Filosofiske gudsbevis

Innledning

«For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem; Gud selv har åpenbart det. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning.»
Rom 1, 19-20

Kan vi teoretisk sett i det hele tatt underbygge en påstand om Guds eksistens på en filosofisk måte? Her må jeg først si at jeg ikke tror at denne gjennomgangen vil kunne overbevise alle som tviler på Guds eksistens. Dette er ment som en smakebit med noen få element fra filosofiens verden. Jeg vil trekke fram noen av de mer kjente argumenter uten å ville rangere dem mot hverandre. Jeg har mine preferanser og andre vil ha sine, litt ut fra bakgrunnen vi har. Noen argument har premisser som kan diskuteres mye mer, men det tar ikke denne lille innføringen sikte på her.

Det andre jeg vil presisere før jeg starter, er at kristne tror at Gud er mye mer enn vi kan fatte bare med fornuften vår. Dette kan sammenlignes med et bilde fra hverdagen: Når jeg en kveld går rundt i sentrum, kan jeg registrere at det er noen bak meg. Jeg kan høre det, se skyggen eller mer intuitivt føle det. Men jeg vet ikke hvem det er – eller om det er et menneske i det hele tatt. Hvis jeg så snur meg og går bort til skyggen kan jeg se at det er enn dame i 30-årene. Da vet jeg allerede mye mer enn jeg gjorde til å begynne med. Om jeg så i tillegg hadde giftet meg med henne så hadde jeg lært svært mye mer om denne damen som til å begynne med bare var en vag skygge. Som da jeg så skyggene, forstår jeg også gudsbevisene. De peker mot skygger av Gud – og er således allmenne. De gir ikke spesifikk informasjon om Guds vesen eller kristen tro, men resonnerer over hans eksistens.

Noen forutsetninger for å kunne nå gudsbevis med tanken alene

Først må vi da se litt på noen forutsetninger for å snakke om Gudsbevis. Det kan hevdes at det er så stort gap mellom vår begrensede tanke og den uendelige og ufattelige Gud at vi får så forskjellige proporsjoner slik at gapet blir for stort til at disse kan forenes. Med andre ord; er det så stor forskjell mellom oss som Guds skapninger – fanget i vårt tidrom-univers med alle våre begrensninger – og Skaperen? Olav Müller argumenterte i et foredrag i 1998 for at man kan nå over denne kløften av forskjellighet, ut fra de redskaper vi har nedlagt i oss som abstraksjonsevne, kausaltenkning og idealiseringsevnen.

Abstraksjonsevnen

Müller sier at «det første verktøy som inkluderer en uendelighetsdimensjon er vår abstraherende forstand», og eksemplifiserer det med følgende: En natuvitenskapsmann abstraherer ut fra individuelle egenskaper over til en større gruppe. Skriver han for eksempel om rever, er det ikke en avhandling om reven han så i forrige uke, men generelt noe om deres egenskaper. Han abstraherer fra individuelle egenskaper til noe alle rever har felles. En matematiker abstraherer på et enda høyere nivå. Han bygger ikke på individuelle egenskaper, og er ikke avhengig av en ensartet gruppe som rever eller kyr, men lager regnestykker uavhengige av hvilke objekt som behandles. Filosofien som omhandler metafysikk, er i vår abstraksjons yttergrenser. Han tenker rundt hva alle ting har forskjellig og felles og rundt selve vår tilværelse. Selv om noen ting lever – planter, dyr og mennesker – og noen ting er livløse som metaller og steiner, så har alt det til felles at det er. Alt har en væren og eksistens uavhengig av individuelle egenskaper, kvaliteter og kvantitet. Når vi så undersøker alle tings væren, så ser vi at denne er kontingent – det vil si at den er «tilfeldig» og «avhengig». Siden de er avhengige og kontingente av natur, vil et av gudsbevisene bestå i å påpeke at de «endelige» tingene ikke kan eksistere av seg selv. De må ha årsaken til sin eksistens i noe som er av seg selv, noe som har egeneksistens som en del av sin egen natur.

