Hva venter etter døden?

(Oppdatert senest 23/11-13 med hellenistiske hinsidesforestillinger)

Dette er et av menneskehetens store mysterier, hvor vitenskapen kommer helt til kort og ikke kan si oss noe siden det ikke er noen empiriske data å forholde seg til. Dermed er vi over i troens sfære. Ateismen – hos oss gjerne i et profanhumanistisk eller naturalistisk livssyn – mener at alt er slutt når vi dør. Da forsvinner vår identitet og det eneste som er igjen fra oss – og som man poetisk kan si lever videre – er når vi som jord skaper grobunn for nytt liv i naturen.
Men de aller fleste tror på noe utover hva vi kan sanse. Gjennom tidene har forestillingene om hva som venter etter døden variert mye. Metaforene og tankene har vært mange og svært varierte. Et kjennetegn som går igjen i mange hinsidebilder er tanken om at det er en tilværelse etter døden, og at det finnes flere skjebner etter døden. I vår tid ser vi tendens til en religionsblanding hvor en del lager sin egen forestilling og plukker fra forskjellige – og ofte motstridende – trossystem. For eksempel tror noen i Vest-Europa – særlig i den såkalte alternativbevegelsen – på en form for sjelevandring eller reinkarnasjon. Her har man hentet en del fra østlig religiøsitet, som ser på reinkarnasjon som del av en ond syklus som må brytes, og gjort det til noe positivt med egenverdi.[1] En del tror på sjelens udødelighet og en rent åndelig tilstand etter døden. Kristendommen forkynner en oppstandelse også av kropp. Udødelighet er heller ikke del av kristen tro, men en gjenreisning til nytt liv etter døden. Bibelen beskriver dette som ett evig liv uten sorg eller forgjengelighet i fellesskap med Kjærligheten.

Her vil det komme en del stoff omkring menneskers forestillinger rundt dødsriket, fra gammel egyptisk og persisk religiøsitet og framover til de moderne trossystem. Av religiøse forestillinger ser vi flere varianter som av og til motsier hverandre i samme trossystem, for eksempel Zarathruismen. Ofte er det vanskelig å forstå tekster også, fordi oversettelsesarbeidet til tider er veldig vanskelig. På grunn av begrenset og ofte motstridende kildegrunnlag flere trossystem nok virke fragmentert og til tider vanskelig å trenge gjennom.

Egyptisk religion

Egyptisk religion fra førkristen tid strekker seg over mer enn 3000 år hvor det kan skjelnes flere forskjellige kulturelle epoker. Trosforestillingene om sjelen og etterlivet fokusert i stor grad på å preservere kroppen, eller ba (sjelen var kjent som ka). Det betydde at egypterne praktiserte balsamering og mumifisering for å kunne bevare den enkeltes identitet i etterlivet. Opprinnelig ble de døde begravd i kister av siv i den varme sanden hvilket fikk innholdet til å tørke hurtig ut og det forhindret forråtnelse. Etter tørkingen ble likene deretter begravd på egnete steder. Senere begynte de å bygge gravsteder av tre og den omfattende prosessen av mumifisering ble utviklet i det fjerde dynasti. Alle myke deler fra kroppen ble fjernet og alle hulrom ble vasket og fylt med natriumkarbonat, deretter ble den ytre kroppen også dekket med natriumkarbonat. Ettersom det var en meget alvorlig lovovertredelse å skade faraos kropp, selv etter døden, ble den personen som gjorde kuttet i buken med en kniv på farao seremonielt jaget vekk og fikk steiner kastet etter seg. Etter natriumkarbonatet ble kroppene malt på både innsiden og utsiden med harpiks for å bevare dem, deretter inntullet i bandasjer av lin, dekket med amuletter og talismaner. Når det gjaldt kongelige ble disse vanligvis plassert på innsiden av en serie med stablekister, det vil si kister inni kister, hvor den ytterste var en sarkofag av stein. Kroppens innmat, tarmer, lunger, lever og mager ble oppebevart for seg og lagret i kanopiktiske krukker. Noen dyr ble også mumifisert særlig katter, men vi finner også stork, krokodille, nilåbor og bavian.

For egypterne var døden ingen slutt, men forutsetningen for en ny tilværelse og overgangen til denne. Men muligheten for den annen død var dypt fryktet fordi den innebar en total utslettelse. Som den første fødsel, innebar også overgangen til det hinsidige farer. Først når man var kommet til vestens enger var man i sikkerhet og hadde andel i skaperordet. Menneskearten består av mennesker, guder, akh og døde. Akh omfattet i tidligste skrifter også gudene, men ble senere brukt som betegnelse på overjordiske makter av lavere rang som lavere guder, demoner og urene ånder. De ”forklarede døde” hører også til akh, det vil si døde som har nytt godt av dødskultusens velsignelser. Det er dødsprestens ritualer som gjør den døde til en akh. Akh har ikke noe med kroppen å gjøre, den tilhører himmelen og liket tilhører jorden. (Egypterne så for øvrig for seg at mennesket hadde flere typer sjeler uten at jeg skal gå mer innpå det her.)

Egypterne så for seg himmelen på flere måter, og det varierte og noe i forskjellige tidsepoker. De kunne se himmelen for seg som en sjø som solguden Re dro over i sin dagbåt. Om natten dro han tilbake til øst gjennom dødsriket, for å bringe de døde en avglans av sitt lys og belive dem en stund med sin varme. I mange graver var det en båtmodell sånn at den døde kunne bli med på Ras reise. Etter en annen oppfatning er himmelen gudinnen Nut som stod bøyd over jorden. Nut føder Ra hver morgen, og tar ham i sin munn om kvelden. Om natten lyser stjernene på kroppen hennes, mens hun tar dem opp i seg om dagen. Hun støttes opp av luftguden Shu og Geb – jorden – løfter henne opp med armene sine. Vi ser det igjen i graver med utsmykning av stjernehimmel og hvor kistelokket representerer Nut. Her har vi og innblanet ett element fra Osirismyten; Isis la seg på den døde Osiris for å oppta i seg sønnen Horus. Etter hvert begynte egypterne selv å identifisere seg med Osiris etter døden, og det ble skrevet bønner til kistelokkets herskerinne om å bøye seg over den døde og forene seg med vedkommede.

Tiden ble sett på som noe syklisk; det vil si at hendelser gjentok seg i en periodisk lovmessighet. De tenkte seg og at i underverden ble den spolt tilbake – man ble forynglet. Men det skjedde kun med gudene og de salige. En så også for seg et motstykke til skapelsen i en total ødeleggelse, som beskrives slik av urguden i Dødebokens 175 kapittel: ”Jeg vil ødelegge alt jeg har skapt. Jorden vil atter fremstå som urosean, som uendelig hav, slik som i sin begynnelsestilstand. Jeg er det som blir tilbake… etter at jeg atter har forvandlet meg til en slange…” Av pyramidetekstene så ser vi at forestillingen om himmelen dominerer kongenes dødsrike. Vesten blir koblet til det hinsidige, men med en ambivalent tone; der fullbyrdes jo døden og undergangen – jamfør solas syklus, mens Østen der representerte oppstandelse. Fra de litt yngre sarkofagtekstene har ”Vesten” derimot en entydig positiv vinkling. De døde var de vestlige. Vesten var et dunkelt rike, kun opplyst når solen kom forbi på natten. Hersker i dødsriket var dødsguden – den første av de vestlige, altså urmennesket. Senere blir dette endret til Osiris og han blir mer og mer tydelig enehersker over dødsriket. Men i motsetning til dødsriket i vesten var et annet dødsrike i himmelen, Duat. Navnet Duat ble senere flyttet til det nedre dødsriket. I stjernene så egypterne de dødes sjeler, som levde lykkelig i glans blant gudene. De saliges bolig så man for seg som forskjellige øyer omgitt av vannveier. Men ikke alle når fram til disse øyene, for elvene er vanskelige å komme over. Det fantes forskjellige forventninger til hvem som kunne hjelpe over, som Horus-falken eller solguden selv, men de fleste satte sin lit til fergemannen. Men han fraktet bare de rettferdige over. Osiris blir ett forbilde for dem som dør, og den døde skal gjenoppstå på samme vis som ham, i kroppslig form som han. Vi ser ett skille hvor kongene skulle reise øst, mens i privatgraver lovprises det å dra til Vesten. Dette kompliseres mer av at man i en del skrifter snakker om nordhimmelen på samme måte som Østen.

På hinsidesveien vrimler det av skrekkelige skapninger. I pyramidetekstene var det en heroisk handling å overvinne dem, selv om det alltid var kunnskap som var avgjørende. Fra det mellomste riket, og enda tydeligere i det nye rikets underverdenbøker, er det hinsidige blitt ett dødsrike med helveteskrekk, fryktelige dyredemoner, ildporter og slanger. Angsten kommer mer i forgrunn i forhold til selvsikkerheten fra tidligere tider. Etter hvert får ”Østen” mer innpass som et håp hos mer av overklassen enn kongene.

