Døde ikke Jesus på korset?

1. Intet punkt i evangelienes fortellinger om Jesus har vært gjenstand for mer intens historisk debatt enn fortellingene om oppstandelsen. Ikke bare fordi fortellingene i seg selv byr historikeren på store metodiske og tekstlige utfordringer, men også fordi allerede Paulus sa at med Jesu oppstandelse fra de døde står og faller hele kristendommen (1 Kor 15,12–19). Slik har kristendommen alltid tenkt og trodd, og moderne, velmente, forsøk på å gjøre kristendommen mindre historisk ”sårbar” på dette punkt, f. eks. ved å si at det ikke er nødvendig å fastholde en ”fysisk” oppstandelse (Helge Hognestad), tenker radikalt annerledes om dette enn kristne historisk sett har gjort. Historisk basert kristendomskritikk har da også oftest satt inn støtet på dette punkt: beretningene om Jesu død er troverdige, men ikke beretningene om hans oppstandelse.
2. Det finnes imidlertid en annen type kristendomskritikk som tar en motsatt retning. Denne typen holder beretningene om at Jesus ble sett levende etter sin korsfestelse for å være så solide at de ikke uten videre kan avfeies. Men skal man beholde dem som faktiske, krever de at Jesus overlevde korset. Denne type kristendomskritikk betviler altså kildenes enstemmige vitnesbyrd om at Jesus faktisk døde på korset.

3. I antikken representeres denne type kristendomskritikk av visse kretser blant gnostikerne. Deres motiv for å benekte Jesu død var ofte dette: Jesus var guddommelig, ren ånd, og kunne som sådan ikke dø. Gud kan ikke dø, Ånd kan ikke dø. Dermed måtte beretningene om at Jesus døde på korset bero på en misforståelse. Det kunne være at romerne korsfestet en annen enn ham, eller alle tilstedeværende ved Golgata kunne ha vært utsatt for et synsbedrag, i det minste da de trodde de så ham dø. Uansett forklaring – det stod på forhånd fast for disse gnostiske forfatterne at Kristus ikke virkelig døde på korset. Til det var han for guddommelig. Denne tanken kommer senere igjen i muslimsk tradisjon. Ingen moderne historikere tar dette som god historisk informasjon, fordi de ikke deler premisset. Jesus var ikke ”for guddommelig til å dø”, selv ikke etter kirkens lære og dens evangelier.4. Det er derfor ganske paradoksalt når forfatterne av Hellig blod, hellig gral viser til disse gnostiske tekstene, når de skal underbygge sin teori om at Jesus ikke døde på korset. Forfatterne av Hellig blod deler jo ikke de gnostiske tekstenes premiss – at Jesus som guddommelig ikke kunne dø. Når de forkaster premisset, hvordan kan de beholde konklusjonen, som har dette premisset som sitt eneste fundament?

Døde Jesus som en gammel mann på Masada?

5. Utover henvisningen til de gnostiske tekstene og Koranen, prøver Hellig blod å underbygge tesen om at Jesus overlevde korset, med bl.a. følgende argumenter:

Det var som en farlig jødisk tronarving Jesus ble korsfestet av Pilatus. Innskriften på korset, ”Jødenes konge”, var slett ikke ironisk ment. Litt inkonsekvent hevder forfatterne like fullt at Pilatus sannsynligvis var med på det komplottet som resulterte i at folk flest trodde Jesus døde på korset, mens han i virkeligheten bare ble bedøvet, og deretter tatt ned av korset levende, og brakt i sikkerhet i Josef av Arimateas grav. Deretter levde Jesus i beste velgående i flere år, kanskje ble han nærmere 80 år gammel. ”… En australsk journalist [har] satt frem en interessant og overbevisende teori om at Jesus døde i festningen Masada da den falt for romerne i 74 e.Kr. – på et tidspunkt da han ville vært bortimot åtti år gammel” (s. 392). For at leseren skal få et realistisk inntrykk av hvor ”overbevisende” denne teorien er, gjengir jeg her forfatternes egen fotnote: ”Joyce, Jesus Scroll [London 1975]. Forfatteren [D. Joyce] hevder at mens han var i Israel, ble han bedt om å smugle ut av landet en stjålet rull fra Masadautgravningene. Selv om han nektet å gjøre dette, hevder han å ha sett rullen. Den var signert Yeshua ben Ya’akob ben Gennesareth, som beskrev seg selv som åtti år gammel, og som la til at han var den siste av de rettmessige konger av Israel (s. 22). Navnet oversettes til Jesus av Gennesaret, sønn av Jakob. Joyce identifiserer forfatteren som Jesus av Nasaret.” Det tror jeg gjerne at Joyce gjør, selv om Jesus var ett av de vanligste jødiske navn på hans tid, og selv om Jesu far het Josef og ikke Jakob. Den angivelige rullen er det for øvrig bare Joyce som hevder å ha sett. Hans bok må regnes som ren fiksjonslitteratur. Da Michael Baigent ble konfrontert med dette i en debatt på Blindern 10. mars 2005, innrømmet han også at ordet ”overbevisende” om Joyces fantastiske påstander var lite treffende. Han hadde selv kommet i tvil om Joyce i det hele tatt var til å stole på. (En utførlig behandling av Joyces røverroman finner man hos Beskow, Fynd och Fusk, s. 129–132.)

