Hinduisme

Et vanlig hinduistisk navn på guddommen er Vishnu. I gammel indisk kunst ser vi ofte Vishnu som ligger og sover på urhavet. 11 Havet er et vanlig bilde på guddommen: Somme tider er det i kraftig bevegelse, andre ganger er det stille. Havet er opprinnelsen til alt, og alt trekker seg tilbake og går under i havet. Havet rommer alt. Vishnu er havet. Vishnu rommer alt.

Dette er et utdrag fra boka Krishna, Buddha, Allah eller Kristus (side 19-26) fra 2. opplag utgitt i 1978 på Credo og Luther Forlag skrevet av førsteammanuensis Arild Romarheim, og det kan anbefales å lese oversiktsartikkelen om To slag religion før man leser denne artikkelen. Boken er utgått fra forlaget.

Vishnu sover. Han er trett. Han har kanskje skapt en verden og utfoldet den i alle sine deler og nå har han latt verden gå under igjen og bli oppløst i havet, i Vishnu selv. Så nå sover han og hviler før han skaper en ny verden. Verden er Vishnu som utfolder seg selv. Og når han tar en pause, «forsvinner» verden inn i Vishnu igjen. Det gjelder for hinduen å se at verden bare er en form av guddommer selv. Når Vishnu ligger og sover, er alt stille. Det eneste som høres i den kosmiske nattestillhet, er den dype, regelmessige lyden av Vishnu: rolige pust. Ingenting eksisterer uten som en mulighet inne i Vishnu, liksom et ufødt barn i mors liv. Men så våkner han, frisk og uthvilt Han vil finne på noe. Han vil leke seg for å ha fornøyelse og underholdning. Så skaper han et nytt kosmos av seg selv — etter som han finner det for godt, aldri likt med noen tidligere verden. Han forandrer seg selv til en ny verden. For han er verden, og rommer hele verden. Det er hans glede å utfolde seg slik, hans lek. Han leker seg for lekens egen skyld. 12 Og når han ikke vil leke mer, lar han verden ga opp i flammer, og voldsomme regnskyll forener verdensasken med urhavet igjen. Den høyeste salighet hinduen kan tenke seg, er å engang bli befridd fra sjelevandringen og kretsløpet av verdener og delta i Guds evige lek.

Denne evne Vishnu har til å forandre seg til (og fra) verden, denne skaperevne kalles for maya. Maya er Vishnus innerste vesen som mennesker ikke kan fatte, men som de stadig må strebe etter å forstå bedre. Maya er guddommens innerste hemmelighet, samtidig er den det som distraherer menneskene fra å forstå det guddommelige vesen. For menneskene ser på de mangfoldige ytre ting som om det var forskjellige ting, og så er alt en enhet, nemlig Vishnu. Det gjelder å se gjennom mangfoldigheten til enheten. Det gjelder å se forbi alle ting som synes som motsetninger for å se at Vishnu er enheten i alt, som står bak alt som er og skjer. Dette illustreres best ved å fortelle den gamle indiske historien om Markandeya: 13

Vishnu ligger og sover på urhavet. Inne i ham er hele kosmos. En hellig vismann, som heter Markandeya, går inne i guden på det fredelige jorderiket, som en pilegrim uten noe bestemt mål. Og han betrakter med glede den harmoniske verden omkring ham. Han har gått slik i uminnelige tider, men trass i at han er flere tusen år gammel, er han fortsatt ung og frisk. Han besøker de hellige steder rundt om i forskjellige land, han tilber, og han gleder seg over å se så mange gudfryktige mennesker.

Men så skjer det en ulykke. Mens vismannen går slik, faller han plutselig ut av gudens munn. For Vishnu ligger og sover med en liten åpning mellom leppene mens han puster med sitt dype, regelmessige åndedrett i den kosmiske nattestillhet. Og den hellige mann faller ned fra leppene og hodestups ut i det kosmiske hav. Markandeya skjønner ingenting. Han ser bare det mørke uendelige hav. Han blir desperat av angst. «Hvor er jeg? Drømmer jeg? Er det en illusjon? Eller var det min vandring på den fredfulle jord som var en illusjon?»

