Sammenligning mellom kristendom og religionene i synet på frelsen

Vi så i forrige kapittel at Bibelen ikke forsøker å forklare det ondes opprinnelse. Bibelen er bare interessert i hvordan vi skal frelses fra det onde. Når Jesus skulle lære disiplene bønn, så han at de skulle be: «fri oss fra det onde».
Slik er det ikke i hinduismen. Her gjelder det å forklare det onde. Og de forklarer det som en nødvendig del av virkeligheten. For det onde er en del av guddommen selv. Mennesket skal derfor ikke søke å bli befriet fra det onde, men kun heve seg over det. Motsetningene god—ond synes bare slik for mennesket. Egentlig er ingenting «godt» og ingenting «ondt». Motsetningen er kun et spill av guddommens maya. Det gjel¬der å se gjennom dette og fram til guddommen selv, som er hevet over motsetningene. Da blir det onde ikke lenger «ondt» og heller ikke blir det gode «godt».
Buddhismen avviser også spekulasjon omkring forholdet mellom Gud og det onde. Alt dreier seg om hvordan mennesket skal frelses. Men hva mener man med det onde i de forskjellige reli¬gioner, og hva mener man med «frelse»? Det må vi se nærmere på. Først vil vi se på frelsesbegrepet. Deretter vil vi se på hvilken måte mennesket blir frelst, og vi vil legge hovedvekten på dette siste.

Dette er fortsettelsen på en på en artikkelserie og det anbefales å først lese forfatterens artikler om de forskjellige verdensreligionene og likheter og forskjeller i synet på gud.

Hva blir vi frelst fra, og hva blir vi frelst til?

