Sammenligning mellom kristendom og hinduisme i synet på Gud

Dette er en direkte fortsettelse på artikkelenserien fra Arild Romarheim som drøfter likheter og forskjeller på de store verdensreligionene kristendom, hinduisme, buddhisme og islam. I denne delen ser man på kristendom og hinduisme.

Sammenligning med hinduistisk bhakti
At det er en vesensforskjell mellom hinduistisk og kristen gudstro har vi sett i avsnittet om «to slag religion». Hinduismen er for det meste panteistisk, mens kristendommen er monoteistisk. Men vi nevnte også at det er visse monoteistiske retninger innenfor hinduismen. Og det er særlig de som bruker Krishna som gudsnavn. Det synes merkelig at den hinduistiske panteisme kan blandes med monoteisme. Det er to helt forskjellige slags religion. Panteismen sier at Gud er identisk med verdensaltet, monoteismen sier at Gud er noe annet enn verdensaltet. I bhakti forenes begge disse syn, slik at Gud både er ett med verden og «over» verden på en gang. Man kan si verden er en «del» av Gud, men ikke hele Gud. For oss synes dette som motsetninger, men ikke for hinduen, for han mener at alle motsetninger oppheves i Gud.

Før vi sammenligner med kristendommen, må vi se litt nærmere på det krishnaittiske gudsbegrep. I tur og orden vil vi ta for oss a) «Bhagavadgita, som gjerne kalles «hinduismens Nye Testamente», b) Krishna-myten, som handler om guddommens nedstigning i verden, c) Vallabba, som var en stor krishnaittisk tenker og religionsstifter.

a) Bbagavadgita
Dette hellige skrift, omtrent på størrelse med Johannes-evangeliet, stammer fra ca. 100 år for Kristi fødsel. Hinduene ser på det som det viktigste av sine skrifter. Her finner de den mest tydelige gudsåpenbaring. Gandhi fant ofte trøst i dette skrift og utallige med ham. Bhagavadgita er oversatt til de fleste sprak. Det finnes også en god oversettelse på dansk: P. Tuxen: Bhagavadgita (Gyldendals Ugleboker) i billigbokutgave. Ved å lese denne oversettelsen med Tuxens innledning, får man et godt innblikk i hinduismen. Boken er hermed anbefalt.

Vi skal nå se på hva Bhagavadgita forkynner om guddommen. Han som er ett med verden, er samtidig levende og personlig hevet over ver¬den og griper inn i den. Guddommens natur er aktivitet. Han har skapt verden og han hand¬ler med menneskene (både til frelse og ødeleggelse). Han handler uten å begjære noe med handlingen, kun utfra sin spontane natur. Handlingen har sitt mål i seg selv (Bhg. 4, 14). Guddom¬men handler fordi han dermed kommer i et kjærlighetsforhold til menneskene. Gud elsker mennesket28 og han ønsker at mennesket skal elske ham. Dette kalles bhakti. Mennesket skal gi seg selv helt over til Krishna og elske ham intenst. Det er snakk om en sterk følelsesmessig binding og hengivelse til det eneste som virkelig er verd å elske, nemlig Krishna. Det blir et personlig kjærlighetsforhold mellom guddommen og mennesket, et «jeg—du»-forhold. Vi ser altså at Bhagavadgita forkynner en gud som elsker menneskene og har medlidenhet med dem, og som griper inn av og til for å frelse dem. Men guddommen kan også gripe inn som den store ødeleggeren. Det ser vi av den 11. sang der Krishna åpenbarer seg for Arjuna (utt.: Ardsjuna). Lenge har Krishna talt til Arjuna og skildret sin guddommelige storhet. Da ber Arjuna om å på se ham.

