Ektepar som er frelst og fylt med Guds Ånd behøves også i pionérevangeliseringen, bare de ville stille
seg til tjeneste for Herren, og si medjosva: «Jeg og mitt hus vil tjene Herren!» (Josva 24:15)
Hvorfor er det bare predikanter og evangelister som skal la seg lede av Gud, og være åpne for Guds
ledelse fra sted til sted – mens vanlige menighetsmedlemmer tar det for en selvfølge at de skal bli boende på samme sted hele sitt liv? Er ikke også vanlige menighetsmedlemmer lemmer på Kristi legeme, og regnet med av Gud i hans rikes store sammenheng?

Hvorfor er det da som regel bare høyere lønn og bedre arbeidsforhold som får vanlige kristne familier
til å flytte fra sted til sted, og ikke den åndelige nøden og behovene på de forskjellige forsømte steder? Det er jo nesten alltid noen øre høyere lønn pr. time som får kristne familier til å flytte til et annet sted, og ikke det faktum at det er steder som er uten full-evangelisk forkynnelse.
Ektepar – hus frelst for å tjene Herren

I de fleste av våre solide menigheter går det som regel en hel del dyktige kristne menn og kvinner, som ikke akkurat er predikanter, men de kan vitne og synge i menigheten. De får ikke utfolde seg i forsamlingen, fordi det er så mange slike venner der. Hvorfor tar da ikke slike brødre og søstre sine familier og sitt arbeide, og flytter til et forsømt sted som ikke har virksomhet, og er med og pionerer nytt arbeide, selv om lønnen skulle bli noe mindre pr. time? Vi regner da vel med Guds velsignelse også i denne materialistiske tid, vi som tror på Gud?

I dag vil jeg etterlyse slike familier som vil tjene Herren på forsømte steder. Selv om de ikke akkurat er forkynnere, kan de i alle fall bli en kontakt og et utgangspunkt som kan føre til at nytt virke blir åpnet. Det er derfor jeg spør: Hvor er Friska og Akvilas i dag?

Håndverkerfamilien som var pinonerevangelister og menighetsplantere
Friska og Akvilas er nok ikke omtalt i Bibelen for ingen ting. Strålende lyser deres eksempel oss i møte, og er en utfordring og et kall til etterfølgelse for hver kristen familie. Friska og Akvilas var et ganske alminnelig yrkesektepar. som brukte hva de hadde i Herrens tjeneste. De tjente først og fremst Guds rike, og hadde forstått at vi er her på jorden først og fremst for å utbre Guds evangelium, og dernest har Gud gitt oss vårt jordiske yrke til hjelp for denne oppgaven.

Derfor ble Friska og Akvilas legfolk som levde for Gud med hele sitt liv, sitt yrke og sitt hjem. Stadig
var de åpne og forventende på Guds ledelse med deres liv, og de flyttet fra sted til sted for å utbre
evangeliet, ettersom Herren ledet dem. Med seg på reisen hadde de sitt daglige yrke og hele familien, og straks de kom til en by, begynte de møter i sitt hjem, og forsøkte å pionére en ny menighet. Slike
pionerektepar av legfolk som Friska og Akvilas, er Guds rike i sterkt behov av også i dag når nye steder skal nåes med evangeliet. Noen steder grunnla Friska og Akvilas en menighet på egen hånd – andre ganger tok de imot et Herrens vitne i sitt hjem, og assisterte ham i å pionére en ny forsamling.

Pionerarbeide i Korint
Første gang vi møter Friska og Akvilas i Bibelen er i Apostlenes Gjerninger 18:1-11, hvor de assisterer Paulus i å grunnlegge menigheten i Korint. Paulus bodde da hos dem og arbeidet sammen med dem,
for de var teltmakere av håndverk, likesom Paulus. De deltok aktivt i grunnleggelsen av korintermenigheten.

Husmenigheten i Efesus
Da Paulus drar fra Korint, følger Friska og Akvilas med ham, men i Efesus lar han dem bli igjen. (Ap. Gj. 18:18-19) I Efesus deltar Friska og Akvilas i den første spede begynnelse av evangeliseringen av Efesus, inntil Paulus kommer igjen noe senere, og vekkelsen bryter ut i lys lue. Blant annet leder Friska og Akvilas den unge skriftlærde Apollos til Kristus. (Ap. Gj. 18:26) Senere, under vekkelsen i Efesus. er Friska og Akvilas med og grunn-legger en husmenighet i en av Efesus’ «drabantbyer». Da Paulus senere skriver brevet til korinterne, mens han er i Efesus, hilser han spesielt fra Friska og Akvilas og de-res husmenighet. «Akvilas og Friska, sammen med menigheten i deres hus hilser dere hjertelig i Herren», (l. Kor. 16:19)

Husmenighet i Rom
Senere drar Friska og Akvilas tilbake til Rom, og begynner der å pionére en ny menighet i en av Roms «drabantbyer». Da Paulus senere skriver sitt brev til menigheten i Rom, minnes han med glede sine trofaste medarbeidere, og hilser spesielt til menigheten i deres hus: «Hils Friska og Akvilas, mine med-arbeidere i Kristus Jesus, de som har våget sitt liv for mitt, og som ikke alene jeg takker, men også alle menigheter av hedningene, og hils menigheten i deres hus». (Rom. 16:3-5) Denne hilsen av Paulus lar oss ane noe av alt det som dette ekteparet har betydd for «alle menigheter av hedninger» gjennom deres pionervirke. Deres husmenighet i Rom er i alle fall den tredje menighet som dette ekteparet har vært med og grunnlagt.

Virksomhet i Onesiforus by
Men Priska og Akvilas stanset ikke med Rom. De fortsatte sitt pionervirke ettersom de, under Guds ledelse, dro fra sted til sted med sitt håndverk. Da Paulus skriver sitt siste brev fra fangecellen i Rom, ber han Timoteus hilse Friska og Akvilas, som nå er i full virksomhet i en annen by som ikke er navngitt, men vi ser av hilsningen at det var i byen der Onesiforus bodde. Kanskje hadde Onesiforus og hans hus blitt vunnet gjennom deres virke. Paulus skriver: «Hils Priskia og Akvilas og Onesiforus’ hus». (2. Tim. 4:19) I dag må vi i sannhet spørre: Hvor er Priska og Akvilas i vårt tid?

Hans Nielsen Hauge og bondevekkelsen
Hemmeligheten til landsvekkelsen i Norge på Hans Nielsen Hauges tid, var blant annet at Gud fikk bruke mange «Priska’er og Akvilas’er» omkring i hele landet. Denne landsvide vekkelsen særpreget seg ikke særlig ved de mange fulltids predikanter, men heller ved de mange lekmenn som forkynte evangeliet ved siden av sitt arbeide.

Bondehøvdinger og bondeungdom over hele landet ble grepet av vekkelsen, og begynte å holde møter i sitt sogn. Hans Nielsen Hauge plasserte mange av sine medarbeidere i nøkkelsentra, som bønder eller kjøpmenn, for å forkynne evangeliet og spre vekkelsen. Det fortelles endog at Hauge befalte unge menn og kvinner å gifte seg, for å reise til det og det stedet, for å ta opp ny virksomhet. På kort tid hadde denne typiske legmanns-vekkelsen spredt seg utover hele Norges land. I hjem, stuer og bedehus var venneflokker bygd opp, og de samlet seg til «oppbyggelse» med bibel og sangbok.
Gjennom Haugevekkelsens husmøter, vennefellesskaper og forsamlingshus ble Norge og det norske folk evangelisert, og hele nasjonen ble forandret.

Assemblies of God i USA og 500 nye menigheter årlig
Noe av det samme system finner vi i pionérvirket til den største pinse-gruppen i USA – Assemblies of God. Stadig blir det avertert etter kristne ektepar som vil flytte og ta seg arbeide i den og den by eller bygd, hvor Assemblies of God planlegger å åpne virke. Når så ektepar melder seg, flytter fire-fem familier til det sted som skal pionéres, og disse blir da grunnstammen og fundamentet for den menighet som plantes.

Dersom noen i disse familier selv kan være Ordets forkynnere, klarer de som regel oppgaven alene. De familier som ikke har Ordets forkynnere iblant seg, kan kalle eller ta imot en evangelist som vil delta i pionerarbeidet på stedet. Med disse familiers tiende har man da allerede et lite grunnlag for evangelistens lønn. Gjennom denne virkemåte grunnlegger Assemblies of God årlig mellom 350 og 500 menigheter i USA.

Ned fra tribunene, bryt nytt land og så ikke blant torner
Det er denne form for virke vi trenger i Norden også. Det må pionéres. Vi må bryte nytt land – og alle må bh grepet av pionerånden. Her er det ikke bare rom for predikanter og evangelister. Nei, alle må være med. Det er ikke rom for tilskuere her – alle må ned fra tribunene og med i kampen.
Familier av unge og gamle ektepar, unge menn, unge kvinner, eldste-brødre, forstandere og evangelister: Vi kan alle være med, lik Friska og Akvilas, og åpne nytt virke og pionére nye menigheter på de mange forsømte steder i vårt land – i bygder, drabantbyer, daler og på øyer.

Guds Ord befaler: «Bryt dere nytt land, og så ikke blant torner». (Jerem. 4:3) Mange «gamle» menigheter har ikke gått ut til verden med Jesu vitnesbyrd. I stedet har verden gått inn i menighetene.
Norge og Norden trenger menig-heter som ikke sår Ordet blant torner, men bryter nytt land og søker først Guds rike og har evig-hetsperspektivet for øye.

Jesus forklarte oss hva såing blant torner fører til. Han sier: «Noe falt blant torner, og tornene vokste opp og KVALTE det… Den som ble sådd blant torner, er den som hører Ordet, men TIDENS BEKYMRINGER OG RIKDOMMENS BEDRAG (MATERIALISMEN) KVELER ORDET, SÅ DET BLIR UTEN FRUKT.» (Matt. 13:7 og 22) 500 NYPLANTEDE MENIGHETER MED RINGVIRKNINGER.
Da behøves det mange Priska’er og Akvilas’er som vil være med å bryte seg nytt land. Friska og Akvilas skaper store ringvirkninger. Derfor må ropet og kallet lyde nå i avslutningstiden og innspurten i Endens tid: Hvor er Friska og Akvilas?

Akvilas – Herrens sølvørner
Navnet Akvilas betyr sølvørn. Dette var navnet på Romerrikets hærmerker og faner.
I dag trenges det mange Akvi-las’er med sølvgrått hår, som har nådd seniorenes rekker. Eldre kristne og pensjonister kan bety mye i å nå målet nyplantede menigheter i Norge, sammen med unge pionerer.
Sammen med unge menighetsplantere og pionérevangelister kan pionerer med sølvgrått hår, flytte sammen med unge pionerer til det nye felt, og delta i menighetsplantinger. Dersom 10 pensjonister flytter til det nye feltet, og blir med og gir tiende og hjelper til i nybrottsarbeidet, har man allerede underhold til fulltidsforkynneren.

Derfor vil slike seniorer som brenner for Jesus – Akvilas’er og Priska’er med «sølvgrått hår», bety ; svært mye for menighetsplantingen i hele Norden. Derfor må mange seniorer høre kallet.
Hvor er dagens Friska og Akvilas?

(Utdrag av kapittel 10 i Aril Edvardsens bok: PIONÉRVIRKE OG MEMGHETSPLANTING.)

Så til andre del av overskriften…

Ateisten som mener Afrika trenger Gud og misjonærer mer enn nødhjelp
Ved årskiftet publiseret den politiske kommentatoren og selverklærte ateisten Matthew Parris en kronikk i The Times med overskriften “Som en ateist er jeg overbevisst om at Afrika trenger Gud”. Artikkelen går inn på hvordan ikke bare praktisk bistand, men også troen i seg selv påvirker menneskene og samfunnene han møter i Afrika. Den er absolutt lesverdig og lenke finner du her:

http://www.timesonline.co.uk/tol/comment/columnists/matthew_parris/article5400568.ece#

Da din nådetid var inne, valgte du deg ut et folk.
Du kom ditt paktsløfte i hu; at de skulle tas ut fra folkeslagene og være et hellig folk for deg.
Du fornyet din pakt med dem, og stadfestet det med et herlig syn, med ordene som din Hellige Ånd talte, med dine henders verk og med det din Høyre hånd skrev ned,
for at de skulle kjenne herlighetens grunnvoller og skrittene mot evigheten.
Du oppreiste for dem en trofast hyrde.

En urkristen bønn fra de tidlige jødekristne? Nei, dette er en bønn fra Dødehavsrullene hundre år før Kristus (1Q34). Men det er intet i denne bønnen som ikke kunne stått i nytestamentet. Og da spør vi oss selv: Hva slags menighet midt i Israel var det som kunne ha en selvforståelse så nær de første jødekristnes? Hva kan denne menigheten og deres skrifter lære oss om den sammenheng Jesus og apostlene sto i?

Funnene
De første skriftrullene fra Qumran ble funnet av beduiner fra Taamir-stammen i 1947. Noen av dem ble solgt til israelske forskere og noen til den syriske biskop Athanasius Samuel. Via mellommenn ble Samuel’s ruller kjøpt opp av staten Israel. Alle disse rullene er i dag oppbevart i Israels Museum. Det var hule 1 som beduinene hadde oppdaget 1 km nord for ruinene Khirbet Qumran. Beduinene fortalte at rullene var oppbevart i store krukker da de fant dem. Skriftrullene fra hule 1 var godt bevart, herfra har vi nesten komplette skrifter. Det tok ikke lang tid før forskerne forsto at her ble vi kjent med en langt på vei ukjent gren av den tidlige jødedom.

Den franske teolog og arkeolog Roland de Vaux begynte i 1949 utgravningene av Khirbet Qumran. Hans første konklusjon var at ruinene var fra 3-4. årh. e.Kr. Først et par år senere kjente han igjen keramikk man fant der, som identisk med krukkene fra hule 1. Konklusjonen var dermed klar: Senteret på Khirbet Qumran hadde tilhørt den gruppen som var opphav til skriftrullene, og stammet fra det annet tempels tid. Ingen av arkeologene tenkte imidlertid på å undersøke de store hulene de kunne se 100 m. unna. Og igjen var beduinene først ute. I 1952 fant de frem til rullene i hule 4, og først i andre runde kom arkeologene hit. Hule 4 inneholdt svære mengder skrifter. Tidens tann hadde satt sitt merke, de fleste av dem var bevart kun som fragmenter.

Arkeologene fant etterhvert flere huler. Den siste av hulene, hule 11, ble oppdaget av beduinene i 1956, 3 km nord for Qumran. Herfra stammer sannsynligvis Tempelrullen, som den israelske arkeologen Yigael Yadin snart fikk høre om, men ikke klarte å få kjøpt. Under seksdagerskrigen i juni 1967 ble en militær spesialenhet sendt til antikvitetshandlerne i Betlehem og Hebron for å få tak i denne rullen. Og med pistol for strupen fant en av dem frem sigaresken der rullen og dens fragmenter var oppbevart. Rullen, som var 9 m. lang (den lengste av de bevarte skriftrullene) var antagelig blitt mere ødelagt i årene etter 1956 enn før…

Alle ruller og fragmenter som ble funnet mellom 1952 og 1956 fikk plass på Rockefellermuseet i Øst-Jerusalem, som da var under jordansk styre. Da israelerne fikk herredømmet i 1967, var de svært varsomme med å gå inn i forskergruppen som hadde fått enerett til å utgi rullene. Den første jødiske forsker, Immanuel Tov, ble først bragt inn i arbeidet tidlig i 80-årene. I 1991 fikk de israelske myndigheter nok av sommelet med å få utgitt skriftene. Alle forskere skulle nå få tilgang til fotografier av tekstene og til originalrullene. Tov ble gjort til sjefredaktør, og han har utvidet forskergruppen fra 20 til 53. Planen er at resten av skriftene skal være tydet, satt sammen og utgitt i god tid før år 2000.

Senteret i Qumran sett med arkeologenes øyne
Arkeologene konkluderte etterhvert med at Khirbet Qumran var bebodd fra ca 135 f.Kr (+- 20 år) til 68 e.Kr. Frem til ca 100 f.Kr. var leiren liten, da ble bosetningen utvidet. Senteret hadde antagelig 50-60 faste beboere. Det ble ødelagt sytti år senere, enten av parterne fra Persia under borgerkrigene 40-38f.Kr. før Herodes fikk overhånd, eller av et jordskjelv 31 f.Kr. Det er grunn til å merke seg at senteret ikke ble gjenoppbygd med en gang. Det lå øde flere år under Herodes den stores regjeringstid, og ble kanskje først gjenoppbygd like etter Herodes’ død 4 f.Kr. Endelig ble senteret lagt øde av romerske tropper i år 68 e.Kr.

Rundt Ein Feshka-kildene ved bredden av Dødehavet 3 km mot syd hadde Qumransamfunnet en jordbruks- og håndverkskoloni. Herfra kunne de også frakte vann på eselryggen. Men vann hadde de faktisk rikelig av i ørkenen. Wadi Qumran ble demt opp noen hundre meter fra leiren, slik at vinterens få regnskyll kunne tas vare på og vannet brukes resten av året. En vannkanal som delvis ble hugget som tunnel gjennom berget førte vann til leiren, både til verksteder og renselsesbadene som hadde en viktig funksjon i fellesskapets liv. Renselsesbadene er ikke dimensjonert etter rabbinernes forskrifter slik det man fant på Massada.

Gravgårder med over tusen graver ligger rett i nærheten av ruinene. Vel førti graver er åpnet, de aller fleste skjelettene var av menn inntil 40-årsalderen. Én var av en mann på 65 år, ti av kvinner og barn. Gravene er konstruert slik at skjelettet ikke skal bli knust under jordmassene, men ligge uberørt frem til oppstandelsen.

Man har fortsatt å søke gjennom hulene rundt Qumran. I 1988 fant israelske arkeologer en krukke som antagelig inneholdt balsam av den type man brukte i tempelet, en hovedingrediens kom fra et tre som kun vokste i Jeriko og Ein Gedi, og i 1992 fant man et kar med en substans som sannsynligvis er røkelse etter templets oppskrift.

Samfunnets historie
De aller fleste forskere forbinder Qumran-bosetningen med den jødiske esseer-bevegelsen, som er kjent fra de jødiske skribenter Philo (som skriver i Egypt på Jesu tid) og Josefus (skriver i Roma 70-100 e.Kr). Josefus nevner for første gang de tre jødiske religiøse partier; fariseere, sadduseere og esseere i forbindelse med Jonatan Makkabeerens regjeringstid, dvs. ca. 150 f.Kr. Den romerske skribent Plinius d.e., som var i Jerusalem i år 70, forteller i sin Naturgeografi: På et sted nedenfor Jeriko, ved nordvestenden av Dødehavet og litt opp fra bredden finner vi esseerne, på et sted der det vokser palmer, lenger ned kommer man til En Gedi. Qumran er det eneste sted palmer kunne vokse mellom En Gedi og Jeriko. Plinius er derfor det sikreste tegn på at Qumran-bosetningen har med esseerne å gjøre. Den tyske forsker Hartmut Stegemann har sannsynliggjort at kolonien i Qumran/Ein Feshka var esseerbevegelsens «forlag og boktrykkeri»: Stedet der skinn ble garvet (med en prosess som krevde kjemikalier fra Dødehavet), ruller ble preparert og skriftene kopiert av profesjonelle skrivere.

Vi vet ikke hvor ensartet esseerbevegelsen var. Josefus forteller at det var fire tusen esseere som bodde rundt om i alle byer og landsbyer i Judea (til sammenligning regner han fariseerne til seks tusen mann). Kvinner og barn kommer i tillegg.

Et kort historisk riss
Esseerbevegelsen har sitt opphav i jødiske prestekretser i Jerusalem i makkabeertiden. Omkring 150 f.Kr. brøt en gruppe ledet av ham skriftene kaller Rettferdighetens Lærer med det ‘statskirkelige’ establishment i Jerusalem, som var ledet av makkabeere og fariseere. Esseernes hovedfiende kalles i skriftene Den onde prest, og må identifiseres med en av de tidlige makkabeerfyrster (de fremste kandidater er Jonatan som styrte 160-142 f.Kr, og Simon som styrte 142-135). Noen forskere mener at Rettferdighetens Lærer er identisk med den presten som hadde fungert som øversteprest i syv år frem til år 152, da Jonatan Makkabeeren overtok øversteprestembedet med alt det førte med seg av finansielle ressurser samt politisk og religiøs makt. I så fall er det den fordrevne øversteprest som danner en menighet av de «gammeltroende».

Josefus forteller at i sørvesthjørnet av Jerusalem var det en port kalt Esseerporten. Den katolske forsker Bargil Pixner, som har vært med på å grave den ut, har sannsynliggjort at dette var porten inn til et helt esseerkvarter i dette hjørnet av byen. Denne porten, som er bare halvannen meter bred, ble slått gjennom den eksisterende bymuren på Herodes’ tid. Den ville gi en enkel utgang for dem som bodde innenfor, og gi kort vei til stedet Bethso, esseerkvarterets latrine. Tempelrullen forteller at i den hellige by kan man kun late vannet, mer seriøse forretninger må gjøres i en latrine utenfor bymuren, og dit går man heller ikke går på sabbaten…

Fra Herodes’ tid av aner vi altså konturene av to esseiske sentra, ett i Jerusalem og ett i Qumran, i tillegg til esseiske familier spredt omkring “i alle byer og landsbyer i Judea.”

Josefus beretter at Herodes ga esseerne proteksjon. Inntil hans tid hadde esseersamfunnet utvilsomt vært på kollisjonskurs med de hasmoneiske (makkabeiske) prestefyrster. Under Herodes kunne de puste mer fritt, det passer derfor godt med et esseerkvarter i Jerusalem fra denne tiden av. Enkelte forskere har postulert at «herodianerne» i NT [se Mk. 3.6, 12.13, 8.15 (det eldste manuskriptet har her herodianerne), Matt 22.16] er et klengenavn på esseerne – “godgutta til Herodes.”

De romerske hærstyrkene raserte Qumran da de undertrykte det jødiske opprør i 68 e.Kr. Beboerne visste at romerne nærmet seg, og gjemte tydeligvis sitt bibliotek i hulene i nærheten for å berge dem unna brann og ødeleggelse. Sannsynligvis omkom alle beboerne, siden ingen av dem kom tilbake for å hente skriftrullene.

Ut fra innholdet i Qumran-skriftene er det ikke bare naturlig å tenke seg at esseere slo lag med andre ‘vantro’ israelitter i det jødiske opprør mot Roma. Men Josefus forteller at Johannes Esseeren var offiser i opprørsstyrkene. Og på Massada har vi funnet to skrifter fra Qumransamfunnet; Liturgien for sabbatsofrene og en apokryf gjenfortelling av Josvas bok. Det må altså ha vært esseere som slo lag med selotene på Massada etter at Qumran ble lagt øde, og holdt stand med dem til Massadas fall våren 74.

Deretter forsvinner esseerbevegelsen ut av historiens klare lys. Skriftene ble liggende i hulene til de ble funnet igjen i vår tid. Deler av Qumransamfunnets teologi, deres religiøse kalender og ett av deres hovedskrifter, Damaskusskriftet, dukker opp igjen i den jødiske reformbevegelsen karaittene fra det niende århundre. Kan det ha sammenheng med at en middelalderkilde melder at på denne tid fant man gamle hebraiske bokruller i en hule nær Jeriko?

Fra 1700-tallet har en del frimurer-retninger tatt utgangspunkt i «esseernes hemmelige lære». De påstår at Jesus tilhørte esseer-brorskapet, og at esseernes og Jesu esoteriske lære ble formidlet til dem gjennom en korsfarerorden. Det disse retningene hevder er esseisk lære, samsvarer overhodet ikke med det vi nå vet om esseerne fra deres egne skrifter. Frimurernes esseertradisjoner må derfor karakteriseres som rene legender uten noen historisk basis.

Biblioteket i Qumran
Det er funnet 800 skriftruller i hulene ved Qumran, mer eller mindre bevart. Mange av bøkene er funnet i flere kopier, vi regner med ca. 580 ulike skrifter. Dette er et oppsiktsvekkende stort bibliotek innen datidens jødiske samfunn. De fleste rullene er skrevet på geiteskinn, noen få på papyrus, én på tynt kobber. De fleste er skrevet på hebraisk, noen på aramaisk, enkelte greske fragmenter er også funnet. Nærmere 200 av skriftene er enda ikke utgitt eller skikkelig kommentert.

Qumran-samfunnet hadde tre typer bøker i sitt bibliotek: Bibelske (gammeltestamentlige) bøker, dernest bøker med bakgrunn fra det videre jødiske miljø i Israels land (bl.a. apokryfe og pseudepigrafe skrifter som vi kjente fra før), og til slutt skrifter som var blitt til i menigheten selv. Bare den siste gruppen, førti-femti ulike skrifter, reflekterer Qumran-samfunnets egen teologi. Skriverne i Qumran kan kjennes på en særegen ortografi, spesielle skrivertegn i margen samt stor frihet når de kopierer en bibeltekst. Dermed kan vi nå med stor sikkerhet fastslå hvilke hebraiske ruller som er kopiert ved senteret i Qumran, og hvilke som er importert til biblioteket annetstedsfra.

