Nyere bidrag til Qumranforskningen

Skrevet av Torleif Elgvin som er landets fremste ekspert på dødehavsrullene med doktograd i disse ved det hebraiske universitetet i Jerusalem. Artikkelen har tidligere stått på trykk i Tidsskrift for Teologi og Kirke 1/1997, 49-66.
Frem til 1991 var kun en liten gruppe forskere ansvarlig for å offentliggjøre skriftene fra Qumranhulene.[1] De hadde delt stoffet mellom seg, mens de fleste andre forskere ikke hadde tilgang til materialet. Arbeidet gikk sakte. Førti år etter at rullene ble funnet var en fjerdepart av materialet enda ikke publisert. Forskergruppens monopol og sendrektighet ble av prof. Geza Vermes karakterisert som den største akademiske skandale i vårt århundre. Presset på de israelske myndighetene for å bryte monopolet, økte.[2] Våren 1991 avsatte Israel Antiquities Authority sjefredaktøren, amerikaneren John Strugnell, og innsatte den israelske professor Emanuel Tov i hans sted. Tov fikk beskjed om å reorganisere prosjektet, trekke flere forskere inn og gi alle involverte et par års tidsfrist med rekonstruksjons- og tolkningsarbeidet. I oktober samme år gikk man et skritt videre. Rullene ble ‘frigitt’; alle forskere kunne nå få tilgang til fotografier av fragmentene samt til originalskriftene i Rockefellermuseet i Øst-Jerusalem. I mai 93 utga Israel Antiquities Authority en mikrofilmutgave av samtlige skriftfunn fra Dødehavsområdet.[3] I 1994 fulgte Garc’a Mart’nez opp med The Dead Sea Scrolls Translated, en engelsk oversettelse av de aller fleste tekstene fra Qumran. Hans oversettelse av flere av de ‘nye’ tekstene bærer preg av hastverksarbeid. Boken blir likevel et uvurderlig hjelpemiddel i årene som kommer, ikke minst fordi parallelle tekstavsnitt fra ulike versjoner av samme skrift blir gjengitt separat.

Qumranforskningen har fått en ny giv etter frigivelsen av materialet. Det er blitt ny fart i publiseringen av skriftene. Syv bind i den offisielle serien Discoveries in the Judean Desert (DJD) er blitt utgitt. Det gjenstår fortsatt tyve bind. Siden både forsknings- og trykkeprosessen er omstendelig, må vi antagelig regne med ytterligere åtte-ti år før alle bindene er publisert. I mellomtiden blir stoffet gjort kjent i artikler og foreløpige utgaver. Et nytt tidsskrift av høy klasse, Dead Sea Discoveries, ble lansert i 1994.

Jødiske lærde har kritisert den første generasjon Qumranforskning for at den la for mye vekt på Dødehavsrullenes betydning for urkristendommen, mens Qumranskriftenes betydning for forståelsen av den tidlige jødedom tildels ble neglisjert. Det samme gjelder i enda høyere grad populærlitterturen. Eksempler på dette er de siste års sensasjonsbøker fra Eisenman, Thiering, Baigent og Leigh, som er utgitt også på skandinavisk mark.[4] Med tildels svært sprikende konklusjoner hevder Eisenman og Thiering at Jesus, døperen Johannes, Paulus og Jesu bror Jakob er nevnt under dekknavn i Dødehavsrullene, og at urkristendommens historie derfor må skrives på nytt. Et hovedpremiss for begge er derfor at de viktigste rullene fra Qumran-samfunnet er skrevet på Paulus’ tid. Ekspertene på utviklingen av den hebraiske håndskrift gjennom tidene har lenge datert kopieringen av disse rullene til det første århundre f.Kr. I 1991 og 94 ble disse dateringene bekreftet ved Carbon-14 datering av 25 Qumranruller og åtte andre skrifter fra Dødehavsområdet. Habakuk-kommentaren, som mest utførlig refererer til skikkelser fra samfunnets tilblivelsestid, er nå datert til perioden 104-43 f.Kr. Eisenmans og Thierings hypoteser faller derfor sammen som et korthus: De Qumranskrifter som skulle omtale Paulus, Jesus og andre nytestamentlige skikkelser under dekknavn, er skrevet minst hundre år før det eldste Paulusbrev!

Forskningen og diskusjonen om Dødehavsrullene har blitt preget av at det var skriftene fra hule 1 som først ble kjent og utgitt, mens stoffet fra hule 4 – ‘skattkammeret’ som rommet rester av 580 ruller – bare sakte er blitt tilgjengelig. Hadde rullene fra hule 4 blitt kjent før rullene fra hule 1, ville man merket seg at bare en liten del av skriftene hadde opphav i Qumransamfunnet selv. Det er lite trolig at et flertall av forskerne da ville hevdet at stedet Qumran var sentrum for esseerbevegelsen eller dens elitegruppe Hayachad. Man ville neppe ha antatt at det var Qumran som ble tilfluktssted for Rettferdighetens Lærer (den sentrale skikkelse i bevegelsens første tid), og at det var her han ble oppsøkt og tuktet av sin hovedfiende ‘Den Onde Prest’, mens han selv fastet på forsoningsdagen.[5]

Den viktigste Qumranskrift?

Det som gjerne anses som det viktigste esseerskrift fra Qumran, 4QMMT, Miqtsat Ma’ase Ha-Torah, har vært kjent siden 1984. Elisha Qimron og John Strugnell kunngjorde da at de arbeidet med et brev fra en leder for Qumransamfunnet, muligens Rettferdighetens Lærer selv, til dets hovedmotstander, Den Onde Prest. MMT foreligger i seks fragmentariske kopier og ble endelig publisert i 1994 av Qimron og Strugnell.[6]

MMT begynner med en opplisting av esseernes ‘kirkeår’ med sabbater og fester. Deretter følger en oversikt over avsendernes (‘vi-gruppens’) syn i en rekke halakiske (lovmessige) stridsspørsmål, primært renhetsforskrifter for tempeltjenesten. Skriftet slutter med en oppfordring til en leder i folket om å stå sammen med avsenderne i disse stridsspørsmålene, imot ‘de-gruppen’ (det hellenistisk pregede tempel-establishment ?). MMT polemiserer mot en tidlig-fariseisk halakah som har paralleller i senere rabbinske skrifter.

Qimron ser nå MMT, ikke som et brev, men en traktat fra en definert gruppe, Qumran-gruppen eller en av dens forløpere fra tiden 159-152 f.Kr., antagelig fra gruppen rundt Rettferdighetens Lærer. Traktaten ble sendt til en leder av folket, antagelig makkabeerfyrsten Jonatan, før han i år 152 overtok overprestembedet og i Qumranittenes øyne ble ‘Den Onde Prest’. MMT er en systematisk redegjørelse for hvorfor en prestelig gruppe skilte seg fra proto-fariseerne og «folkets flertall». ‘Vi-gruppen’ ser positivt på brevets mottager og håper å vinne ham over til sin side i striden mot de første fariseere. MMT forutsetter kanskje at ‘vi-gruppen’ tidligere har hatt ansvar for tempelet. Skriftet må plasseres tidlig i utviklingen av Qumransamfunnet teologi. MMT mangler det dualistiske språk, referansene til en avgrenset menighet og den apokalyptiske bevissthet vi kjenner fra menighetens egne skrifter.

Strugnell har etterhvert revidert sitt syn på MMT`s historiske ramme,[7] som han og Qimron før sto sammen om: Formkritisk mangler MMT både brevets og traktatens kjennetegn. Innledningen til den halakiske del er en frittstående innledning til en samling lover, kanskje bevisst formulert etter begynnelsen av 5.Mosebok. Kalenderdelen er bare belagt i én kopi av skriftet. Den er antagelig et separat dokument av en annen genre, som av en eller annen grunn er føyd til den halakiske delen i denne ene rullen. Strugnell ser MMT som «a legal proclamation sent to an accepted ruler, probably a High Priest of Israel… It was sent by a priestly faction that was later to evolve, under the influence of the Teacher of Righteousness, into the Qumran sect. Further, it was sent to keep the then High Priest of Israel faithful to those Saccucean priestly laws that were shared at that time by him and them».[8] Flere forskere konkluderer i samme retning: MMT er ‘pre-sectarian’, fra en prestelig forløpergruppe til Qumran-samfunnet, før Rettferdighetens Lærer sto frem som samfunnets leder.[9]

MMT har gitt ny glød til utforskningen av tidlig jødisk halakah. Den halakah vi nå kjenner fra MMT, blir i rabbinske skrifter referert til som saddukeisk. L.H. Schiffman og Y. Sussman fastslår med utgangspunkt i MMT at esseerne har opphav i det saddukeiske miljø. Qimron antar derfor at betegnelsen saddukeere ble brukt «both for the later Hellenizing Sadducees and for the early Zadokite Essenes».[10] Esseerne er åpenbart en prestelig ledet gruppe, ikke noen legmannsbevegelse. Mens esseerne skiller seg ut fra det ‘statskirkelige establishment’ i makkabeertiden, legger saddukeerne an en mer pragmatisk linje.

