Så er Gud urettferdig? Ja, i forhold til vårt vanlige tankesett med straff og belønning er han det. Er han vilkårlig og kaotisk? Nei. Her ser vi et eksempel på brytningen mellom nåde og fortjeneste. Gud gir oss ikke matematisk igjen etter hva vi har fortjent. Og takk og lov for det kanskje! For etter Guds standard – hvor han beskriver seg selv til å være selve Kjærligheten – så vil vi ikke nå opp da vi har nok av egoisme, likgyldighet, latskap og grums i oss til å bli forkastet. Eller til å få sparken fra vingården for å bruke lignelsens verden.

Men så kommer skille mellom Guds tanker og våre tanker, mellom mye menneskeskapt religiøsitet og filosofi versus Guds målestokk. For Gud gir oss ikke hva vi har fortjent. Så sant vi i det hele tatt tar imot himmelriket, ønsker fellesskap med Gud, så gir han oss lønn. Ikke ut fra våre prestasjoner, men ut fra sin egen nåde. Alle som tar imot får like mye av Guds kjærlighet og nåde, uansett om vi har feilet 10 eller 200 ganger. Om vi er biskop, bonde eller bankmann får vi samme rom i himmelen. Så vi bør kanskje ikke se med “onde øyne” på Guds godhet, men være takknemlig for at han har nåde nok til oss alle.

Dette er i tillegg til en lignelse om Guds nåde, en påminnelse om at det ikke er vår status hos våre medmennesker som teller ovenfor Gud. Alt arbeidet som gjøres i det stille for Gud og våre medmennesker, er ikke mindre viktig enn hva konger og predikanter gjør. De siste skal bli de første i himmelriket Kanskje vi med det kan løfte opp de som er utenfor spotlighten, og det kan være en oppmuntring til oss selv når vi ikke blir kreditert for noe vi har gjort for Guds sak. Og kanskje vi og kan minnes dette for å dempe vår menneskefrykt og heller bruke Guds fokus?

Det har lege ein trussel i den indrekyrkjelege debatten. Den som tenkjer for dristig, og seier det i høgt, kan bli skulda for å vere liberal. Då tek ein ikkje openberringa på alvor, men tilpassar seg til sterkaste lærdoms vind, og set dermed noko over Guds autoritet. Det er ikkje berre Markion som vil lese korrektur på Bibelen.

For vel 20 år sidan hadde eg ei samtale med ein pensjonert prest, like etter eg hadde avslutta eit manus om Krig og militærnekting, inkludert heilagkrigen i GT. Det var mykje fælt i GT, sa han, og han undra seg over at det ikkje var noko ein snakka om, ein såg berre bort ifrå det.

Slike problem vil ein i ein konservativ samanheng ofte dempe, eller søkje forklaringar som kan aksepterast med gudstrua og bibelsynet i behald. Som den verste, frå Sal 137, der den israelittiske salmisten i fangenskap i Babylon prisar den sæl som krasar hovuda til fiendens spedborn mot klippa. Er det inspirert av Gud?

Det er ikkje vanskeleg å forstå reaksjonen hos salmisten den gongen, og hatet, vi ser mykje av det i Midt-Austen i dag. Men er dette Guds ord til oss eller er det utgått på dato? Er det noko vi skal forkynne til etterfylging for israelar eller palestinar? I så fall står det i ganske kvass motsetning til saligprisingane i Bergpreika. Eller røper det berre ein høgst menneskeleg reaksjon?

Forsøk på svar

Svar på kvasse problem finst, gode og mindre gode. For den bibeltru var det trøyst i resonnementet til GT-professoren I.P.Seierstad i si tid. Denne hatsalmen (Sal 137) istemde Guds dom over den gudlause, hevda han, ikkje noko ein sjølv skulle utføre. Gud som gav liv, hadde rett til å ta liv.

For meg vart noko liknande gjort gjeldande når det gjaldt heilagkrigen i GT. Bannet, t.d. å slakte ned fienden, var det Gud som befalte. Han som gav liv, kunne ta livet tilbake. Gud var den majestetiske og heilage. Menneskets ansvar i den heilage krigen vart eit anna. Eg fann, med Gerhard von Rad, at heilagkrigen utvikla seg gjennom hundreåra. Vekta vart lagt meir og meir på Guds redning. Å hjelpe til med det kunne vere å stå i tre rader og synge lovsongar medan Jahve tok seg av fienden. ”Dersom de ikkje trur, skal de ikkje trygt få bu” frå Jesaja 7 vart forkynt som motsetning til militærallianse. Eg fann altså ei utvikling av heilagkrigen som enda nær pasifismen. Men eg såg at i NT var heilagkrigen åndeleggjort, og dermed ikkje eit direkte svar på det spørsmålet. Eg såg ei retning frå bestialsk nedslakting i Gud namn til truas gode strid mot vondskapen med det fredsprogrammet Bergpreika gir.

Eit anna synspunkt når det gjeld GT, er teologien i klagesongane. Å klage på Gud, til Gud, er fortvila og obsternasig respekt. Å spotte Gud er noko anna. Dette gir eit stort gudsbilde, og eit sterkare menneskebilde, og ei opning mot oppøst tale. Gud toler vår protest, og høyrer. Ikkje alltid med klare svar. Lidinga si gåte går ikkje opp. Det som finst av ”svar” ligg i hans medliding. Det vondes problem går endå mindre opp. Problemet med gudsbildet og behovet for å forstå Gud for å forsvare han (teodicé), er ei øving med færre svar, men kanskje kan prosessen gi ei leveleg plassering av spørsmåla. Og det er ikkje lite i ei verd som ikkje heilt går opp. For, som Gunnar Skirbekk seier, å gå nokre runder med teodicé-problemet er noko ein kvar religiøs leiar bør gjere. – Det gjer audmjuk, ikkje nødvendigvis vantru.

Lausriving frå fundamentalismen
Bak dette ligg ei lausriving frå eit fundamentalistisk paradigme. Den trur fullt og fast på det openberra ordet, og får med seg alt og for mykje. I kristen samanheng kan den nyansere seg til m.a. å sjå innombibelske endringar mellom testamenta, men vil halde fast på den eintydige tolkinga av Guds openberring, og leite etter fornuftsargument som støttar den (t.d. geografi, historie, verdsbilde). Det kan også føre til ei bortforklaring, eller verre: eit forsvar for det ein elles ville oppfatte som brutalt. Det kan utgjere skilnaden mellom Gud som heilag, og Gud som tyrann. Det kan føre til kortslutning på det moralske eller politiske området.

Det går an å oppfatte Bibelen som innlegg i Guds stadige samtale med mennesket, som betrudd tenar, som venn, som manipulator, der vi møter med våre spørsmål – slik Luther utfaldar sin teologi som skriftutlegging i møte med aktuelle spørsmål. Ein kan ta i bruk ei tilnærming slik Gadamer gjer overfor klassiske tekster. Då ser ein at kvart menneske og kvar kultur har sine føresetnader, av Gadamer kalla fordommar. Dei ligg i auga som ser. Då har vi allereie ei meining om det teksta seier, og vi set våre fordommar på spel i vår leiting etter saka, eller meininga, i teksta. I møte med verknadshistoria, slik tekstene har vorte tolka av andre generasjonar, nærmar vi oss teksta si sak der vår horisont kan smelte saman med teksta sin horisont. I denne tolkingsprosessen ser vi også betydninga av teksta reint aktuelt.

- til møte med tekst
Det betyr at vi møter med dei spørsmål og dei reaksjonar vi har, og tek tekstene på alvor, og våre spørsmål på alvor. Slik ligg teksttolkingane aldri i ro. Det kan oppfattast som tilpassing etter tidsånd og subjektive innfall, men er eit program for tekstmøte, helst i samtale med andre tolkarar – og med Gud. Altså ei skriftorientering som ikkje låser seg fast til eigne eller andre sine fordommar, men lar teksta si målretning føre seg vidare. Det er ei form for teksttruskap. Ein kan vere ærleg, og ein kan argumentere, og oppleve gleda ved å forandre meining i møte med utvida innsikt.

Kva svar kan ein slik få på vanskelege problem? Det er verken moderniteten eller postmoderniteten som har kompetanse til å svare. Mange av våre fordommar kjem derifrå, og vil nødvendigvis prege tolkingane. Men her er noko ved kristen teologi som insisterer på at Gud er større enn våre tankar, og eit like klart forsøk på å ordne også våre tankar i møte med denne gud vi ikkje har kompetanse for å overprøve.

- til moralsk ansvar for tolking
Om vi bortforklarar Gud og hans suverenitet, så har vi samtidig lagt tru og teologi under eit anna departement. Men om lydnaden mot openberringa er blind eller dimsynt, så kan vi late att auga for openberre brutalitetar, og kjenne oss forplikta til å forsvare dei. Å reagere mot å krase eit spedbarn mot klippa er ikkje uttrykk for opprør mot Gud eller å tvile på at Guds vilje er god. Utifrå det vi forstår av Guds vilje, så kan ikkje dette vere det. Det er med Guds eigen målestokk vi reagerer, ikkje det for tida politisk korrekte. Og det betyr at gudsbildet i GT er under utvikling, som heilagkrigen, og det er Jesus som er det viktigaste haldepunktet for det. Er vi i tvil, kan høgste innsikt ha forrang, og så ev. leite etter (formildande) omstende for kva tekstene uttrykte i opprinneleg samanheng.

Vi rører samtidig ved noko viktig i vår samtidssituasjon. Fundamentalismen er ikkje berre kristen. Og den har same faresignal når det gjeld moralen. Er ein blindt lydig mot ordlyden i heilage skrifter, må ein praktisere det same som Jahve/Gud/Allah gjorde før. Om ein avstår frå å teste si forståing av heilag openberring, så kan ein gjere seg moralsk uansvarleg. Ansvaret ligg på Gud, og han kan ikkje ta feil! Det fritek oss for ansvar for å forstå kvifor.

Å ta del i den heilage krigen er viktig både i jødedom, kristendom og islam. Omgrepet jihad i islam er vidare enn det i dag blir brukt til politisk. Men for alle tre skriftreligionane er dei kritiske spørsmåla til forståinga av heilagkrigen dei same. Kva er det å kjempe mot det vonde og destruktive. Er ”Gud vil det!” god nok grunn til å gjere alt som står skrive utan motførestilling? Eller skal vi gjere oss ansvarleg for korleis ein forstår Guds vilje? Er blind truskap mot noko brutalt ein ikkje forstår, ein truskap Gud krev?

Kan det være nødvendig å gjøre det samme med kristendommen? Er ikke den vel kjent etter 9 års skolegang samt konfirmasjonsforberedelse for de fleste? Hvis du spør om budene, om fadervår, om hendelser fra Jesu liv, om lignelser han fortalte, om bergprekenen osv., får du ofte rette svar. Men om du spør dem: «Hva er det vesentligste i kristendommen?» står de ofte fast. Eller hva verre er: Det kommer direkte gale svar.

Dette er et utdrag fra boka Krishna, Buddha, Allah eller Kristus (side 34-50) fra 2. opplag utgitt i 1978 på Credo og Luther Forlag skrevet av førsteammanuensis Arild Romarheim, og det kan anbefales å lese artiklene om hinduisme, buddhisme og islam før man leser denne artikkelen. Boken er utgått fra forlaget.Det ble foretatt en undersøkelse blant 140 gymnasiaster. De aller fleste var nylig konfirmert. De ble bedt om å svare skriftlig (anonymt) på spørsmålet: «Hva er det vesentligste i kristendommen?” Og det ble betont at det ikke var deres personlige mening om kristendommen som skulle fram, men de kristnes syn på sin egen tro. 40 % klarte ikke å peke på noe spesielt som var vesentlig, men nevner en hel mengde forskjellige ting. Av de som ga et klart svar, svarte 70% omtrent slik: «Det ve­sentligste i kristendommen er at du skal tro på Gud, holde budene og være god mot din neste». Særlig dette med budene ble betont av de fleste.

Dette svar er direkte galt. Hvis oppgaven hadde vært «nevn noe vesentlig i kristendommen», hadde svaret vært riktig. For det er naturligvis viktig at du skal holde budene og tro på Gud. Men spørsmålet var om det viktigste, det mest avgjørende punkt i kristendommen. Og dette dreier seg ikke først og fremst om hva vi skal gjøre, det er derimot evangeliet om hva Gud har gjort for å frelse oss. Alle disse andre ting er kun konsekvenser av dette. «Du skal tro på Gud og være god mot nesten» passer bedre som karakteristikk av islam enn av kristendommen! Da disse gymnasiastene ble forklart det riktige svar, var det mange som rett og slett ikke ville tro at kristendommen var slik. Dette gjelder ikke bare gymnasiaster, men folk flest i vart «kristne» Norge. De har nok visse meninger om kristendom, men de færreste vet hva kristendom gir seg selv ut for å være. Det er et faktum at mange av de som har tatt standpunkt mot kristendommen, ikke vet hva de har fornektet.

Når man skal sammenligne religioner, er det helt nødvendig å ha en klar forståelse av hovedtanken i de religioner en skal sammenligne. Ellers blir sammenligningen verdiløs, uten grunnlag i den religiøse virkelighet. Og det tjener ikke Sannheten. Vi finner det derfor rett å gi en framstilling av det vesentligste også i kristendommen. 18 Alt det vi da skal trekke fram om kristendom­men, er derfor med sikte på en eneste ting: å forklare det absolutt mest sentrale punkt, det som kalles «evangeliet».

Vi så i islam den veldige betoning av Allans opphøyde majestet, Den Allmektige, som mennesket må krype i støvet for. Slik er også den Gud kristne tror på. «Opphøy Herren vår Gud, og kast dere ned for hans føtters skammel. Hellig er han!» (Salm. 99, 5). Men likevel blir det en vesentlig forskjell. Fordi hovedvekten ligger forskjellig i de to religioner. Islam kan kalles «underkastelsens religion». Kristendommen kan kal­les «kjærlighetens religion*. Og det er en treffende beskrivelse, 19 fordi det sentrale i Bibelen er budskapet om Guds kjærlighet. Men denne kjærlighet misforstås ofte. For man skal kunne forstå Guds kjærlighet, må man ha forstått Guds hellige rettferdighet. Men før vi går løs på dette, må vi si noe om på hvilken måte Bibelen taler om Gud.

Bibelen vil aldri beskrive Guds «vesen» i og for seg. Bibelen spekulerer ikke over hvordan Guds natur er. Den er kun interessert i dette: Hvordan handler Gud? på hvilken måte griper han inn i verden? Hvordan kan mennesket regne med at han vil handle med dem i framtida? Når Bibelen snakker om hvordan Gud «er», så mener den altså hvordan Gud handler. Gud «er» rettferdig, dvs.: han behandler menneskene med rettferdighet (både til dom og frelse). Gud «er» kjærlighet, dvs.: Gud griper inn i verden med nådehandlinger. Når bibelske salmediktere (f. eks. David) priser Guds nåde, er det i takknemlighet mot hva Gud har gjort. Når apostlene gikk ut i verden med evangeliet, var det i forvissning om at Jesus virkelig er død og oppstanden. Når kristne predikanter i dag forkynner evangeliet om Guds Rike, er det i forviss­ning om at Gud en gang virkelig skal opprette dette Rike i sin fulle kraft.

