Et brev angående de to kristne dåpssyn

Nedenfor kommer utdrag fra et brev et ektepar hvorav en er pinsevenn og en har lutheransk bakgrunn reflekterer rundt dåpssyn og bibelske argument for «barnedåp og troendes/voksendåp». Artikkelen er ikke ment å argumentere for å overbevise noen om det ene eller andre, men for å kanskje gi en økt forståelse for begge syn.

Kjære familie!
Her kommer et lite brev angående dåp. Grunnen til at vi vil formidle dette skriftlig er kort og enkel: Fordi det vekker så mye engasjement + er såpass vanskelig tema at vi ønsker å fullføre hele vårt ressonement uten mulighet for avbrytelse :)! Dette for å gi dere en best mulig helhetsforståelse av hvordan vi tenker. Dette er således ikke ment å være noe debattinlegg eller noe for å overbevise noen om noe, men mer en skildring av vår egen tankegang.
Vi kommer som dere vet fra forskjellige kirkesamfunn med forskjellig dåpssyn. Dermed har vi ikke bare kunnet følge en tradisjon uten videre, men har måttet gjøre et mer bevisst valg. Mirjam mener som pinsevenn at hva de vil kalle troende dåp er det rette, og Jon Arne mener med sin lutherske bakgrunn at barnedåp er rett. Dette er to helt reelt forskjellige teologiske syn og ikke bare skinnuenighet, og det har vært et utfordring for oss hvordan vi skulle håndtere det. Vi vet dette også vekker stort egnasjement hos begge slekter, og at uansett hva vi vil gjøre, vil noen bli skuffet. Jon Arnes familie vil føle savnet over å ikke løfte barnet fram for Gud og allerede fra det er lite pode det inn i Kristi legeme med de velsignelser det medfører. Mirjams familie vil føle smerten over at vi ikke praktiserer bibelsk dåp, hvor barnet selv må ta en uttrykt trosbeslutning i skjels alder og deretter få en skikkelig dåp med full neddykkelse. Men viktigst av alt er selvsagt spørsmålet hva som er det rette å gjøre ut fra Bibelen, og hvordan vi best skal håndtere den uenighet som eventuelt er over bibelske tekster med vår stykkevise og delte forståelse av Guds vilje.
Vi har derfor sammen måtte brukt mye tid til å studere Bibelen og til å be Den Hellige Ånd om veiledning over Bibelens tekster. Vi har i tillegg lest bøker og artikler som argumenter for begge dåpssyn, og lest kirkehistorie. Historien, tradisjoner og forskjellige bøker er selvsagt ikke normgivende som Bibelen, men kan hjelpe oss til å få et mer forklaret lys fra andre som har sett ting vi ikke har oppdaget. I forhold til bibelvers vi tar med her, og synspunkter som vi nevner, er ikke dette ment å være noen fullstendig avhandling. Vi har med et utdrag aktuelle bibeltekster (mens andre for så vidt interessante tekster som Joh 3, 5 og Titus 3, 5f ikke tas med) og tanker for å gi en grovskisse av vår egen tankegang rundt tingene.
Premissene våre for hva vi kommer fram til, er altså å følge Bibelens lære og ikke tradisjoner for tradisjonenes egen skyld. Det finnes så mange menneskeskapte forordninger, men vi ønsker å følge Jesu lære så mye vi makter i vår skrøpelighet.
En liten kommentar om ord: Ord er ladede, likeså hvordan man beskriver dåpssyn. ”Troendes dåp” eller ”bibelsk dåp” er gjerne uttrykk som brukes av de som avviser barnedåp, men det er ikke nøytralt da man her og definerer i forhold til når man har tro + sier at den praksisen er den bibelske. Likeså er ikke ”voksendåp” som lutheranere gjerne sier, noe særlig godt begrep da det ikke fanger opp teologien bak dåpen på en sakssvarende måte + ikke er dekkende i forhold til praktisering av slik dåp. Vi velger derfor å bruke babtistisk dåp som nøytralt uttrykk her (og altså ikke ment som spesifikk babtist-teologi) og barnedåp i forhold til den lutherske dåpspraksis.

