Maria Magdalena

Denne artikkelen tar for seg om hun var skjøge, gudinne eller Jesu elsker, om hun flyttet til Frankrike og hennes forhold til Jesus jamfør Fillipsevangeliet. Denne teksten inneholder utdrag hentet, med velvillig tillatelse av forlag og forfatter, fra Oskar Skarsaunes bok Den ukjente Jesus – Nye kilder til hvem Jesus virkelig var?, side 88-99, Avenir forlag 2005.

Maria Magdalena – hustru, skjøge, yndlingsdisippel, gudinne?

Uansett hva Dan Brown ellers har oppnådd med Da Vinci-koden – han har i hvert fall klart å skape en enorm oppmerksomhet omkring en bifigur i Det nye testamente: Maria Magdalena. Ikke bare viser hun seg å være Jesu kone og mor til hans barn. Hun er også avbildet ved siden av ham i ett av verdens mest berømte malerier: Nattverden av Leonardo Da Vinci. Og før Dan Browns ”forskere” avslørte hemmeligheten, har ingen visst det! Men der er hun altså, rett foran øynene på den kirke som i alle århundrer har benektet hennes virkelige rolle, har utnevnt henne til hore og har forsøkt å omgi hennes navn med absolutt taushet. ”Den beklagelige misforståelsen [om Maria som skjøge] er følgen av en svertekampanje som den tidlige kirken satte i gang. Kirken var nødt til å blamere Maria Magdalena for å kunne dekke over den farlige hemmeligheten hennes – hennes rolle som den hellige gral” hevder Teabing ( DVk, 269). Og noen sider senere sier han: ”Kirken forbød hennes navns nevnelse” ( DVk, 279). Man må si at Leonardo lurte sine kirkelige oppdragsgivere ganske godt, da han laget maleriet!

Jeg er ingen ekspert på kunsthistorie, så den siden av saken skal jeg ikke uttale meg svært sikkert om. Mitt inntrykk er at det blant kunsthistorikere er en nesten enstemmig oppfatning at figuren til venstre for Jesus skal forestille en svært ung mann, og at skjeggløshet og litt feminine trekk var en for lengst tradisjonell måte å fremstille hans ungdom på. Det dreier seg om apostelen Johannes, ifølge den kirkelige tradisjon identisk med ”den disippel Jesus elsket” i Johannes-evangeliet. Om ham heter det i kirkelig tradisjon at han levde helt opp i keiser Trajans tid (98–117 e. Kr.). Hvis man ville unngå den slutning at han ble hundre år gammel eller mer, måtte man anta at han var atskillig yngre enn Jesus da han ble disippel, og dette ble den vanlige oppfatning. Det var derfor flere enn Leonardo som avbildet ham som en svært ung mann da nattverden ble innstiftet (omkring år 30 e. Kr.). I Leonardos tilfelle kan det dessuten spille inn at Leonardo selv antakelig var homofil. Han kan derfor ha skapt seg et idealbilde av en elsker i denne skikkelsen.

Jeg skal i denne omgang heller ikke gjøre noe stort nummer av en kraftig indre motsigelse i det Brown hevder om den kirkelige taushet omkring Maria Magdalena. Når Dan Brown hevder at Maria kom til Marseille, og der fødte datteren Sara, så er dette opplysninger som er hentet fra middelalderlegender nedtegnet av biskoper og andre kirkelige forfattere. Og de nevner henne ved navns nevnelse et utall ganger. Og ikke bare de. Maria Magdalena er en av middelalderens mest populære helgener i kristenheten. Utallige kirker, skoler og andre institusjoner er oppkalt etter henne; i perioder konkurrerte hun med Maria, Jesu mor, i popularitet. Tausheten omkring henne er et rent fantasiprodukt fra Browns side. Og når jeg ovenfor sa at hun er en ”bifigur” i Det nye testamente, så kan det diskuteres. Det svarer nok til oppfatningen hos moderne protestanter, som snarere teller enn vekter de omtaler de finner om henne i Det nye testamente. Omtalene er ikke så mange, men om man veier dem, tilkjenner de henne en særdeles stor betydning.