MMT har interessante perspektiver for NT-forskningen: Den polemiske halakah-delen har paralleller til Bergprekenens antiteser.[11] Og for første gang har vi Paulus’ uttrykk «Torah-gjerninger», e[rga tou~ novmou, gjengitt på hebraisk: Ma’ase torah er MMT’s teologiske hovedbegrep.[12] I sluttoppfordringen sies det til addressaten at om han følger avsendernes lovtolkning, vil det bli «regnet ham til rettferdighet», kfr. Gal 3,6.

Esseerne og biblioteket i Qumran

F.M. Cross formulerte tittelen «The Ancient Library of Qumran». Diskusjonen går fortsatt om hva slags bibliotek som ble skjult i Qumranhulene da romerhæren nærmet seg i juni 68 e.Kr. Hørte det til senteret i Qumran, eller var det et bibliotek fra Jerusalem som ble bragt til hulene og gjemt der, slik Golb har hevdet?[13]

Emanuel Tov, som siden 1991 har vært sjefredaktør for utgivelsen av Qumranskriftene, har studert ortografien i de hebraiske skriftene. Han har vist at en del av rullene er skrevet i et særlig ortografisk system. Disse er kopiert av skrivere i Qumran (eller av frender i samme sosio-religiøse miljø, men ikke nødvendigvis forfattet der), mens resten av bokrullene representerer import og må ha andre opphav. Enkelte av Enok-fragmentene og flere av bibelrullene er eldre enn senteret i Qumran, som ble grunnlagt en gang i siste halvdel av 2. årh. f.Kr.

Skriftene fra hule 4 viser oss et forbausende pluralistisk bibliotek til å stamme fra en trang esseerbevegelse. Man har funnet rester av åtte hundre skriftruller. Dette er et påfallende stort bibliotek innen rammen av datidens jødiske samfunn. Mange bøker er representert i flere kopier (dette gjelder særlig bibelske skrifter, Jubileerboken, Enoksbøkene, 4QInstruction, Liturgien for Sabbatsofrene og de esseiske hovedskrifter Disiplinrullen, Damaskusskriftet og Takkesalmene). Rester av mer enn fem hundre ulike ikke-bibelske bøker er funnet i hulene ved Qumran. Det må ha dreiet seg om et religiøst bestemt studiesenter, ikke om en festning[14] eller en luksusvilla.[15] De tusentallige gravene i Qumran (og i kolonien Ein el-Ghuweir 15 km mot syd) har et helt spesielt særpreg som vitner om et religøst definert samfunn med tro på legemlig oppstandelse gjennom hele bosetningens tohundreårige historie. Gravene er konstruert slik at skjelettet ikke skal bli knust.[16]

Det er ingen tvil om at det var de esseere som bodde i Qumran-senteret, som skjulte rullene i hulene i nærheten. Samme type keramikk er nemlig funnet i bosetningen og i hulene. Videre var det umulig å komme til enkelte av hulene uten å gå gjennom bosetningen. Ved utgravninger rundt Qumran tidlig i 1996 fant man en leirtavleinnskrift som bevitner en eiendomsoverdragelse til Hayachad. Det er dermed ingen tvil om at dette senteret hørte til esseernes kjernegruppe.

Stegemann har stått for det dristigste syntetiske bidrag til de siste års Qumranforskning ved boken Die Essener, Qumran, Johannes der TŠufer und Jesus (1993).[17] En av hans hovedteser er at Qumran-bosetningen var boktrykkeri og forlagshus for hele esseerbevegelsen i Judea. Det var i Ein Feshka (3 km mot syd ved bredden av Dødehavet) og Qumran at skinn ble garvet, preparert og sydd sammen til skriftruller, og så kopiert av profesjonelle skrivere til bruk for hele esseerbevegelsen, kanskje også for salg. Stegemann analyserer de enkelte huler, i hvilken rekkefølge de ble tatt i bruk som skjulested da romerne nærmet seg, og hva dette betyr for hva slags skrifter som ble plassert i hver enkelt hule.[18] De viktigste skriftene ble først plassert i hule 1 og hule 3. I hule 4 hev man alt man ikke hadde rukket å skjule lengre bort da romerne nærmet seg. Hule 4 ble ransaket og herjet allerede i oldtiden, derfor er samtlige ruller derfra blitt fragmentert. Den berømte Kobberrullen som inneholder en liste over en rekke skjulte ‘bankbokser’, hørte ikke med til Qumranbiblioteket. Etter ødeleggelsen av Qumransenteret ble denne rullen lagt ytterst i hule 3 av noen som ikke visste at andre skrifter var skjult der. Stegemann innordner samtlige hovedskrifter fra Qumran i en dristig rekonstruksjon av esseerbevegelsens historie fra 152 f.Kr. til 70 e.Kr. Hans bok er kompakt og ikke alltid lettfordøyelig.

Tre andre innledninger til Qumranskriftene må nevnes. VanderKams The Dead Sea Scrolls Today (Dødehavsrullerne – teorier og kendsgerninger)[19] er en lettfattelig og ajourført innledning til Dødehavsrullene. VanderKam representerer hovedstrømmen i forskningen. Han presenterer de arkeologiske data, gir en oversikt over de viktigste enkeltskriftene, diskuterer forholdet mellom Qumran-senteret og esseerne, og behandler greit temaene Qumran og NT og den gammeltestamentlige tekst og kanon i lys av bibelrullene fra Qumran. Mer akademisk i stilen er Garc’a Mart’nez’ og Trebolle Barreras ferske The People of the Dead Sea Scrolls,[20] en samling tematiske artikler med mye spennende stoff.

Schiffmans Reclaiming the Dead Sea Scrolls[21] er mer banebrytende. Schiffman er en av de jødiske eksperter på rabbinske skrifter som har vist seg uunnværlige i arbeidet for å forstå lovtradisjonene i Qumran. Hans utgangspunkt er at Qumranskriftene må forstås innen rammen av jødisk tradisjon, og han bryr seg ikke om å drøfte i hvilken grad rullene kan belyse kristendommens fremvekst. Boken er lettlest og glitrende godt skrevet. Egne kapitler behandler visdomsskriftene i Qumran, bønn og litugi, mystikk og magi – temaer som ikke er nevnt i andre innledninger til Dødehavsrullene. Schiffman ser Qumran-samfunnet som en utløper av det prestelige saddukeer-parti i makkabeertiden. Hans behandling av den gammeltestamentlige tekst og kanon virker noe apologetisk farvet: Schiffman er ortodoks jøde og argumenterer for ‘antiquity and priority’ for den tidlig-rabbinske tradisjon og den masoretiske bibeltekst.

Her kan noen ord om Qumransamfunnets opphav være på sin plass: Hverken Schiffman eller utgiverne av MMT gir noen god forklaring på hvordan det tempelpresteskap som forfattet MMT kunne gi opphav til Qumransamfunnets apokalyptiske vyer. Mens MMT kun er interessert i lovtradisjoner knyttet til tempel og renhetsregler, har samfunnets hovedsskrifter et dualistisk verdensbilde og venter på de siste dramatiske slag på historiens ur.

Tre modeller, som ikke nødvendigvis utelukker hverandre, har tidligere vært lansert for å forklare Qumransamfunnets tilblivelse:

1) Man tar utgangspunkt i de fromme (chasideerne) i makkabeertiden tidlig i 2. årh. f.Kr., og antar at de apokalyptisk pregede chasideerne delte seg i en fariseisk og en esseisk retning (Cross, Hengel).