Hva er dåp?
Noen som praktiserer baptistisk dåp mener at dåpen ikke formidler den nåde den symboliserer, men mer er et symbol – og en ytre manifestasjon av omvendelsen. En kan kalle det en bekjennelseshandling også. En ser altså en klar reformert teologi her. Slik vi to forstår det vil dåp absolutt kunne være en bekjennelseshandling – og altså en bekreftelse av tro. Men vi ser den og som noe mer, som en ytre representasjon av en indre realitet. Vi kan kanskje bruke Matt Slicks ord og si at den representerer realiteten av at Jesu blod vasker vår sjel. Bibelen beskriver den på mange måter: Den representerer døden av det gamle mennesket (Rom 6, 3-5), enheten med Kristus (Gal 3, 26ff), renselsen av våre synder (Apg 22, 16), identifikasjonen med den man blir døpt til (1. Kor 10, 2) og å bli samlet i en enhet i kirken (1. Kor 12, 13). At den henger sammen med Åndens gave synes også klart, bla i Apg 2, 38, og 1. Kor 6, 11; 12, 13, og Tit 3, 5 viser at Ånden og virker i dåpen. Men Apg 8, 14ff og 10, 46ff viser at Ånden og kan virke uavhengig av dåpen.
Den lutherske kirke vil kalle dåpen et sakrament; og i det menes en ordning fra Jesus som viser og besegler nådespakten vi har fått. Dette har tradisjonelt mange med baptistisk dåpssyn vært skeptiske til å bruke, og snakker gjerne om ”hellig handling” eller ”Guds forordning” – i tradisjon etter bla Henry Cook. Vi ser det i likhet med baptistene Beasley og Murray slik at disse erstatningsutrykk ikke nødvendigvis er bedre, og nok mer preget av behovet for å markere distanse til en potensiell magisk oppfatning, enn god lingvistikk.

Frelser dåpen?
Slik vi ser det jobber Gud gjennom pakter med menneskene. Vi har den gamle pakt i GT og den nye pakt som kommer fram i NT. At en i GT tok imot paktstegnet frelser ikke, om vi som mennesker velger å bryte den. På samme måte tenker vi om dåpen. Den frelser ikke i seg selv – da ville vi jo lagt noe til Jesu frelse. Om den hadde gjort det, hadde det vel vært merkelig av Paulus å ikke se det som noen primæroppgave for seg å døpe – jamfør 1. Kor 1, 14-17. Peters opplevelse i Apg 10, 44-46 bekrefter vel og det samme, jamfør med 1. Kor 14, 1-5 og 2, 14.

Hvorfor døpe?
Den mest sentrale begrunnelsen ser vi i Matt 28, 18-20 i misjonsbefalingen. Dåp er således ikke en følelseshandling ”føler jeg det rett å bli døpt”, men en lydighetshandling til Jesu befaling. (Noen påpeker Jesu dåp som et forbilde for oss (Matt 3, 13-17, m.fl.), men dette halter litt da Jesus ble døpt i en prosess hvor han identifiserte seg med vår syndfullhet, mens vi jo døper oss i en identifisering med hans fullkomne syndfrihet.) Da finner vi bedre grunn i Apg 2, 37f som viser hvordan dåp var en del av prosessen med å bli en kristen, noe også Apg 8, 11ff; 9, 1-7; 10, 44ff; 18, 8; osv viser oss. Dåpens frukter er syndenes forlatelse – jamfør Apg 2, 38. Andre frukter er at vi blir fylt med ånden og blir satt i stand til å motta de særskilte nådegaver som Ånden gir – som profetisk gave, osv.. Dåpen henger sammen med det å bli kristen, noe som gjør det naturlig for Paulus å skrive til Korinterne ”vi ble alle døpt” (1. Kor 12, 13). Mange vil også peke på Joh 3, 5, mens andre vil tolke ”vann” billedlig der.

Bekjennende tro og dåp
Det ligger en omvendelsens teologi til grunn for baptistenes forståelse av dåpen. Dåpen uttrykker den troendes svar i tro (omvendelse) til Guds nåde. Dåpen henger sammen med det å bli kristen, og da må man ta et trosstandpunkt. Dåpen er den troendes svar til Guds nåde.

