Kristendommens kjerne

Vi har nå. gjennomgått hovedtankene i de tre andre viktigste religioner. Vi har ikke gjennomgått disse religioner i sin bredde, men ved hver religion har vi bare vært ute etter en eneste ting: å få tak i hovedtanken i vedkommende religion. Vi har forsøkt å svare på. spørsmålet: «Hva mener hinduen, buddhisten og muslimen er det viktigste i sin religion?»

Kan det være nødvendig å gjøre det samme med kristendommen? Er ikke den vel kjent etter 9 års skolegang samt konfirmasjonsforberedelse for de fleste? Hvis du spør om budene, om fadervår, om hendelser fra Jesu liv, om lignelser han fortalte, om bergprekenen osv., får du ofte rette svar. Men om du spør dem: «Hva er det vesentligste i kristendommen?» står de ofte fast. Eller hva verre er: Det kommer direkte gale svar.

Dette er et utdrag fra boka Krishna, Buddha, Allah eller Kristus (side 34-50) fra 2. opplag utgitt i 1978 på Credo og Luther Forlag skrevet av førsteammanuensis Arild Romarheim, og det kan anbefales å lese artiklene om hinduisme, buddhisme og islam før man leser denne artikkelen. Boken er utgått fra forlaget.Det ble foretatt en undersøkelse blant 140 gymnasiaster. De aller fleste var nylig konfirmert. De ble bedt om å svare skriftlig (anonymt) på spørsmålet: «Hva er det vesentligste i kristendommen?» Og det ble betont at det ikke var deres personlige mening om kristendommen som skulle fram, men de kristnes syn på sin egen tro. 40 % klarte ikke å peke på noe spesielt som var vesentlig, men nevner en hel mengde forskjellige ting. Av de som ga et klart svar, svarte 70% omtrent slik: «Det ve­sentligste i kristendommen er at du skal tro på Gud, holde budene og være god mot din neste». Særlig dette med budene ble betont av de fleste.

Dette svar er direkte galt. Hvis oppgaven hadde vært «nevn noe vesentlig i kristendommen», hadde svaret vært riktig. For det er naturligvis viktig at du skal holde budene og tro på Gud. Men spørsmålet var om det viktigste, det mest avgjørende punkt i kristendommen. Og dette dreier seg ikke først og fremst om hva vi skal gjøre, det er derimot evangeliet om hva Gud har gjort for å frelse oss. Alle disse andre ting er kun konsekvenser av dette. «Du skal tro på Gud og være god mot nesten» passer bedre som karakteristikk av islam enn av kristendommen! Da disse gymnasiastene ble forklart det riktige svar, var det mange som rett og slett ikke ville tro at kristendommen var slik. Dette gjelder ikke bare gymnasiaster, men folk flest i vart «kristne» Norge. De har nok visse meninger om kristendom, men de færreste vet hva kristendom gir seg selv ut for å være. Det er et faktum at mange av de som har tatt standpunkt mot kristendommen, ikke vet hva de har fornektet.

Når man skal sammenligne religioner, er det helt nødvendig å ha en klar forståelse av hovedtanken i de religioner en skal sammenligne. Ellers blir sammenligningen verdiløs, uten grunnlag i den religiøse virkelighet. Og det tjener ikke Sannheten. Vi finner det derfor rett å gi en framstilling av det vesentligste også i kristendommen. 18 Alt det vi da skal trekke fram om kristendom­men, er derfor med sikte på en eneste ting: å forklare det absolutt mest sentrale punkt, det som kalles «evangeliet».

Vi så i islam den veldige betoning av Allans opphøyde majestet, Den Allmektige, som mennesket må krype i støvet for. Slik er også den Gud kristne tror på. «Opphøy Herren vår Gud, og kast dere ned for hans føtters skammel. Hellig er han!» (Salm. 99, 5). Men likevel blir det en vesentlig forskjell. Fordi hovedvekten ligger forskjellig i de to religioner. Islam kan kalles «underkastelsens religion». Kristendommen kan kal­les «kjærlighetens religion*. Og det er en treffende beskrivelse, 19 fordi det sentrale i Bibelen er budskapet om Guds kjærlighet. Men denne kjærlighet misforstås ofte. For man skal kunne forstå Guds kjærlighet, må man ha forstått Guds hellige rettferdighet. Men før vi går løs på dette, må vi si noe om på hvilken måte Bibelen taler om Gud.

