprinnelige Avesta skal ha inneholdt 21 bøker, men dagens samling har bare en fjerdedel av den hva en brukte i de zoroastriske grupperinger på 900- og 1000-tallet. Den er skrevet på avestisk som er et gammelt østiransk språk. De 21 bøkene kan deles i tre avdelinger. Den første og mest erværdige omhandler den usynlige, åndelige tilstand. Den tredje omhandler loven, den synlige og stofflige. Den andre gruppen omhandler det hellige ord, og inntar ifølge Aukrust en formidlende stilling mellom de andre to (Aurkust bind 1, side 90). Bak dette ligger forestilingen om en gud som først skapte verden i åndelig form og deretter overførte den til en stofflig form. Den fysiske verden har “steget ned” fra den åndelige, og skal igjen gjenforenes med den. Den endelige skriftlige fiksering av Avesta skjedde i Khosrav Anòsirvàns regjeringstid (531-578) med et alfabet spesielt dannet for dette. Med kanoniseringen får vi en ortodoksi med brodd mot kristendom, jødedom, manikeisme og mazdakisme. men den første samlingen av Avesta under kong Saphur 2 inneholdt en rekke zervanittiske legender. Disse ble rensket ut i den endelige kanon, men mye levde videre i religionen likevel, blant annet i pehleviskriftene.

Gudelære

Ahura Mazda ble sett på som ildvesen og han er den øverste gud. Vi finner et dualistisk verdensbilde, med fokus på kamp mellom det gode og det onde. Den gode og onde gud er tvillinger som har skapt og valgt hver sin verden. Nabofolkenes guder ble også plassert som demoner. Ahriman – demonenes leder – blir plassert i jordens indre, eller i avgrunnen, med mål om å utrydde alt liv på jorden. hele Ahura Mazdas verden. Den tredje Gatha sier indirekte at Ahura Mazda er far til disse urtvillingene, og at han dermed har i seg motsetningene mellom godt og ondt.

Religionen er polyteistisk med mange guder. Den har to urånder Asha og Arihu. Men noen skrifter antyder at en operer med en øverste gud som begge disse egentlig går ut fra / er ytringer av. En ser spor av tenkning om at de forskjellige gudene bare er manifestasjoner (utstrømninger) eller aspekter av den øverste gud; Ahura Mazda. De er beskyttere av hvert sitt område som metaller, ect. Disse “hellige udødelige”, amesha spentaer, er Vohu Manah (den gode tanke/ånd), Asha (den rette ordning), Khsahaothra (herredømmet/riket), Armaiti (det riktige sinnelag), Haurvata (sunnhet og velferd) og Ameretat (udødelighet). Sraosha kommer også av og til inn som en syvende, slik at en får en syvhet. Sraosha betyr lydighet og var en prestegud som ordnet med ofringer, beskyttet Mazdas skapninger mot demoner og ikke minst han kjempet mot uhyret Ashema Daeva, begjærets djevel. Han er gudenes sendebud og også sjelefører. Gudesystemet er nok overtatt fra gammeliransk religion av Zarathustra. Vi ser at Mithra ikke er med her, men som nevnt ble han sentral senere. I yngre Avesta regnes han med til en gruppe lavere guder, de tilbedelsesverdige.

Vi finner også en tro på fravasier som både ble forstått som fedreånder og preeksistente himmelske vesen som fungerte som skytsengler. Forferdredyrking var, i likhet med gammel indisk religion sentralt, og vi finner igjen skikker som at en lager et hull i veggen for å bære ut den døde hos begge. Den viktigste urmenneskeskikkelsen i Iran (og urkongen) var Yima, Vivahvants sønn. Denne er identisk med den indiske Yaman, sønn av Vivasant. Begge navn betyr tvilling, men skikkelsene har utviklet seg forskjellig. Yima var urkongen, mens Yama var først og fremst hersker i dødsriket. Kongen i Iran var for øvrig i likhet med Yima, også konge over kosmos. Det ble forventet at han skaffet fruktbarhet, fred og godt vær. Anedyrkelsen førte her, som i Hellas til dyrking av heroer.

Vi fikk veldig raskt en synkretistisk utvikling hvor Gathaenes religionsform blandet seg med den gamle folkereligionen, og folkereligionsens guder kom til heder igjen – men nå sammen med Amesha spentaene og med Ahura Mazda som den høyeste gud. For øvrig viser det seg å være nær sammenheng mellom gammeliransk og indisk religion, hvor blant annet mange av gudenavnene er identiske. Som en språklig parantes: I gammel indisk religion er asura en ond ånd og daeva en god ånd, mens det er akkurat motsatt i iransk religion. Vi finner og at Zoroastrismen etter hvert låner mange formuleringer fra kristendom som betraktninger rundt en trehet og omtale av Mazda som den hellige ånd.

Det hinsidige

Det mest vanlige ritualet rundt de døde var å brenne dem og begrave asken i en urne Ilden ble ansett som et rensende element. Man la også døde ut i naturen for at dyr skulle spise dem, og i vestiran har vi eksempler på balsameringer.

Mennesket må gjennom hele livet foreta valg som vil få konsekvenser for tilværelsen etter døden. Omsorgen for egen frelse er hovedmotivatoren for den moralske lære. Sjelen, urvan, drar etter dødsriket til det hinsidige for å avlegge regnskap for sitt liv. Når livskraften forlater mennesket dør det, og vi har igjen sjelen og “utenforsjelen”. Den dødes sjel blir ved kroppen 3 dager og resiterer en Gatha mens den opplever enten så mye glede eller lidelse som de levendes verden tilsammen. Så blir han møtt av sin daena. og hinsidesvandringen gjennom de 3 stadiene før paradis / helvete tar til. Denne reisens farer kom i senere tekster mer i fokus.

De eldste skriftene forteller ikke om den enkeltes skjebne utover døden – bortsett fra generelle vendinger om at en får som fortjent ut fra ens gjerninger. Men nyere skrifter utbroderte dette mer og mer.

Den individuelle eskatologi er preget av tanken om himmelreisen. Sjelen passerer først stjernesfæren, så månesfæren og solsfæren før en trer inn i paradis og de evigvarende lys. Dosse stadiene kalles også for gode gjerninger, tale ect og ble både tenkt geografisk som utposter av himmel / helvete og mer abstrakt. I paradis får sjelen som gave hall, trone, kledning, lysdiadem og krone. Dette er gaver vi og finner i indiske beretninger, så vi har nok å gjøre med en veldig gammel indoarisk forestilling. Også i den parthiske periode finner vi  temaet om sjelens himmelreise, noe som og var kjent fra mederne – først og fremst hos magerne.

Bortenforsjelen, daenaen som hele tiden forblir i himmelen, er avhengig av jordesjelen. Den blir utviklet og formet av den andres handlinger her på jorden. Daenaen til de rettferdige kommer den døde i møte som en skjønn jomfru på 15 år, mens den onde daena viser seg som en heslig kvinneskikkelse. (Typisk nok sies ingenting om hva slags daena som møter kvinnene, og den iranske religion har også flere andre trekk som viser at den er lagt av menn, og med hovedfokus på menn.) Vi finner en del av det samme tankegods i indisk religion, men den legges her mer filosofisk ut. Tanken om mennesket som både består av en uforgjengelig åndelig urbilde i himmelen, og dette bildets representant i jordmennesket må derfor være veldig gammel antar man. Dette at menneskets handlinger danner et eget vesen som møter det etter døden finner vi for øvrig igjen gjennom hele den iranske religionshistore.

Andre fellestrekk mellom indisk og iransk hinsidestenkning er beskrivelsen av den himmelske kledning og broen og elven(e) man skal krysse. Beskrivelsene av den vanskelige ferden fra det jordiske til hinsidige har mange paralleller mellom iranske og indiske tekster, så flere av hovedtrekkene i iransk eskatologi går altså tilbake til indoiransk tid. Den svenske forskeren Wikander har pekt på nær sammenheng mellom manikeiske, zoroastriske og gammeliranske forestillinger, og tilsvarende skildringer i de indiske Upanishader.

Noen tekster utfyller mer med å beskrive et fjell som må bestiges og broen en må over. Broen er et sverd hvor de gode går på flatsiden og de onde på eggen, og de onde blir styrtet ned i helvete fra broen. I en tradisjon voktes den av 10 hunder, i andre av forskjellige guder og demoner. Pehleviskriftene – som er yngre en Avesta – forteller mer utførlig om dette, og med noen endringer fra den opprinnelige religionen. Her er vandringen over broen sentralt; den fromme møter farer men blir vernet av gudene og går over en bred bro inn til paradis, hele tiden ført av den fromme Serosh. I paradis sitter sjelene på gylne troner og går prektig kledd. De bor i evig glans og rosenduft, fri for eldring, lidelse, frykt og død. Og en blir aldri trett og lei av å være der. De onde blir den fjerde dagen bundet av demonen Vizarsh og ført til Tshinvatbroen under motstand fra Serosh. Her blir så de onde handlinger brettet ut av den rettferdige Rashnu og Vizarsh griper sjelen og slår og piner den. Men ingen kommer henne til hjelp og hun blir slept uten håp ned til det dypeste helvete hvor hun møter sin daena og vi får skildringer som den nevnt tidligere. Sjelen blir utsatt for alle slags straffer og maten smaker råttent blod. Helvete plasseres i jordens indre eller i en ørken under broen. Det skildres som en lang, dyp sjakt fullstappet av sjeler. Men alle tror de er alene og etter 3 døgn tror de at 9000 år er gått (tiden fra verdens begynnelse til dommedag) uten at de blir forløst. Hovedplagene er brennende varme og isnende kulde, insekter som gnager på dem, stank, voldsomme brøl fra djevlene og et mørke så tett at en kan ta på det.

Vi har en underlig fortelling som viser noe interessant om et ektepar hvor mannen går til paradis og kona til helvete. Men på grunn av at han ikke hjalp henne til å vende om fra sin onde vei så blir han sittende skamfull i himmelen og siden hun angrer seg så skulle hun slippe helvetes plager foruten stanken og mørket. Med andre ord får vi en gradering i himmel og helvete, hun er på en måte ikke totalt fordømt, og han ikke totalt salig og lykkelig. Det finnes også sjeler hvor de onde og gode gjerninger teller likt, og de kommer til Hamegastan som er midt mellom jord og himmel – eller helvete og paradis. Her er det ingen lidelser en må gjennom, bortsett fra naturlig varme og kulde.

Gathaenes eskatologi fokuserer på sjelens himmelreise, og ingen gjenoppstandelse av kroppen, noe som heller ikke er logisk i forhold til forestillingen om sjelens vandring. Men likevel i den senere utvikling finner vi denne troen, knyttet sammen med dommedagsforestillinger. De som lever når dom og verdens forvandling skjer blir eteriske (trenger ikke spise mer ect) men dør ikke og alle døde gjennopstår. De som døde som voksne vil få en 40årings skikkelse, mens barna vil få en 15årings – og 15 år ble sett som idealalderen i denne kulturen. Men her er det sannsynlig at de har hentet ideene fra kristendom jamfør tidligere kommentar. Eskatologisk står gjerne Zarathustra sentralt. Han skal dømme verden i noen tradisjoner som nevnt, i andre vil hans sperme ha eksistert videre og befrukte jomfruer som føder barn som skal kjempe mot de mørke krefter. Låning fra kristen symbolikk er påfallende.

Apokalyptikk

En regner med et verdensløp på 9000 år, med de 3000 siste som den egentlig eskatologiske perioden. I den zurvanske retningen synes det å fremgå at de 3000 første årene skulle den gode guden styre, de neste 3000 den onde og de siste 3000 skulle det være kamp mellom dem begge. Ved år 3000 har vi Zarathrustra, ved 2000 hans sønn Hushedar, ved 1000 hans andre sønn Hushedanmah og i år 0 kommer Astvat-Arta – den egentlige Saoshyant og frelser. Men det finnes og en annen eskatologisk beretning, og her spiller Mithra og to gamle heroer en nøkkelrolle. I nyere skrifter ender verdensforløpet i et endelig oppgjør, og mennesket blir dømt og må være 3 dager i paradis eller helvete etter dommen (hva som skjer etterpå med de fordømte er uklart). Igjen ser vi altså at vi har med forskjellige tradisjoner, og forsåvidt også en manglende logikk: Denne verdensrettergangen knyttet til oppstandelse lar seg vanskelig forene med den personlige rettergang rett etter døden som tidligere er beskrevet. Og hva er vitsen med 3 dagers tilleggstraff i helvete etter kanskje flere tusen år der? Igjen: De dødes oppstandelse er ikke tankegods fra Gathaene og således fra den mest autentiske kilden for Zarathrustismen. I Gathaene er det for øvrig mer naturlig å tenke seg en endekamp enn en verdensdom. I følge Plutark som bygget på eldre beretninger, vil det i følge magernes lære komme en forutbestemt tid da Ahriman selv vil gå til grunne i den elendighet han har påført jorden. Da vil jorden bli flat og jevn, og det vil bli et folk, et språk og en stat for alle mennesker. Men det finnes flere andre variasjoner også.

Rundt dette med verdensdom, som altså nok er synkretistisk produkt fra sen tid, knyttes også forestillinger om verdens ende i en verdensbrann. En plass beskrives det som en komet som faller og flytende ild, stein og metall vil rense. Den salige vil kjenne det som han gikk gjennom varm melk, mens for løgneren kjennes det som han gikk i smeltet metall. Selve helvete blir også utbrent til slutt og renset, og vil brukes til en forstørrelse av jorden. Dermed vil altså det onde utslettes. I en tradisjon blir Ahriman presset ut i mørket fra himmelen og det går ikke fram at han utslettes. Dermed kan han tenkes komme tilbake til en ny alder. Men i det store ser det ut til at med verdens nyskapelse slutter dualismen mellom godt og ondt, med Ahura Mazda som hersker totalt. (Dog har man jo ikke fått en prinsipiell opprydning mellom dualisme og monoteisme med fokus på en god gud siden Ahura Mazda jo rommet begge deler).

Djevelens advokat – et moderne skråblikk

Menneskesyn: Tydelig preget av et mannlig kjønnsperspektiv, og en likestillingsvurdering ville gitt dårlig karakter… Blant annet i fordømmelsene til de onde sjeler så er det talende nok med om å være ulydig mot mannen, og ikke noen tilsvarende formaning til menn. Det er også formuleringer som “15 menn og 15 jomfruer”, og om jomfruen som skal møte den salig døde.

Motsigelser og paradoks: Motstridende beskrivelser av hva som skjer etter døden. Hva er vitsen med 3 dagers tilleggstraff i helvete om en har vært der i årevis? De senere tekster domstanke og gjenoppstandelse krasjer med sjelens himmelfart og umiddelbare dom.

Uklar teologi: Motstridende gudelære med uklare forhold mellom Amesha spentaene og andre guder.

Polyteisme:

Utdødd religion. Om en levende guddom(er) stod bak, hadde vel denne holdt liv i tilbedelsen av seg selv?

Ethos: Flere positive etiske moment her med at en fordrer til sosialetisk engasjement, også til å veilede hverandre.

Poenget er i alle fall at den moderne vitskapen vaks fram i det kristne Europa. Dermed er det ikkje sagt at kristendomen skal ha alt ansvar for framveksten – men kor stor del av ansvaret? Spørsmålet er djupt relevant for vår breiare kultur- og vitskapsforståing. Som vi skal sjå, sprang vitskapsidealet i middelalderen ut av eit meir eller mindre einskapleg syn på Gud, livet og røyndomen, der kunnskap om naturen – og evnen til å vinne denne kunnskapen – fann sin naturlege plass. Det er legitimt å spørje om det syn på livet og røyndomen som dominerer i dagens norske kultur ville fungert på same stimulerande måte. Eg er overtydd om at svaret på dette er nei. Her fylgjer eit sentralt utdrag frå “For the glory of God”, skrive av sosiologen Rodney Stark.

Vitenskapen vokste frem i Vest-Europa, men hvorfor?
“Som vi allerede har nevnt, består vitenskap av en organisert (dvs. en styrket og systematisk) og empirisk orientert anstrengelse for å forklare naturlige fenomen – en kumulativ prosess av teori-konstruksjon og teori-testing. Dette vitenskapsarbeidet oppstod bare en gang. Som historikeren Edward Grant forklarte, “det er uomtvistelig at moderne vitenskap oppstode i det 17. århundre i Vest-Europa, og ingen andre steder.”Andre ledende hsitorikere og vitenskapssosiologer daterer muligens vitenskapens fødsel noe tidligere, men alle er enige om at det var en utvikling som på en særegen måte var knyttet til Europa. Det avgjørende spørsmålet blir: Hvorfor?

Den kristne forskjellen
Mitt svar på dette spørsmålet er så kort som det er uoriginalt: Kristendom framstilte Gud som et rasjonelt, responsivs, tillitsverdig og allmektig vesen og universet som hans personlige skaperverket – som således hadde en rasjonell, lovmessig og stabil struktur som lå og ventet på å bli forstått av mennesker.

Som Nicole Oresme sa, Guds skaperverk “er mye å ligne med en mann som lager en klokke og lar den gå og fortsette sin egen bevegelse av seg selv”. Eller, med ord fra salme 119,89-90: “For alltid, o Herre, står ditt ord fast i himlene. Din troskap er mot alle slekter; du har grunnlagt jorden, og den forblir”. Blant de skriftpassasjene som oftest ble sitert av middelalder-vitenskapsfolk finner vi linjen fra Salomos visdom: “Du har ordnet alle ting i mål og nummer og vekt”. (11,20)

I kontrast med de dominerende religiøse og filosofiske læresetninger i den ikke-kristne verden, utviklet kristne vitenskap fordi de trodde det kunne gjøres, og burde gjøres. Som Alfred North Whitehead (1861-1947) sa det under en av sine Lowell-forelesninger på Harvard i 1925: Vitenskap oppstod i Europa på grunn av den utbredte “troen på vitenskapens mulighet…en mulighet som var utledet av middelalderens teologi”. Whiteheads uttalelse sjokkerte ikke bare hans fremstående publikum, men også vestlige intellektuelle generelt, med en gang hans forelesninger ble publisert. Hvordan kunne denne store filosof og matematiker, medforfatter av landemerket Principia Mathematica sammen med Bertrand Russell, komme med en så merkelig påstand? Visste han ikke at religion er vitenskapens dødelige fiende?

Whitehead visste bedre. Han hadde grepet at kristen teologi var essensiell for vitenskapens fødsel i Vesten, på samme måte som ikke-kristne teologier hadde hindret det vitenskapelige prosjekt alle andre steder. Han forklarte:

“Jeg tror likevel ikke at jeg ennå har bragt fram det største innspillet middelalderen gav til framveksten av den vitenskapelige bevegelsen. Jeg sikter til den uoverkommelige troen på at detaljerte hendelser kan korreleres med dens forutgående faktorer på en fullstendig dekkende måte, som uttrykker generelle prinsipper.

Uten denne tilliten ville de utrolige arbeidsmengder utført av vitenskapsfolk være uten håp. Det er denne instinktive overbevisningen, levende framstilt i ens indre, som er den motiverende kraft i forskningen: – at det finnes en hemmelighet, en hemmelighet som kan avdekkes. Hvordan ble denne overbevisningen så levende plantet i det europeiske sinn?

Når vi sammenligner denne tenkemåten i Europa med holdningene i andre sivilisasjoner som har levd for seg selv, så ser det ut til å bare finnes en kilde for dens oppkomst. Den må komme fra den middelalderlige insistering på Guds rasjonalitet, forstått som den personlige energien i Jehova og med den greske filosofiens rasjonalitet. Hver detalj ble overvåket og ordnet; søket i naturen kunne bare resultere i seier for troen på rasjonaliteten. Husk nå på at jeg ikke her snakker om den særskilte troen hos noen få mennesker. Det jeg mener er det inntrykk på det europeiske sinn som har oppstått fra en udiskutabel tru i flere hundreår. Med dette mener jeg en instinktiv tenkemåte og ikke bare en ytre bekjennelse av ord.”

Whitehead avsluttet med å poengtere at de gudsbilder som ble funnet i andre religioner, spesielt i Asia, er for upersonlige og for irrasjonelle til å kunne underbygge vitenskap. En særskilt hendelse “kunne være et plutselig resultat av en irrasjonell herskesyk” gud, eller kunne vært produsert av “en upersonlig, uutgrunnelig tingenes orden. Man finner ikke den samme tillit som til en forståelig rasjonalitet hos et personlig vesen.”

Ja, de fleste ikke-kristne religioner setter ikke fram troen på en skapelse i det hele tatt: Universet er evig og – selv om det kan gå i en syklisk form – er uten begynnelse og formål, og – viktigst av alt – siden det ikke har blitt skapt, har det heller ikke en skaper. I tråd med dette framstår universet som det største mysterium, inkonsistent, uforutsigbart og vilkårlig. For de som innehar disse religiøse premissene er veien til visdom meditasjon og mystisk innsikt, og der finnes ingen årsak til å feire fornuften.

Stor tillit til den gudgitte fornuften i den tidlige kirken
I motsetning til dette var mange sentrale aspekter ved kristen teologi et produkt av fornuften. Således lærte Tertullian (ca 160-225), en av de tidligste teologene, at “fornuften er en ting gitt av Gud, så langt som det ikke fins noe som Gud Skaperen ikke har gitt, bestemt og ordnet ved fornuften – ingenting som han ikke har villet som skulle bli behandlet og bestemt av fornuft.”

Flere hundreår senere mente sankt Augustin (354-430) at fornuften var nødvendig for troen. “Måtte himmelen forby at Gud skulle hate det som han har skapt i oss som gjør at vi står over dyrene! Måtte himmelen forby at vi skulle tro på en slik at vi ikke aksepterer grunner eller søker grunner, for vi kunne ikke en gang tro dersom vi ikke eide rasjonelle sjeler.” Så klart mente kristne teologer at Guds ord måtte bli trodd selv om ikke grunnene alltid var åpenbare. Augustin: “Visse saker som har med frelseslæren å gjøre kan ennå ikke gripes av fornuften – men en dag skal vi kunne gjøre det. I disse sakene må troen gå forut for fornuften og rense hjertet og gjøre det passende til å ta imot og tåle det store fornuftslyset. Så la han til at selv om det er nødvendig “for troen å gå forut for fornuften i visse viktige saker som ennå ikke kan forstås, så må likevel helt sikkert den veldig lille delen av fornuften som overbeviser oss om nettopp dette, gå forut for troen.”

Den kanskje mest oppsiktsvekkende siden ved disse passasjene hos Augustin er den optimistiske troen på at fornuften en dag vil seire. I tillegg til å se det som teologers plikt å søke å forstå Guds vilje, var hovedvekten i den tidlige og middelalderske kirken at det også var en plikt å forstå – for bedre å kunne beundre – Guds håndverk. Som sankt Bonaventura (1221-1274) forklarte: Det er vitenskapens formål at “Gud kan bli æret”.

Sankt Thomas Aquinas (ca. 1225-1274) forsøkte å oppfylle Augustins optimisme om at “noen av disse viktige sakene” kunne bli grepet av fornuften, i sin monumentale “Summa Theologiae”, som forblir den definitive forklaring av mange punkt i katolsk lære. Aquinas argumenterte ved å si at siden mennesker mangler det tilstrekkelige intellektet til å se direkte inn i tingenes essens, så er det nødvendig for dem å argumentere seg en vei til kunnskap, steg for steg. Selv om Aquinas således anså teologi som den høyeste av vitenskapene siden den direkte dreier seg om guddomelige åpenbaringer, så gjorde han seg også til talsmann for å bruke filosofiens verktøy, spesielt de logiske prinsipper, i arbeidet med å konstruere teologi.

Konklusjon: Det vitenskapelige prosjekt springer ut av kristen virkelighetsforståelse
Det avgjørende punkt i alt dette ligger på det metodologiske planet. Hundreår med meditasjon vil ikke produsere noe empirisk kunnskap, heller ikke vitenskap. Men i den grad religion inspirer til innsats for å forstå Guds håndverk, så vil kunnskap samles, og vitenskap oppstår som teologiens “tjenestepike”. Og det var nøyaktig slik ikke bare de skolastiske vitenskapsfolk, men også de som tok del i de store framskrittene i det 16. og 17. århundre, så seg selv. De etterjagde Skapelsens hemmeligheter. Charles Webster har oppsummert konsensusen blant senere historikere:

“Enhver virkelig historisk framstilling må legge tilstrekkelig merke til den dype og gjensidige gjennomtrengningen av religiøse og vitenskapelige ideer. Det framstår som perverst å ville avvise den religiøse motivasjonen i de mange tilfeller der denne motivasjonen ble gjort uttalt av vitenskapsfolkene selv, ofte med ettertrykkelig vekt. Ingen handlingsrettet energi til vitenskapen ble gjennomført uten forsikringen om en kristen samvittighet.”

Introduksjon
[Kort presentasjon av litteratur som ligger til grunn for bibeltimen: Wright, Käsemann, Moo og Cranfield].

Forfatter, tidspunkt, formål
Det er nær sagt full enighet blant bibelforskere om at Paulus har skrevet Romerbrevet, og at det ble skrevet en gang i andre halvdel av 50-tallet etter Kristus, fra Korint eller omegn. Paulus var på vei til Jerusalem, men ville vende tilbake til Roma og deretter reise videre til Spania og forkynne evangeliet der.

Men nøyaktig hvorfor ble brevet skrevet? Og i nær tilknytning til dette; hva er hovedtemaet i brevet? Her er det foreslått mange ulike hypoteser. Av de mindre sannsynlige er hypotesen om at Rom rett og slett er en slags ”mini-dogmatikk”, der Paulus oppsummerer budskapet sitt. Denne hypotesen strander blant annet på det faktum at det jo er en god del andre tema som åpenbart er viktige for Paulus, men som ikke behandles i brevet.

Da er det heller bedre å ta utgangspunkt i det Paulus beretter om tilstanden i den romerske menigheten. Her kan man da finne mulige hint om bakgrunnen for at Paulus skriver brevet. Det er særlig en problematikk som peker seg ut; strid og uenighet mellom hedningekristne pdes. og jøde(kristne) pdas. Dette behandles særlig i kap. 9-11, og kap. 15. Paulus formaner dem alle til å prise Gud med en munn, og til å ta imot hverandre, liksom også Kristus har tatt imot dem alle. De hedningekristne har fått del i frelsen, og mange jøder har avvist den. Men de hedningekristne må vokte seg for å kjenne seg overlegne eller for å forakte de ikke-kristne jødene, sier Paulus.

Vi kjenner til særlig en historisk hendelse som på en særlig god måte kanskje kan være med på å forklare uroen i den romerske menigheten. Jødene var mislikt i det store og mektige romerriket som rådde i området rundt Middelhavet i denne perioden. Jødene avviste – liksom også de kristne – å tilbe keiserens ”genus”, og de var blant de få grupperinger i riket som var tillatt religiøse særprivilegier. Dette var med på å skape mistro til jødene, og i følge historiske kilder ble jødene utvist fra Roma av keiser Klaudius mot slutten av 40-tallet. Men keiser Nero lot dem vende tilbake på midten av 50-tallet, sikkert til stor misnøye blant de romerske innbyggerne. Kanskje var det denne tilbakekomsten av jøder til den romerske menigheten som gav den avgjørende impulsen til Paulus for å skrive brevet.

”Guds rettferdighet” – hva er det?
Men hva handler brevet om? På hvilken måte angriper Paulus jøde-/hedningproblemet i den romerske menigheten? Jo, ved å utlegge evangeliet om Guds rettferdighet. ”Jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet, av tro til tro, som skrevet står: ”Den rettferdige av tro skal leve”. ”Guds rettferdighet”, det kan sies å være hovedtemaet i romerbrevet. Men hva betyr dette enkle uttrykket? Dette skal vi komme tilbake til senere, når vi kommer til dette verset i kap 1. Men allerede her kan det være greit å gi en innføring.

Selve ordet ”rettferdighet” er hentet fra rettssalen. Det kan brukes både om en som er tiltalt, og om dommeren som skal avgjøre saken. I kap 3. er poenget at den som tror på Jesus Messias blir rettferdiggjort, og dette betyr å bli tilsagt en status. Du er frikjent for Jesu døds skyld, du er en del av Guds folk, du har del i det kommende Guds rike. Denne statusen omtaler også Paulus i Fil 3 som ”rettferdighet fra Gud”. Men Paulus taler også om ”Guds rettferdighet”. Mange – særlig i senere luthersk tradisjon – vil si at dette er det samme som ”den rettferdighet som Gud gir til den som tror”.

Men denne tolkningen er sannsynligvis feil, av to grunner. For som vi sa tidligere: Også dommeren kan ha en rettferdighet. Og i de historiske jødiske kildene fra rundt Paulus’ tid, er det nettopp slik ordet blir brukt: Guds rettferdighet er nettopp Guds egen rettferdighet som dommer. Det betyr: Guds rettferdighet handler om at Gud er en upartisk dommer, en som følger loven og dømmer det onde, en som tar seg av enken og den farløse. Sett fra dette standpunktet framstår ”Guds rettferdighet” som en skremmende tanke. Hvordan skulle det gå med Guds folk om Gud skulle dømme det som en rettferdig dommer?

Dette problemet hadde allerede Moses poengtert i loven. 5 Mosebok taler om de velsignelser som Gud ville gi til Israel dersom de holdt loven. De ville få et langt liv i et fruktbart land, de ville få trygghet og glede, og de ville leve på en slik måte at Israels Gud ble æret blant folkeslagene. Men hva ville skje dersom Israel ikke holdt Sinai-loven? Da ville forbannelsen ramme dem, landet ville bli ufruktbart og spy dem ut, fremmede krigshærer ville ta dem til fange. Interessant nok sier 5 Mosebok rett ut at dette kommer til å skje; Israel vil ikke kunne holde loven, for de er et hardnakket folk. De vil bli sendt i eksil, de vil bli dømt.

Men en dag, etter at eksilet er slutt, skal Gud igjen forbarme seg over sitt folk. Han skal samle dem fra fjerne land og tilgi dem. Hvorfor? Jo, fordi han ikke vil glemme sine ugjenkallelige løfter til Abraham, Isak og Jakob. Uavhengig av bruddene på loven var Israel fremdeles Guds utvalgte folk, og Gud kunne ikke la dem gå til grunne, for dette ville innebære å sette spørsmålstegn ved Guds trofasthet og sannferdighet.

Men denne store tilbakekomsten fra eksilet, denne store frelsestiden, ville ikke bare få konsekvenser for Israels folk. Det ville være en frelsestid som oppfylte den dypeste intensjonen Gud hadde med å lage Israel i utgangspunktet: De skulle bli til velsignelse for folkeslagene, de skulle være Guds lys i verden, de skulle være avgjørende aktører i å bringe rettferdighet og gjenopprettelse ut til alle folkeslag. Dette er et hovedtema i Jesajaboken, for eksempel. Når frelsestiden bryter inn, sier han, da skal alle stolte hedningefolk dømmes og bøyes ned. Men hedningene vil også komme til Sion for å tilbe, og Gud skal skape noe nytt. Det vil bli som et nytt exodus, som et nytt Eden. Med andre ord: Frelse og nyskapelse.

Det gamle testamentet forteller historien om hvordan Israel syndet mot Gud slik at de ble sendt i eksil. Det skjedde slik Moses hadde sagt. Men selv etter at jødene fikk komme tilbake sitt land, så kunne ikke jubelen slippe løs. De var smertelig klar over at Guds mektige løfter om en ny og herlig frelsestid ennå ikke var oppfylt. Som Esra sier: ”Her er vi: Slaver i vårt eget land”. Fremmede krigshærer undertrykte Israel, enten det var grekere, persere eller romere. Det store tempelet var ikke fylt av Guds nærvær. Hedningene kom ikke for å tilbe.

