Dødehavsrullene og menigheten bak dem

Da din nådetid var inne, valgte du deg ut et folk. Du kom ditt paktsløfte i hu; at de skulle tas ut fra folkeslagene og være et hellig folk for deg.
Du fornyet din pakt med dem, og stadfestet det med et herlig syn, med ordene som din Hellige Ånd talte, med dine henders verk og med det din Høyre hånd skrev ned, for at de skulle kjenne herlighetens grunnvoller og skrittene mot evigheten. Du oppreiste for dem en trofast hyrde.

En urkristen bønn fra de tidlige jødekristne? Nei, dette er en bønn fra Dødehavsrullene hundre år før Kristus (1Q34). Men det er intet i denne bønnen som ikke kunne stått i nytestamentet. Og da spør vi oss selv: Hva slags menighet midt i Israel var det som kunne ha en selvforståelse så nær de første jødekristnes? Hva kan denne menigheten og deres skrifter lære oss om den sammenheng Jesus og apostlene sto i?

Funnene

De første skriftrullene fra Qumran ble funnet av beduiner fra Taamir-stammen i 1947. Noen av dem ble solgt til israelske forskere og noen til den syriske biskop Athanasius Samuel. Via mellommenn ble Samuel’s ruller kjøpt opp av staten Israel. Alle disse rullene er i dag oppbevart i Israels Museum. Det var hule 1 som beduinene hadde oppdaget 1 km nord for ruinene Khirbet Qumran. Beduinene fortalte at rullene var oppbevart i store krukker da de fant dem. Skriftrullene fra hule 1 var godt bevart, herfra har vi nesten komplette skrifter. Det tok ikke lang tid før forskerne forsto at her ble vi kjent med en langt på vei ukjent gren av den tidlige jødedom.

Den franske teolog og arkeolog Roland de Vaux begynte i 1949 utgravningene av Khirbet Qumran. Hans første konklusjon var at ruinene var fra 3-4. årh. e.Kr. Først et par år senere kjente han igjen keramikk man fant der, som identisk med krukkene fra hule 1. Konklusjonen var dermed klar: Senteret på Khirbet Qumran hadde tilhørt den gruppen som var opphav til skriftrullene, og stammet fra det annet tempels tid. Ingen av arkeologene tenkte imidlertid på å undersøke de store hulene de kunne se 100 m. unna. Og igjen var beduinene først ute. I 1952 fant de frem til rullene i hule 4, og først i andre runde kom arkeologene hit. Hule 4 inneholdt svære mengder skrifter. Tidens tann hadde satt sitt merke, de fleste av dem var bevart kun som fragmenter.

Arkeologene fant etterhvert flere huler. Den siste av hulene, hule 11, ble oppdaget av beduinene i 1956, 3 km nord for Qumran. Herfra stammer sannsynligvis Tempelrullen, som den israelske arkeologen Yigael Yadin snart fikk høre om, men ikke klarte å få kjøpt. Under seksdagerskrigen i juni 1967 ble en militær spesialenhet sendt til antikvitetshandlerne i Betlehem og Hebron for å få tak i denne rullen. Og med pistol for strupen fant en av dem frem sigaresken der rullen og dens fragmenter var oppbevart. Rullen, som var 9 m. lang (den lengste av de bevarte skriftrullene) var antagelig blitt mere ødelagt i årene etter 1956 enn før…

Alle ruller og fragmenter som ble funnet mellom 1952 og 1956 fikk plass på Rockefellermuseet i Øst-Jerusalem, som da var under jordansk styre. Da israelerne fikk herredømmet i 1967, var de svært varsomme med å gå inn i forskergruppen som hadde fått enerett til å utgi rullene. Den første jødiske forsker, Immanuel Tov, ble først bragt inn i arbeidet tidlig i 80-årene. I 1991 fikk de israelske myndigheter nok av sommelet med å få utgitt skriftene. Alle forskere skulle nå få tilgang til fotografier av tekstene og til originalrullene. Tov ble gjort til sjefredaktør, og han har utvidet forskergruppen fra 20 til 53. Planen er at resten av skriftene skal være tydet, satt sammen og utgitt i god tid før år 2000.

Senteret i Qumran sett med arkeologenes øyne

Arkeologene konkluderte etterhvert med at Khirbet Qumran var bebodd fra ca 135 f.Kr (+- 20 år) til 68 e.Kr. Frem til ca 100 f.Kr. var leiren liten, da ble bosetningen utvidet. Senteret hadde antagelig 50-60 faste beboere. Det ble ødelagt sytti år senere, enten av parterne fra Persia under borgerkrigene 40-38f.Kr. før Herodes fikk overhånd, eller av et jordskjelv 31 f.Kr. Det er grunn til å merke seg at senteret ikke ble gjenoppbygd med en gang. Det lå øde flere år under Herodes den stores regjeringstid, og ble kanskje først gjenoppbygd like etter Herodes’ død 4 f.Kr. Endelig ble senteret lagt øde av romerske tropper i år 68 e.Kr.