Det er mange bibelsteder som klart kobler en bekjennende tro sammen med dåpen:
«Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse fra syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave» (Apg 2,38).
«Kom å la deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller Hans navn» (Apg 22,16).
Et sentralt bibelvers her, finner vi i 1. Peter 3, 20-21: «…Gud i sitt tålmod ventet mens arken ble bygd. I den ble noen få mennesker – i alt åtte – frelst ved vann, det som i sitt motbilde, dåpen, nå frelser dere. Dåpen er ingen renselse fra ytre urenhet, men en god samvittighets bekjennelse til Gud, i kraft av Jesu Kristi oppstandelse.” Dette har vært veldig mye omdiskutert på mange plan, men vi vil bare peke på vårt anliggende som er hvordan man skal forstå vers 21 hvor dåpen beskrives som en god samvittighets bekjennelse til Gud. Dette kan med tyngde brukes til å underbygge et baptistisk dåpssyn.

Dåp som bekjennelseshandling antar en del bibeleksegeter at vi ser i 1. Tim 6, 12 ”grip det evige liv som du er kalt til, og som du bekjente deg til da du avla den gode bekjennelse for mange vitner”, og noen mener og Rom 10, 9 sikter til en forestående dåpshandling uten at dette har like mye belegg.

Bar spebarna til Jesus
«La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg. For himmelriket hører slike til» (Matt 19,14)
En kan hevder at Matt. 19,14 ikke beviser noe fordi det gjelder barn som er i stand til å komme til Jesus på egen hånd. Og at det dermed er snakk om barn som er i stand til å begå synder. Men parallellteksten i Luk. 18,15 er på gresk Proseferon de auto kai ta brefe, og det greske brephos {bref’-os} betyr «spedbarn». ”De bar også spedbarna til Jesus…” (Luk. 18,15). Vi gikk inn på grunnteksten brephos {bref’-os} og spedbarn er den helt klart mest vanlige betydning til ordet, det brukes og om ufødte barn og babyer eller veldig små barn (King James velger for eksempel infants der). Da jo dette er barn som er helt ute av stand til selv å komme til Jesus eller til selv å foreta noen beslutning om å ta imot Jesus Kristus som sin personlige Herre, synes Jon Arne det blir vanskelig å nekte dåp til småbarn begrunnet ut fra at de ennå ikke er i stand til å foreta en bevisst viljesbeslutning. Jesus krevde ikke noen viljesbeslutning av disse barna. Han sa at det var nettopp slike som dem som kan komme til Ham og motta Guds rike. På den annen side fortelles det jo ikke at han døpte disse barna – det kan ha vært at han gjorde en velsignelseshandling slik man praktiserer med barnevelsignelse i pinsemenigheter.

Omskjærelse og dåp
Pauluse beretter om dåpen istedet for omskjærelsen – og snakker om den som en “Kristi omskjærelse” ikke med menneskehånd, se Kol 2, 11f. Den jødiske skikken med omskjærelse ble som kjent utført på småbarn som var 8 dager gamle (1. Mos. 17, 9-13), og Paulus parallelleiserer disse to hendelser. Om Paulus hadde ønsket en avgrensning mot barnedåp, synes Jon Arne det var et spesielt eksempel å bruke – hvert fall uten ytterligere presisering. En voksen konvertittt avkrevdes en eksplisitt tros-tilslutning, men det avkrevdes ikke spedbarna i Israel. Se for øvrig 1. Mos. 17, 9-13; 2. Mos. 4, 24f. Så kan vi med god grunn spørre hvordan et spedbarn kan gå inn en pakt med Gud, og til det kan vi jo spekulerere mye (og det er sannelig blitt gjort i teologiens historie og), men det enkleste svaret er for Jon Arne: Fordi Gud har gjort det sånn før i den gamle pakt!
På den annen side er det jo forskjell på omskjærelsen og dåpen på flere nivå. For eksempel skal også kvinner døpes og det er snakk om en åndelig omskjærelse.Vers 12 sier også ”For i dåpen ble dere begravet sammen med ham, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på den Guds kraft som reiste Kristus opp fra de døde”. Dette vil typisk en med baptistisk dåpssyn vise at går mot barnedåp da de ikke kan tro. Men lutheranere er enig i troens betydning så en del uenighet her er nok skinnuenighet, men troen oppfattes på luthersk grunn som noe vi alle er født med (akkurat som arvesynden).

