Når døden har inntruffet

Ett hvert dødsfall er en katastrofe for dem som rammes av det. Et dødsfall i familie eller vennekrets oppleves vanskelig og smertefullt for de aller fleste, selv om det i noen tilfeller også kan føles litt som en lettelse – for eksempel etter et langt sykeleie. Det beste i forhold til sorgprosessen er å gi seg lov til å sørge, og at andre gir en mulighet til å få snakke om den avdøde og de følelser en kjenner på i etterkant.

Det er viktig å våge å sørge, og å dele sorgen med hverandre. Å ha noen å snakke med eller sitte stille sammen med, oppleves ofte veldig godt. En må også huske på at barn og sørger. De har i likhet med voksne – ja, egentlig ofte enda sterkere – behov for noen å snakke med. De uttrykker gjerne sine følelser litt annerledes enn voksne, men må inkluderes i sorgprosessen.

Er du en pårørende?

Du kan føle et virvar av følelser, kaos og nummenhet etter å ha mottatt et dødsbudskap. Du kan kjenne vantro, en følelse av uvirkelighet. Så kan det komme bølger av apati, sinne, gråt, lengsel, redsel, skyldfølelse. Sorgen er en normalreaksjon på tapet, og ikke noen sykdom eller noe en bare kan velge å hoppe over. En kan fortrenge sin egen sorgprosess gjennom å nekte å tenke på døden og den avdøde, men det viser seg som regel at dette bare forlenger den tunge prosessen en er inne i. Og midt oppi det hele må du tenke på praktiske ting rundt begravelse, papirer, ect. Og så kommer gjerne alle spørsmålene. Ensomheten.

Men heldigvis er du ikke alene om alt. Mange gruer seg for å snakke med andre, og venner og øvrig familie kan også trekke seg litt unna fordi de er redde for å såre deg. Generelt sett viser det seg at det blir mindre vondt om du tar initiativ og snakker med andre rundt deg. En trenger ikke mange ord, bare det å være sammen med andre kan være godt – og også gjøre tiden i etterkant av begravelsen litt mindre ensom. Du ser best hva du trenger i denne tøffe tiden, men vær ikke redd for å lene deg på andre.

Noen opplever at det virker som om alle andre er ferdig å sørge lenge før dem, og savner noen å snakke med en stund etter dødsfallet. Men det finnes andre muligheter. Man kan be om samtale med diakon eller prest eller andre fagpersoner som arbeider med sorgarbeid. Veldig mange har også fått veldig godt utbytte av å være i etterlattegrupper (også kalt sorggrupper eller selvhjelpsgrupper). Disse ledes av mennesker med erfaring og kompetanse innen sorgbearbeidelse og gruppearbeid, og er en møteplass for andre som også har mistet noen av sine. Dette er grupper som gir rom for å snakke om og sette ord på både følelser, minner og spørsmål rundt den avdøde og døden. Slike grupper pleier å anbefales varmt av mennesker som går der. Diakonen i menigheten du tilhører, eller presten de steder det ikke er diakon, kan fortelle mer om mulighetene der du bor.

Å se den døde

Dette kan være et vanskelig valg å ta for deg som sørger, og det er et valg som er opp til hver enkelt. Det viktigste er at du tar en avgjørelse du føler er best for deg og som du får fred med. Når en likevel som oftest vil anbefale nære pårørende å se den døde – så sant det ikke har vært en ulykke som gjør at den døde er veldig skadet – er det på grunn av erfaringene en ofte har med syning eller båreandakt. Det er flere grunner til at en generelt anbefaler en båreandakt eller syning. Det ene er at frykten for døden og hvordan de døde ser ut oftest er mye verre en virkeligheten. Den avdøde ligger i en kiste med hendene på brystet og øyne og munn lukket. Det kan gjerne se ut som han eller hun sover, men de er litt blekere enn normalt. Det anbefales uansett at en først får fortalt i detalj hvordan avdøde ser ut, og hvordan rommet til syningen/båreandakten ser ut. En annen ting, er at det for en del kan være lettere å akseptere at ens kjære er død når en får sett og eventuelt tatt på vedkommede i kisten. Det kan være godt for sorgprosessen. Noen synes og de får tatt et bedre farvel på denne måten. Det viser seg og at noen i etterkant angrer at de ikke så den døde. Men igjen: Det å se den avdøde er slett ikke det riktige for alle av mange forskjellige grunner. Du må gjøre det du finner naturlig og riktig for deg. Er du veldig ambivalent kan du eventuelt få noen til å ta bilder som du kan få se senere om du skulle ønske det.

