Rystende avsløringer? Sionsorden, Davincikoden og den hellige gral

”Den mest rystende avsløringen de siste 2000 årene”: Fra Da Vinci-koden til Den Hellige Gral.

I mai 2004 utkom på norsk en av de største salgssuksesser de senere år: Dan Browns Da Vinci-koden. I de fleste norske aviser var kulturredaktørene kloke nok til ikke å sende boken til anmeldelse av en faghistoriker. De forutså vel at boken i så fall, med hensyn til sine historiske påstander om faktiske forhold, ville blitt slaktet, og det er jo ikke interessant lesning. Dermed gikk boken enten til de vanlige anmeldere av kriminallitteratur, og de gav den glimrende kritikker for dens plot; eller til de ordinære litteraturanmelderne, som syntes den var nokså middelmådig som roman betraktet. Men alle anmeldere lot seg imponere av det store research-arbeid som var nedlagt i boken. For det hadde de jo ingen muligheter til å overprøve!

Ikke før det samme norske forlag noen måneder senere publiserte en ny bok i samme sjanger: Hellig blod, hellig gral, av Michael Baigent, Richard Leigh og Henry Lincoln (opprinnelig utgitt i 1982; den norske utgaven er basert på en nyutgave med nyskrevet forord og etterord fra 1996). Meget korrekt skriver forlaget på omslaget: ”Boken som Da Vinci-koden er basert på.” Det viser seg nemlig at Dan Browns grundige og langvarige research-arbeid stort sett har bestått i at han har lest Hellig blod, hellig gral (heretter forkortet Hbhg). Ifølge ham selv tok dette research-arbeidet ett år; han må være en langsom leser. Dan Brown har ikke gjort annet enn å ta de fantastiske historiske teoriene i Hbhg som historiske fakta, og har så resirkulert dem i sitt eget kriminal-historie-plot. Der legges teoriene til Baigent og co. i munnen på Da Vinci-kodens fiktive ”forskere”, Robert Langdon og Leigh Teabing. Det er ikke underlig at forfatterne av Hbhg nå har saksøkt Brown – fordi de mener de har krav på en del av Browns eventyrlige inntekt av hans bok. Han har tjent mer på deres teorier enn de selv.

Det er en viktig sjanger-forskjell på de to bøkene: Da Vinci-koden presenterer seg som fiksjon, en kriminalroman, men foregir å inneholde holdbare historiske teorier innenfor fiksjonens ramme. Hbhg presenterer seg overhodet ikke som fiksjon, men som epokegjørende historisk forskning av dokumentar-typen. I Skavlans talk-show ”Først og sist” før jul i fjor ble Hbhg omtalt som den ”fag-boken” som Da Vinci-koden bygger på.

Spørsmålet om den faglige holdbarhet i de historiske påstander som Langdon og Teabing fremsetter i Da Vinci-koden, blir dermed identisk med spørsmålet om hvor holdbar historieforskningen i Hbhg er. Det er det siste spørsmålet som vil få hovedfokus i det følgende.

Hovedpoenget i bøkenes historiebilde

I tiårene rundt år 1200 ble det i Europa skrevet fortellinger om ”gralen”, den skål som fanget opp Jesu blod da han døde. Forfatterne av Hbhg hevder at følger man disse fortellingene bakover, ender man opp hos Jesus selv. Han giftet seg med Maria Magdalena, og fikk barn med henne. Deres ekteskap dannet begynnelsen på et stort dynasti. Jesu familie med Lasarus, Maria Magdalena og Marta i spissen dro sammen med Josef fra Arimatea og noen andre til Marseille i Frankrike. Gralsfortellingene handler egentlig ikke om et bokstavelig beger i det hele tatt, men i virkeligheten om kongelig blod. De viser seg da i følge forfatterne å handle om Maria Magdalena som i sin livmor tok i mot Jesu kongelige blod, og som slik ble mor til et stort kongehus. Denne slekten føres videre i den første franske kongeætt i middelalderen, merovingerne. Organisasjonen Prieuré de Sion i Frankrike sitter på de endelige bevis for denne fortellingen, og ledes av moderne etterkommere etter merovingernes, og dermed Jesu, ætt. Men de endegyldige bevisene for dette har heller ikke forfatterne av Hbhg fått se. Boken slutter med et håp om fred i verden; det kan oppnås når denne organisasjonen viser kortene. Da blir Jesu drøm om et jordisk kongedømme omsider oppfylt, når hans moderne etterkommere igjen, og med rette, gjenerobrer den franske kongetrone. Dette vil skape ”et teokratisk, forenet Europa; en trans- eller paneuropeisk konføderasjon sammenføyd til et moderne imperium som skal regjeres av et dynasti av Jesu etterkommere. Dette dynastiet ville ikke bare sitte på en trone med politisk eller verdslig makt, men antakelig også på Sankt Peters trone i Roma” (s.451). Prieuré de Sion skal ha en nøkkelrolle som parlament i dette riket.