6. Det kan virke som om Michael Baigent er klar over at dette er ett av Hellig blods aller svakeste punkter, for da han fikk noen minutter på TV2’s frokostsending 9. mars 2005 til å fremlegge nye ”bevis” for bokens tese på dette punkt, valgte han å vise et foto av ett av maleriene som pater Saunière hadde latt oppstille i kirken i Rennes-le-Chateau under restaureringsarbeidene omkring 1890. Bildet viser, tilsynelatende, Jesu gravleggelse i Josef av Arimateas grav. Men, hevdet Baigent, på bildet ser man klart en fullmåne, og dermed er det lite trolig at det er en gravleggelse det er tale om, for slike gravleggelser skulle alltid skje før solnedgang. Altså handler bildet ikke om at den døde Jesus føres inn i graven, men om at Jesus tas ut av graven! Og det ville det bare være grunn til, om han fortsatt levde og bare hadde vært midlertidig gjemt i Josefs grav.

Om vi nå forutsetter at Baigents tolkning av bildet er riktig – hva beviser et bilde malt omkring 1890 om begivenheter omkring år 30 e. Kr.? Er dette bildet en bedre historisk kilde enn alle de tekster fra det første århundre e. Kr., kristne og ikke-kristne, som forteller at Jesus døde på korset? I seg selv beviser dette bildet ikke noe som helst annet enn hvilke ideer som befant seg i hodet til den som malte det, eller hans oppdragsgiver.

Men det er langt fra sikkert at Baigents tolkning av bildet er riktig; den er tvert i mot nokså usannsynlig. Hvis vi forutsetter at det er månen vi ser på bildet, kan maleren ha vært ukjent med den jødiske skikk å begrave før solnedgang. Maleren kan simpelt hen bare ha villet lage en litt dyster og lett romantisk kveldsstemning i bildet. Men det kan også tenkes at maleren har villet avbilde en litt blek kveldssol. I det hele tatt: Ser en på bildets plassering i den rekke av 14 bilder som gjengir ”stasjonene” på Via Dolorosa i svært mange katolske kirker, og sammenligner bildet med andre bilder ved samme stasjon, er det liten tvil om at det er Jesu gravleggelse det handler om på bildet.

7. La oss likevel et øyeblikk forutsette at teorien i Hellig blod er riktig: Jesus overlevde korset, og ble en gammel mann. Da har vi minst to problemer: (1) Hva skulle motivet være for Jesu tilhengere til å dikte opp at han døde, når han altså ikke gjorde det? (2) Og hvordan skulle en påstand om at Jesus døde, og deretter for opp til himmelen, kunne gjøres troverdig blant mennesker som så ham spankulere omkring lys levende?

(1) Det første av disse spørsmålene er det tydelig at forfatterne av Hellig blod sliter atskillig med. De som diktet opp Jesu død, var ifølge Baigent & co. tilhengere av Jesus. Jesus var altså ikke død, men flertallet av hans tilhengere påstod at han var det! Hva kunne være deres motiv for å gjøre det? Det nærmeste Hellig blod kommer en forklaring, er følgende: Da Jesu forsøk på å bestige tronen i Jerusalem ble mislykket, mente flertallet av hans tilhengere at for å bringe Jesu budskap ut i den hellenistiske verden, måtte Jesus selv forvandles til en typisk hellenistisk gudeskikkelse. Og for å kunne bli guddommeliggjort, måtte han først dø. Den som utformet denne nye læren om Jesus, var Paulus. De fire evangeliene i Det nye testamente bygger på denne Paulus-versjonen av budskapet (s. 396–97). Her ble alt som hadde med Jesu menneskelighet og hans kongelige avstamning å gjøre, konsekvent fjernet, det var uinteressant.

Enhver som har lest Matteus- eller Lukas-evangeliet, eller Paulus-brevene, vet at forfatterne her ganske enkelt tøver. Hos Matteus, som hos Lukas og Paulus, er Jesu kongelige herkomst fra David så langt fra fjernet, den er tvert imot et viktig poeng hos dem alle tre. Ja, det er fra disse samme kildene og ingen andre at forfatterne av Hellig blod i det hele tatt kjenner til Jesu davidiske avstamning!

(2) Men forfatterne har større problemer enn dette. De må nemlig forklare hvordan Jesu jødiske tilhengere kunne dikte opp at han døde på korset, og deretter selv tro på denne løgnen, og få mange andre til å tro på den, når Jesus vandret levende omkring fremdeles. Det er et historisk faktum at følgende budskap ble forkynt i Jerusalem, i Galilea, og etter få år i de fleste større byer i det romerske riket: ”Jesus fra Nasaret ble korsfestet i Jerusalem under Pontius Pilatus. Han døde og ble begravet. Tre dager senere ble graven funnet tom. Det var fordi Jesus hadde stått opp fra de døde og var blitt tatt opp til himmelen og nå sitter ved Guds høyre hånd i himmelen.” Det er et ubestridelig historisk faktum at dette budskapet ikke bare ble forkynt, men også at mange trodde på det, i Jerusalem, i Galilea, i alle deler av Midtøsten og i de fleste større byer i Romerriket. Hvordan skulle det vært mulig, dersom Jesus vandret rundt i Israels land til han ble nærmere åtti år gammel? Han ville vært et bokstavelig talt lys levende dementi av hele hovedpoenget i det kristne budskap. Ethvert oppegående menneske kunne avvist budskapet ved å si: Ja, men han lever jo fortsatt, og vi har kona og ungene iblant oss. Det kan være tvil om mange ting angående den tidlige kristendom, men ikke om dette: Det som ble forkynt om Jesu skjebne etter korsfestelsen, var kort og godt uforenlig med at han levde videre på jorden.