I kap. Ill så vi at religionene har det felles at de alle søker frelse. Mennesket vil nå utover den umiddelbare verden. Det kan ikke slå seg til ro uten at det har nådd noe høyere enn den ytre virkelighet.
Frelsen har forskjellige navn. Hinduen sier moksha, buddhisten sier nirvana, muslimen sier paradis, den kristne sier himmelriket. Alle bruker bilder for å beskrive dette. For frelsen er så annerledes fra menneskets tankegang at det ikke kan forklares direkte. Derfor beskrives det gjerne negativt: ikke lidelse, ikke synd, ikke sorg osv. Derfor blir det ikke så lett å sammenligne de forskjellige syn på hva vi frelses til. Forskjellene kommer tydeligst fram når vi ser på hva vi frelses fra.
Buddhisten ønsker å bli frelst fra selve livet. Det høres rart ut i kristne ører. Vi tror jo på en frelse til livet. Buddhisten ønsker derimot befrielse fra livet. Det henger sammen med at buddhistene mener at alt, absolutt alt liv er li¬delse. Viljen til liv er roten til all annen lidelse. Livstørsten er det største av alle onder. på grunn av livstørsten blir mennesket stadig født på ny etter at det er død. Og så må det leve om igjen og om igjen i lidelsen. Sjelevandringen, ja, selve livet er det store problem. Målet er derfor å opphøre å leve og gå inn i det bevisstløse nirvana, som er som en dyp, drømmeløs sovn. Dette er den høyeste salighet som kan tenkes: å være befridd fra livets lidelser og sjelevandringens evige kretsløp. Saligheten kan gjerne beskrives som det store intet. Likevel mener ikke buddhistene at nirvana bare er noe negativt. Riktignok slutter man å leve som et eget individuelt vesen. Men det er ikke noe tap, for all individuell eksistens er likevel bare en illusjon, et selvbedrag. Tilværelsen er en enhet i konstant forandring. Når et menneske derfor ser på seg selv som om det ikke er til, har det nådd en høyere kunnskap enn andre, og er ett med tilværelsens enhet. Det merkelige for oss vesterlendinger er at en buddhist som tenker slik om seg selv, likevel kan leve fullt tilpass på jorda. Man må ikke være «død» for å komme i nirvana. Han ser likevel på seg selv som fullstendig be¬fridd fra livet. Og når han engang dør den legemlige død, forenes han med det store intet og skal aldri mer gjenfødes, men bare hvile, oppløst i den evige, altomfattende bevisstløshet. Det er dette som er Det egentlige. Ikke alle buddhistiske retninger har et så abstrakt syn. I den mer folkelige buddhisme, f. eks. Amidismen (kalles også «det rene lands skole»), snakker man om et paradis som er siste skritt for nirvana. Der er det intet som visner eller forandres, alt er fullkomment, trærne og sanden er av sølv og gull, det hersker evig vennskap og harmoni mellom alle som er der.
Også hinduismen ser på frelsen som en befrielse fra sjelevandringen. Men forskjellen fra buddhismen ligger i dette at hinduen ikke ønske å frelses fra seg selv, men til seg selv. Frelse er så å si innebygget i hvert menneske, sier hinduen. Det mest egentlige ved selvet er identisk med frelsen. Hvis en hindu skuer inn i seg selv vil han derfor til slutt oppleve frelsen. Moksh; (= frelse) vil ikke si at mennesket får del noe det ikke hadde for. Tvert imot. å bli frelst er å klargjøre sitt egentlige «jeg», det «jeg» son overlever alle sjelevandringer, det «jeg» som er det samme som guddommens «jeg». Frelsen er å være ett med Gud, samtidig er det å være ett med seg selv. For det innerste i selvet er det samme som det innerste i Gud. Liksom Gud har noe «uvirkelig» ved seg som dekker over det virkelige (ved maya), så har mennesket et forblindet syn (på grunn av Guds maya) på hva mennesket egentlig er. Ved hjelp av yoga; og meditasjon ser de gjennom dette ytre fram til Det egentlige, og da har de frelsen. Da heves deres tanker over den ytre motsigelsesfulle verden, befridd fra sjelevandringen og ett med Gud Mennesket og Gud er ett, derfor har menneske frelsen. Det gjelder bare å se det.
Forskjellen til kristendommen er stor. Det som er poenget i hinduismen ser Bibelen som selve hovedsynden. «Dere skal bli liksom Gud» sa den onde frister (1 Mos. 3, 5). Det at mennesket selv vil bli Gud, forkastes på det sterkeste. Kun Gud må sees som Gud. Mennesket er Guds skapning og ikke Gud selv. Derfor finner ikke den kristne frelsen ved å se inn i seg selv. Jo mer han ser på seg selv, jo mindre ser han av frelsen, fordi han er et syndig menneske. Å bli frelst i kristen mening er derfor å bli frelst fra sin egen syndeskyld. En kristen kan bare finne. frelsen ved å se bort fra seg selv og på Kristus. Det går altså ikke an å forene hinduisme og’ kristendom på dette punkt. Skal man ta hinduismen alvorlig, knuses hovedpoenget i Bibelen, og omvendt. Det hele belyses av uttalelsen fra hinduen Vivekananda: «Den største synd er å kalle et menneske syndig». Bibelen sier at menneskets eneste sjanse er at det innrømmer at det er syndig! (se f. eks. 1 Joh. 1).
Evangeliet er budskapet om frelse fra synd, i første omgang fra syndens skyld, siden også fra syndens makt. Jesu død på. korset sonet menneskenes straff. Derfor kan Gud ufortjent tilgi dem som tror på Jesus. Mennesket er syn¬dig, men av nåde ser Gud på det som om det ikke hadde syndet. Dette er frelse fra syndens skyld. En gang skal Gud skape en ny himmel og en ny jord, hvor det ikke skal være noe synd. Da er den troende frelst også fra syndens makt. Her i dette liv kan den troende ikke komme så langt, fordi det er fait så dypt fra Gud at det ikke kan restitueres i denne tilværelse. Det er dette som kalles arvesynden. Selve menneskets vesen er blitt forsimplet slik at det rett og slett ikke kan leve syndfritt.