Hos Dan Brown er denne politiske agenda fullstendig utradert. Han beholder historieteorien i Hbhg, men gir Sions-ordenen en helt ny politisk agenda: en politisk korrekt feminisme!

Den virkelige historien om Sions-Ordenen

Helt avgjørende for historiekonstruksjonen i Hbhg er det materiale om den såkalte Prieuré de Sion som forfatterne har hatt tilgang til, dels gjennom publiserte bøker og artikler, dels gjennom dokumenter deponert i det franske nasjonalbibliotek i Paris. Disse forskjellige kildene er listet opp under overskriften ”Prieuré-dokumentene” på sidene 512–13 i boken Dels er artiklene, bøkene og dokumentene knyttet til forfatternes virkelige navn, dels har de pseudonyme forfatterangivelser. Av den øvrige anførte litteratur i boken kunne også Gérard de Sèdes ulike bøker godt ha vært regnet med blant ”Prieuré-dokumentene”. Spørsmålet om hvor holdbar eller uholdbar historiekonstruksjonen i Hbhg er, avhenger derfor av den historiske holdbarheten i disse kildene. For å få svar på det spørsmålet, er det nødvendig å se litt nærmere på hovedmannen bak Prieuré-dokumentene, Pierre Plantard.

Hans fulle navn var Pierre Athanase Marie Plantard, født 18. mars 1920 i Paris. Allerede som 20-åring la han for dagen en bemerkelsesverdig politisk aktivitet. Basert på en ultranasjonalistisk, anti-demokratisk og antisemittisk ideologi, stiftet han en rekke mer eller mindre fiktive organisasjoner som skulle arbeide for et ”renset” Frankrike; selv oppfattet han seg som Frankrikes redningsmann. Målet var å befri Frankrike fra usunn innflytelse fra jødene, frimureriet, og fra det moderne demokratiet, og som kronen på verket skulle det gamle franske kongedømmet gjeninnføres. En av Plantards organisasjoner het ”Nasjonal fransk fornyelse”. Plantard skapte det inntrykket at dette var en viktig organisasjon som kunne redde Frankrike; under krigen ville han stille den til rådighet for det franske quisling-regimet i Vichy. Han ble etterforsket av myndighetene, som konkluderte med at organisasjonen var ubetydelig, og at medlemmene sluttet så snart de ble kjent med Plantard og skjønte at han bare var en oppblåst viktigper.