Det er for meg aldeles ubegripelig at forfatterne simpelt hen ikke nevner denne problemstillingen. Da jeg konfronterte Baigent med dette spørsmålet i debatten 10. mars 2005, innrømmet han åpent at dette hadde han ikke noe svar på.

Ett sted i boken er forfatterne like i nærheten av å reise dette spørsmålet. Det er i følgende avsnitt: ”For dem som spredte den nye myten [om Jesu død og oppstandelse], ville [Jesus-]familiens eksistens raskt kunne ha blitt noe mer enn bare en irrelevant bagatell. Den kunne ha blitt en mulig skadelig faktor av skremmende omfang. For familien – som kunne gi førstehånds vitneutsagn om hva som virkelig og historisk hadde foregått – ville ha utgjort en alvorlig trussel mot myten. Ja, basert på disse øyenvitneutsagnene kunne familien faktisk knuse hele myten. I kristendommens første tid måtte derfor alt snakk om en adelig eller kongelig familie og deres stamtre, all diskusjon om politiske eller dynastiske ambisjoner undertrykkes for enhver pris. Og – ettersom man er nødt til å se de underliggende kyniske fakta i øynene – måtte denne familien som kunne komme til å forråde den nye religionen, utryddes” (s. 398). Det er unektelig en viss logikk i det forfatterne her hevder; de har bare ikke tenkt tanken til sin logiske konsekvens. Gjør man det, er det vanskelig å unngå følgende konklusjon: Siden en levende Jesus på jorden – etter korsfestelsen – ville vært et knusende dementi av ”den nye myten”, måtte de første kristne først av alt utrydde Jesus selv. Ved selve sin eksistens ville Jesus og hans familie effektivt ha underminert det kristne budskap om hans død og oppstandelse.

8. Hva vet vi egentlig om Jesu familie og slektninger, og deres forhold til den tidlige kirken og den tidlige kristendommen? Faktisk en god del. Og det vi vet, stemmer overhodet ikke med teoriene i Hellig blod.

(A) Paulus sier i Galaterbrevet at han etter en tid som forkynner av kristendommen måtte sikre seg at det budskapet han forkynte, hadde dekning hos dem som ledet den første kristne menigheten i Jerusalem. En av de tre høyeste lederne der var Jesu bror Jakob. Paulus sier i Galaterbrevet at de tre lederne i Jerusalem – Jakob, Jesu bror; Peter og Johannes – anerkjente Paulus’ budskap som sant og rett (Gal 1,18f; 2,1–10). I sitt første brev til menigheten i Korint forteller Paulus at noe av det første han ”mottok” som lære – rimeligvis fra urmenigheten i Jerusalem – var følgende: ”at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skriftene, og at han viste seg for Kefas [= Peter], og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på en gang. Av dem lever de fleste, men noen er døde. Deretter viste han seg for Jakob… ”(1 Kor 15,3–7). I den tidligste menigheten i Jerusalem har tydeligvis Jesu bror Jakob vært kjent som ett av hovedvitnene til Jesu oppstandelse!

(B)Da kretsen av de tolv apostlene gradvis gikk i oppløsning som følge av naturlig død, forfølgelser og eksil, var det nettopp Jesu bror Jakob som trådte fram som menighetens naturlige leder. Hans autoritet ble anerkjent og respektert omtrent over alt i den tidlige kirken. Et håndfast uttrykk for det har vi i Det nye testamente, i Jakobs brev. Enten det er skrevet av Jakob selv eller en nær medarbeider i hans navn, så beviser det den høye og aktede stilling Jakob hadde i så godt som hele den tidlige kirken. Riktignok var det spenninger mellom tilhengere av Jakob og Paulus, men de spenningene gjaldt spørsmål om hvor mye av Moseloven hedningene skulle overholde, ikke budskapet om Jesu død og oppstandelse.

(C) Jakob, Jesu bror, ble martyr omkring 62 e.Kr. I en gammel jødekristen beretning om hans død, gjengitt hos Eusebius, fremstilles hans død på flere måter som parallell med hans brors, Jesu, død. Etter Jakobs død valgte kirken i Jerusalem Jesu fetter Simeon som ny leder av menigheten. Simeons far Klopas var en bror av Josef, Jesu far. Om dette forteller Hegesippus ca. 190 e. Kr.: ”Etter Jakobs martyrdød … kom de av Herrens apostler og disipler som ennå levde fra alle kanter, og de møtte Herrens jordiske slektninger. Flere av disse levde ennå. Sammen rådslo de om hvem som var verdig til å bli Jakobs etterfølger [som leder for menigheten]. Enstemmig kom de fram til at Simeon, Klopas’ sønn, var verdig til å bestige bispestolen” (Eusebius’ kirkehistorie III,11). Senere sier Hegesippus at menigheten i Jerusalem var helt ortodoks i sin tro og praksis så lenge den ble ledet av Jesu slektninger; senere kom det rivaliserende bispekandidater, og menigheten opplevde splittelse. Deretter sier han også at han selv – med Jerusalem-menighetens ortodokse tro som målestokk – besøkte menighetene i Korint og Roma, og kunne konstatere at de hadde den samme ortodokse tro. – Den informasjon jeg her har gjengitt, må forfatterne av Hellig blod ha kjent. Men de velger å fortie den, fordi den fullstendig punkterer deres oppkonstruerte bilde av en dødelig konflikt mellom Jesu slektninger og resten av kirken.

