Det ondes problem er eldgammelt. Den greske filosofen Epikur er særlig kjent for sin 2300 år gamle formulering. Men temaet er nok eldre. Også i Det gamle testamente møter vi mysteriet: Hvorfor fjerner ikke Gud det vonde? Spørsmålet stilles i salmer og gjennomsyrer Jobs bok.

Flere moderne filosofer har hevdet at det er logisk umulig både å tro på Gud og konstatere det ondes eksistens. Det var den utfordringen Alvin Plantinga kastet seg over – og i følge en rekke filosofer løste på en tilfredsstillende måte.

Fri vilje. Alvin Plantinga er snart 80 år gammel. Han har vært en toneangivende analytisk filosof siden utgivelsen av boken God and other minds i 1967, og er blant de få nålevende filosofer som blir grundig presentert i filosofiske leksikon og standardverk.

Og han er altså kristen. Allerede i 1980 ble han kåret av magasinet Time til USAs ledende protestantiske filosof. Ikke alle er like glade for betydningens hans. Den fremstående ateistiske filosofen Quentin Smith skrev i 2001 om Plantingas etterfølgere: «Naturalister så passivt på mens realistiske versjoner av teisme, mest påvirket av Plantingas skrifter, begynte å feie gjennom det filosofiske samfunnet, til i dag da kanskje en fjerdedel eller en tredjedel av filosofiprofessorene er teister, de fleste ortodokse kristne».

Men til tross for stor betydning – og en omfattende produksjon: Plantinga er ikke veldig enkel å lese. Kortfattet å gjengi hans løsning på det ondes problem er vrient. Men hovedargumentet hans er at Gud ikke uten videre kunne skapt en bedre verden, hvis den skulle være befolket av frie individer. Til denne friheten hører også menneskers mulighet til å velge galt, påføre andre smerte og svikte sine medmennesker.

Argumentasjonen til Plantinga blir omtalt som «fri-vilje-forsvaret», siden han dypest sett knytter verdens ondskap til menneskets frihet. Boken der han drøftet spørsmålet om det ondes problem, heter «God, Freedom og Evil» og kom i 1967.

Menneskers skyld. Det ondes problem kan selvsagt drøftes fra flere innfallsvinkler. For mange av oss er ikke spørsmålet teoretisk, men praktisk, ikke minst i møte med sykdom. Jeg har møtt mange kristne som spør: Hvorfor helbreder ikke Gud?

Det er sjelden jeg har gode svar.

Derfor holder Plantingas svar bare et lite stykke. Selv om han har rett i at det ikke er logisk selvmotsigende å tro på en god Gud i en vond verden, står mange spørsmål tilbake. Dagens ateister formulerer kan for eksempel spørre: Er det sannsynlig at det finnes en Gud når verden ser ut som den gjør?

Jeg påstår ikke at Bibelen fullt ut gir et svar. Men som Plantinga tror jeg det er sentralt å fastholde at vi mennesker har ansvaret for mye ondskap. Kanskje har vi også et visst ansvar også for sykdommer og katastrofer – fordi vi de første menneskene en gang valgte å gjøre Djevelen til sin gud. Dermed slapp vi det onde løs i verden.

Heldigvis tror jeg ikke at vår verden er slik Gud vil. Det onde er ondt. Det finnes sorg og lidelse og smerte. Men Bibelen har et klart svar på hvorfor Gud ikke fjerner det alt sammen: Han vil at enda flere skal bli frelst. For Gud kan faktisk ikke fjerne det onde uten å fjerne oss mennesker.

Men når Gud en gang skaper en ny himmel og en ny jord, blir alt godt.

Introduksjon
[Kort presentasjon av litteratur som ligger til grunn for bibeltimen: Wright, Käsemann, Moo og Cranfield].

Forfatter, tidspunkt, formål
Det er nær sagt full enighet blant bibelforskere om at Paulus har skrevet Romerbrevet, og at det ble skrevet en gang i andre halvdel av 50-tallet etter Kristus, fra Korint eller omegn. Paulus var på vei til Jerusalem, men ville vende tilbake til Roma og deretter reise videre til Spania og forkynne evangeliet der.

Men nøyaktig hvorfor ble brevet skrevet? Og i nær tilknytning til dette; hva er hovedtemaet i brevet? Her er det foreslått mange ulike hypoteser. Av de mindre sannsynlige er hypotesen om at Rom rett og slett er en slags ”mini-dogmatikk”, der Paulus oppsummerer budskapet sitt. Denne hypotesen strander blant annet på det faktum at det jo er en god del andre tema som åpenbart er viktige for Paulus, men som ikke behandles i brevet.

Da er det heller bedre å ta utgangspunkt i det Paulus beretter om tilstanden i den romerske menigheten. Her kan man da finne mulige hint om bakgrunnen for at Paulus skriver brevet. Det er særlig en problematikk som peker seg ut; strid og uenighet mellom hedningekristne pdes. og jøde(kristne) pdas. Dette behandles særlig i kap. 9-11, og kap. 15. Paulus formaner dem alle til å prise Gud med en munn, og til å ta imot hverandre, liksom også Kristus har tatt imot dem alle. De hedningekristne har fått del i frelsen, og mange jøder har avvist den. Men de hedningekristne må vokte seg for å kjenne seg overlegne eller for å forakte de ikke-kristne jødene, sier Paulus.

Vi kjenner til særlig en historisk hendelse som på en særlig god måte kanskje kan være med på å forklare uroen i den romerske menigheten. Jødene var mislikt i det store og mektige romerriket som rådde i området rundt Middelhavet i denne perioden. Jødene avviste – liksom også de kristne – å tilbe keiserens ”genus”, og de var blant de få grupperinger i riket som var tillatt religiøse særprivilegier. Dette var med på å skape mistro til jødene, og i følge historiske kilder ble jødene utvist fra Roma av keiser Klaudius mot slutten av 40-tallet. Men keiser Nero lot dem vende tilbake på midten av 50-tallet, sikkert til stor misnøye blant de romerske innbyggerne. Kanskje var det denne tilbakekomsten av jøder til den romerske menigheten som gav den avgjørende impulsen til Paulus for å skrive brevet.

”Guds rettferdighet” – hva er det?
Men hva handler brevet om? På hvilken måte angriper Paulus jøde-/hedningproblemet i den romerske menigheten? Jo, ved å utlegge evangeliet om Guds rettferdighet. ”Jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet, av tro til tro, som skrevet står: ”Den rettferdige av tro skal leve”. ”Guds rettferdighet”, det kan sies å være hovedtemaet i romerbrevet. Men hva betyr dette enkle uttrykket? Dette skal vi komme tilbake til senere, når vi kommer til dette verset i kap 1. Men allerede her kan det være greit å gi en innføring.

Selve ordet ”rettferdighet” er hentet fra rettssalen. Det kan brukes både om en som er tiltalt, og om dommeren som skal avgjøre saken. I kap 3. er poenget at den som tror på Jesus Messias blir rettferdiggjort, og dette betyr å bli tilsagt en status. Du er frikjent for Jesu døds skyld, du er en del av Guds folk, du har del i det kommende Guds rike. Denne statusen omtaler også Paulus i Fil 3 som ”rettferdighet fra Gud”. Men Paulus taler også om ”Guds rettferdighet”. Mange – særlig i senere luthersk tradisjon – vil si at dette er det samme som ”den rettferdighet som Gud gir til den som tror”.

Men denne tolkningen er sannsynligvis feil, av to grunner. For som vi sa tidligere: Også dommeren kan ha en rettferdighet. Og i de historiske jødiske kildene fra rundt Paulus’ tid, er det nettopp slik ordet blir brukt: Guds rettferdighet er nettopp Guds egen rettferdighet som dommer. Det betyr: Guds rettferdighet handler om at Gud er en upartisk dommer, en som følger loven og dømmer det onde, en som tar seg av enken og den farløse. Sett fra dette standpunktet framstår ”Guds rettferdighet” som en skremmende tanke. Hvordan skulle det gå med Guds folk om Gud skulle dømme det som en rettferdig dommer?

Dette problemet hadde allerede Moses poengtert i loven. 5 Mosebok taler om de velsignelser som Gud ville gi til Israel dersom de holdt loven. De ville få et langt liv i et fruktbart land, de ville få trygghet og glede, og de ville leve på en slik måte at Israels Gud ble æret blant folkeslagene. Men hva ville skje dersom Israel ikke holdt Sinai-loven? Da ville forbannelsen ramme dem, landet ville bli ufruktbart og spy dem ut, fremmede krigshærer ville ta dem til fange. Interessant nok sier 5 Mosebok rett ut at dette kommer til å skje; Israel vil ikke kunne holde loven, for de er et hardnakket folk. De vil bli sendt i eksil, de vil bli dømt.

Men en dag, etter at eksilet er slutt, skal Gud igjen forbarme seg over sitt folk. Han skal samle dem fra fjerne land og tilgi dem. Hvorfor? Jo, fordi han ikke vil glemme sine ugjenkallelige løfter til Abraham, Isak og Jakob. Uavhengig av bruddene på loven var Israel fremdeles Guds utvalgte folk, og Gud kunne ikke la dem gå til grunne, for dette ville innebære å sette spørsmålstegn ved Guds trofasthet og sannferdighet.

Men denne store tilbakekomsten fra eksilet, denne store frelsestiden, ville ikke bare få konsekvenser for Israels folk. Det ville være en frelsestid som oppfylte den dypeste intensjonen Gud hadde med å lage Israel i utgangspunktet: De skulle bli til velsignelse for folkeslagene, de skulle være Guds lys i verden, de skulle være avgjørende aktører i å bringe rettferdighet og gjenopprettelse ut til alle folkeslag. Dette er et hovedtema i Jesajaboken, for eksempel. Når frelsestiden bryter inn, sier han, da skal alle stolte hedningefolk dømmes og bøyes ned. Men hedningene vil også komme til Sion for å tilbe, og Gud skal skape noe nytt. Det vil bli som et nytt exodus, som et nytt Eden. Med andre ord: Frelse og nyskapelse.

Det gamle testamentet forteller historien om hvordan Israel syndet mot Gud slik at de ble sendt i eksil. Det skjedde slik Moses hadde sagt. Men selv etter at jødene fikk komme tilbake sitt land, så kunne ikke jubelen slippe løs. De var smertelig klar over at Guds mektige løfter om en ny og herlig frelsestid ennå ikke var oppfylt. Som Esra sier: ”Her er vi: Slaver i vårt eget land”. Fremmede krigshærer undertrykte Israel, enten det var grekere, persere eller romere. Det store tempelet var ikke fylt av Guds nærvær. Hedningene kom ikke for å tilbe.

Men Israel satte sin lit til Guds rettferdighet. Det betyr: På tross av Israels synder ville Gud komme ihu pakten han hadde sluttet med fedrene, Abraham, Isak og Jakob. Han kunne ikke forkaste sitt folk. Nettopp på denne måten brukes altså uttrykket i jødiske kilder fra denne tiden: Guds rettferdighet er Guds frelsende troskap til sin pakt med fedrene. Det er håpet om at Gud skal bringe inn den store frelsestiden profetene hadde talt om.

Imidlertid stod fremdeles loven der som et uavvendelig problem. Hvordan kunne Gud huske på pakten og frelse sitt folk, men samtidig være en rettferdig dommer som dømte Israels synd? Før Paulus ble en kristen, tenkte han på følgende måte: Det som gjelder er å holde Torahens bud så intenst som mulig, og så prøve å utrydde alle fra Israel som bryter Torahens bud, inkludert de vranglærende kristne. Bare på denne måten vil Guds rettferdighet bryte inn, slik at den lovede frelsestiden begynner. Men etter at Paulus fikk møte Jesus på veien til Damaskus, endret han radikalt mening. Gåten om Guds rettferdighet, Guds paktstroskap, var blitt åpenbaret i evangeliet om Jesus Messias. Guds plan skulle vise seg å være langt mer underfundig og overraskende enn Paulus kunne tenkt seg.

Dette skal vi nå se nærmere på nå, i selve teksten. I løpet av denne bibeltimen er det naturligvis ikke anledning til å gå i særlig detaljer i teksten. Men vi skal se på en del nøkkelbegreper og hovedtema slik at man kan få med seg hovedlinja i Paulus’ argumentasjon.

Romerbrevet 1
1 Paulus, Kristi Jesu tjener, hilser dere, jeg som er kalt til apostel og utvalgt til å forkynne Guds evangelium, 2 det som Gud på forhånd har gitt løfte om gjennom sine profeter i hellige skrifter. 3 Det er evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus vår Herre, kommet som menneske av Davids ætt, 4 ved hellighets Ånd stadfestet som Guds mektige Sønn ved oppstandelsen fra de døde.

Paulus omtaler seg selv som Jesu ”slave/tjener” og som ”apostel”, og han sier at han er ”utvalgt til å forkynne Guds evangelium”. Denne dobbeltheten i Paulus’ selvforståelse går igjen mange steder i hans brev. Pdes. er han ydmyk: Han lever ikke lenger selv, men Kristus lever i ham. For ham er livet Kristus, og døden en vinning. Den som roser seg, han rose seg i Herren. Pdas. kan han legge for dagen en voldsom selvbevissthet som autoritativ forkynner av Guds evangelium, utvalgt og utsendt av Jesus Kristus selv. Han taler derfor om sine forordninger som det gjelder å etterleve og om den myndighet Herren har gitt ham. Mange i de første menighetene stod i opposisjon til Paulus, men han svarte med å peke hen til det guddommelige opphavet til sitt budskap.

Hva ligger det i at Jesus er Guds ”sønn”? Mange av oss tenker automatisk i retning av treenighet og guddommelig vesen når vi hører uttrykket ”Guds sønn”. Og Paulus har helt klart tekster som understøtter slike tanker. Men her er nyansen en annen. I GT er ”Guds sønn” rett og slett et navn på enten engler, eller på Israelsfolket, eller (først og fremst) på Israels konge. Her er det tydelig den sistnevnte betegnelsen Paulus har i tanke, for han taler om at Jesus er ”av Davids ætt” og om at Jesus er ”salvet”. Poenget er, i tråd med for eksempel Salmene i GT, at mennesket Jesus er Israels konge, men derfor også alle kongers konge, slik Salmene like tydelig sier (2, 72, 89, jfr. Jes 11).

Og Paulus sier: Ved oppstandelsen ble denne kongsstatusen bekreftet. Vi kjenner til mange Messias-bevegelser i det første århundre; menn som tok opp kampen mot romerne og samlet etterfølgere for å bringe hive ut hedningene og bringe inn Guds frelsestid, liksom Paulus ville gjøre det før han ble kristen. Men de aller fleste Messiasfigurene ble enten drept av romerne eller tatt til fange. Da ble det klart for alle: Dette var visst ikke Messias likevel. Johannesevangeliet forteller at folket sa til seg selv: ”Denne Jesus skulle vel ikke være Messias?” Men etter korsfestelsen var det ingen som virkelig trodde at dette kunne stemme, heller ikke disiplene. Det var oppstandelsen som snudde opp-ned på alt dette: Jesus var virkelig kongen med all makt, slik han selv sier etter oppstandelsen i Matteusevangeliet. Som Paulus derfor viser i det neste verset: Evangeliet er ikke et slags tilbud, et slags spørsmål. Det er en guddommelig proklamasjon av at Jesus virkelig er Herre over himmel og jord, og denne proklamasjonen krever lydighet. ”I Jesu navn skal hvert kne bøyes” (Fil 2).

5 Ved ham har jeg fått nåde og aposteloppdrag for at jeg skal føre mennesker av alle folkeslag til lydighet i tro, til ære for hans navn. 6 Blant dem er også dere som er kalt til å høre Jesus Kristus til. 7 Jeg hilser alle dere i Roma, dere Guds elskede som er kalt til å være hellige: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

8 Først av alt takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det fortalt om deres tro. 9 Gud selv, som jeg av hele mitt hjerte tjener med evangeliet om hans Sønn, er mitt vitne på at jeg alltid husker på dere i mine bønner. 10 Jeg ber stadig om at det endelig en gang må lykkes for meg å komme til dere, om Gud vil. 11 For jeg lengter etter å se dere, så jeg kan gi dere del i en Åndens gave for å styrke dere 12 – eller rettere sagt: for at dere og jeg sammen kan bli oppmuntret ved vår felles tro.

13 Jeg vil at dere skal vite, mine søsken, at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men jeg er blitt hindret helt til nå. For jeg ville gjerne høste frukter også hos dere, som blant de andre folkeslagene.14 Grekere og barbarer, lærde og ulærde – alle står jeg i gjeld til. 15 Derfor ønsker jeg å forkynne evangeliet også for dere i Roma.

16 For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. 17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.

Paulus skammer seg ikke over det budskapet han forkynner. Dette har nok mindre med psykologi å gjøre enn robuste referanser til GT-lige salmer (71, 31, 143). I disse er gjerne poenget at salmisten er svak og omringet av fiender. Men han skal ikke bli til skamme, for han stoler på Guds frelsende rettferdighet, hans troskap mot sin pakt til Israel. Derfor vil han få frelse, hans fiender vil bli overvunnet. Også Paulus var omringet av store og mektige motstandere, både jøder, grekere og ikke minst romere. Men han visste hvem han trodde på, og han visste hvilket rike han hadde i vente. Derfor var han frimodig selv om han ble forfulgt og trakassert.

Paulus skammet seg ikke fordi han visste at evangeliet er Guds kraft til frelse. ”Kraft” er et sentralt paulinsk begrep. Det sikter som regel til Den hellige ånds kraft til å skape tro og liv – både her og nå i det kristne livet, men også i oppstandelsen fra de døde. ”Gud reiste Kristus opp fra de døde, og han skal også reise oss opp i sin kraft” (1 Kor 6). I 1 Kor 1-2 er det store poenget at jøder og grekere synes evangeliet om den korsfestede Jesus er dumskap og forkastelig. Men evangeliet viser sin kraft gang på gang i det mennesker likevel kommer til tro og adlyder Jesu herredømme. ”Vi vet at dere er utvalgt, søsken. For da vi forkynte evangeliet for dere, kom det med full kraft og overbevisning.”

Det er for øvrig viktig å ikke tenke for snevert om ordet ”frelse”. Det sikter til det å bli fridd fra synd, dom, død og Guds vrede. ”Jesus frelser oss fra vreden som kommer”, sier Paulus senere. Han har sonet våre synder slik at vi ikke dømmes for dem. (Rom 3) Men frelse er også noe høyst virkelig i våre liv her og nå. Dette har Paulus plenty å si om i Rom 5-8. Poenget er at frelse ikke bare er noe som skjer ”i Guds hjerte”, men også en helbredelse og frigjøring som skjer i våre liv, i våre tanker og våre kropper. Paulus omtaler dette som å bli satt fri fra syndens og dødens slaveri, eller også senere i brevet ved å få del i det oppbyggende og helbredende kristne fellesskapet. Frelse er altså også noe høyst kroppslig og fysisk, men dette utfolder Paulus først i kap. 8.

18 [For] Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urett hos mennesker som holder sannheten nede i urett. 19 For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv åpenbart det. 20 Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning.

Overgangen til vers 18 kan synes overraskende. Hvorfor begynner Paulus nå plutselig å tale om ”Guds vrede”? Det er åpenbart en link mellom talen om evangeliet i v. 17 og talen om vreden i v. 18. Sannsynligvis finner vi løsningen i sitatet fra Habakkuk: Den rettferdige skal leve ved tro. Som vi tidligere har sett, var poenget med den kommende frelsestiden som profetene bar budskap om, at Gud var trofast mot sin pakt med Israel. Men i videre forstand var poenget med det hele at Gud ville bringe frelse og rettferdighet til hele jorden. Men dette måtte nødvendigvis også innebære å dømme alt som ødela og undertrykte Guds herredøme og Guds skaperverk. Dette taler profetene mye om, inkludert Habakkuk.

Og Paulus tar opp tråden: ”For Guds vrede åpenbares over all ugudelighet og urett hos mennesker som holder sannheten nede i urett.” Evangeliet åpenbarer nettopp dette, for i kapittelet etter sier Paulus at det er Jesus Messias som har blitt utvalgt til å være dommer av Gud ”etter mitt evangelium”. I Apg 17 blir det klart at oppstandelsen er beviset på nettopp dette; Gud har reist ham opp og gjort det klart for all verden at han er konge og Herre.

Vers 18 og utover er begynnelsen på en tre kapitler lang domstale som Paulus fører, først mot hedningene (d. e. i kap. 1) og deretter mot hans egne landsmenn jødene. Konklusjonen er: Alle har syndet, og alle bærer på skyld. Her i kap 1 begrunner Paulus denne skylden ved å vise til at hedningene faktisk kan vite så mye som at det finnes en Gud, og at den som gjør det onde vil bli dømt (v. 20 og 32). Utover dette utdyper ikke Paulus hva denne kunnskapen mer konkret består i.

21 De kjente Gud, men likevel lovpriste og takket de ham ikke som Gud. Med sine tanker endte de i tomhet, og deres uforstandige hjerter ble formørket. 22 De påsto at de var kloke, men de endte i dårskap. 23 De byttet ut den uforgjengelige Guds herlighet med bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbente dyr og krypdyr.

24 Derfor overga Gud dem til urenhet, så de fulgte sitt hjertes lyster og vanæret kroppen sin med hverandre. 25 De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte istedenfor Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen.

Paulus’ særskilte beskrivelse av hedningenes store synd, dvs. deres avgudsdyrkelse, er både interessant og relevant. Bakgrunnen for denne seksjonen er den jødiske forståelsen av synd som kommer til uttrykk i GT. Synd innebærer å bryte loven og krenke Gud – ja – men på et annet plan innebærer det også å ødelegge skaperverket og forfeile den intensjonen Gud har med oss mennesker.

Det er denne tenkemåten som skinner gjennom her. Avgudsdyrkelsen innebærer å fornekte sannheten og holde den nede ved hjelp av urett og løgn. Avvisningen av Gud og evangeliet begynner altså i tanken – interessant nok peker Paulus i kap 12 på at de som er kristne og som tjener den sanne Gud nettopp får et fornyet tankeliv, som også får konsekvenser for resten av livsførselen.

Det er viktig å få tak på den grunnleggende ideen her. Ovenfor sa vi at frelse ikke bare innebærer frihet fra dom og død, men også en frigjøring og redning av hele kroppen, både fysisk og psykisk. Denne prosessen kan Paulus omtale som å bli likedannet med Guds bilde, som er Kristus. Poenget er at det å være en kristen, og leve som en kristen, er å etterligne Jesus, og dermed bli mer og mer det mennesket som Gud skapte oss til å være. Dette er en prosess som begynner her og nå, men som fullendes i Guds rike, som helt vil bli preget av rettferdighet, fred og glede Guds folk imellom.

Men her utlegger Paulus også hva det omvendte innebærer: Den som avviser den sanne Guds livgivende kraft i evangeliet, vil også sakte, men sikkert ødelegge sitt gudsbilde. Det er denne nedbrytningen av gudsbildet Paulus også kan beskrive som en vredesdom her og nå for dem som avviser evangeliet. ”Derfor overgav Gud dem…” Liksom det evige livet i Guds rike har begynt allerede her og nå, har også dommen over dem som avviser evangeliet begynt allerede her og nå. Og denne dommen viser seg i dehumaniserende tanker, handlinger og livsmønster, slik Paulus klargjør mot slutten av kapittelet.

26 Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige. 27 På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse.

Disse versene representerer Paulus’ grundigste utlegning av fenomenet homofili (jfr. 1 Kor 6 og 1 Tim 1). Det grunnleggende poenget her er at det å reflektere Guds bilde også innebærer å leve i tråd med de kjønnsroller Gud har lagt ned i mennesket fra skapelsen av. ”I Guds bilde skapte han dem, til mann og kvinne skapte han dem.” Følgelig representerer homofile relasjoner en forstyrrelse av de gudgitte kjønnsrelasjonene. Det er ”mot naturen”, og de som praktiserer dette, vil dermed ikke få del i det fullendte Guds rike. For øvrig bør det poengteres at Paulus først og fremst er opptatt av de konkrete gjerningene her, altså utøvelsen av de homofile lyster. Men det er ikke helt opplagt hva som menes med at den ”straff” de selv måtte bære.

28 De brydde seg ikke om å kjenne Gud, derfor overga Gud dem til en sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. 29 De er fulle av all slags urett, umoral, grådighet og ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. De farer med sladder 30 og baktalelse, hater Gud, bruker vold, er overmodige og brautende, de pønsker ut ondskap og er ulydige mot foreldrene, 31 de er uforstandige, upålitelige, ukjærlige og ubarmhjertige. 32 De vet hva Guds påbud sier, at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det.

Dermed er vi i mål i kapittel 1: Hedningene er skyldige; de tilber avguder og undertrykker sannheten om den sanne og levende Gud. Derfor nedbrytes også deres gudsbilde, og endestasjonen er ødeleggelsen i den siste dommen. Men dette er ikke Guds vilje for menneskeheten, som vi skal se. I de to neste kapitlene er det imidlertid jødene, Guds utvalte folk, som settes i tiltaleboksen. Mon de stiller bedre enn hedningene? Teller ikke deres lange og nære historie med Israels Gud til deres fordel? Og vet ikke de bedre enn hedningene hva som er Guds gode vilje, slik Salme 119 klart uttrykker?

Romerbrevet 2

Innledning
Det er av flere grunner et veldig spennende kapittel vi har foran oss i denne bibeltimen. For eksempel er det knapt noen andre steder i tidlig kristendom får vi et så nært innblikk i hva de første kristne tenkte om den siste dommen. Men kapittelet gir også rikt innblikk i Paulus’ forståelse av forholdet mellom tradisjonell jødedom og den første kristne menighet. Alt dette er rikt stoff som kan være med på å gi oss tanker og impulser i forståelsen av vårt kall som kristne i dag.

Men Rom 2 er ikke bare et spennende kapittel; det er også på mange måter et vanskelig kapittel. For det første er her plenty av stoff fageksegetene er uenige om, og uenigheten dreier seg ikke bare om detaljer, men også om dyperegående emner. Der denne uenigheten er tydeligst, vil jeg forsøke å legge fram ulike syn på en fair måte, og så begrunne det spesifikke synet jeg mener er korrekt. Noen ganger kan vi være mer eller mindre sikre på hva Paulus mente, andre ganger må vi være mer ydmyke og innrømme uvitenhet.

Men for det andre er Rom 2 et vanskelig kapittel fordi Paulus her sier en del ting som ikke helt passer inn i en del tradisjonelle bilder av Paulus. Noen gir dermed rett og slett opp, og legger denne teksten i skuffen, kanskje med referanse til at ”Rom 2 handler vel stort sett om at mennesker er syndige, det er jo temaet i kapittel 1 og 3”. Det er en forståelig strategi, men den er ikke ideell. Vi må la alle tekstene lyde, og forsøke å plassere dem inn i et helhetlig bilde av Paulus’ teologi. Ellers kan vi være sikre på at vår forståelse av evangeliet vil lide under våre forsømmelser.

Oppsummering av kap. 1
La meg nå først oppsummere hva vi har hørt til nå, i Romerbrevet. I forrige time sa jeg at Romerbrevet ble skrevet i andre halvdel av 50-tallet, av apostelen Paulus, og at et hovedtema i brevet er Guds rettferdighet. Dette viktige begrepet definerte jeg som ”Guds frelsende og gjenopprettende troskap mot sin pakt med Abraham og Israel”. Poenget med denne pakten var alltid å gjenopprette det falne skaperverket, å skape rettferdighet på jorden, å ta et oppgjør med de fiender som undertrykte og ødelagte Guds skaperverk. ”Gjennom deg”, sa Gud til Abraham, ”skal alle jordens ætter velsignes”.

