Døden som fysiologisk fenomen

Denne delen kan kanskje, selv om den slett ikke er ment slik, virke teknisk og kald i forhold til smerten døden gjerne innebærer for oss. Da kan en bare hoppe over dette kapittelet helt. Særlig avsnittet om hva som skjer med kroppen etter døden, er ikke ment at alle skal lese og kan virke ubehagelige for noen. En går ikke glipp av noe vesentlig i forhold til den videre diskusjonen med å hoppe over hele det delkapittelet. Grunnen til at det er med, er for å gi en avmystifiserende beskrivelse av døden, og fordi en del er opptatt av å vite også det.

Vi kan definere døden som en hjernedød tilstand hvor man har mistet all bevissthet irreversibelt, altså slik at man ikke kan få noen slags bevissthet tilbake igjen. Det å dø i seg selv er ikke smertefullt. Etter døden blir kroppen gradvis omdannet til jord.

Definisjon av død

Døden – på latin kalt mors – kan biologisk defineres som opphør av livsprosesser. Biologisk sett er det nok mer riktig å kalle det en dødsprosess fordi alle cellene i kroppen ikke dør med en gang åndedrett og hjerte stopper. Derfor deler enn gjerne inn i somatisk død og cellulær død. Men det tar ikke mange timer fra somatisk død har inntruffet til alle cellene i kroppen også er døde. Celler som bruker lite oksygen – som i hornhinne og scener – dør senere. Ben- og hudceller kan leve flere døgn.

Somatisk død regnes typisk fra når åndedrett og hjertevirksomhet opphører, fordi alle celler i kroppen er avhengig av dem for å få næring og oksygen – og alle celler vil dø når disse stopper å fungere. Men i vår tid med avansert livsforlengende utstyr, gjenopplivningsmuligheter, organdonasjonsprosedyrer, ect, vil denne klassiske definisjonen av somatisk død ikke være presis nok. Vi kan nemlig holde hjerte- og lungefunksjon i en viss aktivitet gjennom bruk av maskiner etter at en person rent faktisk er død. Derfor må vi korrigere med å snakke om hjernedød. Problemet med dette begrepet, er at ordet ofte misbrukes i dagligtalen. Vi snakker om hjernedød om mennesker i koma eller om mennesker med alvorlig hjerneskade. Men med hjernedød menes her en total funksjonssvikt med døde hjerneceller. Grunnen til at definisjonen knyttes til hjerneorganet, er fordi det er der rent fysisk vi har alle våre minner, det vi har lært, vår mulighet for refleksjon og fellesskap, vår skaperkraft og identitet, og derfra styres alle andre organer i kroppen. Det er altså både et fundamentalt organ for liv, og der hvor vår personlighet ligger.

En somatisk død har altså inntruffet når hjernecellene er døde på grunn av oksygen- og næringsmangel. Hjernecellene er noen av de mest sårbare vi har, og de dør 3-7 minutter etter total oksygenmangel. Rent praktisk regnes somatisk død – personens dødstidspunkt – fra når hjerte- og lungeaktivitet har stoppet, og eventuell gjenopplivning anses nytteløst.

Hvordan oppleves det å dø?

I en gradvis dødsprosess – når vi gjerne snakker om at noen sovner inn i en sykeseng for eksempel, så svekkes gjerne sansene en etter en. Først smak og luktesans, så synet og til slutt hørsel og følesans. Normalt vil man her ikke merke noen ting i dødsøyeblikket, da en allerede er blitt bevisstløs. Det er absolutt ingenting som tyder på at det å dø i seg selv er smertefullt. Noen mennesker som har opplevd hjertestans og gjenopplivning har beskrevet en nummenhetsfølelse i det de ble borte.

Hva skjer med kroppen etter døden?

Når noen dør på sykehjem eller sykehus, blir de stelt av personalet. Ellers foretas stell av den døde av begravelsesbyrå. Den døde blir vasket og stelt, kledd og tilrettelagt i kisten. Pårørende kan være med på stell om det ønskes, og en del har også egen båreandakt. Den døde blir lagt i et kjølerom og i løpet av 8 dager skal begravelse normalt finne sted. Er det spesielle omstendigheter rundt dødsfallet vil det kunne foretas en full eller delvis obduksjon hvor spesielt utdannet medisinsk personell går kirurgisk inn for å få avklart ting rundt dødsårsaken. Dette skjer i så fall normalt innen 48 timer etter at døden har inntruffet.

Etter en vanlig død og jordbegravelse vil kroppen gjennomgå en gradvis prosess hvor våre egne mikroorganismer som vi trenger så lenge vi lever, og kroppens enzymer, er det som bryter oss ned til jord. Det er ikke tilfelle, slik en kan få inntrykk av i en del filmer og folketro, at kroppen i kisten blir spist opp av makk og insekter. Makk er i jordlag høyere oppe og lever av jord. I Norge er det også lovregulert at kirkegårder skal være drenert og sikret i forhold til grunnvann, og kistene har en vannsikker bunn.

Den fysiske nedbrytningsprosessen

Følgende delkapittel inneholder noen til dels sterke grafiske skildringer av endringene i kroppen når en er død. Dette bør ikke leses av sarte mennesker eller barn, og mange lesere oppfordres til bare å hoppe videre. Et delkapittel om kroppens nedbrytning er ikke estetisk vakkert, og for mange en unødvendig lesning.

