Kain og Abel. Noen vil kanskje frykte at brødrene Christopher og Peter Hitchens skal gå i fotsporene til Kain og Abel. Vel, er det ikke uvanlig at søsken har ulike livssyn, men her står vi overfor sjeldent sterke motsetninger.

På den ene siden står altså Christopher Hitchens – kanskje mest kjent for boken «God is not great» og den sterke undertittelen: «How religion poisons everything». For Christopher er det fullstendig ubegripelig at noenlunde tenkende mennesker kan tro på Gud.

Lillebror Peter velger en litt mildere tone, noe som sikkert er en fordel med tanke på fremtidige familieselskaper. Dessuten er Peter overbevist om at kristendommens tilbakegang i Storbritannia er årsaken til at samfunnet brutaliseres – at det blir mindre av ydmykhet, nestekjærlighet og vennlighet. Da kan vi vel ikke annet enn å forvente at lillebror opptrer med mildhet.

En gang, for to år siden, møttes de to brødrene til debatt. Men Peter har bestemt seg for at det ikke blir flere debatter. Han er redd det kan ta knekken på all brødrekjærlighet.

Dommedag. Peter Hitchens valgte å gå i fotsporene til sin eldre bror. Han ble ateist, omfavnet den politiske venstreside, og ble skribent og journalist. Så ble han altså en kristen for et par tiår siden. Det samme skjedde senere med kona som også måtte bli døpt siden hun var oppvokst i et marxistisk hjem.

Det var et maleri, i den franske byen Beaune, som sørget for at Peter ble omvendt. Maleriet var 500 år gammelt og fremstilte dommedag. Budskapet om at han stod ansvarlig for Gud med sitt liv traff Peter så sterkt at det endte med en tradisjonell kristen omvendelse.

I lys av hans omvendelse, er det kanskje ikke overraskende at han i liten grad argumenterer for sin gudstro. Han skriver at han er blitt mer og mer sikker på at det ikke er mulig å bruke vitenskap og fornuft for å finne ut om Gud fins. Men han har valgt å tro. Det er som å høre den kristne filosofen Blaise Pascal: «Hjertet har sine grunner som fornuften ikke kjenner».

Ortodoks. Det betyr ikke at Peter Hitchens lar være å forsvare sin tro. Han protesterer blant annet mot påstanden om at religion fører til krig. Realiteten er at mange kriger «i religionens navn» ikke handler om religion.

I tillegg argumenterer han for at ateismen er mer ansvarlig for overgrep og drap og umoral enn kristen tro. Her argumenterer han med egne opplevelser som utenrikskorrespondent i Sovjetunionen. Peter mener ateismen i hvert fall delvis la grunnlaget for et kaldt og brutalt samfunn.

Boka til Peter Hitchens har tittelen «The rage against God». Forfatteren vil gjerne finne ut hvorfor så mange vender ryggen til kristendommen. Han er svært kritisk til koblingen mellom kristendom og makt (og krig) og etterlyser radikal nestekjærlighet. Men noen modernisert form for kristendom ønsker han ikke. Tvert i mot fremstår han som en meget ortodoks kristen. Han vil ha tradisjonell liturgi og bygge sin tro på det han kaller «400 år med omtrent ubrutt tradisjon».

Det ondes problem er eldgammelt. Den greske filosofen Epikur er særlig kjent for sin 2300 år gamle formulering. Men temaet er nok eldre. Også i Det gamle testamente møter vi mysteriet: Hvorfor fjerner ikke Gud det vonde? Spørsmålet stilles i salmer og gjennomsyrer Jobs bok.

Flere moderne filosofer har hevdet at det er logisk umulig både å tro på Gud og konstatere det ondes eksistens. Det var den utfordringen Alvin Plantinga kastet seg over – og i følge en rekke filosofer løste på en tilfredsstillende måte.

Fri vilje. Alvin Plantinga er snart 80 år gammel. Han har vært en toneangivende analytisk filosof siden utgivelsen av boken God and other minds i 1967, og er blant de få nålevende filosofer som blir grundig presentert i filosofiske leksikon og standardverk.

Og han er altså kristen. Allerede i 1980 ble han kåret av magasinet Time til USAs ledende protestantiske filosof. Ikke alle er like glade for betydningens hans. Den fremstående ateistiske filosofen Quentin Smith skrev i 2001 om Plantingas etterfølgere: «Naturalister så passivt på mens realistiske versjoner av teisme, mest påvirket av Plantingas skrifter, begynte å feie gjennom det filosofiske samfunnet, til i dag da kanskje en fjerdedel eller en tredjedel av filosofiprofessorene er teister, de fleste ortodokse kristne».

Men til tross for stor betydning – og en omfattende produksjon: Plantinga er ikke veldig enkel å lese. Kortfattet å gjengi hans løsning på det ondes problem er vrient. Men hovedargumentet hans er at Gud ikke uten videre kunne skapt en bedre verden, hvis den skulle være befolket av frie individer. Til denne friheten hører også menneskers mulighet til å velge galt, påføre andre smerte og svikte sine medmennesker.

Argumentasjonen til Plantinga blir omtalt som «fri-vilje-forsvaret», siden han dypest sett knytter verdens ondskap til menneskets frihet. Boken der han drøftet spørsmålet om det ondes problem, heter «God, Freedom og Evil» og kom i 1967.

Menneskers skyld. Det ondes problem kan selvsagt drøftes fra flere innfallsvinkler. For mange av oss er ikke spørsmålet teoretisk, men praktisk, ikke minst i møte med sykdom. Jeg har møtt mange kristne som spør: Hvorfor helbreder ikke Gud?

Det er sjelden jeg har gode svar.

Derfor holder Plantingas svar bare et lite stykke. Selv om han har rett i at det ikke er logisk selvmotsigende å tro på en god Gud i en vond verden, står mange spørsmål tilbake. Dagens ateister formulerer kan for eksempel spørre: Er det sannsynlig at det finnes en Gud når verden ser ut som den gjør?

Jeg påstår ikke at Bibelen fullt ut gir et svar. Men som Plantinga tror jeg det er sentralt å fastholde at vi mennesker har ansvaret for mye ondskap. Kanskje har vi også et visst ansvar også for sykdommer og katastrofer – fordi vi de første menneskene en gang valgte å gjøre Djevelen til sin gud. Dermed slapp vi det onde løs i verden.

Heldigvis tror jeg ikke at vår verden er slik Gud vil. Det onde er ondt. Det finnes sorg og lidelse og smerte. Men Bibelen har et klart svar på hvorfor Gud ikke fjerner det alt sammen: Han vil at enda flere skal bli frelst. For Gud kan faktisk ikke fjerne det onde uten å fjerne oss mennesker.

Men når Gud en gang skaper en ny himmel og en ny jord, blir alt godt.

Da din nådetid var inne, valgte du deg ut et folk.
Du kom ditt paktsløfte i hu; at de skulle tas ut fra folkeslagene og være et hellig folk for deg.
Du fornyet din pakt med dem, og stadfestet det med et herlig syn, med ordene som din Hellige Ånd talte, med dine henders verk og med det din Høyre hånd skrev ned,
for at de skulle kjenne herlighetens grunnvoller og skrittene mot evigheten.
Du oppreiste for dem en trofast hyrde.

En urkristen bønn fra de tidlige jødekristne? Nei, dette er en bønn fra Dødehavsrullene hundre år før Kristus (1Q34). Men det er intet i denne bønnen som ikke kunne stått i nytestamentet. Og da spør vi oss selv: Hva slags menighet midt i Israel var det som kunne ha en selvforståelse så nær de første jødekristnes? Hva kan denne menigheten og deres skrifter lære oss om den sammenheng Jesus og apostlene sto i?

Funnene
De første skriftrullene fra Qumran ble funnet av beduiner fra Taamir-stammen i 1947. Noen av dem ble solgt til israelske forskere og noen til den syriske biskop Athanasius Samuel. Via mellommenn ble Samuel’s ruller kjøpt opp av staten Israel. Alle disse rullene er i dag oppbevart i Israels Museum. Det var hule 1 som beduinene hadde oppdaget 1 km nord for ruinene Khirbet Qumran. Beduinene fortalte at rullene var oppbevart i store krukker da de fant dem. Skriftrullene fra hule 1 var godt bevart, herfra har vi nesten komplette skrifter. Det tok ikke lang tid før forskerne forsto at her ble vi kjent med en langt på vei ukjent gren av den tidlige jødedom.

Den franske teolog og arkeolog Roland de Vaux begynte i 1949 utgravningene av Khirbet Qumran. Hans første konklusjon var at ruinene var fra 3-4. årh. e.Kr. Først et par år senere kjente han igjen keramikk man fant der, som identisk med krukkene fra hule 1. Konklusjonen var dermed klar: Senteret på Khirbet Qumran hadde tilhørt den gruppen som var opphav til skriftrullene, og stammet fra det annet tempels tid. Ingen av arkeologene tenkte imidlertid på å undersøke de store hulene de kunne se 100 m. unna. Og igjen var beduinene først ute. I 1952 fant de frem til rullene i hule 4, og først i andre runde kom arkeologene hit. Hule 4 inneholdt svære mengder skrifter. Tidens tann hadde satt sitt merke, de fleste av dem var bevart kun som fragmenter.

Arkeologene fant etterhvert flere huler. Den siste av hulene, hule 11, ble oppdaget av beduinene i 1956, 3 km nord for Qumran. Herfra stammer sannsynligvis Tempelrullen, som den israelske arkeologen Yigael Yadin snart fikk høre om, men ikke klarte å få kjøpt. Under seksdagerskrigen i juni 1967 ble en militær spesialenhet sendt til antikvitetshandlerne i Betlehem og Hebron for å få tak i denne rullen. Og med pistol for strupen fant en av dem frem sigaresken der rullen og dens fragmenter var oppbevart. Rullen, som var 9 m. lang (den lengste av de bevarte skriftrullene) var antagelig blitt mere ødelagt i årene etter 1956 enn før…

Alle ruller og fragmenter som ble funnet mellom 1952 og 1956 fikk plass på Rockefellermuseet i Øst-Jerusalem, som da var under jordansk styre. Da israelerne fikk herredømmet i 1967, var de svært varsomme med å gå inn i forskergruppen som hadde fått enerett til å utgi rullene. Den første jødiske forsker, Immanuel Tov, ble først bragt inn i arbeidet tidlig i 80-årene. I 1991 fikk de israelske myndigheter nok av sommelet med å få utgitt skriftene. Alle forskere skulle nå få tilgang til fotografier av tekstene og til originalrullene. Tov ble gjort til sjefredaktør, og han har utvidet forskergruppen fra 20 til 53. Planen er at resten av skriftene skal være tydet, satt sammen og utgitt i god tid før år 2000.

Senteret i Qumran sett med arkeologenes øyne
Arkeologene konkluderte etterhvert med at Khirbet Qumran var bebodd fra ca 135 f.Kr (+- 20 år) til 68 e.Kr. Frem til ca 100 f.Kr. var leiren liten, da ble bosetningen utvidet. Senteret hadde antagelig 50-60 faste beboere. Det ble ødelagt sytti år senere, enten av parterne fra Persia under borgerkrigene 40-38f.Kr. før Herodes fikk overhånd, eller av et jordskjelv 31 f.Kr. Det er grunn til å merke seg at senteret ikke ble gjenoppbygd med en gang. Det lå øde flere år under Herodes den stores regjeringstid, og ble kanskje først gjenoppbygd like etter Herodes’ død 4 f.Kr. Endelig ble senteret lagt øde av romerske tropper i år 68 e.Kr.

Rundt Ein Feshka-kildene ved bredden av Dødehavet 3 km mot syd hadde Qumransamfunnet en jordbruks- og håndverkskoloni. Herfra kunne de også frakte vann på eselryggen. Men vann hadde de faktisk rikelig av i ørkenen. Wadi Qumran ble demt opp noen hundre meter fra leiren, slik at vinterens få regnskyll kunne tas vare på og vannet brukes resten av året. En vannkanal som delvis ble hugget som tunnel gjennom berget førte vann til leiren, både til verksteder og renselsesbadene som hadde en viktig funksjon i fellesskapets liv. Renselsesbadene er ikke dimensjonert etter rabbinernes forskrifter slik det man fant på Massada.

