• Sorte hull, singulariteter og kvasarer

    Sorte hull er så ekstreme naturvitenskaplige fenomen at de alltid har vært myteomspunnet selv blant garvede astronomer. Man har omtalt dem som plasser hvor alt kan skje, tenkt den som portaler til andre univers og gjerne sett for seg at de suger opp alt rundt seg i stor avstand. En snakker om uendeligheter på en upresis måte rundt både masse, energi, tid og romdimensjoner. Så hva er fakta og hva er science fiction i forhold til sorte hull?

    Vi har flere typer sorte hull og kan starte med å beskrive såkalt stellare sorte hull eller sorte hull dannet av et kjempestjerne. Der hvor atomtrykket i kjernereaksjoner er brukt opp og solmassen er veldig stor, 25-40 ganger større enn sola, vil selv elektrontrykket være for svakt i forhold til gravitasjonskreftene. Elektronene vil også bli klemt inn i hverandre og protonene og elektronene som presses i hverandre, vil danne massive nøytroner. Men her er gravitasjonen så sterk at i motsetning til nøytronstjernene vil en fortsette å presse sammen også nøytronene. Da ender vi til slutt opp med et sort hull hvor gravitasjonskreftene er hvert fall så sterke at ingenting kan unnslippe, selv ikke lys.

    Continue reading  Post ID 804


  • Nøytronstjerner, pulsarer og magnetarer

    Når fusjonsprossen slutter i superkjemper har de en enormt sterk gravitasjon som ikke lenger holdes i sjakk av strålingsenergi fra fusjon. Her klarer gravitasjonen å overvinne selv den sterke frastøtingskraften elektronene har og kjernen får stor energi at elektronene i stjernens jernkjerne presses sammen med protonene slik at de danner nøytroner. Denne prosessen sender sjokkbølger ut mot overflaten som samtidig trekkes raskt inn mot kjernen og vi får en supernova. Nøytroner har en veldig stor frastøtningsenergi i seg. Har disse stjernerestene etter et supernovautbrudd igjen en masse på mellom 1,38 og 3 solmasser, vil disse store stjernene ende opp som små superkompakte nøytronstjerner.

    Som nevnt tidligere er ikke en nøytronstjerne egentlig en stjerne, men endetilstanden til en tidligere stjerne. Vi snakker her om objekt med en masse 1,5 ganger større enn sola presset sammen til en størrelse som Manhattan i USA. En teskje av dette stoffet vil veie en milliard tonn på jorden! Vi vet ikke hvordan kjernene i disse ekstremt kompakte stjernerestene er. De fleste tror det kanskje er frie kvarker inni kjernen, men en del antar det er eksotiske partikler som pioner der.

    Continue reading  Post ID 804


  • Stjerneklassifiseringer

    Vi har mange varianter av stjerner fra massive kjempevarme superkjemper til røde dverger. Vi regner en stjerne å være født fra når den begynner å fusjonere hydrogen til helium inni kjernen. Under denne stabile forbrenningsprosessen som varer det meste av en stjernes liv, sier vi at stjernene er i hovedserien av sin livssyklus. Ca 90% av alle stjerner er i hovedserien. Jo større en stjerne er, jo kortere tid er den i hovedserien før den når sitt endelikt. En rask skjematisk fremstilling av stjernenes liv og endelikt kan illusteres slik:

    Stjerner deles inn i forskjellige typer hvorav en av de mest kjente er Harvard-inndelingen i forskjellige klasser i forhold til hvor varme stjernene er på overflaten. De varmeste stjernene er de blå kjempene i klasse O med en temperatur på over 33.000 grader Kelvin. De kan være opptil 100 ganger større enn sola og skinne mer enn 30.000 ganger sterkere enn vår egen sol. Disse er svært kortlevde og vi anslår at under 0,000003% av alle stjerner i hovedserien er av denne klassen. Mye av fotonene de sender ut er ultafiolette stråler. Med sin enorme masse har de stor indre temperatur og brenner fort gjennom hydrogenmassen.

    Continue reading  Post ID 804


  • Bokanmeldelse: Dødsrikets verdenshistorie av Olav O. Aukrust

    Dødsrikets verdenshistorie er et omfattende trebindsverk som forteller om menneskehetens forestillinger om livet etter døden. Å ha et så omfattende arbeid om et så spesifikt område av religionshistorikken på norsk er i seg selv et godt salgsargument etter min mening. Men boken har også store svakheter.

