• Velkommen til tro og tvil!

    Denne nettsiden tar for seg mange forskjellige spørsmål som har med religion, hvem vi er, døden, astronomi og kristen tro å gjøre. Du finner noen av de nyeste artiklene og podkastepisodene våre under.

    Du kan også navigere gjennom menyen øverst for å velge hvilke kategori du er interessert i å lese mer om. Fra mobil trykker du på plusstegnet til venstre for menu for å få frem menyen. Fra pc og nettbrett med større oppløsning vil du se menyene direkte og velger du dem så kommer det frem undermenyer.

    Under apologetikk og religionshistorie er diverse apologetiske artikler rundt alt fra myter rundt heksebrenning til Davincikoden å gjøre. Her har vi også en større serie med en religionshistorisk vandring gjennom religionene i verden.

    Astronomiseksjonen har ute fire serier om vårt solsystem, vandring utover i universet, stjerner fra fødsel til død og den som nå rulles ut er om kosmologi.

    Med døden tar vi nøkternt for oss ting som har med døden å gjøre – alt fra hva som skjer med kroppen til praktisk info om en er pårørende eller har barn som sørger.

    I korte tanker om tro og tvil er det litt kortere artikler rundt identitet, tro og livssyn. Med liv og teologi er det større artikler og blant annet en stor serie rundt den treenige Gud.

    Har du kommentarer til artiklene eller spørsmål så ta kontakt! 🙂

  • Noen små søndagstanker

    Her kommer noen små søndagstenker først skrevet og publisert 31.01 2016. Det var så deilig å være på møte eller gudstjeneste i dag at jeg bare må få dele det videre. Jeg var fysisk sliten med en forkjølelse i kroppen som har bestemt seg for å sette seg fast og et døgn bak meg med konstant hodepine. Jeg var også lei meg og skuffa med tanke på en kollega som hadde tillagt meg tanker jeg aldri har hatt og som har prøvd spre mistillit videre.

    Continue reading  Post ID 1044


  • Universets bestanddeler

    Målinger fra WMAP og senere Planck har gitt oss mulighet til å beregne universets alder og bestanddeler. WMAP gjorde at vi beregnet universet til å være 13,7 milliarder år gammelt, og Planck viser det er 13,82 milliarder år. Ut fra Planck ser det ut til at universet består av 68,3% mørk energi, 26,8% mørk materie og 4,9 % ”vanlig” materie. Den vanlige materien er hva vi kjenner til som grunnstoff, planeter, stjerner og oss selv for den saks skyld.

    Vi fant ut at det udelelige atomet ikke var grunnbestanddelen likevel. Først fikk vi en ny forståelse av at atomet består av elektrisk nøytrale nøytroner i kjernen samt protoner. Rundt hadde vi elektroner. Siden så vi på 1960-tallet at også protoner og nøytroner kunne deles videre opp i kvarker hvor oppkvark og nedkvark er de kvarkene som er byggesteiner i vanlige protoner og nøytroner hvor et proton eller nøytron består av en kombinasjon av tre av disse. I tillegg regner en med at vi har topp og bunnkvark, sjarmkvark og særkvark. Navnene sier ingenting om kvarkenes egenskaper egentlig. En fant også måter å beskrive naturkreftene via partikkelfysikk med W- og Z-boson, gluoner, ect. Kvantefysikk viser hvor mystisk den vanlige fysikken kan være, men de andre komponentene er om mulig enda mer mystiske.

    Continue reading  Post ID 1044


  • Hva er bønn? Og hva er det ikke?

    Hva er bønn for noe? Spørsmålet virker relevant da bønn er sentralt, og mange vil vel også si naturlig, i det kristne liv. Noen kjenner på dårlig samvittighet fordi de «får for lite tid» til bønn, mens andre syns det er vanskelig å holde konsentrasjonen for å be. «Alle» syns hvert fall å mene at bønn er noe positivt. Men hva er egentlig bønn?