Noe av det første som skjer etter at døden har inntruffet, er at kroppstemperaturen starter å synke. Etter 8 timer er kroppen ikke varm lenger, og etter 12 timer er den kald å ta på. Etter 24 timer er hele kroppen blitt kald tvers gjennom. Når forråtnelsesprosessen begynner etter ett par døgn vil temperaturen stige noe igjen, på grunn av de biologiske og kjemiske prosessene som da inntreffer.

Etter 2-5 timer begynner dødsstivhet, rigor mortis, å inntreffe. Dette varierer med temperaturen rundt den døde. Rigor mortis er en kjemisk prosess grunnet oksygenmangel som skyldes nedbrytning av adenosintrifosfat som får muskelproteiner til å stivne og bli harde. Fenomenet starter i hals- og kjevemuskler og er fullt utviklet etter 8 til 12 timer. Etter 36 til 72 timer begynner stivheten å avta igjen, avhengig av hvilke ytre forhold det er. Stivheten forsvinner med nedbrytningen av muskelproteinet, og i samme rekkefølge som den begynte.

Likflekker, livores mortis, er det tredje karakteristiske tegn på at døden er inntruffet. Disse er en misfarging av huden fra rødt til blåfiolett som oppstår der kroppen ligger lavest. Dette fordi når hjertet stopper å pumpe blodet rundt, synker blodet i blodkarene på grunn av tyngdekraften, og de tunge blodlegemene samles nederst. Der sprekker de og hemoglobin (som er det røde fargestoffet i blodet) siver ut i vevet rundt. De fleste flekkene kan sees allerede etter ½ til en time og blir tiltakende tydeligere i opptil 14 timer.

Kroppens forråtnelse, cadaverositas, kan som regel ikke merkes før etter ett til to døgn – avhengig av temperatur. Med oppbevaring i kjølerom kan kroppen oppbevares nokså lenge. Forråtnelsesprosessen øker kraftig om det er stor tilstedeværelse av bakterier. Forråtnelsesprosessen varierer etter ytre omstendigheter; en kropp i vann tar dobbel så lang tid å forråtne som en i luften, mens en begravd kropp tar 4 ganger så lang tid. Cellene går i oppløsning og vevet rundt løses også opp. Denne cellenedbrytningen kalles autolyse og forårsakes også av oksygenmangel. Kroppen brytes ned både av kjemiske prosesser – enzymer i oss som frigjøres – og biologiske gjennom aktivitet til mikroorganismer vi alltid har i oss. Særlig i fordøyelsessystemet har vi bakterier som øker kraftig etter hvert som det blir mer oksygenmangel i kroppen.

Tegn på forråtnelse er en kraftig lukt og misfarging av mageskinnet som følger tykktarmen. Dette fordi tarmbakterier produserer svovelforbindelser som siver ut i vev og forbinder seg med blodstoffene og fører til stoffer som gir huden en grønnlig farge. Det som skjer er at vår naturlige bakterieflora vil vokse voldsomt og angripe blod og magesekk. Det produseres gass og etter hvert vil magesekken revne og andre indre organer angripes. Kroppen blir oppblåst på grunn av gassproduksjonen, og den sterke liklukten kan merkes. Denne fasen inntrer her i vårt klima 1-2 uker etter begravelsen. Etter en måned løsner negler og hår.

Når det har gått noen måneder kommer vi til neste fase i forråtnelsen. Her blir kroppskjøttet svart, og med en mer kremete konsistens. Den bakterielle nedbrytningen fører gjerne til utvikling av gasser som gjør vev og organer svampaktige. Kroppen kollapser etter som gasser unnslipper og dermed forsvinner oppblåstheten. Liklukten er veldig sterk. Noen kan få «likvoks» på de mer fettholdige delene av kroppen på grunn av en kjemisk reaksjon. Så tørker det som er igjen av kroppen etter hvert ut og en får til slutt en tørr forråtnelse hvorav benene er de siste til å bli omdannet til jord. Etter ett år er som regel bare skjelett og tenner igjen med noen senrester på. Kistene i Norge lages slik at de også blir nedbrutt til jord innen det er gått 20 år. Etter så lang tid – og hvor til slutt kisten og er borte, er det eventuelt bare noen få grove knokkelrester igjen som gradvis også vil omdannes til jord av kjemiske prosesser. Til slutt blir det kanskje rundt 1,5 liter jord igjen av kroppen.


47 Responses to Døden som fysiologisk fenomen

  1. Avatar Carl Nelson
    Carl Nelson says:

    Ja, dette var nyttig informasjon synes nå jeg da. Slike ting er det sikkert mange som lurer på, og det er fint dere gir et greit svar. Kjempeflott:))

  2. Avatar Blanca Chavez
    Blanca Chavez says:

    Fascinerende !
    Men hva med makk ?

    mvh
    Blanca

  3. Avatar Jon Arne Karstensen
    Jon Arne Karstensen says:

    Makk og insekter vil ikke klare å trenge gjennom vanlige kister og de trives heller ikke så langt nede i jorda i den kalde temperaturen som er der. Lik som ligger på bakken vil kunne bli angrepet av makk og andre dyr. Av insekter særlig spyfluer (Calliphoridae) og kjøttfluer (Sarcophagidae)og av andre dyr mest typisk rotter og mindre rovdyr som hund og rev. Vennlig hilsen Jon Arne

  4. Avatar Carl Nelson
    Carl Nelson says:

    Når vil lokket på kisten bryte sammen etter begravelsen? Det er jo noen kilo med jord som presser på.