Vi har altså to hovedkompleks: Solguden Res himmelrike i Østen/Nordhimmelen, vesentlig knyttet til heliopolitansk lære, og Vestens dødsrike med Osiris og forestillinger knyttet til underverdenen. Vi har altså tilsynelatende en motsetning mellom et dødsrike i himmelen og et i jordens indre. Det er en polaritet her. Egypterne beholdt begge forestillingene, selv om tanken om underverden og Osiris etter hvert mer dominerte. En optimistisk sol- og himmelteologi hersker i eldre tid, mens sammenbruddet til det gamle riket medfører skepsis og en dystrere betraktning; fokus på det mørke Vesten. Som motstykke til himmelen vokser forestillingen om et trangt, demonfylt og mørkt Hades fram. Til og med urgudene har sine gravhauger i Osiris rike nå, og håpet for egyptere blir mer gjensynet med jorden og ba-sjelens fortsatt uhindrede liv streifende rundt på jorden – nesten som et spøkelse. Vi finner flere spor av en skepsis mot de dødes salighet.

Vi ser altså at døden for egypterne var en overgang, en vandring langs en farefullt vei. Rett etter døden er den mørke fase hvor sjelen er i en mellomtilstand hvor sjelen går gjennom forskjellige renselsesstadier på vei mot saligheten. Forskjellige skrifter beskriver dødsriket forskjellig. Amduat som regnes å være den viktigste dødsboken er delt i 12 – som nattens 12 timer, og underverden består altså av 12 områder. Her bor mange ånder, guder og døde, med en herskende gud i hver by. Om natten drar solguden fra den ene plassen til den andre, og utdeler ordre til gudene som er der. Først har vi portbygningen i den vestlige horsionten, og i 2. time kommer Re til Uernes. Videre kommer han til ”de hemmelige huler i vesten” hvor Sokaris – som er Memfis gamle dødsgud – bor. Her er det mørkt så Re kan ikke se dem som bor der, og det er ørkenlandskap med slanger. 6. time og plass har igjen vann. 7. time er farlig for der har vi uværsdragen Apofis og der er også Osiris kjøtt som regjerer! Foran regenten ligger Osiris fiender halshogget og bundet. Han kommer til forskjellige sandhauger hvor gudene Atum, Re, Khepre, Shu, Tefnut og andre ligger. Han møter altså seg selv i sine forskjellige skikkelser. Slik går det videre fram til klimaks i 12. time hvor han er blitt til skarabeen Khepres.

I dødsriket kommer man litt tilbake til verden slik den var før skapelsen; her ser vi urvannet og urmørket. Disse kaoskreftene regnet egypterne med at også omgav den ordnede verden. Det er i disse dypene at regenerering av verden og dens skaper er mulig. I det nye riket kommer det klarere fram en forening av solriket og underverden; menneskets ba kobles til solriket og kan være med i Ras båt, mens kroppens plass er i dødsriket. Den salige døde har fått et forklaret legeme og blitt akh. Mens de døde henvises til fordømmelse og straff, kan akh bli værende i den guddommelige ordnede verden, som garanterer dem en stadig livsfornyelse. Men ikke alle oppnår denne saligheten. De salige har tilbedt Re og bekjempet hans fiende slangen Apofis; de fordømte har ropt onde ting mot Ra. Når underverdensbøkene snakker om døde er det egentlig bare disse fordømte døde det er snakk om. De får ikke oppleve gjenopplivende kraft fra Ra. De lider ikke bare på grunn av avstand til gudene, men blir og aktivt straffet av demoner. Det er noe uklart hvilke forestillinger egypterne hadde videre om de fordømtes skjebne. Ett sted ser vi de kan være bundet til martyrpæler eller bundet på ryggen og er således hjelpesløst i demonenes vold. De blir halshogd og brent, og hele kroppen utslettes for å forhindre en ny forening av delene til ett hele. Målet er der ikke evig pine, men total utslettelse av gudenes fiender. Viktigheten av total utslettelse gjør at ildstraffer var en hyppig skildring. Dermed har vi også et motiv for beskrivelse av ildsjøen. Å kokes i kjeler – med ens skygge og ba er og et helvetesmotiv, noe som forplanter seg til senere tider og religioner også. Men det finnes skrifter som ser ut til at disse utslettete, ikke ble totalt tillintetgjort likevel. De befant seg i en sfære som ikke er intet, men som er en eksistensform utenfor skaperverket, en kaotisk ”ikkeverden” hvor også Apofis er.

Metamorfosetanken er et vesentlig bidrag fra den egyptiske åndelighet. Her har vi ideen om sjelens form- og hamskifte. Sjelen ønsker å gjennomgå hele formskifterekken. For å bli ett med det gode må sjelen gjennomgå forvandlinger på sine veier gjennom den hinsidige verden. En oppstigning følges av nedstigning før en høyere oppstigning. Sjelen må identifisere seg med og gå inn i de ondes makter for å bekjempe det onde innenfra.

Dødeboken er den viktigste boken for å forstå egypternes hinsidesforestillinger. Hovedmomentene i denne er dommen over de døde og deres rettferdiggjørelse og den dødes reiser i himmelen, på jorden og i underverdenen. Jorden er en sentral plass også for de døde, de føler seg knyttet til den. Den døde tenker på familie og eiendeler, og spesielt på hans ”evige bosted” – graven hvor liket er. Sjelen vandrer stadig tilbake til dette jordiske. Rett etter døden dukker sjelen opp i dødsriket, og blir blendet av lys. Den døde vil umiddelbart trekkes mot kroppen igjen, men veiledere vil geleide han med seg. Han må dra gjennom et landskap av mørke, forvirring og håpløshet med trengsler for hvert skritt. Deretter føres han fram for Osiris som bor i Aventis, vestens lyse land. Motparten er Duat i Østen som er mørk og dyster med ildsjøen og ildmarkene og underjordiske rom hvor de fordømte sjeler pines av demoner. Stående foran Osiris sier den døde de magiske ord, og det oppstår dermed en mystisk forening mellom dem. Så kommer rettergangen med de 42 dommere. Som en del av denne tok Anubis den dødes hjerte og veide det på vektene hans mot en fjær som var sannhetsgudinnen Ma’ats symbol. I nærheten sto Toth og skrev ned hendelsene. Deretter sto den døde overfor hver av de 42 gudene, og måtte til hver av dem benekte at han hadde begått noen av de 42 syndene. Om den avdøde passerte prøvelsen ble av Horus ført til Osiris, som på sin trone, ved Nephtys og Isis, ga ham innpass til livet etter døden. Men for dem som ikke passerte prøven, var straffen hard. Utenfor dommens hall lå monsteret Beby ”ødeleggeren” og ventet på å fortære dem. Alternativt måtte han være i det dystre Duat med mørke, ild og demoner.

I senere trosforestillinger ble sjelen til de avdøde ledet inn i en sal i Duat hvor de ble bedømt av Anubis og de dødes hjerter, vekten av eierens moral, ble veid opp mot en enkelt fjær som representerte Maàt – forestillingen om sannhet og orden. Om resultatet var negativt ble hjertet ødelagt av demonen Ammit (hjertespiseren) – delvis krokodille, delvis løve, og delvis flodhest, og eieren av det ødelagte hjerte måtte da forbli i Duat. Men ved frikjennelse blir han en helliggjort ånd med frihet til å være sammen med gudene som en likeverdig, vandre på jorden, i himmelen og i underverdenen, vandre i stjernene eller solskipet og han kunne omskape seg til alle slags skikkelser. Ja ifølge Heliopolisteologien er gudenes kosmos på nedadgående kurs – preget av alderssvakhet. Og de innviede mennesker skal overta byrden med å regjere verden.

Oppsummering av egyptisk hinsidestenkning:

En vesentlig endring i tankegangen fikk vi i det 5. dynasti hvor man fokuserte mer på den individuelle sjelen. En får en forskyvning fra den gamle verdighetstenkningen (hvor man får rang i det hinsidige ut fra rang i det jordiske liv) til en tanke om rettferdiggjørelse ut fra gjerninger. Men selv om man får en moralsk vurdering, så kan denne altså magisk tilsidesettes gjennom å si de rette ord til dommerne og til Osiris. I dette ligger en pussig dobbelthet. Videre er det veldig uklart hva som skjer med de fordømte men hovedtrekkene går mot en håpløs – og ofte brutal tilværelse i underverden eller den annen død som er en utslettelse men ikke total utslettelse. De salige blir selv guder eller gudelignende.