    Continue reading  Post ID 804


  • Supernova

    Nova betyr ny på latin og er en betegnelse på hva som ser ut til å være nye stjerner på himmelen. Det brukes nå gjerne om det vi klassifiserer som Supernova 1a. Ordet supernova ble først tatt i bruk i 1931. Mer enn halvparten av stjernene kretser sammen med en eller flere andre stjerner. Hvite dverger i slike system kan, om de er nærme nok hverandre, suge til seg hydrogenmasse fra den andre stjernen. Slik kan den enes masse øke. Om den øker til en kritisk grense rundt 38% større masse enn vår egen sol blir stjernen ustabil og vi får en kraftig eksplosjon hvor hele stjernen sprenges i biter. Dette kaller vi en type 1a supernova. Disse avgir voldsomt mye lysenergi, men lysenergien er bare 1/10000 av den totale energien som her forbrukes – det meste går ut som stråling.

    Type 2 supernova er supernova fra stjerner som er fra 6 ganger større enn sola. Disse store stjernene har mer energi til å lage også tyngre atomer enn karbon, og de fusjonerer frem oksygen som igjen blir neon og magnesium og så silisium og sulfat. Superkjemper får så stort trykk og energi inni kjernen at de ved 5 milliarder grader Kelvin kan fusjonere frem jern. Så når de nærmer seg døden har de flere lag med forskjellige grunnstoff i seg. Ytterst har vi det opprinnelige drivstoffet hydrogen og så lag på lag med stadig tyngre element med jern i kjernen.

    Continue reading  Post ID 804


  • Den ekte påskekrimmen

    Det eneste som åndelig fascinerer meg mer enn tanken rundt den guddommelige inkarnasjon i julemysteriet, er hendelsene vi feirer i påsken. En ting er at det rommer alt av hva gripende historie kan ha med; svik, maktkamp, skuffelse, nederlag, frykt, forvirring, grådighet, feighet og håp. Men når en legger til den åndelige dimensjonen de kristne tror på, blir det helt grensesprengende.

    Palmesøndag. Jesus kommer ridende inn i Jerusalem på et esel. Begeistringen blant folket. Her kommer den utvalgte som skal frigjøre oss! Hosianna! Men, på et esel? Ikke akkurat det mest prangende valget. Og vi ser ikke så mange våpenføre menn i følget hans. Jaja, dette er starten på frigjøringen. Hvor er palmebladene?

    Jesus møter her folks forventninger, men gjør det til noe annet og mye større enn vi kan se for oss.De lengtet etter politisk frihet og nasjonal styrke. En konge over og for jødene. Men Jesus kom for å være en annen type konge. Kongen som vasket disiplenes føtter og red på et esel. Men og kongen som er over alle jordiske konger og som søker å ikke gi oss politisk trygghet her og nå, men frelse for evigheten. Han skulle ikke overvinne romerne, men de destruktive krefter og døden selv.

    Continue reading  Post ID 804


  • Og jula varer helt til påske :)

    Livet blir slik at en ikke alltid får tid til å oppdatere så jevnlig som en ønsker. Men etter et kvartal sabatt er vi klare for nye oppdateringer. Vi har masse mer astronomistoff å publisere, og en del nytt rundt døden og rundt forskjellige religioner neste halvår. Og en og annen tanke om tro og tvil generelt vil nok også dukke opp. 🙂

    Ønsker dere alle en god påske og kom gjerne med spørsmål og ønsker til tema vi kan ta opp!


  • En stjerne dør – hvite og sorte dverger, røde kjemper og superkjemper

    En stjerne tilbringer 90% av livet i hovedserien hvor den er stabil og har en normal fusjonsprosess av hydrogen til helium. Hvor lenge en stjerne «lever» avhenger av dens størrelse. De minste stjernene kalles røde dverger og har ca halvparten av solas masse. Disse har en svært lang levetid som kan vare 1 – 12 trillioner år. Derfor har enda ingen røde dverger rukket å slukne. Store giganter kan leve i «bare» 10 millioner år, mens vår egen sol er på midten med 10 milliarder år. Forskjellene her går på hvor mye av massen som stjernen bruker i fusjonsprosessen, samt hvor mye som forbrennes på en gang. Hos en middels stor stjerne som solen vil bare en del av gassen forbrennes i kjernefusjon. Den indre energien presser ikke kjernemassen helt ut til overflaten og det er bare strålingsenergi som trenger helt ut. De mindre stjernene har både mye mindre forbruk på en gang samt at de røde dvergene får brent all hydrogenet med at hele stjernemassen blandes med seg selv.