  5. Avatar Jon Arne Karstensen
    Jon Arne Karstensen says:

    Takker for spørsmål Carl!

    Jeg kan ikke gi noe utfyllende svar her, men komme med noen kommentarer og overlate stafettpinnen videre til andre. Det reguleres i forskriftene til gravferdloven at «Kistelokket skal tåle en manns belastning, dvs. 1100 N fordelt på 300 x 100 mm flate. Kiste skal tåle belastningen ved normal gjenfylling av grav. Kistens bunn skal være vanntett.»

    Det varierer hvor lang tid det tar før kisten til slutt kollapser, avhengig av hvor tung jorda er, materialene kisten er lagd av med mer. Om noen har mer erfaring om hvor lang tid det tar så må de gjerne gi tilbakemelding. Det hersker for øvrig noen myter om at kistene kollapser før gravene er fylt igjen ect. Dette skal ikke skje, jamfør standarene som er i gravferdloven. En del tror også at synkningen av graver bare skyldes at kistene kollapser. Dette kan skje, men setning er naturlig og noe som vil kunne skje også lenge etter begravelsen da jorden i graven synker og man trenger da å etterfylle. Dette gjøres av kirkegårdsarbeideren.

    Generelt om kister så er det noe forskjellige tradisjoner på hvordan de skal se ut, men de aller fleste land har trekister. De enkleste kistene er spon, de litt dyrere er i bjørg eller furu og de dyrere er i kirsebærtre eller eik. I ortodoks jødedom skal det være tre uten metall eller utskjæringer, i noen kulturer har man noe rundere former, men kistene over store deler av verden ser ganske like ut.

    En periode på 70-tallet hadde noen plastkister men dette er en gått vekk ifra og etter gravferdsloven i Norge skal kisten være av trevirke og nedbrytbar i løpet av fredningstiden (som er 20 år). Lufttette kister som ikke er nedbrytbare bremser den tørre forråtnelsen. Kistene skal for øvrig heller ikke inneholde deler som er til skade for naturen.
    Forskriftene til gravferdsloven regulerer at kistegraver skal ha minst 1 meter jord over seg og 0,3 meter jord under seg

  6. Takk for svar Jon Arne. Dette med døden er jo et tabubelagt tema som mange ikke vil komme inn på. Men èn ting lurer jeg litt på: Om sommeren på varme dager, så har jeg og andre med meg kjent en ubehagelig lukt inne på selve kirkegården. Er det slik at liklukt kan komme opp i dagen? Jeg tenker da på at når kister blir skadet når de laster jord ned i graven. Det kan jo ligge steiner som er store nok til å slå hull på lokket? Kan dette medføre at liklukt kommer opp av jorden?

    • Avatar Jon Arne Karstensen
      Jon Arne Karstensen says:

      Takk for epost Carl! Det er sant at dette er veldig tabubelagt og det er motivasjonen for å skrive om det og åpne for spørsmål. Så over til ditt spørsmål:
      Du skal ikke kunne kjennes liklukt fra kirkegården, men det er noen muligheter for lukt som jeg skal komme tilbake til. Vedrørende ditt eksempel er nok dette lite sannsynlig. Kirkegården, gravens dybde og kvaliteten på kisten er regulert ved lov og forskrift. Kistene skal tåle trykket de blir påført når jord tas oppå dem. Selv om kistelokket skulle knuses så er det likevel såpass dype graver når de er dekket med 1 meter jord (minimum 0,8 m) at lukt ikke kan trenge opp til overflaten.
      Så kan jeg si noe om lukt fra vann som er beslektet med spørsmålet noen har om de drikker «likvann». Det er klare krav til drenering og hensyntaken til grunnvannsnivå når man anlegger kirkegårder. Dreneringen skal legges godt under gravene (kistegraver skal ha minimum 0,3 meter jord under seg) og dermed skal det ikke forekomme vannforurensing fra kirkegårdene heller. Så vil jeg sitere noe i et tilsvar i 2008 fra Nasjonalt Folkehelseinstitutt ift spørsmål om vannforurensing fra kirkegårder: «Utslipp av drensvann direkte til bekkesystem uten foregående rensing er akseptabelt hvis dreneringen er lagt dypt nok i forhold til gravene. Den organiske belastningen fra nedbrytning av de døde kroppene vil, så fremt gravene ligger over grunnvannsstanden, ikke medføre en uakseptabel forurensing av drensvannet. Det vil ikke være andre forurensingsfarer enn fra den som kommer fra vanlige organiske stoffer. Det er svært viktig at drenering legges dypt nok og på en slik måte at gravene under ordinære forhold er tørre. Dersom grunnvannsstanden i gravområdet i flomperioder heves slik at kistene i gravene blir oversvømmet, vil det kunne bli en større utvasking av organiske stoffer fra kistene. Dette vil kunne medføre at vannet som dreneres ut etter at grunnvannsstanden igjen synker, vil kunne bli utsatt for oksygensvikt og derfor få en råtten lukt. Denne lukten vil forsvinne fra vannet etter forholdsvis kort kontakttid med luft.»
      Det som kan være et problem på kirkegårder som skaper vond lukt i en helt kort periode, er ved oppgraving av plastgraver. Fra 1950-tallet til begynnelsen av 1980-tallet var det vanlig å svøpe de døde i plastfolie for å hindre lukt og avrenning. En tenkte ikke på at plasten samtidig stoppet den naturlige nedbryting. Ved oppgraving av disse gravene kan det komme kraftig lukt akkurat i det man graver opp graven. Plastgrav-problematikken er et klart problem, og løses nå som regel ved enten å grave ny grav litt over den gamle kisten (0,8), gjøre om til et urnefelt (graver bare 0,5), å unngå gjenåpning overhodet eller så kan man en metode for å bryte ned plastfolien med innhold. Metoden går ut på å tilføre ulesket kalk (brent kalk) ned i den graven det gjelder. Kalken reagerer kjemisk ved kontakt med tilstedeværende vann. Den kjemiske reaksjonen fører til at plastfolien med innhold brytes ned, kanskje på noen timer eller dager alt etter mengden kalk som tilføres. Som tidligere nevnt på denne siden, har man ikke lov til i dag å ha plast eller andre ikke-nedbrytbare kister eller svøp rundt den døde.
      Det som kanskje er mer sannsynlig i forhold til lukt, er om kirkegården er i nærheten av et krematorium. Der kan man kjenne lukt fra forbrenningen. Etter nye forskrifter må krematoriene ha rensing som skal stoppe dette problemet også.
      Siste mulighet for lukt jeg kommer på, og det som er den vanligste årsaken til eventuell lukt, er at det er lukt fra beplantning og avskårne blomster/kranser på gravplassen.