Praktiske ting


I sjokktilstanden vi gjerne er i etter et dødsfall kan det være godt å støtte seg til prest og begravelsesbyrå i forhold til praktiske gjøremål. Disse er behjelpelige med å ordne de praktiske tingene. Presten gir normalt beskjed til de nærmeste pårørende om dødsfallet, og setter deg også i kontakt med begravelsesbyrå. Byrået ordner med å hente den døde om det skjedde i hjemmet. Videre kan de hjelpe med syning eller båreandakt, utforming av dødsannonse og program til kirken, kiste, blomster og pynting av kirke, tidfesting for begravelsen, anskaffelse av organist eller solist, gravmonument og melding til forskjellige offentlige etater og søknad om støtte fra trygdekontor og eventuell fagforening. De kan også gi tips om hvordan gå fram i forhold til skifte eller arveoppgjør.

Barn som sørger

Tidligere var det gjerne vanlig å si til barna når en av foreldrene var gått bort, at nå måtte de være ekstra snille mot den andre, fordi nå var mamma/pappa lei seg. Da skjønte man ikke at barn knytter seg tidlig til andre mennesker, og at de også sørger – men at de gjerne gir utrykk for det på en litt annen måte enn voksne. Selv babyer reagerer med mistrivsel når noen som har vært rundt dem til vanlig, blir borte. Vi må derfor også ta deres sorg på alvor, selv om den kan være vanskeligere å se.

Barnets møte med døden

Barn sørger altså. Og det blir feil å skulle skåne dem fra sykdom og død, slik vi gjerne kan gjøre i beste mening fordi vi vil spare dem for de tunge følelsene av sorg og savn. Om vi er vage om disse livets sider, blir de i stedet veldig utrygge og redde, og de lærer at slike ting er tabu. Derfor anbefales det – og all erfaring viser det – at barn skal informeres ærlig når ett menneske er alvorlig sykt eller døende. Når en person er død, bør det sies direkte og – siden barn ikke har en så sterk abstraksjonsevne som voksne har – i et konkret språk. I stedet for å snakke om at «mamma sover» kan en si at hun er død og at hun da ikke kommer tilbake, men er i himmelen. Barn bør derfor oftest også være med i begravelse og ved båreandakt eller syning. Det vil kunne hjelpe dem i deres egen sorg, og hjelpe dem å forstå hva døden er for noe. Det er heller ikke farlig at barn ser at de voksne gråter, det gir dem læring om hvordan de kan få utløp for egne følelser. En må bare passe på at barna i slike situasjoner som en begravelsen, er sammen med noen voksne de er trygge på. Det kan være lurt å gå i detalj gjennom hva som skal skje og hvorfor med barnet på forhånd. Om barna gråter ved å se sin døde bestefar betyr ikke dette at det er for «sterkt» for dem, men er en naturlig måte å få utløp for sine følelser av sorg. Vi må gi dem anledning til å sørge og da må vi være ærlige med dem og hjelpe dem å få ut følelser på sin måte – det være seg med tegninger, blomster på graven, og så videre.

Barns følelser

Barn sørger som nevnt annerledes enn voksne. De kan gjerne gråte et øyeblikk, for i neste å gå ut og leke. De går enda mer til og fra sorgen enn voksne. Men det betyr ikke at de har en mer overfladisk sorg, eller ikke var glad i den avdøde. Barn er som regel ikke så veldig lenge i en tankerekke om gangen, og hopper gjerne nokså fort mellom forskjellige tema. Vi må gi dem rom for å leke, og være tilgjengelig når de kommer med spørsmål. Det er bedre å si at vi ikke vet eller må tenke på en ting, enn å avskjære deres spørsmål. De må få trygghet for å spørre om ting når de har behov for det. Og da de gjerne ikke er i stand til å henge med på lange svar, bør vi være korte og konkrete.

Av og til ønsker barn overhodet ikke snakke om den døde eller døden. Da er det viktig at vi signaliserer at de har mulighet til å snakke om de vil, og å legge til rette for å dra på kirkegården, se i fotoalbum, og så videre. Men vi skal ikke stresse så mye utover dette. Vi sørger i forskjellig tempo, og barnet kan trenge en pause fra sorgen for å ha behov for å komme tilbake til den senere.

Barn trenger så mye stabilitet som mulig etter en så dramatisk hendelse som et dødsfall. Derfor er det gjerne best for dem å være hjemme i tiden rett etterpå, så kan heller slekt eller venner komme og bo hos familien en stund for å avlaste foreldre. Det er typisk at barnet blir redde for å miste foreldrene av syne, og de trenger derfor klarere avtaler enn normalt i forhold til nå de skal hentes i barnehagen for eksempel. De hadde gjerne aldri trodd noen de var glad i skulle dø – foreldre er gjerne supermennesker for små barn, og derfor er verden nå blitt utrygg og farligere. De trenger noe stabilt og at ikke alt flyter.