Ble Maria Magadalena svertet av kirken?

I Da Vinci-koden er Maria Magdalena en viktig del av romanens koder og et symbol for kirkens påståtte undertrykkelse av det såkalt «hellige feminine». Noen eksempler fra boka:

«Maria var av kongelig byrd. (…) Magdalena ble omgjort til hore fordi man ville utradere bevisene for hennes høye byrd.» (Kap 58)
«For å beskytte seg mot Magdalenas makt fremstilte kirken henne som en hore og begravet bevisene på at hun var gift med Jesus. (…) Det finnes store mengder historisk bevismateriale som underbygger dette, Sophie.» (Kap 60)
«Maria Magdalena. Ettersom kirken forbød hennes navns nevnelse, ble hun i hemmelighet kjent under mange pseudonymer — kalken, den hellige gral og rosen.» (Kap 60)
«Da kirken forbød at Maria Magdalenas navn ble nevnt, måtte hennes historie og betydninge formidles via mer diskré kanaler … ved hjelp av metaforer og symbolikk.» (Kap 61)

Er dette historisk korrekt, eller er det fri fantasi, som så mye annet i Da Vinci-koden?

Maria Magdalena – hore eller helgen?

Da Vinci-koden påstår på side 279: Kirken ”forbød hennes navns nevnelse.” Denne påstanden kan man møte i forskjellige sammenhenger, og den er antakelig i ferd med å bli en vedtatt sannhet.

Man møter den gjerne i følgende versjon: Som et mottrekk mot ”kjetteres” store verdsettelse av Maria Magdalena, satte kirken i gang en svertingskampanje mot henne. Dette datofestes ofte til 591, da pave Gregor i en preken identifiserte Maria Magdalena med den angrende synderinnen i Lukas 7,36–50. Dermed, sier man, oppstod det offisielle kirkelige bildet av henne som prostituert – det var en måte å belegge hennes person og navn med så mye skam at hun skulle bli omgitt av taushet.

Men dette er for det første en misforståelse av Gregors hensikt, og for det andre en grov feilfremstilling av den faktiske historien. Faktum er at Maria Magdalena hele middelalderen igjennom var en svært populær helgen. Noen ganger konkurrerte hun nesten med Jesu mor Maria.

Kirkelig helgen

Og dette skjedde ikke i opposisjon til kirken, det skjedde med hjelp av biskoper og andre kirkelige forfattere. Den gylne legende var på 1200-tallet og i de følgende to århundrer en av kirkens mest elskede og brukte samling av legender, og Maria Magdalena-kulten blomstret. Ville den kunnet gjøre det, dersom kirken ”egentlig” visste at hun representerte en alternativ form for kultus som var en trussel mot kirkens tro? Det virker ikke akkurat sannsynlig, og det er vel denne usannsynligheten som får forfattere som Dan Brown til å påstå at kirken gjorde sitt beste for å glemme henne. At det finnes hundrevis av katolske kirker og institusjoner over hele Europa som er oppkalt etter Maria Magdalena, bryr ikke Dan Brown seg om. Dette faktumet passer tydeligvis ikke inn i hans konspirasjonsteorier.

Forvirring og forveksling

Det andre vi merker oss i legenden om Maria Magdalena, er hvor mange identifiseringer av forskjellige nytestamentlige personer som her foreligger. I bildet av Maria Magdalena er i realiteten tre forskjellige kvinner kombinert og gjort til én:

For det første Maria fra Magdala (ved Genesaretsjøen; ”Magdalena” betyr ”fra Magdala”). For det andre Maria fra Betania (ved Jerusalem). Det var hun som var søster av Marta og Lasarus, ikke Maria Magdalena. For det tredje den navnløse ”synderinnen” som salvet Jesus i fariseeren Simons hus.

Og dette er ikke den eneste sammenblandingen av forskjellige personer i Den gylne legende, og i annet kirkelig legendestoff. Søsteren til Maria av Betania, Marta, identifiseres med den navnløse kvinnen som Jesus helbredet for kronisk blødning i Mark 5,25–34/Matt 9,20–22/Luk 8,43–48. Det foreligger ingen grunner til å tro at hun var den samme som Marta i Betania. Men det svarer til den generelle tendensen i så godt som all kirkelig legendedannelse: Det vanlige var å slå sammen personer med samme navn til én, eller å identifisere navnløse personer med én av de navngitte.