Men Israel satte sin lit til Guds rettferdighet. Det betyr: På tross av Israels synder ville Gud komme ihu pakten han hadde sluttet med fedrene, Abraham, Isak og Jakob. Han kunne ikke forkaste sitt folk. Nettopp på denne måten brukes altså uttrykket i jødiske kilder fra denne tiden: Guds rettferdighet er Guds frelsende troskap til sin pakt med fedrene. Det er håpet om at Gud skal bringe inn den store frelsestiden profetene hadde talt om.

Imidlertid stod fremdeles loven der som et uavvendelig problem. Hvordan kunne Gud huske på pakten og frelse sitt folk, men samtidig være en rettferdig dommer som dømte Israels synd? Før Paulus ble en kristen, tenkte han på følgende måte: Det som gjelder er å holde Torahens bud så intenst som mulig, og så prøve å utrydde alle fra Israel som bryter Torahens bud, inkludert de vranglærende kristne. Bare på denne måten vil Guds rettferdighet bryte inn, slik at den lovede frelsestiden begynner. Men etter at Paulus fikk møte Jesus på veien til Damaskus, endret han radikalt mening. Gåten om Guds rettferdighet, Guds paktstroskap, var blitt åpenbaret i evangeliet om Jesus Messias. Guds plan skulle vise seg å være langt mer underfundig og overraskende enn Paulus kunne tenkt seg.

Dette skal vi nå se nærmere på nå, i selve teksten. I løpet av denne bibeltimen er det naturligvis ikke anledning til å gå i særlig detaljer i teksten. Men vi skal se på en del nøkkelbegreper og hovedtema slik at man kan få med seg hovedlinja i Paulus’ argumentasjon.

Romerbrevet 1
1 Paulus, Kristi Jesu tjener, hilser dere, jeg som er kalt til apostel og utvalgt til å forkynne Guds evangelium, 2 det som Gud på forhånd har gitt løfte om gjennom sine profeter i hellige skrifter. 3 Det er evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus vår Herre, kommet som menneske av Davids ætt, 4 ved hellighets Ånd stadfestet som Guds mektige Sønn ved oppstandelsen fra de døde.

Paulus omtaler seg selv som Jesu ”slave/tjener” og som ”apostel”, og han sier at han er ”utvalgt til å forkynne Guds evangelium”. Denne dobbeltheten i Paulus’ selvforståelse går igjen mange steder i hans brev. Pdes. er han ydmyk: Han lever ikke lenger selv, men Kristus lever i ham. For ham er livet Kristus, og døden en vinning. Den som roser seg, han rose seg i Herren. Pdas. kan han legge for dagen en voldsom selvbevissthet som autoritativ forkynner av Guds evangelium, utvalgt og utsendt av Jesus Kristus selv. Han taler derfor om sine forordninger som det gjelder å etterleve og om den myndighet Herren har gitt ham. Mange i de første menighetene stod i opposisjon til Paulus, men han svarte med å peke hen til det guddommelige opphavet til sitt budskap.

Hva ligger det i at Jesus er Guds ”sønn”? Mange av oss tenker automatisk i retning av treenighet og guddommelig vesen når vi hører uttrykket ”Guds sønn”. Og Paulus har helt klart tekster som understøtter slike tanker. Men her er nyansen en annen. I GT er ”Guds sønn” rett og slett et navn på enten engler, eller på Israelsfolket, eller (først og fremst) på Israels konge. Her er det tydelig den sistnevnte betegnelsen Paulus har i tanke, for han taler om at Jesus er ”av Davids ætt” og om at Jesus er ”salvet”. Poenget er, i tråd med for eksempel Salmene i GT, at mennesket Jesus er Israels konge, men derfor også alle kongers konge, slik Salmene like tydelig sier (2, 72, 89, jfr. Jes 11).

Og Paulus sier: Ved oppstandelsen ble denne kongsstatusen bekreftet. Vi kjenner til mange Messias-bevegelser i det første århundre; menn som tok opp kampen mot romerne og samlet etterfølgere for å bringe hive ut hedningene og bringe inn Guds frelsestid, liksom Paulus ville gjøre det før han ble kristen. Men de aller fleste Messiasfigurene ble enten drept av romerne eller tatt til fange. Da ble det klart for alle: Dette var visst ikke Messias likevel. Johannesevangeliet forteller at folket sa til seg selv: ”Denne Jesus skulle vel ikke være Messias?” Men etter korsfestelsen var det ingen som virkelig trodde at dette kunne stemme, heller ikke disiplene. Det var oppstandelsen som snudde opp-ned på alt dette: Jesus var virkelig kongen med all makt, slik han selv sier etter oppstandelsen i Matteusevangeliet. Som Paulus derfor viser i det neste verset: Evangeliet er ikke et slags tilbud, et slags spørsmål. Det er en guddommelig proklamasjon av at Jesus virkelig er Herre over himmel og jord, og denne proklamasjonen krever lydighet. ”I Jesu navn skal hvert kne bøyes” (Fil 2).

5 Ved ham har jeg fått nåde og aposteloppdrag for at jeg skal føre mennesker av alle folkeslag til lydighet i tro, til ære for hans navn. 6 Blant dem er også dere som er kalt til å høre Jesus Kristus til. 7 Jeg hilser alle dere i Roma, dere Guds elskede som er kalt til å være hellige: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

8 Først av alt takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det fortalt om deres tro. 9 Gud selv, som jeg av hele mitt hjerte tjener med evangeliet om hans Sønn, er mitt vitne på at jeg alltid husker på dere i mine bønner. 10 Jeg ber stadig om at det endelig en gang må lykkes for meg å komme til dere, om Gud vil. 11 For jeg lengter etter å se dere, så jeg kan gi dere del i en Åndens gave for å styrke dere 12 – eller rettere sagt: for at dere og jeg sammen kan bli oppmuntret ved vår felles tro.

13 Jeg vil at dere skal vite, mine søsken, at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men jeg er blitt hindret helt til nå. For jeg ville gjerne høste frukter også hos dere, som blant de andre folkeslagene.14 Grekere og barbarer, lærde og ulærde – alle står jeg i gjeld til. 15 Derfor ønsker jeg å forkynne evangeliet også for dere i Roma.

16 For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. 17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.

Paulus skammer seg ikke over det budskapet han forkynner. Dette har nok mindre med psykologi å gjøre enn robuste referanser til GT-lige salmer (71, 31, 143). I disse er gjerne poenget at salmisten er svak og omringet av fiender. Men han skal ikke bli til skamme, for han stoler på Guds frelsende rettferdighet, hans troskap mot sin pakt til Israel. Derfor vil han få frelse, hans fiender vil bli overvunnet. Også Paulus var omringet av store og mektige motstandere, både jøder, grekere og ikke minst romere. Men han visste hvem han trodde på, og han visste hvilket rike han hadde i vente. Derfor var han frimodig selv om han ble forfulgt og trakassert.

Paulus skammet seg ikke fordi han visste at evangeliet er Guds kraft til frelse. ”Kraft” er et sentralt paulinsk begrep. Det sikter som regel til Den hellige ånds kraft til å skape tro og liv – både her og nå i det kristne livet, men også i oppstandelsen fra de døde. ”Gud reiste Kristus opp fra de døde, og han skal også reise oss opp i sin kraft” (1 Kor 6). I 1 Kor 1-2 er det store poenget at jøder og grekere synes evangeliet om den korsfestede Jesus er dumskap og forkastelig. Men evangeliet viser sin kraft gang på gang i det mennesker likevel kommer til tro og adlyder Jesu herredømme. ”Vi vet at dere er utvalgt, søsken. For da vi forkynte evangeliet for dere, kom det med full kraft og overbevisning.”

Det er for øvrig viktig å ikke tenke for snevert om ordet ”frelse”. Det sikter til det å bli fridd fra synd, dom, død og Guds vrede. ”Jesus frelser oss fra vreden som kommer”, sier Paulus senere. Han har sonet våre synder slik at vi ikke dømmes for dem. (Rom 3) Men frelse er også noe høyst virkelig i våre liv her og nå. Dette har Paulus plenty å si om i Rom 5-8. Poenget er at frelse ikke bare er noe som skjer ”i Guds hjerte”, men også en helbredelse og frigjøring som skjer i våre liv, i våre tanker og våre kropper. Paulus omtaler dette som å bli satt fri fra syndens og dødens slaveri, eller også senere i brevet ved å få del i det oppbyggende og helbredende kristne fellesskapet. Frelse er altså også noe høyst kroppslig og fysisk, men dette utfolder Paulus først i kap. 8.

18 [For] Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urett hos mennesker som holder sannheten nede i urett. 19 For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv åpenbart det. 20 Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning.

Overgangen til vers 18 kan synes overraskende. Hvorfor begynner Paulus nå plutselig å tale om ”Guds vrede”? Det er åpenbart en link mellom talen om evangeliet i v. 17 og talen om vreden i v. 18. Sannsynligvis finner vi løsningen i sitatet fra Habakkuk: Den rettferdige skal leve ved tro. Som vi tidligere har sett, var poenget med den kommende frelsestiden som profetene bar budskap om, at Gud var trofast mot sin pakt med Israel. Men i videre forstand var poenget med det hele at Gud ville bringe frelse og rettferdighet til hele jorden. Men dette måtte nødvendigvis også innebære å dømme alt som ødela og undertrykte Guds herredøme og Guds skaperverk. Dette taler profetene mye om, inkludert Habakkuk.

Og Paulus tar opp tråden: ”For Guds vrede åpenbares over all ugudelighet og urett hos mennesker som holder sannheten nede i urett.” Evangeliet åpenbarer nettopp dette, for i kapittelet etter sier Paulus at det er Jesus Messias som har blitt utvalgt til å være dommer av Gud ”etter mitt evangelium”. I Apg 17 blir det klart at oppstandelsen er beviset på nettopp dette; Gud har reist ham opp og gjort det klart for all verden at han er konge og Herre.

Vers 18 og utover er begynnelsen på en tre kapitler lang domstale som Paulus fører, først mot hedningene (d. e. i kap. 1) og deretter mot hans egne landsmenn jødene. Konklusjonen er: Alle har syndet, og alle bærer på skyld. Her i kap 1 begrunner Paulus denne skylden ved å vise til at hedningene faktisk kan vite så mye som at det finnes en Gud, og at den som gjør det onde vil bli dømt (v. 20 og 32). Utover dette utdyper ikke Paulus hva denne kunnskapen mer konkret består i.

21 De kjente Gud, men likevel lovpriste og takket de ham ikke som Gud. Med sine tanker endte de i tomhet, og deres uforstandige hjerter ble formørket. 22 De påsto at de var kloke, men de endte i dårskap. 23 De byttet ut den uforgjengelige Guds herlighet med bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbente dyr og krypdyr.

24 Derfor overga Gud dem til urenhet, så de fulgte sitt hjertes lyster og vanæret kroppen sin med hverandre. 25 De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte istedenfor Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen.

Paulus’ særskilte beskrivelse av hedningenes store synd, dvs. deres avgudsdyrkelse, er både interessant og relevant. Bakgrunnen for denne seksjonen er den jødiske forståelsen av synd som kommer til uttrykk i GT. Synd innebærer å bryte loven og krenke Gud – ja – men på et annet plan innebærer det også å ødelegge skaperverket og forfeile den intensjonen Gud har med oss mennesker.

Det er denne tenkemåten som skinner gjennom her. Avgudsdyrkelsen innebærer å fornekte sannheten og holde den nede ved hjelp av urett og løgn. Avvisningen av Gud og evangeliet begynner altså i tanken – interessant nok peker Paulus i kap 12 på at de som er kristne og som tjener den sanne Gud nettopp får et fornyet tankeliv, som også får konsekvenser for resten av livsførselen.

Det er viktig å få tak på den grunnleggende ideen her. Ovenfor sa vi at frelse ikke bare innebærer frihet fra dom og død, men også en frigjøring og redning av hele kroppen, både fysisk og psykisk. Denne prosessen kan Paulus omtale som å bli likedannet med Guds bilde, som er Kristus. Poenget er at det å være en kristen, og leve som en kristen, er å etterligne Jesus, og dermed bli mer og mer det mennesket som Gud skapte oss til å være. Dette er en prosess som begynner her og nå, men som fullendes i Guds rike, som helt vil bli preget av rettferdighet, fred og glede Guds folk imellom.

Men her utlegger Paulus også hva det omvendte innebærer: Den som avviser den sanne Guds livgivende kraft i evangeliet, vil også sakte, men sikkert ødelegge sitt gudsbilde. Det er denne nedbrytningen av gudsbildet Paulus også kan beskrive som en vredesdom her og nå for dem som avviser evangeliet. ”Derfor overgav Gud dem…” Liksom det evige livet i Guds rike har begynt allerede her og nå, har også dommen over dem som avviser evangeliet begynt allerede her og nå. Og denne dommen viser seg i dehumaniserende tanker, handlinger og livsmønster, slik Paulus klargjør mot slutten av kapittelet.

26 Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige. 27 På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse.

Disse versene representerer Paulus’ grundigste utlegning av fenomenet homofili (jfr. 1 Kor 6 og 1 Tim 1). Det grunnleggende poenget her er at det å reflektere Guds bilde også innebærer å leve i tråd med de kjønnsroller Gud har lagt ned i mennesket fra skapelsen av. ”I Guds bilde skapte han dem, til mann og kvinne skapte han dem.” Følgelig representerer homofile relasjoner en forstyrrelse av de gudgitte kjønnsrelasjonene. Det er ”mot naturen”, og de som praktiserer dette, vil dermed ikke få del i det fullendte Guds rike. For øvrig bør det poengteres at Paulus først og fremst er opptatt av de konkrete gjerningene her, altså utøvelsen av de homofile lyster. Men det er ikke helt opplagt hva som menes med at den ”straff” de selv måtte bære.

28 De brydde seg ikke om å kjenne Gud, derfor overga Gud dem til en sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. 29 De er fulle av all slags urett, umoral, grådighet og ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. De farer med sladder 30 og baktalelse, hater Gud, bruker vold, er overmodige og brautende, de pønsker ut ondskap og er ulydige mot foreldrene, 31 de er uforstandige, upålitelige, ukjærlige og ubarmhjertige. 32 De vet hva Guds påbud sier, at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det.

Dermed er vi i mål i kapittel 1: Hedningene er skyldige; de tilber avguder og undertrykker sannheten om den sanne og levende Gud. Derfor nedbrytes også deres gudsbilde, og endestasjonen er ødeleggelsen i den siste dommen. Men dette er ikke Guds vilje for menneskeheten, som vi skal se. I de to neste kapitlene er det imidlertid jødene, Guds utvalte folk, som settes i tiltaleboksen. Mon de stiller bedre enn hedningene? Teller ikke deres lange og nære historie med Israels Gud til deres fordel? Og vet ikke de bedre enn hedningene hva som er Guds gode vilje, slik Salme 119 klart uttrykker?

Romerbrevet 2

Innledning
Det er av flere grunner et veldig spennende kapittel vi har foran oss i denne bibeltimen. For eksempel er det knapt noen andre steder i tidlig kristendom får vi et så nært innblikk i hva de første kristne tenkte om den siste dommen. Men kapittelet gir også rikt innblikk i Paulus’ forståelse av forholdet mellom tradisjonell jødedom og den første kristne menighet. Alt dette er rikt stoff som kan være med på å gi oss tanker og impulser i forståelsen av vårt kall som kristne i dag.

Men Rom 2 er ikke bare et spennende kapittel; det er også på mange måter et vanskelig kapittel. For det første er her plenty av stoff fageksegetene er uenige om, og uenigheten dreier seg ikke bare om detaljer, men også om dyperegående emner. Der denne uenigheten er tydeligst, vil jeg forsøke å legge fram ulike syn på en fair måte, og så begrunne det spesifikke synet jeg mener er korrekt. Noen ganger kan vi være mer eller mindre sikre på hva Paulus mente, andre ganger må vi være mer ydmyke og innrømme uvitenhet.

Men for det andre er Rom 2 et vanskelig kapittel fordi Paulus her sier en del ting som ikke helt passer inn i en del tradisjonelle bilder av Paulus. Noen gir dermed rett og slett opp, og legger denne teksten i skuffen, kanskje med referanse til at ”Rom 2 handler vel stort sett om at mennesker er syndige, det er jo temaet i kapittel 1 og 3”. Det er en forståelig strategi, men den er ikke ideell. Vi må la alle tekstene lyde, og forsøke å plassere dem inn i et helhetlig bilde av Paulus’ teologi. Ellers kan vi være sikre på at vår forståelse av evangeliet vil lide under våre forsømmelser.

Oppsummering av kap. 1
La meg nå først oppsummere hva vi har hørt til nå, i Romerbrevet. I forrige time sa jeg at Romerbrevet ble skrevet i andre halvdel av 50-tallet, av apostelen Paulus, og at et hovedtema i brevet er Guds rettferdighet. Dette viktige begrepet definerte jeg som ”Guds frelsende og gjenopprettende troskap mot sin pakt med Abraham og Israel”. Poenget med denne pakten var alltid å gjenopprette det falne skaperverket, å skape rettferdighet på jorden, å ta et oppgjør med de fiender som undertrykte og ødelagte Guds skaperverk. ”Gjennom deg”, sa Gud til Abraham, ”skal alle jordens ætter velsignes”.

Og det store poenget i Romerbrevet er altså at denne store planen, pakten med Abraham, har nådd sitt høydepunkt i og gjennom det som har skjedd med Jesus, Guds Messias. Paulus fortsetter da med å si at Guds vrede åpenbares fra himmelen over hedensk liv, avgudsdyrkelse og undertrykkelse av sannheten i evangeliet. De som slik står i fiendskap til Gud, skal en gang dømmes ved evangeliet, med kong Jesus som dommer. Altså: Guds rettferdighet gjenoppretter jorden. Dette skjer ved at mennesker kommer til tro på Jesus og blir tilgitt og gjenopprettet. Men det skjer også ved at Jesus Messias dømmer Guds fiender i skaperverket, slik at Guds herredømme kan realiseres overalt, og Gud blir ”alt i alle”.

Videre til kapittel 2: Hva da med jødene?
Paulus’ ”domstale” i 1,18-32 var hovedsakelig rettet mot hedninger, dvs. ikke-jøder. (Men her finnes også hint om at Paulus inkluderer jødene i dommen, jfr. referansen til Sal 106 i 1,23; en mulig allusjon til tilbedelsen av gullkalven). Men hva så med jødene? Mon ikke de står i en bedre posisjon enn de åpenbart syndige hedningene når Gud snart skal dømme verden? Eller hva med filosofiske, hedenske moralister, som også kritiserte livsførselen til folk i sin samtid. Stiller de i en bedre posisjon på domsdagen når Gud endelig gjenoppretter alle ting i sin rettferdighet? Paulus’ svar er ”Nei!” Eller som han senere sier: ”Alle har syndet og står uten Guds ære”.

”Derfor har du ingen unnskyldning, du menneske som dømmer, hvem du enn er. For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo det samme selv, 2 og vi vet at Guds dom med rette rammer dem som driver med slikt. 3 Men når du, menneske, dømmer dem som gjør slikt, og selv gjør det samme, mener du da at du skal slippe unna Guds dom?”

Paulus åpner kapittelet med å understreke at den som dømmer andres oppførsel, faktisk fordømmer seg selv dersom man selv gjør det samme som det man fordømmer. Dette har paralleller til Jesu forkynnelse om flisa og bjelken. Også han formaner sine disipler og sier ”Døm ikke, for at dere ikke selv skal bli dømte!” Hos Jesus er poenget at man må vokte seg vel for å ha en fordømmende og pirkete holdning i møte med andre. Man bør aller første feie grundig for sin egen dør, så å si. Dette betyr slett ikke at det er galt å vurdere hva som er rett og galt. Men det betyr at man må ha innsikt om seg selv, og overbærenhet i møte med andre.

Men Paulus har sin egen agenda i denne passasjen. Han ønsker å vise at det ikke finnes noe gjemmested på den siste dommen. Ingen vil ”slippe unna Guds dom”. Han sier at ”du som dømmer, gjør de samme ting”. Kommentatorene er ikke helt enige om hva Paulus mener her. Det var jo klart at jødene i hans samtid ikke utøvde homofile gjerninger, for eksempel. Men kanskje sikter han til den remsen av synder han legger fram mot slutten av kapittelet: Ondskap, grådighet, misunnelse osv. I alle fall: Heller ikke jøden kan påberope seg en særskilt status på domme dag.

4 Eller forakter du hans uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse? 5 Med ditt harde hjerte som ikke vil vende om, hoper du opp vrede over deg til vredens dag, når Gud åpenbarer sin rettferdige dom.

Ordene Paulus her bruker, og tematikken han tar opp, foreslår at han polemiserer mot en tankeføring som vi for eksempel finner i det mellomtestamentlige skriftet Salomos visdom (11:9-10; 15,1-6; 16,5-12; 18,20-25, jfr. særlig 11,23 og 15,1). Her leser vi at jødene bekjenner at, ja – de har også syndet. Men Gud vil dømme dem på en annen måte enn han vil dømme hedningene. Jødene tilhører Gud, og derfor ser ikke Gud like alvorlig på deres synd.

Dette var sannsynligvis en vanlig tenkemåte blant jøder på Paulus’ tid. Som vi skal se senere i kapittelet, tenkte jødene at de eide en spesiell posisjon framfor Gud fordi de hadde fått Moseloven, som viste dem den rette veien og det rette livet. Paulus fastholder senere at jødene har fått en spesiell posisjon (3,1ff og 9,1ff). De har mottatt løftene, og de har en lang historie med Israels Gud. Men Paulus avviser høyt og tydelig at denne posisjonen gir en priviligert posisjon i møte med Gud som dommer. Alle må vende om, sier han.

I GT og hos Jesus er det flere snakk om å legge seg opp en skatt i himmelen hos Gud, for eksempel dersom man ber, gir almisser osv. Dette er lønn som den troende vil få i den kommende tidsalderen, når Guds rike åpenbarer seg. Også Paulus snakker tydelig om dette, f. eks. i 1 Kor 3. Men her lager Paulus en ”twist” i denne formuleringen. Han sier: Dersom du er hard og overmodig når du faktisk i stedet skulle lagt deg på kne og bedt om tilgivelse, da lager du en skatt der framme – en skatt av vrede fra Gud. Denne vreden skal åpenbares på vredens dag, sier Paulus, altså på ”den dagen da Gud åpenbarer sin rettferdige dom”.

6 Han skal lønne hver og en etter det han har gjort:

Dette er et sitat fra Det gamle testamente, enten Salme 62,12 eller Ordsp 24,12. Tankegangen er uansett utbredt. Det er interessant å se nærmere på hva Salme 62 faktisk sier. Mange er nok vant til å forstå domsforkynnelse som utelukkende skremmende og negativ. Men slik er det faktisk ikke i GT og NT. Jo – dommen er skremmende, men den er skremmende for den som gjør det onde, for den som dyrker avguder, for den som undertrykker den fattige og vergeløse. Difor sier salmisten: ”Jeg setter min lit til deg, Gud, fra deg kommer min frelse. Du er trofast og kjærlig, for du lønner enhver etter det han har gjort.”

Med andre ord: Dommen er uttrykk for Guds hellighet og herredømme over sitt skaperverk, men også et uttrykk for hans gjenopprettende rettferdighet. Han dømmer det som står hans gode vilje imot, og dette betyr godt nytt for de svake og undertrykte i verden som setter sin lit til ham. Det er for eksempel dels på denne bakgrunnen vi bør forstå saligprisningene hos Jesus. Her prises de undertrykte, de fattige, de sørgende salige. Men de rike, de selvgode, de likeglade ropes det ”ve!” over.

I GT er det altså en sentral tanke at ”Gud skal lønne enhver etter det han har gjort”. Hvordan er det i NT? Jo – kanskje litt overraskende for noen – denne tanken bekreftes og videreføres, både hos Jesus og Paulus. Vi skal se på de viktigste eksemplene på dette: ”For menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler, og han skal ”lønne enhver etter det han har gjort.”” (Matt 16,27). Eller vi kan tenke på domsteksten i Matt 25, der det viser seg at de salige har gjort gode gjerninger mot Jesu minste – og dermed mot Jesus selv, mens de fordømte nettopp ikke har gjort det. Tanken er også helt tydelig i Joh 5, der Jesus først sier at den som tror på ham, ikke kommer for dommen, før han følger opp med å si at de døde skal stå opp fra gravene, og ”de som har gjort gode ting, skal stå opp til evig liv, men de som har gjort onde ting skal stå opp til dom.”

Men tanken er også utbredt hos Paulus. ”Vi skal alle fram for Kristi domstol så han kan gi enhver etter det han har gjort i kroppen, enten godt eller ondt.” (2 Kor 5,10) ”Det et menneske sår, skal det også høste. Den som sår i kjød, skal høste forgjengelighet, men den som sår i Ånden, høster evig liv av Ånden.” (Gal 6,7-9) ” ”Hver den som gjør noe godt, skal få betalt av Herren, enten han er trell eller fri.” (Ef 6,8). ”Og dere vet at Herren skal gi dere sin arv som lønn. Tjen Herren Kristus! Men den som gjør urett, skal få lønn som fortjent. Her er det ikke forskjell på folk.” (Kol 3,24-25, jfr. 2 Tim 4,14.) Se også identisk tanke i 1 Pet 1,17; Åp 2,23; Rev 22,12.

Altså: Ingen forskjell på folk, Gud skal gi enhver etter hans gjerninger. De neste versene presiserer hvordan Paulus tenker at denne ”tilbakebetalingen” skjer. Som vi skal se, er det ikke snakk om en ”balanse”-tenkning med gode og onde gjerninger i vekta, a la Islam, heller ikke som opparbeidelse av fortjeneste overfor Gud, som i romersk-katolsk lære. Merk at det ikke finnes tegn i denne teksten – eller i GT eller i NT – på at denne ”tilbakebetalingen” kun er hypotetisk, eller at den ikke vil spille noen rolle for de som tror på Jesus.

7 De som tålmodig gjør det gode og søker herlighet, ære og uforgjengelighet, får evig liv. 8 Men de som i selvgodhet er ulydige mot sannheten og lar seg lede av uretten, har vrede og harme i vente. 9 Nød og angst skal komme over hvert menneske som gjør det onde, jøde først og så greker. 10 Men herlighet, ære og fred skal den få som gjør det gode, jøde først og så greker. 11 For Gud gjør ikke forskjell på folk.

Formuleringene her er veldig viktige. Paulus beskriver først dem som får en ”god” dom og som får evig liv. Hva preger disse menneskene? De er ”utholdende i god gjerning”. Dernest ”søker” de ”herlighet, ære og uforgjengelighet.” Paulus tenker altså ikke her i retning av å bygge seg opp en fortjeneste. Men han beskriver hvordan de er, som får en god dom på den siste dagen. Referansen til ”tålmodig å gjøre det gode” finner en nær parallell i Gal 5-6. Her taler Paulus nettopp om å la seg drive av Den hellige ånd slik at man bærer gode frukter; kjærlighet, glede, fred. Det som teller, sier Paulus her, er ”tro, virksom i kjærlighet”. Og ganske parallelt med vår tekst sier han: ”Bli ikke trett av å gjøre det gode. For vi skal høste i sin tid.” Altså: I dommen vil Gud lønne galaterne for deres gode gjerninger.

Hva mener så Paulus med å ”søke herlighet, ære og uforgjengelighet”? Igjen dreier det seg om en grunnleggende ”livsholdning”, dvs. å bli drevet av Ånden. Den troende har en grunnleggende framtidsrettet holdning; man ser fram mot Guds rike og Jesu komme – det Paulus kan omtale som ”herlighet, ære og uforgjengelighet” (de samme begreper går igjen i Rom 8, 1 Kor 15; 1 Pet 1,7 – alle tekster som taler om Jesu komme og Guds rikes fullendelse). Faktisk kan hele 1 Kor 15 ses under denne rubrikken: Hvordan man bør innrette livet sitt i lys av det kommende Guds rike.

Hvordan beskriver så Paulus de som vil bli dømt på den siste dagen? Han taler om ”selvgodhet”, om å være ”ulydig mot sannheten”, og om å la seg ”lede av uretten”, det vil si å gjøre det som er ondt og urettferdig. Også her er det tale om en grunnleggende livsholdning, en han for så vidt har beskrevet utfyllende i 1,18-32. Vi kan vise til Fil 3, der Paulus på en veldig parallell måte omtaler dem som blir dømt til fortapelse; de har sitt sinn rettet mot ”de jordiske ting”, de ”setter sin ære i skam” og de har ”magen til Gud”, dvs. at de er opptatt av egoistisk nytelse. Men vi, sier han, vi har vårt sinn rettet mot den kommende frelseren, Jesus Kristus, som skal forvandle vårt legeme i det fullendte Guds rike.

De som fokuserer på nytelse og egoisme og urettferdighet, skal få betalt tilbake for sine gjerninger i form av ”vrede, trengsel, angst, nød.” Hva mener Paulus med disse begrepene? Dette er ikke så umiddelbart klart. Andre steder taler Paulus om ”straff”, ”dom”, ”ødeleggelse” og ”en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn” (Se særlig 1 Tess 5 og 2 Tess 1). Eller han kan tale om å ”ikke arve Guds rike” (1 Kor 6, Gal 5). Sikkert er det at Paulus både advarer mot Guds dom – og at han frykter den selv (1 Kor 9,27; 2 Kor 5,11). Spørsmålet om forholdet mellom Jesu tale om dom, fortapelse og Gehenna med Paulus’ tale om dette, skal vi la ligge for denne gangen.[1]

Men dersom Guds dom er rettferdig, og den skjer på grunnlag av gjerninger, hvordan kan da noen bli frelst? Har ikke Paulus sagt at alle mennesker er syndige? Dette svarer ikke Paulus på i dette kapittelet. Han bare slår fast fakta om dommen, for å frarøve jøden noen form for særskilt posisjon i kraft av sin etniske status. For: ”Gud gjør ikke forskjell på folk”.

12 Alle som syndet uten loven, skal gå fortapt uten loven. Og alle som syndet under loven, skal dømmes etter loven. 13 For det er ikke de som hører lovens ord, som blir rettferdige for Gud. Nei, de som gjør det loven sier, de skal erklæres rettferdige.

Paulus fortsetter med å utfolde hva det vil si at dommen blir rettferdig, og at Gud ikke gjør forskjell på folk. Alle som syndet uten loven, skal gå fortapt ved loven. Hos Paulus betyr ”loven” generelt sett ikke en allmenn morallov, men heller den gammeltestamentlige Torahen. Men ”loven” kan også brukes om GT generelt.[2] Poenget blir igjen at det å ha loven ikke gir noen fortrinn i møte med dommen. Det som gjelder er ikke å ha loven – som om dette kunne være en slags ”beskyttelsestalisman” – men derimot å gjøre det loven sierDen som har loven, men synder mot den, vil gå fortapt. Det er derimot den som gjør det loven sier, som skal erklæres rettferdig.

Her oppstår et akutt problem. Mener virkelig Paulus at man kan bli erklært rettferdig ved å gjøre det loven sier? En del kommentatorer kan ikke gå med på dette. For sier ikke Paulus i 3,20 at ingen blir rettferdiggjort ved lovens gjerninger? Altså må 2,13 være å forstå som et hypotetisk, uoppnåelig tilfelle. Ingen kan egentlig bli ”rettferdiggjort” ved å gjøre loven. Denne tolkningen er imidlertid problematisk på mange måter. For det første: Selv blant de som ser 2,13 som hypotetisk, vil man måtte vedgå at 2,6 ikke er det. Gud vil virkelig gi enhver igjen etter sine gjerninger, og dette punktet går igjen som en rød tråd i hele GT og NT.

