Er sterke ledere bibelske? Om lederskap i menigheten

De siste årene har spørsmål knyttet til menighetsledelse stadig skapt bølger. En viktig debatt handler om motsetningen mellom menighetsdemokrati og en styringsstruktur der sterke menighetsledere har makten.

Saken kan vurderes på to nivåer:

1. Et mellommenneskelig plan, der menigheten betraktes som en hvilken som helst interesseforening eller sosial organisme. På dette planet spør man gjerne: Hva er effektivt? Hvilke ordninger er det som fremmer vekst – eller stabilitet? Men også: Hva er sunt, hvordan ivareta mennesker?
2. Et teologisk plan, der menigheten betraktes som et særegent fellesskap: Kristi legeme på jord, iverksettelsen av den nye pakt, et fellesskap omkring Jesus, et nådefellesskap som foregriper det kommende Guds rike. Her må spørsmålet bli: Finnes det ledelsesprinsipper som følger med nødvendighet av evangeliet og det kristne fellesskapets særpreg?

Begge plan er både viktige og relevante, og helst bør de bli sett i sammenheng. Men tendensen hittil, så vidt jeg har kunnet observere, er at debatten mest har gått på det mellommenneskelige planet, ut fra de praktiske erfaringer og på grunnlag av organisasjonsteori, psykologi, sosiologi og annen viktig kunnskap. Noen har gjort gode erfaringer med et sterkt lederskap med vide fullmakter, andre har erfaringer som får dem til å advare.
Tilhengerne av en sterk menighetsledelse hevder gjerne at menighetsdemokratiet kan lamme menigheten med fraksjonsstrid og beslutningsvegring. De visjonære nyskapere kan stoppes av en passiv majoritet som har det passe koselig i menigheten, og som derfor misliker alt nytt og radikalt. Man trenger ikke å se seg lenge om for å få dette bekreftet.
Eneveldige pastorer og profeter, derimot, kan omgi seg med entusiastiske ja-mennesker som med glede, innsats og offervilje bidrar til å ensrette menigheten slik at den blir en ekspansiv og virkekraftig organisasjon. Klart det er effektivt, i alle fall i første omgang, i gründerfasen! Men på lengre sikt kan demokratiet være mest effektivt, for det ansvarliggjør alle medlemmer. Entusiasme, kreativitet og samhold kan i lengden ikke kommanderes frem ovenfra. Jo sterkere styring, desto mer umyndiggjørelse og passivisering, og til slutt må kanskje en fortsatt intens innsats presses frem ved at det prekes strengt eller inderlig om lydighet mot de ledere Herren har innsatt, og om trofasthet mot det store kall som lederen er bærer av.
Det hevdes iblant at lederne i en menighet skal være innsatt av Gud, og ergo ikke kan innsettes eller avsettes av noe menighetsdemokrati. Den tanke som – nok ikke helt bevisstgjort – ligger under her, er vel at menneskelige ordninger for å utpeke lederskap står i motsetning til Guds gjerning. Tanken om å ha guddommelig innsatte ledere er unektelig besnærende, men spørsmålet blir: Hvordan kan Gud, rent praktisk, sette inn ledere uten noen form for menneskelig medvirkning? Finnes det noen som har opplevd noe slikt? På en eller annen måte må det jo være noen mennesker som, på vegne av menigheten, fastslår at en bestemt person er utpekt. Om de aldri så mye opplever at Gud på underfullt vis åpenbarer lederens identitet, så er de like fullt mennesker. Og i neste omgang må resten av menneskene i menigheten ha en tiltro til personene som foretar valget.
Dersom det er Gud som innsetter, og ikke mennesker, må vi også spørre: Hvordan kan en leder som av en eller annen grunn ikke kan være leder (lenger), avsettes? Sett at han ikke (lenger) lytter til Gud, som egentlig ville beordret ham vekk? Skal menigheten likevel regne ham som innsatt av Gud, inntil Gud fjerner ham rent fysisk? Spesielt vanskelig blir dette hvis man regner med at lederen, som Guds egen representant i menigheten, er hevet over kritikk. Da må jo kritikk av lederen regnes som opprør mot Gud selv!
Noe av det mest foruroligende er at argumentasjonen for et lederskap med absolutt makt, i prinsippet er ganske identisk med mellomkrigstidens fascistiske argumentasjon for førerprinsippet: Massene må ledes av den opplyste og sterke leder, den inspirerte bærer av den store visjon. Erfaringene med fascismen gjør at vi forstår at demokratiet er et vern mot maktmisbruk og ensporethet.
Vurderer vi saken med organisasjonsteoretiske briller, er det altså mye som taler for en skepsis mot å gi menighetslederne sterk og ukontrollerbar makt. Men hva hvis det er Bibelen selv som foreskriver at det skal være slik? Vi kommer ikke unna å se på hva Skriften sier om åndelige lederes myndighet.

