Bak lukkede dører

HVa skjer bak dørene i Den norske kirke – egentlig?

Vinterens kanskje mest interessante kirkelige mediemarkering har ikke funnet sted i denne avisen eller på Bispemøtets pressekonferanser, men på gudløse Dagbladets nettsider: 4. februar skrev preses i Den norske kirkes bispekollegium at livet har to utganger og at den som «ikke vil vite av Gud og den frelse han tilbyr i Jesus Kristus, kan selv komme til å trekke denne siste konsekvens over seg og sitt eget liv.»

Eller for å si det hakket tydeligere ved inngangen til den stille uke: «Hva var poenget med Jesu fødsel, lidelse, død og oppstandelse dersom utgangspunktet er at alt ender godt, uansett?»
Helvetesdebatten i Dagbladet har fått foregå mellom et par kirkekritiske forskere ved Universitetet i Bergen og biskopen i Agder og Telemark, som ved 55-årsmarkeringen for Ole Hallesbys berømte radiotale fikk spørsmålet rett i fleisen: «Hva er Den norske kirkes offisielle holdning til helvete?»
Skjevesland er den eneste kirkeleder som har tatt utfordringen i fra Dagbladets nettdebattanter. Han er preses blant biskopene, og derfor er det naturlig at han svarer. En teologisk tungvekter er han også.
Biskopen svarer formelt med å vise til at Den norske kirke holder Den augsburgske konfesjon som et viktig bekjennelsesskrift, som i artikkel 17 lærer at de fromme og utvalgte skal gi evig liv, men de ugudelige og djevlene skal fordømmes «til å pines uten ende», n-
For egen del legger biskopen til at han ikke kan lukke øynene for at «fortapelsen er et integrert
element i Jesu forkynnelse.»
Er tausheten fra andre biskoper et tegn på at Den norske kirke er samstemt i synet på livets to
utganger og i dag har den samme lære om evighetens dramatiske konsekvenser som reformatorene hadde for 450 år siden? Var Skjeveslands debattinnlegg klarert med de ti andre i bispekollegiet
Selvsagt var det ikke det. «Hva skyldes denne stillheten fra kirkens ledere om et tilsyne-
latende sentralt og bekjennende spørsmål?», spør utfordrerne Terje Østigåra og Hans Egil Offerdal i innlegget som Skjevesland har valgt å svare på. Skjevesland er selv inne på noe
av historiske forklaring på tausheten: Hallesbys radiotale 25. januar 19955 fra Storsalen i Oslo
har skapt «en viss forlegenhet» overfor selve temaet. Man kvier seg for å ta opp noe som utløser motstand, og man vil jo gjerne tale om noe hyggeligere.
Så kan man jo spørre hvorfor Den norske kirke har brukt 15 av sine gode år på å diskutere homofilisaken og brukt millioner av kroner på å utrede en sak som alle visste utgangen på. Selvsagt ble de ikke enige, hverken lærenemndas eller bispekollegiets medlemmer.
Det samme ville selvsagt skjedd om helvetet kom på dagsorden i sine fulle bredde. Her snakker vi ikke om et etisk detaljspørsmål som gjelder et par-tre prosent av befolkningen, men om hva som skjer med hver og en av oss den dagen vi trekker vårt siste pust.
Må det en direkte utfordring til i Dagbladet for at en biskop våger å si at han bekjenner seg til kirkens tradisjonelle lære om evighetsalvoret som hviler over våre liv?
Den norske kirkes teologiske oppsmuldring på lederplan, dens manglende handekraft i møte med et overstyrende statlig kirkestyre og dens forlegenhet i møte med tidens rådende måte å leve på, står i sterk kontrast til samtstemtheten og musklene som vises straks det kommer et kinkig ordningsspørsmål på dagsorden.
Eksemplene er mange selv i senere kirkehistorie og har soni trekk at de rammer opprør på den konservative siden av kirken. Prester blir fradømt sine embeter, krav om alternative tilsynsordninger blir avvist – riktignok etter noen obligatoriske runder med offentlig sjelesorg: «Dette er en situasjon vi ønsker å ta på det dypeste alvor.» Hva skjer på veien fra dem biskoppelige personalomsorg til den kompakte kirkerettslige harmoni mellom konservative og liberale?
Bispemøtene i Den norske kirke føres i dag bak lukkede dører og samtalene ender ofte med en
forbløffende enighet i ordingspørsmål. Har ikke offentligheten snart krav på å vite hvordan dette
henger sammen? Hvem snakker? Hvilke føringer blir lagt? Hvilken retorikk vinner fram? Hvorfor vinner noen, og hvorfor taper andre? Er det ikke på tide at kirkens medlemmer får vite hvordan det har seg at Den norske kirke blir styrt mot kaos i teologien og mot fundamentalisme i ordningsspørsmålene?

Artikkelforfatteren er journalist i Vårt Land og denne kommentaren stod på trykk i avisen 17. mars 2008 – gjengitt med velvillig tillatelse fra forfatter og publikasjon. For videre lesning anbefales nedenforstående link.