Har verdensreligionene noe felles?

Vi har sett at det er store vesenforskjeller når det gjelder religionenes hovedtrekk:

Hinduismen – «Altets religion», der hovedpoenget er å være ett med Gud som skaper og ødelegger verdenene i sin lek.

Buddhisme – «Selvforløsningens religion», der hovedpoenget er å tilintetgjøre livstørsten som er årsaken til all lidelse.

Islam – «Underkastelsens religion», der hovedpoenget er å bøye seg for Den allmektige Majestet som står bak alt som skjer.

Kristendom – «Kjærlighetens religion», der hovedpoenget er tilbudet om ufortjent frelse på grunnlag av hva Gud har gjort trass i menneskets synd.

Kan man likevel snakke om at de har visse fellestrekk? Til en viss grad kan man det, men det er viktig å huske på at alle enkelttrekk i en religion bestemmes ut fra hovedpoenget.

Dette er et utdrag fra boka Krishna, Buddha, Allah eller Kristus (side 51-56) fra 2. opplag utgitt i 1978 på Credo og Luther Forlag skrevet av førsteammanuensis Arild Romarheim. Det kan anbefales å lese oversiktsartiklene om den enkelte religion før man leser denne artikkelen. Boken er utgått fra forlaget.

Ting som synes like, er derfor ofte forskjellige, fordi de står i hver sin sammenheng.De fleste religioner betoner moralen. Du skal gjøre det som er rett, og med et rett sinnelag. Det er mange som tror at kristendommen her står i en særstilling, men det er ikke tilfelle. Buddhistiske skrifter betoner at sinnelaget går foran alt: «Hvis en snakker eller handler med et ondt sinnelag, vil han følges av lidelse liksom hjulet følger trekkdyrets hov.» «Hat overvinnes aldri av hat i denne verden. Det kan bare opphøre ved kjærlighet». «Om en kunne overvinne tusen mann på slagmarken, så er dog han den største seierherre, som overvinner seg selv».

Buddhismens bud minner også mye om de kristnes 10 bud:

* Du skal ikke drepe noe levende vesen.
* Du skal ikke stjele.
* ikke leve i utukt
* ikke lyve osv.

En forskjell er at forbudet mot å drepe her gjelder alle vesener. En rett buddhist kan derfor ikke drive jakt og fiske. 27 Innenfor enkelte religiøse retninger i India (f. eks. jainismen) drives det så langt at man børster stien foran seg for å unngå. å trakke på insekter. De fleste hinduistiske retninger er mer moderate. Men de har likevel sitt hellige dyr (kua) som ikke må tas livet av. Mest vekt legges imidlertid på at det ikke skal brukes vold menneskene imellom. Hinduismen har fostret fremragende etiske personligheter med dette syn, f. eks. Gandhi.

Islam har også en høyverdig etisk lære. Muhammeds første forkynnelse var at mennesket skulle tro på Gud og være barmhjertig mot sin neste. Senere muslimer betoner at ingen handling er god hvis den ikke har en rett intensjon og et rent motiv. Uten dette blir alle «gode» gjerninger verdiløse.

Vi ser at alle de store religioner forkynner en høyverdig moral. I enkelte religioner har også moralen blitt hovedpoenget. Det gjelder f. eks. Konfucianismen. Her finner vi «den gylne regel» som vi kjenner fra Bibelen. «Gjør mot andre det du ønsker selv». (Oftest er dette negativt formulert: «Gjør ikke mot andre, det du ikke ønsker selv»).

En forskjell fra det kristne syn er at østens religioner har et mer optimistisk syn på men­nesket. Det er godt på bunnen. Konfucius sa: «Blant menneskene finnes det ingen som ikke er god». Og en moderne hindu, Vivekananda, har sagt: «Den største synd er å kalle et menneske for syndig». Det kristne syn er at mennes­ket er syndig i sitt persondyp, selv om det kan gjøre mange gode ting. Det er kun en som er virkelig god, nemlig Gud. For at mennesket skal kunne bli bedre, nytter det lite å ta seg sammen. Det eneste som kan skape en viss forbedring, er at ens hjerte blir omsmeltet ved synet av Jesu kjærlighet.