Et viktig utgangspunkt er Paulus-ordene om at ”Gud satte” ulike tjenestegaver i kirken, både apostler, profeter, lærere og en rekke andre nådegaver, 1. Kor. 12,28. Gud selv virker i de forskjellige nådegavene, ”hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det blir til gagn”, 1. Kor. 12,4ff. Erkjenner vi at det er slik, så må vi også anerkjenne at når en bror eller søster har fått en nådegave, så følger det med en guddommelig autoritet til å bruke gaven – også når nådegaven indikerer en lederposisjon i menigheten. Nådegave og åndelig autoritet hører sammen.
Men like viktig som å anerkjenne denne autoriteten, er det å se at autoriteten har klare begrensninger.
Jeg finner en viktig nøkkel i Jesu egne ord i Mt. 23,8-10, midt inne i hans skarpe advarsel mot datidens religiøse ledere: fariseerne og de skriftlærde: ”Men dere skal ikke la dere kalle rabbi, for det er en som er lærer for dere, og dere er alle søsken. Og kall ikke noen her på jorden far; for dere har bare én Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere veiledere; for dere har bare én veileder: Kristus.” Tilsynelatende sier Jesus her det stikk motsatte av Paulus. Paulus hevder at Gud har innsatt lærere, hyrder og andre ledere ”for å utruste de hellige så de kan utføre sin tjeneste, og Kristi legeme kan bygges opp” Ef. 4,12, mens Jesus sier at vi verken skal ha lærere, åndelige fedre eller veiledere. Men poenget ligger i begrunnelsen: ”for det er én som er lærer for dere, […] for dere har bare én veileder: Kristus.” Altså: Det avgjørende er at hver enkelt kristen er grunnleggende knyttet til Kristus som veileder, at samvittigheten er forankret i ham alene. Vi skal nok lytte til ledere som er innsatt i menigheten, men alltid med et prøvende sinn, og aldri akseptere noe bare fordi lederen sier at det er slik. Hver enkelt skal primært lytte til Herren selv. Det følger av dette at menigheten må være ordnet slik at prøvingen av ledere og forkynnere faktisk kan finne sted – og bli tatt på alvor. Så strengt, sier altså Jesus, må de åndelige ledernes autoritet begrenses, om de aldri så mye er rikt utrustet med åndelige gaver. Kanskje særlig da.
Hvor viktig dette er, viser seg når vi ser at grunnlaget for Jesu skarpe begrensning av ledernes makt ligger i selve den nye paktens egenart: Vi finner beskrivelsen allerede hos profeten Jeremia, og den gjentas i Hebreerbrevet: ”Da skal ingen lenger lære sin landsmann eller sin bror og si: ”Kjenn Herren!” For de skal alle kjenne meg, fra den største til den minste blant dem.” Heb. 8,11; Jer. 31,34
”Ingen lenger”! Dette uttrykket peker på en helt ny situasjon for dem som lever i den nye pakt. I den gamle pakt var det slik at folket var avhengig av å adlyde visse personer som var kalt til å stå i et særskilt forhold til Gud, særlig profetene. Det var dem Herrens Ånd og Herrens åpenbaring kom over. Vanlige folk hadde kunne nok ha kunnskaper om sin religion, men de hadde ikke den samme direkte adgangen til Gud. Noe av det radikalt nye i den nye pakt er at Guds Ånd utøses over enhver som tar imot evangeliet i tro, Joel 3,1f, Apg. 2,17f, og at enhver har adgang like inn til Guds trone, Heb. 4,14ff og 10,19ff. Det presiseres at det i den nye pakt bare finnes én mellommann mellom Gud og mennesker, og det er Kristus, Heb. 8,6 og 9,15; 1. Tim. 2,5. Enhver som er knyttet til ham i tro, hører til det nye, hellige presteskapet, 1. Pet. 2,4-10. Derfor skal ingen andre, verken profeter, apostler eller andre, stille seg mellom Gud og den enkelte kristne. Med andre ord: Ingen annen leder enn Kristus skal herske over hjorden, Mt. 20,25ff; 2. Kor. 1,24; 1. Pet.5,2f. Lederne skal være tjenere. Og disse tjenerne skal ikke være eneveldige, for da har de inntatt Herrens plass. Det holder ikke at lederen for sin egen del ydmykt underordner seg Herren, så å si på vegne av menigheten han leder. Lederen skal etter beste evne bidra til at enhver av medlemmene knytter sin lojalitet til Herren selv.
I full samklang med slike bibelvers har det vokst frem, uttrykket som står i gullskrift i nyere norsk kirkehistorie: ”det myndige legfolk”. Enhver kristen kunne lese sin bibel og be Herren om veiledning, uavhengig av hva presten sa, ja, det myndige legfolk kunne endog tillate seg å stille seg kritisk prøvende til hva de geistlige sa, og til å avvise alt som ikke ble funnet å stemme med Guds ord. Opprinnelig handlet det altså om legmannsbevegelsens rett til å være seg selv, stilt overfor presteskapets embetsautoritet, og til å prøve de statsautoriserte ledernes lære. Men nøyaktig det samme prinsipp må selvsagt gjelde overfor alle slags åndelige ledere. Da er det vanskelig å tenke seg hvordan pastoren skal kunne ha eneveldig makt i menigheten.
I tråd med dette finner vi en viktig formaning, rettet til hele menigheten: ”Prøv åndene, om de er av Gud.” 1. Joh.4,1. Tar vi til oss forkynnelse, eller lar oss lede av lederes veiledning, uten å prøve om åndene er av Gud, er vi faktisk troløse mot Herren, eller i det minste uansvarlige.