      Vennlig hilsen Jon Arne

  7. hei. lurer på om det oppstår en slags promille i denne prosessen? å når den evt oppstår?

    • Avatar Jon Arne Karstensen
      Jon Arne Karstensen says:

      Hei «Lotta»!
      Takker for spørsmål til artikkelen for en stund siden. Spørsmålet er publisert på nettstedet og her er et lite svar fra meg. Normalt sett produseres ikke alkohol i kroppens nedbrytingsprosess, men det kan av og til forekomme at man får promilleutslag. Dette skyldes at alkohol kan lages som avfallsstoff til noen av bakteriene som bryter ned kroppen i forråtnelsesprosessen. Patologer snakker gjerne om to nedbrytningsprosesser, autolysis – eller selvfortæring – og forråtnelse. Autolysis er en prosess hvor cellenes egne enzymer bryter ned cellene og cellevevet. Dette er en kjemisk prosess som skjer raskere ved varmere temperaturer. Den andre prosessen er bakteriell og det er som sagt denne som kan føre til promilleutslag. Dette kombinert med de store variasjonene for hvor raskt kroppen brytes ned, gjør at patologer av og til må ta prøver fra en øyevæske som er sen til å brytes ned for å best mulig finne ut promille ved dødstidspunktet.

      Vennlig hilsen

      Jon Arne Karstensen

  8. Hei.
    Svigerfamilien min forsøker å få «flyttet» grava til svogeren min. Greia er at det skal flyttes knappe 50-75 cm (på grunn av at de vil vedkommende skal ligge nærmere sin mor og gir seg ikke før de får flyttet)
    Men, det er nå snart ett år siden begravelsen og at han ble gravlagt. Jeg lurer på hvordan tilstanden på kiste og lik er i forhold til oppgraving og flytting? Jeg kan ikke se for meg at det vil være en jobb for noen å gjennomføre dette?
    Jeg er i mot denne flyttingen, og er mest nysgjerrig på den fysiske gjennomføringen av en slik flytting..

  9. Avatar Dokka
    Dokka says:

    Tusen takk for utfyllende og informativ artikkel, men også kommentarer og spørsmål og svar under artikkelen. Dette er informasjon som er viktig for noen, men som opplevels umulig å lese for andre. For meg var det en meget konkret og grei forklaring på hva som skjer biologisk/kjemisk. Takk for at du tok deg tid til å skrive denne.

  10. Avatar Jon Arne Karstensen
    Jon Arne Karstensen says:

    Hei Silje. For det første så vil de ikke få tillatelse til å flytte grava. Tillatelse kan bare gis dersom «sterke grunner taler for flytting» og da etter søknad til kirkelig fellesråd. Det som beskrives her er ikke en sterk grunn. Grunner for gjenåpning er nesten bare med mistanke om kriminelle forhold og skjer veldig sjelden, og flytting omtrent utelukkende om noen skulle være feil gravlagd. Dette reguleres for øvrig av gravferdsloven §7.
    Så til spørsmålet om tilstand til kiste og lik, selv om dette nå altså bare blir teoretisk i forhold til hovedagendaen. Kista vil antakelig være intakt om det ikke er gått lenger tid, men etter en stund vil den kunne kollapse.
    Vennlig hilsen Jon Arne

  11. Avatar Cathrine
    Cathrine says:

    Hei!
    Takk for en spennende artikkel. Jeg har en onkel som døde på sjøen på slutten av 70årene. Han ble sendt hjem i en jern(?)kiste som var luftett for å forhindre at forråttelsesprosessen skulle beygnne med en gang, da det tok de 40 dager å få han hjem igjen.
    I denne forbindelse så ble det sagt at liket hans ikke råttner i det hele tatt fordi kisten er lufttett og at liket hans er nesten likt nå som da han døde. Stemmer dette?