De gammeltestamentlige bokruller
Qumran-biblioteket har åpenbart rester av mer enn 190 bibelruller. Deler av samtlige GT-skrifter er funnet i Qumran, med unntak av Esters bok. Men nylig ble det publisert en aramaisk «slektning» av den bibelske Ester-bok (som er på hebraisk).

Det ser ut som noen bøker var særlig populære i Qumran; flest kopier finnes av Salmene, Jesaja samt 1., 2. og 5. Mosebok. De eldste bibelrullene er fra 250 f.Kr. Det har ofte vært hevdet at bibelrullene fra Qumran demonstrerer hvor nøyaktig bibelteksten er bevart opp gjennom århundrene, og at den store Jesaja-rullen er et godt eksempel på det. Ingen av delene er riktig. Bibelrullene demonstrerer en enorm variasjon i detaljer i skrivemåten, vi vet nå at den hebraiske teksten til GT først ble ensrettet ca. 100 e.Kr. (12-profetrullen fra Murabba’at lenger sør i Judea ørken fra 130 e.Kr. er 99% lik ‘vår’ utgave). Før år 100 var det et mangfold av håndskrifttradisjoner. GT-sitatene i det nye testamente bevitner nettopp dette. De er jo ofte forskjellige fra den teksten vi finner i ‘vårt’ gamle testamente, og som bygger på rabbinernes rensete versjon. Når Paulus og Matteus bringer et GT-sitat som er ulikt det vi finner når vi slår opp i vårt norske eller hebraiske GT, siterer de som oftest hebraiske og greske bibelruller som var i omløp før teksten ble ensrettet. Jesaja-rullen er en av dem som er kopiert av en Qumran-skriver og som viser et svært fritt forhold til bibelteksten, i tillegg viser den dårlig håndverk.

60% av GT-rullene (fragmentene) ligger i sin tekst nært opp til den bibeltekst rabbinerne senere kodifiserte (men ingen er identiske i alle detaljer), 20% er skrevet i den friere Qumran-tradisjonen. Noen få ligger nært opp til den gamle jødiske oversettelsen til gresk, Septuaginta, eller den samaritanske utgaven av Mosebøkene. Resten av GT-rullene har et fritt forhold til de ulike teksttradisjonene og samsvarer her med én av dem, der med en annen.

Tre av tekstene som ligger nær Septuaginta bringer radikale nyheter: Restene av to Jeremiaruller viser den hebraiske original til Septuagintas versjon av Jeremiaboken, som er 15% kortere enn den vanlige utgaven. Det var altså på makkabeertiden to hebraiske versjoner av Jeremiaboken i omløp, en kortere og en lengre.

En rull av Samuelsbøkene (4QSama) har åpenbart i mange detaljer en bedre gjengivelse av den opprinnelige bibeltekst enn den tradisjonelle hebraiske tekst, og inneholder bl.a. vers som mangler i den tradisjonelle teksten. Et eksempel, slutten av 1. Sam 1.24 er i vår norske bibeloversettelse gjengitt “Han var da bare smågutten». Den tradisjonelle hebraiske teksten sier bare “og gutten gutt”, noe som ikke gir mening. Nå kan vi bekrefte det vi før ante ut fra Septuaginta, her er det falt ut et par linjer. Jeg gjengir her en oversettelse av den tradisjonelle hebraiske teksten til vers 24 og 25, og dernest teksten slik Septuginta og Qumran viser at den opprinnelig var (tilføyelsen og ulikheter understreket):

“Da hun hadde avvent ham førte hun ham med seg, med tre okser og en efa mel og en krukke vin. Og hun bragte ham til Herrens tempel i Shilo. Og gutten gutt. De slaktet oksen og de bragte gutten til Eli.”

“Da hun hadde avvent ham dro hun med ham til Shilo, med en treårsgammel okse og brød og en efa mel og en krukke vin. Og hun bragte ham til Herrens tempel i Shilo. Og gutten var med dem og de bragte ham frem for Herren. Og hans far slaktet slaktofferet slik det har vært gjort fra gamle dager for Herren. Og hun førte frem gutten. Han slaktet oksen, og Hanna gikk med gutten til Eli.”

Jeg vil gjerne tilføye at det er ingen grunn til å omskrive bibelhistorien. Hovedsakene i GT-teksten forandres ikke, forskjellene gjelder normalt detaljer i staving som kan endre forståelsen av enkelte vers (finlesning av eksemplet ovenfor viser flere småforskjeller mellom disse to versjonene). Men det er ingen tvil om at bibeloversettere i fremtiden oftere må ta hensyn til bibelhåndskriftene fra Qumran.

Qumran-samfunnets egne skrifter
Jeg vil kort omtale noen av Qumran-samfunnets egne skrifter.

Et halakisk brev (4QMMT)
Siden 1985 har vi visst om det viktigste skrift vi har bevart fra Qumran-samfunnet. Det ble endelig utgitt våren 1994. MMT (hebraisk tittel er Miqtsat Ma’ase haTorah) er esseernes parallell til Confessio Augustana, et kampskrift som summerer opp det viktigste i menighetens teologi. Det er skrevet av esseernes leder (antagelig av Rettferdighetens Lærer selv) og rettet til en viktig skikkelse utenfor menigheten, kanskje makkabeerfyrsten Jonatan. Skriftet starter med en opplisting av ‘kirkeåret’ slik det må være, og fortsetter med tyve ulike lovfortolkninger på ulike livsområder, særlig fokusert på renhetsspørsmål. Det konkluderer med “Vi har skilt oss ut fra flertallet av folket, så vi ikke blander oss med dem eller har del med dem i disse ting.” En sammenligning med rabbinsk overlevering gir det oppsiktsvekkende resultat at MMT reflekterer tidlig sadduseisk teologi i polemikk mot fariseisk lovforståelse. Den tidlige esseiske bevegelse og sadduseerne ser dermed ut til å ha samme opphav; de prestelige slekter i Jerusalem i 3-2.årh. f. Kr. Begge retninger står nå i opposisjon til makkabeerfyrstenes fariseiske hoffteologer.

Bibelkommentarene
Qumrantekstene har gitt oss en ny genre med kommentarer til bibelske profetbøker og salmer, kalt pesher. I en pesher siteres bibelteksten vers for vers og utlegges med henblikk på predikantens samtid. Bibeltekstens egentlige betydning som profetene selv ikke var klar over, ligger i at den forteller om Qumransamfunnets tid. Bibeltekstene taler derfor primært om menigheten og dens ledere, om det frafalne Israels folk og menighetens motstandere.

Gud talte til Habakuk, for at han skulle skrive hva som skal skje den siste generasjon. Men den siste tid åpenbarte han ham ikke. Det er skrevet ‘så man kan lese det lett’, dets tydning er om Rettferdighetens Lærer, som Gud kunngjorde alle profetenes hemmeligheter (kommentar til Hab 2:2).

Pesher betyr tydning, kommentaren åpenbarer denne aktuelle tydning av bibelteksten. Sannsynligvis går denne måte å lese bibelteksten tilbake til Rettferdighetens Lærer selv.

Katekisme-tekster
Selv arbeider jeg med en gruppe tekster som gir instruksjon for familie- og yrkesliv: Husfaren belæres om hvordan han skal ordne familie og seksualliv, gifte bort døtre kun innen menigheten, ordne sin økonomi, gi takkoffer av grøden, forholde seg til over- og underordnede i arbeidslivet, og se alt i lys av Guds hemmeligheter som er åpenbart ham. Tekstene inneholder mange termer som er kjent fra esseermenighetens egne skrifter. Kanskje er dette en katekisme for esseiske familier rundt om i Judea. En av tekstene er en påfallende aktuell økonomisk formaning:

Hvis du i din fattigdom låner penger, unn deg ikke søvn natt eller dag og gi ikke din sjel hvile før du har betalt tilbake til din utlåner. Lyv ikke for ham. Hvorfor skulle du kanskje lide vondt og bli gjort til skamme? Da vil han lukke sin hånd når du igjen trenger hjelp. Når du står i gjeld, skjul ikke noe for din kreditor, for at han ikke skal gjøre deg til spott og spe.(fra 4Q417, Sapiental Work A)

Esseersamfunnets særpreg
Esseersamfunnet hadde en kalender, et ‘kirkeår’, som var radikalt forskjellig fra det som gjaldt i det makkabeisk-styrte tempelet. Makkabeerne og fariseerne brukte dagens jødiske kalender, som følger månen på himmelen, og har 12 måneder på 29-30 dager. Omtrent hvert tredje år skytes det inn en ekstra skuddmåned for å komme ajour med det fysiske jord-år på 365 1/4 dag. I Qumran fulgte man et kalenderår på 364 dager. Av 12 måneder var hver tredje på 31 dager, de resterende på 30. En gitt fest vil alltid falle på samme ukedag, f.eks. vil påskefesten alltid bli feiret på tirsdag. Det er også mulig at esseerne regnet døgnets begynnelse fra soloppgang, og ikke fra solnedgang slik rabbinerne gjør det. Det er mulig at esseerne bevarte den kalender som hadde blitt brukt i tempelet i sen gammeltestamentlig tid. Og at deres kraftige protest mot det «statskirkelige lederskap» har sin bakgrunn i at det var makkabeerne som brøt med tempeltradisjonene og innførte en ny festkalender.

Esseersamfunnets kalender begynner (som i GT) om våren med måneden Nisan, ulikt den rabbinske. Den inneholder også flere fester: Nyttåret følges av en syv dagers prestevielsesfest (ordinasjon var altså mulig bare en gang om året). Man feiret fire førstegrødefester med femti dagers mellomrom. I tillegg til bygghøstens fest (påsken) og ukefesten (pinsen) som er påbudt i GT, kommer vinfesten og oljefesten. I tillegg har man en treofferfest der veden som skal brukes det kommende år i tempelet, helliges Herren.

For esseersamfunnet var ‘kirkeåret’ intet adiaforon. Deres kalender var gudgitt og kunne ikke fravikes. Hvis templet i Jerusalem ikke følger den, er man i utakt med det himmelske tempel, gudstjenesten bespottelig og tempelmenigheten under Guds vrede. Kalenderen er derfor en av to hovedgrunner til esseernes Exodus fra Jerusalem: Tempelet er blitt urent.

En av bibelkommentarene beretter at Den onde prest, menighetens hovedfiende, kom og overfalt Rettferdighetens Lærer der han var i landflyktighet på hans fastedag (forsoningsdagen) og pinte ham. Dvs., denne dagen holdt man Jom Kippur hos esseerne, men ikke i templet i Jerusalem. Makkabeerfyrsten visste derfor at esseerlederen denne dagen ikke ville gjøre motstand eller flykte unna.

Uenighet om renhetsregler er den andre hovedgrunn til skismaet fra det makkabeisk-fariseiske establishment i Jerusalem. Fariseerne gikk ofte inn for mere praktikable løsninger, mens esseerne bevarte de strengere prestelige tradisjoner fra templet i Jerusalem: MMT avviser skikken med å bære frem offer for hedningene eller bruke korn dyrket av ikke-jøder i tempelofringene, og har strengere regler for renhet knyttet til ofringene, berøring av lik, ekteskap mellom slektninger eller hvem som er diskvalifisert fra å besøke tempelet eller gifte seg med en israelitt.

Fordi det fysiske tempel i Jerusalem er urent, vokser det hos esseerne snart frem den overbevisning at deres menighet er det nye åndelige tempel, og kun dette kan ved sine bønner og sin lydighet under Guds sanne Torah skaffe soning i Israel.

Samfunnet var karakterisert av en sterk endetidsforventning. Man ventet på endetidskrigen, det endelige oppgjør med mørkets krefter i og utenfor Israel. Menigheten vil innta Jerusalem og tempelet bli reformert etter esseiske forskrifter. Bevisstheten om et nært fellesskap med de himmelske engler, både nå og i krigen som kommer, gir de troende styrke og frimodighet. Innholdet i endetidsforventningen endrer seg noe i løpet av de to hundre år samfunnet eksisterer. Ulike skrifter beskriver ulike skikkelser med sentrale oppgaver i endetiden: Israels Messias (fyrsten som skal føre folket), Arons Messias (den salvede øversteprest), profeten etter Mose forbilde; samt endetidens Lærer (etter Rettferdighetens Lærers forbilde).

Qumran og nytestamentet
- «Det står et katolsk komplott bak det faktum at 80% av Qumranrullene ikke er utgitt. Vatikanet vet at rullene avslører ting som rokker ved etablerte kristne sannheter. Derfor holder det katolsk-ledede forskerteamet tilbake skrifter med provoserende innhold». Dette er hovedtesen i suksess-boken The Dead Sea Scrolls Deception av M. Baigent og R. Leigh fra 1991, som fikk stor mediedekning da den ble lansert i Danmark høsten 1993.

- «Flere av personene vi kjenner fra nytestamentet er omtalt under dekknavn i Dødehavsrullene. Den informasjon de gir oss gjør at historien vi kjenner fra nytestamentet må omskrives radikalt.» Bak denne påstanden står den jødiske professor Robert Eisenman og australieren Barbra Thiering. Men i sine bøker trekker de helt ulike konklusjoner om hvem som er omtalt, under hvilke dekknavn, og hva det betyr for den egentlige historie om døperen Johannes, Jesus, Jesu bror Jakob og Paulus. Når Thiering forteller at evangeliene lest med «Qumran-briller» avslører at Jesus giftet seg to ganger, fikk barn, overlevde korsfestelsen som fant sted i Qumran ved Dødehavet og ikke i Jerusalem, vet man ikke om man skal le eller gråte.

Det er riktig at det har tatt alt for lang tid å få utgitt alle Dødehavsrullene. Men grunnen til sommelet er ikke stoff som kan problematisere en tradisjonell forståelse av nytestamentet, men forskermessig stolthet: Den opprinnelige forskergruppen ønsket selv å være de som formidlet dette viktige stoffet til verden.

Det er gått tre år siden tilgangen til skriftene ble åpnet. Vi har fått vite mye nytt. Det er blitt ny bevegelse i forskningen. Bomber som rokker ved den tradisjonelle forståelse av nytestamentet har imidlertid ikke eksplodert. Hovedtesen til The Dead Sea Scrolls Deception har derfor falt død til jorden, boken selger imidlertid godt fortsatt. Tre katolske forskere står i fremste rekke i diskusjonen om noen skrifter som har påfallende paralleller til avsnitt i nytestamentet. De har visst intet å frykte… Jødiske forskere gir vesentlige bidrag, ikke minst til forståelsen av hebraiske og arameiske uttrykk og til esseisk lovtolkning sett i lys av den senere rabbinske tradisjon.

Qumran-rullenes hovedbetydning er ikke at de gir nytt lys over kristendommens tilblivelse. Ingen nytestamentlige personer er nevnt i rullene, som primært er blitt til de siste 150 år før Kristi fødsel. Ut fra Carbon-14 datering og det vi nå vet om utviklingen av den hebraiske håndskrift gjennom generasjonene, kan det slås fast at de kopiene vi har av esseersamfunnets hovedskrifter, er kopiert i 1. årh. f.Kr. De kan derfor umulig omtale Jesus eller hans disipler. Eisenmans og Thierings teorier faller derfor sammen som et korthus. Qumran-skriftene gir oss derimot et revidert og langt mer variert bilde av jødedommen mellom 200 f.Kr og 70 e.Kr. Indirekte gir de dermed nytt lys også over nytestamentet.

NT’s hebraiske og jødiske kontekst

Qumrans viktigste bidrag til forståelsen av nytestamentet og den første kristne menighet ligger i at vi gjennom Qumranskriftene har fått et bedre kjennskap til den jødiske bakgrunn Jesus og de første jødekristne sto i og øste av. For første gang kjenner vi innsiden av en jødisk bevegelse som er eldre og samtidig med de første kristne. Vi har bevart menighetens bønne- og liturgibøker, salmebok og bibelkommentarer, polemiske skrifter og skrifter til indre oppbyggelse og instruksjon. Vi kan fornemme sjelen i denne menigheten, deres håp og deres tro.

Derigjennom ser vi enda tydeligere enn før hvor jødisk det nye testamente er, den første menighet er en reformbevegelse midt i Israels folk. NT er ingen hellenistisk bok, men en tvers igjennom jødisk bok, bare skrevet på gresk. For første gang finner vi den hebraiske original til termer vi før bare har kjent i NT’s greske versjon. Uttrykket “velbehags mennesker” (ordet ‘Gud’ finnes ikke i de eldste håndskrftene til Luk 2.14) i englesangen på Betlehemsmarken, betyr det “blant dydige mennesker” eller “blant mennesker som har fått (Guds) velbehag”? Qumrans hebraiske takkesalmer belegger uttrykket “sønner av Guds velbehag” om sitt eget fellesskap, det peker i retning av den sistnevnte forståelse av Luk 2:14. Takkesalmene karakteriserer den rensete menighet som får leve under Guds nåde som ‘de fattige i Ånden’. Matteus’ versjon av den første saligprisning, Matt 5:3, er altså ikke mindre jødisk enn Lukas’ “Salige er dere fattige” (Luk 6:20).

Jesus og Døperen Johannes

Det har ofte vært postulert at Døperen Johannes eller Jesus var medlemmer i Qumransamfunnet før de begynte å forkynne offentlig. Jeg finner dette usannsynlig. I Qumran var det gjentatte daglige renselsesbad, det var to års novisetid før man kunne bli opptatt i fellesskapet og få del i renselsesbad og bordfellesskap, og man ble opptatt i en skarpt avgrenset menighet som regnet resten av Israels folk som frafalne. Døperen derimot forkynte en engangs botsdåp til syndenes forlatelse, hans botsbudskap gikk til hele folket, og omvendelsen skulle bære frukter i det daglige liv midt i Israel, Luk 3:10-14.

Derimot må vi regne med at både døperen og Jesus kjente til esseerne og deres lære. Jesus polemiserer flere ganger mot esseernes strenge lovforståelse. To eksempler: I en disputt med fariseerne om det er tillatt å helbrede på sabbaten, argumenter Jesus med “Dere fariseere ville jo berge en sau som falt ned i en grøft på sabbaten og dra den opp. Hvor mye mer verd er ikke et menneske eller en sau. Så er det da tillatt å gjøre godt på sabbaten” (Matt 12:9-15). Ut fra Mishna (220 e.Kr.) ser det ut til at fariseerne ville gi ham rett når det gjaldt å berge et husdyr på sabbaten. Men i Qumran heter det entydig “Ingen skal hjelpe et dyr som føder på sabbaten. Og faller det i en brønn eller en grøft, skal man ikke dra det opp på sabbaten” (Damaskusskriftet XI,13-14). Det ser altså ut som om Jesus her forsøker å dra fariseerne over til sin side: «I motsetning til de strenge esseerne er jo dere og jeg enige om å hjelpe et dyr i nød på sabbatsdagen. Ser dere ikke at det da er Guds vilje også å hjelpe mennesker i nød og helbrede, selv på sabbaten?»

I Bergprekenen sier Jesus: “Dere har hørt det er sagt ‘Du skal elske din neste og hate din fiende’ (Matt 5:43). Problemet er at vi før ikke hadde noe belegg for utsagnet ‘hate din fiende’ hverken i GT eller jødisk tradisjon. Forskere har spurt om det var Jesus eller Matteus som her har funnet opp en innbilt fiende å polemisere mot? Nå vet vi at i Qumran ble man påbudt “å elske lysets sønner (menighetens folk, de som er utvalgt av Gud), og hate alle de andre, mørkets sønner som er forkastet av Gud” (Disiplinrullen I,9-11; IX,16). Det er i kontrast til denne skarpe menighetsetikken at Jesus maler frem fiendekjærligheten som skal prege hans disipler.

En interessant hypotese er at Jesus siste påskemåltid fant sted hos esseerne i deres kvarter i Øvrebyen, der Pixner lokaliserer Esseerkvarteret. Det er flere indisier for dette. Tidlig kristen tradisjon plasserer nattverdssalen nettopp i dette området. Mannen med vannkrukken (Mk 14:13) som leder disiplene til stedet, er mest sannsynlig en esseer. Ut fra Tempelrullen er det tydelig at esseerne mente at kvinner ikke kunne bo i den hellige by (samleie mellom mann og kvinne passer ikke sammen med tempelbyens kultiske renhet). I Midt-Østen er det kvinner og esler som bærer vann, en mann med en vannkrukke ved Jerusalems Gihonkilde er enten en svært fattig enkemann eller en esseer. I et vanlig jødisk påskemåltid er kvinner og barn aktive. I evangelienes beretning om Jesu siste måltid er kvinnene i disippelflokken unevnt, det ville passe hvis Jesus lånte hus i esseernes mannskvarter.

Kanhende esseerne etter Jesu tempelrenselse et par dager før så på ham med nye øyne; vi er jo begge i konflikt med tempelets sadduseiske herrer, kanskje det er verdt å hjelpe ham? Og hvis Jesus spiste påskemåltid hos esseerne tirsdag kveld, og ikke torsdag kveld, er det lettere å få plass til alle forhørene mellom tilfangetagelsen etter midnatt og korsfestelsen fredag morgen – det går rett og slett ikke hvis han ble tatt til fange natt til fredag. Kanskje har vi her forklaringen på at de første tre evangelier entydig sier at Jesu siste måltid var påskemåltidet, mens Johannes (19:31) beretter at Jesus døde rett før påskens helgaften, det store påskelam dør altså mens andre slakter sine påskelam på tempelplassen. Bevarer de tre første minnet om et påskemåltid etter esseisk kalender tirsdag kveld, mens Johannes vet at i sadduseernes tempelkalender falt påsken dette året fredag kveld og lørdag, rett etter Jesu død?

Den mobb som øverstepresten hadde innkalt da Jesus ble forhørt, ropte “Korsfest, korsfest!” (Luk 23:21). Korsfestelse har vært regnet som romernes henrettelsesmetode, ut fra GT var det stening som skulle være straffen for en falsk profet eller spotter. Er mobbens rop derfor konstruert av evangelisten? Qumrans nytolkning av 5.Mos 21:22-23 (om liket som henges opp på et tre og er forbannet av Gud) belegger nå at “spotteren skal henges opp på treet slik at han dør.” Det ser ut til å være prestelig lære, sadduseisk og esseisk, at en som spotter Gud og Israels folk skal tas av dage nettopp på denne måten. Det blir dermed tydelig at det er det sadduseiske øversteprestelige establishment som har hovedansvaret for at Jesus korsfestes, ikke det jødiske folk som sådan. Det var ikke de samme som ropte Hosianna palmesøndag og Korsfest langfredag. Peter bruker nettopp det uttrykket vi nå kjenner fra Tempelrullen når han anklager det høye råd: “…Jesus, ham som dere hengte på et tre og drepte” (Ap.gj. 5:30, kfr. også Gal 3:13).[1]

Esseerne og den første jødekristne menighet

Den første menighet holdt til i Øvrebyen, tett ved esseerkvarteret. Tradisjonelt plasseres Nattverdssalen her. Pixner mener pinseunderet også fant sted her. Vi må regne med at det var mye kontakt mellom esseere og de første jødekristne i Jerusalem fra oppstandelsen og frem til det jødiske opprør i år 66, da de jødekristne forlot byen. Det er her vi finner den viktigste kontaktflaten mellom esseerne og den første kristne menighet/NT, ikke i Jesu eller døperens liv.

Enkelte jødiske forskere (blant dem David Flusser ved universitetet i Jerusalem) mener at Paulus har lært mye hos esseerne, og at esseiske kjernesannheter slik finner veien inn i NT og den tidlige kristenhet.

Det er riktig at esseiske begreper og ‘sannheter’ finnes igjen i NT, særlig hos Paulus og i Johannesskriftene. Dette kan forklares på ulik vis. Med den åndskraft NT forteller at den første menighet representerte, er jeg for min del overbevist om at mange esseere gikk over til ‘Jesus-bevegelsen’. De så at deres håp ble oppfylt gjennom nasareeren Jesus og hans nye menighet. Intet var mer naturlig enn at de bragte med seg kjerneord og begreper inn i sitt nye fellesskap. Kanskje NT-forfattere bevisst bruker ord som de vet klinger i ørene hos esseiske lesere som er blitt Jesustroende? «- Det er vi, og ikke Qumranmenigheten, som nå er Lysets Sønner. Det er vi som er den lutrede rest i Israels folk, som er fattige i Ånden og sønner av hans velbehag, som er den nye pakts menighet og det åndelige tempel som Gud bygger midt i Israel».

Esseersamfunnet og den første Jesustroende menighet hadde mange felles trekk. Begge mente seg å representere Israels rest, det nyskapte tolvstammefolk, den del av Israel som Gud har fornyet sin pakt med. Begge visste: Vi lever i endetiden, profetene taler om vår menighet og om ham som grunnla den. Begge hadde en levende forventning, Gud vil snart gripe inn, fornye Israel og sette alt i rett skikk. Det er derfor naturlig at disse to menighetene uttrykker sin tro og sitt håp med lignende begreper.