Rundt Ein Feshka-kildene ved bredden av Dødehavet 3 km mot syd hadde Qumransamfunnet en jordbruks- og håndverkskoloni. Herfra kunne de også frakte vann på eselryggen. Men vann hadde de faktisk rikelig av i ørkenen. Wadi Qumran ble demt opp noen hundre meter fra leiren, slik at vinterens få regnskyll kunne tas vare på og vannet brukes resten av året. En vannkanal som delvis ble hugget som tunnel gjennom berget førte vann til leiren, både til verksteder og renselsesbadene som hadde en viktig funksjon i fellesskapets liv. Renselsesbadene er ikke dimensjonert etter rabbinernes forskrifter slik det man fant på Massada.

Gravgårder med over tusen graver ligger rett i nærheten av ruinene. Vel førti graver er åpnet, de aller fleste skjelettene var av menn inntil 40-årsalderen. Én var av en mann på 65 år, ti av kvinner og barn. Gravene er konstruert slik at skjelettet ikke skal bli knust under jordmassene, men ligge uberørt frem til oppstandelsen.

Man har fortsatt å søke gjennom hulene rundt Qumran. I 1988 fant israelske arkeologer en krukke som antagelig inneholdt balsam av den type man brukte i tempelet, en hovedingrediens kom fra et tre som kun vokste i Jeriko og Ein Gedi, og i 1992 fant man et kar med en substans som sannsynligvis er røkelse etter templets oppskrift.

Samfunnets historie

De aller fleste forskere forbinder Qumran-bosetningen med den jødiske esseer-bevegelsen, som er kjent fra de jødiske skribenter Philo (som skriver i Egypt på Jesu tid) og Josefus (skriver i Roma 70-100 e.Kr). Josefus nevner for første gang de tre jødiske religiøse partier; fariseere, sadduseere og esseere i forbindelse med Jonatan Makkabeerens regjeringstid, dvs. ca. 150 f.Kr. Den romerske skribent Plinius d.e., som var i Jerusalem i år 70, forteller i sin Naturgeografi: På et sted nedenfor Jeriko, ved nordvestenden av Dødehavet og litt opp fra bredden finner vi esseerne, på et sted der det vokser palmer, lenger ned kommer man til En Gedi. Qumran er det eneste sted palmer kunne vokse mellom En Gedi og Jeriko. Plinius er derfor det sikreste tegn på at Qumran-bosetningen har med esseerne å gjøre. Den tyske forsker Hartmut Stegemann har sannsynliggjort at kolonien i Qumran/Ein Feshka var esseerbevegelsens «forlag og boktrykkeri»: Stedet der skinn ble garvet (med en prosess som krevde kjemikalier fra Dødehavet), ruller ble preparert og skriftene kopiert av profesjonelle skrivere.

Vi vet ikke hvor ensartet esseerbevegelsen var. Josefus forteller at det var fire tusen esseere som bodde rundt om i alle byer og landsbyer i Judea (til sammenligning regner han fariseerne til seks tusen mann). Kvinner og barn kommer i tillegg.

Et kort historisk omriss

Esseerbevegelsen har sitt opphav i jødiske prestekretser i Jerusalem i makkabeertiden. Omkring 150 f.Kr. brøt en gruppe ledet av ham skriftene kaller Rettferdighetens Lærer med det ‘statskirkelige’ establishment i Jerusalem, som var ledet av makkabeere og fariseere. Esseernes hovedfiende kalles i skriftene Den onde prest, og må identifiseres med en av de tidlige makkabeerfyrster (de fremste kandidater er Jonatan som styrte 160-142 f.Kr, og Simon som styrte 142-135). Noen forskere mener at Rettferdighetens Lærer er identisk med den presten som hadde fungert som øversteprest i syv år frem til år 152, da Jonatan Makkabeeren overtok øversteprestembedet med alt det førte med seg av finansielle ressurser samt politisk og religiøs makt. I så fall er det den fordrevne øversteprest som danner en menighet av de «gammeltroende».

Josefus forteller at i sørvesthjørnet av Jerusalem var det en port kalt Esseerporten. Den katolske forsker Bargil Pixner, som har vært med på å grave den ut, har sannsynliggjort at dette var porten inn til et helt esseerkvarter i dette hjørnet av byen. Denne porten, som er bare halvannen meter bred, ble slått gjennom den eksisterende bymuren på Herodes’ tid. Den ville gi en enkel utgang for dem som bodde innenfor, og gi kort vei til stedet Bethso, esseerkvarterets latrine. Tempelrullen forteller at i den hellige by kan man kun late vannet, mer seriøse forretninger må gjøres i en latrine utenfor bymuren, og dit går man heller ikke går på sabbaten…

Fra Herodes’ tid av aner vi altså konturene av to esseiske sentra, ett i Jerusalem og ett i Qumran, i tillegg til esseiske familier spredt omkring «i alle byer og landsbyer i Judea.»

Josefus beretter at Herodes ga esseerne proteksjon. Inntil hans tid hadde esseersamfunnet utvilsomt vært på kollisjonskurs med de hasmoneiske (makkabeiske) prestefyrster. Under Herodes kunne de puste mer fritt, det passer derfor godt med et esseerkvarter i Jerusalem fra denne tiden av. Enkelte forskere har postulert at «herodianerne» i NT [se Mk. 3.6, 12.13, 8.15 (det eldste manuskriptet har her herodianerne), Matt 22.16] er et klengenavn på esseerne – «godgutta til Herodes.»

