Om Gudsnavnet Allah og arabere

Det var tider da mange «kjøpte» Apartheids og Ku Klux Klans rasisme i sin mangel på kunnskap – både åndelig og allmenn kunnskap. Mangel på kunnskap fører til tragiske oppfatninger og holdninger, slik Bibelen framholder: «Mitt folk går til grunne fordi de ikke har kunnskap» (Hos. 4:6). Derfor er Bibelens beskrivelse av forstandige mennesker identiske med kunnskapssøkende mennesker, som er åpne for sann- hetskunnskap og lærdom: «De kloke skaffer seg kunnskap, de vise legger vinn på å høre og lære» (Ordspr. 18:15). Teksten er et utdrag fra en lenger artikkel som stod på trykk i magasinet Troens Bevis august 2005.
Det motsatte prinsipp gir sviktende dømmekraft, i følge Rom. 1:28: «Fordi de ikke brydde seg om å ha kunnskap (om Gud), overgav Gud dem til deres egen sviktende dømmekraft «. I vår morderne tid har antipatien og fordommene mot afrikanerne og negere brukket ryggraden, fordi Apartheids og Ku Klux Klans dumheter har blitt avslørt av kunnskap. I dag blomstrer antipati og fordommer mot verdens muslimer, inkludert araberne, og mindre deler av kristenheten står her i første rekke med sin uvitenhet og mangel på kunnskap om de faktiske forhold. Selv om denne antipati og fordommer kan delvis skyldes den lille minoritet av muslimer, som i dag er terrorister, er dette ingen unnskyldning for slik manglende kunnskap.
Ku klux klan 1Ku klux klan 2

følge UNFPA (FNS populasjons fond) finnes det 1.2 milliarder muslimer i verden, inkludert Midtøstens og Nord-Afrikas 300 millioner i 22 arabiske land. Araberne, som er av Abrahams ætt, tilhører folkeslag og områder hvor de fleste unådde folkeslag befinner seg. I sin strategi for å holde tilbake og forsinke Jesu gjenkomst, forsøker Djevelen av all makt å holde evangeliet borte fra alle de ca. 3000 muslimske folkeslag som ennå regnes som unådde. I denne strategi bruker Djevelen til fulle mange kristnes uvitenhet og mangel på historisk kunnskap, kombinert med deres fordommer og antipati mot muslimer og arabere. Dette skjer også i deler av norsk kristenhet, som heldigvis får mindre og mindre innflytelse, fordi flere og flere får nå «kunnskap og forstand» (Salme 119:66).

Allah (Gud): Et vestlig problem, men et hellig holdt navn av muslimske og kristne arabere

Jeg har blitt storlig overasket over at enkelte kristne ledere og redaktører for noen av de kristne bladene i Norge, tror at det arabiske ord for «Gud» (Allah), som muslimene bruker, først oppstod med Islams profet Muhammed. Det ser heller ikke ut som at de har kunnskap om at store grupper av arabere ble kristne, helt fra den første pinsedag. l tillegg lever de samme kristne i en utrolig uvitenhet i vår moderne informasjonstid, og forstår ikke at vår tids 12-14 millioner nominelle arabiske kristne også tilber Allah (Gud på arabisk). I dagens infor- masjonssamfunn kan ikke slikt uvitenhet skyldes dumhet. Denne «uvitenhet» må skyldes fordommer og antipati mot arabere og muslimer, som Djevelen bruker i sin strategi for å forsinke Jesu gjenkomst med å holde evangeliet borte fra disse unådde folkeslag. Den bibeltro evangeliserende organisasjonen «Navigatørene» slår fast at når kristne i sin utenksomhet sier at «Allah» ikke er «Gud», blir dette oppfattet som den ytterste form for blasfemi av alle muslimer, fordi «Allah» er det fremste arabiske ord for «Gud». I boken «Building Bridges», utgitt av Navigatørene, sies det, historisk korrekt, at over 500 år før Mohammed ble født, kalte arabiske kristne Den Eneste og Høyeste Gud for Allah, slik vår tids 12-14 millioner nominelle kristne har tilbedt Allah (Gud) i over 1900 år i deres sanger, salmer, bibler og skrifter. Dersom det finnes kristne i Vesten som ennå mener at det er bespottelig å kalle Gud for Allah, så burde de tenke på at endog Muhammeds far bar navnet Abdullah (egentlig Abd Allah), som betyr «Guds tjener», framholder Navigatørene. Han hadde dette navnet fra sin fødsel, lenge før hans sønn Muhammed, Islams grunnlegger, ble født. Også det kjente evangeliske «Moody Bible Institute» framholder de samme ting i sin bok «Reaching Muslims for Christ». Den slår fast at det å kalle Allah for Gud, er et PROBLEM i blant Vestens kristne, og selvsagt ikke et problem i Den muslimske verden. Problemet blant enkelte kristne i Norge, som skriver fordomsfulle, og nærmest hatfylte leserinnlegg og og nærmest hatfylte leserinnlegg og artikler i kristne blader, er deres mangelfulle kunnskap om virkelighet. historie og filologi (språkkunnskap).