Bibelen vil aldri beskrive Guds «vesen» i og for seg. Bibelen spekulerer ikke over hvordan Guds natur er. Den er kun interessert i dette: Hvordan handler Gud? på hvilken måte griper han inn i verden? Hvordan kan mennesket regne med at han vil handle med dem i framtida? Når Bibelen snakker om hvordan Gud «er», så mener den altså hvordan Gud handler. Gud «er» rettferdig, dvs.: han behandler menneskene med rettferdighet (både til dom og frelse). Gud «er» kjærlighet, dvs.: Gud griper inn i verden med nådehandlinger. Når bibelske salmediktere (f. eks. David) priser Guds nåde, er det i takknemlighet mot hva Gud har gjort. Når apostlene gikk ut i verden med evangeliet, var det i forvissning om at Jesus virkelig er død og oppstanden. Når kristne predikanter i dag forkynner evangeliet om Guds Rike, er det i forviss­ning om at Gud en gang virkelig skal opprette dette Rike i sin fulle kraft.

Når vi nedenfor skal ta for oss «Guds rettferdighet» og «Guds kjærlighet», må vi derfor stadig huske på at det dreier seg ikke bare om hvordan Gud er, men det dreier seg først og fremst om hva Gud gjør. 20

Bibelen er altså ikke noen lærebok i Guds vesen. Den er derimot Guds tale til mennesker i forskjellige konkrete situasjoner. Bibelen taler sjelden «systematisk», men alltid aktuelt. Når vi derfor nå skal snakke om hvordan Gud er og handler, så blir det en «generell» måte å tale på som egentlig er fremmed for Bibelen. Men vi er allikevel nødt til å gjøre det, hvis vi skal kunne snakke om kristendom så ikke-kristne kan forstå det, og for at vi skal kunne sammenligne kristendommen med andre religioner. Vi må bare være klar over at vi foretar en abstraksjon og at evangeliet kun kan forstås virkelig klart av et menneske som kjenner seg direkte («aktuelt») tiltalt av Gud og er overveldet av hans hellige rettferdighet og kjærlighet. Men evangeliet kan også til en viss grad forklares objektivt, slik at det kan forstas også av ikke-kristne (liksom vi kristne må søke å forstå de fremmede religioner). 21

Vi vil da gi en fremstilling av det vesentligste i kristendommen på følgende mate:

* Gud er hellig rettferdighet.
* Gud er hellig kjærlighet.
* Rettferdigheten og kjærligheten møtes i dramaet på Golgata — korsets og oppstandelsens budskap.

a) Gud er hellig rettferdighet.

Gud gjør ikke forskjell på folk. Han lar seg ikke bestikke. Hans dom er absolutt rettferdig. Gud har åpenbart sin rettferdige vilje — budene. Den som bryter noen av disse bud og gjør ondt mot sin neste, må vente en absolutt rettferdig dom fra Gud.