De romerske hærstyrkene raserte Qumran da de undertrykte det jødiske opprør i 68 e.Kr. Beboerne visste at romerne nærmet seg, og gjemte tydeligvis sitt bibliotek i hulene i nærheten for å berge dem unna brann og ødeleggelse. Sannsynligvis omkom alle beboerne, siden ingen av dem kom tilbake for å hente skriftrullene.

Ut fra innholdet i Qumran-skriftene er det ikke bare naturlig å tenke seg at esseere slo lag med andre ‘vantro’ israelitter i det jødiske opprør mot Roma. Men Josefus forteller at Johannes Esseeren var offiser i opprørsstyrkene. Og på Massada har vi funnet to skrifter fra Qumransamfunnet; Liturgien for sabbatsofrene og en apokryf gjenfortelling av Josvas bok. Det må altså ha vært esseere som slo lag med selotene på Massada etter at Qumran ble lagt øde, og holdt stand med dem til Massadas fall våren 74.

Deretter forsvinner esseerbevegelsen ut av historiens klare lys. Skriftene ble liggende i hulene til de ble funnet igjen i vår tid. Deler av Qumransamfunnets teologi, deres religiøse kalender og ett av deres hovedskrifter, Damaskusskriftet, dukker opp igjen i den jødiske reformbevegelsen karaittene fra det niende århundre. Kan det ha sammenheng med at en middelalderkilde melder at på denne tid fant man gamle hebraiske bokruller i en hule nær Jeriko?

Fra 1700-tallet har en del frimurer-retninger tatt utgangspunkt i «esseernes hemmelige lære». De påstår at Jesus tilhørte esseer-brorskapet, og at esseernes og Jesu esoteriske lære ble formidlet til dem gjennom en korsfarerorden. Det disse retningene hevder er esseisk lære, samsvarer overhodet ikke med det vi nå vet om esseerne fra deres egne skrifter. Frimurernes esseertradisjoner må derfor karakteriseres som rene legender uten noen historisk basis.

Biblioteket i Qumran

Det er funnet 800 skriftruller i hulene ved Qumran, mer eller mindre bevart. Mange av bøkene er funnet i flere kopier, vi regner med ca. 580 ulike skrifter. Dette er et oppsiktsvekkende stort bibliotek innen datidens jødiske samfunn. De fleste rullene er skrevet på geiteskinn, noen få på papyrus, én på tynt kobber. De fleste er skrevet på hebraisk, noen på aramaisk, enkelte greske fragmenter er også funnet. Nærmere 200 av skriftene er enda ikke utgitt eller skikkelig kommentert.

Qumran-samfunnet hadde tre typer bøker i sitt bibliotek: Bibelske (gammeltestamentlige) bøker, dernest bøker med bakgrunn fra det videre jødiske miljø i Israels land (bl.a. apokryfe og pseudepigrafe skrifter som vi kjente fra før), og til slutt skrifter som var blitt til i menigheten selv. Bare den siste gruppen, førti-femti ulike skrifter, reflekterer Qumran-samfunnets egen teologi. Skriverne i Qumran kan kjennes på en særegen ortografi, spesielle skrivertegn i margen samt stor frihet når de kopierer en bibeltekst. Dermed kan vi nå med stor sikkerhet fastslå hvilke hebraiske ruller som er kopiert ved senteret i Qumran, og hvilke som er importert til biblioteket annetstedsfra.

De gammeltestamentlige bokruller

Qumran-biblioteket har åpenbart rester av mer enn 190 bibelruller. Deler av samtlige GT-skrifter er funnet i Qumran, med unntak av Esters bok. Men nylig ble det publisert en aramaisk «slektning» av den bibelske Ester-bok (som er på hebraisk).

Det ser ut som noen bøker var særlig populære i Qumran; flest kopier finnes av Salmene, Jesaja samt 1., 2. og 5. Mosebok. De eldste bibelrullene er fra 250 f.Kr. Det har ofte vært hevdet at bibelrullene fra Qumran demonstrerer hvor nøyaktig bibelteksten er bevart opp gjennom århundrene, og at den store Jesaja-rullen er et godt eksempel på det. Ingen av delene er riktig. Bibelrullene demonstrerer en enorm variasjon i detaljer i skrivemåten, vi vet nå at den hebraiske teksten til GT først ble ensrettet ca. 100 e.Kr. (12-profetrullen fra Murabba’at lenger sør i Judea ørken fra 130 e.Kr. er 99% lik ‘vår’ utgave). Før år 100 var det et mangfold av håndskrifttradisjoner. GT-sitatene i det nye testamente bevitner nettopp dette. De er jo ofte forskjellige fra den teksten vi finner i ‘vårt’ gamle testamente, og som bygger på rabbinernes rensete versjon. Når Paulus og Matteus bringer et GT-sitat som er ulikt det vi finner når vi slår opp i vårt norske eller hebraiske GT, siterer de som oftest hebraiske og greske bibelruller som var i omløp før teksten ble ensrettet. Jesaja-rullen er en av dem som er kopiert av en Qumran-skriver og som viser et svært fritt forhold til bibelteksten, i tillegg viser den dårlig håndverk.