Vi merker oss at esseerne 150 år før Paulus visste om menneskets totale syndeforderv (til forskjell fra fariseerne og rabbinnerne som lærte at mennesket blir født rent) og at dets eneste håp er å bli rettferdiggjort av Guds nåde alene. Bærer esseerne med sitt botsalvor og sitt endetidshåp bud om at tidens fylde nærmer seg i Guds plan? Ja, kanskje Gud endog brukte dem i sin plan når han bearbeider Israels folk frem til Messias trer frem?

Qumranskriftene kan i seg selv hverken bevise eller motbevise nytestamentets sannhet eller Jesu utsagn om at han er den som representerer Israels Gud. Men gjennom Dødehavsrullene trer både nasareeren og hans disipler frem i profil som fullblods jøder, barn av sin tid. Og det bør gi et nødvendig korrektiv til den seirende hedningekristne kirke som langt på vei har glemt sine jødiske røtter.

[1]Dette temaet er behandlet mer utførlig i min artikkel «Messias der blev forbandet på et træ», Når Messias dør (Kai Kjær-Hansen, red.), Savanne 1994, s. 31-34.

Denne artikkelen stod første gang på trykk i Fast Grunn 6/1994, side 328-37

Hvordan blir vi frelst?
Vi er nå kommet til det viktigste punkt i sammenligningen mellom kristendommen og religionene. Spørsmålet om vegen til frelse er et hovedpoeng i de fleste religioner. Men de svarer forskjellig. Ofte er det også flere forskjellige svar innenfor en og samme religion. Svarene kan deles i to grupper:
1) De som hevder at mennesket blir frelst ved egne anstrengelser. Mest typisk er her ur-buddhismen.
2) De som hevder at mennesket blir frelst ved Guds nåde. Mest typisk er her kristendommen, men vi finner lignende tanker også i Mahayana-buddhismen og i hinduistisk bhakti.

Det hevdes av og til at kristendommen er den eneste religion som taler om frelse ved «Guds nåde». Det er ikke riktig, for både f. eks. buddhismen og hinduismen har sekter som betoner nåden. Men hva menes med «nåde»? Her gir de forskjellige religioner forskjellig svar.
Evangeliet om Guds kjærlighet og nåde er det mest sentrale i kristendommen. Derfor er det spesielt viktig å se hvordan dette blir stående når vi sammenligner med andre nåde-religioner. Finnes det noen annen religion eller religiøs sekt som forkynner en frelsesveg som ligner på evan¬geliet?
Hvis vi ser på buddhismen og hinduismen i sin helhet, blir nok hovedinntrykket at disse ikke er nådereligioner. Buddha viste menneskene hvordan de skulle gå vegen til frelse uten hjelp av noen Gud. Zen-buddhistene i dagens Japan hevder at mennesket kun kan frelses ved egne anstrengelser og nitid konsentrasjon. Hinduene betoner viktigheten av å sitte intenst konsentrert | yoga og meditasjon for å nå fram til den dypere kunnskap som er ensbetydende med frelsen. Særlig tydelig er dette i de rent panteistiske fetninger. Det er jo også ganske naturlig. Når Gud forsvinner som en selvstendig personlighet, kan man ikke snakke om Guds nåde. Når «Gud» blir et passivt prinsipp, må mennesket selv sørge for sin frelse.
Når vi skal forsøke å finne ut om det finnes noen paralleller til det bibelske evangelium om Guds nåde, er det derfor lite interessant å se på religionene i sin helhet. Vi må heller undersøke om det finnes enkelte retninger som betoner Guds nåde spesielt sterkt. Vi må med andre ord finne fram til de religiøse sekter i andre religio¬ner som står nærmest evangeliet. Først da kan vi svare på spørsmålet om det finnes paralleller til Bibelens budskap.
a) Bhakti
I den eldre hinduisme (før bhakti) ble det lagt stor vekt på gjerningenes veg til frelsen (karma-marga). For alle gjerninger bærer følger i seg (karma), både for dette liv og for det neste. Hvordan du lever i dette liv, avgjør hvordan du blir i neste liv. For å bli frelst måtte mennesket bli befriet fra dårlig karma. Forskjellige retninger i dagens hinduisme har hvert sitt syn på hvordan man best når denne befrielse. Noen betoner kunnskapen (jnana) om Gud (verden og seg selv), andre betoner kjærligheten til Gud. Det er dette siste som kalles bhakti (bhakti-marga — kjærlighetens veg).
Det første bhakti-skrift er Bhagavadgita. Det¬te danner grunnlaget for all den senere bhakti-fromhet. Vi vil derfor se litt på hva Bhaga¬vadgita lærer om vegen til frelse, for vi ser på de enkelte bhakti-sekter.
1) Bhagavadgitas frelsesveg. I kp. IV så tok vi for oss Bhagavadgitas syn på Gud. Gud er spontan aktivitet, men han hand¬ler uten å begjære noe med handlingen. Dette er et forbilde for menneskene. Når menneskene handler, må det ikke forsøke å oppnå noe med det som gjøres. Da binder handlingen ikke noe karma, og mennesket blir frelst fra sjelevandringene. Frelsesbudskapet er altså: Se bort fra handlingenes resultat, så slipper du handlingenes konsekvens (sjelevandringen). I Bhagavadgita 4, 14 ff. sier Krishna:
«Handlinger besmitter meg ikke, jeg føler intet begjær etter handlingenes resultat, den som forstår meg slik, han bindes ikke, selv om han handler. Den som kan se ikke-handling i handling og handling i ikke-handling, han er vis blant menneskene. Den som har gitt opp enhver tilknytning til sine handlingers re¬sultat, han utfører ingen handling, selv om han gir seg til å handle».
Tidligere hinduisme mente at all handling bandt menneskene til sjelevandringen. Menneskets eneste håp var å tilintetgjøre dette ved renselsesoffer eller ved fullstendig passivitet. Bhagavadgita forkynner at dette ikke er nødvendig. Man skal gjøre sine plikter, men man må ikke forsøke å oppnå noe med handlingene. Alle handlinger har sitt mål i seg selv. Vegen til frelse går altså ikke gjennom gjerninger.
Et menneske som vil oppnå noe med det det gjør, viser at det er bundet til den ytre verden. Du må se gjennom dette ytre og fram til guddommens egentlige vesen. Og så må du gi deg helt hen i kjærlighet til ham. Kjærlighet til Krishna (bhakti) er det eneste verdige motiv i alt en gjør og tenker, for han er det eneste som er verd å elske. Krishna gir hjelp til denne kjærlighet, ved sin nåde. «Du er meg overmåte kjær», sier han til Arjuna, «derfor forkynner jeg hva som er gagnlig for deg. Oppgi alle de hellige handlinger, og ta din tilflukt til meg alene! Jeg vil frelse deg fra alle onder, sørg ikke!» (Bhg. 18, 64—66). Vi ser at frelsen ikke skjer ved gjerninger, men ved tro på guddommen.
Dette utelukker imidlertid ikke at mennesket også har andel i frelsesprosessen. Bhagavadgitas frelsesveg kombinerer guddommelig nåde og menneskelige anstrengelser. Det kommer fram i dens lære om yoga. Hele den 6. sang handler om dette.
Utgangspunktet er at det er to slags virkelighet, en uegentlig og en egentlig. Alt springer ut av Gud, men ikke alt eksisterer i sin renhet. (Sammenlign med det som tidligere er sagt om Guds Maya). Dette gjelder både for gud og menneske. Gud omgir seg selv med et ytre blendverk (Bhg. 7) som man må se igjennom for virkelig å se ham. På samme måte har mennesket et lavere og et høyere jeg. Det gjelder å få klart øye på «det høyere jeg» (fordi da får man samtidig øye på guddommens høyere jeg). Vegen til dette går gjennom yoga-anspennelse. Bhagavadgita frembyr en teknikk for å nå dette mil:
«Yogien skal uavbrutt anspenne sitt jeg, idet han oppholder seg alene på et ukjent sted. På et rent sted skal han innrette seg et sikkert sete, hverken for høyt eller for lavt, og dekket med et klede, et antilopeskinn og kutscagress. på det sete skal han sette seg og anspenne seg i yoga til renselse av sitt jeg, idet han samler sin tanke på ett punkt og holder både tankens og sansenes virksomhet i tømme. Legeme, hode og hals skal han urokkelig holde i ro og i samme retning. Blikket skal han vende mot spissen av sin nese uten i se til siden. Når yogien slik uavbrutt anspenner sitt jeg og holder tanken i tømme, så vinner han den fred som munner ut i nirvana, og som beror på meg. Når tanken holdes i tømme, og kun beror i ham selv, når han er fri for begjær, så sies han å være en virkelig yogi. I hans evne er det ingen forskjell på jordklumper, stein, eller gull. Som et lys som er beskyttet mot vind ikke blafrer — det bilde passer på den yogi som holder sin tanke i tomme og anspenner seg i yoga». (fra Bhg. 6).
Det gjelder altså å stoppe alle «naturlige» sjelsfunksjoner som begjær og tankevirksomhet. Rettere sagt: Man skal snu disse funksjoner slik at de går inn i seg selv i stedet for ut. Da vil man til slutt se sitt eget jeg avspeilet i dets renhet, ett med guddommen. Liksom man ikke ser en lysflamme skikkelig for all vind har stilnet, ser man ikke sitt egentlige jeg (og den egentlige gud) for alle ytre strømninger av tanker og begjær er stilnet helt.
Men det er ikke en hvilken som helst form for yoga Bhagavadgita forkynner, men det er bhakti-yoga. Den ytre teknikk må forenes med kjærligheten til Gud. «Av alle yogier anser jeg den for den ypperste yogi, som med sitt indre jeg rettet på meg, elsker meg med den rette tro» (Bhg. 6, 47).

2) «Apeskolen» og «katteskolen». Vi si at det var to tendenser i Bhagavadgita. på den ene side var frelsen avhengig av Guds nåde, på den andre side er menneskenes anstrengelser nødvendig. Flere store tenkere klarte å forene disse to tendenser i ett system. Mest kjent er Ramanuja (d. 1137). Han grunnla den første egentlige «sekt» i hinduismen. Men etter Ramanujas død klarte man ikke å holde de to tendenser i frelsessynet sammen lenger. Og sekten ble splittet i to. Splittelsen kan ligne noe på kirkens splittelse i katolisisme og protestantisme. Den ene hevder frelse ved at Guds nåde og menneskets gjerninger samarbeider, den andre hevder frelse ved nåden alene, uten gjerninger. Vi skal likevel se at det blir en vesensforskjell mellom evangelisk kristendom og den hinduistiske nådereligion.
Spørsmalet er om forholdet mellom bhakti og Vishnus nåde. Begge hindusektene betoner den guddommelige nåde, men spørsmalet er om nåden virker sammen med menneskets bhakti-anstrengelser. «Apeskolen» svarer ja, «katteskolen» svarer nei.
Apeskolen kalles slik fordi den bruker bildet av apekattungene som klamrer seg fast på mora når de bæres. Mora og ungen samarbei¬der. På samme måte må mennesket og Vishnu samarbeide i frelsesprosessen. Vishnus nåde opphever ikke menneskets ansvar, men fordrer dets medvirkning. Mennesket må selv søke å oppnå frelsen ved bhakti-marga. Nådevegen er bare en nødløsning for den som ikke klarer frelsen på annen måte. Men det er den aktive bhakti-marga som mest tilsvarer den menneskelige natur. Katteskolen bruker bildet av hvordan katten bærer sine unger. Den griper dem i nakkeskinnet og bærer dem vekk uten at ungene trenger å klamre seg fast til mora. Slik er det også med frelsen. Overbevist om sin egen hjelpeløshet må sjelen bare overgi seg til Gud og passivt avvente frelsen. Denne frelsesveg er den eneste naturlige da mennesket er fullstendig avhengig av Vishnu og ikke har noen egen vilje. Guds nåde er enevirkende i frelsen. Dermed er alle andre frelsesveier gjort overflødige. All urenhet blir renset vekk. De eneste utilgivelige syner er uoppriktighet og grusomhet. Forøvrig er nådevegen åpen for alle.44 Men nådebegrepet er avgrenset til selve frelsesprosessen. Nåden synes ikke å være frelsens første årsak. Den ligger i menneskets kjærlighet til guddommen. Den troendes kjærlighet til Vishnu vekker Vishnus kjærlighet til mennesket. Mennesket kommer til Vishnu med sin kjærlighet og da møter det en som er så barmhjertig, som har slik en overveldende kjærlighet at han til og med anser menneskenes feil og forgåelser som tiltalende, liksom ei ku uforbeholdent slikker sin nyfødte kalv.
Dette siste punkt er viktig. Det viser klart forskjellen til evangelisk kristendom. Når Bibelens Gud frelser, så skjer det ikke ved at han ser igjennom fingrene med synden, eller ved at synden blir tiltalende i hans øyne. Tvert imot. Gud synes synden er motbydelig samtidig som han frelser synderen! Gud dømmer samtidig som han frelser, rettere sagt: Gud frelser på tross av at han dømmer. For Gud er hellig rettferdighet samtidig som han er hellig kjærlighet. Det er dette som er korsets budskap: Gud må dømme synden, men han elsker syndere og søker å frelse dem. Bibelens budskap om Guds kjærlighet blir derfor mer radikalt.
Vi ser og en annen forskjell. Katteskolen taler om guddommens nåde hovedsakelig i forbindelse med selve den prosessen når mennesket blir frelst. Bibelen forkynner et budskap om at Gud er den første initiativtager til all frelse. Gud har i sin kjærlighet grepet inn i verden med frelseshandlinger (først for Israel, så for hele verden i Jesus Kristus og hans verk). Menneskets kjærlighet til Gud er kun et svar på Guds kjærlighet. Gud er den første årsak til all frelse, som det står i 1 Joh. 4:
«Ved dette er Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss at Gud har sendt sin Sønn til verden, for at vi skal leve med ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Vi elsker fordi han elsket oss først.»
Både bhakti og kristendommen sier at frelsen skjer ved «Guds nåde». Men selve nådebegrepet er helt forskjellig i de to religioner. Guds nåde i Bibelen har mere preg av et aktivt målbevisst initiativ fra Guds side. Og den er mer radikal. For når Bibelens Gud frelser, skjer det samtidig med at han reagerer med avsky på synden. Man forstår først Guds kjærlighet og nåde etter at man har forstått Guds hellige rettferdighet.
3) Tukaram.
Denne indiske religiøse tenker fra 1600-tallet vil vi ta med for å vise hvor inderlig den ekte bhakti-fromheten kan bli. Tukaram anses å representere bhakti i dens reneste form. Hundretusenvis av indere drar hvert år på valfart til hans ære.
Det brennende spørsmål for Tukaram er hvordan han skal bli frelst. Han føler at det er noe som stenger mellom ham og frelsen og han kjemper for å komme over dette stengsel. I motsetning til de fleste hinduer har Tukaram syndserkjennelse. Det er synden som skiller ham fra frelsen. Tukaram er gjennompreget av et bren¬nende ønske etter å være sammen med Gud, hans største sorg og ulykke er å være atskilt fra ham. For kun hos Gud er frelsen. Men problemet er hans egen synd45 som står som et uoverstigelig fjell mellom ham og guddommen:
«Den Uendelige er bakom, og mellom ham og meg er det høye fjell av begjær og vrede. Jeg er ikke i stand til å komme over dem, heller ikke finner jeg noen veg. Jeg ser mine feil, men jeg kan ikke kontrollere mitt sinn. Jeg er sansenes slave».
Men av og til skimter Tukaram en mulighet for frelse: Ved ydmyk og fullstendig overgivelse til Gud, ved kjærlighet til ham kan kanskje hjertet bli rent, men stadig kastes han mellom tvil og tro:
«Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne bli renset av min synd, derfor har jeg grepet tak i dine føtter. Hvis du foretar deg noe, hva er da umulig? Du har frelst mange ydmyke, mange skyldige, mange syndige mennesker. Hvilken bønn skal jeg be? Inntil nå følte jeg at min tjeneste ble akseptert av deg. Men nå er det ingenting annet enn strid tilbake hos meg. Jeg ser ingen tegn på å kunne bli forvisset av han som står foran meg.. Selv om jeg gjør meg ren av seremonier, henger det fortsatt urenhet ved meg. Det jeg ønsker er å bli ren av hjertet».
Det brennende spørsmal for Tukaram er hvor¬dan denne renhet kan bli virkelighet. Tukaram har full tiltro til at guddommen er i stand til å oppfylle sitt barns ønske. Bhakti er den eneste veg — den fullkomne kjærlighet og hengivelse til guddommen. All vekt ligger på hjertets forandring. Men likevel blir det stående et problem: «Hvis jeg er Guds barn, og virkelig er aksep¬tert av ham, hvordan skal jeg på vite det? Hvordan skal jeg sikkert på vite at mitt hjerte er renere, at mitt sinn ikke er besmittet av vrede? For hvis det ikke er kjærlighet i mitt hjerte, hvordan kan da mitt hjerte være forandret? Heldige er virkelig de hvis hjerte hviler i tilgivelsen».
Vegen til frelse går gjennom den fullstendige overgivelse til guddommen, slik at du blir så avhengig av og knyttet til ham at du ikke ønsker noe annet enn å høre hans stemme. Det menneske som kommer i denne kjærlighetsenhet med guddommen, vil nå frelsen, hevder Tukaram.
Vi ser at det på mange måter bare er et steg igjen til full likhet med Bibelens frelsesveg. Men dette steg mangler. Og det er et avgjørende steg. Det skyldes at Tukaram har et helt annet gudsbegrep. Gud er ett med altet, også med ham selv. Derfor er «gud» dypest sett ikke noe annet enn Tukarams egen bhakti-hengivelse. Et sted sier Tukaram til guddommen: «Det er vår tro som gjør deg til Gud». Det kan derfor ikke bli tale om frelse som et radikalt inngrep utenfra slik Bibelen forkynner om Guds frelse. Slik sett minner denne religion mer om moderne eksistensialisme46 enn bibelsk kristendom.
Tukarams religion er et typisk eksempel på en religion der frelsen skjer ved tro. Men det er betonet på en slik måte at det blir troen i seg selv som frelser. Bibelen hevder derimot at det ikke er troen selv som frelser, men han vi tror på. Og det er noe ganske annet. Hos Tukaram (og i all bhakti-fromhet) er troen og frelseren egentlig det samme, for guddommen og den troende er dypest sett den samme. «Det er vår tro som gjør deg til Gud». Når Bibelen taler om frelse, er det alltid snakk om at Gud griper inn utenfra. Menneskets kjærlighet og tro er kun en følge av Guds inngrep. Frelseren forveksles aldri med de troendes følelse av renhet og kjærlighet. Nei, han er en Frelser på tross av menneskets urenhet og manglende evne til sann kjærlighet. «Gud viser sin kjærlighet til oss derved at Kristus døde for oss mens vi enda var syndere». (Rom. 5, 8).

b) Amidbuddhismen («Det rene lands skole»)
Også innenfor buddhismen finnes det visse nådesekter. Disse har fjernet seg mye fra urbuddhismen, men har stor tilslutning. Amidbuddhismen teller i dag ca. 20 mill, tilhengere i Japan. For kommunistrevolusjonen i Kina tilhørte mesteparten av buddhistene der denne retning.
Den opprinnelige buddhisme fikk et aristokratisk overklassepreg; frelsen var kun oppnåelig for munkene som ofret all sin energi på å følge Buddhas frelsesmetode.
Det fortelles om Honen Shonin (som brakte amidismen til Japan på 1100-tallet) at han ble grepet av medlidenhet med de vanlige lege mennesker som ikke hadde sjansen til å nå frelsen ved egen kraft, ji-riki. Med profetisk glød forkynte han så en annen frelsesveg: ta-riki, «en annens kraft». Redningen er å ta tilflukt til guden Amida. Han var opprinnelig en from munk. Gjennom sin fromhet og meditasjon ervervet han seg store fortjenester og ble en Budd¬ha som var i ferd med å nå inn i nirvana. Men han stoppet opp like før, og utsatte sin frelse. Han avga et løfte om at han ikke ville gå helt inn før han hadde hjulpet andre til frel¬sen. Han oppholder seg nå i ”det vestlige paradiset” og derfra kaller han menneskene til seg. De som påkaller Amidas navn, får nå gratis frelse; de som mangler egne fortjenester, får del i Amidas fortjenester. Egne anstrengelser (og egen svakhet) har ingen betydning for frelsen. Det eneste det kommer an på, er å ta sin fulle tilflukt til Amida. Man må stadig gjenta «Namu Amida Butsu» — jeg tar min tilflukt til Amida. Og det må skje «med et oppriktig hjerte, et ekte troende hjerte og et lengtende hjerte». Da vil Amida komme og møte oss når vi dør og sørge for en lykkelig gjenfødelse i «det vestlige paradis». For å oppnå frelsen er det viktig å gjenta denne bekjennelse så ofte som mulig.
Honens disippel, Shinran, forkynte en enda klarere nådereligion. Dersom man bekjenner «Namu Amida Butsu» en gang, er man viss på frelsen, bare det skjer i helt oppriktig tro. (Kravet til denne trosekthet var så høyt at det ikke var lett å nå den). Alle mennesker bærer i seg muligheten til å bli frelst, også de onde, ja, spesielt disse. Honen så at også de onde mennes¬ker vil bli mottatt i Det rene land, og i enda høyere grad de gode. Shinran er mer radikal: De onde mennesker har forrett til frelsen.
Shinran hadde selv en dyp syndserkjennelse, og han følte at han hadde ingen sjanse til frelse ved egen kraft. Hans eneste sjanse la i full overgivelse til Amidas nåde.
Denne nåderetning er levende i dagens Japan («shin-buddhismen»). I 1973 feiret man 800-ars minnet for Shinrans fødsel med pomp og prakt. Hundretusener strømmet til templene til sang, musikk, oratorier og foredrag — et fullsatt pro¬gram over flere uker. Endel ekte buddhister protesterte mot denne prakt. For Shinran var en folkets mann — ydmyk i erkjennelsen av egen uverdighet. Moderne shin-buddhister deler denne uverdighetsfølelse. De siterer ofte Paulus: «jeg vet at i meg, det er mitt kjød bor det intet godt. . .». I et av deres egne læreskrift (Tanni-sho) heter det: «Vi tror at alminnelige mennes¬ker som oss uten særlige evner og uten noen lærdom blir frelst ved troen. Selv om det er foraktelig for høyt begavede mennesker, er dette for oss den høyeste lære.»
Vi ser en del likhetspunkter med kristendommen. Frelsen skjer ved guddommelig nåde, ved troen alene uten menneskelige fortjenester. Men vi ser og en del forskjeller. Amidismen regner ikke med konkrete frelseshandlinger i historien. Amida sees ikke som noen historisk person.
Alle tenkende buddhister vil uten tvil si at Amida-skikkelsen er en myte. Men nettopp som myte har den sin verdi, hevder de. Den uttrykker erkjennelsen om at mennesket bærer i seg mulig¬heten til å bli en opplyst Buddha. Det er ikke Amidaskikkelsen i seg selv som er det viktigste, men Amida-ideen.
Amida er en i rekken av utallige frelserskikkelser og guder. Amida-buddhismen har overhodet ikke noe klart gudsbegrep (det gjelder buddhismen overhode). Hovedvekten ligger på frelsesmetoden. Og det blir da i praksis slik at selve troen får veldig vekt, slik at det kan grense mot prestasjon (og av og til magi). Det legges stor vekt på. den rette uttale og det rette sinnelag ved påkallelsen av Amida. Amidismen kjenner ikke tanken om et radikalt frelsesinngrep i historien slik som i kristendommen.
Frelsens bakgrunn er forskjellig. I amidismen (som i annen buddhisme) er det uvitenheten om lidelsen og livstørsten som er frelseshindrende. I kristendommen er det menneskets opprør mot Gud som er problemet. Amidismen kjenner ingen motsetning mellom det guddommelige og det menneskelige. Shinran hadde dyp syndserkjen nelse, men vi hører aldri at han bekjenner sin synd for en gud, heller ikke hører vi om noen forlatelse for synder. Fortaptheten og lidelsen er et rent menneskelig problem. I kristendommen er problemet at mennesket står under Guds vrede når det synder. Sentrum i evangeliet blir derfor uforståelig for en buddhist: At Gud gjenoppretter samfunn med dem som har gjort opprør mot ham. Det blir uforståelig hvorfor Jesus måtte lide og dø for menneskenes synd. Nådebegrepet har forskjellig betydning i de to religioner. Det kristne nådebegrep får et mer radikalt og ufortjent preg fordi Gud frelser syndige mennesker samtidig som han dømmer menneskenes synd. Og denne frelse kostet Gud hans egen Sønn! En buddhist vil ikke forstå en slik tankegang, fordi han ikke kjenner Bibelens tale om Guds hellige rettferdighet.
Det viser at trass i en del likhetspunkter har de to religioner helt forskjellig karakter når det kommer til stykket.