Guds rettferdighet slår i to retninger. Den er et vern for den svake som blir utnyttet. Men den er en kompromissløs dom over all synd. Som eksempel kan vi ta Israels utfrielse fra Egypt. Farao undertrykte israelittene og utnyttet dem. Guds inngrep ble derfor til dom for Farao og hans folk, men til frelse for israelittene .Senere i historien, da Israel var falt i synd, kom straffen over Israel. Gud er rettferdig, og han krever rettferdighet. Det menneske som ikke vil følge budet «du skal elske din neste som deg selv», må regne med å bli straffet. For Gud er slik at han må reagere på synd. Filosofiens Gud er aldri vred. Bibelens Gud er en hellig, levende Gud. Når mennesket synder, reagerer han, på de svakes vegne og på egne vegne. Gud har nemlig en spesiell hensikt med menneskenes liv: Han vil de skal leve sammen i trygghet og fred, i fellesskap med hverandre og med ham selv, han som har skapt dem og gitt dem livet. Gud tvinger ingen til å innordne seg, men han rea­gerer med hele sin guddommelige energi når noen vil ødelegge det som var hans hensikt med men­neskenes liv. Guds rettferdighet er ikke et juridisk system, den er hellig. Den er forbundet med han selv personlig. Derfor reagerer han på synd og tar det som en personlig krenkelse av ham selv. Gud lar seg ikke spotte! Han krever å bli respektert som det han er, nemlig Gud.

Vi kan belyse dette med et eksempel fra det menneskelige liv: Et menneske må respekteres som det det er, nemlig et menneske. Hvis ikke, vil det ta skade på sitt sjeleliv. Ethvert menneske har derfor rett til å reagere på sin personlighets vegne når det blir utsatt for krenkelse av dets menneskerett. Hvis et menneske mister evnen til å reagere slik, vil det etter hvert forfalle. Det hører med til sunn selvbevissthet å reagere med harme når en selv eller andre (ikke minst!) blir tråkket på. Men det hører like fullt med til rett selvbevissthet at man takler en slik situasjon i kjærlighet! 22 Harme og kjærlighet utelukker ikke hverandre. Tvert imot, de betinger hverandre. Først når man er harm på et men­neske forstår man hva det vil si — hva det koster — å virkelig elske det mennesket. Og det er ingen harme som blir så dyp og sår som når ens ærlige og strevsomme forsøk på. å bygge opp noe godt, arrogant blir feid til side.

Liksom mennesket har rett til å kreve å bli respektert som det det er, har Gud — i mye større grad — krav på å bli respektert som det han er. Den verste synd som Bibelen kjenner, er derfor når mennesket ikke vil ha noe med Gud å gjøre og opphøyer seg selv i stedet. Gud reagerer på menneskets hovmodighet og trykker den ned. Han kan ikke passivt stå og se på at menneskene forakter hans bud og ham selv, han må skride inn for å stoppe synden! Det skjer både for å verne den som blir utsatt for urett, og for å verne om sin egen guddommelige realitet.

Han griper imidlertid ikke alltid inn øyeblikkelig. Han utsetter straffen, for at mennesket skal på mulighet til å omvende seg, så det kan bli tilgitt. Men slik tilgivelse kan ikke skje i en atmosfære av etisk og religiøs likegyldighet. Den kan bare skje hvis mennesket omvender seg, dvs. skifter holdning, og det vil igjen si: hvis mennesket anerkjenner Gud som Gud og seg selv som et syndig menneske.

Gud utsetter straffen. Det henger sammen med hans kjærlighet, hans langmodighet, 23 kort sagt, med selve hans vesen. «For mitt navns skyld er jeg langmodig, og for min æres skyld legger jeg bånd på meg og skåner deg, så du ikke skal bli utryddet» (Jes. 48, 9). Det er fordi han ikke ønsker at den ugudelige skal dø. «Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død, sier Herren, mon ikke heller i at han vender om fra sin veg og lever?» (Ez. 18, 23).

Guds langmodighet er imidlertid kun en nådig utsettelse. Hvis mennesket, selv etter flere formaninger, ikke vil vende om og anerkjenne Gud som Gud, men fortsetter med å synde mot ham, da kommer det til slutt dit da Gud setter punktum. Han griper inn med sin reaksjon. Guds hellige rettferdighet er alvor. Og de som ikke tar Gud alvorlig, må Gud selv vise at han virkelig er hellig rettferdighet som ikke kan sitte i ro og mak og se på synden. 24 I dette lys må vi se Bibelens tale om «den siste dag» da den endelige absolutt rettferdige dom skal finne sted.

b) Gud er hellig kjærlighet.