Gravgårder med over tusen graver ligger rett i nærheten av ruinene. Vel førti graver er åpnet, de aller fleste skjelettene var av menn inntil 40-årsalderen. Én var av en mann på 65 år, ti av kvinner og barn. Gravene er konstruert slik at skjelettet ikke skal bli knust under jordmassene, men ligge uberørt frem til oppstandelsen.

Man har fortsatt å søke gjennom hulene rundt Qumran. I 1988 fant israelske arkeologer en krukke som antagelig inneholdt balsam av den type man brukte i tempelet, en hovedingrediens kom fra et tre som kun vokste i Jeriko og Ein Gedi, og i 1992 fant man et kar med en substans som sannsynligvis er røkelse etter templets oppskrift.

Samfunnets historie
De aller fleste forskere forbinder Qumran-bosetningen med den jødiske esseer-bevegelsen, som er kjent fra de jødiske skribenter Philo (som skriver i Egypt på Jesu tid) og Josefus (skriver i Roma 70-100 e.Kr). Josefus nevner for første gang de tre jødiske religiøse partier; fariseere, sadduseere og esseere i forbindelse med Jonatan Makkabeerens regjeringstid, dvs. ca. 150 f.Kr. Den romerske skribent Plinius d.e., som var i Jerusalem i år 70, forteller i sin Naturgeografi: På et sted nedenfor Jeriko, ved nordvestenden av Dødehavet og litt opp fra bredden finner vi esseerne, på et sted der det vokser palmer, lenger ned kommer man til En Gedi. Qumran er det eneste sted palmer kunne vokse mellom En Gedi og Jeriko. Plinius er derfor det sikreste tegn på at Qumran-bosetningen har med esseerne å gjøre. Den tyske forsker Hartmut Stegemann har sannsynliggjort at kolonien i Qumran/Ein Feshka var esseerbevegelsens «forlag og boktrykkeri»: Stedet der skinn ble garvet (med en prosess som krevde kjemikalier fra Dødehavet), ruller ble preparert og skriftene kopiert av profesjonelle skrivere.

Vi vet ikke hvor ensartet esseerbevegelsen var. Josefus forteller at det var fire tusen esseere som bodde rundt om i alle byer og landsbyer i Judea (til sammenligning regner han fariseerne til seks tusen mann). Kvinner og barn kommer i tillegg.

Et kort historisk riss
Esseerbevegelsen har sitt opphav i jødiske prestekretser i Jerusalem i makkabeertiden. Omkring 150 f.Kr. brøt en gruppe ledet av ham skriftene kaller Rettferdighetens Lærer med det ‘statskirkelige’ establishment i Jerusalem, som var ledet av makkabeere og fariseere. Esseernes hovedfiende kalles i skriftene Den onde prest, og må identifiseres med en av de tidlige makkabeerfyrster (de fremste kandidater er Jonatan som styrte 160-142 f.Kr, og Simon som styrte 142-135). Noen forskere mener at Rettferdighetens Lærer er identisk med den presten som hadde fungert som øversteprest i syv år frem til år 152, da Jonatan Makkabeeren overtok øversteprestembedet med alt det førte med seg av finansielle ressurser samt politisk og religiøs makt. I så fall er det den fordrevne øversteprest som danner en menighet av de «gammeltroende».

Josefus forteller at i sørvesthjørnet av Jerusalem var det en port kalt Esseerporten. Den katolske forsker Bargil Pixner, som har vært med på å grave den ut, har sannsynliggjort at dette var porten inn til et helt esseerkvarter i dette hjørnet av byen. Denne porten, som er bare halvannen meter bred, ble slått gjennom den eksisterende bymuren på Herodes’ tid. Den ville gi en enkel utgang for dem som bodde innenfor, og gi kort vei til stedet Bethso, esseerkvarterets latrine. Tempelrullen forteller at i den hellige by kan man kun late vannet, mer seriøse forretninger må gjøres i en latrine utenfor bymuren, og dit går man heller ikke går på sabbaten…

Fra Herodes’ tid av aner vi altså konturene av to esseiske sentra, ett i Jerusalem og ett i Qumran, i tillegg til esseiske familier spredt omkring “i alle byer og landsbyer i Judea.”

Josefus beretter at Herodes ga esseerne proteksjon. Inntil hans tid hadde esseersamfunnet utvilsomt vært på kollisjonskurs med de hasmoneiske (makkabeiske) prestefyrster. Under Herodes kunne de puste mer fritt, det passer derfor godt med et esseerkvarter i Jerusalem fra denne tiden av. Enkelte forskere har postulert at «herodianerne» i NT [se Mk. 3.6, 12.13, 8.15 (det eldste manuskriptet har her herodianerne), Matt 22.16] er et klengenavn på esseerne – “godgutta til Herodes.”

De romerske hærstyrkene raserte Qumran da de undertrykte det jødiske opprør i 68 e.Kr. Beboerne visste at romerne nærmet seg, og gjemte tydeligvis sitt bibliotek i hulene i nærheten for å berge dem unna brann og ødeleggelse. Sannsynligvis omkom alle beboerne, siden ingen av dem kom tilbake for å hente skriftrullene.

Ut fra innholdet i Qumran-skriftene er det ikke bare naturlig å tenke seg at esseere slo lag med andre ‘vantro’ israelitter i det jødiske opprør mot Roma. Men Josefus forteller at Johannes Esseeren var offiser i opprørsstyrkene. Og på Massada har vi funnet to skrifter fra Qumransamfunnet; Liturgien for sabbatsofrene og en apokryf gjenfortelling av Josvas bok. Det må altså ha vært esseere som slo lag med selotene på Massada etter at Qumran ble lagt øde, og holdt stand med dem til Massadas fall våren 74.

Deretter forsvinner esseerbevegelsen ut av historiens klare lys. Skriftene ble liggende i hulene til de ble funnet igjen i vår tid. Deler av Qumransamfunnets teologi, deres religiøse kalender og ett av deres hovedskrifter, Damaskusskriftet, dukker opp igjen i den jødiske reformbevegelsen karaittene fra det niende århundre. Kan det ha sammenheng med at en middelalderkilde melder at på denne tid fant man gamle hebraiske bokruller i en hule nær Jeriko?

Fra 1700-tallet har en del frimurer-retninger tatt utgangspunkt i «esseernes hemmelige lære». De påstår at Jesus tilhørte esseer-brorskapet, og at esseernes og Jesu esoteriske lære ble formidlet til dem gjennom en korsfarerorden. Det disse retningene hevder er esseisk lære, samsvarer overhodet ikke med det vi nå vet om esseerne fra deres egne skrifter. Frimurernes esseertradisjoner må derfor karakteriseres som rene legender uten noen historisk basis.

Biblioteket i Qumran
Det er funnet 800 skriftruller i hulene ved Qumran, mer eller mindre bevart. Mange av bøkene er funnet i flere kopier, vi regner med ca. 580 ulike skrifter. Dette er et oppsiktsvekkende stort bibliotek innen datidens jødiske samfunn. De fleste rullene er skrevet på geiteskinn, noen få på papyrus, én på tynt kobber. De fleste er skrevet på hebraisk, noen på aramaisk, enkelte greske fragmenter er også funnet. Nærmere 200 av skriftene er enda ikke utgitt eller skikkelig kommentert.

Qumran-samfunnet hadde tre typer bøker i sitt bibliotek: Bibelske (gammeltestamentlige) bøker, dernest bøker med bakgrunn fra det videre jødiske miljø i Israels land (bl.a. apokryfe og pseudepigrafe skrifter som vi kjente fra før), og til slutt skrifter som var blitt til i menigheten selv. Bare den siste gruppen, førti-femti ulike skrifter, reflekterer Qumran-samfunnets egen teologi. Skriverne i Qumran kan kjennes på en særegen ortografi, spesielle skrivertegn i margen samt stor frihet når de kopierer en bibeltekst. Dermed kan vi nå med stor sikkerhet fastslå hvilke hebraiske ruller som er kopiert ved senteret i Qumran, og hvilke som er importert til biblioteket annetstedsfra.

De gammeltestamentlige bokruller
Qumran-biblioteket har åpenbart rester av mer enn 190 bibelruller. Deler av samtlige GT-skrifter er funnet i Qumran, med unntak av Esters bok. Men nylig ble det publisert en aramaisk «slektning» av den bibelske Ester-bok (som er på hebraisk).

Det ser ut som noen bøker var særlig populære i Qumran; flest kopier finnes av Salmene, Jesaja samt 1., 2. og 5. Mosebok. De eldste bibelrullene er fra 250 f.Kr. Det har ofte vært hevdet at bibelrullene fra Qumran demonstrerer hvor nøyaktig bibelteksten er bevart opp gjennom århundrene, og at den store Jesaja-rullen er et godt eksempel på det. Ingen av delene er riktig. Bibelrullene demonstrerer en enorm variasjon i detaljer i skrivemåten, vi vet nå at den hebraiske teksten til GT først ble ensrettet ca. 100 e.Kr. (12-profetrullen fra Murabba’at lenger sør i Judea ørken fra 130 e.Kr. er 99% lik ‘vår’ utgave). Før år 100 var det et mangfold av håndskrifttradisjoner. GT-sitatene i det nye testamente bevitner nettopp dette. De er jo ofte forskjellige fra den teksten vi finner i ‘vårt’ gamle testamente, og som bygger på rabbinernes rensete versjon. Når Paulus og Matteus bringer et GT-sitat som er ulikt det vi finner når vi slår opp i vårt norske eller hebraiske GT, siterer de som oftest hebraiske og greske bibelruller som var i omløp før teksten ble ensrettet. Jesaja-rullen er en av dem som er kopiert av en Qumran-skriver og som viser et svært fritt forhold til bibelteksten, i tillegg viser den dårlig håndverk.

60% av GT-rullene (fragmentene) ligger i sin tekst nært opp til den bibeltekst rabbinerne senere kodifiserte (men ingen er identiske i alle detaljer), 20% er skrevet i den friere Qumran-tradisjonen. Noen få ligger nært opp til den gamle jødiske oversettelsen til gresk, Septuaginta, eller den samaritanske utgaven av Mosebøkene. Resten av GT-rullene har et fritt forhold til de ulike teksttradisjonene og samsvarer her med én av dem, der med en annen.

Tre av tekstene som ligger nær Septuaginta bringer radikale nyheter: Restene av to Jeremiaruller viser den hebraiske original til Septuagintas versjon av Jeremiaboken, som er 15% kortere enn den vanlige utgaven. Det var altså på makkabeertiden to hebraiske versjoner av Jeremiaboken i omløp, en kortere og en lengre.

En rull av Samuelsbøkene (4QSama) har åpenbart i mange detaljer en bedre gjengivelse av den opprinnelige bibeltekst enn den tradisjonelle hebraiske tekst, og inneholder bl.a. vers som mangler i den tradisjonelle teksten. Et eksempel, slutten av 1. Sam 1.24 er i vår norske bibeloversettelse gjengitt “Han var da bare smågutten». Den tradisjonelle hebraiske teksten sier bare “og gutten gutt”, noe som ikke gir mening. Nå kan vi bekrefte det vi før ante ut fra Septuaginta, her er det falt ut et par linjer. Jeg gjengir her en oversettelse av den tradisjonelle hebraiske teksten til vers 24 og 25, og dernest teksten slik Septuginta og Qumran viser at den opprinnelig var (tilføyelsen og ulikheter understreket):

“Da hun hadde avvent ham førte hun ham med seg, med tre okser og en efa mel og en krukke vin. Og hun bragte ham til Herrens tempel i Shilo. Og gutten gutt. De slaktet oksen og de bragte gutten til Eli.”

“Da hun hadde avvent ham dro hun med ham til Shilo, med en treårsgammel okse og brød og en efa mel og en krukke vin. Og hun bragte ham til Herrens tempel i Shilo. Og gutten var med dem og de bragte ham frem for Herren. Og hans far slaktet slaktofferet slik det har vært gjort fra gamle dager for Herren. Og hun førte frem gutten. Han slaktet oksen, og Hanna gikk med gutten til Eli.”

