Vi finner hvert fall bosetninger i Iran til år 8000 f. Kr. men vi vet ingenting om trosliv før det ble kjent som landet Elam (sørvest i dagens Iran). Vi har kilder om Elam fra 2700 f. Kr. og det ble opprettet som et forbund mellom mindre stater som reaksjon på invasjon fra Sumer. Vi vet lite om Elams religion, men de var polyteister og hadde en guderekke med hvert fall 9 guder hvorav Khumban var den mest sentrale. Etter mange tumulter og stridigheter med Sumer, Babylon og Mesopotania blir det mederne (folkegruppe fra nordvest i Iran) som er det dominerende folket over regionen. Perserne var vasaller under mederne, men gjør et vellykket opprør og tar over makten gjennom Akamenide-dynastiet. 550 før Kristus fikk vi en sammenblanding av den mediske og persiske kultur, og en konføderasjon mellom disse folkene med persisk herredømme. Perserne overtok langt på vei medernes religion og kultur. De styrte på det meste over et stort persisk imperium bestående av hvert fall 20 nasjoner. Det var i denne perioden Zarathustras lære spres i hele Iran. Akamenide-dynastiet brukte først elamsk språk men etter erobringen av Mesopotania gikk de over til arameisk. De holdt sannhet for å være en stor dyd, og imperiet ble respektert også av sine motstandere for dette.  Perserriket og Iran ble senere erobret av Alexander den store og ble en viktig del av hans rike. Dette ble senere igjen oppsplittet og en hadde mange kriger og allianser, og folkeslag som innvandret.

Om den mediske religion vet vi ikke mye, men av det vi ser det er mange forskjeller på den klassisk mediske religion og Zarathustras lære. Mederne hadde en egen presteklasse kalt magierne som hadde hovedansvar for den religiøse kultus. De var offerprester, drømmetydere og resiterte besvergelser. Urmennesket Yima er sentralt i mytologien. Det kan se ut til at menneskeofring var et element. Mederne hadde for øvrig en del tankegods fra assyrerne, og den gammelpersiske religion har hentet mange element fra mederne. Det ser ut til at en rekke av de mediske gudene i den senere Zarathustrismen blir omgjort til demoner. Den høyeste Gud var Ahura Mazda mens Mithra – solguden – kom til å spille en større og større rolle etter hvert. Den parthiske periode (247 f. Kr. til 227 e. Kr.) er kjent for de såkalte ildprestene i Lilleasia som var etterkommere av de mediske magierne. Mithradyrkelsen var her sentral.

I 227 ble den siste partherkongen styrtet og vi fikk dsassanidedynastiet (227-637). Kong Ardasjir fornyet den iranske religion og gjorde zoroastrismen til statsreligion. For øvrig levde på denne tiden og religionsstifteren Mani (217-277). Mazdak prøvde under styret til Kavdah 1 (488-531) på en sosialistisk-religiøs reform rettet mot adelen, men dette ble slått ned på under Chosru I (531-579). Ved den arabiske erobringen i det syvende århundre kom islam til Iran, og perserne som holdt fast ved zoroastrismen trakk seg gradvis tilbake og i dag finnes det kun svært små grupper zoroastrere i iran og India. (Det er for øvrig fra at man kalte perserne som flyttet til India under den arabiske erobring, at vi har navnet parsisme om denne religiøse retningen. Zoroaster er det greske navnet på profeten Zarathustra og derav zoroastrisme. Den sentrale guddom hette Ahura Mazda og derav navnet mazdaisme.)

Det vokste senere frem en retning innen zarathruisme vi kaller zurvanisme. De så på Zurvan som den opprinnelige skapergud som Ahura Mazda / Ormizd og Ahiram gikk ut fra. Med denne forståelsen hadde de også løst mysteriet i Jasna 30,3 hvor disse to omtales som tvillingbrødre. Den kosmiske kampen mellom disse er et sentralt moment i zurvanisme. Skapelsesmyten er kort fortalt at Zurvan ble før verdens skapelse svanger med seg selv. Han sa så at den som kom ut først ville han gjøre til konge. Ormizd fortalte dette til Ahiram som kom ut først. Men Zurvan kjente han ikke og syns han var illeluktende og fæl. Da Ormizd kom ut tok faren vel mot ham. Ahiram bebreidet sin far for ikke å holde ord, og med harde ord mot Ariham sier faren at han skal gis et kongerike i 9000 år, men med Ozmidz som overherre, og etter 9000 år skal Ormizd få gjøre det han vil. Zurvan er den personifiserte tid-rom, med særlig fokus på tidsdimensjonen. Men han er en passiv guddomm som overlater skapelse og styring av verdensforløpet til sine to barn. Man mener å finne klare spor av påvirkning fra hellenistisk filosofi og det diskuteres om Zurvan må sees som en inkorporering av den greske Chronos. Vi finner første spor om denne retningen i boka ”Teologiens historie” av Eudemus fra Rhodos (ca 370-300 f. Kr.).

I forhold til teologi, eskatologi og apokalyptikk er det veldig viktig å være obs på at mye av de religiøse skriftene vi bygger på er skrevet lenge etter kristendommen – over 700 år etter -og forskere ser klart påvirkning av kristent tankegods med dødes oppstandelse med mere. Hva som var i den egentlige religionen kan vi dermed egentlig ikke vite sikkert da det vi av litteratur da egentlig er blitt en blandingsreligion.

Religionsstifter

Det er begrenset hva vet vi om Zarathustra. Det korrekte navnet er Zardtosht (Zardt=gyllen, tosth=stjerne). På gresk kalles han Zoroaster, derav navnet Zoroastrismen. Navnet Zarathustra er dog det vanligste. Den ny-zarathustraeiske bevegelse mazdaznan regner at han levde for 6000 år siden, men dette er myter uten historisk belegg. De fleste regner at han levde ca år 600 før Kristus, noen strekker det tilbake opp til1000 f. Kr. En regner med at bare Gathaene inneholder noenlunde autentisk materiale om denne profeten. Det antas at han virket i Østiran. Mye tyder på at Zarathrustra satte seg i trance ved hjelp av rusmidler. Han ble av sine disipler kalt den første som har tenkt, sagt og gjort det gode og den første åpenbarer. Og amesha spentaene har utpekt ham til å rettlede og dømme verden. Hans navn ble lenge senere legendarisk også blant andre folk som jøder og syrere, og han ble betraktet som en vismann en tradisjon, og som en demigud i andre tradisjoner. Han ble av mithrasmytene ansett som mysterienes stifter.

Aukrust med flere antar at Zarathustra var en skarp motstander av den gammeliranske religion med dens urkonge Yima, okseslakting og dyrking av rusdrikken – “evighetsdrikken” haoma. Det kan se ut til at han fjernet gamle gudenavn og erstattet dem med mer abstrakte amesha spentaene.

Religiøse skrifter

De religiøse hovedskriftene er samlingen Avesta, hvorav Gathaene er de eldste og mest autentiske i forhold til ”ren” Zarathruisme, men vi har også senere kommentarer i Pehlesskriftene. Den opprinnelige Avesta skal ha inneholdt 21 bøker, men dagens samling har bare en fjerdedel av den hva en brukte i de zoroastriske grupperinger på 900- og 1000-tallet. Den er skrevet på avestisk som er et gammelt østiransk språk. De 21 bøkene kan deles i tre avdelinger. Den første og mest erværdige omhandler den usynlige, åndelige tilstand. Den tredje omhandler loven, den synlige og stofflige. Den andre gruppen omhandler det hellige ord, og inntar ifølge Aukrust en formidlende stilling mellom de andre to (Aurkust bind 1, side 90). Bak dette ligger forestilingen om en gud som først skapte verden i åndelig form og deretter overførte den til en stofflig form. Den fysiske verden har “steget ned” fra den åndelige, og skal igjen gjenforenes med den. Den endelige skriftlige fiksering av Avesta skjedde i Khosrav Anòsirvàns regjeringstid (531-578) med et alfabet spesielt dannet for dette. Med kanoniseringen får vi en ortodoksi med brodd mot kristendom, jødedom, manikeisme og mazdakisme. men den første samlingen av Avesta under kong Saphur 2 inneholdt en rekke zervanittiske legender. Disse ble rensket ut i den endelige kanon, men mye levde videre i religionen likevel, blant annet i pehleviskriftene.

Gudelære

Ahura Mazda ble sett på som ildvesen og han er den øverste gud. Vi finner et dualistisk verdensbilde, med fokus på kamp mellom det gode og det onde. Den gode og onde gud er tvillinger som har skapt og valgt hver sin verden. Nabofolkenes guder ble også plassert som demoner. Ahriman – demonenes leder – blir plassert i jordens indre, eller i avgrunnen, med mål om å utrydde alt liv på jorden. hele Ahura Mazdas verden. Den tredje Gatha sier indirekte at Ahura Mazda er far til disse urtvillingene, og at han dermed har i seg motsetningene mellom godt og ondt.

Religionen er polyteistisk med mange guder. Den har to urånder Asha og Arihu. Men noen skrifter antyder at en operer med en øverste gud som begge disse egentlig går ut fra / er ytringer av. En ser spor av tenkning om at de forskjellige gudene bare er manifestasjoner (utstrømninger) eller aspekter av den øverste gud; Ahura Mazda. De er beskyttere av hvert sitt område som metaller, ect. Disse “hellige udødelige”, amesha spentaer, er Vohu Manah (den gode tanke/ånd), Asha (den rette ordning), Khsahaothra (herredømmet/riket), Armaiti (det riktige sinnelag), Haurvata (sunnhet og velferd) og Ameretat (udødelighet). Sraosha kommer også av og til inn som en syvende, slik at en får en syvhet. Sraosha betyr lydighet og var en prestegud som ordnet med ofringer, beskyttet Mazdas skapninger mot demoner og ikke minst han kjempet mot uhyret Ashema Daeva, begjærets djevel. Han er gudenes sendebud og også sjelefører. Gudesystemet er nok overtatt fra gammeliransk religion av Zarathustra. Vi ser at Mithra ikke er med her, men som nevnt ble han sentral senere. I yngre Avesta regnes han med til en gruppe lavere guder, de tilbedelsesverdige.

Vi finner også en tro på fravasier som både ble forstått som fedreånder og preeksistente himmelske vesen som fungerte som skytsengler. Forferdredyrking var, i likhet med gammel indisk religion sentralt, og vi finner igjen skikker som at en lager et hull i veggen for å bære ut den døde hos begge. Den viktigste urmenneskeskikkelsen i Iran (og urkongen) var Yima, Vivahvants sønn. Denne er identisk med den indiske Yaman, sønn av Vivasant. Begge navn betyr tvilling, men skikkelsene har utviklet seg forskjellig. Yima var urkongen, mens Yama var først og fremst hersker i dødsriket. Kongen i Iran var for øvrig i likhet med Yima, også konge over kosmos. Det ble forventet at han skaffet fruktbarhet, fred og godt vær. Anedyrkelsen førte her, som i Hellas til dyrking av heroer.

Vi fikk veldig raskt en synkretistisk utvikling hvor Gathaenes religionsform blandet seg med den gamle folkereligionen, og folkereligionsens guder kom til heder igjen – men nå sammen med Amesha spentaene og med Ahura Mazda som den høyeste gud. For øvrig viser det seg å være nær sammenheng mellom gammeliransk og indisk religion, hvor blant annet mange av gudenavnene er identiske. Som en språklig parantes: I gammel indisk religion er asura en ond ånd og daeva en god ånd, mens det er akkurat motsatt i iransk religion. Vi finner og at Zoroastrismen etter hvert låner mange formuleringer fra kristendom som betraktninger rundt en trehet og omtale av Mazda som den hellige ånd.

Det hinsidige

Det mest vanlige ritualet rundt de døde var å brenne dem og begrave asken i en urne Ilden ble ansett som et rensende element. Man la også døde ut i naturen for at dyr skulle spise dem, og i vestiran har vi eksempler på balsameringer.

Mennesket må gjennom hele livet foreta valg som vil få konsekvenser for tilværelsen etter døden. Omsorgen for egen frelse er hovedmotivatoren for den moralske lære. Sjelen, urvan, drar etter dødsriket til det hinsidige for å avlegge regnskap for sitt liv. Når livskraften forlater mennesket dør det, og vi har igjen sjelen og “utenforsjelen”. Den dødes sjel blir ved kroppen 3 dager og resiterer en Gatha mens den opplever enten så mye glede eller lidelse som de levendes verden tilsammen. Så blir han møtt av sin daena. og hinsidesvandringen gjennom de 3 stadiene før paradis / helvete tar til. Denne reisens farer kom i senere tekster mer i fokus.

De eldste skriftene forteller ikke om den enkeltes skjebne utover døden – bortsett fra generelle vendinger om at en får som fortjent ut fra ens gjerninger. Men nyere skrifter utbroderte dette mer og mer.

Den individuelle eskatologi er preget av tanken om himmelreisen. Sjelen passerer først stjernesfæren, så månesfæren og solsfæren før en trer inn i paradis og de evigvarende lys. Dosse stadiene kalles også for gode gjerninger, tale ect og ble både tenkt geografisk som utposter av himmel / helvete og mer abstrakt. I paradis får sjelen som gave hall, trone, kledning, lysdiadem og krone. Dette er gaver vi og finner i indiske beretninger, så vi har nok å gjøre med en veldig gammel indoarisk forestilling. Også i den parthiske periode finner vi  temaet om sjelens himmelreise, noe som og var kjent fra mederne – først og fremst hos magerne.

Bortenforsjelen, daenaen som hele tiden forblir i himmelen, er avhengig av jordesjelen. Den blir utviklet og formet av den andres handlinger her på jorden. Daenaen til de rettferdige kommer den døde i møte som en skjønn jomfru på 15 år, mens den onde daena viser seg som en heslig kvinneskikkelse. (Typisk nok sies ingenting om hva slags daena som møter kvinnene, og den iranske religion har også flere andre trekk som viser at den er lagt av menn, og med hovedfokus på menn.) Vi finner en del av det samme tankegods i indisk religion, men den legges her mer filosofisk ut. Tanken om mennesket som både består av en uforgjengelig åndelig urbilde i himmelen, og dette bildets representant i jordmennesket må derfor være veldig gammel antar man. Dette at menneskets handlinger danner et eget vesen som møter det etter døden finner vi for øvrig igjen gjennom hele den iranske religionshistore.

Andre fellestrekk mellom indisk og iransk hinsidestenkning er beskrivelsen av den himmelske kledning og broen og elven(e) man skal krysse. Beskrivelsene av den vanskelige ferden fra det jordiske til hinsidige har mange paralleller mellom iranske og indiske tekster, så flere av hovedtrekkene i iransk eskatologi går altså tilbake til indoiransk tid. Den svenske forskeren Wikander har pekt på nær sammenheng mellom manikeiske, zoroastriske og gammeliranske forestillinger, og tilsvarende skildringer i de indiske Upanishader.

Noen tekster utfyller mer med å beskrive et fjell som må bestiges og broen en må over. Broen er et sverd hvor de gode går på flatsiden og de onde på eggen, og de onde blir styrtet ned i helvete fra broen. I en tradisjon voktes den av 10 hunder, i andre av forskjellige guder og demoner. Pehleviskriftene – som er yngre en Avesta – forteller mer utførlig om dette, og med noen endringer fra den opprinnelige religionen. Her er vandringen over broen sentralt; den fromme møter farer men blir vernet av gudene og går over en bred bro inn til paradis, hele tiden ført av den fromme Serosh. I paradis sitter sjelene på gylne troner og går prektig kledd. De bor i evig glans og rosenduft, fri for eldring, lidelse, frykt og død. Og en blir aldri trett og lei av å være der. De onde blir den fjerde dagen bundet av demonen Vizarsh og ført til Tshinvatbroen under motstand fra Serosh. Her blir så de onde handlinger brettet ut av den rettferdige Rashnu og Vizarsh griper sjelen og slår og piner den. Men ingen kommer henne til hjelp og hun blir slept uten håp ned til det dypeste helvete hvor hun møter sin daena og vi får skildringer som den nevnt tidligere. Sjelen blir utsatt for alle slags straffer og maten smaker råttent blod. Helvete plasseres i jordens indre eller i en ørken under broen. Det skildres som en lang, dyp sjakt fullstappet av sjeler. Men alle tror de er alene og etter 3 døgn tror de at 9000 år er gått (tiden fra verdens begynnelse til dommedag) uten at de blir forløst. Hovedplagene er brennende varme og isnende kulde, insekter som gnager på dem, stank, voldsomme brøl fra djevlene og et mørke så tett at en kan ta på det.

Vi har en underlig fortelling som viser noe interessant om et ektepar hvor mannen går til paradis og kona til helvete. Men på grunn av at han ikke hjalp henne til å vende om fra sin onde vei så blir han sittende skamfull i himmelen og siden hun angrer seg så skulle hun slippe helvetes plager foruten stanken og mørket. Med andre ord får vi en gradering i himmel og helvete, hun er på en måte ikke totalt fordømt, og han ikke totalt salig og lykkelig. Det finnes også sjeler hvor de onde og gode gjerninger teller likt, og de kommer til Hamegastan som er midt mellom jord og himmel – eller helvete og paradis. Her er det ingen lidelser en må gjennom, bortsett fra naturlig varme og kulde.

Gathaenes eskatologi fokuserer på sjelens himmelreise, og ingen gjenoppstandelse av kroppen, noe som heller ikke er logisk i forhold til forestillingen om sjelens vandring. Men likevel i den senere utvikling finner vi denne troen, knyttet sammen med dommedagsforestillinger. De som lever når dom og verdens forvandling skjer blir eteriske (trenger ikke spise mer ect) men dør ikke og alle døde gjennopstår. De som døde som voksne vil få en 40årings skikkelse, mens barna vil få en 15årings – og 15 år ble sett som idealalderen i denne kulturen. Men her er det sannsynlig at de har hentet ideene fra kristendom jamfør tidligere kommentar. Eskatologisk står gjerne Zarathustra sentralt. Han skal dømme verden i noen tradisjoner som nevnt, i andre vil hans sperme ha eksistert videre og befrukte jomfruer som føder barn som skal kjempe mot de mørke krefter. Låning fra kristen symbolikk er påfallende.

Apokalyptikk

En regner med et verdensløp på 9000 år, med de 3000 siste som den egentlig eskatologiske perioden. I den zurvanske retningen synes det å fremgå at de 3000 første årene skulle den gode guden styre, de neste 3000 den onde og de siste 3000 skulle det være kamp mellom dem begge. Ved år 3000 har vi Zarathrustra, ved 2000 hans sønn Hushedar, ved 1000 hans andre sønn Hushedanmah og i år 0 kommer Astvat-Arta – den egentlige Saoshyant og frelser. Men det finnes og en annen eskatologisk beretning, og her spiller Mithra og to gamle heroer en nøkkelrolle. I nyere skrifter ender verdensforløpet i et endelig oppgjør, og mennesket blir dømt og må være 3 dager i paradis eller helvete etter dommen (hva som skjer etterpå med de fordømte er uklart). Igjen ser vi altså at vi har med forskjellige tradisjoner, og forsåvidt også en manglende logikk: Denne verdensrettergangen knyttet til oppstandelse lar seg vanskelig forene med den personlige rettergang rett etter døden som tidligere er beskrevet. Og hva er vitsen med 3 dagers tilleggstraff i helvete etter kanskje flere tusen år der? Igjen: De dødes oppstandelse er ikke tankegods fra Gathaene og således fra den mest autentiske kilden for Zarathrustismen. I Gathaene er det for øvrig mer naturlig å tenke seg en endekamp enn en verdensdom. I følge Plutark som bygget på eldre beretninger, vil det i følge magernes lære komme en forutbestemt tid da Ahriman selv vil gå til grunne i den elendighet han har påført jorden. Da vil jorden bli flat og jevn, og det vil bli et folk, et språk og en stat for alle mennesker. Men det finnes flere andre variasjoner også.

Rundt dette med verdensdom, som altså nok er synkretistisk produkt fra sen tid, knyttes også forestillinger om verdens ende i en verdensbrann. En plass beskrives det som en komet som faller og flytende ild, stein og metall vil rense. Den salige vil kjenne det som han gikk gjennom varm melk, mens for løgneren kjennes det som han gikk i smeltet metall. Selve helvete blir også utbrent til slutt og renset, og vil brukes til en forstørrelse av jorden. Dermed vil altså det onde utslettes. I en tradisjon blir Ahriman presset ut i mørket fra himmelen og det går ikke fram at han utslettes. Dermed kan han tenkes komme tilbake til en ny alder. Men i det store ser det ut til at med verdens nyskapelse slutter dualismen mellom godt og ondt, med Ahura Mazda som hersker totalt. (Dog har man jo ikke fått en prinsipiell opprydning mellom dualisme og monoteisme med fokus på en god gud siden Ahura Mazda jo rommet begge deler).

Djevelens advokat – et moderne skråblikk

Menneskesyn: Tydelig preget av et mannlig kjønnsperspektiv, og en likestillingsvurdering ville gitt dårlig karakter… Blant annet i fordømmelsene til de onde sjeler så er det talende nok med om å være ulydig mot mannen, og ikke noen tilsvarende formaning til menn. Det er også formuleringer som “15 menn og 15 jomfruer”, og om jomfruen som skal møte den salig døde.

Motsigelser og paradoks: Motstridende beskrivelser av hva som skjer etter døden. Hva er vitsen med 3 dagers tilleggstraff i helvete om en har vært der i årevis? De senere tekster domstanke og gjenoppstandelse krasjer med sjelens himmelfart og umiddelbare dom.

Uklar teologi: Motstridende gudelære med uklare forhold mellom Amesha spentaene og andre guder.

Polyteisme:

Utdødd religion. Om en levende guddom(er) stod bak, hadde vel denne holdt liv i tilbedelsen av seg selv?

Ethos: Flere positive etiske moment her med at en fordrer til sosialetisk engasjement, også til å veilede hverandre.

Egyptisk religion fra førkristen tid strekker seg over mer enn 3000 år hvor det kan skjelnes flere forskjellige kulturelle epoker. Av religiøse forestillinger ser vi flere varianter som av og til motsier hverandre. Ofte er det vanskelig å forstå tekster også, fordi oversettelsesarbeidet til tider er veldig vanskelig. På grunn av begrenset og ofte motstridende kildegrunnlag vil kapittelet om egyptisk religion nok være fragmentert og til tider vanskelig å trenge gjennom for en del lesere.

Generell historikk

I Thinnittertiden (1-2. dynasti fra 2955-2635 f. Kr) forener Hor-Aha-«Menes» (2955—2935) øvre og nedre Egypt og skaper en riksenhet. Kongen er den jordiske legemliggjørelse av verdensguden (Horus) og besitter all makt. Denne overfører han til nære slektninger for bestemte oppgaver. Disse slektningene er de eneste som kan nærme seg den kraftfylte herskeren. Skriften og kalenderen blir oppfunnet. Falkeguden Horus spiller en sentral rolle. Under 5. dynasti (2450-2290 f. Kr.) gjør soldyrkelsen i Heliopolis seg gjeldende. Som var kultisk sentrum er Heliopolis hvor læren om «niheten», ni-gudelæren oppstår. Kongen er ikke lenger Gud men gudens senn, sønn av solguden Re. Skjebne og stilling i det hmsidige bestemmes av den verdighet et menneske har i jordlivet. Mot slutten av 5. dynasti begynner Osiristroen å gjøre seg gjeldende. Individet begynner så smått å befri seg fra kollektivet og fole seg forpliktet overfor moralske normer. Menneskets moralske oppførsel blir avgjørende for dets skjebne etter døden. Embetene blir arvelige og embetsmennene lar seg begrave i sine egne omrader, ikke lenger i skyggen av pyramidene. Undet det 6. dynasti tiltar Osinsdyrkelsen og forestillingen om dødsdommen gjør seg gjeldende. I 12- dynasti (2134-1785 f. Kr) får Egypt en økonomisk og kulturell blomstring. Dødstemplet i Dèr el-Bàhari blir pabegynt og guden Amon får en sentral plass. I ”det nye riket” (18-20. dynasti fra 1552 til 1070 f. Kr) blir Amon riksgud og Egypt utvikler seg til å bli en verdensmakt. Amenofis IV (Amenhoteb IV) forandra i 1360 f. Kr. Navnet sitt til Akenaten (Eknaton) og starta en religiøs revolusjon. Riksguden fikk navnet Aton (solen) og all annen kultus ble forbudt. Eknaton prøver en overgang til monoteisme og bygger en ny by hvor guden Aton kommer i høysetet. Men denne revolusjonen dør med ham, og etterfølgeren gjenoppretter Amondyrkelsen. Knappe 40 år etter blir Atondyrkelsen forbudt og Eknaton fordømt av Sethos 1, hvis sønn var Ramses 2 som var farao når Moses vokste opp.

Vi finner først mytologi fra den egyptiske religion fra det midterske riket. Vi kjenner ikke til opprinnelsen til de forskjellige gudene, men en antar at en del av dem er hentet fra andre religioner, blant annet dyreguder fra det forhistoriske Afrika.

Noen religionshistorikere regner med 5 religiøse hovedsentra i eldre tid, med sine forskjellige guder:

Ennead i Heliopolis med hovedguden Atum

Ogdoad i Hermopolis med hovedguden Ra

Chnum-Satet-Anuket-triaden i Elephantine med hovedguden Chnum

Amun-Mut-Chons-triaden i Thebes med hovedguden Amun.

Ptah-Sekhmet-Nefertem-triaden i Memfis som var uvanlig ved at gudene ikke hadde en forbindelse med hverandre før triaden ble formalisert, og da ble dets hovedgud Ptah.

Religiøse skrifter om det hinsidige

Egypterne gjorde seg ett enormt arbeid for sine døde, med tanke på de fantastiske pyramider og klippegravene ved Theben, og noe må ha beveget dem til all denne umaken. De viktigste egyptiske bøkene om det hinsidige er pyramidetekstene, sarkofagtekstene og dødeboken. Pyramidetekstene omhandler kongen som gudene skal ta seg av etter døden. En ser de er delvis blitt korrigert med tiden, hvor de opprinnelige beskytterne himmelgudinnen og solguden er erstattet med Osiris. Sarkofagtekstene (2100 – 1550 f. Kr.) inneholder delvis stoff fra pyramidetekstene og delvis eget stoff. De er også beregnet på gravleggingen – og finnes i gravene – men er nå ikke bare for kongen lenger. Dødeboken finner vi i graver fra etter 1550 og er papyrusruller som ble lagt på kisten eller viklet inn i mumien.

I tillegg til disse så er det en del hjelpebøker som ble lagt i graven til den døde, hvorav den viktigste er den såkalte to-veier-boken fra 11. dynasti hvor guden Thot har hovedrollen. Den består av ett kart med to veier på hver side av en ildstrøm gjennom dødslandet, en til lands og en til vanns.Ildporter og skrekkinngytende voktere passet inngangen og sperrer stadig veien, og alle avstikkere fører bare ut i ildstrømmen. Men kartet viser vei gjennom farene. Forestillinger om solens himmelreise og troen på Osiris og hans underverden krysser hverandre. Vi ser tydelig folkelige trekk og angst for dødsrikets farer i teksten, og mye av den ble tatt opp i Dødeboken og i andre veivisere som Portboken og Amduat som har en 12-deling. Det skiftet litt mellom hvilke bøker de brukte, og de hadde gjerne flere i samme grav. Blant annet kommet huleboken til, som i stedet deler underverdenen i to halvdeler med tre avdelinger i hver. Solbåten forsvinner her og erstattes av solskiven. I gravkamrene til Merenptah (1224-1204 f. Kr) finner vi den eldste forestillingen om Uroboros; slangen som er i en ring og biter seg selv i halen.

Fra begynnelsen av Ramsestiden spaltes denne dødslitteraturen i to greiner; en med underverdensbøker som lokaliserer ferden til jordas dyp og fremhever gudene Ta-teten, Geb og Aker, og himmelbøkene som beskriver solens ferd gjennom himmelgudinnen Nut sitt legeme. Disse forestillingene lever side om side, og kombineres av egypterne på forskjellige måter.

Skapelsesmythos

Man har å gjøre med tre forskjellige skapelsesberetninger i det gamle Egypt og hvert av disse «teologiske systemer» er knyttet til en bestemt by I det 3 dynastiet ble grunnlaget skapt for den senere religiøse og kulturelle utvikling. Sentralt står her kong Djoser og hans rådgiver Imhotep. En begynnende «teologi» søker en første årsak til verdens mangelold.