”Pris Herren! for han er god, hans miskunnhet varer evindelig. Pris gudenes Gud! (…) for hans miskunnhet varer evindelig han som gjorde himmelen med forstand” (Fra Salme 136). Slik prises Gud i Bibelen for sin evige kjærlighet. En kjærlighet som ikke bare er hans vesen, men som har grepet inn i historien fra tidenes morgen og til i dag. Og det er en kjærlighet som ikke bare er der av og til. Hans kjærlighet er evig, den tar aldri slutt. Den som kjenner Israels historie, vet at Guds kjærlighet ikke bare var en følelsesinnskytelse, et «velbehag» over for Israels folk. Faktum var jo at Israel stadig vendte Gud ryggen. Gang på gang ødela de det som Gud hadde bygd opp og stilte seg dermed innunder Guds vredestrussel. Men gang på gang fikk Gud gjennom profetene folket til å vende om, så han kunne tilgi dem og de begynne på nytt igjen. Guds kjærlighet overvant dem på ny og på ny, gjennom profetenes forkynnelse: «Vend om! Vend dere bort fra alle deres synder for at ikke noen synd skal bli dere til fall! Og få dere et nytt hjerte og en ny ånd! Hvorfor vil dere dø? For jeg har ikke behag i noens død, sier Herren. Så omvend dere da, og dere skal leve!» (Ez. 18, 30—32).

Guds kamp for å vinne tilbake dem som har falt fra ham, det er selve hovedpoenget i både Det gamle og Det nye testamente. Guds kjærlighet på tross av menneskets arroganse. Hva denne kjærlighet koster Gud, er det umulig for mennesker å fatte. Men vi kan ane det når vi ser hvor harm Gud blir over synden. Gud elsker dem han harmes over! Han elsker på tross av at de ter seg motbydelige i hans øyne. De «sverger og lyver, myrder og stjeler eg driver hor». (Hos. 4, 2). Om vi mennesker reagerer med avsky på slikt, hva da med Gud som er hellig rettferdighet! Men til tross for sin motbydelighetsreaksjon, roper han til dem at han ønsker å gi dem en ny sjanse. Gud elsker på tross av. Det kos­ter Gud å elske menneskene. Derfor er det umulig å forstå Guds kjærlighet for en har forstått Guds hellige rettferdighet. Først da ser en at så høyt elsker Gud verden. Vi ser at Guds kjærlighet ikke bare er et følelsesinnfall, noe som av og til kommer over ham. Nei, det er en målbevisst holdning og handling, som ikke engang rokkes av menneskets arrogante avvisning.

Men den såres. Nettopp når mennesket selvsikkert avviser Guds nådetilbud, krenkes Gud mest; når han bøyer seg ned for å reise opp det falne, og det falne svarer med å spotte ham i selvforsvar, fordi det ikke vil innrømme sin synd. Den sværeste måte Gud kan krenkes på, er å krenke hans kjærlighet. For det er en hellig kjærlighet, en kjærlighet som koster Gud kamp. Når Gud taler domsord, er det den sårede kjærlighet som taler. Gud må reagere på synden. Samtidig elsker han dem han reagerer mot. Slik taler f. eks. profeten Hosea til det frafalne Nord-Israel (11, 7—9):

«Mitt folk henger fast ved sitt frafall fra meg, og kaller noen dem til det høye, er det ingen av dem som løfter sitt øye oppad. Hvorledes skal jeg kunne gi deg opp, Efraim, gi deg til pris, Israel? Mitt hjerte vender seg i meg, all min medynk våkner. Jeg vil ikke fullbyrde min brennende vrede, for jeg er Gud og ikke et menneske, den Hellige i din midte, jeg kommer ikke med gledende harme.»

Og profeten Jeremia taler slik (31, 20): «Er da Efraim en så dyrebar sønn for meg eller mitt kjæreste barn, siden jeg ennå må komme ham i hu, enda jeg så ofte har talt mot ham? Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham, sier Herren».