Døde Jesus i Kashmir?

9. I tiden omkring 1980 foregikk det i norske ukeblader, aviser og tidsskrifter en til tider ganske heftig reportasje- og debattvirksomhet omkring følgende påståtte historie: Jesus ble tatt levende ned fra korset og helbredet med legende urter som essenerne hadde kunnskap om. Det ble for risikabelt for ham å oppholde seg i Palestina, så han reiste østover sammen Maria, sin mor, og apostelen Thomas. I byen Murree nordøst for Rawalpindi (helt nord i det nåværende Pakistan) døde Maria, og ble begravet. Jesus og Thomas fortsatte videre nordøstover, og kom til Srinagar i Kashmir (nå tilhørende India). Der slo de seg ned, og Jesus levde der til han ble over hundre år gammel. Han ble begravet av Thomas, og graven hans fremvises fortsatt i Srinagar, med påskriften Yuz Asaf. Dette skal bety ”Jesus, samleren”.

Bakgrunnen for denne historien er godt kartlagt (se særlig Per Beskow, Jesus i Kashmir – historien om en legend. Stockholm: Proprius Förlag 1981, og samme forf., Fynd och Fusk, 81–92.) Det begynner med en gammel legende om Buddha og hans lærer Bilawhar. Legenden ble svært populær og ble overtatt både av muslimer og kristne. Men navnene på de to hovedpersonene endres under denne vandringen. Buddha omtales i den buddhistiske versjonen som en ”boddhisattva”, en ”blivende buddha”. Dette navnet endres først til Bodisaf, i arabisk versjon Budhasaf, dette igjen til Yudasaf, og dette til Yuzasaf. I den kristne greske versjonen ble navnet til Joasaf; dette var så likt den bibelske kongen Josafat at navnet etter hvert ble skrevet identisk med hans. Bilawhar, den andre hovedpersonen, ble i den kristne versjonen til Barlaam, og i sin kristne form er legenden kjent som Historien om Barlaam og Josafat. (En gammelnorsk utgave ble laget under Håkon Håkonssons regjeringstid på 1200-tallet; i 1998 publiserte Lunde Forlag en ny norsk oversettelse av den gammelfranske versjonen ved professor Helge Nordahl). I en arabisk middelalderversjon av legenden fortelles det at Yuzasaf endte sine dager i Kashmir, og i et dokument fra 1770-årene sies det at hans grav fremdeles finnes i Srinagar. Det er således rimelig å tro at det er legenden som har skapt ”graven”, ikke omvendt. Graven har således intet som helst med Jesus å gjøre, og det var det heller ingen som påstod før langt senere (se nedenfor).

10. I 1894 skapte den russiske krigsjournalisten Nicolas Notovitch stort oppstyr gjennom publiseringen av sin bok La vie inconnue de Jésus-Christ. Notovich lanserte seg i denne boken som forsker og arkeolog i reneste Indiana Jones-stil. Han hevdet at abbeden i et buddhistisk kloster i Tibet hadde vist ham og lest fra et manuskript på tibetansk som handlet om profeten Issas liv. Notovich forstod ikke tibetansk, men abbedens opplesning ble oversatt for ham av en tolk. Senere skrev han ned denne oversettelsen etter hukommelsen, og redigerte stoffet en god del. Denne gjengivelsen av manuskriptet om Issas liv var det han offentliggjorde i boken fra 1894. Besøket i klosteret skulle angivelig ha funnet sted i 1887. Ifølge boken reiste Jesus til India som 14-åring. Her fikk han opplæring hos braminer og buddhister, før han til slutt kom helt til Tibet. Som 29-åring satte han igjen kursen mot Palestina, og fra dette punkt følger Issa-manuskriptets fortelling de nytestamentlige evangelienes fortelling ganske tett.

Boken ble raskt avslørt som falsum av kompetente fagfolk, abbeden i klosteret levde fortsatt, og kunne ikke bekrefte Notovitch’s historie. Notovitch selv gjorde etter dette tilbaketog. Men historien var satt i omløp, og flere lesere av Notovitch syntes historien var så god at de valgte å tro på den. I 1920-årene ble den gamle grøten varmet opp og servert som sensasjonell nyhet i flere bøker og artikler.