2) Samfunnet ble stiftet av Rettferdighetens Lærer, som ble fordrevet som øversteprest av makkabeerfyrsten Jonatan ca. 152 f.Kr. Qumransamfunnet representerer altså fordrevne prester og levitter fra Jerusalem, og bevarer gamle tempeltradisjoner (Vermes, Jeremias, Stegemann).

3) Nidkjære jøder som vender tilbake til Israel fra Babylon via Damaskus-området tidlig i 2. årh. f.Kr., blir opphav til Qumransamfunnet. Damaskusskriftet bevarer rester av disse diasporatradisjonene (Murphy O’Connor, Davies).

Tekstmaterialet viser at Qumransamfunnet representerer en forening av to ulike strømninger: En apokalyptisk preget legmannsbevegelse som satte Enok-skriftene høyt, fant midt i 2. årh. f.Kr. sammen med prestesirkler fra Jerusalem. Visdomsskriftet 4QInstruction ser ut til å bevitne en ‘mellomstasjon’ mellom 1. Enok og Qumransamfunnets egne skrifter, før Rettferdighetens Lærer og prestene i hans følge, ‘Sadoks sønner’, overtok styringen.[22] Samlingen av apokalyptiske bøker som danner 1. Enok vokste frem mellom 250 og 150 f.Kr (billedtalene om Menneskesønnen, kap. 37-71, er senere, de dateres vanligvis til omkring Kr.f.). Mange arameiske skrifter som ble bevart i Qumran viser bredden i denne apokalyptiske tradisjonen. Qumransamfunnets egne skrifter forfattes på hebraisk.

Det eksisterer svært ulike modeller for forholdet mellom Qumransamfunnet og esseerbevegelsen, samt deres plassering i det videre jødiske miljø. For Stegemann er Rettferdighetens Lærer leder for hele esseersamfunnet, ikke bare for filialen i Qumran, og han er den toneangivende leder i hele det jødiske samfunn på sin tid. Dermed blir esseerne hovedstrømningen i det jødiske samfunn i tiden før sekelskiftet. Det er esseerne som i NT kalles ‘herodianerne’ og ‘de skriftlærde’, og de utgjør et vesentlig fundament for den senere rabbinske jødedom.[23] For Garc’a Mart’nez representerer Rettferdighetens Lærer og hans menighet i Qumran en liten (prestelig) avskalling fra den bredere, apokalyptisk pregede esseerbevegelsen.[24] For Schiffman og majoriteten av forskerne er både esseerne og Qumran-samfunnet en perifer, svermerisk gruppe, mens fariseerne representerer det stabile sentrum i jødisk tradisjon. Bredden i Qumran-biblioteket danner et korrektiv til dette synet. Ikke minst det liturgiske materialet avspeiler langt på vei almen israelittisk bønnetradisjon. Heller ikke er den tidlige jødiske apokalyptikk et randfenomen begrenset til ‘svermeriske’ esseere. Apokalyptiske skrifter har influert sentrale deler av jødisk tradisjon, og har hatt nedslagsfelt både i fariseiske miljøer og blant de første kristne.[25]

En esseerbok som bare i mindre grad beskjeftiger seg med Qumran-skriftene, er Bergmeiers Die Essenerberichte des Flavius Josephus. Denne korte monografien representerer den mest systematiske analyse av vår viktigste kilde om esseerne utenom Qumranskriftene; avsnittene om esseerne i Josefus’ skrifter. Forskerne har lenge regnet med at Josefus var avhengig av skriftlige kilder. Bergmeier bidrar med en verdifull litterærkritisk analyse av disse antatte kildeskriftene. Det er imidlertid vanskelig å se at kildematerialet gir grunnlag for så presise konklusjoner som Bergmeier trekker.

De gammeltestamentlige ruller

To hundre bibelruller er funnet i Qumran.[26] Flest er det funnet av 1. Mosebok (20 kopier), 2. Mosebok (14), 5 Mosebok (27), Jesaja (19) og Salmenes Bok (36). Bibeltekstene avspeiler stor variasjon i den gammeltestamentlige tekstoverlevering i Israels land fra 250 f.Kr. til 50 e.Kr. Derimot viser to andre skriftruller fra Judea ørken, salmerullen fra Massada (70 e.Kr.) og tolvprofetrullen fra Wadi Muraba’at (130 e.Kr.), en forbløffende overenstemmelse med masoretteksten. Det er altså tydelig at rabbinerne kodifiserer standardutgaver av bibelhåndskriftene i tiden 70-130 e.Kr. De nytestamentlige skrifter hører til den periode da det ennå ikke finnes noen hebraisk standardtekst, noe som avspeiles i GT-sitatene i NT.

Ut fra sin analyse av ortografien i Qumran konkluderer Tov med at ca 25% av bibelrullene er kopiert innen ‘the Qumran scribal school’. De representerer en friere måte å gjengi bibeltekstene på, vi har en tidlig ‘Paraphrased Living Bible’. Den store Jesajarullen, 1QIsa, kan sees som eksponent for denne skole. 1QIsb, derimot, hører til de ca 40% av rullene som er ‘proto-masoreiske’, og som er restriktive i forhold til å forandre den overleverte bibeltekst (det er altså en konservativ og pålitelig ‘tekstfamilie’ som blir basis for standardutgavene av de gammeltestamentlige bøker). Men også disse rullene har utallige detaljavvik fra (den senere) masoretteksten. Ca 5% av bibelrullene reflekterer enten en proto-samaritansk tradisjon til Mosebøkene eller ligger nær det hebraiske Vorlage for Septuaginta. 25% av bibelrullene kan ikke puttes i noen av disse kategoriene, de er ‘non-aligned texts’. To av de fem Jeremiarullene (4QJerb og 4QJerd) representerer den kortere (og eldre) utgave av Jeremiaboken vi kjenner fra Septuaginta.[27] Ihvertfall frem til det annet århundre før Kristus var to hebraiske Jeremiautgaver i omløp i Israels land, en kortere og en lengre.[28] Et grunnleggende synspunkt hos Tov er at tekstkritikken i større grad må regne med ulike utgaver av bibelske bøker som er i omløp samtidig, og ikke bare henge seg opp i søken etter en Urtext.

Allerede MMT regner med en tredelt kanon, «Mose’ bok, Profetenes bøker og David»,[29] kfr. Luk 24,44. Mens Loven og Profetene var klart definerte størrelser, var den tredje kanondel enda ikke avgrenset. Salmerullen fra hule 11 har vært årsak til en viktig debatt om kanoniseringsprosessen. 11QPsa inneholder både bibelske og ikke-bibelske salmer.[30] Talmon, Goshen-Gottstein og Tov hevder at 11QPsa er en liturgisk utgave, en salmebok der bibelske og ikke-bibelske salmer er satt sammen. Rullen har derfor ingen relevans for kanon-spørsmålet. Wilson, Flint og Ulrich, derimot, hevder at salmerullene i Qumran avspeiler ulike redaksjonelle utgaver i kanoniseringsprosessen for siste del av Salmenes Bok helt frem til midten av første årh. e.Kr.[31] Flint, den fremste kjenner av det enorme tekstmaterialet til Salmenes Bok fra Qumran, hevder at inntil midten av 1.årh. e.Kr. var kun Ps 1-89 etablert som kanonisk enhet med fast rekkefølge av salmene. Ps 90-150, derimot, var enda ingen lukket enhet: Salmenes innbyrdes rekkefølge varierer mellom ulike ruller, og fem av salmerullene inkluderer ikke-bibelske hymner. Tov innvender at disse fem rullene like gjerne kan være ‘bearbeidede bibelutgaver’ som ikke tok sikte på å gjengi den overleverte bibelbok.