Både Jeremia og Hosea var domsprofeter. De forkynte klart at denne kjærlighet ikke kunne bli folket til frelse i den atmosfære av etisk og religiøs likegyldighet som folket befant seg i. For Guds kjærlighet er hellig kjærlighet. Folket ville ikke høre, og resultatet ble Israels ødeleggelse (Nordriket ble ødelagt noen tiår etter Hosea begynte sin forkynnelse og Sydriket noen tiår etter Jeremia begynte sin forkynnelse).

Guds kjærlighet er ikke «dumsnillhet», den er hellig. Rettferdigheten og kjærligheten er to sider av samme sak og gjennompreger hverandre. Enda når Gud hadde dømt Israel og det var havnet i det babylonske fangenskap, hadde han ikke glemt dem. Da talte Trøsteprofeten til de fangne (Jes. 49, 14—15): «Sion (Israel) sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg. (Herren sier:) Glemmer vel en kvinne sitt diende barn så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glem­mer, så glemmer ikke jeg deg».

Vi skjønner nå mer av hva de gamle israelitter la i lovprisningen av Guds evige kjærlighet. «Hans miskunnhet varer evindelig!» Hele Israels historie, fra den spede begynnelse under fangekår i Egypt til de fikk sitt eget prektige land som ble bygget videre opp gjennom århundrene, er en eneste historie om Guds kjærlighet og menneskets utroskap. Likevel gir Gud dem ikke opp. Klarest er kanskje dette forkynt av profeten Ezekiel (ca. 600 f. Kr.), med en skarpere og tydeligere billedbruk enn vår tids forkynnere våger å bruke. Men intet bilde er sterkt nok for å beskrive Guds kjærlighet, trass i menneskets utroskap. Les hele kap. 16!

Guds kjærlighet er trofast. Den svikter ikke, selv om menneskene svikter. Guds trofasthet viser seg klarest i dette at Gud inngår pakt med menneskene. Denne pakt besegler han med sitt eget ord og løfte. 25 Han lover å være menneskenes Gud og omslutte dem med sin omsorg og nåde. Pakten kan bare ødelegges på en måte: ved at mennesket bryter pakten (Ez. 16,59—60). Gud på sin side er trofast. Hans løfte står ubrytelig fast. Gud har frivillig latt seg binde til paktsløftet. Det finnes ingen annen religion som kjenner et slikt gudsbegrep:

«Fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg» (Jes. 54, 10). «Dersom dere kan bryte min pakt med dagen og min pakt med natten, så det ikke blir dag og natt i sin tid, da skal også min pakt med min tjener David bli brutt (se note 25), så han ikke får noen sønn som blir konge og sitter på hans trone … Jeg vil opprette en evig pakt med dem, at jeg ikke vil dra meg tilbake fra dem, men gjøre vel imot dem, og frykt for meg vil jeg legge i deres hjerte, så de ikke skal gå bort fra meg. Og jeg vil glede meg over dem, og gjøre vel imot dem, av hele mitt hjerte og av hele min sjel». (Jer. 33,20—21,32,40—41).

«Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv» (2 Tim. 2, 13).

Legg merke til begrunnelsen i dette siste sitatet. Guds trofasthet begrunnes i Gud selv. Gud er slik at han må være trofast. Og denne kjærlighet og trofasthet er så ett med ham selv at den ikke rokkes, selv når mennesket viser ham ryggen. Det er hva vi kristne mener når vi sier at Gud er hellig kjærlighet.

At den menneskelige arroganse hindrer Gud i å frelse, er en annen side av saken, men den hindrer ikke Gud i å ønske å frelse dem! Han kan imidlertid ikke frelse i en atmosfære av etisk og religiøs arroganse og likegyldighet, fordi hans kjærlighet er en hellig kjærlighet. Alle tan­ker om en lettvint og selvfølgelig frelse feies til side ved korset.

c) Rettferdigheten og kjærligbeten møtes i dramaet på Golgata — korsets og oppstandelsens budskap.