60% av GT-rullene (fragmentene) ligger i sin tekst nært opp til den bibeltekst rabbinerne senere kodifiserte (men ingen er identiske i alle detaljer), 20% er skrevet i den friere Qumran-tradisjonen. Noen få ligger nært opp til den gamle jødiske oversettelsen til gresk, Septuaginta, eller den samaritanske utgaven av Mosebøkene. Resten av GT-rullene har et fritt forhold til de ulike teksttradisjonene og samsvarer her med én av dem, der med en annen.

Tre av tekstene som ligger nær Septuaginta bringer radikale nyheter: Restene av to Jeremiaruller viser den hebraiske original til Septuagintas versjon av Jeremiaboken, som er 15% kortere enn den vanlige utgaven. Det var altså på makkabeertiden to hebraiske versjoner av Jeremiaboken i omløp, en kortere og en lengre.

En rull av Samuelsbøkene (4QSama) har åpenbart i mange detaljer en bedre gjengivelse av den opprinnelige bibeltekst enn den tradisjonelle hebraiske tekst, og inneholder bl.a. vers som mangler i den tradisjonelle teksten. Et eksempel, slutten av 1. Sam 1.24 er i vår norske bibeloversettelse gjengitt «Han var da bare smågutten». Den tradisjonelle hebraiske teksten sier bare «og gutten gutt», noe som ikke gir mening. Nå kan vi bekrefte det vi før ante ut fra Septuaginta, her er det falt ut et par linjer. Jeg gjengir her en oversettelse av den tradisjonelle hebraiske teksten til vers 24 og 25, og dernest teksten slik Septuginta og Qumran viser at den opprinnelig var (tilføyelsen og ulikheter understreket):

«Da hun hadde avvent ham førte hun ham med seg, med tre okser og en efa mel og en krukke vin. Og hun bragte ham til Herrens tempel i Shilo. Og gutten gutt. De slaktet oksen og de bragte gutten til Eli.»

«Da hun hadde avvent ham dro hun med ham til Shilo, med en treårsgammel okse og brød og en efa mel og en krukke vin. Og hun bragte ham til Herrens tempel i Shilo. Og gutten var med dem og de bragte ham frem for Herren. Og hans far slaktet slaktofferet slik det har vært gjort fra gamle dager for Herren. Og hun førte frem gutten. Han slaktet oksen, og Hanna gikk med gutten til Eli.»

Jeg vil gjerne tilføye at det er ingen grunn til å omskrive bibelhistorien. Hovedsakene i GT-teksten forandres ikke, forskjellene gjelder normalt detaljer i staving som kan endre forståelsen av enkelte vers (finlesning av eksemplet ovenfor viser flere småforskjeller mellom disse to versjonene). Men det er ingen tvil om at bibeloversettere i fremtiden oftere må ta hensyn til bibelhåndskriftene fra Qumran.

Qumran-samfunnets egne skrifter

Jeg vil kort omtale noen av Qumran-samfunnets egne skrifter.

Et halakisk brev (4QMMT)
Siden 1985 har vi visst om det viktigste skrift vi har bevart fra Qumran-samfunnet. Det ble endelig utgitt våren 1994. MMT (hebraisk tittel er Miqtsat Ma’ase haTorah) er esseernes parallell til Confessio Augustana, et kampskrift som summerer opp det viktigste i menighetens teologi. Det er skrevet av esseernes leder (antagelig av Rettferdighetens Lærer selv) og rettet til en viktig skikkelse utenfor menigheten, kanskje makkabeerfyrsten Jonatan. Skriftet starter med en opplisting av ‘kirkeåret’ slik det må være, og fortsetter med tyve ulike lovfortolkninger på ulike livsområder, særlig fokusert på renhetsspørsmål. Det konkluderer med «Vi har skilt oss ut fra flertallet av folket, så vi ikke blander oss med dem eller har del med dem i disse ting.» En sammenligning med rabbinsk overlevering gir det oppsiktsvekkende resultat at MMT reflekterer tidlig sadduseisk teologi i polemikk mot fariseisk lovforståelse. Den tidlige esseiske bevegelse og sadduseerne ser dermed ut til å ha samme opphav; de prestelige slekter i Jerusalem i 3-2.årh. f. Kr. Begge retninger står nå i opposisjon til makkabeerfyrstenes fariseiske hoffteologer.

Bibelkommentarene
Qumrantekstene har gitt oss en ny genre med kommentarer til bibelske profetbøker og salmer, kalt pesher. I en pesher siteres bibelteksten vers for vers og utlegges med henblikk på predikantens samtid. Bibeltekstens egentlige betydning som profetene selv ikke var klar over, ligger i at den forteller om Qumransamfunnets tid. Bibeltekstene taler derfor primært om menigheten og dens ledere, om det frafalne Israels folk og menighetens motstandere.