Noen eksempler: I det Nye testamente er det tydelig tale om to personer som het Filip, én var blant de tolv og ble regnet som apostel, én var blant diaspora-jødene i Jerusalem-menigheten etter kirkens grunnleggelse, og ble kalt evangelisten. Men meget raskt ble disse to slått sammen til én person i senere kirkelige legender. Man hadde ofte også en tendens til å slå sammen ulike Johannes’er, til og med Døperen og disippelen med samme navn kunne noen ganger blandes sammen.

Derimot ser vi så godt som aldri at én og samme person senere splittes opp i flere ulike. Det er derfor svært gode historiske grunner som taler for at Det nye testamentes bilde av tre forskjellige kvinner, to Maria’er og én navnløs, er det historisk opprinnelige, mens kombinasjonen av disse tre til én er av senere dato, og derfor uhistorisk.

Den østlige kirkes Mariaer

Det er desto større grunn til å tro det, ettersom den østlige, gresktalende kirke, aldri identifiserte disse tre på samme måte som Gregor gjorde i sin preken fra 591. I den østlige kirke har Maria fra Magdala sin helgendag, og Maria fra Betania en annen; det var bare i vest man feiret de to som én og den samme på 22. juli. (En god oversikt over utviklingen av bildet av Maria Magdalena i tiden etter Det nye testamente, og hvordan dette bildet ble utfylt gjennom kombinasjonen med andre kvinner i Det nye testamente, finner en for eksempel hos Richard Atwood, Mary Magdalene in the New Testament Gospels and Early tradition, European University Studies, Ser 23, 147–85).

Feil Maria?

Det er unektelig en skjebnens ironi at de tre forfatterne av Hellig blod, hellig gral, som ellers er så kritiske til kirkelige bilder av historien, på dette punkt viser seg helt avhengige av den kirkelige tradisjon, og derfor ser bort fra det mye mer opprinnelige bildet vi har i de eldste kildene. De godtar Gregors identifisering, og skriver derfor at Maria Magdalena var søster av Marta og søster av Lasarus. Ja, de gjør et spesielt nummer av hennes bror Lasarus, for det er bare på den måten de kan få utnyttet Morton Smiths nokså fantasifulle teorier om et spesielt forhold mellom Jesus og Lasarus, og det er bare denne forbindelsen som gjør deres teori om at Lasarus var ”den disippel Jesus elsket” (ifølge Johannes-evangeliet) relevant for prosjektet.

Men dersom Marta og Lasarus var søsken av den Maria som – ifølge de middelalderske legendene – kom til Frankrike, da kan hun ikke ha vært Maria Magdalena! Da må hun ha vært Maria fra Betania, og forfatterne av Hellig blod har simpelt hen valgt feil kvinne som kone for Jesus. Moderne feministiske forskere, som tolker Gregors identifisering som en kirkelig svertekampanje mot Maria Magdalena, finner altså ingen støtte hos forfatterne av Hellig gral, hellig gral, for de mener at Gregor, historisk sett, hadde helt rett – det er samme kvinne det dreier seg om!

Flyktet Maria Magdalena til Frankrike?

I Da Vinci-koden blir vi innviet i følgende «sannheter»:

«Ifølge Sion-ordenen,» fortsatte Teabing, «var Maria Magdalena gravid da korsfestelsen fant sted. For å beskytte Kristi ufødte barn måtte hun rømme fra Det hellige land. Med hjelp fra Jesu betrodde onkel, Josef av Arimatea, reiste Maria Magdalena i hemmelighet til Frankrike, som på den tiden ble kalt Gallia. Der fant hun et tilfluktssted i den jødiske kolonien. Det var her i Frankrike hun fødte sin datter. Hun fikk navnet Sara.»
Sophie kikket opp. «Vet de hva barnet het?»
«Langt mer enn som så. Magdalenas og Saras liv ble omhyggelig nedtegnet av deres jødiske beskyttere. Husk at Magdalenas barn stammet fra de jødiske kongene — David og Salomo. Derfor betraktet jødene i Frankrike Magdalena som en hellig, kongelig person, og dyrket henne som stammoder til en kongeætt. Utallige forskere har beskrevet Maria Magdalenas tid i Frankrike, inklusive Saras fødsel og det påfølgende stamtreet.
Sophie rykket til. «Kjenner man til Jesu Kristi stamtre?»
«Ja visst. Og det skal angivelig være et av de viktigste Sangreal-dokumentene. En fullstendig slektstavle over de tidlige etterkommerne av Kristus.» (Kapittel 60)