Arabisk og ordet Allah (Gud), en del av den semittiske språkfamilien

Det er kjent at arabisk er en gren av Den semittiske språkfamilien, som deles i to hovedgrupper, Øst Semittisk (Akkadisk, Babylonsk og Assyrisk), og Vest Semittisk (Kana- anittisk, Hebraisk, Thamudisk og Arameisk). De arabiske språk, også moderne klassisk Arabisk, har utviklet seg fra Thamudisk og Arameisk. (Se oversikten i rammer), På Den arabiske halvøy, og i Sinai, Jordan og Sør-Syria har arkeologene funnet ca. 20 000 helleristninger med inskripsjoner av språk fra Den Vest Semittiske språkfamilien . Jeg har studert mange av disse, og disse språks ord for «Gud» har sin rot i det kanaanittiske EL/AL og det hebraiske EL/ALAH som betyr:åvære høy mektig, opphøyet, Bibelens patriarker og deres ætlinger og stammer kalte som oftest Gud for EL. Moses’ svigerfar, Jetro, som var prest for den arabiske midianittiske stamme av Abrahams ætt, ble også kalt RELTEL = Guds venn. (2. Mos. 2:16 og 3:1) Sammen med dronningen av Saba, kalte både Jetro og alle ætlingene av Abrahams og Keturas sønner og Ismaels ætt, som talte vest semittiske språk, Den Høyeste Gud for EL, ELAH, ALAH og ALLAH. Ingen fordommer, antipati og hat mot arabere og muslimer kan forandre dette språklig historiske og arkeologiske faktum. Disse Abrahams ætlinger ble fra de tidligste tider kalt ARABI på Akkadisk.

Litt om semittiske ord for Gud

Semittene, stammer ifølge Bibelen fra Noahs sønn Sem, og består i dag av ætlingene av Abrahams 8 sønner. Språkhistorikeme deler de semittiske språk i 3 hovedgrupper: Øst-Semittisk (Akkadisk i Akkad og Surner), Nordvest-Semittisk (Kanaanitlisk, hebraisk, arameisk etc.) og Sør-Semittisk (språk som ble talt av arabere og andre semitter på den arabiske halvøy og i Etiopia.

EL = Det Vest-Semitliske og det pan-kanaanittiske ord for Gud, som kanaamttene anså som Solguden. EL finnes også på Sinai og i Negev, som proto Smaittiske og Proto-kanaanitiske helleristninger. De hebraiske ordene for Gud, EL, Elah, Eloah, Elyon, Elohim har alle sin rot i det hebraiske ordet Alah (5927), som betyr: å være høy. mektig, opphøyet.

Vi kan se i Bibelen at patriarkene og deres ætlinger og stammer, inkludert Hagar, Moses og Bileam kalte Gud for EL (410). Se I.Mos. 16:13 (Hagar), I.Mos. 17:1 og 21:33 (Abraham), l .Mos. 35: l og 49:25 (Jakob), 2.Mos. 34:6 og 34:14 (Moses). 4.Mos. 12:13 (Moses), 4.Mos. 23:8 og 22 (Bileam). Bibelen viser klart at Israels Gud var også Jetro’s Gud, han som ble kalt RE-U-EL» GUDS VENN (2.Mos. 2:16 og 3:1) og var prest for den arabiske millianittiske stammen av Abrahams ætt.