I ”Urgudelæren i Hermopolis» blir den kvalitetsløse urmaterien – urhavet Nun – gjort aktiv ved at dens elementer spaltes i polare motsetninger. Svarende til den «mytiske tenkning» blir spaltnmgsproduktene personifisert. Egentlig snakkes det ikke om spaltning, men om fordobling: Nun får som kvinnelig motstykke Naunet. På samme vis utvikler det seg videre. Urmaterien spalter seg i sine elementer endeløshet og mørke, i Hehu og Keku. Disse mannlige komponenter fordobles ved spaltning som bringer en kvinnelig motsetning, og blir dermed polarisert. Til Hehu’s endeløshet kommer Hehut, og til Kekus mørke kommer Kekut. Urmaterien er dermed i en spenningstilstand og mangler bare en impuls. Denne forberedes ved innføring av et fjerde par, i Amon og Amonet, som representerer luften som mystisk person. Disse fire parene: Nun-Nunet, Hehu-Hehut, Keku-Kekut og Amon-Amonet danner de «de åtte», «åtteheten» eller åttegudekretsen i Hermopolis. Impulsen som brakte hele systemet i bevegelse, var luften som av seg selv ble til storm. Dette førte til at slammet i Nuns dyp hvirvlet seg sammen til fast form og dukket opp av urhavet som en «haug», «urhaugen». Skapelseslæren i Heliopolis lot verden bli til ved avling og fødsel, ved forplantning. Det første av alt var urvannet, Nun. Av dette oppstod solguden Atum, som skapte seg selv ved en viljesak! Han befruktet seg selv og frembrakte tvillingene Shu og Tefnut, luft og vann. Dermed var tvekjønnetheten kommet inn i skaperverket, slik at den videre avling skjedde ved forbindelse mellom to kjønn. Shu og Tefnut avlet søskenparet Geb og Nut, jord og himmel. Fra Geb og Nut utgikk to søskenpar; Isis-Osiris og Neftys-Seth. Her er det kosmiske område allerede forlatt. Disse søskenparene er født av Nut og har det himmelske i seg, men de er avlet av Geb og dermed forbundet med det jordiske. Fra disse «halvguder» nedstammer menneskene. Her har vi da en nigudekrets, «niheten i Heliopolis».

En noe mer omfattende fremstilling av skapelsen har vi i den «Memfitiske teologi». Denne stammer fra 25. dynasti. Skapelsesprosessen blir spriritualisert og religionen ført inn på det metafysiske plan. Mot Atums avlekraft stilles her åndens skaperkraft. Skapningen er ikke oppstått av kaos som i Hermopolis, men umiddelbart av Gud og hans skaperord. Skapningen oppstår i guddommens tenkning og formes av det guddommelig ord, som nevner alle tings navn. De andre gudene blir her bare uttrykksformer, manifestasjoner av urgudens kraft. Urguden er Ta-tenen oversatt ”den oppstigende jord” som betyr at han er den gud som i sin tid fremstod av urhaugen, det første stykke jord som visste seg over urhavet.

Gudelære

Egentlig er det mange forskjellige kulter og gudesystem i de forskjellige deler av Egypt som påvirket hverandre og smeltet sammen i hverandre i forskjellige epoker, men en del grunntanker var felles for hele Egypt. Egyperne hadde mange guder som levde usynlig blant dem i den dødelige verden; ved hellige steder, gjenstander, dyr og ved utvalgte mennesker. Troen var henteistisk (hengivenhet til en gud sammen med aksepten av andre guder) i sin natur.
Gjennom historien ble de dominerende trosforestillingene til egypterne flettet sammen og mutert etter hvert som de ulike gruppene ble dominerende. Over tid tok guddommene del i flerfoldige synkretiske forhold eller slektskap til hverandre, eksempelvis ble kombinasjonen av Ra og Hor til Ra-Herakty. En kunne også involvere mer enn kun to guder, som eksempelet Ptah-Seker-Osiris.

Egyptologen Gardinger mener at det ikke var så stor forskjell på guder og mennesker. De var alle en del av menneskearten. En gud var individ og upersonlig kraft samtidig. I det gamle rikets æra møter vi tre guder som alle kunne oppfattes som den høyeste gudelpmgem; Horus, Re og Osiris. Horus – som betyr ”den fjerne” – var i førhistorisk tid verdensguden for øvre Egypt. Øynene var sol og måne og vingene dannet himmelen. Han ble sett på som fruktbarhetens gud, og hans motstykke var Seth – ørkenguden og tørkens gud. I gammel tradisjon var Horus sønn av Isis og Osiris. Han var kongemaktens spesielle beskytter, og den siste gud som regjerte over Egypt. Med tiden smeltet Horus og Re mer eller mindre sammen, ettersom soldyrkelsen gjorde seg gjeldende. Den ble først statsreligion i det 5. dynasti. Før det ble kongene sett som jordiske inkarnasjoner av himmelguden, men etter det ”bare” som ”sønner av Re”. Solguden Re var urgud og skapergud, herre over alt liv og orden. Re beholder en sterk posisjon gjennom hele Egypt sin historie. Han var guden. Osiris ble sett på som tilværelsens livgivende kraft, men Re var likevel den øverste gud.

Fra tiden til det midterste riket kom gudekongen Amon i Theben. Han var del av åtteheten i Hermopolis og antakeligvis det 18. dynastis familiegud. Vi ser en sammensmelting av Amon og Re og Amon-Re blir den øverste gud. Med tiden smelter Re sammen med mange guder. Osiris var guden som gikk gjennom døden og gjenoppstod, og han ble derfor knyttet til død og oppstandelse. Tilsynelatende er det motsetninger mellom Re og Osiris, men de går sammen i en enhet på dypet. Bevarte skrifter tyder på at Osiris egentlig er Re sitt lik! Dermed er gud tilstede både i lysrike og i underverden. Denne tanken ser ut til å krystallisere seg klart i det nye riket.

For oversiktens skyld har vi en alfabetisk oversikt over de egyptiske guder, vi har ofte det greske navnet i parantes fordi mange kjenner dem fra det greske navnet. Denne epoken hadde mange konkurrerende guder som overlappet hverandre, så det blir en del dobbeltføringer av solguder ect. Mange guder hadde også forskjellige roller i forskjellige epoker eller områder, eller gikk fra en til en annen; som fra vegetasjonsgud til skapergud så det er vanskelig å plassere dem i slike bolker. Vil derfor bare kort nevne de mest kjente guder og gudinner som er: Amon, Anubis, Athyr (Hathor), Aton, Atum, Horus, Isothis (Isis), Nun, Ra, Set og Usire (Osiris).

Ahy / Ihy var sønn til gudinnen Athyr og Horus av Edfu. En mindre gud som var kjent som sistrumspilleren.

Amaunet / Amonet / Amentet / Amentit / Imentet / Imentit / Ament var opprinnelig gudinne for elva i Assuanområdet og en personifikasjon av nordavinden. Det ble sagt om henne at hun trengte ingen mann, og ble derfor kalt ”mor som var far”. Grekerne assosierte henne med Athene. Hun var en fruktbarhetsgudinne og ble forbundet med lettsindighet. Amaunet var gift med Amun og de stod for usynligheten. Hun ble avbildet som slange eller med slangehode med den nedreegyptiske kronen. Hun smeltet etter hvert sammen med Neith til Neith-Amaunet.

Amon var til å begynne med en vindgud og en mindre fruktbarhetsgud, men han erstattet krigsguden Montu som Thebens hovedguddom. Etter hvert gikk han fra å være gud for fruktbarhet hos dyr til gud for jordbruk. Med tiden valgte faraoene ham sin egen personlige gud, og under deres innflytelse ble han solgud, og fikk tilnavnet Ra; Amon-Ra. Det ble så også sagt at han var med på å skape universet. Symbolene hans er en spesiell type sau, Ramsau, som bare fantes i det området han beskyttet, og gåsen som assosieres med fruktbarhet. Amon er avbildet som en mann med en krone/hodeplagg prydet med to høye plater og en solskive.

Anhur / Onuris / An-Her / Anhuret / Han-Her / Inhert var Abydosområdets lokale gud. Det hetes at han opprinnelig var en utenlandsk krisgud som man begynte å dyrke der. Han hadde forbindelse med solen, men var mer populær som krigsgud. Grekerene identifiserte ham med Ares. Han hadde med seg sin kone Menhit fra Nubia, noe navnet henspeiler til da det betyr ”leder tilbake den fjerne”.

Anubis / Anepu var hovedguden over de døde. Senere da Osiris’ rolle forandret seg fra vegetasjonsgud til dødsgud, sto Osiris høyere i rang enn Anubis. Men Anubis hadde fremdeles en viktig rolle i begravelsesritualer, og ble regnet som sønn av Osiris og Nephtys. Anubis, hjulpet av sin mor og tante, balsamerte Osiris’ kropp og oppfant mumifiseringen. Anubis ble fremstilt som et menneske med hundehode eller sjakalhode, og finnes på mange gravutsmykninger. Han førte de døde til dødsriket og felte sammen med Osiris dom over de døde ved å veie den dødes hjerte mot en fjær fra rettferdighetens gudinne Ma-at.

Anukis / Anuket var opprinnelig gudinne for elven i Assuanområdet. Takket være Nilens rolle med hensyn til avlingene, ble hun fruktbarhetsgudinne.

Apep / Apepi / Aapep (gresk Apophis) var en ond, demonisk slangegud; han representerte mørke og kaos. Han forsøkte daglig å hindre Ras ferd over himmelen, og om natten kjempet han mot Osiris. Selv om det i dårlig vær kunne se ut til at Apep skulle vinne, klarte alltid Ra å hogge hodet av ham til slutt. I noen myter var det Set som beseiret slangen. Den røde fargen ved solnedgang kunne bli tolket som Apeps spilte blod.

Apis var tyrgud og.ble tilbedt i form av en svart tyr, som ble drept hvert 25. år og erstattet av en nyfødt tyrkalv. De drepte tyrene ble balsamert og begravet.

Aton / Aten er den rivaliserende guden til Amon. Han var en tidlig solgud, men ble opphøyet til den høyeste og altomfattende guden av kong Akhenaten. Kongen adopterte Aton som hele Egypts gud. For å fremme dyrkelsen av Aton, stengte Akhenaton de rivaliserende gudetemplene. Han opphøyde seg selv til å være den fysiske kroppen til Ra og Aton. Det å bytte ut guder på denne måten var ikke noe nytt i seg selv, men han fjernet også Osiris og de andre gudene fra den offisielle religion, uten å erstatte dem med andre. Folk ble da tvunget til å tilbe Aton, uten rom for sine personlige gudekultuser. Dette ble dårlig mottatt, og ved slutten av hans herskeperiode hadde dyrkelsen av Aton allerede begynt å falme. Aton ble ikke avbildet som de andre gudene ved dyreformer eller menneskeformer, men ble representert ved en solskive. Det ble tenkt at Aton gjennom solens vandring fikk med seg alt som skjedde, og at han brydde seg om alt.

Athyr (gresk Hathor) sammenlignet grekerene med deres Afrodite. Athyrs navn kan oversettes til ”Horus’ bolig (eller hus)”. Det ble tenkt at Horus, solguden, hvilte ved hennes bryst hver kveld før han ble gjenfødt ved morgengry. Andre kilder fremstiller Athyr som den himmelske ku som fødte universet og alle ting. Hun er ofte representert enten i form av en ku eller med kuhode, kuhorn på hodeplagget eller kuører. Hun ble regnet for å være gudinne for mange ting, delvis motsigende ting: Hun hersket over både himmel- og underverdenen, var månegudinne, himmelgudinne og solgudinne. Som modergudinne kunne hun bli forvekslet med Nut og Isis, men hennes hovedattributter avslører at hun var en månegudinne. Hodeplagget hennes består ofte av et par horn (gammelt månesymbol) med en måneskive mellom dem. Hun avbildes ofte i en båt, etterson vannet var hennes element. Mytene gjør det klart at hun var både en giver og en taker av liv, og hun var forbundet med jordbrukets sykluser som gudinne av fuktighet og vegetasjon. En tradisjon forteller at i underverdenen hang de dødes sjeler fra bladene på palmer og sikoritrær, og hun gikk blant dem og ga dem vann. Omtanken for de døde ga henne tilnavnet dronningen av vesten. Ifølge ”De Dødes Bok” ble de døde som kom til underverdenen møtt av Athyr i form av en ku. Dem som ba om hennes assistanse ved bruk av korrekte ritualfraser kunne vente seg å bli båret av henne på deres vei. Hun var gudinnen for glede og kjærlighet, musikk, dans og sang. Hathor var gift med Horus av Edfu, og fikk sønnen Ihy / Ahy, sistrumspilleren.

Atum / Atem / Tem / Temu / Tum var lokal solgud rundt Heliopolis, og ifølge hans kult skaperen av universet. Navnet hans kommer fra et ord som betydde både ”å være komplett” og ”å skape en slutt av”. Dette sees i hans posisjon som far til gudene. Han var den første guden av heliopolis, og oversteg Ra. Fra tidlig av ble de to sammenlignet. Mange likheter eksisterer i historiene som assosieres med dem. Noen ganger representerte Atum kveldssolen, mens Ra var morgensolen. I kunsten vises Atum med det samlede Egypts doble krone, og som skaperen, bærer han på en ankh, livets symbol. Han befruktet seg selv for å skape de første (etter ham) gudene Shu og Tefnut.m Flere dyr ble assosiert med ham, inkludert løven, oksen, øglen og slangen. I slangeform representerer Atum konseptet av universets ende, der bare han og Osiris vil overleve. Atum ble med tiden slått sammen med Ra til Ra-Atum.

Bastet / Bast / Ubasti / Pasht var kjent som kattegudinnen, selv om hun opprinnelig var løvegudinne. Hun ble forvekslet med, og av noen sett på som et mildere spekt av, løvegudinnen Sekhmet. Som solgudinne var Bastet gudinne over overflod og glede, og hun var kjent i forhold til de ekstatiske festene som ble holdt til hennes ære. Hun var og fruktbarhetsgudinne og vernet gravide kvinner. Hun hadde makt over solformørkelser. I andre myter blir Bastet assosiert med månen, snarere enn solen, og blir sett på som månens øye, Horus’ tvilling eller solens øyes tvilling. Katter var høyt elsket av egypterene og i utsmykninger kunne de blant annet sees på jakt etter slanger. Slangene var ikke bare farlige, men også et symbol på Apep, den demoniske fienden til Ra. Katter ble solgudens hellige dyr. Kattefigurer ble ofret til Bastet av hennes tilbedere, og tusenvis av katter ble mumifisert og begravet på spesielle gravplasser. Bastet avbildes som en kvinne med kattehode. Hennes popularitet var konstant i hele epoken. Hun hadde en sønn som het Mihos. Etter gresk påvirkning ble hun gikk hun over til å bli en månegudinne som greske Artemis.

Benu var en fuglegud og noen myter sier han var sjelen til Ra. Han er den mytologiske fønix av Egypt og ble assosiert med Nilen som tidvis flommer over sine bredder, med gjenfødelse og med solen. Han representerer skapelse og fornyelse og ble dermed koblet til den egyptiske kalender og tidberegning.

Bes / Bisu var en lystig med stygg dverggud. Han var særlig en beskytter av spedbarn og kvinner mot onde ånder. Han var også dansens, musikkens og gledens gud. Bes var en utpreget husgud; man hadde bilder av ham i hjemmet som skulle beskytte mot onde ånder. Bes avbildes annerledes enn de andre gudene; han sees forfra og ser gjerne morsk eller uhyggelig ut. En del tror at Beskulten egentlig kom fra Nupia, og at han kanskje opprinnelig var en kattegud. Bes ble også spredt til Fønikia. Beset er en kvinneform av Bes.

Duamuttef var en av Hors fire sønner og en av de fire guidene for de døde. Deres navn ble funnet på de fire sidene av kister. De beskyttet kroppen mot sult, tørst, og våket over organene som ble bevart i krukker.

Edjo var en gudinne som særlig hadde betydning som beskytter for kongene i det nedre Egypt.

Geb / Seb / Keb var jordgud, navnet betyr jord, og sønn av Shu og Tefnot. Når han lo ble det jordskjelv. Da man betraktet dødsriket som underjordisk ble han også av og til betraktet som den som holdt på de døde. Han var Nuts bror. Han parret seg med søsteren og ble opphav til en rekke nye guder som Osiris, Isis, Horus, Set og Nepththys. Geb delte sitt jordiske område mellom sønnene Set og Osiris, noe som ble kime til konflikt mellom disse.

Hapi var Nilens elvegud og avbildet som en overvektig mann som symboliserte overflod, og med en kvinnes bryster som representerte elvens livgivende kvaliteter. Han bærer en krone av elveleieplanter, lotus og papyrus. Hapi hadde hustruer i både den nordre og den søndre delen av landet – disse var personifikasjoner av elvebreddene. Han var også fiskene og vannfuglenes beskytter. Selv om Hapi representerte Nilens vann, ble han tilsynelatende ikke holdt ansvarlig for oversvømmelsene, ettersom dette var de mer mektige gudenes avdeling. Han sees på som en fruktbarhetsgud.

Hapy var en av Hors fire sønner og en av de fire guidene for de døde – se Duamuttef. Hapy våket spesielt krukka som inneholdt lungene, han var beskytter av nord og skytsgud for gudinnen Nefthys. Navnet kunne også skrives Hapi, men må ikke forvekslet med elveguden.

Harpakhrad / Heru-Pa-Khret (gresk Harpokrates) representerer Hor som barn, og betyr barnet Hor. Sønn av Isis og Osiris. Ofte avbildet naken med en finger ved munnen som enten kan symbolisere barnet sutting eller å bevare en hemmelighet – ssshh. Denne formen av Hor ble dyrket både i Hellas og Egypt i sentiden (712-332 f. Kr.).

Heh / Hee / Hmm / Hrm står for uendeligheten og tilhørte ogdoaden, det vil si de åtte dyadiske guddommene som ble tilbedt i Hermopolis. Disse var organisert som fire mann-kvinne-par der mennene ble assosiert med frosker og kvinnene med slanger. Navnet betydde uendelig og må ikke forveksles med en gud med samme navn, Hu, i Ennead-systemet. Som et konsept var Heh androgyn, og hans kvinnelige form er kjent som Hauhet som ganske enkelt er hunkjønnsformen av navnet hans. Som andre i ogdoaden var hans hankjønnsform ofte avbildet som en frosk, eller et menneske med froskehode. Andre vanlige representasjoner av ham var i en sammenkrøpet stilling med et palmeblad i hver hånd (eller kun ett blad), noen ganger med en palmestilk i håret ettersom palmen representerte et langt liv for egypterne. Avbildninger av Huh ble også brukt i hieroglyfer for å representere en million, noe som ble betraktet som tilsvarende uendelig i egyptisk matematikk. Således ble denne guddommen også kjent som «guden av millioner av år».

Hor (latin Horus og gresk Hores) var egentlig navnet på to guder; den første var en solguddom og den andre Sets bror, Osiris og Isis’ andre barn, men i senere tider synes det som om egypterene enten ønsket eller ikke kunne skille mellom de to, og Osiris og Isis’ avkom ble sett på også som en solgud, og de to gudene ble til en. Hor ble representert enten som en falk eller en mann med falkehode, og bildet av en falk på dens stang ble det hieroglyfiske symbolet for ”gud”. De to øynene hans symboliserte solen og månen. Frasen ”Horus’ øye” refererer vanligvis til månen. Det var dette øyet han mistet til Set, og senere da det ble funnet igjen presenterte han det for Osiris, så han kunne hjelpe Hor å få satt øyet på plass igjen.

Hor hadde fire sønner; Imset, Qebehsenuf, Duamuttef og Hapi.

Imhotep / Immutef / Im-hotep / Li-em-Hotep (ca 2667 f.Kr. – 2648 f.Kr.) var en egyptisk arkitekt og fysiker,den første arkitekt og fysiker i historien som vi kjenner ved navn, som opphøyd til guddom. Han var vesir for farao Djoser under 3. dynasti og yppersteprest for guden Ptah. Han har hatt stor innflytelse innenfor blant annet medisin og arkitektur, og kan ha vært ansvarlig for den første bruken av steinkolonner i arkitekturen. Egypterne ærer ham også for oppdageren av mange nyskapelser og oppfinnelser. Imhotep var også poet og filosof. Han ønsket tilfredshet og lærte bort glede. Hans ordtak inneholder en tankesammensetning om livet, og han var muligens opprinnelsen til ordtaket «Spis, drikk og vær glad for i morgen skal vi dø». Hans navn betyr «den som kommer i fred». Han er best kjent som arkitekten bak den første «ekte» egyptiske pyramide – Djosers trinnpyramide i Sakkara. Det menes å være Imhoteps planer for pyramidebygning som har inspirert og vært anvendt for alle senere oppførelser av pyramider i det gamle Egypt. Imhotep ble i det gamle Egypt regnet for å være medisinens og legegjerningens far. Han ble ca 2000 år etter sin død opphøyt til gud som Ptahs sønn for legevidenskapen og helbredelse. I denne skikkelse er det en direkte linje fra Imhotep til den greske legegud Asklepios, og herigjennom til den medisin som blir praktisert i Vesten i dag. Stedet for Imhoteps grav er ennå ukjent. Mange egyptologer har forsøkt å finne gravstedet, men har fortsatt ikke klart det. Den vanligste oppfatningen er at den finnes et sted i Sakkara.

Imset var en av Hors fire sønner, se Duamuttef.

Isothis / Aset / Eset (gresk Isis) var datter av Geb og Nut, søster av Osiris, som også ble hennes mann. Hun var kanskje den mest sentrale gudinne for den vanlige egypter. Grekerene assosierte henne med Demeter, Hera og Selene. Hun var en av de mest populære egyptiske guddommene, og med tiden absorberte hun trekk og funksjoner av praktisk talt alle de andre gudinnene. Aset begynte som en lokal gudinne i det nordre Egypt, men ble etter hvert kjent som Osiris’ hustru, og mor til Horus. Som familie ble de de mest elskede og respekterte gudene i Egypt. Da hun assisterte sin mann, Osiris, i å sivilisere Nilens folk, lærte hun kvinnene å male korn, spinne ull og veve klær. Hun var dyktig i healing og lærte sine kunnskaper videre til folket. Etter at Set hadde kuttet Osiris’ kropp i 14 deler og kastet dem i Nilen, lette Aset frem alle, bortsett fra fallosen. Den hadde blitt svelget av en fisk. Ved hjelp av hennes magiske evner satte hun delene sammen og gjenskapte kroppen hans. Så, med hjelp fra Anubis, ble kroppen balsamert og gitt evig liv. Isis’ magiske kunnskaper var store, men hun ønsket konstant de var større. Hun var misunnelig på sin bestefar Ra, den viseste og mest kunnskapsrik innen magi av alle gudene. Hun studerte Ras daglige vaner og vurderte hvordan hun kunne lære hemmeligheten ved hans krefter. Da hun så Ra sikle, formet hun av sikkelet hans og jorden en slange, og fikk ham til å trå på den. Da han lå for døden samlet alle de andre gudene seg rundt ham, men kunne ikke gjøre noe. Aset fortalte så hva hun hadde gjort, og for å kunne redde ham, måtte han fortelle henne sitt virkelige navn. Slik fikk hun kjennskap til hemmeligheten av hans krefter. Hun reddet Ra med sine nyvunne krefter, og siden den gang har hun vært den mest kraftfulle av gudene, med kunnskap om alt. Hieroglyfen som representerer henne er et bilde av en trone. Aset var en universell gudinne og ble identifisert med stjernen Sirius.

Kebechet / Qébéhou /, Kabechet / Kebehut / Kebhut var gudinne for oversvømmelser og en personifisering av vannet som ble benyttet i dødskultens renselsesritualer. Han var datter av Anubis og hjalp farao med hans oppstigning til himmelen. Hun ble avbildet som en slange, en kvinne med et slangehode eller med kropp av stjerner. Hennes rolle var renselse gjennom vann.

Kek / Keku var guddomeliggjørelsen av det opprinelige mørket, og navnet betyr også mørke. Han var androgyn og i kvinnelig form kalt Kauket / Keket. Som ellers i ogdoaden ble hankjønnsformen representert med frosk og hokjønn med slange. Kek symboliserte som mørket opgså ubemerkhet og det ukjente, og derfor også kaos. Kek ble oppfattet som det som opptrådte før lyset, og derfor og kjent som den som brakte med seg lyset.

Khepri er en gud hvis navn har to betydninger; ”skarabé”, gamle Egypts hellige bille, og ”han som blir til”. Han symboliserte den stigende solen, som ble ”født” i øst. Bilder av guden viser ham som et menneske med en skarabé til hode. Det ble trodd at skarabeen ble født fra en møkkhaug uten bruk av de vanlige formeringsmetodene. Som resultat ble Khepri likestilt med Atum, den selv-skapende solguden, og senere med Ra. Bilder av Khepri ble funnet i praktisk talt alle templer på grunn av hans assosiasjoner med de evig kraftfulle solgudene.

Khonsu var Amun og Nuts adoptivsønn, ble det tredje medlemmet av den Thebanske triade og erstattet Montu. Hans vanlige form i egyptisk kunst er en ung mann eller barn, bundet som en mumie, med voksende eller fullmåne på hodet. I hendene, som ikke er forbundet, holder han en krok og et septer. Khonsus navn ser ut til å stamme fra ordet som betyr ”å krysse” eller ”vandreren”, noe som indikerer at Khonsu betyr ”han som vandrer”, passende tittel for en månegud. Khonsu hjalp Toth med å skrive ned passerte tider og hendelser, var de sykes healer, og beskyttet mot onde ånder. Onde ånder ble ofte regnet som kilden til sykdom, så leger måtte være i stand til å utføre magi. De syke ble brakt til Khonsus templer av familien for å bli frisk. De som ikke hadde anledning til å reise ble tilsendt en statue. Khonsu ble forbundet med Horus, Osiris og Isis’ sønn, kanskje fordi han som Horus var barnemedlemmet i triaden.

Khnum var en fruktbarhets- og skapelsesgud. Han var kjent som pottemakerguden, for han blir ofte vist i tegninger i ferd med å modellere menneskelige figurer oppå et pottemakerhjul. Ettersom han skapte menneskeheten, lot han alle menneskene leve en periode på jorden, og ingen kunne overskride den tiden. Navnet betyr ”støperen”. I noen myter ble det fortalt at Khnum skapte det kosmiske egget, etter å ha snudd det på hjulet sitt. Det ble trodd at han ga form til alle ting, både mennesker og guder. Men etter hvert ble han lei av å snurre hjulet sitt, og skapte en ny måte å skape liv på jorden. Han delte hjulet sitt opp i deler, som han plasserte inni alle kvinnelige vesener. Fra den tiden av kunne alle levende ting reprodusere seg selv uten hans innblanding. Khnum blir vist som en mann med sauehode. Han kan ligne på Amun, men Khnums horn var mer bølget. Khnums hovedsete for dyrkingen var i Abu, en by på en øy i Nilen, og mytene binder Khnum til elven. Han giftet seg med Anukis som sies å ha sin opprinnelse i Sudan. Hans andre hustru var hans datter ved Anukis, Satis.

Maat var forvalter av sannhet, rett og orden (ser igjen i ideen senere i.den greske Themis og den romerske Justitia). Maat blir vanligvis framstilt i kunsten som en kvinne med utstrakte vinger og strutsfjær på hodet eller noen ganger kun som en fjær. Disse bildene er på noen sarkofager som et symbol for å beskytte de døde sjeler. Egypterne mente at uten Maat ville det være kun kaos og slutten på verden. Ettersom det var faraos plikt til å sikre sannhet og rettferdig ble mange av dem referert til som Meri-Ma’at («Elsket av Ma’at»). Ettersom Maat var sett på som kun et konsept for orden og sannhet er det antatt at hun kom i eksistens i skapelsens øyeblikk og uten egen skaper. Da troen på Thoth spredte seg og begynte å ta opp i seg tidligere tro, ble det sagt at hun var mor til Ogdoad og at Thoth var faren. Maat dømte menneskers sjeler; Anubis veide den dødes hjerte opp mot vekten av Maats fjær. Dersom hjertet var tyngre enn fjæren ble den avdødes sjel matet til Ammit, om det var lettere ble hun ledet til dødsriket av Osiris. Egypterne tilba Maat som en av sine fremste guder.

Menhit er kona til Anhur og var fra Nubia.