Når vi nedenfor skal ta for oss “Guds rettferdighet” og «Guds kjærlighet», må vi derfor stadig huske på at det dreier seg ikke bare om hvordan Gud er, men det dreier seg først og fremst om hva Gud gjør. 20

Bibelen er altså ikke noen lærebok i Guds vesen. Den er derimot Guds tale til mennesker i forskjellige konkrete situasjoner. Bibelen taler sjelden «systematisk», men alltid aktuelt. Når vi derfor nå skal snakke om hvordan Gud er og handler, så blir det en «generell» måte å tale på som egentlig er fremmed for Bibelen. Men vi er allikevel nødt til å gjøre det, hvis vi skal kunne snakke om kristendom så ikke-kristne kan forstå det, og for at vi skal kunne sammenligne kristendommen med andre religioner. Vi må bare være klar over at vi foretar en abstraksjon og at evangeliet kun kan forstås virkelig klart av et menneske som kjenner seg direkte («aktuelt») tiltalt av Gud og er overveldet av hans hellige rettferdighet og kjærlighet. Men evangeliet kan også til en viss grad forklares objektivt, slik at det kan forstas også av ikke-kristne (liksom vi kristne må søke å forstå de fremmede religioner). 21

Vi vil da gi en fremstilling av det vesentligste i kristendommen på følgende mate:

* Gud er hellig rettferdighet.
* Gud er hellig kjærlighet.
* Rettferdigheten og kjærligheten møtes i dramaet på Golgata — korsets og oppstandelsens budskap.

a) Gud er hellig rettferdighet.

Gud gjør ikke forskjell på folk. Han lar seg ikke bestikke. Hans dom er absolutt rettferdig. Gud har åpenbart sin rettferdige vilje — budene. Den som bryter noen av disse bud og gjør ondt mot sin neste, må vente en absolutt rettferdig dom fra Gud.

Guds rettferdighet slår i to retninger. Den er et vern for den svake som blir utnyttet. Men den er en kompromissløs dom over all synd. Som eksempel kan vi ta Israels utfrielse fra Egypt. Farao undertrykte israelittene og utnyttet dem. Guds inngrep ble derfor til dom for Farao og hans folk, men til frelse for israelittene .Senere i historien, da Israel var falt i synd, kom straffen over Israel. Gud er rettferdig, og han krever rettferdighet. Det menneske som ikke vil følge budet «du skal elske din neste som deg selv», må regne med å bli straffet. For Gud er slik at han må reagere på synd. Filosofiens Gud er aldri vred. Bibelens Gud er en hellig, levende Gud. Når mennesket synder, reagerer han, på de svakes vegne og på egne vegne. Gud har nemlig en spesiell hensikt med menneskenes liv: Han vil de skal leve sammen i trygghet og fred, i fellesskap med hverandre og med ham selv, han som har skapt dem og gitt dem livet. Gud tvinger ingen til å innordne seg, men han rea­gerer med hele sin guddommelige energi når noen vil ødelegge det som var hans hensikt med men­neskenes liv. Guds rettferdighet er ikke et juridisk system, den er hellig. Den er forbundet med han selv personlig. Derfor reagerer han på synd og tar det som en personlig krenkelse av ham selv. Gud lar seg ikke spotte! Han krever å bli respektert som det han er, nemlig Gud.

Vi kan belyse dette med et eksempel fra det menneskelige liv: Et menneske må respekteres som det det er, nemlig et menneske. Hvis ikke, vil det ta skade på sitt sjeleliv. Ethvert menneske har derfor rett til å reagere på sin personlighets vegne når det blir utsatt for krenkelse av dets menneskerett. Hvis et menneske mister evnen til å reagere slik, vil det etter hvert forfalle. Det hører med til sunn selvbevissthet å reagere med harme når en selv eller andre (ikke minst!) blir tråkket på. Men det hører like fullt med til rett selvbevissthet at man takler en slik situasjon i kjærlighet! 22 Harme og kjærlighet utelukker ikke hverandre. Tvert imot, de betinger hverandre. Først når man er harm på et men­neske forstår man hva det vil si — hva det koster — å virkelig elske det mennesket. Og det er ingen harme som blir så dyp og sår som når ens ærlige og strevsomme forsøk på. å bygge opp noe godt, arrogant blir feid til side.

Liksom mennesket har rett til å kreve å bli respektert som det det er, har Gud — i mye større grad — krav på å bli respektert som det han er. Den verste synd som Bibelen kjenner, er derfor når mennesket ikke vil ha noe med Gud å gjøre og opphøyer seg selv i stedet. Gud reagerer på menneskets hovmodighet og trykker den ned. Han kan ikke passivt stå og se på at menneskene forakter hans bud og ham selv, han må skride inn for å stoppe synden! Det skjer både for å verne den som blir utsatt for urett, og for å verne om sin egen guddommelige realitet.

Han griper imidlertid ikke alltid inn øyeblikkelig. Han utsetter straffen, for at mennesket skal på mulighet til å omvende seg, så det kan bli tilgitt. Men slik tilgivelse kan ikke skje i en atmosfære av etisk og religiøs likegyldighet. Den kan bare skje hvis mennesket omvender seg, dvs. skifter holdning, og det vil igjen si: hvis mennesket anerkjenner Gud som Gud og seg selv som et syndig menneske.

Gud utsetter straffen. Det henger sammen med hans kjærlighet, hans langmodighet, 23 kort sagt, med selve hans vesen. «For mitt navns skyld er jeg langmodig, og for min æres skyld legger jeg bånd på meg og skåner deg, så du ikke skal bli utryddet» (Jes. 48, 9). Det er fordi han ikke ønsker at den ugudelige skal dø. «Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død, sier Herren, mon ikke heller i at han vender om fra sin veg og lever?» (Ez. 18, 23).

Guds langmodighet er imidlertid kun en nådig utsettelse. Hvis mennesket, selv etter flere formaninger, ikke vil vende om og anerkjenne Gud som Gud, men fortsetter med å synde mot ham, da kommer det til slutt dit da Gud setter punktum. Han griper inn med sin reaksjon. Guds hellige rettferdighet er alvor. Og de som ikke tar Gud alvorlig, må Gud selv vise at han virkelig er hellig rettferdighet som ikke kan sitte i ro og mak og se på synden. 24 I dette lys må vi se Bibelens tale om «den siste dag» da den endelige absolutt rettferdige dom skal finne sted.

b) Gud er hellig kjærlighet.

”Pris Herren! for han er god, hans miskunnhet varer evindelig. Pris gudenes Gud! (…) for hans miskunnhet varer evindelig han som gjorde himmelen med forstand” (Fra Salme 136). Slik prises Gud i Bibelen for sin evige kjærlighet. En kjærlighet som ikke bare er hans vesen, men som har grepet inn i historien fra tidenes morgen og til i dag. Og det er en kjærlighet som ikke bare er der av og til. Hans kjærlighet er evig, den tar aldri slutt. Den som kjenner Israels historie, vet at Guds kjærlighet ikke bare var en følelsesinnskytelse, et «velbehag» over for Israels folk. Faktum var jo at Israel stadig vendte Gud ryggen. Gang på gang ødela de det som Gud hadde bygd opp og stilte seg dermed innunder Guds vredestrussel. Men gang på gang fikk Gud gjennom profetene folket til å vende om, så han kunne tilgi dem og de begynne på nytt igjen. Guds kjærlighet overvant dem på ny og på ny, gjennom profetenes forkynnelse: «Vend om! Vend dere bort fra alle deres synder for at ikke noen synd skal bli dere til fall! Og få dere et nytt hjerte og en ny ånd! Hvorfor vil dere dø? For jeg har ikke behag i noens død, sier Herren. Så omvend dere da, og dere skal leve!» (Ez. 18, 30—32).

Guds kamp for å vinne tilbake dem som har falt fra ham, det er selve hovedpoenget i både Det gamle og Det nye testamente. Guds kjærlighet på tross av menneskets arroganse. Hva denne kjærlighet koster Gud, er det umulig for mennesker å fatte. Men vi kan ane det når vi ser hvor harm Gud blir over synden. Gud elsker dem han harmes over! Han elsker på tross av at de ter seg motbydelige i hans øyne. De «sverger og lyver, myrder og stjeler eg driver hor». (Hos. 4, 2). Om vi mennesker reagerer med avsky på slikt, hva da med Gud som er hellig rettferdighet! Men til tross for sin motbydelighetsreaksjon, roper han til dem at han ønsker å gi dem en ny sjanse. Gud elsker på tross av. Det kos­ter Gud å elske menneskene. Derfor er det umulig å forstå Guds kjærlighet for en har forstått Guds hellige rettferdighet. Først da ser en at så høyt elsker Gud verden. Vi ser at Guds kjærlighet ikke bare er et følelsesinnfall, noe som av og til kommer over ham. Nei, det er en målbevisst holdning og handling, som ikke engang rokkes av menneskets arrogante avvisning.

Men den såres. Nettopp når mennesket selvsikkert avviser Guds nådetilbud, krenkes Gud mest; når han bøyer seg ned for å reise opp det falne, og det falne svarer med å spotte ham i selvforsvar, fordi det ikke vil innrømme sin synd. Den sværeste måte Gud kan krenkes på, er å krenke hans kjærlighet. For det er en hellig kjærlighet, en kjærlighet som koster Gud kamp. Når Gud taler domsord, er det den sårede kjærlighet som taler. Gud må reagere på synden. Samtidig elsker han dem han reagerer mot. Slik taler f. eks. profeten Hosea til det frafalne Nord-Israel (11, 7—9):

«Mitt folk henger fast ved sitt frafall fra meg, og kaller noen dem til det høye, er det ingen av dem som løfter sitt øye oppad. Hvorledes skal jeg kunne gi deg opp, Efraim, gi deg til pris, Israel? Mitt hjerte vender seg i meg, all min medynk våkner. Jeg vil ikke fullbyrde min brennende vrede, for jeg er Gud og ikke et menneske, den Hellige i din midte, jeg kommer ikke med gledende harme.»

Og profeten Jeremia taler slik (31, 20): «Er da Efraim en så dyrebar sønn for meg eller mitt kjæreste barn, siden jeg ennå må komme ham i hu, enda jeg så ofte har talt mot ham? Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham, sier Herren».

Både Jeremia og Hosea var domsprofeter. De forkynte klart at denne kjærlighet ikke kunne bli folket til frelse i den atmosfære av etisk og religiøs likegyldighet som folket befant seg i. For Guds kjærlighet er hellig kjærlighet. Folket ville ikke høre, og resultatet ble Israels ødeleggelse (Nordriket ble ødelagt noen tiår etter Hosea begynte sin forkynnelse og Sydriket noen tiår etter Jeremia begynte sin forkynnelse).

Guds kjærlighet er ikke «dumsnillhet», den er hellig. Rettferdigheten og kjærligheten er to sider av samme sak og gjennompreger hverandre. Enda når Gud hadde dømt Israel og det var havnet i det babylonske fangenskap, hadde han ikke glemt dem. Da talte Trøsteprofeten til de fangne (Jes. 49, 14—15): «Sion (Israel) sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg. (Herren sier:) Glemmer vel en kvinne sitt diende barn så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glem­mer, så glemmer ikke jeg deg».

Vi skjønner nå mer av hva de gamle israelitter la i lovprisningen av Guds evige kjærlighet. «Hans miskunnhet varer evindelig!» Hele Israels historie, fra den spede begynnelse under fangekår i Egypt til de fikk sitt eget prektige land som ble bygget videre opp gjennom århundrene, er en eneste historie om Guds kjærlighet og menneskets utroskap. Likevel gir Gud dem ikke opp. Klarest er kanskje dette forkynt av profeten Ezekiel (ca. 600 f. Kr.), med en skarpere og tydeligere billedbruk enn vår tids forkynnere våger å bruke. Men intet bilde er sterkt nok for å beskrive Guds kjærlighet, trass i menneskets utroskap. Les hele kap. 16!

Guds kjærlighet er trofast. Den svikter ikke, selv om menneskene svikter. Guds trofasthet viser seg klarest i dette at Gud inngår pakt med menneskene. Denne pakt besegler han med sitt eget ord og løfte. 25 Han lover å være menneskenes Gud og omslutte dem med sin omsorg og nåde. Pakten kan bare ødelegges på en måte: ved at mennesket bryter pakten (Ez. 16,59—60). Gud på sin side er trofast. Hans løfte står ubrytelig fast. Gud har frivillig latt seg binde til paktsløftet. Det finnes ingen annen religion som kjenner et slikt gudsbegrep:

«Fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg» (Jes. 54, 10). «Dersom dere kan bryte min pakt med dagen og min pakt med natten, så det ikke blir dag og natt i sin tid, da skal også min pakt med min tjener David bli brutt (se note 25), så han ikke får noen sønn som blir konge og sitter på hans trone … Jeg vil opprette en evig pakt med dem, at jeg ikke vil dra meg tilbake fra dem, men gjøre vel imot dem, og frykt for meg vil jeg legge i deres hjerte, så de ikke skal gå bort fra meg. Og jeg vil glede meg over dem, og gjøre vel imot dem, av hele mitt hjerte og av hele min sjel». (Jer. 33,20—21,32,40—41).

«Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv» (2 Tim. 2, 13).

Legg merke til begrunnelsen i dette siste sitatet. Guds trofasthet begrunnes i Gud selv. Gud er slik at han må være trofast. Og denne kjærlighet og trofasthet er så ett med ham selv at den ikke rokkes, selv når mennesket viser ham ryggen. Det er hva vi kristne mener når vi sier at Gud er hellig kjærlighet.

At den menneskelige arroganse hindrer Gud i å frelse, er en annen side av saken, men den hindrer ikke Gud i å ønske å frelse dem! Han kan imidlertid ikke frelse i en atmosfære av etisk og religiøs arroganse og likegyldighet, fordi hans kjærlighet er en hellig kjærlighet. Alle tan­ker om en lettvint og selvfølgelig frelse feies til side ved korset.

c) Rettferdigheten og kjærligbeten møtes i dramaet på Golgata — korsets og oppstandelsens budskap.

«Korset er det klareste uttrykk for Guds ubønnhørlige reaksjon mot alt som strider mot hans hellige majestet. Men samtidig er korset det sterkeste vitnesbyrd om den grenseløse, frelsende og levendegjørende makten hos Gud. I Det gamle testamente trer disse sidene ofte frem hver for seg. Men i det som skjedde på korset, er de forenet i en og samme handling av Gud». (Ivar P. Seierstad).

Folk flest skjønner ikke hvorfor Jesus måtte lide og dø, «som om det ikke var nok lidelse i verden fra før!» Heller ikke disiplene skjønte dette til å begynne med. Det var en uhørt tanke i jødedommen at Messias skulle lide. 26 Bibelen forteller at Jesus forklarte disiplene om den forestående lidelse og død. Da ble Peter rystet og sa: «Dette må. ikke skje med deg!» Jesus svarte ham meget bestemt og avvisende: «Vik bak meg, Satan!» (Mt. 16, 22—23). Under sitt siste måltid med disiplene, like for sin blodige død, så han: «Dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgydes for mange til syndenes forlatelse». (Mt. 26,28). Og etter oppstandelsen så han til disiplene: «Dere dårer og senhjertede til å tro alt det profetene har talt! Måtte ikke Mes­sias lide dette og så gå inn i sin herlighet?» (Lk. 24, 26).

Da forsto disiplene hvorfor Jesus måtte dø. Og de forsto det i lys av profetiene om «Herrens lidende tjener» i Jes. 53, som måtte dø som et stedfortredende offer for menneskenes synd. Menneskene har syndet. Jesus lider straffen. En uskyldig går i døden for skyldige. Jesus døde for at menneskene skulle slippe å dø for sin synd. Saken er den at menneskene er så syndige at de fortjener å bli utslettet av Guds hellige rettferdighet. Men Guds hellige kjærlighet griper inn slik at han isteden lar straffen ramme sin egen Sønn, Jesus Kristus. Så kan han erklære de andre fri fra deres syndeskyld. Dette er den endelige og avgjørende frelsesoffensiv fra Guds side.