Selv om den enkelte kristne og menigheten som helhet har et ansvar for å prøve åndene, nevner Paulus også to nådegaver som i særlig grad er aktuelle i denne sammen¬hengen: profetisk gave og nådegaven til å prøve ånder. Disse to går kanskje mer over i hverandre enn vi i første omgang tenker over. Det blir tydelig om vi ser på hvilken funksjon profetene i GT hadde: De var ofte den kritiske og avslørende røsten som avdekket synd og svikt i folket, men særlig blant folkets lederskap. Som regel ble de altså ikke oppfattet som den religiøse elitens støttespillere. Tvert imot ble de ofte forfulgt, både av politiske og religiøse ledere. Også i dag bør vi forvente at profetene har samme funksjon: kritisk prøving av hva menigheten og særlig dens ledere står for. Sunne menigheter og ledere er åpne for å lytte til slike kritiske røster, men uten å gi makten til profetene. Profeter som bare gjentar hva som er sagt i talen, har vi derimot mindre bruk for.
Ofte vil åndelig prøving være det samme som læremessig prøving, men ikke alltid. Det kan også dreie seg om å prøve hvilke drivkrefter som ligger bak en læremessig uangripelig fasade.
Prøving av ånder kan i det hele tatt dreie seg om flere ting. Det virker som om det folk ofte tenker på, er det å bedømme et budskap som er fremført som profeti eller tungebudskap på et møte. Ofte er da situasjonen at et eller annet medlem av menigheten har fått komme frem til mikrofonen med et budskap, og så kan det iblant skje at en annen – gjerne en leder – kommer frem og bedømmer budskapet, enten ved å gi det sin tilslutning eller ved å
korrigere det. Slik prøving kan være både viktig og verdifull, særlig i menigheter der det er stor åpenhet for spontane åpenbaringsgaver. Ikke minst sett fra ledernes synsvinkel er det vel positivt at slik prøving skjer, for dette blir jo et element i ledernes styring av menigheten.
Men prøving av åndene kan også dreie seg om prøving av menighetens indre liv: Er fellesskapet sunt? Er forkynnelsen sunn? Er det visse sider av budskapet som skyves vekk – eller overbetones (dette er kanskje mer aktuelt enn blank vranglære)? Er det frihet og omsorg i menigheten? Blir de svake tatt hånd om på en respektfull og varm måte? Preges menigheten av etisk svikt eller sur moralisme? Hva med forholdet mellom lov og evangelium? Gis det rom for menneskelig forskjellighet? Hva skjer hvis noen står frem med sin smerte eller sine tap? Begås det urett mot noen? Er det noen som marginaliseres? Er menigheten seg selv nok? Hva med ledernes holdninger til enkeltmenneskene i menigheten? Og menighetens omsorg for lederne? Osv… Osv… Kort sagt: Hva slags ånd er det som preger menigheten?
Å ta pulsen på en menighet på den måten, kan ha med prøving av ånder å gjøre. Å prøve ånder kan altså være å stå midt i en menighet og kjenne på hvordan menneskene der
har det, og hva forkynnelsen og fellesskapsformene gjør med dem på godt og vondt. Å prøve åndene i den siste betydningen, altså finne ut hva menigheten trenger, er kanskje det det er mest behov for, men som også er vanskeligst. Delvis fordi det er lett å ta feil eller å henge seg opp i feil ting. Men ikke minst er det vanskelig fordi slik prøving ikke alltid er velkommen.
Tvert imot kan det skje at de som ser klarest, og som sier ifra om hva de ser, blir avvist. De kan bli mistenkeliggjort som kritikksyke og illojale, eller bare i all stillhet skjøvet litt til side. Som det, iblant på dramatiske måter, skjedde med profetene i GT når de sa ifra om moralsk eller åndelig svikt hos folk og særlig lederskap i det gamle Israel. Normalt vil det nok ikke være en dans på roser å ha en tjeneste med å prøve ånder. Menighetene er ofte ikke åpne for å lytte til slikt, så de som prøver ånder, kan havne i en ensom og utsatt posisjon. Her behøves det altså en kulturendring i mange sammenhenger: Menighetene må ta inn over seg at det
som høres ut som kritiske røster, iblant er Guds veiledning (men ikke alltid, selvsagt, det finnes jo også negative og destruktive kritikere), og det må bli en bevissthet om at det å prøve åndene er viktig for alle i en menighet.
Hvor går grensen mellom anvendelse av nådegaven til å prøve ånder, og det å bruke sunt, åndelig vett? Ikke lett å si. Kanskje er det heller ikke så viktig å trekke den grensen. Det viktige er at alle er innstilt på å være åndelig og medmenneskelig våkne, men så vil det kanskje vise seg at det er noen som i særlig grad brukes på den måten – og dem må vi lære å lytte til.
Om vi tar på alvor at den nytestamentlige menighets særpreg er uforenlig med eneveldige menighetsledere, bør vi ikke regne med at hele problemet er løst bare man innfører menighetsvedtekter som begrenser ledernes formelle makt. Problemet kan stikke dypere, til grunnleggende holdninger og tilsvarende brister i troen. Og problemet ligger ikke bare hos lederne. Problemet med overmektige ledere kan finnes på flere måter. Tre typiske tilfeller:

