Reise eller endestasjon?

Vi får her, med velvillig tillatelse fra forfatter og forlag, utdrag fra Erling Rimehaugs bok «Tørsten gir lys» utgitt av Lunde forlag i 2007:
«De som hører til Veien». Før de kristne hadde funnet på å kalle seg kristne, var det slik de omtalte seg selv. Hvordan kan det da ha seg at troen så ofte oppfattes som en endestasjon?

Besteforeldrene mine hadde en bok jeg likte å bla i da jeg var liten. Tegningene var like spennende som noen tegneserie. Den het «Pilgrims vandring». John Bunyans bok om Kristens reise har vært en av klassikerne i en norske bedehustradisjonen. Men tanken om at kristenlivet er en vandring der vi stadig kommer nærmere målet, har ikke reget forkynnelsen. Det ene avgjørende øyeblikket som deler ivet i før og etter, har vært hovedsaken i vekkelsesforkynnelsen. mvendelsen, bekjennelsen, steget fra utenfor til innenfor, det le forkynt om igjen og om igjen. Men hva kom så? Det alt er ferdig, eg skal inkje gjera,» sang vi, og det føltes frigjørende. Men var det likevel noe mer? Skulle vi ikke videre? å ja, mange av oss fant jo ut at det var mye som skulle gjerast.
Det var styrer og komiteer, det var kor og leirer, det var vitnemøter og bønnemøter. Å bli kristen var for mange av oss å bli dratt inn i en heseblesende aktivitet. Vel visste vi at det ikke var nødvendig for å bli akseptert av Gud. Men det var saktens nødvendig for å bli akseptert i miljøet, og når du er ung, kan det være vel så viktig.

Men med Gud var alt altså opp og avgjort med omvendelsen. Det var ikke mer å gjøre. Det føltes etter hvert utilfredsstillende. Var det virkelig ikke mer? Det ble nok talt om helliggjørelse. Men samtidig var det en skepsis mot alt som smakte av at det skulle være noe mer enn omvendelsen og korset. Så da den karismatiske vekkelsen slo gjennom med sitt «Gud har mer å gi», var det befriende nytt for mange av oss. Men det ble mest oppmerksomhet om det vi kunne få av opplevelser i store og små samlinger. Det var mindre snakk om hva Gud ville gi gjennom udramatisk modning. Etter hvert satt mange igjen og lurte på om det ikke var mer – eller om de kanskje var frafalne siden de ikke opplevde så mye lenger. Men det er ikke bare i vekkelseskristendommen at åndelig vekst og modning faller ut av bildet. I folkekirkekristendommen skjer det samme. Dåpen er nok. Er du døpt, er det i orden med Gud, og ingen skal kreve noe mer av deg. Da er man redd for å komme med noe som kan oppleves som å sette skille mellom folk. Det skal ikke lages A-lag og B-lag i kirken.

Men noe måtte det vel bety å være kristen? Svaret blir gjerne at det er å utrette noe for andre. Mange gikk inn i politiske beve-
gelser, eller annen aktiv innsats for de svake ute i verden eller de utstøtte her hjemme. Men etter hvert snek spørsmålet seg inn: Er det nødvendig å være kristen for å drive med dette? Hvorfor skal egentlig Gud blandes inn? At livet med Gud er vekst og utvikling, er falt ut av bildet i begge våre viktigste kristne tradisjoner. Betyr det å være født på ny at vi skal være som åndelige spedbarn resten av livet? Betyr det at vi alle er like for Gud at vi ikke skal oppleve åndelig vekst og utvikling?

En januardag for fem år siden satt jeg i peisestua på Nya Slottet BjärkaSäby i Sverige. Det brant lystig på peisen, og jeg hadde tullet meg inn i et pledd mot kulden i veggene på det gamle slottet. Gjennom de store vinduene så jeg soloppgangen farge vinterlandskapet. Alt var fredfullt, men jeg strevet med vonde tanker. Jeg hadde nylig gått gjennom et opprivende brudd med detkristne miljøet jeg hadde hørt til i. Jeg slet med sorg og savn. Det var så mye jeg hadde tapt, det var så mye som virket bortkastet. Da kom en av de unge mennene som bodde på slottet med en bok han ville vise meg. Det var Åndelig sang av den kristne mystikeren Johannes av Korset. Jeg kjente jo Johannes. Han hadde vært min veiviser gjennom det åndelige mørket jeg hadde gjennomlevd noen år før. Men her møtte jeg ham fra en ny side. Det endte med at jeg gikk til biblioteket og lette etter flere bøker. Jeg fant en kommentar til Åndelig sang av karmelittmunken Wilfred Stinissen, og en annen bok av Stinissen med tittelen Natten er mitt ljus. Den siste var en gjennomgang av en bok som hadde betydd svært mye for meg.