Jeg vil gjerne tilføye at det er ingen grunn til å omskrive bibelhistorien. Hovedsakene i GT-teksten forandres ikke, forskjellene gjelder normalt detaljer i staving som kan endre forståelsen av enkelte vers (finlesning av eksemplet ovenfor viser flere småforskjeller mellom disse to versjonene). Men det er ingen tvil om at bibeloversettere i fremtiden oftere må ta hensyn til bibelhåndskriftene fra Qumran.

Qumran-samfunnets egne skrifter
Jeg vil kort omtale noen av Qumran-samfunnets egne skrifter.

Et halakisk brev (4QMMT)
Siden 1985 har vi visst om det viktigste skrift vi har bevart fra Qumran-samfunnet. Det ble endelig utgitt våren 1994. MMT (hebraisk tittel er Miqtsat Ma’ase haTorah) er esseernes parallell til Confessio Augustana, et kampskrift som summerer opp det viktigste i menighetens teologi. Det er skrevet av esseernes leder (antagelig av Rettferdighetens Lærer selv) og rettet til en viktig skikkelse utenfor menigheten, kanskje makkabeerfyrsten Jonatan. Skriftet starter med en opplisting av ‘kirkeåret’ slik det må være, og fortsetter med tyve ulike lovfortolkninger på ulike livsområder, særlig fokusert på renhetsspørsmål. Det konkluderer med “Vi har skilt oss ut fra flertallet av folket, så vi ikke blander oss med dem eller har del med dem i disse ting.” En sammenligning med rabbinsk overlevering gir det oppsiktsvekkende resultat at MMT reflekterer tidlig sadduseisk teologi i polemikk mot fariseisk lovforståelse. Den tidlige esseiske bevegelse og sadduseerne ser dermed ut til å ha samme opphav; de prestelige slekter i Jerusalem i 3-2.årh. f. Kr. Begge retninger står nå i opposisjon til makkabeerfyrstenes fariseiske hoffteologer.

Bibelkommentarene
Qumrantekstene har gitt oss en ny genre med kommentarer til bibelske profetbøker og salmer, kalt pesher. I en pesher siteres bibelteksten vers for vers og utlegges med henblikk på predikantens samtid. Bibeltekstens egentlige betydning som profetene selv ikke var klar over, ligger i at den forteller om Qumransamfunnets tid. Bibeltekstene taler derfor primært om menigheten og dens ledere, om det frafalne Israels folk og menighetens motstandere.

Gud talte til Habakuk, for at han skulle skrive hva som skal skje den siste generasjon. Men den siste tid åpenbarte han ham ikke. Det er skrevet ‘så man kan lese det lett’, dets tydning er om Rettferdighetens Lærer, som Gud kunngjorde alle profetenes hemmeligheter (kommentar til Hab 2:2).

Pesher betyr tydning, kommentaren åpenbarer denne aktuelle tydning av bibelteksten. Sannsynligvis går denne måte å lese bibelteksten tilbake til Rettferdighetens Lærer selv.

Katekisme-tekster
Selv arbeider jeg med en gruppe tekster som gir instruksjon for familie- og yrkesliv: Husfaren belæres om hvordan han skal ordne familie og seksualliv, gifte bort døtre kun innen menigheten, ordne sin økonomi, gi takkoffer av grøden, forholde seg til over- og underordnede i arbeidslivet, og se alt i lys av Guds hemmeligheter som er åpenbart ham. Tekstene inneholder mange termer som er kjent fra esseermenighetens egne skrifter. Kanskje er dette en katekisme for esseiske familier rundt om i Judea. En av tekstene er en påfallende aktuell økonomisk formaning:

Hvis du i din fattigdom låner penger, unn deg ikke søvn natt eller dag og gi ikke din sjel hvile før du har betalt tilbake til din utlåner. Lyv ikke for ham. Hvorfor skulle du kanskje lide vondt og bli gjort til skamme? Da vil han lukke sin hånd når du igjen trenger hjelp. Når du står i gjeld, skjul ikke noe for din kreditor, for at han ikke skal gjøre deg til spott og spe.(fra 4Q417, Sapiental Work A)

Esseersamfunnets særpreg
Esseersamfunnet hadde en kalender, et ‘kirkeår’, som var radikalt forskjellig fra det som gjaldt i det makkabeisk-styrte tempelet. Makkabeerne og fariseerne brukte dagens jødiske kalender, som følger månen på himmelen, og har 12 måneder på 29-30 dager. Omtrent hvert tredje år skytes det inn en ekstra skuddmåned for å komme ajour med det fysiske jord-år på 365 1/4 dag. I Qumran fulgte man et kalenderår på 364 dager. Av 12 måneder var hver tredje på 31 dager, de resterende på 30. En gitt fest vil alltid falle på samme ukedag, f.eks. vil påskefesten alltid bli feiret på tirsdag. Det er også mulig at esseerne regnet døgnets begynnelse fra soloppgang, og ikke fra solnedgang slik rabbinerne gjør det. Det er mulig at esseerne bevarte den kalender som hadde blitt brukt i tempelet i sen gammeltestamentlig tid. Og at deres kraftige protest mot det «statskirkelige lederskap» har sin bakgrunn i at det var makkabeerne som brøt med tempeltradisjonene og innførte en ny festkalender.

Esseersamfunnets kalender begynner (som i GT) om våren med måneden Nisan, ulikt den rabbinske. Den inneholder også flere fester: Nyttåret følges av en syv dagers prestevielsesfest (ordinasjon var altså mulig bare en gang om året). Man feiret fire førstegrødefester med femti dagers mellomrom. I tillegg til bygghøstens fest (påsken) og ukefesten (pinsen) som er påbudt i GT, kommer vinfesten og oljefesten. I tillegg har man en treofferfest der veden som skal brukes det kommende år i tempelet, helliges Herren.

For esseersamfunnet var ‘kirkeåret’ intet adiaforon. Deres kalender var gudgitt og kunne ikke fravikes. Hvis templet i Jerusalem ikke følger den, er man i utakt med det himmelske tempel, gudstjenesten bespottelig og tempelmenigheten under Guds vrede. Kalenderen er derfor en av to hovedgrunner til esseernes Exodus fra Jerusalem: Tempelet er blitt urent.

En av bibelkommentarene beretter at Den onde prest, menighetens hovedfiende, kom og overfalt Rettferdighetens Lærer der han var i landflyktighet på hans fastedag (forsoningsdagen) og pinte ham. Dvs., denne dagen holdt man Jom Kippur hos esseerne, men ikke i templet i Jerusalem. Makkabeerfyrsten visste derfor at esseerlederen denne dagen ikke ville gjøre motstand eller flykte unna.

Uenighet om renhetsregler er den andre hovedgrunn til skismaet fra det makkabeisk-fariseiske establishment i Jerusalem. Fariseerne gikk ofte inn for mere praktikable løsninger, mens esseerne bevarte de strengere prestelige tradisjoner fra templet i Jerusalem: MMT avviser skikken med å bære frem offer for hedningene eller bruke korn dyrket av ikke-jøder i tempelofringene, og har strengere regler for renhet knyttet til ofringene, berøring av lik, ekteskap mellom slektninger eller hvem som er diskvalifisert fra å besøke tempelet eller gifte seg med en israelitt.

Fordi det fysiske tempel i Jerusalem er urent, vokser det hos esseerne snart frem den overbevisning at deres menighet er det nye åndelige tempel, og kun dette kan ved sine bønner og sin lydighet under Guds sanne Torah skaffe soning i Israel.

Samfunnet var karakterisert av en sterk endetidsforventning. Man ventet på endetidskrigen, det endelige oppgjør med mørkets krefter i og utenfor Israel. Menigheten vil innta Jerusalem og tempelet bli reformert etter esseiske forskrifter. Bevisstheten om et nært fellesskap med de himmelske engler, både nå og i krigen som kommer, gir de troende styrke og frimodighet. Innholdet i endetidsforventningen endrer seg noe i løpet av de to hundre år samfunnet eksisterer. Ulike skrifter beskriver ulike skikkelser med sentrale oppgaver i endetiden: Israels Messias (fyrsten som skal føre folket), Arons Messias (den salvede øversteprest), profeten etter Mose forbilde; samt endetidens Lærer (etter Rettferdighetens Lærers forbilde).

Qumran og nytestamentet
- «Det står et katolsk komplott bak det faktum at 80% av Qumranrullene ikke er utgitt. Vatikanet vet at rullene avslører ting som rokker ved etablerte kristne sannheter. Derfor holder det katolsk-ledede forskerteamet tilbake skrifter med provoserende innhold». Dette er hovedtesen i suksess-boken The Dead Sea Scrolls Deception av M. Baigent og R. Leigh fra 1991, som fikk stor mediedekning da den ble lansert i Danmark høsten 1993.

- «Flere av personene vi kjenner fra nytestamentet er omtalt under dekknavn i Dødehavsrullene. Den informasjon de gir oss gjør at historien vi kjenner fra nytestamentet må omskrives radikalt.» Bak denne påstanden står den jødiske professor Robert Eisenman og australieren Barbra Thiering. Men i sine bøker trekker de helt ulike konklusjoner om hvem som er omtalt, under hvilke dekknavn, og hva det betyr for den egentlige historie om døperen Johannes, Jesus, Jesu bror Jakob og Paulus. Når Thiering forteller at evangeliene lest med «Qumran-briller» avslører at Jesus giftet seg to ganger, fikk barn, overlevde korsfestelsen som fant sted i Qumran ved Dødehavet og ikke i Jerusalem, vet man ikke om man skal le eller gråte.

Det er riktig at det har tatt alt for lang tid å få utgitt alle Dødehavsrullene. Men grunnen til sommelet er ikke stoff som kan problematisere en tradisjonell forståelse av nytestamentet, men forskermessig stolthet: Den opprinnelige forskergruppen ønsket selv å være de som formidlet dette viktige stoffet til verden.

Det er gått tre år siden tilgangen til skriftene ble åpnet. Vi har fått vite mye nytt. Det er blitt ny bevegelse i forskningen. Bomber som rokker ved den tradisjonelle forståelse av nytestamentet har imidlertid ikke eksplodert. Hovedtesen til The Dead Sea Scrolls Deception har derfor falt død til jorden, boken selger imidlertid godt fortsatt. Tre katolske forskere står i fremste rekke i diskusjonen om noen skrifter som har påfallende paralleller til avsnitt i nytestamentet. De har visst intet å frykte… Jødiske forskere gir vesentlige bidrag, ikke minst til forståelsen av hebraiske og arameiske uttrykk og til esseisk lovtolkning sett i lys av den senere rabbinske tradisjon.

Qumran-rullenes hovedbetydning er ikke at de gir nytt lys over kristendommens tilblivelse. Ingen nytestamentlige personer er nevnt i rullene, som primært er blitt til de siste 150 år før Kristi fødsel. Ut fra Carbon-14 datering og det vi nå vet om utviklingen av den hebraiske håndskrift gjennom generasjonene, kan det slås fast at de kopiene vi har av esseersamfunnets hovedskrifter, er kopiert i 1. årh. f.Kr. De kan derfor umulig omtale Jesus eller hans disipler. Eisenmans og Thierings teorier faller derfor sammen som et korthus. Qumran-skriftene gir oss derimot et revidert og langt mer variert bilde av jødedommen mellom 200 f.Kr og 70 e.Kr. Indirekte gir de dermed nytt lys også over nytestamentet.

NT’s hebraiske og jødiske kontekst

Qumrans viktigste bidrag til forståelsen av nytestamentet og den første kristne menighet ligger i at vi gjennom Qumranskriftene har fått et bedre kjennskap til den jødiske bakgrunn Jesus og de første jødekristne sto i og øste av. For første gang kjenner vi innsiden av en jødisk bevegelse som er eldre og samtidig med de første kristne. Vi har bevart menighetens bønne- og liturgibøker, salmebok og bibelkommentarer, polemiske skrifter og skrifter til indre oppbyggelse og instruksjon. Vi kan fornemme sjelen i denne menigheten, deres håp og deres tro.