To bibelruller kaller på særlig oppmerksomhet: 4QSama (ca. 50 f.Kr.) bevarer store deler av Samuelsbøkene. Denne rullen representerer en bibeltekst som på mange punkter er bedre enn masoretteksten, og ofte avspeiler Septuagintas hebraiske Vorlage. Best kjent er LXX’s tillegg i 1. Sam 1,24,[32] og et lengre tillegg om ammonitterkongen Nahash’ forfølgelse av israelittene som kommer rett før 11,1. Avsnittet som også finnes hos Josefus, setter beretningen om Sauls krig mot ammonittene i bedre perspektiv.[33]

4QJosha (ca. 100 f.Kr.) bevarer på ett punkt en mer opprinnelig utgave av Josvas bok. Avsnittet vi kjenner fra Josva 8:30-35 (Josva bygger alter på Ebal-fjellet, risser Loven inn på alterstenene, bærer frem offer og leser opp Loven) er i 4QJosha plassert før kap. 5 og lokalisert til Gilgal. Josefus bygger på samme teksttradisjon (Ant 5:20, 68-70). Ifølge denne utgaven lar Josva bygge et alter ved Gilgal rett etter å ha passert Jordan, leser Torah der og omskjærer så israelittene.[34]

Bearbeidelser av gammeltestamentlige tekster

Qumranskriftene avslører en GT-utleggende tradisjon fra 3. årh. f.Kr. og fremover, som er forbløffende kreativ og mangfoldig. Hule 4 står for en radikal utvidelse av genren ‘bearbeidet Bibel’. Fra før kjente vi bl.a. Jubileerboken, som kanskje reflekterer en forløper til esseerbevegelsen. I tillegg kommer bibelkommentarene fra Qumransamfunnet, som utlegger profetbøker og bibelske salmer med henblikk på samtiden, pesher-metoden. Beslektet med pesher-litteraturen er en detaljert kommentar til Genesis, 4Q252 (4QCommGena), der særlig syndflodsavsnittet er godt bevart.[35] I sin doktoravhandling sannsynligjør Anette Steudel at 4QFlorilegium og 4QCatena A er deler av samme pesherskrift om endetiden.[36] Steudel er elev av Stegemann i Gšttingen og har av ham lært kunsten å lage en helhet av løse fragmenter. Avhandlingen viser godt håndverk både når det gjelder den fysiske rekonstruksjon av fragmentene og den teologiske analyse. Steudel karakteriserer dette skriftet, som kommenterer 5. Mosebok 33, 2. Samuel 7 og utvalgte bibelske salmer, som en tematisk midrasj.

Tempelrullen er en ‘halakisk bibelutgave’, funnet av beduiner i 1956, og beslaglagt av israelerne under seksdagerskrigen elleve år senere. Mens Yadin og Wacholder så Tempelrullen som Qumransamfunnet halakiske hovedskrift, forfattet eller redigert av Rettferdighetens Lærer selv, betoner man nå mer forskjellene mellom Tempelrullen og esseisk halakah, primært representert ved Damaskusskriftet og MMT.[37] Schiffman konkluderer med at Tempelrullen stammer fra slutten av 2. årh. f.Kr., og representerer en saddukeisk retning beslektet med Qumransamfunnet. Nahumkommentaren (4QpNah) og Tempelrullen fikk konsekvenser for forståelsen av korsfestelse som henrettelsesmetode. Korsfestelse var ikke bare en romersk form for dødsstraff. Å henrette en gudsbespotter eller forræder ved ‘å henge ham på treet slik at han dør’ var prestelig jødisk halakah fra makkabeisk tid og frem til tempelets fall.[38]

Radikalt utvidet er kategorien ‘gammeltestamentlige pseudepigrafer’. Hule 4 har åpenbart en mengde ukjente testamenter, endetidsvisjoner og bønner tillagt gammeltestamentlige skikkelser; Jakob, Josef, Levi,[39] Naftali, Moses, Josva, Jeremia, Esekiel. Med få unntak bærer disse skriftene ikke preg av opphav innen Qumransamfunnet. Slutten av en apokryf gjenfortelling av Josvas bok som synes å være kopiert i Qumran, ble funnet på Massada.[40]

Fire bind i Discoveries in the Judaean Desert vil presentere de para-bibelske tekster fra Qumran. Bind XIII og XIX ble publisert i 1995, XXII er underveis: Blant det ‘nye’ materialet kan nevnes fem kopier av 4QReworked Pentateuch (4Q158/364/365/366/367), en bearbeidet utgave av Mosebøkene med eksegetiske tillegg og utelatelser. Dette skriftet krevet skinnruller på ca. 25 meters lengde. I 4QPrayer of Enosh følges en ætteliste bygget på 1. Mosebok av en beskrivelse av den messianske tid. En messiansk skikkelse blir gjort til Guds førstefødte sønn, og blir fyrste og hersker i Guds land.[41] Parafrasen over skapelse og syndefall i 4QParaGenExod, en liten homiletisk bibelkommentar fra 2. årh. f.Kr., har særlig interesse for nytestamentlere: Utsagnene «[himmelen og jorden og hele] deres hær gjorde Han ved [sitt] ord,»og «Han hvilte på den syvende dag fra alt sitt verk so]m Han hadde gjort. Og [Hans] hellige ånd[» tillegger Guds Ord og Guds Ånd tydelige funksjoner ved skapelsen.[42] Bind XIX inkluderer Qumran-håndskriftene av den apokryfe Tobits bok på originalspråket aramaisk, samt en rekke ‘nye’ bibelapokryfer (om Moses, Jeremia, Esekiel, Sidkia, samt fortellingsavsnitt fra Mosebøkene).

Qumran og NT

En oppdatert og lett tilgjengelig artikkelsamling er Charlesworth’s Jesus and the Dead Sea Scrolls. Likeledes må nevnes Collins’ ferske bok om messiastradisjoner frem til nytestamentlig tid.[43] Den danske teolog Søren Ruager har med Dødehavsrullerne og Det nye testamente gitt oss en ypperlig oversikt over de viktigste berøringsfelter mellom Qumrantekstene og det nye testamente. Hans bok er ikke primærforskning, men representerer formidling av høy klasse, og vil være matnyttig for enhver prest som er interessert i teksten og dens samtid. Nevnes bør også artikkelsamlingen Christen und Christliches in Qumran?,[44] som konsentrerer seg om to temaer som diskuteres med tysk Grundlichkeit: Er noen vers fra Markus 7 og 1. Timoteus 3 funnet i Qumran? Og, fantes det et esseerkvarter i Jerusalem som nærmeste nabo med urmenigheten?

Den jødiske forskeren David Flusser er som alltid en original røst. Ifølge ham har esseerne utøvet en formativ innflytelse på urkristendommen, ikke minst på Paulus.[45] Også benediktineren Bargil Pixner i Galilea går sine egne veier: Han regner med esseisk innflytelse hos Davids-slektene i Nasaret og hos Jesu frender i Golan, der vi finner ‘Betania på hin side av Jordan’. Jesus frigjør seg etterhvert fra esseerkretsene og nærmer seg mere fariseerne.[46]

Esseiske skrifter

Stegemann hevder at bare omkring førti skrifter fra Qumran-biblioteket er forfattet i esseersamfunnet. Deborah Dimant, derimot, konkluderer med at nesten tredjedelen av skriftene er relatert til Qumransamfunnet.[47] Dimant har forøvrig skrevet den beste innledning til samfunnets teologi.[48]

Vi kjenner nå et mye større tekstmateriale til to av de viktigste esseiske skriftene, Disiplinrullen (1QS) og Damaskusskriftet (CD). En rekke parallelle tekster viser at de ulike ‘katekismene’ som rundt 100 f.Kr. ble samlet og redigert i Disiplinrullen, fortsatt ble kopiert separat i 1. årh. e.Kr. Av Damaskusskriftet kjente man fra før to versjoner kopiert av karaittiske skrivere i det tiende og tolvte århundre (karaittene var en jødisk reformbevegelse som bare aksepterte GT som autoritet, ikke rabbinsk tradisjon). Blant de ti kopiene fra Qumran finner vi en lengre versjon med en annen disposisjon enn de karaittiske som Schechter fant i en synagoge i Kairo i slutten av forrige århundre. De ulike versjonene av disse to esseerskriftene kan nå studeres parallellt, i de første to bind av en tibindsserie som vil presentere de viktigste Qumranskriftene i hebraisk og engelsk versjon med en kort kommentar.[49] Qumran-kopiene av Damaskusskriftet er akkurat publisert i et lødig DJD-bind (vol. XVIII) av J. Baumgarten. Dette materialet viser at CD er nærmere relatert til kjernegruppen Hayachad enn man tidligere regnet med. Vi finner strikt menighetstukt, et dualistisk virkelighetsbilde og en deterministisk teologi, slik vi kjenner det fra Disiplinrullen. De ulike utgaver av CD inneholder lovstoff som reflekterer ulike esseiske undergrupper, eller ulike stadier i bevegelsens historie.