    Etter hovedserien går stjernene gjennom en mellomfase hvor de eser ut som kjemper. Stjerner på opp til 6 solmasser blir de hva vi kaller røde kjemper, og de enda større stjernene blir til superkjemper. Deretter vil de røde kjempene etter en avskalling gå over til å bli hvite dverger. De er egentlig ikke stjerner stjerner lenger da fordi de ikke lenger har en fusjonsprosess, men er stjernerester som nøytronstjerner og sorte hull. De hvite dvergene vil gradvis avkjøles over svært lang tid og ende opp som en såkalt sort dverg. Superkjempene derimot har en mer voldsom avslutning på livet. De ender opp med en supernovaeksplosjon. Hvor mye solmasse som er igjen etter supernovaeksplosjonen vil avgjøre om de ender opp som nøytronstjerner eller sorte hull.

    Continue reading  Post ID 804


  • Kort om hellige syndere

    Av og til kan vi virkelig fordreie det opprinnelige budskap. Mange snur for eksempel opp ned på hva Bibelen sier om våre liv. De tenker at vi må først rydde opp i våre synder og tilbøyeligheter, så kan vi få ta imot Guds gaver. Men det er jo det motsatte som faktisk står der. Paulus selv lærer oss at det vi ikke vil, det gjør vi. Og at det vi vil gjøre, får vi så ofte ikke til. Dette sa han til de kristne i menigheten i Roma. Men vi skal likevel få ta imot Den Hellige Ånd og la han virke i oss, så vil vi gradvis oppleve at vi blir formet og omformet. Og det er ikke en forming til å bli noen dvaske utvanna kloner, men til å bli oss selv! Ved å bli lik Jesus som Bibelen sier, så blir vi oss selv slik vi er skapt til å være.

    Vi bruker gjerne «nå viste han sin sanne natur» når noen tryner, men jeg tenker det er motsatt: Vår skapte natur er å gjøre godt og være gode. Om vi lar Gud slippe til. Vi har også en annen side i vår natur som er mørk, gjenstridig og egoistisk. Dobbeltheten forsvinner ikke i det vi tar imot troen slik man kan få inntrykk av i noen varianter av herlighetsteologi. Lar vi Guds – den personifiserte kjærlighet – ånd forme og påvirke oss, vil vi gradvis gi det gode forkjørsrett.

    Og hvordan gjør vi det? For mange blir dette en streversk affære med å jobbe for å bli bedre inntil de enten gir opp eller til de tror de klarer ting i seg selv og blir hovmodige og fokuserer på egen fortreffelighet. Det bibelske idealet her er vel heller å gi slipp og gi tilgang til Gud. Det er ikke i deg selv, men gjennom Guds kraft vi kan gjøre mer av de gode valgene som styrker oss selv, de rundt oss og fellesskapet til Gud.

    Altså skal vi kanskje ta frimodig i mot det Gud har å gi oss, selv om vi snubler i blant. Ikke vente til vi er «gode nok», men positivt søke et fellesskap og den helliggjørelse han kan gjøre i oss.


  • En stjerne fødes – protostjerner og brune dverger

    I tomrommet mellom stjernene er det svært lav partikkeltetthet, faktisk mindre enn i et vakumlaboratorium. Men siden rommet er så stort blir det i sum store mengder støv og gass i det såkalte interstellare rom. 10% av materien er støv, blant annet karbon, og resten er gass. En anslår gassen er 74% hydrogen og 24% helium. Stjerner formes ved at gravitasjonskraften sakte drar sammen gass- og støvskyer som fortettes og får en skiveform. Materien blir stadig varmere og vil til og til slutt antennes.

    Hovedelementet i en stjerne er hydrogengass. For å få en stjerne på størrelse med sola trenger vi en interstellar støvsky som er 100 ganger større enn vårt solsystem. Så klumper de seg sakte mer sammen og gravitasjonen og sammenklumpingen aksellerer. I løpet av et par hundre tusen år virvler støvskyen sammen til en nokså flat skive. I sentrum av disken får vi en sfære som har stort trykk og varme. Bare en liten del av strålingen slipper ut som varme og det meste stoppes av de ytre lagene på skyen, som sakte trekkes inn mot kjernen. Denne gløder og vi kaller dette en protostjerne. Om protostjernen har riktig størrelse, mellom 0,08 og 100 solmasser, vil den utvikle seg videre til å bli en stjerne. Etter 10 millioner år har hydrogenkjernen i protokjernen fått en temperatur på 10 millioner grader. Da skjer det noe nytt. Heten gjør at vi i kjernen får en kjernefysisk fusjon. Det som da skjer er at de små hydrogenatomene krasjer borti hverandre med så stor kraft at de smelter sammen til å bli større og tyngre heliumatomer. Denne prosessen er kjennetegnet med stjerner som er i hovedløpet av sitt liv. Denne fasen med å forbrenne hydrogen til helium kalles hovedserien av stjernenes liv og er den lengste fasen de har. Bildet under er det kjente bildet fra Hubble av Ørnetåken som er et område hvor mange stjerner fødes (NASA).