I 1962 gjenopprettet Plantard en annen forening som han første gang hadde opprettet i 1956, og som han hadde kalt ”Prioratet Sion”, Prieuré de Sion. Opprinnelig var formålet med denne foreningen blant annet å kjempe mot husleieøkning i kommunale boliger i byen Annemasse; navnet ”Sion” var hentet fra et fjell, Mont Sion, i nærheten av Genève. Fra 1962 påstod Plantard at denne ”Sions-ordenen” i virkeligheten var stiftet i 1099 av korsfarerkongen Godfrey de Bouillon, og at den gjennom tidene hadde hatt flere fremtredende personer som stormestre, blant andre Leonardo da Vinci, Isaac Newton, Victor Hugo og Claude Debussy! Samtidig sørget han for at disse fantasiene ble publisert i bokform av journalisten Gérard de Sède (L’Or de Rennes, Paris 1967), dessuten i flere pseudonyme artikler, og i andre dokumenter som han selv deponerte i det franske nasjonalbibliotek. Det er disse bøker, artikler og dokumenter som figurerer som ”Prieuré-dokumentene” i Hbhg. Dessuten bygget Plantard opp en myte omkring sin egen person: Han var i virkeligheten selv en etterkommer etter Godfrey av Bouillon, og dermed rettmessig innehaver av den franske trone! Han begynte å kalle seg ”Pierre de France”. Det var ikke mange i Frankrike som bet på dette; Plantards rykte var ikke det beste. Både i 40-årene og 50-årene hadde han sonet fengselsdommer for bedrageri. Etter en stund ble det nå et rettslig oppgjør fordi de Sède ikke ville dele inntekten av boken sin med Plantard og en tredjemann. Sistnevnte innrømmet da offentlig (i 1971), at det hele var oppspinn. Plantard selv gjorde det samme i 1989. Han sa at listen over stormestre fra 1099 var ren fantasi, og at Sions-ordenen ikke hadde noe med Godfrey de Bouillon å gjøre, eller med Tempelridderordenen, men at den var grunnlagt i 1681. Han la nå frem en annen liste over angivelige stormestre, og her hadde han inkludert Roger-Patrice Pelat, en nær venn av president François Mitterand. Denne Pelat ble i 1993 etterforsket i en korrupsjonsskandale. Også Plantard ble kalt inn til avhør. Han erklærte da under ed at hele Sions-ordenen, dens angivelige historie og listen over stormestre, var hans eget påfunn. Med dette var Sions-ordenen i praksis nedlagt. Plantard døde i 2000.

Pater Saunière og Tempelriddernes skatt

Gérard de Sèdes bok om ”Gullet i Rennes” fra 1967 ble raskt en slags bibel for mange ivrige gral-jegere. Den inneholdt blant annet en eventyrlig historie om presten i den lille landsbyen Rennes-le-Château, pater Saunière, som angivelig skulle ha funnet noen eldgamle dokumenter under restaureringen av landsbykirken i 1891. Ifølge Plantard inneholdt disse dokumentene ugjendrivelige bevis på hans egen avstamning fra merovingerne, og dessuten anvisninger på hvor tempelriddernes skatt var å finne. Hele historien bygde på den mytologien som en restaurant-eier i Rennes, Noel Corbu, hadde kokt i hop i de første år etter krigen for å trekke kunder til den restauranten han drev i prestens bolig. Påstanden om dokumentene og skatten førte til en flom av skattejegere som oppsøkte landsbyen på jakt etter skatten, i rene Indiana Jones-stil.

Etter hvert var det imidlertid ikke bare godtroende journalister og ivrige grals-jegere som kastet seg inn i debatten om den eventyrlige skatten i Rennes-le-Chateau, og dennes eventuelle sammenheng med Sions-ordenen. I 1974 tok en seriøs historiker fatt i stoffet, René Descadeillas i boken Mythologie du trésor de Rennes. I denne boken punkterte Descadeillas fullstendig legenden om Saunières eventyrlige skattefunn. Men det stoppet ikke de skattejegere som ville tro på myten. Det stoppet heller ikke en engelsk TV-producer ved navn Henry Lincoln. Under en sommerferie i Frankrike i 1969 hadde han kjøpt og lest Gérard de Sèdes bok om skatten i Rennes-le-Chateaux, og ble fra da av «hekta» på historien. Han kontaktet Gérard de Sède, og brukte ham som hovedkilde til en TV-dokumentar produsert og sendt i 1970. I de følgende år opprettholdt han kontakten med de Sède, og produserte flere programmer, basert på nye «opplysninger» som de Sède fóret ham med. Lincoln hadde nå tydeligvis identifisert seg så uttrykkelig med de Sèdes teorier at det ikke var rom for noe tilbaketog, heller ikke da Descadeillas avsløring av de Sèdes myteproduksjon ble publisert i 1974. Derimot skaffet Lincoln seg to nye medarbeidere: «Richard Leigh … var roman- og novelleforfatter med universitetseksamener i litteraturvitenskap … [og] Michael Baigent, en universitetsutdannet psykolog som nylig hadde forlatt en vellykket karriere som fotojournalist for å arbeide full tid med et filmprosjekt om tempelridderne.» Disse tre forfatterne “forsket” nå videre på saken, i den tro at Sions-ordenen ikke bare var en historisk virkelighet siden 1099, men at den hadde hatt de stormestre som Plantard påstod, og at Sions-ordenen var den skjulte maktfaktor bak så godt som alle uforklarte fenomener i europeisk historie siden Jesu tid. Resultatet av disse spekulasjoner publiserte de i 1982 i form av boken Hellig blod, hellig gral. Her overgikk de alle sine forgjengere når det gjaldt antagelser om hvilke fenomener i historien, kjente og ukjente, som kunne forklares ut fra Plantards Sions-orden og merovingernes ukjente historie. På et helt bestemt punkt innførte de en helt ny teori, som selv ikke Plantard eller de Sède hadde fremsatt: De tre engelske forfatterne hevdet nå at merovingerne, den første frankiske kongeætten, i sin tur nedstammet fra Jesus selv! Dette, mente de, gav den merovingiske kongeætten – og dermed Plantard og hans familie – en helt spesiell stilling blant alle europeiske kongeslekter. Plantard og hans familie hadde en mer fornem avstamning enn noen andre! De representerte Jesu egne etterkommere!