Med hele sitt hus
Lydia ble døpt av Paulus. «Sammen med hele sin familie ble hun døpt» (Apg 16,15). Fangevokteren i Filippi som Paulus og Silas hadde omvendt til troen, som hadde vært nær ved å begå selvmord da de på underfullt vis ble fridd ut av fangenskapet, ble døpt den natten med hele sitt hushold. Vi blir fortalt at «i denne sene nattetime … ble han straks døpt, med alle sine» (Apg 16,33), det vil si med hele sin familie (Apg 16,32.34). Og i sine hilsener til menigheten i Korint, sier Paulus: «Jeg har riktignok også døpt Stefanas og hans familie» (1. Kor. 1,16).
Det er en vanlig baptistisk oppfatning at husholdningen ikke omfatter barna. En kan her argumenteres med det korrekte faktum at ”hus” innebar mye mer enn kjernefamilien; med tjenere og andre slektninger inkludert.
Men om hus eller familie bare skulle omfatte ektefellene, hadde det ut fra Bibelens øvrige språkbruk vært mer naturlig å si “han og hans hustru”? Vi har ingen bibelske referanser for at “hus” bare skal tolkes om de voksne. Vi vet ikke hvor gamla barna til førnevnte var, men det er vel rimelig å anta at de var i forskjellig alder (vanlig med mange barn og stor aldersspredning, fødselsprevensjon var jo heller ikke mye av) – og om man ville avgrense i forhold til yngre barn, kan det være snodig at det ikke var tatt opp noen steder i Bibelen.
Men det står jo videre rundt fangevokteren i Filippi: ”de forkynte Herrens ord for ham og alle i hans familie…og han ble straks døpt med alle sine.» Ut fra dette kan vi på den annen side si at hvis begrepet «alle sine» inkluderte spedbarn, så må vi anta ikke bare at disse små barna lyttet til Paulus og Silas etter midnatt, men også at de satte sin lit til Gud, tok imot og trodde. Apostlenes gjerninger 10,44-46 og 11,14 forteller hvordan alle i huset til Kornelius hørte ordet, tok imot Ånden, talte i tunger og ble døpt. Kan småbarn ha vært med med på alt dette? Videre; i 1 Kor 16,15-16 oppfordrer Paulus menigheten til å underordne seg under Stefanas og hans familie – og det gjelder vel neppe underordning til småbarn i familien.
Det med nattestid er nok et heller konstruert argument, da vel dette en så stor begivenhet at familien ble vekket og samlet, men det med underordning, undervisning og åndens gaver som nevnt over, viser at bruken av ”familie” og ”hus” varierer i Bibelen, og at de bibelske tekster ikke selv gir noen entydig oppfatning av disse kategoriene.

Kirkehistorien
I middelalderen har vi valdenserne og katharene som avviste barnedåp, og senere i reformasjonstiden fikk vi og anabaptistene (gjendøperne) som avviste at barn var i stand til å motta en gyldig dåp – dog med litt annen teologisk ståsted enn førnevnte. Men spørsmålet er; hva var det opprinnelige: Hva praktiserte urkirken? Vi har begrensede kilder her. Kirkefaderen Origenes skrev i det tredje århundre at «Kirken mottok fra apostlene den tradisjon om å døpe også spedbarn». Augustin sa om barnedåpen: «Den har Kirken alltid hatt, alltid holdt fast ved; den har hun [Kirken] mottatt fra våre forgjengeres tro; den har den utholdende holdt fast ved like til enden». Kyprian skrev: «Fra dåpen og fra nåden … må ikke spebarnet holdes». Synoden i Kartago i år 253 fordømte den oppfatning at spedbarn skulle holdes borte fra dåpen inntil åtte dager etter fødselen (jamfør jødisk omskjærelsesrituale). Som vi før har vært inne på, er slett ikke kirkens praksis gjennom historien nødvendigvis ett normativt fasitsvar. Kirken har gjennom tidene gjort mange feilgrep – både i ordning, ethos og dogmatikk – avlatshandel, maktmisbruk fra pavestolen og dens godtakelse av tortur på 1200-tallet kan være noen eksempler. Men likevel undres vi jo over at ikke praksisen var mer omstridt i kirkens begynnelse men heller blir bekreftet i de skriftene den tas opp som tema? (Det var tidlig en debatt om dåp – men den knyttet seg til om en ugyldig biskops dåp likevel var gyldig og ikke om barnedåp.) Videre må vi jo huske at dette er i en tid hvor kirken var en, og ikke ”besudlet” av makt på måten vi ser senere. Vi godtar jo kirkens kanonisering av de bibelske skrifter (som ble formalisert etter flere av disse siterte kildene) så da kan en jo undres om det da ikke blir snodig å i neste øyeblikk avvise disse menneskenes dømmekraft og Gudsinspirasjon i forhold til denne ordningen.