Arjuna sa: «Slik som du, Herre har skildret deg selv, slik ønsker jeg å se din guddommelige skikkelse, du høyeste Ånd!» Herren sa: «Se i dag her i mitt legeme hele Verden. Men du vil ikke kunne se meg med dette ditt eget øye. Jeg gir deg et guddommelig øye». Arjuna sa: «Jeg ser ingen ende, ingen midte og ingen begynnelse på deg, med tallrike armer, med måne og sol som øyne, med en munn av flammende ild. Du varmer hele verden med din glød. Ved synet av din veldige skik¬kelse, Krishna, med mange munner og øyne, med mange armer, lar og føtter, med mange fryktelige tenner, skjelver verdenene og jeg også. Når jeg ser deg, ragende opp til himmelen, strålende i mange farger, med åpent gap, med store strålende øyne, så skjelver mitt indre, og jeg finner hverken styrke eller ro. Og jeg finner ingen redning. Vær nådig, du gudenes Herre og verdens tilflukt! Og alle konger sammen med de ypperste av våre krigere styrter hastig inn i dine skrekk-innjagende munner med de fryktelige tenner, noen sees hengende med knuste hoder i mellomrommene mellom dine tenner. Liksom møllene i største hast styrter seg i den flammende ild til eget forderv, akkurat på samme måte styrter disse menneskeverdenens helter i dine munner til eget forderv. Du slikker med flammende munner alle menneskene rundt om idet du sluker dem. Forkynn meg hvem du er i denne fryktelige skikkelse! Priset være du, den ypperste av Guder, vær nådig! Jeg ønsker å erkjenne ditt opprinnelige jeg, for jeg forstår ikke, hva det er du gjør». Herren sa: «Jeg er Tiden, som, når den modnes, fremkaller menneskenes undergang. Jeg er kommet for å rive disse mennesker (som Arjuna står oppstilt mot i slagordenen) bort». Da Arjuna hadde hørt disse ord av Krishna, bøyde han seg skjelvende med handflatene mot hverandre og stammende og full av frykt så han til Krishna:

«Du er den første Gud, den eldgamle Ånd, du er denne verdens hellige grunnvoll. Av deg er hele verden spunnet ut, du mangeformede. Pris! tusen ganger pris være deg, og atter og atter priset, priset være deg! Pris være deg fra øst og fra vest. Pris være deg fra alle sider, du som er alt! Du gjennomtrenger alt, derfor er du alt. Derfor bøyer jeg meg og kaster meg i støvet og ber deg, Herre, om nåde. Du må bære over med meg, du Gud (alle de ganger jeg ikke viste deg den ære du fortjener), som en far med sin sønn, som en venn med sin venn, som elskeren med sin elskede». Herren sa:
«Av nåde har jeg i kraft av min yoga vist deg denne min høyeste form, som ingen andre enn du noensinne har sett!» Da Krishna hadde talt slik til Arjuna, viste han ham atter sin skikkelse (slik den var før), og han beroliget Arjuna, idet han atter antok et vennlig ytre. Og så sier han: «Ved kjærlighet til meg alene kan man i sannhet erkjenne meg og på se meg i den skikkelse, og komme til meg, Arjuna!» Vi kjenner igjen mye av det vi har sagt om Guds hellighet tidligere. Gud er den herlige og den forferdelige. Mennesket føler seg knust og urent i møte med ham. Det blir allikevel en vesensforskjell fra Bibelens tale om Guds hellighet. I Bibelen er Guds hellige vrede alltid en straff for synd. Den utløsende årsak ligger ikke hos Gud, men hos mennesket. For Gud ønsker å skåne mennesket fra det onde. I Bhagavadgita, derimot, er det onde en del av guddommen selv og har sin utløsende årsak i ham selv. i Bibelen er den utløsende årsak alltid hos mennes¬ket.29 Det onde er atskilt fra Guds vesen, hans vrede er kun en nødvendig reaksjon når mennes¬ket krenker hans godhet. Bhagavadgita forkynner derimot at det onde hører med til Gud selv, liksom det gode. Rettere sagt: Det som for mennesket synes «godt» og «ondt», er begge deler verdifullt og rett fordi det alt springer ut av Gud. «Jeg er tiden, som når den modnes, fremkaller menneskenes undergang» sa Krishna. Det ødeleggende springer ut av guddommen selv.
Men samtidig er han den som elsker menneskene og er nådig mot dem. Derfor ber Arjuna om å få være hans sønn, hans venn og hans elskede. Det er særlig dette siste som skal understrekes: Mennesket og guddommen skal være som et par av elskende. Det er dette som ligger i bhakti; den kjærlighetsfylte hengivelse til den levende, personlige Krishna. «Ved kjærlighet til meg alene kan man i sannhet erkjenne meg».