Bønner og liturgier

Det liturgiske materialet fra Qumran bør interessere nytestamentlere og liturgihistorikere. Mer enn to hundre ikke-bibelske bønner og salmer er funnet i Qumran. De kan inndeles i syv ulike kategorier: Liturgier for faste tider, liturgier for ‘kasualia’, eskatologiske bønner, besvergelser, salmesamlinger, takkesalmer, prosabønner. En del av bønnene og salmene har opphav i esseersamfunnet, andre kommer utenfra og har likefullt vært en del av den liturgiske arv i Qumran. Ikke minst gjennom bønnene møter vi Qumran-menigheten som et ‘åndelig tempel’, som trer i stedet for det urene tempel i Jerusalem.

Det er flere store salmesamlinger enn de kjente Takkesalmene.[50] Liturgien for Sabbatsofrene, bevart i hele åtte kopier, er en syklus med tretten sabbatsliturgier, som dermed rekker for et kvartal i ‘kirkeåret’. Rullen ble avsluttet med den trettende sabbat, det kan tyde på at liturgien ble repetert hvert kvartal. Skriftet er antagelig et før-esseisk skrift som ble mye brukt i Qumran. Blant de godt bevarte tekstene kan nevnes den før-esseiske Words of the Luminaries, som er en liturgi for hver av ukedagene, og den esseiske hymnesamlingen Songs of the Sage.[51]

De liturgiske tradisjoner fra Qumran blir presentert i Schiffmans innledning, og mer utførlig av den israelske forskeren Bilhah Nitzan: Avhandlingen Qumran Prayer and Religious Poetry[52] gir en solid innføring i jødisk bønn fra det gamle testamente og frem til rabbinsk tid. For første gang dras det store materialet fra Qumran inn i en almen drøfting av den jødisk bønnetradisjons historie, som innimellom blir svært kompakt. Noen av bønnene fra Qumran er overtatt fra almen israelittisk tradisjon, andre er skrevet innen samfunnet. Disse siste er mer preget av apokalyptisk forventning og sterk bevissthet om Guds åpenbaring til de få utvalgte. Ifølge Nitzan var de tempelkritiske Qumranitter de første som institusjonaliserte faste bønner; i Qumran tok bønnene tempelofrenes plass. Nitzans bok er skrevet før hele Qumranmaterialet ble gjort tilgjengelig. For den videre analyse av det liturgiske materialet, inklusiv de ‘nye’ tekstene, blir Nitzans monografi en obligatorisk byggesten.

Vakrere og mer oppbyggelig enn det meste av teologisk litteratur er en poetisk utgave av utvalgte salmer og kvad fra Qumran, gitt ut på tysk av Otto Betz og Rainer Riesner.[53] Her møter vi sjelen og nerven i tidlig jødisk fromhet. Korte sakskommentarer har mye å gi både til legfolk og teologer.

Visdomskrifter

Med skriftene fra hule 4 er vårt kjennskap til mellomtestamentlig jødisk visdomslitteratur radikalt utvidet. De fleste visdomsskriftene fra Qumran var ikke kjent før 1992.[54] D. Harrington har nå publisert en oppdatert og lettlest innledning til denne litteraturen, både de før-esseiske skriftene og de som hører Qumran-bevegelsen til.[55] De viktigste av de ‘nye’ visdomsskriftene er: The Book of Mysteries, et før-esseisk skrift om Guds råd for skapelse og forløsning bevart i 3-4 kopier;[56] 4Q424, en ordspråksbok om den rettferdige og den ugudelige; 4QWays of Righteousness, som ser ut til å ha tre deler; en del om innlemmelse av nye medlemmer i Hayachad, en hoveddel med eldre ordspråk om den rettferdige, og minst en kolonne tekst med prestelig halakah som omhandler tempeltjenesten.[57] Ways of Righteousness viser dermed at også i Hayachad, esseernes kjernegruppe, kunne man forfatte visdomsskrifter og ordspråk, eller ihvertfall samle, redigere og utgi dem.

Det største tekstmaterialet finner vi i 4QInstruction, et apokalyptisk preget visdomsskrift bevart i syv kopier. Dette er en slags katekisme som har klare paralleller til nytestamentlige formaningsavsnitt. Man taler til dem som allerede har fått åpenbart Guds mysterier, de formanes til å meditere videre på disse mysterier og sitt eskatologiske håp. Boken bevarer videre eldre ordspråk som gir veiledning for liv i familie og samfunn: Forhold til foreldre, hustru og barn, finanser (lån og kausjonering), arbeidsetikk (forhold til over- og underordnede) og formaninger til bonden (årstider og fester, helligelse av det førstefødte blant husdyrene til Herren). Skriftet stammer antagelig fra forstadiene til esseerbevegelsen tidlig i 2. årh. f.Kr.[58]

Andre visdomspregede skrifter har påfallende paralleller med nytestamentlige tekster. Det gjelder 4Q521 (4QMessianic Apocalypse) og 4Q525 (4QBeatitudes). I 4Q521 finner vi utsagnene «him]mel og jord vil lytte til Hans salvede, [og alt s]om er i dem vil ikke vike av fra de helliges bud»; «Herren vil gjøre underfulle gjerninger som ennå ikke har skjedd, slik Han har har s[agt]. For Han vil helbrede de gjennomborede, oppvekke døde, forkynne gledesbud for fattige, met[te] de [nødli]dende, lede de bortrykkede og gi overflod til de hungrende».[59] 4QBeatitudes gir oss en fyldigere bakgrunn for nytestamentlige saligprisninger.[60]

Armin Lange har publisert en viktig monografi om teologien i visdomstekstene.[61] Han påviser at traktaten om ‘de to ånder’ som styrer menneskene; Sannhetens og Lysets Ånd, Ondskapens og Mørkets ånd (Disiplinrullen III-IV) samt the Book of Mysteries er før-esseiske skrifter som har påvirket Hayachad’s teologi: Esseiske hovedskrifter regner så med en preeksistent orden som har forutbestemt skapelse, historie og frelseshistorie, frelse og fortapelse.

Konklusjon

Dødehavsrullene representerer ikke lenger den kanskje største akademiske skandale i vårt århundre. I dag kan vi fastslå at funnet av Dødehavsrullene er den begivenhet i moderne tid som har hatt størst konsekvenser for bibelforskningen og utforskningen av tidlig jødedom. Dette arbeidet vil ikke være avsluttet når skriftene er ferdig utgitt om noen år.[62] Til slutt et råd til prester som neppe vil lese et helt ‘Qumran-bibliotek’: Få tak i Pixners With Jesus through Galilee, Ruagers Dødehavsrullerne og Det nye Testamente og enten Vanderkams eller Schiffmans innledning. Og studiet vil vise NT-tekster som sitrer av aktualitet i en jødisk kontekst.

Bibliografi

Baigent, M., Leigh, R., The Dead Sea Scrolls Deception, London 1991 (dansk utgave; Bedrageriet med Dødehavsrullerne, Viborg 1993).

Baumgarten, J., Discoveries in the Judaean Desert XVIII. The Damascus Document (4Q266-273), Oxford 1996.

Betz, O., Riesner, R., Jesus, Qumran und der Vatikan. Klarstellungen, Giessen 1993 (norsk utgave; Jesus og Qumran. En oppklaring av forskningsresultater, Oslo 1994).

Bergmeier, R., Die Essenerberichte des Flavius Josephus. Quellenstudien zu den Essenertexten im Werk des jŸdischen Historiographen, Kampen 1993.

Charlesworth, J.H. (red.), Jesus and the Dead Sea Scrolls, New York 1992.

– The Dead Sea Scrolls. Hebrew, Aramaic, and Greek Texts with English Translation, vols. 1-2, TŸbingen/Louisville 1994/96.

Collins, J.J., The Scepter and the Star, Philadelphia 1995.

Cross, F.M., The Ancient Library of Qumran, 3rd. ed., Sheffield 1995.

Eisenman, R./Wise, M., The Dead Sea Scrolls Uncovered. The First Complete Translation and Interpretation of 50 Key Documents Withheld for Over 35 Years, Shaftesbury/Rockport/Brisbane 1992 (svensk utgave; Ršsterna ur Dšdehavsrullerna. Den fšrsta kompletta šversŠttningen och tolkningen av 2000-åriga dokument, Stockholm 1993).

