• En stjerne dør – hvite og sorte dverger, røde kjemper og superkjemper

    En stjerne tilbringer 90% av livet i hovedserien hvor den er stabil og har en normal fusjonsprosess av hydrogen til helium. Hvor lenge en stjerne «lever» avhenger av dens størrelse. De minste stjernene kalles røde dverger og har ca halvparten av solas masse. Disse har en svært lang levetid som kan vare 1 – 12 trillioner år. Derfor har enda ingen røde dverger rukket å slukne. Store giganter kan leve i «bare» 10 millioner år, mens vår egen sol er på midten med 10 milliarder år. Forskjellene her går på hvor mye av massen som stjernen bruker i fusjonsprosessen, samt hvor mye som forbrennes på en gang. Hos en middels stor stjerne som solen vil bare en del av gassen forbrennes i kjernefusjon. Den indre energien presser ikke kjernemassen helt ut til overflaten og det er bare strålingsenergi som trenger helt ut. De mindre stjernene har både mye mindre forbruk på en gang samt at de røde dvergene får brent all hydrogenet med at hele stjernemassen blandes med seg selv.

    Etter hovedserien går stjernene gjennom en mellomfase hvor de eser ut som kjemper. Stjerner på opp til 6 solmasser blir de hva vi kaller røde kjemper, og de enda større stjernene blir til superkjemper. Deretter vil de røde kjempene etter en avskalling gå over til å bli hvite dverger. De er egentlig ikke stjerner stjerner lenger da fordi de ikke lenger har en fusjonsprosess, men er stjernerester som nøytronstjerner og sorte hull. De hvite dvergene vil gradvis avkjøles over svært lang tid og ende opp som en såkalt sort dverg. Superkjempene derimot har en mer voldsom avslutning på livet. De ender opp med en supernovaeksplosjon. Hvor mye solmasse som er igjen etter supernovaeksplosjonen vil avgjøre om de ender opp som nøytronstjerner eller sorte hull.

    Continue reading  Post ID 773


  • Kort om hellige syndere

    Av og til kan vi virkelig fordreie det opprinnelige budskap. Mange snur for eksempel opp ned på hva Bibelen sier om våre liv. De tenker at vi må først rydde opp i våre synder og tilbøyeligheter, så kan vi få ta imot Guds gaver. Men det er jo det motsatte som faktisk står der. Paulus selv lærer oss at det vi ikke vil, det gjør vi. Og at det vi vil gjøre, får vi så ofte ikke til. Dette sa han til de kristne i menigheten i Roma. Men vi skal likevel få ta imot Den Hellige Ånd og la han virke i oss, så vil vi gradvis oppleve at vi blir formet og omformet. Og det er ikke en forming til å bli noen dvaske utvanna kloner, men til å bli oss selv! Ved å bli lik Jesus som Bibelen sier, så blir vi oss selv slik vi er skapt til å være.

    Vi bruker gjerne «nå viste han sin sanne natur» når noen tryner, men jeg tenker det er motsatt: Vår skapte natur er å gjøre godt og være gode. Om vi lar Gud slippe til. Vi har også en annen side i vår natur som er mørk, gjenstridig og egoistisk. Dobbeltheten forsvinner ikke i det vi tar imot troen slik man kan få inntrykk av i noen varianter av herlighetsteologi. Lar vi Guds – den personifiserte kjærlighet – ånd forme og påvirke oss, vil vi gradvis gi det gode forkjørsrett.

    Og hvordan gjør vi det? For mange blir dette en streversk affære med å jobbe for å bli bedre inntil de enten gir opp eller til de tror de klarer ting i seg selv og blir hovmodige og fokuserer på egen fortreffelighet. Det bibelske idealet her er vel heller å gi slipp og gi tilgang til Gud. Det er ikke i deg selv, men gjennom Guds kraft vi kan gjøre mer av de gode valgene som styrker oss selv, de rundt oss og fellesskapet til Gud.

    Altså skal vi kanskje ta frimodig i mot det Gud har å gi oss, selv om vi snubler i blant. Ikke vente til vi er «gode nok», men positivt søke et fellesskap og den helliggjørelse han kan gjøre i oss.