Derigjennom ser vi enda tydeligere enn før hvor jødisk det nye testamente er, den første menighet er en reformbevegelse midt i Israels folk. NT er ingen hellenistisk bok, men en tvers igjennom jødisk bok, bare skrevet på gresk. For første gang finner vi den hebraiske original til termer vi før bare har kjent i NT’s greske versjon. Uttrykket “velbehags mennesker” (ordet ‘Gud’ finnes ikke i de eldste håndskrftene til Luk 2.14) i englesangen på Betlehemsmarken, betyr det “blant dydige mennesker” eller “blant mennesker som har fått (Guds) velbehag”? Qumrans hebraiske takkesalmer belegger uttrykket “sønner av Guds velbehag” om sitt eget fellesskap, det peker i retning av den sistnevnte forståelse av Luk 2:14. Takkesalmene karakteriserer den rensete menighet som får leve under Guds nåde som ‘de fattige i Ånden’. Matteus’ versjon av den første saligprisning, Matt 5:3, er altså ikke mindre jødisk enn Lukas’ “Salige er dere fattige” (Luk 6:20).

Jesus og Døperen Johannes

Det har ofte vært postulert at Døperen Johannes eller Jesus var medlemmer i Qumransamfunnet før de begynte å forkynne offentlig. Jeg finner dette usannsynlig. I Qumran var det gjentatte daglige renselsesbad, det var to års novisetid før man kunne bli opptatt i fellesskapet og få del i renselsesbad og bordfellesskap, og man ble opptatt i en skarpt avgrenset menighet som regnet resten av Israels folk som frafalne. Døperen derimot forkynte en engangs botsdåp til syndenes forlatelse, hans botsbudskap gikk til hele folket, og omvendelsen skulle bære frukter i det daglige liv midt i Israel, Luk 3:10-14.

Derimot må vi regne med at både døperen og Jesus kjente til esseerne og deres lære. Jesus polemiserer flere ganger mot esseernes strenge lovforståelse. To eksempler: I en disputt med fariseerne om det er tillatt å helbrede på sabbaten, argumenter Jesus med “Dere fariseere ville jo berge en sau som falt ned i en grøft på sabbaten og dra den opp. Hvor mye mer verd er ikke et menneske eller en sau. Så er det da tillatt å gjøre godt på sabbaten” (Matt 12:9-15). Ut fra Mishna (220 e.Kr.) ser det ut til at fariseerne ville gi ham rett når det gjaldt å berge et husdyr på sabbaten. Men i Qumran heter det entydig “Ingen skal hjelpe et dyr som føder på sabbaten. Og faller det i en brønn eller en grøft, skal man ikke dra det opp på sabbaten” (Damaskusskriftet XI,13-14). Det ser altså ut som om Jesus her forsøker å dra fariseerne over til sin side: «I motsetning til de strenge esseerne er jo dere og jeg enige om å hjelpe et dyr i nød på sabbatsdagen. Ser dere ikke at det da er Guds vilje også å hjelpe mennesker i nød og helbrede, selv på sabbaten?»

I Bergprekenen sier Jesus: “Dere har hørt det er sagt ‘Du skal elske din neste og hate din fiende’ (Matt 5:43). Problemet er at vi før ikke hadde noe belegg for utsagnet ‘hate din fiende’ hverken i GT eller jødisk tradisjon. Forskere har spurt om det var Jesus eller Matteus som her har funnet opp en innbilt fiende å polemisere mot? Nå vet vi at i Qumran ble man påbudt “å elske lysets sønner (menighetens folk, de som er utvalgt av Gud), og hate alle de andre, mørkets sønner som er forkastet av Gud” (Disiplinrullen I,9-11; IX,16). Det er i kontrast til denne skarpe menighetsetikken at Jesus maler frem fiendekjærligheten som skal prege hans disipler.

En interessant hypotese er at Jesus siste påskemåltid fant sted hos esseerne i deres kvarter i Øvrebyen, der Pixner lokaliserer Esseerkvarteret. Det er flere indisier for dette. Tidlig kristen tradisjon plasserer nattverdssalen nettopp i dette området. Mannen med vannkrukken (Mk 14:13) som leder disiplene til stedet, er mest sannsynlig en esseer. Ut fra Tempelrullen er det tydelig at esseerne mente at kvinner ikke kunne bo i den hellige by (samleie mellom mann og kvinne passer ikke sammen med tempelbyens kultiske renhet). I Midt-Østen er det kvinner og esler som bærer vann, en mann med en vannkrukke ved Jerusalems Gihonkilde er enten en svært fattig enkemann eller en esseer. I et vanlig jødisk påskemåltid er kvinner og barn aktive. I evangelienes beretning om Jesu siste måltid er kvinnene i disippelflokken unevnt, det ville passe hvis Jesus lånte hus i esseernes mannskvarter.

Kanhende esseerne etter Jesu tempelrenselse et par dager før så på ham med nye øyne; vi er jo begge i konflikt med tempelets sadduseiske herrer, kanskje det er verdt å hjelpe ham? Og hvis Jesus spiste påskemåltid hos esseerne tirsdag kveld, og ikke torsdag kveld, er det lettere å få plass til alle forhørene mellom tilfangetagelsen etter midnatt og korsfestelsen fredag morgen – det går rett og slett ikke hvis han ble tatt til fange natt til fredag. Kanskje har vi her forklaringen på at de første tre evangelier entydig sier at Jesu siste måltid var påskemåltidet, mens Johannes (19:31) beretter at Jesus døde rett før påskens helgaften, det store påskelam dør altså mens andre slakter sine påskelam på tempelplassen. Bevarer de tre første minnet om et påskemåltid etter esseisk kalender tirsdag kveld, mens Johannes vet at i sadduseernes tempelkalender falt påsken dette året fredag kveld og lørdag, rett etter Jesu død?

Den mobb som øverstepresten hadde innkalt da Jesus ble forhørt, ropte “Korsfest, korsfest!” (Luk 23:21). Korsfestelse har vært regnet som romernes henrettelsesmetode, ut fra GT var det stening som skulle være straffen for en falsk profet eller spotter. Er mobbens rop derfor konstruert av evangelisten? Qumrans nytolkning av 5.Mos 21:22-23 (om liket som henges opp på et tre og er forbannet av Gud) belegger nå at “spotteren skal henges opp på treet slik at han dør.” Det ser ut til å være prestelig lære, sadduseisk og esseisk, at en som spotter Gud og Israels folk skal tas av dage nettopp på denne måten. Det blir dermed tydelig at det er det sadduseiske øversteprestelige establishment som har hovedansvaret for at Jesus korsfestes, ikke det jødiske folk som sådan. Det var ikke de samme som ropte Hosianna palmesøndag og Korsfest langfredag. Peter bruker nettopp det uttrykket vi nå kjenner fra Tempelrullen når han anklager det høye råd: “…Jesus, ham som dere hengte på et tre og drepte” (Ap.gj. 5:30, kfr. også Gal 3:13).[1]

Esseerne og den første jødekristne menighet

Den første menighet holdt til i Øvrebyen, tett ved esseerkvarteret. Tradisjonelt plasseres Nattverdssalen her. Pixner mener pinseunderet også fant sted her. Vi må regne med at det var mye kontakt mellom esseere og de første jødekristne i Jerusalem fra oppstandelsen og frem til det jødiske opprør i år 66, da de jødekristne forlot byen. Det er her vi finner den viktigste kontaktflaten mellom esseerne og den første kristne menighet/NT, ikke i Jesu eller døperens liv.

Enkelte jødiske forskere (blant dem David Flusser ved universitetet i Jerusalem) mener at Paulus har lært mye hos esseerne, og at esseiske kjernesannheter slik finner veien inn i NT og den tidlige kristenhet.

Det er riktig at esseiske begreper og ‘sannheter’ finnes igjen i NT, særlig hos Paulus og i Johannesskriftene. Dette kan forklares på ulik vis. Med den åndskraft NT forteller at den første menighet representerte, er jeg for min del overbevist om at mange esseere gikk over til ‘Jesus-bevegelsen’. De så at deres håp ble oppfylt gjennom nasareeren Jesus og hans nye menighet. Intet var mer naturlig enn at de bragte med seg kjerneord og begreper inn i sitt nye fellesskap. Kanskje NT-forfattere bevisst bruker ord som de vet klinger i ørene hos esseiske lesere som er blitt Jesustroende? «- Det er vi, og ikke Qumranmenigheten, som nå er Lysets Sønner. Det er vi som er den lutrede rest i Israels folk, som er fattige i Ånden og sønner av hans velbehag, som er den nye pakts menighet og det åndelige tempel som Gud bygger midt i Israel».

Esseersamfunnet og den første Jesustroende menighet hadde mange felles trekk. Begge mente seg å representere Israels rest, det nyskapte tolvstammefolk, den del av Israel som Gud har fornyet sin pakt med. Begge visste: Vi lever i endetiden, profetene taler om vår menighet og om ham som grunnla den. Begge hadde en levende forventning, Gud vil snart gripe inn, fornye Israel og sette alt i rett skikk. Det er derfor naturlig at disse to menighetene uttrykker sin tro og sitt håp med lignende begreper.

Vi merker oss at esseerne 150 år før Paulus visste om menneskets totale syndeforderv (til forskjell fra fariseerne og rabbinnerne som lærte at mennesket blir født rent) og at dets eneste håp er å bli rettferdiggjort av Guds nåde alene. Bærer esseerne med sitt botsalvor og sitt endetidshåp bud om at tidens fylde nærmer seg i Guds plan? Ja, kanskje Gud endog brukte dem i sin plan når han bearbeider Israels folk frem til Messias trer frem?

Qumranskriftene kan i seg selv hverken bevise eller motbevise nytestamentets sannhet eller Jesu utsagn om at han er den som representerer Israels Gud. Men gjennom Dødehavsrullene trer både nasareeren og hans disipler frem i profil som fullblods jøder, barn av sin tid. Og det bør gi et nødvendig korrektiv til den seirende hedningekristne kirke som langt på vei har glemt sine jødiske røtter.

[1]Dette temaet er behandlet mer utførlig i min artikkel «Messias der blev forbandet på et træ», Når Messias dør (Kai Kjær-Hansen, red.), Savanne 1994, s. 31-34.

Denne artikkelen stod første gang på trykk i Fast Grunn 6/1994, side 328-37

Jeg innbiller meg i utgangspunktet at jeg er av den rasjonelle typen, men ser til syvende og sist hvor viktig følelser blir i forhold til den kalde logikk også i mitt tilfelle. Men la oss begynne med det enkle og litt intellektuelle.

Naturvitenskap

Jeg har alltid vært fascinert av naturvitenskap, særlig kosmologi og astronomi – og historie. Typisk nok husker jeg hvordan jeg i andre klasse på barneskolen prøvde å forklare klassekamerater at stjerner er soler akkurat som sola vår (men med lite hell). Jeg er nysgjerrig av natur og søker å forstå sammenhenger. En kunne kanskje tenkt seg at min naturvitenskaplige interesse var en trussel mot å tro på en Gud. Men akkurat det har aldri vært noen konflikt for meg, heller tvert imot. Så lenge man møter vitenskapen på en edruelig måte, og klarer å skjelne hva som er vitenskap og hva som er metafysikk, har jeg ikke opplevd noe problem. (En må bare trenge litt dypere i hva som faktisk kommer fram så innser vi at for eksempel imaginær tid hos Hawkins, kun er det, imaginært. At tilstander som går mot uendelig ikke er det samme som uendelig. At multivers er en uvitenskaplig (les ikke-etterprøvbar) konstruksjon for å prøve å komme til rette med begynnelsen og det antropiske prinsipp på en ikke-teistisk måte. Og så videre.) Å boltre meg med strengteori, singulariteter med mer er veldig fascinerende og givende, men har spilt lite inn på min tro eller ikke-tro.

