Buddhisme

Buddha (ca. 560—480 f. Kr.) vokste opp i hinduistiske omgivelser. Derfor har buddhismen mye felles med hinduismen: Troen på sjelevandringen og håpet om å bli frelst fra den og nå nirvana. I begge religioner er det snakk om å bli befridd fra den ytre materielle verden som kun er et blendverk og ikke har noen virkelig verdi.
Vi husker at det var visse retninger innenfor hinduismen der panteismen ble drevet så langt at spørsmalet om «Gud» kom i bakgrunnen. Det som interesserte mest var sjelens enhet med det upersonlige Altet.
Buddha går enda lenger. Han interesserer seg ikke for Gud i det hele tatt, og heller ikke forverden. 16 Forholdet Gud—verden som hinduene var så opptatt av, avviser han som nytteløs spekulasjon. Han spør ikke: «Hva er Gud?» Han spør bare: «Hva er livet?» og «Hvordan skal mennesket nå frelsen?» Alt annet er uten interesse.

Dette er et utdrag fra boka Krishna, Buddha, Allah eller Kristus (side 26-29) fra 2. opplag utgitt i 1978 på Credo og Luther Forlag skrevet av førsteammanuensis Arild Romarheim, og det kan anbefales å lese oversiktsartikkelen om hinduisme før man leser denne artikkelen. Boken er utgått fra forlaget.

Det fortelles at Buddha en gang besøkte et kloster. Der møtte han munken Malukyaputta, som spurte ham om verdens vesen. Da svarte Buddha: «Malukyaputta! Hvis en mann er blitt såret av en forgiftet pil, og hvis hans venner ville skaffe ham en lege, — hva om den syke da sa: Jeg vil ikke få pilen tatt ut før jeg får vite hva den mann heter som skjøt, hvor høy han var, hvilken hudfarge han hadde, om han var fra byen eller landet. Jeg vil ikke ha pilen tatt ut før jeg vethva buestrengen var laget av, eller hva slags tre pilen er av, om det var brukt gribbefjær eller falkefjær eller hegrefjær eller påfuglfjær. Om spissen var av bambus eller jern eller ben. Den mann ville dø, Malu­kyaputta! før han kunne få vite alt dette».

Kun ett er nødvendig, sier Buddha, og det er at mennesket. forstår sitt sanne problem her og nå, og at det får vite hvordan det skal løsrive seg fra denne situasjon. Dette belyses best ved Buddhas egen historie:

Det fortelles at han var en rikmannssønn. Men da han kom utenfor palassets murer, fikk han se verden med all dens elendighet, lidelse og død. Han begynte nå å lete etter verdier som ikke var underkastet forgjengeligheten. Og etter mange år fikk han sin Buddha-opplevelse, mens han satt og mediterte under et tre. Han fikk full klarhet. Han skjønte nå årsaken til lidelsen og han så vegen til frelse fra lidelsen.

For det første må mennesket bli klar over hvordan livet er. Liksom en lege, når han skal helbrede en pasient, må han først bli klar over sykdommen. Mennesket må innse at hele livet er lidelse, fra fødsel til grav. Absolutt alt er lidelse, dvs. alt har et moment av utilfredsstillelse i seg.

For det andre må man se’ årsaken til lidelsen. Det er livstørsten, tørst etter nytelse, tørst etter makt, ja, selve lysten etter å være til.

For det tredje må man på øye på botemidlet for lidelsen: Livstørsten må tilintetgjøres. Man må løses fra alt som binder til denne verden, for alt er forgjengelig. Det skjer ved den såkalte 8-leddete veg: ved moralsk vandel og ved rett meditasjon. Mennesket skal ikke søke hjelp hos noen gud for å bli frelst. Det må bare ta sin tilflukt til Buddhas lære. Å følge læren er den eneste mulige frelsesveg.

Har da buddhismen ikke noe syn på. verden og på mennesket? Det er i tilfelle kun negativt å forstå. Verden og menneskene er forgjengelige og de forandres fra øyeblikk til øyeblikk. De er aldri det samme. Derfor kan man ikke si: «Det» er verden, «det» er mennesket, «det» er jeg. For i det øyeblikk du har sagt dette, er «det» ikke lenger det samme som det var mens du så det. Verden er som en flamme. Den er aldri lik to øyeblikk etter hverandre. Slik er det også med jeg’et. En ekte buddhist mener at han egentlig ikke har noe «jeg» eller noe «mitt». Først da kan han bli befridd fra tørsten etter å eie noe, etter å eie livet. Det vil ikke si at han går ut av livet. Men han kommer i et nytt forhold til det. Han er fri fra livsbegjæret og lidelsen. Han er ikke opptatt med de jordiske ting, men har allerede del i nirvana, «utslukningen», og er gått opp i «det store intet», som er den høyeste værensform som finnes. En hellig mann som er nådd så langt, kalles en arhat.

Forskjellen mellom hinduismen og Buddhas lære er altså at Buddha avviser all dypsindig spekulasjon om Gud, verden og selvet, Alt dreier seg om frelsesvegen, om metoden mennesket skal bruke for å frelse seg selv. Men etter som tiden gikk noen hundre år etter Buddha, begynte hinduistiske tanker om gud og verden å vinne innpass igjen. Dette gjelder særlig innenfor den gren av buddhismen som kalles Mahayana: For dem som ikke makter å frelse seg selv er det mulig å søke hjelp hos en guddom. Vi skal komme nærmere inn på dette i artikkel om synet på frelsen i de store religioner.

Buddhismen er vel den religion som er mest fremmed for vår vestlige måte å tenke på. En religion som avviser tanken om Gud! For oss synes dette merkelig, men for buddhisten er det nødvendig, fordi han må konsentrere seg om det som for ham er det aller viktigste: å bli fri fra lidelsen.

Fotnoter

16: Buddha er vel direkte påvirket av en hinduistisk skole som hette Samkya. De var ateister samtidig som de betonte den materielle verdens lave verdi.


2 Responses to Buddhisme

  1. Avatar David
    David says:

    Hei,
    Jeg leser med nyskjerrighet på sidene deres om buddhismen. Men ser at dere sidestiller hinduismen og buddhismen i deres tro på ‘sjelevandring’. Nå er jeg ingen ekspert på hinduisme, men har lært litt om buddhisme og i henhold til det den historiske buddha Sakyamuni underviste, finnes ingen sjel som går videre. Håper dere kan rette opp denne feilen.

    Vennlig hilsen
    David

  2. Hei hei dette var veldig bra for det var akkurat no slikt jeg så etter så dette var stråledes tommel opp
    MvH Petter