Alt som hevdes i linjene ovenfor, er fri fantasi. Påstandene er utelukkende basert på legender skrevet mer enn 1000 år etter at Maria levde. Historiske kilder finnes ikke. Når man i tillegg husker på at Dan Browns Sion-orden er et fantasiprodukt som aldri har eksistert (se artikler under kategorien «Sion-ordenen»), innser man umiddelbart at denne fiktive ordenen aldri har vært i besittelse av noen som helst dokumenter med hemmelig innhold.

Marias flukt til Frankrike: legendenes Maria Magdalena

Som kjent er de historiske spekulasjonene i Da Vinci-koden hentet fra boka Hellig blod, hellig gral. I denne boka hevdes det at Maria Magdalena en tid etter Jesu korsfestelse reiste over Middelhavet og til området ved Marseille i Gallia (nå det sørlige Frankrike). Hun reiste ikke alene. Med seg i båten hadde hun sine søsken Marta og Lasarus, minst ett av sine egne barn med Jesus, foruten Josef av Arimatea. Og hun brakte med seg den hellige gral. ”Ifølge middelalderlegender brakte hun Den hellige gral med seg hit” (Hellig blod, hellig gral, s. 313).

Det siste er ikke riktig. Maria Magdalena og hennes angivelige flukt til Gallia er ikke omtalt i noen av gralsfortellingene. Og omvendt: gralen er ikke nevnt i legendene om Marias flukt. Forfatterne fremsetter her ganske enkelt en gal påstand.

Det gjør de også når de sier at ”så tidlig som på 300-tallet verserte det legender om at Maria Magdalena hadde flyktet fra Det hellige land og var satt i land i nærheten av Marseille…” (Hellig blod, hellig gral, s. 313). Dette stemmer ikke.

Legender om Marias flukt til Gallia lar seg ikke påvise før på 1000-tallet. Før det er denne historien ukjent. Den ble nedskrevet i sammenhengende form omkring 1260 av Jacobus de Voragine i en stor samling legender han utga under tittelen Legenda Aurea, Den gylne legende. Før vi sier litt om den historiske bakgrunnen for legenden om Marias reise til Marseille, skal jeg kort gjengi hovedinnholdet i Den gylne legendes historie om Maria og hennes søsken.

«Den gylne legende»

I Israels land møter vi de tre søsknene Maria, Marta og Lasarus. De er svært velstående, og av kongelig herkomst. Maria eier byen Magdalum ved Gennesaret, Lasarus eier en stor del av Jerusalem, og Marta eier byen Betania ved Jerusalem. Maria hengir seg til et utsvevende liv, muliggjort av hennes store rikdom. Lasarus er aktiv som hærfører. Marta er den som tar seg av alle søsknenes eiendommer, sørger for deres hærstyrker, for tjenerne, og gir til de fattige.

Én dag oppsøker Maria Jesus i Simon den Spedalskes hus. Her gråter hun over sine synder, vasker Jesu føtter med sine tårer og salver dem med kostbar olje. Fra da av fulgte Maria Jesus som hans nærmeste kvinnelige fortrolige, og tok seg av disippelflokkens hushold. Jesus tok alltid hennes parti vis a vis andre: mot søsteren Marta, mot Judas, mot fariseerne. Når han så henne gråte, gråt Jesus selv. Av kjærlighet til henne vekket han opp hennes bror Lasarus da han var død. Av kjærlighet til henne renset han Marta for hennes blødning. Da Jesus hadde stått opp fra de døde, gjorde han Maria til det første oppstandelsesvitne, og sendte henne som sin apostel til apostlene!

