Islam

Fra buddhismen går vi over til den religion som vel er dens rakeste motsetning: islam. Her står gudstanken i sentrum. Alt i islam dreier seg til syvende og sist om en eneste ting: Allah, den eneste Gud, den opphøyede Majestet, den Allmektige som har skapt alt som er til. Et menneske som er blitt omvendt til islam og beretter om dette, er mye mer opptatt av å beskrive guddommens storhet enn å fortelle om hvordan han ble omvendt. (Tilsvarende kan dessverre ikke alltid sies om oss kristne!).

Dette er et utdrag fra boka Krishna, Buddha, Allah eller Kristus (side 30-34) fra 2. opplag utgitt i 1978 på Credo og Luther Forlag skrevet av førsteammanuensis Arild Romarheim. Det kan anbefales å lese oversiktsartikkelen om buddhisme før man leser denne artikkelen. Boken er utgått fra forlaget.

Ur-buddhismen, så vi, interesserte seg ikke for gud i det hele tatt, alt dreier seg om frelsen. I islam står gud i det dominerende sentrum, endog slik at frelsestanken kan komme i bakgrunnen. Slik taler f. eks. mystikeren al-Darani:

«Herre, om du går i rette med meg om mine hemmelige tanker, så går jeg i rette med deg om din guddommelighet. Om du går i rette med meg om mine synder, så går jeg i rette med deg om din nåde. Og om du lar meg fare ned til helvetet, så skal jeg forkynne min kjærlighet til deg for dem som er der».

Fullstendig overgivelse til Allah på nåde og unåde, det er sentrum i islam. å hevde at man er frelst og skal slippe gjennom på dommedag, er derfor en forferdelig gudsbespottelse. Det er å legge seg opp i Allahs saker. Allah bestemmer alt. Mennesket må bare bøye seg ned i støvet for Den barmhjertige, og overlate alt fullstendig til Ham. Det er allikevel kun Han som bestemmer. Når den troende innser dette, slipper han å bekymre seg på egen hånd. Det gjør allikevel ikke noe fra eller til. Det eneste som kan hjelpe, er å følge Allahs bud og (bønne-)forskrifter. Men dommen tilhører like fullt Allah alene. Den ekte muslim finner fred og harmoni i denne fulle overgivelse. Han vet at han har lagt alt i Allahs, den barmhjertiges hånd. Han er i samsvar med sin Skapers vilje.

Allah er skaperen. Det vil si at han er den Allmektige som står bak alt som skjer og alt som har skjedd. Skapelsen er ikke bare noe som skjedde en gang i tidenes morgen, den skjer hver dag, hvert øyeblikk. Som det står i Koranen 17 (56, 62—70): «Dere har visselig erkjent den første skapelse. Hvorfor vil dere ikke da tenke dere om? Ser dere da ikke hva dere sår? Er det dere som får det til å vokse, eller er det jeg som bevirker vekst? Hvis jeg ville, gjorde jeg det visselig til søndertrådt halm, så ville dere begynne å klage: Vi tynges av gjeld, vi er berøvet alt.

Ser dere ikke vannet som dere drikker? Er det dere som sender det ned fra regnskyen, eller er det jeg som sender det ned? Hvis jeg ville, gjorde jeg det bittert. Hvorfor er dere da ikke takknemlige?»
Mennesket er totalt avhengig av Allah. Han har skapt mennesket. Han skal også engang dømme mennesket. Hvor uklokt å ikke innordne seg under Ham! Mennesket har jo allikevel ingen mulighet til å ga ham klar! Menneskets hovmodighet, det at menneskene vil styre seg selv, er den største synd. Og det er dette Muhammeds første forkynnelse retter seg mot. Han maner folket til å bøye seg for Allah og gjøre hans vilje. Muhammed var nærmest en vekkelsespredikant: Omvend deg til Allah, og gJør godt mot din neste! Husk at engang skal du fram for Allahs domstol og dømmes til paradis eller helvete! Og han forkynte med en klar følelse av at Allah hadde kalt ham til profet: «Forkynn i din Herres navn, som skapte, skapte mennesket av en klump blod. Forkynn! For din Herre er all æres Herre.. Nei, mennesket er sannelig blitt overmodig. Fordi det mener å være seg selv nok» (Koranen 96, 1—8.)