I hinduismen er problemet at mennesket er uvitende om Gud og mennesket. I kristendommen er problemet at mennesket er syndig. Frelse i hinduismen er frelse fra uvitenheten. Frelse i kristendommen er frelse fra synd. Og hvorfor er synden så farlig ifølge Bibelen? Fordi den vekker Guds hellige vrede. Gud er slik at han kan ikke rolig se på at et menneske synder. Derfor er synden livsfarlig. å gå med en uoppgjort synd er det samme som å gå med en dødsdom hengende over seg. Bibelen tilbyr frelse fra denne dødsdom. Når et menneske blir benådet, går det derfor over fra død til liv. Og dette livet er et herlighetsliv.
Buddhismen forkynner frelse fra livet, fordi livet er lidelse. Bibelen forkynner frelse til livet fordi livet (slik Gud har ment det) er den største herlighet. Og denne frelse mener Bibelen helt konkret.
Når et menneske kommer til tro på Jesu frelsesverk, flyttes det over i en ny situasjon. Buddhismen og hinduismen forkynner ikke først og fremst en ny tilstand, men en ny erkjennelse; du må se hva du egentlig er. Bibelen forkyn¬ner en radikal overgang fra en tilstand av fortapthet til en tilstand av frelse. Et av hovedpoengene i østens religioner er at følelsene (både de gode og de onde) skal frigjøres. Vekten ligger på denne eksistensielle opplevelse.
I kristendommen ligger frelsen ikke på det følelsesmessige plan. Riktignok vil en som er frelst ofte være glad og kjenne en dyp fred i hjertet. Men dette er ikke hovedsaken. Følelsen av glede og fred er ikke selve frelsen, kun en følge av frelsen. Hovedsaken er at mennesket virkelig er flyttet over fra fordømthet til å bli et Guds barn. Dersom et menneske tror på Jesus, har det frelsen selv om det føler seg uharmonisk En angstnevrotiker kan godt være en sann kristen. Han følelsesliv er i ulage, men han er likevel hundre prosent et Guds barn fordi han (trass i tvil og uro) tar sin tilflukt til Jesu frelsesverk. Det er Jesus som garanterer frelsen, ikke mennesket med dets tanker og følelser. Frelsen er en objektiv virkelighet uavhengig av menneskets psykiske tilstand.
Frelsen er en forandring, sier Bibelen, «det gamle er forgangent, se alt er blitt nytt». Hinduen kan ikke godta en slik tale, fordi han mener at mennesket er Gud, både før og etter det «blir frelst». Egentlig kan han ikke tale om å «bli» frelst. Alle mennesker har egentlig frelsen, det gjelder bare om å innse det. Det gjelder å virkeliggjøre det man egentlig er. Gjennom yoga og meditasjon opplever de følelsen av å være ett med den kosmiske harmoni. Deres rolige pust blir identisk med Vishnus kosmiske åndedrag. Frelsen er ingen egentlig forandring, men en opplevelse av et klarere syn på. seg selv og virkeligheten i enhet med Gud. Den eneste «forandring» de kan tale om, er en forandring i menneskets tanke- og følelsesliv. (Og her kan nok forandringen ofte være like stor som hos de kristne! sml. kp. III).
Bibelen taler om Guds rike. «Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær». Slik lød Jesu programforkynnelse. Han så det som sitt kall å innby menneskene til å komme inn i dette rike, som er av en annen art enn verden. Derfor må menneskene «vende om» når de skal inn i Guds rike. Det er bare to muligheter: enten er mennesket i Guds rike, eller det er utenfor, i Satans rike (selv om dette er ubevisst for disse selv). Mennesket må våkne opp og se at det er utenfor, og ta imot Guds innbydelse til å komme inn, Adgangen er gratis, for Gud har gjort alt ferdig (Mt. 22,4). Riket er en gave som du tar imot som et lite barn idet du omvender deg til Herren (Mt. 18, 3). Det er et nåderike basert på Guds kjærlighet til syndere (Lk 15).
Guds rike kom i og med Jesu eget komme til jord, derfor kan menneskene komme inn i det her. Ved tidenes ende skal dette rike komme i sin fulle kraft. Da skal gudsrikemedlemmene oppleve den fullkomne, evige frelse i Guds nærhet. De skal «sitte til bords» i Guds rike i det store «bryllupsmåltid». Men de som har vendt Gud ryggen, skal bli stående utenfor.43
Denne salighet er tenkt som den høyeste og egentligste form for liv. Menneskene skal legemlig oppstå og få et «herlighetslegeme». Her ser vi en tydelig forskjell fra hinduisme og buddhisme, som tenker mindre konkret om frelsen. Frel¬sen er også på det legemlige plan, i følge Bibelen. Etter at alle har stått opp fra de døde, skal Gud holde den rettferdige dom. Da er det bare to muligheter: Enten dømmes man til fortjent straff for sine synder, eller man får ufortjent frifinnelsesdom for Jesu Kristi skyld. De som har sagt nei til Guds nådetilbud, må selv bære ansvaret for sin synd, og blir stående utenfor Guds nåderike.
Innenfor eller utenfor Guds rike, det er Bibelens klare tale om mennesket og frelsen. Ufor-tjent frelse eller fortjent fortapelse er de to eneste alternativer. Evangeliet om Guds rike er en inn¬bydelse til alle om å flytte inn i dette rike her og nå, og blir der siden i evig glede.

