Jesusseminaret & Thomasevangeliet

På jakt etter den historiske Jesus

Siste halvdel av 1800-tallet var Jesus-forskningens første glansperiode. Omsider skulle all kirkelig overmaling av Jesus-bildet fjernes, og man skulle avdekke det opprinnelige og historiske bildet. I 1906 utga Albert Schweitzer en berømt bok, der han både skildret denne forskningen, men også gjorde opp en slags status. Og her var Schweitzer ikke nådig. Han mente å påvise at forskningens bilde av Jesus ikke var mer historisk enn det kirkelige bildet man hadde avskaffet. Ønsket om å finne en mann de likte, hadde fått forskerne til å tegne en Jesus i sitt eget bilde. De hadde for eksempel fjernet alt som smakte av dommedag, verdens undergang og endetid i Jesu forkynnelse. Men Schweitzer mente dette var helt sentralt hos den historiske Jesus. Mange av de forskerne som lot seg overbevise av Schweitzer, mistet entusiasmen for å beskjeftige seg inngående med den ”historiske Jesus.”
Det var ikke før på 1950-tallet Jesus-forskningen kom til hektene igjen. Den nye Jesus-forskningen som nå kom på banen, hadde tatt innover seg Schweitzers kritikk, og regnet ofte Jesu endetids-utsagn som sentrale i hans forkynnelse. En ny bevissthet om Jesu jødiske røtter trakk også i samme retning. Samtidig brukte flere forskere det man gjerne kaller ”forskjellskriteriet”. Det går ut på at de ordene av Jesus som verken kan avledes av samtidens jødedom eller av den tidlige urkristendommen – de anses som de sikreste. Jødiske forskere protesterte, og sa – med all mulig rett – at dette kriteriet ”avjødifiserte” Jesus, det løsrev ham fra hans egen jødedom. Den nye Jesus-forskningen stod i fare for å kjøre seg fast i en endeløs debatt om holdbare kriterier for hva som var ”ekte” og ”uekte” ord av Jesus i evangeliene. Og forskernes ”resultater” spriket i alle retninger – hver forsker lanserte sin ”historiske Jesus.”

Hvorfor ikke stemme over saken?

På bakgrunn av den situasjonen som her er skildret, er det forståelig at noen forskere kom på den idé at man kunne redusere den subjektive vilkårlighet gjennom å samle et større antall forskere, og så la hvert Jesus-ord bli gjenstand for en avstemning. Ut fra denne idéen oppstod ”Jesus-seminaret” i USA i 1985, opprinnelig en gruppe på omkring 30 forskere, senere utvidet til over ett hundre, men i siste runde igjen redusert til 74 som har stilt seg bak den utgave av ”resultatet” som forelå i 1993 – boken The Five Gospels. Avstemningene foregikk på den måten at hver forsker la en farget kule i en skål. Rød kule betydde: ”Jesus har ganske sikkert sagt dette.” Rosa kule: ”Jesus har sannsynligvis sagt dette.” Grå kule: ”Jesus har sannsynligvis ikke sagt dette.” Sort: ”Jesus har ganske sikkert ikke sagt dette.” Teksten i The Five Gospels har tilsvarende farge-koding. Boken består av en ny engelsk oversettelse av de fire nytestamentlige evangeliene pluss Thomasevangeliet.

Det hører med til historien at betingelsen for å bli med i Jesus-seminaret var at man sluttet seg til bestemte skole-meninger i forskningen. Blant de tusener av forskere som er engasjert i Jesus-forskning rundt omkring på klodens mange universiteter og høyskoler, representerer Jesus-seminaret altså et lite mindretall, plukket ut på grunnlag av en bestemt skole-mening. Jeg vil nå beskrive seminarets grunnleggende dogmer litt nærmere.

Jesus-seminarets grunndogmer

Helt fundamentalt er det dogme at den eldste overleveringen av Jesus-ord forelå som en ren samling av uttalelser, ord (ofte kalt logier) av Jesus. Disse logiene forelå altså ikke som deler av fortellinger om Jesus – slik de nå gjør hos Markus, Matteus og Lukas. Rene ”talekilder” forelå først. Bare etter en viss tid ble disse Jesus-ordene bygget inn i fortellinger om ham. Man mener at vi har bevart to kilder som representerer denne eldste overleveringen. Den éne er den såkalte Q-kilden, en ren tale-kilde som man antar at Matteus og Lukas innarbeidet i sine evangelier, i tillegg til at de også innarbeidet Markus. Man antar at Q er eldre enn Markus. Den andre tale-kilden er Thomasevangeliet. Den bevarte formen av dette evangeliet dateres av Robert W. Funk (utgiveren av The Five Gospels) til ca. 100 e. Kr. Andre medlemmer av seminaret daterer den bevarte formen av Thomas til det andre eller tredje århundre e. Kr. – etter mitt skjønn med svært gode argumenter. Men poenget er at Jesus-seminarets forskere er enige om at de eldste ordene i Thomasevangeliet er jevngamle med Q, og altså kan stamme fra 50-årene e. Kr. Disse Jesus-ordene i Thomas blir derfor regnet som jevnbyrdige kilder med dem vi finner i Q.