11. Én av dem som Notovich gjorde sterkt inntrykk på, var en indisk muslim ved navn Hazrat Mirza Ghulam Ahmad. (1835–1908). Han opptrådte som muslimsk reformator, og grunnla den form av Islam som i dag kalles Ahmadiyya. Mens ortodoks Islam lærer at Jesus ble legemlig opptatt til himmelen, og skal komme igjen derfra som endetidens Messias, var dette en uakseptabel lære for Ahmad, som heller så seg selv i denne rollen. Han lanserte derfor en ny lære i muslimsk sammenheng: Jesus hadde overlevd korsfestelsen, og etter sin død begitt seg til India og videre til Kashmir, der han døde en vanlig død og fikk en vanlig grav, som alle andre mennesker. Hans grav var nå lokalisert til Srinagar i Kashmir – navnet Yuz Asaf siktet nemlig ikke til noen annen enn Jesus! (Som vi har sett ovenfor, er dette ikke riktig, og kan ikke ses å ha blitt påstått av noen før Ahmad lanserte ideen.

Notovich er dermed én av hovedkildene for Ahmadiyyas lære om Jesu opphold i India og hans grav i Srinagar. En annen hovedkilde er et merkelig dokument som ble publisert første gang i 1849 i Leipzig, og to år senere i Sverige under tittelen Vigtiga historiska upplysningar om Jesu verkliga dødssätt. Boken er antakelig skrevet av en tysk frimurer. Frimurerne betraktet essener-sekten blant jødene som en av sine historiske forløpere, og anså gjerne at Jesus selv hadde vært essener, og at essenernes hemmelige orden hadde større innsikt i Jesu lære og liv enn hans offentlig kjente disipler hadde. I den omtalte boken, som i senere opplag kort og godt kalles Essenerbrevet, forteller en ordensbroder i Jerusalem til sine brødre i Alexandria hvordan det egentlig gikk for seg med Jesu død. Forfatteren gjør krav på å skrive sin beretning sju år etter Jesu korsfestelse, altså i år 37 etter den nå vanlige datering av Jesu død. Forfatteren forteller at essenerne var eksperter på legekunst, de kjente ”naturens hemmeligheter, urters og steners innflytelse på menneskekroppen.” Josef av Arimatea og Nikodemus tilhørte essener-ordenen, og de sørget for å få tatt Jesus ned av korset mens han ennå var i live. Med sin overlegne legekunst, og med bruk av urtesalver, klarte de å redde Jesu liv, slik at han overlevde korsfestelsen. De disiplene vi kjenner fra Det nye testamente, var ikke innviet i noe av dette, og trodde derfor at Jesus hadde stått opp fra de døde da de møtte ham levende. Kvinnene som fant graven tom, mente de så hvitkledde engler i eller utenfor den. I virkeligheten vare det essenere de så, for den hvite drakten var ett av essenernes ordenskjennetegn.

Brevet er angivelig skrevet på latin, og røper med nærmest utallige grove anakronismer at det er skrevet av en 1800-talls forfatter, og ikke i det første århundre. Det bygger sitt bilde av essenerne på spredte opplysninger i de kilder som på 1800-tallet lenge hadde vært kjent: Josefus og Filon. Josefus omtaler, nærmest i forbifarten, den legekunst som Essenerbrevet omtaler, og Filon omtaler en gruppe fromme jøder i Alexandria som han kaller Therapeuter, eller ”Helbredere”. Det er uvisst om disse har noe med essenere å gjøre, men Essenerbrevet går åpenbart ut fra det, og lar navnet Therapeuter angi det som brevet anser som hovedsaken ved essenerne: deres legekunst. Brevet bygger videre på de fire evangeliene i Det nye testamente og Apostlenes gjerninger. Av disse kildene var bare noen av Filons bøker skrevet på 30-tallet. At forfatteren befinner seg på 1800-tallet, og ikke på 30-tallet, fremgår tydelig mange steder i brevet. Dets stil er typisk for 1800-tallet, og rett som det er faller forfatteren ut av sin fiktive tid, og omtaler forhold som vedvarte helt frem til 70 e. Kr. som fjern fortid. Om noen fortsatt skulle ha vært i tvil om at brevet er et moderne falsum, fjernet funnet av Dødehavstekstene i 1947 enhver slik tvil. De dementerer på punkt etter punkt det bilde av essenerne som brevet tegner. Naturmedisin var ingen spesialitet for de historiske essenerne.

Men i Ahmadiyya-retningens lære inngikk Essenerbrevet som en viktig komponent; det ble regnet som autentisk og mer troverdig enn evangeliene. Det ble kombinert med ideen om at den helbredede Jesus reiste til India og Tibet, og at hans grav var identisk med Yuz-Asaf-graven i Srinagar. Men i motsetning til Notovich’s angivelige Issa-manuskript, fremholdt Ahmadiyya-versjonen at det var etter sin korsfestelse Jesus hadde reist til Østen. Senere har noen kombinert de to fortellingene: Jesus oppholdt seg i India både under sin oppvekst og etter sin korsfestelse.