Et barn kan – for så vidt i likhet med voksne men i større grad – gjerne få sinne mot den gjenlevende foreldre eller seg selv i forbindelse med ett dødsfall. Sinnet kan gå på at en ikke beskyttet den døde eller andre ting. Disse følelsene grunner ofte i den usikkerhet og følelse av hjelpeløshet som oppstår i møte med døden. Dette vil avta etter hvert som det første sjokket avtar, særlig om barnet har stabile omgivelser ellers. Om det er et søsken som er død, er det også viktig for familien at de ikke gjør den døde til en helgen i en slik grad at de gjenlevende barn føler seg utilstrekkelige.

Møte med noen i sorg

Vi blir gjerne veldig redde og usikre i forhold til hvordan vi skal forholde oss til pårørende etter et dødsfall. En vil ikke såre eller tråkke over grenser, og er redd for å si eller gjøre noe upassende. Men det viser seg som regel at vi ikke kan gjøre så mye annet galt enn å ikke gjøre noe. Med andre ord; det er gjerne ikke så viktig hva du sier eller gjør så lenge du er der og ikke trekker deg unna de pårørende.

Noen pårørende gir tilbakemelding om at de kanskje ikke liker så godt ordet kondolere, hvert fall ikke om fra folk som kjenner dem nokså godt. Det er fordi de føler kondolasjoner blir oppfattet som for formelt og «frasete». Kanskje en heller bare kan gi en klem eller holde rundt dem? Ellers er altså ikke det viktigste hva du eventuelt sier eller gjør, men at du bare våger å være der sammen med de pårørende i sorgen. Så må vi huske at sorgen ikke gir seg noen dager etter begravelsen. Mange opplever mye omsorg i starten, for så å bli veldig alene etter kort tid – kanskje nettopp i en fase hvor de er kommet over det største sjokket og har behov for å minnes eller snakke med noen i bearbeidingsprosessen. Så et råd er å ikke trekke seg unna, men selvsagt heller ikke trenge seg for mye på. I stedet for å bli lammet av usikkerhet på om en er innpåsliten, kan en bare snakke direkte med de sørgende om hvordan de føler tingene og hva de ønsker.

Faser i sorgprosessen

Undersøkelser viser at sorgen har en del likhetstrekk hos alle mennesker. En kan få fysiske reaksjoner som pustebesvær, kraftløshet og kvalme, samt psykiske reaksjoner som kretsing omkring bilder av den døde, skyldfølelse og følelse av uvirkelighet. Videre på det adferdsmessige plan får mange gjerne en litt avvisende holdning til omgivelsene, forvirring og rastløshet.

Det er selvsagt veldig forskjellig hvordan sorgen oppleves, og det vil variere hos samme person også ut fra den sørgendes helhetlige livssituasjon og sorgdeterminerende forhold som tidligere tap av betydningsfulle personer, relasjonen mellom avdøde og etterlatte – med formell (slektsforhold) og uformell (tillit, ambivalens, ect) tilknytning, dødsmåten, hvor forberedt de nærmeste var og demografiske forhold som kjønn og sosioøkonomisk status og kulturbakgrunn. Tilgang på sosial støtte fra andre vil også virke mye inn på sorgmønsteret.

Man snakker gjerne om forskjellige sorgfaser og deler de inn i sjokk, reaksjon, berarbeiding og nyorientering.

I den første umiddelbare fasen etter dødsfallet, er vi i en traumatisk akuttsituasjon – i sjokkfasen. I de første timene og dagene er vi preget av fortrengning, apati, hjelpeløshet og vantro. Det hele føles gjerne uvirkelig. For barn er gjerne akuttfasen lenger enn hos voksne, og de kan gå inn og ut av den. Sjokket fører gjerne til fysiske reaksjoner som skjelving og mageknip. Klar informasjon og en trygg nærhet er det viktigste en kan bidra med i denne første fasen. Tilrettelegging mot aksept i form av å hjelpe til med å se den døde kan og være riktig her.

Reaksjonsfasen kan vare i flere måneder og preges av bølger med sterke følelser. Store humørsvingninger og manglende konsentrasjon er vanlig her. Som støttepersoner er det viktig å la den sørgende få gråte og få ut følelser. Hjelp å sette ord på følelsene. Samtidig kan en legge til rette slik at de får tatt opp igjen daglige gjøremål. Gi omsorg.