    Continue reading  Post ID 1044


  • Dødehavsrullene og menigheten bak dem

    En av verdens fremste Qumranforskere Torleif Elgvin tar oss her med på en historisk vandring i forhold til Dødehavsrullene og menigheten som stod bak disse:

    Da din nådetid var inne, valgte du deg ut et folk. Du kom ditt paktsløfte i hu; at de skulle tas ut fra folkeslagene og være et hellig folk for deg.
    Du fornyet din pakt med dem, og stadfestet det med et herlig syn, med ordene som din Hellige Ånd talte, med dine henders verk og med det din Høyre hånd skrev ned, for at de skulle kjenne herlighetens grunnvoller og skrittene mot evigheten. Du oppreiste for dem en trofast hyrde.

    En urkristen bønn fra de tidlige jødekristne? Nei, dette er en bønn fra Dødehavsrullene hundre år før Kristus (1Q34). Men det er intet i denne bønnen som ikke kunne stått i nytestamentet. Og da spør vi oss selv: Hva slags menighet midt i Israel var det som kunne ha en selvforståelse så nær de første jødekristnes? Hva kan denne menigheten og deres skrifter lære oss om den sammenheng Jesus og apostlene sto i?

    Continue reading  Post ID 1044


  • Universets form og skjebne

    Før jeg begynner å kommentere universets form, vil jeg bare avklare et typisk spørsmål som mange astronomer får spørsmål om; hvor er universets sentrum? Hvor skjedde the big bang? Spørsmålet er egentlig tilsvarende som å spørre hvor en fotball sin utvendige overflate sitt sentrum er (altså ikke senteret inni fotballen). Universet har i motsetning til ballens todimensjonale overflate et tredimensjonalt rom. Big bang skjedde overalt. For å forstå dette må vi se på hva som ligger i universets utvidelse. Universet utvider seg, men det er viktig å forstå hva som utvider seg. Ser vi på galakser i alle retninger i forhold til vår egen så ser vi at de beveger seg vekk fra oss. Og det ser ut til at de galaksene som er lengst borte beveger seg fortere vekk. Men det som egentlig skjer er at selve rommet som utvider seg. Det klassiske og kanskje mest intuitive bildet på dette er ballongen. Tenk deg at du har en ballong som du tegner inn mange prikker på. Prikkene er materien, si for eksempel hver prikk er en galakse. Om du blåser opp ballongen vil prikkene komme lenger vekk fra hverandre på grunn av at ballongen utvider seg. Men det er ikke på grunn av at prikkene flytter seg.

    For bare to tiår siden trodde kosmologene at universets skjebne ville avhenge av dets geometri; altså av selve formen på tidrommet. En lurte på om det er en lukket geometri som da ville medføre at universet ville stoppe ekspansjonen gradvis og så trekke seg sammen igjen. Et alternativ er at universet har en åpen geometri som ville medført uendelig ekspansjon. Tredje scenario var en flat geometri som ville gjort at ekspansjonen ville omtrent stoppe, men ikke gå sammen igjen. Disse modellene er illustert til høyre, men husk dette er bare en todimensjonal gjengivelse av det tredimensjonale rom. Omega står her i illustrasjonen for tettheten av materie i universet delt på den kritiske energien i forhold til om universet er flatt eller ei.

    Det er flere modeller som brukes i forhold til universets form. Den kanskje mest brukte er Friedmann-Lemaître-Robertson-Walker-modellen, men dataene sålangt passer og til flere andre som for eksempel Picards modell. Fremdeles kan en ikke slå fast om universet er uendelig eller endelig, og om det er endelig hvor stort det er. En vet at det ikke er uendelig og alltid har vært der ut fra observasjoner og fra Olberts paradoks. Hadde det vært uendelig i tid og rom så hadde hvert punkt vi hadde studert på himmelen ført oss til en stjerne og himmelen hadde vært skarpt hvitt overalt. Siden lyset har en gitt hastighet kan det tenkes at lyset fra stjerner veldig langt unna bare ikke har kommet her enda og det kan dermed i teorien ha uendelig rom. Men om det skulle vært uendelig får dette flere konsekvenser, og vi har og da noen grunnleggende problem som hvordan noe med et startpunkt kan ha utvidet seg til noe uendelig på en ikke uendelig tid. Universet kan dog være endelig, men uten grenser. Jamfør jorda hvor vi ikke risikerer å «gå utenfor kanten», som man fryktet i tidligere tider. Vi vet heller ikke med full sikkerhet om det er flatt, positivt eller negativt kurvet, selv om det etter de siste målinger ser ut til å være flatt. Er det positivt krummet er det endelig i utstrekning, er det flatt eller negativt kan det være både endelig og uendelig.