Og det store poenget i Romerbrevet er altså at denne store planen, pakten med Abraham, har nådd sitt høydepunkt i og gjennom det som har skjedd med Jesus, Guds Messias. Paulus fortsetter da med å si at Guds vrede åpenbares fra himmelen over hedensk liv, avgudsdyrkelse og undertrykkelse av sannheten i evangeliet. De som slik står i fiendskap til Gud, skal en gang dømmes ved evangeliet, med kong Jesus som dommer. Altså: Guds rettferdighet gjenoppretter jorden. Dette skjer ved at mennesker kommer til tro på Jesus og blir tilgitt og gjenopprettet. Men det skjer også ved at Jesus Messias dømmer Guds fiender i skaperverket, slik at Guds herredømme kan realiseres overalt, og Gud blir ”alt i alle”.

Videre til kapittel 2: Hva da med jødene?
Paulus’ ”domstale” i 1,18-32 var hovedsakelig rettet mot hedninger, dvs. ikke-jøder. (Men her finnes også hint om at Paulus inkluderer jødene i dommen, jfr. referansen til Sal 106 i 1,23; en mulig allusjon til tilbedelsen av gullkalven). Men hva så med jødene? Mon ikke de står i en bedre posisjon enn de åpenbart syndige hedningene når Gud snart skal dømme verden? Eller hva med filosofiske, hedenske moralister, som også kritiserte livsførselen til folk i sin samtid. Stiller de i en bedre posisjon på domsdagen når Gud endelig gjenoppretter alle ting i sin rettferdighet? Paulus’ svar er ”Nei!” Eller som han senere sier: ”Alle har syndet og står uten Guds ære”.

”Derfor har du ingen unnskyldning, du menneske som dømmer, hvem du enn er. For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo det samme selv, 2 og vi vet at Guds dom med rette rammer dem som driver med slikt. 3 Men når du, menneske, dømmer dem som gjør slikt, og selv gjør det samme, mener du da at du skal slippe unna Guds dom?”

Paulus åpner kapittelet med å understreke at den som dømmer andres oppførsel, faktisk fordømmer seg selv dersom man selv gjør det samme som det man fordømmer. Dette har paralleller til Jesu forkynnelse om flisa og bjelken. Også han formaner sine disipler og sier ”Døm ikke, for at dere ikke selv skal bli dømte!” Hos Jesus er poenget at man må vokte seg vel for å ha en fordømmende og pirkete holdning i møte med andre. Man bør aller første feie grundig for sin egen dør, så å si. Dette betyr slett ikke at det er galt å vurdere hva som er rett og galt. Men det betyr at man må ha innsikt om seg selv, og overbærenhet i møte med andre.

Men Paulus har sin egen agenda i denne passasjen. Han ønsker å vise at det ikke finnes noe gjemmested på den siste dommen. Ingen vil ”slippe unna Guds dom”. Han sier at ”du som dømmer, gjør de samme ting”. Kommentatorene er ikke helt enige om hva Paulus mener her. Det var jo klart at jødene i hans samtid ikke utøvde homofile gjerninger, for eksempel. Men kanskje sikter han til den remsen av synder han legger fram mot slutten av kapittelet: Ondskap, grådighet, misunnelse osv. I alle fall: Heller ikke jøden kan påberope seg en særskilt status på domme dag.

4 Eller forakter du hans uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse? 5 Med ditt harde hjerte som ikke vil vende om, hoper du opp vrede over deg til vredens dag, når Gud åpenbarer sin rettferdige dom.

Ordene Paulus her bruker, og tematikken han tar opp, foreslår at han polemiserer mot en tankeføring som vi for eksempel finner i det mellomtestamentlige skriftet Salomos visdom (11:9-10; 15,1-6; 16,5-12; 18,20-25, jfr. særlig 11,23 og 15,1). Her leser vi at jødene bekjenner at, ja – de har også syndet. Men Gud vil dømme dem på en annen måte enn han vil dømme hedningene. Jødene tilhører Gud, og derfor ser ikke Gud like alvorlig på deres synd.

Dette var sannsynligvis en vanlig tenkemåte blant jøder på Paulus’ tid. Som vi skal se senere i kapittelet, tenkte jødene at de eide en spesiell posisjon framfor Gud fordi de hadde fått Moseloven, som viste dem den rette veien og det rette livet. Paulus fastholder senere at jødene har fått en spesiell posisjon (3,1ff og 9,1ff). De har mottatt løftene, og de har en lang historie med Israels Gud. Men Paulus avviser høyt og tydelig at denne posisjonen gir en priviligert posisjon i møte med Gud som dommer. Alle må vende om, sier han.

I GT og hos Jesus er det flere snakk om å legge seg opp en skatt i himmelen hos Gud, for eksempel dersom man ber, gir almisser osv. Dette er lønn som den troende vil få i den kommende tidsalderen, når Guds rike åpenbarer seg. Også Paulus snakker tydelig om dette, f. eks. i 1 Kor 3. Men her lager Paulus en ”twist” i denne formuleringen. Han sier: Dersom du er hard og overmodig når du faktisk i stedet skulle lagt deg på kne og bedt om tilgivelse, da lager du en skatt der framme – en skatt av vrede fra Gud. Denne vreden skal åpenbares på vredens dag, sier Paulus, altså på ”den dagen da Gud åpenbarer sin rettferdige dom”.

6 Han skal lønne hver og en etter det han har gjort:

Dette er et sitat fra Det gamle testamente, enten Salme 62,12 eller Ordsp 24,12. Tankegangen er uansett utbredt. Det er interessant å se nærmere på hva Salme 62 faktisk sier. Mange er nok vant til å forstå domsforkynnelse som utelukkende skremmende og negativ. Men slik er det faktisk ikke i GT og NT. Jo – dommen er skremmende, men den er skremmende for den som gjør det onde, for den som dyrker avguder, for den som undertrykker den fattige og vergeløse. Difor sier salmisten: ”Jeg setter min lit til deg, Gud, fra deg kommer min frelse. Du er trofast og kjærlig, for du lønner enhver etter det han har gjort.”

Med andre ord: Dommen er uttrykk for Guds hellighet og herredømme over sitt skaperverk, men også et uttrykk for hans gjenopprettende rettferdighet. Han dømmer det som står hans gode vilje imot, og dette betyr godt nytt for de svake og undertrykte i verden som setter sin lit til ham. Det er for eksempel dels på denne bakgrunnen vi bør forstå saligprisningene hos Jesus. Her prises de undertrykte, de fattige, de sørgende salige. Men de rike, de selvgode, de likeglade ropes det ”ve!” over.

I GT er det altså en sentral tanke at ”Gud skal lønne enhver etter det han har gjort”. Hvordan er det i NT? Jo – kanskje litt overraskende for noen – denne tanken bekreftes og videreføres, både hos Jesus og Paulus. Vi skal se på de viktigste eksemplene på dette: ”For menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler, og han skal ”lønne enhver etter det han har gjort.”” (Matt 16,27). Eller vi kan tenke på domsteksten i Matt 25, der det viser seg at de salige har gjort gode gjerninger mot Jesu minste – og dermed mot Jesus selv, mens de fordømte nettopp ikke har gjort det. Tanken er også helt tydelig i Joh 5, der Jesus først sier at den som tror på ham, ikke kommer for dommen, før han følger opp med å si at de døde skal stå opp fra gravene, og ”de som har gjort gode ting, skal stå opp til evig liv, men de som har gjort onde ting skal stå opp til dom.”

Men tanken er også utbredt hos Paulus. ”Vi skal alle fram for Kristi domstol så han kan gi enhver etter det han har gjort i kroppen, enten godt eller ondt.” (2 Kor 5,10) ”Det et menneske sår, skal det også høste. Den som sår i kjød, skal høste forgjengelighet, men den som sår i Ånden, høster evig liv av Ånden.” (Gal 6,7-9) ” ”Hver den som gjør noe godt, skal få betalt av Herren, enten han er trell eller fri.” (Ef 6,8). ”Og dere vet at Herren skal gi dere sin arv som lønn. Tjen Herren Kristus! Men den som gjør urett, skal få lønn som fortjent. Her er det ikke forskjell på folk.” (Kol 3,24-25, jfr. 2 Tim 4,14.) Se også identisk tanke i 1 Pet 1,17; Åp 2,23; Rev 22,12.

Altså: Ingen forskjell på folk, Gud skal gi enhver etter hans gjerninger. De neste versene presiserer hvordan Paulus tenker at denne ”tilbakebetalingen” skjer. Som vi skal se, er det ikke snakk om en ”balanse”-tenkning med gode og onde gjerninger i vekta, a la Islam, heller ikke som opparbeidelse av fortjeneste overfor Gud, som i romersk-katolsk lære. Merk at det ikke finnes tegn i denne teksten – eller i GT eller i NT – på at denne ”tilbakebetalingen” kun er hypotetisk, eller at den ikke vil spille noen rolle for de som tror på Jesus.

7 De som tålmodig gjør det gode og søker herlighet, ære og uforgjengelighet, får evig liv. 8 Men de som i selvgodhet er ulydige mot sannheten og lar seg lede av uretten, har vrede og harme i vente. 9 Nød og angst skal komme over hvert menneske som gjør det onde, jøde først og så greker. 10 Men herlighet, ære og fred skal den få som gjør det gode, jøde først og så greker. 11 For Gud gjør ikke forskjell på folk.

Formuleringene her er veldig viktige. Paulus beskriver først dem som får en ”god” dom og som får evig liv. Hva preger disse menneskene? De er ”utholdende i god gjerning”. Dernest ”søker” de ”herlighet, ære og uforgjengelighet.” Paulus tenker altså ikke her i retning av å bygge seg opp en fortjeneste. Men han beskriver hvordan de er, som får en god dom på den siste dagen. Referansen til ”tålmodig å gjøre det gode” finner en nær parallell i Gal 5-6. Her taler Paulus nettopp om å la seg drive av Den hellige ånd slik at man bærer gode frukter; kjærlighet, glede, fred. Det som teller, sier Paulus her, er ”tro, virksom i kjærlighet”. Og ganske parallelt med vår tekst sier han: ”Bli ikke trett av å gjøre det gode. For vi skal høste i sin tid.” Altså: I dommen vil Gud lønne galaterne for deres gode gjerninger.

Hva mener så Paulus med å ”søke herlighet, ære og uforgjengelighet”? Igjen dreier det seg om en grunnleggende ”livsholdning”, dvs. å bli drevet av Ånden. Den troende har en grunnleggende framtidsrettet holdning; man ser fram mot Guds rike og Jesu komme – det Paulus kan omtale som ”herlighet, ære og uforgjengelighet” (de samme begreper går igjen i Rom 8, 1 Kor 15; 1 Pet 1,7 – alle tekster som taler om Jesu komme og Guds rikes fullendelse). Faktisk kan hele 1 Kor 15 ses under denne rubrikken: Hvordan man bør innrette livet sitt i lys av det kommende Guds rike.

Hvordan beskriver så Paulus de som vil bli dømt på den siste dagen? Han taler om ”selvgodhet”, om å være ”ulydig mot sannheten”, og om å la seg ”lede av uretten”, det vil si å gjøre det som er ondt og urettferdig. Også her er det tale om en grunnleggende livsholdning, en han for så vidt har beskrevet utfyllende i 1,18-32. Vi kan vise til Fil 3, der Paulus på en veldig parallell måte omtaler dem som blir dømt til fortapelse; de har sitt sinn rettet mot ”de jordiske ting”, de ”setter sin ære i skam” og de har ”magen til Gud”, dvs. at de er opptatt av egoistisk nytelse. Men vi, sier han, vi har vårt sinn rettet mot den kommende frelseren, Jesus Kristus, som skal forvandle vårt legeme i det fullendte Guds rike.

De som fokuserer på nytelse og egoisme og urettferdighet, skal få betalt tilbake for sine gjerninger i form av ”vrede, trengsel, angst, nød.” Hva mener Paulus med disse begrepene? Dette er ikke så umiddelbart klart. Andre steder taler Paulus om ”straff”, ”dom”, ”ødeleggelse” og ”en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn” (Se særlig 1 Tess 5 og 2 Tess 1). Eller han kan tale om å ”ikke arve Guds rike” (1 Kor 6, Gal 5). Sikkert er det at Paulus både advarer mot Guds dom – og at han frykter den selv (1 Kor 9,27; 2 Kor 5,11). Spørsmålet om forholdet mellom Jesu tale om dom, fortapelse og Gehenna med Paulus’ tale om dette, skal vi la ligge for denne gangen.[1]

Men dersom Guds dom er rettferdig, og den skjer på grunnlag av gjerninger, hvordan kan da noen bli frelst? Har ikke Paulus sagt at alle mennesker er syndige? Dette svarer ikke Paulus på i dette kapittelet. Han bare slår fast fakta om dommen, for å frarøve jøden noen form for særskilt posisjon i kraft av sin etniske status. For: ”Gud gjør ikke forskjell på folk”.

12 Alle som syndet uten loven, skal gå fortapt uten loven. Og alle som syndet under loven, skal dømmes etter loven. 13 For det er ikke de som hører lovens ord, som blir rettferdige for Gud. Nei, de som gjør det loven sier, de skal erklæres rettferdige.

Paulus fortsetter med å utfolde hva det vil si at dommen blir rettferdig, og at Gud ikke gjør forskjell på folk. Alle som syndet uten loven, skal gå fortapt ved loven. Hos Paulus betyr ”loven” generelt sett ikke en allmenn morallov, men heller den gammeltestamentlige Torahen. Men ”loven” kan også brukes om GT generelt.[2] Poenget blir igjen at det å ha loven ikke gir noen fortrinn i møte med dommen. Det som gjelder er ikke å ha loven – som om dette kunne være en slags ”beskyttelsestalisman” – men derimot å gjøre det loven sierDen som har loven, men synder mot den, vil gå fortapt. Det er derimot den som gjør det loven sier, som skal erklæres rettferdig.

Her oppstår et akutt problem. Mener virkelig Paulus at man kan bli erklært rettferdig ved å gjøre det loven sier? En del kommentatorer kan ikke gå med på dette. For sier ikke Paulus i 3,20 at ingen blir rettferdiggjort ved lovens gjerninger? Altså må 2,13 være å forstå som et hypotetisk, uoppnåelig tilfelle. Ingen kan egentlig bli ”rettferdiggjort” ved å gjøre loven. Denne tolkningen er imidlertid problematisk på mange måter. For det første: Selv blant de som ser 2,13 som hypotetisk, vil man måtte vedgå at 2,6 ikke er det. Gud vil virkelig gi enhver igjen etter sine gjerninger, og dette punktet går igjen som en rød tråd i hele GT og NT.

Men da oppstår det problemet at 2,12-13 nettopp umiddelbart følger på passasjen hvor dette utmyntes: ”For den som syndet uten loven…” (Bibelselskapets oversettelse er her misvisende; Paulus bruker ”gar”). Altså: Gud vil gi enhver etter sine gjerninger – og dette innebærer at den som gjør det som loven sier, vil bli rettferdiggjort. Nøkkelen til å forene dette utsagnet med Paulus’ utsagn om at ”ingen blir rettferdiggjort ved lovgjerninger” ligger blant annet i å merke seg at Paulus i kap 2 har fokuset rettet mot den siste dommen; hvem som vil komme gjennom denne med en rett og god ”status” (d. e. ”få evig liv”).

Det er først når vi kommer til kapittel 3-8 at vi kan forstå hvordan det er mulig for et menneske å på denne måten å bli ”rettferdiggjort” i den siste dommen, på grunnlag av gjerninger. Helt kort er poenget dette: På grunn av Jesu død blir den troende tilgitt sine synder, og får status som ”tilgitt synder”. Han blir rettferdiggjort ved troen alene, uten noen som helst gjerninger. Det viktige poenget er at denne ”nåtidsdommen” som faller i det mennesket kommer til troen, er en sannferdig foregripelse av den siste dommen, som vil skje på grunnlag av gjerninger.

For – som Luther sier – der det er ild (altså tro), vil det nødvendigvis også være varme (altså gjerninger). For Paulus er det dermed sikkert at den som her og nå virkelig tror på Messias – og slik er rettferdiggjort – også vil leve et liv der det skapes gode frukter som Gud vil ha behag i på den siste dommedag. Den ”rettferdiggjørelsesdommen” som lyder her og nå når evangeliet forkynnes og tas imot i tro, vil samsvare med den ”rettferdiggjørelsesdommen” som lyder på dommedag. Da vil det også bli klart at evangeliet hadde kraft til å skape nytt liv.

”14 For når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven. 15 De viser med dette at lovens krav står skrevet i hjertet deres. Om det vitner også samvittigheten deres, når tankene deres anklager eller forsvarer dem. 16 Dette skal bli klart den dagen Gud ved Jesus Kristus dømmer det skjulte i menneskene, slik jeg har forkynt i mitt evangelium.”

Dette er noen svært omdiskuterte vers i faglitteraturen. For hva mener Paulus med ”hedninger som gjør det loven sier” og at de har ”loven skrevet i sine hjerter”? Den kanskje mest vanlige tolkningen av disse versene i vår tradisjon, er at Paulus her – som et slags innskudd løsrevet fra konteksten – snakker om ikke-troende hedninger som har en allmenn morallov skrevet i sine hjerter. Her tar man gjerne utgangspunkt i stoisk filosofi, som også kan tale om at mennesket har en morallov inne i seg. Hedningene vet derfor hva Guds lov krever, men de vil dømmes likevel (v. 16). Vers 14-15 ses således som en slags utmynting av ”alle som syndet uten loven, skal dømmes uten loven.”

Men denne tolkningen av vers 14-15 er svært tvilsom. For det første har Paulus i verset før talt om at ”den som gjør det loven sier, skal bli rettferdiggjort [i den siste dommen]”, og siden dette er en utmynting av 2,6 om at ”Gud skal gi enhver tilbake for det han har gjort”, er det ingen særskilt grunn for å tro at Paulus her taler rent hypotetisk. Poenget blir at v. 14 innledes med et ”for” som tar opp tråden fra vers 13: ”Den som gjør det loven sier, vil bli rettferdiggjort. For når hedninger, som ikke har loven, gjør det loven sier…”

Og kan man egentlig tenke seg at Paulus ville si at ikke-troende hedninger ”gjør det loven sier”? 1,18-32 og 3,9-20 går jo nettopp ut på å vise at ”alle har syndet og mangler Guds herlighet.” Den mest sannsynlige og tilfredsstillende løsningen er dermed dette: Paulus snakker om Messias-troende hedninger som har fått Den hellige Ånd og som derfor – selv om de ikke har tilgang til den skriftlige Moseloven – likevel gjør det som loven krever.

Det er klart at Paulus neppe kunne sagt at en ikke-troende hedning ”gjør det loven sier”. Men kan Paulus da si at et troende menneske faktisk kan ”gjøre loven”? Sier ikke Paulus at dette er umulig? Her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Paulus sier klart at den skriftlige Moseloven var umulig å overholde, og at den som uansett ville forsøke å bli rettferdiggjort ved å gjøre dette, ville være under forbannelsen. Man blir rettferdiggjort ved å holde seg til Jesus Messias, i troen. Det er for eksempel hovedpoenget i Galaterbrevet.

Men like fullt: Hos dem som slik er rettferdiggjort ved troen på Messias, vil det komme et nytt liv. Og dette nye, trosbaserte livet, kan Paulus uten å blunke omtale som en oppfylling av loven. Se 2,28-29, 8,4; 10,5-11, 13,8-10; Gal 6,2; 1 Kor 9,21. Den grunnleggende ideen her er at siden pakten er fornyet, er også loven gått inn i en ny fase, så å si. Dette var allerede forutsagt av Jeremia. Han sa: I de siste tider skal Gud ”skrive sin lov på folkets hjerter” slik at de kjenner Herren. Det er nettopp dette verset Paulus alluderer til i 2,14.

Poenget til Paulus er ikke at kristne gjør alle Moselovens gjerninger; det er ikke nødvendig i følge apostelmøtet og Galaterbrevet. Poenget til Paulus er at selve det dypeste formålet med Moseloven var å peke på synd, men samtidig peke hen mot et sant liv i lydighet og velsignelse. Slik forberedte loven Kristi komme; både ved å vise behovet for hans soning, men også ved å peke hen mot det fulle og åndsfylte livet de troende skulle motta i den nye pakten.

Altså: De troende er ikke under Torahen, dens bokstav og dom. Men likevel oppfyller de Torahens dypeste og gudgitte intensjon ved å være i Messias og bli drevet av Den hellige ånd. Detaljene i dette må vi vente med til senere.

[Hva så med Paulus utsagn om ”naturen”? Som nevnt vil en del kommentatorer mene at dette peker i retning av den stoisk-filosofiske ideen om loven skrevet i alle menneskers hjerter. Dette er en mulig lesning av Paulus. Men selv med denne lesningen er det mulig å tenke seg at Paulus har troende hedninger i tankene; i så fall er dette et ikke uvanlig eksempel på hvordan Paulus bruker sekulære ord, begreper, uttrykk og ”kristner dem”, altså ved å si: Ja, det finnes noen som har ”loven skrevet i sine hjerter” slik filosofene sier: Det er de som tror på Messias og har fått sine hjerter fornyet.

Men en annen løsning er sannsynligvis å foretrekke. Om vi oversetter gresken til engelsk litt ord-for-ord blir det som følger: ”for when nations not having Torah by nature do the things of the Torah…” Det viktige poenget her blir at ”by nature” kan knyttes til Torah, eller det kan knyttes til ”do the things”. Stoisk-filosofi- lesningen av Paulus går for sistnevnte, men førstnevnte er fint mulig. Da er Paulus’ poeng at ”hedningene manglar – av natur, som etniske hedninger – den skriftlige Torahen”.

Den grunnleggende støtten til denne lesningen gis av 2,28-29. Her bruker Paulus ”natur”-begrepet på nesten identisk måte. Der er poenget at Messias-troende hedninger er uomskårne ”av naturen”, dvs. på grunn av sin hedninge-etniske bakgrunn. Kort sagt: Paulus sier da i 2,14 ikke at hedninger ”gjør loven på grunn av sin natur”, men heller at hedninger ”på grunn av sin natur [d. e. deres hedenske avstamming] mangler Torahen. Men de oppfyller den likevel. Hvorfor? Jo, fordi Den hellige Ånd har skrevet loven på deres hjerter. Den tematiske overlappingen mellom 2,14; 2,28-29 og 2 Kor 3 gir vesentlig støtte til denne lesningen, jfr. ”det skjulte”, kontrasteringen av Ånd og bokstav, lov skrevet på hjerter etc.]

17 Og nå, du som kaller deg jøde: Du stoler på loven og er stolt av din Gud, 18 du kjenner hans vilje og kan avgjøre hva som er rett, fordi du er opplært i loven. 19 Du er overbevist om at du kan være en veileder for blinde, et lys for dem som er i mørke, 20 en oppdrager for uforstandige og en lærer for umyndige, fordi du i loven har det rette uttrykk for kunnskap og sannhet. 21 Du som vil lære andre, hvorfor lærer du ikke deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du? 22 Du som sier at en ikke skal bryte ekteskapet, bryter du ekteskapet? Du som avskyr avgudene, plyndrer du templene deres? 23 Du som er så stolt av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven. 24 Det står skrevet: Guds navn blir hånt blant hedningene på grunn av dere.

Så langt i kapittelet har Paulus understreket at alle skal fram for Guds domstol, og her skal enhver få igjen for sine gjerninger. Derfor må ingen innta et standpunkt som overlegen moralsk dommer. Som tidligere nevnt hadde Paulus ganske sikkert hovedsakelig jødene i tanker, for mange av dem mente å ville bli dømt mildere på dommens dag siden de var Guds eiendomsfolk. Nå tar Paulus opp denne tråden igjen. Har Israelsfolket kanskje noe spesielt å forsvare seg med framfor Guds domstol?

For å svare på dette, går Paulus i dialog med en tenkt jøde, i et retorisk grep, og skisserer først opp det jøden kunne tenkes å bruke som forsvarsargument: ”Vi har loven. Vi er Guds eget folk. Vi kjenner Guds vilje, og vi vet hva som er rett og urett, siden Gud har åpenbart sin vilje spesielt for oss.” Ingenting av dette er feil; Paulus bekrefter det eksplisitt flere steder, f. eks. 7,12 og 9,1-5. Og Paulus angir videre hva Israels kall egentlig skulle være, som Guds spesielt utvalgte folk; de skulle være en veileder for blinde, et lys for dem som sitter i mørke, en oppdrager for uforstandige, en lærer for umyndige. Eller som det hadde blitt sagt til Abraham: Gjennom hans ætt skulle alle jordens slekter velsignes.

Det store spørsmålet blir da: Hvordan har Israel skjøttet sitt kall? Har de fullført sitt oppdrag om å være et lys for nasjonene? Paulus svarer på samme måte som profetene flere ganger gjorde: Israel har vært utro mot Herren. Paulus anklager Israel som helhet – ikke nødvendigvis hver enkelt jøde – for å unngå å lære seg selv, for å stjele, for å bryte ekteskapet og for å plyndre avgudstempler. Israel skulle ha vært en lege for de syke folkeslagene, men de har selv blitt smittet av sykdommen. De er selv blitt en del av problemet de var satt til å løse. Eller sagt med andre ord: Jo, Israel har loven. Men på grunn av deres kjødelige natur, arvet fra Adam, bryter de loven. Paulus konkluderer: Du som er så stolt av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven.

Konklusjonen blir bekreftet av et sitat fra Jesaja 52,5/Esek 36,20-23. Loven forteller om at Israel ved å leve rett etter Guds vilje skulle bringe ære til Guds navn. Men nå, sier profetene, vanærer Israel Guds navn ved å bryte pakten. Det er viktig å huske på den sammenhengen dette sitatet står i. Både hos Jesaja og Esekiel er det tale om at Israel er i eksil, de er erobret av fiendehærer, de er under Guds vrede fordi de har brutt pakten og vanæret Guds navn. Men helt i nærkonteksten leser vi også om det som skal skje når Gud en gang tilgir sitt folk og fornyer sin pakt med dem; han skal skrive sin lov på deres hjerter slik at de virkelig kjenner Herren og holder hans lov. Det er nettopp dette temaet Paulus spinner videre på i de følgende versene.

25 Omskjærelsen gagner deg nok, men bare hvis du holder loven. Bryter du loven, er du som en uomskåret. 26 Men hvis en uomskåret holder lovens bud, skal han ikke da regnes som omskåret? 27 Den som er uomskåret fysisk, men oppfyller loven, skal dømme deg. For du bryter loven, enda du har lovens bokstav og er omskåret. 28 Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre, og rett omskjærelse skjer ikke i det ytre, på kroppen. 29 Jøde er den som er jøde i det indre, og omskåret er den som er omskåret i hjertet, ved Ånden og ikke ved bokstaven. Han får ikke ros av mennesker, men av Gud.

Omskjærelsen av forhuden var det paktstegnet Gud hadde gitt til Abraham. Det var tegnet på at man var av Abrahams ætt, og dermed en del av Guds folk. Men her sier Paulus: Liksom du ikke kan stole på at Gud vil dømme deg mildere fordi du har loven (for det som gjelder er å gjøre, ikke å høre), så kan heller ikke omskjærelsen sikre deg en status som innenfor Guds folk. For denne statusen krever at man også ”oppfyller lovens forskrifter”. Dersom man ikke gjør det, så hjelper ikke omskjærelsen, ja, den blir til ”uomskjærelse”, altså jødens lovbrudd vitner mot ham, at han faktisk ikke er innenfor Guds folk.

Men, sier Paulus, sett nå at noen som ikke er omskåret faktisk oppfyller loven. Da bør de regnes som innenfor Guds folk. Ja, de bør til og med kalles ”jøder”. Og Paulus fortsetter med å beskrive hvem disse er, disse uomskårne hedningene som faktisk oppfyller Guds lov. Han sier: De er omskåret i hjertet, ved Ånden. Her trenger vi ikke være i tvil: Paulus snakker om de kristne som tror på Messias. Han griper tilbake til ”ny-pakts”-tekstene fra GT; Esek 36,27; Deut 30,16; Jer 31,31-34. (Liksom også i Rom 10,5-11 og 2 Kor 3).