«Korset er det klareste uttrykk for Guds ubønnhørlige reaksjon mot alt som strider mot hans hellige majestet. Men samtidig er korset det sterkeste vitnesbyrd om den grenseløse, frelsende og levendegjørende makten hos Gud. I Det gamle testamente trer disse sidene ofte frem hver for seg. Men i det som skjedde på korset, er de forenet i en og samme handling av Gud». (Ivar P. Seierstad).

Folk flest skjønner ikke hvorfor Jesus måtte lide og dø, «som om det ikke var nok lidelse i verden fra før!» Heller ikke disiplene skjønte dette til å begynne med. Det var en uhørt tanke i jødedommen at Messias skulle lide. 26 Bibelen forteller at Jesus forklarte disiplene om den forestående lidelse og død. Da ble Peter rystet og sa: «Dette må. ikke skje med deg!» Jesus svarte ham meget bestemt og avvisende: «Vik bak meg, Satan!» (Mt. 16, 22—23). Under sitt siste måltid med disiplene, like for sin blodige død, så han: «Dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgydes for mange til syndenes forlatelse». (Mt. 26,28). Og etter oppstandelsen så han til disiplene: «Dere dårer og senhjertede til å tro alt det profetene har talt! Måtte ikke Mes­sias lide dette og så gå inn i sin herlighet?» (Lk. 24, 26).

Da forsto disiplene hvorfor Jesus måtte dø. Og de forsto det i lys av profetiene om «Herrens lidende tjener» i Jes. 53, som måtte dø som et stedfortredende offer for menneskenes synd. Menneskene har syndet. Jesus lider straffen. En uskyldig går i døden for skyldige. Jesus døde for at menneskene skulle slippe å dø for sin synd. Saken er den at menneskene er så syndige at de fortjener å bli utslettet av Guds hellige rettferdighet. Men Guds hellige kjærlighet griper inn slik at han isteden lar straffen ramme sin egen Sønn, Jesus Kristus. Så kan han erklære de andre fri fra deres syndeskyld. Dette er den endelige og avgjørende frelsesoffensiv fra Guds side.

Her møter vi Guds kjærlighet på sitt aller tydeligste: Den hellige, opphøyde Majestet tar på seg selv lidelse, for på denne måten å kunne frelse dem han ellers måtte demme i sin hellige rettferdighet. «For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike». (2 Kor. 8,9). Jesu ydmykelse for å frelse syndige mennesker, er det største tegn på Guds selvhengivende kjærlighet. Dette får de kristne til å bli tause av undring og takknemlighet. Hadde vi enda vært gode og rettferdige, kunne vi kanskje skjønne det. Men vi er egoistiske, stolte, arrogante! «Det er bare så vidt at noen vil gi sitt liv — selv for en rettferdig mann , men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus gikk i døden for oss mens vi enda var syndere». (Rom. 5, 7—8).

Korset forkynner altså to ting. For det første viser det hvor alvorlig Gud reagerer på synden: så alvorlig at det kostet ham hans egen Sønn. Korset demonstrerer Guds hellige rettferdighet. For det andre viser det Guds ubøyelige frelsesvilje. Dramaet på Golgata er Guds kamp for å frelse den frafalne menneskehet, der Jesus (som er Gud selv!) går helt inn i dødens mørke for a. vinne syndere. Det viser Guds hellige kjærlighet. «Ved dette er Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss at Gud har sendt sin Sønn, den enbårne, til verden, for at vi skal leve ved ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (1 Joh. 4, 9—10).

Dermed er det stiftet en ny pakt mellom Gud og mennesker. En pakt hvor Gud er usvikelig trofast. Og dette er det paktsløfte han gir: «Den som tror på. Sønnen, har evig liv» (Joh. 3, 36). Det vil si: Tro på Jesus, at hans død er den død du hadde fortjent, at hans kjærlighet er den kjærlighet du trenger. Tro at jeg elsker deg. Tro at jeg tilbyr deg gratis syndenes forlatelse. Innrøm at du er den du er, og se at jeg er den jeg er, den hellige Gud, som ønsker å ha samfunn med deg, som vil frelse deg.