Mihos / Maahes / Ma’ahes / Miysis / Maihes / Mahes var sønn av kattegudinnen Bastet og Ra. Han hadde løvehode og var løvenes gud. Han straffet løgnere. Kulten var størst i Leontopolis og Bubastis. Han nevnes først i det nye kongedømmet. Han kobles i gjerning til Maat og blitt sett på som den som angriper den skyldige og beskytter den uskyldige. Maahes ble sjelden referert til ved navn og ble isteden nevnt som «Massakrens herre». Det er uheldig ettersom det er villedende. Denne terminologien ble påbegynt i løpet av den persiske og senere den romerske perioden da utenlandske erobrere ble møtt med innbitt motstand fra de som dyrket Maahes.

Min som er et aspekt av guden Amun, var en av de eldste av de egyptiske guddommene. Hans symbol var en tordenkile og han ble alltid vist som en mann med erektert fallos. Ved sjeldnere tilfeller med løvehode. Som fruktbarhets- og vegetasjonsgud assosierte grekerene Min med Pan. Mins kult var en av de som varte lengst, og var størst i omfang. Ved begynnelsen av innhøstningssesongen ble bildet av ham brakt ut i åkeren. I Mins festivaler ble avlinger velsignet, og det ble holdt gymnastiske leker til hans ære. Ettersom han var fruktbarhetsgud ble han også koblet til seksuell energi, og hans fester fikk en litt løssluppen karakter. Mins hellige dyr var tyren.

Montu var en haukehodet gud, solguden og krigsguden i øvre Egypt. Selv om han nevnes i tidligere skrifter, var det ikke før senere at han fikk noe særlig tilhengere. Kongene i det ellevte dynastiet promoterte ham som deres egen lokale gud. Montu ble sammenlignet og likestilt med Ra, Amun og Horus, og en av hans titler var ”Horus med den sterke armen”, og som Ra dro han over himmelen i et gyllent lys. Han ble dyrket enten som en mann med hauke- eller oksehode, eller i form av en okse, men da var hodet hans prydet med solskiven og to høye fjær. Ved det ellevte dynastiets fall mistet Montus kult førsterett og han ble overskygget av Amun. Likevel var han fremdeles populær hos de mer krigerske kongene.

Mut var Amuns hustru, og dermed også himmelgudinne. Navnet betydde bokstavlig ”mor”, og ettersom grekerene likestilte mannen hennes med Zevs, ble hun sammenlignet med Hera. I tidligere tider ble hun tilbedt i form av en gribb, fuglen som i hieroglyfene representerte hennes navn, og på bilder blir hun vist med et hodeplagg formet som en gribb. Relasjonen mellom moderlighet og gribber er vanskelig for oss å forstå, men kan stamme fra gribbenes måte å bre ut vingene på for å beskytte barna sine mens de forer dem. Mut ble identifisert både med Bastet og Sekhmet, og kunne ta form av enten en katt eller løve. Hun er faktisk mer assosiert med katter enn gribber. Mut var mest sannsynligvis den originale gudinnen av Theben og Amuns hustru da hans kult ble populær i området. Amun og Mut hadde ikke egne barn, men de adopterte først Montu, og seinere Khonsu, som de formet den Thebanske triaden med.

Nebethoot / Nebthet (gresk Nephtys) var datter av Geb og Nut, og søster og hustru til Set. Lojaliteten hennes var derimot rettet mot Osiris og Isis, hennes bror og søster, fremfor ektemannen, for hun hjalp Isis med å samle de spredte delene av Osiris, som hadde blitt kastet i Nilen av Set, og sammen balsamerte de kroppen hans. Sammen med Isis sørget hun over Osiris’ død og ble seinere beskytter av de døde sammen med Isis, Neit og Selket. Ifølge en annen myte oppmuntret hun Osiris til å drikke en stor mengde vin, og forførte ham, hvorpå hun fødte guden Anubis. Som sin søster Isis er hun av og til vist med vingede armer og kunne ta form av en drage.

Nefertum var sønn av Ptah og Sekhmet, og det tredje medlemmet av Memphistriaden. Navnet betyr ”Atum, den yngre” og derfor forbindes han med Atum av Heliopolis. Han representerte den guddommelige lotus og var duftens gud. Han sees ofte i menneskelig form, bærende på en kepesh, et kurvet sverd. På hodet bærer han en åpen lotusblomst, og andre ganger følger han sin mors eksempel og har løvehode. Ved Buto i Delta ble han regnet som sønn av Uchet.

Neit, (gresk Neeth som ble likestilt med deres Athene) var beskytter av vestre Delta by av Sais. Navnet kan ha sin opprinnelse fra et sverd, det betyr mest sannsynlig ”den skremmende”. Hun var en modergudinne, visdoms- og krigsgudinne og ble representert visuelt som en kvinne bærende på en krone fra nedre Egypt. Symbolet hennes var bien, som gjennom alle tidsaldre har blitt assosiert med kongelighet. I tidligere tider var hun jaktgudinne. Dette representeres i hennes emblem, to kryssede piler over et skjold og et par buer i en enkelt buekasse. Neit var i følge hennes tilhengere solguden Ra’s mor. Ifølge tidligere myter var hun den første av alle guder og etter hun hadde skapt hele verden alene, ble hun jomfrumoderen av solen. Hun var egypterenes store modergudinne. Hun sto opp fra de kaotiske havene, og skapte den jorden å hvile på. Så høynet hun stemmen og skapte de første gudene. Til slutt fødte hun solen, som reiste seg som et barn på den vestre horisonten. Ettersom hun var den første som fødte, var det hun som fant opp denne akten, og hun regjerte over fødsler av de dødelige. Som visdomsgudinne var det til henne gudene kom for å få råd. Som mange andre egyptiske guder var katten hennes hellige dyr. Neit var en av de fire gudinnene som voktet de dødes kropp og de kanopiske krukkene, som ble voktet av Horus’ fire sønner. Hun var kjent som veverenes beskytter, mumiebandasjer og bandasjer ble kalt Neits gave.

Nekhebet ble dyrket i byen Nekheb i Sør-Egypt.. I form av en gribbegudinne beskyttet Nekhebet kongene i øvre Egypt, slik som gudinnen Edjo beskyttet kongene i nedre Egypt.

Avbildninger viser henne bærende på øvre Egypts hvite krone. På smykker og papyruskunst vises hun med vignene strakt ut i beskyttelse, ofte plassert over faraoene, og i klørene har hun det hieroglyfiske symbolet, shem, som betyr ”å omsirkle” og ”uendelig” og representerer herskap over alt det solen omringer. Nekhebet regnes også som gudinne for barnefødsler, hun ser etter mødre og barn, og kan sees på bilder der hun dier kongebarnet, og av og til kongen selv.

Nun / Nu var navnet egypterene ga det urkaoset som eksisterte i begynnelsen. Kaoset ble personifisert i guden Nun som og var personifiseringen av havet, den mørke væsken som inneholdt potensialet for alle ting. Tekstene forklarer Nun uten overflate, mens han strakk seg ut i hver retning lenger enn fantasien kunne fatte. Fra ham kom Ra, skaperen. Etter skapelsen av universet fortsatte Nun å eksistere, utenfor universets grenser, i jordens hav og vann og i de hellige innsjøene og i Nilen. I kunst vises han som en skjegget mann, opp til midjen i vann og støttende på den hellige solkulen. Naunet / Nuneter Nuns kvinnelige motpart i ogdoaden og i ogdoaden oppfattes altså Nun androsynth. I en beretning, knyttet til Ptah som skaper, gav Nun og Nunet liv til Atum.

Nut var datter av Shu, guden for luft og tørke, og Tefnut, gudinne for fuktighet, og var selv himmelens gudinne. Hun var søster og hustru til guden Geb, jorden, som hun hadde barna Osiris, Isis, Set og Nefthys med. Nut betyr himmelrommet og hun avbildes med blå hud og hennes kropp er dekket av stjerner, stående på alle fire over hennes mann slik himmelen hvelver seg over jorden. Nut er den barriere som skiller kaos i universet fra orden på jorden. Et sagn forteller at solguden Ra går inn i hennes munn om aftenen og han gjenfødes av henne den neste morgen.

Pakhet / Pachet / Pehkhet / Phastet / Pasht hvis navn betyr ”hun som klorer”, var en lokal løvegudinne i øvre Egypt. Grekerene identifiserte henne med Artemis. Man mener at opprinnelig var det en guddom, Bast, for Øvre Egypt, og en annen, Sekhmet, for Nedre Egypt, og hvor disse møttes i et skjæringspunkt, ledet likheten til en ny gudinne, en sammensmelting kjent som Pakhet. På den tiden hvor Pakhet ble introdusert, en gang i løpet av Det midterste kongedømmet, var Bast betraktet i mindre grad som en løvinne og mer som en vennlig og huslig kattegud. Som en konsekvens lå Pakhets karakter et sted mellom Bast vennlighet og Sekhmets villskap

Ptah sammen med hustruen Sekhmet og sønnen Nefertum utgjorde den Memfiske triaden. Ptah ble assosiert med Hefaistos av grekerene, og ettersom han var smedenes gud, kalte romerene ham for Vulcanos. Ptah var jordgud og var i forbindelse med underverdenen.

Visuelt ble han presentert som en mann kledd i mumiebandasjer , og i de frie hendene holdt et septer, djeden og ankhen, som symboliserte dominasjon, stabilitet og liv. Av og til hadde han en krok og en fleil, eller pisk, det samme som Osiris, fordi han delte mange attributter med ham. I Memfis ble han trodd å være den opprinnelige skaperen, før Nun og det primale kaoset. Ved et lengre forsøk på meditasjon og helt ut av kjærlighet brakte han Nun til live, sammen med Nunet, hans kvinnelige motpart. Nun og Nunet ga igjen liv til Atum som fikk tittelen ”Ptahs tanke”, og som ble sett på som Ptahs hjerte. Toth ble skapt og kalt ”Ptahs tunge”, for det var gjennom Toth at alt fikk navn. Under det tyvende dynastiet sto Ptah bare under Ra og Amun, som den tredje guden. Det ble trodd at det var han som hadde oppfunnet metodene og teknikkene til håndverkere og han var murerenes gud. Sør for Ptahs tempel i Memfis ble det holdt en okse kalt Hap (kalt Apis av grekerene). Dette dyret ble regnet for å være den fysiske manifestasjonen av Ptah. Oksen fikk sitt eget harem av kyr, og ble tatt godt hånd om. Denne oksen ble ofte valgt utifra visse tegn, den hadde svart skinn med hvite flekker på ryggen og en trekantet flekk i pannen. Da oksen døde ble det letet etter en ny kalv som skulle ta dens plass.

Qebehsenuf / Kebehsenuf var en av Hors fire sønner, se Duamuttef.

Ra var den store solguden av Heliopolis, solens by. Ordet ra betydde trolig ”skaper”. Ra hadde mange former og mange navn. Den viktigste av disse var kanskje Ra-Harrakte, som ble fremstilt i egyptisk kunst som en gud med falkehode, solskive og en kobra. Harrakte var spesielt en manifestasjon av Horus. Det var i hans forkledning at solguden ble tilbedt i Heliopolis. Heliopolis var Ras kults hovedsenter. Der utropte prestene hans at det var her han først hadde blitt manifestert. Besøkende ble vist det nøyaktige stedet hvor han hadde entret eksistensen, og at det var der den primale åsen hadde stått, etter å ha oppstått fra Nuns kaos.
Ifølge Heliopoliske myter het Ra opprinnelig Atum. Først lå han stille inni Nun, innpakket i en lotusknopp. Med øynene og munnen lukket holdt han hans skarpe flamme av sollys trygg fra kaosets knusende kraft. Men til slutt ble han lei av ikke å gjøre noe, og klatret opp fra mørket og viste seg frem i all sin flammende glans. Han var ikke lenger Atum, han var Ra.
Så formet han de første gudene. Shu og hans søster Tefnut som ga liv til tvillingene Geb og Nut, som igjen fikk Osiris, Isis, Set og Nephtys. Ra og de åtte gudene utgjorde Ogdoaden, og ble tilbedt sammen i Heliopolis. Selv om Ra var far til Shu og Tefnut, hadde han selv ingen partner før han seinere ble gitt en hustru, Rat. Etterpå kom de andre gudene til verden, og seinere menneskeheten, alle født av Ras søte tårer. Universet Ra hadde skapt for sine barn å leve i var annerledes fra den nåværende verden. Det var kjent som ”Den Første Tid”, og var en tidsalder da guder og mennesker vandret side ved side på jorden. Ra selv, var den første kongen på jorden, og han hersket fra Heliopolis med Ma’at, hans datter, sannhetens – og rettferdighetens personifikasjon, ved hans side. Etter en tid ble Ra bekymret for sitt liv på jorden, og ville helst overlate ansvaret til noen andre, så Nut tok form av en ku, løftet ryggen, og samtidig Ra opp i himmelen. Ved solgudens avtredelse, tok Toth, måneguden, hans plass og hersket over joden. Fra da av kunne Ra sees reisende over himmelen i sin båt, hver dag.

Satis var Khnums og Anukis datter og Khnums andre hustru. Navnet hennes betyr ”hun som løper som en pil”, og hun blir ofte vist med en pil og bue i hånden. (På grunn av dette blir hun ofte sammenlignet med grekerenes Hera).

Sekhmet / Sachmet / Sakhet / Sekmet / Sakhmet var hustru til Ptah og mor til Nefertum, og en del av den memfiske triade. Hun har en viktig rolle i fortellingen om hvordan menneskeheten nesten gikk under etter å ha trosset gudene. Sammen med gudinnen Hathor, begge kalt for «Ras øyne» straffet hun menneskene på oppdrag av sin far. Hun avbildes som en kvinne med løvehode som bærer solskiven på sitt hode. Hennes navn er en gjenspeiling av hennes funksjon og betyr «(den som er) mektig». Hun er også gitt titler som «(Den som) får ondskapen til å skjelve», og «Slakterinnen». Man mente at Sekhmet beskyttet farao i slag, herjet landet og ødela hans fiender med brannpiler. Hennes kropp tok etter sigende form av den skinnende glansen fra middagssolen, og død og ødeleggelse var balsam for hjertet hennes, den varme vinden fra ørkenen var hennes pust.

Set var i kamp med andre guder, og – selv om mytologien også beskriver gode gjerninger fra ham i forhold til Maat og da han forsvarte Ra mot slangen Apep.– på mange måter egpyternes variant av Loke. Set var bror til Osiris, Nefthys og Isis og sønn av Geb. Set var den opprinnelige herskeren i Nedre Egypt mens hans bror Osiris hersket over Øvre Egypt. Set sto i motsetningsforhold til sin bror. Han hadde den tørre ørkenen mens Osiris satt med den fruktbare Nildalen. Rivaliseringen mellom brødrene oppsto da deres far delte Egypt mellom dem. I sin sjalusi dreper til slutt Set Osiris (se Usire). Når Hor vokser opp hevner han mordet på sin far ved å slå Set i hjel og deretter overtar han selv tronen. Set blir fordrevet til Sahara. I konflikten kan med lese inn motsetningsforholdene mellom ulike makt- og kultsentre i Det gamle Egypt. Set var opprinnelig en gud som ble tilbedt over hele landet, men ble etter hvert trengt unna av andre kulter til et begrenset område i Øvre Egypt. I fortellinger som har kommet til senere fortelles det om hvordan Set hadde strid med Hor og om den egyptiske tronefølgen. Set framstilles ofte som guden for kaos og uroden. Fra det 19. dynasti blir Set tatt til nåde igjen og man ser ham heretter som den gode gud som han hadde vært tidligere og hans posisjon blir endret til å være guden som beskytter mot fremmede.

Shu, som betyr «tørrhet» og «han som står opp», er en av de opprinnelige gudene, en personifisering av luft, og en av Enneadene av Heliopolis. Han ble skapt av Atum fra dennes pust i byen Heliopolis. Sammen med sin søster Tefnut (fukt) ble han far til Nut og Geb. Dattera Nut var en himmelgudinne som han holdt over jorden (Geb) og således adskilte de to.
Ettersom luften, Shu, ble betraktet som avkjølende, var han rolig, påvirkende og fredelig. Med sin assosiasjon til luft og fred ble han knyttet til Maat (sannhet, rettferdighet og orden). Shu ble avbildet med en strutsefjær.

Sobek (gresk Suchos) var en fruktbarhetsgud med krokodillehode som levde i Nilen. Han ble forbundet med solen, Ra og i sin krokodilleform også med Set. Sobek var mye avholdt av kongene i det tolvte og trettende dynastiet.

Tefnut var en oldegyptisk gudinne for vann og fuktighet, datter av Atum og gift med Shu. Ra-Atum skapte Tefnut samtidig som han skapte Shu. Tefnut tilhører den gruppe med egyptiske guder som kalles for «Ras øyne». Navnet betyr regn. I en myte fra Memfis ble det sagt at Atum snøt nesen en gang og Tefnuts bror Shu ble født, og da han rensket halsen ble Tefnut født. Sammen med sin bror Shu ble hun mor til Geb og Nut.I en langt senere myte da Det gamle riket led under forferdelige værforhold ble det sagt at Shu havnet i en forferdelig krangel med sin søster og hustru Tefnut, og hun (fukten) forlot Egypt for Nubia hvor det var et langt mer temperert klima. Shu fant fort ut at han savnet henne, men hun hadde skiftet form til en katt og ødela enhver mann eller gud som kom til henne. I forkledning klarte Thoth til slutt å overtale henne til å komme tilbake, og Egypts vær kom igjen i balanse.

Thueris / Thoeris / Taurt / Tawaret / Taweret / Opet / Apet / Rert / Reret var ei tidlig modergudunne og assosieres med de to andre egyptiske modergudinnene Isis og Hathor. Thueris, som betyr «den store», var beskytter av gravide og ammende. Daggryet tilhørte hennes dome. Hun nevnes blant som datter av Ra. I kunsten avbildes som en drektig flodhest, eller som ei gravid kvinne med hengende bryst, flodhesthode, føttene til en løve og halen til en krokodille. Hun ble dyrket mer i hjemmet enn i tempelet og hennes bilde preget ofte vanlige husholdningsredskaper.

Toth / Tot / Tahuti var måneguden og i myten om Ptah som skaperen har han tittelen ”Ptahs tunke”, for det var gjennom Toth at alt fikk navn. Han var gud over visdom og skrivekunst og over byen Khmun. Han var en lojal hjelper og talsmann til Osiris, og beskyttet ham mot angrep fra Set. Han hjalp også Isis å gjennopplive Osiris som konge av underverdenen, og hjalp Hor.

Uchet var kobragudinnen som til tider også tok form av en løvinne. Mor til Nefertum.

Usire (gresk Osiris og av dem identifisert med deres underverdensgud, Dionysos og Hades) presenteres kledd i mumiebandasjer. I de korsede armene hans holder han den seremonielle kroken og en slags pisk, fleil. På hodet bærer han den høye hvite kronen til øvre Egypt. Ofte er huden hans grønn, symbol for regenerasjon og vekst. I begynnelsen var Osiris en vegetasjonsgud som bestemte over avlingenes død og gjenfødsel, men senere ble han assosiert med menneskenes død. Som begravelsesgud var han en av de mest hedrede og populære gudene i Egypt. Ifølge de egyptiske mytene var Osiris en gang konge på jorden, og sammen med sin hustru Isis siviliserte han de barbariske menneskene; lærte dem jordbruk, konstruerte byer, gav lover, grunnla templer og liturgi, med mer. Da han var fornøyd med Egypts folk, dro han utenlands sammen med Toth, Anubis og Wapwawet for å sivilisere resten av verden.
Osiris bror Set var sjalu på Isis’ makt og posisjon, da han var igjen etter at Osiris hadde reist ut for å sivilisere verden. Han prøvde å ta tronen selv, men Isis var vis og sterk, og overvant ham raskt. Da Osiris hadde sivilisert verden på en ytterst harmonisk måte, uten våpen eller tvang, kom han tilbake til Egypt., og fant landet harmonisk og fredfullt under Isis’ styre. Men etter en stund begynte sjalusien å ulme i Set igjen, og han planla brorens ødeleggelse. Sammen med Etiopias dronning formet han en allianse, og fikk laget en kiste etter kongens kroppsmål. Han holdt så en fest for Osiris’ hjemkomst, hvor den vakre kisten ble vist frem under stor beundring fra folket. Set sa, som i spøk, at den kisten passet, skulle få den, og fikk Osiris til å prøve den. Da kongen var nedi kisten, slengte Sets allierte lokket på kisten, og spikret det fast. Set fikk kisten båret til Nilen og senket i vannet. Nyheten nådde Isis, og hun dro ut for å lete etter sin makes kropp, for hun visste at en død ikke kunne hvile i fred uten de riktige seremonier og ritualer. Hun lette lenge, og ved hjelp av orakler fikk hun vite at kisten lå på en strand i Blybos, og en vakker busk hadde vokst over den. Isis dro til Blybos, satt ved en fontene utenfor kongens palass og snakket bare med dronningens egne terner. Hun var snill og hjelpsom mot dem. Da ternene kom tilbake til dronningen fortalte de om denne merkelige kvinnen. Dronningen kalte nysgjerrig Isis til palasset og ble så imponert av hennes kunnskaper at hun ga henne jobben som pleierske for sin sønn. Men mørke rykter spredte seg om henne. Det ble sagt at hun hver kveld, da alle hadde trukket seg tilbake til kammersene sine, gikk hun ut i den store hallen, laget et bål og kastet den unge prinsen hun hadde ansvaret for inn i flammene. Så forvandlet hun seg til en svale og fløy rundt søylen som var bygget av busken på Osiris’ kiste, i sorgfull sang. Dronningen ville se om ryktene var sanne, og gjemte seg i hallen. Men da Isis kom, og kastet barnet i flammene, for hun frem med et skrik og hentet barnet ut igjen. Isis irettesatte henne da, og sa at ved dronningens handling, hadde hun røvet sin sønn fra sjansen til evig liv. Isis forklarte sin sanne identitet, og avslørte hvorfor hun var kommet til Blybos. Til slutt ba hun om å få søylen som inneholdt hennes avdøde manns kiste, og det fikk hun. Med kisten seilte hun tilbake til Egypt.

Imellomtiden hadde Set tatt over den ledige tronen, og styrte landet dårlig. Da Isis kom tilbake til Egypt, jaget Set henne som en flyktning, og hun trakk seg tilbake til sumpen i Delta. Men bestefaren hennes, Ra, så henne og sendte Anubis som hennes guide.

Isis gjemte Osiris’ kiste, men Set fant den likevel, og delte Osiris opp i 14 deler, som han kastet i Nilen, i den tro om at krokodillene ville spise dem. Men krokodillene åt dem ikke, på grunn av deres kjærlighet for Osiris og deres frykt for Isis’ vrede, og bitene ble båret opp på land av Nilens vann. Bare en del av Osiris’ kropp ble spist, og det var fallosen. Da Isis oppdaget Sets handling, ble hun fylt av en enda dypere sorg enn før. Sammen med hennes søster Nephtys seilet hun nedover Nilen og fant alle bitene. Ifølge en versjon av historien begravet Isis hver del i jorden, og der vokste det frem et tempel i hans navn.

En annen versjon forteller hvordan Anubis og Toth steg ned fra himmelen for å assistere Isis og Nephtys. Sammen gjorde de Osiris hel igjen, og mumifiserte ham. Isis tok form av en glente, og brukte vingene sine til å blåse luft i neseborene hans, og ga sjelen hans liv og tillot den å dra til underverdenen. Fremdeles i form av en fugl hvilte hun på kroppen hans og ved hjelp av magi unnfanget hun deres sønn Horus.

Set regjerte i mange år, og Isis holdt seg skjult sammen med sønnen Horus. Horus vokste seg sterk og lærte seg å kjempe. Han ventet bare på den dagen da han kunne hevne sin fars morder. I sumpen i Delta samlet Horus en hær av trofaste tilhengere av hans far, og etter et tegn fra hans far, marsjerte de til kamp mot Set og vant. Selv mistet Horus et øye til Set. Etter krigen kom Toth ned fra himmelen og helet begges sår, og Set ble kalt opp til gudenes råd for hans forbrytelser. De bestemte at Horus var Egypts rette konge, og han ble en elsket hersker, som sin far. Men snart ble også Horus lei av jordlig kongskap, og ga tronen sin videre til menneskelige etterfølgere. Fra den gang av var gudenes herredømme på jorden over. Konger på jorden tok navnet Horus gjennom livet, og Osiris etter døden.

Wadjet / Wadjit / Wedjet var skytsgudinne for Nedre Egypt og ble personifisert i den ene av de to kroner som farao bar, i form av en framoverlutende kobra som strekker fram halsen for faraos beskyttelse. Hun var antakelig opprinnelig en lokal gudinne i byen av samme navn, Per-Wadjet, navngitt etter henne. Som skytsgudinne var hun assosiert med landet og ble således betraktet som en slange, vanligvis en kobra. Hennes navn betyr «farget papyrus», en referanse til kobraens skinn.

Wapwawet var ganske lik Anubis. Han var også de dødes gud og hadde hundehode, men det var her farget hvitt.

Wosret / Wosyet var en lokal vokter med et kultsenter i Theben og ble senere identifisert med Isis og Hathor. Hun ble oppfattet som beskytter av Hor da han var ung. Noen forskere har også identifisert henne som en tidlig gemalinne av guden Amun som senere ble erstattet av Mut. Hennes navn ble til tider stavet Wosyet og man mener at det betyr «den sterke» eller «henne som er sterk».

Det hinsidige

Trosforestillingene om sjelen og etterlivet fokusert i stor grad på å preservere kroppen, eller ba (sjelen var kjent som ka). Det betydde at egypterne praktiserte balsamering og mumifisering for å kunne bevare den enkeltes identitet i etterlivet. Opprinnelig ble de døde begravd i kister av siv i den varme sanden hvilket fikk innholdet til å tørke hurtig ut og det forhindret forråtnelse. Etter tørkingen ble likene deretter begravd på egnete steder. Senere begynte de å bygge gravsteder av tre og den omfattende prosessen av mumifisering ble utviklet i det fjerde dynasti. Alle myke deler fra kroppen ble fjernet og alle hulrom ble vasket og fylt med natriumkarbonat, deretter ble den ytre kroppen også dekket med natriumkarbonat. Ettersom det var en meget alvorlig lovovertredelse å skade faraos kropp, selv etter døden, ble den personen som gjorde kuttet i buken med en kniv på farao seremonielt jaget vekk og fikk steiner kastet etter seg. Etter natriumkarbonatet ble kroppene malt på både innsiden og utsiden med harpiks for å bevare dem, deretter inntullet i bandasjer av lin, dekket med amuletter og talismaner. Når det gjaldt kongelige ble disse vanligvis plassert på innsiden av en serie med stablekister, det vil si kister inni kister, hvor den ytterste var en sarkofag av stein. Kroppens innmat, tarmer, lunger, lever og mager ble oppebevart for seg og lagret i kanopiktiske krukker. Noen dyr ble også mumifisert særlig katter, men vi finner også stork, krokodille, nilåbor og bavian.

For egypterne var døden ingen slutt, men forutsetningen for en ny tilværelse og overgangen til denne. Men muligheten for den annen død var dypt fryktet fordi den innebar en total utslettelse. Som den første fødsel, innebar også overgangen til det hinsidige farer. Først når man var kommet til vestens enger var man i sikkerhet og hadde andel i skaperordet. Menneskearten består av mennesker, guder, akh og døde. Akh omfattet i tidligste skrifter også gudene, men ble senere brukt som betegnelse på overjordiske makter av lavere rang som lavere guder, demoner og urene ånder. De ”forklarede døde” hører også til akh, det vil si døde som har nytt godt av dødskultusens velsignelser. Det er dødsprestens ritualer som gjør den døde til en akh. Akh har ikke noe med kroppen å gjøre, den tilhører himmelen og liket tilhører jorden. (Egypterne så for øvrig for seg at mennesket hadde flere typer sjeler uten at jeg skal gå mer innpå det her.)

Egypterne så for seg himmelen på flere måter, og det varierte og noe i forskjellige tidsepoker. De kunne se himmelen for seg som en sjø som solguden Re dro over i sin dagbåt. Om natten dro han tilbake til øst gjennom dødsriket, for å bringe de døde en avglans av sitt lys og belive dem en stund med sin varme. I mange graver var det en båtmodell sånn at den døde kunne bli med på Ras reise. Etter en annen oppfatning er himmelen gudinnen Nut som stod bøyd over jorden. Nut føder Ra hver morgen, og tar ham i sin munn om kvelden. Om natten lyser stjernene på kroppen hennes, mens hun tar dem opp i seg om dagen. Hun støttes opp av luftguden Shu og Geb – jorden – løfter henne opp med armene sine. Vi ser det igjen i graver med utsmykning av stjernehimmel og hvor kistelokket representerer Nut. Her har vi og innblanet ett element fra Osirismyten; Isis la seg på den døde Osiris for å oppta i seg sønnen Horus. Etter hvert begynte egypterne selv å identifisere seg med Osiris etter døden, og det ble skrevet bønner til kistelokkets herskerinne om å bøye seg over den døde og forene seg med vedkommede.