Fjorten år senere ble mange av de kristne forfulgt av hedningene. Disippelen Maximin, Maria Magdalena, hennes bror Lasarus, hennes søster Marta, Martas tjenestepike Martilla, den blindfødte Cedonius som hadde fått synet av Jesus, og flere andre kristne ble av hedningene satt om bord i en båt uten styrmann eller ror, i den hensikt at de skulle drukne. Men ved Guds nåde landet de ved Marseille. Her havnet de blant hedninger som ikke ønsket dem velkommen, og de søkte tilflukt i et hedensk tempel.

Nå trådte Maria frem som ”apostel” for andre gang: Hun forkynte for hedningene, og landshøvdingen på stedet, og hans kone, omvendte seg og tok seg av de kristne. Etter en tid ble landshøvdingens kone gravid, etter at Maria hadde bedt Gud helbrede hennes barnløshet. Landshøvdingen ville nå sjekke om Marias lære stemte med Peters i Roma, og hans gravide hustru insisterte på å bli med på den farefulle reisen. Med korsmerket på skulderen [som korsfarere!] dro de av sted.

Under seilasen kom de ut for en storm, hustruen fødte en sønn, men døde under fødselen. Den døde mor og sønnen ble etterlatt på stranden, og følget seilte videre til Roma. Der møtte den sorgfulle faren Peter, som trøstet ham og bad ham ha tro til Gud. Peter tok ham med til Jerusalem og gav ham en guidet tur til de forskjellige hellige steder i byen.

Etter to år gikk mannen om bord i et skip for å seile hjem. Han bad om å bli satt av på den stranden der han hadde etterlatt den døde kona og det nyfødte barnet. Stor var hans overraskelse da han så barnet høyst levende, og at det diet den døde moren. Da han snakket til barnet, våknet moren til live, og kunne fortelle at hun i ånden hadde vært med under mannens rundtur i Jerusalem, guidet for sin del av Maria Magdalena, som også var med i ånden.

De kommer nå alle tre hjem til Marseille, der de finner Maria Magdalena og hennes disipler i full gang med å preke for hedningene. Mange blir døpt, og Lasarus blir gjort til biskop av Marseille. Litt senere drar de videre til Aix-en-Provence, og der blir Maximin biskop.

Maria trakk seg nå tilbake som eneboer i en hule, i et område uten vann, helt øde, uten gress eller noen grønn vekst. Her ble hun underfullt holdt i live av engler som daglig hentet henne til himmelen ved alle de syv kanoniske bønnetidene. Slik levde hun i tretti år, uten behov for legemlig næring. Da tiden kom og hun skulle dø, førte englene henne til Maximins kirke i Aix, og han gav henne nattverden. Hun døde foran alteret, og ble begravet der.

Senere, på Karl den Stores tid, lot en hertug i Burgund, som hadde bygget klosteret i Vezelay, Marias levninger hente fra Aix til Vezelay. Fra da av utvirket Marias levninger flere under knyttet til hennes hvilested i Vezelay.

Jeg har gjengitt så vidt mye av Den gylne legendes Maria-historie, så leseren selv kan gjøre seg opp en mening om kvaliteten og troverdigheten til den informasjon som her gis. For ytterligere å gi noen relevante premisser for en slik bedømmelse, nevner jeg følgende: Kjernehistorien i Den gylne legende lar seg første gang sikkert påvise på 1000-tallet. På begynnelsen av 1100-tallet er det en fransk munk som sier følgende:

Resten av fortellingen – nemlig at hun straks etter Frelserens himmelfart flyktet til den arabiske ørken, og at hun bodde der … i en hule, … og annet slikt – er en forfalskning, som historiefortellerne har hentet fra fortellingene om den egyptiske Maria. Men produsentene av slike fortellinger feller selv dommen over seg i begynnelsen av historien, for der påstår de at historien stammer fra Josefus, den lærde historikeren. Men Josefus sier aldri noe om Maria Magdalena i sine bøker (sitert fra Katherine L. Jansen, «Maria Magdalena: Apostolorum Apostola», University of California Press 1998, s. 65–66).