    • Avatar Jon Arne Karstensen
      Jon Arne Karstensen says:

      Hei Cathrine, takker for positiv respons! Du skriver at din onkel ble sendt hjem i lufttett kiste og siden dette var på 70-tallet kan det godt henne han ble lagt i en plastkiste fra starten av og begravet i samme kiste. I dag ville vi bruke kjøling for å forhindre forråtnelse og fly har gjort dette til et mye mindre aktuelt problem. Liket begynner nedbrytningen selv om det er i en jernkiste eller plastkiste, men forråtnelsen går mye saktere. Man sugde ikke ut all luft da han ble lagt i kista så den er ikke tom for luft. Men uten tilgang til mer luft vil nedbrytningen stoppe mye opp og gå svært sakte, og vi har eksempel på lik som er i ganske god form 150 år etter at de ble begravet i jernkiste (http://articles.sfgate.com/2005-08-21/news/17386893_1_coffin-pathologist-empty)
      Men det er faktisk vanskelig å stoppe forråtnelsen helt uten dypfrysing, noe vi ser på tilstanden til balsamerte lik enten vi tenker på egyptiske mumier eller Lenin.
      Tilbake til ditt spørsmål: Om liket ble grundig vasket og preservert kan det fremdeles være ganske likt som da han døde men over lang tid vil det brytes ned.

  12. Kunne du fortelle meg gangen/tidskjema av forråtnelse av lik i 25-30 C av sommervarmen i en leil. med en åpen balkongdør?

  13. Avatar Anne Bente
    Anne Bente says:

    Jeg har lest artilkkelen som er veldig informativ.
    Men jeg lurer allikevel på en ting. Jeg har tidligere hørt at ved en vanlig kistebegravelse tar det lang tid før den døde kroppen forandrer seg.Er det virkelig tilfelle at kroppen er nesten bare et skjelett etter kun ett år?
    Var ikke klar over at det gikk så fort. Jeg vet at etter 20 år som er fredningstiden for en grav er det stort sett bare noen beinrester igjen. Så den beskrivelsen du gir av prosessen i den døde kroppen gjelder ved en «vanlig» begravelse i kiste?

  14. Hei,
    Det var spennende å lese dette.
    Jeg lurer på hvorfor mennesker har blitt funnet døde i hjemmet sitt flere år etter at de døde? Hvorfor har ikke de begynt på råtningsprossesen?

    Erik

  15. Avatar Inka Bjørk
    Inka Bjørk says:

    Hei Jon Arne!
    Først vil jeg begynne med å ønske deg og alle lesere ett riktig godt nytt år!
    JEG TAKKER SÅ HJERTELIG for at jeg nå fant denne siden om prosessen etter vår død.
    Jeg har et veldig avslappet forhold til dette med døden.Følelr meg overbevist om at vi dør ikke, det er kroppen som dør.
    For ca 35 år siden,donerte jeg kroppen til forskning,for jeg ville så gjerne hjelpe til i forskningen…
    Mye har skjedd,bl.a. blir jeg mer og mer sikker på at det vi definerer som sykdom,kommer fra vårt sinn, ikke i kroppen.Kroppen er instrumentet som prøver å si i fra til oss.Oppfatter «sykdommene» i følelsene,vi har mye uarbeidet stoff/følelser som ligger lagret i oss.Dette er grobunnen for det vi definerer som sykdom, som igjen ofte får en diagnose.
    Selv fikk jeg endetarmkreft med spredning til lever.Kort fortalt, operasjoner,cellegift og stråling ble foretatt.Siste cellegiftkuren jeg skulle ta,sa jeg nei.Bare visste at jeg kom til å dø av den…
    Oktober fikk jeg beskjed om at dem kunne ikke hjelpe meg,siden spredningen satt i begge lungene.
    Jeg forandret oppfattelsen etter flere års oppservasjon fra at kroppen er syk, til at det ligger i sinnet.
    Da måtte jeg ta konsekvensene,jeg vil ikke vedlikeholde forskerne sin oppfattelse av at det er kroppen.Jeg ville også kremeres,ikke minst av praktiske grunner,da dem hadde gjort sitt.
    Nå,ikke minst etter at jeg også har lest dette som står her,ser det ut til at det blir en vanlig begravelseform/kiste jeg velger.
    Er opptatt av å følge naturen,som jeg forøvrig elsker, å ikke forurense.Det gjør det vel under en prosess når den blir brent.
    HJERTELIG TAKK FOR DENNE VIKLTIGE INFORMASJONEN!
    Vennlig hilsen Inka Bjørk Lykke til videre med infon her.Ha en kjempefin dag alle sammen.

  16. Avatar Inka Bjørk
    Inka Bjørk says:

    Hei igjen!