Nå hadde de Sède hevdet at merovingerætten stammet fra Benjamins stamme. Jesus, derimot, var av Juda stamme og Davids ætt. Forfatterne løste dette problemet elegant ved å påstå at det var Maria Magdalena Jesus hadde giftet seg med! Maria Magdalena var av Benjamins stamme, hevdet de; dermed var Jesu ekteskap med henne et ”dynastisk” ekteskap mellom de to dominerende kongelige familier blant jødene. Og dermed hadde de forsynt den stakkars Pierre Plantard, høyreekstremisten og antisemitten, med en for ham selv sikkert nokså overraskende verdighet: Han var den mest sentrale nålevende representant for det jødiske Jesus-dynastiet, og dermed en klar kandidat til å overta den franske trone i nær fremtid. Tiden er moden for noe slikt, sier forfatterne.

”De politiske systemer og ideologier som tidlig i dette århundre så ut til å love så mye, har alle mer eller mindre spilt fallitt – fra kommunisme, sosialisme og fascisme til kapitalisme og vestlige demokratier – alle har de på et eller annet vis forrådt sine løfter, avlet kynisme i stedet for entusiasme og feilet i å fylle de drømmer de skapte. … Det finnes også en stadig mer intens søken etter mening og følelsesmessig tilfredsstillelse, leting etter en åndelig side ved livet og etter noe man virkelig kan tro på. … Det finnes også en stadig større trang til en sann leder – ikke en Führer, men en slags vis og mild åndelig skikkelse, en prestekonge som menneskene trygt kan gi sin tillit til. … En slik atmosfære burde være perfekt egnet til å oppfylle Prieuré de Sions overordnede målsetninger. Det plasserer Sion i den stilling at de kan tilby et alternativ til de eksisterende sosiale og politiske systemer. … I den utstrekning det kunne tilfredsstille behov som dagens systemer ikke engang erkjenner, ville det meget vel kunne fremstå som svært attraktivt. … Hvordan ville Jesu etterfølgeres komme [og inntakelse av tronen] bli tolket? For et mottagelig publikum kunne det vel bli oppfattet som Guds annet komme til jorden.” På slutten av 1800-tallet, sier forfatterne, var Sions-ordenen (som da var alliert med Habsburgerne!) på nippet til å realisere sin politiske målsetting, som var gjeninnføring av det eneveldige monarki, ”et slags teokratisk Europas forenede stater som skulle styres i fellesskap av habsburgerne og av en radikalt omdannet kirke. Dette opplegget ble kullkastet av den første verdenskrig og det faktum at kontinentets regjerende kongehus ble styrtet som en følge av krigen. Men det er ikke urimelig å anta at Sions nåværende målsettinger noenlunde tilsvarer [disse].” Disse målsettingene omfatter, tror forfatterne, ”et teokratisk, forenet Europa; en trans- eller paneuropeisk konføderasjon sammenføyd til et moderne imperium som skal regjeres av et dynasti av Jesu etterkommere. Dette dynastiet ville ikke bare sitte på en trone med politisk eller verslig makt, men antakelig også på Sankt Peters trone i Roma. Under denne høyeste makt ville det formodentlig bli organisert et nettverk av kongedømmer eller fyrstedømmer bundet sammen av dynastiske allianser og ekteskap – et slags moderne føydalsystem… Og selve prosessen med å styre vil formodentlig ligge hos Prieuré de Sion – som vil kunne ta form av for eksempel et europeisk parlament utrustet med utøvende og/eller lovgivende myndighet.”