Men da oppstår det problemet at 2,12-13 nettopp umiddelbart følger på passasjen hvor dette utmyntes: ”For den som syndet uten loven…” (Bibelselskapets oversettelse er her misvisende; Paulus bruker ”gar”). Altså: Gud vil gi enhver etter sine gjerninger – og dette innebærer at den som gjør det som loven sier, vil bli rettferdiggjort. Nøkkelen til å forene dette utsagnet med Paulus’ utsagn om at ”ingen blir rettferdiggjort ved lovgjerninger” ligger blant annet i å merke seg at Paulus i kap 2 har fokuset rettet mot den siste dommen; hvem som vil komme gjennom denne med en rett og god ”status” (d. e. ”få evig liv”).

Det er først når vi kommer til kapittel 3-8 at vi kan forstå hvordan det er mulig for et menneske å på denne måten å bli ”rettferdiggjort” i den siste dommen, på grunnlag av gjerninger. Helt kort er poenget dette: På grunn av Jesu død blir den troende tilgitt sine synder, og får status som ”tilgitt synder”. Han blir rettferdiggjort ved troen alene, uten noen som helst gjerninger. Det viktige poenget er at denne ”nåtidsdommen” som faller i det mennesket kommer til troen, er en sannferdig foregripelse av den siste dommen, som vil skje på grunnlag av gjerninger.

For – som Luther sier – der det er ild (altså tro), vil det nødvendigvis også være varme (altså gjerninger). For Paulus er det dermed sikkert at den som her og nå virkelig tror på Messias – og slik er rettferdiggjort – også vil leve et liv der det skapes gode frukter som Gud vil ha behag i på den siste dommedag. Den ”rettferdiggjørelsesdommen” som lyder her og nå når evangeliet forkynnes og tas imot i tro, vil samsvare med den ”rettferdiggjørelsesdommen” som lyder på dommedag. Da vil det også bli klart at evangeliet hadde kraft til å skape nytt liv.

”14 For når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven. 15 De viser med dette at lovens krav står skrevet i hjertet deres. Om det vitner også samvittigheten deres, når tankene deres anklager eller forsvarer dem. 16 Dette skal bli klart den dagen Gud ved Jesus Kristus dømmer det skjulte i menneskene, slik jeg har forkynt i mitt evangelium.”

Dette er noen svært omdiskuterte vers i faglitteraturen. For hva mener Paulus med ”hedninger som gjør det loven sier” og at de har ”loven skrevet i sine hjerter”? Den kanskje mest vanlige tolkningen av disse versene i vår tradisjon, er at Paulus her – som et slags innskudd løsrevet fra konteksten – snakker om ikke-troende hedninger som har en allmenn morallov skrevet i sine hjerter. Her tar man gjerne utgangspunkt i stoisk filosofi, som også kan tale om at mennesket har en morallov inne i seg. Hedningene vet derfor hva Guds lov krever, men de vil dømmes likevel (v. 16). Vers 14-15 ses således som en slags utmynting av ”alle som syndet uten loven, skal dømmes uten loven.”

Men denne tolkningen av vers 14-15 er svært tvilsom. For det første har Paulus i verset før talt om at ”den som gjør det loven sier, skal bli rettferdiggjort [i den siste dommen]”, og siden dette er en utmynting av 2,6 om at ”Gud skal gi enhver tilbake for det han har gjort”, er det ingen særskilt grunn for å tro at Paulus her taler rent hypotetisk. Poenget blir at v. 14 innledes med et ”for” som tar opp tråden fra vers 13: ”Den som gjør det loven sier, vil bli rettferdiggjort. For når hedninger, som ikke har loven, gjør det loven sier…”

Og kan man egentlig tenke seg at Paulus ville si at ikke-troende hedninger ”gjør det loven sier”? 1,18-32 og 3,9-20 går jo nettopp ut på å vise at ”alle har syndet og mangler Guds herlighet.” Den mest sannsynlige og tilfredsstillende løsningen er dermed dette: Paulus snakker om Messias-troende hedninger som har fått Den hellige Ånd og som derfor – selv om de ikke har tilgang til den skriftlige Moseloven – likevel gjør det som loven krever.

Det er klart at Paulus neppe kunne sagt at en ikke-troende hedning ”gjør det loven sier”. Men kan Paulus da si at et troende menneske faktisk kan ”gjøre loven”? Sier ikke Paulus at dette er umulig? Her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Paulus sier klart at den skriftlige Moseloven var umulig å overholde, og at den som uansett ville forsøke å bli rettferdiggjort ved å gjøre dette, ville være under forbannelsen. Man blir rettferdiggjort ved å holde seg til Jesus Messias, i troen. Det er for eksempel hovedpoenget i Galaterbrevet.

Men like fullt: Hos dem som slik er rettferdiggjort ved troen på Messias, vil det komme et nytt liv. Og dette nye, trosbaserte livet, kan Paulus uten å blunke omtale som en oppfylling av loven. Se 2,28-29, 8,4; 10,5-11, 13,8-10; Gal 6,2; 1 Kor 9,21. Den grunnleggende ideen her er at siden pakten er fornyet, er også loven gått inn i en ny fase, så å si. Dette var allerede forutsagt av Jeremia. Han sa: I de siste tider skal Gud ”skrive sin lov på folkets hjerter” slik at de kjenner Herren. Det er nettopp dette verset Paulus alluderer til i 2,14.

Poenget til Paulus er ikke at kristne gjør alle Moselovens gjerninger; det er ikke nødvendig i følge apostelmøtet og Galaterbrevet. Poenget til Paulus er at selve det dypeste formålet med Moseloven var å peke på synd, men samtidig peke hen mot et sant liv i lydighet og velsignelse. Slik forberedte loven Kristi komme; både ved å vise behovet for hans soning, men også ved å peke hen mot det fulle og åndsfylte livet de troende skulle motta i den nye pakten.

Altså: De troende er ikke under Torahen, dens bokstav og dom. Men likevel oppfyller de Torahens dypeste og gudgitte intensjon ved å være i Messias og bli drevet av Den hellige ånd. Detaljene i dette må vi vente med til senere.

[Hva så med Paulus utsagn om ”naturen”? Som nevnt vil en del kommentatorer mene at dette peker i retning av den stoisk-filosofiske ideen om loven skrevet i alle menneskers hjerter. Dette er en mulig lesning av Paulus. Men selv med denne lesningen er det mulig å tenke seg at Paulus har troende hedninger i tankene; i så fall er dette et ikke uvanlig eksempel på hvordan Paulus bruker sekulære ord, begreper, uttrykk og ”kristner dem”, altså ved å si: Ja, det finnes noen som har ”loven skrevet i sine hjerter” slik filosofene sier: Det er de som tror på Messias og har fått sine hjerter fornyet.

Men en annen løsning er sannsynligvis å foretrekke. Om vi oversetter gresken til engelsk litt ord-for-ord blir det som følger: ”for when nations not having Torah by nature do the things of the Torah…” Det viktige poenget her blir at ”by nature” kan knyttes til Torah, eller det kan knyttes til ”do the things”. Stoisk-filosofi- lesningen av Paulus går for sistnevnte, men førstnevnte er fint mulig. Da er Paulus’ poeng at ”hedningene manglar – av natur, som etniske hedninger – den skriftlige Torahen”.

Den grunnleggende støtten til denne lesningen gis av 2,28-29. Her bruker Paulus ”natur”-begrepet på nesten identisk måte. Der er poenget at Messias-troende hedninger er uomskårne ”av naturen”, dvs. på grunn av sin hedninge-etniske bakgrunn. Kort sagt: Paulus sier da i 2,14 ikke at hedninger ”gjør loven på grunn av sin natur”, men heller at hedninger ”på grunn av sin natur [d. e. deres hedenske avstamming] mangler Torahen. Men de oppfyller den likevel. Hvorfor? Jo, fordi Den hellige Ånd har skrevet loven på deres hjerter. Den tematiske overlappingen mellom 2,14; 2,28-29 og 2 Kor 3 gir vesentlig støtte til denne lesningen, jfr. ”det skjulte”, kontrasteringen av Ånd og bokstav, lov skrevet på hjerter etc.]

17 Og nå, du som kaller deg jøde: Du stoler på loven og er stolt av din Gud, 18 du kjenner hans vilje og kan avgjøre hva som er rett, fordi du er opplært i loven. 19 Du er overbevist om at du kan være en veileder for blinde, et lys for dem som er i mørke, 20 en oppdrager for uforstandige og en lærer for umyndige, fordi du i loven har det rette uttrykk for kunnskap og sannhet. 21 Du som vil lære andre, hvorfor lærer du ikke deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du? 22 Du som sier at en ikke skal bryte ekteskapet, bryter du ekteskapet? Du som avskyr avgudene, plyndrer du templene deres? 23 Du som er så stolt av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven. 24 Det står skrevet: Guds navn blir hånt blant hedningene på grunn av dere.

Så langt i kapittelet har Paulus understreket at alle skal fram for Guds domstol, og her skal enhver få igjen for sine gjerninger. Derfor må ingen innta et standpunkt som overlegen moralsk dommer. Som tidligere nevnt hadde Paulus ganske sikkert hovedsakelig jødene i tanker, for mange av dem mente å ville bli dømt mildere på dommens dag siden de var Guds eiendomsfolk. Nå tar Paulus opp denne tråden igjen. Har Israelsfolket kanskje noe spesielt å forsvare seg med framfor Guds domstol?

For å svare på dette, går Paulus i dialog med en tenkt jøde, i et retorisk grep, og skisserer først opp det jøden kunne tenkes å bruke som forsvarsargument: ”Vi har loven. Vi er Guds eget folk. Vi kjenner Guds vilje, og vi vet hva som er rett og urett, siden Gud har åpenbart sin vilje spesielt for oss.” Ingenting av dette er feil; Paulus bekrefter det eksplisitt flere steder, f. eks. 7,12 og 9,1-5. Og Paulus angir videre hva Israels kall egentlig skulle være, som Guds spesielt utvalgte folk; de skulle være en veileder for blinde, et lys for dem som sitter i mørke, en oppdrager for uforstandige, en lærer for umyndige. Eller som det hadde blitt sagt til Abraham: Gjennom hans ætt skulle alle jordens slekter velsignes.

Det store spørsmålet blir da: Hvordan har Israel skjøttet sitt kall? Har de fullført sitt oppdrag om å være et lys for nasjonene? Paulus svarer på samme måte som profetene flere ganger gjorde: Israel har vært utro mot Herren. Paulus anklager Israel som helhet – ikke nødvendigvis hver enkelt jøde – for å unngå å lære seg selv, for å stjele, for å bryte ekteskapet og for å plyndre avgudstempler. Israel skulle ha vært en lege for de syke folkeslagene, men de har selv blitt smittet av sykdommen. De er selv blitt en del av problemet de var satt til å løse. Eller sagt med andre ord: Jo, Israel har loven. Men på grunn av deres kjødelige natur, arvet fra Adam, bryter de loven. Paulus konkluderer: Du som er så stolt av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven.

Konklusjonen blir bekreftet av et sitat fra Jesaja 52,5/Esek 36,20-23. Loven forteller om at Israel ved å leve rett etter Guds vilje skulle bringe ære til Guds navn. Men nå, sier profetene, vanærer Israel Guds navn ved å bryte pakten. Det er viktig å huske på den sammenhengen dette sitatet står i. Både hos Jesaja og Esekiel er det tale om at Israel er i eksil, de er erobret av fiendehærer, de er under Guds vrede fordi de har brutt pakten og vanæret Guds navn. Men helt i nærkonteksten leser vi også om det som skal skje når Gud en gang tilgir sitt folk og fornyer sin pakt med dem; han skal skrive sin lov på deres hjerter slik at de virkelig kjenner Herren og holder hans lov. Det er nettopp dette temaet Paulus spinner videre på i de følgende versene.

25 Omskjærelsen gagner deg nok, men bare hvis du holder loven. Bryter du loven, er du som en uomskåret. 26 Men hvis en uomskåret holder lovens bud, skal han ikke da regnes som omskåret? 27 Den som er uomskåret fysisk, men oppfyller loven, skal dømme deg. For du bryter loven, enda du har lovens bokstav og er omskåret. 28 Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre, og rett omskjærelse skjer ikke i det ytre, på kroppen. 29 Jøde er den som er jøde i det indre, og omskåret er den som er omskåret i hjertet, ved Ånden og ikke ved bokstaven. Han får ikke ros av mennesker, men av Gud.

Omskjærelsen av forhuden var det paktstegnet Gud hadde gitt til Abraham. Det var tegnet på at man var av Abrahams ætt, og dermed en del av Guds folk. Men her sier Paulus: Liksom du ikke kan stole på at Gud vil dømme deg mildere fordi du har loven (for det som gjelder er å gjøre, ikke å høre), så kan heller ikke omskjærelsen sikre deg en status som innenfor Guds folk. For denne statusen krever at man også ”oppfyller lovens forskrifter”. Dersom man ikke gjør det, så hjelper ikke omskjærelsen, ja, den blir til ”uomskjærelse”, altså jødens lovbrudd vitner mot ham, at han faktisk ikke er innenfor Guds folk.

Men, sier Paulus, sett nå at noen som ikke er omskåret faktisk oppfyller loven. Da bør de regnes som innenfor Guds folk. Ja, de bør til og med kalles ”jøder”. Og Paulus fortsetter med å beskrive hvem disse er, disse uomskårne hedningene som faktisk oppfyller Guds lov. Han sier: De er omskåret i hjertet, ved Ånden. Her trenger vi ikke være i tvil: Paulus snakker om de kristne som tror på Messias. Han griper tilbake til ”ny-pakts”-tekstene fra GT; Esek 36,27; Deut 30,16; Jer 31,31-34. (Liksom også i Rom 10,5-11 og 2 Kor 3).

Og poenget er altså at det er to ulike typer paktsmedlemskap; enten ved loven, eller ved den nye pakten som Jesus har innstiftet. De som hører evangeliet om Messias, blir rettferdiggjort; de blir tilgitt, og blir en del av Israel, Guds folk. Her er Fil 3,3 en opplagt parallell; de som tror på Messias er ”omskjærelsen”, det er DE som er Guds folk, Abrahams barn. Men de som slik tror, de får også Den hellige Ånd i sitt hjerte (Gal 3,1-5). Dermed blir de en ny skapning (2 Kor 5,17), de blir ”omskåret i hjertet”. Og de oppfyller loven etter sin virkelige intensjon. Detaljene i hvordan dette skjer, blir fylt ut senere i brevet.

[1] Se Geerhardus Vos, ”The pauline eschatology”, kap. 11 for mer om dette.
[2] Se Moo 1996:145-146 n. 7 for en relativt hjelpsom oversikt over forekomsten av ”nomos” hos Paulus. Merk imidlertid at Moos omtale av nomos hos Paulus som i visse tilfeller ”divine law generally” samt ”rule, principle” etc. virkelig kan diskuteres.

Romerbrevet 3

Innledning
Det er et vanskelig kapittel vi har foran oss. På utallige punkter i kapittelet er det uenighet blant fageksegetene om betydningen av ord, grammatikk, sammenheng, mening etc. Men i det følgende skal vi se på grunntrekkene i kapittelet, slik at vi får et godt inntrykk av hovedretningen i det Paulus sier. Til nå i Romerbrevet har Paulus først åpnet brevet med å si at han er apostel, utsendt for å proklamere evangeliet om at Jesus er Messias-konge over hele jorden. Dette er vist ved oppstandelsen. Men det som Jesus som Messias har gjort, er samtidig et uttrykk for ”Guds rettferdighet”. Guds rettferdighet forstås, som vi har sett, best som ”Guds frelsende troskap mot sine løfter til Abraham, Isak og Jakob”. Guds rettferdighet er altså ingenting annet enn iverksettelsen av den gode planen Gud en gang tilkjennegav, om å skape seg et folk, velsigne jordens nasjoner og rette opp igjen det falne skaperverket.

Paulus fortsetter da i kapittel 1-2 med å vise at alle mennesker trenger denne rettferdigheten, dette evangeliet om Jesus. For hedningene har falt i avgudsdyrkelse og onde lyster. Og i kapittel 2 bruker han mye tid og krefter på å argumentere for at jødene ikke er noe bedre stilt enn hedningene, selv om også de har fått Sinai-loven, omskjærelsestegnet på utvelgelsen etc. Jødene har også del i Adams falne natur, og er derfor like dårlig stilt framfor Guds domstol. Men, sier Paulus. Det finnes noen som ikke er jøder som faktisk oppfyller Guds lov. Det finnes noen som ikke er jøder som faktisk vil ha båret gode frukter og dermed bli rettferdiggjort i den siste dommen. Det er disse, sier Paulus, egentlig bør kalles jøder.

1 Hvilket fortrinn har da jøden, eller hva gagn er det i omskjærelsen? 2 Mye, på alle måter! Først og fremst det at Guds ord ble betrodd dem. 3 Men hva om noen har vist seg utro? Kan deres utroskap oppheve Guds troskap? 4 Slett ikke! La det stå fast at Gud taler sant, men hvert menneske er en løgner. Det står jo skrevet:
For at du skal få rett når du taler,
og vinne når du fører sak.

I kapittelet før har altså Paulus sagt at Gud gjerne kan kalle ikke-omskårne ikke-jøder til å gjøre hans vilje og være hans folk (2,25-29). Da lurer spørsmålet straks i bakgrunnen: Hva var så egentlig poenget med å være jøde, med å være Guds folk? Jo, svarer Paulus: Jødene i den gamle pakt ble betrodd Guds ord (”ta logia”, altså flertall). Dette uttrykket ”Guds ord” er faktisk veldig uvanlig hos Paulus. I GT finner vi det i Num 24,4; Deut 33,9; Salme 119 m. fl. Det sikter til ordene som Herren har gitt til Israel – det være seg Torahen eller hele GT. Disse ordene var imidlertid ”betrodd” jødene, og deres kall og oppdrag var gjøre bruk av dem i deres tjeneste som ”konger og prester” for folkeslagene (Ex 19). Israel skulle dermed være Guds budbærere og slik være et lys for folkeslagene (denne forståelsen av ”tiltrodd” er tydelig i sekulær gresk bruk av ordet, der det sikter til budskap som gis av orakel, til en budbærer.)

Men Israel har vært ”utro” mot sitt kall, de har ikke vært trofaste. Som Paulus sa i forrige kapittel: ”På grunn av dere spottes Guds navn blant hedningene.” Spørsmålet blir imidlertid hvilke konsekvenser dette får for Guds egen troskap. Sagt med andre ord: Det at Israel har vært utro mot sitt kall er med på å sette Guds egen trofasthet og pålitelighet på spill. For å forklare dette litt nærmere, kan vi peke på at Paulus ovenfor allerede har stilt spørsmålet om hvilken gagn det er i omskjærelsen. Dermed sikter han til Abrahamspakten, for det var her Israel fikk omskjærelsestegnet; det var her de ble utskilt som Guds eget folk. Det store poenget er at pakten med Abraham og hans ætt var fullstendig betingelsesløs. Gud lovte å gjennomføre en særskilt plan: At Abraham skulle bli en stor nasjon med mange etterkommere, at han skulle få et land, og at han skulle bli til velsignelse for alle jordens folkeslag. (Gen 12 og utover). Men dersom Israel har falt, og dersom hedninger kommer inn i gudsfolket til fordel for Abrahams kjødelige ætt, har da Gud brutt løftene han gav?

”Slett ikke!”, sier Paulus. Han siterer fra Davids store syndsbekjennelsessalme, den han fremsa etter å ha drevet hor med Batseba. (Sal 51) Poenget er klart nok: Når Gud sier at både hedninger og jøder stiller på likefot som syndere framfor Guds domstol, så er dette uttrykk for Guds sanne og rette dom. Det at Israel dømmes, er i tråd med Guds egen karakter og Guds egen norm som var tilkjennegitt i Sinai-pakten. Merk ellers hvordan Salme 51 fortsetter: ”Skap i meg et rent hjerte, Gud, gi meg en ny og stø ånd.” Dette fornyelsesspråket går godt overens med referansene til det nye hjertet og oppfyllelsen av loven i slutten av det forrige kapittelet, med tilknytning til nypakts-tekstene i Esek 36.

5 Men dersom vår urett fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er ikke da Gud urettferdig, menneskelig talt, når han lar vreden ramme oss? 6 Slett ikke! Hvordan skulle Gud ellers kunne dømme verden? 7 Men dersom min løgn enda klarere viser at Gud taler sant, og dette blir til hans ære, hvorfor skal jeg da dømmes som en synder? 8 Skal vi ikke da like godt gjøre det onde så det gode kan komme? Det er noen som håner oss og sier at det er dette vi lærer. De skal få den dom de fortjener.

Paulus fortsetter med å behandle en innvending som salmeteksten kanskje kunne invitere til. Dersom det at vi (som jøder) synder bare bidrar til å vise hvor rettferdig og rettvis Gud er, vil det ikke da være urettferdig av Gud å dømme oss? Kanskje ligger det også en annen og mer fundamental innvending under her: Har ikke Gud en særskilt paktsrelasjon med Israel ? Og i så fall; vil ikke Gud selv bryte denne paktsrelasjonen dersom han dømmer sitt eget folk? Paulus avviser uansett disse innvendingene: Gud er verdens dommer, og han har dermed en forpliktelse – både til sin karakter, men også til pakten med Israel – om å dømme og rette opp igjen verden.

Den neste innvendingen er av samme sort som de tidligere: Dersom ”min løgn” bare bidrar til å gi Gud ære, er det ikke da urettferdig at jeg likevel skal dømmes som en synder? Her bruker Paulus ganske sannsynlig et retorisk grep. Han snakker om ”meg”, men han taler som en representant for jødene som helhet. Denne forståelsen understøttes både av at v. 2 og v.9 bekrefter at Paulus i denne passasjen drøfter jødenes særegne posisjon overfor Gud, men også av at Paulus senere i brevet (7,7-25) bruker det samme retoriske grepet. Og Paulus fortsetter: Ja, dersom vår synd bare kaster mer glans over Guds ære, skulle vi ikke da like gjerne gjøre det onde, så det gode kan komme av det? Denne anklagen hadde Paulus flere ganger måtte forsvare seg mot (jfr. Rom 6,1ff), ikke minst på grunn av hans betoning av at bokstav-Torahen hadde utspilt sin rolle nå som Messias var kommet. Her avviser han bare anklagen bryskt. Andre steder i Paulus’ brev viser at Paulus slett ikke avviste lovens fortsatte funksjon; men det var en forvandlet funksjon, i lys av at pakten var fornyet (se for eksempel Rom 13,8-10; 1 Kor 9,21; Gal 6,2 m. fl.)

Israel har sviktet sitt kall til å være lys i verden, og derfor må også de dømmes, liksom hedningene. Men denne dommen over Israel nuller ikke ut Guds trofasthet mot sine løfter til Israel. Dette dilemmaet er altså hovedpoenget i avsnittet. Paulus måtte behandle problematikken kort her i 3,1-8, både fordi 2,25-29 angav problemstillingen (hedninger er sanne jøder, ikke Abrahams kjødelige ætt), men også fordi om bare få vers skal Paulus forklare hvordan det er at Gud kan være trofast mot sin plan med Israel selv om det ser ut til at hovedaktørene i planen – Israel selv – har satt seg selv ut av spill. (3,21-31). Men problemstillingen som Paulus tar fram i 3,1-8 behandles mer utfyllende flere andre steder i Rom, særlig 7,7-25 og 9,1-10,21. Men før Paulus gjør det, må han fullføre den grunnleggende tankerekken han er i ferd med å presentere, nemlig at også jødene står like skyldige som hedningene framfor Gud domstol.

9 Hva så? Har vi jøder noe fortrinn? Nei, på ingen måte! Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synden. 10 For det står skrevet:
Det finnes ikke én som er rettferdig,
ikke én.

11 Det finnes ikke én som forstår,
ikke én som søker Gud.

12 Alle er kommet på avveier,
alle er fordervet,
det finnes ikke én som gjør det gode,
ikke en eneste.

13 Deres strupe er en åpen grav,
på tungen har de svik,
bak leppene ormegift,

14 deres munn er full av forbannelse og bitterhet.

15 De er raske på foten når de vil utøse blod,

16 ødeleggelse og elendighet følger i deres spor.

17 Fredens vei kjenner de ikke.

18 Gudsfrykt finnes ikke for deres øyne.

”Hva så?”, spør Paulus. Har da jøder noe fortrinn? I sted svarte Paulus ”ja” på dette spørsmålet: Guds ord ble tiltrodd dem. I 9,1-5 utdyper han hva han mener med dette, i det han ramser opp de mange privilegiene som ble gitt til Israel. Men her stiller han spørsmålet på nytt: ”Er det noe fortrinn å være jøde [og vi må vel underforstå: noe fortrinn fremfor hedningene]? Og han svarer: ”Slett ikke”. Ja – jødene har et fortrinn i deres utvelgelse, deres mottagelse av Guds ord etc. Men i praksis, framfor Guds domstol, betyr dette likevel ingenting som helst, siden de bryter loven. Som Paulus sa i det forrige kapittelet: Verken det å ha loven, høre den eller å være omskåret er det som gjelder, men bare det å gjøre loven. ”For Gud gjør ikke forskjell på folk”.

Både jøde og greker – dvs. alle – er ”under synden”, sier Paulus. Med dette utsagnet hinter Paulus til noe som han også senere flere ganger skal komme tilbake til i Rom, nemlig at synden er som en slavedriver som kontrollerer den som er underlagt den. (se særlig kap 6-7). Slave-terminologi ville samtidig uvegerlig vekke assosiasjoner til Israels store frigjøringshistorie, nemlig exodusfortellingen. Senere i brevet skal vi se at Paulus – som så ofte ellers – trekker veksler på denne fortellingen når han skal utlegge og forklare den treenige Guds frelseshandlinger nå i og etter Messias’ komme.

Når Paulus skal slå fast at også Israel er under synden, tar han utgangspunkt i en rekke sitater fra Det gamle testamente. Han åpner med å sitere Fork 7,20/Sal 14,1, deretter følger sitater fra Sal 5,9; 140,3; 10,7; Jes 59,7-8 og Sal 36,2. På overflaten kan sammenstillingen av vers virke noe tilfeldig; som om Paulus har plukket ut en del vers her og der for å vise at også Israel er syndere. Og versene har virkelig denne funksjonen; de taler klart om at jøder (og ikke-jøder) verken er rettferdige eller frykter Gud, og at denne mangelen medfører syndig tale, ondskap og elendighet. Samtidig virker det sannsynlig at Paulus har noen dypere tanker med dette utvalget av tekster. Dersom man ser nærmere på tekstene i deres sammenhenger, ser vi nemleg at alle sammen foruten å snakke om synd også snakker om Guds kommende frelse, dom og kongerike. Nettopp dette er tema som Paulus her er opptatt av. Ja – alle er syndere, men på tross av dette etablerer Gud sitt rike ved å dømme og frelse. Nøyaktig hvordan dette skjer kommer først frem i 3,21-31.

19 Vi vet at alt det loven sier, er sagt til dem som har loven, for at hver munn skal tie og hele verden stå skyldig for Gud. 20 For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne.

Paulus’ konklusjon er klar. Alt det loven sier – i betydningen hele Det gamle testamente – det taler den til jødene som har den. Og dermed blir det klart at ikke bare hedningene er skyldige, men også jødene, altså hele verden. Hver munn skal lukkes, sies det. Dette er en metafor fra rettssalen; dersom en tiltalt var skyldig, og han manglet mer å si til sitt forsvar, så la han (eller noen annen, jfr. Apg 23,2) en hånd for munnen hans. Det er denne situasjonen Paulus her beskriver. Hele verden står skyldig framfor Gud, og de fortjener alle straff.

”Ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. For ved loven lærer vi synden å kjenne.” Paulus alluderer til Salme 143, der David er i stor nød og ber: ”Herre, hør min bønn, lytt til min inderlige bønn. Svar meg, du som er trofast og rettferdig! Stevn ikke meg, din tjener, for retten! For ingen som lever, er rettferdig for deg.” Salmen stadfester altså at ”intet kjød”, dvs. ingen, er rettferdig framfor Gud. Men man kan kaste seg på Guds egen frelsende rettferdighet; det er utveien for David som gjør at han har tillit til at han kan slippe unna dommen. Nettopp dette er tankeføringen også hos Paulus, slik det blir klart i de neste versene.

I forbindelse med kapittel 2 behandlet vi spørsmålet om forholdet mellom 2,13 og 3,20. I det førstnevnte verset ble det sagt at bare ”de som gjør det loven sier, skal bli rettferdiggjort” ved den siste dommen. Vi argumenterte med at både hele NT, inkludert de andre Paulus-brevene, men også nærkonteksten taler for at Paulus ikke her taler hypotetisk. Men hvordan skal da dette forenes med 3,20, der det jo blir sagt at ”ingen blir rettferdiggjort ved lovgjerninger”? Det første som må understrekes, er at ”lovgjerninger” her sikter til Torahens gjerninger, ikke i utgangspunktet til ”generelle gjerninger som mennesket gjør for å fortjene Guds nåde”. Gjennom hele kap 2-3 har Paulus fokusert på jøden, og prøvd å vise at omskjærelse, Torah, pakt ikke gir jøden noe spesielt fortrinn framfor hedningen i møte med Guds endelige dom.

Ser vi på samtidig jødedom på Paulus’ tid (4QMMT, Salomos visdom), finner vi derimot at mange var uenige med Paulus om dette. Utføring av lovgjerninger kunne bli sett – ikke nødvendigvis som fortjenestefulle gjerninger – men derimot som gjerninger som var vitnesbyrd om at man, når Guds dom falt og Guds rike ble bragt inn – ville vise seg som en del av Guds sanne folk. Slik var det for eksempel i Qumran, der visse lovgjerninger – tempelrensingsritualer og lydighet mot Rettferdighetslæreren – ble sett på som avgjørende kjennetegn som viste at akkurat de stod i en god paktsrelasjon til Herren, i motsetning til andre som ikke utførte disse ”lovgjerningene”. (Deut 30 – der det fortelles om Torah-pakt; brudd på pakten; eksil; fornyelse av pakten – er det narrative sub-scriptet som informerer denne tenkningen, også for Paulus).

Med andre ord: Det at man her og nå gjør Torahens gjerninger, kan ikke være tegnet på at man ”er rettferdig”, det vil si: At man ved den siste dommen vil bli stående. Torahens gjerninger kan ikke fylle denne funksjonen, for hos den som slik setter sin lit til Torahen, vil svaret uvegerlig bli: ”Du har ikke holdt meg, du har brutt meg. Derfor er du under forbannelsen.” Som Paulus i det følgende skal si, er det bare ett tegn som viser at man allerede her og nå er rettferdig – en status som samtidig også er en foregripelse av den ”rettferdig”-domsavsigelsen som vil lyde ved den siste dommen på grunnlag av levd liv. Bare ett tegn: Troen på Messias. Bare den som har denne troen, blir tilgitt sine synder og får samtidig del i Den hellige ånd, livgiveren.

21 Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven.22 Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell,23 for alle har syndet og mangler Guds herlighet. 24 Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.

”Men nå”, sier Paulus, ”er Guds rettferdighet blitt åpenbart uavhengig av loven”. Fram til nå har Paulus konkludert med at både jøde og greker står under Guds dom og vrede. Men nå er Guds frelsende rettferdighet, hans troskap mot sin pakt med Israel, blitt åpenbaret, og dermed har situasjonen blitt omsnudd. Dette har skjedd uavhengig av loven. Både fordi loven, som vi har sett, bare kunne anklage og dømme jødene, men også, som vi skal se, fordi loven representerer en barriere mellom jøde og hedning. Denne barrieren har fram til nå medført at jøder og hedninger har vært adskilt fra hverandre, men nå er gjerdet revet ned i og gjennom Jesu død, slik Paulus sier i Ef 2.