Og poenget er altså at det er to ulike typer paktsmedlemskap; enten ved loven, eller ved den nye pakten som Jesus har innstiftet. De som hører evangeliet om Messias, blir rettferdiggjort; de blir tilgitt, og blir en del av Israel, Guds folk. Her er Fil 3,3 en opplagt parallell; de som tror på Messias er ”omskjærelsen”, det er DE som er Guds folk, Abrahams barn. Men de som slik tror, de får også Den hellige Ånd i sitt hjerte (Gal 3,1-5). Dermed blir de en ny skapning (2 Kor 5,17), de blir ”omskåret i hjertet”. Og de oppfyller loven etter sin virkelige intensjon. Detaljene i hvordan dette skjer, blir fylt ut senere i brevet.

[1] Se Geerhardus Vos, ”The pauline eschatology”, kap. 11 for mer om dette.
[2] Se Moo 1996:145-146 n. 7 for en relativt hjelpsom oversikt over forekomsten av ”nomos” hos Paulus. Merk imidlertid at Moos omtale av nomos hos Paulus som i visse tilfeller ”divine law generally” samt ”rule, principle” etc. virkelig kan diskuteres.

Romerbrevet 3

Innledning
Det er et vanskelig kapittel vi har foran oss. På utallige punkter i kapittelet er det uenighet blant fageksegetene om betydningen av ord, grammatikk, sammenheng, mening etc. Men i det følgende skal vi se på grunntrekkene i kapittelet, slik at vi får et godt inntrykk av hovedretningen i det Paulus sier. Til nå i Romerbrevet har Paulus først åpnet brevet med å si at han er apostel, utsendt for å proklamere evangeliet om at Jesus er Messias-konge over hele jorden. Dette er vist ved oppstandelsen. Men det som Jesus som Messias har gjort, er samtidig et uttrykk for ”Guds rettferdighet”. Guds rettferdighet forstås, som vi har sett, best som ”Guds frelsende troskap mot sine løfter til Abraham, Isak og Jakob”. Guds rettferdighet er altså ingenting annet enn iverksettelsen av den gode planen Gud en gang tilkjennegav, om å skape seg et folk, velsigne jordens nasjoner og rette opp igjen det falne skaperverket.

Paulus fortsetter da i kapittel 1-2 med å vise at alle mennesker trenger denne rettferdigheten, dette evangeliet om Jesus. For hedningene har falt i avgudsdyrkelse og onde lyster. Og i kapittel 2 bruker han mye tid og krefter på å argumentere for at jødene ikke er noe bedre stilt enn hedningene, selv om også de har fått Sinai-loven, omskjærelsestegnet på utvelgelsen etc. Jødene har også del i Adams falne natur, og er derfor like dårlig stilt framfor Guds domstol. Men, sier Paulus. Det finnes noen som ikke er jøder som faktisk oppfyller Guds lov. Det finnes noen som ikke er jøder som faktisk vil ha båret gode frukter og dermed bli rettferdiggjort i den siste dommen. Det er disse, sier Paulus, egentlig bør kalles jøder.

1 Hvilket fortrinn har da jøden, eller hva gagn er det i omskjærelsen? 2 Mye, på alle måter! Først og fremst det at Guds ord ble betrodd dem. 3 Men hva om noen har vist seg utro? Kan deres utroskap oppheve Guds troskap? 4 Slett ikke! La det stå fast at Gud taler sant, men hvert menneske er en løgner. Det står jo skrevet:
For at du skal få rett når du taler,
og vinne når du fører sak.

I kapittelet før har altså Paulus sagt at Gud gjerne kan kalle ikke-omskårne ikke-jøder til å gjøre hans vilje og være hans folk (2,25-29). Da lurer spørsmålet straks i bakgrunnen: Hva var så egentlig poenget med å være jøde, med å være Guds folk? Jo, svarer Paulus: Jødene i den gamle pakt ble betrodd Guds ord (”ta logia”, altså flertall). Dette uttrykket ”Guds ord” er faktisk veldig uvanlig hos Paulus. I GT finner vi det i Num 24,4; Deut 33,9; Salme 119 m. fl. Det sikter til ordene som Herren har gitt til Israel – det være seg Torahen eller hele GT. Disse ordene var imidlertid ”betrodd” jødene, og deres kall og oppdrag var gjøre bruk av dem i deres tjeneste som ”konger og prester” for folkeslagene (Ex 19). Israel skulle dermed være Guds budbærere og slik være et lys for folkeslagene (denne forståelsen av ”tiltrodd” er tydelig i sekulær gresk bruk av ordet, der det sikter til budskap som gis av orakel, til en budbærer.)

Men Israel har vært ”utro” mot sitt kall, de har ikke vært trofaste. Som Paulus sa i forrige kapittel: ”På grunn av dere spottes Guds navn blant hedningene.” Spørsmålet blir imidlertid hvilke konsekvenser dette får for Guds egen troskap. Sagt med andre ord: Det at Israel har vært utro mot sitt kall er med på å sette Guds egen trofasthet og pålitelighet på spill. For å forklare dette litt nærmere, kan vi peke på at Paulus ovenfor allerede har stilt spørsmålet om hvilken gagn det er i omskjærelsen. Dermed sikter han til Abrahamspakten, for det var her Israel fikk omskjærelsestegnet; det var her de ble utskilt som Guds eget folk. Det store poenget er at pakten med Abraham og hans ætt var fullstendig betingelsesløs. Gud lovte å gjennomføre en særskilt plan: At Abraham skulle bli en stor nasjon med mange etterkommere, at han skulle få et land, og at han skulle bli til velsignelse for alle jordens folkeslag. (Gen 12 og utover). Men dersom Israel har falt, og dersom hedninger kommer inn i gudsfolket til fordel for Abrahams kjødelige ætt, har da Gud brutt løftene han gav?

”Slett ikke!”, sier Paulus. Han siterer fra Davids store syndsbekjennelsessalme, den han fremsa etter å ha drevet hor med Batseba. (Sal 51) Poenget er klart nok: Når Gud sier at både hedninger og jøder stiller på likefot som syndere framfor Guds domstol, så er dette uttrykk for Guds sanne og rette dom. Det at Israel dømmes, er i tråd med Guds egen karakter og Guds egen norm som var tilkjennegitt i Sinai-pakten. Merk ellers hvordan Salme 51 fortsetter: ”Skap i meg et rent hjerte, Gud, gi meg en ny og stø ånd.” Dette fornyelsesspråket går godt overens med referansene til det nye hjertet og oppfyllelsen av loven i slutten av det forrige kapittelet, med tilknytning til nypakts-tekstene i Esek 36.

5 Men dersom vår urett fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er ikke da Gud urettferdig, menneskelig talt, når han lar vreden ramme oss? 6 Slett ikke! Hvordan skulle Gud ellers kunne dømme verden? 7 Men dersom min løgn enda klarere viser at Gud taler sant, og dette blir til hans ære, hvorfor skal jeg da dømmes som en synder? 8 Skal vi ikke da like godt gjøre det onde så det gode kan komme? Det er noen som håner oss og sier at det er dette vi lærer. De skal få den dom de fortjener.

Paulus fortsetter med å behandle en innvending som salmeteksten kanskje kunne invitere til. Dersom det at vi (som jøder) synder bare bidrar til å vise hvor rettferdig og rettvis Gud er, vil det ikke da være urettferdig av Gud å dømme oss? Kanskje ligger det også en annen og mer fundamental innvending under her: Har ikke Gud en særskilt paktsrelasjon med Israel ? Og i så fall; vil ikke Gud selv bryte denne paktsrelasjonen dersom han dømmer sitt eget folk? Paulus avviser uansett disse innvendingene: Gud er verdens dommer, og han har dermed en forpliktelse – både til sin karakter, men også til pakten med Israel – om å dømme og rette opp igjen verden.

Den neste innvendingen er av samme sort som de tidligere: Dersom ”min løgn” bare bidrar til å gi Gud ære, er det ikke da urettferdig at jeg likevel skal dømmes som en synder? Her bruker Paulus ganske sannsynlig et retorisk grep. Han snakker om ”meg”, men han taler som en representant for jødene som helhet. Denne forståelsen understøttes både av at v. 2 og v.9 bekrefter at Paulus i denne passasjen drøfter jødenes særegne posisjon overfor Gud, men også av at Paulus senere i brevet (7,7-25) bruker det samme retoriske grepet. Og Paulus fortsetter: Ja, dersom vår synd bare kaster mer glans over Guds ære, skulle vi ikke da like gjerne gjøre det onde, så det gode kan komme av det? Denne anklagen hadde Paulus flere ganger måtte forsvare seg mot (jfr. Rom 6,1ff), ikke minst på grunn av hans betoning av at bokstav-Torahen hadde utspilt sin rolle nå som Messias var kommet. Her avviser han bare anklagen bryskt. Andre steder i Paulus’ brev viser at Paulus slett ikke avviste lovens fortsatte funksjon; men det var en forvandlet funksjon, i lys av at pakten var fornyet (se for eksempel Rom 13,8-10; 1 Kor 9,21; Gal 6,2 m. fl.)

Israel har sviktet sitt kall til å være lys i verden, og derfor må også de dømmes, liksom hedningene. Men denne dommen over Israel nuller ikke ut Guds trofasthet mot sine løfter til Israel. Dette dilemmaet er altså hovedpoenget i avsnittet. Paulus måtte behandle problematikken kort her i 3,1-8, både fordi 2,25-29 angav problemstillingen (hedninger er sanne jøder, ikke Abrahams kjødelige ætt), men også fordi om bare få vers skal Paulus forklare hvordan det er at Gud kan være trofast mot sin plan med Israel selv om det ser ut til at hovedaktørene i planen – Israel selv – har satt seg selv ut av spill. (3,21-31). Men problemstillingen som Paulus tar fram i 3,1-8 behandles mer utfyllende flere andre steder i Rom, særlig 7,7-25 og 9,1-10,21. Men før Paulus gjør det, må han fullføre den grunnleggende tankerekken han er i ferd med å presentere, nemlig at også jødene står like skyldige som hedningene framfor Gud domstol.

9 Hva så? Har vi jøder noe fortrinn? Nei, på ingen måte! Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synden. 10 For det står skrevet:
Det finnes ikke én som er rettferdig,
ikke én.

11 Det finnes ikke én som forstår,
ikke én som søker Gud.

12 Alle er kommet på avveier,
alle er fordervet,
det finnes ikke én som gjør det gode,
ikke en eneste.

13 Deres strupe er en åpen grav,
på tungen har de svik,
bak leppene ormegift,

14 deres munn er full av forbannelse og bitterhet.

15 De er raske på foten når de vil utøse blod,

16 ødeleggelse og elendighet følger i deres spor.

17 Fredens vei kjenner de ikke.

18 Gudsfrykt finnes ikke for deres øyne.

”Hva så?”, spør Paulus. Har da jøder noe fortrinn? I sted svarte Paulus ”ja” på dette spørsmålet: Guds ord ble tiltrodd dem. I 9,1-5 utdyper han hva han mener med dette, i det han ramser opp de mange privilegiene som ble gitt til Israel. Men her stiller han spørsmålet på nytt: ”Er det noe fortrinn å være jøde [og vi må vel underforstå: noe fortrinn fremfor hedningene]? Og han svarer: ”Slett ikke”. Ja – jødene har et fortrinn i deres utvelgelse, deres mottagelse av Guds ord etc. Men i praksis, framfor Guds domstol, betyr dette likevel ingenting som helst, siden de bryter loven. Som Paulus sa i det forrige kapittelet: Verken det å ha loven, høre den eller å være omskåret er det som gjelder, men bare det å gjøre loven. ”For Gud gjør ikke forskjell på folk”.

Både jøde og greker – dvs. alle – er ”under synden”, sier Paulus. Med dette utsagnet hinter Paulus til noe som han også senere flere ganger skal komme tilbake til i Rom, nemlig at synden er som en slavedriver som kontrollerer den som er underlagt den. (se særlig kap 6-7). Slave-terminologi ville samtidig uvegerlig vekke assosiasjoner til Israels store frigjøringshistorie, nemlig exodusfortellingen. Senere i brevet skal vi se at Paulus – som så ofte ellers – trekker veksler på denne fortellingen når han skal utlegge og forklare den treenige Guds frelseshandlinger nå i og etter Messias’ komme.

Når Paulus skal slå fast at også Israel er under synden, tar han utgangspunkt i en rekke sitater fra Det gamle testamente. Han åpner med å sitere Fork 7,20/Sal 14,1, deretter følger sitater fra Sal 5,9; 140,3; 10,7; Jes 59,7-8 og Sal 36,2. På overflaten kan sammenstillingen av vers virke noe tilfeldig; som om Paulus har plukket ut en del vers her og der for å vise at også Israel er syndere. Og versene har virkelig denne funksjonen; de taler klart om at jøder (og ikke-jøder) verken er rettferdige eller frykter Gud, og at denne mangelen medfører syndig tale, ondskap og elendighet. Samtidig virker det sannsynlig at Paulus har noen dypere tanker med dette utvalget av tekster. Dersom man ser nærmere på tekstene i deres sammenhenger, ser vi nemleg at alle sammen foruten å snakke om synd også snakker om Guds kommende frelse, dom og kongerike. Nettopp dette er tema som Paulus her er opptatt av. Ja – alle er syndere, men på tross av dette etablerer Gud sitt rike ved å dømme og frelse. Nøyaktig hvordan dette skjer kommer først frem i 3,21-31.

19 Vi vet at alt det loven sier, er sagt til dem som har loven, for at hver munn skal tie og hele verden stå skyldig for Gud. 20 For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne.

Paulus’ konklusjon er klar. Alt det loven sier – i betydningen hele Det gamle testamente – det taler den til jødene som har den. Og dermed blir det klart at ikke bare hedningene er skyldige, men også jødene, altså hele verden. Hver munn skal lukkes, sies det. Dette er en metafor fra rettssalen; dersom en tiltalt var skyldig, og han manglet mer å si til sitt forsvar, så la han (eller noen annen, jfr. Apg 23,2) en hånd for munnen hans. Det er denne situasjonen Paulus her beskriver. Hele verden står skyldig framfor Gud, og de fortjener alle straff.

”Ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. For ved loven lærer vi synden å kjenne.” Paulus alluderer til Salme 143, der David er i stor nød og ber: ”Herre, hør min bønn, lytt til min inderlige bønn. Svar meg, du som er trofast og rettferdig! Stevn ikke meg, din tjener, for retten! For ingen som lever, er rettferdig for deg.” Salmen stadfester altså at ”intet kjød”, dvs. ingen, er rettferdig framfor Gud. Men man kan kaste seg på Guds egen frelsende rettferdighet; det er utveien for David som gjør at han har tillit til at han kan slippe unna dommen. Nettopp dette er tankeføringen også hos Paulus, slik det blir klart i de neste versene.

I forbindelse med kapittel 2 behandlet vi spørsmålet om forholdet mellom 2,13 og 3,20. I det førstnevnte verset ble det sagt at bare ”de som gjør det loven sier, skal bli rettferdiggjort” ved den siste dommen. Vi argumenterte med at både hele NT, inkludert de andre Paulus-brevene, men også nærkonteksten taler for at Paulus ikke her taler hypotetisk. Men hvordan skal da dette forenes med 3,20, der det jo blir sagt at ”ingen blir rettferdiggjort ved lovgjerninger”? Det første som må understrekes, er at ”lovgjerninger” her sikter til Torahens gjerninger, ikke i utgangspunktet til ”generelle gjerninger som mennesket gjør for å fortjene Guds nåde”. Gjennom hele kap 2-3 har Paulus fokusert på jøden, og prøvd å vise at omskjærelse, Torah, pakt ikke gir jøden noe spesielt fortrinn framfor hedningen i møte med Guds endelige dom.

Ser vi på samtidig jødedom på Paulus’ tid (4QMMT, Salomos visdom), finner vi derimot at mange var uenige med Paulus om dette. Utføring av lovgjerninger kunne bli sett – ikke nødvendigvis som fortjenestefulle gjerninger – men derimot som gjerninger som var vitnesbyrd om at man, når Guds dom falt og Guds rike ble bragt inn – ville vise seg som en del av Guds sanne folk. Slik var det for eksempel i Qumran, der visse lovgjerninger – tempelrensingsritualer og lydighet mot Rettferdighetslæreren – ble sett på som avgjørende kjennetegn som viste at akkurat de stod i en god paktsrelasjon til Herren, i motsetning til andre som ikke utførte disse ”lovgjerningene”. (Deut 30 – der det fortelles om Torah-pakt; brudd på pakten; eksil; fornyelse av pakten – er det narrative sub-scriptet som informerer denne tenkningen, også for Paulus).

Med andre ord: Det at man her og nå gjør Torahens gjerninger, kan ikke være tegnet på at man ”er rettferdig”, det vil si: At man ved den siste dommen vil bli stående. Torahens gjerninger kan ikke fylle denne funksjonen, for hos den som slik setter sin lit til Torahen, vil svaret uvegerlig bli: ”Du har ikke holdt meg, du har brutt meg. Derfor er du under forbannelsen.” Som Paulus i det følgende skal si, er det bare ett tegn som viser at man allerede her og nå er rettferdig – en status som samtidig også er en foregripelse av den ”rettferdig”-domsavsigelsen som vil lyde ved den siste dommen på grunnlag av levd liv. Bare ett tegn: Troen på Messias. Bare den som har denne troen, blir tilgitt sine synder og får samtidig del i Den hellige ånd, livgiveren.

21 Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven.22 Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell,23 for alle har syndet og mangler Guds herlighet. 24 Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.

”Men nå”, sier Paulus, ”er Guds rettferdighet blitt åpenbart uavhengig av loven”. Fram til nå har Paulus konkludert med at både jøde og greker står under Guds dom og vrede. Men nå er Guds frelsende rettferdighet, hans troskap mot sin pakt med Israel, blitt åpenbaret, og dermed har situasjonen blitt omsnudd. Dette har skjedd uavhengig av loven. Både fordi loven, som vi har sett, bare kunne anklage og dømme jødene, men også, som vi skal se, fordi loven representerer en barriere mellom jøde og hedning. Denne barrieren har fram til nå medført at jøder og hedninger har vært adskilt fra hverandre, men nå er gjerdet revet ned i og gjennom Jesu død, slik Paulus sier i Ef 2.

Dette forsettet om å ta et oppgjør med verdens synd, rette opp igjen skaperverket og skape ett folk som skulle være instrumentelt i utføringen av denne planen (det vil altså si: Den plan som Abrahamspakten dreier seg om) har allerede blitt tilkjennegjort i loven og profetene, sier Paulus (jfr. 1,2). Med andre ord: Den frelsende, dømmende og gjenopprettende rettferdighet og frelse som salmistene og profetene lengtet etter, har nå blitt åpenbart i Jesus Messias, som vandret rundt i Israel, forkynte Guds rike, døde på et kors og stod opp igjen den tredje dagen. Merk at ”Guds rettferdighet” her forstås som subjektsgenitiv: Guds egen rettferdighet. Altså ikke som ”den rettferdighet som Gud gir til den som tror” (slik Bibelselskapet oversetter). Dette siste er ikke en umulig forståelse av teksten, men den er usannsynlig, først og fremst på bakgrunn av GTs forekomster av uttrykket ”Guds rettferdighet” som i nær sagt alle tilfeller er subjektsgenitiv.

I 3,22 møter vi på et svært omstridt problem. Skal vi her oversette: ”Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus til alle som tror”? Eller bør vi heller oversette ”Guds rettferdighet ved Jesu Kristi trofasthet, til alle som tror”. Begge oversettelser er mulige (gr. ”pisteås iesou christou”), og det finnes mange gode argumenter på begge sider. Et argument for førstnevnte er at Paulus ofte ellers ubestridelig taler om vår tro på Jesus. Samtidig virker språket i 3,22 overflødig dersom vår tro på Jesus nevnes to ganger etter hverandre. Konteksten rundt er også med på å dra oversettelsen i retning av det sistnevnte forslaget. Poenget er at ”Jesu Kristi troskap” nettopp uttrykker svaret på problemet som Paulus skisserte i 3,1-8; hvordan Gud kan være trofast mot sin pakt med Israel når han samtidig tvinges til å dømme Israel for deres synder. Svaret er at Jesus Messias er den trofaste jøden som oppfyller Guds paktsplan der Israel sviktet (jfr. 3,2-3). Med andre ord: Jøden Jesu troskap og lydighet til døden (jfr. 5,12-21 og Fil 2,6-8) er Guds egen måte å oppfylle abrahamspakten på.

”Alle syndet og mangler Guds herlighet”. Dette har Paulus allerede understreket. Men den særskilte verbformen (aorist) og referansen til ”Guds herlighet” kan tyde på at Paulus her har Adam i tankene. Ja, alle mennesker står som syndere for Gud, men dette er fordi de alle var med i Adams fall den gangen. ”Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.” Å bli erklært rettferdig dreier seg, som vi allerede har sett, om at utfallet av den siste dommen blir bragt inn i nåtiden. Over den som her og nå tror på Messias, lyder dommen ”rettferdig!” Og hos Paulus innebærer dette tre ting: Man er for det første innlemmet i Guds folk, som Abrahams barn. Dette følger av at ”Guds rettferdighet” i følge GT er Guds frelsende troskap mot sine løfter til Abraham. Slik er den rettferdiggjørende domsakten et uttrykk for Guds plan om å skape en familie av jøder og hedninger, slik Paulus klargjør i 3,27-30; 4,9-17. Dette er også tydelig i Gal, der drøftingen av rettferdiggjørelsen nettopp munner ut i den konklusjon at den som tror er ”Abrahams barn”, dvs. en del av Guds folk.

Men rettferdiggjørelsen hos Paulus innebærer også at man er en tilgitt synder, for Jesu skyld. Dette kommer vi straks tilbake til. For det tredje innebærer denne rettferdiggjørelsen at man vil få en god dom på den siste dagen, og dermed få del i oppstandelsen og Guds fullendte rike. Igjen: Rettferdiggjørelsesdommen som faller her og nå er en sannferdig foregripelse av den siste dommen, som vil skje på grunnlag av gjerninger. Hvordan kan så Gud frikjenne syndere og samtidig handle i tråd med sitt rettferdige vesen?

Jo, på grunn av Kristus, som ”kjøpte oss fri”. Eksegetene strides om dette uttrykket. Er det her snakk om at Jesus ved sin død frigjør oss, eller mener Paulus også at Jesus gav seg selv som en løsepenge? Sistnevnte alternativ har nok mest for seg. I gresk kan ordet brukes om slaver, fanger og kriminelle som kjøpes fri. Det betyr likevel at det ikke er så enkelt å si noe tydelig om hvem løsepengen betales til. Sikkert er det i alle fall at det er Gud selv som initierer prosessen. Jesu død er et uttrykk for Guds kjærlighet (Rom 5,8). Merk også at vi her har nok en mer eller mindre tydelig referanse til exodus (som også nevnes i forbindelse med Abrahamspakten, i Gen 15,13-16!)

25 Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt blod skulle være soningsstedet for dem som tror. Slik viste Gud sin rettferdighet. For han hadde tidligere i tålmodighet holdt tilbake straffen for de synder som var begått. 26 Men i vår tid ville han vise sin rettferdighet, både at han selv er rettferdig, og at han erklærer den rettferdig som tror på Jesus.

Vers 25-26 er svært omdiskuterte. Paulus taler om at Gud i tålmodighet har holdt tilbake straffen for tidligere synder som har blitt begått. Her knytter han tilbake til 2,4. Men nå har Gud vist seg som virkelig rettferdig ved at han rettferdiggjør den som tror på Jesus. Hvordan kan dette skje? På hvilket grunnlag kan Gud på en rettferdig måte rettferdiggjøre syndere som har brutt Guds lov? Jo, fordi Jesus er stilt synlig frem i sitt blod som soningsstedet for den som tror. Her bruker Paulus det greske ordet ”hilasterion”, som i GT sikter til lokket på paktskisten. Det var på dette stedet Gud møtte Israel i en sky, og på dette stedet skulle Aron stenke blodet fra syndofferet. Slik skulle Israels urenhet, overtredelser og synder sones. Dette skjedde på den store forsoningsdagen, og slik ble Israels forhold til Guds gjenopprettet. Det Paulus altså sier her, er at Jesus har iverksatt denne soningen i stor-skala, en gang for alle.

Samtidig ligger det også i offerterminologien GT en ide om at offeret avverger Guds vrede. Denne vreden er ikke uttrykk for lunefullhet hos Gud, men heller hans hellige og rettferdige holdning i møte med synden. Gud ønsker å tilgi og å rette opp igjen forholdet til sitt folk, men hans rettferdighet krever at vreden avvendes. At Paulus har også denne tankegangen nær når han skriver om Jesus som ”soningsstedet” understøttes av at denne tankegangen også er sentral i Jesaja 53, en tekst som er en del av den større passasjen Jes 40-55, som dukker opp flere ganger i Rom (”Guds rettferdighet” er også et helt sentralt uttrykk her). Paulus alluderer faktisk flere ganger til Jes 53 i Rom: Oppsummeringen i 4,25 og ellers 5,15. 19; 10,16; 15,21. Jes 40-55 binder sammen Jesu død med Guds rettferdighet på en måte som kaster lys over Paulus’ argumentasjon i Rom 1-4.

27 Hva har vi da å være stolte av? Ingenting! Hvilken lov sier det? Gjerningenes lov? Nei, troens lov. 28 For vi hevder at mennesket blir rettferdig for Gud ved tro, uten lovgjerninger. 29 Er vel Gud bare jødenes Gud? Er han ikke også Gud for andre folkeslag? Jo, også for dem.30 For Gud er én, han som rettferdiggjør omskårne av tro og uomskårne ved samme tro. 31 Opphever vi da loven ved troen? Slett ikke! Vi stadfester loven.

Siden Torahen bare kunne peke på synd, på grunn av menneskets syndige natur, måtte det en guddomelig inngripen inn for at både jøde og greker skulle kunne få del i Guds rike. Dette skjedde gjennom Jesu trofasthet; hans død og oppstandelse. Men dermed er all ros og stolthet utelukket, for dette skjedde ”uavhengig av loven”. V. 27b er svært omdiskutert, og Wright og Moo står for to motstående posisjoner. Kjernen av uenigheten dreier seg om vi her bør forstå ”nomos” som ”Torah-loven”, eller eventuelt som ”regel, prinsipp”. Paulus følger uansett opp med å slå fast at mennesket blir rettferdig for Gud ved tro, ikke ved lovgjerninger. Paulus’ grunnleggende poeng her er å si at det ikke er Torahens gjerninger som er ”merket” som viser at et menneske er rettferdig for Gud. Det kan det umulig være, for Torahen avslører synd og fordømmer. Nei; det er troen som er det sanne merket på at man er rettferdig for Gud, for troen gjør at man får del i fruktene av Jesu død og hans oppstandelses kraft. Dermed begrunner Paulus at all ros er utelukket; alt et menneske kan gjøre, er å feste sin lit til Guds rettferdighet, dvs. hans frelsende handlinger gjennom Jesus.

Men siden lovgjerninger ikke kan være ”tegnet” på at man blir rettferdiggjort ved den siste dommen, så følger Paulus opp med å spørre retorisk: ”Eller er Gud bare jødenes Gud?” Slik ville det være dersom det som gjorde at man fikk rett status hos Gud var å gjøre Torahens gjerninger. For hedningene har ikke Torahen; den ville i så fall representert en vegg som holdt hedningene ute. Men det er nettopp denne veggen som nå er kommet til en ende; Jesus rev den ned ved sin død. Dermed kan Guds paktsplan om å skape seg et folk av jøder og hedninger fullføres. Paulus grunngir dette videre ved å vise til Israels store trosbekjennelse: ”Hør Israel, Herren vår Gud, Herren er en”. Men siden Herren er en, peker dette i retning av at Gud også må ha en familie av alle folkeslag. Selve ”shema” oppsummerer Torahen, og sikter mot den rette høren-og-lydighet som Paulus nå sier at de troende virkeliggjør. Dermed peker Shema fram mot den familien som nå er kommet i stand ved troen på Messias.