Tiden ble sett på som noe syklisk; det vil si at hendelser gjentok seg i en periodisk lovmessighet. De tenkte seg og at i underverden ble den spolt tilbake – man ble forynglet. Men det skjedde kun med gudene og de salige. En så også for seg et motstykke til skapelsen i en total ødeleggelse, som beskrives slik av urguden i Dødebokens 175 kapittel: ”Jeg vil ødelegge alt jeg har skapt. Jorden vil atter fremstå som urosean, som uendelig hav, slik som i sin begynnelsestilstand. Jeg er det som blir tilbake… etter at jeg atter har forvandlet meg til en slange…”

Av pyramidetekstene så ser vi at forestillingen om himmelen dominerer kongenes dødsrike. Vesten blir koblet til det hinsidige, men med en ambivalent tone; der fullbyrdes jo døden og undergangen – jamfør solas syklus, mens Østen der representerte oppstandelse. Fra de litt yngre sarkofagtekstene har ”Vesten” derimot en entydig positiv vinkling. De døde var de vestlige. Vesten var et dunkelt rike, kun opplyst når solen kom forbi på natten. Hersker i dødsriket var dødsguden – den første av de vestlige, altså urmennesket. Senere blir dette endret til Osiris og han blir mer og mer tydelig enehersker over dødsriket. Men i motsetning til dødsriket i vesten var et annet dødsrike i himmelen, Duat. Navnet Duat ble senere flyttet til det nedre dødsriket. I stjernene så egypterne de dødes sjeler, som levde lykkelig i glans blant gudene. De saliges bolig så man for seg som forskjellige øyer omgitt av vannveier. Men ikke alle når fram til disse øyene, for elvene er vanskelige å komme over. Det fantes forskjellige forventninger til hvem som kunne hjelpe over, som Horus-falken eller solguden selv, men de fleste satte sin lit til fergemannen. Men han fraktet bare de rettferdige over. Osiris blir ett forbilde for dem som dør, og den døde skal gjenoppstå på samme vis som ham, i kroppslig form som han. Vi ser ett skille hvor kongene skulle reise øst, mens i privatgraver lovprises det å dra til Vesten. Dette kompliseres mer av at man i en del skrifter snakker om nordhimmelen på samme måte som Østen.

På hinsidesveien vrimler det av skrekkelige skapninger. I pyramidetekstene var det en heroisk handling å overvinne dem, selv om det alltid var kunnskap som var avgjørende. Fra det mellomste riket, og enda tydeligere i det nye rikets underverdenbøker, er det hinsidige blitt ett dødsrike med helveteskrekk, fryktelige dyredemoner, ildporter og slanger. Angsten kommer mer i forgrunn i forhold til selvsikkerheten fra tidligere tider. Etter hvert får ”Østen” mer innpass som et håp hos mer av overklassen enn kongene.

Vi har altså to hovedkompleks: Solguden Res himmelrike i Østen/Nordhimmelen, vesentlig knyttet til heliopolitansk lære, og Vestens dødsrike med Osiris og forestillinger knyttet til underverdenen. Vi har altså tilsynelatende en motsetning mellom et dødsrike i himmelen og et i jordens indre. Det er en polaritet her. Egypterne beholdt begge forestillingene, selv om tanken om underverden og Osiris etter hvert mer dominerte. En optimistisk sol- og himmelteologi hersker i eldre tid, mens sammenbruddet til det gamle riket medfører skepsis og en dystrere betraktning; fokus på det mørke Vesten. Som motstykke til himmelen vokser forestillingen om et trangt, demonfylt og mørkt Hades fram. Til og med urgudene har sine gravhauger i Osiris rike nå, og håpet for egyptere blir mer gjensynet med jorden og ba-sjelens fortsatt uhindrede liv streifende rundt på jorden – nesten som et spøkelse. Vi finner flere spor av en skepsis mot de dødes salighet.

Vi ser altså at døden for egypterne var en overgang, en vandring langs en farefullt vei. Rett etter døden er den mørke fase hvor sjelen er i en mellomtilstand hvor sjelen går gjennom forskjellige renselsesstadier på vei mot saligheten. Forskjellige skrifter beskriver dødsriket forskjellig. Amduat som regnes å være den viktigste dødsboken er delt i 12 – som nattens 12 timer, og underverden består altså av 12 områder. Her bor mange ånder, guder og døde, med en herskende gud i hver by. Om natten drar solguden fra den ene plassen til den andre, og utdeler ordre til gudene som er der. Først har vi portbygningen i den vestlige horsionten, og i 2. time kommer Re til Uernes. Videre kommer han til ”de hemmelige huler i vesten” hvor Sokaris – som er Memfis gamle dødsgud – bor. Her er det mørkt så Re kan ikke se dem som bor der, og det er ørkenlandskap med slanger. 6. time og plass har igjen vann. 7. time er farlig for der har vi uværsdragen Apofis og der er også Osiris kjøtt som regjerer! Foran regenten ligger Osiris fiender halshogget og bundet. Han kommer til forskjellige sandhauger hvor gudene Atum, Re, Khepre, Shu, Tefnut og andre ligger. Han møter altså seg selv i sine forskjellige skikkelser. Slik går det videre fram til klimaks i 12. time hvor han er blitt til skarabeen Khepres.

I dødsriket kommer man litt tilbake til verden slik den var før skapelsen; her ser vi urvannet og urmørket. Disse kaoskreftene regnet egypterne med at også omgav den ordnede verden. Det er i disse dypene at regenerering av verden og dens skaper er mulig. I det nye riket kommer det klarere fram en forening av solriket og underverden; menneskets ba kobles til solriket og kan være med i Ras båt, mens kroppens plass er i dødsriket. Den salige døde har fått et forklaret legeme og blitt akh. Mens de døde henvises til fordømmelse og straff, kan akh bli værende i den guddommelige ordnede verden, som garanterer dem en stadig livsfornyelse. Men ikke alle oppnår denne saligheten. De salige har tilbedt Re og bekjempet hans fiende slangen Apofis; de fordømte har ropt onde ting mot Ra. Når underverdensbøkene snakker om døde er det egentlig bare disse fordømte døde det er snakk om. De får ikke oppleve gjenopplivende kraft fra Ra. De lider ikke bare på grunn av avstand til gudene, men blir og aktivt straffet av demoner. Det er noe uklart hvilke forestillinger egypterne hadde videre om de fordømtes skjebne. Ett sted ser vi de kan være bundet til martyrpæler eller bundet på ryggen og er således hjelpesløst i demonenes vold. De blir halshogd og brent, og hele kroppen utslettes for å forhindre en ny forening av delene til ett hele. Målet er der ikke evig pine, men total utslettelse av gudenes fiender. Viktigheten av total utslettelse gjør at ildstraffer var en hyppig skildring. Dermed har vi også et motiv for beskrivelse av ildsjøen. Å kokes i kjeler – med ens skygge og ba er og et helvetesmotiv, noe som forplanter seg til senere tider og religioner også. Men det finnes skrifter som ser ut til at disse utslettete, ikke ble totalt tillintetgjort likevel. De befant seg i en sfære som ikke er intet, men som er en eksistensform utenfor skaperverket, en kaotisk ”ikkeverden” hvor også Apofis er.

Metamorfosetanken er et vesentlig bidrag fra den egyptiske åndelighet. Her har vi ideen om sjelens form- og hamskifte. Sjelen ønsker å gjennomgå hele formskifterekken. For å bli ett med det gode må sjelen gjennomgå forvandlinger på sine veier gjennom den hinsidige verden. En oppstigning følges av nedstigning før en høyere oppstigning. Sjelen må identifisere seg med og gå inn i de ondes makter for å bekjempe det onde innenfra.

Dødeboken er den viktigste boken for å forstå egypternes hinsidesforestillinger. Hovedmomentene i denne er dommen over de døde og deres rettferdiggjørelse og den dødes reiser i himmelen, på jorden og i underverdenen. Jorden er en sentral plass også for de døde, de føler seg knyttet til den. Den døde tenker på familie og eiendeler, og spesielt på hans ”evige bosted” – graven hvor liket er. Sjelen vandrer stadig tilbake til dette jordiske. Rett etter døden dukker sjelen opp i dødsriket, og blir blendet av lys. Den døde vil umiddelbart trekkes mot kroppen igjen, men veiledere vil geleide han med seg. Han må dra gjennom et landskap av mørke, forvirring og håpløshet med trengsler for hvert skritt. Deretter føres han fram for Osiris som bor i Aventis, vestens lyse land. Motparten er Duat i Østen som er mørk og dyster med ildsjøen og ildmarkene og underjordiske rom hvor de fordømte sjeler pines av demoner. Stående foran Osiris sier den døde de magiske ord, og det oppstår dermed en mystisk forening mellom dem. Så kommer rettergangen med de 42 dommere. Som en del av denne tok Anubis den dødes hjerte og veide det på vektene hans mot en fjær som var sannhetsgudinnen Ma’ats symbol. I nærheten sto Toth og skrev ned hendelsene. Deretter sto den døde overfor hver av de 42 gudene, og måtte til hver av dem benekte at han hadde begått noen av de 42 syndene. Om den avdøde passerte prøvelsen ble av Horus ført til Osiris, som på sin trone, ved Nephtys og Isis, ga ham innpass til livet etter døden. Men for dem som ikke passerte prøven, var straffen hard. Utenfor dommens hall lå monsteret Beby ”ødeleggeren” og ventet på å fortære dem. Alternativt måtte han være i det dystre Duat med mørke, ild og demoner.
I senere trosforestillinger ble sjelen til de avdøde ledet inn i en sal i Duat hvor de ble bedømt av Anubis og de dødes hjerter, vekten av eierens moral, ble veid opp mot en enkelt fjær som representerte Maàt – forestillingen om sannhet og orden. Om resultatet var negativt ble hjertet ødelagt av demonen Ammit (hjertespiseren) – delvis krokodille, delvis løve, og delvis flodhest, og eieren av det ødelagte hjerte måtte da forbli i Duat. Men ved frikjennelse blir han en helliggjort ånd med frihet til å være sammen med gudene som en likeverdig, vandre på jorden, i himmelen og i underverdenen, vandre i stjernene eller solskipet og han kunne omskape seg til alle slags skikkelser. Ja ifølge Heliopolisteologien er gudenes kosmos på nedadgående kurs – preget av alderssvakhet. Og de innviede mennesker skal overta byrden med å regjere verden.

Oppsummering av hinsidestenkning

En vesentlig endring i tankegangen fikk vi i det 5. dynasti hvor man fokuserte mer på den individuelle sjelen. En får en forskyvning fra den gamle verdighetstenkningen (hvor man får rang i det hinsidige ut fra rang i det jordiske liv) til en tanke om rettferdiggjørelse ut fra gjerninger. Men selv om man får en moralsk vurdering, så kan denne altså magisk tilsidesettes gjennom å si de rette ord til dommerne og til Osiris. I dette ligger en pussig dobbelthet. Videre er det veldig uklart hva som skjer med de fordømte men hovedtrekkene går mot en håpløs – og ofte brutal tilværelse i underverden eller den annen død som er en utslettelse men ikke total utslettelse. De salige blir selv guder eller gudelignende.

Djevelens advokat – et moderne skråblikk

Menneskesyn tidlig i epoken: Gradering mellom farao og andre – ens skjebme i det hinsidige avgjøres av status og verdighet.

Motsigelser: Dømmes etter handlinger, men om dødspresten gjør et rett rituale, man har veibeskrivelsene og de hellige ord så frelses man. Motstridende beskrivelser av hva som skjer etter døden.

Humanisert polyteisme: Er guder som dør og slåss virkelig guder?

Utdødd religion. Om en levende guddom(er) stod bak, hadde vel denne holdt liv i tilbedelsen av seg selv?

Ethos: Mange gode etiske refleksjoner og: Skal ta ansvar for sine medmennesker og ikke la dem sulte, ikke myrde eller gi ordre om det, ect.

Hvordan blir vi frelst?
Vi er nå kommet til det viktigste punkt i sammenligningen mellom kristendommen og religionene. Spørsmålet om vegen til frelse er et hovedpoeng i de fleste religioner. Men de svarer forskjellig. Ofte er det også flere forskjellige svar innenfor en og samme religion. Svarene kan deles i to grupper:
1) De som hevder at mennesket blir frelst ved egne anstrengelser. Mest typisk er her ur-buddhismen.
2) De som hevder at mennesket blir frelst ved Guds nåde. Mest typisk er her kristendommen, men vi finner lignende tanker også i Mahayana-buddhismen og i hinduistisk bhakti.

Det hevdes av og til at kristendommen er den eneste religion som taler om frelse ved «Guds nåde». Det er ikke riktig, for både f. eks. buddhismen og hinduismen har sekter som betoner nåden. Men hva menes med «nåde»? Her gir de forskjellige religioner forskjellig svar.
Evangeliet om Guds kjærlighet og nåde er det mest sentrale i kristendommen. Derfor er det spesielt viktig å se hvordan dette blir stående når vi sammenligner med andre nåde-religioner. Finnes det noen annen religion eller religiøs sekt som forkynner en frelsesveg som ligner på evan¬geliet?
Hvis vi ser på buddhismen og hinduismen i sin helhet, blir nok hovedinntrykket at disse ikke er nådereligioner. Buddha viste menneskene hvordan de skulle gå vegen til frelse uten hjelp av noen Gud. Zen-buddhistene i dagens Japan hevder at mennesket kun kan frelses ved egne anstrengelser og nitid konsentrasjon. Hinduene betoner viktigheten av å sitte intenst konsentrert | yoga og meditasjon for å nå fram til den dypere kunnskap som er ensbetydende med frelsen. Særlig tydelig er dette i de rent panteistiske fetninger. Det er jo også ganske naturlig. Når Gud forsvinner som en selvstendig personlighet, kan man ikke snakke om Guds nåde. Når «Gud» blir et passivt prinsipp, må mennesket selv sørge for sin frelse.
Når vi skal forsøke å finne ut om det finnes noen paralleller til det bibelske evangelium om Guds nåde, er det derfor lite interessant å se på religionene i sin helhet. Vi må heller undersøke om det finnes enkelte retninger som betoner Guds nåde spesielt sterkt. Vi må med andre ord finne fram til de religiøse sekter i andre religio¬ner som står nærmest evangeliet. Først da kan vi svare på spørsmålet om det finnes paralleller til Bibelens budskap.
a) Bhakti
I den eldre hinduisme (før bhakti) ble det lagt stor vekt på gjerningenes veg til frelsen (karma-marga). For alle gjerninger bærer følger i seg (karma), både for dette liv og for det neste. Hvordan du lever i dette liv, avgjør hvordan du blir i neste liv. For å bli frelst måtte mennesket bli befriet fra dårlig karma. Forskjellige retninger i dagens hinduisme har hvert sitt syn på hvordan man best når denne befrielse. Noen betoner kunnskapen (jnana) om Gud (verden og seg selv), andre betoner kjærligheten til Gud. Det er dette siste som kalles bhakti (bhakti-marga — kjærlighetens veg).
Det første bhakti-skrift er Bhagavadgita. Det¬te danner grunnlaget for all den senere bhakti-fromhet. Vi vil derfor se litt på hva Bhaga¬vadgita lærer om vegen til frelse, for vi ser på de enkelte bhakti-sekter.
1) Bhagavadgitas frelsesveg. I kp. IV så tok vi for oss Bhagavadgitas syn på Gud. Gud er spontan aktivitet, men han hand¬ler uten å begjære noe med handlingen. Dette er et forbilde for menneskene. Når menneskene handler, må det ikke forsøke å oppnå noe med det som gjøres. Da binder handlingen ikke noe karma, og mennesket blir frelst fra sjelevandringene. Frelsesbudskapet er altså: Se bort fra handlingenes resultat, så slipper du handlingenes konsekvens (sjelevandringen). I Bhagavadgita 4, 14 ff. sier Krishna:
«Handlinger besmitter meg ikke, jeg føler intet begjær etter handlingenes resultat, den som forstår meg slik, han bindes ikke, selv om han handler. Den som kan se ikke-handling i handling og handling i ikke-handling, han er vis blant menneskene. Den som har gitt opp enhver tilknytning til sine handlingers re¬sultat, han utfører ingen handling, selv om han gir seg til å handle».
Tidligere hinduisme mente at all handling bandt menneskene til sjelevandringen. Menneskets eneste håp var å tilintetgjøre dette ved renselsesoffer eller ved fullstendig passivitet. Bhagavadgita forkynner at dette ikke er nødvendig. Man skal gjøre sine plikter, men man må ikke forsøke å oppnå noe med handlingene. Alle handlinger har sitt mål i seg selv. Vegen til frelse går altså ikke gjennom gjerninger.
Et menneske som vil oppnå noe med det det gjør, viser at det er bundet til den ytre verden. Du må se gjennom dette ytre og fram til guddommens egentlige vesen. Og så må du gi deg helt hen i kjærlighet til ham. Kjærlighet til Krishna (bhakti) er det eneste verdige motiv i alt en gjør og tenker, for han er det eneste som er verd å elske. Krishna gir hjelp til denne kjærlighet, ved sin nåde. «Du er meg overmåte kjær», sier han til Arjuna, «derfor forkynner jeg hva som er gagnlig for deg. Oppgi alle de hellige handlinger, og ta din tilflukt til meg alene! Jeg vil frelse deg fra alle onder, sørg ikke!» (Bhg. 18, 64—66). Vi ser at frelsen ikke skjer ved gjerninger, men ved tro på guddommen.
Dette utelukker imidlertid ikke at mennesket også har andel i frelsesprosessen. Bhagavadgitas frelsesveg kombinerer guddommelig nåde og menneskelige anstrengelser. Det kommer fram i dens lære om yoga. Hele den 6. sang handler om dette.
Utgangspunktet er at det er to slags virkelighet, en uegentlig og en egentlig. Alt springer ut av Gud, men ikke alt eksisterer i sin renhet. (Sammenlign med det som tidligere er sagt om Guds Maya). Dette gjelder både for gud og menneske. Gud omgir seg selv med et ytre blendverk (Bhg. 7) som man må se igjennom for virkelig å se ham. På samme måte har mennesket et lavere og et høyere jeg. Det gjelder å få klart øye på «det høyere jeg» (fordi da får man samtidig øye på guddommens høyere jeg). Vegen til dette går gjennom yoga-anspennelse. Bhagavadgita frembyr en teknikk for å nå dette mil:
«Yogien skal uavbrutt anspenne sitt jeg, idet han oppholder seg alene på et ukjent sted. På et rent sted skal han innrette seg et sikkert sete, hverken for høyt eller for lavt, og dekket med et klede, et antilopeskinn og kutscagress. på det sete skal han sette seg og anspenne seg i yoga til renselse av sitt jeg, idet han samler sin tanke på ett punkt og holder både tankens og sansenes virksomhet i tømme. Legeme, hode og hals skal han urokkelig holde i ro og i samme retning. Blikket skal han vende mot spissen av sin nese uten i se til siden. Når yogien slik uavbrutt anspenner sitt jeg og holder tanken i tømme, så vinner han den fred som munner ut i nirvana, og som beror på meg. Når tanken holdes i tømme, og kun beror i ham selv, når han er fri for begjær, så sies han å være en virkelig yogi. I hans evne er det ingen forskjell på jordklumper, stein, eller gull. Som et lys som er beskyttet mot vind ikke blafrer — det bilde passer på den yogi som holder sin tanke i tomme og anspenner seg i yoga». (fra Bhg. 6).
Det gjelder altså å stoppe alle «naturlige» sjelsfunksjoner som begjær og tankevirksomhet. Rettere sagt: Man skal snu disse funksjoner slik at de går inn i seg selv i stedet for ut. Da vil man til slutt se sitt eget jeg avspeilet i dets renhet, ett med guddommen. Liksom man ikke ser en lysflamme skikkelig for all vind har stilnet, ser man ikke sitt egentlige jeg (og den egentlige gud) for alle ytre strømninger av tanker og begjær er stilnet helt.
Men det er ikke en hvilken som helst form for yoga Bhagavadgita forkynner, men det er bhakti-yoga. Den ytre teknikk må forenes med kjærligheten til Gud. «Av alle yogier anser jeg den for den ypperste yogi, som med sitt indre jeg rettet på meg, elsker meg med den rette tro» (Bhg. 6, 47).

2) «Apeskolen» og «katteskolen». Vi si at det var to tendenser i Bhagavadgita. på den ene side var frelsen avhengig av Guds nåde, på den andre side er menneskenes anstrengelser nødvendig. Flere store tenkere klarte å forene disse to tendenser i ett system. Mest kjent er Ramanuja (d. 1137). Han grunnla den første egentlige «sekt» i hinduismen. Men etter Ramanujas død klarte man ikke å holde de to tendenser i frelsessynet sammen lenger. Og sekten ble splittet i to. Splittelsen kan ligne noe på kirkens splittelse i katolisisme og protestantisme. Den ene hevder frelse ved at Guds nåde og menneskets gjerninger samarbeider, den andre hevder frelse ved nåden alene, uten gjerninger. Vi skal likevel se at det blir en vesensforskjell mellom evangelisk kristendom og den hinduistiske nådereligion.
Spørsmalet er om forholdet mellom bhakti og Vishnus nåde. Begge hindusektene betoner den guddommelige nåde, men spørsmalet er om nåden virker sammen med menneskets bhakti-anstrengelser. «Apeskolen» svarer ja, «katteskolen» svarer nei.
Apeskolen kalles slik fordi den bruker bildet av apekattungene som klamrer seg fast på mora når de bæres. Mora og ungen samarbei¬der. På samme måte må mennesket og Vishnu samarbeide i frelsesprosessen. Vishnus nåde opphever ikke menneskets ansvar, men fordrer dets medvirkning. Mennesket må selv søke å oppnå frelsen ved bhakti-marga. Nådevegen er bare en nødløsning for den som ikke klarer frelsen på annen måte. Men det er den aktive bhakti-marga som mest tilsvarer den menneskelige natur. Katteskolen bruker bildet av hvordan katten bærer sine unger. Den griper dem i nakkeskinnet og bærer dem vekk uten at ungene trenger å klamre seg fast til mora. Slik er det også med frelsen. Overbevist om sin egen hjelpeløshet må sjelen bare overgi seg til Gud og passivt avvente frelsen. Denne frelsesveg er den eneste naturlige da mennesket er fullstendig avhengig av Vishnu og ikke har noen egen vilje. Guds nåde er enevirkende i frelsen. Dermed er alle andre frelsesveier gjort overflødige. All urenhet blir renset vekk. De eneste utilgivelige syner er uoppriktighet og grusomhet. Forøvrig er nådevegen åpen for alle.44 Men nådebegrepet er avgrenset til selve frelsesprosessen. Nåden synes ikke å være frelsens første årsak. Den ligger i menneskets kjærlighet til guddommen. Den troendes kjærlighet til Vishnu vekker Vishnus kjærlighet til mennesket. Mennesket kommer til Vishnu med sin kjærlighet og da møter det en som er så barmhjertig, som har slik en overveldende kjærlighet at han til og med anser menneskenes feil og forgåelser som tiltalende, liksom ei ku uforbeholdent slikker sin nyfødte kalv.
Dette siste punkt er viktig. Det viser klart forskjellen til evangelisk kristendom. Når Bibelens Gud frelser, så skjer det ikke ved at han ser igjennom fingrene med synden, eller ved at synden blir tiltalende i hans øyne. Tvert imot. Gud synes synden er motbydelig samtidig som han frelser synderen! Gud dømmer samtidig som han frelser, rettere sagt: Gud frelser på tross av at han dømmer. For Gud er hellig rettferdighet samtidig som han er hellig kjærlighet. Det er dette som er korsets budskap: Gud må dømme synden, men han elsker syndere og søker å frelse dem. Bibelens budskap om Guds kjærlighet blir derfor mer radikalt.
Vi ser og en annen forskjell. Katteskolen taler om guddommens nåde hovedsakelig i forbindelse med selve den prosessen når mennesket blir frelst. Bibelen forkynner et budskap om at Gud er den første initiativtager til all frelse. Gud har i sin kjærlighet grepet inn i verden med frelseshandlinger (først for Israel, så for hele verden i Jesus Kristus og hans verk). Menneskets kjærlighet til Gud er kun et svar på Guds kjærlighet. Gud er den første årsak til all frelse, som det står i 1 Joh. 4:
«Ved dette er Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss at Gud har sendt sin Sønn til verden, for at vi skal leve med ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Vi elsker fordi han elsket oss først.»
Både bhakti og kristendommen sier at frelsen skjer ved «Guds nåde». Men selve nådebegrepet er helt forskjellig i de to religioner. Guds nåde i Bibelen har mere preg av et aktivt målbevisst initiativ fra Guds side. Og den er mer radikal. For når Bibelens Gud frelser, skjer det samtidig med at han reagerer med avsky på synden. Man forstår først Guds kjærlighet og nåde etter at man har forstått Guds hellige rettferdighet.
3) Tukaram.
Denne indiske religiøse tenker fra 1600-tallet vil vi ta med for å vise hvor inderlig den ekte bhakti-fromheten kan bli. Tukaram anses å representere bhakti i dens reneste form. Hundretusenvis av indere drar hvert år på valfart til hans ære.
Det brennende spørsmål for Tukaram er hvordan han skal bli frelst. Han føler at det er noe som stenger mellom ham og frelsen og han kjemper for å komme over dette stengsel. I motsetning til de fleste hinduer har Tukaram syndserkjennelse. Det er synden som skiller ham fra frelsen. Tukaram er gjennompreget av et bren¬nende ønske etter å være sammen med Gud, hans største sorg og ulykke er å være atskilt fra ham. For kun hos Gud er frelsen. Men problemet er hans egen synd45 som står som et uoverstigelig fjell mellom ham og guddommen:
«Den Uendelige er bakom, og mellom ham og meg er det høye fjell av begjær og vrede. Jeg er ikke i stand til å komme over dem, heller ikke finner jeg noen veg. Jeg ser mine feil, men jeg kan ikke kontrollere mitt sinn. Jeg er sansenes slave».
Men av og til skimter Tukaram en mulighet for frelse: Ved ydmyk og fullstendig overgivelse til Gud, ved kjærlighet til ham kan kanskje hjertet bli rent, men stadig kastes han mellom tvil og tro:
«Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne bli renset av min synd, derfor har jeg grepet tak i dine føtter. Hvis du foretar deg noe, hva er da umulig? Du har frelst mange ydmyke, mange skyldige, mange syndige mennesker. Hvilken bønn skal jeg be? Inntil nå følte jeg at min tjeneste ble akseptert av deg. Men nå er det ingenting annet enn strid tilbake hos meg. Jeg ser ingen tegn på å kunne bli forvisset av han som står foran meg.. Selv om jeg gjør meg ren av seremonier, henger det fortsatt urenhet ved meg. Det jeg ønsker er å bli ren av hjertet».
Det brennende spørsmal for Tukaram er hvor¬dan denne renhet kan bli virkelighet. Tukaram har full tiltro til at guddommen er i stand til å oppfylle sitt barns ønske. Bhakti er den eneste veg — den fullkomne kjærlighet og hengivelse til guddommen. All vekt ligger på hjertets forandring. Men likevel blir det stående et problem: «Hvis jeg er Guds barn, og virkelig er aksep¬tert av ham, hvordan skal jeg på vite det? Hvordan skal jeg sikkert på vite at mitt hjerte er renere, at mitt sinn ikke er besmittet av vrede? For hvis det ikke er kjærlighet i mitt hjerte, hvordan kan da mitt hjerte være forandret? Heldige er virkelig de hvis hjerte hviler i tilgivelsen».
Vegen til frelse går gjennom den fullstendige overgivelse til guddommen, slik at du blir så avhengig av og knyttet til ham at du ikke ønsker noe annet enn å høre hans stemme. Det menneske som kommer i denne kjærlighetsenhet med guddommen, vil nå frelsen, hevder Tukaram.
Vi ser at det på mange måter bare er et steg igjen til full likhet med Bibelens frelsesveg. Men dette steg mangler. Og det er et avgjørende steg. Det skyldes at Tukaram har et helt annet gudsbegrep. Gud er ett med altet, også med ham selv. Derfor er «gud» dypest sett ikke noe annet enn Tukarams egen bhakti-hengivelse. Et sted sier Tukaram til guddommen: «Det er vår tro som gjør deg til Gud». Det kan derfor ikke bli tale om frelse som et radikalt inngrep utenfra slik Bibelen forkynner om Guds frelse. Slik sett minner denne religion mer om moderne eksistensialisme46 enn bibelsk kristendom.
Tukarams religion er et typisk eksempel på en religion der frelsen skjer ved tro. Men det er betonet på en slik måte at det blir troen i seg selv som frelser. Bibelen hevder derimot at det ikke er troen selv som frelser, men han vi tror på. Og det er noe ganske annet. Hos Tukaram (og i all bhakti-fromhet) er troen og frelseren egentlig det samme, for guddommen og den troende er dypest sett den samme. «Det er vår tro som gjør deg til Gud». Når Bibelen taler om frelse, er det alltid snakk om at Gud griper inn utenfra. Menneskets kjærlighet og tro er kun en følge av Guds inngrep. Frelseren forveksles aldri med de troendes følelse av renhet og kjærlighet. Nei, han er en Frelser på tross av menneskets urenhet og manglende evne til sann kjærlighet. «Gud viser sin kjærlighet til oss derved at Kristus døde for oss mens vi enda var syndere». (Rom. 5, 8).