Begrunnelsen for Krishnas ødeleggende virksomhet var «tiden, når den modnes». (Og Krish-na selv er tiden). på samme måte er det med hans frelsende virksomhet. Bhagavadgita forkynner at guddommen av og til stiger ned for å hjelpe menneskene, når ondskåpen tar over¬hand. I 4. sang står det:
«Hver gang retten forsvinner og uretten vokser, Arjuna, så skaper jeg1 meg selv. I hver verdensalder fødes jeg påny».’ Hver gang balansen mellom det gode og det onde forstyrres, er tiden moden for at guddommen skal stige ned i en inkarnasjon, en «avatar». Han tar da bolig i et menneskelegeme, som han forlater etter å ha fullendt sin gjerning. Krishna stiger ned for å frelse menneskene. Vi merker en viss likhet med den kristne tro på Jesus som steg ned for å frelse. Men vi skal se at det er en vesentlig forskjell på de to. Da må vi først se nærmere på Krishnas «nedstigning». Og vi vender oss derfor til Krishna-myten. (Se også note 47).

b) Krishna-myten
Krishna-myten er fortalt i forskjellige indiske skrifter fra omkring år 1000. Denne fortellingen danner grunnlaget for det meste av bhaktifromheten (kjærlighetsfromheten) i hinduismen i dag. Krishna-myten forteller først om Krishnas underfulle fødsel, om Krishna som det uskikkelige barnet og om Krishna som den unge mann med enestående skjønnhet og sjarm. Når han har gjenopprettet balansen mellom godt og ondt i verden, stiger han opp igjen dit han kom fra og forenes med All-guden. (Til tolking av myten se notene etter hvert).

For Krishnas komme holder ondskåpen på å ta overhand i verden. «Du skaperen, oppholderen og ødeleggeren . . ., se i nåde til oss på denne jord som rystes i dens grunnvoller». Da blir Krishna født i Mathura. Ved et mirakel blir han reddet fra den onde kong Kamså som ville drepe ham, og han fores hemmelig bort og plasseres hos fosterforeldre i Vrindavan. Her vokser han opp sammen med gjetergutter og dyr. Fosterforeldrene fikk ikke noen lett jobb. En gang sitter moren og ammer ham samtidig som hun kjerner smør. Da hun må avbryte ammingen et øyeblikk, stikker Krishna av med en del smør. Og de må lete en god stund etter ham for de endelig finner ham.30 Etterpå skjenner moren på ham, og vil binde ham til kinna. Men alle tau blir for korte. Ingen makter å tvinge og binde Krishna. Men av kjærlighet til barnet gir hun seg ikke. Da lar Krishna seg binde. Men det er Krishnas seier.31
Krishna leker sammen med gjeterguttene og dyrene. Han er ofte uskikkelig og finner på alle slags streker. Han slipper løs kalvene og velter fullastede vogner. Når de nærmer seg for å refse ham, bryter han ut i grov latter. En gang stjal han klærne til noen piker mens de badet i elva. Så klatret han opp i et tre for å ha moro av å se deres forskrekkelse når de kom opp igjen.