Gud talte til Habakuk, for at han skulle skrive hva som skal skje den siste generasjon. Men den siste tid åpenbarte han ham ikke. Det er skrevet ‘så man kan lese det lett’, dets tydning er om Rettferdighetens Lærer, som Gud kunngjorde alle profetenes hemmeligheter (kommentar til Hab 2:2).

Pesher betyr tydning, kommentaren åpenbarer denne aktuelle tydning av bibelteksten. Sannsynligvis går denne måte å lese bibelteksten tilbake til Rettferdighetens Lærer selv.

Katekisme-tekster
Selv arbeider jeg med en gruppe tekster som gir instruksjon for familie- og yrkesliv: Husfaren belæres om hvordan han skal ordne familie og seksualliv, gifte bort døtre kun innen menigheten, ordne sin økonomi, gi takkoffer av grøden, forholde seg til over- og underordnede i arbeidslivet, og se alt i lys av Guds hemmeligheter som er åpenbart ham. Tekstene inneholder mange termer som er kjent fra esseermenighetens egne skrifter. Kanskje er dette en katekisme for esseiske familier rundt om i Judea. En av tekstene er en påfallende aktuell økonomisk formaning:

Hvis du i din fattigdom låner penger, unn deg ikke søvn natt eller dag og gi ikke din sjel hvile før du har betalt tilbake til din utlåner. Lyv ikke for ham. Hvorfor skulle du kanskje lide vondt og bli gjort til skamme? Da vil han lukke sin hånd når du igjen trenger hjelp. Når du står i gjeld, skjul ikke noe for din kreditor, for at han ikke skal gjøre deg til spott og spe.(fra 4Q417, Sapiental Work A)

Esseersamfunnets særpreg

Esseersamfunnet hadde en kalender, et ‘kirkeår’, som var radikalt forskjellig fra det som gjaldt i det makkabeisk-styrte tempelet. Makkabeerne og fariseerne brukte dagens jødiske kalender, som følger månen på himmelen, og har 12 måneder på 29-30 dager. Omtrent hvert tredje år skytes det inn en ekstra skuddmåned for å komme ajour med det fysiske jord-år på 365 1/4 dag. I Qumran fulgte man et kalenderår på 364 dager. Av 12 måneder var hver tredje på 31 dager, de resterende på 30. En gitt fest vil alltid falle på samme ukedag, f.eks. vil påskefesten alltid bli feiret på tirsdag. Det er også mulig at esseerne regnet døgnets begynnelse fra soloppgang, og ikke fra solnedgang slik rabbinerne gjør det. Det er mulig at esseerne bevarte den kalender som hadde blitt brukt i tempelet i sen gammeltestamentlig tid. Og at deres kraftige protest mot det «statskirkelige lederskap» har sin bakgrunn i at det var makkabeerne som brøt med tempeltradisjonene og innførte en ny festkalender.

Esseersamfunnets kalender begynner (som i GT) om våren med måneden Nisan, ulikt den rabbinske. Den inneholder også flere fester: Nyttåret følges av en syv dagers prestevielsesfest (ordinasjon var altså mulig bare en gang om året). Man feiret fire førstegrødefester med femti dagers mellomrom. I tillegg til bygghøstens fest (påsken) og ukefesten (pinsen) som er påbudt i GT, kommer vinfesten og oljefesten. I tillegg har man en treofferfest der veden som skal brukes det kommende år i tempelet, helliges Herren.

For esseersamfunnet var ‘kirkeåret’ intet adiaforon. Deres kalender var gudgitt og kunne ikke fravikes. Hvis templet i Jerusalem ikke følger den, er man i utakt med det himmelske tempel, gudstjenesten bespottelig og tempelmenigheten under Guds vrede. Kalenderen er derfor en av to hovedgrunner til esseernes Exodus fra Jerusalem: Tempelet er blitt urent.

En av bibelkommentarene beretter at Den onde prest, menighetens hovedfiende, kom og overfalt Rettferdighetens Lærer der han var i landflyktighet på hans fastedag (forsoningsdagen) og pinte ham. Dvs., denne dagen holdt man Jom Kippur hos esseerne, men ikke i templet i Jerusalem. Makkabeerfyrsten visste derfor at esseerlederen denne dagen ikke ville gjøre motstand eller flykte unna.

Uenighet om renhetsregler er den andre hovedgrunn til skismaet fra det makkabeisk-fariseiske establishment i Jerusalem. Fariseerne gikk ofte inn for mere praktikable løsninger, mens esseerne bevarte de strengere prestelige tradisjoner fra templet i Jerusalem: MMT avviser skikken med å bære frem offer for hedningene eller bruke korn dyrket av ikke-jøder i tempelofringene, og har strengere regler for renhet knyttet til ofringene, berøring av lik, ekteskap mellom slektninger eller hvem som er diskvalifisert fra å besøke tempelet eller gifte seg med en israelitt.

Fordi det fysiske tempel i Jerusalem er urent, vokser det hos esseerne snart frem den overbevisning at deres menighet er det nye åndelige tempel, og kun dette kan ved sine bønner og sin lydighet under Guds sanne Torah skaffe soning i Israel.