Iransk-persisk religion og Zarathustrisme

Dette omhandler gammel iransk religion, både fra før Zarathustra og etter. Det er mange ord som er brukt for denne religiøse strømnigen, både zarathustrisme, mazdaisme, parsisme og zoroastrisme. Iranske folk er en felles betegnelse for en rekke folkeslag som stod hverandre nær både språklig og delvis kulturelt. I forhold til teologi, eskatologi og apokalyptikk er det veldig viktig å være obs på at mye av de religiøse skriftene vi bygger på er skrevet lenge etter kristendommen – over 700 år etter -og forskere ser klart påvirkning av kristent tankegods m de dødes oppstandelse med mere. Hva som var i den egentlige religionen kan vi dermed egentlig ikke vite sikkert da det vi finner egentlig er en blandingsreligion.

Det mest vanlige ritualet rundt de døde var å brenne dem og begrave asken i en urne Ilden ble ansett som et rensende element. Men man la også døde ut i naturen for at dyr skulle spise dem, og i vestiran har vi eksempler på balsameringer. Mennesket må gjennom hele livet foreta valg som vil få konsekvenser for tilværelsen etter døden. Omsorgen for egen frelse er hovedmotivatoren for den moralske lære. Sjelen, urvan, drar etter dødsriket til det hinsidige for å avlegge regnskap for sitt liv. Når livskraften forlater mennesket dør det, og vi har igjen sjelen og «utenforsjelen». Den dødes sjel blir ved kroppen 3 dager og resiterer en Gatha mens den opplever enten så mye glede eller lidelse som de levendes verden tilsammen. Så blir han møtt av sin daena. og hinsidesvandringen gjennom de 3 stadiene før paradis / helvete tar til. Denne reisens farer kom i senere tekster mer i fokus.

De elste skriftene forteller ikke om den enkeltes skjebne utover døden – bortsett fra generelle vendinger om at en får som fortjent ut fra ens gjerninger. Men nyere skrifter utbroderte dette mer og mer. Den individuelle eskatologi er preget av tanken om himmelreisen. Sjelen passerer først stjernesfæren, så månesfæren og solsfæren før en trer inn i paradis og de evigvarende lys. Disse stadiene kalles også for gode gjerninger, tale ect og ble både tenkt geografisk som utposter av himmel / helvete og mer abstrakt. I paradis får sjelen som gave hall, trone, kledning, lysdiadem og krone. Dette er gaver vi og finner i indiske beretninger, så vi har nok å gjøre med en veldig gammel indoarisk forestilling. Også i den parthiske periode finner vi temaet om sjelens himmelreise, noe som og var kjent fra mederne – først og fremst hos magerne.

Bortenforsjelen, daenaen som hele tiden forblir i himmelen, er avhengig av jordesjelen. Den blir utviklet og formet av den andres handlinger her på jorden. Daenaen til de rettferdige kommer den døde i møte som en skjønn jomfru på 15 år, mens den onde daena viser seg som en heslig kvinneskikkelse. (Typisk nok sies ingenting om hva slags daena som møter kvinnene, og den iranske religion har også flere andre trekk som viser at den er lagt av menn, og med hovedfokus på menn.) Vi finner en del av det samme tankegods i indisk religion, men den legges her mer filosofisk ut. Tanken om mennesket som både består av en uforgjengelig åndelig urbilde i himmelen, og dette bildets representant i jordmennesket må derfor være veldig gammel antar man. Dette at menneskets handlinger danner et eget vesen som møter det etter døden finner vi for øvrig igjen gjennom hele den iranske religionshistore. Andre fellestrekk mellom indisk og iransk hinsidestenkning er beskrivelsen av den himmelske kledning og broen og elven(e) man skal krysse. Beskrivelsene av den vanskelige ferden fra det jordiske til hinsidige har mange paralleller mellom iranske og indiske tekster, så flere av hovedtrekkene i iransk eskatologi går altså tilbake til indoiransk tid. Den svenske forskeren Wikander har pekt på nær sammenheng mellom manikeiske, zoroastriske og gammeliranske forestillinger, og tilsvarende skildringer i de indiske Upanishader.

Noen tekster utfyller mer med å beskrive et fjell som må bestiges og broen en må over. Broen er et sverd hvor de gode går på flatsiden og de onde på eggen, og de onde blir styrtet ned i helvete fra broen. I en tradisjon voktes den av 10 hunder, i andre av forskjellige guder og demoner. Pehleviskriftene – som er yngre en Avesta – forteller mer utførlig om dette, og med noen endringer fra den opprinnelige religionen. Her er vandringen over broen sentralt; den fromme møter farer men blir vernet av gudene og går over en bred bro inn til paradis, hele tiden ført av den fromme Serosh. I paradis sitter sjelene på gylne troner og går prektig kledd. De bor i evig glans og rosenduft, fri for eldring, lidelse, frykt og død. Og en blir aldri trett og lei av å være der. De onde blir den fjerde dagen bundet av demonen Vizarsh og ført til Tshinvatbroen under motstand fra Serosh. Her blir så de onde handlinger brettet ut av den rettferdige Rashnu og Vizarsh griper sjelen og slår og piner den. Men ingen kommer henne til hjelp og hun blir slept uten håp ned til det dypeste helvete hvor hun møter sin daena og vi får skildringer som den nevnt tidligere. Sjelen blir utsatt for alle slags straffer og maten smaker råttent blod. Helvete plasseres i jordens indre eller i en ørken under broen. Det skildres som en lang, dyp sjakt fullstappet av sjeler. Men alle tror de er alene og etter 3 døgn tror de at 9000 år er gått (tiden fra verdens begynnelse til dommedag) uten at de blir forløst. Hovedplagene er brennende varme og isnende kulde, insekter som gnager på dem, stank, voldsomme brøl fra djevlene og et mørke så tett at en kan ta på det.

Vi har en underlig fortelling som viser noe interessant om et ektepar hvor mannen går til paradis og kona til helvete. Men på grunn av at han ikke hjalp henne til å vende om fra sin onde vei så blir han sittende skamfull i himmelen og siden hun angrer seg så skulle hun slippe helvetes plager foruten stanken og mørket. Med andre ord får vi en gradering i himmel og helvete, hun er på en måte ikke totalt fordømt, og han ikke totalt salig og lykkelig. Det finnes også sjeler hvor de onde og gode gjerninger teller likt, og de kommer til Hamegastan som er midt mellom jord og himmel – eller helvete og paradis. Her er det ingen lidelser en må gjennom, bortsett fra naturlig varme og kulde.

Gathaenes eskatologi fokuserer på sjelens himmelreise, og ingen gjenoppstandelse av kroppen, noe som heller ikke er logisk i forhold til forestillingen om sjelens vandring. Men likevel i den senere utvikling finner vi denne troen, knyttet sammen med dommedagsforestillinger. De som lever når dom og verdens forvandling skjer blir eteriske (trenger ikke spise mer ect) men dør ikke og alle døde gjennopstår. De som døde som voksne vil få en 40årings skikkelse, mens barna vil få en 15årings – og 15 år ble sett som idealalderen i denne kulturen. Men her er det sannsynlig at de har hentet ideene fra kristendom jamfør tidligere kommentar. Eskatologisk står gjerne Zarathustra sentralt. Han skal dømme verden i noen tradisjoner som nevnt, i andre vil hans sperme ha eksistert videre og befrukte jomfruer som føder barn som skal kjempe mot de mørke krefter. Låning fra kristen symbolikk er påfallende.

En regner med et verdensløp på 9000 år, med de 3000 siste som den egentlig eskatologiske perioden. Ved år 3000 har vi Zarathrustra, ved 2000 hans sønn Hushedar, ved 1000 hans andre sønn Hushedanmah og i år 0 kommer Astvat-Arta – den egentlige Saoshyant og frelser. Men det finnes og en annen eskatologisk beretning, og her spiller Mithra og to gamle heroer en nøkkelrolle. I nyere skrifter ender verdensforløpet i et endelig oppgjør, og mennesket blir dømt og må være 3 dager i paradis eller helvete etter dommen (hva som skjer etterpå med de fordømte er uklart). Igjen ser vi altså at vi har med forskjellige tradisjoner, og forsåvidt også en manglende logikk: Denne verdensrettergangen knyttet til oppstandelse lar seg vanskelig forene med den personlige rettergang rett etter døden som tidligere er beskrevet. Og hva er vitsen med 3 dagers tilleggstraff i helvete etter kanskje flere tusen år der? Igjen: De dødes oppstandelse er ikke tankegods fra Gathaene og således fra den mest autentiske kilden for Zarathrustismen. I Gathaene er det for øvrig mer naturlig å tenke seg en endekamp enn en verdensdom.

I følge Plutark som bygget på eldre beretninger, vil det i følge magernes lære komme en forutbestemt tid da Ahriman selv vil gå til grunne i den elendighet han har påført jorden. Da vil jorden bli flat og jevn, og det vil bli et folk, et språk og en stat for alle mennesker. Men det finnes flere andre variasjoner også.