b) Amidbuddhismen («Det rene lands skole»)
Også innenfor buddhismen finnes det visse nådesekter. Disse har fjernet seg mye fra urbuddhismen, men har stor tilslutning. Amidbuddhismen teller i dag ca. 20 mill, tilhengere i Japan. For kommunistrevolusjonen i Kina tilhørte mesteparten av buddhistene der denne retning.
Den opprinnelige buddhisme fikk et aristokratisk overklassepreg; frelsen var kun oppnåelig for munkene som ofret all sin energi på å følge Buddhas frelsesmetode.
Det fortelles om Honen Shonin (som brakte amidismen til Japan på 1100-tallet) at han ble grepet av medlidenhet med de vanlige lege mennesker som ikke hadde sjansen til å nå frelsen ved egen kraft, ji-riki. Med profetisk glød forkynte han så en annen frelsesveg: ta-riki, «en annens kraft». Redningen er å ta tilflukt til guden Amida. Han var opprinnelig en from munk. Gjennom sin fromhet og meditasjon ervervet han seg store fortjenester og ble en Budd¬ha som var i ferd med å nå inn i nirvana. Men han stoppet opp like før, og utsatte sin frelse. Han avga et løfte om at han ikke ville gå helt inn før han hadde hjulpet andre til frel¬sen. Han oppholder seg nå i ”det vestlige paradiset” og derfra kaller han menneskene til seg. De som påkaller Amidas navn, får nå gratis frelse; de som mangler egne fortjenester, får del i Amidas fortjenester. Egne anstrengelser (og egen svakhet) har ingen betydning for frelsen. Det eneste det kommer an på, er å ta sin fulle tilflukt til Amida. Man må stadig gjenta «Namu Amida Butsu» — jeg tar min tilflukt til Amida. Og det må skje «med et oppriktig hjerte, et ekte troende hjerte og et lengtende hjerte». Da vil Amida komme og møte oss når vi dør og sørge for en lykkelig gjenfødelse i «det vestlige paradis». For å oppnå frelsen er det viktig å gjenta denne bekjennelse så ofte som mulig.
Honens disippel, Shinran, forkynte en enda klarere nådereligion. Dersom man bekjenner «Namu Amida Butsu» en gang, er man viss på frelsen, bare det skjer i helt oppriktig tro. (Kravet til denne trosekthet var så høyt at det ikke var lett å nå den). Alle mennesker bærer i seg muligheten til å bli frelst, også de onde, ja, spesielt disse. Honen så at også de onde mennes¬ker vil bli mottatt i Det rene land, og i enda høyere grad de gode. Shinran er mer radikal: De onde mennesker har forrett til frelsen.
Shinran hadde selv en dyp syndserkjennelse, og han følte at han hadde ingen sjanse til frelse ved egen kraft. Hans eneste sjanse la i full overgivelse til Amidas nåde.
Denne nåderetning er levende i dagens Japan («shin-buddhismen»). I 1973 feiret man 800-ars minnet for Shinrans fødsel med pomp og prakt. Hundretusener strømmet til templene til sang, musikk, oratorier og foredrag — et fullsatt pro¬gram over flere uker. Endel ekte buddhister protesterte mot denne prakt. For Shinran var en folkets mann — ydmyk i erkjennelsen av egen uverdighet. Moderne shin-buddhister deler denne uverdighetsfølelse. De siterer ofte Paulus: «jeg vet at i meg, det er mitt kjød bor det intet godt. . .». I et av deres egne læreskrift (Tanni-sho) heter det: «Vi tror at alminnelige mennes¬ker som oss uten særlige evner og uten noen lærdom blir frelst ved troen. Selv om det er foraktelig for høyt begavede mennesker, er dette for oss den høyeste lære.»
Vi ser en del likhetspunkter med kristendommen. Frelsen skjer ved guddommelig nåde, ved troen alene uten menneskelige fortjenester. Men vi ser og en del forskjeller. Amidismen regner ikke med konkrete frelseshandlinger i historien. Amida sees ikke som noen historisk person.
Alle tenkende buddhister vil uten tvil si at Amida-skikkelsen er en myte. Men nettopp som myte har den sin verdi, hevder de. Den uttrykker erkjennelsen om at mennesket bærer i seg mulig¬heten til å bli en opplyst Buddha. Det er ikke Amidaskikkelsen i seg selv som er det viktigste, men Amida-ideen.
Amida er en i rekken av utallige frelserskikkelser og guder. Amida-buddhismen har overhodet ikke noe klart gudsbegrep (det gjelder buddhismen overhode). Hovedvekten ligger på frelsesmetoden. Og det blir da i praksis slik at selve troen får veldig vekt, slik at det kan grense mot prestasjon (og av og til magi). Det legges stor vekt på. den rette uttale og det rette sinnelag ved påkallelsen av Amida. Amidismen kjenner ikke tanken om et radikalt frelsesinngrep i historien slik som i kristendommen.
Frelsens bakgrunn er forskjellig. I amidismen (som i annen buddhisme) er det uvitenheten om lidelsen og livstørsten som er frelseshindrende. I kristendommen er det menneskets opprør mot Gud som er problemet. Amidismen kjenner ingen motsetning mellom det guddommelige og det menneskelige. Shinran hadde dyp syndserkjen nelse, men vi hører aldri at han bekjenner sin synd for en gud, heller ikke hører vi om noen forlatelse for synder. Fortaptheten og lidelsen er et rent menneskelig problem. I kristendommen er problemet at mennesket står under Guds vrede når det synder. Sentrum i evangeliet blir derfor uforståelig for en buddhist: At Gud gjenoppretter samfunn med dem som har gjort opprør mot ham. Det blir uforståelig hvorfor Jesus måtte lide og dø for menneskenes synd. Nådebegrepet har forskjellig betydning i de to religioner. Det kristne nådebegrep får et mer radikalt og ufortjent preg fordi Gud frelser syndige mennesker samtidig som han dømmer menneskenes synd. Og denne frelse kostet Gud hans egen Sønn! En buddhist vil ikke forstå en slik tankegang, fordi han ikke kjenner Bibelens tale om Guds hellige rettferdighet.
Det viser at trass i en del likhetspunkter har de to religioner helt forskjellig karakter når det kommer til stykket.

c) Islam
Hva svarer Koranen på. spørsmalet om hvordan mennesket blir frelst? Svaret er ganske enkelt: ved Allah og Allah alene. Han skal avgjøre dommen på den siste dag, helt suverent. Han kan frelse alle, han kan forkaste alle. Det er Allans sak alene. Men mennesket kan håpe at Allah vil være barmhjertig mot dem. For han er den mest barmhjertige. Allah kaller menneskene til paradiset. Og han åpenbarte Koranen for å vise menneskene vegen dit. Derfor må mennesket begynne på denne veg om det ønsker å bli frelst: Underkaste seg Allah, være god mot sin neste, be, gi almisse og faste. Men ingen kan vite om han vil slippe igjennom på dommedag, for Allah er suveren og han har forutbestemt hvem som vil gå fortapt og hvem som vil bli frelst.
Jeg stilte en muslim (se note 39) følgende spørsmål:
— Kan en muslim være trygg på frelsen?
— Muslimen kan spørre sitt eget hjerte og vite om han er på den rette veg eller ikke. Og
han merker om han gjør framgang på denne veg.
— Men betyr dette at han er trygg på frelsen?
— Troen betyr trygghet. De troendes fellesskap garanterer trygghet.
— Gjelder denne trygghet også. for den evige frelse?
— Nei, det gjelder kun for dette liv og ikke for det neste, på grunn av Allah og den siste dag. Det som skal skje på den dag er skjult. Man vet ikke utfallet for den enkelte, men bare at det skal dømmes mellom rettferdige og urettferdige, en dom på grunnlag av Allah alene. En må i dette liv håpe det beste og vente det beste, men man kan ikke være sikker, for det er Allans sak alene. Dette gjelder også Muhammed selv.
Forskjellen til Bibelens budskap er klar. Evangeliet er et tilbud om å komme inn i Guds rike her og nå, for siden å bli i dette rike i all evighet. «Omvend dere, for Guds rike er kommet nær», ropte Jesus ut. Det rike som evigheten skal feires i og det rike som allerede er kommet til jord, er det samme. Det er bare den forskjell at dette rike enda bare er realisert delvis. En gang skal det opprettes i sin fulle herlighet. Men allerede nå kan man komme inn i det! Bibelen tilbyr derfor menneskene å tre inn i frelsen med en gang. Den som tror på Jesus, har livet. Han kommer ikke for dommen (Joh. 3, 18), dvs. han er garantert å slippe gjennom i dommen, dersom han blir i troen på ham som sonet all verdens synd. Gud er trofast, han svikter ikke sitt paktsløfte: «Den som tror på Sønnen har evig liv». Den eneste maten et menneske kan komme ut av Guds rike på, er at det selv river seg løs fra det i utroskap mot Gud. Og selv da kan det hende det får en ny sjanse for «om vi er troløse så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv». Om et menneske faller utenfor Guds Rike og blir utenfor i all evighet, så skyldes det at han ble hengende fast ved sin utroskap. Gud på sin side er trofast. Hans paktsløfte står ubrytelig fast. Islam forkaster tanken om frelsesuvisshet. Ingen har rett til å si om seg selv at de er Guds barn.
Forskjellen mellom de to religioner skyldes at de har to helt forskjellige gudsbegrep. Allans opphøyde suverenitet forbyr ham å stige ned til menneskene og gjøre seg tilgjengelig på en slik måte som Bibelen forkynner. Jesus brakte Gud ned på jorda. Han brakte Guds rike nær til menneskene slik at de kan komme inn i det av nåde.
Muslimene tror ikke på noen arvesynd. Og de mener at Jesu soningsdød var unødvendig. Hvert menneske må selv bære ansvaret for de synder det gjør, og kun håpe på Allans forlatelse på den siste dag. Bibelen forkynner at Gud har grepet radikalt inn for å fjerne menneskenes syndeskyld, slik at de her og nå kan være viss på sine synders forlatelse. Den som tror på Jesus og hans verk, har Guds løfte på dette. Vi ser altså forskjellen mellom islam og evangeliet:
Islam tilbyr en veg som menneskene skal begynne på og som leder til Paradiset om Allah vil.
Bibelens evangelium tilbyr menneskene straks å tre inn i Guds rike, fordi Jesu frelsesverk har tatt vekk alle hindringer, og gir visshet om evig frelse for dem som tror. Grunnlaget for frelsen er allerede lagt! Innbydelsen om å komme inn sendes ut til alle. Den som tar imot denne innbydelsen flyttes konkret over fra fortaptheten til Guds rike.
«Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning. Det gamle er forgangent, se, alt er blitt nytt! . . . Fordi Gud i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen . . . som om Gud selv formante ved oss, vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud». (2 Kor. 5).

Kort sammenfatning av evangeliets særstilling i synet på Gud og frelsen

Følgende trekk er enestående for Bibelens evangelium:
1) Det onde er ikke en del av Gud, for Gud er kjærlighet.
Allah og Krishna kan være uberegnelige, alt som skjer forklares direkte utfra dem, både godt og ondt. Bibelen forkynner at Guds vrede ikke har sin årsak i ham selv, men i at menneskene synder mot hans vilje (som er god!). Alt Gud gjør har et godt siktemål. (Også hans vrede har til hensikt å rense vekk synden). Det er ikke så tydelig i noen av de andre verdensreligioner at det onde er atskilt fra Gud. Det onde har ikke sin opprinnelige årsak i Gud. Gud er det ondes og den ondes fiende, og skal en gang knuse både ham og hans gjerninger. Gud elsker dem som er i det ondes vold, og vil befri dem, til tross for at de selv har ansvar for sin tilstand. Dette viser Guds kjærlighet. Den rokkes ikke selv om mennesket synder mot ham. Guds vrede begrun nes alltid utenfor Gud (nemlig i menneskets synd), Guds kjærlighet begrunnes alltid i Gud selv. Det viser at kjærligheten er det dypeste i Gud. Også de fremmede religioner kjenner tanken om at Gud har kjærlighet. Bibelens evangelium er det eneste som forkynner at Gud er kjærlighet.
2) Gud frelser på tross av at han dømmer synden.
Han ønsker å frelse dem som har gjort opprør mot ham. Det finnes ingen religion som betoner menneskets syndighet — og Guds reaksjon på dette — så sterkt som Bibelen. Men til tross for at Gud reagerer mot synden, Søker han å frelse synderen. Derfor koster frelsen Gud kamp. Denne kamp når sitt klimaks når han selv betaler for menneskenes synd ved å la sin Sønn lide den stedfortredende straff på. Golgata. Så sterk er Guds kjærlighet.
3) Frelsen skjer på historiens skueplass.
Guds kjærlighet er ikke bare hans vesen. Gud har grepet inn i menneskeverdenen i samsvar med denne sin kjærlighet. Kjærlighet er handling. Når Bibelen forkynner frelse, henviser den der¬for til historiske tildragelser som frelsen bygger på. (Guds fødsel som menneske i Betlehem.47 Golgatadramaet. Oppstandelsen). Evangeliet er ikke et frelsessystem, men et budskap om at grunnlaget for frelsen allerede er en historisk realitet.
4) Guds frelseshandlinger er en målbevisst plan.
Gud har en brennende iver etter å frelse. Selv om menneskene legger kjepper i hjulene for Guds forsett, gir han dem ikke opp, men søker nye veier for å nå dem. Hele Bibelen, fra 1 Mosebok til Åpenbaringen, er et budskap om Guds målbevisste strategi for å frelse dem som var falt fra ham. Frelsestilbudet skal nå ut til hele verden.
5) Gud inngår pakt for å sikre frelsen.
Jesu død og oppstandelse danner grunnlaget for den nye pakt. Og Gud har i denne pakt bundet seg selv ved sitt paktsløfte: Den som tror på Je¬sus og hans verk, har frelsen både nå og i evighet. Denne løfte er absolutt urokkelig fra Guds side.
6) å bli frelst er å forandre tilstand.
Når et menneske tar Guds paktsløfte alvorlig og tror på Jesus, flyttes det konkret fra en tilstand av fortapthet over til medlemskap i Guds rike. Det har da allerede del i den evige frelse her og nå, for Guds rike er det evige frelsesrike. Frelsen er ikke primært en følelsesforandring, eller en opplevelse av fred og meningsfullhet. Frelsen er en konkret overflytning, uavhengig av følelser av eksistensiell ro eller uro. Frel¬se og følelse er to forskjellige ting, selv om det andre ofte er en følge av det første. Det eneste det kommer an på er Guds paktsløfte som står ubrytelig fast. Bibelens budskap er en innbydelse til alle om å tre inn i denne pakt ufortjent.

Utgangpsunktet for artikkelen er en digitalisering av boka “Krishna, Buddha, Allah eller Krstus” og mye stoff er hentet fra side 86-114.

Sammenligning med hinduistisk bhakti
At det er en vesensforskjell mellom hinduistisk og kristen gudstro har vi sett i avsnittet om «to slag religion». Hinduismen er for det meste panteistisk, mens kristendommen er monoteistisk. Men vi nevnte også at det er visse monoteistiske retninger innenfor hinduismen. Og det er særlig de som bruker Krishna som gudsnavn. Det synes merkelig at den hinduistiske panteisme kan blandes med monoteisme. Det er to helt forskjellige slags religion. Panteismen sier at Gud er identisk med verdensaltet, monoteismen sier at Gud er noe annet enn verdensaltet. I bhakti forenes begge disse syn, slik at Gud både er ett med verden og «over» verden på en gang. Man kan si verden er en «del» av Gud, men ikke hele Gud. For oss synes dette som motsetninger, men ikke for hinduen, for han mener at alle motsetninger oppheves i Gud.

Før vi sammenligner med kristendommen, må vi se litt nærmere på det krishnaittiske gudsbegrep. I tur og orden vil vi ta for oss a) «Bhagavadgita, som gjerne kalles «hinduismens Nye Testamente», b) Krishna-myten, som handler om guddommens nedstigning i verden, c) Vallabba, som var en stor krishnaittisk tenker og religionsstifter.

a) Bbagavadgita
Dette hellige skrift, omtrent på størrelse med Johannes-evangeliet, stammer fra ca. 100 år for Kristi fødsel. Hinduene ser på det som det viktigste av sine skrifter. Her finner de den mest tydelige gudsåpenbaring. Gandhi fant ofte trøst i dette skrift og utallige med ham. Bhagavadgita er oversatt til de fleste sprak. Det finnes også en god oversettelse på dansk: P. Tuxen: Bhagavadgita (Gyldendals Ugleboker) i billigbokutgave. Ved å lese denne oversettelsen med Tuxens innledning, får man et godt innblikk i hinduismen. Boken er hermed anbefalt.

Vi skal nå se på hva Bhagavadgita forkynner om guddommen. Han som er ett med verden, er samtidig levende og personlig hevet over ver¬den og griper inn i den. Guddommens natur er aktivitet. Han har skapt verden og han hand¬ler med menneskene (både til frelse og ødeleggelse). Han handler uten å begjære noe med handlingen, kun utfra sin spontane natur. Handlingen har sitt mål i seg selv (Bhg. 4, 14). Guddom¬men handler fordi han dermed kommer i et kjærlighetsforhold til menneskene. Gud elsker mennesket28 og han ønsker at mennesket skal elske ham. Dette kalles bhakti. Mennesket skal gi seg selv helt over til Krishna og elske ham intenst. Det er snakk om en sterk følelsesmessig binding og hengivelse til det eneste som virkelig er verd å elske, nemlig Krishna. Det blir et personlig kjærlighetsforhold mellom guddommen og mennesket, et «jeg—du»-forhold. Vi ser altså at Bhagavadgita forkynner en gud som elsker menneskene og har medlidenhet med dem, og som griper inn av og til for å frelse dem. Men guddommen kan også gripe inn som den store ødeleggeren. Det ser vi av den 11. sang der Krishna åpenbarer seg for Arjuna (utt.: Ardsjuna). Lenge har Krishna talt til Arjuna og skildret sin guddommelige storhet. Da ber Arjuna om å på se ham.

Arjuna sa: «Slik som du, Herre har skildret deg selv, slik ønsker jeg å se din guddommelige skikkelse, du høyeste Ånd!» Herren sa: «Se i dag her i mitt legeme hele Verden. Men du vil ikke kunne se meg med dette ditt eget øye. Jeg gir deg et guddommelig øye». Arjuna sa: «Jeg ser ingen ende, ingen midte og ingen begynnelse på deg, med tallrike armer, med måne og sol som øyne, med en munn av flammende ild. Du varmer hele verden med din glød. Ved synet av din veldige skik¬kelse, Krishna, med mange munner og øyne, med mange armer, lar og føtter, med mange fryktelige tenner, skjelver verdenene og jeg også. Når jeg ser deg, ragende opp til himmelen, strålende i mange farger, med åpent gap, med store strålende øyne, så skjelver mitt indre, og jeg finner hverken styrke eller ro. Og jeg finner ingen redning. Vær nådig, du gudenes Herre og verdens tilflukt! Og alle konger sammen med de ypperste av våre krigere styrter hastig inn i dine skrekk-innjagende munner med de fryktelige tenner, noen sees hengende med knuste hoder i mellomrommene mellom dine tenner. Liksom møllene i største hast styrter seg i den flammende ild til eget forderv, akkurat på samme måte styrter disse menneskeverdenens helter i dine munner til eget forderv. Du slikker med flammende munner alle menneskene rundt om idet du sluker dem. Forkynn meg hvem du er i denne fryktelige skikkelse! Priset være du, den ypperste av Guder, vær nådig! Jeg ønsker å erkjenne ditt opprinnelige jeg, for jeg forstår ikke, hva det er du gjør». Herren sa: «Jeg er Tiden, som, når den modnes, fremkaller menneskenes undergang. Jeg er kommet for å rive disse mennesker (som Arjuna står oppstilt mot i slagordenen) bort». Da Arjuna hadde hørt disse ord av Krishna, bøyde han seg skjelvende med handflatene mot hverandre og stammende og full av frykt så han til Krishna:

«Du er den første Gud, den eldgamle Ånd, du er denne verdens hellige grunnvoll. Av deg er hele verden spunnet ut, du mangeformede. Pris! tusen ganger pris være deg, og atter og atter priset, priset være deg! Pris være deg fra øst og fra vest. Pris være deg fra alle sider, du som er alt! Du gjennomtrenger alt, derfor er du alt. Derfor bøyer jeg meg og kaster meg i støvet og ber deg, Herre, om nåde. Du må bære over med meg, du Gud (alle de ganger jeg ikke viste deg den ære du fortjener), som en far med sin sønn, som en venn med sin venn, som elskeren med sin elskede». Herren sa:
«Av nåde har jeg i kraft av min yoga vist deg denne min høyeste form, som ingen andre enn du noensinne har sett!» Da Krishna hadde talt slik til Arjuna, viste han ham atter sin skikkelse (slik den var før), og han beroliget Arjuna, idet han atter antok et vennlig ytre. Og så sier han: «Ved kjærlighet til meg alene kan man i sannhet erkjenne meg og på se meg i den skikkelse, og komme til meg, Arjuna!» Vi kjenner igjen mye av det vi har sagt om Guds hellighet tidligere. Gud er den herlige og den forferdelige. Mennesket føler seg knust og urent i møte med ham. Det blir allikevel en vesensforskjell fra Bibelens tale om Guds hellighet. I Bibelen er Guds hellige vrede alltid en straff for synd. Den utløsende årsak ligger ikke hos Gud, men hos mennesket. For Gud ønsker å skåne mennesket fra det onde. I Bhagavadgita, derimot, er det onde en del av guddommen selv og har sin utløsende årsak i ham selv. i Bibelen er den utløsende årsak alltid hos mennes¬ket.29 Det onde er atskilt fra Guds vesen, hans vrede er kun en nødvendig reaksjon når mennes¬ket krenker hans godhet. Bhagavadgita forkynner derimot at det onde hører med til Gud selv, liksom det gode. Rettere sagt: Det som for mennesket synes «godt» og «ondt», er begge deler verdifullt og rett fordi det alt springer ut av Gud. «Jeg er tiden, som når den modnes, fremkaller menneskenes undergang» sa Krishna. Det ødeleggende springer ut av guddommen selv.
Men samtidig er han den som elsker menneskene og er nådig mot dem. Derfor ber Arjuna om å få være hans sønn, hans venn og hans elskede. Det er særlig dette siste som skal understrekes: Mennesket og guddommen skal være som et par av elskende. Det er dette som ligger i bhakti; den kjærlighetsfylte hengivelse til den levende, personlige Krishna. «Ved kjærlighet til meg alene kan man i sannhet erkjenne meg».

Begrunnelsen for Krishnas ødeleggende virksomhet var «tiden, når den modnes». (Og Krish-na selv er tiden). på samme måte er det med hans frelsende virksomhet. Bhagavadgita forkynner at guddommen av og til stiger ned for å hjelpe menneskene, når ondskåpen tar over¬hand. I 4. sang står det:
«Hver gang retten forsvinner og uretten vokser, Arjuna, så skaper jeg1 meg selv. I hver verdensalder fødes jeg påny».’ Hver gang balansen mellom det gode og det onde forstyrres, er tiden moden for at guddommen skal stige ned i en inkarnasjon, en «avatar». Han tar da bolig i et menneskelegeme, som han forlater etter å ha fullendt sin gjerning. Krishna stiger ned for å frelse menneskene. Vi merker en viss likhet med den kristne tro på Jesus som steg ned for å frelse. Men vi skal se at det er en vesentlig forskjell på de to. Da må vi først se nærmere på Krishnas «nedstigning». Og vi vender oss derfor til Krishna-myten. (Se også note 47).

b) Krishna-myten
Krishna-myten er fortalt i forskjellige indiske skrifter fra omkring år 1000. Denne fortellingen danner grunnlaget for det meste av bhaktifromheten (kjærlighetsfromheten) i hinduismen i dag. Krishna-myten forteller først om Krishnas underfulle fødsel, om Krishna som det uskikkelige barnet og om Krishna som den unge mann med enestående skjønnhet og sjarm. Når han har gjenopprettet balansen mellom godt og ondt i verden, stiger han opp igjen dit han kom fra og forenes med All-guden. (Til tolking av myten se notene etter hvert).

For Krishnas komme holder ondskåpen på å ta overhand i verden. «Du skaperen, oppholderen og ødeleggeren . . ., se i nåde til oss på denne jord som rystes i dens grunnvoller». Da blir Krishna født i Mathura. Ved et mirakel blir han reddet fra den onde kong Kamså som ville drepe ham, og han fores hemmelig bort og plasseres hos fosterforeldre i Vrindavan. Her vokser han opp sammen med gjetergutter og dyr. Fosterforeldrene fikk ikke noen lett jobb. En gang sitter moren og ammer ham samtidig som hun kjerner smør. Da hun må avbryte ammingen et øyeblikk, stikker Krishna av med en del smør. Og de må lete en god stund etter ham for de endelig finner ham.30 Etterpå skjenner moren på ham, og vil binde ham til kinna. Men alle tau blir for korte. Ingen makter å tvinge og binde Krishna. Men av kjærlighet til barnet gir hun seg ikke. Da lar Krishna seg binde. Men det er Krishnas seier.31
Krishna leker sammen med gjeterguttene og dyrene. Han er ofte uskikkelig og finner på alle slags streker. Han slipper løs kalvene og velter fullastede vogner. Når de nærmer seg for å refse ham, bryter han ut i grov latter. En gang stjal han klærne til noen piker mens de badet i elva. Så klatret han opp i et tre for å ha moro av å se deres forskrekkelse når de kom opp igjen.

Han vokser opp og blir en meget vakker mørkøyd ung mann. Gjeterjentene blir dypt forelsket i ham, alle som en. Krishna blir den store sjarmør. Alle er begeistret for ham. Og de leker og gleder seg sammen i Vrindavanskogen. Gjeter¬jentene omringer ham, lytter til hans sang og betrakter hans bevegelser. Plutselig forsvinner han fra dem. De blir helt syke av lengsel. I sin fortvilelse leter de etter ham og følger hans fotspor. Så får de høre lyden av en som spiller på fløyte. Det er Krishna som lokker på dem. De blir grepet av en ubeskrivelig begeistring og springer ham i møte. Etter en stund er han vekk igjen. Og slik er det en stadig veksling. Krishna skjuler seg og åpenbarer seg, alt etter som det faller ham inn.32 Når han får lyst til å leke med gjeterjentene igjen, kaller han på dem med sin fløyte. Og de møtes i grenseløs begeistring. De danser jublende omkring mens de holder hverandre i hendene. Krishna roper til dem og gjeterjentene svarer entusiastisk på hans tilrop. Noen er sky og holder seg nokså på avstand, andre våger å stå tett inn til ham. å være sam¬men med Krishna er den høyeste salighet de kan tenke seg. Det var særlig ei som var sjenert, Radha. Henne ble Krishna mest glad i, og det ble et spesielt godt forhold mellom dem. Forholdet Radha—Krishna ble den dypeste og varmeste kjærlighet (bhakti) som kunne tenkes.33 Krishna er den store helten. Gjeterjentene tenker ikke på annet enn ham. Når han er borte, er de syke av lengsel. Når han er nær, er de yre av begeistring.