Samfunnet var karakterisert av en sterk endetidsforventning. Man ventet på endetidskrigen, det endelige oppgjør med mørkets krefter i og utenfor Israel. Menigheten vil innta Jerusalem og tempelet bli reformert etter esseiske forskrifter. Bevisstheten om et nært fellesskap med de himmelske engler, både nå og i krigen som kommer, gir de troende styrke og frimodighet. Innholdet i endetidsforventningen endrer seg noe i løpet av de to hundre år samfunnet eksisterer. Ulike skrifter beskriver ulike skikkelser med sentrale oppgaver i endetiden: Israels Messias (fyrsten som skal føre folket), Arons Messias (den salvede øversteprest), profeten etter Mose forbilde; samt endetidens Lærer (etter Rettferdighetens Lærers forbilde).

Qumran og nytestamentet

– «Det står et katolsk komplott bak det faktum at 80% av Qumranrullene ikke er utgitt. Vatikanet vet at rullene avslører ting som rokker ved etablerte kristne sannheter. Derfor holder det katolsk-ledede forskerteamet tilbake skrifter med provoserende innhold». Dette er hovedtesen i suksess-boken The Dead Sea Scrolls Deception av M. Baigent og R. Leigh fra 1991, som fikk stor mediedekning da den ble lansert i Danmark høsten 1993.

– «Flere av personene vi kjenner fra nytestamentet er omtalt under dekknavn i Dødehavsrullene. Den informasjon de gir oss gjør at historien vi kjenner fra nytestamentet må omskrives radikalt.» Bak denne påstanden står den jødiske professor Robert Eisenman og australieren Barbra Thiering. Men i sine bøker trekker de helt ulike konklusjoner om hvem som er omtalt, under hvilke dekknavn, og hva det betyr for den egentlige historie om døperen Johannes, Jesus, Jesu bror Jakob og Paulus. Når Thiering forteller at evangeliene lest med «Qumran-briller» avslører at Jesus giftet seg to ganger, fikk barn, overlevde korsfestelsen som fant sted i Qumran ved Dødehavet og ikke i Jerusalem, vet man ikke om man skal le eller gråte.

Det er riktig at det har tatt alt for lang tid å få utgitt alle Dødehavsrullene. Men grunnen til sommelet er ikke stoff som kan problematisere en tradisjonell forståelse av nytestamentet, men forskermessig stolthet: Den opprinnelige forskergruppen ønsket selv å være de som formidlet dette viktige stoffet til verden.

Det er gått tre år siden tilgangen til skriftene ble åpnet. Vi har fått vite mye nytt. Det er blitt ny bevegelse i forskningen. Bomber som rokker ved den tradisjonelle forståelse av nytestamentet har imidlertid ikke eksplodert. Hovedtesen til The Dead Sea Scrolls Deception har derfor falt død til jorden, boken selger imidlertid godt fortsatt. Tre katolske forskere står i fremste rekke i diskusjonen om noen skrifter som har påfallende paralleller til avsnitt i nytestamentet. De har visst intet å frykte… Jødiske forskere gir vesentlige bidrag, ikke minst til forståelsen av hebraiske og arameiske uttrykk og til esseisk lovtolkning sett i lys av den senere rabbinske tradisjon.

Qumran-rullenes hovedbetydning er ikke at de gir nytt lys over kristendommens tilblivelse. Ingen nytestamentlige personer er nevnt i rullene, som primært er blitt til de siste 150 år før Kristi fødsel. Ut fra Carbon-14 datering og det vi nå vet om utviklingen av den hebraiske håndskrift gjennom generasjonene, kan det slås fast at de kopiene vi har av esseersamfunnets hovedskrifter, er kopiert i 1. årh. f.Kr. De kan derfor umulig omtale Jesus eller hans disipler. Eisenmans og Thierings teorier faller derfor sammen som et korthus. Qumran-skriftene gir oss derimot et revidert og langt mer variert bilde av jødedommen mellom 200 f.Kr og 70 e.Kr. Indirekte gir de dermed nytt lys også over nytestamentet.

NT’s hebraiske og jødiske kontekst

Qumrans viktigste bidrag til forståelsen av nytestamentet og den første kristne menighet ligger i at vi gjennom Qumranskriftene har fått et bedre kjennskap til den jødiske bakgrunn Jesus og de første jødekristne sto i og øste av. For første gang kjenner vi innsiden av en jødisk bevegelse som er eldre og samtidig med de første kristne. Vi har bevart menighetens bønne- og liturgibøker, salmebok og bibelkommentarer, polemiske skrifter og skrifter til indre oppbyggelse og instruksjon. Vi kan fornemme sjelen i denne menigheten, deres håp og deres tro.