Hadde ikke forstanden vår hatt så stor abstraksjonsevne så hadde vi heller ikke klart å komme fram til dette gudsbevis sitt utgangspunkt; vår kontingente væren. Müller argumenterer med at fordi vi slik i tankene kan nå til den uendelige og absolutte væren, viser dette at vi som endelige vesen likevel kan nå fram til den uendelige Gud.

Kausal tenkning

En annen egenskap som kan antyde at vi har noe innebygd som strekker seg mot Gud, er vår kausale tenkning – vår årsaksmessige tenkning. Vi spør oss om «hvorfor», «hvor fra» og «til hvor». Men er det ikke slik at vi bare leter etter ting vi på forhånd kjenner til? Leter vi etter gull, er det fordi vi vet at det eksisterer. Vi søker å sette oss selv og det rundt oss i et årsaksystem. Og da vi ofte her ender opp med spørsmål rundt en gudseksistens, kan det være fordi denne årsaksammenheng var vår forstands «eiendom» allerede før vi bevisst begynte å lete etter den. Vår kausaltenkning kan altså være ett redskap som bærer preg av noe uendelig og absolutt.

Idealiseringsevnen

Erfaringen viser oss at vi aldri klarer å slå oss helt til ro med endelige goder. Vi strever for å oppnå noe, og når vi først når det starter vi nokså raskt å søke rastløst mot videre mål. Ordtaket om gresset som alltid er grønnere på den andre siden, er forankret i denne erfaringen. Vi jakter alltid videre mot noe mer optimalt; mer penger, makt, større idrettsprestrasjoner, raskere data eller bil, nytt kjøkkeninventar, osv.. Denne lengselen som aldri blir helt mettet, kan tyde på at vår lengsel til syvende og sist er rettet mot et uendelig gode. At vi har nedlagt en lengsel mot den uendelige Guds kjærlighet og gaver.

Gudsbevisene

Kontigensbeviset

Dette resonnementet har typisk sett mest tiltalt mennesker som er nokså filosofisk skolerte.

Om vi ser rundt oss, må vi slå fast at tingene rundt oss er ikke nødvendige. De ekstisterer, men ikke på grunn av noen vesensnødvendighet. De kunne like godt ikke eksistere og er altså «tilfeldige» – eller kontingente som man sier i filosofien. Dette av to grunner:

1) De er avhengige av noe annet. Vi mennesker er for eksempel avhengig av luften rundt oss, rett temperatur, mat og væske for å nevne noe. Selv tankene våre er jo avhengig av det sammenheng vi lever i, av input fra kultur og ideer fra våre omgivelser. Videre ser vi at dyr er avhengige av planter, planter av de anorganiske stoffer som igjen er avhengig av de kjemiske stoffer som igjen er avhengig av atomer som er avhengig av naturkreftene og elementærartikler. Hele universet er altså infiltrert av ting som er avhengige av hverandre.

2) I tillegg er alle ting foranderlige i sin eksistens. Alt skifter hele tiden form fra et øyeblikk til et annet. Vi tar til oss nye stoffer og skiller ut noen, vi påvirkes av ting rundt oss – eldes og dør, for igjen å bli til jord, osv.. Vi lærer ting og glemmer ting – bygges opp og rives ned, formes og omformes.

For ordens skyld kan det her være greit å presisere begrepet vesen og prinsippet som kalles årsaksetningen da uklarhet om dette har medført en del uklarheter i debatter. I naturvitenskapen forteller denne setningen oss at samme årsak alltid må ha samme virkning. I filosofien er den et prinsipp om at «det kontingente værende er forårsaket».