For meg har vitenskapens begrensning, og dens påpekning av hvilke ekstremt fininnstilte forhold som må til for at vi overhodet skal kunne eksistere, vært en styrke og supplering til min tro. For meg er Gud som igangsetteren av alt, mer logisk enn at det skulle starte av seg selv. Om Gud ikke finnes, hva skyldes det da at prosessen vi kaller ”the big bang” begynte for 13 milliarder år siden, hvorfor ikke for 40? Om en så kommer med sirkeltenkning eller multivers så har vi bare forskjøvet problemet lenger tilbake i tid/ledd. Om vi tenker at the big bang oppstod etter et big chrunch fra et tidligere univers, hvordan startet så det hele? Vi kan snakke om uendelig framtid, men det gir ikke mening her å snakke om uendelig fortid. Til syvende og sist mener jeg da vi vil måtte ende med en årsak utenfor kosmos. Og i tråd med hva vi legger i begrepet Gud, vil jeg si at årsaken er Gud, som jo er utenfor tid og rom.

Historie

Menneskets historie er interessant og besynderlig og jeg finner ammunisjon både til min tro og vantro her. For å begynne med min vantro så kjenner jeg både på det ondes problem og kirkens manglende helliggjørelse som fundamentale trosproblem. Hvorfor er det så mye lidelse og ondskap? Vi ødelegger skaperverket og ensomheten er massiv i vårt samfunn. Når jeg ser bilder fra barnehjem i Irak, hører om pedofiliringer eller voldtatte kvinner, da føles ikke Gud som mye å samle på. Det sies at han har gitt oss friheten til å forvalte og ta vare på hverandre, men når han ser hvor egoistiske vi er, hvorfor gjør han det likevel? Burde han ikke sagt nok er nok, jeg kan ikke la uskyldige lide for at dere skal lære å ta ansvar for og elske hverandre! Kunne han ikke gjort det som skal skje når vi kommer til himmelen nå med en gang? Og så var det helliggjørelsen: Bibelen lover at de som søker Gud skal fylles med hans ånd, så viser historien oss hvor mye rart kirkens folk har gjort opp gjennom tidene. For noen sleske snabeldyr noen av geistlighetens menn har vært! (I rettferdighetens navn viser selvsagt også kirkehistorien oss mange enestående mennesker som har ofret alt for og med den kjærlighet de har bekjent sin tro til.)

Ok, nå er jo Bibelen tydelig på hvor skrøpelige de mennesker Gud bruker er. Det er vel gjerne litt av essensen i hvorfor Jesus måtte komme hit og dø for oss? Vi husker Peter som fornekta Jesus tre ganger, og senere ble kalt klippen. David drev hor og var en morder! Thomas tvilte på den oppstandne Jesus, osv. Dette synes jeg faktisk er trossstyrkende fordi det er så sant, og menneskelig. Mange av verdens religiøse skrifter skildrer de plettfrie; religionens ledere og/eller stiftere og deres rene menighet. Bibelen er så åpenhjertig om menneskelig svakhet og dumhet så jeg tenker at den kan nesten ikke være oppdiktet. Ville ikke da forfatterne, i tråd med andre antikke skrifter, heller ha glorifisert seg selv og lederskapet, hvert fall ikke så til de grader tatt med alle slags nederlag?

Det er en annen trosstyrkende ting for meg med historien, og det er fortellingen om Jesus. De siste årene har en del hatt fokus på at det og fantes andre helbredelsespredikanter på Jesu tid. Men han er et radikalt brudd med samtiden på mange måter, uten at noen har klart å fange ham inn i diverse endimensjonale bilder av en filosof eller politisk opprører. Men enda viktigere er at han påstår å være Gud som lider og dør. Dette var så uhørt både i jødisk og gresk tenkning. At den fjerne og majestetiske Gud skulle kunne nedverdige seg slik, var blasfemisk tale. I hans samtid kan det ikke ha vært lett å skulle være lunken til Jesus; folk må ha blitt ”tvunget” til å tro på ham eller forkaste ham som gal eller enda verre, jamfør for øvrig egen artikkel om Jesus. Men et langt viktigere historisk argument for min tro, er hva som skjedde etter at Jesus ble drept. Om Jesus ikke stod opp igjen dukker det opp to svært viktige historiske spørsmål: Hvordan og hvorfor. Hvordan kunne disiplene, en svært marginal og liten gruppe, klare å gjennomføre en slik aksjon rett foran nesen på både jødiske og romerske ledere? Og enda viktigere; hvordan kunne de hevde at folk hadde sett Jesus i etterkant (”over fem hundre, og av dem lever de fleste enda”), om det ikke stemte? Vi må huske at evangeliene var skrevet i en tid hvor det var mange vitner som kunne etterprøve stoffet. Men det aller viktigste historiske argument for meg, hviler på et hvorfor: Hvorfor i all verden skulle disiplene velge å leve som fattige, omvandrende, utskjelte predikanter og så lide en smertefull martyrdød for noe de visste var en løgn?

Eksistensielle spørsmål

De førnevnte grunnene mine til å tro – og ikke tro – er for meg alle viktige og har i perioder i forskjellig grad vært avgjørende for utviklingen av mitt ambivalente trosliv. Men likeså viktig er følgende to grunner, som er pro og kontra. Mitt aller største problem i forhold til å tro på en Gud, er det faktum at han er så fjern i min hverdag. Hvorfor kan han ikke være mer tilgjengelig og oppnåelig? Svare mer tydelig på bønn? Så vet jeg at Gud ikke er som en brusautomat. Men at han gjerne må søkes i stillhet eller i felleskap med andre mennesker og at vi som regel sjelden setter av tid til å tune oss inn, men likevel… Dette er et alvorlig ankepunkt for meg i forhold til Gud. Mange av ateismens anklager og argument mot gudstro generelt eller kristendom spesielt er egentlig hule og mer retorikk enn substans. Men for en som opplever Gud som fjern eller fraværende blir det snakk om en følt realitet og ikke teorier og argument.

Mitt siste argument for å likevel klore meg til en tro, er egentlig banalt men likevel del av meg. Jeg tror fordi jeg trenger noe å tro på. Ikke slik å forstå at jeg overser det som ikke passer mine behov, jeg har i en periode av mitt liv vært naturalist selv om jeg ikke hadde lyst til det. Deler av meg kan slutte seg til biskop Bondeviks ”jeg tror fordi at det er sant”. Men jeg velger også i min vantro å tro. Ikke som en livsfornektende skylapptro, men som helt menneske av kjøtt og blod med tro og tvil. Troen gir meg mening, trøst, fellesskap og ikke minst håp om det vi ikke kan vite. En mulighet i forhold til møtet med døden.

Om situasjonen hadde vært 50-50 i forhold til moment for og mot å tro, så mener jeg personlig at det ville vært dumt å velge bort troen. Det er mange logiske og emosjonelle grunner for å tro og ikke tro, og avgjørelsen kan ikke bare tas ut fra et matematisk regnestykke pro og kontra. Kanskje en må gjøre som Pascal sa; kaste seg ut på de 70.000 favners dyp?

Når vi går i bokhyllene og ser under alternativ litteratur, finner vi allverdens Jesusbøker. Det erklæres at han var buddhist, new-ager, stamfar til de franske merovingerne og ikke minst ett utenomjordisk vesen. Det er jo for så vidt smigrende kan hende at så mange vil trykke ham til sitt bryst, og gjør ham til sitt eget; det viser hvert fall hvor stor innflytelse han har. Men samtidig kan alle disse alternative fortellingene være komplett forvirrende. Sensjonansbøker selger, men som faghistorie er de oftest mildt sagt dårlige, og de kunne således like gjerne vært rubrisert som romaner. Det er påfallende hvor lik Jesus blir til forfatterens egen filosofi og sinnstemning.

En gang imellom kan vi også se ”sensasjonelle” oppslag i avisene om hvor feil kirken eller Bibelen tar rundt noe historisk. For eksempel har vi sett flere slike artikler om at Jesus faktisk ikke er født i år null, at det ikke var en trestall som i våre tradisjonelle julekrybber, og at det ikke var tre vismenn.

Men alt dette er gammelt nytt; Bibelen forteller bare om noen vismenn, at Jesus ble født mellom 4 og 7 f. Kr. har vært kjent lenge (grunnen til feilregninga kommer fra den syriske munk Dionysius som regnet feil) og likeså det med at stallen nok mer sannsynlig var en steingrotte.

Jesus – eller Joshua som blir mer korrekt – var altså en jøde som levde for over 2000 år siden. Han kom fra en fattig familie, og døde lenge før han var førti år. Korsfestet som andre røvere ble innen det romerske riket på den tiden. Det jo nesten til å undre seg over at navnet hans fremdeles vekker så sterke assosiasjoner den dag i dag, og at vi faktisk regner tidsregningen etter hans fødsel! Mange mennesker velger den dag i dag at han skal være det aller viktigste i deres liv, og da må en jo nesten spørre seg litt om hvorfor?

Vi vet altså at Jesus har levd og har påvirket mange mennesker. Men hvem var eller er han egentlig? Mange godtar at Jesus var en god mann, dypsindig filosof eller et bra forbilde, men var han noe mer? Han snakka med en autoritet som brøt radikalt med tradisjonene ”Dere har hørt… men jeg sier dere…”. Han inkluderte mennesker som samfunnet ville støte ut, og var sammen med horer, tyver og andre uglesette. Så ok, han var en rebell da. Men de finnes det jo flere av, så hvorfor hedre fyren etter mer enn to tusen år?

Jesus innskjerpet og forsterket kjærlighetens budskap. Vi vil alle gjøre godt mot våre venner, men han krevde at vi også skulle elske ”deres fiender, og gjør vel imot dem som hater dere”. Kraftig kost altså, og noe mer enn den typiske ”øye-for-øye-tenkningen” vi omtrent instinktivt tyr til i våre egne liv. Han satte ikke bare opp de høyeste moralkrav vi kjenner til, men han etterlevde dem faktisk også! I en verden hvor det er så altfor mange eksempler på dobbeltmoral, ikke bare fra politikere og presteskap men og våre egne liv, skal han få et plusspoeng for dette. Han lærte ikke bare om å elske fiendene, men tok selv og tilgav dem som langpinte, spottet og drepte ham. Han ikke bare oppfordret til å gi sitt liv for nesten, han fulgte det i sin ytterste konsekvens selv. Og det er jo nokså heftig, spesielt med tanke på at han bare gjennom å snakke til Pontius Pilatus kunne ha unnsluppet døden og ydmykelsen.[1]

Jesus ser altså ut til å ha vært en vismann som levde slik han lærte, men noe mer? Jesus selv hevdet dette. Han hevdet han alene var veien til Gud, at han kunne frelse mennesker og gi dem evig liv, ja endog at han var Gud! ”Problemet” da er at om vi ikke mener at Jesus er Gud, så må jo han ha vært en vanvittig løgner, totalt gal eller en demon?! I så fall er det jo snodig å forene dette med at han var en klok mann og etikklærer… Vi ønsker vel gjerne å lage til vår ”egen” Jesus, men skal vi ta det han sa på alvor så var han enten et tragisk eller forferdelig individ eller den Herre han selv utgav seg for å være!

Et annet merkverdig fenomen rundt Jesus er at om han ikke snakka sant, hvorfor lot han seg da torturere og drepe? Han kan jo rett og slett ha vært stormannsgal, men hvorfor følgte da disiplene han i døden flere år etter? De kunne bare ha avsverget at han var Gud, så hadde de sluppet bestialske henrettelser. Om det – slik noen har hevdet – skulle ha vært disiplene som fjerna liket til Jesus, så visste jo de at det ikke var sant at han stod opp igjen. Så hvorfor da vie resten av livet til å spre løgnen om ham for så å dø for den?? Selv i dag – med nåtidens Jesustroende – ser vi jo mistenkeliggjøring, latterliggjøring og trakassering. Du blir ikke populær av å bli kristen – og mange steder i verden dør folk på grunn av at de tror Jesus er Gud selv den dag i dag!

Må Jesus dø?