Flusser, D., Judaism and the Origins of Christianity, Jerusalem 1988.

Garc’a Mart’nez, F., The Dead Sea Scrolls Translated. The Qumran Texts in English, Leiden 1994.

Garc’a Mart’nez, F., Barrera, J. Trebolle, The People of the Dead Sea Scrolls, Leiden 1995.

Golb, N., Who Wrote the Dead Sea Scrolls, New York 1994.

Kugler, R.A., From Patriarch to Priest. The Levi-Priestly Tradition from Aramaic Levi to Testament of Levi, Atlanta 1996.

Lange, A. Weisheit und PrŠdestination: Weisheitliche Urordnung und PrŠdestination in der Textfunden von Qumran, Leiden 1995.

Mayer, B. (red.), Christen und Christliches in Qumran?, Regensburg 1992.

Molin, G., Betz, O., Riesner, R., Das Geheimnis von Qumran. Wiederentdeckte Lieder und Gebete, Freiburg 1994.

Nitzan, B., Qumran Prayer and Religious Poetry, Leiden 1994.

Qimron, E., Strugnell, J., Discoveries in the Judaean Desert X. Qumran Cave 4, V. Miqs>at Ma’ase Ha-Torah, Oxford 1994.

Pixner, B., Wege des Messias und StŠtten der Urkirche. Jesus und das Judenchristentum im Licht neuer archŠologischer Erkenntnisse (utgiver R. Riesner), 2. utg., Giessen 1994.

– With Jesus through Galilee according to the Fifth Gospel, Rosh Pina 1992.

Ruager, S., Dødehavsrullerne og Det nye Testamente. En bibelteologisk sammenligning, Randers 1995.

Scanlin, H., The Dead Sea Scrolls & Modern Translations of the Old Testament, Wheaton 1993.

Schiffman, L.H., Reclaiming the Dead Sea Scrolls. The History of Judaism, the Background of Christianity, the Lost Library of Qumran, Philadelphia/Jerusalem 1994.

Silberman, N.A., The Hidden Scrolls. Christianity, Judaism and the War for the Dead Sea Scrolls, London 1994.

Stegemann, H., Die Essener, Qumran, Johannes der TŠufer und Jesus, 4. omarbeidede utgave, Freiburg 1994 (engelsk utgave; The Library of Qumran. On the Essenes, Qumran, John the Baptist and Jesus, Grand Rapids 1997).

Stemberger, G., PharisŠer, SadduzŠer, Essener, Stuttgart 1991.

Steudel, A., Der Midrasch zur Eschatologie aus der Qumrangemeinde (4QMidrEschata.b), Leiden 1994,

Thiering, B., Jesus and the Riddle of the Dead Sea Scrolls. Unlocking the Secrets of His Life Story, San Francisco 1992 (dansk utgave; Mennesket Jesus. En ny fortolkning av Dødehavrullerne, København 1993).

Tov, E., Textual Criticism of the Hebrew Bible, Minneapolis/Assen 1992.

– The Dead Sea Scrolls on Microfiche, Leiden 1993.

VanderKam, J., The Dead Sea Scrolls Today, Eerdmans, Grand Rapids 1994 (dansk utgave Dødehavsrullerne – teorier og kendsgerninger, Frederiksberg, 1995).

VanderKam, J., m.fl., Discoveries in the Judaean Desert XIII. Parabiblical Texts. Part I, Oxford 1994; vol. XIX (Part II), Oxford 1995; vol. XXII (Part III), Oxford 1997.

Wacholder, B.Z, Abegg, M.G., A Preliminary Edition of the Unpublished Dead Sea Scrolls. The Hebrew and Aramaic Texts from Cave Four. Fascicles I-III, Washington 1991-95.

Fotnoter

[1]Her taler vi om det materialet som opprinnelig hørte inn under jordanske myndigheter. De rullene staten Israel hadde ervervet, ble raskt utgitt.

[2]Første bind av en piratutgave som bragte den hebraiske teksten til de upubliserte skriftene, bidro til presset: B.Z. Wacholder, M.G. Abegg, A Preliminary Edition of the Unpublished Dead Sea Scrolls, I-III, Washington 1991, 1992, 1995. Silbermans The Hidden Scrolls gir en fascinerende innføring i kampen om tilgangen til rullene. Hans egne bidrag til forståelsen av Qumranskriftene er mer amatørmessige.

[3]E. Tov, The Dead Sea Scrolls on Microfiche, Leiden 1993.

[4]Eisenman er ansvarlig for de tendensiøse tekstkommentarene i Eisenman/Wise, The Dead Sea Scrolls Uncovered. B. Thiering, Jesus and the Riddle of the Dead Sea Scrolls. Unlocking the Secrets of His Life Story. M. Baigent/R. Leigh, The Dead Sea Scrolls Deception. En solid gjendrivelse av disse sensasjonsbøkene finnes i O. Betz/R. Riesner, Jesus, Qumran und der Vatikan. Klarstellungen, Giessen 1993 (Jesus og Qumran. En oppklaring av forskningsresultater, Oslo 1994).

[5]Habakukkommentaren XI 4-8 tyder Hab 2,15 slik: «Dette vers handler om Den Onde Prest som forfulgte Rettferdighetens Lærer for å oppsluke ham i sin vrede på det sted han hadde funnet tilflukt. På hviledagen, Yom Kippur, kom han over dem for å oppsluke dem og bringe dem til fall på deres faste- og hviledag». Rettferdighetens Lærer og Den Onde Prest fulgte ulike kalendre, slik at Yom Kippur ikke falt på samme dag for dem begge.

[6]DJD X. Qumran Cave 4, V. Miqs>at Ma’ase Ha-Torah, Oxford 1994.

[7]DJD X, 203-6.

[8]«MMT. Second Thoughts on a Forthcoming Edition», The Community of the Renewed Covenant. The Notre Dame Symposium on the Dead Sea Scrolls (E. Ulrich, J. VanderKam, eds.), Notre Dame 1994, 57-73.

[9]Slik L.H. Schiffman, D. Schwarz og F. Garcia Martinez på SBL-kongressen i Chicago 22.11.94. Schiffman og Schwarz, begge ortodokse jødiske forskere, er uenige om hvorvidt «folkets flertall» ifølge MMT står på fariseernes side. MMT analyseres i en fersk artikkelsamling: Reading 4QMMT. New Perspectives on Qumran Law and History (J. Kampen, M.J. Bernstein, eds.), Atlanta 1996.

[10]DJD X, 121.

[11]J. Kampen, «The Sectarian Form of the Anthitheses within the Social World of the Matthean Community», Dead Sea Discoveries 1 (1994) 338-63.

[12]M. Abegg, «Paul, ‘Works of the Law’ and MMT», BAR 6/94 52-5, 82, M. Bachmann, «Rechtfertigung und Gesetzeswerke bei Paulus», TZ 49 (1993) 1-33, Å. Justnes, «Jøde, hedning og e[rga novmou» (spesialavhandling MF, 1994). Tidligere er også to ord i 4QFlorilegium lest som ma’ase torah «Torah-gjerninger», men dette er nå korrigert til ma’ase todah «takksigelses-gjerninger» (Brooke, Puech, Steudel, Kuhn).

[13]N. Golb, Who Wrote the Dead Sea Scrolls, New York 1994.

[14]Slik Golb. A. Drori og Y. Magen, som foretok nye utgravninger i Khirbet Qumran høsten 93, mener det dreier seg som en hasmoneisk festning (én i en rekke av befestninger langs Dødehavet) som ble gitt til esseerne av Herodes, Jerusalem Post 6.5.94.

[15]Villa-hypotesen ble først fremmet av arkeologen P. Donceel-Voute i 1992. J-B. Humbert, ansvarlig for den offisielle arkeologiske rapport fra de Vaux’s utgravninger av Khirbet Qumran, konkluderer med at esseerne mot slutten av 1. årh. f.Kr. overtok og bygget ut en luksusvilla fra hasmoneisk tid. Han hevder også at esseerne i sine første tiår i Qumran praktiserte ofringer, slik at Qumran var et kultisk sentrum for ihvertfall fire esseiske bosetninger ved Dødehavet (Qumran, Ein Feshka, Ein el-Ghuweir og Callirhoe): «L’espace sacré a Qumr‰n. Propositions pour l’archéologie», RB 101 (1994) 161-211.