Forskjellige strøtanker
Bibelen sier ikke at «tro på Kristus er nødvendig for frelse, unntatt for småbarn». Men: «Tro på Kristus er nødvendig for frelse». Da kan en møte seg i døren. For begge dåpssyn innrømmer at det er et unntak for småbarn med at de vil komme til himmelen når de dør. Innrømmer en ikke i så fall et unntak for spedbarn – fra at frelsen er avhengig av personlig trostilslutning? Eller vil det si at tro er noe mer / annet enn vi gjerne intellektualiserer det til?

Vi avviser det katolske fermingssyn om at man ved konfirmasjonen mottar DHÅ: Bibelen knytter dette til dåpen, og ferming som fenomen finner vi først nevnt i det hele tatt i galliske bispesynoder i 439 og 441.

Det er ikke en aktuell problemstilling I nytestamentlig tid med barndåp eller ikke, fordi alle kristne jo var omvendt fra jødedom eller hedensk religiøsitet. Dette var jo utelukkende nybrottsarbeid. Jon Arne synes det kanskje heller er pussig at NT ikke beretter om eldre barns dåp i de senere nytestamentlige tekster, om dette at de skulle ha en viss alder var en utbredt forståelse. Jmf Rom 6,3 og forventningene til allerede døpt?

Da det finnes mange myter om hverandre ute og går vil vi og nevne litt i forhold til hva lutheranere ikke lærer: Lutheranere regner (selvsagt) baptistisk dåp som en gyldig dåp. De har heller ingen lære om at udøpte barn går fortapt. Det er ikke så rart noen tror dette siste, bla med tanke på praktisering av nøddåp. Men det de praktiseer her bygger på Guds ord om at “tro og døpes for å bli frelst”. Dåp er altså en institusjon som Gud har skapt for oss mennesker. Den binder oss – I den forstand at vi skal gjøre den – men den binder ikke Guds frelse. Dogmatisk lærer heller ikke Den Norske Kirke at bare man er døpt blir man frelst – som vist i bibelverset over så henger frelsen sammen med troen. Det er derimot ikke rart at denne forståelsen har kommet heller, fordi mange liberale lutheranere har hatt et overfokusert syn på dåpen og Guds nåde – nærmest som et garantistempel for at du er en kristen. Dette må vel og sees sammen med den liberale lære om at alle skal bli frelst og helvete ikke finnes, tanker rundt folkekirken, osv..

Litt personlige vurderinger av de to dåpssyn
Baptistisk dåp har mange styrker. Den tydeliggjør klart den bibelske sammenkobling mellom tro og dåp. Videre legger den opp til personlig engasjement og beslutning. Den uttrykker også bra den bibelske dåpspraksis – og symbolikk rundt å begraves med Jesus samt å bades ren i Jesu blod – i og med at man har full neddykkelse i dagens baptistiske menigheter.

En svakhet ligger i de dogmatiske premissene: Når når barnet skjels alder? Når de kan ressonere? Hva da med psykisk funksjonshemma? Hvordan – eller når – virker synden som vi skal ”dødes fra”? En mulig praktisk-teologisk svakhet ligger i at man med overfokus på dåp som bekjennelse undergraver det Gud gjør gjennom dåpen. En annen svakhet ligger i den koblingen dåpen for mange har fått til tungetale. Det blir litt pussig å fremheve den som manifestasjonen av åndsdåp, slik det formidlet i en del karismatiske menigheter, når 1. Kor 12
faktisk sier ”Har alle nådegavene til å helbrede? Taler vel alle i tunger?…”

En styrke med et luthersk dåpssyn er at den klart får fram Guds grensesprengende nåde til oss alle helt ufortjent av våre gjerninger. Man får et sterkt Gudsfokus. Likeså fås tydelig fram at også barna er en del av det kristne felleskap. Videre ser vi med denne praksis ikke noe brudd fra tidligere i kirkens historie.