Bibelen forteller at Gud er hellig (2. Mos. 11, 44; 3. Mos 19, 2; 1. Sam. 2, 2; Salm 99, 5; Jes. 6,3; Åpenb. 4, 8). Siden Gud er ren Kjærlighet tåler han ikke egoisme og ondskap. Han er rettferdig og dømmer det onde. Vi velger ofte å gjøre mot Guds vilje. En kan litt barnslig si at Gud er allergisk mot synd, han tåler ikke synd i sin nærhet. Men i stedet for at Gud dør – han er jo evig – så utslettes synden som er i hans nærhet. Dermed er i utgangspunktet vi ikke i stand til å være i nærheten av Gud. Men Bibelen forteller videre at Gud ønsker fellesskap med oss, og løsningen på denne floken ble at Jesus døde for å redde oss til evig liv sammen med Gud. At vi gjennom at han tok på seg vår skyld, blir rene i møte med Gud. Kol. 2, 14 sier det slik: ”Gjeldsbrevet som gikk oss imot på grunn av lovens bud, strøk han ut og tok det bort ved å nagle det til korset”. Se artikkel om kristendommens kjerne for mer om dette.
Så kan en jo gjerne innvende med at dette jo høres litt for billig ut, og på sett og vis har en rett i det: Frelsen (hva nå enn den eventuelt er får vi diskutere i en annen artikkel) hevder kristendommen at ikke bare er svinebillig, men helt gratis som en gave gitt oss uten at vi har gjort oss fortjent til den. Jesaja 55, 1 understreker at det er gratis med dette bildet: ”Kjøp og spis korn, kom og kjøp uten penger, uten betaling vin og melk.” Men at det er gratis betyr så visst ikke at det bare fører til fred og lykke for oss i livet her og nå om vi tar imot. Det er vel en grunn til at Jesus formulerer seg slik i Luk 9, 23: “Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp hver dag, og følge meg.”

En blir definitivt ikke immune for ondskap og ulykker om en blir kristne. De kristne gjør gale ting som andre, og de blir utsatt for vonde ting som andre. Så hvorfor gidde da? Biskop Bondevik svarte en gang omtrent slik på dette: ”Jeg tror fordi det er sånn.” Og med det mente han at han ikke trodde fordi han kunne tjene på det, men fordi kristendommen var en del av virkeligheten som han ville/måtte velge å forholde seg til. Andre troende har snakket om på hvilken måte troen har gitt dem ekstra styrke, mens atter andre har snakket om det evige liv.

Så dette tilbudet om frelse til evig liv med Gud er altså gitt oss gratis i følge kristendommen. Videre hevder den at en må ikke ha så og så sterk tro eller være såpass snill og from før en kan regne seg som kristen. Kanskje en og annen person burde ha skjerpa kommunikasjonsformen sin litt i så fall! Men altså, paradoksalt nok, er det vel nettopp derfor de kristne mener Jesus er viktig: Fordi de ikke regner seg som perfekte. For snakka ikke Jesus for 2000 år siden om å finne den bortkomne sauen, om å ikke dømme, men tjene hverandre? Kanskje dette grensesprengende med Jesus er det som gjør at vi pirres av ham og ikke glemmer ham? Han sprengte grensene for hva og hvem som var sosialt akseptable. Han definerte alle som verdifulle og mål for kjærlighet. Han sprengte våre moralske grenser slik at ingen av oss med hånda på hjertet klarer å følge opp alt han sier. Han sprenger vår kvasitoleranse med å forkynne at det kun finnes en sannhet. Han sprenger vår siste grense med å snakke om noe etter døden. Han sprenger vår snusfornuft med å si at han er mer enn et menneske.

Jesus sier: “Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.” Joh 14, 6

* Jesus er en gresk kortform for det arameiske “Yehoshua” eller “Joshua” og betyr “Javhe (Guds egennavn) frelser”

* De eldste kildene vi har om Jesus er fra Apostlenes Gjerninger og evangeliene. Kjente ikke-kristne vitnesbyrd om han kommer fra Flavius Josefus (jødisk historiker 37-100) som skrev om en Jesus som var en vis mann som ble korsfestet av Pontius Pilatus, Cornelius Tacitus (historiker 55-115) skriver det samme og tidfester det til rundt år 30. Suetonius (romersk historiker skrev i 120 om “Chrestus” som lagde uroligheter og forstyrret relasjonen mellom jødene og romerne under Pilatus sin tid som guvenør.

* Jesus ble født ca 4 år før år null og ble drept 33 år gammel.. Maria og Josef hadde i tillegg 4 sønner og minst to døtre

1] Å bli hengt opp naken på et trekors, for deretter å kveles når kroppen ikke lenger klarte å holde seg oppe, var en vanlig henrettelsesmetode i romeriket som på denne tiden hadde herredømme i Israel. Denne metoden ble brukt i forhold til det man regnet som mer alvorlige forbrytelser, og dette var en helt æresløs måte å dø på som først og fremst ble brukt på ikke-romerske borgere. Korsfestelsene fungerte som en kombinasjon av gapestokk, tortur og henrettelse på en gang.

Innledning

Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk… Det er ikke tale, det lyder ingen ord og ingen røst som kan høres. Men budskapet går over hele jorden, vitnesbyrdet når til verdens ende. Salme 19, 2-5.

Om Gud eksisterer er han selvsagt helt uavhengig av om vi tror på ham eller ikke. Om noen mennesker benekter Gud svekker ikke det realiteten i Hans eksistens, og om vi tror på Gud så er ikke dette i seg selv et bevis for at han er til heller.

Er en eventuell Gud innen rekkevidde overhodet?

Om nå Gud eksisterer, er det da mulighet for at vi kan få dette bekreftet? Er det sannsynlig at vi vil få kontakt med ham overhodet? En engelsk filosofisk retning kalt deismen så for seg Gud som en fjern skaper som etter skapelsens øyeblikk overlot verden helt til seg selv og naturlovene. Etter å ha skapt brydde han seg altså ingenting med hvordan det gikk med det skapte. På generell basis kan man selvsagt ikke finne ut hvordan en eventuell gud tenker, men hvorfor skulle han ta seg bryderiet med å skape noe om han ikke hadde den minste interessen av hvordan det gikk med det? Om vi videre skulle presisere spekulasjonene til den kristne Gud, så sier åpenbaringen som etter sigende skal komme fra Ham, at Gud er veldig interessert i sin skapelse.

Om vi tar utgangspunkt i at en eventuell gud antakelig er interessert i oss og resten av skaperverket siden han først har skapt oss, så blir neste spørsmål om han i så fall vil samhandle med sitt skaperverk den dag i dag. Er det spor etter han i naturen? Har han gjort tilgjengelig noen kanaler mellom oss og seg selv.

Deismens svar blir at Gud ikke kommuniserer direkte til oss i dag og heller ikke griper inn i skaperverket. Han blir helt fraværende og utilgjengelig. Jehovas Vitner hevder at han etter de første apostlene til Jesus, var fjern for menneskene fram til Jehovas Vitner oppstod. Men begge disse tankesett bygger på et såkalt vilkårlig postulat (=tilfeldig valgt standpunkt) om fjernhet og passivitet til skaperverket. (Jehovas Vitner sitt syn blir i tillegg motstridende til den skriften de selv regner som gitt av Gud.) Det virker mer logisk at Gud skulle ønske kontakt med det Han har skapt. Dessuten ser det ut til å ligge flere ting både i naturen og i oss selv som peker mot et noe utenfor det skapte. Selve jakten vår på Gud kan jo få oss til å undres hvor denne tanken kommer fra. (For øvrig til kanaler mellom oss og Gud se til link om Filosofiske gudsbevis.) Dessuten skulle en jo tro at en skapende Gud ville ha skapt noe ut ifra noen tanker som lå i hans vesen. For å si det slik: Siden jeg er glad og interessert i astronomi er det mer nærliggende at jeg skriver artikler om det enn om maurslukere! Det vil si at vi bør kunne se noen indirekte spor av hvem Gud eventuelt er, i hans skaperverk.

Jakten på Gud

Hvor kommer alt fra?

Hvis vi så godtar at en eventuell Gud ville ha ønsket kontakt med oss og / eller har satt sine spor i skaperverket, så får vi jo vurdere om han eksisterer ut fra å bruke de sansene vi har til å utforske oss selv og verden rundt oss! Da kan vi jo begynne å spørre oss om hva som er opphavet for vår eksistens? Ja, hvor kommer hele universet fra? Det finnes mange varianter av big-bang-teori, multiversmodeller, evolusjonslære og endog Hawkins modell med imaginær tid. Men disse gir ikke – endog så hardt et par av dem prøver – gode svar på hva som skapte den kjedereaksjonen som gjør at du i dag leser dette. Og det er: Hva er den første årsak til at rekken av ting begynte? [1] Verden har ikke alltid vært til så hvordan kom den til? Ble den skapt eller utviklet den seg fra noe annet? Om den ble skapt, hva var det i så fall som skapte den? Om den utviklet seg, hva utviklet den seg fra – og hvordan oppstod dette i første omgang? Hva gjorde at en gang begynte tiden å gå og rommets dimensjoner og universet å virke? Mange vil bruke dette såkalt kosmologiske argument som et bevis for at det må finnes en skapende Gud bak det hele. Noe må ha igangsatt universet, og for de som tror på multiversideen så forblir spørsmålet likevel det samme: Hva satte det hele i gang. Siden alle naturlover følger årsak-virkning må vi se etter noe utover naturens begrensninger, nemlig Gud som altså står bak som skaper av kosmos..

Hvordan oppstod livet?

Livet som vi kjenner til, produserer nytt liv. Vi har enda ikke tross iherdige forsøk under optimale laboratorieforsøk, klart å skape liv fra død materie. Kan da virkelig uintelligent materie på egen hånd gjennom slump og tilfeldigheter en gang ha skapt liv? Den matematiske sjansen for dette er eventyrlig liten, og det er ikke uten grunn at noen naturalister har måttet kaste seg over metafysiske ideer om multivers kombinert med entropiske prinsipp for å forsvare denne tilfeldigheten. Den overbevisste ateist må godta tre trossetninger for å komme til rette med utviklingen (og vil selv ikke da kunne forklare hvorfor det hele begynte): At det alltid har fantes materie (og ”alltid” er egentlig et håpløst begrep her), at naturkreftene alltid har vært til, og at de plutselig begynte å reagere med hverandre (hvorfor har de i så fall ikke gjort det tidligere?). Velger man å tro på en styrt utvikling eller skapelse kan man tenke seg to svar som unngår slike paradoks og logiske brist:

a) En spontan, planlagt skapelse av liv fra intet

b) En planlagt og nøye styrt utvikling av naturen slik at liv oppstod

Uansett hvilke av disse modellene man går for, besvarer begge en del grunleggende spørsmål. De peker til at det finnes en målrettet og ikke tilfeldig styring bak livet og vår eksistens. De peker begge på en bevissthet som har ønsket oss og ønsket livet i verden. Begge peker således også på Gud.

Argumenter mot en Gud

Kan ikke tro på noe jeg ikke ser!

En del avviser å tro på Gud fordi de aldri har sett eller hørt ham. Men det er mange størrelser her i verden som vi ikke fatter med det blotte øyet. Vi har aldri sett en manns tanker eller kan vi med noen av våre 5 sanser bevise dette? Men vi mener vel alle at vi tenker for det. Morskjærlighet og sorg er andre eksempler på ting vi ikke empirsk kan få ned i en formel eller måle med målebånd, men som likevel er reelle størrelser i våre liv. Om det finnes en Gud som har skapt universet så er han jo på sett og vis utenfor det. Han er ikke en del av tidrom-bobla vår, selv om han kan ”gå inn” i den. En eventuell skaper er ikke bundet av tiden eller naturlovene slik vi er det – da det jo er han som har skapt dem! Vitenskaplige bevis bygger på våre sanser og metoder for å forske vår verden. Problemet her er at en gud jo nødvendigvis må være kvalitativt annerledes enn hans skapte verden – selv om det antakelig er noen likhetstrekk også som nevnt tidligere. Vi har altså ikke redskap i naturvitenskapen til å forske på Gud – siden han ikke er en del av naturen men noe mer. På samme måte kan vi jo ikke bruke en kalkulator til å beregne en mors kjærlighet til sitt barn da den måler andre ting enn følelser.

Se hva de troende har gjort!

