Sammenligning mellom kristendom og religionene i synet på Gud

Her faller ur-buddhismen utenfor fordi den ikke interesserer seg for noen Gud. Det samme gjelder den mest panteistiske hinduisme, hvor guddommen kommer helt i bakgrunnen. Derimot er det mulig å sammenligne med de mer monoteistiske sektene i hinduismen, særlig de som bruker Vish¬nu og Krishna som gudenavn, den retning som kalles for vishnuismen. Til slutt vil vi så sammen¬ligne det muslimske gudsbegrep med det kristne.

Før vi understreker forskjellene, vil vi peke på en del likhetstrekk mellom Bibelens og de andre religioners gudsbilde, også slik vi finner det i primitive religioner.

Dette er et utdrag fra boka Krishna, Kristus, Allah eller Buddha” av Arild Romarheim, og gjengis med velvillig tillatelse fra forfatter. Det kan anbefales å lese artikkelen ”har religionene noe felles?” før man leser denne artikkelen. Utdraget her er hentet fra side 56 til 86.

Trekk ved det kristne gudsbilde som også er vanlige i andre religioner

Når vi foretar denne sammenligning, må vi være på vakt. For alle de likhetstrekk vi omtaler har hver sin sammenheng de står i. Likhetene er derfor ofte ikke så store som de synes ved første øyekast. Likevel er det av verdi at vi forsøker å finne de sider der forskjellen er minst mellom Bibelens Gud og andre religioners Gud. Siden kan vi peke på hvor forskjellen er størst.

a) Gud som den opphøyde skaper og livgiver
De fleste religioner taler om den Gud som står bak alle ting som er til. Dette gjelder også de primitive stammereligioner. Disse tilber oftest en rekke guder og ånder. Men over dem alle står det gjerne en såkalt høygud. Han tenkes gjerne å bo i himmelen (ofte er han ett med selve himmelhvelvet). Derfra kan han se alt som foregår, han er allvitende. Når han er vred, blir det torden og storm, eller langvarig tørke som ødelegger avlingene. Når han er i godlag, sender han regn ned fra sin himmel så livet spirer. I alle disse religioner er Gud livgiveren. Liksom det er han som har skapt hele verden, er det også han som holder den oppe. Han gir liv og fruktbarhet hver var slik at verden stadig fornyer seg gang etter gang. Også i Bibelen finner vi lignende tanker om den opphøyde Skapergud som alt liv er avhengig av. En storslagen og gripende lovprisning av denne Gud har vi i Salme 104.

Den opphøyde Gud, skaperen som er allmektig og allvitende, som oppholder alt liv og gir all fruktbarhet, han er kjent av de fleste religioner. Men det er likevel visse forskjeller mellom Bibelens og andre religioners syn (som skyldes hovedpoenget i Bibelens forkynnelse: at Gud er aktiv kjærlighet).
I de primitive religionene står den høye guden som oftest i bakgrunnen. Han har skapt verden, men siden trukket seg tilbake og overlatt det meste til andre guder. Det er ikke tilfelle med Bibelens Gud. Han er Den aktive som er levende interessert i menneskenes verden.

I religionene har høyguden noe skjebneaktig ved seg. Han kan av og til være god, av og til ond, alt etter som det faller ham inn. Guden er både god og ond, etter tilfeldighetene. Vi ser den sterke forskjell fra den bibelske Paktsgud med den målbevisste frelsesplan for menneskene.

b) Gud som den hellige.
Religionene kjenner til tanken om en guddommelig kraft. Gud bærer i seg en slags «elektrisk ladning». Denne «kraftspenning» er gagnlig, den kan hjelpe menneskene. Men den kan og være farlig hvis du kommer for nær. Denne kraft kalles ofte for «mana». Menneskene ønsker å komme i kontakt med denne mana, samtidig er de redde for å komme i direkte berøring med den. Det vil bli for stor påkjenning og mennesket vil dø. Helligheten har altså både noe tiltrekkende og noe skremmende ved seg. Tiltrekkende, fordi mennesket føler at her er livets og frelsens krefter; skremmende fordi mennesket er for svakt, for urent, til å tåle et møte med disse krefter. Bibelen kjenner lignende tan¬ker om Gud. Derfor heter det også i den kristne tro at «du skal frykte og elske Gud.»
»De skal prise ditt navn, det store og forferdelige; Hellig er han. Herre vår Gud, du svarte dem (dvs. israelittene i ørkenen) – du var dem en Gud som tilgav dem, men også en hevner over deres gjerninger. Opphøy Herren vår Gud, og kast dere ned for hans hellige berg! For hellig er Herren vår Gud.» (Fra Salme 99)

Slik taler Bibelens salmebok. Det er farlig å bli stående ansikt til ansikt med Gud, fordi Guds kraftige lys avslører alt. Mennesket blir avslørt som den urene, den syndige. Da Jesaia hadde sett Gud i templet, og hørte det ble sunget: «Hellig, Hellig, Hellig», utbrøt han: «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper». (Jes. 6). Da Moses sprang til for å se på den merkelige tornebusken som brant og brant, men ikke brant opp, ropte Gud til ham fra tornebusken: «Kom ikke nærmere!» Da Moses skjønte at Gud selv var i denne ild, «skjulte han ansiktet», står det, «for han våget ikke å se Gud».(2Mos. 3).