12. En av de siste die-hards som har relansert disse legendene som historiske fakta, er tyskeren Holger Kersten. Det skjedde så sent som i 1986; boken hans er senere oversatt til engelsk og utgitt i 1994 (og senere opplag) under tittelen Jesus Lived in India: His Unknown Life Before and After The Crucifixion. I denne boken aksepteres Notovich’s bok som autentisk (til tross for at Kersten under et besøk i Himis-klosteret fikk høre av abbeden at ”de skriftene jeg spurte etter, var blitt lett etter, men intet var blitt funnet” [s. 33]), og Ahmadiyya-legendene om at ikke bare Jesus, men også Moses endte sine dager i Kashmir, tas for god fisk. Kerstens bilde av essenerne er stort sett overtatt fra Essenerbrevet, og han røper flere steder at han ikke kjenner Dødehavstekstene i grunnspråkene, og ikke har latt sitt essener-bilde korrigere av dem. Siden han både bygger på Notovich og Ahmadiyya-legendene, regner han med at Jesus var i Østen både som ung og etter korsfestelsen. Dette får Kersten til å hevde at Jesus egentlig var buddhist. Jesus returnerte til Palestina fra India og forkynte buddhismens lære blant Palestinas jøder. Som ventelig var, ble hans lære ikke forstått, selv ikke av hans nærmeste disipler, og dermed oppstod den blanding av autentiske og tildiktede Jesus-ord som vi finner i evangeliene. Her er Jesus blitt ”jødifisert”; han opptrer som mye mer jødisk enn han egentlig var.
I spørsmålet om hva som skjedde før og etter korsfestelsen, slutter Kersten seg til Essenerbrevets teori, men supplerer den med et nytt argument hentet fra en tysk forfatter som brukte forfatternavnene Hans Naber, Kurt Berna og John Reban. I 1947 kunngjorde han at Jesus hadde vist seg for ham i et syn, og bedt ham bevitne for verden at han slett ikke døde på korset, men hadde vært i en dyp transe, som han våknet fra på den tredje dag. Naber alias Berna alias Reban prøvde deretter å styrke denne åpenbarte kunnskapen gjennom å hevde at det berømte likkledet i Torino var ekte, og at blodflekkene på det beviste at Jesus var blitt svøpt i det levende – et lik blør jo ikke. Før vi går videre, bør vi derfor si noen ord om dette berømte relikviet.

Likkledet fra Torino

13. Det dreier seg om en linduk som er 4,36 meter lang og 1,10 meter bred. Den har en svak avbildning av en naken mann. Bildet er dobbelt, både rygg- og brystside er avbildet, med hodet mot midten av linduken i begge bildene. Hvis bildet er fremkommet ved at linduken har omsluttet mannen, har det blitt lagt under ham opp til hodet, foldet der, og så nedover igjen langs kroppens fremside. Mannen har sårmerker som svarer eksakt til de sårene man ville forvente ut fra evangelienes beretninger: sårmerker etter pisking, sårmerker i hodet som etter en tornekrone, sårmerker i hender og føtter etter nagler, og et stort sår i siden som etter et lansestikk.

Historisk sett kan likkledet fra Torino først sikkert påvises rundt midten av 1300-tallet. I 1350-årene ble likkledet vist frem i en kirke som Gotfred av Charny hadde bygget i Lirey i Frankrike. Familien de Charny var senere litt svevende når de ble spurt om hvor kledet kom fra. Gotfreds sønn sa det var ”en gave”, hans sønnedatter sa det var et ”krigsbytte”. I hvert fall ble linduken på nytt vist frem i den lille kirken i 1389, men denne gang protesterte den lokale biskop, Pierre d’Arcis, til paven. Ifølge biskopen var denne relikvien en forfalskning, ”med dyktig håndverk har man laget en dobbel avbildning av en mann … og prestene [ved kirken i Lirey] forsikrer løgnaktig at dette er det virkelige likklede i hvilket vår frelser Jesus Kristus var svøpt i graven.” Biskopen hevder videre at en av hans forgjengere i embetet, Henrik av Poitiers, hadde undersøkt saken nøye, og at han hadde fremtvunget full innrømmelse fra kunstneren som hadde laget ”relikvien”. Pave Klemens 7. svarte i 1390 med å erklære at duken fortsatt kunne vises frem, forutsatt at det ble gjort klart for de troende at dette bare var ”et bilde eller en fremstilling” av det autentiske likkledet.

I 1578 ble linduken overflyttet til Torino, hvor den fortsatt oppbevares, men før dette skjedde, var den blitt lettere skadet i en kirkebrann i 1532. På slutten av 1800-tallet skrev en fransk middelalderekspert det som mange holdt for å være det definitive bevis for at kledet var et falsum fra 1300-tallet, men han overbeviste ikke alle. I 1978 ble det etablert en dobbel undersøkelsesgruppe, som anvendte avansert teknologi i analysene av kledet. Resultatene var ikke helt definitive, men gruppene mente å finne flere indikasjoner som talte mot en opprinnelse i Europa, blant annet pollenspor av planter fra Midtøsten, som ikke var utbredt i Europa i middelalderen. Men dette kan jo også forklares med at duken faktisk stammer fra Midtøsten, og at familien de Charny hadde fått den derfra som gave eller krigsbytte. Kanskje har den også – uten noe bilde på – blitt presentert for dem som Jesu likklede, og så har de fått en dyktig kunstner til å gjøre dette helt tydelig ved å lage bildet på den. Her er det mange muligheter. De fleste var, etter de omfattende prøvene i 1978, enige om at den endelige testen ville være en karbon-14 datering av lintrådenes alder. Dette regnes som den sikreste og mest objektive dateringsmetode; den bygger på nedbrytningstakten til radioaktivt materiale. En slik datering ble gjennomført på ulike prøver av kledet i flere laboratorier uavhengig av hverandre, og resultatene var ganske entydige: Lintrådene stammet fra tiårene rundt 1300 e. Kr. Dette bekreftet med andre ord at biskopen av Troyes på 1300-tallet, og pave Klemens den 7., hadde rett i sin bedømmelse av kledet: Det er ikke autentisk, men representerer en dyktig gjenskaping av likkledet slik man forestilte seg at det hadde sett ut. Denne konklusjonen ble også offisielt godtatt av Vatikanet.