Dette forsettet om å ta et oppgjør med verdens synd, rette opp igjen skaperverket og skape ett folk som skulle være instrumentelt i utføringen av denne planen (det vil altså si: Den plan som Abrahamspakten dreier seg om) har allerede blitt tilkjennegjort i loven og profetene, sier Paulus (jfr. 1,2). Med andre ord: Den frelsende, dømmende og gjenopprettende rettferdighet og frelse som salmistene og profetene lengtet etter, har nå blitt åpenbart i Jesus Messias, som vandret rundt i Israel, forkynte Guds rike, døde på et kors og stod opp igjen den tredje dagen. Merk at ”Guds rettferdighet” her forstås som subjektsgenitiv: Guds egen rettferdighet. Altså ikke som ”den rettferdighet som Gud gir til den som tror” (slik Bibelselskapet oversetter). Dette siste er ikke en umulig forståelse av teksten, men den er usannsynlig, først og fremst på bakgrunn av GTs forekomster av uttrykket ”Guds rettferdighet” som i nær sagt alle tilfeller er subjektsgenitiv.

I 3,22 møter vi på et svært omstridt problem. Skal vi her oversette: ”Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus til alle som tror”? Eller bør vi heller oversette ”Guds rettferdighet ved Jesu Kristi trofasthet, til alle som tror”. Begge oversettelser er mulige (gr. ”pisteås iesou christou”), og det finnes mange gode argumenter på begge sider. Et argument for førstnevnte er at Paulus ofte ellers ubestridelig taler om vår tro på Jesus. Samtidig virker språket i 3,22 overflødig dersom vår tro på Jesus nevnes to ganger etter hverandre. Konteksten rundt er også med på å dra oversettelsen i retning av det sistnevnte forslaget. Poenget er at ”Jesu Kristi troskap” nettopp uttrykker svaret på problemet som Paulus skisserte i 3,1-8; hvordan Gud kan være trofast mot sin pakt med Israel når han samtidig tvinges til å dømme Israel for deres synder. Svaret er at Jesus Messias er den trofaste jøden som oppfyller Guds paktsplan der Israel sviktet (jfr. 3,2-3). Med andre ord: Jøden Jesu troskap og lydighet til døden (jfr. 5,12-21 og Fil 2,6-8) er Guds egen måte å oppfylle abrahamspakten på.

”Alle syndet og mangler Guds herlighet”. Dette har Paulus allerede understreket. Men den særskilte verbformen (aorist) og referansen til ”Guds herlighet” kan tyde på at Paulus her har Adam i tankene. Ja, alle mennesker står som syndere for Gud, men dette er fordi de alle var med i Adams fall den gangen. ”Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.” Å bli erklært rettferdig dreier seg, som vi allerede har sett, om at utfallet av den siste dommen blir bragt inn i nåtiden. Over den som her og nå tror på Messias, lyder dommen ”rettferdig!” Og hos Paulus innebærer dette tre ting: Man er for det første innlemmet i Guds folk, som Abrahams barn. Dette følger av at ”Guds rettferdighet” i følge GT er Guds frelsende troskap mot sine løfter til Abraham. Slik er den rettferdiggjørende domsakten et uttrykk for Guds plan om å skape en familie av jøder og hedninger, slik Paulus klargjør i 3,27-30; 4,9-17. Dette er også tydelig i Gal, der drøftingen av rettferdiggjørelsen nettopp munner ut i den konklusjon at den som tror er ”Abrahams barn”, dvs. en del av Guds folk.

Men rettferdiggjørelsen hos Paulus innebærer også at man er en tilgitt synder, for Jesu skyld. Dette kommer vi straks tilbake til. For det tredje innebærer denne rettferdiggjørelsen at man vil få en god dom på den siste dagen, og dermed få del i oppstandelsen og Guds fullendte rike. Igjen: Rettferdiggjørelsesdommen som faller her og nå er en sannferdig foregripelse av den siste dommen, som vil skje på grunnlag av gjerninger. Hvordan kan så Gud frikjenne syndere og samtidig handle i tråd med sitt rettferdige vesen?

Jo, på grunn av Kristus, som ”kjøpte oss fri”. Eksegetene strides om dette uttrykket. Er det her snakk om at Jesus ved sin død frigjør oss, eller mener Paulus også at Jesus gav seg selv som en løsepenge? Sistnevnte alternativ har nok mest for seg. I gresk kan ordet brukes om slaver, fanger og kriminelle som kjøpes fri. Det betyr likevel at det ikke er så enkelt å si noe tydelig om hvem løsepengen betales til. Sikkert er det i alle fall at det er Gud selv som initierer prosessen. Jesu død er et uttrykk for Guds kjærlighet (Rom 5,8). Merk også at vi her har nok en mer eller mindre tydelig referanse til exodus (som også nevnes i forbindelse med Abrahamspakten, i Gen 15,13-16!)

25 Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt blod skulle være soningsstedet for dem som tror. Slik viste Gud sin rettferdighet. For han hadde tidligere i tålmodighet holdt tilbake straffen for de synder som var begått. 26 Men i vår tid ville han vise sin rettferdighet, både at han selv er rettferdig, og at han erklærer den rettferdig som tror på Jesus.

Vers 25-26 er svært omdiskuterte. Paulus taler om at Gud i tålmodighet har holdt tilbake straffen for tidligere synder som har blitt begått. Her knytter han tilbake til 2,4. Men nå har Gud vist seg som virkelig rettferdig ved at han rettferdiggjør den som tror på Jesus. Hvordan kan dette skje? På hvilket grunnlag kan Gud på en rettferdig måte rettferdiggjøre syndere som har brutt Guds lov? Jo, fordi Jesus er stilt synlig frem i sitt blod som soningsstedet for den som tror. Her bruker Paulus det greske ordet ”hilasterion”, som i GT sikter til lokket på paktskisten. Det var på dette stedet Gud møtte Israel i en sky, og på dette stedet skulle Aron stenke blodet fra syndofferet. Slik skulle Israels urenhet, overtredelser og synder sones. Dette skjedde på den store forsoningsdagen, og slik ble Israels forhold til Guds gjenopprettet. Det Paulus altså sier her, er at Jesus har iverksatt denne soningen i stor-skala, en gang for alle.

Samtidig ligger det også i offerterminologien GT en ide om at offeret avverger Guds vrede. Denne vreden er ikke uttrykk for lunefullhet hos Gud, men heller hans hellige og rettferdige holdning i møte med synden. Gud ønsker å tilgi og å rette opp igjen forholdet til sitt folk, men hans rettferdighet krever at vreden avvendes. At Paulus har også denne tankegangen nær når han skriver om Jesus som ”soningsstedet” understøttes av at denne tankegangen også er sentral i Jesaja 53, en tekst som er en del av den større passasjen Jes 40-55, som dukker opp flere ganger i Rom (”Guds rettferdighet” er også et helt sentralt uttrykk her). Paulus alluderer faktisk flere ganger til Jes 53 i Rom: Oppsummeringen i 4,25 og ellers 5,15. 19; 10,16; 15,21. Jes 40-55 binder sammen Jesu død med Guds rettferdighet på en måte som kaster lys over Paulus’ argumentasjon i Rom 1-4.

27 Hva har vi da å være stolte av? Ingenting! Hvilken lov sier det? Gjerningenes lov? Nei, troens lov. 28 For vi hevder at mennesket blir rettferdig for Gud ved tro, uten lovgjerninger. 29 Er vel Gud bare jødenes Gud? Er han ikke også Gud for andre folkeslag? Jo, også for dem.30 For Gud er én, han som rettferdiggjør omskårne av tro og uomskårne ved samme tro. 31 Opphever vi da loven ved troen? Slett ikke! Vi stadfester loven.

Siden Torahen bare kunne peke på synd, på grunn av menneskets syndige natur, måtte det en guddomelig inngripen inn for at både jøde og greker skulle kunne få del i Guds rike. Dette skjedde gjennom Jesu trofasthet; hans død og oppstandelse. Men dermed er all ros og stolthet utelukket, for dette skjedde ”uavhengig av loven”. V. 27b er svært omdiskutert, og Wright og Moo står for to motstående posisjoner. Kjernen av uenigheten dreier seg om vi her bør forstå ”nomos” som ”Torah-loven”, eller eventuelt som ”regel, prinsipp”. Paulus følger uansett opp med å slå fast at mennesket blir rettferdig for Gud ved tro, ikke ved lovgjerninger. Paulus’ grunnleggende poeng her er å si at det ikke er Torahens gjerninger som er ”merket” som viser at et menneske er rettferdig for Gud. Det kan det umulig være, for Torahen avslører synd og fordømmer. Nei; det er troen som er det sanne merket på at man er rettferdig for Gud, for troen gjør at man får del i fruktene av Jesu død og hans oppstandelses kraft. Dermed begrunner Paulus at all ros er utelukket; alt et menneske kan gjøre, er å feste sin lit til Guds rettferdighet, dvs. hans frelsende handlinger gjennom Jesus.

Men siden lovgjerninger ikke kan være ”tegnet” på at man blir rettferdiggjort ved den siste dommen, så følger Paulus opp med å spørre retorisk: ”Eller er Gud bare jødenes Gud?” Slik ville det være dersom det som gjorde at man fikk rett status hos Gud var å gjøre Torahens gjerninger. For hedningene har ikke Torahen; den ville i så fall representert en vegg som holdt hedningene ute. Men det er nettopp denne veggen som nå er kommet til en ende; Jesus rev den ned ved sin død. Dermed kan Guds paktsplan om å skape seg et folk av jøder og hedninger fullføres. Paulus grunngir dette videre ved å vise til Israels store trosbekjennelse: ”Hør Israel, Herren vår Gud, Herren er en”. Men siden Herren er en, peker dette i retning av at Gud også må ha en familie av alle folkeslag. Selve ”shema” oppsummerer Torahen, og sikter mot den rette høren-og-lydighet som Paulus nå sier at de troende virkeliggjør. Dermed peker Shema fram mot den familien som nå er kommet i stand ved troen på Messias.

”Opphever vi da loven ved troen? Slett ikke! Vi stadfester loven!” Hva mener Paulus med dette? Han har jo fram til nå vært tydelig på at man blir rettferdiggjort – dvs. får status som Abrahams barn og som tilgitt synder – uten lovgjerninger, men bare ved å tro på Jesus. Hvordan kan dette være en stadfestelse av ”loven”? Noen vil her mene at Paulus sikter til det som skjer i kapittelet etter, der han snakker om Abraham, som også ble rettferdiggjort av tro. Altså: Fortellingen om Abraham skal forstås som en del av loven, og rettferdiggjørelsen ved tro stadfester dermed ”loven” i denne forstand. Men dette er sannsynligvis feil; Paulus bruker sjelden ”loven” på denne måten som en oppsummering av hele GT (men heller loven og profetene, jfr. 3,21, eller også ”Skriften”, jfr. Gal 3,8. Men jfr. også 3,19).

Men Paulus har allerede gitt hint om hvordan vi sannsynligvis bør forstå v. 31. I 2,25-29 pekte han på hedninger som oppfylte lovens forskrifter og som hadde omskårne hjerter i Ånden. Bak denne teksten lå, som vi så, tekster som Esek 36 og Jer 31. Poenget til Paulus – et poeng som han også flere ganger skal komme tilbake til i brevet – er at Torahens funksjon er oppfylt i de troende. Torahen pekte på synd og dømte hørerne. Men den pekte også hen mot et liv fylt av velsignelse. I og med den nye pakten har Jesus båret lovens forbannelse, men samtidig har Den hellige ånd blitt utgytt, som ”skriver loven på hjertet”. Dermed oppfyller de troende lovens dypeste intensjon, ved å leve et liv i troen på Messias, fylt av Ånden.

Egyptisk religion fra førkristen tid strekker seg over mer enn 3000 år hvor det kan skjelnes flere forskjellige kulturelle epoker. Av religiøse forestillinger ser vi flere varianter som av og til motsier hverandre. Ofte er det vanskelig å forstå tekster også, fordi oversettelsesarbeidet til tider er veldig vanskelig. På grunn av begrenset og ofte motstridende kildegrunnlag vil kapittelet om egyptisk religion nok være fragmentert og til tider vanskelig å trenge gjennom for en del lesere.

Generell historikk

I Thinnittertiden (1-2. dynasti fra 2955-2635 f. Kr) forener Hor-Aha-«Menes» (2955—2935) øvre og nedre Egypt og skaper en riksenhet. Kongen er den jordiske legemliggjørelse av verdensguden (Horus) og besitter all makt. Denne overfører han til nære slektninger for bestemte oppgaver. Disse slektningene er de eneste som kan nærme seg den kraftfylte herskeren. Skriften og kalenderen blir oppfunnet. Falkeguden Horus spiller en sentral rolle. Under 5. dynasti (2450-2290 f. Kr.) gjør soldyrkelsen i Heliopolis seg gjeldende. Som var kultisk sentrum er Heliopolis hvor læren om «niheten», ni-gudelæren oppstår. Kongen er ikke lenger Gud men gudens senn, sønn av solguden Re. Skjebne og stilling i det hmsidige bestemmes av den verdighet et menneske har i jordlivet. Mot slutten av 5. dynasti begynner Osiristroen å gjøre seg gjeldende. Individet begynner så smått å befri seg fra kollektivet og fole seg forpliktet overfor moralske normer. Menneskets moralske oppførsel blir avgjørende for dets skjebne etter døden. Embetene blir arvelige og embetsmennene lar seg begrave i sine egne omrader, ikke lenger i skyggen av pyramidene. Undet det 6. dynasti tiltar Osinsdyrkelsen og forestillingen om dødsdommen gjør seg gjeldende. I 12- dynasti (2134-1785 f. Kr) får Egypt en økonomisk og kulturell blomstring. Dødstemplet i Dèr el-Bàhari blir pabegynt og guden Amon får en sentral plass. I ”det nye riket” (18-20. dynasti fra 1552 til 1070 f. Kr) blir Amon riksgud og Egypt utvikler seg til å bli en verdensmakt. Amenofis IV (Amenhoteb IV) forandra i 1360 f. Kr. Navnet sitt til Akenaten (Eknaton) og starta en religiøs revolusjon. Riksguden fikk navnet Aton (solen) og all annen kultus ble forbudt. Eknaton prøver en overgang til monoteisme og bygger en ny by hvor guden Aton kommer i høysetet. Men denne revolusjonen dør med ham, og etterfølgeren gjenoppretter Amondyrkelsen. Knappe 40 år etter blir Atondyrkelsen forbudt og Eknaton fordømt av Sethos 1, hvis sønn var Ramses 2 som var farao når Moses vokste opp.

Vi finner først mytologi fra den egyptiske religion fra det midterske riket. Vi kjenner ikke til opprinnelsen til de forskjellige gudene, men en antar at en del av dem er hentet fra andre religioner, blant annet dyreguder fra det forhistoriske Afrika.

Noen religionshistorikere regner med 5 religiøse hovedsentra i eldre tid, med sine forskjellige guder:

Ennead i Heliopolis med hovedguden Atum

Ogdoad i Hermopolis med hovedguden Ra

Chnum-Satet-Anuket-triaden i Elephantine med hovedguden Chnum

Amun-Mut-Chons-triaden i Thebes med hovedguden Amun.

Ptah-Sekhmet-Nefertem-triaden i Memfis som var uvanlig ved at gudene ikke hadde en forbindelse med hverandre før triaden ble formalisert, og da ble dets hovedgud Ptah.

Religiøse skrifter om det hinsidige

Egypterne gjorde seg ett enormt arbeid for sine døde, med tanke på de fantastiske pyramider og klippegravene ved Theben, og noe må ha beveget dem til all denne umaken. De viktigste egyptiske bøkene om det hinsidige er pyramidetekstene, sarkofagtekstene og dødeboken. Pyramidetekstene omhandler kongen som gudene skal ta seg av etter døden. En ser de er delvis blitt korrigert med tiden, hvor de opprinnelige beskytterne himmelgudinnen og solguden er erstattet med Osiris. Sarkofagtekstene (2100 – 1550 f. Kr.) inneholder delvis stoff fra pyramidetekstene og delvis eget stoff. De er også beregnet på gravleggingen – og finnes i gravene – men er nå ikke bare for kongen lenger. Dødeboken finner vi i graver fra etter 1550 og er papyrusruller som ble lagt på kisten eller viklet inn i mumien.

I tillegg til disse så er det en del hjelpebøker som ble lagt i graven til den døde, hvorav den viktigste er den såkalte to-veier-boken fra 11. dynasti hvor guden Thot har hovedrollen. Den består av ett kart med to veier på hver side av en ildstrøm gjennom dødslandet, en til lands og en til vanns.Ildporter og skrekkinngytende voktere passet inngangen og sperrer stadig veien, og alle avstikkere fører bare ut i ildstrømmen. Men kartet viser vei gjennom farene. Forestillinger om solens himmelreise og troen på Osiris og hans underverden krysser hverandre. Vi ser tydelig folkelige trekk og angst for dødsrikets farer i teksten, og mye av den ble tatt opp i Dødeboken og i andre veivisere som Portboken og Amduat som har en 12-deling. Det skiftet litt mellom hvilke bøker de brukte, og de hadde gjerne flere i samme grav. Blant annet kommet huleboken til, som i stedet deler underverdenen i to halvdeler med tre avdelinger i hver. Solbåten forsvinner her og erstattes av solskiven. I gravkamrene til Merenptah (1224-1204 f. Kr) finner vi den eldste forestillingen om Uroboros; slangen som er i en ring og biter seg selv i halen.

Fra begynnelsen av Ramsestiden spaltes denne dødslitteraturen i to greiner; en med underverdensbøker som lokaliserer ferden til jordas dyp og fremhever gudene Ta-teten, Geb og Aker, og himmelbøkene som beskriver solens ferd gjennom himmelgudinnen Nut sitt legeme. Disse forestillingene lever side om side, og kombineres av egypterne på forskjellige måter.

Skapelsesmythos

Man har å gjøre med tre forskjellige skapelsesberetninger i det gamle Egypt og hvert av disse «teologiske systemer» er knyttet til en bestemt by I det 3 dynastiet ble grunnlaget skapt for den senere religiøse og kulturelle utvikling. Sentralt står her kong Djoser og hans rådgiver Imhotep. En begynnende «teologi» søker en første årsak til verdens mangelold.

I ”Urgudelæren i Hermopolis» blir den kvalitetsløse urmaterien – urhavet Nun – gjort aktiv ved at dens elementer spaltes i polare motsetninger. Svarende til den «mytiske tenkning» blir spaltnmgsproduktene personifisert. Egentlig snakkes det ikke om spaltning, men om fordobling: Nun får som kvinnelig motstykke Naunet. På samme vis utvikler det seg videre. Urmaterien spalter seg i sine elementer endeløshet og mørke, i Hehu og Keku. Disse mannlige komponenter fordobles ved spaltning som bringer en kvinnelig motsetning, og blir dermed polarisert. Til Hehu’s endeløshet kommer Hehut, og til Kekus mørke kommer Kekut. Urmaterien er dermed i en spenningstilstand og mangler bare en impuls. Denne forberedes ved innføring av et fjerde par, i Amon og Amonet, som representerer luften som mystisk person. Disse fire parene: Nun-Nunet, Hehu-Hehut, Keku-Kekut og Amon-Amonet danner de «de åtte», «åtteheten» eller åttegudekretsen i Hermopolis. Impulsen som brakte hele systemet i bevegelse, var luften som av seg selv ble til storm. Dette førte til at slammet i Nuns dyp hvirvlet seg sammen til fast form og dukket opp av urhavet som en «haug», «urhaugen». Skapelseslæren i Heliopolis lot verden bli til ved avling og fødsel, ved forplantning. Det første av alt var urvannet, Nun. Av dette oppstod solguden Atum, som skapte seg selv ved en viljesak! Han befruktet seg selv og frembrakte tvillingene Shu og Tefnut, luft og vann. Dermed var tvekjønnetheten kommet inn i skaperverket, slik at den videre avling skjedde ved forbindelse mellom to kjønn. Shu og Tefnut avlet søskenparet Geb og Nut, jord og himmel. Fra Geb og Nut utgikk to søskenpar; Isis-Osiris og Neftys-Seth. Her er det kosmiske område allerede forlatt. Disse søskenparene er født av Nut og har det himmelske i seg, men de er avlet av Geb og dermed forbundet med det jordiske. Fra disse «halvguder» nedstammer menneskene. Her har vi da en nigudekrets, «niheten i Heliopolis».

En noe mer omfattende fremstilling av skapelsen har vi i den «Memfitiske teologi». Denne stammer fra 25. dynasti. Skapelsesprosessen blir spriritualisert og religionen ført inn på det metafysiske plan. Mot Atums avlekraft stilles her åndens skaperkraft. Skapningen er ikke oppstått av kaos som i Hermopolis, men umiddelbart av Gud og hans skaperord. Skapningen oppstår i guddommens tenkning og formes av det guddommelig ord, som nevner alle tings navn. De andre gudene blir her bare uttrykksformer, manifestasjoner av urgudens kraft. Urguden er Ta-tenen oversatt ”den oppstigende jord” som betyr at han er den gud som i sin tid fremstod av urhaugen, det første stykke jord som visste seg over urhavet.

Gudelære

Egentlig er det mange forskjellige kulter og gudesystem i de forskjellige deler av Egypt som påvirket hverandre og smeltet sammen i hverandre i forskjellige epoker, men en del grunntanker var felles for hele Egypt. Egyperne hadde mange guder som levde usynlig blant dem i den dødelige verden; ved hellige steder, gjenstander, dyr og ved utvalgte mennesker. Troen var henteistisk (hengivenhet til en gud sammen med aksepten av andre guder) i sin natur.
Gjennom historien ble de dominerende trosforestillingene til egypterne flettet sammen og mutert etter hvert som de ulike gruppene ble dominerende. Over tid tok guddommene del i flerfoldige synkretiske forhold eller slektskap til hverandre, eksempelvis ble kombinasjonen av Ra og Hor til Ra-Herakty. En kunne også involvere mer enn kun to guder, som eksempelet Ptah-Seker-Osiris.

Egyptologen Gardinger mener at det ikke var så stor forskjell på guder og mennesker. De var alle en del av menneskearten. En gud var individ og upersonlig kraft samtidig. I det gamle rikets æra møter vi tre guder som alle kunne oppfattes som den høyeste gudelpmgem; Horus, Re og Osiris. Horus – som betyr ”den fjerne” – var i førhistorisk tid verdensguden for øvre Egypt. Øynene var sol og måne og vingene dannet himmelen. Han ble sett på som fruktbarhetens gud, og hans motstykke var Seth – ørkenguden og tørkens gud. I gammel tradisjon var Horus sønn av Isis og Osiris. Han var kongemaktens spesielle beskytter, og den siste gud som regjerte over Egypt. Med tiden smeltet Horus og Re mer eller mindre sammen, ettersom soldyrkelsen gjorde seg gjeldende. Den ble først statsreligion i det 5. dynasti. Før det ble kongene sett som jordiske inkarnasjoner av himmelguden, men etter det ”bare” som ”sønner av Re”. Solguden Re var urgud og skapergud, herre over alt liv og orden. Re beholder en sterk posisjon gjennom hele Egypt sin historie. Han var guden. Osiris ble sett på som tilværelsens livgivende kraft, men Re var likevel den øverste gud.

Fra tiden til det midterste riket kom gudekongen Amon i Theben. Han var del av åtteheten i Hermopolis og antakeligvis det 18. dynastis familiegud. Vi ser en sammensmelting av Amon og Re og Amon-Re blir den øverste gud. Med tiden smelter Re sammen med mange guder. Osiris var guden som gikk gjennom døden og gjenoppstod, og han ble derfor knyttet til død og oppstandelse. Tilsynelatende er det motsetninger mellom Re og Osiris, men de går sammen i en enhet på dypet. Bevarte skrifter tyder på at Osiris egentlig er Re sitt lik! Dermed er gud tilstede både i lysrike og i underverden. Denne tanken ser ut til å krystallisere seg klart i det nye riket.

For oversiktens skyld har vi en alfabetisk oversikt over de egyptiske guder, vi har ofte det greske navnet i parantes fordi mange kjenner dem fra det greske navnet. Denne epoken hadde mange konkurrerende guder som overlappet hverandre, så det blir en del dobbeltføringer av solguder ect. Mange guder hadde også forskjellige roller i forskjellige epoker eller områder, eller gikk fra en til en annen; som fra vegetasjonsgud til skapergud så det er vanskelig å plassere dem i slike bolker. Vil derfor bare kort nevne de mest kjente guder og gudinner som er: Amon, Anubis, Athyr (Hathor), Aton, Atum, Horus, Isothis (Isis), Nun, Ra, Set og Usire (Osiris).

Ahy / Ihy var sønn til gudinnen Athyr og Horus av Edfu. En mindre gud som var kjent som sistrumspilleren.

Amaunet / Amonet / Amentet / Amentit / Imentet / Imentit / Ament var opprinnelig gudinne for elva i Assuanområdet og en personifikasjon av nordavinden. Det ble sagt om henne at hun trengte ingen mann, og ble derfor kalt ”mor som var far”. Grekerne assosierte henne med Athene. Hun var en fruktbarhetsgudinne og ble forbundet med lettsindighet. Amaunet var gift med Amun og de stod for usynligheten. Hun ble avbildet som slange eller med slangehode med den nedreegyptiske kronen. Hun smeltet etter hvert sammen med Neith til Neith-Amaunet.

Amon var til å begynne med en vindgud og en mindre fruktbarhetsgud, men han erstattet krigsguden Montu som Thebens hovedguddom. Etter hvert gikk han fra å være gud for fruktbarhet hos dyr til gud for jordbruk. Med tiden valgte faraoene ham sin egen personlige gud, og under deres innflytelse ble han solgud, og fikk tilnavnet Ra; Amon-Ra. Det ble så også sagt at han var med på å skape universet. Symbolene hans er en spesiell type sau, Ramsau, som bare fantes i det området han beskyttet, og gåsen som assosieres med fruktbarhet. Amon er avbildet som en mann med en krone/hodeplagg prydet med to høye plater og en solskive.

Anhur / Onuris / An-Her / Anhuret / Han-Her / Inhert var Abydosområdets lokale gud. Det hetes at han opprinnelig var en utenlandsk krisgud som man begynte å dyrke der. Han hadde forbindelse med solen, men var mer populær som krigsgud. Grekerene identifiserte ham med Ares. Han hadde med seg sin kone Menhit fra Nubia, noe navnet henspeiler til da det betyr ”leder tilbake den fjerne”.

Anubis / Anepu var hovedguden over de døde. Senere da Osiris’ rolle forandret seg fra vegetasjonsgud til dødsgud, sto Osiris høyere i rang enn Anubis. Men Anubis hadde fremdeles en viktig rolle i begravelsesritualer, og ble regnet som sønn av Osiris og Nephtys. Anubis, hjulpet av sin mor og tante, balsamerte Osiris’ kropp og oppfant mumifiseringen. Anubis ble fremstilt som et menneske med hundehode eller sjakalhode, og finnes på mange gravutsmykninger. Han førte de døde til dødsriket og felte sammen med Osiris dom over de døde ved å veie den dødes hjerte mot en fjær fra rettferdighetens gudinne Ma-at.

Anukis / Anuket var opprinnelig gudinne for elven i Assuanområdet. Takket være Nilens rolle med hensyn til avlingene, ble hun fruktbarhetsgudinne.

Apep / Apepi / Aapep (gresk Apophis) var en ond, demonisk slangegud; han representerte mørke og kaos. Han forsøkte daglig å hindre Ras ferd over himmelen, og om natten kjempet han mot Osiris. Selv om det i dårlig vær kunne se ut til at Apep skulle vinne, klarte alltid Ra å hogge hodet av ham til slutt. I noen myter var det Set som beseiret slangen. Den røde fargen ved solnedgang kunne bli tolket som Apeps spilte blod.

Apis var tyrgud og.ble tilbedt i form av en svart tyr, som ble drept hvert 25. år og erstattet av en nyfødt tyrkalv. De drepte tyrene ble balsamert og begravet.

Aton / Aten er den rivaliserende guden til Amon. Han var en tidlig solgud, men ble opphøyet til den høyeste og altomfattende guden av kong Akhenaten. Kongen adopterte Aton som hele Egypts gud. For å fremme dyrkelsen av Aton, stengte Akhenaton de rivaliserende gudetemplene. Han opphøyde seg selv til å være den fysiske kroppen til Ra og Aton. Det å bytte ut guder på denne måten var ikke noe nytt i seg selv, men han fjernet også Osiris og de andre gudene fra den offisielle religion, uten å erstatte dem med andre. Folk ble da tvunget til å tilbe Aton, uten rom for sine personlige gudekultuser. Dette ble dårlig mottatt, og ved slutten av hans herskeperiode hadde dyrkelsen av Aton allerede begynt å falme. Aton ble ikke avbildet som de andre gudene ved dyreformer eller menneskeformer, men ble representert ved en solskive. Det ble tenkt at Aton gjennom solens vandring fikk med seg alt som skjedde, og at han brydde seg om alt.

Athyr (gresk Hathor) sammenlignet grekerene med deres Afrodite. Athyrs navn kan oversettes til ”Horus’ bolig (eller hus)”. Det ble tenkt at Horus, solguden, hvilte ved hennes bryst hver kveld før han ble gjenfødt ved morgengry. Andre kilder fremstiller Athyr som den himmelske ku som fødte universet og alle ting. Hun er ofte representert enten i form av en ku eller med kuhode, kuhorn på hodeplagget eller kuører. Hun ble regnet for å være gudinne for mange ting, delvis motsigende ting: Hun hersket over både himmel- og underverdenen, var månegudinne, himmelgudinne og solgudinne. Som modergudinne kunne hun bli forvekslet med Nut og Isis, men hennes hovedattributter avslører at hun var en månegudinne. Hodeplagget hennes består ofte av et par horn (gammelt månesymbol) med en måneskive mellom dem. Hun avbildes ofte i en båt, etterson vannet var hennes element. Mytene gjør det klart at hun var både en giver og en taker av liv, og hun var forbundet med jordbrukets sykluser som gudinne av fuktighet og vegetasjon. En tradisjon forteller at i underverdenen hang de dødes sjeler fra bladene på palmer og sikoritrær, og hun gikk blant dem og ga dem vann. Omtanken for de døde ga henne tilnavnet dronningen av vesten. Ifølge ”De Dødes Bok” ble de døde som kom til underverdenen møtt av Athyr i form av en ku. Dem som ba om hennes assistanse ved bruk av korrekte ritualfraser kunne vente seg å bli båret av henne på deres vei. Hun var gudinnen for glede og kjærlighet, musikk, dans og sang. Hathor var gift med Horus av Edfu, og fikk sønnen Ihy / Ahy, sistrumspilleren.

Atum / Atem / Tem / Temu / Tum var lokal solgud rundt Heliopolis, og ifølge hans kult skaperen av universet. Navnet hans kommer fra et ord som betydde både ”å være komplett” og ”å skape en slutt av”. Dette sees i hans posisjon som far til gudene. Han var den første guden av heliopolis, og oversteg Ra. Fra tidlig av ble de to sammenlignet. Mange likheter eksisterer i historiene som assosieres med dem. Noen ganger representerte Atum kveldssolen, mens Ra var morgensolen. I kunsten vises Atum med det samlede Egypts doble krone, og som skaperen, bærer han på en ankh, livets symbol. Han befruktet seg selv for å skape de første (etter ham) gudene Shu og Tefnut.m Flere dyr ble assosiert med ham, inkludert løven, oksen, øglen og slangen. I slangeform representerer Atum konseptet av universets ende, der bare han og Osiris vil overleve. Atum ble med tiden slått sammen med Ra til Ra-Atum.