Hvordan blir vi frelst?
Vi er nå kommet til det viktigste punkt i sammenligningen mellom kristendommen og religionene. Spørsmålet om vegen til frelse er et hovedpoeng i de fleste religioner. Men de svarer forskjellig. Ofte er det også flere forskjellige svar innenfor en og samme religion. Svarene kan deles i to grupper:
1) De som hevder at mennesket blir frelst ved egne anstrengelser. Mest typisk er her ur-buddhismen.
2) De som hevder at mennesket blir frelst ved Guds nåde. Mest typisk er her kristendommen, men vi finner lignende tanker også i Mahayana-buddhismen og i hinduistisk bhakti.

Det hevdes av og til at kristendommen er den eneste religion som taler om frelse ved «Guds nåde». Det er ikke riktig, for både f. eks. buddhismen og hinduismen har sekter som betoner nåden. Men hva menes med «nåde»? Her gir de forskjellige religioner forskjellig svar.
Evangeliet om Guds kjærlighet og nåde er det mest sentrale i kristendommen. Derfor er det spesielt viktig å se hvordan dette blir stående når vi sammenligner med andre nåde-religioner. Finnes det noen annen religion eller religiøs sekt som forkynner en frelsesveg som ligner på evan¬geliet?
Hvis vi ser på buddhismen og hinduismen i sin helhet, blir nok hovedinntrykket at disse ikke er nådereligioner. Buddha viste menneskene hvordan de skulle gå vegen til frelse uten hjelp av noen Gud. Zen-buddhistene i dagens Japan hevder at mennesket kun kan frelses ved egne anstrengelser og nitid konsentrasjon. Hinduene betoner viktigheten av å sitte intenst konsentrert | yoga og meditasjon for å nå fram til den dypere kunnskap som er ensbetydende med frelsen. Særlig tydelig er dette i de rent panteistiske fetninger. Det er jo også ganske naturlig. Når Gud forsvinner som en selvstendig personlighet, kan man ikke snakke om Guds nåde. Når «Gud» blir et passivt prinsipp, må mennesket selv sørge for sin frelse.
Når vi skal forsøke å finne ut om det finnes noen paralleller til det bibelske evangelium om Guds nåde, er det derfor lite interessant å se på religionene i sin helhet. Vi må heller undersøke om det finnes enkelte retninger som betoner Guds nåde spesielt sterkt. Vi må med andre ord finne fram til de religiøse sekter i andre religio¬ner som står nærmest evangeliet. Først da kan vi svare på spørsmålet om det finnes paralleller til Bibelens budskap.
a) Bhakti
I den eldre hinduisme (før bhakti) ble det lagt stor vekt på gjerningenes veg til frelsen (karma-marga). For alle gjerninger bærer følger i seg (karma), både for dette liv og for det neste. Hvordan du lever i dette liv, avgjør hvordan du blir i neste liv. For å bli frelst måtte mennesket bli befriet fra dårlig karma. Forskjellige retninger i dagens hinduisme har hvert sitt syn på hvordan man best når denne befrielse. Noen betoner kunnskapen (jnana) om Gud (verden og seg selv), andre betoner kjærligheten til Gud. Det er dette siste som kalles bhakti (bhakti-marga — kjærlighetens veg).
Det første bhakti-skrift er Bhagavadgita. Det¬te danner grunnlaget for all den senere bhakti-fromhet. Vi vil derfor se litt på hva Bhaga¬vadgita lærer om vegen til frelse, for vi ser på de enkelte bhakti-sekter.
1) Bhagavadgitas frelsesveg. I kp. IV så tok vi for oss Bhagavadgitas syn på Gud. Gud er spontan aktivitet, men han hand¬ler uten å begjære noe med handlingen. Dette er et forbilde for menneskene. Når menneskene handler, må det ikke forsøke å oppnå noe med det som gjøres. Da binder handlingen ikke noe karma, og mennesket blir frelst fra sjelevandringene. Frelsesbudskapet er altså: Se bort fra handlingenes resultat, så slipper du handlingenes konsekvens (sjelevandringen). I Bhagavadgita 4, 14 ff. sier Krishna:
«Handlinger besmitter meg ikke, jeg føler intet begjær etter handlingenes resultat, den som forstår meg slik, han bindes ikke, selv om han handler. Den som kan se ikke-handling i handling og handling i ikke-handling, han er vis blant menneskene. Den som har gitt opp enhver tilknytning til sine handlingers re¬sultat, han utfører ingen handling, selv om han gir seg til å handle».
Tidligere hinduisme mente at all handling bandt menneskene til sjelevandringen. Menneskets eneste håp var å tilintetgjøre dette ved renselsesoffer eller ved fullstendig passivitet. Bhagavadgita forkynner at dette ikke er nødvendig. Man skal gjøre sine plikter, men man må ikke forsøke å oppnå noe med handlingene. Alle handlinger har sitt mål i seg selv. Vegen til frelse går altså ikke gjennom gjerninger.
Et menneske som vil oppnå noe med det det gjør, viser at det er bundet til den ytre verden. Du må se gjennom dette ytre og fram til guddommens egentlige vesen. Og så må du gi deg helt hen i kjærlighet til ham. Kjærlighet til Krishna (bhakti) er det eneste verdige motiv i alt en gjør og tenker, for han er det eneste som er verd å elske. Krishna gir hjelp til denne kjærlighet, ved sin nåde. «Du er meg overmåte kjær», sier han til Arjuna, «derfor forkynner jeg hva som er gagnlig for deg. Oppgi alle de hellige handlinger, og ta din tilflukt til meg alene! Jeg vil frelse deg fra alle onder, sørg ikke!» (Bhg. 18, 64—66). Vi ser at frelsen ikke skjer ved gjerninger, men ved tro på guddommen.
Dette utelukker imidlertid ikke at mennesket også har andel i frelsesprosessen. Bhagavadgitas frelsesveg kombinerer guddommelig nåde og menneskelige anstrengelser. Det kommer fram i dens lære om yoga. Hele den 6. sang handler om dette.
Utgangspunktet er at det er to slags virkelighet, en uegentlig og en egentlig. Alt springer ut av Gud, men ikke alt eksisterer i sin renhet. (Sammenlign med det som tidligere er sagt om Guds Maya). Dette gjelder både for gud og menneske. Gud omgir seg selv med et ytre blendverk (Bhg. 7) som man må se igjennom for virkelig å se ham. På samme måte har mennesket et lavere og et høyere jeg. Det gjelder å få klart øye på «det høyere jeg» (fordi da får man samtidig øye på guddommens høyere jeg). Vegen til dette går gjennom yoga-anspennelse. Bhagavadgita frembyr en teknikk for å nå dette mil:
«Yogien skal uavbrutt anspenne sitt jeg, idet han oppholder seg alene på et ukjent sted. På et rent sted skal han innrette seg et sikkert sete, hverken for høyt eller for lavt, og dekket med et klede, et antilopeskinn og kutscagress. på det sete skal han sette seg og anspenne seg i yoga til renselse av sitt jeg, idet han samler sin tanke på ett punkt og holder både tankens og sansenes virksomhet i tømme. Legeme, hode og hals skal han urokkelig holde i ro og i samme retning. Blikket skal han vende mot spissen av sin nese uten i se til siden. Når yogien slik uavbrutt anspenner sitt jeg og holder tanken i tømme, så vinner han den fred som munner ut i nirvana, og som beror på meg. Når tanken holdes i tømme, og kun beror i ham selv, når han er fri for begjær, så sies han å være en virkelig yogi. I hans evne er det ingen forskjell på jordklumper, stein, eller gull. Som et lys som er beskyttet mot vind ikke blafrer — det bilde passer på den yogi som holder sin tanke i tomme og anspenner seg i yoga». (fra Bhg. 6).
Det gjelder altså å stoppe alle «naturlige» sjelsfunksjoner som begjær og tankevirksomhet. Rettere sagt: Man skal snu disse funksjoner slik at de går inn i seg selv i stedet for ut. Da vil man til slutt se sitt eget jeg avspeilet i dets renhet, ett med guddommen. Liksom man ikke ser en lysflamme skikkelig for all vind har stilnet, ser man ikke sitt egentlige jeg (og den egentlige gud) for alle ytre strømninger av tanker og begjær er stilnet helt.
Men det er ikke en hvilken som helst form for yoga Bhagavadgita forkynner, men det er bhakti-yoga. Den ytre teknikk må forenes med kjærligheten til Gud. «Av alle yogier anser jeg den for den ypperste yogi, som med sitt indre jeg rettet på meg, elsker meg med den rette tro» (Bhg. 6, 47).