    Continue reading  Post ID 804


  • Hverdagsmisjonering – nådegaver og ærlighet

    I dag hørte jeg en taler si: En god temperaturmåler i våre liv kan være følgende spørsmål: Påvirker jeg verden? Eller er det verden som påvirker meg? Og det er egentlig et godt spørsmål å stille seg selv. Svaret er jo egentlig begge deler, men jo mindre vi er bevisste på vår rolle i verden og vårt fellesskap med Gud og hverandre, jo mer blir hovedvekten på siste alternativ.

    Er jeg bevisst på hva jeg gjør i hverdagen, eller glir dagene og ukene over i hverandre? Er jeg oppmerksom på at jeg gjør inntrykk på mine medmennesker hver dag, på en god eller ikke så god måte? Vi gir det viktigste vitnesbyrdet til vår neste gjennom måten vi lever på; måten vi møter dem på. Enten det er på trening, møte med kassadama på butikken eller de vi jobber sammen med. Når vi stresser på vei til jobb, husker vi da ordene om å vende det andre kinnet til? Når noen baktaler andre på jobben, er vi da bevisste på hva rettferdighet og ærlighet innebærer? Når din gamle nabo sliter med å få måkt snø på vinteren, erindrer vi da hva å være kjærlighetsdisipler kan innebære?

    Continue reading  Post ID 804


  • Vandring ut i verdensrommet – 4. og siste del

    Galaksene i den lokale gruppen holder hverandre på plass med deres gjensidige gravitasjonskraft. Men universet er så stort at vi må reise videre ut. Reiser vi 100 millioner lysår fra sola kommer vi til vår lokale superhop som kalles Virgo. I Virgo er ikke vår en lokale gruppe den dominerende aktøren. Det er Virgohopen nær dens sentrum som her er i førersetet. Superhopen Virgo har form som en utflata skive med en diameter på 100-200 millioner lysår. Den er ca 7000 ganger større enn den lokale gruppen og 100 milliarder ganger større enn Melkeveien.

    Virgosupercluster_atlasoftheuniverse

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

    Continue reading  Post ID 804


  • Vandring ut i verdensrommet – del 3

    Vår nærmeste nabogalakse er Andromedatåken (M31). Den er 2 millioner lysår unna og  beveger seg faktisk mot vår egen galakse med en hastighet på 435.000 km i timen. Andromedatåken er også en spiralgalakse og er dobbelt så massiv som Melkeveien. Den har et svart hull i midten med en masse tilsvarende 30 millioner soler. Melkeveien og Andromedatåken vil «kollidere» med hverandre og etter hvert forme en ny galakse, det er uvisst om vår sol i den forbindelse blir slyngt inn mot kjernen av galaksen eller ikke. Men en kollisjon mellom disse galaksene vil ikke skje før om 3-5 milliarder år. Så skrives kollidere med gåsetegn fordi ved en galaksekollisjon må vi huske at det aller meste en galakse inneholder er tomt rom. Med andre ord vil det ikke være noe særlig stjernekollisjoner, men først og fremst forandring på grunn av gravitasjonskrefter som drar på hverandre. Galaksene vil snurre rundt hverandre og deformere hverandre over lang tid før de ender opp som en stor eliptisk galakse.

    Continue reading  Post ID 804


  • Vandring ut i verdensrommet – del 2

    Ved å fly ti ganger så langt, 50.000 lysår vekk fra solen, er vi langt nok unna til at vi kan observere hele selve Melkeveien. Dette er vår egen galakse. Galakser er enorme i utstrekning. Om sola vår hadde vært en liten stein ville Melkeveien vært som hele amerika! Selv om hver galakse har hundrevis av millioner av stjerner er det store avstander mellom dem. Melkeveien har 200-400 milliarder stjerner i seg. Den store usikkerheten skyldes at det er vanskelig å fastslå hvor mange små stjerner vi har i galaksen. I det synlige univers har vi 100 milliarder galakser. Det vil si at det er mer stjerner i universet enn sandkorn på jorda.

    Vi har to hovedtyper galakser; spiralgalakser som vår egen melkevei med noen lange armer rundt en tynnere sirkulær kjerne, og elipsegalakser. Spiralgalakser har mye gass og former stadig nye stjerner. I tilegg har vi også forskjellige former for mer atypiske galakser.

    Vintergatan-karta Continue reading  Post ID 804