Her møter vi Guds kjærlighet på sitt aller tydeligste: Den hellige, opphøyde Majestet tar på seg selv lidelse, for på denne måten å kunne frelse dem han ellers måtte demme i sin hellige rettferdighet. «For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike». (2 Kor. 8,9). Jesu ydmykelse for å frelse syndige mennesker, er det største tegn på Guds selvhengivende kjærlighet. Dette får de kristne til å bli tause av undring og takknemlighet. Hadde vi enda vært gode og rettferdige, kunne vi kanskje skjønne det. Men vi er egoistiske, stolte, arrogante! «Det er bare så vidt at noen vil gi sitt liv — selv for en rettferdig mann , men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus gikk i døden for oss mens vi enda var syndere». (Rom. 5, 7—8).

Korset forkynner altså to ting. For det første viser det hvor alvorlig Gud reagerer på synden: så alvorlig at det kostet ham hans egen Sønn. Korset demonstrerer Guds hellige rettferdighet. For det andre viser det Guds ubøyelige frelsesvilje. Dramaet på Golgata er Guds kamp for å frelse den frafalne menneskehet, der Jesus (som er Gud selv!) går helt inn i dødens mørke for a. vinne syndere. Det viser Guds hellige kjærlighet. «Ved dette er Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss at Gud har sendt sin Sønn, den enbårne, til verden, for at vi skal leve ved ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (1 Joh. 4, 9—10).

Dermed er det stiftet en ny pakt mellom Gud og mennesker. En pakt hvor Gud er usvikelig trofast. Og dette er det paktsløfte han gir: «Den som tror på. Sønnen, har evig liv» (Joh. 3, 36). Det vil si: Tro på Jesus, at hans død er den død du hadde fortjent, at hans kjærlighet er den kjærlighet du trenger. Tro at jeg elsker deg. Tro at jeg tilbyr deg gratis syndenes forlatelse. Innrøm at du er den du er, og se at jeg er den jeg er, den hellige Gud, som ønsker å ha samfunn med deg, som vil frelse deg.

Da kommer det menneske inn i Guds rike, her og nå. Og det har allerede del i den frelse som engang skal fullkommengjøres. For Guds løfter står fast. Den som tror, har det evige livet, såfremt han ikke ved egen utroskap river seg Iøs fra det. Jesu død ble etterfulgt av hans oppstandelse. Han er en levende frelser som mennesket kan ha samfunn med i dag. Hans oppstandelse er garantien for at frelsesverket virkelig gjelder. Jesus døde for at vi skulle leve. Jesus oppsto for at vi skulle oppstå sammen med ham og på del i det evige liv. Mennesket er dødt (dvs. døden skyldig) på grunn av dets frafall fra Gud. Jesus gikk inn i døden og sto opp igjen for at de som tror på ham skal ga den samme veg fra død til liv. Dette tilbud er hva Bibelen kaller for evangeliet, tilbudet om å bli med i den nye pakt.

Dette tilbud kan bare mottas i tro på Jesus. Uten Jesus er der ingen frelse (Ap. gj. 4, 12), fordi uten Jesus er det ikke noen syndenes forlatelse. Og uten syndenes forlatelse vil mennesket ikke kunne bestå for Guds rettferdige dom. Derfor er evangeliet universelt: Alle skal få høre evangeliet om Guds kjærlighet. Hvorvidt det enkelte menneske skal komme i samfunn med denne kjærlighet eller ikke, er avhengig av hvordan det reagerer når det blir truffet av evangeliet om Jesus.

Slik taler Bibelen. Slik må vi og omtale kristendom. Ellers vil var sammenligning mellom kristendom og andre religioner være verdiløs. Religionene må sammenlignes med hverandre slik de forstår seg selv. Det vesentligste i kristendommen er altså at Gud elsker menneskene og gir dem tilbud om gratis frelse ved troen på Jesus og hans verk.

Fotnoter

18: For klarhets skyld må det sies at det her er en evangelisk kristendomsoppfatning som vil bli gjort gjeldende, ikke katolsk. Katolikker og protestanter vil langt på veg være enige i talen om Guds kjærlighet og frelsesinngrepet i Jesus Kristus. En viss forskjell kommer dog fram i synet på Jesu død på. korset. Katolikkene hevder at Jesus på korset «gjorde godt igjen» det som menneskene hadde forbrutt. Jesu godhet og offervilje «oppveier» menneskets synd og trer i stedet for menneskets manglende evne til a. godtgjøre sin synd. Det
lutherske syn er at Jesu død først og fremst er en stedfortredende straffelidelse: Mennesket bar syndet, Jesus bærer straffen. Synden var si stor at den ikke kunne gjøres godt igjen, heller ikke av Kristus. Det var bare en ting å gjøre med synden: den måtte straffes — Jesus lider denne straff for at mennesket skal kunne gå fri.

19: Her er det mange som straks innvender at Kristendommens historie ikke akkurat synes å vise en «kjærlighetens religion*. Det pekes på religionskriger, korstog og forfølgelser som har foregått i kristendommens navn. Dette må bare innrømmes. Men så må det og klart presiseres at det vesentlige i kristendommen ikke først og fremst er hva vi mennesker gjør eller ikke gjør, men det er hva Gud er og Gud gjør for oss. At «kristne» ikke alltid har levd i samsvar med kjærlighetens religion, det må menneskene selv klandres for, og ikke denne religions budskap. Guds kjærlighet blir stående fast trass i at menneskene viser seg som fiender av kjærligheten. Det hebraiske ord haja som i var Bibel er oversatt med «være», betyr ikke bare å «eksistere», men å «være i aktiv virksomhet», dvs. å eksistere slik at det får konsekvenser for omgivelsene (nemlig verden og mennes­kene). Se 2Mos. 3, 14—17. Når en kristen skal forsøke å forklare sin tro til en ikke-kristen, vil det naturligvis aldri kunne bare bli ren kunnskap (selv om det er det også!) Like viktig må det være å vitne om hva Kristus betyr for ham. I vår fremstilling er det imidlertid først og fremst det saklige innhold vi skal prove å på fram. (Og så får det eventuelt fremtre som et vitnesbyrd utfra sitt eget saksinnhold).

22: Det er bibelsk tankegang at et menneske ikke skal hevne seg selv ved ytre handgripeligheter, men overlate det til Gud, som er den eneste som virkelig dømmer rettferdig. Det forhindrer likevel ikke at man i ord skal gi uttrykk for hva som er ens hellige overbevisning, sammenlign Jesu eksempel.

23: Det hebraiske ord som i var Bibel er oversatt med «langmodighet», betyr egentlig «lang med hensyn til vrede», dvs. han lar ikke vreden bryte løs med en gang.

24: Noen vil kanskje reagere på at det brukes så menneskelige uttrykk om Gud. Men til dette er å si at Bibelen selv er full av slike uttrykk som «Guds vrede», «Guds arm», «Guds øye» osv. For kun gjennom slike uttrykk kan vi forstå Gud. En hindu el. buddhist vil se på en slik menneskelig talemåte om Gud som et lavere stadium i den religiøse erkjennelse, som må føres videre til et høyere åndelig stadium. Bibelens hensikt med slik tale er imidlertid å understreke at Gud er en levende person som aktivt følger med og griper inn.

25: Vi leser i gamle testamente om Guds Pakt med Abraham (1 Mos. 12, 1 ff.; 15,18; 17. (Ca. 1800 f. Kr.), med Israel som folk (v/Sinai) 2. Mos. 19—20; 24 (ca. 1250 f. Kr..med David og hans ætt 2 Sam. 7 (ca. 1000 f. Kr.) og dessuten løfte om «den nye pakt» som en gang skal opprettes Jer. 31, 32—34; Ez. 16, 60—63; Hos. 2, 19-23. Disse paktene var alle nådepakter. Gud var initiativtager, og han gav alltid løfter om å være trofast. Men Israel måtte på sin side også holde pakten. Enhver pakt forutsetter to partnere. Pakten forplikter ikke bare Gud, men også menneskene. Jesus så seg selv som oppfyllelsens av de tidligere paktsløfter spesielt davidspakten) og ved sin død og oppstandelse innstiftet han den nye nådepakt som var lovet. «Dette er mitt blod, paktens blod, som utgydes for mange til syndenes forlatelse» (Mt. 26, 28).

26: Sangen om «Herrens lidende tjener i Jes. 53 ble ikke forstått om Messias av jødene. Det er kun ett unntak, nemlig Targums gjengivelse av Jes. 53. Men da skjer det på den måten at alle de lidende trekk blir direkte omskrevet til herlighetstrekk! Tanken om at Messias skulle lide, var anstøtelig for dem. Tanken om Messias’ lidelse kan ikke forklares utfra samtiden, kun utfra Jesu forkynnelse om seg selv. Steder som Mt. 16,20—23 og Mk. 8,29—33 kan derfor kun forstås som ekte Jesusord og ikke som oppdiktet av den første kristne menighet, slik enkelte teologer har hevdet. Jesu svar til Peter: «Vik bak meg, Satan! ville vanskelig kunne tenkes a ha blitt oppdiktet i den menighet hvor den samme Peter sto som øverste leder.

3. I antikken representeres denne type kristendomskritikk av visse kretser blant gnostikerne. Deres motiv for å benekte Jesu død var ofte dette: Jesus var guddommelig, ren ånd, og kunne som sådan ikke dø. Gud kan ikke dø, Ånd kan ikke dø. Dermed måtte beretningene om at Jesus døde på korset bero på en misforståelse. Det kunne være at romerne korsfestet en annen enn ham, eller alle tilstedeværende ved Golgata kunne ha vært utsatt for et synsbedrag, i det minste da de trodde de så ham dø. Uansett forklaring – det stod på forhånd fast for disse gnostiske forfatterne at Kristus ikke virkelig døde på korset. Til det var han for guddommelig. Denne tanken kommer senere igjen i muslimsk tradisjon. Ingen moderne historikere tar dette som god historisk informasjon, fordi de ikke deler premisset. Jesus var ikke ”for guddommelig til å dø”, selv ikke etter kirkens lære og dens evangelier.4. Det er derfor ganske paradoksalt når forfatterne av Hellig blod, hellig gral viser til disse gnostiske tekstene, når de skal underbygge sin teori om at Jesus ikke døde på korset. Forfatterne av Hellig blod deler jo ikke de gnostiske tekstenes premiss – at Jesus som guddommelig ikke kunne dø. Når de forkaster premisset, hvordan kan de beholde konklusjonen, som har dette premisset som sitt eneste fundament?

Døde Jesus som en gammel mann på Masada?

5. Utover henvisningen til de gnostiske tekstene og Koranen, prøver Hellig blod å underbygge tesen om at Jesus overlevde korset, med bl.a. følgende argumenter:

Det var som en farlig jødisk tronarving Jesus ble korsfestet av Pilatus. Innskriften på korset, ”Jødenes konge”, var slett ikke ironisk ment. Litt inkonsekvent hevder forfatterne like fullt at Pilatus sannsynligvis var med på det komplottet som resulterte i at folk flest trodde Jesus døde på korset, mens han i virkeligheten bare ble bedøvet, og deretter tatt ned av korset levende, og brakt i sikkerhet i Josef av Arimateas grav. Deretter levde Jesus i beste velgående i flere år, kanskje ble han nærmere 80 år gammel. ”… En australsk journalist [har] satt frem en interessant og overbevisende teori om at Jesus døde i festningen Masada da den falt for romerne i 74 e.Kr. – på et tidspunkt da han ville vært bortimot åtti år gammel” (s. 392). For at leseren skal få et realistisk inntrykk av hvor ”overbevisende” denne teorien er, gjengir jeg her forfatternes egen fotnote: ”Joyce, Jesus Scroll [London 1975]. Forfatteren [D. Joyce] hevder at mens han var i Israel, ble han bedt om å smugle ut av landet en stjålet rull fra Masadautgravningene. Selv om han nektet å gjøre dette, hevder han å ha sett rullen. Den var signert Yeshua ben Ya’akob ben Gennesareth, som beskrev seg selv som åtti år gammel, og som la til at han var den siste av de rettmessige konger av Israel (s. 22). Navnet oversettes til Jesus av Gennesaret, sønn av Jakob. Joyce identifiserer forfatteren som Jesus av Nasaret.” Det tror jeg gjerne at Joyce gjør, selv om Jesus var ett av de vanligste jødiske navn på hans tid, og selv om Jesu far het Josef og ikke Jakob. Den angivelige rullen er det for øvrig bare Joyce som hevder å ha sett. Hans bok må regnes som ren fiksjonslitteratur. Da Michael Baigent ble konfrontert med dette i en debatt på Blindern 10. mars 2005, innrømmet han også at ordet ”overbevisende” om Joyces fantastiske påstander var lite treffende. Han hadde selv kommet i tvil om Joyce i det hele tatt var til å stole på. (En utførlig behandling av Joyces røverroman finner man hos Beskow, Fynd och Fusk, s. 129–132.)

6. Det kan virke som om Michael Baigent er klar over at dette er ett av Hellig blods aller svakeste punkter, for da han fikk noen minutter på TV2’s frokostsending 9. mars 2005 til å fremlegge nye ”bevis” for bokens tese på dette punkt, valgte han å vise et foto av ett av maleriene som pater Saunière hadde latt oppstille i kirken i Rennes-le-Chateau under restaureringsarbeidene omkring 1890. Bildet viser, tilsynelatende, Jesu gravleggelse i Josef av Arimateas grav. Men, hevdet Baigent, på bildet ser man klart en fullmåne, og dermed er det lite trolig at det er en gravleggelse det er tale om, for slike gravleggelser skulle alltid skje før solnedgang. Altså handler bildet ikke om at den døde Jesus føres inn i graven, men om at Jesus tas ut av graven! Og det ville det bare være grunn til, om han fortsatt levde og bare hadde vært midlertidig gjemt i Josefs grav.

Om vi nå forutsetter at Baigents tolkning av bildet er riktig – hva beviser et bilde malt omkring 1890 om begivenheter omkring år 30 e. Kr.? Er dette bildet en bedre historisk kilde enn alle de tekster fra det første århundre e. Kr., kristne og ikke-kristne, som forteller at Jesus døde på korset? I seg selv beviser dette bildet ikke noe som helst annet enn hvilke ideer som befant seg i hodet til den som malte det, eller hans oppdragsgiver.

Men det er langt fra sikkert at Baigents tolkning av bildet er riktig; den er tvert i mot nokså usannsynlig. Hvis vi forutsetter at det er månen vi ser på bildet, kan maleren ha vært ukjent med den jødiske skikk å begrave før solnedgang. Maleren kan simpelt hen bare ha villet lage en litt dyster og lett romantisk kveldsstemning i bildet. Men det kan også tenkes at maleren har villet avbilde en litt blek kveldssol. I det hele tatt: Ser en på bildets plassering i den rekke av 14 bilder som gjengir ”stasjonene” på Via Dolorosa i svært mange katolske kirker, og sammenligner bildet med andre bilder ved samme stasjon, er det liten tvil om at det er Jesu gravleggelse det handler om på bildet.