Ordene YAH YAHH YAHU JA (ProtoKanaanittisk og Gammel Negev skrift) som er opprinnelsen til JHVH (3068), fra det hebraiske ordet Hayah (1961) / Eyah forekommer ikke som Proto-Sinaittisk og har aldri blitt funnet på Sinai, blant de tidligste helleristningene der, i motsetning til EL Dette stemmer perfekt med Bibelens ord i 2.Mos. 6:2-3, der Gud sa til Moses: «Jeg er Herren (jHVH:3068).Jeg åpenbarte meg for Abraham, Isak og Jakob (fra ca. 1952 – 1645 f.Kr.) som Gud (EL:210) Den Allmektige. Men ved mitt navn Herren (JHVH:3068) var jeg ikke kjent».

Arab språkkart

Arabere som tilba Allah var med på grunnleggelsen av den urkirken. Når det gjelder Nytestamentet, Evangeliet og Den Kristne kirke, ser vi i Apostlenes Gjerninger at arabere var delaktige i menighetens fødselsdag og grunnleggelsen av urkirken på den første pinsedag. Bibelen forteller at «kretere og arabere» var tilstede og talte i tunger «om Guds store gjerninger på sine egne språk» (Apost. 2:4-11). Disse arabere kalte Gud for Allah, og slik arabiske pinsevenner og karismatiske kristne gjør i dag når de taler i tunger og tyder, så priste de Allah, Den Høyeste Gud. Vår tids klassiske arabisk, som ble utformet i det 7. og 8. århundre i forbindelse med Koranen, sprang ut fra den arameisk-nabateanske gren av Den Vest-Semittiske språk-familien. Inntil da talte de arabiske stammene flere slags arabiske dia-lekter, mens mange arabere anvendte også arameisk, som Jesus talte. (Se «Utviklingen av de Vestsemittiske og Sørsemittiske språk» i egen ramme.) Arameisk som hadde utviklet seg fra Akkadisk via Eblaittisk (skrevet med sumerisk kileskrift fra ca. 2500 f. Kr.), bestod også av to greiner. 1. Vest Arameisk: Nabateansk, Palmyrsk og Jødisk arameisk (som Jesus talte). 2. Øst Arameisk: Syrisk, Mesopotamisk arameisk og Mandaisk.

Verdens første kristne riker var arbaiske nasjoner.

Fra tidligste kristne tid fortelles det om hvordan mange arabere tok imot evangeliet. I følge kirkehistorikeren Eusebius (ca. 263-339) var det Kong Agbar av Edessa (177-212 e. Kr.) som var det første riket i verden som antok kristendommen. Agbar var en kongetittel på de arabiske kongene som styrte det arabiske Urhai (gresk: Osrhoenriket) fra hovedstaden Edessa (Urhai). Eusebius forteller at som oppfyllelse av Jesu løfte, sendte apostelen Thomas apostelen Taddeus med Jesu ord, og helbredet Kong Agbar. Eusebius sier at dette mirakel og andre mirakler som Taddeus gjorde i Jesu navn, finnes nedtegnet i byen Edessas offisielle dokumenter.

Fra ca. 190 f. Kr. lå de arabiske rikene Palmyra, Edessa, Emesa, Hatra, Charax og Gerrha som små bufferstater, som stadig skiftet allianser, mellom de mektige super-maktene Partia (Persia) og Romer-riket. Flere av disse arabiske rikene og stammene var de første riker og stammer som antok kristendommen, lenge før Romerriket antok kristen-dommen.
Arab kart
Bibelen forteller at like etter at Paulus hadde blitt frelst i Damaskus og forkynt evangeliet der i byen, dro han til Arabia (Gal. 1:17). Trolig var det allerede mange arabiske kristne der.