Den fortellingen munken sikter til, finnes gjengitt i en preken av biskop Honorius fra omtrent samme tid. Her fortelles det at Maria Magdalena etter himmelfarten trakk seg tilbake til ørkenen øst for Jordan, og levde der som eneboer i en hule i mange år, helt til hun døde. Helt korrekt påpeker munken i den teksten jeg nettopp siterte, at det her har skjedd en sammenblanding i legenden mellom Maria Magdalena og en langt senere Maria, som levde på 400-tallet. Hun kom fra Egypt, ble omvendt til kristendommen i Jerusalem, og bodde resten av sitt liv som eneboer i ørkenen øst for Jordan. Mange detaljer i fortellingen om henne ble senere overført på fortellingen om Maria Magdalenas eneboertilværelse på samme sted.

Men i fortellingen om den egyptiske Maria er alle trekkene riktige i forhold til tid og sted: Det var på 300- og 400-tallet, ikke på Magdalenas tid, at denne type eneboer-tilværelse ble vanlig blant kristne, og det var i slike ørkenstrøk som det her er tale om at beskrivelsen av en ødemark helt uten trær og planter er realistisk (ikke i Frankrike). Det ble også fortalt om eneboere som levde av nattverden alene, uten annen næring. Først ble altså alt dette – i den østlige kirke – overført fra den egyptiske Maria til Maria Magdalena. Så – atskillig senere – ble stedet for hennes eremitt-tilværelse flyttet fra ørkenen øst for Jordan i Israels land og til området ved Marseille i Frankrike.

Hva er bakgrunnen for legendene om Maria Magdalena?

Hva kunne motivet være for det? Det er ikke vanskelig å få øye på. I år 1054 kom det til varig brudd mellom patriarken over den østlige kirken i Konstantinopel og paven i Roma. Fra da av ble kløften mellom de to kirkeavdelingene bare dypere og dypere. Og kristne i vest var ikke lite misunnelige på de kristne i øst som hadde så mange hellige steder fra bibelhistorien og kirkehistorien, og ikke minst så mange hellige graver i sitt område. Under de første korstogene ble denne misunnelsen bare forsterket. I Det Hellige Land og områdene rundt kunne vestlige kristne se hvilken rikdom av minnesmerker og relikvier de østlige kristne hadde.

1100-tallet ble derfor høysesongen for ”import” av fornemme relikvier til Europa, og det man kunne skaffe seg av fornemme bibelske graver var heller ikke å forakte. Dermed oppstod nye fortellinger, noen av dem handlet om at bibelske personers levninger var blitt flyttet til Europa lenge etter deres død. Andre fortellinger, som den om Maria Magdalena, hevdet at bibelske personer allerede i levende live hadde reist til Europa. Fortellingen om Maria utnyttet det forhold at det ikke var noen helt sikker lokalisering av hennes grav i Østen (noen hevdet den var i Efesus). Derfor ble nå hennes grav lokalisert til Vezelay i det sørlige Frankrike, en konkurrerende oppfatning lokaliserte den til Aix-en-Provence. Og i denne svært utbygde form er det legenden nedskrives av Jacobus de Voragine i Den gylne legende.

Hvis vi følger regelen om at kilder som ligger begivenheten nærmere i tid, er å foretrekke fremfor kilder som er senere, må utvilsomt fortellingen som plasserer Maria Magdalena i ørkenen øst for Jordan foretrekkes fremfor den som plasserer henne i Frankrike. Men heller ikke den eldre fortellingen står sterkt som historisk kilde. At den henter en fortelling om den egyptiske Maria fra 400-tallet og overfører den på den bibelske Maria, er bare så altfor tydelig, som også middelaldermunken riktig påpekte.