Da kommer det menneske inn i Guds rike, her og nå. Og det har allerede del i den frelse som engang skal fullkommengjøres. For Guds løfter står fast. Den som tror, har det evige livet, såfremt han ikke ved egen utroskap river seg Iøs fra det. Jesu død ble etterfulgt av hans oppstandelse. Han er en levende frelser som mennesket kan ha samfunn med i dag. Hans oppstandelse er garantien for at frelsesverket virkelig gjelder. Jesus døde for at vi skulle leve. Jesus oppsto for at vi skulle oppstå sammen med ham og på del i det evige liv. Mennesket er dødt (dvs. døden skyldig) på grunn av dets frafall fra Gud. Jesus gikk inn i døden og sto opp igjen for at de som tror på ham skal ga den samme veg fra død til liv. Dette tilbud er hva Bibelen kaller for evangeliet, tilbudet om å bli med i den nye pakt.

Dette tilbud kan bare mottas i tro på Jesus. Uten Jesus er der ingen frelse (Ap. gj. 4, 12), fordi uten Jesus er det ikke noen syndenes forlatelse. Og uten syndenes forlatelse vil mennesket ikke kunne bestå for Guds rettferdige dom. Derfor er evangeliet universelt: Alle skal få høre evangeliet om Guds kjærlighet. Hvorvidt det enkelte menneske skal komme i samfunn med denne kjærlighet eller ikke, er avhengig av hvordan det reagerer når det blir truffet av evangeliet om Jesus.

Slik taler Bibelen. Slik må vi og omtale kristendom. Ellers vil var sammenligning mellom kristendom og andre religioner være verdiløs. Religionene må sammenlignes med hverandre slik de forstår seg selv. Det vesentligste i kristendommen er altså at Gud elsker menneskene og gir dem tilbud om gratis frelse ved troen på Jesus og hans verk.

Fotnoter

18: For klarhets skyld må det sies at det her er en evangelisk kristendomsoppfatning som vil bli gjort gjeldende, ikke katolsk. Katolikker og protestanter vil langt på veg være enige i talen om Guds kjærlighet og frelsesinngrepet i Jesus Kristus. En viss forskjell kommer dog fram i synet på Jesu død på. korset. Katolikkene hevder at Jesus på korset «gjorde godt igjen» det som menneskene hadde forbrutt. Jesu godhet og offervilje «oppveier» menneskets synd og trer i stedet for menneskets manglende evne til a. godtgjøre sin synd. Det
lutherske syn er at Jesu død først og fremst er en stedfortredende straffelidelse: Mennesket bar syndet, Jesus bærer straffen. Synden var si stor at den ikke kunne gjøres godt igjen, heller ikke av Kristus. Det var bare en ting å gjøre med synden: den måtte straffes — Jesus lider denne straff for at mennesket skal kunne gå fri.

19: Her er det mange som straks innvender at Kristendommens historie ikke akkurat synes å vise en «kjærlighetens religion*. Det pekes på religionskriger, korstog og forfølgelser som har foregått i kristendommens navn. Dette må bare innrømmes. Men så må det og klart presiseres at det vesentlige i kristendommen ikke først og fremst er hva vi mennesker gjør eller ikke gjør, men det er hva Gud er og Gud gjør for oss. At «kristne» ikke alltid har levd i samsvar med kjærlighetens religion, det må menneskene selv klandres for, og ikke denne religions budskap. Guds kjærlighet blir stående fast trass i at menneskene viser seg som fiender av kjærligheten. Det hebraiske ord haja som i var Bibel er oversatt med «være», betyr ikke bare å «eksistere», men å «være i aktiv virksomhet», dvs. å eksistere slik at det får konsekvenser for omgivelsene (nemlig verden og mennes­kene). Se 2Mos. 3, 14—17. Når en kristen skal forsøke å forklare sin tro til en ikke-kristen, vil det naturligvis aldri kunne bare bli ren kunnskap (selv om det er det også!) Like viktig må det være å vitne om hva Kristus betyr for ham. I vår fremstilling er det imidlertid først og fremst det saklige innhold vi skal prove å på fram. (Og så får det eventuelt fremtre som et vitnesbyrd utfra sitt eget saksinnhold).