Det bør bemerkes at Qumran ville vært en heller tørr lokalisering for en luksusvilla. En villa ville blitt lagt ved en ferskvannskilde, noe som mangler i Qumran. Villa-hypotesen ble nylig punktert av arkeologen Jodi Magness; «Qumran. Not a Country Villa», BAR 6/1996, 37-47, 72-3.

[16]R. Hachlili, «Burial Practices at Qumran», RQ 16 (1993) 247-64.

[17]I det følgende anvendes 4. omarbeidede utgave, Freiburg 1994.

[18]Die Essener, 89-93, 98-115.

[19]J.C. VanderKam, The Dead Sea Scrolls Today, Grand Rapids 1994, dansk utgave Frederiksberg, 1995.

[20]F. Garc’a Mart’nez, J. Trebolle Barrera, The People of the Dead Sea Scrolls, Leiden 1995.

[21]L.H. Schiffman, Reclaiming the Dead Sea Scrolls. The History of Judaism, the Background of Christianity, the Lost Library of Qumran, Philadelphia/Jerusalem 1994.

[22]T. Elgvin, «Wisdom, Revelation, and Eschatology in an Early Essene Writing», SBL Seminar Papers 34 (1995) 440-63; idem., «Early Essene Eschatology: Judgement and Salvation According to Sapiential Work A», Current Research and Technological Developments on the Dead Sea Scrolls (D.W. Parry, S.D. Ricks, eds.), Leiden 1996, 126-65.

[23]Stegemann støtter seg her delvis til G. Stemberger, PharisŠer, SadduzŠer, Essener, Stuttgart 1991 (engelsk utgave; Jewish Contemporaries of Jesus. Pharisees, Sadducees, Essenes, Minneapolis 1995). De prestelige tradisjoner i Mishna tyder på et langt videre opphav enn fariseernes legmannsparti.

[24]F. Garcia Mart’nez, «Qumran Origins and Early History: A Groningen Hypothesis», Folio Orientalia XXV (1988) 113-36, kfr. The People of the Dead Sea Scrolls, 67-96.

[25]Se f.eks. J. Bloch, On the Apocalyptic in Judaism, Philadelphia 1952; F.M Cross, The Ancient Library of Qumran, 3rd. ed., Sheffield 1995, 88-93, 143-70.

[26]For en kort oversiktsartikkel, se E. Tov, «Expanded Team of Editors Hard at Work on Variety of Texts», BA 1/1992, 69-75. For fyldige fremstillinger se E. Ulrich, «The Bible in the Making: The Scriptures at Qumran», The Community of the Renewed Covenant, 77-93, idem., «A Theory of the History of the Biblical Text», Current Research and Technological Developments on the Dead Sea Scrolls, 78-105; H. Scanlin, The Dead Sea Scrolls & Modern Translations of the Old Testament, Wheaton 1993. Se også Tovs standardverk Textual Criticism of the Hebrew Bible, Minneapolis/Assen 1992. Ulrich planlegger å gi ut ‘The Qumran Bible’ i løpet av et par år, en Biblia-utgave som presenterer samtlige tekstvarianter representert i Qumran.

[27]E. Tov, «Three Fragments of Jeremiah from Qumran Cave 4», RQ 15 (1992) 531-41. Disse to rullene er datert til perioden 200-150 f.Kr.

[28]Tilsvarende bevitner LXX til Esekiel en kortere, eldre utgave av Esekiel.

[29]4QMMT C 10. Ordene som følger etter «David», ma’ase dor wador «det som skjedde gjennom generasjonene», kan være en betegnelse på det kronistiske historieverk. Kfr. forordet til Sirak, skrevet ca. 132 f.Kr., «Loven, Profetene og de øvrige skriftene fra fedrene».

[30]Rullen, som er datert til første halvdel av første årh. e.Kr., ble publisert i DJD IV (1965). Den inneholder førti av salmene 101 – 150, i hovedsak i kanonisk rekkefølge. I tillegg finner vi 2. Sam 23,1-7, fire salmer som var kjent fra gamle bibeloversettelser og fire tidligere ukjente salmer.

[31]J. A. Sanders, «Cave 11 Surprises and the Question of Canon», New Directions in Biblical Archeology (D.N. Freedman, J.C. Greenfield, eds.) New York 1969, 113-30; G.H. Wilson, The Editing of the Hebrew Psalter, Chico, CA 1985; E. Tov, «Excerpted and Abbreviated Biblical Texts from Qumran», RQ 16 (1995) 581-600; P.W. Flint, «The Psalms Scrolls from the Judaean Desert: Relationships and Textual Affiliations», New Qumran Texts and Studies. Proceedings of the First Meeting of the International Organization for Qumran Studies, Paris 1992 (G.J. Brooke, ed., with F. Garcia Martinez), Leiden 1994, 31-52, idem. The Psalters at Qumran and the Book of Psalms, Leiden 1997.

[32]Slutten av 1. Sam 1,24 er i den norske bibeloversettelsen gjengitt «Han var da bare smågutten». Den tradisjonelle hebraiske teksten sier bare «og gutten gutt», noe som ikke gir mening. Nå kan vi bekrefte det vi før ante ut fra Septuaginta, her er det falt ut et par linjer i masoretteksten. Jeg gjengir her en oversettelse av den tradisjonelle hebraiske teksten til vers 24 og 25, og dernest teksten slik Septuginta og 4QSama antyder at den opprinnelig var (’tillegget’ og ulikheter understreket):

«Da hun hadde avvent ham førte hun ham med seg, med tre okser og en efa mel og en krukke vin. Og hun bragte ham til Herrens tempel i Shilo. Og gutten gutt. De slaktet oksen og de bragte gutten til Eli.»

«Da hun hadde avvent ham dro hun med ham til Shilo, med en treårsgammel okse og brød og en efa mel og en krukke vin. Og hun bragte ham til Herrens tempel i Shilo. Og gutten var med dem og de bragte ham frem for Herren. Og hans far slaktet slaktofferet slik det har vært gjort fra gamle dager for Herren. Og hun førte frem gutten. Han slaktet oksen, og Hanna gikk med gutten til Eli.»

[33]F.M. Cross, «The Ammonite Oppression of the Tribes of Gad and Reuben: Missing Verses from 1 Samuel 11 Found in 4QSamuela», History, Historiography and Interpretation: Studies in Biblical and Cuneiform Literature (H. Tadmor, M. Weinfeld, eds.), Jerusalem 1983, 148-58. A. Rofe hevder derimot at dette avsnittet ikke er opprinnelig, men kun et senere forklarende tillegg: «Acts of Nahash According to 4QSama», IEJ 32 (1982) 129-33. Han har senere foreslått at også 4QSama kan være en bearbeidet bibelutgave som innholder flere frie tillegg.

[34]Det samme er reflektert i 5 Mos 27,1-8: Den dag du går over Jordan og inn i landet, skal du reise minnesteiner og skrive budene på dem, og der skal du bygge et alter og ofre brennoffer for Herren. En samaritansk skriver legger til i 5. Mos 27,4 at dette skal skje «på Garisim-fjellet». Dette fører til at jødiske redaktører føyer inn det alternative «på Ebal-fjellet» i samme vers, og så flytter parallellavsnittet fra Josva 4-5 over til Josva 8. Begge versjonene av Josvas bok var i omløp frem til Josefus’ tid, slutten av 1. årh. e.Kr. Se E. Ulrich, «4QJoshua and Joshua’s First Alter in the Promised Land», New Qumran Texts and Studies, 89-104; A. Rofé, «The Editing of the Book of Joshua in the Light of 4QJosha», ibid., 73-80.

[35]G.J. Brooke, «The Genre of 4Q252: From Poetry to Pesher», Dead Sea Discoveries 1 (1994) 160-79. Samme tradisjon er bevart i en litt annen form i 4Q254 (4QpGenc), idem. «4Q254 Fragments 1 and 4, and 4Q254a: Some preliminary Comments», Proceedings of the Eleventh World Congress of Jewish Studies. Division A, Jerusalem 1994, 185-92.

[36]A. Steudel, Der Midrasch zur Eschatologie aus der Qumrangemeinde (4QMidrEschata.b), Leiden 1994; idem., «µymyh tyrja in the Texts from Qumran», RQ 16 (1993) 225-46.