Eusebius forteller at den store kirkelederen Origen fra Alexandria (ca. 182-254) blant annet var involvert i evangeliserings under-visning av menighetene i Arabia, etter at «Arabias guvernør» sendte brev til ham i Alexandria og bad han straks komme til Arabia og ordne med kristne lærespørsmål. Det gjorde Origen ca. 215 e. Kr.

Men Orgien var også sterkt involvert i å korrigere avsporinger i arabiske kirker i årene som fulgte. Blant annet holdt han også et stort kirkemøte i Arabia der han suksess-fullt korrigerte vranglærer som hadde sneket seg inn blant arabiske kirker.

Vi har sett at de arabiske Agbar-kongene i det arabiske Osrhoenriket og dets hovedstad Edessa (Urhai) var det første riket i verden som antok kristendommen. Dette hadde trolig forbindelse med Osrhoen-rikets dronning Helen, som hadde antatt jødedommen.

Hun var gift med Kong Monabazus av Adiabene, og kom til Jerusalem med korn under den forferdelige hungersnød i år 46-47 under keiser Claudius’ tid (41-54 e.Kr.), som er omtalt i Apost.Gj. 11:28.

To av de mektigste arabiske folkeslagene som tidlig antok kristendommen var Bani Ghassan (også kalt Ghassanidene) og Bani Hira (også kalt Lakhmidene). Ghassanidene var opprinnelig en sørarabisk stamme fra Marib i Jemen. Under ledelse av sin konge Amre Ben Amer, migrerte de nord til Hauran og Golan, nord for Damaskus. Ghassanittenes hovedstad var Jabiyah på Golanhøydene, og dette riket hersket etter hvert over et geografisk område som strakte seg fra store deler av Syria, Jordan og Nord-Arabia helt sør til Medina. Dette kristne arabiske Ghassanidriket, antok etter hvert den monofysittiske lære som den syriskeJakobitiske kirke stod for. Dette førte til at det kristne Romerriket (Bysants) forfulgte disse arabiske kristne. Da kom det kristne arabiske Ghassanidriket mellom to mølle-steiner, – Det Katolske Romerriket i vest og de hedenske persiske rikene Partia og Sassanidriket i øst. Det samme gjorde det arabiske kristne Lakhmidriket Bani Hira. Disse antok etter hvert den nestor-ianske form for kristendom, og ble også forfulgt og angrepet av det katolske Romerriket. Lakhmidrikets område var i Sør Irak og det nordøstlige Arabia opp til Persias grense. Da det katolske Øst Romerriket angrep og fanget Ghassanidrikets konge i 581 og førte han til Konstantinopel, ble det krig og anarki i de arabiske kristne rikene Ghassanid og Lakhmid.

Da de arabiske muslimene fra 632 og utover, angrep landene i Midtøsten, ble de mottatt som befrier av disse forfulgte arabiske kristne riker og stammer. De kristne arabiske riker valgte heller muslimenes overherredømme enn det kristne Øst Romerrikets makt. Arabiske kristne igsp u Jemen og Sør-Arabia. Sir John Glubb forteller i sin klassike «De arabiske folks historie» at det også fantes mange arabiske kristne Sør Arabia fra de tidligste kristne tider, særlig tjernen og Nejran (Najran). Arabia hadde også store kolonier av jøder, og flere arabiske konger i Sør Arabia var jøder, og forfulgte de kristne lenge før Islam framsto der.

Den arabiske kongen Abu Karib Asad, som regjerte 390-420, ble omvendt til jødedommen etter å ha besøkt Medina der tre store jødiske stammer kontrollerte byen. Den siste kongen i det arabiske riket Himyar tjernen, Dhu Nuwas (516-525), var også jøde. Han forfulgte og drepte mange arabiske kristne, blant annet i Najran, hvor han brente kirker og de kristnes hus. Alle disse kristne og jøder i Arabia tilbad Allah hundreder av år før Muhammed framstod.