Man gnir seg i øynene ved lesningen av disse linjer, og samtidig er det svært mye i boken som faller godt på plass når man har dette som bakgrunn. Hellig blod, hellig gral fremtrer som et politisk propagandaskrift for Pierre Plantard og hans fiktive Sions-orden, og overtar, tilsynelatende uten motforestillinger, Plantards anti-demokratiske, fascistiske og rojalistiske ideologi. Noe så irrasjonelt som blodslinjer og avstamning blir i denne boken en overordnet politisk legitimering av makt og herredømme, og forfatterne anser den klart mytiske og irrasjonelle dimensjonen ved dette som noe av styrken i deres konsept. På denne bakgrunn ser man den reelle grunn bak forfatternes intense engasjement for tesen om at Jesus grunnla et kongedynasti sammen med Maria Magdalena. Hele konseptet brukes til å begrunne et antatt nålevende, men skjult, kongedynastis overordnede status i forhold til alle andre: bare Plantard og hans dynasti nedstammer i direkte linje fra Jesus!

Og slik har det altså gått til at en stormannsgal ubetydelighet som Pierre Plantard, antisemitten og fascisten, har blitt lansert som den mulige innehaver av det forente Europas konge- og prestetrone av tre engelske gral-jegere – fordi de tror at han nedstammer fra Jesus og Maria Magdalena! (Noe han selv aldri har påstått). At de har godtatt hans fiktive avstamning fra merovingerne og faktisk betrakter ham som kongskandidat, fremgår av måten de skildrer sitt første møte med ham på (sidene 248–51). De forteller at Plantard antydet at Sions-ordenens ”hemmelighet” ville gjøre det mulig ”å gjennomføre en omfattende samfunnsmessig forandring. Plantard påstod … at det i den nærmeste fremtid ville komme til en dramatisk omveltning i Frankrike – ikke som en revolusjon, men som en radikal forandring i samfunnets institusjoner slik at monarkiet kunne gjeninnføres. … Ganske stille, med den største selvfølgelighet og uten noen som helst tvil forsikret Plantard oss ganske enkelt om at slik ville det gå.” Det er nærmest ufattelig at tre engelske forfattere som gjør krav på å være seriøse både som historikere, politikere og teologer, har kjøpt dette tøvet som om det var realiteter. De har derved gjort seg til litterære løpegutter for en politisk agenda som har en umiskjennelig brunfarge.

Jeg vil i en senere artikkel se nærmere på de historiske absurditetene forfatterne gjør seg skyld i når de forsøker å lese middelalderske og oldkirkelige kilder som ”bevis” for den påståtte avstamning av merovingerne fra Jesus og Maria Magdalena. Men her vil jeg legge til noen ord om de ideologiske sidene av Dan Browns Da Vinci-koden. Det er ingen tvil om at Dan Brown har overtatt de viktigste historiske teoriene som Baigent & co. har hentet fra ”Prieuré-dokumentene”, samt deres eget tillegg om merovingernes herkomst fra Jesu ekteskap med Maria Magdalena. Men Dan Brown er en politisk korrekt amerikaner, og ser selvsagt at den nokså brunfargede politiske ideologien som markedsføres i Hbhg, er fullstendig uspiselig for et amerikansk publikum. Altså fjerner han de fleste spor av opphavsmannens – Plantards – ideologiske formål med Sions-ordenen, og tillegger ordenen en helt ny og politisk langt mer gangbar ideologi. Hos Dan Brown kan man lese at Sions-ordenen i virkeligheten har hatt en feministisk agenda helt fra begynnelsen! Poenget med avstamningen fra Jesus og Maria Magdalena er slett ikke kongelige ambisjoner for antatte etterkommere av Jesus, nei, poenget er at disse etterkommerne – kjernen i Sions-ordenen – helt fra begynnelsen har vært dyrkere av det kvinnelige og det kvinneliges guddommelighet! I Da Vinci-koden forsvinner Jesus ganske fort i bakgrunnen, mens Maria Magdalena rykkes frem i forgrunnen som den hvis jordiske levninger bør tilbes. Man skal legge merke til hvordan Da Vinci-koden slutter. Bokens mannlige helt, Harvard-professor Robert Langdon, lokaliserer til slutt ”gralen” – Maria Magdalenas jordiske levninger – under den pyramideformede inngangsfoajeen til Louvre (bygget av François Mitterand – også han en støttespiller for Sions-ordenen, må vite!). ”Med en plutselig følelse av ærefrykt falt Robert Langdon på kne. Et øyeblikk syntes han at han hørte en kvinnes stemme … all tidens visdom … som hvisket til ham fra avgrunnen.” – Man kan vanskelig undertrykke den tanke at Pierre Plantard, Sions-ordenens oppfinner, ville ha blitt ganske forbløffet om han hadde hatt anledning til å lese Dan Browns blomstrende fremstilling av ordenens ultramoderne feministiske agenda. Men det fikk han aldri anledning til. Plantard døde i 2000, tre år før Browns bok så dagens lys. Det var nok klokt av Brown å vente med denne politiske omskolering av ”ordenen” til Plantard var død. Plantard kunne jo ellers ha gjort krav på en slags copyright på ordenen, siden den unektelig var hans eget påfunn. Kanskje han også ville hatt del i Browns royalty-inntekter, slik han i sin tid krevde i forhold til de Sède?