Et objekts vesen: En trekant har vinkler som i sum er 180 grader. Dette er uavhengig av hvor stor eller liten trekanten er, og om den er spiss eller ikke. Summen er alltid den samme og dette hører med til trekantens vesen. På samme måte kan vi tenke at noe har det som en del av sitt vesen å eksistere. Det vil da være vesensnødvendig for det å eksistere uavhengig og absolutt på samme måte som trekanten må ha 180 grader for å være en trekant.

Siden vi og hele universet er kontingente (altså preget av avhengighet og forandring), kan vi ikke ha årsaken til vår eksistens i oss selv. Det tilhører ikke vårt vesen å eksistere, for da hadde vi ikke vært avhengige og foranderlige. Om ting rundt oss tas bort ville vi simpelthen slutte å eksistere. Dermed må vi ha vår årsak i noe som er totalt uforanderlig og uavhengig i selve sitt vesen.

Oppsummert kan vi her si at når vi ser rundt oss at alle ting like gjerne ikke hadde trengt å eksistere – hvorfor eksisterer de da? Alt trenger en årsak, men når årsaken til en ting ikke ligger i tingen selv (fordi den er kontingent), hvor har vi da årsaken til dens væren? Dette må komme fra noe som har det å eksistere som en del av sin natur. Dette noe som aldri er «blitt til» og er uforanderlig og uavhengig og som aldri opphører å eksistere, er hva vi vanligvis vil kalle Gud.

Vi må ikke nødvendigvis ut fra kontingentsbeviset argumentere ut fra at når vi går hele veien tilbake i årsaks- og virkningrekken så ender vi opp med den første beveger – den som starta hele dominorekken eller skrudde fjæra i klokka. Altså trenger vi ikke – selv om det har mye for seg – være filosofisk avhengige av å snakke om den første årsak. Man kan filosofisk sett snakke om en uendelig rekke av årsaker og virkninger. Men likevel bare flytter det på problemet: Hva er det som gjør at denne rekken (av ting som ikke har i sitt vesen å eksistere) eksisterer? Altså ender vi igjen opp med den som har som sitt vesen å ikke være kontingent men ha eksistens som vesensnødvendighet. Og dermed er vi også kommet til en absolutt realitet som i sin karakter er helt annerledes enn vi og resten av universet. For vi er avhengige av de rundt oss. Tingene oppstår og opphører og står dermed under forgjengelighetens eller forandringens lov. Men realiteten som holder alt i eksistens i seg selv, er uavhengig og uforanderlig: Gud.

Trinnbeviset eller lykkebeviset

Som vi allerede har vært inne på, finner vi hos oss mennesker en medfødt lengsel etter noe uendelig, vi strekker oss mot noe vi ikke når her med våre endelige ting. Det later altså til å være et instinkt hos oss som strekker seg mot det absolutte. Vi strever mot den absolutte sannhet i vår nysgjerrighet rundt naturvitenskap, religion, kultur og oppdagelsesreiser. Samtidig søker vi etter det absolutte gode og vi søker etter lykke. Vi kan søke den i seksualitet, posisjon og status, materiell velstand, m.m., men vil aldri bli totalt tilfreds.

Men er vår lengsel bevis for at det finnes noe absolutt sant eller godt? Våre drømmer kan jo ofte være rettet mot uvirkelige ting. Men det later til at denne lengselen er helt universell hos oss alle, og ligger nærmest som et urinstinkt i oss mennesker. Og da kan vi spørre oss om det er mulig at vår menneskelige natur har en drift som ikke har et tilsvarende mål? Alle andre drifter er jo rettet inn mot en konkret måloppnåelse; sult, seksualitet, osv.. Om denne driften ikke skulle ha sin motpart i et mål, er den absurd og den eneste målløse drift vi har observert i hele universet. Dette peker mot at vår iboende naturdrift mot dette absolutte, er rettet mot en realitet som virkelig eksisterer. Dette absolutte sannhet og uendelige gode som vi lengter etter, er hva vi kaller Gud.