Rundt dette med verdensdom (som altså er synkretistisk produkt) knyttes også forestillinger om verdens ende i en verdensbrann. En plass beskrives det som en komet som faller og flytende ild, stein og metall vil rense. Den salige vil kjenne det som han gikk gjennom varm melk, mens for løgneren kjennes det som han gikk i smeltet metall. Selve helvete blir også utbrent til slutt og renset, og vil brukes til en forstørrelse av jorden. Dermed vil altså det onde utslettes. I en tradisjon blir Ahriman presset ut i mørket fra himmelen og det går ikke fram at han utslettes. Dermed kan han tenkes komme tilbake til en ny alder. Men i det store ser det ut til at med verdens nyskapelse slutter dualismen mellom godt og ondt, med Ahura Mazda som hersker totalt. (Dog har man jo ikke fått en prinsippiel opprydning mellom dualisme og monoteisme med fokus på en god gud siden Ahura Mazda jo rommet begge deler).

Gresk religion

Som i egyptisk religion, er det her snakk om å beskrive en religion i endring, hvor eldre gresk religion for eksempel hadde andre dødsrikeforestillinger enn nyere religion. Vi må minst dele i tre religiøse epoker; den eldre mykenske, Homers tid og nyere religiøsitet. Det er også flere orakelkulter med sine særpreg som vil omtales her.

I gresk religion ser vi en utvikling over tid både i forhold til forståelsen av sjelen, av dødsriket Hades og av straffestedet Tartarus. Tartarus ble først sett på en plass gudene plasserte de største farene mot seg, et slags fengsel. Da den titanske guden Cronus tok makten sendte han kyklopene til Tartarus og han satte monsteret Campe til vakt. Etter at de olympiske gudene drepte Campe, satte fri kyklopene og overvant titanene ble de fleste titaner inkludert Cronus kastet ned i Tartarus. Senere vokste Tartarus frem til å bli en mørk avgrunn som ble brukt til å plage de som havnet der. Det lå like langt under jorda som himmelen var over. Hesiod sa at en ambolt som falt fra himmelen ville bruke 9 dager på å nå jorda, og 9 dager på å komme fra jorda til Tartarus. I Platons Gorgias (ca 400 før Kristus) skriver han at de døde ble dømt etter døden og de som skulle straffes ble sendt hit. Det lå under Hades (dødsriket). Vi vil se at i det førkristne Hellas hadde to ulike oppfatninger av sjelens skjebne etter døden; folketroens og Homers mørke Hades med skyggeaktige sjeler nesten uten bevissthet, og mystikkens lære om sjelens guddomlige natur og udødelighet.

Førhomersk tid

Det er ikke mange kilder på gammelgresk oppfatning men Aukrust mener det kan se ut til å ha vært tanker om at de døde var sammen med gudene, og at vi etter hvert får en motstridende oppfatning som gradvis gjør seg mer dominerende hvor sjelene – under dødsgudinnens beskyttelse – vandrer til solgudens rike. Senere plasseres dødsriket fra å være et lysrike til det mørke Hades.

I løpet av det 16. århundre ser vi at flotte kuppelgraver overtok for de tidligere sjaktgravene. Både i forbindelse med begravelsene og i etterkant, ble det gjort ofringer av dyr og mennesker, og gravene hadde masse kostbarheter. En hadde alter ved gravplassen og rør som førte offerblodet rett ned i den dødes munn. Dette gjør at en antar de trodde de døde hadde makt til å påvirke situasjonen til de levende.

Homer

Hos Homer finner vi ingen slik sjeledyrkelse. Han beskriver et dødsrike hvor alle sjeler samles hos dødsguden Hades. Elva eller sumpen Styx/Akeron avgrenser Hades. I denne mørke underverdenen sver sjelene kraftløse og nesten bevisstløse omkring, med en svak pipende stemme. De kan verken gagne eller skade mennesker, og får dermed heller ingen offerkultus. Riktignok er ikke Homer helt entydig, vi ser tanker fra den gamle sjeledyrkelsen i episoden når Akilles venn Patroklos dør og hvordan det blir holdt dødsklage, forskjellige offer og dødspill til hans ære.

Det er likevel interessant hvor kontrastfylt Homers hovedbeskrivelser er i forhold til eldre tider. Noen forklarer det med påvirkning etter at de har kommet i kontakt med indogermanske folk, andre forklarer det med innføringen av skikken med likbrenning. Her utslettes jo kroppen. Men det er og viktig å huske at Homer bare er en kilde; det kan ha vært mange religiøse forestillinger og kultus som han ikke beskrives.

I Homers beskrivelse av Oddysevs Hadesreise finner vi flere interessante moment. Når Homer på en bestemt plass ofrer blod kommer de dødes sjeler for å drikke og få evnen til å tale. Her traff han også på underverdenens dommer som var Minos. Her traff han også de tre store synderne Tityos (som fikk hakket ut hjerte og lever av to gribber, men hver fullmåne vokste de ut igjen i en uendelig runddans), Tantalos (som stod i vann til haken men hver gang han bøyde seg for å drikke tørket vannet ut – og han hadde deilig frukt rett over hodet men når han strakte seg etter den så tok vinden den vekk. Dessuten hang det hele tiden en svær stein over hodet hans som truet med å knuse ham) og Sisyfos (som måtte rulle en svær stein på toppen av et fjell, men hver gang han nesten nådde toppen rullet den ned igjen). De var ved full bevissthet og klar over sine store synder. Denne beskrivelsen av de tre synderne og deres skjebner er så i kontrast til den øvrige Hades-beskrivelsen så de fleste regner med dette er senere orfiske tillegg.

I Odyssens fjerde bok får vi plutselig introdusert en ny sfære. Havguden Proteus profeterte at kong Menelaos skulle ikke dø men rykkes bort til de ”Elysiske marker”. Dette er et land ved floden Okeanos hvor man lever i salig glede sammen med gudene. Men kongen fikk ikke dette på grunn av egen fortjeneste men fordi han hadde giftet seg med Zeus sin datter. Tanker rundt gudeætlingene finner vi hos dikteren Hesiod som også levde på 800-tallet før Kristus. Han snakker om de fem menneskeslekter eller tidsaldre; gullalderen, sølvalder, kobberalder, jernalder og heroenes alder. Menneskene i de to første alderne ble etter døden til daimonos som oppholder seg på eller under jorden og ble dyrket som guder. Menneskene i de to neste alderne og deler av dem i heroenes epoke kom i Hades. Resten av heroene ble sendt til jordens ende, til ”de saliges øyer” ved Okeanos. Vi ser parallellen til Homers ”Elysiske marker” og i likhet med dem har heller ikke disse salige noen innvirken på de levendes verden. Det finnes en spesiell kategori med bortrykte mennesker som ikke rykkes til de Elyiske marker (og altså helt vekk fra vår verden) men som kommer til jordens indre (Amfiaraos) eller i en hule (Trifonios). Disse er dermed fremdeles del av ”vår verden” og kan hjelpe folk som tar kontakt med dem.

Etterhomersk tid

Med den økende fokus på heroene fikk vi og sterke dyrkelse av de dødes sjeler, men dette var knyttet til de få heroene. At en sjel skulle bli en hero var hele tiden sjeldne unntak fra regelen og dermed gav det ikke direkte grobunn for en allmenn udødelighetstro. Mer håp om en bedre tilværelse etter døden kunne man finne i tilbedelsen av de underjordiske guder – og da særlig mysteriekulten i Eulesis med Demeter og Persefone i sentrum. Disse var ikke så dogmatisk fokusert; det var gjennom opplevelsen og deltakelsen i rutaler folk kunne håpe på en lysere tilværelse etter døden. Et høydepunkt i mysteriet skal ha vært at presten visste fram et kornaks som symboliseres moder jord. Kornet som legges i jorden og skaper nytt liv skulle og symboliserer at livet går seirende gjennom døden. Sofokles sa det slik: ”Tre ganger salig er de som etter å ha skuet disse innvielser stiger ned til Hades. Bare for dem finnes det liv der nede. Alle andre opplever bare ondt der.”

På et tidspunkt i historien fikk man i Hellas som mange andre plasser en mer eksplisitt tanke om sjelens udødelighet. Og vi får en kobling fra udødelighet til guddomlighet. Dette ser vi i de mystiske kulter, som nok var en religiøs minoritet men som fikk en viss innflytelse på flere filosofiske skoler. Man hadde her en grunnforestilling om det mystiske fellesskap mellom den enkeltes sjel og det guddomlige.