    For å forstå hvordan flatt rom kan være endelig kan det anta mange former hvorav den mest kjente er å se for seg en smultring. Et flatt univers uten mørk energi ville fortsette å utvide seg, men med stadig saktere hastighet til det nærmet seg null. Men med mørk energi vil det først sakne ned utvidelsesfarten, men så øke igjen.

    Hva så med universets skjebne om det får utvikle seg videre uavhengig av noen guddommelig inngripen? I østlige system betrakter en gjerne kosmos som noe syklisk i en evig gjenfødsel og død, mens i antikkens greske filosofi så man gjerne på universet i seg selv som evig. Denne tankegangen var også toneangivende til langt innpå 1900-tallet i vesten. Innen de monoteistiske religioner finner vi apokalyptiske scenario med tanke på en avslutning av denne verdensordning, og de er kanskje ikke så langt unna hva kosmologien viser oss. Vi lever nå i gullalderen til universet med aktive stjerner og god tilgang til råstoff for å skape nye stjerner og planeter. Men naturlovene sørger for at dette ikke vedvarer.

    Det var Edwin Hubble som først kunne observere at universet utvidet seg på 1920-tallet. Vi trodde lenge at dette var ettervirkningene etter Big Bang og at utvidelsen ville sakke av. Det store spørsmålet var tidligere om gravitasjonen så ville overta og føre til en big chrunch, altså et motsatt big bang. Her ville universet trekkes sammen igjen til et inferno av hete og til slutt en singularitet. Alternativet til ild er jo is, og om gravitasjonen var for svak til å trekke sammen universet igjen så en for seg universets slutt i «the big freeze». Stjerner dør her ut en etter en og til slutt dannes ikke nye stjerner. Temperaturen synker i universet og til slutt ender vi bare opp med kalde objekter på himmelen og et og annet svart hull. Med tanke på Hawkins stråling vil selv de svarte hullene fordampe og vi ender opp med et kaldt univers uten materie med en svak bakgrunnstråling av fotoner. Dette vil inntre om trillioner av år – det antydes at fordampningen av supermassive svarte hull vil ta et google år å gjennomføre – det vil si 1 med hundre nuller bak!

    WMAP-resultatene gjorde at astronomene anså universet å være (omtrent eller helt) flatt. Så kom forståelsen rundt mørk energi som forandret mye i 1998. Målinger viser at rommet utvider seg raskere enn tidligere, for 5 milliarder år siden begynte utvidelsen mellom galaksene å aksellerere. Så kobles dette til en variant av mørk energi kalt fantomenergi. Fantomenergi er en frastøtingskraft, en antigravitasjonskraft kan vi nesten si.