    Glemte i farta å skrive at jeg er mye bedre,tror jeg blir bra igjen.Dette uavhengig av legenes utsagn.Arbeider mye med tanker og følelser,dette gjir resultater.
    Regner med å være her leeeeeenge enda, men det å få fred med mine avgjørelser,om hva jeg vil skal skje med min kropp,er viktig.

  17. Avatar Jon Arne Karstensen
    Jon Arne Karstensen says:

    Takk for hyggelig tilbakemelding Dokka!
    Irene jeg kan dessverre ikke gi noe nøyaktig tidskjema i forhold til nedbrytelsen der, men vi snakker om en vesentlig raskere nedbrytning enn det som er beskrevet her.
    Anne Bente det stemmer nok normal netbryting går mye fortere enn vi nok vanligvis tror. Selv om det vil være mange variasjoner, vil dette gjelde med vanlige begravelser ja. Ben tar mye lenger tid å bryte ned enn de mykere delene og dermed nedbrytes altså mye i løpet av relativt kort tid og så går det veldig sakte med den siste delen av nedbrytningen.
    Hei Erik. Å finne mennesker som har vært døde i mange uker, og enda mer måneder og år, er svært ubehagelige opplevelser. Nettopp da forråtnelsesprosessen er i full gang. I veldig kalde leiligheter vil den komme kortere, men etter flere år er den kommet så langt at man ikke vil kunne kjenne igjen den avdøde.

    Vennlig hilsen Jon Arne

  18. Avatar Jon Arne Karstensen
    Jon Arne Karstensen says:

    Til Inka
    Først vil jeg også få ønske deg – om en altfor sent da vi på grunn av serverbytte og oppgradering av maskinløsning ikke har fått med dette innlegget før nå – et godt år i år. Jeg er veldig glad for at du syns siden hjalp deg og har gitt nyttig informasjon. Jeg har et engasjement for å fjerne en del av våre tabuiiområder og at vi skal bli flinkere til å snakke sant om både livet og døden.
    Spennende refleksjoner du har rundt forholdet mellom sinn og kropp. Jeg tenker selv det henger mer sammen enn vi ofte tror, sSelv om jeg ikke tenker så radikal som deg: Jeg tror noe stammer fra biologi, noe fra psyke og følelser og at disse tingene forsterker hverandre. Jeg har forresten selv et sterkt natur og miljøengasjement.
    Så var det jo sterkt å lese ditt neste innlegg også. Du har gjennomgått virkelig mye kamp i livet. Jeg håper, uansett om du får fire måneder eller førti år å leve, at du får rike og gode dager med gode mennesker rundt deg. Vi må hvert fall leve mens vi lever. Ønsker virkelig at kreften må gå tilbake og sender en ordløs bønn «oppover» for deg. Men viktigst av alt jeg ønsker deg et rikt liv.
    Vennlig hilsen Jon Arne

  19. Avatar Eva Glenjen
    Eva Glenjen says:

    Hei
    Fin side! Jeg lurte på om du vet om høye intak av konserveringsmidler i kosten gjennom et langt liv, kan ha noe konsekvens for nedbrytelsen av kroppen?
    Mvh Eva

    • Avatar Jon Arne Karstensen
      Jon Arne Karstensen says:

      Tusen takk. Selv med stort daglig inntak av konserveringsmiddel vil dette ikke påvirke nedbrytingen av kroppen. Mye av konserveringsmidlene blir fjernet som slaggstoff av kroppen og det som fortsatt er i kroppen er så små mengder at det ikke spiller inn i prosessene. Mye av det som er konserveringsmidler ville uansett ikke konservert oss mot den bakterielle nedbrytingen vi gjennomgår etter døden. Mvh Jon Arne

  20. Hei. Broren min ble gravlagt i skinndressen og sko han brukte da han omkom i en motorsykkelulykke. Begravelsesbyrået har ikke vasket og stelt han. Ble lei meg da jeg oppdaget dette. Oppdaget det da jeg etter mye om og men fikk mast meg til å få se ei hånd dagen før han ble gravlagt. Fikk se en halv arm og hånda. Så da at han hadde skinnjakka på. Så også skotuppene. Han ble skadet i hodet. Har hørt i ettertid at de har gjort en stor feil samt at klærne skal være nedbrytbare. En skinndressen og sko er vel ikke det??Finnes det lover om hva sommer lov å ha på eller ei??Ubeskrivelig vondt å tenke på at han ikke ble stelt og hatt på de klærne som avdøde pleier å få på seg.

    • Avatar Jon Arne Karstensen
      Jon Arne Karstensen says:

      Hei Else. Først av alt kondolerer i forhold til din bror. En pleier å vaske og stelle den døde før begravelsen. På sykehjem / sykehus har de klare prosedyrer som en blant annet kan se her http://ndla.no/nb/node/57809 . Dette å ta¨ på egne klær til begravelsen er ikke noe en må gjøre. Det er etter hvert ganske vanlig, men en del ønsker at den avdøde begraves i yndlingsfindressen for eksempel. Skinndress og sko er også nedbrytbare men de tar en god del lenger tid enn begravelsesklær fra begravelsesbyrå. Veldig dumt byrået ikke ivaretok oppgavene bedre da slike situasjoner jo er når vi er på det mest sårbare. Kanskje du skulle ha skrevet et brev til dem og forklart hvor vondt det var slik at du lettere kan få satt punktum og de får anledning til å forbedre seg, beklage og ta viktig lærdom. Ønsker deg alt godt!