Orfisk religion

Vi har både et guddomlig og titansk element i oss – henholdsvis i sjelen og kroppen. Sjelen må frigjøres fra kroppens lenker, men dette er en lang vei å gå. Det kan ikke gjøres med makt, og ved døden blir sjelen bare fri for en kortere tid.  En regner at sjelen selv har skyld for fallet, og den blir stadig gjenfødt i plante-, menneske- eller dyreformer etter rensende mellomtilstander i Hades. Hva man fødes til avhenger av tidligere liv, og dommerne i Hades dømmer ut fra at vi må lide det vi har forvoldt andre. Vi kan ikke hjelpe oss selv ut av dette kretsløp, men Orfeus hadde en utvei gjennom religionens kult og en streng livsførsel med vekt på askese og vegetarkost. Når man hadde nådd det høyeste trinn, kunne en legge av seg kroppens lenker og tre inn i den uforgjengelige salighet. Denne oppfatningen er en rak motsetning til den eldre greske hvor det var dette jordiske livet som var det eneste ettertraktede, mens Hadestilværelsen var en nærmest bevisstløs skyggetilstand – jamfør Akilleus ord i Homer: ”Heller en simpel tjener på jorden enn konge i Hades.”

Orfikere var veldig opptatt av livet etter døden, og hadde en utbrodert lære om belønning og straff. Dermed brakte de inn det nye elementet om en helvetestilværelse i gresk religiøsitet. Dette hang sammen med deres klare bevissthet om skille mellom godt og ondt, og erfaring av en urettferdig verden som måtte bli god og rettferdig. Erfaringsmessig ble det ikke nødvendigvis slik i dette livet, og vi kan se for oss at man derfra fikk motivasjon til å fokusere på den hinsidige utjevning. Tidligere tenkte man gjerne at om en person døde før hans onde gjerninger var gjengjeldt så måtte barna sone i hans sted i dette livet, men gradvis får det hinsidige som soningsarena mer plass også i folketroen. Det skildres for eksempel hos Platon i Republikken at de urene skulle ligge i evig gjørme og smuss,

I starten var det særlig mened, tempelrøveri og fadermord som førte til hinsidig straff, men dette ble utvidet. Den alminnelige greske folketro kjente for øvrig til redselsfulle skapninge som møtte den døde, som sirener, harpyier. kerer og erinyer, men dette gjaldt tidligere alle mennesker uten å skille mellom gode og onde. Hades utbroderes nå med flere redselsfulle skapninger; vi får tale om liketere og bloddrikkere og der bor Tanatos som er døden, født av Nyx som er natten. Videre befolkes Hades med risene med hundre hender (Briareos, Kottos og Gyges), Kyklopene (som ble stengt inne i Tartaros av Uranus), Hydra og Gorgonene Steno, Eyrale og Medusa med jernhender og slangehår – samt helveteshunden Herberos (gjerne kalt sjeleslukeren) og Kimaira/Kimæren som sønderrev syndere og sprutet ild. Mange av disse åndene og skapningene finner vi først i eldre religiøsitet, så forsvinner eller nedtones de i det ”homerske Hades”, men når de blir plassert i underverdenen blir de helvetesånder, også senere kalt hevnånder. I senere tid, særlig i Søritalia, utstyres hevnåndene med fakkel og pisk, og dette har aner til orfisk-pytagoreisk lære. Fra Pytagoras kommer det at erinyene holder de dødes urensede sjeler i ubrytelige lenker. I det pseudoplatonske skrift ”Aksiokos” brenner hevnåndene synderne med sine fakler. Med tiden overtar daimones erinyenes rolle. Demonlæren finner vi først klart utviklet fra Platons tid, og daimon brukes som begrep på avdødes sjeler og om vesen som er mellom gudene og menneskene i rang og makt. Disse kunne være gode hjelpere, men også farlige. De ble blidgjorte gjennom offer. Allerede hos Hesiod ser vi forestillingen om døde mennesker som blir guddomliggjort til daimon og som da kan hjelpe de levende, en form for skytsånd. I Faidon av Platon ser vi at hvert menneske blir ført til Hades av sin egen demon. I de områder hvor vi får en påvirkning av jødisk religion, omtales disse demonene etter hvert som engler. Vi ser dette først hos Filon av Alexandria (ca 25 f. Kr. til 50 e. Kr.).

Vi har i flere graver funnet gullplater med orfisk-pytagoreiske tekster som blant annet inneholdt formular den døde skulle framsi, jamfør en viss parallell til de egyptiske dødebøkene. Det mest spesielle med disse gulltavlene, er deres skildring av sjelevandringen hvor Kyklos, fødselenes kretsløp benevnes. Sjelene er i dette kretsløpet til de kommer tilbake til det guddomlige opphav de en gang har gått ut fra.  At sjelene går til gudene etter døden er en urgammel tro som vi blant annet finner hos Hesiods heroer og de romerske dei (guddomlige fedre), men dette kretsløpet er en ukjent tanke før disse tekstene. Ordtaket om kroppen som sjelens fengsel tilskrives av noen den pytagoreiske filosofen Filolaos (5. århundre f. Kr) og andre tilskrivere det orfikerne.

Platon

Platon behandler som tidligere nevnt også hinsidesforestillinger i sine skrifter. Gjengjeldelse er sentralt; den som har ført et rettferdig liv får et bedre liv enn den urettferdige. I løpet av 10.000 år vender sjelen tilbake til sitt utgangspunkt, så lang tid tar det for vingene å vokse ut igjen.  Unntaket er for de som streber ærlig etter visdom, her vokser vingene ut ”allerede” etter 3000 år. 1000 år er en livssyklus så det betyr at om de velger et visdomssøkende liv tre ganger så vender de tilbake til sitt åndelige urhjem. Etter et jordeliv møter man dødsdommerne hvor noen blir sendt til underjordiske soningsteder og andre får gå til et mer himmelsk sted. Så møter begge gruppene igjen på ei slette etter tusenårssyklusen er til ende. (Uhelbredelige syndere og dem som enda ikke har sonet nok, slipper ikke ut av Tartaros, avgrunnen ”brøler” om de nærmer seg dens porter.  I Republikken fortelles hvordan ville menn binder fast syndere, flår dem og sliper dem på torner.)

På sletten forteller de om de fantastiske eller forferdelige ting de har opplevd, og etter syv dager går de videre til Anangke (skjebnen, nødvendigheten) og, de 8 sirenene og de 3 moirnene (skjebnegudinnene Kloto, Lakesis og  og Antropos som er Anangkes døtre) for å velge sitt nye liv. Det er viktig å velge riktig, og alt ansvar ligger på den enkeltes valg. Så gir Lakeles hver sjel den daimon vedkommede har lagt  som skal være deres skytsengel. Alle går så til Letes mark og floden Ameles eller Lete (glemselen) som alle må drikke av. Så ved midnatt, torden og brak blir alle revet bort til en ny fødsel.

Vi har altså 2 forskjellige slags soninger her: De falne sjeler må sone gjennom å fødes som mennesker og være i en syklus på (normalt) 10.000 år, og man soner eller etter hvert jordeliv i 1000 år. Grunnen til at det er 1000 år ser vi i Republikken; man skal få tidobbelt igjen for hva vi har gjort og hvert jordeliv regnes til hundre år.

I Gorgias fortelles om domstolen; at det under kong Kronos var det en lov om at de rettferdige etter døden skulle komme til de saliges øyer. Dommen om dette ble avsagt på dødsdagen av de levende, men på grunn av at det forekom falske vitnesbyrd og svik ordnet Zeus det slik at man etter døden skulle dømmes nakne av gudene. Han satte tre av sine egne sønner til å dømme etter at de selv var døde; Minos og Radamantys fra Asia og Aiakos fra Europa.  Aiakos dømte da de døde fra Europa og Radamanrtys de fra Asia. Minos prøvde så dommene en gang til for å sikre at alt var rettferdig. Grunnen til at de døde ble dømt nakne var fordi syndene kunne sees som arr på dem. En ble dømt ved Asfoledossletten ved korsveien hvor den ene veien førte til Tartaros og den andre til de saliges øyer. De helbredelige syndere straffes for egen nytte, de uhelbredelige lider til advarsel og belæring for andre, og her møter vi igjen Tantalos, Sisyfos og Tityos fra Homers Nekiya.

I Faidon skildres at alle etter døden blir fulgt av sin daimon til plassen de dømmes, for deretter å bli ledet til sin plass i Hades. Når de har fullført sitt opphold der kommer en annen daimon og fører dem tilbake til de levendes verden på lange og kronglete veier. De mest moralsk lutrete følger lydig med sin daimon, mens andre lar seg distrahere og bruker mye lenger tid på veien. Forbrytere bruker enda lenger tid på å komme tilbake, fordi det ikke kommer noen daimon for å lede dem på veien.

Faidon forteller også mer om parasiset. Vård jord er bare en av mange fordypninger av vann, tåke og tykk luft. Den egentlige jorden er overjorden som ligger høyere oppe i himmelrommet, i den rene eter. Platon sammenligner dette med å være på havbunnen og tro vi er på overflaten, og hvor annerledes ting er om vi først får skuet den ordentlige overflaten. Her er alle sanseinntrykk mye sterkere, det er ingen lidelse og det finnes hellige steder her hvor mennesker kan ha direkte kontakt med gudene. Dette eterparadiset er som en mangefarget ball sammensatt av lysende fargeflekker.