Han vokser opp og blir en meget vakker mørkøyd ung mann. Gjeterjentene blir dypt forelsket i ham, alle som en. Krishna blir den store sjarmør. Alle er begeistret for ham. Og de leker og gleder seg sammen i Vrindavanskogen. Gjeter¬jentene omringer ham, lytter til hans sang og betrakter hans bevegelser. Plutselig forsvinner han fra dem. De blir helt syke av lengsel. I sin fortvilelse leter de etter ham og følger hans fotspor. Så får de høre lyden av en som spiller på fløyte. Det er Krishna som lokker på dem. De blir grepet av en ubeskrivelig begeistring og springer ham i møte. Etter en stund er han vekk igjen. Og slik er det en stadig veksling. Krishna skjuler seg og åpenbarer seg, alt etter som det faller ham inn.32 Når han får lyst til å leke med gjeterjentene igjen, kaller han på dem med sin fløyte. Og de møtes i grenseløs begeistring. De danser jublende omkring mens de holder hverandre i hendene. Krishna roper til dem og gjeterjentene svarer entusiastisk på hans tilrop. Noen er sky og holder seg nokså på avstand, andre våger å stå tett inn til ham. å være sam¬men med Krishna er den høyeste salighet de kan tenke seg. Det var særlig ei som var sjenert, Radha. Henne ble Krishna mest glad i, og det ble et spesielt godt forhold mellom dem. Forholdet Radha—Krishna ble den dypeste og varmeste kjærlighet (bhakti) som kunne tenkes.33 Krishna er den store helten. Gjeterjentene tenker ikke på annet enn ham. Når han er borte, er de syke av lengsel. Når han er nær, er de yre av begeistring.

En gang ble elva i Vrindavanskogen forgiftet. Det var slangen Kaliya som hadde vært på ferde. Folk og dyr lå døde alle steder.34 Da kommer Krishna. Han går i kamp med slangen ute i elva. Gjeterjentene står på land og vrir seg i fortvilelse. De tror at nå er det ute med Krishna. «La oss kaste oss uti slangens dam, vi kan ikke vende tilbake. For hva er dagen uten sola, hva er natten uten manen, hva er en flokk kviger uten deres herre . . .». Men Krishna får overtaket i kampen. Han danser en vill dans på slangens mange hoder, og til slutt må slangen gi seg. Gjeterjentene tilber nå Krishna som Gud. Også slangen tilber! Den ber om unnskyldning: «Jeg har bare handlet i samsvar med min natur, som ditt redskap». Og Krishna dreper ikke slan¬gen, men lar ham fortsette å spille slangens rolle i verden. For Krishna er selv slangen. Dette siste punkt er vesentlig i Krishna-myten. Vi ser at Krishna tilintetgjør ikke de ødeleggende kreftene, han bare demper dem når de truer balansen i kosmos. De destruktive kreftene er berettigede, ja, de er en del av guddommen selv! Derfor lar Krishna slangen fortsette med sin onde gjerning. Han bare bringer det onde mer i balanse med det gode. Slangens natur er å gjøre ondt. Derfor er det dens plikt å gjøre det onde. Slangen har sin nødvendige rolle å spille.

Vi ser en vesensforskjell fra den kristne Gud. Bibelens Gud kjemper mot det onde for at det skal beseires fullstendig. Han sendte Jesus for at han skulle gjøre ende på Djevelens gjerninger. (Se videre om dette i avsnittet om Gud og det onde, s. 82 ff.). Myten forkynner at Krishna elsker menneskene. Han ønsker å ha et sterkt kjærlighetsforhold til dem. Men vi har sett at denne kjærlighet hovedsakelig er en følelsesstemning, og ikke en målbevisst holdning slik som i Bibelens forkynnelse om Gud. Vi skal komme nærmere inn på denne forskjell når vi ser på Vallabhas gudstanker.