Det teleologiske bevis

Dette bevis tiltrekker seg særlig naturvitenskapsmenn som studerer verden vi lever i på mikro- og makroplan, gjennom å se naturlover og den utrolige ordning som eksisterer i naturen.

Dette bevis har et premiss om at tingene i naturen utvikler seg mot bestemte mål. Forfatteren Driersch har skrevet et omfattende materiale for at kjemiske og fysiske prosesser alene ikke er i stand til å forklare de innviklede prosessene til levende organismer. Vi ser selv hos enkle planter hvordan de enkelte celler ser ut til å styrt av en samlende ide. Vi ser det kanskje enda mer hos ett menneske med milliarder av enkeltkomponenter som til sammen utgjør vår organisme med kropp og sjel – hvor vår fysikk og psyke henger sammen. Kosmos selv later til å tale mot kaos.

Så kan en del innvende med at hvorfor skjer det da store katastrofer som utsletter mye av naturen, som et jordskjelv. Men det berører egentlig ikke saken fordi selv om vi tenker oss at det var hovedregelen at naturen slår feil, så ville selv bare noen få observerte tilfeller av nyttehandlinger være nok til å vise at det i en viss utstrekning finnes målstyring i naturen. For eksempel kan vi si det om blomsten som vokser opp i sprekken etter et jordskjelv at hvert fall den da har en plan å vokse etter.

Altså er det ting som kan tale for en ordnende plan eller kraft i naturen. Men en slik planmessig ordning, må vel kreve en ordnende intelligens. Vi snakker altså om en Arkitekt eller Designer. Dette blir som at vi trenger en som tegner huset vårt siden plankene ikke vil plassere seg på plass av seg selv. Tilfeldigheter vil alltid skape kaos og ikke orden. Det finjusterte universet – med nøye balanserte naturlover og masse – er så samstemt og ordnet at det virker usannsynlig at det er blitt til på slump. Det later til å være en plan med det som med huset, og den superintelligensen som er arkitekt, er hva vi kaller Gud.

Det kosmologiske bevis

Dette er i slekt med det teleologiske argumentet og er kanskje det viktigste argumentet for mange særlig innen naturvitenskapen. Det er her snakk om den første beveger, og en ser på årsak-virkning. Det som skjer i naturen har en årsak, Forenklet kan vi illustrere dette med at jeg dytter ei kule (a beveger b) som igjen klinker borti en annen kule (b beveger c) ect. Alt som begynner å skje har en årsak. Universet begynte å eksistere, men hva var årsaken til det. Hva igangsatte den første bevegelsen, hva initierte the big bang. Dette argumentet underbygges blant annet med big bang-teorien, og filosofiske og matematiske teorier om uendelighet. Noe må ha igangsatt universet, og for de som tror på multiversideen så forblir spørsmålet likevel det samme: Hva satte det hele i gang. Siden alle naturlover følger årsak-virkning må vi se etter noe utover naturens begrensninger, nemlig Gud som altså står bak som skaper av kosmos..

Etterord

Det finnes mange flere filosofiske gudsbevis, og de kan presiseres og utdypes mye mer, enn det er tatt mål for i denne korte artikkelen. Hvilke bevis vi foretrekker, og eventuelt hvilket vi forkaster får være opp til den enkelte. Vi kan også selv finne fram til flere gudsbevis. Saken er at det kan se ut til å ligge i oss og i naturen noe som peker mot Guds eksistens.


11 Responses to Filosofiske gudsbevis

  1. Pingback:Ungkristen.com » Blog Archive » Tro eller tvil?

  2. Pingback:Johnnis

  3. Pingback:Johnnis

    • Pingback:Jon Arne Karstensen

  4. Pingback:Johnnis

    • Pingback:Jon Arne Karstensen

  5. Pingback:Johnnis

  6. Pingback:Johnnis

  7. Pingback:Johnnis

    • Pingback:Jon Arne Karstensen

  8. Pingback:Johnnis