Når Bibelen skal beskrive Guds hellighet, bruker den ofte bilde av en ild. Ilden er en hjelp for dem som står i et rett forhold til Gud, men den fortærer og brenner opp alt som opphøyer seg mot hans hellige vilje. Ilden er rensende. Ved smelting av metall f. eks. brukes ilden for å smelte ut slagget. på samme måte er Guds ild ødeleggende mot alt urent, alt syndig, og rensende for alt som består for ilden.
I religionene forstås urenheten ofte «mekanisk». Man blir uren av å spise visse ting, og ved «tekniske» midler (trolldomskunster og ritualer) blir man ren. NT forkynner at det er mennesket selv («hjertet») som er urent, og det kan bare renses ved at Gud selv griper inn, slik som det skjedde på Golgata.

Jesus døde for at de som tror på ham, skulle bli renset for sine synder. Det er da helt gratis og uten menneskets fortjeneste. Jesu blod renser for all synd og gjør mennesket i stand til å bli stående for den hellige Gud uten å gå til grunne. Renset i Jesu blod er mennesket rent for Gud, fordi det er Gud selv som har renset ham. Vi ser derfor at når det kommer til stykket (dvs. når vi ser enkelttrekkene i lys av helheten) blir det en vesentlig forskjell mellom Guds hellighet i kristendommen og andre religioner. Guds hellig¬het er gjennompreget av det som er hovedpoenget i Bibelen: Guds kjærlighet.

Helligheten er ivrig etter å frelse, frelse det syndige som den reagerer mot. Og dette gjør han ved å reagere og frelse på en «gang, nemlig i dramaet på Golgata. Da kom Guds hellige vrede med en dødbringende reaksjon mot synden (ved at Jesus ble drept), samtidig som han åpnet veien til ufortjent frelse for menneskene. Dermed viste Gud seg både som hellig rettferdighet og hellig kjærlighet på en gang (Se Rom. 3,23—26, 5,8—9). Gud er en enhet. Vi kan ikke spalte ham opp i forskjellige uavhengige «sider». Guds rettferdighet er gjennompreget av hans kjærlighet, og hans kjærlighet er gjennompreget av hans rettferdighet. Og begge er de hellige, for Gud er hellig.
Vi har nå. sett hvor viktig det er at alle enkelttrekk må sees i lys av den helhet de står i. Det er fristende å gi et eksempel til på dette. Beretningen om syndfloden forekommer nokså lik i to forskjellige religioner: den babylonske og den gammeltestamentlige. Det er høyst sannsynlig at det er en sammenheng mellom de to fortellinger. Her er mange likhetstrekk. Det fortelles begge steder om en from mann (i Bibelen Noa, i Babylon Umnaphishtim) som overlever flomkatastrofen, om en ark som skulle bygges, om fuglen som sendes ut o. a. Men Bibelen har ikke overtatt denne historien uten videre. Flomkatastrofen er sett i lys av Bibelens Gudsforståelse. I 1 Mos. 6, 5—6 står det at det smertet Gud at ondskåpen var så stor at han måtte utrydde dem han hadde skapt. «Og Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjerter tanker og påfunn bare var onde den hele dag … og han var full av sorg i sitt hjerte». Gud sendte syndfloden som en straff fordi menneskene hadde latt ondskåpen på overhand. Gud kunne ikke la dette besta uten å reagere i sin hellige rettferdighet. Dommen var alts! begrunnet i men¬neskets synd.
Men etter den babylonske fortelling skyldes storflommen et grunnløst innfall av sinne hos guden Enlill. Ikke engang guden Ea kunne forstå hvorfor det var nødvendig å la syndfloden komme.

Vi ser altså hvordan «likheter» blir til rene motsetninger når de kommer i hver sin sammenheng. Bibelen utnyttet syndflodsberetningen til å forkynne sitt spesielle budskap om hvordan Gud er. Lignende kan sies om den bibelske skapelsesberetning og syndefallsberetning. Vi skimter enkelte likhetstrekk fra den religiøse omverden, men i Bibelen sikter alt på å forkynne et særskilt bud¬skap fra Gud.
Vi har sett at troen på Gud kan ha visse likhetstrekk i kristendommen og religionene, både de primitive og de høyerestående. nå skal vi imidlertid går over til å se nærmere på forskjellene. Først vil vi sammenligne Bibelens oppfatning med bhakti-sekter i hinduismen. Deretter vil vi sammenligne med islam. (Dette følger i de neste artiklene.)


3 Responses to Sammenligning mellom kristendom og religionene i synet på Gud

  1. Avatar Thor A.
    Thor A. says:

    «Jesus døde for at de som tror på ham, skulle bli renset for sine synder.»
    Hm, og jeg som trodde han døde for meg også.

    Men, du omtaler den kristne gud som kjærlighetens gud. Er det ikke han som sender alle som ikke gjør som han sier til helvete ? For de stakkars folka som ikke engang har hørt om
    han(gud var jo bare aktiv i et lite område hvor det var populært å motta hans budskap i ganske kort tid, historisk sett)er jo dette litt kjipt.

    Hvis han er så allmektig, hvorfor fortalte han ikke de som bodde litt utenfør
    midt-østen om sin tilværelse ? Man kan jo ikke forvente at alle skal tro på han da..

  2. Avatar Lina Tanita
    Lina Tanita says:

    Thor A; GODT SAGT!

  3. Avatar Newt250
    Newt250 says:

    Jeg er enig, men er jeg den eneste som tenker at religion er en del av det menneskelige instinkt? Jeg tenker at mennesker har et behov for å vite svar på ting. Når de ikke vet svaret, dikter vi opp et svar for å kunne si at vi vet alt. Som til dømes: Hvordan ble universet skapt? Jo, det kom et overnaturlig allmektig vesen som skapte hele universet med en håndbevegelse.
    Noen som tenker det samme?