Allah er stor, mennesket er lite. Det må men­nesket innse og innrette sitt liv etter. Allahs vilje avgjør alt, og han gjør alt han vil. Menneskets mening om rettferdighet og urettferdighet har ingen betydning. Om han sender alle til helvete, er han ikke urettferdig. Heller ikke om han sender alle til paradiset. Allah «må» ingenting. Han kan gjøre hva han selv finner for godt. Han vil alt som eksisterer, både godt og ondt, nyttig og skadelig. Alt som skjer, forstås direkte som Allahs handling. Ofte kan man snakke om Allah som den uberegnelige despot. Andre ganger igjen sees han som den nådige forbarmer som tilgir synd.

De forskjellige skoler innenfor islam legger vekt på forskjellige sider ved Allah. Noen hevder at Allah er absolutt rettferdig, et fullkomment og konsekvent moralsk vesen som «må» være rettferdig. Men den mest vanlige ortodokse oppfatning er å legge hovedvekten på at Allah er allmektig. Han «må» ingenting, men gjør hva han vil, uten forbehold. De vil naturligvis ikke fornekte at han samtidig er den barmhjertige og tilgivende. Men hovedvekten ligger på allmakten.

Som vi ser, har islam mange likhetstrekk med kristendommen. Og det er ikke tilfeldig. Muham­med kjente til Det gamle og nye Testamente. Og Koranen er full av eksempler fra Bibelen. Abraham er f. eks. det store eksempel på en sann troende. Muhammed så på Bibelen som Allahs Ord, og hans religion skulle være en videreføring av Bibelens lære. Imidlertid har jødene og de kristne bevisst forvansket åpenbaringen, og derfor må de nå vende tilbake til Muhammeds rene lære. Muhammed advarer der­for ofte sine tilhørere mot jødene og de kristne (Koranen 3, 60—64):

«Abraham var ikke jøde og ikke kristen, men han hadde underkastet seg («islam» = underkastelse) … En del av Skriftens folk ønsker å lede dere vill. Men de leder kun seg selv vill og de forstår det ikke. Å, dere Skriftens folk, hvorfor fornekter dere Guds tegn når dere dog er vitner til dem? Å, dere Skriftens folk, hvorfor forvirrer dere sannheten med løgn og skjuler sannheten, når dere dog kjenner den?»

Jesus er den nest høyeste av profetene, etter Muhammed. Ja, i visse henseende var han høyere enn Muhammed: han ble født av en jomfru og han gjorde undergjerninger. Det var ikke tilfelle med Muhammed. (Muslimene setter altså Jesus høyere enn radikale teologer gjør!) Men de fornekter at Jesus varGuds sønn. Når muslimer hører klokkene fra en kirke, eller på. en eller annen måte er til stede der noe foregår i kristen regi, har de et formular de ofte sier tilseg selv: «All pris tilhører Allah, som ikke har noen sønn, som ikke har noen partner i sitt herrevelde . . . Forkynn hans storhet!»

Muslimene legger veldig vekt på at de har en hellig bok, Koranen. Den er Allahs åpenbaring, ord for ord; en nøyaktig kopi av en himmelsk original. Tradisjonen forteller at Muhammed var i ekstatisk henrykkelse da han hørte disse ting, og det ble som oftest skrevet ned straks. Muslimene legger stor vekt på den direkte åpenbaring av Allah på denne måten.

Koranen er uten tvil et av verdenslitteraturens hovedverker, ikke minst stilistisk sett. Enhver oversettelse forringer dens verdi. Den arabiske tekst har en rytme og bevegelse som skal ha en betagende virkning på tilhørerne. Når den leses høyt, kan den ha en nesten hypnotisk effekt på de tilstedeværende, til tross for uvanlige grammatiske konstruksjoner og av og til vanskelig forståelige setninger.

Men det som for muslimen er det vesentligste, er at Koranen er Allahs nådefulle inngrep for å vise menneskene den rette veg. Den er en fullkommengjøring av all den åpenbaring som tidligere hadde funnet sted: i skapelsen, i Gamle Testamente og i Nye Testamente. Blant muslimer i dag er det også vanlig å regne mange andre religiøse skrifter til den forberedende åpenbaring, f. eks. buddhistiske og hinduistiske skrifter. Men dette betyr ikke at de andre religioner er gode nok. Mennesket må vende seg til islam, for islam er den eneste veg som kan føre til Gud.

Fotnoter


17: Stedshenvisningene følger verseinndelingen i R. Bell: The Quran (Edinburg 1937). Ahmadiyyabevegelsens danske oversettelse (Kbh. 1967) ligger oftest et par vers foran i versetellingen.