I Faidon forteller så Platon videre om jordens indre som har mange hulrom og irrganger, og mange elver med varmt vann, kaldt vann, gjørme og lava, Her finner vi Tartaros som er den største avgrunn og traktformet. Alle elvene har forbindelse med Tartaros. De fire viktigste elvene er Okeanos, Akeron (med den Akerusike sjø hvor de fleste døde tilbringer en viss tid), Pyriflegeton og Styx. Ved dommen blir storforbryterne styrtet rett ned i Tartaros som de aldri kommer opp igjen fra, helbredelige forbrytere blir og styrtet ned for en periode hvor de driver rundt i helveteselvene. De som verken har gjort mye godt eller ondt blir sendt til den akeruiske sjø hvor de etter hvert renses. For eksempel blir forbrytere mot sine foreldre blir ved visse tidsrom ført til den de har forbrutt seg mot for å be om tilgivelse, får de det kan de stige opp til de andre og slippe lidelsene fra helveteselvene. De gode blir ført til det rene land på jordens høyde, og filosofene som i dette livet har renset seg gjennom sin søken etter visdom, lever i framtiden uten kropp og på enda herligere steder enn de andre gode.

I tidlig hellenistisk tid blir astrologi mer gjeldende, og dødsriket begynner man nå å plassere i himmelrommet i stedet for som et underjordisk rike. Vi aner spor av dette allerede i Platons Timaios hvor han forteller at hver sjel har et urhjem i sin egen sfiksstjerne, men en astrologiske hinsideplassering ser vi først eksplisitt hos Platons elev Herakleides. I Pontikos plasseres Hades på himmelen og melkeveien beskrives som sjelens vei.

For lesning om den senere utvikling av hinsidesforestillinger som vi blant annet finner i nypatogerisme, stoisme og hos Epikur, se artikkel om ”romersk religion og hellenistisk filosofi”.

Romersk religion og hellenistisk filosofi

Man hadde både i gresk og romersk kultur en forståelse av lik som skittent og gravplassene var utenfor bygrensa. Men samtidig var det viktig å ære forferdrene. De nærmeste pleide gi den døde et siste kyss, lukke øynene deres og påkalle deres navn. En vasket og oljet så den døde. Deretter ble den døde lagt til skue i hjemmet med føttene vendt mot døra. Balsamering var ikke vanlig og ble betraktet som en egyptisk skikk. Vi har en del tilfeller hvor vi en plasserte en mynt i munnen til den avdøde men dette var ikke skikk alle fulgte og det kan se ut til at den er kommet inn med påvirkning fra gresk religion og betalingsmiddelet til fergemannen.

I eldste tid var begravelser det vanlige. Men så fra midten av æraen til republikken og utover ser vi mer at man kremerte den døde. Dette var det vanlige de første århundrene av vår tidsregning. Så, ikke minst ved kristendommens økende innflytelse, endrer dette seg igjen og vi får begravelser som overtar igjen. I førkristen tid var det vanlig å ta med ofringer til gravene og noen graver var også utstyrt med rør slik at man kunne helle offer ned til liket.

Romerne antok at døden var en slags videreføring av livet vi har hatt her, som grekerne, babylonere, egyptere med flere. Den døde fikk med mat og utstyr i graven. I helt tidlig tid drepte man også for eksempel yndlingshustruen i forbindelse med begravelsen. Etter hvert ble dette avviklet og man gikk over til dyreoffer. I likhet med grekerne hadde romerne også festspill for de døde, og de dødes sjeler ble ansett som åndelige vesen i slekt med gudene. Ved dødsfesten og visse andre anledninger så en for seg at de døde var blant de levende og de ble da hedret på alle vis. De godes sjeler ble ”di manes” (gode ånder) og onde sjeler ble kalt ”larva” eller lemurer, og de kunne hjelpe eller gjøre skade mot de levende.

Herskeren i dødsriket var Orkus og andre underverdensguder var moder jord og korngudinnen  Ceres. I den eldste tid finner vi ingen klar og sammenhengende forestilling om de dødes skjebner, men i følge Aukrust det ser ut til at de så for seg en videre-eksistens preget av en tilstand av sorgløs søvn, hvor bare de gudløse ble pint av larvaene.

Ord som ”larva” og ”di Manes” ble forskjellig brukt i litteraturen; om døde mennesker, dødsånder, skjelettet ect så det er et vanskelig grunnlag å tegne opp noe klart ut av. Genius er og et sammensatt ord og et sentralt ord i forhold til det romerske menneskesynet. Det kan oversettes med livsånd og det ble brukt både om vår forplantingsevne, og om en skytsånd som hver enkelt hadde og som var tett forbundet med vedkommede. Men genius var ikke noe som fulgte med den enkelte over til dødsriket. Snarere kunne det se ut til at genius opprinnelig var en familiesjel – noe som representerte forfedrenes velsignelse og kunnskap til den enkelte, men som ble mer individualisert etter hvert.

Greskinfluerte forestillinger hos Cicero og Vergil

De to viktige romerske skribenter om det hinsidige fra brytningstiden med gresk religiøsitet, var Marcus Tullius Cicero (103 – 43 f. Kr.) og Vergil. Cicero omtalte stjernehimmelen som de saliges bosted og hadde en ”astrologisk” tilnærming til dødsriket med fokus på de ni sfærer, hvorav sfæren under månen (altså mellom månen og jorda) inneholdt det forgjengelige. Cicero ser ut til å ha bygget tungt på Platon, og Ciceros ”Scipios drøm” ser på sin side ut til å ha inspirert Dantes berømte verk igjen.

Vergil, eller publius Virgilus Maro (70 – 19 f. Kr.), var romernes største episke dikter. Men også han presenterer helt klart egentlig mer greske ideer enn genuint romersk tankegods. Han lener seg tungt på greske tenkere. Vi møter igjen fergemannen som tar de døde over til Hades, men de som ikke er ordentlig begravet må vente i 100 år på å bli tatt over. Vi møter de som er døde for tidlig; spedbarn, selvmordere med flere som må vente en tid før de vandrer videre til det egentlige dødsriket. vi finner og Tartaros som er straffestedet for de onde, og de elysiske marker for de gode. Vi ser også hos Vergil kombinasjonen av folkelig tro med sin underverdensbekrivelser og den mer filosofisk orienterte sjelevandringstroen. Det er godt mulig Vergil var inspirert av Poseidonios som kommer med en lignende beskrivelse. Poseidonios har en interessant betraktning mot slutten av verket hvor han sier at det er en guddomlig livsånd som gjennomtrenger og nærer alt som er. Den beveger materien og forener seg med det kroppslige. Men gjennom forbindelsen med materien blir den himmelske livsånden hemmet og tilgjengelig for svakheter og døden. Selv ikke etter døden er sjelen helt fri for det kroppslige, den lider og må bøte for sine misgjerninger. Den renses gjennom enten vind (mildest), vann eller ild.

Epikureerne

Epikur er kjent for følgende setning som forteller mye om hans hinsidestro: ”Frykt ikke døden. For når du finnes, så finnes ikke den, og når den finnes, så finnes ikke du!” Han lærte at sjelen var et tynt skall med atomer som oppløste seg når vi døde. Læren om det hinsidige ble avvist som overtro. Epikur så på tiden som evigvarende og tenkte at verden bestod av atomer som kom sammen, løste seg opp og senere kom sammen i nye kombinasjoner. Kosmos består av tomrom (kenon) og atomer. Atomene faller gjennom tomrommet, men de faller ikke alltid helt loddrett (uten at det forklares hvorfor) og dunker i hverandre. Dermed får vi en materiell verden for en periode. Epikur mente at ingenting, over lang nok tid, kan skje som ikke har skjedd før og ikke vil skje igjen.

Plutark

Plutark skriver egentlig tre forskjellige myter om sjelenes skjebne. I den mest utførlige har mennesket tre komponenter kroppen som stammer fra jorda, sjelen fra månen og ånd og fornuft fra sola. Ved døden går sjelen opp til månen og der skilles ånden videre ut. Alle sjeler streifer så i varierende lengde en periode mellom jorda og månen for å sone sine synder. Dem fornufige ånden stiger opp til solen. I den andre myten hører vi ikke noe om sjelestigning til sola, men den har og fokus på soning, månen og sjelevandring. I den tredje myten stiger også menneskesjelene til værs etter døden, og her beholder de også den form de hadde mens de levde. Her læres at mindre synder soner vi i vårt jordeliv. Ved større synder tas sjelen av sin daimon med til rettferdighetsgudinnen Dike. Dike blottstiller sjelens ondskap og straffer den hardt og lenge med voldsomme smerter – smerter like mye sterkere jordiske smerter, som jordiske smerter er i forhold til hva vi opplever i drømme. Når arrene etter denne straff er grodd og sjelen er blitt gjennomsiktig, er soningen ferdig. Syndere som er ekstra vanskelig å lutre blir plassert i dyrekropper. De uforbederlige syndere blir sendt fra Dike videre til straffegudinnen Erinys som utsetter sjelene for groteske pinsler. Disse helvetesskildringene ser ut til å ha blitt hentet eller hvert fall inspirert av orfismen.