En gang ble elva i Vrindavanskogen forgiftet. Det var slangen Kaliya som hadde vært på ferde. Folk og dyr lå døde alle steder.34 Da kommer Krishna. Han går i kamp med slangen ute i elva. Gjeterjentene står på land og vrir seg i fortvilelse. De tror at nå er det ute med Krishna. «La oss kaste oss uti slangens dam, vi kan ikke vende tilbake. For hva er dagen uten sola, hva er natten uten manen, hva er en flokk kviger uten deres herre . . .». Men Krishna får overtaket i kampen. Han danser en vill dans på slangens mange hoder, og til slutt må slangen gi seg. Gjeterjentene tilber nå Krishna som Gud. Også slangen tilber! Den ber om unnskyldning: «Jeg har bare handlet i samsvar med min natur, som ditt redskap». Og Krishna dreper ikke slan¬gen, men lar ham fortsette å spille slangens rolle i verden. For Krishna er selv slangen. Dette siste punkt er vesentlig i Krishna-myten. Vi ser at Krishna tilintetgjør ikke de ødeleggende kreftene, han bare demper dem når de truer balansen i kosmos. De destruktive kreftene er berettigede, ja, de er en del av guddommen selv! Derfor lar Krishna slangen fortsette med sin onde gjerning. Han bare bringer det onde mer i balanse med det gode. Slangens natur er å gjøre ondt. Derfor er det dens plikt å gjøre det onde. Slangen har sin nødvendige rolle å spille.

Vi ser en vesensforskjell fra den kristne Gud. Bibelens Gud kjemper mot det onde for at det skal beseires fullstendig. Han sendte Jesus for at han skulle gjøre ende på Djevelens gjerninger. (Se videre om dette i avsnittet om Gud og det onde, s. 82 ff.). Myten forkynner at Krishna elsker menneskene. Han ønsker å ha et sterkt kjærlighetsforhold til dem. Men vi har sett at denne kjærlighet hovedsakelig er en følelsesstemning, og ikke en målbevisst holdning slik som i Bibelens forkynnelse om Gud. Vi skal komme nærmere inn på denne forskjell når vi ser på Vallabhas gudstanker.

c) Vallabhas lære om Gud.
Vallabha var en stor tenker og religionsstifter i India på 1500-tallet. Hans sekt teller i dag ca. 10 millioner tilhengere, de fleste med tilhold i Bombay-distriktet. Hans lære bygger for det meste på Bhagavadgita og Krishna-myten. Vallabhas forkynnelse gir et godt eksempel på hinduistisk bhakti.35
Krishna er alt, både verden og menneskene. Likevel er han hevet over verden og menneskene. «Det meste» av ham er over verden. Likevel er Krishna en enhet. Han er enheten i alt som eksisterer. Mye kan synes som motsetninger i denne verden. I Krishna oppheves alle motsetninger.

Krishna er ikke «god». Han er heller ikke «ond». For guddommen er en enhet av begge deler. Ordene «god» og «ond» kan egentlig ikke brukes om Krishna, for de er motsetningsbegreper. I Ham er alle motsetninger opphevet. Kris¬hna er hevet over godt og ondt.

Når Krishna handler i verden, gjør han det derfor ikke i noen god hensikt, heller ikke i noen ond hensikt. Han bare gjør det, rett og slett. Liksom et barn ikke har noen dypere hen¬sikt med å leke, men bare gjør det for moro skyld — for å ha underholdning — slik skaper guddommen seg til verden, og handler i verden (til frelse og fortapelse) uten grunn, uten hensikt og uten ønsker. Av og til har han medlidenhet med menneskene og frelser dem, av og til ødelegger han dem. Alt dette gjør han i sin lek, han rett og slett utfolder seg selv fritt og spontant. Dette er Krishnas salighet.

Av og til skjuler guddommen seg, av og til åpenbarer han seg. Vi si i Krishna-myten hvordan Krishna av og til forlot gjeterjentene. Ofte forlot han dem akkurat idet de for alvor skulle bli kjent med ham. Da sørget de med en ubeskrivelig lengsel. De lette etter ham hvor de kunne tenke seg at han var. De lyttet etter om de kunne høre ham noe sted inne i Vrindavanskogen. Dette er et bilde på sjelen når den er atskilt fra guddommen. Det er Gud som skjuler seg i sin maya. Gud forvirrer menneskene så de ikke kan se virkeligheten, men famler omkring i uvitenhet og umoral. Gud har villet det moralske onde. Gud bestemmer når han vil åpenbare seg for den troende igjen. Når gjeterjentene fikk høre Krishnas fløyte i Vrindavanskogen, sprang de ham imøte. Sorgen ble forvandlet til ekstatisk jubel og lykke. Slik er det og når guddommen åpenbarer seg for den troende. Da møtes de elskende i ubeskrivelig begeistring og glede,36 og forenes i den elleville dans. Kjærlighet er det som binder Gud og den troende sammen. Ved at mennesket leser de hellige skrifter om Krishna og gjeterjentene, vekkes kjærligheten i menneskets hjerte, og ved dette møter mennesket guddommen i en fullkommen kjærlighetsforening (bhakti). Hensikten med Krishna-fortellingene er altså at mennesket som leser dem skal identifisere seg med gjeterjentene. Når du er borte fra gud¬dommen, leter du sammen med gjeterjentene. Så aner du ham kanskje langt borte, det er Krishnas fløytespill. Du springer sammen med gjeterjentene for å komme nærmere. Endelig får du se Krishna og du deltar i gjeterjentenes begeistrede dans, og tar din fulle tilflukt til Krishna.37 Slik opplever bhakti-hinduene sin religion.
Bhakti betyr kjærlighet. Krishna elsker menneskene og menneskene elsker Krishna. Minner ikke dette mye om Bibelens tale om kjærlighet? Vi vil forsøke å svare på dette i det følgende.

d) Det spesielle ved Bibelens Gud
Vi har nå tatt for oss en retning innenfor hinduismen hvor gudstanken synes å ligne mye på den kristne. I begge religioner er det tale om guddommelig kjærlighet. Men det er to helt forskjellige former for kjærlighet.

Krishnas kjærlighet er mest et følelsesinnfall. Det er lek. Forholdet mellom Krishna og den troende er en slags «forelskelse». Kjærligheten er basert på gjensidig tiltrekning. Bibelen forkynner derimot at det syndige mennesket er frastøtende i Guds øyne, fordi Gud er hellig rettferdighet. Likevel elsker han det! Gud og mennes¬ket dras ikke naturlig mot hverandre. Nei, det naturlige ville være at Gud dømmer mennesket, fordi det har syndet. I stedet tar Gud selv straffen. Gud lider fordi han ikke vil gi opp sin kjærlighet enda mennesket synder mot ham. Kjærligheten er selve hans vesen. Den rokkes ikke selv om mennesket svikter ham. Gud er alltid den siste som gir opp et menneske, for han elsker det med usvikelig kjærlighet. Krishna kan ikke kalles hverken «god» eller «ond». For han er en blanding av begge deler. Krishna er alt, også det on¬de. Dette føler hinduene selv som det eneste riktige. Sett med kristne øyne er Krishna både «gud» og «djevel». Bibelen forkynner at Gud er kjærlighet, en kjærlighet som kjemper en kamp for mennesket, en kamp mot synden og det onde. Det var derfor han måtte gå til det drastiske skritt å la sin Sønn lide og dø på et kors. Guds kjærlighet er en kjærlighet som ofrer seg selv for å frelse de som har vært motbydelige mot ham. Guds kjærlighet er ikke et forbigående innfall, den er hellig. Den koster. (Ezekiel kap. 16).

Krishnas kjærlighet er et utslag av hans lek, uten grunn, uten hensikt. Han følger sine spontane innfall. Bibelen forkynner at Guds kjærlighet er evig. Han har et kjærlighetsmål med alt han gjør: å bringe menneskene i samfunn med seg. Og når menneskene legger kjepper i hjula for dette, søker han nye måter og nye veger for å gi den frafalne en ny sjanse. Hele historien i det Gamle Testamente er full av vitnesbyrd om dette, og det fullendes ved Jesu død og oppstandelse. Guds kjærlighet er en målrettet holdning og handling, Bibelen taler om en frelsesplan, om Guds strategi for å vinne tilbake dem som har fait fra ham. Slik tale om Guds kjærlighet er fullstendig fremmed for hinduistisk tankegang. Bibelens Gud og Krishna er likeså uforenlige som ild og vann. Hvis man søker å forene dem, vil det ene måtte bli utslukt av det andre.

Møtet mellom hinduisme og kristendom blir stadig mer nærgående i tida framover. Enten vil de eksistere hver i sin egenart, eller den ene av dem vil bli utslukt. De kan ikke forenes! Hinduene mener riktignok at kristendommen godt kan forenes med deres religion. Men den kristendom de vil forenes med er ikke det samme som Bibelens kristendom. Vi klatrer ikke mot den samme fjelltopp. Hvis hinduene en gang klarer å forene «kristendommen» med sin reli¬gion, da er kristendommen død. Da er budskapet om Guds brennende iver etter å frelse slukket ut. Så lenge dette budskap lyder, er sann kristen¬dom levende. Når dette budskap stilner, er kirken død. Da er vegen åpen til å forene «Kristendom» og hinduisme. Men en slik forening (som forutsetter kristendommens død) tjener ikke Sannheten. De to religioner kan nemlig ikke begge være Sannhet på en gang. Skal vi ta Krishna alvorlig, oppheves Bibelens forkynnelse om Gud. Skal vi ta Bibelens Gud alvorlig, må Krishna kuttes ut. Vi stilles på valg.

Før vi understreker forskjellene, vil vi peke på en del likhetstrekk mellom Bibelens og de andre religioners gudsbilde, også slik vi finner det i primitive religioner.

Dette er et utdrag fra boka Krishna, Kristus, Allah eller Buddha” av Arild Romarheim, og gjengis med velvillig tillatelse fra forfatter. Det kan anbefales å lese artikkelen ”har religionene noe felles?” før man leser denne artikkelen. Utdraget her er hentet fra side 56 til 86.

Trekk ved det kristne gudsbilde som også er vanlige i andre religioner

Når vi foretar denne sammenligning, må vi være på vakt. For alle de likhetstrekk vi omtaler har hver sin sammenheng de står i. Likhetene er derfor ofte ikke så store som de synes ved første øyekast. Likevel er det av verdi at vi forsøker å finne de sider der forskjellen er minst mellom Bibelens Gud og andre religioners Gud. Siden kan vi peke på hvor forskjellen er størst.

a) Gud som den opphøyde skaper og livgiver
De fleste religioner taler om den Gud som står bak alle ting som er til. Dette gjelder også de primitive stammereligioner. Disse tilber oftest en rekke guder og ånder. Men over dem alle står det gjerne en såkalt høygud. Han tenkes gjerne å bo i himmelen (ofte er han ett med selve himmelhvelvet). Derfra kan han se alt som foregår, han er allvitende. Når han er vred, blir det torden og storm, eller langvarig tørke som ødelegger avlingene. Når han er i godlag, sender han regn ned fra sin himmel så livet spirer. I alle disse religioner er Gud livgiveren. Liksom det er han som har skapt hele verden, er det også han som holder den oppe. Han gir liv og fruktbarhet hver var slik at verden stadig fornyer seg gang etter gang. Også i Bibelen finner vi lignende tanker om den opphøyde Skapergud som alt liv er avhengig av. En storslagen og gripende lovprisning av denne Gud har vi i Salme 104.

Den opphøyde Gud, skaperen som er allmektig og allvitende, som oppholder alt liv og gir all fruktbarhet, han er kjent av de fleste religioner. Men det er likevel visse forskjeller mellom Bibelens og andre religioners syn (som skyldes hovedpoenget i Bibelens forkynnelse: at Gud er aktiv kjærlighet).
I de primitive religionene står den høye guden som oftest i bakgrunnen. Han har skapt verden, men siden trukket seg tilbake og overlatt det meste til andre guder. Det er ikke tilfelle med Bibelens Gud. Han er Den aktive som er levende interessert i menneskenes verden.

I religionene har høyguden noe skjebneaktig ved seg. Han kan av og til være god, av og til ond, alt etter som det faller ham inn. Guden er både god og ond, etter tilfeldighetene. Vi ser den sterke forskjell fra den bibelske Paktsgud med den målbevisste frelsesplan for menneskene.

b) Gud som den hellige.
Religionene kjenner til tanken om en guddommelig kraft. Gud bærer i seg en slags «elektrisk ladning». Denne «kraftspenning» er gagnlig, den kan hjelpe menneskene. Men den kan og være farlig hvis du kommer for nær. Denne kraft kalles ofte for «mana». Menneskene ønsker å komme i kontakt med denne mana, samtidig er de redde for å komme i direkte berøring med den. Det vil bli for stor påkjenning og mennesket vil dø. Helligheten har altså både noe tiltrekkende og noe skremmende ved seg. Tiltrekkende, fordi mennesket føler at her er livets og frelsens krefter; skremmende fordi mennesket er for svakt, for urent, til å tåle et møte med disse krefter. Bibelen kjenner lignende tan¬ker om Gud. Derfor heter det også i den kristne tro at «du skal frykte og elske Gud.»
»De skal prise ditt navn, det store og forferdelige; Hellig er han. Herre vår Gud, du svarte dem (dvs. israelittene i ørkenen) – du var dem en Gud som tilgav dem, men også en hevner over deres gjerninger. Opphøy Herren vår Gud, og kast dere ned for hans hellige berg! For hellig er Herren vår Gud.» (Fra Salme 99)

Slik taler Bibelens salmebok. Det er farlig å bli stående ansikt til ansikt med Gud, fordi Guds kraftige lys avslører alt. Mennesket blir avslørt som den urene, den syndige. Da Jesaia hadde sett Gud i templet, og hørte det ble sunget: «Hellig, Hellig, Hellig», utbrøt han: «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper». (Jes. 6). Da Moses sprang til for å se på den merkelige tornebusken som brant og brant, men ikke brant opp, ropte Gud til ham fra tornebusken: «Kom ikke nærmere!» Da Moses skjønte at Gud selv var i denne ild, «skjulte han ansiktet», står det, «for han våget ikke å se Gud».(2Mos. 3).

Når Bibelen skal beskrive Guds hellighet, bruker den ofte bilde av en ild. Ilden er en hjelp for dem som står i et rett forhold til Gud, men den fortærer og brenner opp alt som opphøyer seg mot hans hellige vilje. Ilden er rensende. Ved smelting av metall f. eks. brukes ilden for å smelte ut slagget. på samme måte er Guds ild ødeleggende mot alt urent, alt syndig, og rensende for alt som består for ilden.
I religionene forstås urenheten ofte «mekanisk». Man blir uren av å spise visse ting, og ved «tekniske» midler (trolldomskunster og ritualer) blir man ren. NT forkynner at det er mennesket selv («hjertet») som er urent, og det kan bare renses ved at Gud selv griper inn, slik som det skjedde på Golgata.

Jesus døde for at de som tror på ham, skulle bli renset for sine synder. Det er da helt gratis og uten menneskets fortjeneste. Jesu blod renser for all synd og gjør mennesket i stand til å bli stående for den hellige Gud uten å gå til grunne. Renset i Jesu blod er mennesket rent for Gud, fordi det er Gud selv som har renset ham. Vi ser derfor at når det kommer til stykket (dvs. når vi ser enkelttrekkene i lys av helheten) blir det en vesentlig forskjell mellom Guds hellighet i kristendommen og andre religioner. Guds hellig¬het er gjennompreget av det som er hovedpoenget i Bibelen: Guds kjærlighet.

Helligheten er ivrig etter å frelse, frelse det syndige som den reagerer mot. Og dette gjør han ved å reagere og frelse på en “gang, nemlig i dramaet på Golgata. Da kom Guds hellige vrede med en dødbringende reaksjon mot synden (ved at Jesus ble drept), samtidig som han åpnet veien til ufortjent frelse for menneskene. Dermed viste Gud seg både som hellig rettferdighet og hellig kjærlighet på en gang (Se Rom. 3,23—26, 5,8—9). Gud er en enhet. Vi kan ikke spalte ham opp i forskjellige uavhengige «sider». Guds rettferdighet er gjennompreget av hans kjærlighet, og hans kjærlighet er gjennompreget av hans rettferdighet. Og begge er de hellige, for Gud er hellig.
Vi har nå. sett hvor viktig det er at alle enkelttrekk må sees i lys av den helhet de står i. Det er fristende å gi et eksempel til på dette. Beretningen om syndfloden forekommer nokså lik i to forskjellige religioner: den babylonske og den gammeltestamentlige. Det er høyst sannsynlig at det er en sammenheng mellom de to fortellinger. Her er mange likhetstrekk. Det fortelles begge steder om en from mann (i Bibelen Noa, i Babylon Umnaphishtim) som overlever flomkatastrofen, om en ark som skulle bygges, om fuglen som sendes ut o. a. Men Bibelen har ikke overtatt denne historien uten videre. Flomkatastrofen er sett i lys av Bibelens Gudsforståelse. I 1 Mos. 6, 5—6 står det at det smertet Gud at ondskåpen var så stor at han måtte utrydde dem han hadde skapt. «Og Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjerter tanker og påfunn bare var onde den hele dag … og han var full av sorg i sitt hjerte». Gud sendte syndfloden som en straff fordi menneskene hadde latt ondskåpen på overhand. Gud kunne ikke la dette besta uten å reagere i sin hellige rettferdighet. Dommen var alts! begrunnet i men¬neskets synd.
Men etter den babylonske fortelling skyldes storflommen et grunnløst innfall av sinne hos guden Enlill. Ikke engang guden Ea kunne forstå hvorfor det var nødvendig å la syndfloden komme.

Vi ser altså hvordan «likheter» blir til rene motsetninger når de kommer i hver sin sammenheng. Bibelen utnyttet syndflodsberetningen til å forkynne sitt spesielle budskap om hvordan Gud er. Lignende kan sies om den bibelske skapelsesberetning og syndefallsberetning. Vi skimter enkelte likhetstrekk fra den religiøse omverden, men i Bibelen sikter alt på å forkynne et særskilt bud¬skap fra Gud.
Vi har sett at troen på Gud kan ha visse likhetstrekk i kristendommen og religionene, både de primitive og de høyerestående. nå skal vi imidlertid går over til å se nærmere på forskjellene. Først vil vi sammenligne Bibelens oppfatning med bhakti-sekter i hinduismen. Deretter vil vi sammenligne med islam. (Dette følger i de neste artiklene.)

Det som er mer uvanlig i denne filmen, er den kreative teorien som går på astrologiens innflytelse på teologi; en tolker jomfru om til stjernebildet, at vismennene (Bibelen snakker verken om antallet 3 eller om konger) skulle sikte til tre ”kongestjernene”, at Betlehem kan skrives om og dermed få det samme navn som et stjernebilde, at sola ved vintersolverv og noen dager (fra 22-24 desember) tilsynelatende står i ro under Crux-stjernebildet med mer. 12 disipler blir på samme vis tolket som 12 konstellasjoner i Sodiac-sirkelen (stjernetegnene). Tornekronen blir til solstråler og Jesus representerer Solguden. Æoner blir sentralt her, og hver æon tilsvarer et stjernetegn (og varer 2150 år; vi er nå i fiskene som Jesus representer og går snart over i vannmannens tegn). En del av disse tankene er i tråd med mye av vi finner i tradisjonell nyreligiøsitet som den ble utformet på 70-80-tallet.

Filmen viser unektelig nok en kreativ nytolkning ut fra astronomiske fenomen. Problemet er at det overhodet ikke holder historisk. Vi vet nokså mye om de gamle religiøse forestillingene og hva de sikter til, og det beste man kan si om filmens påstander er at de har rett i forhold til solens sentrale posisjon i egyptisk mytologi (for øvrig og i indisk religion med mer). Det er ingenting som tyder på en slik link mellom astrologi og de gamle religioner. Dessuten vil en slik abstrakt forståelse være ulogisk i forhold til religionshistoriens generelle utvikling. Religionshistorisk ser vi gjennom historien at menneskene har gått fra konkret til abstrakt, mens det altså her menes at de har brukt abstrakte begrep som man senere ikke forstod var abstrakte og konkretiserte.

Filmen nevner kort likheter mellom historien om Noah i Gamle Testamentet og storflommen i Gilamesh, likeså om likheter mellom Moses og Sargon (ang barndom og oppvekst) og Moses som lovgiver og Manon (India) / Minos (Kreta) / Mises (Egypt). Dette fortjener nærmere omtale og vi kommer tilbake til det i senere artikler.

Filmen hevder videre freidig at de 10 bud er hentet fra egyptisk religion, noe som viser hvilken manglende forståelse av egyptisk religiøsitet de har. Du finner ingen identiske moralkodekser i gammelegyptisk religion. Men det sier vel seg selv at mange bud går igjen i mange religioner som for eksempel du skal ikke stjele, tale usant, slå i hjel. Det filmen viser er innholdsmessig nokså like moralbud fra den egyptiske dødeboken, som de en del av de ti bud. Bibelens ordlegging er i en helt annen form enn det nærmeste vi kommer i den egyptiske dødeboken. Bibelen har klare påbud, mens Dødeboken har formuleringer om at ”jeg gjorde ikke…” Den mellommenneskelige moralen i disse reglene er altså ikke særgods for kristendom, men grunnleggende etiske leveregler. Det er vel kanskje grunn til å anta at når Paulus omtaler loven i hedningenes hjerter som de skal dømmes etter (om de ikke har møtt evangeliet) så siktes det også til disse allmennmenneskelige lover?

Når Zeitgeist videre får seg til å si at kristen teologi rundt dåp, jomfrufødsel, oppstandelse og hinsidesforestillinger er hentet fra egyptisk religiøsitet er det bare ett ord å si: Tullball! Egypterne har ingen ritualer som ligner på dåp, da må vi eventuelt heller se på mysteriereligionene på Jesu tid, jomfrufødsel er ikke egyptisk tankegods og hinsidesforestillingene har – både sammenlignet med jødisk og nyere kirkelig tankegods – hele tiden sterkt avveket fra kristen forståelse. (Om egyptiske hinsidesforestillinger og egyptisk religion se egne artikler under henholdsvis døden og ”religionshistorisk vandring”.) Korsfestelse som filmen også nevner er ikke religiøst signifikant over hodet i egyptisk religion, og som avstraffelsesmetode er det ikke spesielt utbredt i Egypt heller.

Filmen fortsetter sin useriøse sammenblanding. Den påstår direkte feil i forhold til hva vi har av ikkekristne kilder om Jesus, og ender opp med å påstå at Jesus ikke har eksistert! Det mikses så inn noe gnostisisme uten å vite hva det er, fabuleres om kirkemøter og Konstantin, kirkens fordekning av sannheten, ect. Filmen har ikke så mye mer historisk pålitelighet enn Davincikoden; den tøyer og mistolker fakta og krydrer med et hav av egne teorier. Men disse sistnevnte påstander tas behørlig opp i andre artikler på denne nettsiden.

Hinduismen – «Altets religion», der hovedpoenget er å være ett med Gud som skaper og ødelegger verdenene i sin lek.

Buddhisme – «Selvforløsningens religion», der hovedpoenget er å tilintetgjøre livstørsten som er årsaken til all lidelse.

Islam – «Underkastelsens religion», der hovedpoenget er å bøye seg for Den allmektige Majestet som står bak alt som skjer.

Kristendom – «Kjærlighetens religion», der hovedpoenget er tilbudet om ufortjent frelse på grunnlag av hva Gud har gjort trass i menneskets synd.

Kan man likevel snakke om at de har visse fellestrekk? Til en viss grad kan man det, men det er viktig å huske på at alle enkelttrekk i en religion bestemmes ut fra hovedpoenget.

Dette er et utdrag fra boka Krishna, Buddha, Allah eller Kristus (side 51-56) fra 2. opplag utgitt i 1978 på Credo og Luther Forlag skrevet av førsteammanuensis Arild Romarheim. Det kan anbefales å lese oversiktsartiklene om den enkelte religion før man leser denne artikkelen. Boken er utgått fra forlaget.

Ting som synes like, er derfor ofte forskjellige, fordi de står i hver sin sammenheng.De fleste religioner betoner moralen. Du skal gjøre det som er rett, og med et rett sinnelag. Det er mange som tror at kristendommen her står i en særstilling, men det er ikke tilfelle. Buddhistiske skrifter betoner at sinnelaget går foran alt: «Hvis en snakker eller handler med et ondt sinnelag, vil han følges av lidelse liksom hjulet følger trekkdyrets hov.» «Hat overvinnes aldri av hat i denne verden. Det kan bare opphøre ved kjærlighet». «Om en kunne overvinne tusen mann på slagmarken, så er dog han den største seierherre, som overvinner seg selv».

Buddhismens bud minner også mye om de kristnes 10 bud:

* Du skal ikke drepe noe levende vesen.
* Du skal ikke stjele.
* ikke leve i utukt
* ikke lyve osv.

En forskjell er at forbudet mot å drepe her gjelder alle vesener. En rett buddhist kan derfor ikke drive jakt og fiske. 27 Innenfor enkelte religiøse retninger i India (f. eks. jainismen) drives det så langt at man børster stien foran seg for å unngå. å trakke på insekter. De fleste hinduistiske retninger er mer moderate. Men de har likevel sitt hellige dyr (kua) som ikke må tas livet av. Mest vekt legges imidlertid på at det ikke skal brukes vold menneskene imellom. Hinduismen har fostret fremragende etiske personligheter med dette syn, f. eks. Gandhi.

Islam har også en høyverdig etisk lære. Muhammeds første forkynnelse var at mennesket skulle tro på Gud og være barmhjertig mot sin neste. Senere muslimer betoner at ingen handling er god hvis den ikke har en rett intensjon og et rent motiv. Uten dette blir alle «gode» gjerninger verdiløse.

Vi ser at alle de store religioner forkynner en høyverdig moral. I enkelte religioner har også moralen blitt hovedpoenget. Det gjelder f. eks. Konfucianismen. Her finner vi «den gylne regel» som vi kjenner fra Bibelen. «Gjør mot andre det du ønsker selv». (Oftest er dette negativt formulert: «Gjør ikke mot andre, det du ikke ønsker selv»).

En forskjell fra det kristne syn er at østens religioner har et mer optimistisk syn på men­nesket. Det er godt på bunnen. Konfucius sa: «Blant menneskene finnes det ingen som ikke er god». Og en moderne hindu, Vivekananda, har sagt: «Den største synd er å kalle et menneske for syndig». Det kristne syn er at mennes­ket er syndig i sitt persondyp, selv om det kan gjøre mange gode ting. Det er kun en som er virkelig god, nemlig Gud. For at mennesket skal kunne bli bedre, nytter det lite å ta seg sammen. Det eneste som kan skape en viss forbedring, er at ens hjerte blir omsmeltet ved synet av Jesu kjærlighet.

Det finnes en del religiøse sekter som forkaster det samtiden mener med moral. Den hinduistiske tantrismen mener at man må handle i strid med de aksepterte normer. Kun på den måten, kan man overvinne alle motsetninger i tilværelsen og forenes med guddommen. Dette gjøres imidlertid oftest ikke vilkårlig, men utfra spesielle forutsetninger og mål. Slike sekter er imidlertid kun unntak fra hovedregelen: religionene betoner viktigheten av moral.

Moralsk høyverdige personer forekommer i al­le religioner. Og det synes ikke å være mulig å peke på at noen er bedre enn andre. Det er bra og mindre bra mennesker innenfor alle religioner, liksom det er enere som skiller seg ut innenfor hver religion. Altså: Alle religioner betoner at det er viktig med moral i gjerning og sinnelag.

Noe annet som er felles for religionene må også nevnes. Og det vil kanskje sjokkere en del kristne som leser dette. Alle de store religioner gir sine ekte tilhengere en følelse av fred og harmoni — i hvertfall leilighetsvis. I misjonskretser blir det ofte framstilt slik at alle hedninger har det vondt, religiøst sett. Det kan nok ofte være tilfelle, særlig blant de mer primitive religioner. De mer folkelige former av f. eks. hinduisme, er nok ofte preget av frykt og uhygge. Men de mer avanserte i religionen som tar sin religion alvorlig, opplever oftest en følelse av harmoni og fred. Dette er en realitet, som hvem som heist kan konstatere ved å møte disse men­nesker. Og det fratar kristne en del argumenter som er blitt brukt mot andre religioner — vi får si: heldigvis. For ingen er tjent med en usann beskrivelse av fremmede religioner.

En annen sak er at fra kristent synspunkt må deres fred og harmoni sees som følelser som ikke har grunnlag i virkeligheten. Ellers ville kristendommen fornekte sin eksklusive tro på hvordan menneskene blir frelst. Og da ville kristendommen oppløses i sin kjerne.