  • En stjerne fødes – protostjerner og brune dverger

    I tomrommet mellom stjernene er det svært lav partikkeltetthet, faktisk mindre enn i et vakumlaboratorium. Men siden rommet er så stort blir det i sum store mengder støv og gass i det såkalte interstellare rom. 10% av materien er støv, blant annet karbon, og resten er gass. En anslår gassen er 74% hydrogen og 24% helium. Stjerner formes ved at gravitasjonskraften sakte drar sammen gass- og støvskyer som fortettes og får en skiveform. Materien blir stadig varmere og vil til og til slutt antennes.

    Hovedelementet i en stjerne er hydrogengass. For å få en stjerne på størrelse med sola trenger vi en interstellar støvsky som er 100 ganger større enn vårt solsystem. Så klumper de seg sakte mer sammen og gravitasjonen og sammenklumpingen aksellerer. I løpet av et par hundre tusen år virvler støvskyen sammen til en nokså flat skive. I sentrum av disken får vi en sfære som har stort trykk og varme. Bare en liten del av strålingen slipper ut som varme og det meste stoppes av de ytre lagene på skyen, som sakte trekkes inn mot kjernen. Denne gløder og vi kaller dette en protostjerne. Om protostjernen har riktig størrelse, mellom 0,08 og 100 solmasser, vil den utvikle seg videre til å bli en stjerne. Etter 10 millioner år har hydrogenkjernen i protokjernen fått en temperatur på 10 millioner grader. Da skjer det noe nytt. Heten gjør at vi i kjernen får en kjernefysisk fusjon. Det som da skjer er at de små hydrogenatomene krasjer borti hverandre med så stor kraft at de smelter sammen til å bli større og tyngre heliumatomer. Denne prosessen er kjennetegnet med stjerner som er i hovedløpet av sitt liv. Denne fasen med å forbrenne hydrogen til helium kalles hovedserien av stjernenes liv og er den lengste fasen de har. Bildet under er det kjente bildet fra Hubble av Ørnetåken som er et område hvor mange stjerner fødes (NASA).

    Continue reading  Post ID 773


  • Hverdagsmisjonering – nådegaver og ærlighet

    I dag hørte jeg en taler si: En god temperaturmåler i våre liv kan være følgende spørsmål: Påvirker jeg verden? Eller er det verden som påvirker meg? Og det er egentlig et godt spørsmål å stille seg selv. Svaret er jo egentlig begge deler, men jo mindre vi er bevisste på vår rolle i verden og vårt fellesskap med Gud og hverandre, jo mer blir hovedvekten på siste alternativ.

    Er jeg bevisst på hva jeg gjør i hverdagen, eller glir dagene og ukene over i hverandre? Er jeg oppmerksom på at jeg gjør inntrykk på mine medmennesker hver dag, på en god eller ikke så god måte? Vi gir det viktigste vitnesbyrdet til vår neste gjennom måten vi lever på; måten vi møter dem på. Enten det er på trening, møte med kassadama på butikken eller de vi jobber sammen med. Når vi stresser på vei til jobb, husker vi da ordene om å vende det andre kinnet til? Når noen baktaler andre på jobben, er vi da bevisste på hva rettferdighet og ærlighet innebærer? Når din gamle nabo sliter med å få måkt snø på vinteren, erindrer vi da hva å være kjærlighetsdisipler kan innebære?

    Continue reading  Post ID 773


  • Vandring ut i verdensrommet – 4. og siste del

    Galaksene i den lokale gruppen holder hverandre på plass med deres gjensidige gravitasjonskraft. Men universet er så stort at vi må reise videre ut. Reiser vi 100 millioner lysår fra sola kommer vi til vår lokale superhop som kalles Virgo. I Virgo er ikke vår en lokale gruppe den dominerende aktøren. Det er Virgohopen nær dens sentrum som her er i førersetet. Superhopen Virgo har form som en utflata skive med en diameter på 100-200 millioner lysår. Den er ca 7000 ganger større enn den lokale gruppen og 100 milliarder ganger større enn Melkeveien.