Vinteren 1577-78 satt karmelittmunken Johannes av Korset fanget i en mørk og stinkende celle i den spanske byen Toledo. Hans egne ordensbrødre hadde satt ham i dette hullet fordi de håpet å knekke den vekkelsesbevegelsen han var en lederskikkelse for. I stedet kom de til å inspirere Johannes til å skrive en av de største kristne klassikere: Sjelens mørke natt. Mange århundrer skilte oss, men da jeg selv følte meg fanget i mørket, ble denne boka en håndsrekning fra en bror i ånden. Ordene hadde gitt meg trøst og hjelp. Men det var mye jeg ikke forsto. Å finne en fra vår tid som hadde lest den og forstått mer enn meg, gjorde meg nysgjerrig. Jeg nærmest slukte Stinissens bok. Og mens jeg leste, forsto jeg plutselig: Ingenting i livet har vært bortkastet.

Ingenting i livet har vært bortkastet

Det er ikke Gud som har sendt alt det vonde som har hendt meg. Det er heller ikke han som har villet at ting skulle gå galt. Men han har brukt det alt til å føre meg videre på sin vei.

Både Stinissen og Johannes hører hjemme i en åndelig veiledningstradisjon som jeg gjerne vil formidle gjennom denne boka. Jeg føler meg som en nybegynner på denne veien, en som har mye igjen å lære. Det kan virke dristig å skrive om noe som andre har så mye bedre greie på. Men jeg tror jeg har en evne til formidling, og at jeg har erfaringer fra mitt eget liv som kan gjøre dette
tilgjengelig for flere. Forståelsen av det åndelige liv som en vandring, steg for steg, har gitt meg en helt ny hvile. Jeg skal ikke prøve å finne tilbake til det som var. Jeg skal slå meg til ro med at jeg er på dette trinnet og prøve å se hva Gud vil lære meg her, inntil han kaller meg til et nytt trinn. Og da skal jeg tro at det nye som kommer, også er fra ham, selv om det virker uforståelig.

Samtaler jeg har hatt med mennesker, gjør at jeg tror dette er frigjørende tanker for mange. Det er så mange som sliter med
fortida, som sørger over det som er forbi eller anklager seg fordi de ikke opplever ting som før. De blir sittende fast i det som harvært, i stedet for å ta med seg videre det som var verdifullt, legge fra seg det som ikke lenger er nyttig og komme videre. Det er viktig å forstå at kristenlivet er et liv i mange faser, at det ikke skal være likt hele veien, at det ikke er noe galt når det forandrer seg. Når kristenlivet slik beskrives som en stige eller som en trapp, der vi stadig skal opp på nye trinn, kan det selvsagt oppleves som alt annet enn befriende. Det kan oppleves som enda et sett med krav. Og det kan oppleves som en ny form for elitetenkning, der noen står høyere enn andre. Da blir dette ikke frigjørende. De kristne mystikerne motsier en slik forståelse ved å beskrive den åndelige veien som en vei nedover. Trinnene går ikke oppover mot stadig nye høyder, men nedover mot større ydmykhet, selvinnsikt og selvutslettelse. Men det er forunderlig hvor lett vi har for å gjøre også det til en konkurranse, hvordan vi sammenligner oss med hverandre. Det siste jeg ønsker å bidra til, er en konkurranse om hvem som har kommet lengst i å oppleve mørke og elendighet. Det jeg derimot vil formidle, er at vi kan finne hvile der vi er, samtidig som vi er åpne for å komme oss videre. Da slipper vi å sammenligne oss med andre. Gud har sin vei for hver av oss. Så lenge vi søker ham der vi er, behøver vi ikke å bekymre oss over at andre er et annet sted på vandringen. De er ikke bedre eller dårligere kristne – de er bare et annet sted.

I en av bøkene i Narnia-serien, Hesten og hans gutt, forteller C.S. Lewis om en gutt som møter løven Aslan på en sti i mørke og

tåke. Aslan viser ham veien videre. Gutten har også en god venninne, og han spør om hva som er veien for henne.
– Ikke bry deg om det, svarer Aslan.
– Jeg viser deg min vei for deg. Min vei for andre er ikke din sak å vite noe om.
Eller som Paulus sier det: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran … La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor!
Selv om jeg beskriver en vandring som går framover, som en linje fra fase til fase, så opplever jeg samtidig at jeg stadig kommer tilbake til de samme tingene. Jeg pendler mellom tillit og mismot, mellom opplevelse av Guds nærvær og fravær, mellom angst ogfred, mellom fortvilelse og glede. Livet er kanskje mer en spiral enn en stige. Men også en spiral har en retning. Vekst handler om å møte de samme tingene på nye måter. Den beskrivelsen av faser jeg har her, er ikke nødvendigvis kronologisk. Det er mer en pedagogisk inndeling jeg har gjort enn en beskrivelse av hendelsesforløpet i mitt liv. Når jeg skriver at det er Gud som leder oss inn livets ulike faser, eller at det er han som vil at vi skal oppleve det vi opplever, så vil jeg ikke med det si at alt som skjer i livet vårt, kommer fra Gud.