7. La oss likevel et øyeblikk forutsette at teorien i Hellig blod er riktig: Jesus overlevde korset, og ble en gammel mann. Da har vi minst to problemer: (1) Hva skulle motivet være for Jesu tilhengere til å dikte opp at han døde, når han altså ikke gjorde det? (2) Og hvordan skulle en påstand om at Jesus døde, og deretter for opp til himmelen, kunne gjøres troverdig blant mennesker som så ham spankulere omkring lys levende?

(1) Det første av disse spørsmålene er det tydelig at forfatterne av Hellig blod sliter atskillig med. De som diktet opp Jesu død, var ifølge Baigent & co. tilhengere av Jesus. Jesus var altså ikke død, men flertallet av hans tilhengere påstod at han var det! Hva kunne være deres motiv for å gjøre det? Det nærmeste Hellig blod kommer en forklaring, er følgende: Da Jesu forsøk på å bestige tronen i Jerusalem ble mislykket, mente flertallet av hans tilhengere at for å bringe Jesu budskap ut i den hellenistiske verden, måtte Jesus selv forvandles til en typisk hellenistisk gudeskikkelse. Og for å kunne bli guddommeliggjort, måtte han først dø. Den som utformet denne nye læren om Jesus, var Paulus. De fire evangeliene i Det nye testamente bygger på denne Paulus-versjonen av budskapet (s. 396–97). Her ble alt som hadde med Jesu menneskelighet og hans kongelige avstamning å gjøre, konsekvent fjernet, det var uinteressant.

Enhver som har lest Matteus- eller Lukas-evangeliet, eller Paulus-brevene, vet at forfatterne her ganske enkelt tøver. Hos Matteus, som hos Lukas og Paulus, er Jesu kongelige herkomst fra David så langt fra fjernet, den er tvert imot et viktig poeng hos dem alle tre. Ja, det er fra disse samme kildene og ingen andre at forfatterne av Hellig blod i det hele tatt kjenner til Jesu davidiske avstamning!

(2) Men forfatterne har større problemer enn dette. De må nemlig forklare hvordan Jesu jødiske tilhengere kunne dikte opp at han døde på korset, og deretter selv tro på denne løgnen, og få mange andre til å tro på den, når Jesus vandret levende omkring fremdeles. Det er et historisk faktum at følgende budskap ble forkynt i Jerusalem, i Galilea, og etter få år i de fleste større byer i det romerske riket: ”Jesus fra Nasaret ble korsfestet i Jerusalem under Pontius Pilatus. Han døde og ble begravet. Tre dager senere ble graven funnet tom. Det var fordi Jesus hadde stått opp fra de døde og var blitt tatt opp til himmelen og nå sitter ved Guds høyre hånd i himmelen.” Det er et ubestridelig historisk faktum at dette budskapet ikke bare ble forkynt, men også at mange trodde på det, i Jerusalem, i Galilea, i alle deler av Midtøsten og i de fleste større byer i Romerriket. Hvordan skulle det vært mulig, dersom Jesus vandret rundt i Israels land til han ble nærmere åtti år gammel? Han ville vært et bokstavelig talt lys levende dementi av hele hovedpoenget i det kristne budskap. Ethvert oppegående menneske kunne avvist budskapet ved å si: Ja, men han lever jo fortsatt, og vi har kona og ungene iblant oss. Det kan være tvil om mange ting angående den tidlige kristendom, men ikke om dette: Det som ble forkynt om Jesu skjebne etter korsfestelsen, var kort og godt uforenlig med at han levde videre på jorden.

Det er for meg aldeles ubegripelig at forfatterne simpelt hen ikke nevner denne problemstillingen. Da jeg konfronterte Baigent med dette spørsmålet i debatten 10. mars 2005, innrømmet han åpent at dette hadde han ikke noe svar på.

Ett sted i boken er forfatterne like i nærheten av å reise dette spørsmålet. Det er i følgende avsnitt: ”For dem som spredte den nye myten [om Jesu død og oppstandelse], ville [Jesus-]familiens eksistens raskt kunne ha blitt noe mer enn bare en irrelevant bagatell. Den kunne ha blitt en mulig skadelig faktor av skremmende omfang. For familien – som kunne gi førstehånds vitneutsagn om hva som virkelig og historisk hadde foregått – ville ha utgjort en alvorlig trussel mot myten. Ja, basert på disse øyenvitneutsagnene kunne familien faktisk knuse hele myten. I kristendommens første tid måtte derfor alt snakk om en adelig eller kongelig familie og deres stamtre, all diskusjon om politiske eller dynastiske ambisjoner undertrykkes for enhver pris. Og – ettersom man er nødt til å se de underliggende kyniske fakta i øynene – måtte denne familien som kunne komme til å forråde den nye religionen, utryddes” (s. 398). Det er unektelig en viss logikk i det forfatterne her hevder; de har bare ikke tenkt tanken til sin logiske konsekvens. Gjør man det, er det vanskelig å unngå følgende konklusjon: Siden en levende Jesus på jorden – etter korsfestelsen – ville vært et knusende dementi av ”den nye myten”, måtte de første kristne først av alt utrydde Jesus selv. Ved selve sin eksistens ville Jesus og hans familie effektivt ha underminert det kristne budskap om hans død og oppstandelse.

8. Hva vet vi egentlig om Jesu familie og slektninger, og deres forhold til den tidlige kirken og den tidlige kristendommen? Faktisk en god del. Og det vi vet, stemmer overhodet ikke med teoriene i Hellig blod.

(A) Paulus sier i Galaterbrevet at han etter en tid som forkynner av kristendommen måtte sikre seg at det budskapet han forkynte, hadde dekning hos dem som ledet den første kristne menigheten i Jerusalem. En av de tre høyeste lederne der var Jesu bror Jakob. Paulus sier i Galaterbrevet at de tre lederne i Jerusalem – Jakob, Jesu bror; Peter og Johannes – anerkjente Paulus’ budskap som sant og rett (Gal 1,18f; 2,1–10). I sitt første brev til menigheten i Korint forteller Paulus at noe av det første han ”mottok” som lære – rimeligvis fra urmenigheten i Jerusalem – var følgende: ”at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas [= Peter], og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på en gang. Av dem lever de fleste, men noen er døde. Deretter viste han seg for Jakob… ”(1 Kor 15,3–7). I den tidligste menigheten i Jerusalem har tydeligvis Jesu bror Jakob vært kjent som ett av hovedvitnene til Jesu oppstandelse!

(B)Da kretsen av de tolv apostlene gradvis gikk i oppløsning som følge av naturlig død, forfølgelser og eksil, var det nettopp Jesu bror Jakob som trådte fram som menighetens naturlige leder. Hans autoritet ble anerkjent og respektert omtrent over alt i den tidlige kirken. Et håndfast uttrykk for det har vi i Det nye testamente, i Jakobs brev. Enten det er skrevet av Jakob selv eller en nær medarbeider i hans navn, så beviser det den høye og aktede stilling Jakob hadde i så godt som hele den tidlige kirken. Riktignok var det spenninger mellom tilhengere av Jakob og Paulus, men de spenningene gjaldt spørsmål om hvor mye av Moseloven hedningene skulle overholde, ikke budskapet om Jesu død og oppstandelse.

(C) Jakob, Jesu bror, ble martyr omkring 62 e.Kr. I en gammel jødekristen beretning om hans død, gjengitt hos Eusebius, fremstilles hans død på flere måter som parallell med hans brors, Jesu, død. Etter Jakobs død valgte kirken i Jerusalem Jesu fetter Simeon som ny leder av menigheten. Simeons far Klopas var en bror av Josef, Jesu far. Om dette forteller Hegesippus ca. 190 e. Kr.: ”Etter Jakobs martyrdød … kom de av Herrens apostler og disipler som ennå levde fra alle kanter, og de møtte Herrens jordiske slektninger. Flere av disse levde ennå. Sammen rådslo de om hvem som var verdig til å bli Jakobs etterfølger [som leder for menigheten]. Enstemmig kom de fram til at Simeon, Klopas’ sønn, var verdig til å bestige bispestolen” (Eusebius’ kirkehistorie III,11). Senere sier Hegesippus at menigheten i Jerusalem var helt ortodoks i sin tro og praksis så lenge den ble ledet av Jesu slektninger; senere kom det rivaliserende bispekandidater, og menigheten opplevde splittelse. Deretter sier han også at han selv – med Jerusalem-menighetens ortodokse tro som målestokk – besøkte menighetene i Korint og Roma, og kunne konstatere at de hadde den samme ortodokse tro. – Den informasjon jeg her har gjengitt, må forfatterne av Hellig blod ha kjent. Men de velger å fortie den, fordi den fullstendig punkterer deres oppkonstruerte bilde av en dødelig konflikt mellom Jesu slektninger og resten av kirken.

Døde Jesus i Kashmir?

9. I tiden omkring 1980 foregikk det i norske ukeblader, aviser og tidsskrifter en til tider ganske heftig reportasje- og debattvirksomhet omkring følgende påståtte historie: Jesus ble tatt levende ned fra korset og helbredet med legende urter som essenerne hadde kunnskap om. Det ble for risikabelt for ham å oppholde seg i Palestina, så han reiste østover sammen Maria, sin mor, og apostelen Thomas. I byen Murree nordøst for Rawalpindi (helt nord i det nåværende Pakistan) døde Maria, og ble begravet. Jesus og Thomas fortsatte videre nordøstover, og kom til Srinagar i Kashmir (nå tilhørende India). Der slo de seg ned, og Jesus levde der til han ble over hundre år gammel. Han ble begravet av Thomas, og graven hans fremvises fortsatt i Srinagar, med påskriften Yuz Asaf. Dette skal bety ”Jesus, samleren”.

Bakgrunnen for denne historien er godt kartlagt (se særlig Per Beskow, Jesus i Kashmir – historien om en legend. Stockholm: Proprius Förlag 1981, og samme forf., Fynd och Fusk, 81–92.) Det begynner med en gammel legende om Buddha og hans lærer Bilawhar. Legenden ble svært populær og ble overtatt både av muslimer og kristne. Men navnene på de to hovedpersonene endres under denne vandringen. Buddha omtales i den buddhistiske versjonen som en ”boddhisattva”, en ”blivende buddha”. Dette navnet endres først til Bodisaf, i arabisk versjon Budhasaf, dette igjen til Yudasaf, og dette til Yuzasaf. I den kristne greske versjonen ble navnet til Joasaf; dette var så likt den bibelske kongen Josafat at navnet etter hvert ble skrevet identisk med hans. Bilawhar, den andre hovedpersonen, ble i den kristne versjonen til Barlaam, og i sin kristne form er legenden kjent som Historien om Barlaam og Josafat. (En gammelnorsk utgave ble laget under Håkon Håkonssons regjeringstid på 1200-tallet; i 1998 publiserte Lunde Forlag en ny norsk oversettelse av den gammelfranske versjonen ved professor Helge Nordahl). I en arabisk middelalderversjon av legenden fortelles det at Yuzasaf endte sine dager i Kashmir, og i et dokument fra 1770-årene sies det at hans grav fremdeles finnes i Srinagar. Det er således rimelig å tro at det er legenden som har skapt ”graven”, ikke omvendt. Graven har således intet som helst med Jesus å gjøre, og det var det heller ingen som påstod før langt senere (se nedenfor).

10. I 1894 skapte den russiske krigsjournalisten Nicolas Notovitch stort oppstyr gjennom publiseringen av sin bok La vie inconnue de Jésus-Christ. Notovich lanserte seg i denne boken som forsker og arkeolog i reneste Indiana Jones-stil. Han hevdet at abbeden i et buddhistisk kloster i Tibet hadde vist ham og lest fra et manuskript på tibetansk som handlet om profeten Issas liv. Notovich forstod ikke tibetansk, men abbedens opplesning ble oversatt for ham av en tolk. Senere skrev han ned denne oversettelsen etter hukommelsen, og redigerte stoffet en god del. Denne gjengivelsen av manuskriptet om Issas liv var det han offentliggjorde i boken fra 1894. Besøket i klosteret skulle angivelig ha funnet sted i 1887. Ifølge boken reiste Jesus til India som 14-åring. Her fikk han opplæring hos braminer og buddhister, før han til slutt kom helt til Tibet. Som 29-åring satte han igjen kursen mot Palestina, og fra dette punkt følger Issa-manuskriptets fortelling de nytestamentlige evangelienes fortelling ganske tett.

Boken ble raskt avslørt som falsum av kompetente fagfolk, abbeden i klosteret levde fortsatt, og kunne ikke bekrefte Notovitch’s historie. Notovitch selv gjorde etter dette tilbaketog. Men historien var satt i omløp, og flere lesere av Notovitch syntes historien var så god at de valgte å tro på den. I 1920-årene ble den gamle grøten varmet opp og servert som sensasjonell nyhet i flere bøker og artikler.

11. Én av dem som Notovich gjorde sterkt inntrykk på, var en indisk muslim ved navn Hazrat Mirza Ghulam Ahmad. (1835–1908). Han opptrådte som muslimsk reformator, og grunnla den form av Islam som i dag kalles Ahmadiyya. Mens ortodoks Islam lærer at Jesus ble legemlig opptatt til himmelen, og skal komme igjen derfra som endetidens Messias, var dette en uakseptabel lære for Ahmad, som heller så seg selv i denne rollen. Han lanserte derfor en ny lære i muslimsk sammenheng: Jesus hadde overlevd korsfestelsen, og etter sin død begitt seg til India og videre til Kashmir, der han døde en vanlig død og fikk en vanlig grav, som alle andre mennesker. Hans grav var nå lokalisert til Srinagar i Kashmir – navnet Yuz Asaf siktet nemlig ikke til noen annen enn Jesus! (Som vi har sett ovenfor, er dette ikke riktig, og kan ikke ses å ha blitt påstått av noen før Ahmad lanserte ideen.

Notovich er dermed én av hovedkildene for Ahmadiyyas lære om Jesu opphold i India og hans grav i Srinagar. En annen hovedkilde er et merkelig dokument som ble publisert første gang i 1849 i Leipzig, og to år senere i Sverige under tittelen Vigtiga historiska upplysningar om Jesu verkliga dødssätt. Boken er antakelig skrevet av en tysk frimurer. Frimurerne betraktet essener-sekten blant jødene som en av sine historiske forløpere, og anså gjerne at Jesus selv hadde vært essener, og at essenernes hemmelige orden hadde større innsikt i Jesu lære og liv enn hans offentlig kjente disipler hadde. I den omtalte boken, som i senere opplag kort og godt kalles Essenerbrevet, forteller en ordensbroder i Jerusalem til sine brødre i Alexandria hvordan det egentlig gikk for seg med Jesu død. Forfatteren gjør krav på å skrive sin beretning sju år etter Jesu korsfestelse, altså i år 37 etter den nå vanlige datering av Jesu død. Forfatteren forteller at essenerne var eksperter på legekunst, de kjente ”naturens hemmeligheter, urters og steners innflytelse på menneskekroppen.” Josef av Arimatea og Nikodemus tilhørte essener-ordenen, og de sørget for å få tatt Jesus ned av korset mens han ennå var i live. Med sin overlegne legekunst, og med bruk av urtesalver, klarte de å redde Jesu liv, slik at han overlevde korsfestelsen. De disiplene vi kjenner fra Det nye testamente, var ikke innviet i noe av dette, og trodde derfor at Jesus hadde stått opp fra de døde da de møtte ham levende. Kvinnene som fant graven tom, mente de så hvitkledde engler i eller utenfor den. I virkeligheten vare det essenere de så, for den hvite drakten var ett av essenernes ordenskjennetegn.