Pa samme måte må vi og respektere islams syn: De som fornekter at Muhammed var Guds profet, farer vill, og må omvende seg til sann tro på Allah. Og vi må respektere hinduismens syn: Alle religioner er sanne, de peker alle mot det samme mål, og har alt vesentlig felles.

Vi må respektere alle disse syn fordi de alle er særlige overbevisninger. Det vil imidlertid ikke nødvendigvis si at vi er enige med alle!

Viktig er det imidlertid, at vi er villige til å ta de fremmede religioner slik de er i virkelig­heten. Og da må vi innse at en hindu opplever en dyp fred og harmoni i sin yoga, en buddhist opplever den høyeste salighet han kan tenke seg i sin meditasjon ved enden av den 8-leddede veg, en muslim føler livets dypeste mening i dette at han overgir seg til Allah, fullt og helt.

Vi kan derfor si: likt for alle religioner er at de søker (og mener å oppleve) noe større og mer verdifullt enn den umiddelbare virkelighet; selve dette at blikket er vendt mot en eller annen form for befrielse. Likheten ligger hovedsakelig på det psykologiske plan. Når vi imid­lertid søker ned fra det psykologiske til det som de troende angir som grunnlaget for sin opplevelse, skilles vegene fundamentalt til tross for at det er visse ytre likhetstrekk i synet på Gud. Dette vil vi forsøke å klargjøre i senere kapitler.

Kan det være nødvendig å gjøre det samme med kristendommen? Er ikke den vel kjent etter 9 års skolegang samt konfirmasjonsforberedelse for de fleste? Hvis du spør om budene, om fadervår, om hendelser fra Jesu liv, om lignelser han fortalte, om bergprekenen osv., får du ofte rette svar. Men om du spør dem: «Hva er det vesentligste i kristendommen?» står de ofte fast. Eller hva verre er: Det kommer direkte gale svar.

Dette er et utdrag fra boka Krishna, Buddha, Allah eller Kristus (side 34-50) fra 2. opplag utgitt i 1978 på Credo og Luther Forlag skrevet av førsteammanuensis Arild Romarheim, og det kan anbefales å lese artiklene om hinduisme, buddhisme og islam før man leser denne artikkelen. Boken er utgått fra forlaget.Det ble foretatt en undersøkelse blant 140 gymnasiaster. De aller fleste var nylig konfirmert. De ble bedt om å svare skriftlig (anonymt) på spørsmålet: «Hva er det vesentligste i kristendommen?” Og det ble betont at det ikke var deres personlige mening om kristendommen som skulle fram, men de kristnes syn på sin egen tro. 40 % klarte ikke å peke på noe spesielt som var vesentlig, men nevner en hel mengde forskjellige ting. Av de som ga et klart svar, svarte 70% omtrent slik: «Det ve­sentligste i kristendommen er at du skal tro på Gud, holde budene og være god mot din neste». Særlig dette med budene ble betont av de fleste.

Dette svar er direkte galt. Hvis oppgaven hadde vært «nevn noe vesentlig i kristendommen», hadde svaret vært riktig. For det er naturligvis viktig at du skal holde budene og tro på Gud. Men spørsmålet var om det viktigste, det mest avgjørende punkt i kristendommen. Og dette dreier seg ikke først og fremst om hva vi skal gjøre, det er derimot evangeliet om hva Gud har gjort for å frelse oss. Alle disse andre ting er kun konsekvenser av dette. «Du skal tro på Gud og være god mot nesten» passer bedre som karakteristikk av islam enn av kristendommen! Da disse gymnasiastene ble forklart det riktige svar, var det mange som rett og slett ikke ville tro at kristendommen var slik. Dette gjelder ikke bare gymnasiaster, men folk flest i vart «kristne» Norge. De har nok visse meninger om kristendom, men de færreste vet hva kristendom gir seg selv ut for å være. Det er et faktum at mange av de som har tatt standpunkt mot kristendommen, ikke vet hva de har fornektet.

Når man skal sammenligne religioner, er det helt nødvendig å ha en klar forståelse av hovedtanken i de religioner en skal sammenligne. Ellers blir sammenligningen verdiløs, uten grunnlag i den religiøse virkelighet. Og det tjener ikke Sannheten. Vi finner det derfor rett å gi en framstilling av det vesentligste også i kristendommen. 18 Alt det vi da skal trekke fram om kristendom­men, er derfor med sikte på en eneste ting: å forklare det absolutt mest sentrale punkt, det som kalles «evangeliet».

Vi så i islam den veldige betoning av Allans opphøyde majestet, Den Allmektige, som mennesket må krype i støvet for. Slik er også den Gud kristne tror på. «Opphøy Herren vår Gud, og kast dere ned for hans føtters skammel. Hellig er han!» (Salm. 99, 5). Men likevel blir det en vesentlig forskjell. Fordi hovedvekten ligger forskjellig i de to religioner. Islam kan kalles «underkastelsens religion». Kristendommen kan kal­les «kjærlighetens religion*. Og det er en treffende beskrivelse, 19 fordi det sentrale i Bibelen er budskapet om Guds kjærlighet. Men denne kjærlighet misforstås ofte. For man skal kunne forstå Guds kjærlighet, må man ha forstått Guds hellige rettferdighet. Men før vi går løs på dette, må vi si noe om på hvilken måte Bibelen taler om Gud.

Bibelen vil aldri beskrive Guds «vesen» i og for seg. Bibelen spekulerer ikke over hvordan Guds natur er. Den er kun interessert i dette: Hvordan handler Gud? på hvilken måte griper han inn i verden? Hvordan kan mennesket regne med at han vil handle med dem i framtida? Når Bibelen snakker om hvordan Gud «er», så mener den altså hvordan Gud handler. Gud «er» rettferdig, dvs.: han behandler menneskene med rettferdighet (både til dom og frelse). Gud «er» kjærlighet, dvs.: Gud griper inn i verden med nådehandlinger. Når bibelske salmediktere (f. eks. David) priser Guds nåde, er det i takknemlighet mot hva Gud har gjort. Når apostlene gikk ut i verden med evangeliet, var det i forvissning om at Jesus virkelig er død og oppstanden. Når kristne predikanter i dag forkynner evangeliet om Guds Rike, er det i forviss­ning om at Gud en gang virkelig skal opprette dette Rike i sin fulle kraft.

Når vi nedenfor skal ta for oss “Guds rettferdighet” og «Guds kjærlighet», må vi derfor stadig huske på at det dreier seg ikke bare om hvordan Gud er, men det dreier seg først og fremst om hva Gud gjør. 20

Bibelen er altså ikke noen lærebok i Guds vesen. Den er derimot Guds tale til mennesker i forskjellige konkrete situasjoner. Bibelen taler sjelden «systematisk», men alltid aktuelt. Når vi derfor nå skal snakke om hvordan Gud er og handler, så blir det en «generell» måte å tale på som egentlig er fremmed for Bibelen. Men vi er allikevel nødt til å gjøre det, hvis vi skal kunne snakke om kristendom så ikke-kristne kan forstå det, og for at vi skal kunne sammenligne kristendommen med andre religioner. Vi må bare være klar over at vi foretar en abstraksjon og at evangeliet kun kan forstås virkelig klart av et menneske som kjenner seg direkte («aktuelt») tiltalt av Gud og er overveldet av hans hellige rettferdighet og kjærlighet. Men evangeliet kan også til en viss grad forklares objektivt, slik at det kan forstas også av ikke-kristne (liksom vi kristne må søke å forstå de fremmede religioner). 21

Vi vil da gi en fremstilling av det vesentligste i kristendommen på følgende mate:

* Gud er hellig rettferdighet.
* Gud er hellig kjærlighet.
* Rettferdigheten og kjærligheten møtes i dramaet på Golgata — korsets og oppstandelsens budskap.

a) Gud er hellig rettferdighet.

Gud gjør ikke forskjell på folk. Han lar seg ikke bestikke. Hans dom er absolutt rettferdig. Gud har åpenbart sin rettferdige vilje — budene. Den som bryter noen av disse bud og gjør ondt mot sin neste, må vente en absolutt rettferdig dom fra Gud.

Guds rettferdighet slår i to retninger. Den er et vern for den svake som blir utnyttet. Men den er en kompromissløs dom over all synd. Som eksempel kan vi ta Israels utfrielse fra Egypt. Farao undertrykte israelittene og utnyttet dem. Guds inngrep ble derfor til dom for Farao og hans folk, men til frelse for israelittene .Senere i historien, da Israel var falt i synd, kom straffen over Israel. Gud er rettferdig, og han krever rettferdighet. Det menneske som ikke vil følge budet «du skal elske din neste som deg selv», må regne med å bli straffet. For Gud er slik at han må reagere på synd. Filosofiens Gud er aldri vred. Bibelens Gud er en hellig, levende Gud. Når mennesket synder, reagerer han, på de svakes vegne og på egne vegne. Gud har nemlig en spesiell hensikt med menneskenes liv: Han vil de skal leve sammen i trygghet og fred, i fellesskap med hverandre og med ham selv, han som har skapt dem og gitt dem livet. Gud tvinger ingen til å innordne seg, men han rea­gerer med hele sin guddommelige energi når noen vil ødelegge det som var hans hensikt med men­neskenes liv. Guds rettferdighet er ikke et juridisk system, den er hellig. Den er forbundet med han selv personlig. Derfor reagerer han på synd og tar det som en personlig krenkelse av ham selv. Gud lar seg ikke spotte! Han krever å bli respektert som det han er, nemlig Gud.

Vi kan belyse dette med et eksempel fra det menneskelige liv: Et menneske må respekteres som det det er, nemlig et menneske. Hvis ikke, vil det ta skade på sitt sjeleliv. Ethvert menneske har derfor rett til å reagere på sin personlighets vegne når det blir utsatt for krenkelse av dets menneskerett. Hvis et menneske mister evnen til å reagere slik, vil det etter hvert forfalle. Det hører med til sunn selvbevissthet å reagere med harme når en selv eller andre (ikke minst!) blir tråkket på. Men det hører like fullt med til rett selvbevissthet at man takler en slik situasjon i kjærlighet! 22 Harme og kjærlighet utelukker ikke hverandre. Tvert imot, de betinger hverandre. Først når man er harm på et men­neske forstår man hva det vil si — hva det koster — å virkelig elske det mennesket. Og det er ingen harme som blir så dyp og sår som når ens ærlige og strevsomme forsøk på. å bygge opp noe godt, arrogant blir feid til side.

Liksom mennesket har rett til å kreve å bli respektert som det det er, har Gud — i mye større grad — krav på å bli respektert som det han er. Den verste synd som Bibelen kjenner, er derfor når mennesket ikke vil ha noe med Gud å gjøre og opphøyer seg selv i stedet. Gud reagerer på menneskets hovmodighet og trykker den ned. Han kan ikke passivt stå og se på at menneskene forakter hans bud og ham selv, han må skride inn for å stoppe synden! Det skjer både for å verne den som blir utsatt for urett, og for å verne om sin egen guddommelige realitet.

Han griper imidlertid ikke alltid inn øyeblikkelig. Han utsetter straffen, for at mennesket skal på mulighet til å omvende seg, så det kan bli tilgitt. Men slik tilgivelse kan ikke skje i en atmosfære av etisk og religiøs likegyldighet. Den kan bare skje hvis mennesket omvender seg, dvs. skifter holdning, og det vil igjen si: hvis mennesket anerkjenner Gud som Gud og seg selv som et syndig menneske.

Gud utsetter straffen. Det henger sammen med hans kjærlighet, hans langmodighet, 23 kort sagt, med selve hans vesen. «For mitt navns skyld er jeg langmodig, og for min æres skyld legger jeg bånd på meg og skåner deg, så du ikke skal bli utryddet» (Jes. 48, 9). Det er fordi han ikke ønsker at den ugudelige skal dø. «Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død, sier Herren, mon ikke heller i at han vender om fra sin veg og lever?» (Ez. 18, 23).

Guds langmodighet er imidlertid kun en nådig utsettelse. Hvis mennesket, selv etter flere formaninger, ikke vil vende om og anerkjenne Gud som Gud, men fortsetter med å synde mot ham, da kommer det til slutt dit da Gud setter punktum. Han griper inn med sin reaksjon. Guds hellige rettferdighet er alvor. Og de som ikke tar Gud alvorlig, må Gud selv vise at han virkelig er hellig rettferdighet som ikke kan sitte i ro og mak og se på synden. 24 I dette lys må vi se Bibelens tale om «den siste dag» da den endelige absolutt rettferdige dom skal finne sted.

b) Gud er hellig kjærlighet.

”Pris Herren! for han er god, hans miskunnhet varer evindelig. Pris gudenes Gud! (…) for hans miskunnhet varer evindelig han som gjorde himmelen med forstand” (Fra Salme 136). Slik prises Gud i Bibelen for sin evige kjærlighet. En kjærlighet som ikke bare er hans vesen, men som har grepet inn i historien fra tidenes morgen og til i dag. Og det er en kjærlighet som ikke bare er der av og til. Hans kjærlighet er evig, den tar aldri slutt. Den som kjenner Israels historie, vet at Guds kjærlighet ikke bare var en følelsesinnskytelse, et «velbehag» over for Israels folk. Faktum var jo at Israel stadig vendte Gud ryggen. Gang på gang ødela de det som Gud hadde bygd opp og stilte seg dermed innunder Guds vredestrussel. Men gang på gang fikk Gud gjennom profetene folket til å vende om, så han kunne tilgi dem og de begynne på nytt igjen. Guds kjærlighet overvant dem på ny og på ny, gjennom profetenes forkynnelse: «Vend om! Vend dere bort fra alle deres synder for at ikke noen synd skal bli dere til fall! Og få dere et nytt hjerte og en ny ånd! Hvorfor vil dere dø? For jeg har ikke behag i noens død, sier Herren. Så omvend dere da, og dere skal leve!» (Ez. 18, 30—32).

Guds kamp for å vinne tilbake dem som har falt fra ham, det er selve hovedpoenget i både Det gamle og Det nye testamente. Guds kjærlighet på tross av menneskets arroganse. Hva denne kjærlighet koster Gud, er det umulig for mennesker å fatte. Men vi kan ane det når vi ser hvor harm Gud blir over synden. Gud elsker dem han harmes over! Han elsker på tross av at de ter seg motbydelige i hans øyne. De «sverger og lyver, myrder og stjeler eg driver hor». (Hos. 4, 2). Om vi mennesker reagerer med avsky på slikt, hva da med Gud som er hellig rettferdighet! Men til tross for sin motbydelighetsreaksjon, roper han til dem at han ønsker å gi dem en ny sjanse. Gud elsker på tross av. Det kos­ter Gud å elske menneskene. Derfor er det umulig å forstå Guds kjærlighet for en har forstått Guds hellige rettferdighet. Først da ser en at så høyt elsker Gud verden. Vi ser at Guds kjærlighet ikke bare er et følelsesinnfall, noe som av og til kommer over ham. Nei, det er en målbevisst holdning og handling, som ikke engang rokkes av menneskets arrogante avvisning.

Men den såres. Nettopp når mennesket selvsikkert avviser Guds nådetilbud, krenkes Gud mest; når han bøyer seg ned for å reise opp det falne, og det falne svarer med å spotte ham i selvforsvar, fordi det ikke vil innrømme sin synd. Den sværeste måte Gud kan krenkes på, er å krenke hans kjærlighet. For det er en hellig kjærlighet, en kjærlighet som koster Gud kamp. Når Gud taler domsord, er det den sårede kjærlighet som taler. Gud må reagere på synden. Samtidig elsker han dem han reagerer mot. Slik taler f. eks. profeten Hosea til det frafalne Nord-Israel (11, 7—9):

«Mitt folk henger fast ved sitt frafall fra meg, og kaller noen dem til det høye, er det ingen av dem som løfter sitt øye oppad. Hvorledes skal jeg kunne gi deg opp, Efraim, gi deg til pris, Israel? Mitt hjerte vender seg i meg, all min medynk våkner. Jeg vil ikke fullbyrde min brennende vrede, for jeg er Gud og ikke et menneske, den Hellige i din midte, jeg kommer ikke med gledende harme.»

Og profeten Jeremia taler slik (31, 20): «Er da Efraim en så dyrebar sønn for meg eller mitt kjæreste barn, siden jeg ennå må komme ham i hu, enda jeg så ofte har talt mot ham? Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham, sier Herren».

Både Jeremia og Hosea var domsprofeter. De forkynte klart at denne kjærlighet ikke kunne bli folket til frelse i den atmosfære av etisk og religiøs likegyldighet som folket befant seg i. For Guds kjærlighet er hellig kjærlighet. Folket ville ikke høre, og resultatet ble Israels ødeleggelse (Nordriket ble ødelagt noen tiår etter Hosea begynte sin forkynnelse og Sydriket noen tiår etter Jeremia begynte sin forkynnelse).

Guds kjærlighet er ikke «dumsnillhet», den er hellig. Rettferdigheten og kjærligheten er to sider av samme sak og gjennompreger hverandre. Enda når Gud hadde dømt Israel og det var havnet i det babylonske fangenskap, hadde han ikke glemt dem. Da talte Trøsteprofeten til de fangne (Jes. 49, 14—15): «Sion (Israel) sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg. (Herren sier:) Glemmer vel en kvinne sitt diende barn så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glem­mer, så glemmer ikke jeg deg».

Vi skjønner nå mer av hva de gamle israelitter la i lovprisningen av Guds evige kjærlighet. «Hans miskunnhet varer evindelig!» Hele Israels historie, fra den spede begynnelse under fangekår i Egypt til de fikk sitt eget prektige land som ble bygget videre opp gjennom århundrene, er en eneste historie om Guds kjærlighet og menneskets utroskap. Likevel gir Gud dem ikke opp. Klarest er kanskje dette forkynt av profeten Ezekiel (ca. 600 f. Kr.), med en skarpere og tydeligere billedbruk enn vår tids forkynnere våger å bruke. Men intet bilde er sterkt nok for å beskrive Guds kjærlighet, trass i menneskets utroskap. Les hele kap. 16!

Guds kjærlighet er trofast. Den svikter ikke, selv om menneskene svikter. Guds trofasthet viser seg klarest i dette at Gud inngår pakt med menneskene. Denne pakt besegler han med sitt eget ord og løfte. 25 Han lover å være menneskenes Gud og omslutte dem med sin omsorg og nåde. Pakten kan bare ødelegges på en måte: ved at mennesket bryter pakten (Ez. 16,59—60). Gud på sin side er trofast. Hans løfte står ubrytelig fast. Gud har frivillig latt seg binde til paktsløftet. Det finnes ingen annen religion som kjenner et slikt gudsbegrep:

«Fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg» (Jes. 54, 10). «Dersom dere kan bryte min pakt med dagen og min pakt med natten, så det ikke blir dag og natt i sin tid, da skal også min pakt med min tjener David bli brutt (se note 25), så han ikke får noen sønn som blir konge og sitter på hans trone … Jeg vil opprette en evig pakt med dem, at jeg ikke vil dra meg tilbake fra dem, men gjøre vel imot dem, og frykt for meg vil jeg legge i deres hjerte, så de ikke skal gå bort fra meg. Og jeg vil glede meg over dem, og gjøre vel imot dem, av hele mitt hjerte og av hele min sjel». (Jer. 33,20—21,32,40—41).

«Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv» (2 Tim. 2, 13).

Legg merke til begrunnelsen i dette siste sitatet. Guds trofasthet begrunnes i Gud selv. Gud er slik at han må være trofast. Og denne kjærlighet og trofasthet er så ett med ham selv at den ikke rokkes, selv når mennesket viser ham ryggen. Det er hva vi kristne mener når vi sier at Gud er hellig kjærlighet.

At den menneskelige arroganse hindrer Gud i å frelse, er en annen side av saken, men den hindrer ikke Gud i å ønske å frelse dem! Han kan imidlertid ikke frelse i en atmosfære av etisk og religiøs arroganse og likegyldighet, fordi hans kjærlighet er en hellig kjærlighet. Alle tan­ker om en lettvint og selvfølgelig frelse feies til side ved korset.

c) Rettferdigheten og kjærligbeten møtes i dramaet på Golgata — korsets og oppstandelsens budskap.

«Korset er det klareste uttrykk for Guds ubønnhørlige reaksjon mot alt som strider mot hans hellige majestet. Men samtidig er korset det sterkeste vitnesbyrd om den grenseløse, frelsende og levendegjørende makten hos Gud. I Det gamle testamente trer disse sidene ofte frem hver for seg. Men i det som skjedde på korset, er de forenet i en og samme handling av Gud». (Ivar P. Seierstad).

Folk flest skjønner ikke hvorfor Jesus måtte lide og dø, «som om det ikke var nok lidelse i verden fra før!» Heller ikke disiplene skjønte dette til å begynne med. Det var en uhørt tanke i jødedommen at Messias skulle lide. 26 Bibelen forteller at Jesus forklarte disiplene om den forestående lidelse og død. Da ble Peter rystet og sa: «Dette må. ikke skje med deg!» Jesus svarte ham meget bestemt og avvisende: «Vik bak meg, Satan!» (Mt. 16, 22—23). Under sitt siste måltid med disiplene, like for sin blodige død, så han: «Dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgydes for mange til syndenes forlatelse». (Mt. 26,28). Og etter oppstandelsen så han til disiplene: «Dere dårer og senhjertede til å tro alt det profetene har talt! Måtte ikke Mes­sias lide dette og så gå inn i sin herlighet?» (Lk. 24, 26).

Da forsto disiplene hvorfor Jesus måtte dø. Og de forsto det i lys av profetiene om «Herrens lidende tjener» i Jes. 53, som måtte dø som et stedfortredende offer for menneskenes synd. Menneskene har syndet. Jesus lider straffen. En uskyldig går i døden for skyldige. Jesus døde for at menneskene skulle slippe å dø for sin synd. Saken er den at menneskene er så syndige at de fortjener å bli utslettet av Guds hellige rettferdighet. Men Guds hellige kjærlighet griper inn slik at han isteden lar straffen ramme sin egen Sønn, Jesus Kristus. Så kan han erklære de andre fri fra deres syndeskyld. Dette er den endelige og avgjørende frelsesoffensiv fra Guds side.

Her møter vi Guds kjærlighet på sitt aller tydeligste: Den hellige, opphøyde Majestet tar på seg selv lidelse, for på denne måten å kunne frelse dem han ellers måtte demme i sin hellige rettferdighet. «For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike». (2 Kor. 8,9). Jesu ydmykelse for å frelse syndige mennesker, er det største tegn på Guds selvhengivende kjærlighet. Dette får de kristne til å bli tause av undring og takknemlighet. Hadde vi enda vært gode og rettferdige, kunne vi kanskje skjønne det. Men vi er egoistiske, stolte, arrogante! «Det er bare så vidt at noen vil gi sitt liv — selv for en rettferdig mann , men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus gikk i døden for oss mens vi enda var syndere». (Rom. 5, 7—8).

Korset forkynner altså to ting. For det første viser det hvor alvorlig Gud reagerer på synden: så alvorlig at det kostet ham hans egen Sønn. Korset demonstrerer Guds hellige rettferdighet. For det andre viser det Guds ubøyelige frelsesvilje. Dramaet på Golgata er Guds kamp for å frelse den frafalne menneskehet, der Jesus (som er Gud selv!) går helt inn i dødens mørke for a. vinne syndere. Det viser Guds hellige kjærlighet. «Ved dette er Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss at Gud har sendt sin Sønn, den enbårne, til verden, for at vi skal leve ved ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (1 Joh. 4, 9—10).

Dermed er det stiftet en ny pakt mellom Gud og mennesker. En pakt hvor Gud er usvikelig trofast. Og dette er det paktsløfte han gir: «Den som tror på. Sønnen, har evig liv» (Joh. 3, 36). Det vil si: Tro på Jesus, at hans død er den død du hadde fortjent, at hans kjærlighet er den kjærlighet du trenger. Tro at jeg elsker deg. Tro at jeg tilbyr deg gratis syndenes forlatelse. Innrøm at du er den du er, og se at jeg er den jeg er, den hellige Gud, som ønsker å ha samfunn med deg, som vil frelse deg.

Da kommer det menneske inn i Guds rike, her og nå. Og det har allerede del i den frelse som engang skal fullkommengjøres. For Guds løfter står fast. Den som tror, har det evige livet, såfremt han ikke ved egen utroskap river seg Iøs fra det. Jesu død ble etterfulgt av hans oppstandelse. Han er en levende frelser som mennesket kan ha samfunn med i dag. Hans oppstandelse er garantien for at frelsesverket virkelig gjelder. Jesus døde for at vi skulle leve. Jesus oppsto for at vi skulle oppstå sammen med ham og på del i det evige liv. Mennesket er dødt (dvs. døden skyldig) på grunn av dets frafall fra Gud. Jesus gikk inn i døden og sto opp igjen for at de som tror på ham skal ga den samme veg fra død til liv. Dette tilbud er hva Bibelen kaller for evangeliet, tilbudet om å bli med i den nye pakt.

Dette tilbud kan bare mottas i tro på Jesus. Uten Jesus er der ingen frelse (Ap. gj. 4, 12), fordi uten Jesus er det ikke noen syndenes forlatelse. Og uten syndenes forlatelse vil mennesket ikke kunne bestå for Guds rettferdige dom. Derfor er evangeliet universelt: Alle skal få høre evangeliet om Guds kjærlighet. Hvorvidt det enkelte menneske skal komme i samfunn med denne kjærlighet eller ikke, er avhengig av hvordan det reagerer når det blir truffet av evangeliet om Jesus.

Slik taler Bibelen. Slik må vi og omtale kristendom. Ellers vil var sammenligning mellom kristendom og andre religioner være verdiløs. Religionene må sammenlignes med hverandre slik de forstår seg selv. Det vesentligste i kristendommen er altså at Gud elsker menneskene og gir dem tilbud om gratis frelse ved troen på Jesus og hans verk.

Fotnoter

18: For klarhets skyld må det sies at det her er en evangelisk kristendomsoppfatning som vil bli gjort gjeldende, ikke katolsk. Katolikker og protestanter vil langt på veg være enige i talen om Guds kjærlighet og frelsesinngrepet i Jesus Kristus. En viss forskjell kommer dog fram i synet på Jesu død på. korset. Katolikkene hevder at Jesus på korset «gjorde godt igjen» det som menneskene hadde forbrutt. Jesu godhet og offervilje «oppveier» menneskets synd og trer i stedet for menneskets manglende evne til a. godtgjøre sin synd. Det
lutherske syn er at Jesu død først og fremst er en stedfortredende straffelidelse: Mennesket bar syndet, Jesus bærer straffen. Synden var si stor at den ikke kunne gjøres godt igjen, heller ikke av Kristus. Det var bare en ting å gjøre med synden: den måtte straffes — Jesus lider denne straff for at mennesket skal kunne gå fri.

19: Her er det mange som straks innvender at Kristendommens historie ikke akkurat synes å vise en «kjærlighetens religion*. Det pekes på religionskriger, korstog og forfølgelser som har foregått i kristendommens navn. Dette må bare innrømmes. Men så må det og klart presiseres at det vesentlige i kristendommen ikke først og fremst er hva vi mennesker gjør eller ikke gjør, men det er hva Gud er og Gud gjør for oss. At «kristne» ikke alltid har levd i samsvar med kjærlighetens religion, det må menneskene selv klandres for, og ikke denne religions budskap. Guds kjærlighet blir stående fast trass i at menneskene viser seg som fiender av kjærligheten. Det hebraiske ord haja som i var Bibel er oversatt med «være», betyr ikke bare å «eksistere», men å «være i aktiv virksomhet», dvs. å eksistere slik at det får konsekvenser for omgivelsene (nemlig verden og mennes­kene). Se 2Mos. 3, 14—17. Når en kristen skal forsøke å forklare sin tro til en ikke-kristen, vil det naturligvis aldri kunne bare bli ren kunnskap (selv om det er det også!) Like viktig må det være å vitne om hva Kristus betyr for ham. I vår fremstilling er det imidlertid først og fremst det saklige innhold vi skal prove å på fram. (Og så får det eventuelt fremtre som et vitnesbyrd utfra sitt eget saksinnhold).

22: Det er bibelsk tankegang at et menneske ikke skal hevne seg selv ved ytre handgripeligheter, men overlate det til Gud, som er den eneste som virkelig dømmer rettferdig. Det forhindrer likevel ikke at man i ord skal gi uttrykk for hva som er ens hellige overbevisning, sammenlign Jesu eksempel.

23: Det hebraiske ord som i var Bibel er oversatt med «langmodighet», betyr egentlig «lang med hensyn til vrede», dvs. han lar ikke vreden bryte løs med en gang.