Derigjennom ser vi enda tydeligere enn før hvor jødisk det nye testamente er, den første menighet er en reformbevegelse midt i Israels folk. NT er ingen hellenistisk bok, men en tvers igjennom jødisk bok, bare skrevet på gresk. For første gang finner vi den hebraiske original til termer vi før bare har kjent i NT’s greske versjon. Uttrykket «velbehags mennesker» (ordet ‘Gud’ finnes ikke i de eldste håndskrftene til Luk 2.14) i englesangen på Betlehemsmarken, betyr det «blant dydige mennesker» eller «blant mennesker som har fått (Guds) velbehag»? Qumrans hebraiske takkesalmer belegger uttrykket «sønner av Guds velbehag» om sitt eget fellesskap, det peker i retning av den sistnevnte forståelse av Luk 2:14. Takkesalmene karakteriserer den rensete menighet som får leve under Guds nåde som ‘de fattige i Ånden’. Matteus’ versjon av den første saligprisning, Matt 5:3, er altså ikke mindre jødisk enn Lukas’ «Salige er dere fattige» (Luk 6:20).

Jesus og Døperen Johannes
Det har ofte vært postulert at Døperen Johannes eller Jesus var medlemmer i Qumransamfunnet før de begynte å forkynne offentlig. Jeg finner dette usannsynlig. I Qumran var det gjentatte daglige renselsesbad, det var to års novisetid før man kunne bli opptatt i fellesskapet og få del i renselsesbad og bordfellesskap, og man ble opptatt i en skarpt avgrenset menighet som regnet resten av Israels folk som frafalne. Døperen derimot forkynte en engangs botsdåp til syndenes forlatelse, hans botsbudskap gikk til hele folket, og omvendelsen skulle bære frukter i det daglige liv midt i Israel, Luk 3:10-14.

Derimot må vi regne med at både døperen og Jesus kjente til esseerne og deres lære. Jesus polemiserer flere ganger mot esseernes strenge lovforståelse. To eksempler: I en disputt med fariseerne om det er tillatt å helbrede på sabbaten, argumenter Jesus med «Dere fariseere ville jo berge en sau som falt ned i en grøft på sabbaten og dra den opp. Hvor mye mer verd er ikke et menneske eller en sau. Så er det da tillatt å gjøre godt på sabbaten» (Matt 12:9-15). Ut fra Mishna (220 e.Kr.) ser det ut til at fariseerne ville gi ham rett når det gjaldt å berge et husdyr på sabbaten. Men i Qumran heter det entydig «Ingen skal hjelpe et dyr som føder på sabbaten. Og faller det i en brønn eller en grøft, skal man ikke dra det opp på sabbaten» (Damaskusskriftet XI,13-14). Det ser altså ut som om Jesus her forsøker å dra fariseerne over til sin side: «I motsetning til de strenge esseerne er jo dere og jeg enige om å hjelpe et dyr i nød på sabbatsdagen. Ser dere ikke at det da er Guds vilje også å hjelpe mennesker i nød og helbrede, selv på sabbaten?»

I Bergprekenen sier Jesus: «Dere har hørt det er sagt ‘Du skal elske din neste og hate din fiende’ (Matt 5:43). Problemet er at vi før ikke hadde noe belegg for utsagnet ‘hate din fiende’ hverken i GT eller jødisk tradisjon. Forskere har spurt om det var Jesus eller Matteus som her har funnet opp en innbilt fiende å polemisere mot? Nå vet vi at i Qumran ble man påbudt «å elske lysets sønner (menighetens folk, de som er utvalgt av Gud), og hate alle de andre, mørkets sønner som er forkastet av Gud» (Disiplinrullen I,9-11; IX,16). Det er i kontrast til denne skarpe menighetsetikken at Jesus maler frem fiendekjærligheten som skal prege hans disipler.

En interessant hypotese er at Jesus siste påskemåltid fant sted hos esseerne i deres kvarter i Øvrebyen, der Pixner lokaliserer Esseerkvarteret. Det er flere indisier for dette. Tidlig kristen tradisjon plasserer nattverdssalen nettopp i dette området. Mannen med vannkrukken (Mk 14:13) som leder disiplene til stedet, er mest sannsynlig en esseer. Ut fra Tempelrullen er det tydelig at esseerne mente at kvinner ikke kunne bo i den hellige by (samleie mellom mann og kvinne passer ikke sammen med tempelbyens kultiske renhet). I Midt-Østen er det kvinner og esler som bærer vann, en mann med en vannkrukke ved Jerusalems Gihonkilde er enten en svært fattig enkemann eller en esseer. I et vanlig jødisk påskemåltid er kvinner og barn aktive. I evangelienes beretning om Jesu siste måltid er kvinnene i disippelflokken unevnt, det ville passe hvis Jesus lånte hus i esseernes mannskvarter.

Kanhende esseerne etter Jesu tempelrenselse et par dager før så på ham med nye øyne; vi er jo begge i konflikt med tempelets sadduseiske herrer, kanskje det er verdt å hjelpe ham? Og hvis Jesus spiste påskemåltid hos esseerne tirsdag kveld, og ikke torsdag kveld, er det lettere å få plass til alle forhørene mellom tilfangetagelsen etter midnatt og korsfestelsen fredag morgen – det går rett og slett ikke hvis han ble tatt til fange natt til fredag. Kanskje har vi her forklaringen på at de første tre evangelier entydig sier at Jesu siste måltid var påskemåltidet, mens Johannes (19:31) beretter at Jesus døde rett før påskens helgaften, det store påskelam dør altså mens andre slakter sine påskelam på tempelplassen. Bevarer de tre første minnet om et påskemåltid etter esseisk kalender tirsdag kveld, mens Johannes vet at i sadduseernes tempelkalender falt påsken dette året fredag kveld og lørdag, rett etter Jesu død?

