Om Kjærlighet

Jeg blir ganske mør og bløthjerta når jeg tenker på kjærlighet. Det er så mye godt jeg gjerne skulle ha skrevet, men det er jo faktisk ganske vanskelig. Grunnen er jo at temaet kjærlighet er så viktig, samtidig som det en skulle finne på å mene ikke nødvendigvis følger en uangripelig kald logikk, og kan dermed så altfor lett feies vekk.
Noe av det jeg likte med artiklene ”hva gir oss verdi” og ”hva er makt” er det at en flytter fokus. Vekk fra det som er dagligdags og kanskje kynisk til en alternativ forståelse. Fra hva verdi er gjennom hva vi gjør til verdi gjennom å være skapt og elsket av Gud. Flytter fokus i din avslutning om makt med versene fra Matteus. Kanskje må en flytte fokus i begrepet kjærlighet også.

Her blir en vel fort uenige om fra hva og til hva, men noe er i alle fall sikkert: MTV og tyggegummipop skal i alle fall ikke få definere kjærlighet. (jada, det er satt litt på spissen) Da tenker jeg ikke bare på sammenblandingen av rått begjær og kjærlighet, men også det at kjærlighet skal være lønn for prestasjon. Noe en gjør seg fortjent til. En annen ting er vel dette at kjærlighetsbegrepet tømmes for innhold, eller som K.G.Hammar skriver: ”mange har gitt opp ordet kjærlighet. Det oppleves så diffust, utslitt, overfladisk at det ikke lenger er anvendbart til å uttrykke det viktigste i livet, slikt som har med Gud å gjøre (…). Vi kan ikke oppgi de store ord bare fordi de slites ned, utnyttes og misbrukes”

Jeg klarer selvfølgelig ikke å dy meg, så jeg sakser inn litt fra 1. Kor 13
”Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.”

Hva er så Kjærlighet i følge Paulus?
”Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt”
(Rom 12,9ff), (Gal 5,22ff), (Ef 5 8-9), (Kol 3 12-15) (Fil 4,8)

Kjærlighet handler om det uegennyttige, uselviske, det å gi uten å forvente noe igjen, tenker jeg ofte, og noe av det jeg liker med Kjærlighet er at den er absolutt. Kjærligheten krever alt. Noe som virker både betryggende og skremmende. At det finns noe som er santog godt. Det er denne fullkomne kjærlighet som jeg ikke kan slippe. Den kjærlighet som vil gjengjelde ondt med godt, som vil at vi skal elske våre fiender, ikke gjennom følelser men i handling. Som vil at vi skal stole på Gud og være trygge. Den kjærlighet som ikke er dømmende men selvransakende. Som snur opp ned på egoismen i menneskene ved følgende kjente ord: ”Alt dere vil andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i sum”. En kjærlighet som er fullkommen og som vil at vi skal være det samme: ”Vær da fullkomne, slik som deres himmelske far er fullkommen”

Kjærlighet handler ofte, synes jeg, om å ikke definere sin identitet ved negasjon av andre. Å vise hvem man er uten å gjøre det på bekostning av andre. Litt ullent, og jeg tenker selvfølgelig ikke på en relativisering av rett og galt, men mer på mer på hvordan man tenker om sin egen identitet. Spesielt tenker jeg på forakten for de svake. En tanke som er vanlig er vel den at ”kan jeg takle vanskeligheter og komme meg gjennom dem, så får andre også klare det.” Man har i alle fall fortjent retten til å håne ( ”jeg er ikke slik som dem»). Kjærligheten forbyr dette: ”Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov. Den som tror han er noe, men ingenting er, han bedrar seg selv. Hver og en skal prøve sin egen gjerning. Han skal ha ros av det han selv har gjort, og ikke se på de andre, for enhver skal bære sin egen byrde.” (Gal 6 2-5)

Kanskje møter en holdninger som: Behold nå du din kjærlighet, så holder jeg meg til det pragmatiske, det praktiske og nyttige. Det som fungerer og gir fremgang. Og en bøyer hodet og kan kanskje ikke svare stort. Vel, noen ganger føler en det kanskje slik. Men andre ganger er viljen og tanken klar og kamplysten stor. Paulus skriver noe fint når han skal motivere: ”Stå da klar med sannheten som belte om livet og med rettferd som brynje, og ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. Grip framfor alt troen skjold, med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord.”