c) Islam
Hva svarer Koranen på. spørsmalet om hvordan mennesket blir frelst? Svaret er ganske enkelt: ved Allah og Allah alene. Han skal avgjøre dommen på den siste dag, helt suverent. Han kan frelse alle, han kan forkaste alle. Det er Allans sak alene. Men mennesket kan håpe at Allah vil være barmhjertig mot dem. For han er den mest barmhjertige. Allah kaller menneskene til paradiset. Og han åpenbarte Koranen for å vise menneskene vegen dit. Derfor må mennesket begynne på denne veg om det ønsker å bli frelst: Underkaste seg Allah, være god mot sin neste, be, gi almisse og faste. Men ingen kan vite om han vil slippe igjennom på dommedag, for Allah er suveren og han har forutbestemt hvem som vil gå fortapt og hvem som vil bli frelst.
Jeg stilte en muslim (se note 39) følgende spørsmål:
— Kan en muslim være trygg på frelsen?
— Muslimen kan spørre sitt eget hjerte og vite om han er på den rette veg eller ikke. Og
han merker om han gjør framgang på denne veg.
— Men betyr dette at han er trygg på frelsen?
— Troen betyr trygghet. De troendes fellesskap garanterer trygghet.
— Gjelder denne trygghet også. for den evige frelse?
— Nei, det gjelder kun for dette liv og ikke for det neste, på grunn av Allah og den siste dag. Det som skal skje på den dag er skjult. Man vet ikke utfallet for den enkelte, men bare at det skal dømmes mellom rettferdige og urettferdige, en dom på grunnlag av Allah alene. En må i dette liv håpe det beste og vente det beste, men man kan ikke være sikker, for det er Allans sak alene. Dette gjelder også Muhammed selv.
Forskjellen til Bibelens budskap er klar. Evangeliet er et tilbud om å komme inn i Guds rike her og nå, for siden å bli i dette rike i all evighet. «Omvend dere, for Guds rike er kommet nær», ropte Jesus ut. Det rike som evigheten skal feires i og det rike som allerede er kommet til jord, er det samme. Det er bare den forskjell at dette rike enda bare er realisert delvis. En gang skal det opprettes i sin fulle herlighet. Men allerede nå kan man komme inn i det! Bibelen tilbyr derfor menneskene å tre inn i frelsen med en gang. Den som tror på Jesus, har livet. Han kommer ikke for dommen (Joh. 3, 18), dvs. han er garantert å slippe gjennom i dommen, dersom han blir i troen på ham som sonet all verdens synd. Gud er trofast, han svikter ikke sitt paktsløfte: «Den som tror på Sønnen har evig liv». Den eneste maten et menneske kan komme ut av Guds rike på, er at det selv river seg løs fra det i utroskap mot Gud. Og selv da kan det hende det får en ny sjanse for «om vi er troløse så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv». Om et menneske faller utenfor Guds Rike og blir utenfor i all evighet, så skyldes det at han ble hengende fast ved sin utroskap. Gud på sin side er trofast. Hans paktsløfte står ubrytelig fast. Islam forkaster tanken om frelsesuvisshet. Ingen har rett til å si om seg selv at de er Guds barn.
Forskjellen mellom de to religioner skyldes at de har to helt forskjellige gudsbegrep. Allans opphøyde suverenitet forbyr ham å stige ned til menneskene og gjøre seg tilgjengelig på en slik måte som Bibelen forkynner. Jesus brakte Gud ned på jorda. Han brakte Guds rike nær til menneskene slik at de kan komme inn i det av nåde.
Muslimene tror ikke på noen arvesynd. Og de mener at Jesu soningsdød var unødvendig. Hvert menneske må selv bære ansvaret for de synder det gjør, og kun håpe på Allans forlatelse på den siste dag. Bibelen forkynner at Gud har grepet radikalt inn for å fjerne menneskenes syndeskyld, slik at de her og nå kan være viss på sine synders forlatelse. Den som tror på Jesus og hans verk, har Guds løfte på dette. Vi ser altså forskjellen mellom islam og evangeliet:
Islam tilbyr en veg som menneskene skal begynne på og som leder til Paradiset om Allah vil.
Bibelens evangelium tilbyr menneskene straks å tre inn i Guds rike, fordi Jesu frelsesverk har tatt vekk alle hindringer, og gir visshet om evig frelse for dem som tror. Grunnlaget for frelsen er allerede lagt! Innbydelsen om å komme inn sendes ut til alle. Den som tar imot denne innbydelsen flyttes konkret over fra fortaptheten til Guds rike.
«Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning. Det gamle er forgangent, se, alt er blitt nytt! . . . Fordi Gud i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen . . . som om Gud selv formante ved oss, vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud». (2 Kor. 5).

Kort sammenfatning av evangeliets særstilling i synet på Gud og frelsen

Følgende trekk er enestående for Bibelens evangelium:
1) Det onde er ikke en del av Gud, for Gud er kjærlighet.
Allah og Krishna kan være uberegnelige, alt som skjer forklares direkte utfra dem, både godt og ondt. Bibelen forkynner at Guds vrede ikke har sin årsak i ham selv, men i at menneskene synder mot hans vilje (som er god!). Alt Gud gjør har et godt siktemål. (Også hans vrede har til hensikt å rense vekk synden). Det er ikke så tydelig i noen av de andre verdensreligioner at det onde er atskilt fra Gud. Det onde har ikke sin opprinnelige årsak i Gud. Gud er det ondes og den ondes fiende, og skal en gang knuse både ham og hans gjerninger. Gud elsker dem som er i det ondes vold, og vil befri dem, til tross for at de selv har ansvar for sin tilstand. Dette viser Guds kjærlighet. Den rokkes ikke selv om mennesket synder mot ham. Guds vrede begrun nes alltid utenfor Gud (nemlig i menneskets synd), Guds kjærlighet begrunnes alltid i Gud selv. Det viser at kjærligheten er det dypeste i Gud. Også de fremmede religioner kjenner tanken om at Gud har kjærlighet. Bibelens evangelium er det eneste som forkynner at Gud er kjærlighet.
2) Gud frelser på tross av at han dømmer synden.
Han ønsker å frelse dem som har gjort opprør mot ham. Det finnes ingen religion som betoner menneskets syndighet — og Guds reaksjon på dette — så sterkt som Bibelen. Men til tross for at Gud reagerer mot synden, Søker han å frelse synderen. Derfor koster frelsen Gud kamp. Denne kamp når sitt klimaks når han selv betaler for menneskenes synd ved å la sin Sønn lide den stedfortredende straff på. Golgata. Så sterk er Guds kjærlighet.
3) Frelsen skjer på historiens skueplass.
Guds kjærlighet er ikke bare hans vesen. Gud har grepet inn i menneskeverdenen i samsvar med denne sin kjærlighet. Kjærlighet er handling. Når Bibelen forkynner frelse, henviser den der¬for til historiske tildragelser som frelsen bygger på. (Guds fødsel som menneske i Betlehem.47 Golgatadramaet. Oppstandelsen). Evangeliet er ikke et frelsessystem, men et budskap om at grunnlaget for frelsen allerede er en historisk realitet.
4) Guds frelseshandlinger er en målbevisst plan.
Gud har en brennende iver etter å frelse. Selv om menneskene legger kjepper i hjulene for Guds forsett, gir han dem ikke opp, men søker nye veier for å nå dem. Hele Bibelen, fra 1 Mosebok til Åpenbaringen, er et budskap om Guds målbevisste strategi for å frelse dem som var falt fra ham. Frelsestilbudet skal nå ut til hele verden.
5) Gud inngår pakt for å sikre frelsen.
Jesu død og oppstandelse danner grunnlaget for den nye pakt. Og Gud har i denne pakt bundet seg selv ved sitt paktsløfte: Den som tror på Je¬sus og hans verk, har frelsen både nå og i evighet. Denne løfte er absolutt urokkelig fra Guds side.
6) å bli frelst er å forandre tilstand.
Når et menneske tar Guds paktsløfte alvorlig og tror på Jesus, flyttes det konkret fra en tilstand av fortapthet over til medlemskap i Guds rike. Det har da allerede del i den evige frelse her og nå, for Guds rike er det evige frelsesrike. Frelsen er ikke primært en følelsesforandring, eller en opplevelse av fred og meningsfullhet. Frelsen er en konkret overflytning, uavhengig av følelser av eksistensiell ro eller uro. Frel¬se og følelse er to forskjellige ting, selv om det andre ofte er en følge av det første. Det eneste det kommer an på er Guds paktsløfte som står ubrytelig fast. Bibelens budskap er en innbydelse til alle om å tre inn i denne pakt ufortjent.

Utgangpsunktet for artikkelen er en digitalisering av boka “Krishna, Buddha, Allah eller Krstus” og mye stoff er hentet fra side 86-114.

Hva er dåp?
Noen som praktiserer baptistisk dåp mener at dåpen ikke formidler den nåde den symboliserer, men mer er et symbol – og en ytre manifestasjon av omvendelsen. En kan kalle det en bekjennelseshandling også. En ser altså en klar reformert teologi her. Slik vi to forstår det vil dåp absolutt kunne være en bekjennelseshandling – og altså en bekreftelse av tro. Men vi ser den og som noe mer, som en ytre representasjon av en indre realitet. Vi kan kanskje bruke Matt Slicks ord og si at den representerer realiteten av at Jesu blod vasker vår sjel. Bibelen beskriver den på mange måter: Den representerer døden av det gamle mennesket (Rom 6, 3-5), enheten med Kristus (Gal 3, 26ff), renselsen av våre synder (Apg 22, 16), identifikasjonen med den man blir døpt til (1. Kor 10, 2) og å bli samlet i en enhet i kirken (1. Kor 12, 13). At den henger sammen med Åndens gave synes også klart, bla i Apg 2, 38, og 1. Kor 6, 11; 12, 13, og Tit 3, 5 viser at Ånden og virker i dåpen. Men Apg 8, 14ff og 10, 46ff viser at Ånden og kan virke uavhengig av dåpen.
Den lutherske kirke vil kalle dåpen et sakrament; og i det menes en ordning fra Jesus som viser og besegler nådespakten vi har fått. Dette har tradisjonelt mange med baptistisk dåpssyn vært skeptiske til å bruke, og snakker gjerne om ”hellig handling” eller ”Guds forordning” – i tradisjon etter bla Henry Cook. Vi ser det i likhet med baptistene Beasley og Murray slik at disse erstatningsutrykk ikke nødvendigvis er bedre, og nok mer preget av behovet for å markere distanse til en potensiell magisk oppfatning, enn god lingvistikk.

Frelser dåpen?
Slik vi ser det jobber Gud gjennom pakter med menneskene. Vi har den gamle pakt i GT og den nye pakt som kommer fram i NT. At en i GT tok imot paktstegnet frelser ikke, om vi som mennesker velger å bryte den. På samme måte tenker vi om dåpen. Den frelser ikke i seg selv – da ville vi jo lagt noe til Jesu frelse. Om den hadde gjort det, hadde det vel vært merkelig av Paulus å ikke se det som noen primæroppgave for seg å døpe – jamfør 1. Kor 1, 14-17. Peters opplevelse i Apg 10, 44-46 bekrefter vel og det samme, jamfør med 1. Kor 14, 1-5 og 2, 14.

Hvorfor døpe?
Den mest sentrale begrunnelsen ser vi i Matt 28, 18-20 i misjonsbefalingen. Dåp er således ikke en følelseshandling ”føler jeg det rett å bli døpt”, men en lydighetshandling til Jesu befaling. (Noen påpeker Jesu dåp som et forbilde for oss (Matt 3, 13-17, m.fl.), men dette halter litt da Jesus ble døpt i en prosess hvor han identifiserte seg med vår syndfullhet, mens vi jo døper oss i en identifisering med hans fullkomne syndfrihet.) Da finner vi bedre grunn i Apg 2, 37f som viser hvordan dåp var en del av prosessen med å bli en kristen, noe også Apg 8, 11ff; 9, 1-7; 10, 44ff; 18, 8; osv viser oss. Dåpens frukter er syndenes forlatelse – jamfør Apg 2, 38. Andre frukter er at vi blir fylt med ånden og blir satt i stand til å motta de særskilte nådegaver som Ånden gir – som profetisk gave, osv.. Dåpen henger sammen med det å bli kristen, noe som gjør det naturlig for Paulus å skrive til Korinterne ”vi ble alle døpt” (1. Kor 12, 13). Mange vil også peke på Joh 3, 5, mens andre vil tolke ”vann” billedlig der.

Bekjennende tro og dåp
Det ligger en omvendelsens teologi til grunn for baptistenes forståelse av dåpen. Dåpen uttrykker den troendes svar i tro (omvendelse) til Guds nåde. Dåpen henger sammen med det å bli kristen, og da må man ta et trosstandpunkt. Dåpen er den troendes svar til Guds nåde.

Det er mange bibelsteder som klart kobler en bekjennende tro sammen med dåpen:
“Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse fra syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave” (Apg 2,38).
“Kom å la deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller Hans navn” (Apg 22,16).
Et sentralt bibelvers her, finner vi i 1. Peter 3, 20-21: “…Gud i sitt tålmod ventet mens arken ble bygd. I den ble noen få mennesker – i alt åtte – frelst ved vann, det som i sitt motbilde, dåpen, nå frelser dere. Dåpen er ingen renselse fra ytre urenhet, men en god samvittighets bekjennelse til Gud, i kraft av Jesu Kristi oppstandelse.” Dette har vært veldig mye omdiskutert på mange plan, men vi vil bare peke på vårt anliggende som er hvordan man skal forstå vers 21 hvor dåpen beskrives som en god samvittighets bekjennelse til Gud. Dette kan med tyngde brukes til å underbygge et baptistisk dåpssyn.

Dåp som bekjennelseshandling antar en del bibeleksegeter at vi ser i 1. Tim 6, 12 ”grip det evige liv som du er kalt til, og som du bekjente deg til da du avla den gode bekjennelse for mange vitner”, og noen mener og Rom 10, 9 sikter til en forestående dåpshandling uten at dette har like mye belegg.

Bar spebarna til Jesus
“La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg. For himmelriket hører slike til” (Matt 19,14)
En kan hevder at Matt. 19,14 ikke beviser noe fordi det gjelder barn som er i stand til å komme til Jesus på egen hånd. Og at det dermed er snakk om barn som er i stand til å begå synder. Men parallellteksten i Luk. 18,15 er på gresk Proseferon de auto kai ta brefe, og det greske brephos {bref’-os} betyr “spedbarn”. ”De bar også spedbarna til Jesus…” (Luk. 18,15). Vi gikk inn på grunnteksten brephos {bref’-os} og spedbarn er den helt klart mest vanlige betydning til ordet, det brukes og om ufødte barn og babyer eller veldig små barn (King James velger for eksempel infants der). Da jo dette er barn som er helt ute av stand til selv å komme til Jesus eller til selv å foreta noen beslutning om å ta imot Jesus Kristus som sin personlige Herre, synes Jon Arne det blir vanskelig å nekte dåp til småbarn begrunnet ut fra at de ennå ikke er i stand til å foreta en bevisst viljesbeslutning. Jesus krevde ikke noen viljesbeslutning av disse barna. Han sa at det var nettopp slike som dem som kan komme til Ham og motta Guds rike. På den annen side fortelles det jo ikke at han døpte disse barna – det kan ha vært at han gjorde en velsignelseshandling slik man praktiserer med barnevelsignelse i pinsemenigheter.

Omskjærelse og dåp
Pauluse beretter om dåpen istedet for omskjærelsen – og snakker om den som en “Kristi omskjærelse” ikke med menneskehånd, se Kol 2, 11f. Den jødiske skikken med omskjærelse ble som kjent utført på småbarn som var 8 dager gamle (1. Mos. 17, 9-13), og Paulus parallelleiserer disse to hendelser. Om Paulus hadde ønsket en avgrensning mot barnedåp, synes Jon Arne det var et spesielt eksempel å bruke – hvert fall uten ytterligere presisering. En voksen konvertittt avkrevdes en eksplisitt tros-tilslutning, men det avkrevdes ikke spedbarna i Israel. Se for øvrig 1. Mos. 17, 9-13; 2. Mos. 4, 24f. Så kan vi med god grunn spørre hvordan et spedbarn kan gå inn en pakt med Gud, og til det kan vi jo spekulerere mye (og det er sannelig blitt gjort i teologiens historie og), men det enkleste svaret er for Jon Arne: Fordi Gud har gjort det sånn før i den gamle pakt!
På den annen side er det jo forskjell på omskjærelsen og dåpen på flere nivå. For eksempel skal også kvinner døpes og det er snakk om en åndelig omskjærelse.Vers 12 sier også ”For i dåpen ble dere begravet sammen med ham, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på den Guds kraft som reiste Kristus opp fra de døde”. Dette vil typisk en med baptistisk dåpssyn vise at går mot barnedåp da de ikke kan tro. Men lutheranere er enig i troens betydning så en del uenighet her er nok skinnuenighet, men troen oppfattes på luthersk grunn som noe vi alle er født med (akkurat som arvesynden).

Med hele sitt hus
Lydia ble døpt av Paulus. “Sammen med hele sin familie ble hun døpt” (Apg 16,15). Fangevokteren i Filippi som Paulus og Silas hadde omvendt til troen, som hadde vært nær ved å begå selvmord da de på underfullt vis ble fridd ut av fangenskapet, ble døpt den natten med hele sitt hushold. Vi blir fortalt at “i denne sene nattetime … ble han straks døpt, med alle sine” (Apg 16,33), det vil si med hele sin familie (Apg 16,32.34). Og i sine hilsener til menigheten i Korint, sier Paulus: “Jeg har riktignok også døpt Stefanas og hans familie” (1. Kor. 1,16).
Det er en vanlig baptistisk oppfatning at husholdningen ikke omfatter barna. En kan her argumenteres med det korrekte faktum at ”hus” innebar mye mer enn kjernefamilien; med tjenere og andre slektninger inkludert.
Men om hus eller familie bare skulle omfatte ektefellene, hadde det ut fra Bibelens øvrige språkbruk vært mer naturlig å si “han og hans hustru”? Vi har ingen bibelske referanser for at “hus” bare skal tolkes om de voksne. Vi vet ikke hvor gamla barna til førnevnte var, men det er vel rimelig å anta at de var i forskjellig alder (vanlig med mange barn og stor aldersspredning, fødselsprevensjon var jo heller ikke mye av) – og om man ville avgrense i forhold til yngre barn, kan det være snodig at det ikke var tatt opp noen steder i Bibelen.
Men det står jo videre rundt fangevokteren i Filippi: ”de forkynte Herrens ord for ham og alle i hans familie…og han ble straks døpt med alle sine.” Ut fra dette kan vi på den annen side si at hvis begrepet “alle sine” inkluderte spedbarn, så må vi anta ikke bare at disse små barna lyttet til Paulus og Silas etter midnatt, men også at de satte sin lit til Gud, tok imot og trodde. Apostlenes gjerninger 10,44-46 og 11,14 forteller hvordan alle i huset til Kornelius hørte ordet, tok imot Ånden, talte i tunger og ble døpt. Kan småbarn ha vært med med på alt dette? Videre; i 1 Kor 16,15-16 oppfordrer Paulus menigheten til å underordne seg under Stefanas og hans familie – og det gjelder vel neppe underordning til småbarn i familien.
Det med nattestid er nok et heller konstruert argument, da vel dette en så stor begivenhet at familien ble vekket og samlet, men det med underordning, undervisning og åndens gaver som nevnt over, viser at bruken av ”familie” og ”hus” varierer i Bibelen, og at de bibelske tekster ikke selv gir noen entydig oppfatning av disse kategoriene.

Kirkehistorien
I middelalderen har vi valdenserne og katharene som avviste barnedåp, og senere i reformasjonstiden fikk vi og anabaptistene (gjendøperne) som avviste at barn var i stand til å motta en gyldig dåp – dog med litt annen teologisk ståsted enn førnevnte. Men spørsmålet er; hva var det opprinnelige: Hva praktiserte urkirken? Vi har begrensede kilder her. Kirkefaderen Origenes skrev i det tredje århundre at “Kirken mottok fra apostlene den tradisjon om å døpe også spedbarn”. Augustin sa om barnedåpen: “Den har Kirken alltid hatt, alltid holdt fast ved; den har hun [Kirken] mottatt fra våre forgjengeres tro; den har den utholdende holdt fast ved like til enden”. Kyprian skrev: “Fra dåpen og fra nåden … må ikke spebarnet holdes”. Synoden i Kartago i år 253 fordømte den oppfatning at spedbarn skulle holdes borte fra dåpen inntil åtte dager etter fødselen (jamfør jødisk omskjærelsesrituale). Som vi før har vært inne på, er slett ikke kirkens praksis gjennom historien nødvendigvis ett normativt fasitsvar. Kirken har gjennom tidene gjort mange feilgrep – både i ordning, ethos og dogmatikk – avlatshandel, maktmisbruk fra pavestolen og dens godtakelse av tortur på 1200-tallet kan være noen eksempler. Men likevel undres vi jo over at ikke praksisen var mer omstridt i kirkens begynnelse men heller blir bekreftet i de skriftene den tas opp som tema? (Det var tidlig en debatt om dåp – men den knyttet seg til om en ugyldig biskops dåp likevel var gyldig og ikke om barnedåp.) Videre må vi jo huske at dette er i en tid hvor kirken var en, og ikke ”besudlet” av makt på måten vi ser senere. Vi godtar jo kirkens kanonisering av de bibelske skrifter (som ble formalisert etter flere av disse siterte kildene) så da kan en jo undres om det da ikke blir snodig å i neste øyeblikk avvise disse menneskenes dømmekraft og Gudsinspirasjon i forhold til denne ordningen.

Forskjellige strøtanker
Bibelen sier ikke at “tro på Kristus er nødvendig for frelse, unntatt for småbarn”. Men: “Tro på Kristus er nødvendig for frelse”. Da kan en møte seg i døren. For begge dåpssyn innrømmer at det er et unntak for småbarn med at de vil komme til himmelen når de dør. Innrømmer en ikke i så fall et unntak for spedbarn – fra at frelsen er avhengig av personlig trostilslutning? Eller vil det si at tro er noe mer / annet enn vi gjerne intellektualiserer det til?

Vi avviser det katolske fermingssyn om at man ved konfirmasjonen mottar DHÅ: Bibelen knytter dette til dåpen, og ferming som fenomen finner vi først nevnt i det hele tatt i galliske bispesynoder i 439 og 441.

Det er ikke en aktuell problemstilling I nytestamentlig tid med barndåp eller ikke, fordi alle kristne jo var omvendt fra jødedom eller hedensk religiøsitet. Dette var jo utelukkende nybrottsarbeid. Jon Arne synes det kanskje heller er pussig at NT ikke beretter om eldre barns dåp i de senere nytestamentlige tekster, om dette at de skulle ha en viss alder var en utbredt forståelse. Jmf Rom 6,3 og forventningene til allerede døpt?

Da det finnes mange myter om hverandre ute og går vil vi og nevne litt i forhold til hva lutheranere ikke lærer: Lutheranere regner (selvsagt) baptistisk dåp som en gyldig dåp. De har heller ingen lære om at udøpte barn går fortapt. Det er ikke så rart noen tror dette siste, bla med tanke på praktisering av nøddåp. Men det de praktiseer her bygger på Guds ord om at “tro og døpes for å bli frelst”. Dåp er altså en institusjon som Gud har skapt for oss mennesker. Den binder oss – I den forstand at vi skal gjøre den – men den binder ikke Guds frelse. Dogmatisk lærer heller ikke Den Norske Kirke at bare man er døpt blir man frelst – som vist i bibelverset over så henger frelsen sammen med troen. Det er derimot ikke rart at denne forståelsen har kommet heller, fordi mange liberale lutheranere har hatt et overfokusert syn på dåpen og Guds nåde – nærmest som et garantistempel for at du er en kristen. Dette må vel og sees sammen med den liberale lære om at alle skal bli frelst og helvete ikke finnes, tanker rundt folkekirken, osv..

Litt personlige vurderinger av de to dåpssyn
Baptistisk dåp har mange styrker. Den tydeliggjør klart den bibelske sammenkobling mellom tro og dåp. Videre legger den opp til personlig engasjement og beslutning. Den uttrykker også bra den bibelske dåpspraksis – og symbolikk rundt å begraves med Jesus samt å bades ren i Jesu blod – i og med at man har full neddykkelse i dagens baptistiske menigheter.

En svakhet ligger i de dogmatiske premissene: Når når barnet skjels alder? Når de kan ressonere? Hva da med psykisk funksjonshemma? Hvordan – eller når – virker synden som vi skal ”dødes fra”? En mulig praktisk-teologisk svakhet ligger i at man med overfokus på dåp som bekjennelse undergraver det Gud gjør gjennom dåpen. En annen svakhet ligger i den koblingen dåpen for mange har fått til tungetale. Det blir litt pussig å fremheve den som manifestasjonen av åndsdåp, slik det formidlet i en del karismatiske menigheter, når 1. Kor 12
faktisk sier ”Har alle nådegavene til å helbrede? Taler vel alle i tunger?…”

En styrke med et luthersk dåpssyn er at den klart får fram Guds grensesprengende nåde til oss alle helt ufortjent av våre gjerninger. Man får et sterkt Gudsfokus. Likeså fås tydelig fram at også barna er en del av det kristne felleskap. Videre ser vi med denne praksis ikke noe brudd fra tidligere i kirkens historie.