Bastet / Bast / Ubasti / Pasht var kjent som kattegudinnen, selv om hun opprinnelig var løvegudinne. Hun ble forvekslet med, og av noen sett på som et mildere spekt av, løvegudinnen Sekhmet. Som solgudinne var Bastet gudinne over overflod og glede, og hun var kjent i forhold til de ekstatiske festene som ble holdt til hennes ære. Hun var og fruktbarhetsgudinne og vernet gravide kvinner. Hun hadde makt over solformørkelser. I andre myter blir Bastet assosiert med månen, snarere enn solen, og blir sett på som månens øye, Horus’ tvilling eller solens øyes tvilling. Katter var høyt elsket av egypterene og i utsmykninger kunne de blant annet sees på jakt etter slanger. Slangene var ikke bare farlige, men også et symbol på Apep, den demoniske fienden til Ra. Katter ble solgudens hellige dyr. Kattefigurer ble ofret til Bastet av hennes tilbedere, og tusenvis av katter ble mumifisert og begravet på spesielle gravplasser. Bastet avbildes som en kvinne med kattehode. Hennes popularitet var konstant i hele epoken. Hun hadde en sønn som het Mihos. Etter gresk påvirkning ble hun gikk hun over til å bli en månegudinne som greske Artemis.

Benu var en fuglegud og noen myter sier han var sjelen til Ra. Han er den mytologiske fønix av Egypt og ble assosiert med Nilen som tidvis flommer over sine bredder, med gjenfødelse og med solen. Han representerer skapelse og fornyelse og ble dermed koblet til den egyptiske kalender og tidberegning.

Bes / Bisu var en lystig med stygg dverggud. Han var særlig en beskytter av spedbarn og kvinner mot onde ånder. Han var også dansens, musikkens og gledens gud. Bes var en utpreget husgud; man hadde bilder av ham i hjemmet som skulle beskytte mot onde ånder. Bes avbildes annerledes enn de andre gudene; han sees forfra og ser gjerne morsk eller uhyggelig ut. En del tror at Beskulten egentlig kom fra Nupia, og at han kanskje opprinnelig var en kattegud. Bes ble også spredt til Fønikia. Beset er en kvinneform av Bes.

Duamuttef var en av Hors fire sønner og en av de fire guidene for de døde. Deres navn ble funnet på de fire sidene av kister. De beskyttet kroppen mot sult, tørst, og våket over organene som ble bevart i krukker.

Edjo var en gudinne som særlig hadde betydning som beskytter for kongene i det nedre Egypt.

Geb / Seb / Keb var jordgud, navnet betyr jord, og sønn av Shu og Tefnot. Når han lo ble det jordskjelv. Da man betraktet dødsriket som underjordisk ble han også av og til betraktet som den som holdt på de døde. Han var Nuts bror. Han parret seg med søsteren og ble opphav til en rekke nye guder som Osiris, Isis, Horus, Set og Nepththys. Geb delte sitt jordiske område mellom sønnene Set og Osiris, noe som ble kime til konflikt mellom disse.

Hapi var Nilens elvegud og avbildet som en overvektig mann som symboliserte overflod, og med en kvinnes bryster som representerte elvens livgivende kvaliteter. Han bærer en krone av elveleieplanter, lotus og papyrus. Hapi hadde hustruer i både den nordre og den søndre delen av landet – disse var personifikasjoner av elvebreddene. Han var også fiskene og vannfuglenes beskytter. Selv om Hapi representerte Nilens vann, ble han tilsynelatende ikke holdt ansvarlig for oversvømmelsene, ettersom dette var de mer mektige gudenes avdeling. Han sees på som en fruktbarhetsgud.

Hapy var en av Hors fire sønner og en av de fire guidene for de døde – se Duamuttef. Hapy våket spesielt krukka som inneholdt lungene, han var beskytter av nord og skytsgud for gudinnen Nefthys. Navnet kunne også skrives Hapi, men må ikke forvekslet med elveguden.

Harpakhrad / Heru-Pa-Khret (gresk Harpokrates) representerer Hor som barn, og betyr barnet Hor. Sønn av Isis og Osiris. Ofte avbildet naken med en finger ved munnen som enten kan symbolisere barnet sutting eller å bevare en hemmelighet – ssshh. Denne formen av Hor ble dyrket både i Hellas og Egypt i sentiden (712-332 f. Kr.).

Heh / Hee / Hmm / Hrm står for uendeligheten og tilhørte ogdoaden, det vil si de åtte dyadiske guddommene som ble tilbedt i Hermopolis. Disse var organisert som fire mann-kvinne-par der mennene ble assosiert med frosker og kvinnene med slanger. Navnet betydde uendelig og må ikke forveksles med en gud med samme navn, Hu, i Ennead-systemet. Som et konsept var Heh androgyn, og hans kvinnelige form er kjent som Hauhet som ganske enkelt er hunkjønnsformen av navnet hans. Som andre i ogdoaden var hans hankjønnsform ofte avbildet som en frosk, eller et menneske med froskehode. Andre vanlige representasjoner av ham var i en sammenkrøpet stilling med et palmeblad i hver hånd (eller kun ett blad), noen ganger med en palmestilk i håret ettersom palmen representerte et langt liv for egypterne. Avbildninger av Huh ble også brukt i hieroglyfer for å representere en million, noe som ble betraktet som tilsvarende uendelig i egyptisk matematikk. Således ble denne guddommen også kjent som «guden av millioner av år».

Hor (latin Horus og gresk Hores) var egentlig navnet på to guder; den første var en solguddom og den andre Sets bror, Osiris og Isis’ andre barn, men i senere tider synes det som om egypterene enten ønsket eller ikke kunne skille mellom de to, og Osiris og Isis’ avkom ble sett på også som en solgud, og de to gudene ble til en. Hor ble representert enten som en falk eller en mann med falkehode, og bildet av en falk på dens stang ble det hieroglyfiske symbolet for ”gud”. De to øynene hans symboliserte solen og månen. Frasen ”Horus’ øye” refererer vanligvis til månen. Det var dette øyet han mistet til Set, og senere da det ble funnet igjen presenterte han det for Osiris, så han kunne hjelpe Hor å få satt øyet på plass igjen.

Hor hadde fire sønner; Imset, Qebehsenuf, Duamuttef og Hapi.

Imhotep / Immutef / Im-hotep / Li-em-Hotep (ca 2667 f.Kr. – 2648 f.Kr.) var en egyptisk arkitekt og fysiker,den første arkitekt og fysiker i historien som vi kjenner ved navn, som opphøyd til guddom. Han var vesir for farao Djoser under 3. dynasti og yppersteprest for guden Ptah. Han har hatt stor innflytelse innenfor blant annet medisin og arkitektur, og kan ha vært ansvarlig for den første bruken av steinkolonner i arkitekturen. Egypterne ærer ham også for oppdageren av mange nyskapelser og oppfinnelser. Imhotep var også poet og filosof. Han ønsket tilfredshet og lærte bort glede. Hans ordtak inneholder en tankesammensetning om livet, og han var muligens opprinnelsen til ordtaket «Spis, drikk og vær glad for i morgen skal vi dø». Hans navn betyr «den som kommer i fred». Han er best kjent som arkitekten bak den første «ekte» egyptiske pyramide – Djosers trinnpyramide i Sakkara. Det menes å være Imhoteps planer for pyramidebygning som har inspirert og vært anvendt for alle senere oppførelser av pyramider i det gamle Egypt. Imhotep ble i det gamle Egypt regnet for å være medisinens og legegjerningens far. Han ble ca 2000 år etter sin død opphøyt til gud som Ptahs sønn for legevidenskapen og helbredelse. I denne skikkelse er det en direkte linje fra Imhotep til den greske legegud Asklepios, og herigjennom til den medisin som blir praktisert i Vesten i dag. Stedet for Imhoteps grav er ennå ukjent. Mange egyptologer har forsøkt å finne gravstedet, men har fortsatt ikke klart det. Den vanligste oppfatningen er at den finnes et sted i Sakkara.

Imset var en av Hors fire sønner, se Duamuttef.

Isothis / Aset / Eset (gresk Isis) var datter av Geb og Nut, søster av Osiris, som også ble hennes mann. Hun var kanskje den mest sentrale gudinne for den vanlige egypter. Grekerene assosierte henne med Demeter, Hera og Selene. Hun var en av de mest populære egyptiske guddommene, og med tiden absorberte hun trekk og funksjoner av praktisk talt alle de andre gudinnene. Aset begynte som en lokal gudinne i det nordre Egypt, men ble etter hvert kjent som Osiris’ hustru, og mor til Horus. Som familie ble de de mest elskede og respekterte gudene i Egypt. Da hun assisterte sin mann, Osiris, i å sivilisere Nilens folk, lærte hun kvinnene å male korn, spinne ull og veve klær. Hun var dyktig i healing og lærte sine kunnskaper videre til folket. Etter at Set hadde kuttet Osiris’ kropp i 14 deler og kastet dem i Nilen, lette Aset frem alle, bortsett fra fallosen. Den hadde blitt svelget av en fisk. Ved hjelp av hennes magiske evner satte hun delene sammen og gjenskapte kroppen hans. Så, med hjelp fra Anubis, ble kroppen balsamert og gitt evig liv. Isis’ magiske kunnskaper var store, men hun ønsket konstant de var større. Hun var misunnelig på sin bestefar Ra, den viseste og mest kunnskapsrik innen magi av alle gudene. Hun studerte Ras daglige vaner og vurderte hvordan hun kunne lære hemmeligheten ved hans krefter. Da hun så Ra sikle, formet hun av sikkelet hans og jorden en slange, og fikk ham til å trå på den. Da han lå for døden samlet alle de andre gudene seg rundt ham, men kunne ikke gjøre noe. Aset fortalte så hva hun hadde gjort, og for å kunne redde ham, måtte han fortelle henne sitt virkelige navn. Slik fikk hun kjennskap til hemmeligheten av hans krefter. Hun reddet Ra med sine nyvunne krefter, og siden den gang har hun vært den mest kraftfulle av gudene, med kunnskap om alt. Hieroglyfen som representerer henne er et bilde av en trone. Aset var en universell gudinne og ble identifisert med stjernen Sirius.

Kebechet / Qébéhou /, Kabechet / Kebehut / Kebhut var gudinne for oversvømmelser og en personifisering av vannet som ble benyttet i dødskultens renselsesritualer. Han var datter av Anubis og hjalp farao med hans oppstigning til himmelen. Hun ble avbildet som en slange, en kvinne med et slangehode eller med kropp av stjerner. Hennes rolle var renselse gjennom vann.

Kek / Keku var guddomeliggjørelsen av det opprinelige mørket, og navnet betyr også mørke. Han var androgyn og i kvinnelig form kalt Kauket / Keket. Som ellers i ogdoaden ble hankjønnsformen representert med frosk og hokjønn med slange. Kek symboliserte som mørket opgså ubemerkhet og det ukjente, og derfor også kaos. Kek ble oppfattet som det som opptrådte før lyset, og derfor og kjent som den som brakte med seg lyset.

Khepri er en gud hvis navn har to betydninger; ”skarabé”, gamle Egypts hellige bille, og ”han som blir til”. Han symboliserte den stigende solen, som ble ”født” i øst. Bilder av guden viser ham som et menneske med en skarabé til hode. Det ble trodd at skarabeen ble født fra en møkkhaug uten bruk av de vanlige formeringsmetodene. Som resultat ble Khepri likestilt med Atum, den selv-skapende solguden, og senere med Ra. Bilder av Khepri ble funnet i praktisk talt alle templer på grunn av hans assosiasjoner med de evig kraftfulle solgudene.

Khonsu var Amun og Nuts adoptivsønn, ble det tredje medlemmet av den Thebanske triade og erstattet Montu. Hans vanlige form i egyptisk kunst er en ung mann eller barn, bundet som en mumie, med voksende eller fullmåne på hodet. I hendene, som ikke er forbundet, holder han en krok og et septer. Khonsus navn ser ut til å stamme fra ordet som betyr ”å krysse” eller ”vandreren”, noe som indikerer at Khonsu betyr ”han som vandrer”, passende tittel for en månegud. Khonsu hjalp Toth med å skrive ned passerte tider og hendelser, var de sykes healer, og beskyttet mot onde ånder. Onde ånder ble ofte regnet som kilden til sykdom, så leger måtte være i stand til å utføre magi. De syke ble brakt til Khonsus templer av familien for å bli frisk. De som ikke hadde anledning til å reise ble tilsendt en statue. Khonsu ble forbundet med Horus, Osiris og Isis’ sønn, kanskje fordi han som Horus var barnemedlemmet i triaden.

Khnum var en fruktbarhets- og skapelsesgud. Han var kjent som pottemakerguden, for han blir ofte vist i tegninger i ferd med å modellere menneskelige figurer oppå et pottemakerhjul. Ettersom han skapte menneskeheten, lot han alle menneskene leve en periode på jorden, og ingen kunne overskride den tiden. Navnet betyr ”støperen”. I noen myter ble det fortalt at Khnum skapte det kosmiske egget, etter å ha snudd det på hjulet sitt. Det ble trodd at han ga form til alle ting, både mennesker og guder. Men etter hvert ble han lei av å snurre hjulet sitt, og skapte en ny måte å skape liv på jorden. Han delte hjulet sitt opp i deler, som han plasserte inni alle kvinnelige vesener. Fra den tiden av kunne alle levende ting reprodusere seg selv uten hans innblanding. Khnum blir vist som en mann med sauehode. Han kan ligne på Amun, men Khnums horn var mer bølget. Khnums hovedsete for dyrkingen var i Abu, en by på en øy i Nilen, og mytene binder Khnum til elven. Han giftet seg med Anukis som sies å ha sin opprinnelse i Sudan. Hans andre hustru var hans datter ved Anukis, Satis.

Maat var forvalter av sannhet, rett og orden (ser igjen i ideen senere i.den greske Themis og den romerske Justitia). Maat blir vanligvis framstilt i kunsten som en kvinne med utstrakte vinger og strutsfjær på hodet eller noen ganger kun som en fjær. Disse bildene er på noen sarkofager som et symbol for å beskytte de døde sjeler. Egypterne mente at uten Maat ville det være kun kaos og slutten på verden. Ettersom det var faraos plikt til å sikre sannhet og rettferdig ble mange av dem referert til som Meri-Ma’at («Elsket av Ma’at»). Ettersom Maat var sett på som kun et konsept for orden og sannhet er det antatt at hun kom i eksistens i skapelsens øyeblikk og uten egen skaper. Da troen på Thoth spredte seg og begynte å ta opp i seg tidligere tro, ble det sagt at hun var mor til Ogdoad og at Thoth var faren. Maat dømte menneskers sjeler; Anubis veide den dødes hjerte opp mot vekten av Maats fjær. Dersom hjertet var tyngre enn fjæren ble den avdødes sjel matet til Ammit, om det var lettere ble hun ledet til dødsriket av Osiris. Egypterne tilba Maat som en av sine fremste guder.

Menhit er kona til Anhur og var fra Nubia.

Mihos / Maahes / Ma’ahes / Miysis / Maihes / Mahes var sønn av kattegudinnen Bastet og Ra. Han hadde løvehode og var løvenes gud. Han straffet løgnere. Kulten var størst i Leontopolis og Bubastis. Han nevnes først i det nye kongedømmet. Han kobles i gjerning til Maat og blitt sett på som den som angriper den skyldige og beskytter den uskyldige. Maahes ble sjelden referert til ved navn og ble isteden nevnt som «Massakrens herre». Det er uheldig ettersom det er villedende. Denne terminologien ble påbegynt i løpet av den persiske og senere den romerske perioden da utenlandske erobrere ble møtt med innbitt motstand fra de som dyrket Maahes.

Min som er et aspekt av guden Amun, var en av de eldste av de egyptiske guddommene. Hans symbol var en tordenkile og han ble alltid vist som en mann med erektert fallos. Ved sjeldnere tilfeller med løvehode. Som fruktbarhets- og vegetasjonsgud assosierte grekerene Min med Pan. Mins kult var en av de som varte lengst, og var størst i omfang. Ved begynnelsen av innhøstningssesongen ble bildet av ham brakt ut i åkeren. I Mins festivaler ble avlinger velsignet, og det ble holdt gymnastiske leker til hans ære. Ettersom han var fruktbarhetsgud ble han også koblet til seksuell energi, og hans fester fikk en litt løssluppen karakter. Mins hellige dyr var tyren.

Montu var en haukehodet gud, solguden og krigsguden i øvre Egypt. Selv om han nevnes i tidligere skrifter, var det ikke før senere at han fikk noe særlig tilhengere. Kongene i det ellevte dynastiet promoterte ham som deres egen lokale gud. Montu ble sammenlignet og likestilt med Ra, Amun og Horus, og en av hans titler var ”Horus med den sterke armen”, og som Ra dro han over himmelen i et gyllent lys. Han ble dyrket enten som en mann med hauke- eller oksehode, eller i form av en okse, men da var hodet hans prydet med solskiven og to høye fjær. Ved det ellevte dynastiets fall mistet Montus kult førsterett og han ble overskygget av Amun. Likevel var han fremdeles populær hos de mer krigerske kongene.

Mut var Amuns hustru, og dermed også himmelgudinne. Navnet betydde bokstavlig ”mor”, og ettersom grekerene likestilte mannen hennes med Zevs, ble hun sammenlignet med Hera. I tidligere tider ble hun tilbedt i form av en gribb, fuglen som i hieroglyfene representerte hennes navn, og på bilder blir hun vist med et hodeplagg formet som en gribb. Relasjonen mellom moderlighet og gribber er vanskelig for oss å forstå, men kan stamme fra gribbenes måte å bre ut vingene på for å beskytte barna sine mens de forer dem. Mut ble identifisert både med Bastet og Sekhmet, og kunne ta form av enten en katt eller løve. Hun er faktisk mer assosiert med katter enn gribber. Mut var mest sannsynligvis den originale gudinnen av Theben og Amuns hustru da hans kult ble populær i området. Amun og Mut hadde ikke egne barn, men de adopterte først Montu, og seinere Khonsu, som de formet den Thebanske triaden med.

Nebethoot / Nebthet (gresk Nephtys) var datter av Geb og Nut, og søster og hustru til Set. Lojaliteten hennes var derimot rettet mot Osiris og Isis, hennes bror og søster, fremfor ektemannen, for hun hjalp Isis med å samle de spredte delene av Osiris, som hadde blitt kastet i Nilen av Set, og sammen balsamerte de kroppen hans. Sammen med Isis sørget hun over Osiris’ død og ble seinere beskytter av de døde sammen med Isis, Neit og Selket. Ifølge en annen myte oppmuntret hun Osiris til å drikke en stor mengde vin, og forførte ham, hvorpå hun fødte guden Anubis. Som sin søster Isis er hun av og til vist med vingede armer og kunne ta form av en drage.

Nefertum var sønn av Ptah og Sekhmet, og det tredje medlemmet av Memphistriaden. Navnet betyr ”Atum, den yngre” og derfor forbindes han med Atum av Heliopolis. Han representerte den guddommelige lotus og var duftens gud. Han sees ofte i menneskelig form, bærende på en kepesh, et kurvet sverd. På hodet bærer han en åpen lotusblomst, og andre ganger følger han sin mors eksempel og har løvehode. Ved Buto i Delta ble han regnet som sønn av Uchet.

Neit, (gresk Neeth som ble likestilt med deres Athene) var beskytter av vestre Delta by av Sais. Navnet kan ha sin opprinnelse fra et sverd, det betyr mest sannsynlig ”den skremmende”. Hun var en modergudinne, visdoms- og krigsgudinne og ble representert visuelt som en kvinne bærende på en krone fra nedre Egypt. Symbolet hennes var bien, som gjennom alle tidsaldre har blitt assosiert med kongelighet. I tidligere tider var hun jaktgudinne. Dette representeres i hennes emblem, to kryssede piler over et skjold og et par buer i en enkelt buekasse. Neit var i følge hennes tilhengere solguden Ra’s mor. Ifølge tidligere myter var hun den første av alle guder og etter hun hadde skapt hele verden alene, ble hun jomfrumoderen av solen. Hun var egypterenes store modergudinne. Hun sto opp fra de kaotiske havene, og skapte den jorden å hvile på. Så høynet hun stemmen og skapte de første gudene. Til slutt fødte hun solen, som reiste seg som et barn på den vestre horisonten. Ettersom hun var den første som fødte, var det hun som fant opp denne akten, og hun regjerte over fødsler av de dødelige. Som visdomsgudinne var det til henne gudene kom for å få råd. Som mange andre egyptiske guder var katten hennes hellige dyr. Neit var en av de fire gudinnene som voktet de dødes kropp og de kanopiske krukkene, som ble voktet av Horus’ fire sønner. Hun var kjent som veverenes beskytter, mumiebandasjer og bandasjer ble kalt Neits gave.

Nekhebet ble dyrket i byen Nekheb i Sør-Egypt.. I form av en gribbegudinne beskyttet Nekhebet kongene i øvre Egypt, slik som gudinnen Edjo beskyttet kongene i nedre Egypt.

Avbildninger viser henne bærende på øvre Egypts hvite krone. På smykker og papyruskunst vises hun med vignene strakt ut i beskyttelse, ofte plassert over faraoene, og i klørene har hun det hieroglyfiske symbolet, shem, som betyr ”å omsirkle” og ”uendelig” og representerer herskap over alt det solen omringer. Nekhebet regnes også som gudinne for barnefødsler, hun ser etter mødre og barn, og kan sees på bilder der hun dier kongebarnet, og av og til kongen selv.

Nun / Nu var navnet egypterene ga det urkaoset som eksisterte i begynnelsen. Kaoset ble personifisert i guden Nun som og var personifiseringen av havet, den mørke væsken som inneholdt potensialet for alle ting. Tekstene forklarer Nun uten overflate, mens han strakk seg ut i hver retning lenger enn fantasien kunne fatte. Fra ham kom Ra, skaperen. Etter skapelsen av universet fortsatte Nun å eksistere, utenfor universets grenser, i jordens hav og vann og i de hellige innsjøene og i Nilen. I kunst vises han som en skjegget mann, opp til midjen i vann og støttende på den hellige solkulen. Naunet / Nuneter Nuns kvinnelige motpart i ogdoaden og i ogdoaden oppfattes altså Nun androsynth. I en beretning, knyttet til Ptah som skaper, gav Nun og Nunet liv til Atum.

Nut var datter av Shu, guden for luft og tørke, og Tefnut, gudinne for fuktighet, og var selv himmelens gudinne. Hun var søster og hustru til guden Geb, jorden, som hun hadde barna Osiris, Isis, Set og Nefthys med. Nut betyr himmelrommet og hun avbildes med blå hud og hennes kropp er dekket av stjerner, stående på alle fire over hennes mann slik himmelen hvelver seg over jorden. Nut er den barriere som skiller kaos i universet fra orden på jorden. Et sagn forteller at solguden Ra går inn i hennes munn om aftenen og han gjenfødes av henne den neste morgen.

Pakhet / Pachet / Pehkhet / Phastet / Pasht hvis navn betyr ”hun som klorer”, var en lokal løvegudinne i øvre Egypt. Grekerene identifiserte henne med Artemis. Man mener at opprinnelig var det en guddom, Bast, for Øvre Egypt, og en annen, Sekhmet, for Nedre Egypt, og hvor disse møttes i et skjæringspunkt, ledet likheten til en ny gudinne, en sammensmelting kjent som Pakhet. På den tiden hvor Pakhet ble introdusert, en gang i løpet av Det midterste kongedømmet, var Bast betraktet i mindre grad som en løvinne og mer som en vennlig og huslig kattegud. Som en konsekvens lå Pakhets karakter et sted mellom Bast vennlighet og Sekhmets villskap

Ptah sammen med hustruen Sekhmet og sønnen Nefertum utgjorde den Memfiske triaden. Ptah ble assosiert med Hefaistos av grekerene, og ettersom han var smedenes gud, kalte romerene ham for Vulcanos. Ptah var jordgud og var i forbindelse med underverdenen.

Visuelt ble han presentert som en mann kledd i mumiebandasjer , og i de frie hendene holdt et septer, djeden og ankhen, som symboliserte dominasjon, stabilitet og liv. Av og til hadde han en krok og en fleil, eller pisk, det samme som Osiris, fordi han delte mange attributter med ham. I Memfis ble han trodd å være den opprinnelige skaperen, før Nun og det primale kaoset. Ved et lengre forsøk på meditasjon og helt ut av kjærlighet brakte han Nun til live, sammen med Nunet, hans kvinnelige motpart. Nun og Nunet ga igjen liv til Atum som fikk tittelen ”Ptahs tanke”, og som ble sett på som Ptahs hjerte. Toth ble skapt og kalt ”Ptahs tunge”, for det var gjennom Toth at alt fikk navn. Under det tyvende dynastiet sto Ptah bare under Ra og Amun, som den tredje guden. Det ble trodd at det var han som hadde oppfunnet metodene og teknikkene til håndverkere og han var murerenes gud. Sør for Ptahs tempel i Memfis ble det holdt en okse kalt Hap (kalt Apis av grekerene). Dette dyret ble regnet for å være den fysiske manifestasjonen av Ptah. Oksen fikk sitt eget harem av kyr, og ble tatt godt hånd om. Denne oksen ble ofte valgt utifra visse tegn, den hadde svart skinn med hvite flekker på ryggen og en trekantet flekk i pannen. Da oksen døde ble det letet etter en ny kalv som skulle ta dens plass.

Qebehsenuf / Kebehsenuf var en av Hors fire sønner, se Duamuttef.

Ra var den store solguden av Heliopolis, solens by. Ordet ra betydde trolig ”skaper”. Ra hadde mange former og mange navn. Den viktigste av disse var kanskje Ra-Harrakte, som ble fremstilt i egyptisk kunst som en gud med falkehode, solskive og en kobra. Harrakte var spesielt en manifestasjon av Horus. Det var i hans forkledning at solguden ble tilbedt i Heliopolis. Heliopolis var Ras kults hovedsenter. Der utropte prestene hans at det var her han først hadde blitt manifestert. Besøkende ble vist det nøyaktige stedet hvor han hadde entret eksistensen, og at det var der den primale åsen hadde stått, etter å ha oppstått fra Nuns kaos.
Ifølge Heliopoliske myter het Ra opprinnelig Atum. Først lå han stille inni Nun, innpakket i en lotusknopp. Med øynene og munnen lukket holdt han hans skarpe flamme av sollys trygg fra kaosets knusende kraft. Men til slutt ble han lei av ikke å gjøre noe, og klatret opp fra mørket og viste seg frem i all sin flammende glans. Han var ikke lenger Atum, han var Ra.
Så formet han de første gudene. Shu og hans søster Tefnut som ga liv til tvillingene Geb og Nut, som igjen fikk Osiris, Isis, Set og Nephtys. Ra og de åtte gudene utgjorde Ogdoaden, og ble tilbedt sammen i Heliopolis. Selv om Ra var far til Shu og Tefnut, hadde han selv ingen partner før han seinere ble gitt en hustru, Rat. Etterpå kom de andre gudene til verden, og seinere menneskeheten, alle født av Ras søte tårer. Universet Ra hadde skapt for sine barn å leve i var annerledes fra den nåværende verden. Det var kjent som ”Den Første Tid”, og var en tidsalder da guder og mennesker vandret side ved side på jorden. Ra selv, var den første kongen på jorden, og han hersket fra Heliopolis med Ma’at, hans datter, sannhetens – og rettferdighetens personifikasjon, ved hans side. Etter en tid ble Ra bekymret for sitt liv på jorden, og ville helst overlate ansvaret til noen andre, så Nut tok form av en ku, løftet ryggen, og samtidig Ra opp i himmelen. Ved solgudens avtredelse, tok Toth, måneguden, hans plass og hersket over joden. Fra da av kunne Ra sees reisende over himmelen i sin båt, hver dag.

Satis var Khnums og Anukis datter og Khnums andre hustru. Navnet hennes betyr ”hun som løper som en pil”, og hun blir ofte vist med en pil og bue i hånden. (På grunn av dette blir hun ofte sammenlignet med grekerenes Hera).

Sekhmet / Sachmet / Sakhet / Sekmet / Sakhmet var hustru til Ptah og mor til Nefertum, og en del av den memfiske triade. Hun har en viktig rolle i fortellingen om hvordan menneskeheten nesten gikk under etter å ha trosset gudene. Sammen med gudinnen Hathor, begge kalt for «Ras øyne» straffet hun menneskene på oppdrag av sin far. Hun avbildes som en kvinne med løvehode som bærer solskiven på sitt hode. Hennes navn er en gjenspeiling av hennes funksjon og betyr «(den som er) mektig». Hun er også gitt titler som «(Den som) får ondskapen til å skjelve», og «Slakterinnen». Man mente at Sekhmet beskyttet farao i slag, herjet landet og ødela hans fiender med brannpiler. Hennes kropp tok etter sigende form av den skinnende glansen fra middagssolen, og død og ødeleggelse var balsam for hjertet hennes, den varme vinden fra ørkenen var hennes pust.

Set var i kamp med andre guder, og – selv om mytologien også beskriver gode gjerninger fra ham i forhold til Maat og da han forsvarte Ra mot slangen Apep.– på mange måter egpyternes variant av Loke. Set var bror til Osiris, Nefthys og Isis og sønn av Geb. Set var den opprinnelige herskeren i Nedre Egypt mens hans bror Osiris hersket over Øvre Egypt. Set sto i motsetningsforhold til sin bror. Han hadde den tørre ørkenen mens Osiris satt med den fruktbare Nildalen. Rivaliseringen mellom brødrene oppsto da deres far delte Egypt mellom dem. I sin sjalusi dreper til slutt Set Osiris (se Usire). Når Hor vokser opp hevner han mordet på sin far ved å slå Set i hjel og deretter overtar han selv tronen. Set blir fordrevet til Sahara. I konflikten kan med lese inn motsetningsforholdene mellom ulike makt- og kultsentre i Det gamle Egypt. Set var opprinnelig en gud som ble tilbedt over hele landet, men ble etter hvert trengt unna av andre kulter til et begrenset område i Øvre Egypt. I fortellinger som har kommet til senere fortelles det om hvordan Set hadde strid med Hor og om den egyptiske tronefølgen. Set framstilles ofte som guden for kaos og uroden. Fra det 19. dynasti blir Set tatt til nåde igjen og man ser ham heretter som den gode gud som han hadde vært tidligere og hans posisjon blir endret til å være guden som beskytter mot fremmede.

Shu, som betyr «tørrhet» og «han som står opp», er en av de opprinnelige gudene, en personifisering av luft, og en av Enneadene av Heliopolis. Han ble skapt av Atum fra dennes pust i byen Heliopolis. Sammen med sin søster Tefnut (fukt) ble han far til Nut og Geb. Dattera Nut var en himmelgudinne som han holdt over jorden (Geb) og således adskilte de to.
Ettersom luften, Shu, ble betraktet som avkjølende, var han rolig, påvirkende og fredelig. Med sin assosiasjon til luft og fred ble han knyttet til Maat (sannhet, rettferdighet og orden). Shu ble avbildet med en strutsefjær.

Sobek (gresk Suchos) var en fruktbarhetsgud med krokodillehode som levde i Nilen. Han ble forbundet med solen, Ra og i sin krokodilleform også med Set. Sobek var mye avholdt av kongene i det tolvte og trettende dynastiet.

Tefnut var en oldegyptisk gudinne for vann og fuktighet, datter av Atum og gift med Shu. Ra-Atum skapte Tefnut samtidig som han skapte Shu. Tefnut tilhører den gruppe med egyptiske guder som kalles for «Ras øyne». Navnet betyr regn. I en myte fra Memfis ble det sagt at Atum snøt nesen en gang og Tefnuts bror Shu ble født, og da han rensket halsen ble Tefnut født. Sammen med sin bror Shu ble hun mor til Geb og Nut.I en langt senere myte da Det gamle riket led under forferdelige værforhold ble det sagt at Shu havnet i en forferdelig krangel med sin søster og hustru Tefnut, og hun (fukten) forlot Egypt for Nubia hvor det var et langt mer temperert klima. Shu fant fort ut at han savnet henne, men hun hadde skiftet form til en katt og ødela enhver mann eller gud som kom til henne. I forkledning klarte Thoth til slutt å overtale henne til å komme tilbake, og Egypts vær kom igjen i balanse.