Brevet er angivelig skrevet på latin, og røper med nærmest utallige grove anakronismer at det er skrevet av en 1800-talls forfatter, og ikke i det første århundre. Det bygger sitt bilde av essenerne på spredte opplysninger i de kilder som på 1800-tallet lenge hadde vært kjent: Josefus og Filon. Josefus omtaler, nærmest i forbifarten, den legekunst som Essenerbrevet omtaler, og Filon omtaler en gruppe fromme jøder i Alexandria som han kaller Therapeuter, eller ”Helbredere”. Det er uvisst om disse har noe med essenere å gjøre, men Essenerbrevet går åpenbart ut fra det, og lar navnet Therapeuter angi det som brevet anser som hovedsaken ved essenerne: deres legekunst. Brevet bygger videre på de fire evangeliene i Det nye testamente og Apostlenes gjerninger. Av disse kildene var bare noen av Filons bøker skrevet på 30-tallet. At forfatteren befinner seg på 1800-tallet, og ikke på 30-tallet, fremgår tydelig mange steder i brevet. Dets stil er typisk for 1800-tallet, og rett som det er faller forfatteren ut av sin fiktive tid, og omtaler forhold som vedvarte helt frem til 70 e. Kr. som fjern fortid. Om noen fortsatt skulle ha vært i tvil om at brevet er et moderne falsum, fjernet funnet av Dødehavstekstene i 1947 enhver slik tvil. De dementerer på punkt etter punkt det bilde av essenerne som brevet tegner. Naturmedisin var ingen spesialitet for de historiske essenerne.

Men i Ahmadiyya-retningens lære inngikk Essenerbrevet som en viktig komponent; det ble regnet som autentisk og mer troverdig enn evangeliene. Det ble kombinert med ideen om at den helbredede Jesus reiste til India og Tibet, og at hans grav var identisk med Yuz-Asaf-graven i Srinagar. Men i motsetning til Notovich’s angivelige Issa-manuskript, fremholdt Ahmadiyya-versjonen at det var etter sin korsfestelse Jesus hadde reist til Østen. Senere har noen kombinert de to fortellingene: Jesus oppholdt seg i India både under sin oppvekst og etter sin korsfestelse.

12. En av de siste die-hards som har relansert disse legendene som historiske fakta, er tyskeren Holger Kersten. Det skjedde så sent som i 1986; boken hans er senere oversatt til engelsk og utgitt i 1994 (og senere opplag) under tittelen Jesus Lived in India: His Unknown Life Before and After The Crucifixion. I denne boken aksepteres Notovich’s bok som autentisk (til tross for at Kersten under et besøk i Himis-klosteret fikk høre av abbeden at ”de skriftene jeg spurte etter, var blitt lett etter, men intet var blitt funnet” [s. 33]), og Ahmadiyya-legendene om at ikke bare Jesus, men også Moses endte sine dager i Kashmir, tas for god fisk. Kerstens bilde av essenerne er stort sett overtatt fra Essenerbrevet, og han røper flere steder at han ikke kjenner Dødehavstekstene i grunnspråkene, og ikke har latt sitt essener-bilde korrigere av dem. Siden han både bygger på Notovich og Ahmadiyya-legendene, regner han med at Jesus var i Østen både som ung og etter korsfestelsen. Dette får Kersten til å hevde at Jesus egentlig var buddhist. Jesus returnerte til Palestina fra India og forkynte buddhismens lære blant Palestinas jøder. Som ventelig var, ble hans lære ikke forstått, selv ikke av hans nærmeste disipler, og dermed oppstod den blanding av autentiske og tildiktede Jesus-ord som vi finner i evangeliene. Her er Jesus blitt ”jødifisert”; han opptrer som mye mer jødisk enn han egentlig var.
I spørsmålet om hva som skjedde før og etter korsfestelsen, slutter Kersten seg til Essenerbrevets teori, men supplerer den med et nytt argument hentet fra en tysk forfatter som brukte forfatternavnene Hans Naber, Kurt Berna og John Reban. I 1947 kunngjorde han at Jesus hadde vist seg for ham i et syn, og bedt ham bevitne for verden at han slett ikke døde på korset, men hadde vært i en dyp transe, som han våknet fra på den tredje dag. Naber alias Berna alias Reban prøvde deretter å styrke denne åpenbarte kunnskapen gjennom å hevde at det berømte likkledet i Torino var ekte, og at blodflekkene på det beviste at Jesus var blitt svøpt i det levende – et lik blør jo ikke. Før vi går videre, bør vi derfor si noen ord om dette berømte relikviet.

Likkledet fra Torino

13. Det dreier seg om en linduk som er 4,36 meter lang og 1,10 meter bred. Den har en svak avbildning av en naken mann. Bildet er dobbelt, både rygg- og brystside er avbildet, med hodet mot midten av linduken i begge bildene. Hvis bildet er fremkommet ved at linduken har omsluttet mannen, har det blitt lagt under ham opp til hodet, foldet der, og så nedover igjen langs kroppens fremside. Mannen har sårmerker som svarer eksakt til de sårene man ville forvente ut fra evangelienes beretninger: sårmerker etter pisking, sårmerker i hodet som etter en tornekrone, sårmerker i hender og føtter etter nagler, og et stort sår i siden som etter et lansestikk.

Historisk sett kan likkledet fra Torino først sikkert påvises rundt midten av 1300-tallet. I 1350-årene ble likkledet vist frem i en kirke som Gotfred av Charny hadde bygget i Lirey i Frankrike. Familien de Charny var senere litt svevende når de ble spurt om hvor kledet kom fra. Gotfreds sønn sa det var ”en gave”, hans sønnedatter sa det var et ”krigsbytte”. I hvert fall ble linduken på nytt vist frem i den lille kirken i 1389, men denne gang protesterte den lokale biskop, Pierre d’Arcis, til paven. Ifølge biskopen var denne relikvien en forfalskning, ”med dyktig håndverk har man laget en dobbel avbildning av en mann … og prestene [ved kirken i Lirey] forsikrer løgnaktig at dette er det virkelige likklede i hvilket vår frelser Jesus Kristus var svøpt i graven.” Biskopen hevder videre at en av hans forgjengere i embetet, Henrik av Poitiers, hadde undersøkt saken nøye, og at han hadde fremtvunget full innrømmelse fra kunstneren som hadde laget ”relikvien”. Pave Klemens 7. svarte i 1390 med å erklære at duken fortsatt kunne vises frem, forutsatt at det ble gjort klart for de troende at dette bare var ”et bilde eller en fremstilling” av det autentiske likkledet.

I 1578 ble linduken overflyttet til Torino, hvor den fortsatt oppbevares, men før dette skjedde, var den blitt lettere skadet i en kirkebrann i 1532. På slutten av 1800-tallet skrev en fransk middelalderekspert det som mange holdt for å være det definitive bevis for at kledet var et falsum fra 1300-tallet, men han overbeviste ikke alle. I 1978 ble det etablert en dobbel undersøkelsesgruppe, som anvendte avansert teknologi i analysene av kledet. Resultatene var ikke helt definitive, men gruppene mente å finne flere indikasjoner som talte mot en opprinnelse i Europa, blant annet pollenspor av planter fra Midtøsten, som ikke var utbredt i Europa i middelalderen. Men dette kan jo også forklares med at duken faktisk stammer fra Midtøsten, og at familien de Charny hadde fått den derfra som gave eller krigsbytte. Kanskje har den også – uten noe bilde på – blitt presentert for dem som Jesu likklede, og så har de fått en dyktig kunstner til å gjøre dette helt tydelig ved å lage bildet på den. Her er det mange muligheter. De fleste var, etter de omfattende prøvene i 1978, enige om at den endelige testen ville være en karbon-14 datering av lintrådenes alder. Dette regnes som den sikreste og mest objektive dateringsmetode; den bygger på nedbrytningstakten til radioaktivt materiale. En slik datering ble gjennomført på ulike prøver av kledet i flere laboratorier uavhengig av hverandre, og resultatene var ganske entydige: Lintrådene stammet fra tiårene rundt 1300 e. Kr. Dette bekreftet med andre ord at biskopen av Troyes på 1300-tallet, og pave Klemens den 7., hadde rett i sin bedømmelse av kledet: Det er ikke autentisk, men representerer en dyktig gjenskaping av likkledet slik man forestilte seg at det hadde sett ut. Denne konklusjonen ble også offisielt godtatt av Vatikanet.

Holger Kersten, som i sin argumentasjon satser alt på at likkledet er autentisk, har her et problem. Han løser det ved å påstå at de prøvene som ble sendt til karbon-datering ikke stammer fra Torino-kledet i det hele tatt, men er tatt fra et helt annet klede, som ganske riktig er en middelalderkopi. Dette er han antakelig den eneste i verden som påstår, men han gjør det med fynd og klem, og har sammen med psykologen Elmar R. Gruber skrevet en stor bok om saken: Das Jesus Komplott: Die Wahrheit über das ”Turiner Grabtuch” (1992 – også engelsk utgave: The Jesus Conspiracy). Kersten kan bruke Torino-kledet i sin argumentasjon bare dersom det er ekte, og argumentasjonen er enkel nok: Siden det er blodflekker på kledet (sikre spor av blod er ikke blitt påvist – min merknad), må Jesus ha overlevd korset. Et lik blør ikke.

Jesus overlevde korset ved hjelp av essenernes legekunst?

14. Kersten og Gruber legger hovedvekten på følgende argumenter, som alle refererer seg til ting som bare er fortalt i Johannesevangeliet, ikke hos synoptikerne: (A) Jesus ble bedøvet med den drikk han fikk før han ”døde”, det var derfor han virket død, men han var i virkeligheten bare bevisstløs; (B) lansestikket i siden var ikke dypt, han ble bare rispet, og blødde fordi han fortsatt levde; (C) den enorme mengden salve som Josef av Arimatea og Nikodemus bruker på Jesus før han legges i graven – ca. 30 kilo – er uforståelig som en vanlig salving av en død, men blir forståelig dersom vi antar at de brukte den til å helbrede hans sår. (D) Den legekunst de to legger for dagen, blir forståelig når man regner med at de tilhørte essenerne, som var kjent for sin legekunst. Det kan også forklare kvinnenes rapporter om hvite skikkelser i graven. Essenerne var kledd i hvitt.

Til dette kan bl.a. følgende sies:

(A) At drikken Jesus som fikk like før han døde, inneholdt opium og derfor virket bedøvende, er, som forfatterne selv åpent innrømmer, ren spekulasjon til støtte for deres teori. Den er uten et hvert grunnlag i evangelieteksten.

(B) Hos Johannes står det at en av soldatene, tilsynelatende for å sjekke at Jesus virkelig var død, stakk ham i siden med et spyd, og ut fløt det vann og blod. Dette er forfatternes kronargument: Et lik blør ikke, og det greske ordet som ofte oversettes ”stikke” betyr ikke noe dypt stikk, men bare et risp i huden. Et slikt ville være nok for å fremkalle en smertereaksjon fra en som ennå levde. Når noen slik reaksjon ikke kom fra Jesus, var det fordi han ifølge forfatternes teori allerede var dypt neddopet med opium. Josef av Arimatea, som ifølge dem iscenesatte det hele, måtte nemlig få det til å se ut som Jesus var død.

Det er riktig at soldatens lansestikk antakelig hadde til hensikt å teste om Jesus var død, ikke å drepe ham, hvis han ennå levde. De to andre korsfestede ved siden av Jesus levde ennå, og ble drept ved at bena deres ble knust, slik at de sank sammen og døde av kvelning. Da soldatene kom til Jesus, så de ifølge evangelisten at han allerede var død, og derfor unnlot de å bryte bena hans. Det ligger da nærmest å tolke lansestikket som en ekstra test for å bli sikker på at han var død. Men verbet som er brukt om stikket, nyssein, kan bety alle typer stikk, fra overfladiske til dype, drepende stikk, omtrent som det norske verbet stikke. Det virker rimelig å anta at soldaten påførte Jesus et skikkelig dypt sår, slik at han måtte ha reagert om det var det minste liv igjen i ham. At Jesus var bedøvet og derfor bevisstløs, er en ren antagelse av Kersten og Gruber. Han ville i så fall ha pustet, og man må gå ut fra at romerske soldater som drev med korsfestelse hadde en viss trening i å skille besvimte fra døde mennesker.

Den store gåte i det Johannes forteller, er ikke lansestikket i og for seg, men det han deretter forteller: Ut av såret rant det blod og vann. Som Kersten og Gruber helt riktig påpeker: døde mennesker blør ikke (de forutsetter et ganske grunt stikk, som bare skadet huden). Men heller ikke levende mennesker blør vann og blod, og her melder de to forfatterne pass. De mener at ”vann og blod” bare er en talemåte for at det kom mye blod, og at det var dette siste som overbeviste evangeliets øyenvitne om at Jesus ikke var død. Forfatterne har påpekt et reelt problem, men de har ikke gitt det en overbevisende løsning. Flere medisinske eksperter har meldt seg med forsøk på medisinske forklaringer på at det fløt vann og blod ut av såret. Dersom Jesus nylig var død, er det ikke uvanlig at oppsamlet blod, som ennå ikke har koagulert, kan flyte ut av et dypt sår, også hos en død, og særlig dersom den døde befinner seg i loddrett stilling. Det er ikke hjertets pumping som presser blodet ut, men simpelt hen tyngdekraften. Det er visstnok vanskeligere å gi en god medisinsk forklaring på vannet, men det har jo heller ikke Kersten og Gruber kunnet forklare. De antar at det bare kom blod ut av såret, og det kan det godt ha gjort også om Jesus nettopp var død. Medisinere synes jevnt over å anta at det er lettere å forklare utskillelse av en vannlignende veske fra det indre av en død enn fra en levende, og at fenomenet kunne indikere dødsårsaken. Én ganske ny teori er at den voldsomme piskingen Jesus var utsatt for før korsfestelsen (til forskjell fra de to andre) var det som fremskyndet hans død på korset, og at den hadde forårsaket en kraftig indre blødning mellom ribbena og lungene. Dette oppsamlede blodet kunne ha skilt seg i røde blodklumper og klar veske (serum), og selv et grunt lansestikk mellom ribbena ville ha fått denne skilte vesken til å renne ut. Denne teorien er én av antakelig flere mulige, og kan ikke anses bevist. Men den viser at det evangelisten beskriver, ikke er noen medisinsk umulighet, gitt at Jesus var død. Derimot innrømmer altså Kersten og Gruber at vann og blod ville vært en umulighet dersom Jesus fortsatt levde.

(C) Å bruke 30 kilo salve på å salve en død kropp, er ganske riktig svært uvanlig, som forfatterne sier. Altså, mener de, var det ikke for å salve et dødt legeme all denne salven gikk med, men for å helbrede en svært syk og skadet pasient. Dessuten, sier forfatterne, svarer det ikke til jødisk gravskikk å salve den døde med velluktende salve, slik evangelisten gir inntrykk av. Til dette kan følgende sies: Om jødiske gravskikker på Jesu tid vet vi i realiteten forsvinnende lite, og det er grunn til å tro at det lille vi vet, passer på vanlige folks begravelser, som var svært enkle. Den døde ble svøpt i et enkelt klede og begravet i jorden. Men Jesus ble ikke begravet slik. Han ble lagt i en ny klippegrav, og dette var rikfolks gravskikk. Hvilke tradisjoner man fulgte ved slike rike begravelser, vet vi lite om. Vi har derfor ikke grunnlag for å si at Johannes informerer oss feil når han sier at ved slike begravelser var det vanlig, også blant jødene, å svøpe den døde i linklær som var gjennomtrukket av velluktende salve. Det er utvilsomt svært vanskelig å tenke seg at man brukte 30 kilo salve i Jesu sår for å lege dem, men det er ikke vanskelig å tenke seg at man brukte en slik mengde på å gjennomdynke linkærne, slik at den gode lukten til å begynne med overdøvet den begynnende liklukten.