Det andre grunndogme i Jesus-seminarets forskning er at den historiske Jesus var en jødisk vismann, som ikke tilkjente sin egen person noen bestemt frelseshistorisk rolle, og som ikke sa noe om endetids-temaer i sin forkynnelse. Her gjenoppvekker altså seminaret det gamle Jesus-bildet fra 1800-tallets forskning, det som Schweitzer kritiserte så skarpt. For ikke å bli rammet av kritikken om at de på nytt ”avjødifiserer” Jesus, konstruerer Jesus-seminaret en ”alternativ” jødedom i Galilea, en jødedom som hadde tatt opp i seg elementer fra hellenistisk visdomslære og filosofi, og som var lite opptatt av Israels historie, Messias’ komme, og endetiden.

Seminarets dogmer står svakt

Ingen av disse to dogmene er det særlig stor oppslutning om utenfor seminarets egne rekker, selv om Robert W. Funk i bokens forord forsøker å skape det inntrykk at valget i dag står mellom Jesus-seminarets bilde av Jesus på den ene siden, og amerikanske fundamentalisters bilde av ham på den andre. Han fortier ganske enkelt det tredje alternativ som er representert av hele ”lauget” av Jesus-forskere som ikke deler seminarets dogmer. De utgjør det store flertall av forskere, og Jesus-seminaret har i økende grad fremstått som sekt i det siste tiårs Jesus-forskning.

Grunnene til det er flere. Seminarets dogmer bygger for en stor del på rene sirkelargumenter. Seminaret innrømmer at Q faktisk inneholder noen få fortellinger, og at Q også inneholder noen ord der Jesus taler om endetiden, Menneskesønnens komme, og lignende. De mener derfor at disse fortellingene og ordene ikke hørte med i den ”eldste” utgaven av Q. Bare på den måten kan de opprettholde sitt bilde av Jesus som en ikke-apokalyptisk vismann. Men her er det tydelig at det bilde av Jesus man vil ”bevise” ut fra eldste utgave av Q, i virkeligheten er gitt i utgangspunktet, og har bestemt rekonstruksjonen av det opprinnelige Q.

Det går ikke bedre med Thomasevangeliet. Evangeliet inneholder flere Jesus-ord som er innledet med en svært kort fortelling. Grunnen er enkel: Uten disse fortellingene blir ordene uten mening. Det virker derfor svært sannsynlig at Thomas bygger på eldre kilder der Jesus-ordene var del av fortellinger – slik som hos Markus. Den enkleste teorien om Thomasevangeliet er at det bygger på de tre ”synoptiske” evangeliene i Det nye testamente. Men det er vanskelig å utelukke at det her og der kan bygge på andre kilder i tillegg. Dette har jeg utførlig drøftet i min bok Den ukjente Jesus.

Norsk misbruk av Jesus-seminarets forskning

Jesus-seminarets egen forskning har løpt ut i sanden hva Thomasevangeliet angår. Etter å ha brukt mye tid og energi på å tidlig-datere og likestille Thomasevangeliet som kilde, finner seminaret, når det kommer til stykket, ikke ett eneste nytt, sikkert, ord av Jesus i dette evangeliet. En av seminarets forskere omtaler dette som ”skuffende”.

I Norge har Svein Woje og Kari Klepp forsøkt å popularisere og anvende Jesus-seminarets forskning til sine egne formål. Dessverre har de samtidig kommet i skade for å gi et helt misvisende bilde, både av seminarets status i dag innenfor forskningen, men også av seminarets synspunkter. Hovedsaken for Woje og Klepp er de gnostisk klingende ordene i Thomasevangeliet, for eksempel dette: ”Når dere kjenner dere selv, skal dere bli kjent og dere skal vite at dere er barn av den levende Far.” Her er vi ved kjernen i Thomasevangeliet, sier Woje og Klepp. ”Vi skal søke Gud i oss selv” (VL 15. nov.). Som belegg for at dette kan være sagt av Jesus, bruker de Jesus-seminarets tidligdatering av enkelt-ord hos Thomas til 50-tallet. Det de unnlater å nevne, er at alle slike gnostiske ord hos Thomas, inklusive det siterte (del av logion 3), er kodet sort av Jesus-seminaret. Altså: Slike ord har Jesus ikke sagt. Grunnen angis i The Five Gospels slik: ”[Ordene i logion 3] er kodet sort fordi språkbruken er typisk for gnostisismen, ikke Jesus” (s. 473). Her sier jeg meg helt enig med seminaret. Hvis man med Thomasevangeliet som grunnlag hevder at Jesus var en vismann av gnostisk eller endog buddhistisk type – slik Klepp og Woje i realiteten gjør – har man ikke noen som helst støtte for dette i Jesus-seminarets bøker.