  21. Avatar Henriette
    Henriette says:

    Hei! Veldig spennende artikkel!
    Jeg lurer på om det er sant at kroppen blir tyngre etter døden? Om det er tilfellet, kunne du forklart hvorfor det er slik?

    Mvh, Henriette 🙂

    • Avatar Jon Arne Karstensen
      Jon Arne Karstensen says:

      Kroppen blir ikke tyngre i seg selv etter døden. Men den blir oppblåst pga gassutvikling fra økt bakterieflora og kjemiske reaksjoner og med det vil vi få en vektendring.

  22. Avatar Henriette
    Henriette says:

    Hei!

    Jeg lurer på om du vet noe om hvordan lik brytes ned i vann. Har skjønt at lite oksygen forsinker forråtnelsesprosessen, slik at man kan finne svært gamle lik i myrer. Men hva med i innsjøer og i havet? Tenker særlig på folk som har forsvunnet – hvor sannsynlig er det å finne levninger når det har gått flere tiår?

    • Avatar Jon Arne Karstensen
      Jon Arne Karstensen says:

      Lik i vann har normalt lenger nedbrytningstid, og dette vil variere med hvor oksygenrikt vannet er og temperaturen på vann. Derfor er det riktig at vi i (oksygenfattige) myrer kan finne godt bevarte lik. I innsjø eller hav vil det nok gå vesentlig fortere enn i en myr. Etter tiår vil vi nok bare finne skjelett og klesrester selv i ganske kaldt vann. Havet og sjøer med mye maritimt liv vil gjennom å spise av liket være med på å fremskynde prosessen.

  23. Avatar Lisabeth
    Lisabeth says:

    Hei. Min var døde brått av hjerteinfarkt i sør-amerika. Han ble balsamert og deretter sendt til norge. Alt dette tok 2 uker ca. Kan du si hvordan man gjennomfører en balsamering? Jeg har fått intrykk av balsamerte lik aldri råtner? stemmer dette? Min far ble jo balsamert, men har norge noen rutiner å fjerne balsameringen? Hvordan blir dette?

    • Avatar Jon Arne Karstensen
      Jon Arne Karstensen says:

      Beklager men jeg har oversett ditt spørsmål Lisabeth! Balsamering, som er en felles betegnelse på behandling som gjøres med kroppen for å forhindre/forsinke forråtnelsen, kan vi hvert fall spore tilbake til egyptisk, persisk og assyrersk kultur. I oldtiden tok man ut indre organ og satte inn kroppen med harpiks og asfaltstoffer før man pakket den inn i tekstil. I europeisk historie fra middelalderen av kjenner vi noen tilfeller av balsamering, men dette er unntak og først og fremst gjort med noen adelige. Organer ble fjernet her også og kroppen fylt med sand og aske. Koksalt, alun og urter ble brukt og man svøpet til slutt kroppen med tekstiler innsatt med voks. Fra 16. århundre begynte man også å bruke sprit, og senere igjen også kvikksølvlegeringer, arsenikk og terpentin. Moderne balsamering, slik vi finner det i nord-amerika og Australia i dag gjøres ved at den blodårene fylles av formaldehyd, gassen fra bukhulen suges ut og ansiktstrekkene bevares ved hjelp av voks og silikoninnsprøytninger. Det er nok denne siste varianten som ble gjort med din far. Han vil bli til jord etter en slik balsamering også, og selv evt voks vil forsvinne. Det er ikke rutiner i Norge for å fjerne balsameringer.

  24. Hei. Vi begravde vårt nyfødte barn på en umerket minnelund. Vi var i sjokk av sorg da hun døde. Nå ønsker vi et eget gravsted å gå til. Vil Kirkelig fellesråd godkjenne søknad om flytting med denne begrunnelse? Det er et halvt år siden hun ble begravd.

  25. Avatar Anne O Eriksson
    Anne O Eriksson says:

    Hei…Jeg mistet min mor i fjor…savner henne veldigt mye..og har hatt mange spørsmål ang hva som skjer etter døden…men ingen har svar..før jeg nå leser her på denne siden…Takker masse for goe innlegg å svar..ps..har nå fått svar på det meste..Tusen Takk

  26. Avatar Elin Karlsrud
    Elin Karlsrud says:

    Hei pappa døde for fem år siden
    hvordan ser liket ut nå ?
    Da Pappa døde så var han blå på
    munnen og på fingrene.
    Ingen fant ut noe hva pappa døde av
    de trudde det var akutt hjerthjerteinfarkt.
    hvor langt ned blir kisten begravd.
    Takk for gode svar det var lærerikt fra

    Elin send meg svar

    • Avatar Jon Arne Karstensen
      Jon Arne Karstensen says:

      Hei Elin. Kondolerer i forhold til din far! Det vil være variasjoner i forhold til hvordan kroppen ser ut etter 5 år, men det er nå em tørr forråtnelse hvor bare skjelettet er igjen. De minste beinene kan nå også være borte. Det er regulert i lovs form hvor dypt kisten blir begravd. Det skal være minst 0,8 meter jord over kisten og 0,3 meter jord under den. Men minst en meter er vanlig dybde. Men det er ofte vanlig å begrave i dobbel dybde som er 2,5 meter. Det betyr at man kan åpne graven før det er gått 20 år om for eksempel ektefelle skal kunne begraves i samme grav. (Uttrykket «six foot under» kommer forresten fra tiden med pest i London i 1665 hvor man vedtok å begrave de døde seks fot dybt som er 1,8 meter. Dette på grunn av frykten for smittefare.) Vennlig hilsen Jon Arne