Thueris / Thoeris / Taurt / Tawaret / Taweret / Opet / Apet / Rert / Reret var ei tidlig modergudunne og assosieres med de to andre egyptiske modergudinnene Isis og Hathor. Thueris, som betyr «den store», var beskytter av gravide og ammende. Daggryet tilhørte hennes dome. Hun nevnes blant som datter av Ra. I kunsten avbildes som en drektig flodhest, eller som ei gravid kvinne med hengende bryst, flodhesthode, føttene til en løve og halen til en krokodille. Hun ble dyrket mer i hjemmet enn i tempelet og hennes bilde preget ofte vanlige husholdningsredskaper.

Toth / Tot / Tahuti var måneguden og i myten om Ptah som skaperen har han tittelen ”Ptahs tunke”, for det var gjennom Toth at alt fikk navn. Han var gud over visdom og skrivekunst og over byen Khmun. Han var en lojal hjelper og talsmann til Osiris, og beskyttet ham mot angrep fra Set. Han hjalp også Isis å gjennopplive Osiris som konge av underverdenen, og hjalp Hor.

Uchet var kobragudinnen som til tider også tok form av en løvinne. Mor til Nefertum.

Usire (gresk Osiris og av dem identifisert med deres underverdensgud, Dionysos og Hades) presenteres kledd i mumiebandasjer. I de korsede armene hans holder han den seremonielle kroken og en slags pisk, fleil. På hodet bærer han den høye hvite kronen til øvre Egypt. Ofte er huden hans grønn, symbol for regenerasjon og vekst. I begynnelsen var Osiris en vegetasjonsgud som bestemte over avlingenes død og gjenfødsel, men senere ble han assosiert med menneskenes død. Som begravelsesgud var han en av de mest hedrede og populære gudene i Egypt. Ifølge de egyptiske mytene var Osiris en gang konge på jorden, og sammen med sin hustru Isis siviliserte han de barbariske menneskene; lærte dem jordbruk, konstruerte byer, gav lover, grunnla templer og liturgi, med mer. Da han var fornøyd med Egypts folk, dro han utenlands sammen med Toth, Anubis og Wapwawet for å sivilisere resten av verden.
Osiris bror Set var sjalu på Isis’ makt og posisjon, da han var igjen etter at Osiris hadde reist ut for å sivilisere verden. Han prøvde å ta tronen selv, men Isis var vis og sterk, og overvant ham raskt. Da Osiris hadde sivilisert verden på en ytterst harmonisk måte, uten våpen eller tvang, kom han tilbake til Egypt., og fant landet harmonisk og fredfullt under Isis’ styre. Men etter en stund begynte sjalusien å ulme i Set igjen, og han planla brorens ødeleggelse. Sammen med Etiopias dronning formet han en allianse, og fikk laget en kiste etter kongens kroppsmål. Han holdt så en fest for Osiris’ hjemkomst, hvor den vakre kisten ble vist frem under stor beundring fra folket. Set sa, som i spøk, at den kisten passet, skulle få den, og fikk Osiris til å prøve den. Da kongen var nedi kisten, slengte Sets allierte lokket på kisten, og spikret det fast. Set fikk kisten båret til Nilen og senket i vannet. Nyheten nådde Isis, og hun dro ut for å lete etter sin makes kropp, for hun visste at en død ikke kunne hvile i fred uten de riktige seremonier og ritualer. Hun lette lenge, og ved hjelp av orakler fikk hun vite at kisten lå på en strand i Blybos, og en vakker busk hadde vokst over den. Isis dro til Blybos, satt ved en fontene utenfor kongens palass og snakket bare med dronningens egne terner. Hun var snill og hjelpsom mot dem. Da ternene kom tilbake til dronningen fortalte de om denne merkelige kvinnen. Dronningen kalte nysgjerrig Isis til palasset og ble så imponert av hennes kunnskaper at hun ga henne jobben som pleierske for sin sønn. Men mørke rykter spredte seg om henne. Det ble sagt at hun hver kveld, da alle hadde trukket seg tilbake til kammersene sine, gikk hun ut i den store hallen, laget et bål og kastet den unge prinsen hun hadde ansvaret for inn i flammene. Så forvandlet hun seg til en svale og fløy rundt søylen som var bygget av busken på Osiris’ kiste, i sorgfull sang. Dronningen ville se om ryktene var sanne, og gjemte seg i hallen. Men da Isis kom, og kastet barnet i flammene, for hun frem med et skrik og hentet barnet ut igjen. Isis irettesatte henne da, og sa at ved dronningens handling, hadde hun røvet sin sønn fra sjansen til evig liv. Isis forklarte sin sanne identitet, og avslørte hvorfor hun var kommet til Blybos. Til slutt ba hun om å få søylen som inneholdt hennes avdøde manns kiste, og det fikk hun. Med kisten seilte hun tilbake til Egypt.

Imellomtiden hadde Set tatt over den ledige tronen, og styrte landet dårlig. Da Isis kom tilbake til Egypt, jaget Set henne som en flyktning, og hun trakk seg tilbake til sumpen i Delta. Men bestefaren hennes, Ra, så henne og sendte Anubis som hennes guide.

Isis gjemte Osiris’ kiste, men Set fant den likevel, og delte Osiris opp i 14 deler, som han kastet i Nilen, i den tro om at krokodillene ville spise dem. Men krokodillene åt dem ikke, på grunn av deres kjærlighet for Osiris og deres frykt for Isis’ vrede, og bitene ble båret opp på land av Nilens vann. Bare en del av Osiris’ kropp ble spist, og det var fallosen. Da Isis oppdaget Sets handling, ble hun fylt av en enda dypere sorg enn før. Sammen med hennes søster Nephtys seilet hun nedover Nilen og fant alle bitene. Ifølge en versjon av historien begravet Isis hver del i jorden, og der vokste det frem et tempel i hans navn.

En annen versjon forteller hvordan Anubis og Toth steg ned fra himmelen for å assistere Isis og Nephtys. Sammen gjorde de Osiris hel igjen, og mumifiserte ham. Isis tok form av en glente, og brukte vingene sine til å blåse luft i neseborene hans, og ga sjelen hans liv og tillot den å dra til underverdenen. Fremdeles i form av en fugl hvilte hun på kroppen hans og ved hjelp av magi unnfanget hun deres sønn Horus.

Set regjerte i mange år, og Isis holdt seg skjult sammen med sønnen Horus. Horus vokste seg sterk og lærte seg å kjempe. Han ventet bare på den dagen da han kunne hevne sin fars morder. I sumpen i Delta samlet Horus en hær av trofaste tilhengere av hans far, og etter et tegn fra hans far, marsjerte de til kamp mot Set og vant. Selv mistet Horus et øye til Set. Etter krigen kom Toth ned fra himmelen og helet begges sår, og Set ble kalt opp til gudenes råd for hans forbrytelser. De bestemte at Horus var Egypts rette konge, og han ble en elsket hersker, som sin far. Men snart ble også Horus lei av jordlig kongskap, og ga tronen sin videre til menneskelige etterfølgere. Fra den gang av var gudenes herredømme på jorden over. Konger på jorden tok navnet Horus gjennom livet, og Osiris etter døden.

Wadjet / Wadjit / Wedjet var skytsgudinne for Nedre Egypt og ble personifisert i den ene av de to kroner som farao bar, i form av en framoverlutende kobra som strekker fram halsen for faraos beskyttelse. Hun var antakelig opprinnelig en lokal gudinne i byen av samme navn, Per-Wadjet, navngitt etter henne. Som skytsgudinne var hun assosiert med landet og ble således betraktet som en slange, vanligvis en kobra. Hennes navn betyr «farget papyrus», en referanse til kobraens skinn.

Wapwawet var ganske lik Anubis. Han var også de dødes gud og hadde hundehode, men det var her farget hvitt.

Wosret / Wosyet var en lokal vokter med et kultsenter i Theben og ble senere identifisert med Isis og Hathor. Hun ble oppfattet som beskytter av Hor da han var ung. Noen forskere har også identifisert henne som en tidlig gemalinne av guden Amun som senere ble erstattet av Mut. Hennes navn ble til tider stavet Wosyet og man mener at det betyr «den sterke» eller «henne som er sterk».

Det hinsidige

Trosforestillingene om sjelen og etterlivet fokusert i stor grad på å preservere kroppen, eller ba (sjelen var kjent som ka). Det betydde at egypterne praktiserte balsamering og mumifisering for å kunne bevare den enkeltes identitet i etterlivet. Opprinnelig ble de døde begravd i kister av siv i den varme sanden hvilket fikk innholdet til å tørke hurtig ut og det forhindret forråtnelse. Etter tørkingen ble likene deretter begravd på egnete steder. Senere begynte de å bygge gravsteder av tre og den omfattende prosessen av mumifisering ble utviklet i det fjerde dynasti. Alle myke deler fra kroppen ble fjernet og alle hulrom ble vasket og fylt med natriumkarbonat, deretter ble den ytre kroppen også dekket med natriumkarbonat. Ettersom det var en meget alvorlig lovovertredelse å skade faraos kropp, selv etter døden, ble den personen som gjorde kuttet i buken med en kniv på farao seremonielt jaget vekk og fikk steiner kastet etter seg. Etter natriumkarbonatet ble kroppene malt på både innsiden og utsiden med harpiks for å bevare dem, deretter inntullet i bandasjer av lin, dekket med amuletter og talismaner. Når det gjaldt kongelige ble disse vanligvis plassert på innsiden av en serie med stablekister, det vil si kister inni kister, hvor den ytterste var en sarkofag av stein. Kroppens innmat, tarmer, lunger, lever og mager ble oppebevart for seg og lagret i kanopiktiske krukker. Noen dyr ble også mumifisert særlig katter, men vi finner også stork, krokodille, nilåbor og bavian.

For egypterne var døden ingen slutt, men forutsetningen for en ny tilværelse og overgangen til denne. Men muligheten for den annen død var dypt fryktet fordi den innebar en total utslettelse. Som den første fødsel, innebar også overgangen til det hinsidige farer. Først når man var kommet til vestens enger var man i sikkerhet og hadde andel i skaperordet. Menneskearten består av mennesker, guder, akh og døde. Akh omfattet i tidligste skrifter også gudene, men ble senere brukt som betegnelse på overjordiske makter av lavere rang som lavere guder, demoner og urene ånder. De ”forklarede døde” hører også til akh, det vil si døde som har nytt godt av dødskultusens velsignelser. Det er dødsprestens ritualer som gjør den døde til en akh. Akh har ikke noe med kroppen å gjøre, den tilhører himmelen og liket tilhører jorden. (Egypterne så for øvrig for seg at mennesket hadde flere typer sjeler uten at jeg skal gå mer innpå det her.)

Egypterne så for seg himmelen på flere måter, og det varierte og noe i forskjellige tidsepoker. De kunne se himmelen for seg som en sjø som solguden Re dro over i sin dagbåt. Om natten dro han tilbake til øst gjennom dødsriket, for å bringe de døde en avglans av sitt lys og belive dem en stund med sin varme. I mange graver var det en båtmodell sånn at den døde kunne bli med på Ras reise. Etter en annen oppfatning er himmelen gudinnen Nut som stod bøyd over jorden. Nut føder Ra hver morgen, og tar ham i sin munn om kvelden. Om natten lyser stjernene på kroppen hennes, mens hun tar dem opp i seg om dagen. Hun støttes opp av luftguden Shu og Geb – jorden – løfter henne opp med armene sine. Vi ser det igjen i graver med utsmykning av stjernehimmel og hvor kistelokket representerer Nut. Her har vi og innblanet ett element fra Osirismyten; Isis la seg på den døde Osiris for å oppta i seg sønnen Horus. Etter hvert begynte egypterne selv å identifisere seg med Osiris etter døden, og det ble skrevet bønner til kistelokkets herskerinne om å bøye seg over den døde og forene seg med vedkommede.

Tiden ble sett på som noe syklisk; det vil si at hendelser gjentok seg i en periodisk lovmessighet. De tenkte seg og at i underverden ble den spolt tilbake – man ble forynglet. Men det skjedde kun med gudene og de salige. En så også for seg et motstykke til skapelsen i en total ødeleggelse, som beskrives slik av urguden i Dødebokens 175 kapittel: ”Jeg vil ødelegge alt jeg har skapt. Jorden vil atter fremstå som urosean, som uendelig hav, slik som i sin begynnelsestilstand. Jeg er det som blir tilbake… etter at jeg atter har forvandlet meg til en slange…”

Av pyramidetekstene så ser vi at forestillingen om himmelen dominerer kongenes dødsrike. Vesten blir koblet til det hinsidige, men med en ambivalent tone; der fullbyrdes jo døden og undergangen – jamfør solas syklus, mens Østen der representerte oppstandelse. Fra de litt yngre sarkofagtekstene har ”Vesten” derimot en entydig positiv vinkling. De døde var de vestlige. Vesten var et dunkelt rike, kun opplyst når solen kom forbi på natten. Hersker i dødsriket var dødsguden – den første av de vestlige, altså urmennesket. Senere blir dette endret til Osiris og han blir mer og mer tydelig enehersker over dødsriket. Men i motsetning til dødsriket i vesten var et annet dødsrike i himmelen, Duat. Navnet Duat ble senere flyttet til det nedre dødsriket. I stjernene så egypterne de dødes sjeler, som levde lykkelig i glans blant gudene. De saliges bolig så man for seg som forskjellige øyer omgitt av vannveier. Men ikke alle når fram til disse øyene, for elvene er vanskelige å komme over. Det fantes forskjellige forventninger til hvem som kunne hjelpe over, som Horus-falken eller solguden selv, men de fleste satte sin lit til fergemannen. Men han fraktet bare de rettferdige over. Osiris blir ett forbilde for dem som dør, og den døde skal gjenoppstå på samme vis som ham, i kroppslig form som han. Vi ser ett skille hvor kongene skulle reise øst, mens i privatgraver lovprises det å dra til Vesten. Dette kompliseres mer av at man i en del skrifter snakker om nordhimmelen på samme måte som Østen.

På hinsidesveien vrimler det av skrekkelige skapninger. I pyramidetekstene var det en heroisk handling å overvinne dem, selv om det alltid var kunnskap som var avgjørende. Fra det mellomste riket, og enda tydeligere i det nye rikets underverdenbøker, er det hinsidige blitt ett dødsrike med helveteskrekk, fryktelige dyredemoner, ildporter og slanger. Angsten kommer mer i forgrunn i forhold til selvsikkerheten fra tidligere tider. Etter hvert får ”Østen” mer innpass som et håp hos mer av overklassen enn kongene.

Vi har altså to hovedkompleks: Solguden Res himmelrike i Østen/Nordhimmelen, vesentlig knyttet til heliopolitansk lære, og Vestens dødsrike med Osiris og forestillinger knyttet til underverdenen. Vi har altså tilsynelatende en motsetning mellom et dødsrike i himmelen og et i jordens indre. Det er en polaritet her. Egypterne beholdt begge forestillingene, selv om tanken om underverden og Osiris etter hvert mer dominerte. En optimistisk sol- og himmelteologi hersker i eldre tid, mens sammenbruddet til det gamle riket medfører skepsis og en dystrere betraktning; fokus på det mørke Vesten. Som motstykke til himmelen vokser forestillingen om et trangt, demonfylt og mørkt Hades fram. Til og med urgudene har sine gravhauger i Osiris rike nå, og håpet for egyptere blir mer gjensynet med jorden og ba-sjelens fortsatt uhindrede liv streifende rundt på jorden – nesten som et spøkelse. Vi finner flere spor av en skepsis mot de dødes salighet.

Vi ser altså at døden for egypterne var en overgang, en vandring langs en farefullt vei. Rett etter døden er den mørke fase hvor sjelen er i en mellomtilstand hvor sjelen går gjennom forskjellige renselsesstadier på vei mot saligheten. Forskjellige skrifter beskriver dødsriket forskjellig. Amduat som regnes å være den viktigste dødsboken er delt i 12 – som nattens 12 timer, og underverden består altså av 12 områder. Her bor mange ånder, guder og døde, med en herskende gud i hver by. Om natten drar solguden fra den ene plassen til den andre, og utdeler ordre til gudene som er der. Først har vi portbygningen i den vestlige horsionten, og i 2. time kommer Re til Uernes. Videre kommer han til ”de hemmelige huler i vesten” hvor Sokaris – som er Memfis gamle dødsgud – bor. Her er det mørkt så Re kan ikke se dem som bor der, og det er ørkenlandskap med slanger. 6. time og plass har igjen vann. 7. time er farlig for der har vi uværsdragen Apofis og der er også Osiris kjøtt som regjerer! Foran regenten ligger Osiris fiender halshogget og bundet. Han kommer til forskjellige sandhauger hvor gudene Atum, Re, Khepre, Shu, Tefnut og andre ligger. Han møter altså seg selv i sine forskjellige skikkelser. Slik går det videre fram til klimaks i 12. time hvor han er blitt til skarabeen Khepres.

I dødsriket kommer man litt tilbake til verden slik den var før skapelsen; her ser vi urvannet og urmørket. Disse kaoskreftene regnet egypterne med at også omgav den ordnede verden. Det er i disse dypene at regenerering av verden og dens skaper er mulig. I det nye riket kommer det klarere fram en forening av solriket og underverden; menneskets ba kobles til solriket og kan være med i Ras båt, mens kroppens plass er i dødsriket. Den salige døde har fått et forklaret legeme og blitt akh. Mens de døde henvises til fordømmelse og straff, kan akh bli værende i den guddommelige ordnede verden, som garanterer dem en stadig livsfornyelse. Men ikke alle oppnår denne saligheten. De salige har tilbedt Re og bekjempet hans fiende slangen Apofis; de fordømte har ropt onde ting mot Ra. Når underverdensbøkene snakker om døde er det egentlig bare disse fordømte døde det er snakk om. De får ikke oppleve gjenopplivende kraft fra Ra. De lider ikke bare på grunn av avstand til gudene, men blir og aktivt straffet av demoner. Det er noe uklart hvilke forestillinger egypterne hadde videre om de fordømtes skjebne. Ett sted ser vi de kan være bundet til martyrpæler eller bundet på ryggen og er således hjelpesløst i demonenes vold. De blir halshogd og brent, og hele kroppen utslettes for å forhindre en ny forening av delene til ett hele. Målet er der ikke evig pine, men total utslettelse av gudenes fiender. Viktigheten av total utslettelse gjør at ildstraffer var en hyppig skildring. Dermed har vi også et motiv for beskrivelse av ildsjøen. Å kokes i kjeler – med ens skygge og ba er og et helvetesmotiv, noe som forplanter seg til senere tider og religioner også. Men det finnes skrifter som ser ut til at disse utslettete, ikke ble totalt tillintetgjort likevel. De befant seg i en sfære som ikke er intet, men som er en eksistensform utenfor skaperverket, en kaotisk ”ikkeverden” hvor også Apofis er.

Metamorfosetanken er et vesentlig bidrag fra den egyptiske åndelighet. Her har vi ideen om sjelens form- og hamskifte. Sjelen ønsker å gjennomgå hele formskifterekken. For å bli ett med det gode må sjelen gjennomgå forvandlinger på sine veier gjennom den hinsidige verden. En oppstigning følges av nedstigning før en høyere oppstigning. Sjelen må identifisere seg med og gå inn i de ondes makter for å bekjempe det onde innenfra.

Dødeboken er den viktigste boken for å forstå egypternes hinsidesforestillinger. Hovedmomentene i denne er dommen over de døde og deres rettferdiggjørelse og den dødes reiser i himmelen, på jorden og i underverdenen. Jorden er en sentral plass også for de døde, de føler seg knyttet til den. Den døde tenker på familie og eiendeler, og spesielt på hans ”evige bosted” – graven hvor liket er. Sjelen vandrer stadig tilbake til dette jordiske. Rett etter døden dukker sjelen opp i dødsriket, og blir blendet av lys. Den døde vil umiddelbart trekkes mot kroppen igjen, men veiledere vil geleide han med seg. Han må dra gjennom et landskap av mørke, forvirring og håpløshet med trengsler for hvert skritt. Deretter føres han fram for Osiris som bor i Aventis, vestens lyse land. Motparten er Duat i Østen som er mørk og dyster med ildsjøen og ildmarkene og underjordiske rom hvor de fordømte sjeler pines av demoner. Stående foran Osiris sier den døde de magiske ord, og det oppstår dermed en mystisk forening mellom dem. Så kommer rettergangen med de 42 dommere. Som en del av denne tok Anubis den dødes hjerte og veide det på vektene hans mot en fjær som var sannhetsgudinnen Ma’ats symbol. I nærheten sto Toth og skrev ned hendelsene. Deretter sto den døde overfor hver av de 42 gudene, og måtte til hver av dem benekte at han hadde begått noen av de 42 syndene. Om den avdøde passerte prøvelsen ble av Horus ført til Osiris, som på sin trone, ved Nephtys og Isis, ga ham innpass til livet etter døden. Men for dem som ikke passerte prøven, var straffen hard. Utenfor dommens hall lå monsteret Beby ”ødeleggeren” og ventet på å fortære dem. Alternativt måtte han være i det dystre Duat med mørke, ild og demoner.
I senere trosforestillinger ble sjelen til de avdøde ledet inn i en sal i Duat hvor de ble bedømt av Anubis og de dødes hjerter, vekten av eierens moral, ble veid opp mot en enkelt fjær som representerte Maàt – forestillingen om sannhet og orden. Om resultatet var negativt ble hjertet ødelagt av demonen Ammit (hjertespiseren) – delvis krokodille, delvis løve, og delvis flodhest, og eieren av det ødelagte hjerte måtte da forbli i Duat. Men ved frikjennelse blir han en helliggjort ånd med frihet til å være sammen med gudene som en likeverdig, vandre på jorden, i himmelen og i underverdenen, vandre i stjernene eller solskipet og han kunne omskape seg til alle slags skikkelser. Ja ifølge Heliopolisteologien er gudenes kosmos på nedadgående kurs – preget av alderssvakhet. Og de innviede mennesker skal overta byrden med å regjere verden.

Oppsummering av hinsidestenkning

En vesentlig endring i tankegangen fikk vi i det 5. dynasti hvor man fokuserte mer på den individuelle sjelen. En får en forskyvning fra den gamle verdighetstenkningen (hvor man får rang i det hinsidige ut fra rang i det jordiske liv) til en tanke om rettferdiggjørelse ut fra gjerninger. Men selv om man får en moralsk vurdering, så kan denne altså magisk tilsidesettes gjennom å si de rette ord til dommerne og til Osiris. I dette ligger en pussig dobbelthet. Videre er det veldig uklart hva som skjer med de fordømte men hovedtrekkene går mot en håpløs – og ofte brutal tilværelse i underverden eller den annen død som er en utslettelse men ikke total utslettelse. De salige blir selv guder eller gudelignende.

Djevelens advokat – et moderne skråblikk

Menneskesyn tidlig i epoken: Gradering mellom farao og andre – ens skjebme i det hinsidige avgjøres av status og verdighet.

Motsigelser: Dømmes etter handlinger, men om dødspresten gjør et rett rituale, man har veibeskrivelsene og de hellige ord så frelses man. Motstridende beskrivelser av hva som skjer etter døden.

Humanisert polyteisme: Er guder som dør og slåss virkelig guder?

Utdødd religion. Om en levende guddom(er) stod bak, hadde vel denne holdt liv i tilbedelsen av seg selv?

Ethos: Mange gode etiske refleksjoner og: Skal ta ansvar for sine medmennesker og ikke la dem sulte, ikke myrde eller gi ordre om det, ect.

Da din nådetid var inne, valgte du deg ut et folk.
Du kom ditt paktsløfte i hu; at de skulle tas ut fra folkeslagene og være et hellig folk for deg.
Du fornyet din pakt med dem, og stadfestet det med et herlig syn, med ordene som din Hellige Ånd talte, med dine henders verk og med det din Høyre hånd skrev ned,
for at de skulle kjenne herlighetens grunnvoller og skrittene mot evigheten.
Du oppreiste for dem en trofast hyrde.

En urkristen bønn fra de tidlige jødekristne? Nei, dette er en bønn fra Dødehavsrullene hundre år før Kristus (1Q34). Men det er intet i denne bønnen som ikke kunne stått i nytestamentet. Og da spør vi oss selv: Hva slags menighet midt i Israel var det som kunne ha en selvforståelse så nær de første jødekristnes? Hva kan denne menigheten og deres skrifter lære oss om den sammenheng Jesus og apostlene sto i?

Funnene
De første skriftrullene fra Qumran ble funnet av beduiner fra Taamir-stammen i 1947. Noen av dem ble solgt til israelske forskere og noen til den syriske biskop Athanasius Samuel. Via mellommenn ble Samuel’s ruller kjøpt opp av staten Israel. Alle disse rullene er i dag oppbevart i Israels Museum. Det var hule 1 som beduinene hadde oppdaget 1 km nord for ruinene Khirbet Qumran. Beduinene fortalte at rullene var oppbevart i store krukker da de fant dem. Skriftrullene fra hule 1 var godt bevart, herfra har vi nesten komplette skrifter. Det tok ikke lang tid før forskerne forsto at her ble vi kjent med en langt på vei ukjent gren av den tidlige jødedom.

Den franske teolog og arkeolog Roland de Vaux begynte i 1949 utgravningene av Khirbet Qumran. Hans første konklusjon var at ruinene var fra 3-4. årh. e.Kr. Først et par år senere kjente han igjen keramikk man fant der, som identisk med krukkene fra hule 1. Konklusjonen var dermed klar: Senteret på Khirbet Qumran hadde tilhørt den gruppen som var opphav til skriftrullene, og stammet fra det annet tempels tid. Ingen av arkeologene tenkte imidlertid på å undersøke de store hulene de kunne se 100 m. unna. Og igjen var beduinene først ute. I 1952 fant de frem til rullene i hule 4, og først i andre runde kom arkeologene hit. Hule 4 inneholdt svære mengder skrifter. Tidens tann hadde satt sitt merke, de fleste av dem var bevart kun som fragmenter.

Arkeologene fant etterhvert flere huler. Den siste av hulene, hule 11, ble oppdaget av beduinene i 1956, 3 km nord for Qumran. Herfra stammer sannsynligvis Tempelrullen, som den israelske arkeologen Yigael Yadin snart fikk høre om, men ikke klarte å få kjøpt. Under seksdagerskrigen i juni 1967 ble en militær spesialenhet sendt til antikvitetshandlerne i Betlehem og Hebron for å få tak i denne rullen. Og med pistol for strupen fant en av dem frem sigaresken der rullen og dens fragmenter var oppbevart. Rullen, som var 9 m. lang (den lengste av de bevarte skriftrullene) var antagelig blitt mere ødelagt i årene etter 1956 enn før…

Alle ruller og fragmenter som ble funnet mellom 1952 og 1956 fikk plass på Rockefellermuseet i Øst-Jerusalem, som da var under jordansk styre. Da israelerne fikk herredømmet i 1967, var de svært varsomme med å gå inn i forskergruppen som hadde fått enerett til å utgi rullene. Den første jødiske forsker, Immanuel Tov, ble først bragt inn i arbeidet tidlig i 80-årene. I 1991 fikk de israelske myndigheter nok av sommelet med å få utgitt skriftene. Alle forskere skulle nå få tilgang til fotografier av tekstene og til originalrullene. Tov ble gjort til sjefredaktør, og han har utvidet forskergruppen fra 20 til 53. Planen er at resten av skriftene skal være tydet, satt sammen og utgitt i god tid før år 2000.

Senteret i Qumran sett med arkeologenes øyne
Arkeologene konkluderte etterhvert med at Khirbet Qumran var bebodd fra ca 135 f.Kr (+- 20 år) til 68 e.Kr. Frem til ca 100 f.Kr. var leiren liten, da ble bosetningen utvidet. Senteret hadde antagelig 50-60 faste beboere. Det ble ødelagt sytti år senere, enten av parterne fra Persia under borgerkrigene 40-38f.Kr. før Herodes fikk overhånd, eller av et jordskjelv 31 f.Kr. Det er grunn til å merke seg at senteret ikke ble gjenoppbygd med en gang. Det lå øde flere år under Herodes den stores regjeringstid, og ble kanskje først gjenoppbygd like etter Herodes’ død 4 f.Kr. Endelig ble senteret lagt øde av romerske tropper i år 68 e.Kr.

Rundt Ein Feshka-kildene ved bredden av Dødehavet 3 km mot syd hadde Qumransamfunnet en jordbruks- og håndverkskoloni. Herfra kunne de også frakte vann på eselryggen. Men vann hadde de faktisk rikelig av i ørkenen. Wadi Qumran ble demt opp noen hundre meter fra leiren, slik at vinterens få regnskyll kunne tas vare på og vannet brukes resten av året. En vannkanal som delvis ble hugget som tunnel gjennom berget førte vann til leiren, både til verksteder og renselsesbadene som hadde en viktig funksjon i fellesskapets liv. Renselsesbadene er ikke dimensjonert etter rabbinernes forskrifter slik det man fant på Massada.

Gravgårder med over tusen graver ligger rett i nærheten av ruinene. Vel førti graver er åpnet, de aller fleste skjelettene var av menn inntil 40-årsalderen. Én var av en mann på 65 år, ti av kvinner og barn. Gravene er konstruert slik at skjelettet ikke skal bli knust under jordmassene, men ligge uberørt frem til oppstandelsen.

Man har fortsatt å søke gjennom hulene rundt Qumran. I 1988 fant israelske arkeologer en krukke som antagelig inneholdt balsam av den type man brukte i tempelet, en hovedingrediens kom fra et tre som kun vokste i Jeriko og Ein Gedi, og i 1992 fant man et kar med en substans som sannsynligvis er røkelse etter templets oppskrift.

Samfunnets historie
De aller fleste forskere forbinder Qumran-bosetningen med den jødiske esseer-bevegelsen, som er kjent fra de jødiske skribenter Philo (som skriver i Egypt på Jesu tid) og Josefus (skriver i Roma 70-100 e.Kr). Josefus nevner for første gang de tre jødiske religiøse partier; fariseere, sadduseere og esseere i forbindelse med Jonatan Makkabeerens regjeringstid, dvs. ca. 150 f.Kr. Den romerske skribent Plinius d.e., som var i Jerusalem i år 70, forteller i sin Naturgeografi: På et sted nedenfor Jeriko, ved nordvestenden av Dødehavet og litt opp fra bredden finner vi esseerne, på et sted der det vokser palmer, lenger ned kommer man til En Gedi. Qumran er det eneste sted palmer kunne vokse mellom En Gedi og Jeriko. Plinius er derfor det sikreste tegn på at Qumran-bosetningen har med esseerne å gjøre. Den tyske forsker Hartmut Stegemann har sannsynliggjort at kolonien i Qumran/Ein Feshka var esseerbevegelsens «forlag og boktrykkeri»: Stedet der skinn ble garvet (med en prosess som krevde kjemikalier fra Dødehavet), ruller ble preparert og skriftene kopiert av profesjonelle skrivere.

Vi vet ikke hvor ensartet esseerbevegelsen var. Josefus forteller at det var fire tusen esseere som bodde rundt om i alle byer og landsbyer i Judea (til sammenligning regner han fariseerne til seks tusen mann). Kvinner og barn kommer i tillegg.