2) «Apeskolen» og «katteskolen». Vi si at det var to tendenser i Bhagavadgita. på den ene side var frelsen avhengig av Guds nåde, på den andre side er menneskenes anstrengelser nødvendig. Flere store tenkere klarte å forene disse to tendenser i ett system. Mest kjent er Ramanuja (d. 1137). Han grunnla den første egentlige «sekt» i hinduismen. Men etter Ramanujas død klarte man ikke å holde de to tendenser i frelsessynet sammen lenger. Og sekten ble splittet i to. Splittelsen kan ligne noe på kirkens splittelse i katolisisme og protestantisme. Den ene hevder frelse ved at Guds nåde og menneskets gjerninger samarbeider, den andre hevder frelse ved nåden alene, uten gjerninger. Vi skal likevel se at det blir en vesensforskjell mellom evangelisk kristendom og den hinduistiske nådereligion.
Spørsmalet er om forholdet mellom bhakti og Vishnus nåde. Begge hindusektene betoner den guddommelige nåde, men spørsmalet er om nåden virker sammen med menneskets bhakti-anstrengelser. «Apeskolen» svarer ja, «katteskolen» svarer nei.
Apeskolen kalles slik fordi den bruker bildet av apekattungene som klamrer seg fast på mora når de bæres. Mora og ungen samarbei¬der. På samme måte må mennesket og Vishnu samarbeide i frelsesprosessen. Vishnus nåde opphever ikke menneskets ansvar, men fordrer dets medvirkning. Mennesket må selv søke å oppnå frelsen ved bhakti-marga. Nådevegen er bare en nødløsning for den som ikke klarer frelsen på annen måte. Men det er den aktive bhakti-marga som mest tilsvarer den menneskelige natur. Katteskolen bruker bildet av hvordan katten bærer sine unger. Den griper dem i nakkeskinnet og bærer dem vekk uten at ungene trenger å klamre seg fast til mora. Slik er det også med frelsen. Overbevist om sin egen hjelpeløshet må sjelen bare overgi seg til Gud og passivt avvente frelsen. Denne frelsesveg er den eneste naturlige da mennesket er fullstendig avhengig av Vishnu og ikke har noen egen vilje. Guds nåde er enevirkende i frelsen. Dermed er alle andre frelsesveier gjort overflødige. All urenhet blir renset vekk. De eneste utilgivelige syner er uoppriktighet og grusomhet. Forøvrig er nådevegen åpen for alle.44 Men nådebegrepet er avgrenset til selve frelsesprosessen. Nåden synes ikke å være frelsens første årsak. Den ligger i menneskets kjærlighet til guddommen. Den troendes kjærlighet til Vishnu vekker Vishnus kjærlighet til mennesket. Mennesket kommer til Vishnu med sin kjærlighet og da møter det en som er så barmhjertig, som har slik en overveldende kjærlighet at han til og med anser menneskenes feil og forgåelser som tiltalende, liksom ei ku uforbeholdent slikker sin nyfødte kalv.
Dette siste punkt er viktig. Det viser klart forskjellen til evangelisk kristendom. Når Bibelens Gud frelser, så skjer det ikke ved at han ser igjennom fingrene med synden, eller ved at synden blir tiltalende i hans øyne. Tvert imot. Gud synes synden er motbydelig samtidig som han frelser synderen! Gud dømmer samtidig som han frelser, rettere sagt: Gud frelser på tross av at han dømmer. For Gud er hellig rettferdighet samtidig som han er hellig kjærlighet. Det er dette som er korsets budskap: Gud må dømme synden, men han elsker syndere og søker å frelse dem. Bibelens budskap om Guds kjærlighet blir derfor mer radikalt.
Vi ser og en annen forskjell. Katteskolen taler om guddommens nåde hovedsakelig i forbindelse med selve den prosessen når mennesket blir frelst. Bibelen forkynner et budskap om at Gud er den første initiativtager til all frelse. Gud har i sin kjærlighet grepet inn i verden med frelseshandlinger (først for Israel, så for hele verden i Jesus Kristus og hans verk). Menneskets kjærlighet til Gud er kun et svar på Guds kjærlighet. Gud er den første årsak til all frelse, som det står i 1 Joh. 4:
«Ved dette er Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss at Gud har sendt sin Sønn til verden, for at vi skal leve med ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Vi elsker fordi han elsket oss først.»
Både bhakti og kristendommen sier at frelsen skjer ved «Guds nåde». Men selve nådebegrepet er helt forskjellig i de to religioner. Guds nåde i Bibelen har mere preg av et aktivt målbevisst initiativ fra Guds side. Og den er mer radikal. For når Bibelens Gud frelser, skjer det samtidig med at han reagerer med avsky på synden. Man forstår først Guds kjærlighet og nåde etter at man har forstått Guds hellige rettferdighet.
3) Tukaram.
Denne indiske religiøse tenker fra 1600-tallet vil vi ta med for å vise hvor inderlig den ekte bhakti-fromheten kan bli. Tukaram anses å representere bhakti i dens reneste form. Hundretusenvis av indere drar hvert år på valfart til hans ære.
Det brennende spørsmål for Tukaram er hvordan han skal bli frelst. Han føler at det er noe som stenger mellom ham og frelsen og han kjemper for å komme over dette stengsel. I motsetning til de fleste hinduer har Tukaram syndserkjennelse. Det er synden som skiller ham fra frelsen. Tukaram er gjennompreget av et bren¬nende ønske etter å være sammen med Gud, hans største sorg og ulykke er å være atskilt fra ham. For kun hos Gud er frelsen. Men problemet er hans egen synd45 som står som et uoverstigelig fjell mellom ham og guddommen:
«Den Uendelige er bakom, og mellom ham og meg er det høye fjell av begjær og vrede. Jeg er ikke i stand til å komme over dem, heller ikke finner jeg noen veg. Jeg ser mine feil, men jeg kan ikke kontrollere mitt sinn. Jeg er sansenes slave».
Men av og til skimter Tukaram en mulighet for frelse: Ved ydmyk og fullstendig overgivelse til Gud, ved kjærlighet til ham kan kanskje hjertet bli rent, men stadig kastes han mellom tvil og tro:
«Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne bli renset av min synd, derfor har jeg grepet tak i dine føtter. Hvis du foretar deg noe, hva er da umulig? Du har frelst mange ydmyke, mange skyldige, mange syndige mennesker. Hvilken bønn skal jeg be? Inntil nå følte jeg at min tjeneste ble akseptert av deg. Men nå er det ingenting annet enn strid tilbake hos meg. Jeg ser ingen tegn på å kunne bli forvisset av han som står foran meg.. Selv om jeg gjør meg ren av seremonier, henger det fortsatt urenhet ved meg. Det jeg ønsker er å bli ren av hjertet».
Det brennende spørsmal for Tukaram er hvor¬dan denne renhet kan bli virkelighet. Tukaram har full tiltro til at guddommen er i stand til å oppfylle sitt barns ønske. Bhakti er den eneste veg — den fullkomne kjærlighet og hengivelse til guddommen. All vekt ligger på hjertets forandring. Men likevel blir det stående et problem: «Hvis jeg er Guds barn, og virkelig er aksep¬tert av ham, hvordan skal jeg på vite det? Hvordan skal jeg sikkert på vite at mitt hjerte er renere, at mitt sinn ikke er besmittet av vrede? For hvis det ikke er kjærlighet i mitt hjerte, hvordan kan da mitt hjerte være forandret? Heldige er virkelig de hvis hjerte hviler i tilgivelsen».
Vegen til frelse går gjennom den fullstendige overgivelse til guddommen, slik at du blir så avhengig av og knyttet til ham at du ikke ønsker noe annet enn å høre hans stemme. Det menneske som kommer i denne kjærlighetsenhet med guddommen, vil nå frelsen, hevder Tukaram.
Vi ser at det på mange måter bare er et steg igjen til full likhet med Bibelens frelsesveg. Men dette steg mangler. Og det er et avgjørende steg. Det skyldes at Tukaram har et helt annet gudsbegrep. Gud er ett med altet, også med ham selv. Derfor er «gud» dypest sett ikke noe annet enn Tukarams egen bhakti-hengivelse. Et sted sier Tukaram til guddommen: «Det er vår tro som gjør deg til Gud». Det kan derfor ikke bli tale om frelse som et radikalt inngrep utenfra slik Bibelen forkynner om Guds frelse. Slik sett minner denne religion mer om moderne eksistensialisme46 enn bibelsk kristendom.
Tukarams religion er et typisk eksempel på en religion der frelsen skjer ved tro. Men det er betonet på en slik måte at det blir troen i seg selv som frelser. Bibelen hevder derimot at det ikke er troen selv som frelser, men han vi tror på. Og det er noe ganske annet. Hos Tukaram (og i all bhakti-fromhet) er troen og frelseren egentlig det samme, for guddommen og den troende er dypest sett den samme. «Det er vår tro som gjør deg til Gud». Når Bibelen taler om frelse, er det alltid snakk om at Gud griper inn utenfra. Menneskets kjærlighet og tro er kun en følge av Guds inngrep. Frelseren forveksles aldri med de troendes følelse av renhet og kjærlighet. Nei, han er en Frelser på tross av menneskets urenhet og manglende evne til sann kjærlighet. «Gud viser sin kjærlighet til oss derved at Kristus døde for oss mens vi enda var syndere». (Rom. 5, 8).