”Opphever vi da loven ved troen? Slett ikke! Vi stadfester loven!” Hva mener Paulus med dette? Han har jo fram til nå vært tydelig på at man blir rettferdiggjort – dvs. får status som Abrahams barn og som tilgitt synder – uten lovgjerninger, men bare ved å tro på Jesus. Hvordan kan dette være en stadfestelse av ”loven”? Noen vil her mene at Paulus sikter til det som skjer i kapittelet etter, der han snakker om Abraham, som også ble rettferdiggjort av tro. Altså: Fortellingen om Abraham skal forstås som en del av loven, og rettferdiggjørelsen ved tro stadfester dermed ”loven” i denne forstand. Men dette er sannsynligvis feil; Paulus bruker sjelden ”loven” på denne måten som en oppsummering av hele GT (men heller loven og profetene, jfr. 3,21, eller også ”Skriften”, jfr. Gal 3,8. Men jfr. også 3,19).

Men Paulus har allerede gitt hint om hvordan vi sannsynligvis bør forstå v. 31. I 2,25-29 pekte han på hedninger som oppfylte lovens forskrifter og som hadde omskårne hjerter i Ånden. Bak denne teksten lå, som vi så, tekster som Esek 36 og Jer 31. Poenget til Paulus – et poeng som han også flere ganger skal komme tilbake til i brevet – er at Torahens funksjon er oppfylt i de troende. Torahen pekte på synd og dømte hørerne. Men den pekte også hen mot et liv fylt av velsignelse. I og med den nye pakten har Jesus båret lovens forbannelse, men samtidig har Den hellige ånd blitt utgytt, som ”skriver loven på hjertet”. Dermed oppfyller de troende lovens dypeste intensjon, ved å leve et liv i troen på Messias, fylt av Ånden.

Så er Gud urettferdig? Ja, i forhold til vårt vanlige tankesett med straff og belønning er han det. Er han vilkårlig og kaotisk? Nei. Her ser vi et eksempel på brytningen mellom nåde og fortjeneste. Gud gir oss ikke matematisk igjen etter hva vi har fortjent. Og takk og lov for det kanskje! For etter Guds standard – hvor han beskriver seg selv til å være selve Kjærligheten – så vil vi ikke nå opp da vi har nok av egoisme, likgyldighet, latskap og grums i oss til å bli forkastet. Eller til å få sparken fra vingården for å bruke lignelsens verden.

Men så kommer skille mellom Guds tanker og våre tanker, mellom mye menneskeskapt religiøsitet og filosofi versus Guds målestokk. For Gud gir oss ikke hva vi har fortjent. Så sant vi i det hele tatt tar imot himmelriket, ønsker fellesskap med Gud, så gir han oss lønn. Ikke ut fra våre prestasjoner, men ut fra sin egen nåde. Alle som tar imot får like mye av Guds kjærlighet og nåde, uansett om vi har feilet 10 eller 200 ganger. Om vi er biskop, bonde eller bankmann får vi samme rom i himmelen. Så vi bør kanskje ikke se med “onde øyne” på Guds godhet, men være takknemlig for at han har nåde nok til oss alle.

Dette er i tillegg til en lignelse om Guds nåde, en påminnelse om at det ikke er vår status hos våre medmennesker som teller ovenfor Gud. Alt arbeidet som gjøres i det stille for Gud og våre medmennesker, er ikke mindre viktig enn hva konger og predikanter gjør. De siste skal bli de første i himmelriket Kanskje vi med det kan løfte opp de som er utenfor spotlighten, og det kan være en oppmuntring til oss selv når vi ikke blir kreditert for noe vi har gjort for Guds sak. Og kanskje vi og kan minnes dette for å dempe vår menneskefrykt og heller bruke Guds fokus?

Ektepar som er frelst og fylt med Guds Ånd behøves også i pionérevangeliseringen, bare de ville stille
seg til tjeneste for Herren, og si medjosva: «Jeg og mitt hus vil tjene Herren!» (Josva 24:15)
Hvorfor er det bare predikanter og evangelister som skal la seg lede av Gud, og være åpne for Guds
ledelse fra sted til sted – mens vanlige menighetsmedlemmer tar det for en selvfølge at de skal bli boende på samme sted hele sitt liv? Er ikke også vanlige menighetsmedlemmer lemmer på Kristi legeme, og regnet med av Gud i hans rikes store sammenheng?

Hvorfor er det da som regel bare høyere lønn og bedre arbeidsforhold som får vanlige kristne familier
til å flytte fra sted til sted, og ikke den åndelige nøden og behovene på de forskjellige forsømte steder? Det er jo nesten alltid noen øre høyere lønn pr. time som får kristne familier til å flytte til et annet sted, og ikke det faktum at det er steder som er uten full-evangelisk forkynnelse.
Ektepar – hus frelst for å tjene Herren

I de fleste av våre solide menigheter går det som regel en hel del dyktige kristne menn og kvinner, som ikke akkurat er predikanter, men de kan vitne og synge i menigheten. De får ikke utfolde seg i forsamlingen, fordi det er så mange slike venner der. Hvorfor tar da ikke slike brødre og søstre sine familier og sitt arbeide, og flytter til et forsømt sted som ikke har virksomhet, og er med og pionerer nytt arbeide, selv om lønnen skulle bli noe mindre pr. time? Vi regner da vel med Guds velsignelse også i denne materialistiske tid, vi som tror på Gud?

I dag vil jeg etterlyse slike familier som vil tjene Herren på forsømte steder. Selv om de ikke akkurat er forkynnere, kan de i alle fall bli en kontakt og et utgangspunkt som kan føre til at nytt virke blir åpnet. Det er derfor jeg spør: Hvor er Friska og Akvilas i dag?

Håndverkerfamilien som var pinonerevangelister og menighetsplantere
Friska og Akvilas er nok ikke omtalt i Bibelen for ingen ting. Strålende lyser deres eksempel oss i møte, og er en utfordring og et kall til etterfølgelse for hver kristen familie. Friska og Akvilas var et ganske alminnelig yrkesektepar. som brukte hva de hadde i Herrens tjeneste. De tjente først og fremst Guds rike, og hadde forstått at vi er her på jorden først og fremst for å utbre Guds evangelium, og dernest har Gud gitt oss vårt jordiske yrke til hjelp for denne oppgaven.

Derfor ble Friska og Akvilas legfolk som levde for Gud med hele sitt liv, sitt yrke og sitt hjem. Stadig
var de åpne og forventende på Guds ledelse med deres liv, og de flyttet fra sted til sted for å utbre
evangeliet, ettersom Herren ledet dem. Med seg på reisen hadde de sitt daglige yrke og hele familien, og straks de kom til en by, begynte de møter i sitt hjem, og forsøkte å pionére en ny menighet. Slike
pionerektepar av legfolk som Friska og Akvilas, er Guds rike i sterkt behov av også i dag når nye steder skal nåes med evangeliet. Noen steder grunnla Friska og Akvilas en menighet på egen hånd – andre ganger tok de imot et Herrens vitne i sitt hjem, og assisterte ham i å pionére en ny forsamling.

Pionerarbeide i Korint
Første gang vi møter Friska og Akvilas i Bibelen er i Apostlenes Gjerninger 18:1-11, hvor de assisterer Paulus i å grunnlegge menigheten i Korint. Paulus bodde da hos dem og arbeidet sammen med dem,
for de var teltmakere av håndverk, likesom Paulus. De deltok aktivt i grunnleggelsen av korintermenigheten.

Husmenigheten i Efesus
Da Paulus drar fra Korint, følger Friska og Akvilas med ham, men i Efesus lar han dem bli igjen. (Ap. Gj. 18:18-19) I Efesus deltar Friska og Akvilas i den første spede begynnelse av evangeliseringen av Efesus, inntil Paulus kommer igjen noe senere, og vekkelsen bryter ut i lys lue. Blant annet leder Friska og Akvilas den unge skriftlærde Apollos til Kristus. (Ap. Gj. 18:26) Senere, under vekkelsen i Efesus. er Friska og Akvilas med og grunn-legger en husmenighet i en av Efesus’ «drabantbyer». Da Paulus senere skriver brevet til korinterne, mens han er i Efesus, hilser han spesielt fra Friska og Akvilas og de-res husmenighet. «Akvilas og Friska, sammen med menigheten i deres hus hilser dere hjertelig i Herren», (l. Kor. 16:19)

Husmenighet i Rom
Senere drar Friska og Akvilas tilbake til Rom, og begynner der å pionére en ny menighet i en av Roms «drabantbyer». Da Paulus senere skriver sitt brev til menigheten i Rom, minnes han med glede sine trofaste medarbeidere, og hilser spesielt til menigheten i deres hus: «Hils Friska og Akvilas, mine med-arbeidere i Kristus Jesus, de som har våget sitt liv for mitt, og som ikke alene jeg takker, men også alle menigheter av hedningene, og hils menigheten i deres hus». (Rom. 16:3-5) Denne hilsen av Paulus lar oss ane noe av alt det som dette ekteparet har betydd for «alle menigheter av hedninger» gjennom deres pionervirke. Deres husmenighet i Rom er i alle fall den tredje menighet som dette ekteparet har vært med og grunnlagt.

Virksomhet i Onesiforus by
Men Priska og Akvilas stanset ikke med Rom. De fortsatte sitt pionervirke ettersom de, under Guds ledelse, dro fra sted til sted med sitt håndverk. Da Paulus skriver sitt siste brev fra fangecellen i Rom, ber han Timoteus hilse Friska og Akvilas, som nå er i full virksomhet i en annen by som ikke er navngitt, men vi ser av hilsningen at det var i byen der Onesiforus bodde. Kanskje hadde Onesiforus og hans hus blitt vunnet gjennom deres virke. Paulus skriver: «Hils Priskia og Akvilas og Onesiforus’ hus». (2. Tim. 4:19) I dag må vi i sannhet spørre: Hvor er Priska og Akvilas i vårt tid?

Hans Nielsen Hauge og bondevekkelsen
Hemmeligheten til landsvekkelsen i Norge på Hans Nielsen Hauges tid, var blant annet at Gud fikk bruke mange «Priska’er og Akvilas’er» omkring i hele landet. Denne landsvide vekkelsen særpreget seg ikke særlig ved de mange fulltids predikanter, men heller ved de mange lekmenn som forkynte evangeliet ved siden av sitt arbeide.

Bondehøvdinger og bondeungdom over hele landet ble grepet av vekkelsen, og begynte å holde møter i sitt sogn. Hans Nielsen Hauge plasserte mange av sine medarbeidere i nøkkelsentra, som bønder eller kjøpmenn, for å forkynne evangeliet og spre vekkelsen. Det fortelles endog at Hauge befalte unge menn og kvinner å gifte seg, for å reise til det og det stedet, for å ta opp ny virksomhet. På kort tid hadde denne typiske legmanns-vekkelsen spredt seg utover hele Norges land. I hjem, stuer og bedehus var venneflokker bygd opp, og de samlet seg til «oppbyggelse» med bibel og sangbok.
Gjennom Haugevekkelsens husmøter, vennefellesskaper og forsamlingshus ble Norge og det norske folk evangelisert, og hele nasjonen ble forandret.

Assemblies of God i USA og 500 nye menigheter årlig
Noe av det samme system finner vi i pionérvirket til den største pinse-gruppen i USA – Assemblies of God. Stadig blir det avertert etter kristne ektepar som vil flytte og ta seg arbeide i den og den by eller bygd, hvor Assemblies of God planlegger å åpne virke. Når så ektepar melder seg, flytter fire-fem familier til det sted som skal pionéres, og disse blir da grunnstammen og fundamentet for den menighet som plantes.

Dersom noen i disse familier selv kan være Ordets forkynnere, klarer de som regel oppgaven alene. De familier som ikke har Ordets forkynnere iblant seg, kan kalle eller ta imot en evangelist som vil delta i pionerarbeidet på stedet. Med disse familiers tiende har man da allerede et lite grunnlag for evangelistens lønn. Gjennom denne virkemåte grunnlegger Assemblies of God årlig mellom 350 og 500 menigheter i USA.

Ned fra tribunene, bryt nytt land og så ikke blant torner
Det er denne form for virke vi trenger i Norden også. Det må pionéres. Vi må bryte nytt land – og alle må bh grepet av pionerånden. Her er det ikke bare rom for predikanter og evangelister. Nei, alle må være med. Det er ikke rom for tilskuere her – alle må ned fra tribunene og med i kampen.
Familier av unge og gamle ektepar, unge menn, unge kvinner, eldste-brødre, forstandere og evangelister: Vi kan alle være med, lik Friska og Akvilas, og åpne nytt virke og pionére nye menigheter på de mange forsømte steder i vårt land – i bygder, drabantbyer, daler og på øyer.

Guds Ord befaler: «Bryt dere nytt land, og så ikke blant torner». (Jerem. 4:3) Mange «gamle» menigheter har ikke gått ut til verden med Jesu vitnesbyrd. I stedet har verden gått inn i menighetene.
Norge og Norden trenger menig-heter som ikke sår Ordet blant torner, men bryter nytt land og søker først Guds rike og har evig-hetsperspektivet for øye.

Jesus forklarte oss hva såing blant torner fører til. Han sier: «Noe falt blant torner, og tornene vokste opp og KVALTE det… Den som ble sådd blant torner, er den som hører Ordet, men TIDENS BEKYMRINGER OG RIKDOMMENS BEDRAG (MATERIALISMEN) KVELER ORDET, SÅ DET BLIR UTEN FRUKT.» (Matt. 13:7 og 22) 500 NYPLANTEDE MENIGHETER MED RINGVIRKNINGER.
Da behøves det mange Priska’er og Akvilas’er som vil være med å bryte seg nytt land. Friska og Akvilas skaper store ringvirkninger. Derfor må ropet og kallet lyde nå i avslutningstiden og innspurten i Endens tid: Hvor er Friska og Akvilas?

Akvilas – Herrens sølvørner
Navnet Akvilas betyr sølvørn. Dette var navnet på Romerrikets hærmerker og faner.
I dag trenges det mange Akvi-las’er med sølvgrått hår, som har nådd seniorenes rekker. Eldre kristne og pensjonister kan bety mye i å nå målet nyplantede menigheter i Norge, sammen med unge pionerer.
Sammen med unge menighetsplantere og pionérevangelister kan pionerer med sølvgrått hår, flytte sammen med unge pionerer til det nye felt, og delta i menighetsplantinger. Dersom 10 pensjonister flytter til det nye feltet, og blir med og gir tiende og hjelper til i nybrottsarbeidet, har man allerede underhold til fulltidsforkynneren.

Derfor vil slike seniorer som brenner for Jesus – Akvilas’er og Priska’er med «sølvgrått hår», bety ; svært mye for menighetsplantingen i hele Norden. Derfor må mange seniorer høre kallet.
Hvor er dagens Friska og Akvilas?

(Utdrag av kapittel 10 i Aril Edvardsens bok: PIONÉRVIRKE OG MEMGHETSPLANTING.)

Får vi høre dette forsoningens evangelium, og får vi høre det Langfredag? Forsoningen er ikke hele evangeliet, det er på ingen måte alt som er å si, men det må sies. I hvert fall ved påsketider og særlig Langfredag.

Følgende artikkel stod også på trykk i Luthersk Kirketidende nr 7/07

For noen tiår siden kunne man – ofte med rette – advare mot et for ensidig fokus nettopp på forsoningens evangelium i vår kirke. Når en stor andel av prekenene nærmest gikk på skinner i retning Golgata, kunne det hele bli for ensidig. Men en slik advarsel er neppe aktuell nå. Det er heller grunn til å etterlyse nettopp ordet om hva Golgata betyr for oss i dag.

Årsaken til denne utviklingen ligger åpenbart i kulturen som vi alle inngår i. Vår tids stemningsleie samsvarer dårlig med forsoningens doble forutsetning: 1) At Gud ikke bare er jovial. 2) At menneskets skade ikke er overflatisk, men har skilt oss fra fellesskapet med vår Skaper.

Forsoningens evangelium er ikke like sentralt i forkynnelsen som for et par tiår siden. Dette er ingen påstand med basis i en vitenskapelig gjennomført undersøkelse; men det er et inntrykk som baserer seg på den forkynnelse jeg selv har opplevd i gudstjenester og i media, og det er et inntrykk som jeg ofte får bekreftet også av andre. Denne bevegelsen bort fra forsoningen er imidlertid ikke lett å registrere. Den skjer i det stille, gjennom det som ikke blir sagt mer enn det som sies, og den omtales derfor nesten aldri. Det er andre – og mer tabloide og perifere – spørsmål som får fokus i den offentlige teologiske samtalen.

Men en og annen gang hender det at også dette temaet kommer på dagsordenen, gjerne i form av et kritisk oppgjør med det som gjerne kalles ”den objektive forsoningslære”. Men det blir ikke alltid like klart hvordan den forsoningslære man polemisere mot, nærmere er å forstå. Sikter man for eksempel bare til den spesielle utforming av forsoningstanken som Anselm av Canterbury leverer i sitt verk fra ca. 1100: Cur Deus homo? Eller avviser man generelt enhver tale om at mennesket er atskilt fra Gud på grunn av synden, og bare kan reddes fordi Kristus ”er korsfestet, død og begravet, for at han skulle forlike Faderen med oss” (Confessio Augustana, art. 3)? Noen ganger kan kritikken først og fremst arte seg som et oppgjør nettopp med Anselm, men det virker samtidig som om hele forsoningsteologien parkeres.

Forsoningen gjennom Kristi stedfortredende død for vår skyld er frelsens bærebjelke, og den er slett ikke bundet til språket og kategoriene hos Anselm. Forsoningen uttrykkes utallige steder hos Paulus, blant annet slik: ”For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død” (Rom 5,10). Han kan også omtale hele den apostoliske tjeneste som ”forsoningens tjeneste” (2 Kor 5). Forsoningen uttrykkes også gjennom Hebreerbrevets fremstilling av Jesu øversteprestlige offer, og ved de mange henvisninger i evangeliene til teksten om Herrens lidende tjener fra Jes 53.

Langfredag er Den Store Forsoningsdagen i kirkeåret. Men vi opplever i stadig større grad at det ikke prekes på Langfredag. I stedet nøyer man seg ofte med å lese teksten, og så la menigheten sitte og tenke sitt mens orgelet spiller. Hva slags teologi ligger bak denne praksis? Mener man at akkurat Langfredagens budskap er så kjent, eller så selvinnlysende at det ikke trenger å forkynnes? Eller frykter man at prestens forkynnelse ikke vil være på det rette estetiske nivå? Langfredagens gudstjeneste må bli mer enn melankoli og mollstemt sørgmodighet, om enn aldri så høyverdig estetisk. Vi må få høre Langfredagsbudskapet som forsoningens evangelium: Dette skjer for oss!

Til de av dere kolleger som skal preke langfredag, vil jeg her rette en appell om å gjøre nettopp det. Forsoningens evangelium bør ikke bare formidles gjennom bibeltekster, det må løftes fram og fortolkes også i vår kontekst i dag. Det trenges ikke mindre enn før.

Besteforeldrene mine hadde en bok jeg likte å bla i da jeg var liten. Tegningene var like spennende som noen tegneserie. Den het «Pilgrims vandring». John Bunyans bok om Kristens reise har vært en av klassikerne i en norske bedehustradisjonen. Men tanken om at kristenlivet er en vandring der vi stadig kommer nærmere målet, har ikke reget forkynnelsen. Det ene avgjørende øyeblikket som deler ivet i før og etter, har vært hovedsaken i vekkelsesforkynnelsen. mvendelsen, bekjennelsen, steget fra utenfor til innenfor, det le forkynt om igjen og om igjen. Men hva kom så? Det alt er ferdig, eg skal inkje gjera,» sang vi, og det føltes frigjørende. Men var det likevel noe mer? Skulle vi ikke videre? å ja, mange av oss fant jo ut at det var mye som skulle gjerast.
Det var styrer og komiteer, det var kor og leirer, det var vitnemøter og bønnemøter. Å bli kristen var for mange av oss å bli dratt inn i en heseblesende aktivitet. Vel visste vi at det ikke var nødvendig for å bli akseptert av Gud. Men det var saktens nødvendig for å bli akseptert i miljøet, og når du er ung, kan det være vel så viktig.

Men med Gud var alt altså opp og avgjort med omvendelsen. Det var ikke mer å gjøre. Det føltes etter hvert utilfredsstillende. Var det virkelig ikke mer? Det ble nok talt om helliggjørelse. Men samtidig var det en skepsis mot alt som smakte av at det skulle være noe mer enn omvendelsen og korset. Så da den karismatiske vekkelsen slo gjennom med sitt «Gud har mer å gi», var det befriende nytt for mange av oss. Men det ble mest oppmerksomhet om det vi kunne få av opplevelser i store og små samlinger. Det var mindre snakk om hva Gud ville gi gjennom udramatisk modning. Etter hvert satt mange igjen og lurte på om det ikke var mer – eller om de kanskje var frafalne siden de ikke opplevde så mye lenger. Men det er ikke bare i vekkelseskristendommen at åndelig vekst og modning faller ut av bildet. I folkekirkekristendommen skjer det samme. Dåpen er nok. Er du døpt, er det i orden med Gud, og ingen skal kreve noe mer av deg. Da er man redd for å komme med noe som kan oppleves som å sette skille mellom folk. Det skal ikke lages A-lag og B-lag i kirken.

Men noe måtte det vel bety å være kristen? Svaret blir gjerne at det er å utrette noe for andre. Mange gikk inn i politiske beve-
gelser, eller annen aktiv innsats for de svake ute i verden eller de utstøtte her hjemme. Men etter hvert snek spørsmålet seg inn: Er det nødvendig å være kristen for å drive med dette? Hvorfor skal egentlig Gud blandes inn? At livet med Gud er vekst og utvikling, er falt ut av bildet i begge våre viktigste kristne tradisjoner. Betyr det å være født på ny at vi skal være som åndelige spedbarn resten av livet? Betyr det at vi alle er like for Gud at vi ikke skal oppleve åndelig vekst og utvikling?

En januardag for fem år siden satt jeg i peisestua på Nya Slottet BjärkaSäby i Sverige. Det brant lystig på peisen, og jeg hadde tullet meg inn i et pledd mot kulden i veggene på det gamle slottet. Gjennom de store vinduene så jeg soloppgangen farge vinterlandskapet. Alt var fredfullt, men jeg strevet med vonde tanker. Jeg hadde nylig gått gjennom et opprivende brudd med detkristne miljøet jeg hadde hørt til i. Jeg slet med sorg og savn. Det var så mye jeg hadde tapt, det var så mye som virket bortkastet. Da kom en av de unge mennene som bodde på slottet med en bok han ville vise meg. Det var Åndelig sang av den kristne mystikeren Johannes av Korset. Jeg kjente jo Johannes. Han hadde vært min veiviser gjennom det åndelige mørket jeg hadde gjennomlevd noen år før. Men her møtte jeg ham fra en ny side. Det endte med at jeg gikk til biblioteket og lette etter flere bøker. Jeg fant en kommentar til Åndelig sang av karmelittmunken Wilfred Stinissen, og en annen bok av Stinissen med tittelen Natten er mitt ljus. Den siste var en gjennomgang av en bok som hadde betydd svært mye for meg.

Vinteren 1577-78 satt karmelittmunken Johannes av Korset fanget i en mørk og stinkende celle i den spanske byen Toledo. Hans egne ordensbrødre hadde satt ham i dette hullet fordi de håpet å knekke den vekkelsesbevegelsen han var en lederskikkelse for. I stedet kom de til å inspirere Johannes til å skrive en av de største kristne klassikere: Sjelens mørke natt. Mange århundrer skilte oss, men da jeg selv følte meg fanget i mørket, ble denne boka en håndsrekning fra en bror i ånden. Ordene hadde gitt meg trøst og hjelp. Men det var mye jeg ikke forsto. Å finne en fra vår tid som hadde lest den og forstått mer enn meg, gjorde meg nysgjerrig. Jeg nærmest slukte Stinissens bok. Og mens jeg leste, forsto jeg plutselig: Ingenting i livet har vært bortkastet.

Ingenting i livet har vært bortkastet

Det er ikke Gud som har sendt alt det vonde som har hendt meg. Det er heller ikke han som har villet at ting skulle gå galt. Men han har brukt det alt til å føre meg videre på sin vei.

Både Stinissen og Johannes hører hjemme i en åndelig veiledningstradisjon som jeg gjerne vil formidle gjennom denne boka. Jeg føler meg som en nybegynner på denne veien, en som har mye igjen å lære. Det kan virke dristig å skrive om noe som andre har så mye bedre greie på. Men jeg tror jeg har en evne til formidling, og at jeg har erfaringer fra mitt eget liv som kan gjøre dette
tilgjengelig for flere. Forståelsen av det åndelige liv som en vandring, steg for steg, har gitt meg en helt ny hvile. Jeg skal ikke prøve å finne tilbake til det som var. Jeg skal slå meg til ro med at jeg er på dette trinnet og prøve å se hva Gud vil lære meg her, inntil han kaller meg til et nytt trinn. Og da skal jeg tro at det nye som kommer, også er fra ham, selv om det virker uforståelig.

Samtaler jeg har hatt med mennesker, gjør at jeg tror dette er frigjørende tanker for mange. Det er så mange som sliter med
fortida, som sørger over det som er forbi eller anklager seg fordi de ikke opplever ting som før. De blir sittende fast i det som harvært, i stedet for å ta med seg videre det som var verdifullt, legge fra seg det som ikke lenger er nyttig og komme videre. Det er viktig å forstå at kristenlivet er et liv i mange faser, at det ikke skal være likt hele veien, at det ikke er noe galt når det forandrer seg. Når kristenlivet slik beskrives som en stige eller som en trapp, der vi stadig skal opp på nye trinn, kan det selvsagt oppleves som alt annet enn befriende. Det kan oppleves som enda et sett med krav. Og det kan oppleves som en ny form for elitetenkning, der noen står høyere enn andre. Da blir dette ikke frigjørende. De kristne mystikerne motsier en slik forståelse ved å beskrive den åndelige veien som en vei nedover. Trinnene går ikke oppover mot stadig nye høyder, men nedover mot større ydmykhet, selvinnsikt og selvutslettelse. Men det er forunderlig hvor lett vi har for å gjøre også det til en konkurranse, hvordan vi sammenligner oss med hverandre. Det siste jeg ønsker å bidra til, er en konkurranse om hvem som har kommet lengst i å oppleve mørke og elendighet. Det jeg derimot vil formidle, er at vi kan finne hvile der vi er, samtidig som vi er åpne for å komme oss videre. Da slipper vi å sammenligne oss med andre. Gud har sin vei for hver av oss. Så lenge vi søker ham der vi er, behøver vi ikke å bekymre oss over at andre er et annet sted på vandringen. De er ikke bedre eller dårligere kristne – de er bare et annet sted.

I en av bøkene i Narnia-serien, Hesten og hans gutt, forteller C.S. Lewis om en gutt som møter løven Aslan på en sti i mørke og

tåke. Aslan viser ham veien videre. Gutten har også en god venninne, og han spør om hva som er veien for henne.
- Ikke bry deg om det, svarer Aslan.
- Jeg viser deg min vei for deg. Min vei for andre er ikke din sak å vite noe om.
Eller som Paulus sier det: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran … La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor!
Selv om jeg beskriver en vandring som går framover, som en linje fra fase til fase, så opplever jeg samtidig at jeg stadig kommer tilbake til de samme tingene. Jeg pendler mellom tillit og mismot, mellom opplevelse av Guds nærvær og fravær, mellom angst ogfred, mellom fortvilelse og glede. Livet er kanskje mer en spiral enn en stige. Men også en spiral har en retning. Vekst handler om å møte de samme tingene på nye måter. Den beskrivelsen av faser jeg har her, er ikke nødvendigvis kronologisk. Det er mer en pedagogisk inndeling jeg har gjort enn en beskrivelse av hendelsesforløpet i mitt liv. Når jeg skriver at det er Gud som leder oss inn livets ulike faser, eller at det er han som vil at vi skal oppleve det vi opplever, så vil jeg ikke med det si at alt som skjer i livet vårt, kommer fra Gud.