22: Det er bibelsk tankegang at et menneske ikke skal hevne seg selv ved ytre handgripeligheter, men overlate det til Gud, som er den eneste som virkelig dømmer rettferdig. Det forhindrer likevel ikke at man i ord skal gi uttrykk for hva som er ens hellige overbevisning, sammenlign Jesu eksempel.

23: Det hebraiske ord som i var Bibel er oversatt med «langmodighet», betyr egentlig «lang med hensyn til vrede», dvs. han lar ikke vreden bryte løs med en gang.

24: Noen vil kanskje reagere på at det brukes så menneskelige uttrykk om Gud. Men til dette er å si at Bibelen selv er full av slike uttrykk som «Guds vrede», «Guds arm», «Guds øye» osv. For kun gjennom slike uttrykk kan vi forstå Gud. En hindu el. buddhist vil se på en slik menneskelig talemåte om Gud som et lavere stadium i den religiøse erkjennelse, som må føres videre til et høyere åndelig stadium. Bibelens hensikt med slik tale er imidlertid å understreke at Gud er en levende person som aktivt følger med og griper inn.

25: Vi leser i gamle testamente om Guds Pakt med Abraham (1 Mos. 12, 1 ff.; 15,18; 17. (Ca. 1800 f. Kr.), med Israel som folk (v/Sinai) 2. Mos. 19—20; 24 (ca. 1250 f. Kr..med David og hans ætt 2 Sam. 7 (ca. 1000 f. Kr.) og dessuten løfte om «den nye pakt» som en gang skal opprettes Jer. 31, 32—34; Ez. 16, 60—63; Hos. 2, 19-23. Disse paktene var alle nådepakter. Gud var initiativtager, og han gav alltid løfter om å være trofast. Men Israel måtte på sin side også holde pakten. Enhver pakt forutsetter to partnere. Pakten forplikter ikke bare Gud, men også menneskene. Jesus så seg selv som oppfyllelsens av de tidligere paktsløfter spesielt davidspakten) og ved sin død og oppstandelse innstiftet han den nye nådepakt som var lovet. «Dette er mitt blod, paktens blod, som utgydes for mange til syndenes forlatelse» (Mt. 26, 28).

26: Sangen om «Herrens lidende tjener i Jes. 53 ble ikke forstått om Messias av jødene. Det er kun ett unntak, nemlig Targums gjengivelse av Jes. 53. Men da skjer det på den måten at alle de lidende trekk blir direkte omskrevet til herlighetstrekk! Tanken om at Messias skulle lide, var anstøtelig for dem. Tanken om Messias’ lidelse kan ikke forklares utfra samtiden, kun utfra Jesu forkynnelse om seg selv. Steder som Mt. 16,20—23 og Mk. 8,29—33 kan derfor kun forstås som ekte Jesusord og ikke som oppdiktet av den første kristne menighet, slik enkelte teologer har hevdet. Jesu svar til Peter: «Vik bak meg, Satan! ville vanskelig kunne tenkes a ha blitt oppdiktet i den menighet hvor den samme Peter sto som øverste leder.


One Response to Kristendommens kjerne

  1. Avatar Marit Kamal
    Marit Kamal says:

    Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.

    Ikke da, ikke nå- men kanskje en gang vet MENNESKEHETENs religioner hva det vil si å være i pakt med Gud. INGEN store religioner (og all dets uendelige versjoner innad der igjen) har til nå latt dette lys skinne tindrende klart igjennom.

    Likevel hevder alle disse ulike versjonene å være bærer av den eneste og fulle sannhet- på vegen av GUD. Det er arrogant og begrensende, og gjennom historien ser vi de så kalte «paradisiske» følgende av det.