b) Amidbuddhismen («Det rene lands skole»)
Også innenfor buddhismen finnes det visse nådesekter. Disse har fjernet seg mye fra urbuddhismen, men har stor tilslutning. Amidbuddhismen teller i dag ca. 20 mill, tilhengere i Japan. For kommunistrevolusjonen i Kina tilhørte mesteparten av buddhistene der denne retning.
Den opprinnelige buddhisme fikk et aristokratisk overklassepreg; frelsen var kun oppnåelig for munkene som ofret all sin energi på å følge Buddhas frelsesmetode.
Det fortelles om Honen Shonin (som brakte amidismen til Japan på 1100-tallet) at han ble grepet av medlidenhet med de vanlige lege mennesker som ikke hadde sjansen til å nå frelsen ved egen kraft, ji-riki. Med profetisk glød forkynte han så en annen frelsesveg: ta-riki, «en annens kraft». Redningen er å ta tilflukt til guden Amida. Han var opprinnelig en from munk. Gjennom sin fromhet og meditasjon ervervet han seg store fortjenester og ble en Budd¬ha som var i ferd med å nå inn i nirvana. Men han stoppet opp like før, og utsatte sin frelse. Han avga et løfte om at han ikke ville gå helt inn før han hadde hjulpet andre til frel¬sen. Han oppholder seg nå i ”det vestlige paradiset” og derfra kaller han menneskene til seg. De som påkaller Amidas navn, får nå gratis frelse; de som mangler egne fortjenester, får del i Amidas fortjenester. Egne anstrengelser (og egen svakhet) har ingen betydning for frelsen. Det eneste det kommer an på, er å ta sin fulle tilflukt til Amida. Man må stadig gjenta «Namu Amida Butsu» — jeg tar min tilflukt til Amida. Og det må skje «med et oppriktig hjerte, et ekte troende hjerte og et lengtende hjerte». Da vil Amida komme og møte oss når vi dør og sørge for en lykkelig gjenfødelse i «det vestlige paradis». For å oppnå frelsen er det viktig å gjenta denne bekjennelse så ofte som mulig.
Honens disippel, Shinran, forkynte en enda klarere nådereligion. Dersom man bekjenner «Namu Amida Butsu» en gang, er man viss på frelsen, bare det skjer i helt oppriktig tro. (Kravet til denne trosekthet var så høyt at det ikke var lett å nå den). Alle mennesker bærer i seg muligheten til å bli frelst, også de onde, ja, spesielt disse. Honen så at også de onde mennes¬ker vil bli mottatt i Det rene land, og i enda høyere grad de gode. Shinran er mer radikal: De onde mennesker har forrett til frelsen.
Shinran hadde selv en dyp syndserkjennelse, og han følte at han hadde ingen sjanse til frelse ved egen kraft. Hans eneste sjanse la i full overgivelse til Amidas nåde.
Denne nåderetning er levende i dagens Japan («shin-buddhismen»). I 1973 feiret man 800-ars minnet for Shinrans fødsel med pomp og prakt. Hundretusener strømmet til templene til sang, musikk, oratorier og foredrag — et fullsatt pro¬gram over flere uker. Endel ekte buddhister protesterte mot denne prakt. For Shinran var en folkets mann — ydmyk i erkjennelsen av egen uverdighet. Moderne shin-buddhister deler denne uverdighetsfølelse. De siterer ofte Paulus: «jeg vet at i meg, det er mitt kjød bor det intet godt. . .». I et av deres egne læreskrift (Tanni-sho) heter det: «Vi tror at alminnelige mennes¬ker som oss uten særlige evner og uten noen lærdom blir frelst ved troen. Selv om det er foraktelig for høyt begavede mennesker, er dette for oss den høyeste lære.»
Vi ser en del likhetspunkter med kristendommen. Frelsen skjer ved guddommelig nåde, ved troen alene uten menneskelige fortjenester. Men vi ser og en del forskjeller. Amidismen regner ikke med konkrete frelseshandlinger i historien. Amida sees ikke som noen historisk person.
Alle tenkende buddhister vil uten tvil si at Amida-skikkelsen er en myte. Men nettopp som myte har den sin verdi, hevder de. Den uttrykker erkjennelsen om at mennesket bærer i seg mulig¬heten til å bli en opplyst Buddha. Det er ikke Amidaskikkelsen i seg selv som er det viktigste, men Amida-ideen.
Amida er en i rekken av utallige frelserskikkelser og guder. Amida-buddhismen har overhodet ikke noe klart gudsbegrep (det gjelder buddhismen overhode). Hovedvekten ligger på frelsesmetoden. Og det blir da i praksis slik at selve troen får veldig vekt, slik at det kan grense mot prestasjon (og av og til magi). Det legges stor vekt på. den rette uttale og det rette sinnelag ved påkallelsen av Amida. Amidismen kjenner ikke tanken om et radikalt frelsesinngrep i historien slik som i kristendommen.
Frelsens bakgrunn er forskjellig. I amidismen (som i annen buddhisme) er det uvitenheten om lidelsen og livstørsten som er frelseshindrende. I kristendommen er det menneskets opprør mot Gud som er problemet. Amidismen kjenner ingen motsetning mellom det guddommelige og det menneskelige. Shinran hadde dyp syndserkjen nelse, men vi hører aldri at han bekjenner sin synd for en gud, heller ikke hører vi om noen forlatelse for synder. Fortaptheten og lidelsen er et rent menneskelig problem. I kristendommen er problemet at mennesket står under Guds vrede når det synder. Sentrum i evangeliet blir derfor uforståelig for en buddhist: At Gud gjenoppretter samfunn med dem som har gjort opprør mot ham. Det blir uforståelig hvorfor Jesus måtte lide og dø for menneskenes synd. Nådebegrepet har forskjellig betydning i de to religioner. Det kristne nådebegrep får et mer radikalt og ufortjent preg fordi Gud frelser syndige mennesker samtidig som han dømmer menneskenes synd. Og denne frelse kostet Gud hans egen Sønn! En buddhist vil ikke forstå en slik tankegang, fordi han ikke kjenner Bibelens tale om Guds hellige rettferdighet.
Det viser at trass i en del likhetspunkter har de to religioner helt forskjellig karakter når det kommer til stykket.