Holger Kersten, som i sin argumentasjon satser alt på at likkledet er autentisk, har her et problem. Han løser det ved å påstå at de prøvene som ble sendt til karbon-datering ikke stammer fra Torino-kledet i det hele tatt, men er tatt fra et helt annet klede, som ganske riktig er en middelalderkopi. Dette er han antakelig den eneste i verden som påstår, men han gjør det med fynd og klem, og har sammen med psykologen Elmar R. Gruber skrevet en stor bok om saken: Das Jesus Komplott: Die Wahrheit über das ”Turiner Grabtuch” (1992 – også engelsk utgave: The Jesus Conspiracy). Kersten kan bruke Torino-kledet i sin argumentasjon bare dersom det er ekte, og argumentasjonen er enkel nok: Siden det er blodflekker på kledet (sikre spor av blod er ikke blitt påvist – min merknad), må Jesus ha overlevd korset. Et lik blør ikke.

Jesus overlevde korset ved hjelp av essenernes legekunst?

14. Kersten og Gruber legger hovedvekten på følgende argumenter, som alle refererer seg til ting som bare er fortalt i Johannesevangeliet, ikke hos synoptikerne: (A) Jesus ble bedøvet med den drikk han fikk før han ”døde”, det var derfor han virket død, men han var i virkeligheten bare bevisstløs; (B) lansestikket i siden var ikke dypt, han ble bare rispet, og blødde fordi han fortsatt levde; (C) den enorme mengden salve som Josef av Arimatea og Nikodemus bruker på Jesus før han legges i graven – ca. 30 kilo – er uforståelig som en vanlig salving av en død, men blir forståelig dersom vi antar at de brukte den til å helbrede hans sår. (D) Den legekunst de to legger for dagen, blir forståelig når man regner med at de tilhørte essenerne, som var kjent for sin legekunst. Det kan også forklare kvinnenes rapporter om hvite skikkelser i graven. Essenerne var kledd i hvitt.

Til dette kan bl.a. følgende sies:

(A) At drikken Jesus som fikk like før han døde, inneholdt opium og derfor virket bedøvende, er, som forfatterne selv åpent innrømmer, ren spekulasjon til støtte for deres teori. Den er uten et hvert grunnlag i evangelieteksten.

(B) Hos Johannes står det at en av soldatene, tilsynelatende for å sjekke at Jesus virkelig var død, stakk ham i siden med et spyd, og ut fløt det vann og blod. Dette er forfatternes kronargument: Et lik blør ikke, og det greske ordet som ofte oversettes ”stikke” betyr ikke noe dypt stikk, men bare et risp i huden. Et slikt ville være nok for å fremkalle en smertereaksjon fra en som ennå levde. Når noen slik reaksjon ikke kom fra Jesus, var det fordi han ifølge forfatternes teori allerede var dypt neddopet med opium. Josef av Arimatea, som ifølge dem iscenesatte det hele, måtte nemlig få det til å se ut som Jesus var død.

Det er riktig at soldatens lansestikk antakelig hadde til hensikt å teste om Jesus var død, ikke å drepe ham, hvis han ennå levde. De to andre korsfestede ved siden av Jesus levde ennå, og ble drept ved at bena deres ble knust, slik at de sank sammen og døde av kvelning. Da soldatene kom til Jesus, så de ifølge evangelisten at han allerede var død, og derfor unnlot de å bryte bena hans. Det ligger da nærmest å tolke lansestikket som en ekstra test for å bli sikker på at han var død. Men verbet som er brukt om stikket, nyssein, kan bety alle typer stikk, fra overfladiske til dype, drepende stikk, omtrent som det norske verbet stikke. Det virker rimelig å anta at soldaten påførte Jesus et skikkelig dypt sår, slik at han måtte ha reagert om det var det minste liv igjen i ham. At Jesus var bedøvet og derfor bevisstløs, er en ren antagelse av Kersten og Gruber. Han ville i så fall ha pustet, og man må gå ut fra at romerske soldater som drev med korsfestelse hadde en viss trening i å skille besvimte fra døde mennesker.

