Tro og tvil

Vi så i forrige kapittel at Bibelen ikke forsøker å forklare det ondes opprinnelse. Bibelen er bare interessert i hvordan vi skal frelses fra det onde. Når Jesus skulle lære disiplene bønn, så han at de skulle be: «fri oss fra det onde».
Slik er det ikke i hinduismen. Her gjelder det å forklare det onde. Og de forklarer det som en nødvendig del av virkeligheten. For det onde er en del av guddommen selv. Mennesket skal derfor ikke søke å bli befriet fra det onde, men kun heve seg over det. Motsetningene god—ond synes bare slik for mennesket. Egentlig er ingenting «godt» og ingenting «ondt». Motsetningen er kun et spill av guddommens maya. Det gjel¬der å se gjennom dette og fram til guddommen selv, som er hevet over motsetningene. Da blir det onde ikke lenger «ondt» og heller ikke blir det gode «godt».
Buddhismen avviser også spekulasjon omkring forholdet mellom Gud og det onde. Alt dreier seg om hvordan mennesket skal frelses. Men hva mener man med det onde i de forskjellige reli¬gioner, og hva mener man med «frelse»? Det må vi se nærmere på. Først vil vi se på frelsesbegrepet. Deretter vil vi se på hvilken måte mennesket blir frelst, og vi vil legge hovedvekten på dette siste.
Les resten av dette innlegget »

Dette er en direkte fortsettelse på artikkelenserien fra Arild Romarheim som drøfter likheter og forskjeller på de store verdensreligionene kristendom, hinduisme, buddhisme og islam. I denne delen ser man på kristendom og hinduisme.

Les resten av dette innlegget »

Her faller ur-buddhismen utenfor fordi den ikke interesserer seg for noen Gud. Det samme gjelder den mest panteistiske hinduisme, hvor guddommen kommer helt i bakgrunnen. Derimot er det mulig å sammenligne med de mer monoteistiske sektene i hinduismen, særlig de som bruker Vish¬nu og Krishna som gudenavn, den retning som kalles for vishnuismen. Til slutt vil vi så sammen¬ligne det muslimske gudsbegrep med det kristne.

Før vi understreker forskjellene, vil vi peke på en del likhetstrekk mellom Bibelens og de andre religioners gudsbilde, også slik vi finner det i primitive religioner.
Les resten av dette innlegget »

Vi har sett at det er store vesenforskjeller når det gjelder religionenes hovedtrekk:

Hinduismen – «Altets religion», der hovedpoenget er å være ett med Gud som skaper og ødelegger verdenene i sin lek.

Buddhisme – «Selvforløsningens religion», der hovedpoenget er å tilintetgjøre livstørsten som er årsaken til all lidelse.

Islam – «Underkastelsens religion», der hovedpoenget er å bøye seg for Den allmektige Majestet som står bak alt som skjer.

Kristendom – «Kjærlighetens religion», der hovedpoenget er tilbudet om ufortjent frelse på grunnlag av hva Gud har gjort trass i menneskets synd.

Kan man likevel snakke om at de har visse fellestrekk? Til en viss grad kan man det, men det er viktig å huske på at alle enkelttrekk i en religion bestemmes ut fra hovedpoenget.

Les resten av dette innlegget »

Vi har nå. gjennomgått hovedtankene i de tre andre viktigste religioner. Vi har ikke gjennomgått disse religioner i sin bredde, men ved hver religion har vi bare vært ute etter en eneste ting: å få tak i hovedtanken i vedkommende religion. Vi har forsøkt å svare på. spørsmålet: «Hva mener hinduen, buddhisten og muslimen er det viktigste i sin religion?»

Kan det være nødvendig å gjøre det samme med kristendommen? Er ikke den vel kjent etter 9 års skolegang samt konfirmasjonsforberedelse for de fleste? Hvis du spør om budene, om fadervår, om hendelser fra Jesu liv, om lignelser han fortalte, om bergprekenen osv., får du ofte rette svar. Men om du spør dem: «Hva er det vesentligste i kristendommen?» står de ofte fast. Eller hva verre er: Det kommer direkte gale svar.
Les resten av dette innlegget »

Fra buddhismen går vi over til den religion som vel er dens rakeste motsetning: islam. Her står gudstanken i sentrum. Alt i islam dreier seg til syvende og sist om en eneste ting: Allah, den eneste Gud, den opphøyede Majestet, den Allmektige som har skapt alt som er til. Et menneske som er blitt omvendt til islam og beretter om dette, er mye mer opptatt av å beskrive guddommens storhet enn å fortelle om hvordan han ble omvendt. (Tilsvarende kan dessverre ikke alltid sies om oss kristne!).

Les resten av dette innlegget »

Buddha (ca. 560—480 f. Kr.) vokste opp i hinduistiske omgivelser. Derfor har buddhismen mye felles med hinduismen: Troen på sjelevandringen og håpet om å bli frelst fra den og nå nirvana. I begge religioner er det snakk om å bli befridd fra den ytre materielle verden som kun er et blendverk og ikke har noen virkelig verdi.
Vi husker at det var visse retninger innenfor hinduismen der panteismen ble drevet så langt at spørsmalet om «Gud» kom i bakgrunnen. Det som interesserte mest var sjelens enhet med det upersonlige Altet.
Buddha går enda lenger. Han interesserer seg ikke for Gud i det hele tatt, og heller ikke forverden. 16 Forholdet Gud—verden som hinduene var så opptatt av, avviser han som nytteløs spekulasjon. Han spør ikke: «Hva er Gud?» Han spør bare: «Hva er livet?» og «Hvordan skal mennesket nå frelsen?» Alt annet er uten interesse.
Les resten av dette innlegget »

Hva er livet? Hva er Gud?

Mennesket er religiøst. Det kan ikke uten videre sla seg til ro med den ytre virkelighet. Alle tror på noe, enten det er Allah, Krishna, Buddha, Kristus, samfunnet, skjebnen, narkotika eller stjernene. De spor: Hvorfor lever jeg? Hva er meningen med livet?

Mange vet ikke hva de søker. I en hasj-bule lød følgende spørsmal: «hva er Gud?» — Ikke «hvem» eller «hvordan»-, men «hva». Gud kunne være hva som helst, han kunne være en ting eller et prinsipp, ikke nødvendigvis noe personlig.
Les resten av dette innlegget »