Et flatterende utvalg presseklipp om boken er gjengitt på dens to siste sider.

Bare på ett punkt bringer Dan Brown inn noe nytt av historisk art i forhold til Baigent & co: Han hevder at skikkelsen til venstre for Jesus på Leonardo da Vinci’s berømte freske Nattverden, i virkeligheten ikke er disippelen Johannes, men Maria Magdalena.

Dette og de følgende avsnitt bygger på følgende litteratur: Jean-Jacques Bedu, Rennes-le-Château: autopsie d’un mythe. Toulouse: Éditions Loubatières, 2002 (første utgave: 1990); Patricia Briel, ”Pierre Plantard, founder of the Priory of Sion, an oddball in search of royal descent,” engelsk oversettelse av en artikkel i Le Temps, Genève 15. mars 2004; Alain Jourdan, “A best-seller is inspired by an old swindle originating in Annemasse,” engelsk oversettelse av en artikkel i Tribune de Genève, 16. sept. 2004; Marie-France Etchegoin, ”An enquiry into the sources of ’The Da Vinci Code”,” engelsk versjon av artikkel i Le Nouvel Observateur, 9. sept. 2004. Disse tre artiklene er tilgjengelige på internett-stedet priory-of-sion.com, som drives av Paul Smith. Foruten disse artiklene har han her også samlet autentiske aktstykker og annen dokumentasjon om Pierre Plantard og Sions-ordenen.

Philippe de Chériseys innrømmet at han egenhendig hadde fabrikert de angivelige gamle pergamentrullene som pater Saunière angivelig hadde funnet i en hul søyle under alteret i kirken (søylen er bevart, og er verken hul eller gammel). Se sitatet av de Chériseys erklæring i Bedu, Autopsie, 229–30.

En del av de innrømmelser og avsløringer som er omtalt her, lå forut for publiseringen av Hbhg i 1982. Forfatterne røper for eksempel at de kjente til Descadeillas’ bok (se nedenfor). Men forfatterne må ha kjent til alle de omtalte avsløringene da de i 1996 relanserte Hbhg, og skrev et nytt forord og etterord. Men de omtaler ikke noe av dette med ett ord. I stedet bruker de forordet til å forsøke å latterliggjøre den enstemmige kritikken som boken ble møtt med fra faglig hold i 1982.

I serien Mémoires de la société des arts et des sciences de Carcassonne 4.7.2, Carcasonne 1974.