Det er også flere svakheter med dette syn. En har en uklar dogmatikk rundt nøddåp og videre; om en blir Guds barn ved dåpen, hva er man da før – Djevelens? “Nøytralt”? Det er og vanskelig å få grep på tankene rundt samspillet mellom spebarnets tro og dåpen. En negativ praktisk konsekvens er at folk kan få et passivt forhold til sammenhengen dåp og tro, og man kan i ”folkekirkens” navn regne alle døpte som kristne eller bruke dåpen som en magisk sovepute. Videre er også overøsingspraksisen en svakhet både i forhold til historisk praksis og den bibelske symbolikk. Overøsing er historisk sett noe som var et alternativ i områder uten mye vann eller i forhold til sykdom og lignende. (Heldigvis er jo begge dåpssyn enige i at det ikke er mengden vann det viktige, og historien viser jo og at de første baptistene praktiserte dåp med overøsing mange år før de gikk over til neddykkelse. For øvrig var neddykkelse vanlig i mange kirker tidligere, noe vi ser i gamle døpefonter i kirker hvor det nå bare er lagt ett lokk oppå.)

Våre konklusjoner
Vår korte (? ) skissering her, viser vel at vi rett og slett ikke har funnet noen entydige svar på dette vanskelige spørsmålet. Det er foreslått av noen at vi kan barnevelsigne så kan barnet senere velge om det vil døpes. Høres jo greit ut, men da har vi samtidig valgt bort barnedåp, så noen ”kompromiss-løsning” er ikke dette. Vi må faktisk velge for Jakob om han skal døpes som barn eller ikke, å formulere noe annet blir bare å kamuflere realitetene. Det med å velge for et barn, er jo for så vidt ikke så spesielt – da jo alle foreldre hele tiden må ta mange valg for sine barn; både vedr aktiviteter, klær, oppdragelse, ect. Og GT har som nevnt en tidligere parallell til foreldrenes valg.
Man kan jo si at det vel ikke kan skade å vente. Nei, ingen av oss tenker på at Jakob vil ”skades” – men Jon Arne vil se på det som å ikke bruke en av Jesu gaver til oss å ikke la ham døpes som liten – at vi dermed ”tar fra ham” den velsignelse det er.
Så hvorfor ikke bare velge barnedåp? Det er ikke så lett heller: Ut fra Mirjam sitt perspektiv vil han da gå glipp den personlige opplevelsen av den store begivenheten i livet som dåpen er, i tillegg til at hun mener Bibelen og dens kobling av dåp og bekjennelse peker mot at det skal være baptistisk dåp.

[Så kom noen avsnitt i forhold til hva vi bestemte oss for, men det er egentlig underordnet i forhold til denne artikkelens poeng.]

Hilsen Mirjam og Jon Arne



”For dere er alle Guds barn i kraft av troen på Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus.” (Gal 3, 26-28)



Administrator ønsker å understreke at stiftelsen Tro og tvil ikke tar stilling i forhold til dåpssyn og har mennesker med flere dåpssyn som medforfattere. Tro og tvil er på dette punktet helt økumenisk.


4 Responses to Et brev angående de to kristne dåpssyn

  1. Hva tenker dere om følgende argumentasjon?
    Jeg tror vi alle er enige i at troen på Jesus som gjør dåpen til en spesiell handling. Uten tro vil vi si at dåpen er ugyldig. Når et menneske da enten det er døpt som spebarn, eller er døpt som med en baptistisk dåp, så er det troen som legitimerer den handling som er gjort. Da vi ser tilbake på livet fra et sted i livet hvor vi ikke lengre tror, må vi si at dåpen er uten kraft. Om en baptistisk døpt mister troen, men finner den igjen, må han da døpes på ny?

    Det er altså et spørsmål om tidspunkt for dåp har noen betydning. I tillegg så vil jo selvfølgelig en person som er døpt som spebarn minste bekjennelsesverdien i dåpen.

    Så en kunne kanskje foreslå at hvis du nå tror på Jesus Kristus, så legitimeres den dåpen som skjedde med deg som spebarn på samme måte som den baptisiske dåp må legitimeres av troen.