Vekst handler om at jeg møter de samme tingene på nye måter

Jeg påstår ikke at ulykker og lidelse er sendt av Gud. Jeg vil ikke evde at det er en mening med alt. Derimot kan vi finne mening
i alt. Og Gud bruker alt til å føre oss fram mot det målet han har for oss. Hver fase i kristenlivet har sine muligheter og sine farer. Den åndelige veiledning handler om å hjelpe mennesker til å finne seg til rette med den fasen de er i, utnytte dens mulighet for vekst og fordyping, og unngå de fallgruvene den rommer. Jeg vil gjerne at denne boka skal kunne være hjelp til en slik veiledning.

Jeg bruker mitt eget liv og min egen erfaring til å formidle dette. Men det er viktig for meg å vite at det ikke bare er mine subjektive opplevelser jeg skriver om. Derfor har jeg brukt Johannes av Korset til å forankre det jeg skriver. Han hører til i en annen tid, i en annen tradisjon. Og likevel har jeg opplevd ham som aktuell og nærværende. Det gir meg tro på at det jeg skriver kan være gyldig for andre. Jeg blir stadig forundret over hvilken åndelig innsikt hans bøker vitner om, en innsikt som virker like aktuell i dag. Og jeg vet at det er mange flere enn meg som har erfart det. Nesten ingen andre bøker fra middelalderen er kommet i så mange nye utgivelser de siste årene

Jeg kan ikke bestemme meg for å gå fra trinn til trinn. Det er ikke jeg som kvalifiserer meg for å komme videre. Det er bare Gud som kan føre meg videre, og han gjør det når han finner tiden inne.

Men selv om jeg bruker Johannes som hjelp til å tolke mine rfaringer, er ikke dette en redegjørelse for Johannes av Korsets
teologi. De som vil sette seg inn i hans tanker, bør lese hans egne bøker, eller bøker skrevet om ham. Jeg siterer ham likevel ofte. Da er det i min egen oversettelse fra engelske eller svenske oversettelser av den spanske originalen, ofte litt fritt gjengitt for å passe i moderne språkbruk. Mange religiøse retninger legger vekt på åndelig vekst gjennom faser, eller beskriver det åndelige liv som en stige der man skal stige fra trinn til trinn. En slik tanke ligger også bak frimurernes ritualer. Utviklingspsykologien mener å kunne konstatere den samme prosessen på tvers av religionsgrenser. For meg er det viktig at det er utviklingen i kristenlivet jeg beskriver. Det er Jesus Kristus som er Veien. Det er han som er Døren. Uten Jesus ville jeg ikke befinne meg på den veien som leder til Gud. Og det er Jesus som er målet. Det er hans fullendelse jeg venter på. Når jeg lengter etter Gud, er det i Jesus jeg kan finne ham. Det er bare når Jesus står i sentrum at den åndelige utviklingen blir kristen vekst.
Et grunnleggende skille i forhold til de religiøse skjemaene for åndelig vekst, er at det er Gud som gir veksten. Jeg kan ikke
bestemme meg for å gå fra trinn til trinn. Det er ikke jeg som kvalifiserer meg for å komme videre. Det er bare Gud som kan
føre meg videre, og han gjør det når han finner tiden inne. Så lenge han ikke gjør det, skal jeg ikke streve etter å komme videre. Da er jeg der han vil ha meg. Jeg skal ikke bruke tida på å fundere på om jeg skulle vært et annet sted. Jeg skal hvile i ham der jeg befinner meg.

Jesus fortalte en lignelse om bonden, som sår frøet og vanner jorda. Men han kan ikke få planten til å vokse, og han vet ikke
hvordan det skjer. Planten vokser og bærer frukt, selv når han sover. Slik er det med åndelig utvikling. Det er noe Gud gir. Vår
oppgave er bare å sørge for at vilkårene for vekst er til stede. Derfor vil jeg råde deg til å lese denne boka for å forstå det du
allerede har erfart eller er midt oppe i. Hvis du kommer til noe som du ikke kjenner deg igjen i, noe som ikke stemmer med din
erfaring, skal du ikke begynne å bekymre deg for at du ikke har kommet langt nok i prosessen. Da kan du heller legge det til side,
og så vite at dette er noe du kan komme tilbake til den dagen du eventuelt skulle få bruk for det.

I fjor var jeg på U2s konsert på Valle-Hovin. På mobiltelefonen har jeg fortsatt opptaket jeg gjorde av «I still haven’t found what
I’m looking for». Lenge lurte jeg på om Bono kunne være kristen når han sang dette. Er det ikke slik at når du blir kristen, finner du meningen med livet? Er det ikke da alt faller på plass og du har funnet det du har søkt etter?
Nå vet jeg at Bono uttrykker den dype og frigjørende sannheten om kristenlivet. Det handler om å være på Veien, ikke om å ha kommet fram.