24: Noen vil kanskje reagere på at det brukes så menneskelige uttrykk om Gud. Men til dette er å si at Bibelen selv er full av slike uttrykk som «Guds vrede», «Guds arm», «Guds øye» osv. For kun gjennom slike uttrykk kan vi forstå Gud. En hindu el. buddhist vil se på en slik menneskelig talemåte om Gud som et lavere stadium i den religiøse erkjennelse, som må føres videre til et høyere åndelig stadium. Bibelens hensikt med slik tale er imidlertid å understreke at Gud er en levende person som aktivt følger med og griper inn.

25: Vi leser i gamle testamente om Guds Pakt med Abraham (1 Mos. 12, 1 ff.; 15,18; 17. (Ca. 1800 f. Kr.), med Israel som folk (v/Sinai) 2. Mos. 19—20; 24 (ca. 1250 f. Kr..med David og hans ætt 2 Sam. 7 (ca. 1000 f. Kr.) og dessuten løfte om «den nye pakt» som en gang skal opprettes Jer. 31, 32—34; Ez. 16, 60—63; Hos. 2, 19-23. Disse paktene var alle nådepakter. Gud var initiativtager, og han gav alltid løfter om å være trofast. Men Israel måtte på sin side også holde pakten. Enhver pakt forutsetter to partnere. Pakten forplikter ikke bare Gud, men også menneskene. Jesus så seg selv som oppfyllelsens av de tidligere paktsløfter spesielt davidspakten) og ved sin død og oppstandelse innstiftet han den nye nådepakt som var lovet. «Dette er mitt blod, paktens blod, som utgydes for mange til syndenes forlatelse» (Mt. 26, 28).

26: Sangen om «Herrens lidende tjener i Jes. 53 ble ikke forstått om Messias av jødene. Det er kun ett unntak, nemlig Targums gjengivelse av Jes. 53. Men da skjer det på den måten at alle de lidende trekk blir direkte omskrevet til herlighetstrekk! Tanken om at Messias skulle lide, var anstøtelig for dem. Tanken om Messias’ lidelse kan ikke forklares utfra samtiden, kun utfra Jesu forkynnelse om seg selv. Steder som Mt. 16,20—23 og Mk. 8,29—33 kan derfor kun forstås som ekte Jesusord og ikke som oppdiktet av den første kristne menighet, slik enkelte teologer har hevdet. Jesu svar til Peter: «Vik bak meg, Satan! ville vanskelig kunne tenkes a ha blitt oppdiktet i den menighet hvor den samme Peter sto som øverste leder.

Dette er et utdrag fra boka Krishna, Buddha, Allah eller Kristus (side 30-34) fra 2. opplag utgitt i 1978 på Credo og Luther Forlag skrevet av førsteammanuensis Arild Romarheim. Det kan anbefales å lese oversiktsartikkelen om buddhisme før man leser denne artikkelen. Boken er utgått fra forlaget.

Ur-buddhismen, så vi, interesserte seg ikke for gud i det hele tatt, alt dreier seg om frelsen. I islam står gud i det dominerende sentrum, endog slik at frelsestanken kan komme i bakgrunnen. Slik taler f. eks. mystikeren al-Darani:

«Herre, om du går i rette med meg om mine hemmelige tanker, så går jeg i rette med deg om din guddommelighet. Om du går i rette med meg om mine synder, så går jeg i rette med deg om din nåde. Og om du lar meg fare ned til helvetet, så skal jeg forkynne min kjærlighet til deg for dem som er der».

Fullstendig overgivelse til Allah på nåde og unåde, det er sentrum i islam. å hevde at man er frelst og skal slippe gjennom på dommedag, er derfor en forferdelig gudsbespottelse. Det er å legge seg opp i Allahs saker. Allah bestemmer alt. Mennesket må bare bøye seg ned i støvet for Den barmhjertige, og overlate alt fullstendig til Ham. Det er allikevel kun Han som bestemmer. Når den troende innser dette, slipper han å bekymre seg på egen hånd. Det gjør allikevel ikke noe fra eller til. Det eneste som kan hjelpe, er å følge Allahs bud og (bønne-)forskrifter. Men dommen tilhører like fullt Allah alene. Den ekte muslim finner fred og harmoni i denne fulle overgivelse. Han vet at han har lagt alt i Allahs, den barmhjertiges hånd. Han er i samsvar med sin Skapers vilje.

Allah er skaperen. Det vil si at han er den Allmektige som står bak alt som skjer og alt som har skjedd. Skapelsen er ikke bare noe som skjedde en gang i tidenes morgen, den skjer hver dag, hvert øyeblikk. Som det står i Koranen 17 (56, 62—70): «Dere har visselig erkjent den første skapelse. Hvorfor vil dere ikke da tenke dere om? Ser dere da ikke hva dere sår? Er det dere som får det til å vokse, eller er det jeg som bevirker vekst? Hvis jeg ville, gjorde jeg det visselig til søndertrådt halm, så ville dere begynne å klage: Vi tynges av gjeld, vi er berøvet alt.

Ser dere ikke vannet som dere drikker? Er det dere som sender det ned fra regnskyen, eller er det jeg som sender det ned? Hvis jeg ville, gjorde jeg det bittert. Hvorfor er dere da ikke takknemlige?»
Mennesket er totalt avhengig av Allah. Han har skapt mennesket. Han skal også engang dømme mennesket. Hvor uklokt å ikke innordne seg under Ham! Mennesket har jo allikevel ingen mulighet til å ga ham klar! Menneskets hovmodighet, det at menneskene vil styre seg selv, er den største synd. Og det er dette Muhammeds første forkynnelse retter seg mot. Han maner folket til å bøye seg for Allah og gjøre hans vilje. Muhammed var nærmest en vekkelsespredikant: Omvend deg til Allah, og gJør godt mot din neste! Husk at engang skal du fram for Allahs domstol og dømmes til paradis eller helvete! Og han forkynte med en klar følelse av at Allah hadde kalt ham til profet: «Forkynn i din Herres navn, som skapte, skapte mennesket av en klump blod. Forkynn! For din Herre er all æres Herre.. Nei, mennesket er sannelig blitt overmodig. Fordi det mener å være seg selv nok» (Koranen 96, 1—8.)

Allah er stor, mennesket er lite. Det må men­nesket innse og innrette sitt liv etter. Allahs vilje avgjør alt, og han gjør alt han vil. Menneskets mening om rettferdighet og urettferdighet har ingen betydning. Om han sender alle til helvete, er han ikke urettferdig. Heller ikke om han sender alle til paradiset. Allah «må» ingenting. Han kan gjøre hva han selv finner for godt. Han vil alt som eksisterer, både godt og ondt, nyttig og skadelig. Alt som skjer, forstås direkte som Allahs handling. Ofte kan man snakke om Allah som den uberegnelige despot. Andre ganger igjen sees han som den nådige forbarmer som tilgir synd.

De forskjellige skoler innenfor islam legger vekt på forskjellige sider ved Allah. Noen hevder at Allah er absolutt rettferdig, et fullkomment og konsekvent moralsk vesen som «må» være rettferdig. Men den mest vanlige ortodokse oppfatning er å legge hovedvekten på at Allah er allmektig. Han «må» ingenting, men gjør hva han vil, uten forbehold. De vil naturligvis ikke fornekte at han samtidig er den barmhjertige og tilgivende. Men hovedvekten ligger på allmakten.

Som vi ser, har islam mange likhetstrekk med kristendommen. Og det er ikke tilfeldig. Muham­med kjente til Det gamle og nye Testamente. Og Koranen er full av eksempler fra Bibelen. Abraham er f. eks. det store eksempel på en sann troende. Muhammed så på Bibelen som Allahs Ord, og hans religion skulle være en videreføring av Bibelens lære. Imidlertid har jødene og de kristne bevisst forvansket åpenbaringen, og derfor må de nå vende tilbake til Muhammeds rene lære. Muhammed advarer der­for ofte sine tilhørere mot jødene og de kristne (Koranen 3, 60—64):

«Abraham var ikke jøde og ikke kristen, men han hadde underkastet seg («islam» = underkastelse) … En del av Skriftens folk ønsker å lede dere vill. Men de leder kun seg selv vill og de forstår det ikke. Å, dere Skriftens folk, hvorfor fornekter dere Guds tegn når dere dog er vitner til dem? Å, dere Skriftens folk, hvorfor forvirrer dere sannheten med løgn og skjuler sannheten, når dere dog kjenner den?»

Jesus er den nest høyeste av profetene, etter Muhammed. Ja, i visse henseende var han høyere enn Muhammed: han ble født av en jomfru og han gjorde undergjerninger. Det var ikke tilfelle med Muhammed. (Muslimene setter altså Jesus høyere enn radikale teologer gjør!) Men de fornekter at Jesus varGuds sønn. Når muslimer hører klokkene fra en kirke, eller på. en eller annen måte er til stede der noe foregår i kristen regi, har de et formular de ofte sier tilseg selv: «All pris tilhører Allah, som ikke har noen sønn, som ikke har noen partner i sitt herrevelde . . . Forkynn hans storhet!»

Muslimene legger veldig vekt på at de har en hellig bok, Koranen. Den er Allahs åpenbaring, ord for ord; en nøyaktig kopi av en himmelsk original. Tradisjonen forteller at Muhammed var i ekstatisk henrykkelse da han hørte disse ting, og det ble som oftest skrevet ned straks. Muslimene legger stor vekt på den direkte åpenbaring av Allah på denne måten.

Koranen er uten tvil et av verdenslitteraturens hovedverker, ikke minst stilistisk sett. Enhver oversettelse forringer dens verdi. Den arabiske tekst har en rytme og bevegelse som skal ha en betagende virkning på tilhørerne. Når den leses høyt, kan den ha en nesten hypnotisk effekt på de tilstedeværende, til tross for uvanlige grammatiske konstruksjoner og av og til vanskelig forståelige setninger.

Men det som for muslimen er det vesentligste, er at Koranen er Allahs nådefulle inngrep for å vise menneskene den rette veg. Den er en fullkommengjøring av all den åpenbaring som tidligere hadde funnet sted: i skapelsen, i Gamle Testamente og i Nye Testamente. Blant muslimer i dag er det også vanlig å regne mange andre religiøse skrifter til den forberedende åpenbaring, f. eks. buddhistiske og hinduistiske skrifter. Men dette betyr ikke at de andre religioner er gode nok. Mennesket må vende seg til islam, for islam er den eneste veg som kan føre til Gud.

Fotnoter

17: Stedshenvisningene følger verseinndelingen i R. Bell: The Quran (Edinburg 1937). Ahmadiyyabevegelsens danske oversettelse (Kbh. 1967) ligger oftest et par vers foran i versetellingen.

følge UNFPA (FNS populasjons fond) finnes det 1.2 milliarder muslimer i verden, inkludert Midtøstens og Nord-Afrikas 300 millioner i 22 arabiske land. Araberne, som er av Abrahams ætt, tilhører folkeslag og områder hvor de fleste unådde folkeslag befinner seg. I sin strategi for å holde tilbake og forsinke Jesu gjenkomst, forsøker Djevelen av all makt å holde evangeliet borte fra alle de ca. 3000 muslimske folkeslag som ennå regnes som unådde. I denne strategi bruker Djevelen til fulle mange kristnes uvitenhet og mangel på historisk kunnskap, kombinert med deres fordommer og antipati mot muslimer og arabere. Dette skjer også i deler av norsk kristenhet, som heldigvis får mindre og mindre innflytelse, fordi flere og flere får nå “kunnskap og forstand” (Salme 119:66).

Allah (Gud): Et vestlig problem, men et hellig holdt navn av muslimske og kristne arabere

Jeg har blitt storlig overasket over at enkelte kristne ledere og redaktører for noen av de kristne bladene i Norge, tror at det arabiske ord for “Gud” (Allah), som muslimene bruker, først oppstod med Islams profet Muhammed. Det ser heller ikke ut som at de har kunnskap om at store grupper av arabere ble kristne, helt fra den første pinsedag. l tillegg lever de samme kristne i en utrolig uvitenhet i vår moderne informasjonstid, og forstår ikke at vår tids 12-14 millioner nominelle arabiske kristne også tilber Allah (Gud på arabisk). I dagens infor- masjonssamfunn kan ikke slikt uvitenhet skyldes dumhet. Denne “uvitenhet” må skyldes fordommer og antipati mot arabere og muslimer, som Djevelen bruker i sin strategi for å forsinke Jesu gjenkomst med å holde evangeliet borte fra disse unådde folkeslag. Den bibeltro evangeliserende organisasjonen “Navigatørene” slår fast at når kristne i sin utenksomhet sier at “Allah” ikke er “Gud”, blir dette oppfattet som den ytterste form for blasfemi av alle muslimer, fordi “Allah” er det fremste arabiske ord for “Gud”. I boken “Building Bridges”, utgitt av Navigatørene, sies det, historisk korrekt, at over 500 år før Mohammed ble født, kalte arabiske kristne Den Eneste og Høyeste Gud for Allah, slik vår tids 12-14 millioner nominelle kristne har tilbedt Allah (Gud) i over 1900 år i deres sanger, salmer, bibler og skrifter. Dersom det finnes kristne i Vesten som ennå mener at det er bespottelig å kalle Gud for Allah, så burde de tenke på at endog Muhammeds far bar navnet Abdullah (egentlig Abd Allah), som betyr “Guds tjener”, framholder Navigatørene. Han hadde dette navnet fra sin fødsel, lenge før hans sønn Muhammed, Islams grunnlegger, ble født. Også det kjente evangeliske “Moody Bible Institute” framholder de samme ting i sin bok “Reaching Muslims for Christ”. Den slår fast at det å kalle Allah for Gud, er et PROBLEM i blant Vestens kristne, og selvsagt ikke et problem i Den muslimske verden. Problemet blant enkelte kristne i Norge, som skriver fordomsfulle, og nærmest hatfylte leserinnlegg og og nærmest hatfylte leserinnlegg og artikler i kristne blader, er deres mangelfulle kunnskap om virkelighet. historie og filologi (språkkunnskap).

Arabisk og ordet Allah (Gud), en del av den semittiske språkfamilien

Det er kjent at arabisk er en gren av Den semittiske språkfamilien, som deles i to hovedgrupper, Øst Semittisk (Akkadisk, Babylonsk og Assyrisk), og Vest Semittisk (Kana- anittisk, Hebraisk, Thamudisk og Arameisk). De arabiske språk, også moderne klassisk Arabisk, har utviklet seg fra Thamudisk og Arameisk. (Se oversikten i rammer), På Den arabiske halvøy, og i Sinai, Jordan og Sør-Syria har arkeologene funnet ca. 20 000 helleristninger med inskripsjoner av språk fra Den Vest Semittiske språkfamilien . Jeg har studert mange av disse, og disse språks ord for “Gud” har sin rot i det kanaanittiske EL/AL og det hebraiske EL/ALAH som betyr:åvære høy mektig, opphøyet, Bibelens patriarker og deres ætlinger og stammer kalte som oftest Gud for EL. Moses’ svigerfar, Jetro, som var prest for den arabiske midianittiske stamme av Abrahams ætt, ble også kalt RELTEL = Guds venn. (2. Mos. 2:16 og 3:1) Sammen med dronningen av Saba, kalte både Jetro og alle ætlingene av Abrahams og Keturas sønner og Ismaels ætt, som talte vest semittiske språk, Den Høyeste Gud for EL, ELAH, ALAH og ALLAH. Ingen fordommer, antipati og hat mot arabere og muslimer kan forandre dette språklig historiske og arkeologiske faktum. Disse Abrahams ætlinger ble fra de tidligste tider kalt ARABI på Akkadisk.

Litt om semittiske ord for Gud

Semittene, stammer ifølge Bibelen fra Noahs sønn Sem, og består i dag av ætlingene av Abrahams 8 sønner. Språkhistorikeme deler de semittiske språk i 3 hovedgrupper: Øst-Semittisk (Akkadisk i Akkad og Surner), Nordvest-Semittisk (Kanaanitlisk, hebraisk, arameisk etc.) og Sør-Semittisk (språk som ble talt av arabere og andre semitter på den arabiske halvøy og i Etiopia.

EL = Det Vest-Semitliske og det pan-kanaanittiske ord for Gud, som kanaamttene anså som Solguden. EL finnes også på Sinai og i Negev, som proto Smaittiske og Proto-kanaanitiske helleristninger. De hebraiske ordene for Gud, EL, Elah, Eloah, Elyon, Elohim har alle sin rot i det hebraiske ordet Alah (5927), som betyr: å være høy. mektig, opphøyet.

Vi kan se i Bibelen at patriarkene og deres ætlinger og stammer, inkludert Hagar, Moses og Bileam kalte Gud for EL (410). Se I.Mos. 16:13 (Hagar), I.Mos. 17:1 og 21:33 (Abraham), l .Mos. 35: l og 49:25 (Jakob), 2.Mos. 34:6 og 34:14 (Moses). 4.Mos. 12:13 (Moses), 4.Mos. 23:8 og 22 (Bileam). Bibelen viser klart at Israels Gud var også Jetro’s Gud, han som ble kalt RE-U-EL» GUDS VENN (2.Mos. 2:16 og 3:1) og var prest for den arabiske millianittiske stammen av Abrahams ætt.

Ordene YAH YAHH YAHU JA (ProtoKanaanittisk og Gammel Negev skrift) som er opprinnelsen til JHVH (3068), fra det hebraiske ordet Hayah (1961) / Eyah forekommer ikke som Proto-Sinaittisk og har aldri blitt funnet på Sinai, blant de tidligste helleristningene der, i motsetning til EL Dette stemmer perfekt med Bibelens ord i 2.Mos. 6:2-3, der Gud sa til Moses: «Jeg er Herren (jHVH:3068).Jeg åpenbarte meg for Abraham, Isak og Jakob (fra ca. 1952 – 1645 f.Kr.) som Gud (EL:210) Den Allmektige. Men ved mitt navn Herren (JHVH:3068) var jeg ikke kjent».

Arabere som tilba Allah var med på grunnleggelsen av den urkirken. Når det gjelder Nytestamentet, Evangeliet og Den Kristne kirke, ser vi i Apostlenes Gjerninger at arabere var delaktige i menighetens fødselsdag og grunnleggelsen av urkirken på den første pinsedag. Bibelen forteller at “kretere og arabere” var tilstede og talte i tunger “om Guds store gjerninger på sine egne språk” (Apost. 2:4-11). Disse arabere kalte Gud for Allah, og slik arabiske pinsevenner og karismatiske kristne gjør i dag når de taler i tunger og tyder, så priste de Allah, Den Høyeste Gud. Vår tids klassiske arabisk, som ble utformet i det 7. og 8. århundre i forbindelse med Koranen, sprang ut fra den arameisk-nabateanske gren av Den Vest-Semittiske språk-familien. Inntil da talte de arabiske stammene flere slags arabiske dia-lekter, mens mange arabere anvendte også arameisk, som Jesus talte. (Se “Utviklingen av de Vestsemittiske og Sørsemittiske språk” i egen ramme.) Arameisk som hadde utviklet seg fra Akkadisk via Eblaittisk (skrevet med sumerisk kileskrift fra ca. 2500 f. Kr.), bestod også av to greiner. 1. Vest Arameisk: Nabateansk, Palmyrsk og Jødisk arameisk (som Jesus talte). 2. Øst Arameisk: Syrisk, Mesopotamisk arameisk og Mandaisk.

Verdens første kristne riker var arbaiske nasjoner.

Fra tidligste kristne tid fortelles det om hvordan mange arabere tok imot evangeliet. I følge kirkehistorikeren Eusebius (ca. 263-339) var det Kong Agbar av Edessa (177-212 e. Kr.) som var det første riket i verden som antok kristendommen. Agbar var en kongetittel på de arabiske kongene som styrte det arabiske Urhai (gresk: Osrhoenriket) fra hovedstaden Edessa (Urhai). Eusebius forteller at som oppfyllelse av Jesu løfte, sendte apostelen Thomas apostelen Taddeus med Jesu ord, og helbredet Kong Agbar. Eusebius sier at dette mirakel og andre mirakler som Taddeus gjorde i Jesu navn, finnes nedtegnet i byen Edessas offisielle dokumenter.

Fra ca. 190 f. Kr. lå de arabiske rikene Palmyra, Edessa, Emesa, Hatra, Charax og Gerrha som små bufferstater, som stadig skiftet allianser, mellom de mektige super-maktene Partia (Persia) og Romer-riket. Flere av disse arabiske rikene og stammene var de første riker og stammer som antok kristendommen, lenge før Romerriket antok kristen-dommen.

Bibelen forteller at like etter at Paulus hadde blitt frelst i Damaskus og forkynt evangeliet der i byen, dro han til Arabia (Gal. 1:17). Trolig var det allerede mange arabiske kristne der.

Eusebius forteller at den store kirkelederen Origen fra Alexandria (ca. 182-254) blant annet var involvert i evangeliserings under-visning av menighetene i Arabia, etter at “Arabias guvernør” sendte brev til ham i Alexandria og bad han straks komme til Arabia og ordne med kristne lærespørsmål. Det gjorde Origen ca. 215 e. Kr.

Men Orgien var også sterkt involvert i å korrigere avsporinger i arabiske kirker i årene som fulgte. Blant annet holdt han også et stort kirkemøte i Arabia der han suksess-fullt korrigerte vranglærer som hadde sneket seg inn blant arabiske kirker.

Vi har sett at de arabiske Agbar-kongene i det arabiske Osrhoenriket og dets hovedstad Edessa (Urhai) var det første riket i verden som antok kristendommen. Dette hadde trolig forbindelse med Osrhoen-rikets dronning Helen, som hadde antatt jødedommen.

Hun var gift med Kong Monabazus av Adiabene, og kom til Jerusalem med korn under den forferdelige hungersnød i år 46-47 under keiser Claudius’ tid (41-54 e.Kr.), som er omtalt i Apost.Gj. 11:28.

To av de mektigste arabiske folkeslagene som tidlig antok kristendommen var Bani Ghassan (også kalt Ghassanidene) og Bani Hira (også kalt Lakhmidene). Ghassanidene var opprinnelig en sørarabisk stamme fra Marib i Jemen. Under ledelse av sin konge Amre Ben Amer, migrerte de nord til Hauran og Golan, nord for Damaskus. Ghassanittenes hovedstad var Jabiyah på Golanhøydene, og dette riket hersket etter hvert over et geografisk område som strakte seg fra store deler av Syria, Jordan og Nord-Arabia helt sør til Medina. Dette kristne arabiske Ghassanidriket, antok etter hvert den monofysittiske lære som den syriskeJakobitiske kirke stod for. Dette førte til at det kristne Romerriket (Bysants) forfulgte disse arabiske kristne. Da kom det kristne arabiske Ghassanidriket mellom to mølle-steiner, – Det Katolske Romerriket i vest og de hedenske persiske rikene Partia og Sassanidriket i øst. Det samme gjorde det arabiske kristne Lakhmidriket Bani Hira. Disse antok etter hvert den nestor-ianske form for kristendom, og ble også forfulgt og angrepet av det katolske Romerriket. Lakhmidrikets område var i Sør Irak og det nordøstlige Arabia opp til Persias grense. Da det katolske Øst Romerriket angrep og fanget Ghassanidrikets konge i 581 og førte han til Konstantinopel, ble det krig og anarki i de arabiske kristne rikene Ghassanid og Lakhmid.

Da de arabiske muslimene fra 632 og utover, angrep landene i Midtøsten, ble de mottatt som befrier av disse forfulgte arabiske kristne riker og stammer. De kristne arabiske riker valgte heller muslimenes overherredømme enn det kristne Øst Romerrikets makt. Arabiske kristne igsp u Jemen og Sør-Arabia. Sir John Glubb forteller i sin klassike “De arabiske folks historie” at det også fantes mange arabiske kristne Sør Arabia fra de tidligste kristne tider, særlig tjernen og Nejran (Najran). Arabia hadde også store kolonier av jøder, og flere arabiske konger i Sør Arabia var jøder, og forfulgte de kristne lenge før Islam framsto der.

Den arabiske kongen Abu Karib Asad, som regjerte 390-420, ble omvendt til jødedommen etter å ha besøkt Medina der tre store jødiske stammer kontrollerte byen. Den siste kongen i det arabiske riket Himyar tjernen, Dhu Nuwas (516-525), var også jøde. Han forfulgte og drepte mange arabiske kristne, blant annet i Najran, hvor han brente kirker og de kristnes hus. Alle disse kristne og jøder i Arabia tilbad Allah hundreder av år før Muhammed framstod.

Som en uvettig motsetning til dette, og som et “innesnødd norsk bevis på uvitenhet”, opplevde min sønn Rune å høre fra en journalist for en norsk kristen avis: Journalisten hadde deltatt på en møte blant kristne arabere i Israel. Og han fortalte med “åndelig” stolthet og “kristen” uvitenhet: “Da den kristne arabiske menighet reiste seg for å be og prise Allah, da var jeg den eneste som satt. Jeg reiste meg ikke for Allah”. Mange arabiske biskoper deltok på de store kirkemøtene. Alle som har kunnskap om de første store kirkemøter, vet at her deltok mange kristne arabiske biskoper, som tilbad Allah i Jesu navn.

Mange arabiske biskoper deltok på kirkemøtet i Nicea i år 325, blant annet biskop Cyrenius av Amman, Jordan. Petrus, biskop for de som bor i telt (beduinene) var en av de arabiske biskopene som deltok på kirkemøtet i Efesus i 431. Av de ca. 100 biskoper som deltok på kirke-møtet i Chalcedon i år 451, var 20 av disse arabiske biskoper og representerte mengder av kirker i de arabiske områdene. Den første kristne romerske keiser var araber. Kanskje det mest sensasjonelle og interessante når det gjelder Oldtidens arabiske kristne, som jeg har funnet at det stort sett hersker total uvitenhet om, endog blant kristne forkynnere og skribenter, er at den første kristne keiser i Romerriket var en araber.

Den romerske keiser Philip I, som også bar navnet Philip Araberen styrte Romerriket med fred og fordragelighet fra 245-249, ca. 80 år før Romerriket antok kristendommen. Keiser Philip I prøvde ikke å tvangskristne noen, eller å gjøre Romerriket kristent ved politisk autoritet. Men den tiden han regjerte fikk de kristne menighetene og biskopene et kjær-komment pusterom mellom Romerrikets forfølgelser. Det ser ut som om Philip Fs etterfølger, Keiser Decius (249-251), hevnet seg på dette, ved å bli en av Romerrikets verste forfølgere

Philip Araberen ble født i år 204 i byen Shahba (som fremdeles eksisterer) ca. 100 km øst for Gennesaretsjøen i det Trakonitiske land (Se Luk.3:l). Han var sønn av Ghassanider-kongen Marinus. som var romersk æresborger. Philip Araberen brakte tilbake toleranse og moderasjon til Romerriket og tillot de kristne full frihet til å praktisere sin tro. Kirkehistorikeren Eusebius (263-339) forteller at da Philip Araberen ville delta i bønn med de kristne under påskefeiringen, nektet biskopen han dette før han hadde bekjent sine synder.

Eusebius forteller at keiseren etterkom dette med glede, og utviste ekte gudsfrykt. Eusebius forteller også at Origen (182-254) som vi har sett hadde omsorg for araberne, korresponderte med Philip Araberen og med keiser-inne Severa. Eusebius sier at han kjente til en kopi av Origens epistel til keiseren og en epistel til keiser-innen, som ennå eksisterte nesten 100 år senere. Arabiske bibelske skrifter om Allah funnet i dødehavshuler. Klassisk arabisk var ikke fullt utviklet før i det 7. århundre e. Kr. Før den tid har vi sett at araberne (unntatt i Sør Arabia) talte Arameisk og Nabateansk. Etter hvert ble dette til en blanding av Arameisk-Nabateansk. Nabateerne var en arabisk stamme som migrerte fra Mekkaområdet, og opprettet et rike med Petra (Sela) i Jordan som hovedstad ca. 400 f.Kr.-lOO e.Kr.

Det er interessant at arkeologene har funnet både Arabisk-Arameisk og Arameisk-Nabateanske skrifter i huler i forbindelse med Dødehavs-rullene, både som papyrusdoku-menter og fragmenter, sammen med Hebraiske, Arameiske og Greske skrifter. For eksempel Dødehavs-rullfragmentet 4Q235 består av Nabateansk-arabisk skrift fra Bibelens Kongebøker. I huler i Nahal Hever, Nahel Selim og ved Ein Gedi har det blitt funnet bibelske og legale fragmenter fra Bar Kochbas tid (132-135 e.Kr.) på Hebraisk, Arameisk, Arabisk-Arameisk, Nabateansk og Gresk.