  2. Avatar Olav Bjørn Bakken
    Olav Bjørn Bakken says:

    Ut frå studium av skriften så kjem me vel ikkje så mykje lenger når det gjeld svaret på kva som er ein rett kristen dåp enn det som kjem fram her. Sjølv er eg ‘lutheraner’, og litt påverka av Olav Valen Senstad sine tankar om dåpen.
    Eg vil dog kommentere eit spørsmål her i artikkelen – om barnet er nøytralt eller ‘djevelsk’ frå fødselen av. I Rom kap 3 lærer Paulus at vi alle har synda og står utan ære for Gud, det er berre trua som kan flytte oss over i Guds rike. Born er ingen unntak – ja i heile bibelen finn eg ikkje noko grunnlag for verken den ‘lutherske’ eller baptistiske lære at born er unnteke for fortaping.
    I sal 51, 7 heiter det: Ja, med skuld kom eg til verda, med synd vart eg avla i mors liv. Den ‘lutherske’ læra om arvesynden, må ha som konsekvens at bornet har synd. I GT ser me då òg at Gud utslettar små born saman med deira foreldre. Og om born var utan synd, då kunne dei vel heller ikkje døy? Konklusjonen må verta at born treng frelse like mykje som vaksne.
    Eg sjølv kan berre vitne om ei hending som nyfrelst. Det var dåp i den gudstenesta eg tok del i og eg sat å grunna over kva dåpen eigentleg var for noko. Då kom ei røyst for mitt indre øyra som sa: ‘Det er eg som handlar i dåpen’. Både då og seinare har eg vore trygg på at dette var ein Guds tiltale som stadfesta barnedåpen som ein gyldig dåp.
    Alt i alt har eg vel kome til at for den kvite trone i himmelen stend berre dei som har iført seg kristi kvite klede. Og det er ingen indikasjonar på at det er born i den flokk Johannes ser i Openeberringsboka. «Læra» om at spedborn gjeng rett til paradis eller stend opp på den yttarste dag til frelse kan eg ikkje sjå at har grunnlag i skriften. Men eg finn heller ikkje skriftord som seier at (sped)born ikkje vert frelst. Det næraste eg kjem er Gal 3, 27: ‘For de, så mange som er døypte til Kristus, har ikledt dykk Kristus’. Eg kan i sjå det onnorleis enn Olav Valen Senstad (som siterar Luther) at døypte born kan (men ikkje må) vera ikledt Kristus og såleis kan verta frelst. Born som ikkje er døypte er ikkje omtala i Guds ord på anna vis enn det som gjeld for alle menneske – at det er eit vilkår for å koma inn i Guds rike at ein er født på ny (Joh 3,3).

  3. Vel, Bibelen sier at den som er døpt, har ikledd seg Kristus. Hva med dem som ikke er døpt?

  4. Avatar Jon Arne Karstensen
    Jon Arne Karstensen says:

    Hei Carl og beklager latterlig sent svar. Denne havna i feil mappe!

    Dette spørsmålet har medført mye grubling for både lek og lærd gjennom århundrene. Det berører flere sentrale spørsmål, blant annet i forhold til menneskets natur og sakramentenes betydning.

    I forhold til menneskenaturen kommuniserer Bibelen både at vi er skapt i Guds bilde og at vi er preget av syndefallet (begrepet da forstått som noe mer enn at vi velger å gjøre gale handlinger; det rommer også dødskrefter og vår forgjengelighet). Denne dualiteten vektlegges forskjellig i forskjellige kristne tradisjoner hvor noen har betont det ene sterkere enn det andre. Her vil vi blant annet finne litt forskjellige perspektiv mellom pinsevenner og lutheranere.

    I forhold til barns «status» har noen sett på barna som «rene og uskyldige» frem til de når en viss alder, og andre vil si at vi er født med konsekvensene av syndefallet. Og da nærmer vi oss igjen ditt spørsmål. De fleste teologer vil nok besvare dette med at dåpen er noe vi skal gjøre, men at den ikke begrenser Gud. Vi skal døpes inn til Kristus og gjennom dåpen «begrave den første Adam», men det betyr ikke at Gud lar barn som ikke er døpt på fortapt. Da hadde vi i så fall gjort ham enten til en mekanisk robot (du må trykke på knapp A «dåp» for å få resultat B «frelse» eller til en kaosgud som lot tilfeldighetene råde. Spedbarnet som ikke er døpt er også Guds barn og skapt i hans bilde. Selv om det ikke er «lagt til Kristus» gjennom å bli lagt til en kristen menighet. De kristne er, uavhengig av hvilket av de førnevnte dåpssyn man har, enige i at dåp er viktig for den enkelte. Men Gud er stor nok til å handle uavhengig av om noen er døpt eller ei.

    Vennlig hilsen Jon Arne