Plotin og nyplatonisme

Plutin var en mystiker som søkte oppleve forening med det guddommelige, ikke bare å forstå det logisk. En trenger ekstasen for å se det som vi ikke når med fornuften. Menneskets mål er altså å gjenforenes med ”det ene” og med dette utslette all vår tenkning og individualitet, dette kan minne om forestillingen om nirvana. Både Sokrates og Plotin skildrer forskjellige skjebner etter døden som reinkarnasjoner, straffesoning eller at
man vandret til Hades for å være sammen med de gamle heroene. Men der Sokrates ser den siste skjebnen som det mest salige, vil Plotin si det er å returnere til den ene er målet. Plotin drives av denne lengselen etter denne overindividuelle, bevisstløse og uendelige tilstand

 

Ett troens innspill

Jeg er oppstandelsen og livet, og den som tror på meg skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg skal aldri i evighet dø. Store ord.
Jeg husker i tenåra – jeg var nok egentlig nokså prektig. For meg var lørdagskvelden som regel temmelig fastlagt. Det var hjemmelagd pizza, brus og Macgyver på tv. Deilig. En ting jeg alltid kunne være trygg på når jeg satte meg til i sofaen og kjenningsmelodien begynte, var at Macgyver alltid landa på beina. Han gikk kattenes ni liv en høy gang! Macgyver døde aldri. Og det var ok at det var slik. Kanskje litt urealistisk til tider, men pytt. En kunne stole på Macgyver. Det er litt trygt å vite at helten, de gode vinner på slutten av fortellingen. Agatha Christie finner ut hvem den skyldige er. Bruce Willis banker opp de slemme gutta.
Bibelen forteller oss om en situasjon hvor Lasarus har vært alvorlig syk ei stund. Jesus er blitt tilkalt, men han drøyer. I filmer og spenningsbøker er det typisk at helten kommer i siste liten, akkurat i det noen holder på å bli overfalt eller nesten bukker under. Når det bare er noen sekunder igjen klarer MacGyver å desarmere bomba.
Akkurat som vi forventer at James Bond skal ordne opp på hengende håret, tror jeg flere av Jesus sine venner forventet at han skulle rekke fram for å helbrede Lasarus. Jesus kjente han og hans familie godt. Jeg ser for meg for eksempel Peter eller Johannes. De hadde sett han helbrede spedalske og befalt lamme å stå opp. Blinde fikk syn. Ingen laserkirurgi eller transplantasjoner der i gården, men spytt og jord. Sykdom, besettelse? Ha, dette fikser Jesus – og han trenger ingen revolver eller macho replikker heller.
Men så skjer det utenkelige. Lasarus dør! Han er ikke bare døende og syk. Han er fullstendig livløs. Det er jo forferdelig. Vi snakker ikke om noen nær-døden-opplevelse heller. Ingen komatilstand. Når noen har vært begravet i fire dager er hver celle i kroppen død så gjenopplivning kommer ikke på tale. Blodkarene er sprengt, kroppen kald helt gjennom. Alt er for sent. For ett sjokk. Og for en skuffelse! «Herre, hadde du vært her var min bror ikke død!»
Mange av oss, kanskje de fleste her, kan kjenne seg igjen i Marthas klagerop. «Hadde du vært her, hadde du gjort noe, da hadde ikke dette skjedd.» Jeg hadde en god venn som vel var den snilleste personen jeg har kjent. Ofra seg alltid for andre. Familien kan telle på 2 fingre når han har sagt noe negativt om andre. Kristen var han, og skoleflink. Men han ble syk for noen år siden. Alvorlig syk, mentalt syk. Ble veldig deprimert med angst og når han hadde gått noen uker søvnløs ble han litt paranoid. Han døde. Han innla seg selv på psykiatrisk, han var svært intelligent, men gikk en morgen fra avdelinga og kasta seg ut fra ei høyblokk. Jeg ble oppringt av presten 3 timer senere etter familiens ønske. Jeg kjente familien godt, og skulle være med de på det enn kaller syning. Jeg var litt nervøs for hva som venta meg. Jeg har aldri sett et dødt menneske før, og hvordan måtte ikke han se ut etter ett sånn fall? Begravelsesagenten forklarte at han fikk bare indre skader, men de andre turde likevel ikke dra, så jeg ble med han fra byrået alene. Der stod jeg ved min venn, strøk han forsiktig og usikkert på håret, mens tanker og følelser virvlet rundt i hodet på meg. «Hvorfor kunne du ikke Far? Han hadde ikke fortjent å dø!»
Der og da opplevde jeg igjen klart forskjellen på Guds allmakt og at han ikke er altstyrende. Ved den åpne kista, følte jeg konsekvensen av at skaperverket også inneholder krefter som er imot Guds vilje. Det er ikke uten grunn at skapelsesberetningen forteller at døden kommer inn i tilværelsen vår i forbindelse med syndefallet – opprøret mot Gud. Død, sinnsykdom, ulykker og lidelse er ikke Guds mening. Gud kan bruke det tunge som skjer til noe godt, men han skaper ikke lidelsen. Vi aner det samme hos Paulus som beskriver døden som den siste fienden. Og synonym til fiende er jo ord som motpart, motstander, uvenn. Menneskenes uvenn. Og ut fra Guds ubegrensa kjærlighet til oss, kan jeg ikke forstå annet enn at dødskreftene også er Guds motstander. Dette bekrefter jo og Johannes åpenbaring som omtaler at døden selv skal kastes i ildsjøen – at den skal utslettes.
Døden er for mange av oss skremmende, noe vi ser i at det er en av vår tids tabuer. Det er noe vi ikke snakker om. De som har mistet en av sine nærmeste kan ofte fortelle hvordan folk unngår de. Går i lange sirkler eller krysser veien for ikke å treffe dem. Vi skal alle dø, men orker som regel ikke ta det inn over oss. Vi er gjerne litt redde og usikre. Det har vel med at døden innebærer noe ukjent å gjøre. Og noe endelig. Vi vet at når noen er døde, er de borte og kommer ikke tilbake. Vi er vant med at det meste flyter og kan endres; i vår mobilalder trenger vi ikke engang ha faste avtaler, vi kan jo snakkes på telefonen eller sende en tekstmelding. Ting endres fort. Men døden står der som noe uforanderlig. Med all vår vitenskap klarer vi ikke stoppe døden eller gjenskape liv igjen. De fleste av oss har vel bare opplevd i skrekkfilmer og dataspill at de døde reiser seg fra graven.
Når jeg var liten døde mamma. Vi var på ferie og hun ble i all hast frakta til sykehus med hjerneblødning midt på natta. Jeg så ho aldri igjen. Jeg husker jeg ba Jesus om å sende ho ned fra Himmelen igjen, og jeg var i to år sikker på at det ville skje. Men ho kom ikke tilbake. Den menneskelig erfaring og fornuft tilsier at død er død. Punktum. Døden er altså en kraftig og vond realitet i våre liv.
Midt i den sorgtunge situasjonen hvor folk gråter over Lasarus, slik som jeg gråt over bestevennens åpne kiste eller i senga fordi jeg savnet mamma, kommer Jesus vandrende. Han ser de triste menneskene, og han vet hvilke anklager og mistro de har i sine hjerter. Han ble opprørt og rystet. Så står det at Jesus gråter. Jeg tror han ble så oppskaket av to ting – to ting som egentlig henger sammen: Det ene er på grunn av alle menneskene som led rundt ham, sånn som vi har det vondt om noen vi er glad i har det vondt eller er lei seg. Den andre grunnen tenker jeg at er fordi de hadde forstått så lite av Guds makt og kjærlighet. Selv etter at Marta og Maria og de andre hadde opplevd så mye sammen med Jesus, skjønte de så lite. Det kjenner jeg igjen meg selv i også. Selv om jeg har erfart Guds nåde og kraft flere ganger i mitt liv, har jeg så fort for å glemme Ham i hverdagen – og for å redusere Han. Merkelige greier: Jeg bekjenner troen på den Gud som skapte hele universet, som ordnet atomene, og som kjenner til hvert hårstrå vi har på kroppen. Og Bibelen forteller at denne Skaperen ønsker fellesskap med oss, at han oppfordrer oss til å ta kontakt med seg og til å la ham hjelpe oss. Likevel så glemmer jeg gjerne å be, bekymringer kan fort snike seg inn i hverdagen – og tunge tanker kan komme glidende. Da er jeg glad for at det ikke står videre: «Så gikk Jesus harm og fornærma bort.»
For det kan være vanskelig å virkelig tro på en Gud vi oftest ikke kan se med det blotte øye. Det å be og føle at vi ikke får svar. Ja, av og til tenker jeg at «Gud, du skulle gitt oss litt mindre fri vilje og ansvar.» Dette ser Gud. Han kjenner oss. Jesus skjønte også det, der han så flokken rundt Lasarus sin grav. Jesus lider på grunn av de som lider, opprøres for at de forstår så lite av Gud, men han avviser dem ikke. Han avviser meg ikke selv i mitt sinne, min vantro og anklage. Nei, vi ser Jesus møter Lasarus sine venner der de er i sin smerte og byr dem: Ta steinen bort!
Marta tenker menneskelig nok at Jesus ikke helt forstår hva han sier. «Herre, det lukter alt av ham. Han har jo ligget i graven i fire dager.» Ett velment råd i tråd med vår erfaring av dødens realitet. Israel er ett varmt land, og etter ett døgn begynner kroppen å brytes ned. Gasser dannes og lukten i slik varme etter fire døgn, vel den er ikke god.
Men så svarer Jesus til Marta at om hun tror, så skal hun få se Guds herlighet. De åpner graven. Jesus ber høyt en bønn, og forklarer selv at han gjør det slik for at de som er omkring ham skal tro at han virkelig er Guds sønn. Jesus roper så, stå opp, og Lasarus reiser seg. Men denne gangen er det ingen filmtriks, ingen skuespillere. En mann som virkelig var død, ble levende igjen på grunn av Jesus. Det er noe dramatisk som åpenbares for de som var der da, og for oss som leser dette i dag: Guds virkelighet går ut over dødens rammer. Jesus er sterkere enn det som vi i all vår vitenskap og overflod ikke kan gjøre noe med.
Jesus lot Lasarus bli levende igjen, for å vise oss alle at en dag skal vi gå fra døden til livet. Vi vil nemlig dø, om han ikke kommer igjen først, og sånn sett vil vi møte denne siste skremmende fienden. Men så sier Jesus at han allerede har vært der og beseiret døden. Hadde han vært en filmhelt kunne han vel sagt noe som «been there, done that, fixed it – vært der, gjort det, ordna det.» Egentlig nokså heftig. Det er i sannhet store ord Jesus bruker som jeg innledet med. Det han jo egentlig sier, er at han er Herre over døden. Han har kontrollen, også over den. Men om han er Herre over den, hvorfor tok han da min mamma fra meg og mine to søsken når vi var små barn, brått og uten forvarsel? Hvor hjelpesløs må ikke pappa ha følt seg, alene med tre unger? Hva med flomkatastrofen i Indonesia? Orkanen i New Orleans? Er det ikke da tøysete å snakke om Jesus som Herre? Hva betyr denne påstanden til Jesus for oss i våre liv i dag, her hvor vi står, midt i en verden med tøffe tak og masse død? Jesus som Herre over døden. Jeg kommer på tre naturlige måter å tenke det på: Det ene at vi her og nå kan opplevere mirakler med gjenopplivning av døde. Nummer to er at han hindrer død i å inntreffe. Og det tredje er oppstandelse etter å ha gått gjennom døden. Til de to første punktene må jeg si at jeg har motvillig måtte erfare at Jesus ofte ikke stopper døden fra å inntreffe, og enda langt sjeldnere at han i dag vekker døde til live. Jeg tror nok vi hadde sett mye mer død og lidelse om han og Guds engler ikke hadde grepet inn, men som vi vet dør det mennesker hele tiden. Nå har Jesus for så vidt aldri sagt at vi skal la være å dø, og vi vet jo hvordan disiplene led forferdelige måter å dø på fordi de forkynte Jesus som den ene, levende Gud. Så for meg personlig er svaret at som regel ser vi Jesus som Herre gjennom at han har gitt oss et håp om oppstandelse, der hvor vi i oss selv er helt maktesløse. Når vi er døde kan vi jo verken tenke, føle eller røre på oss. Vi kan ikke gjøre noe. Jeg skulle gjerne se Gud gjenopplive noen foran øynene på meg, men det er langt fra sikkert at han vil virke på den måten i min nærhet. Men dette er ikke så lite og stusselig som det kanskje kan se ut til. Bibelens vitnesbyrd gir meg en sterk. fornemmelse ville kanskje Poirot sagt – om at døden ikke er det siste. At det er liv bak døden gjennom Jesus. Alternativet er at døden er slutt, og at hele vår tro er noe pølsevev. Ja, så svart-hvitt er det. Vi må kalle en spade for en spade. Enten har vi fått den mest enorme gaven som finnes, eller så er vi noen duster som jager luftslott.
Bibelen forteller oss altså at Jesus beseirer også den siste fiende. Dette åpner en ny dimensjon der vi ellers bare hadde sett ett punktum, ett intet. Det er som om vi kommer til enden av en blindvei. Vi stirrer bare inn i ett mørke og en kald, grå murvegg. Det er slutt på vandringa. Det er over. Og plutselig faller veggen ned og ett fantastisk nytt landskap åpenbares for våre øyne. Ett landskap med farger, varme, glede. Det åpnes ett verden hvor livet fortsetter i ett fellesskap med Gud. Selv etter døden. En evighet hvor den dyrebare tida i vår tidsklemme bare blir en flau vits. Hvor sorg og lidelse ikke finnes mer. Ikke vold, ikke mobbing. Ingen terror eller løgn. Da kan vi få si med Paulus: «Død, hvor er din brodd. Død, hvor er din seier?»
Da er vi tilbake til begynnelsen igjen: Jeg er oppstandelsen og livet, og den som tror på meg skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg skal aldri i evighet dø.