Jeg finner det unødvendig å si mer om den manglende historiske troverdigheten i de franske middelalderlegendene om Maria Magdalena; leseren kan selv trekke sine konklusjoner. Men selv om vi forutsetter at legenden i Den gylne legende er en god historisk kilde til virkelige begivenheter, er det verdt å merke seg følgende: Legenden sier intet om at Maria hadde med seg noe barn på ferden, og hennes liv som eremitt utelukker selvsagt noe slikt. Fortellingen om hennes eremitt-tilværelse er skrevet som idealisering og propaganda for to saker som var viktige for middelalderen: munke- og nonne-fromheten, og nattverd-teologien. Altså nokså nøyaktig det motsatte av det som Maria representerte både ifølge forfatterne av Hellig blod (et kongsdynasti og dets videreførelse) og ifølge forfatterne Starbird, Picknett, Prince og Dan Brown (tilbedelsen av den kvinnelige guddom gjennom rituelt samleie).

Kysset Jesus Maria Magdalena på munnen? Hva med Filipevangeliet?

”Filip-evangeliet er alltid et bra sted å begynne,” sier Leigh Teabing i Da Vinci-koden. Han har funnet fram en svær bok fra sin bokhylle, den heter De gnostiske evangeliene, og inneholder fotokopier og oversettelser av ”Nag Hammadi-skriftene og Dødehavsrullene … de tidligste kristne skriftene.” Nokså midt i denne boken leser Sophie Neveu følgende, fra Filipevangeliet: Og Frelserens ledsagerske er Maria Magdalena. Kristus elsket henne høyere enn alle disiplene og pleide ofte å kysse henne på munnen. De øvrige disiplene ble fornærmet og uttrykte sin misnøye. De sa til ham: ”Hvorfor elsker du henne høyere enn oss alle?” Sophie Neveu innvender at dette ikke sier noe om et ekteskap. ” Au contraire,” svarer Teabing, ”som enhver med kunnskaper om arameisk språk kan fortelle, betydde ordet ledsagerske på den tiden bokstavelig talt ektemake” (kap 58).

Her er det unektelig ganske mye som har gått i ball for Dan Brown. En bok med tittelen De gnostiske evangeliene eksisterer ganske visst, men den er ganske liten og inneholder ingen utgave av originaltekstene. Den er skrevet av Elaine Pagels, og handler om de gnostiske Nag Hammadi-tekstene. Det finnes ingen samlet utgave av Dødehavstekstene og Nag Hammadi-tekstene i én bok. I den type utgave som Teabing snakker om, fyller Dødehavstekstene over 20 bind, og de er ikke ”kristne tekster”. Nag Hammadi-tekstene er utgitt i 13 bind under tittelen The Facsimile Edition of The Nag Hammadi Codices.

Og ”som enhver med kunnskaper om arameisk språk kan fortelle,” er disse tekstene slett ikke skrevet på aramaisk, men på koptisk. Teabings foregitte aramaisk-kunnskaper er åpenbart nokså beskjedne, og i hvert fall helt irrelevante. De to språkene som er relevante for tolkningen av Nag Hammadi-tekstene er gresk og koptisk. Grunnen til at Brown gjør seg skyld i slike blundere, er lett å se når man studerer sitatet hans nærmere. Det er nemlig ikke hentet fra noen kjent utgave eller oversettelse av Nag Hammadi-tekstene, men direkte fra Hellig blod, hellig gral. Og sitatet i Hellig blod, som Brown overtar ordrett, gir et ukorrekt bilde av originalteksten. Det ser man ved å sammenligne Browns sitat med den korrekte norske oversettelsen i Nystøl Rians utgave. Her er manglende ord og bokstaver i den til dels sterkt skadede koptiske teksten markert med hakeparenteser, og da ser det slik ut:

Og partneren til […] Maria Magdalena. [Frelseren/Kristus elsket] henne mer enn [alle] disiplene, og [pleide ofte å] kysse henne på […]. De andre [disiplene …]. De sa til ham: ”Hvorfor elsker du henne mer enn alle oss?” Frelseren svarte og sa til dem: ”Hvorfor elsker jeg ikke dere som (jeg elsker) henne? Når en blind og en seende er sammen i mørket, er det ingen forskjell på dem. Når lyset kommer, da vil han som ser, se lyset, mens den blinde forblir i mørke” ( Filipevangeliet 63,34–64,9, Nystøl Rian, 54).