Vishnus maya forhindret Markandeya i å få øye på ham der han lå på urhavet. Men nå lar Vishnu ham se. Og Markandeya blir overveldet og fylt av glede ved det storslagne syn. Vishnu rager liksom en enorm fjellkjede opp av vannet. Markandeya hadde såvidt åpnet munnen sin for å spørre hvem dette var, da Vishnu grep ham med handen og svelget ham, og han var igjen plassert i de idylliske omgivelser på innsiden. Han vandret nå videre som før, men kunne ikke glemme dette vidunderlige syn han hadde hatt av guddommen.

Da han hadde vandret slik omtrent hundre år igjen, falt han enda en gang ut fra leppene på guden ned i den mørke sjøen. Denne gangen så han et lite barn, en liten gutt, som sov fredfullt under et fikentre. Snart visnet det og begynte å leke med smil og latter, uanfektet av det store havet på alle kanter. Markandeya så og så på barnet, og han glemte det skremmende vanndyp på grunn av det vidunderlige synet. Men så kom han til å tenke på havdypet under seg igjen og frøs til av angst.

Guden, i det lille barnets skikkelse, så til ham: «Velkommen, Markandeya!» Stemmen hadde en myk, dyp klang som av den melodiøse during av kraftig regnvær. «Velkommen, Markandeya! Frykt ikke, mitt barn. Kom her!»

Vismannen hadde aldri opplevd at noen tiltalte ham som et barn for. Han ble dypt fornærmet over denne tiltale. Og trass i den fortvilte situasjon og trass i at han var utkjørt, brøt han ut i raseri. «Hvem har noensinne tiltalt meg slik? Endog gudene omtaler meg med respekt. Hvem er det som våger i risikere sitt liv ved å tiltale meg på denne miten?» Men gutten svarte: •Barn, jeg er din far og din fars far. Jeg er den første bak alt liv. Det er jeg som nå leker her under treet. Markandeya skiftet ansikt og hans øyne ble store. I ydmyk overgivelse ba han: «La meg få vite hemmeligheten ved din Maya!» Vishnu svarte: «Jeg er det første vesen, jeg er universets kilde. Jeg har tusen hoder. Jeg er havet. Jeg er årstidene, som skaper alt og ødelegger det. Jeg er den kosmiske trollmann som gjør underfulle, intrikate knep. Som skaper verdenene, som utfolder universet. Dette er min skapende side. Men samtidig er jeg den ødeleggende hvirvelstrom som suger tilbake alt som er skapt og gjør ende på verdensaldrene og alt som eksisterer. Mitt navn er Universets Død. I stadig nye tidsaldre skaper jeg utav mitt vesen alt som er i verden. Husk på det i ditt hjerte. Innordne deg i min evige lovs orden, og gå lykkelig gjennom universet i min kropp».

Med en rask bevegelse tok han Markandeya opp til munnen igjen, og svelget ham. Markandeya satte seg nå på et stille sted og betraktet naturens skjønnhet. Og mens han satt der, hørte han Guds rolige, dype pust ut og inn som var som en melodi som gjennomstrømmet hele universet. Og dette var den melodi han hørte: «Jeg kan ha mange skikkelser. Og når sola og månen er forsvunnet, da flyter jeg og svømmer med langsomme bevegelser på det bunnløse hav. Jeg er Herren. Universet bringer jeg fram av mitt vesen, og når verden er opplost, hviler jeg»