Vekst handler om at jeg møter de samme tingene på nye måter

Jeg påstår ikke at ulykker og lidelse er sendt av Gud. Jeg vil ikke evde at det er en mening med alt. Derimot kan vi finne mening
i alt. Og Gud bruker alt til å føre oss fram mot det målet han har for oss. Hver fase i kristenlivet har sine muligheter og sine farer. Den åndelige veiledning handler om å hjelpe mennesker til å finne seg til rette med den fasen de er i, utnytte dens mulighet for vekst og fordyping, og unngå de fallgruvene den rommer. Jeg vil gjerne at denne boka skal kunne være hjelp til en slik veiledning.

Jeg bruker mitt eget liv og min egen erfaring til å formidle dette. Men det er viktig for meg å vite at det ikke bare er mine subjektive opplevelser jeg skriver om. Derfor har jeg brukt Johannes av Korset til å forankre det jeg skriver. Han hører til i en annen tid, i en annen tradisjon. Og likevel har jeg opplevd ham som aktuell og nærværende. Det gir meg tro på at det jeg skriver kan være gyldig for andre. Jeg blir stadig forundret over hvilken åndelig innsikt hans bøker vitner om, en innsikt som virker like aktuell i dag. Og jeg vet at det er mange flere enn meg som har erfart det. Nesten ingen andre bøker fra middelalderen er kommet i så mange nye utgivelser de siste årene

Jeg kan ikke bestemme meg for å gå fra trinn til trinn. Det er ikke jeg som kvalifiserer meg for å komme videre. Det er bare Gud som kan føre meg videre, og han gjør det når han finner tiden inne.

Men selv om jeg bruker Johannes som hjelp til å tolke mine rfaringer, er ikke dette en redegjørelse for Johannes av Korsets
teologi. De som vil sette seg inn i hans tanker, bør lese hans egne bøker, eller bøker skrevet om ham. Jeg siterer ham likevel ofte. Da er det i min egen oversettelse fra engelske eller svenske oversettelser av den spanske originalen, ofte litt fritt gjengitt for å passe i moderne språkbruk. Mange religiøse retninger legger vekt på åndelig vekst gjennom faser, eller beskriver det åndelige liv som en stige der man skal stige fra trinn til trinn. En slik tanke ligger også bak frimurernes ritualer. Utviklingspsykologien mener å kunne konstatere den samme prosessen på tvers av religionsgrenser. For meg er det viktig at det er utviklingen i kristenlivet jeg beskriver. Det er Jesus Kristus som er Veien. Det er han som er Døren. Uten Jesus ville jeg ikke befinne meg på den veien som leder til Gud. Og det er Jesus som er målet. Det er hans fullendelse jeg venter på. Når jeg lengter etter Gud, er det i Jesus jeg kan finne ham. Det er bare når Jesus står i sentrum at den åndelige utviklingen blir kristen vekst.
Et grunnleggende skille i forhold til de religiøse skjemaene for åndelig vekst, er at det er Gud som gir veksten. Jeg kan ikke
bestemme meg for å gå fra trinn til trinn. Det er ikke jeg som kvalifiserer meg for å komme videre. Det er bare Gud som kan
føre meg videre, og han gjør det når han finner tiden inne. Så lenge han ikke gjør det, skal jeg ikke streve etter å komme videre. Da er jeg der han vil ha meg. Jeg skal ikke bruke tida på å fundere på om jeg skulle vært et annet sted. Jeg skal hvile i ham der jeg befinner meg.

Jesus fortalte en lignelse om bonden, som sår frøet og vanner jorda. Men han kan ikke få planten til å vokse, og han vet ikke
hvordan det skjer. Planten vokser og bærer frukt, selv når han sover. Slik er det med åndelig utvikling. Det er noe Gud gir. Vår
oppgave er bare å sørge for at vilkårene for vekst er til stede. Derfor vil jeg råde deg til å lese denne boka for å forstå det du
allerede har erfart eller er midt oppe i. Hvis du kommer til noe som du ikke kjenner deg igjen i, noe som ikke stemmer med din
erfaring, skal du ikke begynne å bekymre deg for at du ikke har kommet langt nok i prosessen. Da kan du heller legge det til side,
og så vite at dette er noe du kan komme tilbake til den dagen du eventuelt skulle få bruk for det.

I fjor var jeg på U2s konsert på Valle-Hovin. På mobiltelefonen har jeg fortsatt opptaket jeg gjorde av «I still haven’t found what
I’m looking for». Lenge lurte jeg på om Bono kunne være kristen når han sang dette. Er det ikke slik at når du blir kristen, finner du meningen med livet? Er det ikke da alt faller på plass og du har funnet det du har søkt etter?
Nå vet jeg at Bono uttrykker den dype og frigjørende sannheten om kristenlivet. Det handler om å være på Veien, ikke om å ha kommet fram.

Jeg innbiller meg i utgangspunktet at jeg er av den rasjonelle typen, men ser til syvende og sist hvor viktig følelser blir i forhold til den kalde logikk også i mitt tilfelle. Men la oss begynne med det enkle og litt intellektuelle.

Naturvitenskap

Jeg har alltid vært fascinert av naturvitenskap, særlig kosmologi og astronomi – og historie. Typisk nok husker jeg hvordan jeg i andre klasse på barneskolen prøvde å forklare klassekamerater at stjerner er soler akkurat som sola vår (men med lite hell). Jeg er nysgjerrig av natur og søker å forstå sammenhenger. En kunne kanskje tenkt seg at min naturvitenskaplige interesse var en trussel mot å tro på en Gud. Men akkurat det har aldri vært noen konflikt for meg, heller tvert imot. Så lenge man møter vitenskapen på en edruelig måte, og klarer å skjelne hva som er vitenskap og hva som er metafysikk, har jeg ikke opplevd noe problem. (En må bare trenge litt dypere i hva som faktisk kommer fram så innser vi at for eksempel imaginær tid hos Hawkins, kun er det, imaginært. At tilstander som går mot uendelig ikke er det samme som uendelig. At multivers er en uvitenskaplig (les ikke-etterprøvbar) konstruksjon for å prøve å komme til rette med begynnelsen og det antropiske prinsipp på en ikke-teistisk måte. Og så videre.) Å boltre meg med strengteori, singulariteter med mer er veldig fascinerende og givende, men har spilt lite inn på min tro eller ikke-tro.

For meg har vitenskapens begrensning, og dens påpekning av hvilke ekstremt fininnstilte forhold som må til for at vi overhodet skal kunne eksistere, vært en styrke og supplering til min tro. For meg er Gud som igangsetteren av alt, mer logisk enn at det skulle starte av seg selv. Om Gud ikke finnes, hva skyldes det da at prosessen vi kaller ”the big bang” begynte for 13 milliarder år siden, hvorfor ikke for 40? Om en så kommer med sirkeltenkning eller multivers så har vi bare forskjøvet problemet lenger tilbake i tid/ledd. Om vi tenker at the big bang oppstod etter et big chrunch fra et tidligere univers, hvordan startet så det hele? Vi kan snakke om uendelig framtid, men det gir ikke mening her å snakke om uendelig fortid. Til syvende og sist mener jeg da vi vil måtte ende med en årsak utenfor kosmos. Og i tråd med hva vi legger i begrepet Gud, vil jeg si at årsaken er Gud, som jo er utenfor tid og rom.

Historie

Menneskets historie er interessant og besynderlig og jeg finner ammunisjon både til min tro og vantro her. For å begynne med min vantro så kjenner jeg både på det ondes problem og kirkens manglende helliggjørelse som fundamentale trosproblem. Hvorfor er det så mye lidelse og ondskap? Vi ødelegger skaperverket og ensomheten er massiv i vårt samfunn. Når jeg ser bilder fra barnehjem i Irak, hører om pedofiliringer eller voldtatte kvinner, da føles ikke Gud som mye å samle på. Det sies at han har gitt oss friheten til å forvalte og ta vare på hverandre, men når han ser hvor egoistiske vi er, hvorfor gjør han det likevel? Burde han ikke sagt nok er nok, jeg kan ikke la uskyldige lide for at dere skal lære å ta ansvar for og elske hverandre! Kunne han ikke gjort det som skal skje når vi kommer til himmelen nå med en gang? Og så var det helliggjørelsen: Bibelen lover at de som søker Gud skal fylles med hans ånd, så viser historien oss hvor mye rart kirkens folk har gjort opp gjennom tidene. For noen sleske snabeldyr noen av geistlighetens menn har vært! (I rettferdighetens navn viser selvsagt også kirkehistorien oss mange enestående mennesker som har ofret alt for og med den kjærlighet de har bekjent sin tro til.)

Ok, nå er jo Bibelen tydelig på hvor skrøpelige de mennesker Gud bruker er. Det er vel gjerne litt av essensen i hvorfor Jesus måtte komme hit og dø for oss? Vi husker Peter som fornekta Jesus tre ganger, og senere ble kalt klippen. David drev hor og var en morder! Thomas tvilte på den oppstandne Jesus, osv. Dette synes jeg faktisk er trossstyrkende fordi det er så sant, og menneskelig. Mange av verdens religiøse skrifter skildrer de plettfrie; religionens ledere og/eller stiftere og deres rene menighet. Bibelen er så åpenhjertig om menneskelig svakhet og dumhet så jeg tenker at den kan nesten ikke være oppdiktet. Ville ikke da forfatterne, i tråd med andre antikke skrifter, heller ha glorifisert seg selv og lederskapet, hvert fall ikke så til de grader tatt med alle slags nederlag?

Det er en annen trosstyrkende ting for meg med historien, og det er fortellingen om Jesus. De siste årene har en del hatt fokus på at det og fantes andre helbredelsespredikanter på Jesu tid. Men han er et radikalt brudd med samtiden på mange måter, uten at noen har klart å fange ham inn i diverse endimensjonale bilder av en filosof eller politisk opprører. Men enda viktigere er at han påstår å være Gud som lider og dør. Dette var så uhørt både i jødisk og gresk tenkning. At den fjerne og majestetiske Gud skulle kunne nedverdige seg slik, var blasfemisk tale. I hans samtid kan det ikke ha vært lett å skulle være lunken til Jesus; folk må ha blitt ”tvunget” til å tro på ham eller forkaste ham som gal eller enda verre, jamfør for øvrig egen artikkel om Jesus. Men et langt viktigere historisk argument for min tro, er hva som skjedde etter at Jesus ble drept. Om Jesus ikke stod opp igjen dukker det opp to svært viktige historiske spørsmål: Hvordan og hvorfor. Hvordan kunne disiplene, en svært marginal og liten gruppe, klare å gjennomføre en slik aksjon rett foran nesen på både jødiske og romerske ledere? Og enda viktigere; hvordan kunne de hevde at folk hadde sett Jesus i etterkant (”over fem hundre, og av dem lever de fleste enda”), om det ikke stemte? Vi må huske at evangeliene var skrevet i en tid hvor det var mange vitner som kunne etterprøve stoffet. Men det aller viktigste historiske argument for meg, hviler på et hvorfor: Hvorfor i all verden skulle disiplene velge å leve som fattige, omvandrende, utskjelte predikanter og så lide en smertefull martyrdød for noe de visste var en løgn?

Eksistensielle spørsmål

De førnevnte grunnene mine til å tro – og ikke tro – er for meg alle viktige og har i perioder i forskjellig grad vært avgjørende for utviklingen av mitt ambivalente trosliv. Men likeså viktig er følgende to grunner, som er pro og kontra. Mitt aller største problem i forhold til å tro på en Gud, er det faktum at han er så fjern i min hverdag. Hvorfor kan han ikke være mer tilgjengelig og oppnåelig? Svare mer tydelig på bønn? Så vet jeg at Gud ikke er som en brusautomat. Men at han gjerne må søkes i stillhet eller i felleskap med andre mennesker og at vi som regel sjelden setter av tid til å tune oss inn, men likevel… Dette er et alvorlig ankepunkt for meg i forhold til Gud. Mange av ateismens anklager og argument mot gudstro generelt eller kristendom spesielt er egentlig hule og mer retorikk enn substans. Men for en som opplever Gud som fjern eller fraværende blir det snakk om en følt realitet og ikke teorier og argument.

Mitt siste argument for å likevel klore meg til en tro, er egentlig banalt men likevel del av meg. Jeg tror fordi jeg trenger noe å tro på. Ikke slik å forstå at jeg overser det som ikke passer mine behov, jeg har i en periode av mitt liv vært naturalist selv om jeg ikke hadde lyst til det. Deler av meg kan slutte seg til biskop Bondeviks ”jeg tror fordi at det er sant”. Men jeg velger også i min vantro å tro. Ikke som en livsfornektende skylapptro, men som helt menneske av kjøtt og blod med tro og tvil. Troen gir meg mening, trøst, fellesskap og ikke minst håp om det vi ikke kan vite. En mulighet i forhold til møtet med døden.

Om situasjonen hadde vært 50-50 i forhold til moment for og mot å tro, så mener jeg personlig at det ville vært dumt å velge bort troen. Det er mange logiske og emosjonelle grunner for å tro og ikke tro, og avgjørelsen kan ikke bare tas ut fra et matematisk regnestykke pro og kontra. Kanskje en må gjøre som Pascal sa; kaste seg ut på de 70.000 favners dyp?

Kan det være nødvendig å gjøre det samme med kristendommen? Er ikke den vel kjent etter 9 års skolegang samt konfirmasjonsforberedelse for de fleste? Hvis du spør om budene, om fadervår, om hendelser fra Jesu liv, om lignelser han fortalte, om bergprekenen osv., får du ofte rette svar. Men om du spør dem: «Hva er det vesentligste i kristendommen?» står de ofte fast. Eller hva verre er: Det kommer direkte gale svar.

Dette er et utdrag fra boka Krishna, Buddha, Allah eller Kristus (side 34-50) fra 2. opplag utgitt i 1978 på Credo og Luther Forlag skrevet av førsteammanuensis Arild Romarheim, og det kan anbefales å lese artiklene om hinduisme, buddhisme og islam før man leser denne artikkelen. Boken er utgått fra forlaget.Det ble foretatt en undersøkelse blant 140 gymnasiaster. De aller fleste var nylig konfirmert. De ble bedt om å svare skriftlig (anonymt) på spørsmålet: «Hva er det vesentligste i kristendommen?” Og det ble betont at det ikke var deres personlige mening om kristendommen som skulle fram, men de kristnes syn på sin egen tro. 40 % klarte ikke å peke på noe spesielt som var vesentlig, men nevner en hel mengde forskjellige ting. Av de som ga et klart svar, svarte 70% omtrent slik: «Det ve­sentligste i kristendommen er at du skal tro på Gud, holde budene og være god mot din neste». Særlig dette med budene ble betont av de fleste.

Dette svar er direkte galt. Hvis oppgaven hadde vært «nevn noe vesentlig i kristendommen», hadde svaret vært riktig. For det er naturligvis viktig at du skal holde budene og tro på Gud. Men spørsmålet var om det viktigste, det mest avgjørende punkt i kristendommen. Og dette dreier seg ikke først og fremst om hva vi skal gjøre, det er derimot evangeliet om hva Gud har gjort for å frelse oss. Alle disse andre ting er kun konsekvenser av dette. «Du skal tro på Gud og være god mot nesten» passer bedre som karakteristikk av islam enn av kristendommen! Da disse gymnasiastene ble forklart det riktige svar, var det mange som rett og slett ikke ville tro at kristendommen var slik. Dette gjelder ikke bare gymnasiaster, men folk flest i vart «kristne» Norge. De har nok visse meninger om kristendom, men de færreste vet hva kristendom gir seg selv ut for å være. Det er et faktum at mange av de som har tatt standpunkt mot kristendommen, ikke vet hva de har fornektet.

Når man skal sammenligne religioner, er det helt nødvendig å ha en klar forståelse av hovedtanken i de religioner en skal sammenligne. Ellers blir sammenligningen verdiløs, uten grunnlag i den religiøse virkelighet. Og det tjener ikke Sannheten. Vi finner det derfor rett å gi en framstilling av det vesentligste også i kristendommen. 18 Alt det vi da skal trekke fram om kristendom­men, er derfor med sikte på en eneste ting: å forklare det absolutt mest sentrale punkt, det som kalles «evangeliet».

Vi så i islam den veldige betoning av Allans opphøyde majestet, Den Allmektige, som mennesket må krype i støvet for. Slik er også den Gud kristne tror på. «Opphøy Herren vår Gud, og kast dere ned for hans føtters skammel. Hellig er han!» (Salm. 99, 5). Men likevel blir det en vesentlig forskjell. Fordi hovedvekten ligger forskjellig i de to religioner. Islam kan kalles «underkastelsens religion». Kristendommen kan kal­les «kjærlighetens religion*. Og det er en treffende beskrivelse, 19 fordi det sentrale i Bibelen er budskapet om Guds kjærlighet. Men denne kjærlighet misforstås ofte. For man skal kunne forstå Guds kjærlighet, må man ha forstått Guds hellige rettferdighet. Men før vi går løs på dette, må vi si noe om på hvilken måte Bibelen taler om Gud.

Bibelen vil aldri beskrive Guds «vesen» i og for seg. Bibelen spekulerer ikke over hvordan Guds natur er. Den er kun interessert i dette: Hvordan handler Gud? på hvilken måte griper han inn i verden? Hvordan kan mennesket regne med at han vil handle med dem i framtida? Når Bibelen snakker om hvordan Gud «er», så mener den altså hvordan Gud handler. Gud «er» rettferdig, dvs.: han behandler menneskene med rettferdighet (både til dom og frelse). Gud «er» kjærlighet, dvs.: Gud griper inn i verden med nådehandlinger. Når bibelske salmediktere (f. eks. David) priser Guds nåde, er det i takknemlighet mot hva Gud har gjort. Når apostlene gikk ut i verden med evangeliet, var det i forvissning om at Jesus virkelig er død og oppstanden. Når kristne predikanter i dag forkynner evangeliet om Guds Rike, er det i forviss­ning om at Gud en gang virkelig skal opprette dette Rike i sin fulle kraft.

Når vi nedenfor skal ta for oss “Guds rettferdighet” og «Guds kjærlighet», må vi derfor stadig huske på at det dreier seg ikke bare om hvordan Gud er, men det dreier seg først og fremst om hva Gud gjør. 20

Bibelen er altså ikke noen lærebok i Guds vesen. Den er derimot Guds tale til mennesker i forskjellige konkrete situasjoner. Bibelen taler sjelden «systematisk», men alltid aktuelt. Når vi derfor nå skal snakke om hvordan Gud er og handler, så blir det en «generell» måte å tale på som egentlig er fremmed for Bibelen. Men vi er allikevel nødt til å gjøre det, hvis vi skal kunne snakke om kristendom så ikke-kristne kan forstå det, og for at vi skal kunne sammenligne kristendommen med andre religioner. Vi må bare være klar over at vi foretar en abstraksjon og at evangeliet kun kan forstås virkelig klart av et menneske som kjenner seg direkte («aktuelt») tiltalt av Gud og er overveldet av hans hellige rettferdighet og kjærlighet. Men evangeliet kan også til en viss grad forklares objektivt, slik at det kan forstas også av ikke-kristne (liksom vi kristne må søke å forstå de fremmede religioner). 21

Vi vil da gi en fremstilling av det vesentligste i kristendommen på følgende mate:

* Gud er hellig rettferdighet.
* Gud er hellig kjærlighet.
* Rettferdigheten og kjærligheten møtes i dramaet på Golgata — korsets og oppstandelsens budskap.

a) Gud er hellig rettferdighet.

Gud gjør ikke forskjell på folk. Han lar seg ikke bestikke. Hans dom er absolutt rettferdig. Gud har åpenbart sin rettferdige vilje — budene. Den som bryter noen av disse bud og gjør ondt mot sin neste, må vente en absolutt rettferdig dom fra Gud.

Guds rettferdighet slår i to retninger. Den er et vern for den svake som blir utnyttet. Men den er en kompromissløs dom over all synd. Som eksempel kan vi ta Israels utfrielse fra Egypt. Farao undertrykte israelittene og utnyttet dem. Guds inngrep ble derfor til dom for Farao og hans folk, men til frelse for israelittene .Senere i historien, da Israel var falt i synd, kom straffen over Israel. Gud er rettferdig, og han krever rettferdighet. Det menneske som ikke vil følge budet «du skal elske din neste som deg selv», må regne med å bli straffet. For Gud er slik at han må reagere på synd. Filosofiens Gud er aldri vred. Bibelens Gud er en hellig, levende Gud. Når mennesket synder, reagerer han, på de svakes vegne og på egne vegne. Gud har nemlig en spesiell hensikt med menneskenes liv: Han vil de skal leve sammen i trygghet og fred, i fellesskap med hverandre og med ham selv, han som har skapt dem og gitt dem livet. Gud tvinger ingen til å innordne seg, men han rea­gerer med hele sin guddommelige energi når noen vil ødelegge det som var hans hensikt med men­neskenes liv. Guds rettferdighet er ikke et juridisk system, den er hellig. Den er forbundet med han selv personlig. Derfor reagerer han på synd og tar det som en personlig krenkelse av ham selv. Gud lar seg ikke spotte! Han krever å bli respektert som det han er, nemlig Gud.

Vi kan belyse dette med et eksempel fra det menneskelige liv: Et menneske må respekteres som det det er, nemlig et menneske. Hvis ikke, vil det ta skade på sitt sjeleliv. Ethvert menneske har derfor rett til å reagere på sin personlighets vegne når det blir utsatt for krenkelse av dets menneskerett. Hvis et menneske mister evnen til å reagere slik, vil det etter hvert forfalle. Det hører med til sunn selvbevissthet å reagere med harme når en selv eller andre (ikke minst!) blir tråkket på. Men det hører like fullt med til rett selvbevissthet at man takler en slik situasjon i kjærlighet! 22 Harme og kjærlighet utelukker ikke hverandre. Tvert imot, de betinger hverandre. Først når man er harm på et men­neske forstår man hva det vil si — hva det koster — å virkelig elske det mennesket. Og det er ingen harme som blir så dyp og sår som når ens ærlige og strevsomme forsøk på. å bygge opp noe godt, arrogant blir feid til side.

Liksom mennesket har rett til å kreve å bli respektert som det det er, har Gud — i mye større grad — krav på å bli respektert som det han er. Den verste synd som Bibelen kjenner, er derfor når mennesket ikke vil ha noe med Gud å gjøre og opphøyer seg selv i stedet. Gud reagerer på menneskets hovmodighet og trykker den ned. Han kan ikke passivt stå og se på at menneskene forakter hans bud og ham selv, han må skride inn for å stoppe synden! Det skjer både for å verne den som blir utsatt for urett, og for å verne om sin egen guddommelige realitet.

Han griper imidlertid ikke alltid inn øyeblikkelig. Han utsetter straffen, for at mennesket skal på mulighet til å omvende seg, så det kan bli tilgitt. Men slik tilgivelse kan ikke skje i en atmosfære av etisk og religiøs likegyldighet. Den kan bare skje hvis mennesket omvender seg, dvs. skifter holdning, og det vil igjen si: hvis mennesket anerkjenner Gud som Gud og seg selv som et syndig menneske.

Gud utsetter straffen. Det henger sammen med hans kjærlighet, hans langmodighet, 23 kort sagt, med selve hans vesen. «For mitt navns skyld er jeg langmodig, og for min æres skyld legger jeg bånd på meg og skåner deg, så du ikke skal bli utryddet» (Jes. 48, 9). Det er fordi han ikke ønsker at den ugudelige skal dø. «Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død, sier Herren, mon ikke heller i at han vender om fra sin veg og lever?» (Ez. 18, 23).

Guds langmodighet er imidlertid kun en nådig utsettelse. Hvis mennesket, selv etter flere formaninger, ikke vil vende om og anerkjenne Gud som Gud, men fortsetter med å synde mot ham, da kommer det til slutt dit da Gud setter punktum. Han griper inn med sin reaksjon. Guds hellige rettferdighet er alvor. Og de som ikke tar Gud alvorlig, må Gud selv vise at han virkelig er hellig rettferdighet som ikke kan sitte i ro og mak og se på synden. 24 I dette lys må vi se Bibelens tale om «den siste dag» da den endelige absolutt rettferdige dom skal finne sted.

b) Gud er hellig kjærlighet.

”Pris Herren! for han er god, hans miskunnhet varer evindelig. Pris gudenes Gud! (…) for hans miskunnhet varer evindelig han som gjorde himmelen med forstand” (Fra Salme 136). Slik prises Gud i Bibelen for sin evige kjærlighet. En kjærlighet som ikke bare er hans vesen, men som har grepet inn i historien fra tidenes morgen og til i dag. Og det er en kjærlighet som ikke bare er der av og til. Hans kjærlighet er evig, den tar aldri slutt. Den som kjenner Israels historie, vet at Guds kjærlighet ikke bare var en følelsesinnskytelse, et «velbehag» over for Israels folk. Faktum var jo at Israel stadig vendte Gud ryggen. Gang på gang ødela de det som Gud hadde bygd opp og stilte seg dermed innunder Guds vredestrussel. Men gang på gang fikk Gud gjennom profetene folket til å vende om, så han kunne tilgi dem og de begynne på nytt igjen. Guds kjærlighet overvant dem på ny og på ny, gjennom profetenes forkynnelse: «Vend om! Vend dere bort fra alle deres synder for at ikke noen synd skal bli dere til fall! Og få dere et nytt hjerte og en ny ånd! Hvorfor vil dere dø? For jeg har ikke behag i noens død, sier Herren. Så omvend dere da, og dere skal leve!» (Ez. 18, 30—32).

Guds kamp for å vinne tilbake dem som har falt fra ham, det er selve hovedpoenget i både Det gamle og Det nye testamente. Guds kjærlighet på tross av menneskets arroganse. Hva denne kjærlighet koster Gud, er det umulig for mennesker å fatte. Men vi kan ane det når vi ser hvor harm Gud blir over synden. Gud elsker dem han harmes over! Han elsker på tross av at de ter seg motbydelige i hans øyne. De «sverger og lyver, myrder og stjeler eg driver hor». (Hos. 4, 2). Om vi mennesker reagerer med avsky på slikt, hva da med Gud som er hellig rettferdighet! Men til tross for sin motbydelighetsreaksjon, roper han til dem at han ønsker å gi dem en ny sjanse. Gud elsker på tross av. Det kos­ter Gud å elske menneskene. Derfor er det umulig å forstå Guds kjærlighet for en har forstått Guds hellige rettferdighet. Først da ser en at så høyt elsker Gud verden. Vi ser at Guds kjærlighet ikke bare er et følelsesinnfall, noe som av og til kommer over ham. Nei, det er en målbevisst holdning og handling, som ikke engang rokkes av menneskets arrogante avvisning.

Men den såres. Nettopp når mennesket selvsikkert avviser Guds nådetilbud, krenkes Gud mest; når han bøyer seg ned for å reise opp det falne, og det falne svarer med å spotte ham i selvforsvar, fordi det ikke vil innrømme sin synd. Den sværeste måte Gud kan krenkes på, er å krenke hans kjærlighet. For det er en hellig kjærlighet, en kjærlighet som koster Gud kamp. Når Gud taler domsord, er det den sårede kjærlighet som taler. Gud må reagere på synden. Samtidig elsker han dem han reagerer mot. Slik taler f. eks. profeten Hosea til det frafalne Nord-Israel (11, 7—9):

«Mitt folk henger fast ved sitt frafall fra meg, og kaller noen dem til det høye, er det ingen av dem som løfter sitt øye oppad. Hvorledes skal jeg kunne gi deg opp, Efraim, gi deg til pris, Israel? Mitt hjerte vender seg i meg, all min medynk våkner. Jeg vil ikke fullbyrde min brennende vrede, for jeg er Gud og ikke et menneske, den Hellige i din midte, jeg kommer ikke med gledende harme.»