Den mobb som øverstepresten hadde innkalt da Jesus ble forhørt, ropte «Korsfest, korsfest!» (Luk 23:21). Korsfestelse har vært regnet som romernes henrettelsesmetode, ut fra GT var det stening som skulle være straffen for en falsk profet eller spotter. Er mobbens rop derfor konstruert av evangelisten? Qumrans nytolkning av 5.Mos 21:22-23 (om liket som henges opp på et tre og er forbannet av Gud) belegger nå at «spotteren skal henges opp på treet slik at han dør.» Det ser ut til å være prestelig lære, sadduseisk og esseisk, at en som spotter Gud og Israels folk skal tas av dage nettopp på denne måten. Det blir dermed tydelig at det er det sadduseiske øversteprestelige establishment som har hovedansvaret for at Jesus korsfestes, ikke det jødiske folk som sådan. Det var ikke de samme som ropte Hosianna palmesøndag og Korsfest langfredag. Peter bruker nettopp det uttrykket vi nå kjenner fra Tempelrullen når han anklager det høye råd: «…Jesus, ham som dere hengte på et tre og drepte» (Ap.gj. 5:30, kfr. også Gal 3:13).[1]

Esseerne og den første jødekristne menighet
Den første menighet holdt til i Øvrebyen, tett ved esseerkvarteret. Tradisjonelt plasseres Nattverdssalen her. Pixner mener pinseunderet også fant sted her. Vi må regne med at det var mye kontakt mellom esseere og de første jødekristne i Jerusalem fra oppstandelsen og frem til det jødiske opprør i år 66, da de jødekristne forlot byen. Det er her vi finner den viktigste kontaktflaten mellom esseerne og den første kristne menighet/NT, ikke i Jesu eller døperens liv.

Enkelte jødiske forskere (blant dem David Flusser ved universitetet i Jerusalem) mener at Paulus har lært mye hos esseerne, og at esseiske kjernesannheter slik finner veien inn i NT og den tidlige kristenhet.

Det er riktig at esseiske begreper og ‘sannheter’ finnes igjen i NT, særlig hos Paulus og i Johannesskriftene. Dette kan forklares på ulik vis. Med den åndskraft NT forteller at den første menighet representerte, er jeg for min del overbevist om at mange esseere gikk over til ‘Jesus-bevegelsen’. De så at deres håp ble oppfylt gjennom nasareeren Jesus og hans nye menighet. Intet var mer naturlig enn at de bragte med seg kjerneord og begreper inn i sitt nye fellesskap. Kanskje NT-forfattere bevisst bruker ord som de vet klinger i ørene hos esseiske lesere som er blitt Jesustroende? «- Det er vi, og ikke Qumranmenigheten, som nå er Lysets Sønner. Det er vi som er den lutrede rest i Israels folk, som er fattige i Ånden og sønner av hans velbehag, som er den nye pakts menighet og det åndelige tempel som Gud bygger midt i Israel».

Esseersamfunnet og den første Jesustroende menighet hadde mange felles trekk. Begge mente seg å representere Israels rest, det nyskapte tolvstammefolk, den del av Israel som Gud har fornyet sin pakt med. Begge visste: Vi lever i endetiden, profetene taler om vår menighet og om ham som grunnla den. Begge hadde en levende forventning, Gud vil snart gripe inn, fornye Israel og sette alt i rett skikk. Det er derfor naturlig at disse to menighetene uttrykker sin tro og sitt håp med lignende begreper.

Vi merker oss at esseerne 150 år før Paulus visste om menneskets totale syndeforderv (til forskjell fra fariseerne og rabbinnerne som lærte at mennesket blir født rent) og at dets eneste håp er å bli rettferdiggjort av Guds nåde alene. Bærer esseerne med sitt botsalvor og sitt endetidshåp bud om at tidens fylde nærmer seg i Guds plan? Ja, kanskje Gud endog brukte dem i sin plan når han bearbeider Israels folk frem til Messias trer frem?

Qumranskriftene kan i seg selv hverken bevise eller motbevise nytestamentets sannhet eller Jesu utsagn om at han er den som representerer Israels Gud. Men gjennom Dødehavsrullene trer både nasareeren og hans disipler frem i profil som fullblods jøder, barn av sin tid. Og det bør gi et nødvendig korrektiv til den seirende hedningekristne kirke som langt på vei har glemt sine jødiske røtter.

[1]Dette temaet er behandlet mer utførlig i min artikkel «Messias der blev forbandet på et træ», Når Messias dør (Kai Kjær-Hansen, red.), Savanne 1994, s. 31-34.

Artikkelen er tidligere publisert i Fast Grunn 6/1994 og kan og leses på www.Staffeldtsgate.no