c) Vallabhas lære om Gud.
Vallabha var en stor tenker og religionsstifter i India på 1500-tallet. Hans sekt teller i dag ca. 10 millioner tilhengere, de fleste med tilhold i Bombay-distriktet. Hans lære bygger for det meste på Bhagavadgita og Krishna-myten. Vallabhas forkynnelse gir et godt eksempel på hinduistisk bhakti.35
Krishna er alt, både verden og menneskene. Likevel er han hevet over verden og menneskene. «Det meste» av ham er over verden. Likevel er Krishna en enhet. Han er enheten i alt som eksisterer. Mye kan synes som motsetninger i denne verden. I Krishna oppheves alle motsetninger.

Krishna er ikke «god». Han er heller ikke «ond». For guddommen er en enhet av begge deler. Ordene «god» og «ond» kan egentlig ikke brukes om Krishna, for de er motsetningsbegreper. I Ham er alle motsetninger opphevet. Kris¬hna er hevet over godt og ondt.

Når Krishna handler i verden, gjør han det derfor ikke i noen god hensikt, heller ikke i noen ond hensikt. Han bare gjør det, rett og slett. Liksom et barn ikke har noen dypere hen¬sikt med å leke, men bare gjør det for moro skyld — for å ha underholdning — slik skaper guddommen seg til verden, og handler i verden (til frelse og fortapelse) uten grunn, uten hensikt og uten ønsker. Av og til har han medlidenhet med menneskene og frelser dem, av og til ødelegger han dem. Alt dette gjør han i sin lek, han rett og slett utfolder seg selv fritt og spontant. Dette er Krishnas salighet.

Av og til skjuler guddommen seg, av og til åpenbarer han seg. Vi si i Krishna-myten hvordan Krishna av og til forlot gjeterjentene. Ofte forlot han dem akkurat idet de for alvor skulle bli kjent med ham. Da sørget de med en ubeskrivelig lengsel. De lette etter ham hvor de kunne tenke seg at han var. De lyttet etter om de kunne høre ham noe sted inne i Vrindavanskogen. Dette er et bilde på sjelen når den er atskilt fra guddommen. Det er Gud som skjuler seg i sin maya. Gud forvirrer menneskene så de ikke kan se virkeligheten, men famler omkring i uvitenhet og umoral. Gud har villet det moralske onde. Gud bestemmer når han vil åpenbare seg for den troende igjen. Når gjeterjentene fikk høre Krishnas fløyte i Vrindavanskogen, sprang de ham imøte. Sorgen ble forvandlet til ekstatisk jubel og lykke. Slik er det og når guddommen åpenbarer seg for den troende. Da møtes de elskende i ubeskrivelig begeistring og glede,36 og forenes i den elleville dans. Kjærlighet er det som binder Gud og den troende sammen. Ved at mennesket leser de hellige skrifter om Krishna og gjeterjentene, vekkes kjærligheten i menneskets hjerte, og ved dette møter mennesket guddommen i en fullkommen kjærlighetsforening (bhakti). Hensikten med Krishna-fortellingene er altså at mennesket som leser dem skal identifisere seg med gjeterjentene. Når du er borte fra gud¬dommen, leter du sammen med gjeterjentene. Så aner du ham kanskje langt borte, det er Krishnas fløytespill. Du springer sammen med gjeterjentene for å komme nærmere. Endelig får du se Krishna og du deltar i gjeterjentenes begeistrede dans, og tar din fulle tilflukt til Krishna.37 Slik opplever bhakti-hinduene sin religion.
Bhakti betyr kjærlighet. Krishna elsker menneskene og menneskene elsker Krishna. Minner ikke dette mye om Bibelens tale om kjærlighet? Vi vil forsøke å svare på dette i det følgende.

d) Det spesielle ved Bibelens Gud
Vi har nå tatt for oss en retning innenfor hinduismen hvor gudstanken synes å ligne mye på den kristne. I begge religioner er det tale om guddommelig kjærlighet. Men det er to helt forskjellige former for kjærlighet.