Og profeten Jeremia taler slik (31, 20): «Er da Efraim en så dyrebar sønn for meg eller mitt kjæreste barn, siden jeg ennå må komme ham i hu, enda jeg så ofte har talt mot ham? Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham, sier Herren».

Både Jeremia og Hosea var domsprofeter. De forkynte klart at denne kjærlighet ikke kunne bli folket til frelse i den atmosfære av etisk og religiøs likegyldighet som folket befant seg i. For Guds kjærlighet er hellig kjærlighet. Folket ville ikke høre, og resultatet ble Israels ødeleggelse (Nordriket ble ødelagt noen tiår etter Hosea begynte sin forkynnelse og Sydriket noen tiår etter Jeremia begynte sin forkynnelse).

Guds kjærlighet er ikke «dumsnillhet», den er hellig. Rettferdigheten og kjærligheten er to sider av samme sak og gjennompreger hverandre. Enda når Gud hadde dømt Israel og det var havnet i det babylonske fangenskap, hadde han ikke glemt dem. Da talte Trøsteprofeten til de fangne (Jes. 49, 14—15): «Sion (Israel) sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg. (Herren sier:) Glemmer vel en kvinne sitt diende barn så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glem­mer, så glemmer ikke jeg deg».

Vi skjønner nå mer av hva de gamle israelitter la i lovprisningen av Guds evige kjærlighet. «Hans miskunnhet varer evindelig!» Hele Israels historie, fra den spede begynnelse under fangekår i Egypt til de fikk sitt eget prektige land som ble bygget videre opp gjennom århundrene, er en eneste historie om Guds kjærlighet og menneskets utroskap. Likevel gir Gud dem ikke opp. Klarest er kanskje dette forkynt av profeten Ezekiel (ca. 600 f. Kr.), med en skarpere og tydeligere billedbruk enn vår tids forkynnere våger å bruke. Men intet bilde er sterkt nok for å beskrive Guds kjærlighet, trass i menneskets utroskap. Les hele kap. 16!

Guds kjærlighet er trofast. Den svikter ikke, selv om menneskene svikter. Guds trofasthet viser seg klarest i dette at Gud inngår pakt med menneskene. Denne pakt besegler han med sitt eget ord og løfte. 25 Han lover å være menneskenes Gud og omslutte dem med sin omsorg og nåde. Pakten kan bare ødelegges på en måte: ved at mennesket bryter pakten (Ez. 16,59—60). Gud på sin side er trofast. Hans løfte står ubrytelig fast. Gud har frivillig latt seg binde til paktsløftet. Det finnes ingen annen religion som kjenner et slikt gudsbegrep:

«Fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg» (Jes. 54, 10). «Dersom dere kan bryte min pakt med dagen og min pakt med natten, så det ikke blir dag og natt i sin tid, da skal også min pakt med min tjener David bli brutt (se note 25), så han ikke får noen sønn som blir konge og sitter på hans trone … Jeg vil opprette en evig pakt med dem, at jeg ikke vil dra meg tilbake fra dem, men gjøre vel imot dem, og frykt for meg vil jeg legge i deres hjerte, så de ikke skal gå bort fra meg. Og jeg vil glede meg over dem, og gjøre vel imot dem, av hele mitt hjerte og av hele min sjel». (Jer. 33,20—21,32,40—41).

«Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv» (2 Tim. 2, 13).

Legg merke til begrunnelsen i dette siste sitatet. Guds trofasthet begrunnes i Gud selv. Gud er slik at han må være trofast. Og denne kjærlighet og trofasthet er så ett med ham selv at den ikke rokkes, selv når mennesket viser ham ryggen. Det er hva vi kristne mener når vi sier at Gud er hellig kjærlighet.

At den menneskelige arroganse hindrer Gud i å frelse, er en annen side av saken, men den hindrer ikke Gud i å ønske å frelse dem! Han kan imidlertid ikke frelse i en atmosfære av etisk og religiøs arroganse og likegyldighet, fordi hans kjærlighet er en hellig kjærlighet. Alle tan­ker om en lettvint og selvfølgelig frelse feies til side ved korset.

c) Rettferdigheten og kjærligbeten møtes i dramaet på Golgata — korsets og oppstandelsens budskap.

«Korset er det klareste uttrykk for Guds ubønnhørlige reaksjon mot alt som strider mot hans hellige majestet. Men samtidig er korset det sterkeste vitnesbyrd om den grenseløse, frelsende og levendegjørende makten hos Gud. I Det gamle testamente trer disse sidene ofte frem hver for seg. Men i det som skjedde på korset, er de forenet i en og samme handling av Gud». (Ivar P. Seierstad).

Folk flest skjønner ikke hvorfor Jesus måtte lide og dø, «som om det ikke var nok lidelse i verden fra før!» Heller ikke disiplene skjønte dette til å begynne med. Det var en uhørt tanke i jødedommen at Messias skulle lide. 26 Bibelen forteller at Jesus forklarte disiplene om den forestående lidelse og død. Da ble Peter rystet og sa: «Dette må. ikke skje med deg!» Jesus svarte ham meget bestemt og avvisende: «Vik bak meg, Satan!» (Mt. 16, 22—23). Under sitt siste måltid med disiplene, like for sin blodige død, så han: «Dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgydes for mange til syndenes forlatelse». (Mt. 26,28). Og etter oppstandelsen så han til disiplene: «Dere dårer og senhjertede til å tro alt det profetene har talt! Måtte ikke Mes­sias lide dette og så gå inn i sin herlighet?» (Lk. 24, 26).

Da forsto disiplene hvorfor Jesus måtte dø. Og de forsto det i lys av profetiene om «Herrens lidende tjener» i Jes. 53, som måtte dø som et stedfortredende offer for menneskenes synd. Menneskene har syndet. Jesus lider straffen. En uskyldig går i døden for skyldige. Jesus døde for at menneskene skulle slippe å dø for sin synd. Saken er den at menneskene er så syndige at de fortjener å bli utslettet av Guds hellige rettferdighet. Men Guds hellige kjærlighet griper inn slik at han isteden lar straffen ramme sin egen Sønn, Jesus Kristus. Så kan han erklære de andre fri fra deres syndeskyld. Dette er den endelige og avgjørende frelsesoffensiv fra Guds side.

Her møter vi Guds kjærlighet på sitt aller tydeligste: Den hellige, opphøyde Majestet tar på seg selv lidelse, for på denne måten å kunne frelse dem han ellers måtte demme i sin hellige rettferdighet. «For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike». (2 Kor. 8,9). Jesu ydmykelse for å frelse syndige mennesker, er det største tegn på Guds selvhengivende kjærlighet. Dette får de kristne til å bli tause av undring og takknemlighet. Hadde vi enda vært gode og rettferdige, kunne vi kanskje skjønne det. Men vi er egoistiske, stolte, arrogante! «Det er bare så vidt at noen vil gi sitt liv — selv for en rettferdig mann , men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus gikk i døden for oss mens vi enda var syndere». (Rom. 5, 7—8).

Korset forkynner altså to ting. For det første viser det hvor alvorlig Gud reagerer på synden: så alvorlig at det kostet ham hans egen Sønn. Korset demonstrerer Guds hellige rettferdighet. For det andre viser det Guds ubøyelige frelsesvilje. Dramaet på Golgata er Guds kamp for å frelse den frafalne menneskehet, der Jesus (som er Gud selv!) går helt inn i dødens mørke for a. vinne syndere. Det viser Guds hellige kjærlighet. «Ved dette er Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss at Gud har sendt sin Sønn, den enbårne, til verden, for at vi skal leve ved ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (1 Joh. 4, 9—10).

Dermed er det stiftet en ny pakt mellom Gud og mennesker. En pakt hvor Gud er usvikelig trofast. Og dette er det paktsløfte han gir: «Den som tror på. Sønnen, har evig liv» (Joh. 3, 36). Det vil si: Tro på Jesus, at hans død er den død du hadde fortjent, at hans kjærlighet er den kjærlighet du trenger. Tro at jeg elsker deg. Tro at jeg tilbyr deg gratis syndenes forlatelse. Innrøm at du er den du er, og se at jeg er den jeg er, den hellige Gud, som ønsker å ha samfunn med deg, som vil frelse deg.

Da kommer det menneske inn i Guds rike, her og nå. Og det har allerede del i den frelse som engang skal fullkommengjøres. For Guds løfter står fast. Den som tror, har det evige livet, såfremt han ikke ved egen utroskap river seg Iøs fra det. Jesu død ble etterfulgt av hans oppstandelse. Han er en levende frelser som mennesket kan ha samfunn med i dag. Hans oppstandelse er garantien for at frelsesverket virkelig gjelder. Jesus døde for at vi skulle leve. Jesus oppsto for at vi skulle oppstå sammen med ham og på del i det evige liv. Mennesket er dødt (dvs. døden skyldig) på grunn av dets frafall fra Gud. Jesus gikk inn i døden og sto opp igjen for at de som tror på ham skal ga den samme veg fra død til liv. Dette tilbud er hva Bibelen kaller for evangeliet, tilbudet om å bli med i den nye pakt.

Dette tilbud kan bare mottas i tro på Jesus. Uten Jesus er der ingen frelse (Ap. gj. 4, 12), fordi uten Jesus er det ikke noen syndenes forlatelse. Og uten syndenes forlatelse vil mennesket ikke kunne bestå for Guds rettferdige dom. Derfor er evangeliet universelt: Alle skal få høre evangeliet om Guds kjærlighet. Hvorvidt det enkelte menneske skal komme i samfunn med denne kjærlighet eller ikke, er avhengig av hvordan det reagerer når det blir truffet av evangeliet om Jesus.

Slik taler Bibelen. Slik må vi og omtale kristendom. Ellers vil var sammenligning mellom kristendom og andre religioner være verdiløs. Religionene må sammenlignes med hverandre slik de forstår seg selv. Det vesentligste i kristendommen er altså at Gud elsker menneskene og gir dem tilbud om gratis frelse ved troen på Jesus og hans verk.

Fotnoter

18: For klarhets skyld må det sies at det her er en evangelisk kristendomsoppfatning som vil bli gjort gjeldende, ikke katolsk. Katolikker og protestanter vil langt på veg være enige i talen om Guds kjærlighet og frelsesinngrepet i Jesus Kristus. En viss forskjell kommer dog fram i synet på Jesu død på. korset. Katolikkene hevder at Jesus på korset «gjorde godt igjen» det som menneskene hadde forbrutt. Jesu godhet og offervilje «oppveier» menneskets synd og trer i stedet for menneskets manglende evne til a. godtgjøre sin synd. Det
lutherske syn er at Jesu død først og fremst er en stedfortredende straffelidelse: Mennesket bar syndet, Jesus bærer straffen. Synden var si stor at den ikke kunne gjøres godt igjen, heller ikke av Kristus. Det var bare en ting å gjøre med synden: den måtte straffes — Jesus lider denne straff for at mennesket skal kunne gå fri.

19: Her er det mange som straks innvender at Kristendommens historie ikke akkurat synes å vise en «kjærlighetens religion*. Det pekes på religionskriger, korstog og forfølgelser som har foregått i kristendommens navn. Dette må bare innrømmes. Men så må det og klart presiseres at det vesentlige i kristendommen ikke først og fremst er hva vi mennesker gjør eller ikke gjør, men det er hva Gud er og Gud gjør for oss. At «kristne» ikke alltid har levd i samsvar med kjærlighetens religion, det må menneskene selv klandres for, og ikke denne religions budskap. Guds kjærlighet blir stående fast trass i at menneskene viser seg som fiender av kjærligheten. Det hebraiske ord haja som i var Bibel er oversatt med «være», betyr ikke bare å «eksistere», men å «være i aktiv virksomhet», dvs. å eksistere slik at det får konsekvenser for omgivelsene (nemlig verden og mennes­kene). Se 2Mos. 3, 14—17. Når en kristen skal forsøke å forklare sin tro til en ikke-kristen, vil det naturligvis aldri kunne bare bli ren kunnskap (selv om det er det også!) Like viktig må det være å vitne om hva Kristus betyr for ham. I vår fremstilling er det imidlertid først og fremst det saklige innhold vi skal prove å på fram. (Og så får det eventuelt fremtre som et vitnesbyrd utfra sitt eget saksinnhold).

22: Det er bibelsk tankegang at et menneske ikke skal hevne seg selv ved ytre handgripeligheter, men overlate det til Gud, som er den eneste som virkelig dømmer rettferdig. Det forhindrer likevel ikke at man i ord skal gi uttrykk for hva som er ens hellige overbevisning, sammenlign Jesu eksempel.

23: Det hebraiske ord som i var Bibel er oversatt med «langmodighet», betyr egentlig «lang med hensyn til vrede», dvs. han lar ikke vreden bryte løs med en gang.

24: Noen vil kanskje reagere på at det brukes så menneskelige uttrykk om Gud. Men til dette er å si at Bibelen selv er full av slike uttrykk som «Guds vrede», «Guds arm», «Guds øye» osv. For kun gjennom slike uttrykk kan vi forstå Gud. En hindu el. buddhist vil se på en slik menneskelig talemåte om Gud som et lavere stadium i den religiøse erkjennelse, som må føres videre til et høyere åndelig stadium. Bibelens hensikt med slik tale er imidlertid å understreke at Gud er en levende person som aktivt følger med og griper inn.

25: Vi leser i gamle testamente om Guds Pakt med Abraham (1 Mos. 12, 1 ff.; 15,18; 17. (Ca. 1800 f. Kr.), med Israel som folk (v/Sinai) 2. Mos. 19—20; 24 (ca. 1250 f. Kr..med David og hans ætt 2 Sam. 7 (ca. 1000 f. Kr.) og dessuten løfte om «den nye pakt» som en gang skal opprettes Jer. 31, 32—34; Ez. 16, 60—63; Hos. 2, 19-23. Disse paktene var alle nådepakter. Gud var initiativtager, og han gav alltid løfter om å være trofast. Men Israel måtte på sin side også holde pakten. Enhver pakt forutsetter to partnere. Pakten forplikter ikke bare Gud, men også menneskene. Jesus så seg selv som oppfyllelsens av de tidligere paktsløfter spesielt davidspakten) og ved sin død og oppstandelse innstiftet han den nye nådepakt som var lovet. «Dette er mitt blod, paktens blod, som utgydes for mange til syndenes forlatelse» (Mt. 26, 28).

26: Sangen om «Herrens lidende tjener i Jes. 53 ble ikke forstått om Messias av jødene. Det er kun ett unntak, nemlig Targums gjengivelse av Jes. 53. Men da skjer det på den måten at alle de lidende trekk blir direkte omskrevet til herlighetstrekk! Tanken om at Messias skulle lide, var anstøtelig for dem. Tanken om Messias’ lidelse kan ikke forklares utfra samtiden, kun utfra Jesu forkynnelse om seg selv. Steder som Mt. 16,20—23 og Mk. 8,29—33 kan derfor kun forstås som ekte Jesusord og ikke som oppdiktet av den første kristne menighet, slik enkelte teologer har hevdet. Jesu svar til Peter: «Vik bak meg, Satan! ville vanskelig kunne tenkes a ha blitt oppdiktet i den menighet hvor den samme Peter sto som øverste leder.

Ein ny skapning

Paulus seier i 2 Kor 5, 17 at dersom nokon er i Kristus, så er han ein ny skapning. Han seier òg at alt det gamle er forsvunne og alt er blitt nytt. Vi skjønar altså at for den som er komen til tru på Jesus, er livet vorte heilt omskapt; fått ein heilt ny kvalitet over seg. Dette er noko mange av oss kan vitne om i samband med vår eiga omvending. Men ofte høyrer ein nyomvende personar omtala som «nye skapningar» som om kvar enkelt kristen skulle vere «nyskapt». Dette er ikkje noko som Bibelen lærer oss. Bibelen fortel ikkje om så mange menneske som er blitt skapte; det vanlege er derimot å bli fødde. Dei fyrste menneska, Adam og Eva vart skapte individuelt av Skaparen sjølv (1 Mos 1, 7; 2, 21-22). Då Gud skapte Adam, brukte han slike stoff som finst elles på jorda (1 Mos 2, 7). Så langt på veg kan ein seie at han vart skapt frå inkje. Men i Eva sitt tilfelle, kan vi seie at han tok frå det han allereie hadde skapt og «vidareutvikla» det (2, 21). Det kan vere litt av grunnen til Adam og Eva ikkje vert omtala som det fyrste og det andre mennesket. Den andre grunnen kan vere at Skrifta reknar fedrene som den parten som fører arven vidare til borna (1 Pet 1, 18). Såleis er det at Paulus i 1 Kor 15 omtalar Adam som det fyrste og Jesus som det andre mennesket (vv. 45 og 47). Og vi les ikkje vidare om det «tredje» og «fjerde» mennesket. Derimot les vi i kap. 15 om den fyrste og den siste Adam, noko som kan vere skrive for å understreke at det ikkje kjem fleire (v. 45). Vidare ser det ut til at begge disse menneska, Adam og Kristus, er framstelte som stamfedrar. Dette kjem til uttrykk i vv. 48 og 49. Slik som det fyrste mennesket var, slik er alle etterkomarane hans vorte. Alle menneska som sidan er blitt fødde, er altså ikkje skapte individuelt, men er gjennom arvestoffa ei vidareføring av foreldra sine. Slik er det ikkje berre med det fyrste mennesket; men òg det andre mennesket, Kristus, er framstelt som ein stamfar (v. 49). Dei truande, som gjennom den nye fødselen er plassert i Kristus, «skal bere den himmelske sitt bilete». Vi skal altså bli prega av Kristus, slik at det kan merkast i det ytre; det vert eit nytt liv.

På same måten som det i 2 Kor 5, 17 står at den truande er ein ny skapning, står det i Efes 2, 15-16 at Gud har skapt alle truande til eitt nytt menneske; ikkje mange. Her er det tale om to grupper, jødar og heidningar, som er vorte sameina i ein lekam (v. 16). Ved seg sjølv skapte han dei to til eitt nytt menneske. I Korintarbrevet lærte vi at Jesus var den siste Adam og er det andre mennesket. Når vi her i Efesarbrevet les om det nye mennesket, skjønar vi at det er ikkje er tale om eit tredje. Derimot viser dette at Jesus, det andre mennesket, som ein ny stamfar tek opp i seg sjølv alle dei som trur på han. Og slik har Gud skapt eit nytt menneske; ein ny mennesketype – vi kan snakke om ei nyskaping (Efes 2, 10). Her ser vi at vi er skapt og forma som Guds eige handverksarbeid (workmanship). Denne sameininga der alle truande er i Kristus der han er hovudet og vi lemane, kallar Paulus løyndomen eller Kristi løyndom (løyndomen i Kristus) (Efes 3, 3-4). Ein stad seier han et denne løyndomen er stor (Efes 5, 32). Og denne løyndomen er sameininga mellom Kristus og kyrkja.

Eit nytt liv

I Efes 2, 10 las vi nettopp at vi ikkje berre er eit verk av ein handverkar eller kunstnar si hand, men vi er skapte til gode gjerningar. Vi legg merkje til at det står gode gjerningar, ikkje lovgjerningar. Paulus seier vidare i v. 15 at Jesus avlyste lova som kom med bod og føreskrifter. Desse gode gjerningane skal ikkje vere eit strev frå vår side, men derimot noko som Gud har lagt ferdige og som vi skal «ferdast» i. Når det slik er Gud som administrerer dette, er det sjølvsagt viktig at han får høve til å leie oss slik han vil. Det er vel grunn til å tru at desse «gode» gjerningane skulle omfatte alt vi som menneske tek oss føre, både på det praktiske og åndelege området.

Nokre vil vel hevde at vi menneske; både truande og ikkje truande treng å ha levereglane som vi finn i lova, skal vi vite korleis vi skal leve. Og at utan lovforkynning er det fritt fram til å «gjere som ein vil». Men som vi ser ovanfor, avlyste Jesus lova. Det same er òg sagt andre stader i Det nye testamentet (Rom 10, 4; Gal 3). Vi ser tydeleg at Paulus sterkt åtvarar mot lovtrældom (Rom 7 og Gal 3). Gjerningsvesenet er noko som høyrer det gamle mennesket til (Rom 7, 1-2). Og vil nokon leggje seg inn under lova att, fell dei utanom nåden som er å finne i Kristus (Gal 5, 4). Men det at Paulus så sterkt held fram at vi er frie frå lova (Rom 7, 3; Gal 4, 5) er ikkje det same som å tillate synd. Han understrekar dette svært tydeleg i Rom 6, 1-2: «Skal vi halde fram i synda? Nei, langt ifrå!). Derimot underviser Paulus i alle breva sine svært detaljert og praktisk om kristen livsførsle.

Føreskrifter for kristen livsførsle

I Efesarbrevet og Kolossarbrevet kjem Paulus med føreskrifter og formaningar som gjeld kristenlivet: I kyrkja sitt indre liv (Efes 4, 1-32; Kol 3, 1-17), i samfunnslivet elles (Efes 5, 1-17) , i ekteskapet (Efes 5, 22-33; Kol 3, 18-19), tilhøvet mellom born og foreldre (Efes 6, 1-4; Kol 3, 20-21); og til slutt tilhøvet mellom arbeidstakarar og arbeidsgjevarar (Efes 6, 5-9; Kol 3, 22- 4,1).

Frå kapittel fire i Efesarbrevet formanar Paulus lesarane til å leve på ein måte som svarar til den nye stillinga (kallet) dei har fått i Kristus. Gjennom dei 16 fyrste versa seier han noko om dei store trekka i kyrkja sitt liv; at kjærleiken og einskapen skal råde mellom dei truande og at Jesus har gjeve gåver og tenester som skal hjelpe til at lekamen vert knytt saman og vert oppbygd gjennom dei ulike lemane sitt arbeid. Frå vers 17 held han fram med å formane dei truande til ikkje å leve slik dei vantru lever, som ikkje kjenner Gud. Men vi skal avleggje det gamle mennesket (Adam) (v. 22) og ikle oss det nye (v. 24). Der ifrå kjem han med praktiske tilvisingar. Det han kjem med her , opplever ein ikkje som strenge krav; men heller kjærlege formaningar om å la seg omforme etter Jesu førebilete. Ein skal vere til gagn for kvarandre, og vise omsut for kvarandre (v. 20, 24, 25, 29, 32). Alt dette skal skje i respekt for Gud og Anden han har late bu i oss (v. 30). Paulus seier at all slags vreide, skrik og spott skal vere lang borte frå oss. Når han seier det, må det vere at det er mogeleg for oss å leggje om livsførsla i høve til slik ho var før, noko han skildrar i vv. 17-19. Det kan vere ei hjelp at vi har lært Kristus å kjenne (v. 20) og kan ha han til føredøme. Men eg er redd at skal ein prøve på dette i eiga kraft, endar ein opp med erfaringa til mannen som Paulus skriv om i Romarane 7. Han ville så gjerne gjere det som var rett og godt, men resultatet vart heile tida det motsette.

Ei heilt ny drivkraft

1. Ei ny pakt

(Jer 31, 31-34; 2 Kor 3, 6; Hebr 8, 8; 9,15; 12, 24)

Hos profeten Jeremia les vi om ei ny pakt som Gud lovar å opprette med Israelsfolket ein gong i framtida. Det ser ut til at oppfyllinga av denne lovnaden fyrst skjer når Jødane tek imot Jesus som Messias i endens tid (Esek 11, 16-20). Denne pakta er den same som Jesus viser til når han innstiftar nattverden (Luk 22, 20; 1 Kor 11, 25). Her seier han at denne pakta er komen i stand med medverknad av blodet hans som han gav for syndene våre då han døydde på krossen. Ut ifrå dette skjønar vi at denne pakta ikkje berre gjeld Jødefolket, slik tilfellet var med den førre pakta (1 Mos 17, 7-11). Derimot må det gjelde alle som trur på Jesus (Joh 3, 16). Likeeins kjem lovnaden til Abraham inn i biletet her, som sa at i hans ætt (Kristus) skulle alle folkeslag velsignast(1 Mos 26, 4; 28, 14; Gal 3,14). Dette samsvarar godt med det vi omtala ovanfor (Ef 2, 16), at jødar og heidningar har vorte forlikte i ein lekam med Gud ved krossen.

Denne nye pakta skulle vere ulik den gamle (2 Kor 3, 14) på den måten at det ikkje lenger var krav frå Gud si side og trugsmål om straff eller løn. No skulle han leggje lova i sinnet og skrive ho i hjarta deira (Jer 31, 33). Dette er å forstå slik at Gud ville gjere noko i det indre av menneska slik at dei ikkje stod han imot, men derimot no fekk eit indre ynskje om å gjere Guds vilje (v. 34).

2.Ei ny ånd

Hos Esekiel går Gud lenger i å forklare på kva måte han vil få i stand ei sinnsendring hos dei menneska som får del i den nye pakta, dei som trur på han (Esek 11, 19; 18, 31; 36, 26). Her lovar han oss ei ny ånd, noko som kan liknast med å skifte eit steinhjarte ut med eit kjøthjarte. I verset etter (36, 27) seier han beint fram at han vil gje dei sin eigen Ande inni dei, noko som vil få dei til å leve etter lovene hans. Dette er akkurat det same som Jesus lova læresveinane sine (Joh 14, 26). Dei skulle få den Heilage Ande som skulle lære dei alle ting og leie dei fram til heile sanninga. Den store skilnaden på stein og kjøt er at det eine er hardt og upåverkeleg, og det andre mjukt og føyeleg. Når vi ser på måten Jesus levde, ser vi tydeleg at han hadde eit mjukt sinnelag. Han let seg røre av menneska si naud, og det var kjærleiken som dreiv han (Matt 9, 36; 14,14; 20, 34; Mark 1, 41; 6, 34; Luk 7, 13). Her ser vi at det å vere fri frå lova, ikkje er det same som lovløyse. Derimot ser vi at Gud har lagt inn i den enkelte truande ei indre drivkraft som skal få oss til å gjere det han vil av eigen lyst og vilje (Mark 3, 35; Efes 6, 6; Rom 8, 2-4; 1 Joh 3, 9)

Segl og pant

I 2 Kor 1, 22 og Efes 1, 13-14 brukar Paulus uttrykka «segl» og «pant» om Anden. Seglet er som eit stempel som Gud har merkt oss med for å gje til kjenne at vi høyrer han til. Det at vi har fått Anden inni oss gjer at vi veit at vi er Guds born (Rom 8, 16). Dette er òg «pantet» på den himmelske arven vi ein gong skal få. Anden er eit «forskot» på ei seinare «utbetaling». Denne erfaringa av å få den Heilage Ande har alle truande hatt (Rom 8, 9). Jesus kalla dette «å bli fødd på nytt»( Joh 3, 3). «Det som er født av Anden er ånd» (3, 6), sa Jesus. Det er altså Anden som gjer dette arbeidet. Han er ikkje nær oss eller rundt oss, men har flytta inn i oss (Luk 17, 21). Mennesket som er eit åndsvesen. Og det er åndeleg dødt om det ikkje er født på nytt. I den tilstanden er det dominert av vonde, sataniske krefter (Efes 2, 1-2). No derimot, har vi fått ein ny natur som er skapt etter Gud (Efes 4, 24).