Det er også flere svakheter med dette syn. En har en uklar dogmatikk rundt nøddåp og videre; om en blir Guds barn ved dåpen, hva er man da før – Djevelens? “Nøytralt”? Det er og vanskelig å få grep på tankene rundt samspillet mellom spebarnets tro og dåpen. En negativ praktisk konsekvens er at folk kan få et passivt forhold til sammenhengen dåp og tro, og man kan i ”folkekirkens” navn regne alle døpte som kristne eller bruke dåpen som en magisk sovepute. Videre er også overøsingspraksisen en svakhet både i forhold til historisk praksis og den bibelske symbolikk. Overøsing er historisk sett noe som var et alternativ i områder uten mye vann eller i forhold til sykdom og lignende. (Heldigvis er jo begge dåpssyn enige i at det ikke er mengden vann det viktige, og historien viser jo og at de første baptistene praktiserte dåp med overøsing mange år før de gikk over til neddykkelse. For øvrig var neddykkelse vanlig i mange kirker tidligere, noe vi ser i gamle døpefonter i kirker hvor det nå bare er lagt ett lokk oppå.)

Våre konklusjoner
Vår korte (? ) skissering her, viser vel at vi rett og slett ikke har funnet noen entydige svar på dette vanskelige spørsmålet. Det er foreslått av noen at vi kan barnevelsigne så kan barnet senere velge om det vil døpes. Høres jo greit ut, men da har vi samtidig valgt bort barnedåp, så noen ”kompromiss-løsning” er ikke dette. Vi må faktisk velge for Jakob om han skal døpes som barn eller ikke, å formulere noe annet blir bare å kamuflere realitetene. Det med å velge for et barn, er jo for så vidt ikke så spesielt – da jo alle foreldre hele tiden må ta mange valg for sine barn; både vedr aktiviteter, klær, oppdragelse, ect. Og GT har som nevnt en tidligere parallell til foreldrenes valg.
Man kan jo si at det vel ikke kan skade å vente. Nei, ingen av oss tenker på at Jakob vil ”skades” – men Jon Arne vil se på det som å ikke bruke en av Jesu gaver til oss å ikke la ham døpes som liten – at vi dermed ”tar fra ham” den velsignelse det er.
Så hvorfor ikke bare velge barnedåp? Det er ikke så lett heller: Ut fra Mirjam sitt perspektiv vil han da gå glipp den personlige opplevelsen av den store begivenheten i livet som dåpen er, i tillegg til at hun mener Bibelen og dens kobling av dåp og bekjennelse peker mot at det skal være baptistisk dåp.

[Så kom noen avsnitt i forhold til hva vi bestemte oss for, men det er egentlig underordnet i forhold til denne artikkelens poeng.]

Hilsen Mirjam og Jon Arne



”For dere er alle Guds barn i kraft av troen på Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus.” (Gal 3, 26-28)



Administrator ønsker å understreke at stiftelsen Tro og tvil ikke tar stilling i forhold til dåpssyn og har mennesker med flere dåpssyn som medforfattere. Tro og tvil er på dette punktet helt økumenisk.

FOR STRAFFEN BLE LAGT PÅ HAM
“I en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem” (Matt. 2:12).”
Bibelen forteller ofte om å være annerledes. De fleste av Bibelens menn og kvinner som var drevet av
Guds Ånd var annerledes enn de andre, både vanlige folk og vanlige gudsdyrkere. Bibelen forteller for eksempel at Gud beskrev Moses slik: “Annerledes er det med min tjener Moses” (4.Mos. 12:7).

Paulus skilte seg ut fra mange av hans samtids kristne, fordi disse forkynte et annet og annerledes
evangelium som innholdt lovbud og dom. Mens mange forkynte lovgjerninger, og hadde fordømmelsens bokstavtjeneste (2.Kor.3:6-12) og dømte “de som er utenfor” (l.Kor. 5:12-13), forkynte Paulus nådens og forsoningens evangelium om at Gud ikke tilregner verden deres synder (2.Kor. 5:18-19), fordi han hadde funnet en annerledes og aller beste vei – kjærligheten (l.Kor. 12:31-13:1).

Jeg elsker alt Guds folk selv om jeg noen ganger føler meg fremmed
Etter som årene har gått, og jeg har fått stå midt i en tjeneste med innhøsting av skarer inn i Guds rike, samtidig som jeg har fulgt med i hva store deler av kristenheten hjemme er opptatt med i møter, menigheter, kristne blader og leserinnlegg, så har jeg følt meg mer og mer “fremmed” for alle disse varierende trender. Ved å gjennomgå det som norske kristne blader er opptatt med i løpet av bare en måned nå for tiden, får dette meg til å føle meg annerledes, slik at det nesten skremmer meg. Grunnen er at jeg arbeider ut fra og planlegger en helt annen kurs for å bryte ut av den kristne ghettos isolasjon, og nå ut til vanlige nordmenn med Jesu evangelium. Jeg er jo glad for alt Guds folk, og det uroer meg når våre veier skilles, fordi jeg må gjøre det som de vise menn fra Østen gjorde etter den første julenatt: “De tok en annen vei” (Matt. 2:12).

Nådens evangelium eller dommens evangelium?
Paulus forteller at når de kristne judaistene og galaterne prekte lovgjerninger og fordømmelse til folket for å få dem frelst, så forvrengte de Kristi evangelium og Kristi nåde. I dag består mye av de kristnes blader, forkynnelse og uttalelser med å fortelle alt og alle om alt det gale de gjør, enten de er vanlige nordmenn, landets ledere, innvandrere, muslimer eller ateister. Her var Paulus helt annerledes, og skrev: “Jeg undrer meg over at dere så snart har vendt dere bort fra ham som har kalt dere ved Kristi nåde, og er gått over til et annet evangelium” (Gal 1,6). “Hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor dere dømmer?” (1. Kor 5, 12).

Et av de groveste eksempler på at et slik annet evangelium sirkulerer blant mange av vår tids kristne, er mange forkynneres uttalelse på kristne tv-kanaler og i kristne møter, og delvis også i kristne blader, om at dette var Guds straffedom som rammet de ulykkelige som opplevde naturkatastrofer som synes og ha økt i tempo de siste par år, med tsunamien i Sørøst-Asia, orkaner langs USAs golfkyst, og jordskjelv i Iran og Kasmir (India og Pakistan). Kristne forkynneres uttalelser har lydt i mange land, også i Norge, men særlig i USA om at tsunamien og jordskjelvene varen Guds straff over muslimene på Sumatra, og i Iran og Pakistan, og at orkanene i USA var Guds straff fordi president Bush presset israeelere til å gi tilbake områdene i Gaza som de hadde tatt fra palestinerne for 38 år siden. Bare i Banda Aceh på Sumatra ble ca 180000 drept eller er savnet, og over 500000 ble hjemløse, og dette sies å være Guds straff fordi folket der er strengt muslimske. Enkelte nordiske forkynnereuttalte også at de nærmere 500 svensker som ble drept og de ca 1500 som ble såret (de fleste barnefamilier) på grunn av tsunamien i Thailand, ble straffet fordi skandinavene reiser på “sexreiser” til Thailand.
Det har rystet meg i mitt innerste når jeg har hørt og lest slike uttalelser. Og jeg har blitt enda mer rystet når jeg har funnet ut at mange flere vanlige kristne tier og er tause, fordi de innerst inne huser slike tanker. Da skilles våre veier, fordi jeg tror på evangeliet som proklamerer at “Straffen ble lagt på Jesus, for at vi skulle ha fred” (Jes 53,5). Jesus ble rammet av både en “tsunami og en orkan av lidelser” på korset for at vi alle skulle gå fri fra dommen og straffen. Det er evangeliet!

Det gjelder evangeliets framtid blant oss
Hvorfor er du så “hard” når du de siste årene har framholdt slike ting, har noen spurt meg. Dette gjelder framtiden for Jesu evangelium i blant oss. Dersom et slik fordømmende og bokstavhardt annerledes evangelium får lov å sirkulere videre blant vår moderne kristenhet, vil det føre til katastrofe, og drive de verdslige skarer langt fra våre kirker, bedehus og møter. Da vil også evangeliet bli forvrengt igjen lsik det var i Europas middelalder. Her må vi kristne ledere følge i apostelen Paulus spor. Han slo hardt til mot alle som forkynte dommens og trelldommens evangelium, samme hvor store de var. Paulus sa: “Men ikke et øyeblikk gav vi etter og bøyde oss for dem. For vi ville at evangeliets sannhet skulle bevares (stå fast) f or dere” (Gal.2:5).

FRA UGUDELIGE KOMMER DOMMEN OVER UGUDELIGE
“Det er som det gamle ordspråk sier: Fra de onde går det ondskap ut” (I.Sam. 24:14). “Det er din egen ondskap som tukter deg, ditt frafall fører til straff (jerem. 2:19). “Det et menneske sår, skal det også høste” (Gal.6:7). Bibelen lærer at menneskenes synd og ondskap skaper sine egne “dommedager”. Det er konsekvensene og resultatene av menneskenes egen ondskap og brudd på Guds og skapningens regelverk, som skaper dom og en høst av ødeleggelser – og ikke Guds vilje. Men de fleste moderne mennesker, endog noen kristne er så uvitende om dette og om Guds vilje, at det er nesten utrolig, når det finnes bibler i nesten hvert hus og på alle bibliotek i Norden. Bibelen er soleklar når det gjelder sæd og høst.

Vi høster hva vi sår
Når vi bryter Guds og skapningens regelverk på ozonlag, luft, hav. natur, ekteskap, seksuallivet,
solidaritet, troskap og kjærlighet, må vi høste og betale konsekvensene for dette. Men mange mennesker synes tydeligvis at det er lettere å ka Gud som syndebukk, og gir kan skylden for våre onde konsekvenser, enn å ta seg tid til å studere Guds vei og vilje som er åpenbart i Bibelen. Dermed ser vi at endog enkelte framstående kristne ledere drar med seg gamle hedenske gudsbilder av en hevnende, grusom og straffende Gud. slik en del kristne ledere har gitt oss eksempler på når de omtaler de siste års tsunami, jordskjelv og orkaner.

Våre veier skilles virkelig sett fra min side, når slike kristne kan hevde at millioner uskyldige måtte
lide i USA og Asia, fordi president Bush og Asias muslimer lærer og praktiserer feilaktige synspunkter.
President George W. Bush har trolig brukt opp sin tabbekvote, slik som de fleste av oss har gjort, men å lære at Gud straffet millioner av amerikanere langs USAs sørkyst på grunn av denne enes manns handling er mer enn uhyrlig.

Naturkatastrofer har alltid skjedd på jord siden syndefallet i Edens hage, og vil fortsette å skje. Trolig
vil slike naturkatastrofer øke i omfang ettersom vi mennesker forurenser vår planet, og lager globale
oppvarming. Vi vet at om verdenshavene bare blir en halv grad eller en grad varmere, vil dette for
eksempel, øke aktiviteten av orkaner katastrofalt. Dette er trolig grunnen til at Jesus profeterte om de siste dager da han skal komme igjen: “På jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenninger bruser. Mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som skal komme over jorden. For himlenes krefter skal rokkes. Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med kraft og stor herlighet” (Luk. 21:25-27).

Syndefallets konsekvenser: Jorden underlagt forkrenkelighet og forgjengelighet
Men Bibelen lærer også at, som en følge av syndefallet, er jorden og hele naturen underlagt forkrenkelighet og forgjengelighet. Bibelen sier: “Hele verden ligger i det onde” (I.Joh. 5:18). Men dette betyr selvsagt ikke at naturkatastrofer rammer mennesker som Guds straff for deres personlige individulle synder. Bibelen gjør dette helt klart: “Alt som er skapt, venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet (dvs. når Jesus kommer igjen og oppretter sitt rike på jord). FOR DET SOM ER SKAPT, BLE LAGT UNDER FORGJENGELIGHET, ikke frivillig, men etter hans vilje som la den under forgjengeligket, i håp om at OGSÅ SKAPNINGEN SKAL BLI FRIGJORT FRA TRELLDOMMEN UNDER FORGJENGELIGHETEN, og nå fram til Guds barns frihet i kjærligheten. FOR VI VET AT ALT SOM ER SKAPT, STØNNER OG LIDER SOM l FØDSELS- VEER HELT TIL DENNE DAG” (Rom. 8:19-22). Når naturkatastrofer skjer er dette jordens fødselsveer fra en jord som stønner og lider under denne verdens gud. Djevelen, som som enogså kalles denne verdens fyrste (Joh. 16:11 og 2.Kor.4:4), fordi jorden ble lagt under hans forkrenkelighet og forgjengelighet inntil Jesus kommer tilbake og oppretter sitt synlige rike på jord.

Både religiøse og sekulære fundamentalister avsløres nå også i Norge
I vår tid har ordet fundamentalister fått en ny mening som vi alle må leve med. Fundamentalisme er i dag det vi vil kalle for “bokstavryttere”, som ikke tar hensyn til det åndelige og virkelige innkold i ikke deres religiøse eller politiske budskap. Alle fundamentalister, enten de er sekulære fundamentalister, muslimske fundamentalister eller kristne fundamentalister eier ingen toleranse ovenfor andres synspunkter. De er kun opptatt med bokstav og “prinsipper” og lover, og makter ikke å se lovens intensjon eller bokstavens ånd.
Vi har kjent til, og avskydd både muslimske og kristne fundament-alister. I tillegg har jeg personlig vært oppgitt også over de mange sekulære fundamentalister vi har i Norge og Vesten. Nå avslører disse sekulære fundamentalister seg grundig for tiden på TV i Norge i sin motstand mot kristendommen, så nå begynner snart vanlige nordmenn og forhåpentligvis også pressefolk å forstå at sekulære fundamentalister er like usympatiske som muslimske og kristne fundamentalister. Også en ting bør være tydelig for alle: Verken sekulære eller religiøse fundamentalister passer inn i et demokratisk samfunn med fulle menneskerettigheter, respekt for minoriteter, religionsfrihet, presse-frihet, talefrihet og toleranse.

IKKE BOKSTAVKRISTENDOM, MEN ÅNDENS PAKT SOM GIR LIV
Bibelen gjør det klart at Jesu liv og lære ikke er harde bokstaver. Jesus sa: “Det er Ånden som gjør levende, kjøttet gagner ikke noe. De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv” (Joh. 6:63). Derfor sier Bibelen: “Vi tjener i Åndens nye vesen, ikke i bokstavens gamle vesen” (Rom. 7:6). Derfor står det også skrevet: “Gud som gjorde oss dugelige til å være tjenerne for en ny pakt, IKKE l BOKSTAVENS, MEN ÅNDENS PAKT. FOR BOKSTAVEN SLÅR I HJEL, MEN ÅNDEN GJØR LEVENDE” (2.Kor.3:6).

Problemet med de kristne og deres ledere som stadig taler om Guds straffedom for det ene og det andre, straks det skjer katastrofer, er at de tjener i “bokstavens pakt” og i “bokstavens gamle vesen”. Derfor tolker de mange skriftsteder full-stendig feilaktig, fordi Bibelen ofte beskriver åndelig innhold, åndelige verdier, og åndelige sannheter gjennom bilder, lignelser og metaforer, som er den eneste måte for oss mennesker til å kunne forstå de åndelige ting.

Bibelen i lignelser, bilder og metaforer forklarer oss jordiske de himmelske verdier
Her er to eksempler: På den første Pinsedag forteller Bibelen at “det viste seg for dem tunger likesom av ild” (Ap.Gj. 2:3). Dette var selvsagt ikke jordisk ild av materie, slik som i peisen vår. Det var en åndelig ild, og den eneste og nærmeste måten som Guds Ord kunne forklare oss dødelige mennesker dette, var å beskrive dette metaforisk i overført betydning.
Det andre eksempel taler om “å drepe babyer”: Her tales det om Babylon, og Bibelen sier: “Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn mot klippen” (Salme 137:9).
Alle vet at ingen kristne praktiserer bokstavelig dette bibelord eller lignende bibelord. Også muslimenes Koran har lignende koranvers, og vi kristne er blodig urettferdige når vi beskylder Koranen og muslimene for å være krigerske og grusomme på grunn av slike vers.
Vel, det finnes noen få muslimer, dagens muslimske terrorister, som tar slike vers bokstavelig. På samme måte ser det ut til å være kristne som tjener Gud i “BOKSTAVENS GAMLE VESEN” og i “BOKSTAVENS PAKT”.
Jeg praktiserer stadig bibelordet fra Salme 137:9 om “å knuse spede barn mot klippen” – ikke bokstavelig, men metaforisk og billedlig. Straks en nyfødt “tankebaby av fristelse” til å gjøre synd kommer opp i mitt hjerte og tanke, fordi “enhver av oss blir fristet, og dras og lokkes av sin egen lyst”, da lar jeg ikke denne “babyen” få vokse ved å dvele ved eller nyte den syndige tanke, slik at lysten blir unnfanget for å føde synd. (Se Jak. 1:13-16). Jeg tar straks dette lille spedbarn og “knuser det mot klippen”.

De ugudeliges dom er konsekvensen av ugudelighet
Når vi studerer en rekke bibelvers som framholder det bibelske prinsipp om at Gud ikke straffer
mennesker i NÅDENS TID, fordi straffen ble lagt på Jesus, men at dommen over de ugudelige komme fra de ugudelige, blir dette bibelske prinsipp enda klarere når man studerer det på grunnteksten.
Her er seks bibelvers. (Tallene viser grunntekstordene slik de står i Strong’s Exhaustive Concordance oftheBible). l. Sam. 24:14 kan oversettes slik: “Fra ugudelige (7563) kommer (3318) dommen over ugudelige (7562)”. Det hebraiske ordene er som følgende: Fra ugudelige (7563 rasha) kommer over (3315:yatsa) ugudelige (7562:resha). Både rasha (7563) og resha (7562) kommer fra rotordet rasha (7561), som bety] “å gjøre feil ved å forstyrre og lage vold, skape trøbbel, utføre ondskap og skape vrede og dom. Jerem. 2:19: “Det er din egen ondskap (7451) som tukter (3259) deg, ditt frafall (4878) som fører til straff (3198)”. De hebraiske ordene er rah (7451) som betyr ondskap, ya’ad (3259) som betyr treffer deg, peker deg ut, rammer deg, og yakach (3198) som betyr straffer deg, dømmer deg og korrigerer deg. Job 4:8: “De som pløyer med ondskap og sår ulykke (5999), de høster (7114) det samme”. De hebraiske ordene er amal (5999) som betyr ulykke, sorg og smerte, og quatsar (7114) som betyr smertefull høst, og en høst med trøbbel. Ordspr. 11:5: “Den gudløse (7564) faller (5307) for sin egen ondskap (7563)”. De hebraiske ordene er rishah (7564) et feminint ord av resha (7562), og nafal (5307) som betyr å bli rammet, slått, overveldet og dømt, fortapt. Ordspr. 14:32: “Den gudløse (7451) felles (1760) av sin egen ondskap (7563)”. De hebraiske ordene er rah (7451), dachach (1760) som betyr overvinnes, drives bort, forfølges, og rasha (7563), lage vold, skape vrede og trøbbel.
Jerem. 4:18: “Din atferd (1870) og dine gjerninger (4611) har ført (6213) dette over deg. Det er den beske frukt av din ondskap, nå gjelder (5060) det ditt liv”. De hebraiske ordene derek (1870) betyr vei, kurs, reise, og asa (6213) betyr utført, tilveiebrakt, og naga (5060) betyr slå, plage, legge hånd på, slå ned.
Alle disse bibelvers viser oss at dommen over ugudelige er resultatene og konsekvensene av deres ugudelige handlinger. Det er ikke Gud som straffer.
Disse bibelord og mange andre skriftsteder viser oss at Gud ikke gjør med oss etter våre misgjerninger og straffer oss ikke for våre synder, fordi straffen ble lagt på Jesus (Salme 103:10-14 ogjes. 53:5-6). Det blir først på Dommens dag at “hver enkelt av oss skal avlegge regnskap for seg selv” (Rom.l4:12). Derfor sier Bibelen: “Døm derfor ikke før tiden, før Herren kommer”. (l.Kor.4:5). Derfor sa Paulus: “Hva har jeg med å dømme dem som står utenfor?” (l.Kor.5:12). Jesus sa: “Dere dømmer slik mennesker gjør, men jeg dømmer ingen” (Joh. 8:15). “For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. DETTE ER EVANGELIETS BUDSKAP SOM VI FORKYNNER. TRENGSEL, DOMSKATASTROFER OG HARMAGEDDON ER SITUASJONSBESTEMT Når jorden snart skal oppleve trengselstid, med kriger og “det siste slaget ved Harmageddon”, sd er ikke dette egentlig TIDSBESTEMT, MEN SITUASJONSBESTEMT. Det er den generasjon som oppfører seg slik med ufred, hat, konflikt og ugudelighet som skaper Harmageddon som en konsekvens. Selvsagt kjenner Gud til når en slik SITUASJON FRAMSTÅR PÅ JORDEN, derfor kan vi med “andrehåndkjenskap” si at Harmageddon også er tidsbestemt.
Dommen over Ninive er et oppklarende eksempel på dette. Profeten Jona brakte Ninive budskapet om at byen skulle ødelegges om 40 dager, for situasjonen og konsekvensene av innbyggernes livsstil tilsa dette. Men da folket omvendte seg til Gud da de hørte profetens budskap, ble dommen over Ninive utsatt i flere generasjoner, fra ca. 770 f.Kr. til ca. 612 f.Kr. Da framstod det – ca. 160 år senere, en ny generasjon i Ninive, som var så ugudelige at de høstet dommen fra ugudeligheten, ved at perserne ødela Ninive.

Denne artikkelen stod også på trykk i Troens Bevis 02-06

Interessen for konspirasjonsteorier er ikke direkte dalende. Vinteren 2008 markedsføres Zeitgeist som “tidenes mest sette film på google-video”. Kanskje ikke noe mirakel når filmens tre deler kan avsløre at 1) Jesus ikke har eksistert, at 2) den amerikanske regjeringen utførte hele 9/11-operasjonen og at 3) en liten gruppe mennesker lenge har kontrollert verden gjennom et finansielt insiderspill. Det hele ledsaget av feiende musikk og fyndige kommentarer. For ikke å si endeløse bilder av lik og eksplosjoner, guder, fly og finansfolk.
Produktbeskrivelsen på Amazon[1] viser da også at dette er ganske så sterkt stoff. Vi snakker om

“tre kapitler som avslører hvordan kreftene som står bak får full kontroll over oss, folket. Tre store svindler: 1. Religion, Jesus budskap i hedenske klær, for å vri det til et verktøy som halshogger massene mentalt. 2. Frykt er Vår Fuhrer [sic]. Filmfremstilling som knuser den falske terrorkonspirasjonen 9/11. 3. Penger. Hvordan bankfolk har fetet seg på krig og panikk for å skape og styrte imperier og markeder. Zeitgeist er tidsånden: vi, folket, er på sporet. De vet at vi vet. La dem nå bli redde”.

Ikke sjokkerende kritisk

Nå kan man selvsagt lene seg tilbake i takknemlighet over endelig å få vite sannheten, selv om den sjokkerer. Vi ser da også at dette synes å være en vanlig reaksjon hos de som først faller for dette. Riktignok sper noen på med lettere kritiske bemerkninger, muligens for å vise at man ikke godtar hva som helst, uten videre. For det er jo ikke absolutt sikkert at alt i filmen er helt riktig.

Ikke minst er det flere som stusser over kombinasjonen av filmens tre deler. Et eksempel finner vi i en blog[2] som stiller spørsmål ved hvor heldig “denne mixen” mellom Jesus, 9/11 og Bilderbergergruppen er, i hvert fall pedagogisk eller i “propagandaøyemed”.
Vi oppdager her et ikke uvanlig fenomen. Selv om man er utmeldt av statskirken, er det ingen garanti for å være skeptisk til konspirasjonsteorier. Bloggeren er tvert i mot fornøyd med en

“herlig ‘blasfemisk’ gjennomgang, som sår tvil om alt man har hørt om Jesus, inkludert hvorvidt mannen noensinne ruslet på jordens overflate.” Det er rett og slett slik at “Alle 3 delene dykker altså ned i materier som er hårete og løgnaktige, og de viser oss en sannhet som er av en annen verden. Spesielt Del I sjokkerer, selv en jordnær statskirkeutmeldt, men trolig mest fordi den var ny for meg, noe Del II og III ikke lenger er.

Likevel skaper det ettertanke.

“9/11-biten, Del II, fikk meg likevel til å tenke litt på dette med flyene og desinformasjon. -Mange har uttalt seg [s]kråsikkert om dette med fly her og der eller ikke. -Det som kan være desinformasjon er alt som har med fly, kapringer, kaprere og varsler om disse å gjøre.

Vi må gå ut fra at en innsidejobb som 9/11 var vel forberedt, også på desinformasjonssiden. Så mye “info” handler om flyene, rutene, flyselskapsaksjer, flyskoler, flyhastigheter og flystyrt, at disse som skrev dette 9/11-manuset må le seg skakk av oss alle, hvis det nå skulle vise seg å være NULL passasjerfly involvert i etableringen av de 4 hullene den 11. september.

Her er juryen åpenbart enda ute, og selv om en fersk film som Zeitgeist snakker om flyene, kan den ha ærlige hensikter. Akkurat som jeg som skriver dette kan ha ærlige hensikter med å si rett ut at det virker som flyene bare var på TV.
– Del III avsluttes med en klar sammenligning av Riksdagsbrannen og WTC-bombingen, Vietnam-krigen og Irak (der målet er å krige lenge for å maksimere krigsprofitten, samt spre krigen til andre land). Mye god kultur- og mediekritikk!