Som en uvettig motsetning til dette, og som et «innesnødd norsk bevis på uvitenhet», opplevde min sønn Rune å høre fra en journalist for en norsk kristen avis: Journalisten hadde deltatt på en møte blant kristne arabere i Israel. Og han fortalte med «åndelig» stolthet og «kristen» uvitenhet: «Da den kristne arabiske menighet reiste seg for å be og prise Allah, da var jeg den eneste som satt. Jeg reiste meg ikke for Allah». Mange arabiske biskoper deltok på de store kirkemøtene. Alle som har kunnskap om de første store kirkemøter, vet at her deltok mange kristne arabiske biskoper, som tilbad Allah i Jesu navn.

Mange arabiske biskoper deltok på kirkemøtet i Nicea i år 325, blant annet biskop Cyrenius av Amman, Jordan. Petrus, biskop for de som bor i telt (beduinene) var en av de arabiske biskopene som deltok på kirkemøtet i Efesus i 431. Av de ca. 100 biskoper som deltok på kirke-møtet i Chalcedon i år 451, var 20 av disse arabiske biskoper og representerte mengder av kirker i de arabiske områdene. Den første kristne romerske keiser var araber. Kanskje det mest sensasjonelle og interessante når det gjelder Oldtidens arabiske kristne, som jeg har funnet at det stort sett hersker total uvitenhet om, endog blant kristne forkynnere og skribenter, er at den første kristne keiser i Romerriket var en araber.

Den romerske keiser Philip I, som også bar navnet Philip Araberen styrte Romerriket med fred og fordragelighet fra 245-249, ca. 80 år før Romerriket antok kristendommen. Keiser Philip I prøvde ikke å tvangskristne noen, eller å gjøre Romerriket kristent ved politisk autoritet. Men den tiden han regjerte fikk de kristne menighetene og biskopene et kjær-komment pusterom mellom Romerrikets forfølgelser. Det ser ut som om Philip Fs etterfølger, Keiser Decius (249-251), hevnet seg på dette, ved å bli en av Romerrikets verste forfølgere

Philip Araberen ble født i år 204 i byen Shahba (som fremdeles eksisterer) ca. 100 km øst for Gennesaretsjøen i det Trakonitiske land (Se Luk.3:l). Han var sønn av Ghassanider-kongen Marinus. som var romersk æresborger. Philip Araberen brakte tilbake toleranse og moderasjon til Romerriket og tillot de kristne full frihet til å praktisere sin tro. Kirkehistorikeren Eusebius (263-339) forteller at da Philip Araberen ville delta i bønn med de kristne under påskefeiringen, nektet biskopen han dette før han hadde bekjent sine synder.Arab phillip

Eusebius forteller at keiseren etterkom dette med glede, og utviste ekte gudsfrykt. Eusebius forteller også at Origen (182-254) som vi har sett hadde omsorg for araberne, korresponderte med Philip Araberen og med keiser-inne Severa. Eusebius sier at han kjente til en kopi av Origens epistel til keiseren og en epistel til keiser-innen, som ennå eksisterte nesten 100 år senere. Arabiske bibelske skrifter om Allah funnet i dødehavshuler. Klassisk arabisk var ikke fullt utviklet før i det 7. århundre e. Kr. Før den tid har vi sett at araberne (unntatt i Sør Arabia) talte Arameisk og Nabateansk. Etter hvert ble dette til en blanding av Arameisk-Nabateansk. Nabateerne var en arabisk stamme som migrerte fra Mekkaområdet, og opprettet et rike med Petra (Sela) i Jordan som hovedstad ca. 400 f.Kr.-lOO e.Kr.

Det er interessant at arkeologene har funnet både Arabisk-Arameisk og Arameisk-Nabateanske skrifter i huler i forbindelse med Dødehavs-rullene, både som papyrusdoku-menter og fragmenter, sammen med Hebraiske, Arameiske og Greske skrifter. For eksempel Dødehavs-rullfragmentet 4Q235 består av Nabateansk-arabisk skrift fra Bibelens Kongebøker. I huler i Nahal Hever, Nahel Selim og ved Ein Gedi har det blitt funnet bibelske og legale fragmenter fra Bar Kochbas tid (132-135 e.Kr.) på Hebraisk, Arameisk, Arabisk-Arameisk, Nabateansk og Gresk.