En direkte og likefrem lesning av evangelieberetningen gir bedre mening under den forutsetning at alle involverte betraktet Jesus som død, enn under Kertsens og Grubers forutsetning: at Josef og Nikodemus visste at Jesus levde, og satte i gang et medisinsk akutt-mottak for ham i graven. Er det mulig å bruke 30 kilo salve på én pasient?

(D) Under hele teorien hos Kersten og Gruber ligger bildet av essenerne som avanserte urte- og naturmedisinere. Dette bildet stammer fra det falske Essenerbrevet, skrevet på 1800-tallet, og har ingen ting med de historiske essenerne å gjøre. Det viser Dødehavsrullene klart.

Woje og Klepp: ”Jesus døde ikke på korset” (2003)

15. Det er med en viss overraskelse man ser at Kerstens og Grubers fantasifulle teorier nylig er blitt publisert på norsk, av forfatterparet Svein Woje og Kari Klepp. De overtar helt kritikkløst Kerstens og Grubers teorier om korsfestelsen, og føyer selv til en teori som er enda mer fantasifull: bildet på Torino-kledet ble fremkalt av en spontan oppvarming av gravkammeret til opp mot 50 grader Celsius – takket være en supernova-eksplosjon! Og alt dette serveres som ubestridelige fakta. Gjennom disse fakta er den kirkelige utgave av kristendommen avslørt som bedrag.

Litteratur:

Holger Kersten, Jesus Lived in India : His Unknown Life before and after the Crucifixion . Shaftesbury: Element Books 1996.

Holger Kersten, Elmar R. Gruber, Das Jesuskomplott: Die Wahrheit über das ”Turiner Grabtuch”. München: Langen/Müller Verlag 1992.

Svein Woje, Kari Klepp, Jesus døde ikke på korset: Urevangeliet Q. Vinstra: Borglund Forlag 2003.

Om de moderne og middelalderske kilder som ligger til grunn for Kerstens og Grubers teorier, og indirekte Wojes og Klepps, foreligger en glimrende fremstilling av den svenske religionsforskeren Per Beskow, Fynd och fusk: falsarier och mystifikationer omkring Jesus. Örebro: Bokförlaget Libris 2005.

“For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem; Gud selv har åpenbart det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning.”
Rom 1, 19-20

Kan vi teoretisk sett i det hele tatt underbygge en påstand om Guds eksistens på en filosofisk måte? Her må jeg først si at jeg ikke tror at denne gjennomgangen vil kunne overbevise alle som tviler på Guds eksistens. Dette er ment som en smakebit med noen få element fra filosofiens verden. Jeg vil trekke fram noen av de mer kjente argumenter uten å ville rangere dem mot hverandre. Jeg har mine preferanser og andre vil ha sine, litt ut fra bakgrunnen vi har. Noen argument har premisser som kan diskuteres mye mer, men det tar ikke denne lille innføringen sikte på her.

Det andre jeg vil presisere før jeg starter, er at kristne tror at Gud er mye mer enn vi kan fatte bare med fornuften vår. Dette kan sammenlignes med et bilde fra hverdagen: Når jeg en kveld går rundt i sentrum, kan jeg registrere at det er noen bak meg. Jeg kan høre det, se skyggen eller mer intuitivt føle det. Men jeg vet ikke hvem det er – eller om det er et menneske i det hele tatt. Hvis jeg så snur meg og går bort til skyggen kan jeg se at det er enn dame i 30-årene. Da vet jeg allerede mye mer enn jeg gjorde til å begynne med. Om jeg så i tillegg hadde giftet meg med henne så hadde jeg lært svært mye mer om denne damen som til å begynne med bare var en vag skygge. Som da jeg så skyggene, forstår jeg også gudsbevisene. De peker mot skygger av Gud – og er således allmenne. De gir ikke spesifikk informasjon om Guds vesen eller kristen tro, men resonnerer over hans eksistens.

Noen forutsetninger for å kunne nå gudsbevis med tanken alene

Først må vi da se litt på noen forutsetninger for å snakke om Gudsbevis. Det kan hevdes at det er så stort gap mellom vår begrensede tanke og den uendelige og ufattelige Gud at vi får så forskjellige proporsjoner slik at gapet blir for stort til at disse kan forenes. Med andre ord; er det så stor forskjell mellom oss som Guds skapninger – fanget i vårt tidrom-univers med alle våre begrensninger – og Skaperen? Olav Müller argumenterte i et foredrag i 1998 for at man kan nå over denne kløften av forskjellighet, ut fra de redskaper vi har nedlagt i oss som abstraksjonsevne, kausaltenkning og idealiseringsevnen.

Abstraksjonsevnen

Müller sier at “det første verktøy som inkluderer en uendelighetsdimensjon er vår abstraherende forstand”, og eksemplifiserer det med følgende: En natuvitenskapsmann abstraherer ut fra individuelle egenskaper over til en større gruppe. Skriver han for eksempel om rever, er det ikke en avhandling om reven han så i forrige uke, men generelt noe om deres egenskaper. Han abstraherer fra individuelle egenskaper til noe alle rever har felles. En matematiker abstraherer på et enda høyere nivå. Han bygger ikke på individuelle egenskaper, og er ikke avhengig av en ensartet gruppe som rever eller kyr, men lager regnestykker uavhengige av hvilke objekt som behandles. Filosofien som omhandler metafysikk, er i vår abstraksjons yttergrenser. Han tenker rundt hva alle ting har forskjellig og felles og rundt selve vår tilværelse. Selv om noen ting lever – planter, dyr og mennesker – og noen ting er livløse som metaller og steiner, så har alt det til felles at det er. Alt har en væren og eksistens uavhengig av individuelle egenskaper, kvaliteter og kvantitet. Når vi så undersøker alle tings væren, så ser vi at denne er kontingent – det vil si at den er “tilfeldig” og “avhengig”. Siden de er avhengige og kontingente av natur, vil et av gudsbevisene bestå i å påpeke at de “endelige” tingene ikke kan eksistere av seg selv. De må ha årsaken til sin eksistens i noe som er av seg selv, noe som har egeneksistens som en del av sin egen natur.

Hadde ikke forstanden vår hatt så stor abstraksjonsevne så hadde vi heller ikke klart å komme fram til dette gudsbevis sitt utgangspunkt; vår kontingente væren. Müller argumenterer med at fordi vi slik i tankene kan nå til den uendelige og absolutte væren, viser dette at vi som endelige vesen likevel kan nå fram til den uendelige Gud.

Kausal tenkning

En annen egenskap som kan antyde at vi har noe innebygd som strekker seg mot Gud, er vår kausale tenkning – vår årsaksmessige tenkning. Vi spør oss om “hvorfor”, “hvor fra” og “til hvor”. Men er det ikke slik at vi bare leter etter ting vi på forhånd kjenner til? Leter vi etter gull, er det fordi vi vet at det eksisterer. Vi søker å sette oss selv og det rundt oss i et årsaksystem. Og da vi ofte her ender opp med spørsmål rundt en gudseksistens, kan det være fordi denne årsaksammenheng var vår forstands “eiendom” allerede før vi bevisst begynte å lete etter den. Vår kausaltenkning kan altså være ett redskap som bærer preg av noe uendelig og absolutt.

Idealiseringsevnen

Erfaringen viser oss at vi aldri klarer å slå oss helt til ro med endelige goder. Vi strever for å oppnå noe, og når vi først når det starter vi nokså raskt å søke rastløst mot videre mål. Ordtaket om gresset som alltid er grønnere på den andre siden, er forankret i denne erfaringen. Vi jakter alltid videre mot noe mer optimalt; mer penger, makt, større idrettsprestrasjoner, raskere data eller bil, nytt kjøkkeninventar, osv.. Denne lengselen som aldri blir helt mettet, kan tyde på at vår lengsel til syvende og sist er rettet mot et uendelig gode. At vi har nedlagt en lengsel mot den uendelige Guds kjærlighet og gaver.

Gudsbevisene

Kontigensbeviset

Dette resonnementet har typisk sett mest tiltalt mennesker som er nokså filosofisk skolerte.

Om vi ser rundt oss, må vi slå fast at tingene rundt oss er ikke nødvendige. De ekstisterer, men ikke på grunn av noen vesensnødvendighet. De kunne like godt ikke eksistere og er altså “tilfeldige” – eller kontingente som man sier i filosofien. Dette av to grunner:

1) De er avhengige av noe annet. Vi mennesker er for eksempel avhengig av luften rundt oss, rett temperatur, mat og væske for å nevne noe. Selv tankene våre er jo avhengig av det sammenheng vi lever i, av input fra kultur og ideer fra våre omgivelser. Videre ser vi at dyr er avhengige av planter, planter av de anorganiske stoffer som igjen er avhengig av de kjemiske stoffer som igjen er avhengig av atomer som er avhengig av naturkreftene og elementærartikler. Hele universet er altså infiltrert av ting som er avhengige av hverandre.

2) I tillegg er alle ting foranderlige i sin eksistens. Alt skifter hele tiden form fra et øyeblikk til et annet. Vi tar til oss nye stoffer og skiller ut noen, vi påvirkes av ting rundt oss – eldes og dør, for igjen å bli til jord, osv.. Vi lærer ting og glemmer ting – bygges opp og rives ned, formes og omformes.

For ordens skyld kan det her være greit å presisere begrepet vesen og prinsippet som kalles årsaksetningen da uklarhet om dette har medført en del uklarheter i debatter. I naturvitenskapen forteller denne setningen oss at samme årsak alltid må ha samme virkning. I filosofien er den et prinsipp om at “det kontingente værende er forårsaket”.

Et objekts vesen: En trekant har vinkler som i sum er 180 grader. Dette er uavhengig av hvor stor eller liten trekanten er, og om den er spiss eller ikke. Summen er alltid den samme og dette hører med til trekantens vesen. På samme måte kan vi tenke at noe har det som en del av sitt vesen å eksistere. Det vil da være vesensnødvendig for det å eksistere uavhengig og absolutt på samme måte som trekanten må ha 180 grader for å være en trekant.

Siden vi og hele universet er kontingente (altså preget av avhengighet og forandring), kan vi ikke ha årsaken til vår eksistens i oss selv. Det tilhører ikke vårt vesen å eksistere, for da hadde vi ikke vært avhengige og foranderlige. Om ting rundt oss tas bort ville vi simpelthen slutte å eksistere. Dermed må vi ha vår årsak i noe som er totalt uforanderlig og uavhengig i selve sitt vesen.

Oppsummert kan vi her si at når vi ser rundt oss at alle ting like gjerne ikke hadde trengt å eksistere – hvorfor eksisterer de da? Alt trenger en årsak, men når årsaken til en ting ikke ligger i tingen selv (fordi den er kontingent), hvor har vi da årsaken til dens væren? Dette må komme fra noe som har det å eksistere som en del av sin natur. Dette noe som aldri er “blitt til” og er uforanderlig og uavhengig og som aldri opphører å eksistere, er hva vi vanligvis vil kalle Gud.

Vi må ikke nødvendigvis ut fra kontingentsbeviset argumentere ut fra at når vi går hele veien tilbake i årsaks- og virkningrekken så ender vi opp med den første beveger – den som starta hele dominorekken eller skrudde fjæra i klokka. Altså trenger vi ikke – selv om det har mye for seg – være filosofisk avhengige av å snakke om den første årsak. Man kan filosofisk sett snakke om en uendelig rekke av årsaker og virkninger. Men likevel bare flytter det på problemet: Hva er det som gjør at denne rekken (av ting som ikke har i sitt vesen å eksistere) eksisterer? Altså ender vi igjen opp med den som har som sitt vesen å ikke være kontingent men ha eksistens som vesensnødvendighet. Og dermed er vi også kommet til en absolutt realitet som i sin karakter er helt annerledes enn vi og resten av universet. For vi er avhengige av de rundt oss. Tingene oppstår og opphører og står dermed under forgjengelighetens eller forandringens lov. Men realiteten som holder alt i eksistens i seg selv, er uavhengig og uforanderlig: Gud.

Trinnbeviset eller lykkebeviset

Som vi allerede har vært inne på, finner vi hos oss mennesker en medfødt lengsel etter noe uendelig, vi strekker oss mot noe vi ikke når her med våre endelige ting. Det later altså til å være et instinkt hos oss som strekker seg mot det absolutte. Vi strever mot den absolutte sannhet i vår nysgjerrighet rundt naturvitenskap, religion, kultur og oppdagelsesreiser. Samtidig søker vi etter det absolutte gode og vi søker etter lykke. Vi kan søke den i seksualitet, posisjon og status, materiell velstand, m.m., men vil aldri bli totalt tilfreds.

Men er vår lengsel bevis for at det finnes noe absolutt sant eller godt? Våre drømmer kan jo ofte være rettet mot uvirkelige ting. Men det later til at denne lengselen er helt universell hos oss alle, og ligger nærmest som et urinstinkt i oss mennesker. Og da kan vi spørre oss om det er mulig at vår menneskelige natur har en drift som ikke har et tilsvarende mål? Alle andre drifter er jo rettet inn mot en konkret måloppnåelse; sult, seksualitet, osv.. Om denne driften ikke skulle ha sin motpart i et mål, er den absurd og den eneste målløse drift vi har observert i hele universet. Dette peker mot at vår iboende naturdrift mot dette absolutte, er rettet mot en realitet som virkelig eksisterer. Dette absolutte sannhet og uendelige gode som vi lengter etter, er hva vi kaller Gud.

Det teleologiske bevis

Dette bevis tiltrekker seg særlig naturvitenskapsmenn som studerer verden vi lever i på mikro- og makroplan, gjennom å se naturlover og den utrolige ordning som eksisterer i naturen.

Dette bevis har et premiss om at tingene i naturen utvikler seg mot bestemte mål. Forfatteren Driersch har skrevet et omfattende materiale for at kjemiske og fysiske prosesser alene ikke er i stand til å forklare de innviklede prosessene til levende organismer. Vi ser selv hos enkle planter hvordan de enkelte celler ser ut til å styrt av en samlende ide. Vi ser det kanskje enda mer hos ett menneske med milliarder av enkeltkomponenter som til sammen utgjør vår organisme med kropp og sjel – hvor vår fysikk og psyke henger sammen. Kosmos selv later til å tale mot kaos.

Så kan en del innvende med at hvorfor skjer det da store katastrofer som utsletter mye av naturen, som et jordskjelv. Men det berører egentlig ikke saken fordi selv om vi tenker oss at det var hovedregelen at naturen slår feil, så ville selv bare noen få observerte tilfeller av nyttehandlinger være nok til å vise at det i en viss utstrekning finnes målstyring i naturen. For eksempel kan vi si det om blomsten som vokser opp i sprekken etter et jordskjelv at hvert fall den da har en plan å vokse etter.

Altså er det ting som kan tale for en ordnende plan eller kraft i naturen. Men en slik planmessig ordning, må vel kreve en ordnende intelligens. Vi snakker altså om en Arkitekt eller Designer. Dette blir som at vi trenger en som tegner huset vårt siden plankene ikke vil plassere seg på plass av seg selv. Tilfeldigheter vil alltid skape kaos og ikke orden. Det finjusterte universet – med nøye balanserte naturlover og masse – er så samstemt og ordnet at det virker usannsynlig at det er blitt til på slump. Det later til å være en plan med det som med huset, og den superintelligensen som er arkitekt, er hva vi kaller Gud.