[37]Tempelrullen ble publisert av Yadin i 1977 (hebraisk utgave) og 1983 (engelsk). Skriftets første del angir hvordan det ideale (endetidige?) tempel skal ordnes, annen del er en nyutgave av lovene i 5. Mosebok. Se T. Elgvin, «Tempelrullen fra Qumran», TTK 1/1985, 1-21.

[38]Kfr. 5. Mos 21,22-23, Joh 11,46-50, 19,6, Ap.gj. 5,30, Gal 3,13. Se min kommende artikkel i Themelios, «The Messiah Who was Cursed on the Tree». For en populær fremstilling, se «En forbannet Messias», Fast Grunn 3/1995, 157-61.

[39]Den første systematiske analyse av de tidlige Levi-tradisjonene foreligger nå: R.A. Kugler, From Patriarch to Priest. The Levi-Priestly Tradition from Aramaic Levi to Testament of Levi, Atlanta 1996.

[40]Massada åpenbarte også en kopi av Liturgien for Sabbatsofrene. Blant dem som kjempet på Massada var det altså esseere, antagelig noen som flyktet fra Qumran i år 68. Ifølge Josefus hadde ‘Johannes Esseeren’ en ledende rolle i det jødiske opprøret, War II 567, III 11,19.

[41]I tillegg til DJD XIII, se C.A. Evans, «A Note on the ‘First-Born Son’ of 4Q369», Dead Sea Discoveries 2 (1995) 185-201.

[42]T. Elgvin, «The Genesis Section of 4Q422 (4QParaGenExod)», Dead Sea Discoveries 1 (1994) 180-196; DJD XIII, 421-23.

[43]J.H. Charlesworth (red.), Jesus and the Dead Sea Scrolls, New York 1992; J.J. Collins, The Scepter and the Star, Philadelphia 1995.

[44]B.Mayer (red.), Christen und Christliches in Qumran?, Regensburg 1992. Nytestamentlere bør her merke seg artikler av E. Earle Ellis og Harald Riesenfeld som støtter en radikal tidligdatering av evangeliene.

[45]Se særlig artikkelsamlingen Judaism and the Origins of Christianity, Jerusalem 1988.

[46]B. Pixner, With Jesus through Galilee according to the Fifth Gospel, Rosh Pina 1992 (en verdifull bok både for leg og lærd, som bevitner evangelietradisjonens historisitet); Wege des Messias und StŠtten der Urkirche, Giessen 1991. Om Betania, se videre R. Riesner, «Bethany on the Other Side of the Jordan», Tyndale Bulletin 38 (1987) 29-63.

[47]D. Dimant, «The Qumran Manuscripts: Contents and Significance», Time to Prepare the Way in the Wilderness: Papers on the Qumran Scrolls by Fellows of the Institute for Advanced Studies of the Hebrew University, Jerusalem, 1989-1990 (D. Dimant, L.H. Schiffman, red.), Leiden 1995, 59-68. Dimant finner f.eks. at ingen rent apokalyptiske tekster er direkte relatert til Qumransamfunnet.

[48]«Qumran Sectarian Literature», Jewish Writings of the Second Temple Period. Apochrypha, Pseudepigrapha, Qumran Sectarian Writings, Philo, Josephus (M.E. Stone, red.), Assen/Minneapolis 1984, 483-550.

[49]J. Charlesworth (red.), The Dead Sea Scrolls. Hebrew, Aramaic, and Greek Texts with English Translation, vols. 1- 2, TŸbingen/Louisville 1994/96.

[50]Stegemann og Puech har rekonstruert den opprinnelige rullen fra hule 1, og kommet frem til en helt annen rekkefølge av salmene enn Sukeniks tradisjonelle utgave. Garc’a Mart’nez’ engelske oversettelse følger Puech.

[51]DJD VII, 137-75, 215-62.

[52]B. Nitzan, Qumran Prayer and Religious Poetry, Leiden 1994. For en kortere oversikt, se E.M. Schuller, «Prayer, Hymnic, and Liturgical Texts from Qumran», The Community of the Renewed Covenant, 153-71.

[53]G. Molin, Das Geheimnis von Qumran. Wiederentdeckte Lieder und Gebete (nyutgave ved O. Betz og R. Riesner), Freiburg 1994.

[54]Flere av dem ble presentert for første gang av undertegnede på Qumran-kongressen i New York i desember 1992: T. Elgvin, «Admonition Texts from Qumran Cave 4», Methods of Investigation of the Dead Sea Scrolls and the Khirbet Qumran Site. Present Realities and Future Prospects (M.O. Wise, N. Golb, J.J. Collins, D.G. Pardee, eds.), New York 1994, 179-94..

[55]D. Harrington, Wisdom Texts from Qumran, London 1996.

[56]L.H. Schiffman, L.H., «4QMysteriesa, A Preliminary Edition and Transcription», Solving Riddles and Untying Knots. Biblical, Epigraphic, and Semitic Studies in Honor of Jonas C. Greenfield (Z. Zevit, S. Gitin, M. Sokoloff, eds.) Winona Lake 1995, 207-60, idem., «4QMysteriesb, A Preliminary Edition», RQ 16 (1993) 203-23.

[57]T. Elgvin: «Wisdom in the yah>ad.: 4QWays of Righteousness», RQ 17 (1996) 205-32 (full utgave i DJD XX (1997). Ways of Righteousness er det eneste yachad-skrift som (i et overtatt visdomsord) omtaler Visdommen som en selvstendig hypostatisk skikkelse, slik vi finner den i en rekke før-esseiske skrifter funnet i Qumran. I samfunnets egne skrifter er ‘Visdommen’ ellers erstattet med termen raz ‘mysterium’, ‘hemmelighet’, som betegner den Guds frelsesplan som nå er åpenbart endetidens menighet.

[58]For en innledning til 4QInstruction, se T. Elgvin, «Wisdom, Revelation, and Eschatology».

[59]4Q521 frgs. 2 ii +4, linje 1-2, 11-13: E. Puech, «Une apocalypse messianique (4Q521)», RQ 15 (1992) 475-522. M. Wise og J. Tabor foreslår andre lesemåter og rekonstruksjoner og finner en nesten nytestamentlig messianologi, «The Messiah at Qumran», BAR 6/1992, 60-65.

«Hans salvede» kan være både entall og flertall, i første tilfelle kan det bety «Hans messias», i andre tilfelle betyr det «de salvede endetidsskikkelser» eller «Hans salvede, profetene». Avsnittet mellom disse utsagnene handler om at de rettferdige skal søke Herren og sette sin lit til Ham, ikke til messias. J.J. Collins har sannsynliggjort at den salvede som skal adlydes av himmel og jord er en salvet eskatologisk profet i Elijas billede, «The Works of the Messiah», DSD 1 (1994) 98-112. Collins analyserer 4Q521 i lys av Ps 146; Jes 61,1, 11QMelchizedek og nytestamentlige tekster.

[60]E. Puech, «Un hymne essénien en partie retrouvé et les béatitudes: 1QH V 12-VI 18 (= col. XIII-XIV 7) et 4QBeat.», RQ 13 (1988) 59-88, «4Q525 et les péricopes des béatitudes en Ben Sira et Matthieu», RB 98 (1991) 80-106, B.T. Viviano, «Beatitudes Found Among Dead Sea Scrolls», BAR 6/1992, 53-55,66.

[61]Weisheit und PrŠdestination: Weisheitliche Urordnung und PrŠdestination in der Textfunden von Qumran, Leiden 1995. For en sammenfatning se «Wisdom and Predestination in the Dead Sea Scrolls», DSD 2 (1995) 340-54.

[62]Jeg vil uttrykke takk til Norges Forskningsråd for støtte. For mer utførlig dokumentasjon se min artikkel «Nytt fra de siste års Qumranforskning. Hva har hule 4 åpenbart?», Qumranlitteraturen. Fynden och forskningsresultaten (B. Olsson, T. Kronholm, red.), Stockholm 1996, 147-63. For populære innføringsartikler, se «Dødehavsrullene og menigheten bak dem», Fast Grunn 6/1994, 328-37; «Dødehavsrullene – myter og virkelighet», Midtøsten Forum 2/1994, 8-12.