    Virgosupercluster_atlasoftheuniverse

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

    Continue reading  Post ID 773


  • Vandring ut i verdensrommet – del 3

    Vår nærmeste nabogalakse er Andromedatåken (M31). Den er 2 millioner lysår unna og  beveger seg faktisk mot vår egen galakse med en hastighet på 435.000 km i timen. Andromedatåken er også en spiralgalakse og er dobbelt så massiv som Melkeveien. Den har et svart hull i midten med en masse tilsvarende 30 millioner soler. Melkeveien og Andromedatåken vil «kollidere» med hverandre og etter hvert forme en ny galakse, det er uvisst om vår sol i den forbindelse blir slyngt inn mot kjernen av galaksen eller ikke. Men en kollisjon mellom disse galaksene vil ikke skje før om 3-5 milliarder år. Så skrives kollidere med gåsetegn fordi ved en galaksekollisjon må vi huske at det aller meste en galakse inneholder er tomt rom. Med andre ord vil det ikke være noe særlig stjernekollisjoner, men først og fremst forandring på grunn av gravitasjonskrefter som drar på hverandre. Galaksene vil snurre rundt hverandre og deformere hverandre over lang tid før de ender opp som en stor eliptisk galakse.

    Continue reading  Post ID 773


  • Vandring ut i verdensrommet – del 2

    Ved å fly ti ganger så langt, 50.000 lysår vekk fra solen, er vi langt nok unna til at vi kan observere hele selve Melkeveien. Dette er vår egen galakse. Galakser er enorme i utstrekning. Om sola vår hadde vært en liten stein ville Melkeveien vært som hele amerika! Selv om hver galakse har hundrevis av millioner av stjerner er det store avstander mellom dem. Melkeveien har 200-400 milliarder stjerner i seg. Den store usikkerheten skyldes at det er vanskelig å fastslå hvor mange små stjerner vi har i galaksen. I det synlige univers har vi 100 milliarder galakser. Det vil si at det er mer stjerner i universet enn sandkorn på jorda.

    Vi har to hovedtyper galakser; spiralgalakser som vår egen melkevei med noen lange armer rundt en tynnere sirkulær kjerne, og elipsegalakser. Spiralgalakser har mye gass og former stadig nye stjerner. I tilegg har vi også forskjellige former for mer atypiske galakser.

    Vintergatan-karta Continue reading  Post ID 773


  • Vandring ut i verdensrommet del 1

    Alt i universet beveger seg. Selve tidrommet ekspanderer (dette kommer vi tilbake til senere) og i tillegg beveger måner seg rundt planeter, planeter rundt stjerner, stjerner i forhold til hverandre og galaksenes sentrum. Og galaksene beveger seg også i forhold til andre galakser. Vårt eget solsystemet beveger seg både i forhold til de andre stjernene i galaksen og sammen med galaksen i rommet ellers. Solsystemet regnes å ha en hastighet av 230 km i sekundet.

    Om vi hadde reist av sted vekk fra Tellus og vårt eget solsystem, vil vi etter 4,2 lysår komme til vår nærmeste nabostjerne Proxima Centauri. Den er en del av trestjernesystemet Alpha Centauri. De nærmeste omgivelsene til solsystemet kaller vi den lokale interstellare skyen og her er det en større gasstetthet enn området rundt. Skyen er ca 30 lysår stor og vi antar at solsystemet kom inn i skyen mellom 44.000 og 150.000 år siden. Vi vil være i denne skyen i ca 10.000 år til før solsystemet kommer ut av den. Området rundt skyen kalles den lokale boblen og denne har bare halvparten så mye gasspartikler som skyen. Boblen er hvert fall 300 lysår og inneholder hovedsaklig hydrogengass. En tror at boblen er rester fra en supernova som har eksplodert for 2-4 millioner år siden. De fleste regner den mest sannsynlige kandidaten til supernovaeksplosjonen til å være pulsaren Geminga fra stjernebildet Tvillingene.

    Continue reading  Post ID 773


  • Hva betyr egentlig den treenige Gud for oss?

