To slag religion – innledningsartikkel

Hva er livet? Hva er Gud?

Mennesket er religiøst. Det kan ikke uten videre sla seg til ro med den ytre virkelighet. Alle tror på noe, enten det er Allah, Krishna, Buddha, Kristus, samfunnet, skjebnen, narkotika eller stjernene. De spor: Hvorfor lever jeg? Hva er meningen med livet?

Mange vet ikke hva de søker. I en hasj-bule lød følgende spørsmal: «hva er Gud?» — Ikke «hvem» eller «hvordan»-, men «hva». Gud kunne være hva som helst, han kunne være en ting eller et prinsipp, ikke nødvendigvis noe personlig.

Artikkelen er hentet med tillatelse fra Arild Romarheims bok Krishna, Buddha, Allah eller Kristus fra 2. opplag utgitt i 1978 på Credo og Luther Forlag. Det er her hentet fra side 7-9 og 16-18. Boka er utgått fra forlaget.

Mennesket må ha noe å tro på. Det finnes ikke en eneste kultur, ikke et eneste samfunn i menneskehetens historie som var uten religion. 1 Gravfunn av Neanderthalmennesket (ca. 100 000 år gammelt) viser at man gav dem ting med i graven som de skulle ha på reisen til dødsriket. Og funnet av Peking-mennesket — nesten 500 000 år gammelt — tyder på dødekultus. 2 Det ser ut som det «ikke-religiøse» mennesket er en moderne oppfinnelse.

Hensikten med denne populærvitenskapelige bok er å peke på de mest tydelige grenser mellom de store religioner i dagens verden. Religionene blir ikke tatt opp i sin bredde. All oppmerksomhet rettes mot de mest essensielle punkter i hver av de store religioner, for deretter å sammenligne dette med tilsvarende punkt i den kristne tro. Dette er ikke primært en teologisk fremstilling. Spørsmalet om den kristne vurdering av de fremmede religioner er et meget interessant tema, men det berøres så og si it i denne boken. Her er siktepunktet kun det å peke på de faktiske likheter og forskjel mellom religionene, altså en religionsvitenskaplig betraktningsmåte.

Det er i vår pluralistiske situasjon nødvendig å vite mer om de andre religioner enn for få tiår siden. Man må vite hva en religion står for før man tror på den, eventuelt forkaster den. Det har også med respekt for våre medmennesker å gjøre at vi setter oss inn i deres tanker og meninger. Ved å rydde vekk misforståelser åpner vi muligheten for samtale om de ting i vår tro hvor det virkelig brenner.

To slag religion

«Alle de store religioner er like gode og like sanne. De tilber den samme Gud, fra forskjellige sider. De søker det samme mål bare på hver sin mate. I sin kjerne er de like.»

Det er fristende å. tenke slik i var tid. De store religioner er kommet mer innpå hverandre. Verden er blitt mindre ved hjelp av fly, aviser og fjernsyn. Før var det bare kristendommen som var aktuell her i landet. nå holder innstillingen på å snu seg. Når man hører om eller møter personlig troende muslimer, hinduer eller bahaitilhengere, blir man slått av den ekthet og overbevisnings styrke de har. De er like ærlige som ekte kristne. De finner en dyp og ekte mening i sin religion. De har en moralsk styrke som overgar mange kristnes. Det er klart at dette må bli en sterk utfordring, for nå er det ikke lenger selvsagt at man skal tilhøre den krist­ne religion.

Hva er Gud? Hva er menneskelivet? Hva er verden? Hvordan er forholdet mellom Gud – verden – mennesket? De forskjellige religioner svarer forskjellig på. dette, men det er to grupper av svar:
1) De som sier: Gud – mennesket – verden er av samme natur. Slik svarer hinduismen og buddhismen.
2) De som sier: Gud, mennesket og verden er forskjellige og atskilles tydelig fra hverandre. Slik svarer islam og kristendommen.

Hinduismen og buddhismen betoner altså enheten. De sier Gud = verden = mennesket.7 Mennesket er Gud, og verden er Gud, for Gud er alt. Gud har ikke skapt verden som noe forskjellig fra seg selv. Verden er Gud selv, bare kanskje i en spesiell form. Denne tro på at Gud er alt, kalles panteisme. Alt som eksisterer er guddommelig: naturen, dyrene, menneskene, tingene. Det gjelder å innse at alt hører sammen i denne guddommelige enhet, du må innse at du selv er ett med det guddommelige altet. Islam og kristendommen betoner flerheten. De hevder at Gud er noe spesielt, atskilt fra verden.