Krishnas kjærlighet er mest et følelsesinnfall. Det er lek. Forholdet mellom Krishna og den troende er en slags «forelskelse». Kjærligheten er basert på gjensidig tiltrekning. Bibelen forkynner derimot at det syndige mennesket er frastøtende i Guds øyne, fordi Gud er hellig rettferdighet. Likevel elsker han det! Gud og mennes¬ket dras ikke naturlig mot hverandre. Nei, det naturlige ville være at Gud dømmer mennesket, fordi det har syndet. I stedet tar Gud selv straffen. Gud lider fordi han ikke vil gi opp sin kjærlighet enda mennesket synder mot ham. Kjærligheten er selve hans vesen. Den rokkes ikke selv om mennesket svikter ham. Gud er alltid den siste som gir opp et menneske, for han elsker det med usvikelig kjærlighet. Krishna kan ikke kalles hverken «god» eller «ond». For han er en blanding av begge deler. Krishna er alt, også det on¬de. Dette føler hinduene selv som det eneste riktige. Sett med kristne øyne er Krishna både «gud» og «djevel». Bibelen forkynner at Gud er kjærlighet, en kjærlighet som kjemper en kamp for mennesket, en kamp mot synden og det onde. Det var derfor han måtte gå til det drastiske skritt å la sin Sønn lide og dø på et kors. Guds kjærlighet er en kjærlighet som ofrer seg selv for å frelse de som har vært motbydelige mot ham. Guds kjærlighet er ikke et forbigående innfall, den er hellig. Den koster. (Ezekiel kap. 16).

Krishnas kjærlighet er et utslag av hans lek, uten grunn, uten hensikt. Han følger sine spontane innfall. Bibelen forkynner at Guds kjærlighet er evig. Han har et kjærlighetsmål med alt han gjør: å bringe menneskene i samfunn med seg. Og når menneskene legger kjepper i hjula for dette, søker han nye måter og nye veger for å gi den frafalne en ny sjanse. Hele historien i det Gamle Testamente er full av vitnesbyrd om dette, og det fullendes ved Jesu død og oppstandelse. Guds kjærlighet er en målrettet holdning og handling, Bibelen taler om en frelsesplan, om Guds strategi for å vinne tilbake dem som har fait fra ham. Slik tale om Guds kjærlighet er fullstendig fremmed for hinduistisk tankegang. Bibelens Gud og Krishna er likeså uforenlige som ild og vann. Hvis man søker å forene dem, vil det ene måtte bli utslukt av det andre.

Møtet mellom hinduisme og kristendom blir stadig mer nærgående i tida framover. Enten vil de eksistere hver i sin egenart, eller den ene av dem vil bli utslukt. De kan ikke forenes! Hinduene mener riktignok at kristendommen godt kan forenes med deres religion. Men den kristendom de vil forenes med er ikke det samme som Bibelens kristendom. Vi klatrer ikke mot den samme fjelltopp. Hvis hinduene en gang klarer å forene «kristendommen» med sin reli¬gion, da er kristendommen død. Da er budskapet om Guds brennende iver etter å frelse slukket ut. Så lenge dette budskap lyder, er sann kristen¬dom levende. Når dette budskap stilner, er kirken død. Da er vegen åpen til å forene «Kristendom» og hinduisme. Men en slik forening (som forutsetter kristendommens død) tjener ikke Sannheten. De to religioner kan nemlig ikke begge være Sannhet på en gang. Skal vi ta Krishna alvorlig, oppheves Bibelens forkynnelse om Gud. Skal vi ta Bibelens Gud alvorlig, må Krishna kuttes ut. Vi stilles på valg.


3 Responses to Sammenligning mellom kristendom og hinduisme i synet på Gud

  1. hva er forskjellen på troen på gud i islam som i kristendommen?

  2. islam er det muslimer min venn