Det kosmologiske bevis

Dette er i slekt med det teleologiske argumentet og er kanskje det viktigste argumentet for mange særlig innen naturvitenskapen. Det er her snakk om den første beveger, og en ser på årsak-virkning. Det som skjer i naturen har en årsak, Forenklet kan vi illustrere dette med at jeg dytter ei kule (a beveger b) som igjen klinker borti en annen kule (b beveger c) ect. Alt som begynner å skje har en årsak. Universet begynte å eksistere, men hva var årsaken til det. Hva igangsatte den første bevegelsen, hva initierte the big bang. Dette argumentet underbygges blant annet med big bang-teorien, og filosofiske og matematiske teorier om uendelighet. Noe må ha igangsatt universet, og for de som tror på multiversideen så forblir spørsmålet likevel det samme: Hva satte det hele i gang. Siden alle naturlover følger årsak-virkning må vi se etter noe utover naturens begrensninger, nemlig Gud som altså står bak som skaper av kosmos..

Etterord

Det finnes mange flere filosofiske gudsbevis, og de kan presiseres og utdypes mye mer, enn det er tatt mål for i denne korte artikkelen. Hvilke bevis vi foretrekker, og eventuelt hvilket vi forkaster får være opp til den enkelte. Vi kan også selv finne fram til flere gudsbevis. Saken er at det kan se ut til å ligge i oss og i naturen noe som peker mot Guds eksistens.

“Det finnes bare et virkelig viktig spørsmål, og det er spørsmålet om Guds vesen og natur. Fra det får alle andre spørsmål sin verdi.”

- Emil Brunner

Treenighetslæren er ofte omtalt som vanskelig i kirkens lære. Dens tilhengere vet ofte ikke hva den bygger på og dens motstandere bruker store bokstaver på en avvisning med henvisninger til Bibelen og religionshistorien. Da jeg kom i en skriftlig debatt med en venn som tilhørte Jehovas Vitner, bestemte jeg meg for å innhente informasjon om denne læren fra dens tilhengere og motstandere, samt studere Bibelen og historien, for å komme mer til bunns i om det er en kristen læresetning eller ikke.

Under arbeidet har jeg sett mange eksempler på menigheter og miljø som har angrepet en oppkonstruert treenighetslære – for eksempel hos Nardus som konstruerer og angriper en lære som ikke finnes blant kristne menigheter.[1] Jeg vil derfor i rederlighetens navn konsentrere meg om å drøfte den virkelige lære, slik den leves og tolkes av kirkene og bekjennelsesskriftene, og ikke noe falsum lagd av fordommer eller uvitenhet. Under arbeidet har jeg i tillegg til mye bibelstudie og en del historielesning, hentet informasjon direkte fra forskjellige kirkesamfunn som pinsevenner, den katolske kirke, lutherske kirker, tverrkirkelige forum, m.m., samt hentet informasjon fra denne læres motstandere som Jehovas Vitner, unitarene og Jesu Kristi Kirke av de siste dagers hellige (mormonene).

Hva er læren og hvilke alternativ presenteres?

“De burde bekjenne, att Faderen er Gud, Sønnen Gud og Den Hellige Ånd Gud, så som de er blitt undervist gjennom de guddommelige ord og av dem som forstått dem i deres dypeste betydning. Mot dem som åpent beskylder oss for å være treteister, skal vi svare, att vi bekjenner en eneste Gud, ikke i spørsmål om antall men i spørsmål om naturen. Da allting som kalles ett er ikke absolutt ett til antall og ikke heller usammensatt i spørsmål om naturen. Men Gud bekjennes universelt være usammensatt og ikke sammensatt. ”

- Basilius, Til Caesareans, Brev 88 (år 360)

Mormonene forkynner Jesus som en av mange guder – som en eldre bror som vi skal lære av i vår ferd for selv å bli guder. De har dermed naturlig nok måtte avvise Jesus som den eneste Gud. Jehovas vitner mener Jesus ikke er Gud men erkeengelen Mikael, og har brukt mye tid på å polemisere mot treenighetslæren og det kristne syn på Jesus som Gud.[2] Unitaristene har på sin side sagt at Jesus, Faderen og Ånden er helt det samme og avviser noe samspill mellom disse. Det er og av flere blitt argumentert ut fra misforståelser av hva treenighetslæren går ut på. De har beskyldt de kristne kirker for å forkynne en forvirrende lære om flere guder, at de forskjellige personer skulle være 1/3 gud hver, at kirken først fant opp læren langt utpå 300-tallet og da på ubibelsk basis. I denne artikkelen skal vi se litt kort på hva som så har vært kirkens lære og utvikling – og utforske de alternative løsningene og innvendingene. Følgende beskrivelse vil nok være temmelig uforståelig for mange, og vi kommer mer tilbake til hjelpebilder om dette senere i artikkelen, men her vil hensikten være kun kort å si hva kirken faktisk har lært.

Vi så fra sitatet at Basilius forklarer treenigheten som tre jevnbyrdige “personer” som er en substans, Gud er en – men består av Faderen, Sønnen og Ånden. Man kan si at treenighetens mysterium handler om hvem Gud er i seg selv. Allerede fra oldkirkens tid var det viktig å poengtere at de ikke trodde på tre guder (triteisme), men på en Gud i tre personer eller distinksjoner – alle av samme vesen og med lik rang. Det er videre understreket av kirkefedrene at de guddomlige personene ikke deler opp den guddomlige enheten mellom seg, men at hver og en av dem er Gud helt og fullt. Gud, som av en del av kirkens teologer er kalt den guddomlige substansen, væren eller vesen, er en i sin natur. Men de guddomlige personene blir av kirken ikke bare sett på som navn for ulike sett for Gud å opptre eller være på – i motsetning til hva modalismen og unitarismen forfekter. Videre har kirkene som støtter treenighetslæren (omtrent alle kirkesamfunn bortsett fra den unitariske kirke, mormonerkirken og Jehovas vitner) en felles betraktning om at når en betrakter hver og en av de guddomlige “personene”, finner vi Gud i alle, og til sammen utgjør de den Guddommelige treenighet; en Gud med tre distinksjoner.

Ordbruk i skrifter og bekjennelser kan være forskjellig i forhold til formuleringer som inkarnasjon, manifestasjon, person, vesen, osv, men poenget er hele veien det samme: Gud er en Gud. Jesus er Gud. Faderen er Gud. Den Hellige Ånd er Gud. Så langt kan unitaristene med flere være enige med kirken, da de lærer at disse tre bare er forskjellige “ansikt” for Gud. Så hvorfor ikke stoppe der “mens leken er god”? Grunnen til at kirken fant det tvingende nødvendig å presisere at Faderen og Sønnen ikke bare er to navn eller manifestasjoner for akkurat det samme, er for også å ta på alvor for eksempel det at Jesus ber til Faderen, skal sende Den Hellige Ånd, osv. – med andre ord ta hensyn til Bibelens egen differensiering av Gud (Se Hvorfor ikke bare beskrive Gud, Jesus og Ånden som en person (hva er galt med modalisme og unitarisme)?) og Bibelens vitnesbyrd om samhandlingen mellom de forskjellige distinksjonene i Noen bibelvers om den treenige relasjon).

Når kom læren?

Kritikere av treenighetslæren har altså angrepet den på forskjellig grunnlag, og mye har gått i forhold til hvordan den har utviklet seg historisk. Man starter gjerne med å spørre om det ikke er rart at “treenighetslæren” ikke står i Bibelen. Her må vi huske at selve formuleringen ikke er hellig i seg selv, bare et forsøk fra kirken på å kortfattet si noe om de sonderinger Skriften gjør i forhold til Gud. Begrepet oppsto i en tid med mange angrep på Bibelens autoritet og kirkens lære, som et forsøk på å være mer konsis i forhold til angrep både fra personer innenfor og utenfor kirken. Det var motstrebende at kirken tok i bruk andre ord enn kun sitat fra Bibelen selv, men dette ble gjort da arianerne også brukte en del løsrevne skriftsted for å forfekte sitt syn. Det er mange teologiske uttrykk – som forsoningsdøden, rettferdiggjørelse, m.m. – som ikke står i Bibelen, men som er menneskelige forsøk på å sammenfatte dens vitnesbyrd.

De eldste kirkemøtene og trosbekjennelsene – den athanianske, nikenske og apostoliske, understreker alle treenigheten. I det 2. konsil i Konstantinopel slo de også uttrykkelig fast “Treenigheten av ett og samme vesen”. Allerede fra oldkirken er dette blitt angrepet, og dette har nok vært med på å framskynde Bibelens kanonisering (hvilke bøker som skulle regnes som autoritative).[3] Vi ser også at de første kirkemøter, med de trosbekjennelsene man formulerte der, er preget av denne debatten. Grunnen til at saken var viktig for kirken er at den ikke bare berørte et abstrakt dogme om Guds indre vesen, men selve forståelsen av Skriften og hvem Jesus egentlig er. Interessant nok i lys av noen av vår tids sekter som angriper læren om Jesus som Gud, bestod ikke stridighetene i første rekke om Jesu guddomlighet – men i om Jesus kunne ha vært et sant menneske. I det hele tatt var tanken om de tre personene i Gud ikke i fokus som noe kontroversielt de første tre århundrene etter Kristus, men snarere hvem Jesus var, synet på materien og forholdet til jødedommen og loven.

Noen hevder at læren først skulle ha blitt oppfunnet på 300-tallet, da kirkemøtene offisielt stadfestet den. Dette er historisk feil. Allerede de eldste kirkefedrene som for eksempel biskop Ignatius[4] (død 98/117) og biskop Ireneus[5] (115-190) bevitner noe helt annet allerede fra før år 100 (se fotnoter for eksempler på sitat fra disse). En omfattende samling av skrifter fra kirkefedrene som levde før kirkemøtet i Nikea, finner vi i bokserien “the ante-nicene fathers”. Her finner vi at de førnikenske fedre brukte ordet trinity 106 ganger. Ofte ble det funet sammen med adjektiv som hellig, evig, perfekt eller mest guddommelige. I mange av disse skriftene ser vi også hvordan de klart bekjemper tre grupperinger, nemlig modalistene, triteistene og de som bekjempet Jesu guddomelighet.

Man kan undres over hvorfor treenighetslæren ikke ble eksplisitt og formelt vedtatt før kirkemøtet i Nikea i år 325. Dette kan kortfattet besvares på flere måter: For det første var det ingen kirkemøter før 325 – bortsett fra apostelmøtet i Jerusalem som er bevitnet i apostlenes gjerninger kapittel 15. Læren ble altså stadfestet ved det første organiserte kirkemøte. Det å holde et større kirkemøte ville vært en umulighet tidligere da de kristne var en forfulgt minoritet hvor tusener led martyrdøden for sin tro. Så ble kristendommen statsreligion i romerriket under keiser Augustin. Videre ser vi klart fra kirkehistorien noe vesentlig om grunnen til formuleringene man samlet seg om: Presiseringen av Jesu to naturer – at han var sann Gud og sant menneske – og om treenigheten, kom fordi kirken ble angrepet dels innenfra (mest kjent er striden med Markion og striden med Arius[6]) og dels fra datidens religiøse og filosofiske hellenistiske tanker og den gnostiske bevegelsen.[7] Hadde det vært Adam eller Moses som ble kritisert, hadde det vel kommet presiseringer om dem også, men her var det frelserens natur og Guds vesen som ble angrepet. Med andre ord levde kirken i sin samtid og gav respons på de syn som til enhver tid gikk på akkord med Bibelen og overleveringene fra apostler og kirkefedre.

Theofilus av Antiokia (116 – 181) var antakelig den første som brukte selve ordet “trinitas” for å beskrive Guds natur. Omtrent samtidig begynte Tertullian (160-220) å beskrive Gud slik. Og formuleringen ble mer og mer vanlig etter hvert når man skulle sammenfatte Bibelens lære om Gud på en kortfattet måte. Bakgrunnen for dette var ikke å innføre noe ny lære i kirken, men å forklare gjennom en mer konsis språkbruk hva Bibelen lærte og kirken trodde på i møte med angrep på læren om de tre personer og den ene Gud.

I dag bruker noen sitater fra flere av oldkirkens biskoper til å skulle tilbakevise treenighetslæren, nemlig fra Eleutherus, Victor, Zephyrinus og Calixtus. Disse, som de fleste kirkefedre, formulerte skriftlig en klar tro på at Jesus var Gud åpenbart i kjødet og følgende kan siteres fra dem for å illustrere dette: “Jeg vet at der er én Gud, Jesus Kristus, og jeg kjenner ingen annen.” “Sønn og Fader er simpelthen forskjellige manifestasjoner av den ene Gud.” “Gud ble sin egen Sønn. Jesus Kristus var inkarnasjonen av den ene Gud.” Dette er av enkelte blitt fremstilt som i motsetning til kirkens lære som visstnok skal forkynne noe annet enn læren om den ene Gud. [8] Men at Jesus er den ene Gud er noe som enhver tilhenger av treenighetslæren er enige i, så dette blir utelukkende eksempel på at misforståelser av hva læren er, har ført til kraftig skivebom i en del sammenhenger.

Vi ser altså at treenighetslæren spores tilbake til de eldste kirkefedre og kirkemøter. Videre er det interessant å se at læren ikke var kontroversiell under middelalderen. Det som ble diskutert i forhold til den da, var hvordan man skulle forstå forholdet mellom de tre; for eksempel som en kjærlighetsrelasjon ala Augustin eller som noe annet. Da vi fikk den første kirkesplittelse mellom østkirken og vestkirken (ortodoks og katolsk) var bla en formulering i den reviderte Nikeaformuleringen Nicenum avgjørende – om Ånden utgikk av Faderen eller Faderen og Sønnen. Men det var ikke strid om de alle var Gud, og da den ene Gud. Videre er det jo interessant at det ved reformasjonen ikke var stridigheter omkring treenighetslæren som gjorde at reformatorene som Luther og Calvin brøt med moderkirken, og de nye kirkesamfunn formulerte heller ingenting nytt her. Dog fikk vi oppblomstring av den unitariske kirke, særlig i Trannsylvania og Polen i kjølvannet av reformasjonen. I moderne tid ser vi at de nyere kirker har blitt dannet gjerne ut fra forskjellig dåpssyn eller syn på karismatikk og nådegaver. Men disse har heller ikke bygget på noe annet enn den klassiske treenighetslæren.ellom Faderen, Sønnen og Ånden, om man skal trekk

Hvorfor ikke bare beskrive Gud, Jesus og Ånden som helt den samme, en person (hva er galt med modalisme og unitarisme)?

Unitarismen, The Way International og det syn som blant annet William Marrion Branham har gjort seg til talsmann for, mener at Jesus, Faderen og Den Hellige Ånd er en og samme “person” og helt identiske. Det vil altså si at Faderen = Sønnen = Ånden. Denne tanken virker nok veldig besnærende, da man da slipper den vanskelige tanken om at Gud er en – men med tre “personer”, men den vil reise flere spørsmål enn den besvarer – og går imot hva Bibelen for øvrig vitner om. Hvordan skal man for eksempel da forstå Matt 3, 16f (med min understreking): Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: “Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.” Her ser vi altså at Jesus døpes, Den Hellige Ånd kommer som en due mens Gud Fader taler fra himmelen. Alle tre er beskrevet samtidig – på hvert sitt sted med hver sin rolle!