Ordene i hakeparentes er mer eller mindre sikre rekonstruksjoner. Der slike ikke er mulig, har man markert dette med prikker. Da er det bare for leseren å sammenligne de to sitatene, så ser en hvor usikker den teksten er, som Brown har overtatt fra Hellig blod. Brown legger stor vekt på den første betegnelsen av Maria Magdalena, at hun er ”partneren”, formodentlig til Frelseren. Det ordet som ligger til grunn her, er ikke aramaisk, men gresk: koinonos. Og det ordet har en minst like bred betydning som de norske ordene ledsager, partner, kompanjong. Det er ingen teknisk term for ektefelle.

Erotikk eller visdom?

Videre er det klart at Jesu kjærlighet til disiplene og hans kjærlighet til Maria er av samme slag, for de sammenlignes. Og denne kjærligheten har intet med sex å gjøre, men derimot med kunnskap. Maria ser der disiplene er blinde, derfor elsker Jesus henne mer enn de andre. Dette erotiske språket brukt om nær åndelig relasjon, og spesielt om meddelelse av kunnskap, forekommer ikke bare i Filipevangeliet. I en av de andre Nag Hammadi-tekstene, Jakobs andre apokalypse, kan vi lese: ”Og han [Kristus] kysset min [Jakobs] munn. Han omfavnet meg og sa: ”Min elskede! Se, jeg vil åpenbare for deg slikt som [verken] himlene eller deres herskere har kjent til… Er jeg ikke levende? … Se, jeg skal åpenbare alt for deg, min elskede” (V.56.15–57.6).

Det er den oppstandne Kristus som her taler til og underviser Jakob, i et syn. Kjærlighetsspråket, at Jesus kysser Jakob og kaller ham sin elskede, står tydeligvis i sammenheng med det at han nå vil meddele Jakob den dypeste kunnskap. ”Når Herren ønsker å åpenbare sine dypeste mysterier til Jakob, kysser han ham og kaller ham sin elskede. Sammenhengen gjør det klart at handlingen ikke har erotisk betydning, men skal vise både hvor privilegert Jakob er, og åpenbaringens fortrolige karakter. Gjennom omfavnelsen forstår Jakob hvem Den Skjulte egentlig er” (Turid Karlsen Seim, i Nystøl Rian, 23–24.). På lignende måte forholder det seg utvilsomt i Filipevangeliet, men nå med Maria Magdalena i samme rolle som Jesu bror Jakob i det andre skriftet.

Filipe-vangeliet er et interessant skrift. Det stammer antakelig fra tidsrommet 250–300 e. Kr. — altså mer enn 200 år etter at Jesus vandret på jorda. Det kan ikke med rimelighet kalles et evangelium; det er snarere en slags katekisme som underviser gnostikere om den dypere betydning av den gnostiske innvielsesrite. Denne har hatt omtrent de samme elementer som den kristne dåp, og kalles noen steder i skriftet ”brudekammeret”. Dette kan ha siktet til at den som ble innviet, ble ansett å forene seg med et himmelsk motstykke av ett eller annet slag. I hvert fall er det ikke tale om rituelt samleie, for Filipevangeliet er blant de Nag Hammadi-tekstene som sterkest tar avstand fra sex.

I Filip-evangeliet, som i Maria-evangeliet, møter vi en rivalisering mellom de mannlige disiplene og Maria. En slik rivalisering finner vi også i noen andre gnostiske tekster, men ingen av dem har antydninger om noe ekteskap mellom Jesus og Maria, og av samme grunn som Filip-evangeliet ikke har det.


2 Responses to Maria Magdalena

  1. Avatar Thor A.
    Thor A. says:

    «I Leonardos tilfelle kan det dessuten spille inn at Leonardo selv antakelig var homofil. Han kan derfor ha skapt seg et idealbilde av en elsker i denne skikkelsen.»

    Jeg bare må: hvorfor skal en homofil mann framstille et idealbilde av en elsker så feminin at han kan forveksles med en kvinne ?

  2. Avatar Henrik Leirvik
    Henrik Leirvik says:

    Les Koranen og Det nye Testamentet, finn likskap/skilnad på Muhammed og Jesus, og dra så konklusjonane.