Målet med all ondskapen og alt skyggespillet er forøvrig å etablere en Verdensregjering, a One World Government.”

Drama og dokumentasjon

I møte med denne type drama, er det ikke underlig om noen kan føle seg utilpass. Likevel er det et godt tegn at selv mange som fascineres av filmen, i større grad synes å oppfatte den som underholdning enn uhygge. Men uansett bør spørsmålet når påstandene blir såpass sterke mindre være hvor vi skal gjemme oss for å slippe unna, enn hvilken dokumentasjon som ligger bak.

Drister vi oss til noe så kjedelig som å etterprøve filmen, oppdager vi fort at den ikke henger på greip. Det mest forbløffende er rett og slett hvorfor noen i det hele tatt begynner å tro på tøvet. Fremstillingen av religion er så til de grader på jordet, at det har ført ikke bare til kritikk, men også til mistanker. Er Zeitgeist en konspirasjon fra den amerikanske regjeringen for å få religionshistorikere, for ikke å si kristne, til å la være å vurdere om noen skjuler den egentlige sannheten om 9/11?

Vi skal i denne omgang se spesifikt på første del av filmen. Ikke fordi de andre delene er vanskelige å svare på, men rett og slett fordi de er besvart mange ganger før (del II er i stor grad basert på filmen Loose Change[3], del III på konspirasjonsteorier om en ny verdensordning som vi også finner på norsk i Per-Aslak Ertresvågs bestselger Makten bak makten[4]). En gjennomgang av del 1, bør uansett gi mer enn nok av pekepinn på hvor etterrettelig resten er. Selv om man verken skulle være kristen eller religionshistoriker.

Selv om referansene ikke direkte imponerer, er det redelig å gå lenger enn å bare å avvise dem. De som er nysgjerrige på Zeitgeist har nok også behov for å se nærmere på påstander i filmen. La oss dermed for ordens skyld ta samtlige. Etter hvert skal vi også kikke bak filmen. Hva kan kildene fortelle oss om tradisjonen som den står den i?

Mens vi snakker om sola

Filmens kommentator åpner med å snakke om at sola har vært omtalt og respektert i over titusen år. Det er lite kontroversielt at mennesker lenge har innsett at sola er avgjørende for vekster og liv. Det er heller ikke kontroversielt at månens og stjernenes bevegelser har hatt betydning for å utvikle tidsregning, og blant annet derfor har hatt en sentral posisjon i myter og religioner. Dermed har vi også fått astrologiske modeller, som dyrekretsen, der stjerner og planeter er personifiserte som dyr eller mennesker.

Utfordringen i en slik film, er imidlertid å ta det neste steget. Man kan ikke bruke det faktum at noe har hatt en sentral posisjon i mange religioner, som argument for at det er dette som egentlig skjuler seg bak alle. Det er sjelden god forskning å starte med fasiten.

Og når vi snakker om sola. Det er riktig at den er blitt tilbedt i mange kulturer, enten direkte eller som uttrykk for en usynlig skaper bak naturen. Men det sier mye at Zeitgeist allerede fra starten sniker inn ordspill og begreper mer knyttet til kristen tro, enn til soltilbederne. Dermed er det talende når vi ikke får høre om Gud eller Solen, men om ‘God’s Sun’ og denne til og med beskrives som “verdens lys, menneskenes frelser”. Det er nok ikke helt tilfeldig at Zeitgeist – uten egentlig å bruke argumenter – plasserer et mønster i seernes hode. Heller ikke at dette er hentet fra kristen tro.

Håpløst om Horus

Det blir ikke bedre når Zeitgeist så kommer til Horus, den egyptiske solguden rundt 3 000 f.Kr. Det fortelles at han er den personifiserte sola og hele hans liv en serie allegoriske myter knyttet til solas bevegelse på himmelen, i løpet av året. Hans fiende var Set, personifiseringen av mørket. Dermed handlet det daglig om en kamp mellom Horus og Set. Horus vant hver morgen, Set hver kveld (man begynner å lukte en viss manipulerende lunte når filmen her tyr til ordspill om ‘sunset’). Det er fra dette vi har myten om kampen mellom lys og mørke, det gode og det onde. (I parentes bemerket er dette et sammenrask av halvsannheter. Det blir mer tøv enn tankevekkende når mytiske elementer fra helt ulike tidsepoker, adskilt med flere tusen år, settes sammen til en helhet som egypterne selv ville hatt problemer med å kjenne igjen).

Så kommer noe som filmmakerne nok forventer vil få kirkekaffen i vrangstrupen hos noen og enhver.

“Ser vi stort på det, er fortellingen om Horus som følger: Horus ble født 25. desember, av jomfruen Isis-Meri. Hans fødsel var ledsaget av en stjerne i øst, som på sin side ble fulgt av tre konger slik at de kunne finne og tilbe den nyfødte frelser. Da han var 12 år, var han et vidunderbarn av en lærer, og i 30-årsalderen ble han døpt av en figur kjent som Anup og tok så fatt på sin tjeneste. Horus hadde 12 disipler som han reiste rundt sammen med, utførte mirakler som å helbrede de syke og gå på vannet. Horus var kjent under mange ærestitler som Sannheten, Lyset, Guds salvede Sønn, Den Gode Hyrde, Guds Lam og mange andre. Etter å ha blitt sveket av Tyfon, ble Horus korsfestet, begravet i tre dager og deretter reist opp fra de døde.”

Filmen hevder videre at denne type rammefortelling gjennomsyrer mange kulturer, slik at en rekke guder i grove trekk følger den samme generelle mytologiske struktur. Denne type copy & paste ser vi bl.a. hos

· Den frygiske guden Attis som ble født av jomfruen Nana 25. desember, korsfestet, gravlagt og reist opp igjen, igjen etter tre dager

· Den indiske guden Krishna som ble født av jomfruen Devaki, det hele ledsaget av en stjerne i øst. Han utførte mirakler sammen med sine disipler og stod til sist opp igjen fra de døde

· Den greske guden Dionysos som ble født av en jomfru 25. desember, var en omreisende lærer som utførte mirakler som å gjøre vann til vin, og ble bl.a. omtalt som “Kongenes Konge”, “Guds enbårne Sønn” og “Alfa og Omega”. Og stod selvsagt opp igjen fra de døde.

· Den persiske Mithra som følger samme skjema. Født av en jomfru 25. desember, hadde 12 disipler og gjorde mirakler, lå i graven i tre dager for så å stå opp. Han ble også omtalt som “Sannheten”, “Lyset” og mye annet. Og for Mithradyrkerne var det søndagen som var helligdag.

Dermed går filmen til Jesus, for å vise hvordan det hele henger sammen. Og svaret er enkelt. Alle likheter mellom Jesus og andre mytiske skikkelser, handler egentlig om astrologi.

Stjernen i øst er selvsagt Sirius[5], den mest lyssterke stjernen på nattehimmelen. Den møter de tre stjernene i Orions belte 24. desember. Disse tre stjernene blir den dag i dag kalt for de tre konger, og sammen med Sirius peker de mot soloppgangen neste dag, 25. desember. Dermed kan det sies at de følger stjernen i øst, for å finne solens fødsel neste dag.

Jomfru Maria er stjernetegnet Jomfruen. Tegnet for dette er da også en modifisert “m”. Det er derfor så mange andre jomfrumødre begynner navnet sitt med M, som Adonis sin mor Myrrha og Buddhas mor Maya. Jomfruen blir også omtalt som “brødhuset”, som tilfeldigvis er hva ordet Betlehem betyr. Dermed handler det hele om at frelseren blir født i stjernebildet Jomfruen, ikke i byen Betlehem.

Og ikke nok med det, som selgerne sier. Sett fra den nordlige halvkule, beveger sola seg etter sommersolverv stadig lenger sørover. Dette ender med at sola dør 22. desember. Men så står den tilsynelatende stille på sitt laveste punkt, inntil 25. desember. Her hviler den i nærheten av konstellasjonen Sydkorset. Dermed kan vi si at sola dør på korset, var død i tre dager for så å stå opp igjen. Men dette ble ikke feiret før rundt vårjevndøgn, der sola offisielt beseirer det onde mørket og dagen er lenger enn natten. Og vips har vi påsken.

Vi aner dermed mønsteret. Jesu 12 disipler er “ganske enkelt de 12 stjernetegnene som Jesus, som er Sola, reiser rundt sammen med”. Fordi tallet 12 er så ofte omtalt i Bibelen, ser vi at teksten handler mer om astrologi enn om noe annet.

For å si det pent er dette et rør uten kildegrunnlag. Filmskaperne må rett og slett satse på at ingen ser etter. Gjør vi det, oppdager vi at lite eller ingenting av påstandene om slike likheter stemmer.

Mytisk om Mithras

Det er for eksempel ikke uvanlig å høre påstått at Jesus har hentet trekk fra guden Mithras. Imidlertid handler dette mer om moderne myter, enn om antikken. Noe av dette har en viss faglig tilknytning til Franz Cumont (1868-1947), men i ettertid har det vist seg at han bygget på premisser om kontinuitet og likheter som ikke stemmer.[6] Vi finner dermed ikke lenger forskere som mener at Mithras ble kalt «Guds sønn og Verdens lys» eller ble «begravd i en grotte hvorpå han gjenoppsto på den tredje dag». I dag avviser man dermed en kontinuerlig Mihrastradisjon tilbake til 1400-tallet før Kristus.

I stedet ser det ut til at man i romersk tid tok tak i en gammel kult, brukte en del av de samme navnene, men ga det et nytt innhold – og at mye var påvirket av kristen tro[7]. Zeitgeist forveksler dermed rett og slett en gammel iransk gud med en romersk kult, selv om om man forsåvidt hentet noe inspirasjon fra den eldre Mithra-skikkelsen. Men hvis man først bedriver den slags øvelser kan man gå enda lenger tilbake, til indo-iransk eller vedisk Mitra – som for så vidt heller ikke har noen videre likheter med Jesus.

Ser vi nærmere på andre av gudene, oppdager vi tilsvarende bommerter – for ikke å si oppdiktninger. Krishna gjør riktignok mirakler, slik en rekke guder gjør i svært mange tradisjoner. Men hans fødselsdag, Krishna Janmashtami, feires tidlig på høsten, i august/september. Muligens må man ty til mirakler for å flytte denne tradisjonen til desember.

Det er også en myte at Dionysos er født av en jomfru. Han er rett og slett resultat av et samleie, selv om det er guder involvert. Likheten øker ikke av at Zevs i en av mytene om Dionysos selv må selv stille opp som mor, siden han drepte den opprinnelige. I en annen er gudinnen Persefone moren. Man skal anstrenge seg atskillig for å kjenne igjen Jesu fødsel. Selv når Dionysos fødes fra en “hule” i Zevs sitt lår, er det ikke enkelt å se paralleller med noen stall. Det hjelper ikke at vi mangler kilder som sier noe om 25. desember eller gjetere.

Når vi først er i gang, kan det også nevnes at Dionysos ikke feires med noe brød og vin som skal symbolisere deres legeme og død. Muligens henger denne påstanden sammen med at Dionysos som guttunge ble plassert på Zevs sin trone, for å leke universets herre. Der ble han etter et renkespill drept av de grufulle titanene som kokte, stekte og spiste ham. Da Zevs fikk høre om dette, drev han dem vekk med noen velrettede lyn. Dionysos ble heldigvis brakt tilbake til live av gudinnen Rhea, siden hjertet hans ennå ikke var spist. Uansett er det ikke imponerende likt hva vi kjenner av Jesusfortellinger.

Tilsvarende kunne vi behandlet andre likhetspåstander om en svært lang rekke guder. Ser vi på listen i Zeitgeist er det mange å ta av, inkludert vår egen Tor og Odin. Men mistanken melder seg fort. Grunnen til den lange listen er ikke plagsomme likheter med Jesus, men at man satser på at det blir for plagsomt å sjekke så mange.

La oss dermed heller se mer på Horus, siden dette er så sentralt for filmmakerne.

Historien om Horus

Vi oppdager da noe som er typisk for antikkens myter. De er ikke entydige, og de er ikke statiske. Horus er rett og slett ikke én gud, men litt ulike (“Horus den eldre” – Heru-ur, og “Horus den yngre” – Heru-pa-khart) og forestillingene endret seg selvfølgelig også over tid. I realiteten var ingen av dem født av en jomfru. I den mest kjente myten er Horus sin mor Isis rett og slett godt gift med Osiris. Det er riktig at det var noe overnaturlig involvert. Det er gjerne det når vi snakker om guder. Men dette handlet i stedet om at hans mor hadde satt sammen alle kroppsdelene som den onde Set hadde kappet Osiris opp i. Siden hun ikke fant mannens penis (den var blitt spist av en oxyrhyncusfisk), måtte hun imidlertid lage en kunstig én av gull før hun vekket mannen til live for å kunne ha samleie med ham. Tross alt er dette noen år før det ble vanlig med prøverørsbarn, så en mirakuløs fødsel er det nok. Spesielt jomfuelig er det likevel ikke.

Det stemmer heller ikke at hun egentlig heter “Isis-Meri”. Den eneste grunnen til at dette nevnes, må være at det lettere får tankene i retning av Maria. Horus fødsel legges ellers til den siste dagen i den egyptiske måneden Khoiak, i vår kalender 15. november. Og det skjedde i en sump, ikke en en hule eller krybbe. Det var heller ingen stjerne i øst. Eller tre vise menn. I det hele tatt rakner Zeitgeist fort om man drister seg til å gå filmen etter i sømmene[8].

Det er dermed neppe nødvendig å nevne at Horus heller ikke underviste i noe tempel da han var 12 år, eller ble døpt da han var 30 av “Anup døperen”.

Begynner vi å telle disipler, finner vi at Horus er mest kjent for å ha hatt fire stykker (kalt for ‘Heru-Shemsu’), ikke tolv. Det kan også nevnes at Horus aldri reiste sin far opp fra de døde, eller ble omtalt som ‘El-Azarus’ og ‘El-Osiris’ (et dårlig skjult forsøk på å få navnet til å likne mer på bibelens Lazarus). Horus gikk heller aldri på vannet. Det er i hvert fall ikke omtalt noe sted. (I det hele tatt er det svært talende at Zeitgeist ikke oppgir en eneste grunntekst som støtter påstandene om Horus. Inntil noe slik gjøres, er det ingen grunn til å ta prosjektet på alvor.)

Vi ser det samme når vi kommer til titler. Vi finner rett og slett ingen som vi kjenner igjen fra Bibelen. De reelle titlene er slikt som “Store Gud”, “Maktenes Herre”, “Himmelens Mester” og “Sin Fars Hevner”. Og Horus ble aldri omtalt som en fisker (selv om han ett sted omtales som en fisk), for ikke så si som lam eller løve.

Ser vi på alle gudspåstandene i filmen under ett er det sjelden å se så dårlig innsikt i religioner, enten vi snakker om buddhisme, hinduisme eller mysteriereligioner. Hvis norske seere aksepterer dette, kan det bare tilskrives et KRL-fag som ikke holder mål.

For å få Attis, Krishna, Dionysos eller Mithra til å ha utpregede likheter med Jesus, er det nødvendig dels å omskrive kildene, dels dikte opp egne og dels lete i skrifter som er flere hundre år yngre enn fortellingene om Jesus – eller hos eksentrikere fra noen generasjoner tilbake. For deretter å tolke og strukturere det hele med Jesus som et klart forelegg. Zeitgeist er ikke i nærheten av å oppgi antikke kilder som støtter filmens teser. Vi trenger nok ikke å vente i spenning på at andre skal finne noen.

Som julekvelden på Zeitgeist

Det viser seg også vanskelig å finne guder som skal være født på en så opplagt symbolsk dato som 25. desember. Et unntak er den romerske Sol Invictus – Den uovervinnelige solen. Tilhengere av at Jesus kun er en solmyte, nevner imidlertid ikke så ofte at feiringen av Sol Invictus ikke ble lagt til 25. desember før et par hundre år etter Jesus, under keiser Elagabalus (203-222). Det nevnes også sjelden at det ikke var direkte populært å erstatte Romas tradisjonsrike gud Jupiter med en ny. Elagabalus måtte rett og slett tvinge ledende romere til å delta i feiringene – og selv gå i spissen. Han gjorde seg i det hele tatt såpass umulig i Roma at han ble myrdet etter få års styre, som 18-åring. Festen fikk likevel såpass feste, at keiser Marcus Aurelius (215-275) innførte den i hele riket et par generasjoner senere.

Det er nok ikke helt oppløftende for tesen om en gammel og almen feiring av mysterieguder 25. desember, at et så symbolsk tidspunkt for feiring ikke kan spores lenger tilbake i romerriket. Muligens henger det sammen med at vintersolverv er mindre viktig i middelhavsområdet enn lenger nord[9].

Skepsis til skepsis

Imøtegåelser av Zeitgeist møter ofte en folkelig skepsis til etablerte sannheter, og – kanskje enda mer – til besserwissere med doktorgrad i bortforklaringer. Det er dermed ingen grunn til å la være å sjekke hva jeg sier med fagpersoner som du har tiltro til, tilknyttet vanlige universiteter eller høgskoler.

Når man skal se på denne type teorier, er det ganske talende å se på hvordan stoffet er lagt opp. Hvem kommer til orde? Presenteres det noen motforestillinger eller alternative innfallsvinkler? Hvilke kilder bygger man på? Hvor mye brukes originaltekster? Eller nyere forskere? Stiller man denne type spørsmål er det ikke enkelt å støtte Zeitgeist. Det er i det hele tatt sjelden å se en film som er lettere å avsløre.

Man trenger ikke å henvise til forskere som er kjøpt av kirken eller CIA. Dette handler ikke om livssyn eller betalte undersøkelser. Enten vi leter blant jødiske, ateistiske, agnostiske, katolske eller protestantiske forskere, finner vi ingen som ligger i nærheten av den type sammenhenger og konklusjoner som Zeitgeist synliggjør. Grunnen er enkel, Zeitgeist bygger selv på et livssyn – et såkalt konspiratorisk tenkesett[10]. Samtidig som man aner klare forbindelser til dagens religiøse alternativbevegelse.

Ikke forskning, ikke moderne

Når jeg sier dette så sterkt, er det fordi filmen ikke er i nærheten av ekte religionsforskning, noe som kanskje er litt uventet når man først leverer såpass bastante påstander om religioner. Zeitgeist anvender rett og slett ikke normal kildekritikk eller analyser av religiøse tekster, kunstverk og kultgjenstander. Man henviser nesten ikke til originaltekster. Det refereres i det hele tatt ikke til forskere. Teoriene man bygger på var selv i sin samtid, ofte for over hundre år siden, regnet som eksentriske. Det begynner å bli noen tiår siden panbabylonsk astralmyteteori[11] var noe mer enn en vits. Men selv den er seriøs sammenlignet med Zeitgeist. Filmen er i det hele ikke kjent med religionshistorisk forskning[12].

Hvordan kan jeg si dette så sikkert? Skal jeg vurdere en film eller en bok, er det en god regel å se på kildebruk, argumentasjon og hvilke forskere man baserer seg på. Det er ikke direkte god forskning først å antyde en sammenheng, deretter bruke denne antydningen som bevis, og i tillegg underslå innvendinger. Det er dermed flott at Zeitgeist er vennlig nok til å ha en nettside som oppgir tekst og kilder til del I[13].

Dermed er det fritt frem å gjøre noen enkle tester. Det krever ingen store prestasjoner å oppdage at de fleste av de 197 kildehenvisningene er fra personer som skrev sent på 1800-tallet eller tidlig på 1900-tallet. Det hjelper ikke saken at de heller ikke er forskere på feltet.

I stedet for religionshistorikere møter vi en broget forsamling av amatører. Blant disse finner vi en dikter og politisk aktivist som Edward Carpenter (1844-1929), en astrolog, frimurer og selvlært mystiker som Manly Palmer Hall (1901-1990)[14], en advokat og amatørastronom som William Tyler Olcott (1873-1936), ingeniøren Thomas Doane (1852-1885) og journalisten Donald Mackenzie (1873-1936). For ikke å si kirurgen og frimurerforfatteren Albert Churchward (1852-1925). Det er kort sagt ikke tilfeldig at disse bøkene ikke er pensum på religionshistoriske institutter, hvis vi ser bort fra særstudier om eksentriske esoterikere.

Den kreative Gerald Massey

Det forsterker bildet at den som det henvises oftest til (rundt sjetteparten av alle henvisningene) er den selvlærte egyptologen Gerald Massey (1828-1907). Som heller aldri har vært i nærheten av å bli tatt på alvor av normale forskere.

Nå hører det med at det ikke bare er her han lanserte eksentriske teorier. Massey så i det hele tatt kreativt på mange områder. Han fant ikke uventet også mystiske hemmeligheter bak Shakespeares sonetter. Selv om han for å komme i mål måtte ty til vilkårlige vrier, for ikke å si ren manipulasjon med diktene. En samtidig kritikk fra 1886 antyder Massey metodiske grep, her i et kort utdrag:

“Divesting his scheme of clouds of extraneous details, and fantastical speculations, its main features may be briefly stated. Mr. Massey arbitrarily divides the Sonnets into two series, one of which he supposes to have been written for the Earl of Southampton, and the other for William Herbert, Earl of Pembroke. Having grouped the Sonnets to suit this division of subjects, he next subdivides each series into two classes, one of which he calls Personal, to signify Sonnets written by Shakespeare in his own person, and the other Dramatic, a term not very felicitously chosen to distinguish the Sonnets which he supposes Shakespeare to have written in the persons of other people. It will be seen that, in order to support these conclusions, Mr. Massey revolutionises the order of the poems, and presents them in a new distribution; while he still further begs the question of interpretation by affixing titles to them, such as “Southampton in Love,” “Elizabeth Vernon’s Soliloquy,” with a view to forestall the judgment of the reader. The critic would be justified in stopping the inquiry at this point, on the ground that there is no case to go to the jury. The Sonnets as exhibited to us by Mr. Massey are clearly not the Sonnets as they were printed in Shakespeare’s lifetime, with, we are quite warranted in assuming, the knowledge and sanction of the poet. It is a manifest perversion of the evidence to break up the order of the poems into fresh combinations, and then to argue upon the imaginary results thus obtained.” [15]

Vi ser de samme tendensene når han beveger seg inn på Det nye testamentet og spørsmålet om den historiske Jesus. I stedet for å bruke kilder som ligger nær Jesus i tid, støtter han seg til det jødiske Talmud, samtidig som han underslår hvor mye senere dette er. Vi snakker om tekster som er nedskrevet over hundre år senere enn Det nye testamentet (som for det aller meste dateres til det første århundre, enten vi snakker om jødiske, kristne eller ateistiske forskere[16]). Massey tolker så disse i lys av et enda senere verk, Toledot Yeshu (et jødisk oppgjør med Jesus, antagelig fremprovosert av antisemittiske kristne) som i litt ulike versjoner er datert til senantikken eller tidlig middelalder. Massey er nok også inspirert av enda nyere kilder, som den engelske trendsetteren Richard Payne Knight (1750-1824). Denne ga i 1786 ga ut Discourse on the Worship of Priapus, der han mente å kunne vise klare sammenhenger mellom kristen tro og antikkens soldyrkelse, for ikke å si fruktbarhetskulter.

Ut fra denne type vrier, lander Massey på at Jesus ikke har eksistert. Og at hele Jesusfortellingen må stamme fra Egypt. Han gjør i tillegg den klassiske tabben å tillegge Det nye testamentet ting som ikke står der. Dermed kan han gjøre et nummer av paralleller mellom de tre vise menn og en egyptisk fortelling som nevner tre konger. Uten å synes klar over at verken konger eller antallet er nevnt i fødselsfortellingene. Han gjør også mye ut av at 25. desember skal være basert på datoen for når den egyptiske guden Horus ble født. Igjen uten å nevne at Det nye testamentet ikke oppgir noen dato for Jesu fødsel. Eller at det er vanskelig å finne kilder for at selv Horus ble født på denne datoen.

Det videre spillet er ikke overraskende. Massey leter med lys og lykte etter paralleller mellom Jesus og ulike egyptiske guder. Men selv om han har Jesus-fortellingen i Bibelen som rettesnor, sliter ham med å finne sammenhengende egyptiske tradisjoner som virkelig er parallelle. Dermed må han nøye seg med korte bruddstykker, og da ikke bare med noe som ligner på Bibelen, men på langt senere kristne tradisjoner.

Hvis noe ligner på ett område er alt avledet

Og metoden er enkel. Beskrives Jesus i sammenheng med noe, gjelder det å finne tilsvarende i andre tradisjoner. Omtales Jesus i forbindelse med for eksempel noen griser, må man lete etter griser i andre tradisjoner. Og siden det viser seg at enkelte egyptiske guder også kan knyttes til griser, må Jesus være en omfortelling av dette. Med samme metode kunne vi like godt sagt at Jens Bjørneboe er en omfortelling av Henrik Wergeland, siden begge var harde på flasken. Det som her måtte være av påvirkinger stammer imidlertid mer fra innholdet i flasken enn fra nøkterne historikere.