Den store gåte i det Johannes forteller, er ikke lansestikket i og for seg, men det han deretter forteller: Ut av såret rant det blod og vann. Som Kersten og Gruber helt riktig påpeker: døde mennesker blør ikke (de forutsetter et ganske grunt stikk, som bare skadet huden). Men heller ikke levende mennesker blør vann og blod, og her melder de to forfatterne pass. De mener at ”vann og blod” bare er en talemåte for at det kom mye blod, og at det var dette siste som overbeviste evangeliets øyenvitne om at Jesus ikke var død. Forfatterne har påpekt et reelt problem, men de har ikke gitt det en overbevisende løsning. Flere medisinske eksperter har meldt seg med forsøk på medisinske forklaringer på at det fløt vann og blod ut av såret. Dersom Jesus nylig var død, er det ikke uvanlig at oppsamlet blod, som ennå ikke har koagulert, kan flyte ut av et dypt sår, også hos en død, og særlig dersom den døde befinner seg i loddrett stilling. Det er ikke hjertets pumping som presser blodet ut, men simpelt hen tyngdekraften. Det er visstnok vanskeligere å gi en god medisinsk forklaring på vannet, men det har jo heller ikke Kersten og Gruber kunnet forklare. De antar at det bare kom blod ut av såret, og det kan det godt ha gjort også om Jesus nettopp var død. Medisinere synes jevnt over å anta at det er lettere å forklare utskillelse av en vannlignende veske fra det indre av en død enn fra en levende, og at fenomenet kunne indikere dødsårsaken. Én ganske ny teori er at den voldsomme piskingen Jesus var utsatt for før korsfestelsen (til forskjell fra de to andre) var det som fremskyndet hans død på korset, og at den hadde forårsaket en kraftig indre blødning mellom ribbena og lungene. Dette oppsamlede blodet kunne ha skilt seg i røde blodklumper og klar veske (serum), og selv et grunt lansestikk mellom ribbena ville ha fått denne skilte vesken til å renne ut. Denne teorien er én av antakelig flere mulige, og kan ikke anses bevist. Men den viser at det evangelisten beskriver, ikke er noen medisinsk umulighet, gitt at Jesus var død. Derimot innrømmer altså Kersten og Gruber at vann og blod ville vært en umulighet dersom Jesus fortsatt levde.

(C) Å bruke 30 kilo salve på å salve en død kropp, er ganske riktig svært uvanlig, som forfatterne sier. Altså, mener de, var det ikke for å salve et dødt legeme all denne salven gikk med, men for å helbrede en svært syk og skadet pasient. Dessuten, sier forfatterne, svarer det ikke til jødisk gravskikk å salve den døde med velluktende salve, slik evangelisten gir inntrykk av. Til dette kan følgende sies: Om jødiske gravskikker på Jesu tid vet vi i realiteten forsvinnende lite, og det er grunn til å tro at det lille vi vet, passer på vanlige folks begravelser, som var svært enkle. Den døde ble svøpt i et enkelt klede og begravet i jorden. Men Jesus ble ikke begravet slik. Han ble lagt i en ny klippegrav, og dette var rikfolks gravskikk. Hvilke tradisjoner man fulgte ved slike rike begravelser, vet vi lite om. Vi har derfor ikke grunnlag for å si at Johannes informerer oss feil når han sier at ved slike begravelser var det vanlig, også blant jødene, å svøpe den døde i linklær som var gjennomtrukket av velluktende salve. Det er utvilsomt svært vanskelig å tenke seg at man brukte 30 kilo salve i Jesu sår for å lege dem, men det er ikke vanskelig å tenke seg at man brukte en slik mengde på å gjennomdynke linkærne, slik at den gode lukten til å begynne med overdøvet den begynnende liklukten.

En direkte og likefrem lesning av evangelieberetningen gir bedre mening under den forutsetning at alle involverte betraktet Jesus som død, enn under Kertsens og Grubers forutsetning: at Josef og Nikodemus visste at Jesus levde, og satte i gang et medisinsk akutt-mottak for ham i graven. Er det mulig å bruke 30 kilo salve på én pasient?

(D) Under hele teorien hos Kersten og Gruber ligger bildet av essenerne som avanserte urte- og naturmedisinere. Dette bildet stammer fra det falske Essenerbrevet, skrevet på 1800-tallet, og har ingen ting med de historiske essenerne å gjøre. Det viser Dødehavsrullene klart.

Woje og Klepp: ”Jesus døde ikke på korset” (2003)

15. Det er med en viss overraskelse man ser at Kerstens og Grubers fantasifulle teorier nylig er blitt publisert på norsk, av forfatterparet Svein Woje og Kari Klepp. De overtar helt kritikkløst Kerstens og Grubers teorier om korsfestelsen, og føyer selv til en teori som er enda mer fantasifull: bildet på Torino-kledet ble fremkalt av en spontan oppvarming av gravkammeret til opp mot 50 grader Celsius – takket være en supernova-eksplosjon! Og alt dette serveres som ubestridelige fakta. Gjennom disse fakta er den kirkelige utgave av kristendommen avslørt som bedrag.

Litteratur:

Holger Kersten, Jesus Lived in India : His Unknown Life before and after the Crucifixion . Shaftesbury: Element Books 1996.

Holger Kersten, Elmar R. Gruber, Das Jesuskomplott: Die Wahrheit über das ”Turiner Grabtuch”. München: Langen/Müller Verlag 1992.

Svein Woje, Kari Klepp, Jesus døde ikke på korset: Urevangeliet Q. Vinstra: Borglund Forlag 2003.

Om de moderne og middelalderske kilder som ligger til grunn for Kerstens og Grubers teorier, og indirekte Wojes og Klepps, foreligger en glimrende fremstilling av den svenske religionsforskeren Per Beskow, Fynd och fusk: falsarier och mystifikationer omkring Jesus. Örebro: Bokförlaget Libris 2005.