  27. Avatar Eivind Berthelsen
    Eivind Berthelsen says:

    Hei!
    Dette var en bra link jeg fikk av min venn i dag. Flotte bidrag og spørsmål og svar. Lærerikt. Jeg har arbeidet mye med hvordan døden håndteres på sykehus – pleie og spesielt stell av døde – den finnes som en fagbok. sjekk: http://www.haugenbok.no/Fagboeker/Psykiatri/Far-vel/I9788276349504
    Hilsen Eivind

  28. Når er den «døde» død og legene kan transplantere kroppsdeler til en annen. Er ikke da kroppsdelene også døde. Hvordan vet de at den døde ikke kan «oppstå»???? Nyskjerrigper

    • Avatar Jon Arne Karstensen
      Jon Arne Karstensen says:

      En vurderer når noen er død ut fra når en er hjernedød og uten eget åndedrett og hjerteslag. Du kan fremdeles ha mange organer som fungerer vel en liten stund etter at dette har inntruffet, nedbryting av kroppen og celledød inntrer gradvis. Men tid er en viktig faktor for å få en god organdonasjon. De vet en er død og ikke kan gjenopplives ut fra de erfaringene vi har gjort tidligere rundt når det ikke er mulig å bringe folk tilbake til livet igjen. Fint å være nysgjerrigper så spør gjerne videre om jeg ikke fikk besvart nok på spørsmålet! 🙂 Mvh Jon Arne

  29. Dette var en utrolig flott og informativ side om døden. Tusen takk! Det jeg leste her ga meg informasjon og trøst.

  30. Avatar Brittan
    Brittan says:

    Er det rutine her i norge at de fjerner organer, så helt sikkre på at ingen våkner opp igjen, for det leser en jo om i andre land,

    • Avatar Jon Arne Karstensen
      Jon Arne Karstensen says:

      Nei, det gjøres ikke slik i Norge. I Danmark har de en tradisjon på sykehus med eget rom de legger de døde før de tar dem videre til likhuset (som oftest er likhuset lokalisert gjerne i kjelleretasjen på de store sykehusene). Vi hører av og til om hendelser der man har trodd folk var døde, så var de ikke det likevel. Dette har som oftest vært knyttet til senaborter eller svært premature fødsler. Håndteringen rundt dødsfall er at en lege erklærer en person som død etter å ha sjekket at vedkommende ikke lenger har åndedrett og puls og at livreddende tiltak er nytteløse. Kroppens forandringer etter døden, ikke minst senkning av kroppstemperatur og dødsstivhet, gjør at det ikke er tvil om at noen er død lenge før en gravlegges/kremeres. Mvh Jon Arne

  31. Avatar AndyPandy
    AndyPandy says:

    Over elleve år etter at denne tråden først ble startet leser jeg den. Takk for svar og input, både fra Jon Arne og div. lesere. Takk!!

  32. Avatar AndyPandy
    AndyPandy says:

    Glemte å nevne at det var sorgen etter tapet av min far ledet meg inn på denne siden. Derfor betød dette spesielt mye for meg. Igjen, spesielt et stort takk til deg, Jon Arne, som har tatt deg tid til dette igjennom disse årene!! Takk!!

    • Avatar Jon Arne Karstensen
      Jon Arne Karstensen says:

      Tusen takk for tilbakemelding. Glad det kunne bety noe. Prosjektet ble startet etter dødsfall hos egne nære, og glad om siden også kan gi noe til andre. Ønsker deg og dere alle en god adventstid. Mvh Jon Arne

  33. Hei, vært gjennom begravelse av min kjære Far igår. Og jeg lurer på om det er noen regler for hvilken vei kroppen ligger i kista i forholdt til gravsteinen? Skal hodet ligge ved gravsteinen? Eller er det forskjellig?
    Kirkegraveren satte ned det foreløpige korset ved fotenden. Jeg ønsker ved hodet.
    Takk for en fin og lærerik side.

    • Avatar Jon Arne Karstensen
      Jon Arne Karstensen says:

      Kondolerer med tapet av din far!
      Den vanligste kirkelige sedvanen er at gravstøtten plasseres ved hodeenden på kisten slik du tenker. I tillegg var det gjerne vanlig å legge gravene fra øst mot vest – med hodet vendt mot vest og føttene mot øst. Men dette er ikke lov eller forskriftsregulert, og forhold på kirkegårdene kan gjøre at det blir annerledes. Det er dermed ikke helt uvanlig heller at steinen ligger ved fotenden. Takker for gode ord om siden forresten!

      Vennlig hilsen Jon Arne

  34. Lurer på noen ting, mistet en god venn for snart 4 uker siden.Når han ble funnet hadde han hvert død i 2 uker, hvert inne i leiligheten sin.
    Liket er nå til obduksjon, når blir liketet fri gitt til begravelse ? Syn bare dette tar veldig lang tid.