Et kort historisk riss
Esseerbevegelsen har sitt opphav i jødiske prestekretser i Jerusalem i makkabeertiden. Omkring 150 f.Kr. brøt en gruppe ledet av ham skriftene kaller Rettferdighetens Lærer med det ‘statskirkelige’ establishment i Jerusalem, som var ledet av makkabeere og fariseere. Esseernes hovedfiende kalles i skriftene Den onde prest, og må identifiseres med en av de tidlige makkabeerfyrster (de fremste kandidater er Jonatan som styrte 160-142 f.Kr, og Simon som styrte 142-135). Noen forskere mener at Rettferdighetens Lærer er identisk med den presten som hadde fungert som øversteprest i syv år frem til år 152, da Jonatan Makkabeeren overtok øversteprestembedet med alt det førte med seg av finansielle ressurser samt politisk og religiøs makt. I så fall er det den fordrevne øversteprest som danner en menighet av de «gammeltroende».

Josefus forteller at i sørvesthjørnet av Jerusalem var det en port kalt Esseerporten. Den katolske forsker Bargil Pixner, som har vært med på å grave den ut, har sannsynliggjort at dette var porten inn til et helt esseerkvarter i dette hjørnet av byen. Denne porten, som er bare halvannen meter bred, ble slått gjennom den eksisterende bymuren på Herodes’ tid. Den ville gi en enkel utgang for dem som bodde innenfor, og gi kort vei til stedet Bethso, esseerkvarterets latrine. Tempelrullen forteller at i den hellige by kan man kun late vannet, mer seriøse forretninger må gjøres i en latrine utenfor bymuren, og dit går man heller ikke går på sabbaten…

Fra Herodes’ tid av aner vi altså konturene av to esseiske sentra, ett i Jerusalem og ett i Qumran, i tillegg til esseiske familier spredt omkring “i alle byer og landsbyer i Judea.”

Josefus beretter at Herodes ga esseerne proteksjon. Inntil hans tid hadde esseersamfunnet utvilsomt vært på kollisjonskurs med de hasmoneiske (makkabeiske) prestefyrster. Under Herodes kunne de puste mer fritt, det passer derfor godt med et esseerkvarter i Jerusalem fra denne tiden av. Enkelte forskere har postulert at «herodianerne» i NT [se Mk. 3.6, 12.13, 8.15 (det eldste manuskriptet har her herodianerne), Matt 22.16] er et klengenavn på esseerne – “godgutta til Herodes.”

De romerske hærstyrkene raserte Qumran da de undertrykte det jødiske opprør i 68 e.Kr. Beboerne visste at romerne nærmet seg, og gjemte tydeligvis sitt bibliotek i hulene i nærheten for å berge dem unna brann og ødeleggelse. Sannsynligvis omkom alle beboerne, siden ingen av dem kom tilbake for å hente skriftrullene.

Ut fra innholdet i Qumran-skriftene er det ikke bare naturlig å tenke seg at esseere slo lag med andre ‘vantro’ israelitter i det jødiske opprør mot Roma. Men Josefus forteller at Johannes Esseeren var offiser i opprørsstyrkene. Og på Massada har vi funnet to skrifter fra Qumransamfunnet; Liturgien for sabbatsofrene og en apokryf gjenfortelling av Josvas bok. Det må altså ha vært esseere som slo lag med selotene på Massada etter at Qumran ble lagt øde, og holdt stand med dem til Massadas fall våren 74.

Deretter forsvinner esseerbevegelsen ut av historiens klare lys. Skriftene ble liggende i hulene til de ble funnet igjen i vår tid. Deler av Qumransamfunnets teologi, deres religiøse kalender og ett av deres hovedskrifter, Damaskusskriftet, dukker opp igjen i den jødiske reformbevegelsen karaittene fra det niende århundre. Kan det ha sammenheng med at en middelalderkilde melder at på denne tid fant man gamle hebraiske bokruller i en hule nær Jeriko?

Fra 1700-tallet har en del frimurer-retninger tatt utgangspunkt i «esseernes hemmelige lære». De påstår at Jesus tilhørte esseer-brorskapet, og at esseernes og Jesu esoteriske lære ble formidlet til dem gjennom en korsfarerorden. Det disse retningene hevder er esseisk lære, samsvarer overhodet ikke med det vi nå vet om esseerne fra deres egne skrifter. Frimurernes esseertradisjoner må derfor karakteriseres som rene legender uten noen historisk basis.

Biblioteket i Qumran
Det er funnet 800 skriftruller i hulene ved Qumran, mer eller mindre bevart. Mange av bøkene er funnet i flere kopier, vi regner med ca. 580 ulike skrifter. Dette er et oppsiktsvekkende stort bibliotek innen datidens jødiske samfunn. De fleste rullene er skrevet på geiteskinn, noen få på papyrus, én på tynt kobber. De fleste er skrevet på hebraisk, noen på aramaisk, enkelte greske fragmenter er også funnet. Nærmere 200 av skriftene er enda ikke utgitt eller skikkelig kommentert.

Qumran-samfunnet hadde tre typer bøker i sitt bibliotek: Bibelske (gammeltestamentlige) bøker, dernest bøker med bakgrunn fra det videre jødiske miljø i Israels land (bl.a. apokryfe og pseudepigrafe skrifter som vi kjente fra før), og til slutt skrifter som var blitt til i menigheten selv. Bare den siste gruppen, førti-femti ulike skrifter, reflekterer Qumran-samfunnets egen teologi. Skriverne i Qumran kan kjennes på en særegen ortografi, spesielle skrivertegn i margen samt stor frihet når de kopierer en bibeltekst. Dermed kan vi nå med stor sikkerhet fastslå hvilke hebraiske ruller som er kopiert ved senteret i Qumran, og hvilke som er importert til biblioteket annetstedsfra.

De gammeltestamentlige bokruller
Qumran-biblioteket har åpenbart rester av mer enn 190 bibelruller. Deler av samtlige GT-skrifter er funnet i Qumran, med unntak av Esters bok. Men nylig ble det publisert en aramaisk «slektning» av den bibelske Ester-bok (som er på hebraisk).

Det ser ut som noen bøker var særlig populære i Qumran; flest kopier finnes av Salmene, Jesaja samt 1., 2. og 5. Mosebok. De eldste bibelrullene er fra 250 f.Kr. Det har ofte vært hevdet at bibelrullene fra Qumran demonstrerer hvor nøyaktig bibelteksten er bevart opp gjennom århundrene, og at den store Jesaja-rullen er et godt eksempel på det. Ingen av delene er riktig. Bibelrullene demonstrerer en enorm variasjon i detaljer i skrivemåten, vi vet nå at den hebraiske teksten til GT først ble ensrettet ca. 100 e.Kr. (12-profetrullen fra Murabba’at lenger sør i Judea ørken fra 130 e.Kr. er 99% lik ‘vår’ utgave). Før år 100 var det et mangfold av håndskrifttradisjoner. GT-sitatene i det nye testamente bevitner nettopp dette. De er jo ofte forskjellige fra den teksten vi finner i ‘vårt’ gamle testamente, og som bygger på rabbinernes rensete versjon. Når Paulus og Matteus bringer et GT-sitat som er ulikt det vi finner når vi slår opp i vårt norske eller hebraiske GT, siterer de som oftest hebraiske og greske bibelruller som var i omløp før teksten ble ensrettet. Jesaja-rullen er en av dem som er kopiert av en Qumran-skriver og som viser et svært fritt forhold til bibelteksten, i tillegg viser den dårlig håndverk.

60% av GT-rullene (fragmentene) ligger i sin tekst nært opp til den bibeltekst rabbinerne senere kodifiserte (men ingen er identiske i alle detaljer), 20% er skrevet i den friere Qumran-tradisjonen. Noen få ligger nært opp til den gamle jødiske oversettelsen til gresk, Septuaginta, eller den samaritanske utgaven av Mosebøkene. Resten av GT-rullene har et fritt forhold til de ulike teksttradisjonene og samsvarer her med én av dem, der med en annen.

Tre av tekstene som ligger nær Septuaginta bringer radikale nyheter: Restene av to Jeremiaruller viser den hebraiske original til Septuagintas versjon av Jeremiaboken, som er 15% kortere enn den vanlige utgaven. Det var altså på makkabeertiden to hebraiske versjoner av Jeremiaboken i omløp, en kortere og en lengre.

En rull av Samuelsbøkene (4QSama) har åpenbart i mange detaljer en bedre gjengivelse av den opprinnelige bibeltekst enn den tradisjonelle hebraiske tekst, og inneholder bl.a. vers som mangler i den tradisjonelle teksten. Et eksempel, slutten av 1. Sam 1.24 er i vår norske bibeloversettelse gjengitt “Han var da bare smågutten». Den tradisjonelle hebraiske teksten sier bare “og gutten gutt”, noe som ikke gir mening. Nå kan vi bekrefte det vi før ante ut fra Septuaginta, her er det falt ut et par linjer. Jeg gjengir her en oversettelse av den tradisjonelle hebraiske teksten til vers 24 og 25, og dernest teksten slik Septuginta og Qumran viser at den opprinnelig var (tilføyelsen og ulikheter understreket):

“Da hun hadde avvent ham førte hun ham med seg, med tre okser og en efa mel og en krukke vin. Og hun bragte ham til Herrens tempel i Shilo. Og gutten gutt. De slaktet oksen og de bragte gutten til Eli.”

“Da hun hadde avvent ham dro hun med ham til Shilo, med en treårsgammel okse og brød og en efa mel og en krukke vin. Og hun bragte ham til Herrens tempel i Shilo. Og gutten var med dem og de bragte ham frem for Herren. Og hans far slaktet slaktofferet slik det har vært gjort fra gamle dager for Herren. Og hun førte frem gutten. Han slaktet oksen, og Hanna gikk med gutten til Eli.”

Jeg vil gjerne tilføye at det er ingen grunn til å omskrive bibelhistorien. Hovedsakene i GT-teksten forandres ikke, forskjellene gjelder normalt detaljer i staving som kan endre forståelsen av enkelte vers (finlesning av eksemplet ovenfor viser flere småforskjeller mellom disse to versjonene). Men det er ingen tvil om at bibeloversettere i fremtiden oftere må ta hensyn til bibelhåndskriftene fra Qumran.

Qumran-samfunnets egne skrifter
Jeg vil kort omtale noen av Qumran-samfunnets egne skrifter.

Et halakisk brev (4QMMT)
Siden 1985 har vi visst om det viktigste skrift vi har bevart fra Qumran-samfunnet. Det ble endelig utgitt våren 1994. MMT (hebraisk tittel er Miqtsat Ma’ase haTorah) er esseernes parallell til Confessio Augustana, et kampskrift som summerer opp det viktigste i menighetens teologi. Det er skrevet av esseernes leder (antagelig av Rettferdighetens Lærer selv) og rettet til en viktig skikkelse utenfor menigheten, kanskje makkabeerfyrsten Jonatan. Skriftet starter med en opplisting av ‘kirkeåret’ slik det må være, og fortsetter med tyve ulike lovfortolkninger på ulike livsområder, særlig fokusert på renhetsspørsmål. Det konkluderer med “Vi har skilt oss ut fra flertallet av folket, så vi ikke blander oss med dem eller har del med dem i disse ting.” En sammenligning med rabbinsk overlevering gir det oppsiktsvekkende resultat at MMT reflekterer tidlig sadduseisk teologi i polemikk mot fariseisk lovforståelse. Den tidlige esseiske bevegelse og sadduseerne ser dermed ut til å ha samme opphav; de prestelige slekter i Jerusalem i 3-2.årh. f. Kr. Begge retninger står nå i opposisjon til makkabeerfyrstenes fariseiske hoffteologer.

Bibelkommentarene
Qumrantekstene har gitt oss en ny genre med kommentarer til bibelske profetbøker og salmer, kalt pesher. I en pesher siteres bibelteksten vers for vers og utlegges med henblikk på predikantens samtid. Bibeltekstens egentlige betydning som profetene selv ikke var klar over, ligger i at den forteller om Qumransamfunnets tid. Bibeltekstene taler derfor primært om menigheten og dens ledere, om det frafalne Israels folk og menighetens motstandere.

Gud talte til Habakuk, for at han skulle skrive hva som skal skje den siste generasjon. Men den siste tid åpenbarte han ham ikke. Det er skrevet ‘så man kan lese det lett’, dets tydning er om Rettferdighetens Lærer, som Gud kunngjorde alle profetenes hemmeligheter (kommentar til Hab 2:2).

Pesher betyr tydning, kommentaren åpenbarer denne aktuelle tydning av bibelteksten. Sannsynligvis går denne måte å lese bibelteksten tilbake til Rettferdighetens Lærer selv.

Katekisme-tekster
Selv arbeider jeg med en gruppe tekster som gir instruksjon for familie- og yrkesliv: Husfaren belæres om hvordan han skal ordne familie og seksualliv, gifte bort døtre kun innen menigheten, ordne sin økonomi, gi takkoffer av grøden, forholde seg til over- og underordnede i arbeidslivet, og se alt i lys av Guds hemmeligheter som er åpenbart ham. Tekstene inneholder mange termer som er kjent fra esseermenighetens egne skrifter. Kanskje er dette en katekisme for esseiske familier rundt om i Judea. En av tekstene er en påfallende aktuell økonomisk formaning:

Hvis du i din fattigdom låner penger, unn deg ikke søvn natt eller dag og gi ikke din sjel hvile før du har betalt tilbake til din utlåner. Lyv ikke for ham. Hvorfor skulle du kanskje lide vondt og bli gjort til skamme? Da vil han lukke sin hånd når du igjen trenger hjelp. Når du står i gjeld, skjul ikke noe for din kreditor, for at han ikke skal gjøre deg til spott og spe.(fra 4Q417, Sapiental Work A)

Esseersamfunnets særpreg
Esseersamfunnet hadde en kalender, et ‘kirkeår’, som var radikalt forskjellig fra det som gjaldt i det makkabeisk-styrte tempelet. Makkabeerne og fariseerne brukte dagens jødiske kalender, som følger månen på himmelen, og har 12 måneder på 29-30 dager. Omtrent hvert tredje år skytes det inn en ekstra skuddmåned for å komme ajour med det fysiske jord-år på 365 1/4 dag. I Qumran fulgte man et kalenderår på 364 dager. Av 12 måneder var hver tredje på 31 dager, de resterende på 30. En gitt fest vil alltid falle på samme ukedag, f.eks. vil påskefesten alltid bli feiret på tirsdag. Det er også mulig at esseerne regnet døgnets begynnelse fra soloppgang, og ikke fra solnedgang slik rabbinerne gjør det. Det er mulig at esseerne bevarte den kalender som hadde blitt brukt i tempelet i sen gammeltestamentlig tid. Og at deres kraftige protest mot det «statskirkelige lederskap» har sin bakgrunn i at det var makkabeerne som brøt med tempeltradisjonene og innførte en ny festkalender.

Esseersamfunnets kalender begynner (som i GT) om våren med måneden Nisan, ulikt den rabbinske. Den inneholder også flere fester: Nyttåret følges av en syv dagers prestevielsesfest (ordinasjon var altså mulig bare en gang om året). Man feiret fire førstegrødefester med femti dagers mellomrom. I tillegg til bygghøstens fest (påsken) og ukefesten (pinsen) som er påbudt i GT, kommer vinfesten og oljefesten. I tillegg har man en treofferfest der veden som skal brukes det kommende år i tempelet, helliges Herren.

For esseersamfunnet var ‘kirkeåret’ intet adiaforon. Deres kalender var gudgitt og kunne ikke fravikes. Hvis templet i Jerusalem ikke følger den, er man i utakt med det himmelske tempel, gudstjenesten bespottelig og tempelmenigheten under Guds vrede. Kalenderen er derfor en av to hovedgrunner til esseernes Exodus fra Jerusalem: Tempelet er blitt urent.

En av bibelkommentarene beretter at Den onde prest, menighetens hovedfiende, kom og overfalt Rettferdighetens Lærer der han var i landflyktighet på hans fastedag (forsoningsdagen) og pinte ham. Dvs., denne dagen holdt man Jom Kippur hos esseerne, men ikke i templet i Jerusalem. Makkabeerfyrsten visste derfor at esseerlederen denne dagen ikke ville gjøre motstand eller flykte unna.

Uenighet om renhetsregler er den andre hovedgrunn til skismaet fra det makkabeisk-fariseiske establishment i Jerusalem. Fariseerne gikk ofte inn for mere praktikable løsninger, mens esseerne bevarte de strengere prestelige tradisjoner fra templet i Jerusalem: MMT avviser skikken med å bære frem offer for hedningene eller bruke korn dyrket av ikke-jøder i tempelofringene, og har strengere regler for renhet knyttet til ofringene, berøring av lik, ekteskap mellom slektninger eller hvem som er diskvalifisert fra å besøke tempelet eller gifte seg med en israelitt.

Fordi det fysiske tempel i Jerusalem er urent, vokser det hos esseerne snart frem den overbevisning at deres menighet er det nye åndelige tempel, og kun dette kan ved sine bønner og sin lydighet under Guds sanne Torah skaffe soning i Israel.

Samfunnet var karakterisert av en sterk endetidsforventning. Man ventet på endetidskrigen, det endelige oppgjør med mørkets krefter i og utenfor Israel. Menigheten vil innta Jerusalem og tempelet bli reformert etter esseiske forskrifter. Bevisstheten om et nært fellesskap med de himmelske engler, både nå og i krigen som kommer, gir de troende styrke og frimodighet. Innholdet i endetidsforventningen endrer seg noe i løpet av de to hundre år samfunnet eksisterer. Ulike skrifter beskriver ulike skikkelser med sentrale oppgaver i endetiden: Israels Messias (fyrsten som skal føre folket), Arons Messias (den salvede øversteprest), profeten etter Mose forbilde; samt endetidens Lærer (etter Rettferdighetens Lærers forbilde).

Qumran og nytestamentet
- «Det står et katolsk komplott bak det faktum at 80% av Qumranrullene ikke er utgitt. Vatikanet vet at rullene avslører ting som rokker ved etablerte kristne sannheter. Derfor holder det katolsk-ledede forskerteamet tilbake skrifter med provoserende innhold». Dette er hovedtesen i suksess-boken The Dead Sea Scrolls Deception av M. Baigent og R. Leigh fra 1991, som fikk stor mediedekning da den ble lansert i Danmark høsten 1993.

- «Flere av personene vi kjenner fra nytestamentet er omtalt under dekknavn i Dødehavsrullene. Den informasjon de gir oss gjør at historien vi kjenner fra nytestamentet må omskrives radikalt.» Bak denne påstanden står den jødiske professor Robert Eisenman og australieren Barbra Thiering. Men i sine bøker trekker de helt ulike konklusjoner om hvem som er omtalt, under hvilke dekknavn, og hva det betyr for den egentlige historie om døperen Johannes, Jesus, Jesu bror Jakob og Paulus. Når Thiering forteller at evangeliene lest med «Qumran-briller» avslører at Jesus giftet seg to ganger, fikk barn, overlevde korsfestelsen som fant sted i Qumran ved Dødehavet og ikke i Jerusalem, vet man ikke om man skal le eller gråte.

Det er riktig at det har tatt alt for lang tid å få utgitt alle Dødehavsrullene. Men grunnen til sommelet er ikke stoff som kan problematisere en tradisjonell forståelse av nytestamentet, men forskermessig stolthet: Den opprinnelige forskergruppen ønsket selv å være de som formidlet dette viktige stoffet til verden.

Det er gått tre år siden tilgangen til skriftene ble åpnet. Vi har fått vite mye nytt. Det er blitt ny bevegelse i forskningen. Bomber som rokker ved den tradisjonelle forståelse av nytestamentet har imidlertid ikke eksplodert. Hovedtesen til The Dead Sea Scrolls Deception har derfor falt død til jorden, boken selger imidlertid godt fortsatt. Tre katolske forskere står i fremste rekke i diskusjonen om noen skrifter som har påfallende paralleller til avsnitt i nytestamentet. De har visst intet å frykte… Jødiske forskere gir vesentlige bidrag, ikke minst til forståelsen av hebraiske og arameiske uttrykk og til esseisk lovtolkning sett i lys av den senere rabbinske tradisjon.

Qumran-rullenes hovedbetydning er ikke at de gir nytt lys over kristendommens tilblivelse. Ingen nytestamentlige personer er nevnt i rullene, som primært er blitt til de siste 150 år før Kristi fødsel. Ut fra Carbon-14 datering og det vi nå vet om utviklingen av den hebraiske håndskrift gjennom generasjonene, kan det slås fast at de kopiene vi har av esseersamfunnets hovedskrifter, er kopiert i 1. årh. f.Kr. De kan derfor umulig omtale Jesus eller hans disipler. Eisenmans og Thierings teorier faller derfor sammen som et korthus. Qumran-skriftene gir oss derimot et revidert og langt mer variert bilde av jødedommen mellom 200 f.Kr og 70 e.Kr. Indirekte gir de dermed nytt lys også over nytestamentet.

NT’s hebraiske og jødiske kontekst

Qumrans viktigste bidrag til forståelsen av nytestamentet og den første kristne menighet ligger i at vi gjennom Qumranskriftene har fått et bedre kjennskap til den jødiske bakgrunn Jesus og de første jødekristne sto i og øste av. For første gang kjenner vi innsiden av en jødisk bevegelse som er eldre og samtidig med de første kristne. Vi har bevart menighetens bønne- og liturgibøker, salmebok og bibelkommentarer, polemiske skrifter og skrifter til indre oppbyggelse og instruksjon. Vi kan fornemme sjelen i denne menigheten, deres håp og deres tro.

Derigjennom ser vi enda tydeligere enn før hvor jødisk det nye testamente er, den første menighet er en reformbevegelse midt i Israels folk. NT er ingen hellenistisk bok, men en tvers igjennom jødisk bok, bare skrevet på gresk. For første gang finner vi den hebraiske original til termer vi før bare har kjent i NT’s greske versjon. Uttrykket “velbehags mennesker” (ordet ‘Gud’ finnes ikke i de eldste håndskrftene til Luk 2.14) i englesangen på Betlehemsmarken, betyr det “blant dydige mennesker” eller “blant mennesker som har fått (Guds) velbehag”? Qumrans hebraiske takkesalmer belegger uttrykket “sønner av Guds velbehag” om sitt eget fellesskap, det peker i retning av den sistnevnte forståelse av Luk 2:14. Takkesalmene karakteriserer den rensete menighet som får leve under Guds nåde som ‘de fattige i Ånden’. Matteus’ versjon av den første saligprisning, Matt 5:3, er altså ikke mindre jødisk enn Lukas’ “Salige er dere fattige” (Luk 6:20).

Jesus og Døperen Johannes

Det har ofte vært postulert at Døperen Johannes eller Jesus var medlemmer i Qumransamfunnet før de begynte å forkynne offentlig. Jeg finner dette usannsynlig. I Qumran var det gjentatte daglige renselsesbad, det var to års novisetid før man kunne bli opptatt i fellesskapet og få del i renselsesbad og bordfellesskap, og man ble opptatt i en skarpt avgrenset menighet som regnet resten av Israels folk som frafalne. Døperen derimot forkynte en engangs botsdåp til syndenes forlatelse, hans botsbudskap gikk til hele folket, og omvendelsen skulle bære frukter i det daglige liv midt i Israel, Luk 3:10-14.

Derimot må vi regne med at både døperen og Jesus kjente til esseerne og deres lære. Jesus polemiserer flere ganger mot esseernes strenge lovforståelse. To eksempler: I en disputt med fariseerne om det er tillatt å helbrede på sabbaten, argumenter Jesus med “Dere fariseere ville jo berge en sau som falt ned i en grøft på sabbaten og dra den opp. Hvor mye mer verd er ikke et menneske eller en sau. Så er det da tillatt å gjøre godt på sabbaten” (Matt 12:9-15). Ut fra Mishna (220 e.Kr.) ser det ut til at fariseerne ville gi ham rett når det gjaldt å berge et husdyr på sabbaten. Men i Qumran heter det entydig “Ingen skal hjelpe et dyr som føder på sabbaten. Og faller det i en brønn eller en grøft, skal man ikke dra det opp på sabbaten” (Damaskusskriftet XI,13-14). Det ser altså ut som om Jesus her forsøker å dra fariseerne over til sin side: «I motsetning til de strenge esseerne er jo dere og jeg enige om å hjelpe et dyr i nød på sabbatsdagen. Ser dere ikke at det da er Guds vilje også å hjelpe mennesker i nød og helbrede, selv på sabbaten?»

I Bergprekenen sier Jesus: “Dere har hørt det er sagt ‘Du skal elske din neste og hate din fiende’ (Matt 5:43). Problemet er at vi før ikke hadde noe belegg for utsagnet ‘hate din fiende’ hverken i GT eller jødisk tradisjon. Forskere har spurt om det var Jesus eller Matteus som her har funnet opp en innbilt fiende å polemisere mot? Nå vet vi at i Qumran ble man påbudt “å elske lysets sønner (menighetens folk, de som er utvalgt av Gud), og hate alle de andre, mørkets sønner som er forkastet av Gud” (Disiplinrullen I,9-11; IX,16). Det er i kontrast til denne skarpe menighetsetikken at Jesus maler frem fiendekjærligheten som skal prege hans disipler.

En interessant hypotese er at Jesus siste påskemåltid fant sted hos esseerne i deres kvarter i Øvrebyen, der Pixner lokaliserer Esseerkvarteret. Det er flere indisier for dette. Tidlig kristen tradisjon plasserer nattverdssalen nettopp i dette området. Mannen med vannkrukken (Mk 14:13) som leder disiplene til stedet, er mest sannsynlig en esseer. Ut fra Tempelrullen er det tydelig at esseerne mente at kvinner ikke kunne bo i den hellige by (samleie mellom mann og kvinne passer ikke sammen med tempelbyens kultiske renhet). I Midt-Østen er det kvinner og esler som bærer vann, en mann med en vannkrukke ved Jerusalems Gihonkilde er enten en svært fattig enkemann eller en esseer. I et vanlig jødisk påskemåltid er kvinner og barn aktive. I evangelienes beretning om Jesu siste måltid er kvinnene i disippelflokken unevnt, det ville passe hvis Jesus lånte hus i esseernes mannskvarter.

Kanhende esseerne etter Jesu tempelrenselse et par dager før så på ham med nye øyne; vi er jo begge i konflikt med tempelets sadduseiske herrer, kanskje det er verdt å hjelpe ham? Og hvis Jesus spiste påskemåltid hos esseerne tirsdag kveld, og ikke torsdag kveld, er det lettere å få plass til alle forhørene mellom tilfangetagelsen etter midnatt og korsfestelsen fredag morgen – det går rett og slett ikke hvis han ble tatt til fange natt til fredag. Kanskje har vi her forklaringen på at de første tre evangelier entydig sier at Jesu siste måltid var påskemåltidet, mens Johannes (19:31) beretter at Jesus døde rett før påskens helgaften, det store påskelam dør altså mens andre slakter sine påskelam på tempelplassen. Bevarer de tre første minnet om et påskemåltid etter esseisk kalender tirsdag kveld, mens Johannes vet at i sadduseernes tempelkalender falt påsken dette året fredag kveld og lørdag, rett etter Jesu død?

Den mobb som øverstepresten hadde innkalt da Jesus ble forhørt, ropte “Korsfest, korsfest!” (Luk 23:21). Korsfestelse har vært regnet som romernes henrettelsesmetode, ut fra GT var det stening som skulle være straffen for en falsk profet eller spotter. Er mobbens rop derfor konstruert av evangelisten? Qumrans nytolkning av 5.Mos 21:22-23 (om liket som henges opp på et tre og er forbannet av Gud) belegger nå at “spotteren skal henges opp på treet slik at han dør.” Det ser ut til å være prestelig lære, sadduseisk og esseisk, at en som spotter Gud og Israels folk skal tas av dage nettopp på denne måten. Det blir dermed tydelig at det er det sadduseiske øversteprestelige establishment som har hovedansvaret for at Jesus korsfestes, ikke det jødiske folk som sådan. Det var ikke de samme som ropte Hosianna palmesøndag og Korsfest langfredag. Peter bruker nettopp det uttrykket vi nå kjenner fra Tempelrullen når han anklager det høye råd: “…Jesus, ham som dere hengte på et tre og drepte” (Ap.gj. 5:30, kfr. også Gal 3:13).[1]

Esseerne og den første jødekristne menighet

Den første menighet holdt til i Øvrebyen, tett ved esseerkvarteret. Tradisjonelt plasseres Nattverdssalen her. Pixner mener pinseunderet også fant sted her. Vi må regne med at det var mye kontakt mellom esseere og de første jødekristne i Jerusalem fra oppstandelsen og frem til det jødiske opprør i år 66, da de jødekristne forlot byen. Det er her vi finner den viktigste kontaktflaten mellom esseerne og den første kristne menighet/NT, ikke i Jesu eller døperens liv.

Enkelte jødiske forskere (blant dem David Flusser ved universitetet i Jerusalem) mener at Paulus har lært mye hos esseerne, og at esseiske kjernesannheter slik finner veien inn i NT og den tidlige kristenhet.

Det er riktig at esseiske begreper og ‘sannheter’ finnes igjen i NT, særlig hos Paulus og i Johannesskriftene. Dette kan forklares på ulik vis. Med den åndskraft NT forteller at den første menighet representerte, er jeg for min del overbevist om at mange esseere gikk over til ‘Jesus-bevegelsen’. De så at deres håp ble oppfylt gjennom nasareeren Jesus og hans nye menighet. Intet var mer naturlig enn at de bragte med seg kjerneord og begreper inn i sitt nye fellesskap. Kanskje NT-forfattere bevisst bruker ord som de vet klinger i ørene hos esseiske lesere som er blitt Jesustroende? «- Det er vi, og ikke Qumranmenigheten, som nå er Lysets Sønner. Det er vi som er den lutrede rest i Israels folk, som er fattige i Ånden og sønner av hans velbehag, som er den nye pakts menighet og det åndelige tempel som Gud bygger midt i Israel».

Esseersamfunnet og den første Jesustroende menighet hadde mange felles trekk. Begge mente seg å representere Israels rest, det nyskapte tolvstammefolk, den del av Israel som Gud har fornyet sin pakt med. Begge visste: Vi lever i endetiden, profetene taler om vår menighet og om ham som grunnla den. Begge hadde en levende forventning, Gud vil snart gripe inn, fornye Israel og sette alt i rett skikk. Det er derfor naturlig at disse to menighetene uttrykker sin tro og sitt håp med lignende begreper.

Vi merker oss at esseerne 150 år før Paulus visste om menneskets totale syndeforderv (til forskjell fra fariseerne og rabbinnerne som lærte at mennesket blir født rent) og at dets eneste håp er å bli rettferdiggjort av Guds nåde alene. Bærer esseerne med sitt botsalvor og sitt endetidshåp bud om at tidens fylde nærmer seg i Guds plan? Ja, kanskje Gud endog brukte dem i sin plan når han bearbeider Israels folk frem til Messias trer frem?

Qumranskriftene kan i seg selv hverken bevise eller motbevise nytestamentets sannhet eller Jesu utsagn om at han er den som representerer Israels Gud. Men gjennom Dødehavsrullene trer både nasareeren og hans disipler frem i profil som fullblods jøder, barn av sin tid. Og det bør gi et nødvendig korrektiv til den seirende hedningekristne kirke som langt på vei har glemt sine jødiske røtter.

[1]Dette temaet er behandlet mer utførlig i min artikkel «Messias der blev forbandet på et træ», Når Messias dør (Kai Kjær-Hansen, red.), Savanne 1994, s. 31-34.

Denne artikkelen stod første gang på trykk i Fast Grunn 6/1994, side 328-37

Hvordan blir vi frelst?
Vi er nå kommet til det viktigste punkt i sammenligningen mellom kristendommen og religionene. Spørsmålet om vegen til frelse er et hovedpoeng i de fleste religioner. Men de svarer forskjellig. Ofte er det også flere forskjellige svar innenfor en og samme religion. Svarene kan deles i to grupper:
1) De som hevder at mennesket blir frelst ved egne anstrengelser. Mest typisk er her ur-buddhismen.
2) De som hevder at mennesket blir frelst ved Guds nåde. Mest typisk er her kristendommen, men vi finner lignende tanker også i Mahayana-buddhismen og i hinduistisk bhakti.