Men en skal vel ikke juble så lenge over den absolutte, fullkomne Kjærligheten, før en får en flau smak i munnen når en ser på sitt eget liv. ”Viljen har jeg, men å gjøre det gode, det makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.”(Rom 7 18-19). Jeg får si det som Kristian Schjelderup:

”Det er noe uendelig tragisk som møter den som av egen kraft søker å virkeliggjøre den ideale streben i sitt eget personlige liv. På den ene side: opplevelsen av forgjengelighetens lov. Den lammende tvil om at når alt dette vi kjemper og strir for har noen varig verdi og mening. På den annen side: opplevelsen av egen utilstrekkelighet og skyld. Vi higer etter en høyere og renere form for liv. Men makter det ikke av egen kraft. Alltid igjen og igjen svikter vi. Her er vi ved det vesentlige. Det menneske som for alvor stilles ansikt til ansikt med Menneskesønnen, han opplever både lengselen og avmakten – men han møter også den som kan hjelpe. (…) menneskesønnen er ikke bare et lysende forbilde som en gang har levet, døde og så var borte som alle andre. Men at han ennå den dag i dag er den levende Kristus, med oppreisningens kraft for alle som tror – Han som ga sitt liv for å frelse en fortapt verden.”

For samtidig som jeg blir begeistret over Guds enorme storhet og kjærlighet blir dommen over mitt eget liv hard, men så finner jeg stor trøst i dette som Paulus skriver: ”Gjennom sin død gjorde han opp med synden, èn gang for alle. Det liv han lever, er et liv for Gud. På samme måte skal dere regne dere døde for synden, men som levende for Gud i Kristus Jesus.” Eller som i 1. Joh 4,10 ”Men om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja ikke bare våre, men for hele verdens.” Den gudommelige kjærligheten er en kjærlighet som ofrer seg selv for de som ikke fortjener det.

Den kjærligheten som viser seg ved at Jesus lider og pines på korset for vår skyld er også en seirende kjærlighet. Gustaf Aulen sier det kritisk på denne måten: ”De bilder av den korsfestede som har frosset fast i å så drastisk som mulig utmale martyriets lidelse, har mistet det som er det viktigste for den kristne troen, seiersmotivet; de har fordunklet at den lidende kjærligheten fremfor alt er den seirende, den suverene kjærligheten.”

”La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode!” (Rom 12 21). Så fantastisk sagt i all sin enkelhet. Er det ikke nettopp dette Jesu’ liv, død og oppstandelse viser oss. Kjærlighetens seier. ”Det er fullbrakt!” står det i Johannes-evangeliet at Jesus har sagt ide han dør på korset. Eller hva med Jesus når han i følge Lukas svarer en av de to korsfesta forbryterne: ”Sannelig, jeg sier deg: i dag skal du være med meg i Paradis” Det er en seirende Kristus en møter. Den gudommelige kjærligheten seirer på selvutgivelsens og offerets vei. Kristus som seirer og som skal seire over det som står kjærligheten imot, både i det synlige og usynlige.

Da er en vel kommet fram til kjernen i forståelsen av kjærlighet: Tilgivelse og solidaritet. Ikke det likegyldige skuldertrekket, men en tilgivelse som koster. Tilgivelse frigjør både en selv fra bitterhet og den som tilgis fra skam og skyld. Gir nye krefter og nytt mot til begge. Når en tenker stort om Jesu soning for synden finner jeg noe vakkert som Jurgen Moltmann skriver: ”Kristus er den bror og venn som man kan betro alt, fordi Kristus har kjent og lidt alt det som kan vederfares mennesket, ja endog mer enn dette”. Jesu gudsforlatthet, Markus 15 34, blir for øvrig av Moltmann sett på som den dypest tenkelige forlatthet, som det å lide ”helvetes kvaler”.