3.Gode gjerningar

Johannes seier i 1 Joh 3, 9 at den som er fødd av Gud kan ikkje synde fordi hans sæd blir i han. Nokre har skjøna dette ordet slik at vi truande er fullt og heilt ferdige med den gamle naturen og er no i Kristus syndfrie. Når vi ser Guds ord under eitt, skjønar vi at det ikkje er tilfelle. Men den nye naturen er fullkomen. Og let vi han råde, vil det føre til siger over den gamle (Rom 8, 2-4). Såleis er vi no i stand til å gjere «gode gjerningar» (Efes 2, 10). Det er slike gjerningar Johannes talar om når han i 1 Joh 2, 17 seier at den som gjer Guds vilje blir til evig tid. Det å gjere Guds vilje er ikkje det same som lovstrev, men derimot gode gjerningar som spring ut av det nye livet vi har fått i og med den nye fødselen. Johannes talar mykje om dette i 1 Joh. brev. Kapittel to tek til med det som ser ut til å vere hovudtemaet i brevet: han skriv brevet for at lesarane ikkje skal synde. Jakob er inne på same tankane når han i sitt brev seier at tru utan gjerningar er død tru (2, 14-17), og at trua viser seg gjennom gjerningar (2, 18). Jamført med Paulus si undervisning i Romarbrevet og særleg kapittel 7, skulle ein tru at dette er umogeleg og i strid med Paulus si lære.

Noko av det som Johannes og Jakob skriv, er lett å mistolke. Jakob formanar dei truande å gjere etter ordet, og ikkje berre høyre det ( 1, 22). Og det kan sjå ut som han meiner ein ikkje kan bli frelst av tru åleine, men òg kunne vise til gjerningar (2, 14). Johannes skriv om at vi må halde «boda hans» (1 Joh 2, 3-4; Joh 15, 10) og «orda hans» (2, 5). Her kan det sjå ut som at vi, etter å ha kome til tru, må gjere «vårt» i form av gjerningar. Men om vi ser litt nøyare etter, forstår vi at begge apostlane skriv om det same: at når ein er komen til tru, er det naturleg at livet vårt vitnar om den nye stillinga vi har fått i Kristus. Jakob sitt hovudpoeng i brevet sitt er vel dette: at liv og lære må samsvare. Seier vi noko og gjer noko anna, er vi hyklarar. Og slike hadde ikkje Jesus mykje godt å seie om (Matt 23).

Eit nytt bod

Når Johannes skriv om å halde «boda hans» (2, 3-4), så er det ikkje tale om dei ti boda eller andre bod gjevne ved Moses. Derimot ser vi frå vers ein at det er Jesus sine bod Johannes meiner. I vers sju og åtte seier han at eitt bod som både er gamalt og nytt. Dette bodet som han nemner, må vere nestekjærleiksbodet. Det er gamalt, og vi finn det i 3 Mos 19, 18. Likevel er det nytt. Johannes forklarar dett litt meir i vers åtte; der han talar om eit mørker som vik bort og «det sanne lyset» som allereie skin. Det same uttrykket brukar Johannes i samband med Jesu fødsel (Joh 1, 9; 8, 12). Og der seier han ikkje berre at lyset skin, men at det opplyser kvart menneske. Det nye med den nye pakta er lyset som opplyser menneska innanfrå; det nye livet som spring ut frå det indre av mennesket (Joh 7, 38). Såleis vert dette bodet nytt; det er ikkje lenger den tunge plikta som driv oss, men ei indre kraft. Noko anna som òg er nytt i høve til oppfyllinga av kjærleiksbodet, er kvaliteten. Vi skal ikkje elske nesten eller Gud med vår kjærleik, slik lova kravde. Derimot er det Guds kjærleik som skal fungere i våre liv. Guds ord seier at denne kjærleiken er utrend i hjarta våre (Rom 5, 5). Dette nye bodet er det som Jesus talar om i Joh 13, 34. Her seier han med klåre ord at han gjev eit nytt bod; at vi skal elske kvarandre. Dette bodet fell saman med påbodet om å elske nesten som seg sjølv (Matt 22, 39). Her omtalar Jesus det som er kalla «det doble kjærleiksbodet»; å elske Gud og nesten. Jesus seier at på desse to boda kviler heile lova og profetane. Her seier Jesus noko om at Gud ikkje fyrst og fremst er oppteken av dei ytre tinga, men hjartet (1 Sam 16, 7). Det er vel det same som Paulus er inne på når han seier at den som elskar, har oppfylt lova (Rom 13, 8 og 10; Gal 5, 14). Dette får han tydeleg fram gjennom å skrive eit heilt kapittel om kjærleiken, 1 Kor 13. Dette kapitlet startar med å seie at har eg ikkje kjærleik som drivkraft i det eg gjer for Gud eller nesten, så er det lite verd.

Korleis leve som kristen

Dette er eit stort emne, og det er sjølvsagt uråd i eit slikt studium å kunne gje ei heilskapleg framstelling av dette. Men guds ord gjev oss likevel nokre leietrådar vi kan sjå litt på.

1.Dagleglivet

Som nemnt ovanfor, var noko av hovudpoenget for Jakob at vi kristne lever ut trua vår i kvardagen og at det er samsvar mellom liv og lære. Det same er viktig for Johannes når han brukar uttrykket « å ferdast i lyset» (1 Joh 1, 7). «Å ferdast i lyset» kan kanskje ha litt ulike tydingar. Det vi fyrst og fremst tenkjer på, er at alt skjer synleg og om dagen. Alle menneske rundt oss er vitne til det vi gjer. Og meininga til Johannes må vere at vi som kristne ikkje må drive med ting som må skje i det skjulte. Litt av same tanken har Paulus når han skriv at «vi er Kristi vellukt og brev, kjent og lese av alle» (2 Kor 2, 15; 3, 2.3). Peter er inne på det same når han i 1 Pet 2, 12 formanar lesarane om at deira ferd mellom heidningane måtte vere god slik at dei kunne sjå dei gode gjerningane deira.

Johannes brukar òg det motsette utrykket: «å ferdast i mørket» (v. 6). Ut ifrå samanhengen forstår vi at dette betyr å leve i synd. Og motsett skulle ein tru at «å ferdast i lyset» måtte bety å leve etter Guds vilje – reint. Men der er anna innhald i dette uttrykket som òg er heilt tydeleg. Og det er at vi må vere ærlege og erkjenne feilsteg og synd som vi måtte gjere oss skuldige i, og be Gud og menneske om tilgjeving. Dette skriv Johannes om i siste delen av kapittel 1.

Han seier at eitt føremål med brevet er at dei kristne ikkje skulle synde (2, 1). Brevet er altså ei praktisk tilrettevising for korleis kristne skal leve. Dette brevet, i lag med mange andre skrifter i Det nye testamentet, er døme på at vi ikkje treng å ha Mose lov som rettesnor for dagleglivet. I tillegg til dette har vi i den nye pakta òg meir til hjelp i dette enn dei hadde i den gamle pakta.

Når Johannes seier at føremålet med det han skriv, er at dei kristne ikkje skal synde; så vil nokre protestere og seie at det ikkje er mogeleg. Andre vil kanskje seie at kristne syndar ikkje (1 Joh 3, 9). Til det siste kan seiast det same som Johannes seier om dei som hevdar slikt: dei dårar seg sjølve (1, 8). Derimot er dette ein positiv og optimistisk bodskap om at det er mogeleg å leve som kristen i denne verda på ein måte som ærar Gud og er til gagn for nesten. Men det ser ut til at Johannes reknar det som uunngåeleg at vi vil kome til å snuble og falle i synd. Men om så skulle skje, er ikkje all von ute. Vi har ein talsmann hos Faderen (2, 1) og blodet hans reinsar frå all synd (1, 7). Ofte tenkjer vi slik at soningsverket vart fullført for snart to tusen år sidan og vi vert tilgjevne på grunn av det. Men vi las faktisk her at blodet reins ar frå synd no. Gud har altså lagt til rette for slik reinsing så lenge vi lever jordelivet.

Eit liv i siger

Trass i dette, har Bibelen ein optimistisk bodskap til oss. Det er ikkje Guds vilje at vi skal leve eit kristenliv i nederlag. Paulus underviser i Romarbrevet, kapittel åtte at det er mogeleg å leve på ein slik måte at lova sine krav skulle bli oppfylte i oss (Rom 8, 4). Her seier han at lova kunne ikkje få menneska til å leve etter Guds vilje. Dette var fordi kjøtet var veikt, noko som vart tydeleg framlagt i kapittel sju. I vers to seier Paulus at Anden har kraft til å overvinne synda og døden si makt i oss, og set oss fri. Tidlegare verka dei syndige lystene i lemene våre (kjøtet) at vi bar frukt for døden (Rom 7, 5). Nokre meiner så at vi ut ifrå dette kan seiast å vere ferdige med den gamle naturen og lever difor ikkje i synd. Men det finst ikkje bibelsk dekning for ei slik forståing. Kvifor skulle Paulus då formane galatarane til ikkje å fullføre lystene til kjøtet dersom det ikkje lenger finst slike lyster? (Gal 5, 16). Og kvifor skulle han skrive at han sjølv held lekamen sin i trældom om det ikkje finst slike lyster der (1 Kor 9, 27) ?

Ferdast i Anden!

Det han seier i formaninga til galatarane, er å ferdast i Anden. Og gjer dei det, får dei siger over kjøtet si lyst; noko som kan omskrivast til «den vonde naturen».

Kva kjøtet har lyst til, er omtala i Gal 5, 19-21. Slike som gjer slikt, skal ikkje arve Guds rike. Nokre vil vel seie at slikt gjer no ikkje vi, særleg når ein tenkjer på slikt som vi reknar for mest graverande, som til dømes hor og mord. Men kva med Jesu ord om tankelivet vårt (Matt 5, 28)? Og noko av det som er nemnt, kan ein vel ikkje seie seg heilt fri for, slikt som misunning, vreide og usemje. Vi har framleis ein vond natur som er arva heilt frå Adam gjennom fedrane (1 Pet 1. 18).

Men som nemnt ovanfor, har vi òg fått ein ny gjennom den nye fødselen (Joh 3, 3). Den nye naturen får vi ved at Den heilage ande kjem inn i vår ånd og gjev oss del i «guddommeleg natur» (2 Pet 1, 4). Det er vel ganske sjølvsagt at slikt må vise att på livsførsla vår! I tillegg kjem at ved den same Anden er vi blitt poda eller planta inn i Kristus (1 Kor 12, 13; Rom 6, 5). Såleis får han styre oss og leve livet sitt gjennom oss (Gal 6, 20). Og dette får han gjort best når vi «ferdast i Anden». Paulus seier det faktisk så sterkt at når vi er i Kristus og ferdast i Anden, så vert lova sine krav oppfylte i oss (Rom 8, 5). Slik eg ser det, tenkjer Paulus på dette at vi som kristne har to sider som strir mot kvarandre; ei åndeleg side og ei kjøtleg. Slik at når han her talar om å «ferdast i Anden», meiner han å la den åndelege sida dominere. Dette samsvarar med Gal 5, 16 som seier at den som ferdast i Anden, held seg borte frå slike gjerningar som han kallar «kjøtet sine gjerningar». Men å ferdast i Anden er ikkje berre det å få siger over synd (1 Joh 2, 1). Der må finnast ei positiv side av det å «oppfylle lova». Her kjem Paulus sine ord om at den som elskar nesten sin, har oppfylt lova (Rom 13, 8; Gal 5, 14; Matt 22, 39).

Andens frukt

Kjærleiken er òg det fyrste Paulus nemner når han i Gal 5, 22 skildrar Anden si frukt: det er fyrst kjærleik, så glede, fred, langmod, mildskap, godleik og truskap. Vi legg merke til at det står «frukt», og ikkje «frukter». Nokre seier då at frukta av Anden er kjærleik; og dei andre eigenskapane som er nemnde, er noko som er ei naturleg fylgje av å vere fylt av kjærleik. Ut ifrå samanhengen ser det ut til at denne frukta utviklar seg hos den kristne når han ferdast i Anden. Grunnen til at det er slik, er vel Paulus inne på i Rom 8, 5 der han seier at den som let Anden råde, trår etter det som høyrer Anden til. Ein som har ei slik innstilling, vil vel naturleg søkje Gud i bøn om hans leiing i dagleglivet. Likeeins vil han nære seg med Guds ord (Salme 119, 105; 1 Pet 1, 22), og leve i lyset. Paulus formanar òg dei kristne til dette (Kol 3, 1-2 og 5; Gal 5, 25; Fil 2, 5). Formaninga han kjem med i Rom 12, 1-2 kjem vel òg inn her. Dette gjeld vårt daglege liv.

Sjølv om alle truande er fullkomne i Kristus (Fil 3, 15), så er ingen av oss fullkomne i vårt praktiske liv. Heller ikkje Paulus kunne seie det om seg sjølv: «Ikkje so at eg alt hev gripe det eller alt er fullkomen; men eg jagar etter det, om eg kann gripe det, etter som eg og er gripen av Kristus Jesus» (Fil 3, 12; Ef 4, 15; 2 Pet 3, 18).

Bli fylte av Anden!

Noko som fort melder seg for den som ynskjer å leve for Gud, er at ein kjem til kort. Og svaret på det er det som Paulus seier i Efes 5, 18: «Bli fylte av Anden!». Dette er det same som Jesus talar om når han seier at læresveinane hans skulle få kraft når den Heilage Ande kom over dei (Apgj 1, 8). Denne krafta treng vi i dagleglivet for å kunne fungere i alt det vi har tala om ovanfor.

Likeeins legg ein merke til at i begge desse tilfella heng dette saman med utrustning til åndeleg teneste. Såleis er det naturleg å gå vidare frå det meir private til livet i kyrkjelyden.

2. Livet i kyrkjelyden

Når Paulus oppmodar dei kristne i Efesus å verte fylte av Anden, held han fram i verset etter med å skildre kva resultatet av dette blir: då skulle dei tale til kvarandre med salmar og lovsongar og åndelege viser og synge og leike i hjarta deira for Herren. Og dei skulle alltid takke Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi namn, og vere kvarandre undergjevne i otte for Kristus. Dette viser oss at om det er naudsynt for vårt private åndelege liv å vere fylt av Anden, så er det kanskje endå viktigare i kyrkjelyden.

1. Utrustning til teneste

Jesus lovde læresveinane kraft gjennom at Anden skulle kome over dei, og Paulus oppmoda efesarane til å søkje å bli fylte av Anden. I Ef 6, 10 held han fram med å seie: « Bli sterke i Herren og i hans veldes kraft!» Denne oppmodinga kjem han med før han versa etter tek føre seg utrustninga vi treng i den åndelege kampen. Då kan ein tenkje seg at apostelen meiner ein fyrst må bli fylte med Anden og få den same opplevinga som læresveinane fekk på pinsedagen; og sidan verte ikledd den åndelege utrustninga ein treng. Men ofte vert alt lese i samanheng og ein oppfattar alt i samanheng og som eit uttrykk for å bli fylt av Anden. I v. 11 til 18 gjer Paulus ei samanlikning med rustninga og utstyret som soldatar på den tida brukte i krig. Og denne rustninga treng vi; for kampen vi har å kjempe, er ein åndeleg kamp (v. 12). Her er det tale om ein kamp mot djevelen og hans åndehær, noko som skulle indikere at dette mest gjeld utanfor kyrkjelyden; i verda. Dette er sjølvsagt sant; for i møte med vantru menneske føler ein ofte åndskampen nesten på kroppen. Men likevel kan det ofte vere ein hard kamp å kjempe når ein står i eit åndeleg arbeid i ein kyrkjelyd. Ein kan til dømes merke kor det røyner på når ein vil stå for det ein ser er rett ut ifrå Guds ord.

Når ein ser på denne utrustninga, legg ein merke til at det mest av det stridsmannen bær, er defensive «våpen». Og desse delane av rustninga skal vi aktivt ta på oss (vv. 11, 13). Det at ein har kunnskap og kjennskap til Jesus og frelsa og er trygge på det, vernar oss mot åtak. Men når vi kjem til fottyet, er det ikkje lenger det defensive som er i fokus. Den som har væpna seg med evangeliet om fred er ferdig til offensiv. Det at vi skal vere ombundne på føtene, indikerer at evangeliet er med kor vi enn går. Det seier òg noko om at det må bli eitt med oss; godt fastbunde. Og det er ein bodskap om fred (Rom. 10, 5). Likevel er sverdet stridsmannen sitt eigentlege våpen. Det er ikkje nok å ferdast i Anden og vere fylt av Anden, Anden treng Guds ord som våpen (Hebr. 4, 12).

Ein lekam – ulike lemar

Ein bærande tanke for Paulus i 1 Kor 12 er at alle truande er i Kristus, og at kvar enkelt har sin plass og oppgåve som lem på lekamen hans (v. 13). På same måte som alle delane på den naturlege lekamen vår er naudsynte for at lekamen skal fungere, er det bruk for alle lemane på Jesu lekam (vv. 15-27).

Vi har tidlegare framheva den enkelte truande si stilling i Kristus. Her i dette kapitlet er det samspelet mellom lemane som er i fokus. Kvar enkelt høyrer til i ein lokal kyrkjelyd som saman med andre utgjer den universale kyrkja. Dette er ikkje berre ei samling av menneske som trur på Jesus; men lekamen hans der han sjølv utgjer hovudet som styrer lekamen. Til saman er dette det nye mennesket (Ef 2, 15) som står i skarp kontrast til det gamle (Rom 6, 6). Her i kapittel 12 forklarar òg Paulus korleis den truande er komen inn i Kristus. I vers 13 seier han at vi alle er blitt døypte inn i ein lekam, og denne lekamen er sjølvsagt Kristi lekam. Og det skjedde med eller ved ein Ande, den heilage Ande (Gal 3, 27).

Livet i kyrkjelyden utgjer eit viktig sosialt nettverk for medlemane, og fyller såleis ein viktig funksjon i eit samfunn som har vorte meir og meir materialistisk og kaldt. Men likevel er ikkje dette kyrkjelyden sin viktigaste funksjon; slik mellommenneskeleg samkvem kan ein òg ha andre stadar. Nei, kyrkjelyden er fyrst og fremst ein stad for åndeleg samfunn; både mellom dei truande og Gud. Og for å skulle fungere i eit slikt åndeleg samfunn, har Gud utstyrt oss med ei ny ånd (Esek 36, 26; Rom 8, 15). Men i tillegg gjev Gud åndelege gåver til kyrkjelyden, som skal vere til styrke (Rom 1, 11) og oppbygging ( 1 Kor 14,12 ).

2. Åndelege gåver

Vi las ovanfor om ei utrustning til åndeleg kamp som skal «ikle oss» eller «ta». I tillegg til dette vil Gud gje oss åndelege gåver. Det er særleg i 1 Kor 12 Paulus underviser om desse åndelege gåvene. Her legg vi merke til at det er gåver, og det er noko vi får. Her skal vi ikkje «ta» eller «ta på» noko. Såleis er det altså Gud som gjev oss desse gåvene. Vidare står det at dei vert gjevne etter som det er gagnleg (v. 7). Det er òg tale om «åndelege» gåver. Ein kallar nokre gonger desse gåvene for overnaturlege gåver for å skilje dei frå naturlege gåver, evner og anlegg som alle menneske er fødde med. I vers fire kallar Paulus desse gåvene for «nådegåver». Og det er den mest vanlege seiemåten. Det seier noko om at det er tale om gåver gjevne av Gud utan vår forteneste. Det greske ordet er «charisma», som uttrykkjer ei guddommeleg gunstbevising. Det same ordet er brukt i Rom 5, 15 og 6,23 der frelsa i Jesus Kristus er omtala som ei «nådegåve». Og i 1 Kor 7, 7 kan det sjå ut som Paulus brukar dette ordet for å uttrykkje eit livskall. I Utanom Paulus sine brev er det berre i 1 Pet 4, 10 at nådegåvene er direkte nemnde. Her i 1 Kor 12 står det ikkje noko om at ein fyrst må bli fylt av den Heilage Ande før ein kan få desse gåvene. Jesus knyter heller ikkje nådegåver til lovnaden om kraft ved Anden (Apgj 1, 8). Likevel har ein grunn til å knyte dette saman. Når Peter på pinsedag siterer Joel-profetien i samband med opplevinga læresveinane hadde hatt, nemner han ytringar som harmonerer med det Paulus her underviser om. Likeeins står det i Apgj 19, 6 om nokon som hadde denne opplevinga, at dei tala «med tunger og profetiske ord». Det same gjorde læresveinane på pinsedag. Det er særleg tungetale som har vore knytt til opplevinga av Anden; ja ofte er det blitt hevda at tungetalen er sjølve teiknet på at ein har opplevd å bli fylt av Anden. Når Paulus i 1 Kor 12 skriv om nådegåvene, er det tydeleg at dette ikkje fyrst og fremst er for predikantar og pastorar. Nei, det han har mest fokus på er heile Kristi lekam og sambandet mellom alle lemane. Så nådegåvene er for alle, og alle bør søkje å få nådegåver i rikeleg mål. Og dei skal tene til å byggje opp kyrkjelyden (1 Kor 14,12). Difor er det òg naturleg at det er kyrkjelyden som skal «prøve» det som kjem fram, om det er ekte (1 Kor 12, 10; 14, 29). Det at nådegåvebruken skal prøvast og vurderast, viser at dette kan misbrukast. Såleis gjev Paulus i 1 Kor 14 rettleiing i bruken av ulike nådegåver. Likeeins skriv han eit heilt kapittel (1 Kor 13) om kjærleiken, som må ligge som grunnlag for all bruk av nådegåvene (1 Kor 13, 1-2). Sjølv om desse gåvene er gjevne av Gud av hans eigen nåde og gunst, vert ein i kap. 14, 1 likevel oppmoda til å trå etter kjærleiken og streve etter dei åndelege gåvene. Det beste ein då kan gjere, er vel å be inderleg om det og vere opne for at han vil gje oss det.

Paulus underviser vidare i v. 28 om at Gud har plassert personar i kyrkjelyden, utrusta med ulike nådegåver. Desse kan ha særlege åndsutrustningar til ulike tenester. Her kan det vere tale om eit personleg kall frå Gud. Eller det kan vere at personar peikar seg naturleg ut som berarar av tenestegåver. Det er ulike nådegåver, men Anden er den same (v. 4). Og det er ulike tenester, men Herren er den same (v. 5). Her kan det sjå ut som det er Anden som deler ut dei åndelege gåvene, og det er Herren (Jesus) som kallar til ulike tenester.

Visdoms tale

Den fyrste åndelege nådegåva Paulus nemner, er «visdoms tale» (v. 8); eller rettare: «visdoms ord». Som nemnt ovanfor, må ein skilje mellom naturgåver som ein vert fødde med og desse gåvene som Anden gjev (v. 11). Difor er «visdoms tale» å forstå som ei overnaturleg evne til å tale med visdom som overgår det menneskelege. Dette er ei evne som kan vere til særleg hjelp for personar i leiande funksjonar i kyrkjelyden. Ofte står ein overfor vanskelege avgjerder der løysinga plutseleg kan kome ved at nokon blir leia til å tale visdoms ord (1 Kor 2, 6 – 7). Likeeins er det vel utvilsamt at denne gåva svært verdfull i forkynninga. Denne nådegåva er av dei minst synlege, men umåteleg viktig.

Kunnskaps tale

Også når det gjeld uttrykket «kunnskaps tale» eller «kunnskaps ord», som Paulus nemner vidare i v. 8, må ein passe seg så ein ikkje forvekslar dette med det meir generell, kunnskap i vidare tyding (Rom 15, 14; 1 Kor 1, 5). Uttrykket «kunnskaps tale» finst berre her i dette kapitlet, men er vel mykje av det same som ei «openberring» (1 Kor 14, 6; 26; 30). Denne gåva, å kunne openberre skjulte ting, synest å ha vorte meir utbreidd i dei seinare år. Det kan vere svært trus-styrkjande at Gud openberrar tilhøve ved livet vårt gjennom personar som umogeleg kan ha kunnskap om dette. Denne gåva må kunne seiast å vere i nær slekt med profetgåva, og ofte verkar desse i lag. Det er mogeleg at det i tillegg til denne openberre gåva som her er nemnd, òg kan vere tale om denne nådegåva hos forkynnarar som får særleg openberring over Ordet så dei vert reiskap til å formidle ein kunnskap som overgår det naturlege.

Gåve til å prøve ånder

Denne gåva les vi om i 1 Kor 12, 10. Nokre omsetjingar brukar ordet «evne», andre «gåve». Men i grunnteksten står det «sortering av ånder». I praksis er det her tale om ei evne til å kunne skilje mellom ulike åndsytringar. Personar som har denne nådegåva vil kunne seie at til dømes ein profeti er ekte eller ikkje (1 Kor 14, 29; 1 Joh 4, 1-3). Nokre gonger kan nok det menneskelege få overhand i større eller mindre grad. Andre gonger kan ein kjenne uhygge i samband med personar som gjer krav på å ha med Gud å gjere. I slike tilfelle kan det vere tale om personar som har kome i kontakt med vonde åndsmakter (Apgj 16, 16; Efes 2, 2). Dersom ein skal kunne drive ut vonde ånder, slik Jesus seier vi skal gjere, er det naudsynt å ha denne nådegåva (Mark 16, 17). Ein vil òg kunne vurdere om ein person forkynner i Andens kraft eller i eiga kraft (Sak 4, 6). I tillegg til denne nådegåva må ein prøve alt på Guds ord, om det samsvarer med Ordet. Det er ikkje alltid at det vert brukt direkte bibelsitat, men bodskapen må ikkje gå imot klåre bibelske sanningar(1 Tess 5, 21; 1 Kor 12, 3).

Desse tre nådegåvene vi alt har nemnt, er ofte plassert saman og fått namnet «forstandsgåver» eller «opplysningsgåver». Ofte er det vanskeleg å skilje dei, og ein person kan ha ein kombinasjon av alle tre.

Tru

Her ser vi at «tru» er nemnt saman med dei andre nådegåvene. Og såleis kan vi gå ut ifrå at det er ei særleg form for tru apostelen her tenkjer på. Om vi ser på korleis dette ordet er brukt i Bibelen, finn vi at det i alle fall er brukt i tre ulike tydingar: Fyrst den trua der vi trur på Jesus til frelse (Mark 16, 16; Joh 3, 36). Denne trua kan vere stor eller lita (Matt 8, 10; 26). Trua kjem av å høyre Ordet (Rom 10, 17). Så talar bibelen om tru som ei nådegåve (1 Kor 12, 9). Og til sist trua vår i tydinga trusinnhaldet; det vi trur på (Tit 1, 4; 2 Pet 1, 1; Jud 1, 3; 20). Her er det tydeleg at det er tale om ei særleg tru gjeve ved Anden som gjev personen ei særleg sterk overtyding om ulike område i Guds ord eller om kva som er rett i ulike situasjonar (Hebr 11, 1; Apgj 6, 5). Denne gåva er gjerne knytt til det som står om i neste vers, «kraft til undergjerningar». Jesus talar òg om ei tru som kan «flytte fjell» (Matt 17, 20). Dei «fjella» Jesus her talar om, er vel neppe fysiske fjell. Heller er det vel hindringar eller problem av ymse slag som kan tårne seg opp som fjell, han meiner. Personar med trus-nådegåva har ofte fått ei særleg visse og overtyding (Hebr. 11, 1) i samband med slike ting, slik at dei har vore uthaldande i bøn heilt til saka har fått ei løysing.