Et av argumentene for at Horus og Jesus egentlig er identiske, er at de i følge Massey begge har to mødre. Han henviser da til at Horus har Isis og hennes søster Nephtys, mens Jesus omgås de to søstrene Maria, “som begge er Jesu mødre”[17]. Hadde Bibelen faktisk sagt at Jesus hadde to mødre, kunne dette muligens vært overbevisende. Som det står nå, viser det bare at Massey ikke finner så veldig imponerende likheter i forsøket på å lande sitt prosjekt.

Han går høyt ut fra hoppkanten, men dessverre mangler unnarennet. Dermed glir det over i ufrivillige parodier som når han identifiserer fortellingen om at Jesus metter fem tusen mennesker i ødemarken, med de fem tusen gudene i det assyriske paradiset[18]. For kreative sjeler, er det tydeligvis ingen grenser for hva som kan være paralleller. Nå betyr ikke dette at historikere flest oppfatter det som en historisk hendelse at Jesus mettet så mange i ørkenen med fem fisk og to brød. Det betyr bare at sammenligningene som Massey trekker ikke er i nærheten av historieforskning. Hans iver tar rett og slett overhånd. Ligner det litt på ett område, må alt være avledet. Og ligner det ikke, må vi passe på å få det til å ligne.

Etter hvert blir man lettere bedøvet. Men det rister likevel i øyebrynene når han hevder at kong Herodes egentlig er Herrut, en ond slange fra egyptisk mytologi. Uten å skjelne til detaljer som at kong Herodes er en kjent historisk skikkelse, dokumentert ikke kun i Det nye testamentet[19], men også i innskrifter og mynter.

Han får dermed sine egne ord om de tåpelige kristne som tror noe så vaklevorent som at Jesus har eksistert, rett i fleisen: “Nå finnes det ingen som er dumme nok til å prøve å krysse Atlanteren med en holk som er så rotten og sprukken som den de som håper å krysse den mørke Dødens Elv, og, via en brygge i skyene, lande trygt i himmelen”. Skal man først lete etter sprukne holker, er det vanskelig å unngå Masseys egne teorier. De egner seg ikke engang til å sjøsettes på Mjøsa.

Acharyas anakronismer

Som en god nummer to på listen over mest brukte kilder i Zeitgeist, kommer pseudonymet Acharya S., eller egentlig D. M. Murdock. Nå er dette både en nålevende person og en som faktisk har en viss faglig bakgrunn. Men dette er typisk nok ikke er fra studier av verken jødiske eller kristne skrifter. Og det er ikke akkurat doktorgradstudier. Men hun har i hvertfall strukket seg til en bachelorgrad i “Classics”, med fokus på gresk og romersk antikk.

Murdock slo gjennom i 1999 med The Christ Conspiracy: The Greatest Story Ever Sold, ikke overraskende mottatt med åpne armer i alternativbevegelsen. Andre var nok ikke like overstrømmende. Det vekket ikke direkte faglig tillit at boka ble publisert på forlaget “Adventures Unlimited,” som ellers gir ut bøker om alt fra antigravitet, via Atlantis og Egypts spirituelle teknologi, til at vår sivilisasjon stammer fra utenomjordiske. Og at Christopher Coumbus var den siste tempelridder. Murdock er i det hele tatt i godt selskap.

Nå er det ikke bare forlaget som gir grunn til skepsis. Det skal ikke mye etterprøving til for å se at Murdocks teorier er fullt på høye med Masseys. Skal man få gehør hos religionshistorikere, er det ikke noe sjakktrekk å fylle sidene med faglige feil og søkte sammenligninger. Eller bygge opp en egen mytologi. Selv om frimurere ofte nevnes i konspirasjonssammenheng, er det litt uvant når hun legger vekt på jødiske frimurere på Jesu tid -nær 1700 år før vi har historiske kilder til noen former for frimurere.

Det vekker heller ikke tillit når hun av enkelte fremstilles som en fremstående ekspert på “sammenlignende religion og mytologi”. Da hjelper det ikke om hun skulle være en “spesialist” på områder som astroteologi og med en sterk interesse for arkeoastronomi. Men det er altså på bakgrunn av sin sterke vekt på ikke-eksisterende fag, at hun ser forbindelsene mellom ulike typer religiøs tro og antikkens dyrking av solen, månen og andre naturfenomener.

Og hun må ty til åpenbare anakronismer. Dermed blir vi ikke overrasket over å høre at forestillingen om Israels 12 stammer egentlig er basert på de 12 tegnene i dyrekretsen. Uten at hun lar seg forstyre av at inndelingen av stjernehimmelen i 12 tegn, kun lar seg finne i kilder som er yngre enn tradisjonen om Israels 12 stammer.

Murdock styrker heller ikke sin troverdighet ved å legge opp til at dyrekretsen som vi finner på Dendorah-tempelet i Egypt stammer fra 10 000 år tilbake[20]. At tempelet er bygget på hundretallet før vår tidsregning, er ikke til hinder for at dette må være kopi av noe svært mye eldre. Og grunnen til at hun kan si det? At dyrekretsen begynner med solen i Løvens tegn.

Hun røper dermed mye av sin bakgrunn ved å trekke inn yndlingsteser fra hippietidens snakk om at vi går gjennom ulike tidsaldre, som fra Fiskenes til Vannmannens tidsalder. Og var gjennom Løvens tidsalder for mange tusen år siden. Mange forskere vil nok oppleve det lettere hårreisende å gjøre religionshistoriske vurderinger mer ut fra musikalen Hair enn antikke kilder.

I realiteten finner vi ikke denne type tenkning i kilder fra Jesu tid, eller tidligere. Dette er i stedet basert på en inndeling av himmelrommet vedtatt på den tredje generalforsamlingen i den Internasjonale Astronomiske Unionen (IAU), i 1928[21]. Hadde Jesus snakket om vannmannens tidsalder, måtte han med andre ord vært i stand til å se et par tusen år inn i fremtiden. Hvilket nok ville ha talt litt i mot at han var en myte eller et vanlig menneske.

Samme mangel på kilder, for ikke å si historisk gangsyn, ser vi når hun hevder at et av hovedkjennetegnene på solguden – “sun of God” – ikke bare er å bli “korsfestet”, men også å bli det “mellom to røvere” (er lik Skytten og Steinbukken, må vite).[22] Hvor pussig prosjektet er, understrekes når hun så opplagt må ty til konstruksjoner som er basert på å få kabalen til å gå opp – med Jesus som modell. Antikkens mysteriereligioner og astrologiske myter får ikke komme til orde med sin egen selvforståelse (og den varierer i tillegg atskillig gjennom århundrene), men ut fra moderne tolkninger av hva de egentlig “må” ha ment.

Vi ser en tilsvarende bommert når hun sier at “Solen går inn i hvert av stjernetegnene i en vinkel på 30 grader, det er derfor “the ‘Sun of God’ begynner sin tjeneste når han er i 30 ‘år’.” En inndeling av dyrekretsen (Zodiaken) i 12 stjernetegn finnes rett og slett ikke i kilder før 600-tallet f.Kr. i Babylon (i Egypt først på 300-tallet f.Kr.). En matematisk presis fordeling av disse på 30 grader er ikke kjent før enda senere (muligens hos Hipparchus på 100-tallet før Kristus, men først sikkert hos Ptolemaois på hundretallet etter Kristus). Vi finner ingen kilder som viser noen lang mytisk forhistorie. I motsetning til hva Murdock legger opp til, kan slike vinkelberegninger ikke knyttes til urgammel astrologi og solmyter. Har hun likevel funnet dette i originaltekster, har hun ikke oppgitt det.

Det blir ikke mindre pussig når hun bruker ordspill som gjør seg bedre på engelsk enn på norsk (for ikke å si på gresk eller hebraisk). Og for å få det hele til å stemme i må hun koble uttrykk som “vinkelgrader” til uttrykket “alder”, noe som – for å si det mildt – ikke direkte er gitt av tekstmaterialet. Skal hennes eget regnestykke gå opp, er hun avhengig av vilkårlige grep som garantert ville fått flere enn antikkens matematikere til å sette røde streker i margen.

Murdock anvender med andre ord et sterkt og ensidig tolkningsfilter. I stedet for å sammenligne ulike faglige modeller og skjemaer knyttet til normal forskning, er målet å få alt til å stemme med hennes egen sammenligningsmodell.

Vi ser dermed fort at dette rett og slett er bærtur. Murdock er så ufrivillig morsom, at hennes bøker kan anbefales som underholdning. Og tesene er ikke overraskende bygget over samme lest som Zeitgeist. Hedninger og jødiske frimurere i det første og andre århundre gikk sammen om å finne opp fortellingene om Jesus og disiplene for å skape en religion kunne fungere samlende for det romerske riket. For å lykkes med dette måtte den ta opp i seg alle andre religioner og koble disse til astrologi. For at Murdock skal lykkes med dette, må hun ikke bare postulere eksistensen av frimurere godt over tusen år for tidlig. Hun må i tillegg postulere at de har lyktes med å gjennomføre en gedigen konspirasjon som strekker seg over hele denne perioden og enda lenger. Samtidig som de har klart å holde sin egen eksistens hemmelig. De må i det hele tatt ha en makt vi ellers primært forbinder med mytiske skikkelser.

Blavatskys briller

Hvis vi undersøker denne type forestillinger om udiskutable likheter nærmere, oppdager vi at den altså tihører en svunnen tid. Om den ikke er direkte mytisk, må vi i hvert fall tilbake til 1800-tallet. Dette skyldtes imidlertid mindre at man den gang fikk bedre kjennskap til eldre religioner, enn at man – med datidens lettere eurosentriske briller – i stor grad beskrev dem med kristne begreper.

Det hele fikk dermed anslag av en slags selvoppfyllende profeti. Rituelle måltider i ulike religioner ble ofte omtalt som kommunion (det katolske begrepet på nattverd). Vannrenselser ble dåp, guder som levde i dødsriket etter døden ble omtalt som oppstandne. Og siden man dermed kunne lese om kommunion, dåp og oppstandelse i andre religioner, måtte kristen tro være avledet av dette.

Ikke uventet fikk dette også gjennomslag i deler av populærkulturen, spesielt den som var knyttet til religiøse alternativer. En av de fremste eksponentene for dette var Masseys etterfølger, teosofen Alvin Boyd Kuhn (1880-1963). Og som så mye annet, kan vi spore dette tilbake til teosofiens grunnlegger, Madame Blavatsky (1831-1891). Det er dermed ikke overaskende at Kuhn viser sin gjeld til henne ved å sitere fra “Isis Unveiled”:

“Det er et dårlig kompliment til den Allmektige, at man tvinger på ham fire evangelier, som, tross alle sine selvmotsigelser, ikke har en eneste fortelling, setning eller spesifikt uttrykk, som ikke kan finnes i eldre filosofiske retninger. Den Allmektige ville da ganske sikkert – om ikke for annet enn å spare fremtidige generasjoner deres nåværende forundring – ha tatt med seg noe originalt, i hans første og eneste inkarnasjon på jorden. Noe som kunne vise et tydelig skille mellom Ham og et dusin eller så inkarnerte hedenske guder, som var blitt født av en jomfru, hadde vært frelsere, og som enten ble drept eller på andre måter ofret seg for menneskeheten”.

Ikke overraskende er det altså ikke nøytral forsking som ligger bak. Det er rett og slett et religiøst perspektiv som på ulike måter kommer til uttrykk. Da er det ikke uventet at man både misbruker og fordreier normalvitenskap, og svartmaler sine motstandere.

Tidsaldre og tidstabber

Det samme ser vi når vi kommer til uttrykket “tidsalder”, som er brukt en del i Bibelen. Og siden mønsteret er fastlagt av Murdock, må vi altså se dette i et astrologisk perspektiv. Dermed forteller også Zeitgeist historien om at når Bibelen snakker om den nåværende eller den kommende tidsalder (ofte oversatt med verden) handler dette egentlig om solas gang gjennom stjernetegnene. For denne skjer ikke på helt samme sted på samme tid hvert år. I løpet av 2150 år har den beveger den så langt at den står opp i et nytt stjernetegn på vårjevndøgn. Slik perioder utgjør dermed “egentlig” det som Bibelen mener med en “tidsalder”. Fra rundt år 1 til år 2150 er vi i Fiskenes tidsalder, og deretter vil vi bevege oss over i Vannmannens.

Periodene før dette var henholdsvis Steinbukkens og Tyrens tidsalder. Det er ikke underlig at Moses blir så rasende når han har steget ned fra Sinai-fjellet og oppdager at folket danser rundt gullkalven. For dette dreier seg ikke om avgudsdyrkelse, i motsetning til hva mange forutinntatte forskere vil ha det til. Nei,Moses ble sint fordi han representerte den nye tid, Steinbukkens, mens folket holdt seg til Tyrens. Derfor blåser jødene den dag i dag i bukkehorn.

Det forklarer også hvorfor Jesus omgir seg med fiskere, fiskeundere og fiskesymboler. Og grunnen til at han henviser til en mann som bærer en krukke vann når disiplene spør om hvor neste påske skal være. De blir da bedt om å følge etter inn i huset han går inn i. Dette handler selvsagt om Vannmannen, som også det at man nå må følge etter ham inn i hans hus, når vannmannens tidsalder – eller “neste påske” – kommer.

Uten at Zeitgeist er klar over at denne begrepsbruken som nevnt over, stammer fra det tyvende århundre. Eller at de ikke snakker om neste påske, men om den som de var midt oppe i (Lukas 22, 7-12). Det er i det hele tatt sjelden å se noen som klarer å koke mer suppe på en innbilt spiker.

Fiskeskrøner

Samme mangelen på forståelse av sammenhenger ser vi av fiskeskrønen i Zeitgeist. Det gjør ikke saken bedre om det skyldes manglende kunnskap eller manglende vilje når filmen ikke nevner at Jesus beveget seg i et område med mange fiskere. Noe som ikke var rart siden fisk var en sentral del av en menyen for datidens jøder. Filmen hopper også behendig over grunnen til at kristne brukte et fiskesymbol om Jesus. Muligens satser man på at de færreste husker fra skolen at det greske ordet for fisk – ichthys – er satt sammen av de første bokstavene i setningen Iesous Christos Theou Huios Soter. Som rett og slett betyr “Jesus Kristus Guds Sønn Frelser”.

Spillet fortsetter med beskyldninger om plagat etter plagiat i Bibelen, enten vi snakker om Noas ark eller Moses. Det gjelder å bruke så negative uttrykk som mulig. At fortellinger kan stamme fra felles opphav, uten å være plagiat, berøres ikke.

Vi får dermed uten videre høre at fortellingen om Moses som ble reddet i en sivkurv av Faraos datter, er stjålet fra myten om den akkadiske Sargon rundt 2 250 f.Kr. Og at vi finner forestillingen om den store lovgiveren hos den indiske Manu, for ikke å si Minos som besteg Mount Dicta, der Zeus gav ham de hellige lover. Tilsvarende ser vi med Moses i Egypt. De Ti Bud er til og med tatt direkte fra den egyptiske dødebok.

Drister vi oss også her til å se etter, er det ikke like enkelt å se at det faktisk er plagiat. At ulike kulturer kan ha fortellinger om lovgivere, trenger ikke å bety at de rapper fra hverandre. Og selv om vi kan finne litterære forbilder for enkeltepisoder, er det noe annet å hevde at hele historien om for eksempel Moses dermed er plagiat.

Det er også ganske avslørende å slå opp “Besvergelse 125″ i Dødeboken. For der finner vi rett og slett ikke 10 bud. Den gjengir i stedet rundt 40 erklæringer om den avdødes uskyldighet – Den uskyldiges deklarasjon[23]. Han bedyrer dermed at han verken har stjålet, myrdet, undertrykket, stjålet kaker fra tempelet, løyet, stjålet melk fra barns munn, forårsaket smerte, avledet vann fra kanaler, gjort noen sultne, fått noen til å gråte, drevet hor osv – kort sagt ikke oppført seg dårlig. Han er dermed ren, ren, ren, ren.

Konklusjonen er at hvis noen kan mistenkes for å ha tatt de ti bud “direkte” fra Dødeboken, er det nærliggende å skjelne i retning av Zeitgeist. Har man først som fasit at budene skal være ti – og da de som er gitt i Det gamle testamentet – er det ikke vanskelig å plukke ut ti stykker som ligner fra en lang liste. At man da må snu en stort antall ivrige erklæringer om uskyld på hodet til en kortere liste med befalinger, hører med i spillet.

For reglene lages underveis, så lenge de fører til at Zeitgeist “vinner”.

Forbløffende ulikheter

Dermed er det ingen overraskelse at man hevder at “egyptisk religion” (hva nå det er) sannsynligvis er den grunnleggende basis for jødisk-kristen teologi. Enten vi snakker om dåp, livet etter døden, dommens dag, jomfrufødsel, korsfestelse, oppstandelse, paktens ark, omskjæring, frelser, nattverd, syndfloden, påske, jul, finner vi alt dette i Egypt lenge før det fantes noen kristen tro.

Denne type “forbløffende likheter”, bygger imidlertid på sandgrunn, for å bruke et begrep som man sikkert kan finne før Jesus. For her er det mye som underslås. Det er langt mer presist å snakke om forbløffende ulikheter.

For det første er ikke “egyptisk religion” noen entydig størrelse. Vi har å gjøre med et mangfold av kilder og retninger som endrer seg over mange tusen år. For å sitere en av de seneste faglige utgivelsene om dette[24]:

“Vanskelighetene som kildematerialet stiller oss overfor handler om den ujevne og fragmenterte kvaliteten av det arkeologiske materialet, problemer med å oversette og tolke tekster, og effekten av ulike ståsted når vi ser på indisiene”.

Vi har rett og slett ingen egyptisk Bibel som gir oss en samlet fremstilling av egyptisk tro. Det hele strekker seg over årtusener med til dels store endringer. Vi må lete i begravelsestekster, myter, ordspråk, skeptiske tekster, tempelinnskrifter, salmer og klassiske historikerers beskrivelser. De sistnevnte handler i stor grad om hvordan greske forfattere oppfattet egyptisk religion, i århundrene før og etter vår tidsregning. Altså ikke fra for eksempel Moses tid, eller enda lenger tilbake. Pyramidebyggerne sto kort sagt ikke for det samme som den hellenistiske Kleopatra flere tusen år senere.

Zeitgeist nevner heller ikke at flere av tekstene som man bruker for å finne paralleller, stammer fra et par hundre år etter Kristus. Det er dermed mer sannsynlig at de er påvirket av kristen tro enn motsatt.

Tallenes tale

Hvis fortellingene om Jesus egentlig var jødiske gjengivelser av opprinnelige egyptiske fortellinger knyttet til astrologi, burde vi ventet store likheter også når det kom til bruk av symbolske tall. I stedet synes de som skrev Det nye testamentet heller å henvise til sine egne tekster – som Det gamle testamenet og deler av Dødehavsrullene. Jøder som i det første århundre fikk høre at Jesus ble fristet i ørkenen i førti dager, ville fort sett en parallell til israelittene som strevde seg gjennom førti år i ødemarken. Tilsvarende ville fortellingene om de tolv apostlene ført tankene til Israels tolv stammer.

I Bibelen er det en rekke slike viktige symboltall. Vi ser spesielt mye bruk av tallene fem, syv, tolv og førti. Hadde Bibelen vært avledet fra egyptisk mytologi, ville de samme tallene vært hyppig brukt også der. Men det er de altså ikke. I stedet finner vi at de viktigeste tallene er en, to, tre, fire, åtte, ni og millioner. De viktigste tallene i jødiske tro, er rett og slett ikke viktige i egyptisk religion. Dermed ser vi også her at en sammenheng, ikke minst at den skal være knyttet til astrologi – der tolv er rimelig viktig – ikke er spesielt sannsynlig.

Det hadde nok talt mer i favør av Zeitgeist om originalen hadde lignet mer på den angivelige kopien.

Likevel skal det nok en del til for å få sympatisører til å vurdere muligheten av om det i stedet er Zeitgeist som kopierer feil og fordommer fra en forgangen tid, som 1800-tallet. Men om man ikke respekterer andre innvendinger, bør man nok i ærlighetens navn ta et hint når filmen gjengir en angivelig amulett fra 200-tallet av en korsfestet skikkelse som, selv om det ligner Jesus, egentlig er Osiris-Dionysos (bildet brukes forøvrig på forsiden av den like “etterrettelige” boka Jesusmysteriene[25], skrevet av Freke og Gandy, og som også oppgis som kilde til Zeitgeist). Bildet har bare en liten feil. Det ble avslørt som en forfalskning for over 50 år siden[26].

Innrømmet Justin Martyr likhetene?

Filmen vil også ha det til at til og med de kristne erkjente kopivirksomheten. Dermed sisteres Justin Martyr som sa rett ut at “Når vi sier at ordet er født for oss uten noen kjødelig forening som Jesus Kristus vår lærer, innfører vi intet utover det som er sagt om dem som kalles Zevs’ sønner”. Justins løsning på denne likheten, var at djevelen stod bak det hele. Siden han visste hva som ville komme, kopierte han på forhånd beretningen om Jesu liv inn i eldre myter. I dag vet vi bedre enn å falle for tøv om djevelens tidsreiser.

På den annen side burde Zeitgeist også her visst bedre, om det man drev med var forskning og ikke forkynnelse. For igjen finner vi selektiv sitering. Dels dreier det seg om filmmakernes misforståelser og dels om kirkefedrenes iver etter å bli anerkjent i datidens kultur. De ønsket rett og slett å bygge broer. De strebet ikke direkte etter straffereaksjoner for å følge sin nye tro. De forsøkte å komme seg unna beskyldninger om noe så umoralsk som å spre noe totalt nytt og bedrive “ateisme” (som var en vanlig beskyldning mot kristne i romerriket siden de ikke ville dyrke rikets offisielle guder).

Dermed gjaldt det å sammenligne seg med stuerene religiøse elementer i samtiden. Selv i Det nye testamentet ser vi at Paulus henviser til atenernes alter “for en ukjent Gud” (Apostlenes gjerninger 17,23). Utfordringen var imidlertid motsatt av hva Zeitgeist legger opp til. Kristen tro lignet for lite.

For å komme seg unna, måtte kirkefedrene overdrive. De lette etter alt som smakte av “kors”, “dåp”, “guds sønn” og “gjenfødelse”, uansett sammenheng. Det var viktigere at ordene lignet, enn at poenget egentlig var så likt. Likevel (eller kanskje derfor) klaget kirkefedrene over at hedningene ikke oppfattet likhetene, og at de dermed med urette latterliggjorde kristen tro.

Det er slike forhold som ligger bak Justin Martyrs (og også Tertullians) uttalelser om djevelens etterapning. De ønsket å vise at kristne hadde en godkjent form for religion, uten dermed å gå i det de oppfattet som grøften å si at alternativene var noe å trakte etter.

Når Tertullian snakker om likheter med Mithras-dyrkingen, mente han ikke nødvendigvis at djevelen var ivrig på tidsreiser og påvirket denne før Jesu tid. Siden han skrev om hva som foregikk rundt år 200, kunne det like gjerne være hentet fra samtiden eller et par generasjoner før. Heller ikke Justin la opp til tidsreiser. Djevelen var lat nok til å nøye seg med å lese Det gamle testamentet. Mens Zeitgeist og deres kilder på sin side er late nok til ikke å nevne at Justin Martyr konkluderte med at djevelen gjorde en dårlig jobb – det hele ble mer en parodi.

Det er nok heller ikke tilfeldig at det ikke never at Justin understreket hva hans hedenske lesere visste. Ingen av “de såkalte Jupiters sønner” imiterte det å bli korsfestet.

Selv om djevelen gjorde sitt beste for å tolke Mosebøkene, befant noe så uhørt som en Gud som kunne bli vanæret så dypt som en korsfestelse, seg langt utenfor den hedenske begrepsverdenen. For korsfestelsen “forstod de ikke, siden dette var fremsatt symbolsk” i Det gamle testamentet[27]. Ikke nok med det, “Folk tror vi er sinnsyke når vi setter et korsfestet menneske som nummer to i rangorden etter den uforanderlige og evige Gud, alle tings Skaper, for de forstår ikke mysteriet dette handler om”[28].

Jesus og historikerne

For til slutt å kommentere en stadig tilbakevendende påstand om at en viss herremann aldri har eksistert:

Zeitgeist gjør et nummer av at vi skal mangle historiske kilder til Jesus – utenom Det nye testamentet. Mens historikere selvsagt gjerne ville hatt flere kilder, er det vanskelig å finne noen som avviser at ingen av de som vi har, holder mål på noen som helst måte. Når Zeitgeist avviser kilder som Plinius den yngre, Suetonius, Tacitus og Josefus, er mistanken sterk om at dette handler om å få sitt eget regnestykke til å gå opp. Siden Jesus ikke har eksistert, kan vi ikke egentlig ha kilder utenom Bibelen. Dermed gjelder det å mistenkeliggjøre de som vi faktisk har.