Den tredje fasen innebærer en mer systematisk følelsesmessig og intellektuell bearbeiding av at den døde er borte. Den kan vare i over ett år og er en prosess hvor en gradvis går over til mer nå-situasjonen. Nettverket rundt kan her hjelpe til med å snakke om fremtiden, men også å snakke om den døde.

I nyorienteringsfasen får man enda mer fokus på fremtiden – med mer positive forventninger. En kan glede seg mer over livet igjen, og får mer fokus på å knytte eller pleie sosiale kontakter.

En slik fasemodell er selvsagt forenklende. Man skifter også ofte fram og tilbake mellom ulike faser. Modellenes styrke er at de kan bidra til en normalisering av sorgens ulike reaksjoner og gi mulighet til å identifisere framdrift i forløpet. Problemet er at virkeligheten forenkles. En sjablonmessig anvendelse kan tingliggjøre sorgen og skape distanse i en situasjon der den sørgende minst av alt trenger å bli forklart, men å bli møtt med nærhet og forståelse.


4 Responses to Når døden har inntruffet

  1. Det som eg tenker når det gjelder døden,så kjem ikkje eg til å sørga når adoptivmora mi dør ein gong . Det er den beste måten for meg, fordi adoptivmora mi var ikkje snill med meg. Det vart brukt vold.Eg var redd ho heile tida eg budde der,for eg viste alldrid når eg fekk juling eller eit spark i leggen. Eg fekk berre kritikk av ho i heile oppveksten min.

  2. Avatar Jon Arne Karstensen
    Jon Arne Karstensen says:

    Takker for en ærlig og viktig tilbakemelding fra deg! Det er vondt å lese at din adpotivmor gav deg en vond og utrygg barndom. Jeg kan bare ane noe av smerten, sinnet og kanskje lengselen som ligger bak disse setningene. Jeg vet ikke hvor gammel du er og hvordan situasjonen din er nå, men håper du nå er fri fra mennesker som holder deg nede gjennom maktmisbruk eller psykisk/fysisk vold. Jeg håper du nå blir verdsatt som den unike personen du er, og at du kan få oppleve hva du skulle hatt for lenge siden; anerkjennelse og ros for hvem du er og hva du gjør.
    Dette bringer oss inn på noe som er viktig å si i forhold til døden. For noen av oss er det en befrielse når de rundt oss dør, vi kan føle glede om det er noen som har utsatt oss for mye vondt. Eller lettelse. Dette er naturlige reaksjoner ut fra det vi har opplevd tidligere, og vi skal ikke da ta på en maske av sorg om det ikke er hva vi kjenner på (selv om vi jo må ha en viss anstendighet i forhold til andre eventuelt sørgende). Døden kjennes ikke alltid som en fiende.
    Ønsker deg lykke til videre Wenche, og ønsker du videre kontakt har du nå fått min epostadresse.

    Vennlig hilsen Jon Arne Karstensen

    PS: Med slike innlegg foretar vi automatisk en anonymisering slik at din epostadresse og fulle navn er ikke lagt ut på nett.

  3. Avatar Renate haugrud
    Renate haugrud says:

    Hei:)

    Jeg lure på om dere kan hjelpe meg med å finne noen som du kan snakke med når noen er døde innen din familie,vi mistet mormor den 8.juni og det som er veldig trist er at vårs mor har det veldig forforferdelig og vil ha noen å snakke med å få det skikkelig ut,hun synes det er så dumt å holde alt inne og vil ha noen som kan snakke med hun og hjelpe hun å komme seg gjennom den sorgen.
    Håper dere vet om noe sånt og klare å finne telefon nummere og om vi har noen her i Stavanger så vi kan få en time med de.

  4. Avatar Jon Arne Karstensen
    Jon Arne Karstensen says:

    Hei Renate!
    Det er bra at din mor ønsker å snakke med noen og er enig i at det er dumt å holde alt dette inni seg selv. Jeg vil først og fremst anbefale dere å snakke med noen diakoner i Stavanger, det er godt mulig at de har egne sorggrupper også om det er aktuelt og ønskelig. Begynn med å ringe menighetskontoret til Den Norske Kirke i Stavanger (51 84 04 00) og spør etter å få snakke med en diakon. Din mor trenger ikke tilhøre kirken eller være kristen for å snakke med diakonen. Diakonene har spesiell kompetanse i å møte mennesker i sorg, savn og sjokk uavhengig av livssyn. Diakonene koster det heller ikke noe å benytte seg av, og som regel får du tid til en samtale i løpet av veldig kort tid.

    Håper dere får god kontakt med noen som din mor kan få snakket godt sammen med om de vanskelige tingene og følelsene etter et slik tap.

    Vennlig hilsen Jon Arne