• Ledere som, i kraft av sin suksessrike tjeneste, sterke personlighet, etc. tar kontroll over andre kristnes samvittighet. Man trenger ikke alltid å ha formelle maktposisjoner for å oppnå, og benytte seg av, en slik kontroll, og det er ikke sikkert at disse lederne alltid forstår hva de gjør. Men slike ledere inntar en posisjon som bare Kristus skal ha: mellommann mellom Gud og mennesker. Å tilta seg en slik posisjon, er i praksis blasfemi.
• Kristne som overgir sin samvittighet til åndelige ledere, enten det skyldes ledernes formelle posisjon eller deres åndelige eller menneskelige utrustning. Slike kristne setter et menneske i Kristi sted, hvilket er avgudsdyrkelse. Forkynnelse som fremmer slik avgudsdyrkelse ved å hevde ledernes ubetingede autoritet i menigheten, driver alvorlig vranglære. Iblant kan det se ut som om store deler av grunnplanet av aktive medlemmer i en forsamling abdiserer fra sin kristne samvittighet og åndelige frihet. Kanskje det alvorligste problemet – fordi det gjelder så mange – ligger her? Men verre blir det om menighetslederne ikke forstår situasjonen, men bare gleder seg over sine lojale medlemmer.
• Menighetsstrukturer, formelle eller uformelle, som gir ledere en slik maktposisjon at de i praksis ikke kan underkastes åndelig prøving. Slike strukturer setter avguds¬dyrkelsen og blasfemien i system, og raner den åndelige friheten. Dermed utarmes menigheten og gjøres til det motsatte av en demonstrasjon av Guds rikes særpreg. Så er vi kan hende inne på en viktig årsak til at svært mange som faktisk tror på Jesus, holder seg langt unna menighetene, og heller setter inn sitt engasjement andre steder?