Mange sier som så at ”jeg kan ikke tro, se alt det forferdelige de kristne har gjort gjennom historien!” Selv om det er sant at for eksempel kristne påvirker hvordan ikke-kristne reagerer på evangeliet, har ikke enkelte kristnes handlinger strengt tatt noe å gjøre med i forhold til om budskapet er sant eller ikke. Hadde evangeliet forkynt at når man først tok imot kristendommen så sluttet man å synde, hadde dette vært en gyldig anklage, men Bibelen lærer slett ikke dette. Tvert imot forkynner jo kristendommen at man på grunn av sin syndige natur trenger Jesus til frelse. Dette utsagnet er altså ingen logisk innvending mot Gud eller en religions sannhet.

Se på verdens lidelse og ondskap!

Med alt det vonde som rammer uskyldige mennesker i denne verden, vil mange – også i de kristne rekker – føle trangen til å rope med disiplene til Jesus når det var storm på sjøen: ”Mester, er du likeglad med at vi går under?” Markus 4, 39. Lidelsens mysterium er en uforståelig gåte. Vi vil aldri helt kunne gripe det før vårt slør tas bort etter døden – jamfør 1. Kor 13, 12. Olav Müller sier slik om dette: ”En kan jo prøve å forsvare Gud gjennom skolastisk filosofi hvor en kan resonnere med at det onde skyldes en mangel på en fullkommenhet som hører med til en tings vesen. Nå kan ikke Gud skape en mangel. Bare vi mennesker kan gjøre ”mangelfulle” ting. Altså skyldes lidelsen oss og ikke Gud.” Og selv om dette er sant nok, så vil det likevel kunne være en mager trøst for ei jente som opplever incest natt etter natt at det er farens ondskap og ikke Guds likegyldighet som ligger bak. For hvorfor lar Gud oss få så mye frihet, når vi er så slemme mot hverandre? Vi kan gjøre onde gjerninger imot Guds vilje, det er tydelig så sant man tror at det finnes en Gud og at denne Gud er kjærlighet. Men Gud hindrer oss tydeligvis ofte ikke, og det er vel på grunn av at han har gitt oss fri vilje og forvalteransvar over jorden og hverandre. Hadde vi fått fri vilje til å gjøre bare akkurat hva Gud mener, hadde den jo ikke vært fri! Men hvorfor har Gud da skapt oss med fri vilje når han visste vi ville misbruke den? Her kan det argumenteres ut fra følgende: For at vi skal være i stand til å elske, så må vi kunne det. Men noe/noen som må gjøre noe ut fra tvang, gjør det jo ikke ut fra kjærlighet – en robot kan ikke elske.
Noen har også tenkt rundt dette ut fra Guds vesen for de mer filosofisk skolerte: Skapte ting, men bare skapte ting, har avhengighet som en del av sitt vesen. Gud derimot er totalt uavhengig av alt annet enn seg selv. Hadde han forandret sin plan om å skape oss i sitt bilde med forstand og fri vilje, ville planleggingen gjort ham avhengig av oss. Noe som i følge hans vesen er umulig. (Men dette argumentet har også svakheter med seg som jeg ikke skal berøre her nå.)
Uansett: Skal vi slå oss til ro med sånne svar? Absolutt ikke! Filosofiens kalde logikk kan egentlig slett ikke behandle all smerte og fortvilelse vi møter i verden. Men Bibelen mer enn antyder noen knagger i forhold til møtet med lidelsen:

1) Gud hater lidelsen og ondskap. Det er jo på grunn av at han ikke tåler ondskap – på grunn av Guds rene kjærlighet og hellighet – at Jesus måtte frelse oss (se for øvrig link til ”Jesus”).
2) Det er krefter i sving på jorda som er imot Guds vilje.
3) Gud har gitt oss visdommen til å gjøre godt mot hverandre og for at vi skal skape en god verden med medisiner, m.m.. Tenk hvor mye som hadde vært annerledes om vi kunne droppe enorme krigsutgifter og brukt pengene til forskning, helse, m.m.!
4) Gud sendte sin Sønn til verden for å overvinne synden og døden og frelse oss inn i en himmel hvor lidelse ikke skal finnes mer.

[1] Vi trenger faktisk heller ikke snakke om en første beveger ut fra en vanlig årsak-virkning-tankegang – for i filosofiens verden (dog som Einstein bevisste ikke i den virkelige) så kan denne rekken være uendelig. Men som skissert under kontingentsargumentet under Filosofiske gudsbevis så bare forskyver det grunnspørsmålet. Se under Tro og Teologi for link med videre utfylling.

I hovedsak utbroderer Brown teorier fra Hellig blod, hellig gral – og denne kalles i mediene og for eksempel av Skavland som fagboka som Davincikoden bygger på. Riktignok er ikke forfatterne av Hellig gral historikere eller kunsthistorikere, og deres research holder på ingen måte mål faglig sett, men la oss likevel se litt på innholdet i denne boka og i Davincikoden.

For å få ting til å stemme må forfatterne bryte all historisk metodikk. Det har gitt dem to store fordeler: De kan hevde hva de vil, siden de ikke trenger underbygge det på forsvarlig vis. Dermed kan de lage de store sensasjoner. For det andre har de stått uimotsagt i offentligheten siden ingen faghistorikere har giddet behandle teoriene seriøst. Dermed har ideene fått spredt seg, og siden de fleste av oss ikke har veldig faglig innsikt, har mange tatt spekulasjonene til sitt bryst. Jeg vil ikke her ta en grundig gjennomgang av alle feil, til det har vi andre glimrende kilder, men nevne noen av pilarene de bygger på. De har på vilkårlig grunnlag valgt å tolke middelalderromaner billedlig, at de egentlig mener noe annet. Videre tar de direkte språklig og litterært feil i spekulasjonene om at sangraal skal leses som kongelig blod i stedet for hellig gral uten at jeg skal si mer om det nå.

Sionsordenen

For å ta Sionsordenen som et litt nøyere eksempel: Denne ideen bygger på dokumentene til Pierre Plantard. Han ble født i 1920 i Paris, og i starten av andre verdenskrig starta han 2 høyreekstreme, nasjonalistiske og antisemittiske foreninger. Foreningene var stengt for jøder, i mot Frankrikes demokratiske system og langt på vei fascistiske. Målet var å gjeninnføre kongedømmet, og medlemmene var stort sett oppdiktet. I 1956 stiftet han Sionsordenen, som ikke har noe med Jerusalem å gjøre men et lokalt Sion ikke så langt fra Geneve. Formålet var rent politisk. Den ble raskt nedlagt, men gjennoppstod i 1962 etter hans andre soning i fengsel for bedrageri, og nå med litt mer oppblåst målsetning: Nå presenterte han seg som den rettmessige arvingen til merovingerkongeætten og han og kona diktet en slektsoversikt som skulle vise dette. For å gjøre seg mer troverdig koblet han også dette til den populære myten omkring landsbypresten som plutselig fikk råd til så mye. Jeg skal ikke her gå innpå fakta og fiksjon i den myten. Det er her nok å si at allerede i 1971 stod han fram som hadde lagd de falske dokumentene om Sionsordenen og dens stormestre og innrømmet det. Litt etter ble det og slått fast at slektstavlen var oppspinn. Sionsordenen ble igjen nedlagt, men oppstod en tredje gang i 1989. Men i 1993 måtte Plantard under ed innrømme at alt bare var hans egen fantasi. Dermed døde Sionsordenen – som altså hadde eksistert i perioder gjennom vel 30 år men for det meste i Plantards hode.

Problemet er at fantasiene har levd videre, blant annet gjennom Hellig blod hellig gral. De spant i tillegg videre og koblet slektstreet helt tilbake til Jesus. Boka ender med å argumentere for et all-europeisk teokratisk monarki med Jesu etterfølgere som Plantard på tronen! Dan Brown er lur nok til å kamuflere de fleste spor etter Plantard og han fokuserer i stedet på Sionsordenen som noe som fremhever det feminine i stedet for noe som skal sikre politisk makt til en europeisk konge.

Det påstås i romanen at Jesus gifter seg med Maria Magdalena, de får barn, han blir bare bedøvd på korset og frakta i sikkerhet. Senere reiser Maria og den øvrige familie til Frankrike. Barna gifter seg etter hvert inn i kongeslekta der. Jesus dør i Masada når romerne inntar festninga – 80 år gammel. Som et belegg for giftemålet hevder de at bryllupet i Kanaan er Jesus og Maria sitt. Men hvorfor står det vitterlig da at de var gjester? Og hva bygger den gjetningen på? Fascinerende fantasi kanskje men uten fnugg av historisk eller litterært belegg. Om vi nå skulle ta påstandene på alvor; hvorfor finnes det da ikke en eneste kilde i fra oldtiden som nevner det? Tvert i mot bekrefter alt av historisk materiale – både i og utenfor Bibelen og kirken – at Jesus faktisk levde, ble korsfestet og døde i Jerusalem. Så kan vi jo bruke logikk og fornuft og spørre oss hvorfor i all verden ville disiplene om de hadde arrangert en konspirasjon og visste Jesus levde la seg torturere og dø om det ikke var sant at Jesus døde og stod opp igjen?Forfatterne aner vel at de har svært spinkle bibelske referanser til ideene de framlegger, så de spinner rundt konspirasjonsteorien om de bortgjemte kilder og skumle kirkemøter. Det påstås at kirken og Konstantin etter kirkemøtet i 325 ødela skrifter som ikke passet dem. De finner opp to ”fakta” som gjensidig er avhengig av hverandre, men uten noe som underbygger dem. Det ene er at det fantes fortellinger om Jesu etterkommere, og det andre at kirken utslettet slike skrifter. For å låne et bilde av Oscar Skarsaune: Det er som jeg påstår at jeg har en svart katt i hånda mi. Så kan du si at du ser ingen svart katt. Nei, men det er fordi en trollmann har gjort den usynlig. Da kan vi ”bevise” hva som helst, men selvsagt tar ingen historiker eller vitenskapsmann slik seriøst. Det blir for så vidt ekstra malplassert å påstå at kirken drev boksensur, fordi den ikke hadde som ideal at de kristne bare skulle lese Bibelen. Det var fromme munker som i middelalderen sørget for å skrive av og ta vare på oldtidens litteratur som Homer, Platon og Aristoteles. Først sent i middelalderen begynte bokbrenning å forekomme.La oss se litt på fakta om kirkemøtet i Nikea. Det ble sammenkalt av keiser Konstantin som ønsket å holde på kristendommen som et samlende fundament for romerriket. Ett brennbart spørsmål her var hvordan forholdet mellom Faderen og Sønnen skulle forstås, og var foranledet av at presten Arius hadde kommet med uttalelser om Jesus som skapt av Gud m.m. som møtte sterke motreaksjoner i kirken. De formulerte først en uttalelse kun bygd på Bibelen som alle samlet seg om, men så brukte arianerne denne bekjennelsen for å forfekte sitt syn – og dermed formulerte de en ny utgave med mange antiarianske trekk; som for eksempel ”født ikke skapt”. Denne var det noen veldig få som ikke ville underskrive – Arius selv og noen få etterfølgere av ham. Men et veldig stort og nesten enstemmig flertall gikk god for at dette var en saksvarende og god måte å formulere den kristne tro på. Realiteten i forhold til Konstantins innflytelse er at han slett ikke hadde så stor makt over kirkemøtet: Han var faktisk på den tapende arianske fløyen sammen med mange andre maktmennesker i hæren og blant de rike! På kirkemøtet var det for øvrig ingen som bestred Jesu guddommelighet, og det var ingen kampvotering over hvilke skrifter som skulle være med i Bibelen. Uenigheten bestod av forholdet mellom Faderen og Sønnen – og om sønnen var av samme vesen som faderen. For øvrig ble det tatt opp mindre ting som hvordan man forholdt seg til de frafalne under forfølgelsene av den forrige keiseren, kirkeordning og når påsken skulle feires.