Da Markandeya var falt i havet, trodde han at han var utenfor guddommen. Men Vishnu var ham nærere enn han ante, ja, havet var Vishnu, for alt er Vishnu. Et poeng i historien er altså dette: Du er ikke utenfor Vishnu selv om du synes du er det! Vishnu omfatter deg. Du er («en del» av) Vishnu! Når du synes du er utenfor ham, så er det bare et spill av Vishnus maya. Det skyldes «den kosmiske trollmann som gjør underfulle, intrikate knep» idet han skaper seg om til verden og univers. Man må se gjennom alle de ytre ting og fram til enheten i alt: Vishnu. Selv det en minst skulle tro, er Vishnu. Mar­kandeya så det lille barnet og han viste sin vrede mot det, for han så ikke at også det var Vishnu. Vishnu står bak alt som skjer både av godt og ondt. Han er skaperen og kilden for alt liv, samtidig er han «den ødeleggende hvirvelstrøm som suger tilbake alt som er skapt». Hans navn er «Universets Død».

Guddommen bærer i seg alle motsetninger, rettere sagt: motsetningen oppheves i ham. Det er bare for oss det synes som motsetninger. Det det altså gjelder, er å se gjennom de mange ytre ting til den guddommelige enhet, og komme i harmoni med denne enhet. Markandeya satte seg på et stille sted for å lytte etter den guddom­melige melodi i tilværelsen: Vishnus rolige pust. Den indiske yogi gjør det samme. Han forsøker å la sin egen sjel bli forenet med guddommen ved å etterligne den guddommelige pust, regelmessig ut og inn. Og på dette vis blir han selv guddommelig. Rettere sagt: han innser klarere at han er guddommelig. Yogiens rytmiske pust blir identisk med Vishnus dype, rolige pust i Kosmos.

Når Vishnu puster inn, tenkes han å lage lyden ham, når han puster ut, sa. Yogien prover å etterligne denne guddommelige melodi med sin pust: Ham — sa, ham — sa. Når han sier dette regelmessig, lyder det også «så — ham, så — ham». Så betyr «det», og ham betyr «jeg». Dette gjentar yogien, mens han føler at det blir mer og mer sant for ham: Jeg er «det», det vil si: Jeg er guddommen selv, jeg er ett med det guddommelige altet.

Hinduen finner altså guddommen ved å se inn i seg selv. Når han slutter med å være opptatt med de ytre ting og sitter og puster rolig i meditasjon og yoga, vil Vishnu avspeiles i hans egen sjel. Og han opplever dette som en fullkommen følelsesmessig harmoni. Følelsenes frigjøring er et viktig mål for hinduistisk yoga. Den psykiske harmoni som viser seg i den regelmessige pust, er et viktig ledd på vegen mot frelsen.

Hinduismen kjenner utallige gudsnavn. De viktigste er Vishnu, Shiva og Brahma. Men de fleste hinduer mener at det bare er snakk om forskjellige navn på den samme universelle Gud. Og det panteistiske hovedpreget blir det samme. Men som sagt, det er flere former for panteisme. Shiva-dyrkerne betoner panteismen enda sterkere enn Vishnu-dyrkerne. Noen hevder at det eksisterer ikke noe annet enn et upersonlig åndelig prinsipp (man kan kalle det «Gud» eller hva man vil). Alt annet som vi synes eksisterer (ting, mennesker, natur osv.) er kun innbildning. Det gjelder bare å innse at en er ett med altet. Spørsmalet om «Gud» interesserer svært lite, alt dreier seg om menneskesjelen og dens forening med altet ved meditasjon og yogaøvelser.

Vishnu-dyrkerne hevder også at guddommen = alt, men de interesserer seg likevel for «Gud» som en personlig makt. Det blir ofte en slags blanding av monoteisme og panteisme: Guddom­men er ett med verden, men står samtidig i et forhold til verden. Vishnu er verden, men samtidig skaper han verden. Han er urhavet, men samtidig sover han på urhavet. Både enhet og tomhet på en gang. Mest tydelig er dette hos dem som bruker Krishna som gudsnavn. Krishna er ett med verden, likevel «stiger han ned» til verden for å frelse. Krishna er ett med menneskene, likevel står han i et «jeg—du»-forhold til dem. Verden og menneskene er «deler» av guddommen, og de har en slags selvstendig virkelighet i forhold til Krishna (— Vishnu). Hvordan kan dette logisk forenes? spør vi vesterlendinger. Inderen spør ikke om det. For han tror at det som for menneskene synes som motsetninger, oppheves i guddommen.