Men er ikke det jeg har skrevet til nå litt vel ensidig og mildt. Ja det er det, men når temaet er kjærlighet tillater jeg meg det. I hvert fall inntil nå. ”Hans (Jesu) kjærlighet var som den åpne moderfavn. Men den kunne også være som kirurgens kniv: tilsynelatende skjærer den skånsesløst, men likevel alltid for å hjelpe”, skriver Schjelderup. En annen ting er det at Gud er også den hellige, rettferdige, som ikke tillater og ser gjennom fingrene på det som ikke er kjærlighet. En kan drømme om kjærlighet, det er vel og bra, men vi er jo ikke slik vi vil andre skal være mot oss. En må vise kjærlighet i handling, men klarer det ikke. Og kanskje vil en det heller ikke.

”Nettopp i spenningsfylden ligger noe av kristendommens dypeste vesen. Spenningen mellom mildhet og strenghet, mellom frelse og krav, mellom tro og gjerninger (…) Nettopp i den tillitsfulle hengivelse til kjærlighetens Kristus, blir lengselen levende etter også å gjøre Guds vilje. Hvem kan vel høre Kristus til, uten samtidig å kjenne trangen til å bli ham mer lik? Det gode tre må bære frukt. Ellers er det hele uekte. Og tilsvarende: nettopp når vi alvorlig forsøker å følge Guds vilje, opplever vi vanmakten, og behovet vekkes i oss etter den Kristus som tilgir svikt og synd, og den som kan skjenke oss troens kraft som gjør viljen sterk.”

Hvordan går det så til slutt? Tre utdrag fra boka ”Gudsbilde og fortapelsessyn”

Ofte føler jeg på samme måte og sympatiserer med den frustrasjon som sokneprest Harald Bekken uttrykte: ”Jeg makter simpelthen ikke lenger tro at menneskemasser skal kastes ut i et eller annet evigvarende fortapelsens mørke. Det er ikke mulig å leve – uten å bli sprengt i stykker – med en slik tro, om vi skal ta den på ramme alvor”

Men jeg våger ikke fullt ut å gjøre den tro han uttrykker til min. Og tanken følger via Nils Alstrup Dahls synspunkt: ”Vi kommer ikke utenom det store ”enten-eller” som går gjennom hele Bibelen og peker fram mot det dobbelte sluttperspektiv: enten frelse eller fortapelse. Men i troen på Guds allmektige kjærlighet tør vi også ha det håp at Guds muligheter til frelse er større enn hans kirkes muligheter her på jorden, og at alt en gang skal bli underlagt Guds herredømme. Hvordan dette kan forenes med en evig fortapelse, er noe som vi må overlate til Gud. Vi kan ikke berolige verken oss selv eller andre med at det kanskje ikke er så farlig med fortapelsen og helvete allikevel.”

Til det syn som ble uttrykt i en biskops bønn for seg selv og dem han hadde ansvar for: ”I den veldige spenning som den troende står i – mellom lov og evangelium, dom og nåde – griper vi fastere tak i Kristus: Herre, frels meg og alle dem du har gitt meg ansvar for! Vis meg veien og gjør meg lydig! – Og livets veldige ansvar er dette: ikke en går utenom dommen. Vi må alle igjennom. Herre frels!”

Til sist: hvor kald, kynisk og beregnende vil ikke verden være om en skal tenke seg den uten kjærlighet. All handling, tanke og følelse kan dissekeres og analyseres ned i minste detalj for så å vise seg være nøytral og lovmessig naturlig. Eller om ikke enda verre: kaotisk og tilfeldig. En slik forståelse av verden vil jeg ikke ha, og trenger heller ikke ha det. ”Mine kjære la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og den som elsker er født av Gud og kjenner Gud”, ”Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder”. Virkeligheten rommer Gud. Gud er kjærlighet.

PS:
Når jeg har skrivet om kjærlighet så innser jeg jo problemet og faren i å bruke menneskers kjærlighet som forbilde for Guds kjærlighet og ikke Guds kjærlighet som forbilde for menneskets kjærlighet.