Det hevdes av og til at kristendommen er den eneste religion som taler om frelse ved «Guds nåde». Det er ikke riktig, for både f. eks. buddhismen og hinduismen har sekter som betoner nåden. Men hva menes med «nåde»? Her gir de forskjellige religioner forskjellig svar.
Evangeliet om Guds kjærlighet og nåde er det mest sentrale i kristendommen. Derfor er det spesielt viktig å se hvordan dette blir stående når vi sammenligner med andre nåde-religioner. Finnes det noen annen religion eller religiøs sekt som forkynner en frelsesveg som ligner på evan¬geliet?
Hvis vi ser på buddhismen og hinduismen i sin helhet, blir nok hovedinntrykket at disse ikke er nådereligioner. Buddha viste menneskene hvordan de skulle gå vegen til frelse uten hjelp av noen Gud. Zen-buddhistene i dagens Japan hevder at mennesket kun kan frelses ved egne anstrengelser og nitid konsentrasjon. Hinduene betoner viktigheten av å sitte intenst konsentrert | yoga og meditasjon for å nå fram til den dypere kunnskap som er ensbetydende med frelsen. Særlig tydelig er dette i de rent panteistiske fetninger. Det er jo også ganske naturlig. Når Gud forsvinner som en selvstendig personlighet, kan man ikke snakke om Guds nåde. Når «Gud» blir et passivt prinsipp, må mennesket selv sørge for sin frelse.
Når vi skal forsøke å finne ut om det finnes noen paralleller til det bibelske evangelium om Guds nåde, er det derfor lite interessant å se på religionene i sin helhet. Vi må heller undersøke om det finnes enkelte retninger som betoner Guds nåde spesielt sterkt. Vi må med andre ord finne fram til de religiøse sekter i andre religio¬ner som står nærmest evangeliet. Først da kan vi svare på spørsmålet om det finnes paralleller til Bibelens budskap.
a) Bhakti
I den eldre hinduisme (før bhakti) ble det lagt stor vekt på gjerningenes veg til frelsen (karma-marga). For alle gjerninger bærer følger i seg (karma), både for dette liv og for det neste. Hvordan du lever i dette liv, avgjør hvordan du blir i neste liv. For å bli frelst måtte mennesket bli befriet fra dårlig karma. Forskjellige retninger i dagens hinduisme har hvert sitt syn på hvordan man best når denne befrielse. Noen betoner kunnskapen (jnana) om Gud (verden og seg selv), andre betoner kjærligheten til Gud. Det er dette siste som kalles bhakti (bhakti-marga — kjærlighetens veg).
Det første bhakti-skrift er Bhagavadgita. Det¬te danner grunnlaget for all den senere bhakti-fromhet. Vi vil derfor se litt på hva Bhaga¬vadgita lærer om vegen til frelse, for vi ser på de enkelte bhakti-sekter.
1) Bhagavadgitas frelsesveg. I kp. IV så tok vi for oss Bhagavadgitas syn på Gud. Gud er spontan aktivitet, men han hand¬ler uten å begjære noe med handlingen. Dette er et forbilde for menneskene. Når menneskene handler, må det ikke forsøke å oppnå noe med det som gjøres. Da binder handlingen ikke noe karma, og mennesket blir frelst fra sjelevandringene. Frelsesbudskapet er altså: Se bort fra handlingenes resultat, så slipper du handlingenes konsekvens (sjelevandringen). I Bhagavadgita 4, 14 ff. sier Krishna:
«Handlinger besmitter meg ikke, jeg føler intet begjær etter handlingenes resultat, den som forstår meg slik, han bindes ikke, selv om han handler. Den som kan se ikke-handling i handling og handling i ikke-handling, han er vis blant menneskene. Den som har gitt opp enhver tilknytning til sine handlingers re¬sultat, han utfører ingen handling, selv om han gir seg til å handle».
Tidligere hinduisme mente at all handling bandt menneskene til sjelevandringen. Menneskets eneste håp var å tilintetgjøre dette ved renselsesoffer eller ved fullstendig passivitet. Bhagavadgita forkynner at dette ikke er nødvendig. Man skal gjøre sine plikter, men man må ikke forsøke å oppnå noe med handlingene. Alle handlinger har sitt mål i seg selv. Vegen til frelse går altså ikke gjennom gjerninger.
Et menneske som vil oppnå noe med det det gjør, viser at det er bundet til den ytre verden. Du må se gjennom dette ytre og fram til guddommens egentlige vesen. Og så må du gi deg helt hen i kjærlighet til ham. Kjærlighet til Krishna (bhakti) er det eneste verdige motiv i alt en gjør og tenker, for han er det eneste som er verd å elske. Krishna gir hjelp til denne kjærlighet, ved sin nåde. «Du er meg overmåte kjær», sier han til Arjuna, «derfor forkynner jeg hva som er gagnlig for deg. Oppgi alle de hellige handlinger, og ta din tilflukt til meg alene! Jeg vil frelse deg fra alle onder, sørg ikke!» (Bhg. 18, 64—66). Vi ser at frelsen ikke skjer ved gjerninger, men ved tro på guddommen.
Dette utelukker imidlertid ikke at mennesket også har andel i frelsesprosessen. Bhagavadgitas frelsesveg kombinerer guddommelig nåde og menneskelige anstrengelser. Det kommer fram i dens lære om yoga. Hele den 6. sang handler om dette.
Utgangspunktet er at det er to slags virkelighet, en uegentlig og en egentlig. Alt springer ut av Gud, men ikke alt eksisterer i sin renhet. (Sammenlign med det som tidligere er sagt om Guds Maya). Dette gjelder både for gud og menneske. Gud omgir seg selv med et ytre blendverk (Bhg. 7) som man må se igjennom for virkelig å se ham. På samme måte har mennesket et lavere og et høyere jeg. Det gjelder å få klart øye på «det høyere jeg» (fordi da får man samtidig øye på guddommens høyere jeg). Vegen til dette går gjennom yoga-anspennelse. Bhagavadgita frembyr en teknikk for å nå dette mil:
«Yogien skal uavbrutt anspenne sitt jeg, idet han oppholder seg alene på et ukjent sted. På et rent sted skal han innrette seg et sikkert sete, hverken for høyt eller for lavt, og dekket med et klede, et antilopeskinn og kutscagress. på det sete skal han sette seg og anspenne seg i yoga til renselse av sitt jeg, idet han samler sin tanke på ett punkt og holder både tankens og sansenes virksomhet i tømme. Legeme, hode og hals skal han urokkelig holde i ro og i samme retning. Blikket skal han vende mot spissen av sin nese uten i se til siden. Når yogien slik uavbrutt anspenner sitt jeg og holder tanken i tømme, så vinner han den fred som munner ut i nirvana, og som beror på meg. Når tanken holdes i tømme, og kun beror i ham selv, når han er fri for begjær, så sies han å være en virkelig yogi. I hans evne er det ingen forskjell på jordklumper, stein, eller gull. Som et lys som er beskyttet mot vind ikke blafrer — det bilde passer på den yogi som holder sin tanke i tomme og anspenner seg i yoga». (fra Bhg. 6).
Det gjelder altså å stoppe alle «naturlige» sjelsfunksjoner som begjær og tankevirksomhet. Rettere sagt: Man skal snu disse funksjoner slik at de går inn i seg selv i stedet for ut. Da vil man til slutt se sitt eget jeg avspeilet i dets renhet, ett med guddommen. Liksom man ikke ser en lysflamme skikkelig for all vind har stilnet, ser man ikke sitt egentlige jeg (og den egentlige gud) for alle ytre strømninger av tanker og begjær er stilnet helt.
Men det er ikke en hvilken som helst form for yoga Bhagavadgita forkynner, men det er bhakti-yoga. Den ytre teknikk må forenes med kjærligheten til Gud. «Av alle yogier anser jeg den for den ypperste yogi, som med sitt indre jeg rettet på meg, elsker meg med den rette tro» (Bhg. 6, 47).

2) «Apeskolen» og «katteskolen». Vi si at det var to tendenser i Bhagavadgita. på den ene side var frelsen avhengig av Guds nåde, på den andre side er menneskenes anstrengelser nødvendig. Flere store tenkere klarte å forene disse to tendenser i ett system. Mest kjent er Ramanuja (d. 1137). Han grunnla den første egentlige «sekt» i hinduismen. Men etter Ramanujas død klarte man ikke å holde de to tendenser i frelsessynet sammen lenger. Og sekten ble splittet i to. Splittelsen kan ligne noe på kirkens splittelse i katolisisme og protestantisme. Den ene hevder frelse ved at Guds nåde og menneskets gjerninger samarbeider, den andre hevder frelse ved nåden alene, uten gjerninger. Vi skal likevel se at det blir en vesensforskjell mellom evangelisk kristendom og den hinduistiske nådereligion.
Spørsmalet er om forholdet mellom bhakti og Vishnus nåde. Begge hindusektene betoner den guddommelige nåde, men spørsmalet er om nåden virker sammen med menneskets bhakti-anstrengelser. «Apeskolen» svarer ja, «katteskolen» svarer nei.
Apeskolen kalles slik fordi den bruker bildet av apekattungene som klamrer seg fast på mora når de bæres. Mora og ungen samarbei¬der. På samme måte må mennesket og Vishnu samarbeide i frelsesprosessen. Vishnus nåde opphever ikke menneskets ansvar, men fordrer dets medvirkning. Mennesket må selv søke å oppnå frelsen ved bhakti-marga. Nådevegen er bare en nødløsning for den som ikke klarer frelsen på annen måte. Men det er den aktive bhakti-marga som mest tilsvarer den menneskelige natur. Katteskolen bruker bildet av hvordan katten bærer sine unger. Den griper dem i nakkeskinnet og bærer dem vekk uten at ungene trenger å klamre seg fast til mora. Slik er det også med frelsen. Overbevist om sin egen hjelpeløshet må sjelen bare overgi seg til Gud og passivt avvente frelsen. Denne frelsesveg er den eneste naturlige da mennesket er fullstendig avhengig av Vishnu og ikke har noen egen vilje. Guds nåde er enevirkende i frelsen. Dermed er alle andre frelsesveier gjort overflødige. All urenhet blir renset vekk. De eneste utilgivelige syner er uoppriktighet og grusomhet. Forøvrig er nådevegen åpen for alle.44 Men nådebegrepet er avgrenset til selve frelsesprosessen. Nåden synes ikke å være frelsens første årsak. Den ligger i menneskets kjærlighet til guddommen. Den troendes kjærlighet til Vishnu vekker Vishnus kjærlighet til mennesket. Mennesket kommer til Vishnu med sin kjærlighet og da møter det en som er så barmhjertig, som har slik en overveldende kjærlighet at han til og med anser menneskenes feil og forgåelser som tiltalende, liksom ei ku uforbeholdent slikker sin nyfødte kalv.
Dette siste punkt er viktig. Det viser klart forskjellen til evangelisk kristendom. Når Bibelens Gud frelser, så skjer det ikke ved at han ser igjennom fingrene med synden, eller ved at synden blir tiltalende i hans øyne. Tvert imot. Gud synes synden er motbydelig samtidig som han frelser synderen! Gud dømmer samtidig som han frelser, rettere sagt: Gud frelser på tross av at han dømmer. For Gud er hellig rettferdighet samtidig som han er hellig kjærlighet. Det er dette som er korsets budskap: Gud må dømme synden, men han elsker syndere og søker å frelse dem. Bibelens budskap om Guds kjærlighet blir derfor mer radikalt.
Vi ser og en annen forskjell. Katteskolen taler om guddommens nåde hovedsakelig i forbindelse med selve den prosessen når mennesket blir frelst. Bibelen forkynner et budskap om at Gud er den første initiativtager til all frelse. Gud har i sin kjærlighet grepet inn i verden med frelseshandlinger (først for Israel, så for hele verden i Jesus Kristus og hans verk). Menneskets kjærlighet til Gud er kun et svar på Guds kjærlighet. Gud er den første årsak til all frelse, som det står i 1 Joh. 4:
«Ved dette er Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss at Gud har sendt sin Sønn til verden, for at vi skal leve med ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Vi elsker fordi han elsket oss først.»
Både bhakti og kristendommen sier at frelsen skjer ved «Guds nåde». Men selve nådebegrepet er helt forskjellig i de to religioner. Guds nåde i Bibelen har mere preg av et aktivt målbevisst initiativ fra Guds side. Og den er mer radikal. For når Bibelens Gud frelser, skjer det samtidig med at han reagerer med avsky på synden. Man forstår først Guds kjærlighet og nåde etter at man har forstått Guds hellige rettferdighet.
3) Tukaram.
Denne indiske religiøse tenker fra 1600-tallet vil vi ta med for å vise hvor inderlig den ekte bhakti-fromheten kan bli. Tukaram anses å representere bhakti i dens reneste form. Hundretusenvis av indere drar hvert år på valfart til hans ære.
Det brennende spørsmål for Tukaram er hvordan han skal bli frelst. Han føler at det er noe som stenger mellom ham og frelsen og han kjemper for å komme over dette stengsel. I motsetning til de fleste hinduer har Tukaram syndserkjennelse. Det er synden som skiller ham fra frelsen. Tukaram er gjennompreget av et bren¬nende ønske etter å være sammen med Gud, hans største sorg og ulykke er å være atskilt fra ham. For kun hos Gud er frelsen. Men problemet er hans egen synd45 som står som et uoverstigelig fjell mellom ham og guddommen:
«Den Uendelige er bakom, og mellom ham og meg er det høye fjell av begjær og vrede. Jeg er ikke i stand til å komme over dem, heller ikke finner jeg noen veg. Jeg ser mine feil, men jeg kan ikke kontrollere mitt sinn. Jeg er sansenes slave».
Men av og til skimter Tukaram en mulighet for frelse: Ved ydmyk og fullstendig overgivelse til Gud, ved kjærlighet til ham kan kanskje hjertet bli rent, men stadig kastes han mellom tvil og tro:
«Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne bli renset av min synd, derfor har jeg grepet tak i dine føtter. Hvis du foretar deg noe, hva er da umulig? Du har frelst mange ydmyke, mange skyldige, mange syndige mennesker. Hvilken bønn skal jeg be? Inntil nå følte jeg at min tjeneste ble akseptert av deg. Men nå er det ingenting annet enn strid tilbake hos meg. Jeg ser ingen tegn på å kunne bli forvisset av han som står foran meg.. Selv om jeg gjør meg ren av seremonier, henger det fortsatt urenhet ved meg. Det jeg ønsker er å bli ren av hjertet».
Det brennende spørsmal for Tukaram er hvor¬dan denne renhet kan bli virkelighet. Tukaram har full tiltro til at guddommen er i stand til å oppfylle sitt barns ønske. Bhakti er den eneste veg — den fullkomne kjærlighet og hengivelse til guddommen. All vekt ligger på hjertets forandring. Men likevel blir det stående et problem: «Hvis jeg er Guds barn, og virkelig er aksep¬tert av ham, hvordan skal jeg på vite det? Hvordan skal jeg sikkert på vite at mitt hjerte er renere, at mitt sinn ikke er besmittet av vrede? For hvis det ikke er kjærlighet i mitt hjerte, hvordan kan da mitt hjerte være forandret? Heldige er virkelig de hvis hjerte hviler i tilgivelsen».
Vegen til frelse går gjennom den fullstendige overgivelse til guddommen, slik at du blir så avhengig av og knyttet til ham at du ikke ønsker noe annet enn å høre hans stemme. Det menneske som kommer i denne kjærlighetsenhet med guddommen, vil nå frelsen, hevder Tukaram.
Vi ser at det på mange måter bare er et steg igjen til full likhet med Bibelens frelsesveg. Men dette steg mangler. Og det er et avgjørende steg. Det skyldes at Tukaram har et helt annet gudsbegrep. Gud er ett med altet, også med ham selv. Derfor er «gud» dypest sett ikke noe annet enn Tukarams egen bhakti-hengivelse. Et sted sier Tukaram til guddommen: «Det er vår tro som gjør deg til Gud». Det kan derfor ikke bli tale om frelse som et radikalt inngrep utenfra slik Bibelen forkynner om Guds frelse. Slik sett minner denne religion mer om moderne eksistensialisme46 enn bibelsk kristendom.
Tukarams religion er et typisk eksempel på en religion der frelsen skjer ved tro. Men det er betonet på en slik måte at det blir troen i seg selv som frelser. Bibelen hevder derimot at det ikke er troen selv som frelser, men han vi tror på. Og det er noe ganske annet. Hos Tukaram (og i all bhakti-fromhet) er troen og frelseren egentlig det samme, for guddommen og den troende er dypest sett den samme. «Det er vår tro som gjør deg til Gud». Når Bibelen taler om frelse, er det alltid snakk om at Gud griper inn utenfra. Menneskets kjærlighet og tro er kun en følge av Guds inngrep. Frelseren forveksles aldri med de troendes følelse av renhet og kjærlighet. Nei, han er en Frelser på tross av menneskets urenhet og manglende evne til sann kjærlighet. «Gud viser sin kjærlighet til oss derved at Kristus døde for oss mens vi enda var syndere». (Rom. 5, 8).

b) Amidbuddhismen («Det rene lands skole»)
Også innenfor buddhismen finnes det visse nådesekter. Disse har fjernet seg mye fra urbuddhismen, men har stor tilslutning. Amidbuddhismen teller i dag ca. 20 mill, tilhengere i Japan. For kommunistrevolusjonen i Kina tilhørte mesteparten av buddhistene der denne retning.
Den opprinnelige buddhisme fikk et aristokratisk overklassepreg; frelsen var kun oppnåelig for munkene som ofret all sin energi på å følge Buddhas frelsesmetode.
Det fortelles om Honen Shonin (som brakte amidismen til Japan på 1100-tallet) at han ble grepet av medlidenhet med de vanlige lege mennesker som ikke hadde sjansen til å nå frelsen ved egen kraft, ji-riki. Med profetisk glød forkynte han så en annen frelsesveg: ta-riki, «en annens kraft». Redningen er å ta tilflukt til guden Amida. Han var opprinnelig en from munk. Gjennom sin fromhet og meditasjon ervervet han seg store fortjenester og ble en Budd¬ha som var i ferd med å nå inn i nirvana. Men han stoppet opp like før, og utsatte sin frelse. Han avga et løfte om at han ikke ville gå helt inn før han hadde hjulpet andre til frel¬sen. Han oppholder seg nå i ”det vestlige paradiset” og derfra kaller han menneskene til seg. De som påkaller Amidas navn, får nå gratis frelse; de som mangler egne fortjenester, får del i Amidas fortjenester. Egne anstrengelser (og egen svakhet) har ingen betydning for frelsen. Det eneste det kommer an på, er å ta sin fulle tilflukt til Amida. Man må stadig gjenta «Namu Amida Butsu» — jeg tar min tilflukt til Amida. Og det må skje «med et oppriktig hjerte, et ekte troende hjerte og et lengtende hjerte». Da vil Amida komme og møte oss når vi dør og sørge for en lykkelig gjenfødelse i «det vestlige paradis». For å oppnå frelsen er det viktig å gjenta denne bekjennelse så ofte som mulig.
Honens disippel, Shinran, forkynte en enda klarere nådereligion. Dersom man bekjenner «Namu Amida Butsu» en gang, er man viss på frelsen, bare det skjer i helt oppriktig tro. (Kravet til denne trosekthet var så høyt at det ikke var lett å nå den). Alle mennesker bærer i seg muligheten til å bli frelst, også de onde, ja, spesielt disse. Honen så at også de onde mennes¬ker vil bli mottatt i Det rene land, og i enda høyere grad de gode. Shinran er mer radikal: De onde mennesker har forrett til frelsen.
Shinran hadde selv en dyp syndserkjennelse, og han følte at han hadde ingen sjanse til frelse ved egen kraft. Hans eneste sjanse la i full overgivelse til Amidas nåde.
Denne nåderetning er levende i dagens Japan («shin-buddhismen»). I 1973 feiret man 800-ars minnet for Shinrans fødsel med pomp og prakt. Hundretusener strømmet til templene til sang, musikk, oratorier og foredrag — et fullsatt pro¬gram over flere uker. Endel ekte buddhister protesterte mot denne prakt. For Shinran var en folkets mann — ydmyk i erkjennelsen av egen uverdighet. Moderne shin-buddhister deler denne uverdighetsfølelse. De siterer ofte Paulus: «jeg vet at i meg, det er mitt kjød bor det intet godt. . .». I et av deres egne læreskrift (Tanni-sho) heter det: «Vi tror at alminnelige mennes¬ker som oss uten særlige evner og uten noen lærdom blir frelst ved troen. Selv om det er foraktelig for høyt begavede mennesker, er dette for oss den høyeste lære.»
Vi ser en del likhetspunkter med kristendommen. Frelsen skjer ved guddommelig nåde, ved troen alene uten menneskelige fortjenester. Men vi ser og en del forskjeller. Amidismen regner ikke med konkrete frelseshandlinger i historien. Amida sees ikke som noen historisk person.
Alle tenkende buddhister vil uten tvil si at Amida-skikkelsen er en myte. Men nettopp som myte har den sin verdi, hevder de. Den uttrykker erkjennelsen om at mennesket bærer i seg mulig¬heten til å bli en opplyst Buddha. Det er ikke Amidaskikkelsen i seg selv som er det viktigste, men Amida-ideen.
Amida er en i rekken av utallige frelserskikkelser og guder. Amida-buddhismen har overhodet ikke noe klart gudsbegrep (det gjelder buddhismen overhode). Hovedvekten ligger på frelsesmetoden. Og det blir da i praksis slik at selve troen får veldig vekt, slik at det kan grense mot prestasjon (og av og til magi). Det legges stor vekt på. den rette uttale og det rette sinnelag ved påkallelsen av Amida. Amidismen kjenner ikke tanken om et radikalt frelsesinngrep i historien slik som i kristendommen.
Frelsens bakgrunn er forskjellig. I amidismen (som i annen buddhisme) er det uvitenheten om lidelsen og livstørsten som er frelseshindrende. I kristendommen er det menneskets opprør mot Gud som er problemet. Amidismen kjenner ingen motsetning mellom det guddommelige og det menneskelige. Shinran hadde dyp syndserkjen nelse, men vi hører aldri at han bekjenner sin synd for en gud, heller ikke hører vi om noen forlatelse for synder. Fortaptheten og lidelsen er et rent menneskelig problem. I kristendommen er problemet at mennesket står under Guds vrede når det synder. Sentrum i evangeliet blir derfor uforståelig for en buddhist: At Gud gjenoppretter samfunn med dem som har gjort opprør mot ham. Det blir uforståelig hvorfor Jesus måtte lide og dø for menneskenes synd. Nådebegrepet har forskjellig betydning i de to religioner. Det kristne nådebegrep får et mer radikalt og ufortjent preg fordi Gud frelser syndige mennesker samtidig som han dømmer menneskenes synd. Og denne frelse kostet Gud hans egen Sønn! En buddhist vil ikke forstå en slik tankegang, fordi han ikke kjenner Bibelens tale om Guds hellige rettferdighet.
Det viser at trass i en del likhetspunkter har de to religioner helt forskjellig karakter når det kommer til stykket.

c) Islam
Hva svarer Koranen på. spørsmalet om hvordan mennesket blir frelst? Svaret er ganske enkelt: ved Allah og Allah alene. Han skal avgjøre dommen på den siste dag, helt suverent. Han kan frelse alle, han kan forkaste alle. Det er Allans sak alene. Men mennesket kan håpe at Allah vil være barmhjertig mot dem. For han er den mest barmhjertige. Allah kaller menneskene til paradiset. Og han åpenbarte Koranen for å vise menneskene vegen dit. Derfor må mennesket begynne på denne veg om det ønsker å bli frelst: Underkaste seg Allah, være god mot sin neste, be, gi almisse og faste. Men ingen kan vite om han vil slippe igjennom på dommedag, for Allah er suveren og han har forutbestemt hvem som vil gå fortapt og hvem som vil bli frelst.
Jeg stilte en muslim (se note 39) følgende spørsmål:
— Kan en muslim være trygg på frelsen?
— Muslimen kan spørre sitt eget hjerte og vite om han er på den rette veg eller ikke. Og
han merker om han gjør framgang på denne veg.
— Men betyr dette at han er trygg på frelsen?
— Troen betyr trygghet. De troendes fellesskap garanterer trygghet.
— Gjelder denne trygghet også. for den evige frelse?
— Nei, det gjelder kun for dette liv og ikke for det neste, på grunn av Allah og den siste dag. Det som skal skje på den dag er skjult. Man vet ikke utfallet for den enkelte, men bare at det skal dømmes mellom rettferdige og urettferdige, en dom på grunnlag av Allah alene. En må i dette liv håpe det beste og vente det beste, men man kan ikke være sikker, for det er Allans sak alene. Dette gjelder også Muhammed selv.
Forskjellen til Bibelens budskap er klar. Evangeliet er et tilbud om å komme inn i Guds rike her og nå, for siden å bli i dette rike i all evighet. «Omvend dere, for Guds rike er kommet nær», ropte Jesus ut. Det rike som evigheten skal feires i og det rike som allerede er kommet til jord, er det samme. Det er bare den forskjell at dette rike enda bare er realisert delvis. En gang skal det opprettes i sin fulle herlighet. Men allerede nå kan man komme inn i det! Bibelen tilbyr derfor menneskene å tre inn i frelsen med en gang. Den som tror på Jesus, har livet. Han kommer ikke for dommen (Joh. 3, 18), dvs. han er garantert å slippe gjennom i dommen, dersom han blir i troen på ham som sonet all verdens synd. Gud er trofast, han svikter ikke sitt paktsløfte: «Den som tror på Sønnen har evig liv». Den eneste maten et menneske kan komme ut av Guds rike på, er at det selv river seg løs fra det i utroskap mot Gud. Og selv da kan det hende det får en ny sjanse for «om vi er troløse så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv». Om et menneske faller utenfor Guds Rike og blir utenfor i all evighet, så skyldes det at han ble hengende fast ved sin utroskap. Gud på sin side er trofast. Hans paktsløfte står ubrytelig fast. Islam forkaster tanken om frelsesuvisshet. Ingen har rett til å si om seg selv at de er Guds barn.
Forskjellen mellom de to religioner skyldes at de har to helt forskjellige gudsbegrep. Allans opphøyde suverenitet forbyr ham å stige ned til menneskene og gjøre seg tilgjengelig på en slik måte som Bibelen forkynner. Jesus brakte Gud ned på jorda. Han brakte Guds rike nær til menneskene slik at de kan komme inn i det av nåde.
Muslimene tror ikke på noen arvesynd. Og de mener at Jesu soningsdød var unødvendig. Hvert menneske må selv bære ansvaret for de synder det gjør, og kun håpe på Allans forlatelse på den siste dag. Bibelen forkynner at Gud har grepet radikalt inn for å fjerne menneskenes syndeskyld, slik at de her og nå kan være viss på sine synders forlatelse. Den som tror på Jesus og hans verk, har Guds løfte på dette. Vi ser altså forskjellen mellom islam og evangeliet:
Islam tilbyr en veg som menneskene skal begynne på og som leder til Paradiset om Allah vil.
Bibelens evangelium tilbyr menneskene straks å tre inn i Guds rike, fordi Jesu frelsesverk har tatt vekk alle hindringer, og gir visshet om evig frelse for dem som tror. Grunnlaget for frelsen er allerede lagt! Innbydelsen om å komme inn sendes ut til alle. Den som tar imot denne innbydelsen flyttes konkret over fra fortaptheten til Guds rike.
«Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning. Det gamle er forgangent, se, alt er blitt nytt! . . . Fordi Gud i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen . . . som om Gud selv formante ved oss, vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud». (2 Kor. 5).

Kort sammenfatning av evangeliets særstilling i synet på Gud og frelsen

Følgende trekk er enestående for Bibelens evangelium:
1) Det onde er ikke en del av Gud, for Gud er kjærlighet.
Allah og Krishna kan være uberegnelige, alt som skjer forklares direkte utfra dem, både godt og ondt. Bibelen forkynner at Guds vrede ikke har sin årsak i ham selv, men i at menneskene synder mot hans vilje (som er god!). Alt Gud gjør har et godt siktemål. (Også hans vrede har til hensikt å rense vekk synden). Det er ikke så tydelig i noen av de andre verdensreligioner at det onde er atskilt fra Gud. Det onde har ikke sin opprinnelige årsak i Gud. Gud er det ondes og den ondes fiende, og skal en gang knuse både ham og hans gjerninger. Gud elsker dem som er i det ondes vold, og vil befri dem, til tross for at de selv har ansvar for sin tilstand. Dette viser Guds kjærlighet. Den rokkes ikke selv om mennesket synder mot ham. Guds vrede begrun nes alltid utenfor Gud (nemlig i menneskets synd), Guds kjærlighet begrunnes alltid i Gud selv. Det viser at kjærligheten er det dypeste i Gud. Også de fremmede religioner kjenner tanken om at Gud har kjærlighet. Bibelens evangelium er det eneste som forkynner at Gud er kjærlighet.
2) Gud frelser på tross av at han dømmer synden.
Han ønsker å frelse dem som har gjort opprør mot ham. Det finnes ingen religion som betoner menneskets syndighet — og Guds reaksjon på dette — så sterkt som Bibelen. Men til tross for at Gud reagerer mot synden, Søker han å frelse synderen. Derfor koster frelsen Gud kamp. Denne kamp når sitt klimaks når han selv betaler for menneskenes synd ved å la sin Sønn lide den stedfortredende straff på. Golgata. Så sterk er Guds kjærlighet.
3) Frelsen skjer på historiens skueplass.
Guds kjærlighet er ikke bare hans vesen. Gud har grepet inn i menneskeverdenen i samsvar med denne sin kjærlighet. Kjærlighet er handling. Når Bibelen forkynner frelse, henviser den der¬for til historiske tildragelser som frelsen bygger på. (Guds fødsel som menneske i Betlehem.47 Golgatadramaet. Oppstandelsen). Evangeliet er ikke et frelsessystem, men et budskap om at grunnlaget for frelsen allerede er en historisk realitet.
4) Guds frelseshandlinger er en målbevisst plan.
Gud har en brennende iver etter å frelse. Selv om menneskene legger kjepper i hjulene for Guds forsett, gir han dem ikke opp, men søker nye veier for å nå dem. Hele Bibelen, fra 1 Mosebok til Åpenbaringen, er et budskap om Guds målbevisste strategi for å frelse dem som var falt fra ham. Frelsestilbudet skal nå ut til hele verden.
5) Gud inngår pakt for å sikre frelsen.
Jesu død og oppstandelse danner grunnlaget for den nye pakt. Og Gud har i denne pakt bundet seg selv ved sitt paktsløfte: Den som tror på Je¬sus og hans verk, har frelsen både nå og i evighet. Denne løfte er absolutt urokkelig fra Guds side.
6) å bli frelst er å forandre tilstand.
Når et menneske tar Guds paktsløfte alvorlig og tror på Jesus, flyttes det konkret fra en tilstand av fortapthet over til medlemskap i Guds rike. Det har da allerede del i den evige frelse her og nå, for Guds rike er det evige frelsesrike. Frelsen er ikke primært en følelsesforandring, eller en opplevelse av fred og meningsfullhet. Frelsen er en konkret overflytning, uavhengig av følelser av eksistensiell ro eller uro. Frel¬se og følelse er to forskjellige ting, selv om det andre ofte er en følge av det første. Det eneste det kommer an på er Guds paktsløfte som står ubrytelig fast. Bibelens budskap er en innbydelse til alle om å tre inn i denne pakt ufortjent.

Utgangpsunktet for artikkelen er en digitalisering av boka “Krishna, Buddha, Allah eller Krstus” og mye stoff er hentet fra side 86-114.