Det er mange forskjellige sekter i hinduismen, og utallige gudenavn. Hinduene selv regner dette som en styrke. Alle guder og gudenavn går egentlig ut på det samme. Ja, alle religioner går egentlig ut på det samme. Jesus er ofte med i hinduistiske guderekker! Han er den samme som Krishna. Hinduismen er svært åpen og tole­rant. Det eneste de ikke tolererer, er slike som hevder å ha funnet den eneste rette sannhet.

Troen på sjelevandringen og kretsløpet av verdener er også felles for alle hinduistiske sekter. Alt er en evig gjentagelse. Et menneske dør aldri noen evig død, men blir stadig gjenfødt.

Som det siste fellestrekk skal vi nevne synet på maya, Guds innerste hemmelighet. Maya er hans skaperevne og hans ødeleggelsesevne. Maya er hans trolldomskunster i universet, hans knep ved å gjøre seg til verden uten egentlig å være verden. Derfor er denne verden, slik den er, distraherende i forhold til den egentlige virkelighet. Verden er et utslag av Guds spill, hans lek, hans spontane innfall, hans «dans» i kosmos. Man kan faktisk si: Guds «narrespill»- med men­neskene. 14 For mennesker fra den vestlige verden høres dette blasfemisk ut, men ikke for hinduen. Han tenker på en helt annen måte om Gud enn vi er vant til. Hinduen selv sier om sin guddom at han er slik. Og han føler det så absolutt ikke som blasfemi. Vi må huske på at når de taler om «Gud», taler de samtidig om det prinsipp som bærer verden. Derfor må alt som skjer i verden forklares utifra guddommen: all ulykke, all glede, all sorg, alt vakkert, alt stygt, alt tilfeldig som skjer. For hinduen er dette sammenfatningen av den meningsfulle virkelighet. Guds «lek» er et uttrykk for den høyeste salighet og frihet som kan tenkes. Det gjelder bare å se gjennom det ytre blendverk (verden) og fram til Det egentlige, 15 som er verken godt eller ondt, men hevet over alle motsetninger.

Fotnoter


10: I hele dette avsnitt er dog de fremmede religioner hovedsakelig betraktet med vestens øye. Dette er nødvendig på det foreløpige plan av pedagogiske grunner. Det skal forsøkes å gi et klarere uttrykk for hvordan disse religioner forstår seg selv i de følgende avsnitt.

11: Andre ganger avbildes han sovende på en sofalignende benk, andre ganger sover han på den store slange.

12: R. N. Dandekar: «Hinduism» i Historia Religionum II, Leiden 1971, s. 298.

13: Myten står i Matsya Purana CLXVII (senest ar 1000 e. kr.). Den er her gjengitt fritt etter Zimmer: «Myths Ånd Symbols in Indian Art Ånd Civilization*. New York 1962.

14: Se Ninian Smart: World Religions: å Dialogue, Pen­guin book 1960, s. 45.

15: Se Bhagavadgita sang VII, «om Guds to naturer». De ytre ting er virkelige nok, men de skjuler en annen virkelighet som det er viktigere å se. Man må søke bakenfor Guds umiddelbare manifestasjon.


2 Responses to Hinduisme

  1. jeg måskrive reverat om det «hva står vishnu for og hvordan er han som Gud?»
    jeg har lite problem med og finne det i internett jeg er polsk og førstor ikkke alt
    men jeg trenger denne iformasjon til skolen til uke 44.tusen takk!

  2. kan dere si meg om hvem som er den første som tro på hinduismen ? elle hvem som ha begynne å tro på det ? hva heter han ? jeg klare ikke husker det igjen ? kan dere svar meg i dag ? jeg må levere den lekse til lære i morn… HJELP!!!!!