Nådegåver til å lækje

Når det gjeld dette å lækje dei sjuke, finn vi dette ofte omtala i Det nye testamentet; men òg i det gamle (2 Kong 5, 14). Under Jesu jordeliv lækte han mange sjuke; det står til og med at han lækte all sjukdom (Matt 4, 23; 9, 35). Likeeins sende han læresveinane ut med same makta til å lækje all sjukdom (Matt 10, 1). I misjonsbefalinga slik det er gjengjeve hos Markus står det vidare at dei truande skal leggje hendene på dei sjuke, og dei skal bli friske (Mark 16, 18). Ein kan òg kalle til seg dei eldste i kyrkjelyden, om ein er sjuk, slik at dei kan salve den sjuke og be (Jak 5, 14). I det som her er nemnt, er det ikkje tale om særlege nådegåver; men derimot noko som alle truande kan ta del i (Mark 16, 17). Likevel talar Paulus her i 1 Kor 12 om «nådegåver til å lækje» (v. 9). Det er såleis personar som vert utrusta med «evne» til å lækje sjukdom. Vi legg merke til at det ikkje står: «nådegåver til å be for sjuke»; men derimot «…til å lækje». I samband med at Jesus sende læresveinane ut, står det likeeins at han «gav dei makt til å lækje». Det var vel noko av det same Peter gav uttrykk for då han reiste opp den lame mannen utanfor tempelet; at denne krafta var noko han «hadde» (Ap.gj 3, 6). Så kanskje det er feil det vi ofte seier i slike samanhengar; at vi sjølve ikkje kan gjere noko. Kanskje grunnen til at vi seier og tenkjer slik, er at vi ikkje innser stillinga vår i Kristus? Likevel er det viktig for dei som får slike gåver, å vere audmjuke og edrue; ein må ikkje gløyme at det er Gud som skal ærast sidan han har gjeve gåvene i fri nåde. Vidare står det «nådegåver» i fleirtal. Korleis skal det tolkast? Er det slik at ulike personar får ulike nådegåver og utrustning til å lækje ulike sjukdomar? Eller kanskje det berre er meint at ulike personar har kvar sin individuelle måte å praktisere nådegåva si på. Likeeins kan ulike personar ha ulik utrustning til dette; nokre kan ha ei meir offentleg teneste og andre si teneste er i mindre målestokk.

Kraft til undergjerningar

Det står vidare om «kraft til å gjere undergjerningar» (1 Kor 12, 10). Det er dei greske orda «energemata» og «dynameon» som er brukt, og kan omsetjast med «energi til kraftgjerningar». Det er her snakk om åndskraft som kan utføre overnaturlege gjerningar, der til og med naturlovene vert sett til side. Det er tydeleg at dette er tenkt å vere noko anna enn å lækje sjuke, sjølv om det i mange tilfelle må kunne kallast under. Døme frå Bibelen kan vere Jesu under der vatn vart til vin (Joh 2, 5-10), fekk vinden til å stilne (Mark 4, 39), då Jesus og Peter gjekk på vatnet (Matt 14, 25-30) og tilfellet med Ananias og Saffira i Apgj 5, 1-11. Vidare i v. 12 står det at mange teikn og under vart gjort ved apostlane sine hender. Denne nådegåva verkar nok ofte saman med dei andre nådegåvene «tru» og «nådegåver til å lækje».

Desse tre sistnemnde nådegåvene verkar gjerne saman og har klåre likskapstrekk. Det særmerkte med desse er handling og kraft. Difor er dei gjerne kalla «kraftgjerningsgåver».

Dei neste tre nådegåvene vi finn i 1 Kor 12, 10 har det særtrekket at beraren får inspirasjon til å formidle bodskapar direkte frå Gud. Difor har desse gjerne fått namnet «inspirasjonsgåvene» eller «kommunikasjonsgåvene».

Profetisk gåve

Profetisk gåve er ei nådegåve som meir enn nokon andre formidlar Guds tankar direkte til oss, mest på same måte som profetane i Det gamle testamentet si tid gjorde det. Kanskje det er difor Paulus seier at vi skal streve etter dei største nådegåvene, mest etter å tale profetisk (1 Kor 12, 31; 14, 1). Det har ikkje vore vanleg å kalle personar med denne gåva for profetar, sjølv om ein trur at Gud talar gjennom dei. Kanskje ein er redd for ein slik høg tittel, eller kanskje ein ikkje knyter gåva til personen i same grad som ein gjorde med dei gamle profetane. Likevel ser ein at Det nye testamentet talar om profetar (Apgj 21, 10; 1 Kor 14, 37; Efes 4, 11). Likeeins er det tale om kvinner med profetgåve ( Apgj 21, 9). I Joel-profetien står det at Anden skal utrennast over alt kjøt, og både søner og døtre skal tale profetiske ord (Joel 3, 1; Apgj 2, 17). Dette indikerer at profetgåva tilhøyrer det ålmenne prestedømet og ikkje berre enkeltpersonar slik som i Israel i gamal tid. Difor er det personar som har denne nådegåva utan at han treng å bli kalla profet av den grunn. Likevel kan det vere tale om å bruke ordet «profet» om ein person som i særleg grad fungerer i denne tenesta.

På same måten som i den gamle pakta, kan ein profeti innehalde openberringar frå Gud som gjeld framtida (Openb ). Men oftare gjeld profetien notida. Ofte kan det vere åtvaringar som gjeld tilhøve i samfunnet eller kyrkjelyden ( Apgj 21, 10-11; Openb 2, 1-3, 22). Kanskje det er profetgåva Paulus viser til når han talar om ei eller anna åndeleg nådegåve som skal styrkje dei kristne i Rom når han kjem til dei (Rom 1, 11). Mange held profetien for å vere Guds ord på linje med Bibelen. Slik kan det ikkje vere, for Paulus seier profetien skal prøvast (1 Kor 14, 29). Når dette skal prøvast, er det sjølvsagt at prøvinga må gå ut på om bodskapen samsvarar med Bibelen. Deretter kan ein seie at nådegåva til å prøve ånder kjem inn her. Såleis er ikkje det som kjem fram i ein profeti perfekt, sjølv om det er Gud som står bak. Ofte er nok framføringa farga av personen som framfører profetien. Og nokre gonger er nok ein «profeti» ikkje frå Gud, men kanskje tankar eller ynskjer frå ein ærleg og velmeinande kristen. I alle fall er det slik at dette også er noko ein må øvast i, og dei fyrste stega er gjerne ustøe. Paulus seier at profetånder er profetar lydige (1 Kor 14, 32). Når nokon får ein profeti, må personen sjølv vere viljug til å framføre han og kanskje «kaste» seg ut i det ukjende i tru.

I tillegg til dette som gjerne kjem spontant i eit møte, kan forkynnarar ha profetisk gåve som ytrar seg gjennom deira teneste som forkynnarar, at forkynninga vert boren fram av ei profetisk ånd.

Ulike slag tunger

Eitt av teikna som Jesus seier skal fylgje dei truande, er tungetale (Mark 16, 17). At læresveinane skulle «tale med nye tunger» betyr at dei skulle snakke nye språk dei før ikkje kjende til. Tungetale var òg det som fekk mest merksemd på pinsedagen (Apgj 2, 6-12). Denne fyrste gongen Anden vart utrend, vart tungetalen til eit særleg teikn for dei som høyrde på, sidan dei fekk høyre sine eigne språk brukte. Her vart det tala på språk som var kjende for tilhøyrarane, men ikkje for tungetalarane (vv. 2-7). Vi les ikkje om liknande tilfelle i Bibelen, men har høyrt vitnemål om at slikt har skjedd i vår tid. Det vanlege er å «tale med tunger» (Mark 16, 17; Apgj 2, 4; 10, 46;19, 6; 1 Kor 14, 5-6). I desse tilfella står det ikkje at nokon kunne forstå språka som var brukte; derimot seier Paulus at ingen skjønar det (1 Kor 14, 2). Han seier òg at tungetalen er verdilaus i offentlege møter dersom det ikkje vert tyda (1 Kor 14, 5; 9). Den som talar med tunge, talar ikkje for menneske, men Gud. Ein skjønar ikkje sjølv det ein seier, men «talar løyndomar i Anden» (1 Kor 14, 2). Såleis er det ikkje verdilaust for tungetalaren, sidan han talar løyndomar «for» Gud. Dette seier noko om at tungetale ofte er bøn eller lovprising (Apgj 10, 46; 1 Kor 14, 15). Paulus seier òg at den som talar med tunge, «byggjer seg sjølv opp» (1 Kor 14, 4). Her er vi vel truleg ved kjernen når det gjeld tungetale: Det er eit bønespråk som set vårt indre menneske i stand til å kommunisere fritt med Gud utan å måtte gå om forstanden vår. Det er ofte slik at det stoppar opp for oss når vi skal be, og ein veit ikkje kva ein skal be om. Då er tungetalen til stor hjelp (Rom 8, 26). Paulus sjølv brukte tungetalen mykje (1 Kor 14, 18). Det er grunn til å tru at tungemålsgåva er den mest utbreidde nådegåva i Kristi lekam. Og grunnen er vel dette at den som talar med tunge, byggjer seg sjølv opp. Dette er såleis noko alle truande treng for sitt eige gudsliv.

Vidare vert tungemålsgåva brukt i offentlege samlingar i kyrkjelyden. Det at det er tale om «ulike slag tunger» kan bety at tungetalen kan ha ulike funksjonar (1 Kor 12, 10). Når det gjeld offentleg bruk av tungetale, legg Paulus stor vekt på orden. Han seier at tungetale utan tyding, er verdilaus i offentlege møter (1 Kor 14, 6-11; 19). Gud kan tale til menneske gjennom tungetale (1 Kor 14, 21). Dette er såleis ei anna nådegåve med anna funksjon enn tungemålsgåve til privat bruk. Skal nokon tale med tunger i eit møte, må han «få» ein bodskap å bere fram (1 Kor 14, 26). Når dette vert tyda, er det til oppbygging av kyrkjelyden (v. 26). Paulus skriv òg at tungene er eit teikn for dei vantru (v. 22). Det Paulus meiner med «teikn» må vere det same som Jesus meinte med teikn i samband med dei undera han gjorde (Joh 4, 48). Apostlane gjorde òg mange teikn (Apgj 2, 43). Desse undera var teikn på at Gud var med dei. Den same funksjonen hadde tungetalen på pinsedagen (Apgj 2, 6-12). Det overnaturlege elementet og det at skjulte ting vert openberra, kan vere sterke «bevis» for dei som er ukjende med dette for at det er Gud som talar. Derimot vil dei tru at folk er frå vitet, om det vert tala uforståelege ord utan tyding (1 Kor 14, 23).

Tyding av tunger

Dersom derimot bodskapar i tunger vert tyda i kyrkjelyden, ser det ut til at dette vert sidestilt med profeti (1 Kor 14, 5). Det at nokon får nådegåva å kunne «tyde» tunger, betyr ikkje at dei «lærer» eit nytt språk slik at det som vert sagt i tunger kan omsetjast til norsk. Det er vel heller slik at når ein får ein bodskap i tunger, får ein annan tydinga. Han forstår innhaldet i tungetalen og kan forme det med eigne ord på norsk. Innhaldet i tydinga kan ofte vere ganske lik det som kjem i form av ein profeti. Men like ofte kan tungetale med tyding vere ei bøn eller lovprising til Gud (1 Kor 14, 16-17). Det kan sjå ut til at det i Korint var mange som tala med tunger i møta, slik at Paulus måtte undervise dei i korleis dette skulle regulerast (1 Kor 14, 27-28).

Andre nådegåver

Vi har no omtala dei ni nådegåvene som uttrykkjeleg er nemnde i fyrste delen av 1 Kor 12. Desse gåvene utmerkjer seg ved at Gud verkar gjennom desse ved at Anden «kjem over» personar ved særlege høve (Apgj 1, 8; Luk 4, 18). Ofte får ein det inntrykket at det finst berre desse ni. Dette har ført til at dei andre nådegåvene er blitt nedvurdert og mange føler seg kanskje ikkje «åndelege» nok til å be om å få nådegåver.

I tillegg til desse ni nådegåvene, som gjerne er kalla dei «overnaturlege» nådegåvene, er det i same kapitlet nemnt to til (1 Kor 12, 28). Desse er uttrykkjeleg nemnde saman med andre nådegåver, og er kalla «nådegåver til å hjelpe og til å styre». Det er sjeldan desse er rekna med saman med dei andre nådegåvene, sjølv om Paulus tydeleg tek dei med. Grunnen kan vel vere at ein ofte reknar dette som naturlege eigenskapar, og ikkje som åndelege gåver. Når enkelte personar har ei særleg draging til å hjelpe vanskelegstilte menneske, som til dømes gamle, sjuke, rusmisbrukarar, foreldrelause born eller einsame menneske, kan det vere at desse har ei slik nådegåve; «til å hjelpe». Ofte er dette i kombinasjon med naturleg utrustning. Det same kan seiast om «nådegåve til å styre». Naturlege leiarevner kan vere nyttig i kristent arbeid, men likevel er «nådegåve til å styre» naudsynt sidan åndeleg arbeid er ulikt anna slag organisasjonsverksemd. Også i Rom 12, tek Paulus føre seg dette med nådegåver og tenester. På same måte som i 1 Kor 12, er det tydeleg at fokuset for Paulus er lemane sin funksjon i Kristi lekam (vv. 4, 5). Når Paulus i 1 Kor 12, 28, Rom 12, 6-8 og Efes 4, 11 ramsar opp ulike tenester i kyrkja, nemner han òg nokre nådegåver. Dette viser at Paulus ikkje har noko skarpt skilje mellom tenestegåver og nådegåver. Finst det nådegåver til å lækje, er der naturlegvis òg personar med denne gåva. Slik òg med tenestegåvene; er der evangelistar, finst òg evangelistgåva. Dette er sjølvsagt ei nådegåve, sjølv om det ikkje uttrykkjeleg er skrive. Det same gjeld aposteltenesta, hyrdingtenesta og lærartenesta (1 Kor 14, 6). I Rom 12,7 nemner han òg diakontenesta saman med andre tenester. Personar som fungerer i desse tenestene, har fått ei nådegåve som svarar til tenesta. Sjølvsagt treng dei fleire nådegåver for å tene i slike oppgåver.

Vi kan prøve å nemne opp nådegåver som finst i tekstane ovanfor, nådegåver som kjem i tillegg til dei ni «overnaturlege»: Nådegåve til apostelteneste, til å evangelisere, til å styre, til å undervise (lære), til å tene (Rom 12, 7; Apgj 6, 2), til å hjelpe, til å gje (Rom 12, 8), til å vise medkjensle (Rom 12, 8), til å formane/oppmuntre (Rom 12, 8).

3. Tenestegåvene

I 1 Kor 12, 28 seier Paulus at Gud «sette» personar med ulike tenester i kyrkja. Og i Efes 4, 11 at han «gav oss» desse. Ut ifrå det, har vi fått uttrykket «tenestegåver», som uttrykkjer at både personane som er berarar av desse nådegåvene og embetet deira er gåver til kyrkja. Desse embeta han nemner er: aposteltenesta, profet-tenesta, evangelist-tenesta, hyrdingtenesta og lærartenesta. Dei som har desse embeta, er naturlegvis apostlar, profetar, evangelistar, hyrdingar og lærarar. Diakontenesta er ikkje nemnd saman med desse, kanskje fordi ho er av eit litt anna slag. Men denne tenesta høyrer òg med i lag med dei andre (Rom 12, 7; Apgj 6, 2).

Apostelen

Det vert sagt i 1 Kor 12, 28 at «fyrst» sette Gud apostlar i kyrkja. Dette kan ein forstå på fleire måtar: Ein kan tenkje seg at Paulus meiner at i si kyrkje på jord innsette Gud apostlar til å leggje grunnvollen for seinare generasjonar (Efes 2, 20). Nokre har heller tenkt at for å starte lokale kyrkjelydar, er det helst ein apostel som legg grunnvollen. Ein kan òg tenkje seg at Paulus med å setje apostlane «fyrst», ville vise at aposteltenesta er den viktigaste tenesta. I tillegg kan dette ordet «fyrst» ganske enkelt vise til at «nokre til apostlar» var fyrst i ei oppramsing. Ordet «apostel» tyder på grunnteksten ikkje så mykje meir enn «bodberar» eller «ein som er send». Jesus òg vart kalla apostel, i eigenskap av å vere ein bodberar utsend frå Faderen (Hebr 3, 1). Apostelen var utsend med eit bestemt oppdrag og stod ansvarleg berre overfor utsendaren.

Det har vore ei vanleg oppfatning at aposteltenesta vart fullført med dei fyrste tolv apostlane. Vi snakkar om «aposteltida» og vi har Apostelgjerningane som skildrar denne tida. Efes 2, 20 talar om at kyrkja er oppbygd på apostel- og profetgrunnvollen. Konteksten viser at det her er tale om den universelle kyrkja, og ikkje ein lokal kyrkjelyd. Ingen kan vel nekte for at den fyrste tida var umåteleg viktig der grunnlaget vart lagt for seinare generasjonar av kristne. Trusgrunnlaget vart utvikla av apostlane; og særleg av Paulus (Efes 3, 5). Vi ser òg i Apgj 2, 42 at ein av dei fire grunnpillarane for den tidlege kyrkja var apostlane si lære. Her er det tale om læreinnhaldet. Apostelgjerningane og brevlitteraturen vart mønster for korleis livet i kyrkjelydane skulle vere. Jesus sjølv valde ut tolv personar som han gav namnet apostlar (Luk 6, 13). Desse hadde vore saman med han frå starten, og kunne vitne om det dei hadde sett og høyrt (Joh 15, 27; Apgj 4, 20). Det dei hadde sett og høyrt, var sjølvsagt alt det Jesus sa og gjorde medan dei var i lag med han; men i særleg grad var det oppstoda hans dei vitna om den fyrste tida (Apgj 4, 33). Det var viktig for Jesus å vise seg for mange etter oppstoda, slik at dei kunne vere «augevitne» (Luk 1, 2; 2 Pet 1, 16). Dette er ikkje mindre viktig for oss som lever no og langt på veg er komne til tru på grunn av deira ord og skrifter (Joh 17, 20). Ein kan forstå Paulus slik at ein person måtte ha «sett» Jesus, for å kunne kallast apostel (1 Kor 9, 1; 15, 8). Apostlane gjorde mange teikn og under (Apgj 5, 12; 14, 3), og det var «stor kraft» over apostlane si teneste (Apgj 4, 33). Det var òg personar som gav seg ut for å vere apostlar, men ikkje var det (2 Kor 11, 13; Op 2, 2). Eg meinar det er grunnlag for å tale om «aposteltida» og «Apostelgjerningane» fordi apostlane stod så sentralt denne fyrste tida. Gud sette i kyrkja «fyrst» nokon til apostlar (1 Kor 12, 28). At dei tolv fyrste apostlane stod i ei særstilling viser òg det at dei er nemnde i Op 21, 14 som «Lammet sine tolv apostlar». Namna på desse tolv er derimot meir uvisst, sidan det er usemje i spørsmålet om det er Mattias (Apgj 1, 26) eller Paulus som tok plassen etter Judas Iskariot.

Desse tolv hadde og har ei særstilling, men allereie på deira tid var det andre apostlar. Barnabas (Apgj 14, 14), Silvanus og Timoteus (1 Tess 2, 6; 1, 1) er nemnde. Etter denne fyrste tida, har apostelen kome i bakgrunnen. Men i vår tid er aposteltenesta blitt aktualisert på nytt. No vert det hevda at revitalisering av denne tenesta vil føre til større framgang for evangeliet. I stor grad vert det no danna «apostoliske nettverk» der mange kyrjelydar knyter seg til, og ein har ein «apostel» som tilsynsmann for desse. I realiteten er vel dette ikkje så ulikt praksisen som ha vore i mange kyrkjer; at ein har biskopar og andre tilsynsmenn som fungerer i eit slags hierarki. Mange vil vel framleis hevde at aposteltenesta var ei særleg teneste for den fyrste tida, og er imot ei slik utvikling. Eg vil hevde at begge synsmåtane har noko for seg; at vi i dag ikkje finn apostlar som kan samanliknast med desse fyrste som Jesus valde ut, men at enkeltpersonar framleis kan bli kalla til å gå inn i ei apostolisk teneste. Vi har personar frå misjonshistoria som har vorte kalla «apostlar», slike som Hans Egede (Grønlands apostel) og Hudson Taylor (Chinas apostel). Ein kan sikkert seie at Barratt fungerte i ei apostelteneste ved at han vart ein banebrytar for Pinserørsla i Europa. Særleg innanfor misjon er det aktuelt å tale om apostlar, for å skildre tenesta til banebrytande personar. Likevel bør ein vel vere varsam med slike titlar; så ein ikkje kjem i skade for å kalle personar for apostlar, utan at dei er det (2 Kor 11, 13; Op 2, 2).

Profeten

Når vi talar om profetar, tenkjer vi helst på profetane i Det gamle testamentet. Det var gjennom profetane Gud tala til Israelsfolket. Dei skreiv fleire av bøkene vi finn i Bibelen. Profetane var inspirerte og salva av Guds Ande når dei profeterte munnleg eller i skriftene sine (2 Pet 2, 21). Før Jesus kom, talte Gud til Israelsfolket gjennom profetane (Hebr 1, 1). Desse hadde ei svært viktig oppgåve med å refse folket eller seie noko om samtida eller framtida. Det kunne vere berre ein profet som verka i heile folket til ei viss tid.

Også etter pinsedag les vi om profetar (Apgj 21, 9-10). Når Paulus i Ef 3, 3-6 underviser om løyndomen i Kristus, seier han at dette tidlegare ikkje var blitt kunngjort slik det no var gjort kjent. Og dette har Gud kunngjort gjennom apostlar og profetar. Vi veit at dei fyrste apostlane hadde ei særleg viktig oppgåve i å utforme den kristne læra slik vi har ho i dag (Ap gj 2, 42). Men her ser vi også at profetane var med på dette. Det er òg tydeleg at Paulus meiner det skal vere profetar i kyrkjelydane i dag (1 Kor 14, 29).

I vår tid har det ikkje vore mykje snakk om profetar; men heller om profetisk gåve. Det har vel ikkje så ofte stige fram verkeleg markante profetar som kan samanliknast med dei vi les om i Det gamle testamentet. Oftast er det vanlege menneske som får profetisk gåve og brukar denne til oppbygging av kyrkjelyden (1 Kor 14, 12). Likevel er det tilfelle der personar har ei teneste der det profetiske er så sterkt framme at personen kan kallast ein profet. På same måten som med apostelen har det vore store forkynnarar opp gjennom historia som har vorte kalla profetar på grunn av dei på ein særleg måte har vore vekkjar-røyster i si samtid.

Evangelisten

Når Paulus i Ef 4, 11 nemner opp dei ulike tenestene i kyrkja, tek han med evangelistar og hyrdingar; noko han ikkje gjer i 1 Kor 12, 28. I Det nye testamentet les vi berre om ein person som vart kalla «evangelist». Det er evangelisten Filip (Apgj 8, 5; 21, 8). Elles har dei fire som har gjeve oss evangelia blitt kalla «evangelistar», men truleg er det ikkje ein slik bruk av ordet Paulus har i tankane.

I motsetnad til apostel- og profet-tenesta har evangelist-tenesta vore akseptert til alle tider. Tidlegare var det vanleg at omreisande evangelistar reiste frå bygd til bygd og forkynte evangeliet. Dei fleste levde av det dei fekk på dei stadane dei kom. Dei forkynte ofte omvending og frelse, men var òg til stor hjelp og oppmuntring for flokkar og kyrkjelydar utover landet. Dette var både kvinner og menn. Nokre av desse vart gjerne kalla «emissærar» eller «reise-sekretærar», sjølv om dei hadde ei evangelist-teneste. I Pinserørsla har vi alltid hatt «evangelistar». Eit anna er det at tradisjonelt er alle omreisande forkynnarar blitt kalla «evangelistar»; noko som sjølvsagt er heilt feil. Tendensen i vår tid er at svært mange typiske evangelistar har slutta å reise, og vorte pastorar/forstandarar i lokal-kyrkjelydar. Andre har slutta og teke seg anna arbeid. Ofte er det familiære eller økonomiske grunnar som ligg bak dette.

Det at evangelisten er blitt borte, er eit stort tap, for evangelisten var ofte reiskap til vekking i bygdene og innan kyrkjelydane. Han eller ho var eit friskt pust utanfrå og kunne setje fingeren på ting som ein sjølve ikkje var merksame på. Ein annan tendens i vår tid er at det har stått fram evangelistar med ei verdsvid teneste, og vore reiskap til at tusenvis av menneske er blitt frelst.

Hyrdingen

Førebiletet for den åndelege tenesta å vere hyrding er Jesus sjølv. Han kalla seg «Den gode hyrding» (Joh 10). Likeeins er han kalla «hyrding» i dei nytestamentlege breva (1 Pet 2, 25; Hebr 13, 20). Hyrdingen vakta sauene frå rovdyr og andre farar, og leia dei til stader der dei kunne finne vatn og mat. Ved å bruke biletet med hyrding og sauer, får ein fram at dei kristne ikkje kan klare seg på eiga hand, men treng nokon til å ta seg av og leie flokken. Sauer er ikkje typiske flokkdyr, slik mange andre dyr er, men fær ofte kvar til sin eigen veg (1 Pet 2, 25). Jesus seier om hyrdingen at han må vere ein som tek seg av sauene, som dei kan lite på; og ikkje ein som spreier og tek seg til rette (Joh 10, 1-5).

Jesus er vår «store» hyrding (Hebr 13, 20), men det trengst òg fleire alle stader der det er kyrkjelydar. Ordet «hyrding» er ikkje så ofte brukt i Det nye testamentet, men i staden brukar ein gjerne «tilsynsmann» (2 Pet 2, 25; Tit 1, 7), «eldste» (Tit 1, 5; Jak 5, 14) eller «forstandar» (Rom 12, 8). dei som er kalla til denne tenesta, treng fyrst og fremst nådegåva til å styre eller leie (1 Kor 12, 28;). Dei som har slike funksjonar i kyrkjelyden, skal ikkje vere herskarar; men derimot ein tenar for alle (Mark 9, 35; Jak 1, 1). Ein leiar skal halde stø kurs åndeleg og læremessig, og sørgje for at kyrkjelyden får den forkynninga som dei treng. Han skal likeeins vere eit føredøme for dei truande og vere ein som leiar ved å «gå føre» flokken (1 Tim 3, 2; Tit 1, 7).

Læraren

Det står om tilsynsmannen at han skal vere «dugande til å lære andre» (1 Tim 3, 2). Ofte har det vel vore slik at det er forstandaren eller pastoren som i stor grad har teke seg av undervisninga i kyrkjelyden. Og helst er det vel personar med nådegåve til å undervise som vert kalla til slike oppgåver. Men det å vere lærar er heilt klart eit sjølvstendig åndeleg embete som trengst for å byggje opp Kristi lekam ( 1 Kor 12,28; Ef 4,11).

Det å undervise eller lære står ikkje nemnt som noko særskilt nådegåve, men som nemnt ovanfor må det fylgje med ei særskilt utrustning med kvar åndeleg teneste. Slik er det òg med læretenesta. Det er læraren som skal stake ut den åndelege kursen, korrigere og systematisk byggje opp trusinnhaldet for dei kristne ( 2 Tim 4,2-3).

Kyrkjelydstenaren

Vi les i Apgj 6, 2-6 om at det vart valt ut sju menn til å ta seg av praktiske oppgåver i kyrkjelyden, slik at apostlane kunne ha tid til å ofre seg for tenesta med Guds ord og bøn. Det same greske ordet som er brukt i dette høvet, er òg brukt i Rom 12, 7 der Paulus omtalar slike som har fått ei teneste. Dette er diakonen. Når vi ser på dei fyrste sju, så står det at dei var fylte av den Heilage Ande og visdom (Apgj 6, 3). Sjølv om desse skal ta seg av praktiske oppgåver, er det likevel ei åndeleg teneste som krev åndeleg utrustning. Dei skal arbeide med og mellom menneske, og treng såleis visdom og kjærleik.

Som nemnt under avsnittet «Andre nådegåver» ovanfor, er det naturlegvis slik at ein person som er berar av ei eller anna nådegåve òg har ei teneste som går ut på å praktisere denne nådegåva. Såleis kunne ein nemne opp fleire tenester som skal vere i kyrkja, ei for kvar nådegåve. Elles kan det seiast at Gud kallar menneske til mange ulike oppgåver – også slike som ikkje er nemnde her. Kvart menneske har si nådegåve (1 Kor 7, 7), og det viktigaste er at den enkelte finn sin plass og si teneste å fungere i. Og vi må i større grad enn nokon gong verdsetje det menneske gjer i kyrkjelyden eller elles i samfunnet, som dei ser som si teneste for Gud, om det i menneskeauge kan sjå ubetydeleg ut.