Bibelens kanonisering

I forhold til Bibelens kanonisering så ble ingen skrifter brent av kirken, men det ble lagd en liste over hvilke bøker man leste fra under gudstjenestene. Men denne listen var i realiteten avgjort lenge før, ikke av maktkirken eller statkirken men martyrkirken under forfølgelse, hvor menighetene så på hvilke skrifter som virkelig var skrevet av apostlene eller læresvenner av disse. For øvrig har forfalskningene og de kjetterske skriftene aldri vært skjult av kirken, men det ble uinteressant å kopiere dem for hånd siden de ikke var i bruk. Dermed ble de naturlig nok ikke spredt mye. Mange av disse skriftene hadde gått helt i glemmeboka om de ikke hadde blitt nevnt og referert til av kirkens apologeter.

En typisk myte er at Bibelens nye testamente er skrevet mange hundre år etter Jesu død. Men forskerne er nesten samstemte i at de er skrevet ca mellom 54 og 110. De er nedskrevet i en kultur hvor den muntlige overlevering var veldig nøyaktig og høyt skattet. Dessuten omhandlet de altså en så nær fortid at mange folk rundt omkring hadde anledning til å korrigere om noe av innholdet var åpenlyst galt – da det fremdeles levde mange øyevitner. Allerede “de apostoliske fedre” som man kaller generasjonen etter apostlene siterte i sine brev fra NT – og ikke fra noen andre glemte eller gjemte skrifter. Evangeliene og Paulus sine 13 brev var allment akseptert hvert fall rundt 130. Mellom 170 – 220 fikk de samme autoritet som GT. Det ble først valgt i de lokale menigheter, og senere når man fikk større kirkemøter ble det lagd en liste der. Det som tok lengst tid å avgjøre var Johannes Åpenbaring. Det er i det hele tatt absurd å hevde den populære myten om skrifter som ble sensurert og forsvant etter kirkemøter, når vi faktisk har lister og samlinger fra før kirkemøtene kanoniserte dem over hvilke bøker som var i bruk. Gnostiske skrifter som Thomasevangeliet, Judasevangeliet og så videre ble aldri vurdert engang da de var skrevet på 200-tallet og ikke ble brukt av noen menigheter. Selv ikke ortodoks teologi som vi finner i de apostoliske fedre – interessante skrifter fra 100-tallet, ble tatt med i Bibelen fordi de ikke var skrevet av spostlene og deres disipler. Det var i det hele tatt veldig liten uenighet om hvilke skrifter man brukte, og igjen – de gnostiske var aldri i nærheten av å være i bruk i blant de kristne – selv om en kan få inntrykk av det selv i magasiner som National Geographic.

Gnostisisme, sexkult, menneskelig eller fjern Gud

Brown har så mange andre feil, at det nesten er pinlig å måtte bruke tid på dem. For eksempel beskriver han antikkens mystikere som en sexkult hvor man gjennom sex får opplevelse av Gud. Fakta er nøyaktig det motsatte – de forkynte avkall på sex for å oppnå innsikt og kontakt med det guddomlige. Dette gjelder også de gnostiske mystikerne. Gnostikere var for øvrig alt annet enn positive til kropp og seksualitet slik Brown framstiller det, de var en ideologisk motpol til kristendommens forkynnelse av det gode i skaperverket. Så har vi henvisningene til dødehavsrullene som skulle bli funnet på 50-tallet og inneholde sannheten om Jesus: Fakta er at de ble funnet i 1947 og inneholder rent jødiske førkristne tekster. Jesus er ikke nevnt. Disse er for øvrig fullt tilgjengelige og har aldri vært prøvd skjult. Nag Hammadi-tekstene er gnostiske tekster. De inneholder ingenting, som Brown hevder, om gralen eller ekteskap mellom Jesus og Maria, og slett ingen mer menneskelig side av Jesus enn evangeliene. Tvert imot, som enhver med minstekunnskap om skriftene eller gnostisisme generelt vet. De fokuserer på Jesus som mystikeren, den fjerne. De har for så vidt heller ingenting med dødehavsrullene å gjøre.

Det blir veldig tydelig at selv om en tar Browns gnostiske tekster som beskrivelse av sann kristendom, så krasjer korthuset til Brown. For eksempel i dette kysset mellom Jesus og Maria som Brown siterer fra Filipsevangeliet: Han snakker om at ledsager er noe som alle som kjenner arameisk vet betyr hustru. Problemet er at det ikke er en arameisk tekst, men en koptisk som bygger på en gresk grunntekst, og ordet ledsager betyr slett ikke hustru som han sier, med har samme meningsinnhold som på norsk. Videre er teksten så skadet at en ikke vet hvor Jesus kysset Maria i følge dette gnostiske skriftet. Andre skrifter forteller at Jesus kysset Jakob på munnen, så sensasjonelt er dette uansett ikke. Og med tanke på at det er en gnostisk skrift, er det klart at det hvert fall ikke er snakk om noe seksuelt kyss, sølibat var jo den opphøyde norm i gnostisismen. Og kyss var tegn på nært åndelig fellesskap, også i den kristne kirke. Vi ser jo Paulus snakke om å hilse hverandre med hellig kyss. Påstanden om at det var uhørt for en mann på Jesu tid å ikke være gift er også direkte feil. Flere forskjellige jødiske grupperinger praktiserte sølibat av forskjellige grupper som essenerne og zeloter. Både Jesus og Paulus fremhever jo også det som et ideal for noen.

Nå skal jeg ikke trette dere med flere eksempler, dette ble langt nok som det er. Men som en komklusjon i forhold til å møte dette må en bare si at Davincikoden er en spenningsroman med fiction – og bare fiction. Faktamessig er den slående dårlig og historiske referanser er 90 % enten misforstått eller ren fantasi. Men som de sier i X-files: The truth is out there!

Hvordan få kontakt?

Dette har mennesker grublet over til alle tider og alle kulturer. Noen lager mange magiske ritualer som de tror kan hjelpe, noen sverger til å bare se inn i seg selv. Noen søker et hellig sted, andre et orakel. Kanskje er det egentlig ikke så vanskelig eller mystifystisk å vite hva vi skal gjøre?. Jeg mener: Hva gjør vi når vi blir forelska i noen? Eller vi bygger nære vennskap? For å få dype, nære og ikke minst sanne fellesskap må vi bruke tid. Vi må lytte, se og snakke. Men vi må også våge å dele ærlig. Sannhet og kontakt må ligge til grunn for ekte forhold med våre medmennesker, hvorfor ikke bruke dette også vedrørende søken etter fellesskap med det guddommelige? I dag er faste og periodevis isolasjon fra andre inntrykk eller mennesker for å lytte og be, en fremmed tanke. Men i alle forhold er det godt med litt kvalitetstid bare oss to. Enten det er min bedre halvdel, broderen på besøk, en gammel venn eller Gud. Det kan være gjennomen helgetur på fjellet med Bibelen, en dagstur i skogen i samtale med Gud eller noen timer i stillhet. Vi må kanskje skjerme oss litt for alle slags forstyrrelser – prioritere vekk noe – for å få mulighet til å fokusere mer på Gud?

Krøll på linja – og litt om valg

Selv om jeg kan ønske å gi Gud en motorvei inn i midt liv, så er det veldig fort for meg å begrense adgangen for Ham. Det er mange grunner til at jeg ikke alltid rusler sammen med Gud. En ting er at jeg lett kan la meg distrahere. Vi har alle hørt om tidsklemma – hvordan vi ikke rekker å strekke til i forhold til alt vi vil gjøre. Eller det kan være overfloden av informasjon og inntrykk som gjør at vi mister oversikten og evnen til å se det viktige. Eller krysspress og gruppeforventninger – hvordan vi møter egne og andres forventninger til hvordan vi skal være og hva vi bør gjøre, og søker å tilfredstille alt og alle. Eller det kan være annet som sløver meg ned. Det pussige er at de mange mener disse tingene som stresser oss opp og tar styringa er dumt, men et velger ikke et klart flertall likevel å fortsette å kave rundt som høns i den illusjon at vi ikke har noe valg?
At vi i vår opplyste tid prøver å ta fra oss selv den viljefrihet Gud har lagt ned i oss, er vel en av vestemss mer raffinerte løgner. For all del; som tobarnsfar til 2 under 2 år vet jeg litt om å føle at jeg ikke strekker til eller har for dårlig tid, og er du for eksempel alenemor så har du i sannhet tøffe dager. Men likevel; om vi lar oss fange fullstendig av alle slags… bobler, da har vi valgt å la omverdenens tumulter velge for oss. Passivitet er også et valg, enten det gjelder noen vi ser er ensomme men feiger unna å kontakte, mangel på prioriteringer eller i forhold til Gud. Det er litt farlig å nevne slik, fordi erfaringsmessig er det de av oss som ikke trenger høre det som tar det mest til seg. Men poenget er ikke at vi må gjøre og stresse så utrolig mye mer, men at vi må skjerpe inn fokus. Akkurat som jeg som far må oppdra mine barn og foreta noen valg for dem, må jeg gjøre det i mitt eget liv også.

Bibelske glimt om fellesskap med Gud

1. Mosebok sier om Enok og Noah at de vandret med Gud. Det er et bilde på hvordan de gikk sammen i fellesskap – hadde samme retning. I 2. mosebok sier Gud at han vil bo blant Israels barn og være deres Gud – og de skal kjenne dette. Gud søker ikke å være en fjern majestet uten kontakt med sin skapning, han vil bo midt i blant oss, og la oss erfare seg som en realitet i vår hverdag. Gud vil være en livserfaring, noe som betyr noe for oss. Bibelen er fullt av understrekninger om at Gud søker felleskap med oss, og at vi trenger felleskap med Ham. Vi er skapt for fellesskap med skaperen. Sal 42, 2 sier det poetisk: ”Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud.” Vi vil ikke føle oss virkelig hele, ha total lykke og fred uten dette fellesskapet.

Bibelen om å ha kontakt med Gud

”Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.” (Åpenbaringsboken 21, vers 3 og 4)
Gud møter oss alle med ufortjent nåde, men vi velger selv om vi vil ta i mot fellesskapet med ham. Bibelen sier en god del om å bevare fellesskapet og åpne hjerter oppover til Gud. For å gå rett til hovedpoenget kan vi se hva Jesus sier i Johannesevangeliet: ”Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg.” En må forbli i Jesus – gi sitt eget til ham og la han få komme inn og prege oss. Selv om det innebærer noe så kjempeskummelt som å gi slipp på litt av kontrollen. Det å skulle “slippe Jesus inn” er noe som gjerne blir veldig lettvint snakka om. Men det kan være beintøft. Å gi Gud førersetet i våre liv er det tryggeste, men også det vanskeligste for mange mennesker å gjøre. Johannes påpeker i sitt første brev nødvendigheten av å holde fast ved å bruke ordet – altså Bibelen. Jesus formidler også felleskap gjennom nattverden. De fire b’er er en kristen tommelfingelregel i forhold til å bevare et åpent hjerte for Gud: Bønn, Bibel, brødsbrytelse (nattverd) og brorskap (fellesskap).

…og konsekvenser for de rundt oss

Bibelen sier altså at vi er ment til fellesskap med Gud. Men vi er også sosiale og skrudd sammen for å være sammen med andre og tjene hverandre. Disse dimensjonene henger sammen. De er avhengige av hverandre. Gudsforholdet gjør noe med oss i forhold til vår neste, og det kristne fellesskapet vil kunne styrke vår tro. Paulus snakker om felleskapet med nesten i mange brev. Ef 4: ”Jeg formaner dere altså … at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med, med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet.” I Kol 2: ”at deres hjerter må bli trøstet, så de kan knyttes sammen i kjærlighet, og nå fram til … kunnskap om Guds hemmelighet … Kristus.” Våre hjerter skal knyttes sammen i kjærlighet og nå fram til Kristus. Og ikke minst fra Jesus: ”at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg.”
Dessuten: Hvordan skal vi kunne si vi har fellesskap med den personifiserte kjærlighet om vi er likegyldige ovenfor de ved siden av oss? Om vi virkelig tror på at vi alle er lemmer på Kristi legeme – unike, verdifulle puslespillbrikker i en vakker mosaikk – så kan vi vel ikke la ei brikke – et menneske med følelser og lengsler – holdes utenfor?