c) Islam
Hva svarer Koranen på. spørsmalet om hvordan mennesket blir frelst? Svaret er ganske enkelt: ved Allah og Allah alene. Han skal avgjøre dommen på den siste dag, helt suverent. Han kan frelse alle, han kan forkaste alle. Det er Allans sak alene. Men mennesket kan håpe at Allah vil være barmhjertig mot dem. For han er den mest barmhjertige. Allah kaller menneskene til paradiset. Og han åpenbarte Koranen for å vise menneskene vegen dit. Derfor må mennesket begynne på denne veg om det ønsker å bli frelst: Underkaste seg Allah, være god mot sin neste, be, gi almisse og faste. Men ingen kan vite om han vil slippe igjennom på dommedag, for Allah er suveren og han har forutbestemt hvem som vil gå fortapt og hvem som vil bli frelst.
Jeg stilte en muslim (se note 39) følgende spørsmål:
— Kan en muslim være trygg på frelsen?
— Muslimen kan spørre sitt eget hjerte og vite om han er på den rette veg eller ikke. Og
han merker om han gjør framgang på denne veg.
— Men betyr dette at han er trygg på frelsen?
— Troen betyr trygghet. De troendes fellesskap garanterer trygghet.
— Gjelder denne trygghet også. for den evige frelse?
— Nei, det gjelder kun for dette liv og ikke for det neste, på grunn av Allah og den siste dag. Det som skal skje på den dag er skjult. Man vet ikke utfallet for den enkelte, men bare at det skal dømmes mellom rettferdige og urettferdige, en dom på grunnlag av Allah alene. En må i dette liv håpe det beste og vente det beste, men man kan ikke være sikker, for det er Allans sak alene. Dette gjelder også Muhammed selv.
Forskjellen til Bibelens budskap er klar. Evangeliet er et tilbud om å komme inn i Guds rike her og nå, for siden å bli i dette rike i all evighet. «Omvend dere, for Guds rike er kommet nær», ropte Jesus ut. Det rike som evigheten skal feires i og det rike som allerede er kommet til jord, er det samme. Det er bare den forskjell at dette rike enda bare er realisert delvis. En gang skal det opprettes i sin fulle herlighet. Men allerede nå kan man komme inn i det! Bibelen tilbyr derfor menneskene å tre inn i frelsen med en gang. Den som tror på Jesus, har livet. Han kommer ikke for dommen (Joh. 3, 18), dvs. han er garantert å slippe gjennom i dommen, dersom han blir i troen på ham som sonet all verdens synd. Gud er trofast, han svikter ikke sitt paktsløfte: «Den som tror på Sønnen har evig liv». Den eneste maten et menneske kan komme ut av Guds rike på, er at det selv river seg løs fra det i utroskap mot Gud. Og selv da kan det hende det får en ny sjanse for «om vi er troløse så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv». Om et menneske faller utenfor Guds Rike og blir utenfor i all evighet, så skyldes det at han ble hengende fast ved sin utroskap. Gud på sin side er trofast. Hans paktsløfte står ubrytelig fast. Islam forkaster tanken om frelsesuvisshet. Ingen har rett til å si om seg selv at de er Guds barn.
Forskjellen mellom de to religioner skyldes at de har to helt forskjellige gudsbegrep. Allans opphøyde suverenitet forbyr ham å stige ned til menneskene og gjøre seg tilgjengelig på en slik måte som Bibelen forkynner. Jesus brakte Gud ned på jorda. Han brakte Guds rike nær til menneskene slik at de kan komme inn i det av nåde.
Muslimene tror ikke på noen arvesynd. Og de mener at Jesu soningsdød var unødvendig. Hvert menneske må selv bære ansvaret for de synder det gjør, og kun håpe på Allans forlatelse på den siste dag. Bibelen forkynner at Gud har grepet radikalt inn for å fjerne menneskenes syndeskyld, slik at de her og nå kan være viss på sine synders forlatelse. Den som tror på Jesus og hans verk, har Guds løfte på dette. Vi ser altså forskjellen mellom islam og evangeliet:
Islam tilbyr en veg som menneskene skal begynne på og som leder til Paradiset om Allah vil.
Bibelens evangelium tilbyr menneskene straks å tre inn i Guds rike, fordi Jesu frelsesverk har tatt vekk alle hindringer, og gir visshet om evig frelse for dem som tror. Grunnlaget for frelsen er allerede lagt! Innbydelsen om å komme inn sendes ut til alle. Den som tar imot denne innbydelsen flyttes konkret over fra fortaptheten til Guds rike.
«Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning. Det gamle er forgangent, se, alt er blitt nytt! . . . Fordi Gud i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen . . . som om Gud selv formante ved oss, vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud». (2 Kor. 5).