Det finnes en del religiøse sekter som forkaster det samtiden mener med moral. Den hinduistiske tantrismen mener at man må handle i strid med de aksepterte normer. Kun på den måten, kan man overvinne alle motsetninger i tilværelsen og forenes med guddommen. Dette gjøres imidlertid oftest ikke vilkårlig, men utfra spesielle forutsetninger og mål. Slike sekter er imidlertid kun unntak fra hovedregelen: religionene betoner viktigheten av moral.

Moralsk høyverdige personer forekommer i al­le religioner. Og det synes ikke å være mulig å peke på at noen er bedre enn andre. Det er bra og mindre bra mennesker innenfor alle religioner, liksom det er enere som skiller seg ut innenfor hver religion. Altså: Alle religioner betoner at det er viktig med moral i gjerning og sinnelag.

Noe annet som er felles for religionene må også nevnes. Og det vil kanskje sjokkere en del kristne som leser dette. Alle de store religioner gir sine ekte tilhengere en følelse av fred og harmoni — i hvertfall leilighetsvis. I misjonskretser blir det ofte framstilt slik at alle hedninger har det vondt, religiøst sett. Det kan nok ofte være tilfelle, særlig blant de mer primitive religioner. De mer folkelige former av f. eks. hinduisme, er nok ofte preget av frykt og uhygge. Men de mer avanserte i religionen som tar sin religion alvorlig, opplever oftest en følelse av harmoni og fred. Dette er en realitet, som hvem som heist kan konstatere ved å møte disse men­nesker. Og det fratar kristne en del argumenter som er blitt brukt mot andre religioner — vi får si: heldigvis. For ingen er tjent med en usann beskrivelse av fremmede religioner.

En annen sak er at fra kristent synspunkt må deres fred og harmoni sees som følelser som ikke har grunnlag i virkeligheten. Ellers ville kristendommen fornekte sin eksklusive tro på hvordan menneskene blir frelst. Og da ville kristendommen oppløses i sin kjerne.

Pa samme måte må vi og respektere islams syn: De som fornekter at Muhammed var Guds profet, farer vill, og må omvende seg til sann tro på Allah. Og vi må respektere hinduismens syn: Alle religioner er sanne, de peker alle mot det samme mål, og har alt vesentlig felles.

Vi må respektere alle disse syn fordi de alle er særlige overbevisninger. Det vil imidlertid ikke nødvendigvis si at vi er enige med alle!

Viktig er det imidlertid, at vi er villige til å ta de fremmede religioner slik de er i virkelig­heten. Og da må vi innse at en hindu opplever en dyp fred og harmoni i sin yoga, en buddhist opplever den høyeste salighet han kan tenke seg i sin meditasjon ved enden av den 8-leddede veg, en muslim føler livets dypeste mening i dette at han overgir seg til Allah, fullt og helt.

Vi kan derfor si: likt for alle religioner er at de søker (og mener å oppleve) noe større og mer verdifullt enn den umiddelbare virkelighet; selve dette at blikket er vendt mot en eller annen form for befrielse. Likheten ligger hovedsakelig på det psykologiske plan. Når vi imid­lertid søker ned fra det psykologiske til det som de troende angir som grunnlaget for sin opplevelse, skilles vegene fundamentalt til tross for at det er visse ytre likhetstrekk i synet på Gud. Dette vil vi forsøke å klargjøre i senere kapitler.


4 Responses to Har verdensreligionene noe felles?

  1. flott artikkel azz..hjelpa meg masse..tusen takk

  2. bra skrevet!!! 😀 mye bra her som jeg «låner» til innleveringen min 🙂 tusen takk

  3. Drit Bra skrevet, hjelper mg masse til eksamen 🙂

  4. Avatar Ørjan Vollen
    Ørjan Vollen says:

    Takk! Denne hjalp meg unna anmerkning og ga meg 5+ på prøven!!