Verden og menneskene er riktignok skapt av Gud, men han skapte dem som noe annet enn ham selv, og ikke som en del av ham selv. Verden sier noe om Gud, men den er ikke Gud. Gud er en selvstendig personlig makt hevet over verden og menneskene. Denne tro på en slik Gud kalles monoteisme. Hver av disse to grunnsyn får viktige følger for resten. Når Gud og kosmos er ett, får Gud et upersonlig drag ved seg. Man kan ikke peke på noe bestemt og si «det er Gud», som om noe annet ikke var Gud. Alt er Gud, og derfor kan du ikke si at «noe» er Gud. Gud forsvinner som en selvstendig størrelse, og du selv blir Gud i stedet, du og alle andre mennesker, dyrene, naturen, kosmos. Om du da sier «Gud» eller du sier «verden», mener du det samme. Derfor forsvinner Gud (i var mening av ordet) helt. Slik er det f. eks. i ur-buddhismen. Den er en ateistisk religion. De har ikke noen annen «Gud» enn seg selv og verdensaltet, ja, endog mennesket selv smuldrer bort i det store alt – eller intet. Så tydelig er det ikke i andre former for buddhisme og hinduisme. Det finnes mange forskjellige typer av panteisme. Det skal vi komme tilbake til siden. Dette er bare en hovedskisse. Men altså: Når Gud og verden blir ett, blir Gud mer upersonlig og kan av og til forsvinne helt. I islam og kristendommen skilles Gud og verden klart fra hverandre. Da blir Gud en personlighet som mennesket kan stå i forhold til, som det kan si «du» til. «Et sønderbrutt og et sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte», ba David (Ps. 51, 19). Gud griper inn og hjelper menneskene. Han styrer historien mot et mål.

De panteistiske religioner regner knapt med noen historie i det hele tatt. Mennesker dør og blir født igjen i en stadig gjentagelse, sjelevandringen. Verdener går under og reiser seg igjen på ny og på ny i en evig rundgang som aldri har begynt å aldri skal opphøre. Dette kosmos er bare ett i rekken av utallige. Hver verden er bare som en bølge på havet som snart never seg, snart går under. Derfor betyr ikke historien mye.9 Deres verdenssyn er som en sirkel, mens det kristne og muslimske verdenssyn er som en linje som Gud fører mot et bestemt mål, der Gud griper inn i historien for å styre mot det mål han har satt. Mest tydelig er dette i kristendommen. Frelserens komme til verden dateres nøyaktig: Under «den første innskrivning i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria». (Lk. 2,2). De panteistiske religioner har også sine frelserskikkelser, men de sees alltid mer løsrevet fra historien. Og de kommer igjen og igjen i en stadig rundgang. Derfor får de panteistiske religioner mer preg av et system, et frelsessystem med vekten på det tanke- og følelsesmessige. Mens de monoteistiske religioner (spesielt kristendommen) legger all vekt på historiske begivenheter som grunnlag for frelsen. Det er altså snakk om to helt forskjellige måter å tenke på i de to slags religioner.

1) De panteistiske religioner, der Gud, verden, menneskene, rom og tid sees sammen i en fullstendig enhet.
2) De monoteistiske religioner, der Gud er atskilt fra verden og menneskene, men på den annen side griper inn i historien og står i et personlig forhold («jeg-du») til menneskene, og menneskene til ham.

Fotnoter

1: Det pekes ofte på de store kommunistregimene som moderne eksempler eksempler på det motsatte. Men det viser seg at religiøse undergrunnsbevegelser blomstrer, f. eks. i Sovjet. Og holdningen overfor staten og statsmenn kan dessuten ofte på preg av religiøs tilbedelse i disse land. Religionshistorikere ser f. eks. en viss parallell mellom det moderne Kommunist-Kina og gammel konfucianisme. Det som gir seg ut for ikke å være religion blir ofte et religionssurrogat. (Se M. Eliade: «Det hellige og det profane» (s. 116—124) Gyldendals fakkel 1969). Det kan også av og til synes som om enkelte menneskers kamp mot religion blir disse menneskers livsinnhold, deres religion.

2: Ringgren—Strom: «Religionerna i Historia och Nu-tid». Stockholm 1970. s. 9 f.

3: Se «Islam i de nordiske lande». (DMS-forlag, 1969).

4: «Aktiv Islam» (nr. 1—2, 13. arg), som er bevegelsens tidsskrift i Skandinavia.

5: En lærer i yoga og meditasjon er blitt lønnet over Kirke- og Undervisningsdepartementet.

6: De dannet i 1966 en egen forening: Academie Medita­tion Society. I 1972 utskiltes mange av disse fra den internasjonale bevegelse p. g. a. Maharishis religiøse underkastelseskrav. Den utskilte bevegelse kalles AMS, den andre SRM/SIMS.

7: Dette er naturligvis en grov forenkling, og kun en foreløpig hjelpetanke.

8: Vi må likevel huske at ordet «Gud» her er brukt i vesterlandsk betydning.

9: Se f. eks. Bhagavadgita 2. sang. Vekslingen død—liv er uvesentlig, for når et menneske dør, vil det bare fødes igjen i tilværelsen i en evig rundgang