Hva slags former for menighetsorganisasjon peker det mot, det som her er sagt? Ingen bestemt modell, tror jeg. Formene må skifte ut fra hva som er tjenelig i ulike sosiale og kulturelle sammenhenger. Men uansett må både menighetsstrukturen, fellesskapsformene og forkynnelsen bygge opp om det myndige legfolk, som har sin samvittighet forankret i Herren selv og ingen andre. Også i denne sammenhengen må vi da, om menighetene skal være sunne, fastholde hva Paulus sa: ”Til frihet har Kristus frigjort dere. La dere derfor ikke igjen legge inn under trelldoms åk!”


2 Responses to Er sterke ledere bibelske? Om lederskap i menigheten

  1. Takk for en interessant artikkel. Jeg fant en variant av den i Vårt Land.

    Du reiser interessante spørsmål. Jeg finner grunn til å spisse til enkelte spørsmål mer enn du gjør:
    – Følger det autoritet med nådegaver? Min kommentar: I verden gjør det det. Men er det slik i Guds Rike?
    – Behøver menigheten ledere? Min kommentar: De bibelske menighetene var ikke institusjonelle, og fungerte ikke organisasjonsmessig som dagens foretakskirker. Bibelen vektlegger tjenerskap, og ikke et lederskap med fullmakter. Apostlene uttalte seg med autoritet i lærespørsmål på grunn av sin relasjon til Jesus, men hadde ingen organisasjonsmessige mandater.

  2. Tusen takk for en fantastisk artikkel. Det er første gang jeg leser en slik artikkel som retter lyset mot den undertrykkelse mange ledere begår i norske menigheter. Vi har opplevd det mange ganger. Det har ledet oss inn i en helliggjørelse for Gud og ydmykhet for Ham uten at vi kan legge oss under kravet om ubetinget autoritet. Kunne jeg få denne artikkelen oversatt til engelsk. Det er veldig viktig for oss akkurat nå.. Tusen takk igjen. Endelig en oppreisning til legfolket. hilsen anne