Er det sentrale fortsatt sentralt?

Blir det sentrale i troen langsomt mer perifert i forkynnelsen? Får ordet om forsoningen etter hvert trangere kår i kirken? Det sies mye godt og sant om Guds kjærlighet. Langt sjeldnere blir det imidlertid fortalt at denne kjærlighet ikke er selvsagt, men at den har sin historie og sin pris: Påskeuka i Jerusalem og forsoningens evangelium.

Får vi høre dette forsoningens evangelium, og får vi høre det Langfredag? Forsoningen er ikke hele evangeliet, det er på ingen måte alt som er å si, men det må sies. I hvert fall ved påsketider og særlig Langfredag.

Følgende artikkel stod også på trykk i Luthersk Kirketidende nr 7/07

For noen tiår siden kunne man – ofte med rette – advare mot et for ensidig fokus nettopp på forsoningens evangelium i vår kirke. Når en stor andel av prekenene nærmest gikk på skinner i retning Golgata, kunne det hele bli for ensidig. Men en slik advarsel er neppe aktuell nå. Det er heller grunn til å etterlyse nettopp ordet om hva Golgata betyr for oss i dag.

Årsaken til denne utviklingen ligger åpenbart i kulturen som vi alle inngår i. Vår tids stemningsleie samsvarer dårlig med forsoningens doble forutsetning: 1) At Gud ikke bare er jovial. 2) At menneskets skade ikke er overflatisk, men har skilt oss fra fellesskapet med vår Skaper.

Forsoningens evangelium er ikke like sentralt i forkynnelsen som for et par tiår siden. Dette er ingen påstand med basis i en vitenskapelig gjennomført undersøkelse; men det er et inntrykk som baserer seg på den forkynnelse jeg selv har opplevd i gudstjenester og i media, og det er et inntrykk som jeg ofte får bekreftet også av andre. Denne bevegelsen bort fra forsoningen er imidlertid ikke lett å registrere. Den skjer i det stille, gjennom det som ikke blir sagt mer enn det som sies, og den omtales derfor nesten aldri. Det er andre – og mer tabloide og perifere – spørsmål som får fokus i den offentlige teologiske samtalen.

Men en og annen gang hender det at også dette temaet kommer på dagsordenen, gjerne i form av et kritisk oppgjør med det som gjerne kalles ”den objektive forsoningslære”. Men det blir ikke alltid like klart hvordan den forsoningslære man polemisere mot, nærmere er å forstå. Sikter man for eksempel bare til den spesielle utforming av forsoningstanken som Anselm av Canterbury leverer i sitt verk fra ca. 1100: Cur Deus homo? Eller avviser man generelt enhver tale om at mennesket er atskilt fra Gud på grunn av synden, og bare kan reddes fordi Kristus ”er korsfestet, død og begravet, for at han skulle forlike Faderen med oss” (Confessio Augustana, art. 3)? Noen ganger kan kritikken først og fremst arte seg som et oppgjør nettopp med Anselm, men det virker samtidig som om hele forsoningsteologien parkeres.

Forsoningen gjennom Kristi stedfortredende død for vår skyld er frelsens bærebjelke, og den er slett ikke bundet til språket og kategoriene hos Anselm. Forsoningen uttrykkes utallige steder hos Paulus, blant annet slik: ”For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død” (Rom 5,10). Han kan også omtale hele den apostoliske tjeneste som ”forsoningens tjeneste” (2 Kor 5). Forsoningen uttrykkes også gjennom Hebreerbrevets fremstilling av Jesu øversteprestlige offer, og ved de mange henvisninger i evangeliene til teksten om Herrens lidende tjener fra Jes 53.

Langfredag er Den Store Forsoningsdagen i kirkeåret. Men vi opplever i stadig større grad at det ikke prekes på Langfredag. I stedet nøyer man seg ofte med å lese teksten, og så la menigheten sitte og tenke sitt mens orgelet spiller. Hva slags teologi ligger bak denne praksis? Mener man at akkurat Langfredagens budskap er så kjent, eller så selvinnlysende at det ikke trenger å forkynnes? Eller frykter man at prestens forkynnelse ikke vil være på det rette estetiske nivå? Langfredagens gudstjeneste må bli mer enn melankoli og mollstemt sørgmodighet, om enn aldri så høyverdig estetisk. Vi må få høre Langfredagsbudskapet som forsoningens evangelium: Dette skjer for oss!

Til de av dere kolleger som skal preke langfredag, vil jeg her rette en appell om å gjøre nettopp det. Forsoningens evangelium bør ikke bare formidles gjennom bibeltekster, det må løftes fram og fortolkes også i vår kontekst i dag. Det trenges ikke mindre enn før.