    Ganske mange tenker litt hva så i forhold til teologien rundt den treenige Gud. Så hvorfor bråke med dette og gjøre alt så vanskelig? Svaret til kirken er egentlig ganske enkelt på hvorfor: Fordi som vi har sett er den utkrystallisert som et konsentrert begrep rundt Bibelens samlede vitnesbyrd om Gud. Og kirken regner Bibelen som autoritativ om Guds vesen. Vi snakker ikke bare om perifere avsnitt heller i Bibelen, men nøkkelhistorien om Jesu liv som skildrer et samspill som vi har sett på tidligere.

    Men «hva så» fortjener noen flere betraktninger. Ok, så er Gud treenig. Hva er forskjellen for meg eller troen om han er treenig eller ei? Flere aspekt med den kristne tro kommer først «på rett plass» med en treenig Gud. Forsoningen med Gud slik vi for eksempel ser i 2. Kor 5, 19 er en av dem: «For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss.» Gud Faderen tok selv initiativ for å bygge bro over den avgrunn som er mellom oss og Ham. Jonas Qvarsebo kommenterte i noen ukesbrev 2002 at det ofte i en forenklet forkynnelse bygges en mur mellom Jesus og Faderen, hvor Faderen er vred og hellig og egentlig umulig å gjøre fornøyd. Derfor måtte nærmest Jesus gripe inn med å dø for å blidgjøre Gud Faderen. Vi sitter da ikke igjen med bildet av faren til den bortkomne sønn som Jesus lærte oss, men et bilde av den sinte Gud som må ha betaling. Det høres ut som Gud Faderen er en passiv mottaker av Jesus sitt offer. Men sannheten er at forsoningen er Guds handling mot oss. Gud er ikke vår fiende som trenger blod for å blidgjøres. Det er vi som er Guds fiende, som trenger at Gud dør for oss. Dette og med det også Guds kjærlighet kan tåkelegges med forenklinger ift Gud Fader som dommer og Jesus som forsoner. Gud Faderen lider også på korset for oss og ikke «bare» Jesus! Det er ikke bare Jesus som skilles fra Faderen, men Faderen også fra Sønnen. Hele guddomens fylde lider for å få fellesskap med oss.

    Continue reading  Post ID 773


  • Oorts sky og solsystemets yttergrense

    Det er selvsagt ingen klart definert linje i forhold til hvor vårt solsystem slutter. Men vi har to naturlige ting å måle ut fra; solvind og solas gravitasjonsfelt. Solvinden fyker ut i rommet med en hastighet på 400 km/s før den kolliderer med de interstellare plasmastrømmer. Her bremses den opp og danner et såkalt helioskall. Medvinds når solvinden 200 AU ut i rommet og motvinds rundt 80-100 AU. Bortenfor helioskallet får vi heliopausen hvor solvinden til slutt avtar helt.

    Rundt 230 AU fra solen finner vi det såkalte baugsjokket. Dette er grensen for magnetosfæren til sola og skillet mellom solvind og interstellart stoff bortenfor vårt solsystem. Med interstellart stoff menes gass hvor noe av den aldri har vært en del av en stjerne, mens noe har vært gass i en eller flere stjerner tidligere. Når vi snakker om solsystemets grenser og solens gravitasjon snakker vi gjerne om Hillsfære. En Hillsfære er området rundt hvor himmellegemet, i vårt tilfelle sola, dominerer gravitasjonelt. Dette feltet beregnes til å gå helt ut til 125.000 AU eller ca 2 lysår fra sola.

    Continue reading  Post ID 773


  • Oppsummering rundt treenighetslæren

    Kirken sier så langt tilbake i historien vi kan komme at den ene kristne Gud er en treenig Gud. Det ser ut til at Bibelens samlede vitnesbyrd også vitner om at Gud Fader, Gud Sønn og Den Hellige Ånd er tre personer i en væren. De er alle Gud, men ikke tre guder. De er også mer enn en og samme ”person”. Noen finner flere indre paralleller og vitnesbyrd om treenighet enn vi her har drøftet.[i] Men bare det utvalgte materialet som er med her, skulle med tydelighet vise at læren om den treenige Gud er solid forankret i Bibelen. Som nevnt innledningsvis er ikke selve ordet ”treenighet” eller andre teologiske begrepe som brukes noen hellig kyr. Men det de forsøker å beskrive, at Bibelen beskriver Gud Faderen, Jesus og Den Hellige Ånd som tre forskjellige ”personer” som samtidig er ett og den ene Gud, kan man ikke avvise uten å samtidig avvise store deler av Bibelen i tillegg til alle oldkirkelige trosbekjennelser. Kirken lærer at det er en Gud og at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er samme Gud fullkomment forent til ett på en måte vi ikke kan fatte, i forenklet ligningsform kan vi illustrere det som 1p+1p+1p=1v.