Flere steder i Hbhg røper forfatterne at de ikke var helt fri for grunnleggende tvil på ”Prieuré-dokumentenes” seriøsitet. Her er et knippe slike utsagn: ”… den informasjonen som ble publisert i bokform, var verken tilfeldig eller vilkårlig – og i hovedsak var det heller ikke resultatet av uavhengig forskerarbeid. Det meste så ut til å stamme fra én kilde … som delte ut nøyaktige mengder med informasjon omtrent som dråper fra en pipette og etter en forhåndsoppsatt plan. … Mange av disse informasjonsbitene kom ut under forskjellige navn. På den måten ble det dannet et overfladisk inntrykk av en rekke forskjellige forfattere som alle bidro til å bekrefte og gi troverdighet til de andre. … Noen forsøkte å etablere et troverdighetens skjær, å skape interesse og danne en psykologisk ramme av forventning som skulle få folk til å holde pusten til neste avsløring kom.” (s. 228). ”Av og til var vi fristet til å avskrive det hele som en omfattende spøk, et påfunn eller en bløff av helt usedvanlige dimensjoner.” (s. 227). Om Lionel Burrus, en av forfatterne innrangert blant Prieuré-dokumentene: ”Dette brevet fra Lionel Burrus kunne absolutt se ut som om det var skrevet av en lett sinnsforvirret person.” (s. 230). ”Burrus sier ikke nøyaktig i hvilken romerskkatolsk bulle disse sitatene skal ha stått, vi kunne ikke få bekreftet innholdet. Hvis sitatene er ekte, er de av stor betydning. Teksten ville i praksis være et uavhengig vitnesbyrd fra romersk-katolske kilder om raseringen av Château Barberie i Nevers.” (s. 231). Om S. Roux: ”Det virket i alle fall som om han hadde overgått Burrus i tåpeligheter.” (s. 232). ”Nærmere studium overbeviste oss om at dette faktisk var nok et oppfinnsomt Prieuré-dokument – laget med overlegg for å mørklegge, forvirre og erte, og for å spre rykter om at noe skjebnesvanger monumentalt var forestående. Uansett gav skrivet på sitt oppsiktsvekkende og eksentriske vis antydninger om dimensjonene på de spørsmål som var involvert. Hvis S. Roux hadde rett, var ikke våre undersøkelser begrenset til aktivitetene rundt en lite tilgjengelig, men uskyldig ridderorden som hadde overvintret inn i vår tid. Om han hadde rett, kunne våre undersøkelser på en eller annet (sic!) måte vise seg å ha relevans for internasjonal politikk på høyere plan. ” (s. 233). ”I løpet av vårt arbeid med denne saken hadde vi gjentatte ganger støtt på Plantards navn. Det så i det hele tatt ut til at stort sett all informasjon som var sluppet ut i løpet av de siste 25 år eller så, på en eller annen måte kunne føres tilbake til ham. I 1960 ble han for eksempel intervjuet av Gérard de Sède og snakket om en internasjonal hemmelighet som var skjult i Gisors. I løpet av de neste ti år ser det ut til at han har vært en sentral kilde for de Sèdes bøker om både Gisors og Rennes-le-Châteaux.” (s. 244). ”På dette punkt følte vi at vi var på gyngende grunn, og teksten i Prieuré-dokumentene begynte å se ganske tvilsom ut. Vi kjente til påstandene fra de moderne rosenkreuzerne i California og andre av dagens organisasjoner som post faktum hevder å ha et stamtre hvis begynnelse ligger innhyllet i antikkens tåke, og som omfatter en rekke av verdenshistoriens mest berømte navn” (s. 140). Man kan bare beklage at forfatterne ikke fulgte opp denne intuitive og svært velbegrunnede skepsis. Hadde de gjort det, ville de, i stedet for å bli naive offer for den politiske og historiske bløff fra Plantard og hans venner, kunnet gjøre et virkelig nyttig stykke gravende journalistikk. Ifølge Jean-Luc Chaumeil, som fungerte som kontaktperson da de tre forfatterne av Hbhg møtte og intervjuet Plantard, advarte Chaumeil dem og sa at Plantard var en bedrager og Sions-ordenen en fiksjon. Se P. Briel, ”Pierre Plantard” (jfr. note 3 ovenfor).

Hbhg , s. 15–16.

Påstandene om Marias herkomst fra Benjamins stamme, og at denne stammen på Jesu tid hadde kongelige ambisjoner, er begge tatt ut av luften. Den første mangler ethvert seriøst kildegrunnlag, den andre strider mot alle kjente fakta.

Min utheving.

Igjen min utheving.

Hbhg , s. 453–54. Dette er 1982-utgavens konklusjon.

Hbhg , s. 451.

Hbhg , s. 249.

Da Vinci , s. 492.