Kort sammenfatning av evangeliets særstilling i synet på Gud og frelsen

Følgende trekk er enestående for Bibelens evangelium:
1) Det onde er ikke en del av Gud, for Gud er kjærlighet.
Allah og Krishna kan være uberegnelige, alt som skjer forklares direkte utfra dem, både godt og ondt. Bibelen forkynner at Guds vrede ikke har sin årsak i ham selv, men i at menneskene synder mot hans vilje (som er god!). Alt Gud gjør har et godt siktemål. (Også hans vrede har til hensikt å rense vekk synden). Det er ikke så tydelig i noen av de andre verdensreligioner at det onde er atskilt fra Gud. Det onde har ikke sin opprinnelige årsak i Gud. Gud er det ondes og den ondes fiende, og skal en gang knuse både ham og hans gjerninger. Gud elsker dem som er i det ondes vold, og vil befri dem, til tross for at de selv har ansvar for sin tilstand. Dette viser Guds kjærlighet. Den rokkes ikke selv om mennesket synder mot ham. Guds vrede begrun nes alltid utenfor Gud (nemlig i menneskets synd), Guds kjærlighet begrunnes alltid i Gud selv. Det viser at kjærligheten er det dypeste i Gud. Også de fremmede religioner kjenner tanken om at Gud har kjærlighet. Bibelens evangelium er det eneste som forkynner at Gud er kjærlighet.
2) Gud frelser på tross av at han dømmer synden.
Han ønsker å frelse dem som har gjort opprør mot ham. Det finnes ingen religion som betoner menneskets syndighet — og Guds reaksjon på dette — så sterkt som Bibelen. Men til tross for at Gud reagerer mot synden, Søker han å frelse synderen. Derfor koster frelsen Gud kamp. Denne kamp når sitt klimaks når han selv betaler for menneskenes synd ved å la sin Sønn lide den stedfortredende straff på. Golgata. Så sterk er Guds kjærlighet.
3) Frelsen skjer på historiens skueplass.
Guds kjærlighet er ikke bare hans vesen. Gud har grepet inn i menneskeverdenen i samsvar med denne sin kjærlighet. Kjærlighet er handling. Når Bibelen forkynner frelse, henviser den der¬for til historiske tildragelser som frelsen bygger på. (Guds fødsel som menneske i Betlehem.47 Golgatadramaet. Oppstandelsen). Evangeliet er ikke et frelsessystem, men et budskap om at grunnlaget for frelsen allerede er en historisk realitet.
4) Guds frelseshandlinger er en målbevisst plan.
Gud har en brennende iver etter å frelse. Selv om menneskene legger kjepper i hjulene for Guds forsett, gir han dem ikke opp, men søker nye veier for å nå dem. Hele Bibelen, fra 1 Mosebok til Åpenbaringen, er et budskap om Guds målbevisste strategi for å frelse dem som var falt fra ham. Frelsestilbudet skal nå ut til hele verden.
5) Gud inngår pakt for å sikre frelsen.
Jesu død og oppstandelse danner grunnlaget for den nye pakt. Og Gud har i denne pakt bundet seg selv ved sitt paktsløfte: Den som tror på Je¬sus og hans verk, har frelsen både nå og i evighet. Denne løfte er absolutt urokkelig fra Guds side.
6) å bli frelst er å forandre tilstand.
Når et menneske tar Guds paktsløfte alvorlig og tror på Jesus, flyttes det konkret fra en tilstand av fortapthet over til medlemskap i Guds rike. Det har da allerede del i den evige frelse her og nå, for Guds rike er det evige frelsesrike. Frelsen er ikke primært en følelsesforandring, eller en opplevelse av fred og meningsfullhet. Frelsen er en konkret overflytning, uavhengig av følelser av eksistensiell ro eller uro. Frel¬se og følelse er to forskjellige ting, selv om det andre ofte er en følge av det første. Det eneste det kommer an på er Guds paktsløfte som står ubrytelig fast. Bibelens budskap er en innbydelse til alle om å tre inn i denne pakt ufortjent.

Utgangpsunktet for artikkelen er en digitalisering av boka «Krishna, Buddha, Allah eller Krstus» og mye stoff er hentet fra side 86-114.


4 Responses to Sammenligning mellom kristendom og religionene i synet på frelsen

  1. Takk for en interessant blogg

  2. Jeg har verken lest forrige kapittel eller dette, men ser så vidt du påstår at bibelen ikke sier noe om det ondes opprinnelse. Det finnes jøder som er uenig deg om dette og om din tolking av det gamle testamentet.

    http://www.outreachjudaism.org/satan.html

    Ellers kan man undre på, hva mener Jesus når han ber Gud om at Gud ikke skal lede oss inn i fristelse?

  3. Avatar Katharine
    Katharine says:

    Og han skal ikke d mme bare etter det hans yne ser eller irettesette bare etter det hans rer h rer. Paulus sa at Jesus ikke er en som ikke kan vise medf lelse med vare svakheter men en som er blitt pr vd i alle henseender i likhet med oss men uten synd . Satan fikk Adam og Eva til a synde og det f rte til at gjennomf ringen av Guds vilje med jorden ble ber rt men ikke til at Gud forandret sin hensikt.

  4. Hvis buddhister blir frelst fra selve livet og de kristne fra synden etc. Hva blir muslimer frelst fra da?