    Continue reading  Post ID 773


  • Kuiperbeltet, den spredte skive og deres dvergplaneter

    Kuiperbeltet ble først oppdaget i 1992. Kuiperbeltet er 5,6 milliarder km i utstrekning og er et asteroideområde utenfor Neptun – altså i Plutos område. Det ligger 30-55 AU fra solen, med mest materie i området 39,5 – 48 AU. I dette beltet finner vi hundretusenvis små isobjekt og en antar nå det finnes 100.000 Kuiper-legemer i solsystemet som er større enn 100 km i diameter. For å få en sammenligning har vi bare funnet 200 asteroider i det såkalte asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter som er over 100 km i størrelse. For å sammenligne videre mellom disse beltene så er kuiperbeltet 20 ganger bredere og 20-200 ganger mer massivt. Men mens asteroidefeltet består mest av stein og metall består asteroidene i kuiperbeltet mest av is. Mange antar at vannet vi har på jorda i dag kommer fra legemer fra Kuiperbeltet, den spredte skiven eller Oorts sky (som vi kommer tilbake til i neste kapittel) som krasjet med jordkloden for lenge siden. Opprinnelige vannforekomster på jorden skulle nemlig i stor grad fordampe i jordas hete barndom.

    Tidligere trodde vi mange av de periodiske kometene holdt til i Kuiperbeltet. Men med nærmere observasjoner, ser vi mange kommer fra det vi på norsk kaller «den spredte skiven». Den innerste delen av skiven sammenfatter Kuiper-beltet, men det har en mye mer eksentrisk bane og går hele 100 AU vekk fra solen. En tror nå at denne skiven ble slik når Neptun ble dratt ut i en bane lenger bort fra sola og dermed igjen påvirket kursen til mange mindre legemer.

    Continue reading  Post ID 773


  • Noen ytterligere bibelvers om den treenige relasjon

    Det er svært mange bibelvers som forteller oss noe om den innbyrdes relasjonen mellom Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Mange tekster er behandlet allerede, og de fleste vil ikke gjentas her. Dette blir dermed ikke i nærheten av en utfyllende liste, men må sees sammen med de tidligere kapittel. Dette er ment som en liten illustrasjon over bibelmaterialet om samspillet mellom Faderen, Sønnen og Ånden.

    Continue reading  Post ID 773


  • Pluto

    Pluto er den lyserosa dvergplaneten som før ble regnet som den niende planet. Lenge før man observerte Pluto mente man det måtte være en ”planet x” der ute fordi den preget banen til uranus og Neptun. I 1930 fikk vi første observasjon av Pluto etter en nitidplutoheleig jakt. Men Pluto var ikke planet x da den er for liten til å kunne påvirke de mye større planetene slik man trodde. Så viste deg seg senere at man hadde beregnet feil massen til Neptun. Først trodde man Pluto var like stor som Mars, men det viser seg at Pluto er mindre enn vår egen måne.

    Pluto ligger 39 AU fra sola. Pluto er 34 ganger lenger borte fra sola enn jorda og sollyset er 1000 ganger svakere enn på jorda. Det er med andre ord et mørkt og kaldt sted. Pluto har en overflatetemperatur på -230 grader celsius. Det er som er fascinerende for forskere med Pluto er at den er et museum i forhold til hvordan steiner var her for 4,5 milliarder år siden. På jorda finner vi ikke så gammel stein fordi den resirkuleres ved hjelp av platetektonikk, vulkanisme og værerosjon. Men på Pluto har dette vært mer uberørt. Pluto har omtrent ingen atmosfære, bare periodevis noe nitrogen og metan når nærme nok sola, og har nok mange krater etter asteroider på overflata. Man antar at Plutos indre består av 70% stein og 30% is.

    Continue reading  Post ID 773