Nå er det ingen tvil om at disse utenombibelske kildene ikke sier så mye, eller ikke tilhører Jesu samtid. De brukes i det hele tatt ikke til så mye av de som forsker på den historiske Jesus. Og den som sier mest, Josefus, er tydelig doktorert av kristne noen århundrer senere. Det har ført til at mange i stedet har gått inn for en kortere versjon av Josefus, uten det som oppfattes som klart skjønnmalende kristne tillegg. Uansett finnes det et annet avsnitt hos Josefus, som også nevner Jesus, eller rettere sagt kaller Jakob for Jesu bror[29].

Denne type kildekritikk er viktig. Men skal man avvise Jesus som historisk skikkelse, må man avvise alle indisier som konvergerer i retning av at han har eksistert. For å komme unna er man da nødt til å bortforklare ikke bare antikke historikere og samtlige kilder i Det nye testamentet (fra Paulus sine brev til andre uavhengige kilder, også bak evangeliene[30]), men også eksistensen av kristne i det første århundre og andre kristne skrifter fra før år og etter år hundre. Det gjør ikke saken bedre at man også må forklare hvorfor ingen av de mange omfattende forsvarsskrifter som kristne skrev fra hundretallet og utover ikke svarer på beskyldninger om at Jesus ikke har eksistert[31]. Selv ikke kritikere som Celsus og keiser Julian (“den frafalne”) brukte dette argumentet.

Det er kort sagt som ventet at heller ikke ateistiske faghistorikere er i tvil om at Jesus har eksistert. Dermed kan Michael Grant konkludere med at

“Bruker vi samme kriterier på Det nye testamentet som på andre antikke skrifter som inneholder historisk materiale, kan vi ikke avvise at Jesus har eksistert mer enn vi kan avvise at en rekke hedenske skikkelser som vi ellers aldri stiller spørsmål ved om har eksistert. Selvsagt finner vi alle disse motsigelsene mellom de ulike evangeliene. Men vi benekter ikke at en hendelse fant sted bare fordi hedenske historieskrivere som Livius eller Polybius beskriver dem på avvikende måter… For å oppsummere, moderne kritiske metoder støtter ikke at Kristus bare var en myte. Påstandene om dette er igjen og igjen blitt besvart og avvist av de mest fremstående forskere. I de senere årene er det få om noen seriøse historikere som har forsøkt å hevde at det ikke har vært noen historisk Jesus. De som har prøvd seg på dette har ikke lykkes i å bortforklare de svært mye sterkere, til og med rikelige, bevisene på det motsatte”[32].

Blodbad og bedrag

Kanskje er det fordi filmakerne bak Zeitgeist aner at de ikke sitter inne med det beste kildegrunnlaget, når de mot slutten velger å bruke en mer politisk vinkling. Alle de fryktelige kristne læresetningene ble skapt på kirkemøtet i Nikea i år 325. Dette var innledningen på den lange historien om det “kristne blodbadet og åndelige bedraget”. Vatikanet holdt hele Europa i et “politisk knipetak i de neste 1600 årene”. Det hele førte til slike “lystige perioder” som den mørke middelalderen, for ikke å si “lysende eksempler” som korstogene og inkvisisjonen. Det hele skyldes at kristen tro fjerner mennesket fra naturen, og fra hverandre. Den underbygger blind underkastelse for autoriteter. Den reduserer menneskets ansvar til at “Gud” styrer alt og dermed tillater at fryktelige forbytelser blir rettferdiggjort i Guds navn[33].

Zeitgeist fortsetter med andre ord det ladete spillet. Filmens fremstilling av kirkehistorien fungerer som støtte for påstandene om at Jesus er en myte basert på astrologi og mysteriereligioner. Man synes å legitimere sitt religionshistoriske nonsens med en historiefremstilling som også nærmer seg nonsens.

Og skal man selv manipulere noen, gjelder det å fortelle at det er fordi andre bedriver manipulasjon. Zeitgeist avrunder dermed sin første del med å si at det er de som kjenner sannheten som har makt til å manipulere og kontrollere samfunn. Og at den religiøse myten er det mektigste redskap som noen gang er laget. Den tjener som et velegnet psykologisk jordsmonn for andre myter. Dermed – får vi inntrykk av – er det kristendommens skyld at de virkelige skyldige bak 9/11 og finansoperasjonene slipper fri.

Det hele lyder imidlertid mer som en programerklæring for Zeitgeist selv. Det er rett og slett sjelden å se mer åpenbar manipulering for å skape et “velegnet psykologisk jordsmonn”. Svelger du først myten om Jesus-myten, skal det mindre til for i neste omgang å akseptere at amerikanske myndigheter egentlig stod bak angrepet på Twin Towers. Svelger du den ikke fordi du er i stand til å sjekke og vurdere kilder, blir du også fort vaksinert mot tøvet om 9/11 og konspirasjonene som skal etablere en ny verdensorden.

Takk til

Takkes den som takkes bør

Stor takk til førsteamanuensis i religionsvitenskap ved institutt for arkeologi og religionsvitenskap ved NTNU, Asbjørn Dyrendal, som har lest gjennom manus flere ganger og bidratt med verdifulle innspill! Det går også en takk for en siste kvalitetssjekking av teksten til førsteamanuensis Dagfinn Rian ved samme institutt.

(Bjørn Are Davidsen er sivilingeniør og forfatter av flere bøker om blant annet pseudohistorie og kultarkeologi.)
Noter

[1] http://www.amazon.com/Zeitgeist-Movie-Peter-Joseph/dp/0930852591

[2] http://www.origo.no/-/bulletin/show/12864_Zeitgeist

[3] Lenker til gjennomganger av denne finnes på for eksempel http://www.skepsis.no/blog/2007/09/screw_loose_change.html, http://www.skepsis.no/blog/2008/01/crackedcom_om_loose_change.html og http://www.dagbladet.no/dinside/2006/08/03/472923.html. En bred gjennomgang av bl.a. spørsmålet om det hele egentlig var en kontrollert nedrivning i regi av CIA, finnes på http://www.skepsis.no/konspirasjonstenkning/bedrag_eller_selvbedrag_en_til.html. Se også http://www.911myths.com/drg_nist_review_2_0.pdf.

[4] Se bokanmeldelsen av Ertresvåg på http://www.skepsis.no/konspirasjonstenkning/amerikansk_konspiranoia_p_nors_1.html, og av Øystein Sørensens kritiske gjennomgang i Den store sammensvergelsen – Historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger, på http://www.skepsis.no/boeker_meninger/den_stoerste_sammensvergelsen.html.

[5] Dette er for så vidt en forbedret variant av Masseys opprinnelige fremstilling av dette, der han snakker om stjernen Orion, uten å tenke over at dette i stedet er et stjernebilde.

[6] Dette kom for alvor frem på den første internasjonale kongressen for Mithrastudier i 1975, se «Mithraic Studies: Proceedings of the First International Congress of Mithraic Studies» (Manchester University Press, 1975).

[7] Se Ulansey The Origins of the Mithraic Mysteries: Cosmology and Salvation in the Ancient World Oxford U. Press, 1989 og Bivar The Personalities of Mithra in Archaeology and Literature, Bibliotheca Persica Press, 2000

[8] Se for eksempel http://www.pantheon.org/articles/h/horus.html, http://www.reshafim.org.il/ad/egypt/osiris.htm#horus, http://towerwebproductions.com/alt-lib/myth/eyeofhorus.htm., http://members.aol.com/egyptart/hormyth.html, http://www.wikipedia.org/wiki/Horus,

[9] I Norden har vi en juletradisjon lenge før kristen tid, men tilsvarende er vanskelig å spore i Romerriket. Forestillingen om at kristne tok over datoen fra en hedensk høytid i Roma synes å stamme fra Jablonski og Hardouin på slutten av 1700-tallet. Ser man nærmere på kildene, finner vi imidlertid feiring av Jesu fødselsdag før noen romersk høytid på denne datoen. Telesphorus, biskop av Roma rundt år 130, erklærte at man skulle ha gudstjenester 25. desember for å feire dette, men det er uklart i hvilken grad dette ble fast tradisjon. Rundt år 200 hevdet Tertullian at den dagen som Jesus ble korsfestet var den 14. Nisan og dette passet med 25. mars i den romerske kalender. Ut fra datidens tradisjon skulle profeter dø samme dato som de ble unnfanget, dermed var det bare å legge til 9 måneder får å finne fødselsdatoen. Siden vintersolverv falt på ulike datoer i romersk kalender, var dette en bevegelig helligdag, inntil keiser Aurelian i 274 landet på 25. desember for å feire Sol Invictus. Dette ble en del av Saturnaliafesten som opprinnelig var blitt feiret 17. desember og senere utvidet til en uke, men først nå frem til 25 desember.
Se Calculating Christmas av William J. Tighe, Touchstone Magazine, December 2003, http://www.touchstonemag.com/archives/article.php?id=16-10-012-v

[10] http://www.skepsis.no/konspirasjonstenkning/konspirasjonsteorier_som_virke.html

[11] http://members.optusnet.com.au/gtosiris/page9e.html

[12] Den såkalte “Religionshistoriske skolen” (Religionsgeschichtliche Schule) – som så paralleller og påvirkninger mellom hedenske myter og det kristne synes på Jesus – var ganske utbredt for rundt hundre år siden, spesielt ved universitetet i Göttingen. Dette møtte imidlertid etter hvert såpass sterk og seriøs kritikk fra andre forskere (som Cheetham i 1897, Kennedy i 1913, Machen i 1925 og Nock i 1964) at den mistet sin innflytelse. Sentralt i dette stod debatten om parallellomani, som viste hvor vanskelig det var å unngå det subjektive. Kriteriene ble fort ganske så vilkårlige og søkte. R.F. Littledale skrev da også en parodi der han viste at den kanskje fremste eksponenten for slike paralleller, Oxfordprofessoren Max Mueller, ikke selv var en historisk skikkelse. Alle paralleller mellom den angivelige Mueller og solmytene viste at han bare var en ‘Oxfordiansk solmyte’: “Få solmyter er så detaljerte og mangfoldige, og det er kanskje ingen som i så konsentrert form samler de særegne kjennetegnene ved hinduistiske, hellenistiske og norrøne myter” (Se R.F: Littledales The Oxford Solar Myth fra 1906). Om man ønsker det, kan man lese paralleller inn i nesten hva som helst, slik Douglash Bush gjorde med Jane Austins Pride and Prejudice (Mrs. Bennet and the Dark Gods: The truth about Jane Austin, Sewanee Review 65, 1956). Samuel Sandmel ga da også denne tradisjonen et talende navn i artikkelen Parallelomania i Society for Biblical Literature i 1962. En nyttig gjennomgang av hele diskusjonen finnes i The Jesus Legend av P.R. Eddy og G.A. Boyd, Baker Academic, 2007, side 133-162.

[13] http://Zeitgeistmovie.com/transcript.htm

[14] Dette gjelder hans The Secret Teachings of All Ages som er bra oppsummert i sitatet fra Publishers Weekly på http://www.amazon.ca/Secret-Teachings-Ages-Manly-Hall/dp/1585422509: “In 1928, a 20-something Renaissance man named Manly Hall self-published a vast encyclopedia of the occult, believing that “modern” ideas of progress and materialism were displacing more important and ancient modes of knowledge. Hall’s text has become a classic reference, dizzying in its breadth: various chapters explore Rosicrucianism, Kabbalah, alchemy, cryptology, Tarot, pyramids, the Zodiac, Pythagorean philosophy, Masonry and gemology, among other topics. This affordably priced edition would be vastly improved by a new foreword, placing the work in some kind of historical and critical context and introducing readers to the basic contours of Hall’s sweeping corpus. Instead, we have a disciple’s adulatory 1975 foreword, which merely parrots the same themes of mystery and esoterica that are espoused in the book. Readers who are unfamiliar with Hall’s work will be at a loss in ferreting out which chapters have stood the test of time and which have been vigorously debunked (like the one on Islam, which actually uses novelist Washington Irving as a primary source on the prophet Muhammad). However, they will also marvel at the sheer scope of Hall’s research and imagination, and at J. Augustus Knapp’s famous illustrations, including a 16-page color insert.” Det er ikke helt tilfeldig at boka i mitt bibliotek står ganske nær Da Vinci-koden.

[15] http://www.gerald-massey.org.uk/massey/drv_1866_fortnightly_review.htm.

[16] Skal man forske på den historiske Jesus, er det i dag bred enighet om at det er langt mer å hente i jødiske forventninger og forbilder fra de første århundrene før vår tidsregning, enn i mysteriereligioner. Dødehavsrullene og Det gamle testamentet er de viktigeste kildene for å forstå fremstillingen av Jesus i Det nye testamentet. Blant sentrale forskere på området kan nevnes E.P. Sanders, Geza Vermes, James D.G. Dunn, John P. Meier, Gerd Theissen, J.D. Crossan og N.T. Wright.

[17] “Historical Jesus and the Mythical Christ”, se http://www.theosophical.ca/MythicalChrist.htm – ” And these two characters of Horus necessitated a double form of the mother, who divides into the two divine sisters, Isis and Nephthys. Jesus also was bi-mater, or dual-mothered; and the two sisters reappear in the Gospels as the two Marys, both of whom are the mothers of Jesus. This again, which is impossible as human history, is perfect according to the Mythos that explains it.”

[18] Ibid, “As the latest form of the Manifestor was in the heaven of the twelve signs, that probably determined the number of twelve basketsful of food remaining when the multitude had all been fed. “They that ate the loaves were five thousand men;” and five thousand was the exact number of the Celestials or Gods in the Assyrian Paradise, before the revolt and fall from heaven.”

[19] Faghistorikere har ingen problemer med å bruke Det nye testamentet som historisk kilde, ut fra vanlig kildekritikk.

[20] “The Zodiac in the temple of Dendorah in Egypt begins with the sun in Leo (the lion), which would make it 10,000 years old, although the temple itself is evidently only a couple of thousand years old”, side 395 i The Christ Conspiracy – The Greatest Story Ever Sold.

[21] http://answers.yahoo.com/question/index?qid=20080128172551AAT5yA9

[22] Fra side 115 i The Christ Conspiracy, uten at det oppgis kilder. Antagelig har hun og andre dette fra klassikeren på feltet, The World’s 16 Crucified Saviors (1875) av Kersey Graves (1813-1883). Det er kanskje unødvendig å nevne at heller ikke den har antikke kilder til denne påstanden (eller til de andre “korsfestede” gudene).

[23] http://www.wsu.edu/~dee/EGYPT/BOD125.HTM

[24] Gods and men in Egypt, av Francois Dunand og Christiane Zivie Coche (Cornell University Press, 2004), som sitert hos Porter og Bedard, side 49-50

[25] Se min Svar Skyldig?, side 204-205.

[26] At Freke og Gandy ikke nevner dette, kunne kanskje unnskyldes, hvis avsløringen hadde skjedd i et bortgjemt akademisk miljø. Det er vanskelig å holde oversikt over hva fagblader har skrevet om gjennom årene. Men det er ikke så lett å finne unnskyldninger når det skjedde i en bok som Freke og Gandy selv oppgir som kilde, Guthries Orpheus and the Greek Religion fra 1952.

[27] Justin Martyrs Første forsvarsskrift, 55.

[28] Første forsvarsskrift, 13

[29] Se en kort diskusjon på http://www.jesus-messias.org/innledning/ikkekristne.shtml, samt på http://www.bede.org.uk/Josephus.htm

[30] Vi snakker her om alt fra kilder som Q (Quelle – det stoffet som er felles for Matteus og Lukas, men som ikke finnes i Markus), via særstoff hos hver av evangeliene, eldre stoff som siteres i brevene osv. Se for eksempel The Historical Jesus – A Comprehensive Guide av Gerd Theissen og Annette Merz, Fortress Press, 1998, side 17-62, og The New Testament – a Historical Introduction to the Early Christian Writings av Bart D. Ehrman, Oxford University Press, 2004, side 83-90 og side 218-220

[31] Se også en bred gjennomgang i Svar Skyldig, side 208-222. For en mer spesifikk vurdering av utenombibelske tekster, anbefales Jesus Outside the New Testament. An introduction to the Ancient Evidence, Robert E. Van Voorst, Eerdmanns 2000. Se også Gerd Theissen og Annette Merz, side 63-118.

[32] Fra hans Jesus: An Historian’s Review of the Gospels, Macmillan Pub Co, 1992.

[33] Pussig nok mangler det helt kildehenvisninger akkurat her. Seerne får fort inntrykk av at vi snakker om mange millioner ofre for hekseprosesser og inkvisjonen, eller at korstogene var typisk kristen adferd i middelalderen. Og at andre religioner eller livssyn aldri kan knyttes til overgrep og massedrap, slik at kristen tro skiller seg fundamentalt ut fra for eksempel muslimske eller ateistisk orienterte regimer gjennom historien. Dermed slipper man å undersøke med normal historieforskning. Eller vurdere hvorfor vi så sjelden hører at ofrene for hekseprosesser og inkvisisjon er av sammenligbar størrelse med antallet som ble drept under den franske revolusjon på 1790-tallet.

Det har lege ein trussel i den indrekyrkjelege debatten. Den som tenkjer for dristig, og seier det i høgt, kan bli skulda for å vere liberal. Då tek ein ikkje openberringa på alvor, men tilpassar seg til sterkaste lærdoms vind, og set dermed noko over Guds autoritet. Det er ikkje berre Markion som vil lese korrektur på Bibelen.

For vel 20 år sidan hadde eg ei samtale med ein pensjonert prest, like etter eg hadde avslutta eit manus om Krig og militærnekting, inkludert heilagkrigen i GT. Det var mykje fælt i GT, sa han, og han undra seg over at det ikkje var noko ein snakka om, ein såg berre bort ifrå det.

Slike problem vil ein i ein konservativ samanheng ofte dempe, eller søkje forklaringar som kan aksepterast med gudstrua og bibelsynet i behald. Som den verste, frå Sal 137, der den israelittiske salmisten i fangenskap i Babylon prisar den sæl som krasar hovuda til fiendens spedborn mot klippa. Er det inspirert av Gud?

Det er ikkje vanskeleg å forstå reaksjonen hos salmisten den gongen, og hatet, vi ser mykje av det i Midt-Austen i dag. Men er dette Guds ord til oss eller er det utgått på dato? Er det noko vi skal forkynne til etterfylging for israelar eller palestinar? I så fall står det i ganske kvass motsetning til saligprisingane i Bergpreika. Eller røper det berre ein høgst menneskeleg reaksjon?

Forsøk på svar

Svar på kvasse problem finst, gode og mindre gode. For den bibeltru var det trøyst i resonnementet til GT-professoren I.P.Seierstad i si tid. Denne hatsalmen (Sal 137) istemde Guds dom over den gudlause, hevda han, ikkje noko ein sjølv skulle utføre. Gud som gav liv, hadde rett til å ta liv.

For meg vart noko liknande gjort gjeldande når det gjaldt heilagkrigen i GT. Bannet, t.d. å slakte ned fienden, var det Gud som befalte. Han som gav liv, kunne ta livet tilbake. Gud var den majestetiske og heilage. Menneskets ansvar i den heilage krigen vart eit anna. Eg fann, med Gerhard von Rad, at heilagkrigen utvikla seg gjennom hundreåra. Vekta vart lagt meir og meir på Guds redning. Å hjelpe til med det kunne vere å stå i tre rader og synge lovsongar medan Jahve tok seg av fienden. ”Dersom de ikkje trur, skal de ikkje trygt få bu” frå Jesaja 7 vart forkynt som motsetning til militærallianse. Eg fann altså ei utvikling av heilagkrigen som enda nær pasifismen. Men eg såg at i NT var heilagkrigen åndeleggjort, og dermed ikkje eit direkte svar på det spørsmålet. Eg såg ei retning frå bestialsk nedslakting i Gud namn til truas gode strid mot vondskapen med det fredsprogrammet Bergpreika gir.

Eit anna synspunkt når det gjeld GT, er teologien i klagesongane. Å klage på Gud, til Gud, er fortvila og obsternasig respekt. Å spotte Gud er noko anna. Dette gir eit stort gudsbilde, og eit sterkare menneskebilde, og ei opning mot oppøst tale. Gud toler vår protest, og høyrer. Ikkje alltid med klare svar. Lidinga si gåte går ikkje opp. Det som finst av ”svar” ligg i hans medliding. Det vondes problem går endå mindre opp. Problemet med gudsbildet og behovet for å forstå Gud for å forsvare han (teodicé), er ei øving med færre svar, men kanskje kan prosessen gi ei leveleg plassering av spørsmåla. Og det er ikkje lite i ei verd som ikkje heilt går opp. For, som Gunnar Skirbekk seier, å gå nokre runder med teodicé-problemet er noko ein kvar religiøs leiar bør gjere. – Det gjer audmjuk, ikkje nødvendigvis vantru.

Lausriving frå fundamentalismen
Bak dette ligg ei lausriving frå eit fundamentalistisk paradigme. Den trur fullt og fast på det openberra ordet, og får med seg alt og for mykje. I kristen samanheng kan den nyansere seg til m.a. å sjå innombibelske endringar mellom testamenta, men vil halde fast på den eintydige tolkinga av Guds openberring, og leite etter fornuftsargument som støttar den (t.d. geografi, historie, verdsbilde). Det kan også føre til ei bortforklaring, eller verre: eit forsvar for det ein elles ville oppfatte som brutalt. Det kan utgjere skilnaden mellom Gud som heilag, og Gud som tyrann. Det kan føre til kortslutning på det moralske eller politiske området.

Det går an å oppfatte Bibelen som innlegg i Guds stadige samtale med mennesket, som betrudd tenar, som venn, som manipulator, der vi møter med våre spørsmål – slik Luther utfaldar sin teologi som skriftutlegging i møte med aktuelle spørsmål. Ein kan ta i bruk ei tilnærming slik Gadamer gjer overfor klassiske tekster. Då ser ein at kvart menneske og kvar kultur har sine føresetnader, av Gadamer kalla fordommar. Dei ligg i auga som ser. Då har vi allereie ei meining om det teksta seier, og vi set våre fordommar på spel i vår leiting etter saka, eller meininga, i teksta. I møte med verknadshistoria, slik tekstene har vorte tolka av andre generasjonar, nærmar vi oss teksta si sak der vår horisont kan smelte saman med teksta sin horisont. I denne tolkingsprosessen ser vi også betydninga av teksta reint aktuelt.

- til møte med tekst
Det betyr at vi møter med dei spørsmål og dei reaksjonar vi har, og tek tekstene på alvor, og våre spørsmål på alvor. Slik ligg teksttolkingane aldri i ro. Det kan oppfattast som tilpassing etter tidsånd og subjektive innfall, men er eit program for tekstmøte, helst i samtale med andre tolkarar – og med Gud. Altså ei skriftorientering som ikkje låser seg fast til eigne eller andre sine fordommar, men lar teksta si målretning føre seg vidare. Det er ei form for teksttruskap. Ein kan vere ærleg, og ein kan argumentere, og oppleve gleda ved å forandre meining i møte med utvida innsikt.

Kva svar kan ein slik få på vanskelege problem? Det er verken moderniteten eller postmoderniteten som har kompetanse til å svare. Mange av våre fordommar kjem derifrå, og vil nødvendigvis prege tolkingane. Men her er noko ved kristen teologi som insisterer på at Gud er større enn våre tankar, og eit like klart forsøk på å ordne også våre tankar i møte med denne gud vi ikkje har kompetanse for å overprøve.

- til moralsk ansvar for tolking
Om vi bortforklarar Gud og hans suverenitet, så har vi samtidig lagt tru og teologi under eit anna departement. Men om lydnaden mot openberringa er blind eller dimsynt, så kan vi late att auga for openberre brutalitetar, og kjenne oss forplikta til å forsvare dei. Å reagere mot å krase eit spedbarn mot klippa er ikkje uttrykk for opprør mot Gud eller å tvile på at Guds vilje er god. Utifrå det vi forstår av Guds vilje, så kan ikkje dette vere det. Det er med Guds eigen målestokk vi reagerer, ikkje det for tida politisk korrekte. Og det betyr at gudsbildet i GT er under utvikling, som heilagkrigen, og det er Jesus som er det viktigaste haldepunktet for det. Er vi i tvil, kan høgste innsikt ha forrang, og så ev. leite etter (formildande) omstende for kva tekstene uttrykte i opprinneleg samanheng.

Vi rører samtidig ved noko viktig i vår samtidssituasjon. Fundamentalismen er ikkje berre kristen. Og den har same faresignal når det gjeld moralen. Er ein blindt lydig mot ordlyden i heilage skrifter, må ein praktisere det same som Jahve/Gud/Allah gjorde før. Om ein avstår frå å teste si forståing av heilag openberring, så kan ein gjere seg moralsk uansvarleg. Ansvaret ligg på Gud, og han kan ikkje ta feil! Det fritek oss for ansvar for å forstå kvifor.

Å ta del i den heilage krigen er viktig både i jødedom, kristendom og islam. Omgrepet jihad i islam er vidare enn det i dag blir brukt til politisk. Men for alle tre skriftreligionane er dei kritiske spørsmåla til forståinga av heilagkrigen dei same. Kva er det å kjempe mot det vonde og destruktive. Er ”Gud vil det!” god nok grunn til å gjere alt som står skrive utan motførestilling? Eller skal vi gjere oss ansvarleg for korleis ein forstår Guds vilje? Er blind truskap mot noko brutalt ein ikkje forstår, ein truskap Gud krev?