Tro og tvil

«Så dere en sæd som rettferdigheten krever! Få dere en høst etter kjærlighetens bud! Bryt dere nytt land! For nå er tiden til å søkke Herren, til han kommer og lar rettferdighet regne over dere.» (Hos. 10:12)
Gud har ikke ment at bare predikanter og fulltidsforkynnere skal være med å pionere nye menigheter,
men også legfolk og de enkelte menighetsmedlemmer vil Gud bruke i denne store sammenheng.
Betingelsen er bare at hvert enkelt menighetsmedlem opplever Gud og hans fornyelse, og blir fylt med Den Hellige Ånd og kjærlighet til sjelene.

Les resten av dette innlegget »

En nordmann var langt mer kjent ute enn på berget i Norge. Han satsa kompromissløst på det han trodde på. Han var tiår foran de fleste andre i sin måte å organisere misjonsarbeid på. Han brukte aktivt tro og dialog til å direkte bidra til å skape fred ute i verden. Han var en flittig skribent og skrev fengende bøker om teologi og vitenskap. Han hadde en glødende iver etter å komme i kontakt med folkedypet både hjemme og ute. Han ønsket å få være med å lede folk til Gud – og nå er han ved sin endestasjon.
Les resten av dette innlegget »

I dag er det nøyaktig 30 år siden loven om selvbestemt abort ble endelig vedtatt. Det finnes 420.000 veldig gode grunner til å droppe feiringen, skriver Ingrid Erøy fagervik.
Les resten av dette innlegget »

Blir det sentrale i troen langsomt mer perifert i forkynnelsen? Får ordet om forsoningen etter hvert trangere kår i kirken? Det sies mye godt og sant om Guds kjærlighet. Langt sjeldnere blir det imidlertid fortalt at denne kjærlighet ikke er selvsagt, men at den har sin historie og sin pris: Påskeuka i Jerusalem og forsoningens evangelium.

Får vi høre dette forsoningens evangelium, og får vi høre det Langfredag? Forsoningen er ikke hele evangeliet, det er på ingen måte alt som er å si, men det må sies. I hvert fall ved påsketider og særlig Langfredag.

Les resten av dette innlegget »

Vi får her, med velvillig tillatelse fra forfatter og forlag, utdrag fra Erling Rimehaugs bok “Tørsten gir lys” utgitt av Lunde forlag i 2007:
«De som hører til Veien». Før de kristne hadde funnet på å kalle seg kristne, var det slik de omtalte seg selv. Hvordan kan det da ha seg at troen så ofte oppfattes som en endestasjon?

Besteforeldrene mine hadde en bok jeg likte å bla i da jeg var liten. Tegningene var like spennende som noen tegneserie. Den het «Pilgrims vandring». John Bunyans bok om Kristens reise har vært en av klassikerne i en norske bedehustradisjonen. Men tanken om at kristenlivet er en vandring der vi stadig kommer nærmere målet, har ikke reget forkynnelsen. Det ene avgjørende øyeblikket som deler ivet i før og etter, har vært hovedsaken i vekkelsesforkynnelsen. mvendelsen, bekjennelsen, steget fra utenfor til innenfor, det le forkynt om igjen og om igjen. Men hva kom så? Det alt er ferdig, eg skal inkje gjera,» sang vi, og det føltes frigjørende. Men var det likevel noe mer? Skulle vi ikke videre? å ja, mange av oss fant jo ut at det var mye som skulle gjerast. Les resten av dette innlegget »

Vi har nå. gjennomgått hovedtankene i de tre andre viktigste religioner. Vi har ikke gjennomgått disse religioner i sin bredde, men ved hver religion har vi bare vært ute etter en eneste ting: å få tak i hovedtanken i vedkommende religion. Vi har forsøkt å svare på. spørsmålet: «Hva mener hinduen, buddhisten og muslimen er det viktigste i sin religion?»

Kan det være nødvendig å gjøre det samme med kristendommen? Er ikke den vel kjent etter 9 års skolegang samt konfirmasjonsforberedelse for de fleste? Hvis du spør om budene, om fadervår, om hendelser fra Jesu liv, om lignelser han fortalte, om bergprekenen osv., får du ofte rette svar. Men om du spør dem: «Hva er det vesentligste i kristendommen?» står de ofte fast. Eller hva verre er: Det kommer direkte gale svar.
Les resten av dette innlegget »

Tittelen på eit tidlegare bibelstudium var «I Kristus». Der tok vi føre oss den meir objektive sida av at Gud ser den truande i Kristus. Dette studiet er tenkt som ei vidareføring og tek sikte på å gje ei innføring i den meir subjektive og praktiske sida; kva Bibelen seier om det å fungere og leve i Kristus. Les resten av dette innlegget »

Det vi skal ta føre oss i dette studiet er ikkje spørsmålet om Gud lækjer menneske i dag; for det trur vi både på grunn av det Guds ord seier (Mark 16, 18; Jak 5, 14) og vitneprov frå menneske. Spørsmålet er heller om Jesus la grunnlaget for både helsa og frelsa vår då han døydde på korset.
Les resten av dette innlegget »

Når ein les Paulus sine skrifter, støyter ein ofte på uttrykket «i Kristus». Dette er ein uttrykksmåte som er særmerkt for Paulus, og han brukar det ofte i breva sine (Ef. 1, 3.6.7.10.11.13, 2, 6.7.10.13, 3,6.11.12). Andre gonger kan han mellom anna bruke uttrykka «i Herren» eller «i Han». Tek ein med uttrykket «ved» eller «med» Kristus, noko som kan gje om lag same meining, finn ein at uttrykksmåten er svært ofte brukt (Ef. 1, 5; 2, 5.6.18). Når vi les Bibelen og finn desse uttrykka brukt, spør vi oss kva Paulus måtte meine med det? Eller tenkjer vi at dette berre er ein talemåte som kanskje kunne uttrykkje noko i nærleiken av å ha noko felles, som til dømes når nokon seier dei er «brør i Herren»? Det kan verke som Paulus set likskapsteikn mellom det å vere ein kristen og det å vere «i Kristus». Eit døme på det kan vere det han i Rom. 16, 7 fortel om to menneske som før han «var i Kristus»; eller i vers 11 der han ber mottakarane av brevet å helse til nokon «som er i Herren».
Les resten av dette innlegget »

Jeg blir ganske mør og bløthjerta når jeg tenker på kjærlighet. Det er så mye godt jeg gjerne skulle ha skrevet, men det er jo faktisk ganske vanskelig. Grunnen er jo at temaet kjærlighet er så viktig, samtidig som det en skulle finne på å mene ikke nødvendigvis følger en uangripelig kald logikk, og kan dermed så altfor lett feies vekk.
Les resten av dette innlegget »