    Med disse observasjoner og spekulasjoner fikk vi en helt ny faktor i forhold til universets framtidige skjebne. En del lurte nå på om det er «the big rip» som er det mest realistiske alternativet for universets død. Denne teorien ble lansert i 2003 av Robert Caldwell, og en tenkte at kanskje ødelegges alt gjennom «den store riften» hvor planeter og galakser blir revet i småbiter og selve atomkjernene blir revet opp og alt blir en singularitet.  Dette kommer av kreftene hvor universet stadig utvider seg med aksellererende hastighet. Vi observerer nemlig at universets utvidelse stadig øker. Vi vet ikke hvorfor det gjør det og tilskriver dette ”mørk energi” som vi kommer tilbake til senere. Det er altså krefter utover big bang som drar universet utover. Om dette fortsetter å aksellerere som nå vil til slutt alt bli revet i stykker. Først vil vi se det ved at galaksehopene om noen milliarder år vil gå fra hverandre, når vil avhenge av bedre målingstall men det har vært anslag på fra 22 til 55 milliarder år. Rundt en milliard år før dommedag i big rip vil også galaksene spres fra hverandre i den lokale galaksehopen. Vi vil altså da ende opp med å bare se utover vår egen galakse. 60 millioner år før d-dag vil solsystemene i den enkelte galakse løsrives fra hverandre.  Så vil de enkelte planetene forsvinne fra hverandre noen måneder før, og siste minutter vil ikke gravitasjonskreftene holde planetene samlet en gang og de vil bli revet i filler. Til slutt vil selve atomene rives opp et tiendedels billiondel billondel sekund før the big rip. På null vil selve tidrommet kollapse i en singularitet.

    Big rip avhenger av at mørk energi blir sterk nok til å overkomme de andre naturlovene og de fleste vitenskapsfolk tviler på at den har denne egenskapen og tror bare den vil øke tomrommet mellom galaksene. De fleste kosmologer holder altså i dag en knapp på big freeze/chill ut fra de målinger vi har av masse og ekspansjon. Big chrunch har nok færrest støttespillere slik det er nå, da data ikke tyder på at gravitasjonskreftene igjen vil få samlet sammen universet til en ny singularitet.

    På tampen vil jeg kort nevne en modell om universet uten ende. Ikke fordi den er spesielt anerkjent eller velbegrunnet i forhold til andre kosmologiske modeller, snarere tvert imot, men fordi den er blitt så allment popularisert gjennom Hawkings forfatterskap. Hartle og Hawking har lagd en modell hvor de ved hjelp av imaginære tall fjerner singulariteter fra the big bang.. En ser for seg universets utvikling som en ball hvor toppen er big bang. Universet er endelig, men uten et startpunkt. For at flere skal henge med må jeg forklare et par begrep kort: Imaginære tall er et konsept fra kvantemekanikk og spesielle relativitet hvor vi lager imaginære tall til å forklare kvadratroten av -1, -2 osv. Her behandles tid som noe med to retninger; venstre til høyre aksen er fra fortid til fremtid og så har vi opp og ned som er den imaginære tiden. Blander vi imaginære tall og vanlige tall får vi hva som kalles komplekse tall. «Sum over histories» er det engelske begrepet fra kvantefysikken i forhold til at en partikkel snuser ut alle veier for å bevege seg fra område a til b. Det er et kompleks tall som viser sannsynlighetskurven til partikkelen for å velge en bestemt vei. Ved å bruke imaginære tid i kvantefysikken kan vi få en beregning ift en partikkels «sum of histories». I spesiell relativitetsteori i kosmologien ser vi hvordan tid og rom henger sammen og der kan tid uttrykkes som hvor distansen lyset reiser i et gitt tidsrom.

    Singulariteter har masse energi konsentrert på et mikroskopisk område, og energi krummer tidrommet. Ved big bang tilsier dermed klassisk fysikk at tidrommet var som såpeskum hvor kausalitet brøt sammen. Tidrommet krummet seg på seg selv og formet ormehull og dermed mister vår vanlige forståelse av tid med et «før» og «etterpå» mye mening. Tanken til Hartle og Hawking er at tid og rom kan veksles inn og at imaginær tid her på et tidspunkt er virkelig fysikk slik at når universet startet var tiden en del av et Euclidisk rom hvor ingen punkt definerer tidens begynnelse. De ser for seg at tidrom i starten bare var romlig og at det er meningsløst å snakke om en begynnelse for universet. Mange kritikere vil påpeke dette som feil bruk av matematikk over i fysikken sfære og andre igjen omtaler dette som ordspill da vi uansett snakker om et startpunkt også for når rom i så fall ble gjort om til tid.