 


[1] Det kommer for så vidt i denne moderne synkretismen ikke fram hvilken sammenheng sjelen har med de tidligere livene – om de er slettet fra hukommelsen og identiteten så nærmer vi oss jo mer sjeleatomlæren til Demokrit som levde ca 460-370 f. Kr.. Praktiske konsekvenser her er det samme som hos ateismen på mange måter.


2 Responses to Hva venter etter døden?

  1. Hei
    Jeg synes Bibelen svarer veldig logisk og klart på hva døden er å hva som kommer etterpå.Ikke noe mystisk i det hele tatt. Ingen annen bok svarer på dette tema. Å hvorfor skulle det ikke være sant? om Gud har skapt oss å bibelen er hans ord så er dette den logiske forklaring. Hva som skjer når vi dør,er ikke noe mysterium for Gud, som har skapt hjernen. Han vet hvordan det forholder seg,og i sitt ord Bibelen, forklarer han hvilken tilstand de døde befinner seg i.Bibelens klare lære er dette:Når en person dør slutter han å eksistere. Døden er det motsatte av livet. De døde kan hverken se,høre eller tenke. Ikke en eneste del av oss fortsetter å leve etter at kroppen er død. Vi har ikke en udødelig sjel eller ånd. Salomo skrev: I Forskynneren 9:5 For de levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting.Og vers 12 står det: Alt det din hånd finner å gjøre, gjør det med din kraft,for det er verken virksomhet eller kunnskap til det stedet du går til. Og Salme 146:4 står det: at når et menneske dør går tankene til grunne. Vi er dødelige å lever ikke videre når kroppen dør.Livet vårt er som flammen på et stearinlys. Når flammen slokkes,kommer den ikke til et annet sted. Den finnes bare ikke mer. HVA SA JESUS OM DØDEN ?les Johannes 11:11-14. Legg merke til at Jesus sammenlignet døden med vile og med søvn. det at noen tror på at vi har en sjel som lever videre etter døden tror de fordi de ikke vil dø. Da trøster de seg med at vi lever vidre i noe annet,eller et annet sted. men bibelen sier at jesus vil vekke oss opp av døden når tiden er inne til det. Å da til å leve som menneske her på jorden under perfekte forhold. det er så mange steder det står i bibelen at det alltid skal leve mennesker her. Se i salme 37:11, 34,39,39,40. Dette er ikke i himmelen. jorde skal alltid bestå.Se salme 104:5. Å gud skal ødelegge de som ødelegger jorden Åpenbaringen 11:18.
    mvh gunn

  2. Avatar Johnnis
    Johnnis says:

    Hei Gunn

    Konseptet med liv etter døden ble en del av jødedommen i det andre århundret før Kristus. Så ja, du finner bibelsitat som støtter konseptet med den endelige død, men også det motsatte.

    Jeg kan ikke så masse om dette, så Jon Arne kan sikkert forklare det nærmere.

    Gledelig å se at du leser bibelen, med andre ord at du ikke bare leser bokstavene og lar andre forklare innholdet for deg.

    Fortsett sånn! 🙂