Et annet påtrengende spørsmål om Fader, Sønn og Ånd er den samme, er hvilken mening gir det da at Jesus befalte å døpe i alle tre navn? Se Matt 28, 19a: “Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn”. Andre ting å merke seg er hva Jesus sier i Joh. 14,16f: Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal bli hos dere for alltid: sannhetens Ånd. Og i vers 26 står: Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Om Faderen, Den Hellige Ånd og Jesus er den samme, hvorfor skulle da Jesus be til seg selv om at han skal sende seg selv til disiplene? I samme kapittel vers 23 sier Jesus følgende: “Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.” Hvorfor skulle Jesus si “vi” om han vil komme alene? Et annet eksempel er i Luk 22,42: “Far, om du vil, så ta dette beger fra meg! Men la din vilje skje, ikke min.” Ba Jesus til seg selv? Den samme meningsløshet ser vi da i Jesu bønn i kapittel 17 hvor han ber til sin Far. Når vi leser Johannes 5, 19-47 ser vi at Jesus forteller at han ikke kan gjøre noe av seg selv, men bare hva Faderen har vist ham – vers 19: Men Jesus tok til orde og sa til dem: Sannelig, sannelig, det sier jeg dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. Det Faderen gjør, det gjør også Sønnen.

I Joh 6, 37f sier Jesus “Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke støte bort. For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, som har sendt meg.” Vi kan og lese fra når Jesus blir fristet, at Ånden ledet ham ut i ørkenen – Matt. 4, 1: “Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å fristes av djevelen.” Blir det mening i vers som dette om man ikke skiller personene i treenigheten? Vi kan fortsette med Joh 6,57: Likesom Faderen, den levende, har sendt meg, og jeg har liv ved ham, slik skal også den som spiser meg, ha liv ved meg. Jesus hevder altså ikke å være Faderen – men som vi har sett andre steder; han påstår å være den ene Gud. Se for øvrig også hvordan Gud som synlig og usynlig blir en selvmotsigelse om man ikke skiller personene (Er Gud synlig eller usynlig?) Dessuten må man overse hele Bibelens beskrivelse av samhandling mellom Faderen, Sønnen og Ånden, se Noen bibelvers om den treenige relasjon, om man skal forstå Gud som unitarene.

Konklusjonen her må altså bli at da Jesus ber til sin Far, sier han får kraft fra Faderen, at vi skal døpe i alle tre navn, at han skal sende Talsmannen (som er Den Hellige Ånd), m.m., skiller han selv klart mellom seg og de to andre. Dermed kommer man ikke utenom et skille i personene uten å forkaste mye av Jesu egne ord og Bibelens øvrige vitnesbyrd.
Hva vil det si å være en person i treenigheten?

For å forstå kirkenes snakk om at den ene Gud består av tre personer, kan det først være nyttig å se på hva som kjennetegner en person. Her vil jeg først se på følgende allmennfilosofiske kriterier som kanskje kan være noe avklarende for å finne ut om noe er en person: Substans, selveksistens, individualitet, rasjonalitet.[9] Substans handler om å ha en reell eksistens. Selveksistens handler om å bli opprettholdt av seg selv og ikke av noen annen væren som en robot. Individualitet går på å ha et eget jeg og ikke bare være en del av noe universelt “altet” som i panteismen. Rasjonalitet vil innebære en avgrensning mot uintelligente ting som steiner og planter. Ut fra dette ser vi altså at en person ikke er noe altoverskyggende og upersonlig. Videre avgrenser det i forhold til tankeløse ting, kunstig intelligens og fantasifigurer.

Kristen teologi utdyper dette videre i forhold til treenigheten ved å slå fast at en “person” i trosbekjennelsenes betydning likevel kan være fullt og helt ett med en annen, og beskriver Gud som et “væren” bestående av tre personer: Far, Sønn og Hellig Ånd. Alle tre er en Gud, men samtidig tre personer. Det er viktig her å være oppmerksomme på at “personer” i de kristne trosbekjennelser betydning av ordet, ikke er det samme som å være tre totalt autonome individ slik vi gjerne tenker det. Det er mer å forstås som tre ulike “distinksjoner” av Gud. Dermed er ikke Gud tre forskjellige vesen. Dette ville bli et logisk selvmord illustrert med ligningen 3x=1x.[10] Det er en Gud og han er Faderen og Sønnen og Ånden – i formel kan vi sette det opp slik 1x+1x+1x=1y. Samtidig er hver av distinksjonene / personene helt og fullt Gud. Dette er egentlig umulig for vår fornuft å fatte, men se for øvrig i oppsummeringen under Noen bilder for å forstå treenighet for noen illustrasjoner på dette.

Her blir en vel fort uenige om fra hva og til hva, men noe er i alle fall sikkert: MTV og tyggegummipop skal i alle fall ikke få definere kjærlighet. (jada, det er satt litt på spissen) Da tenker jeg ikke bare på sammenblandingen av rått begjær og kjærlighet, men også det at kjærlighet skal være lønn for prestasjon. Noe en gjør seg fortjent til. En annen ting er vel dette at kjærlighetsbegrepet tømmes for innhold, eller som K.G.Hammar skriver: ”mange har gitt opp ordet kjærlighet. Det oppleves så diffust, utslitt, overfladisk at det ikke lenger er anvendbart til å uttrykke det viktigste i livet, slikt som har med Gud å gjøre (…). Vi kan ikke oppgi de store ord bare fordi de slites ned, utnyttes og misbrukes”

Jeg klarer selvfølgelig ikke å dy meg, så jeg sakser inn litt fra 1. Kor 13
”Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.”

Hva er så Kjærlighet i følge Paulus?
”Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt”
(Rom 12,9ff), (Gal 5,22ff), (Ef 5 8-9), (Kol 3 12-15) (Fil 4,8)

Kjærlighet handler om det uegennyttige, uselviske, det å gi uten å forvente noe igjen, tenker jeg ofte, og noe av det jeg liker med Kjærlighet er at den er absolutt. Kjærligheten krever alt. Noe som virker både betryggende og skremmende. At det finns noe som er santog godt. Det er denne fullkomne kjærlighet som jeg ikke kan slippe. Den kjærlighet som vil gjengjelde ondt med godt, som vil at vi skal elske våre fiender, ikke gjennom følelser men i handling. Som vil at vi skal stole på Gud og være trygge. Den kjærlighet som ikke er dømmende men selvransakende. Som snur opp ned på egoismen i menneskene ved følgende kjente ord: ”Alt dere vil andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i sum”. En kjærlighet som er fullkommen og som vil at vi skal være det samme: ”Vær da fullkomne, slik som deres himmelske far er fullkommen”

Kjærlighet handler ofte, synes jeg, om å ikke definere sin identitet ved negasjon av andre. Å vise hvem man er uten å gjøre det på bekostning av andre. Litt ullent, og jeg tenker selvfølgelig ikke på en relativisering av rett og galt, men mer på mer på hvordan man tenker om sin egen identitet. Spesielt tenker jeg på forakten for de svake. En tanke som er vanlig er vel den at ”kan jeg takle vanskeligheter og komme meg gjennom dem, så får andre også klare det.” Man har i alle fall fortjent retten til å håne ( ”jeg er ikke slik som dem”). Kjærligheten forbyr dette: ”Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov. Den som tror han er noe, men ingenting er, han bedrar seg selv. Hver og en skal prøve sin egen gjerning. Han skal ha ros av det han selv har gjort, og ikke se på de andre, for enhver skal bære sin egen byrde.” (Gal 6 2-5)

Kanskje møter en holdninger som: Behold nå du din kjærlighet, så holder jeg meg til det pragmatiske, det praktiske og nyttige. Det som fungerer og gir fremgang. Og en bøyer hodet og kan kanskje ikke svare stort. Vel, noen ganger føler en det kanskje slik. Men andre ganger er viljen og tanken klar og kamplysten stor. Paulus skriver noe fint når han skal motivere: ”Stå da klar med sannheten som belte om livet og med rettferd som brynje, og ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. Grip framfor alt troen skjold, med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord.”

Men en skal vel ikke juble så lenge over den absolutte, fullkomne Kjærligheten, før en får en flau smak i munnen når en ser på sitt eget liv. ”Viljen har jeg, men å gjøre det gode, det makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.”(Rom 7 18-19). Jeg får si det som Kristian Schjelderup:

”Det er noe uendelig tragisk som møter den som av egen kraft søker å virkeliggjøre den ideale streben i sitt eget personlige liv. På den ene side: opplevelsen av forgjengelighetens lov. Den lammende tvil om at når alt dette vi kjemper og strir for har noen varig verdi og mening. På den annen side: opplevelsen av egen utilstrekkelighet og skyld. Vi higer etter en høyere og renere form for liv. Men makter det ikke av egen kraft. Alltid igjen og igjen svikter vi. Her er vi ved det vesentlige. Det menneske som for alvor stilles ansikt til ansikt med Menneskesønnen, han opplever både lengselen og avmakten – men han møter også den som kan hjelpe. (…) menneskesønnen er ikke bare et lysende forbilde som en gang har levet, døde og så var borte som alle andre. Men at han ennå den dag i dag er den levende Kristus, med oppreisningens kraft for alle som tror – Han som ga sitt liv for å frelse en fortapt verden.”

For samtidig som jeg blir begeistret over Guds enorme storhet og kjærlighet blir dommen over mitt eget liv hard, men så finner jeg stor trøst i dette som Paulus skriver: ”Gjennom sin død gjorde han opp med synden, èn gang for alle. Det liv han lever, er et liv for Gud. På samme måte skal dere regne dere døde for synden, men som levende for Gud i Kristus Jesus.” Eller som i 1. Joh 4,10 ”Men om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja ikke bare våre, men for hele verdens.” Den gudommelige kjærligheten er en kjærlighet som ofrer seg selv for de som ikke fortjener det.

Den kjærligheten som viser seg ved at Jesus lider og pines på korset for vår skyld er også en seirende kjærlighet. Gustaf Aulen sier det kritisk på denne måten: ”De bilder av den korsfestede som har frosset fast i å så drastisk som mulig utmale martyriets lidelse, har mistet det som er det viktigste for den kristne troen, seiersmotivet; de har fordunklet at den lidende kjærligheten fremfor alt er den seirende, den suverene kjærligheten.”

”La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode!” (Rom 12 21). Så fantastisk sagt i all sin enkelhet. Er det ikke nettopp dette Jesu’ liv, død og oppstandelse viser oss. Kjærlighetens seier. ”Det er fullbrakt!” står det i Johannes-evangeliet at Jesus har sagt ide han dør på korset. Eller hva med Jesus når han i følge Lukas svarer en av de to korsfesta forbryterne: ”Sannelig, jeg sier deg: i dag skal du være med meg i Paradis” Det er en seirende Kristus en møter. Den gudommelige kjærligheten seirer på selvutgivelsens og offerets vei. Kristus som seirer og som skal seire over det som står kjærligheten imot, både i det synlige og usynlige.

Da er en vel kommet fram til kjernen i forståelsen av kjærlighet: Tilgivelse og solidaritet. Ikke det likegyldige skuldertrekket, men en tilgivelse som koster. Tilgivelse frigjør både en selv fra bitterhet og den som tilgis fra skam og skyld. Gir nye krefter og nytt mot til begge. Når en tenker stort om Jesu soning for synden finner jeg noe vakkert som Jurgen Moltmann skriver: ”Kristus er den bror og venn som man kan betro alt, fordi Kristus har kjent og lidt alt det som kan vederfares mennesket, ja endog mer enn dette”. Jesu gudsforlatthet, Markus 15 34, blir for øvrig av Moltmann sett på som den dypest tenkelige forlatthet, som det å lide ”helvetes kvaler”.

Men er ikke det jeg har skrevet til nå litt vel ensidig og mildt. Ja det er det, men når temaet er kjærlighet tillater jeg meg det. I hvert fall inntil nå. ”Hans (Jesu) kjærlighet var som den åpne moderfavn. Men den kunne også være som kirurgens kniv: tilsynelatende skjærer den skånsesløst, men likevel alltid for å hjelpe”, skriver Schjelderup. En annen ting er det at Gud er også den hellige, rettferdige, som ikke tillater og ser gjennom fingrene på det som ikke er kjærlighet. En kan drømme om kjærlighet, det er vel og bra, men vi er jo ikke slik vi vil andre skal være mot oss. En må vise kjærlighet i handling, men klarer det ikke. Og kanskje vil en det heller ikke.

”Nettopp i spenningsfylden ligger noe av kristendommens dypeste vesen. Spenningen mellom mildhet og strenghet, mellom frelse og krav, mellom tro og gjerninger (…) Nettopp i den tillitsfulle hengivelse til kjærlighetens Kristus, blir lengselen levende etter også å gjøre Guds vilje. Hvem kan vel høre Kristus til, uten samtidig å kjenne trangen til å bli ham mer lik? Det gode tre må bære frukt. Ellers er det hele uekte. Og tilsvarende: nettopp når vi alvorlig forsøker å følge Guds vilje, opplever vi vanmakten, og behovet vekkes i oss etter den Kristus som tilgir svikt og synd, og den som kan skjenke oss troens kraft som gjør viljen sterk.”

Hvordan går det så til slutt? Tre utdrag fra boka ”Gudsbilde og fortapelsessyn”

Ofte føler jeg på samme måte og sympatiserer med den frustrasjon som sokneprest Harald Bekken uttrykte: ”Jeg makter simpelthen ikke lenger tro at menneskemasser skal kastes ut i et eller annet evigvarende fortapelsens mørke. Det er ikke mulig å leve – uten å bli sprengt i stykker – med en slik tro, om vi skal ta den på ramme alvor”

Men jeg våger ikke fullt ut å gjøre den tro han uttrykker til min. Og tanken følger via Nils Alstrup Dahls synspunkt: ”Vi kommer ikke utenom det store ”enten-eller” som går gjennom hele Bibelen og peker fram mot det dobbelte sluttperspektiv: enten frelse eller fortapelse. Men i troen på Guds allmektige kjærlighet tør vi også ha det håp at Guds muligheter til frelse er større enn hans kirkes muligheter her på jorden, og at alt en gang skal bli underlagt Guds herredømme. Hvordan dette kan forenes med en evig fortapelse, er noe som vi må overlate til Gud. Vi kan ikke berolige verken oss selv eller andre med at det kanskje ikke er så farlig med fortapelsen og helvete allikevel.”

Til det syn som ble uttrykt i en biskops bønn for seg selv og dem han hadde ansvar for: ”I den veldige spenning som den troende står i – mellom lov og evangelium, dom og nåde – griper vi fastere tak i Kristus: Herre, frels meg og alle dem du har gitt meg ansvar for! Vis meg veien og gjør meg lydig! – Og livets veldige ansvar er dette: ikke en går utenom dommen. Vi må alle igjennom. Herre frels!”

Til sist: hvor kald, kynisk og beregnende vil ikke verden være om en skal tenke seg den uten kjærlighet. All handling, tanke og følelse kan dissekeres og analyseres ned i minste detalj for så å vise seg være nøytral og lovmessig naturlig. Eller om ikke enda verre: kaotisk og tilfeldig. En slik forståelse av verden vil jeg ikke ha, og trenger heller ikke ha det. ”Mine kjære la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og den som elsker er født av Gud og kjenner Gud”, ”Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder”. Virkeligheten rommer Gud. Gud er kjærlighet.

PS:
Når jeg har skrivet om kjærlighet så innser jeg jo problemet og faren i å bruke menneskers kjærlighet som forbilde for Guds kjærlighet og ikke Guds kjærlighet som forbilde for menneskets kjærlighet.