Klassisk egyptisk religion

Denne artikkelen tar for seg eldre egyptisk religion og er starten på en serie artikler om forskjellige religioner hvor vi begynner med mange av de klassiske og utdødde religonssystemene.

Egyptisk religion fra førkristen tid strekker seg over mer enn 3000 år hvor det kan skjelnes flere forskjellige kulturelle epoker. Av religiøse forestillinger ser vi flere varianter som av og til motsier hverandre. Ofte er det vanskelig å forstå tekster også, fordi oversettelsesarbeidet til tider er veldig vanskelig. På grunn av begrenset og ofte motstridende kildegrunnlag vil kapittelet om egyptisk religion nok være fragmentert og til tider vanskelig å trenge gjennom for en del lesere.

Generell historikk

I Thinnittertiden (1-2. dynasti fra 2955-2635 f. Kr) forener Hor-Aha-«Menes» (2955—2935) øvre og nedre Egypt og skaper en riksenhet. Kongen er den jordiske legemliggjørelse av verdensguden (Horus) og besitter all makt. Denne overfører han til nære slektninger for bestemte oppgaver. Disse slektningene er de eneste som kan nærme seg den kraftfylte herskeren. Skriften og kalenderen blir oppfunnet. Falkeguden Horus spiller en sentral rolle. Under 5. dynasti (2450-2290 f. Kr.) gjør soldyrkelsen i Heliopolis seg gjeldende. Som var kultisk sentrum er Heliopolis hvor læren om «niheten», ni-gudelæren oppstår. Kongen er ikke lenger Gud men gudens senn, sønn av solguden Re. Skjebne og stilling i det hmsidige bestemmes av den verdighet et menneske har i jordlivet. Mot slutten av 5. dynasti begynner Osiristroen å gjøre seg gjeldende. Individet begynner så smått å befri seg fra kollektivet og fole seg forpliktet overfor moralske normer. Menneskets moralske oppførsel blir avgjørende for dets skjebne etter døden. Embetene blir arvelige og embetsmennene lar seg begrave i sine egne omrader, ikke lenger i skyggen av pyramidene. Undet det 6. dynasti tiltar Osinsdyrkelsen og forestillingen om dødsdommen gjør seg gjeldende. I 12- dynasti (2134-1785 f. Kr) får Egypt en økonomisk og kulturell blomstring. Dødstemplet i Dèr el-Bàhari blir pabegynt og guden Amon får en sentral plass. I ”det nye riket” (18-20. dynasti fra 1552 til 1070 f. Kr) blir Amon riksgud og Egypt utvikler seg til å bli en verdensmakt. Amenofis IV (Amenhoteb IV) forandra i 1360 f. Kr. Navnet sitt til Akenaten (Eknaton) og starta en religiøs revolusjon. Riksguden fikk navnet Aton (solen) og all annen kultus ble forbudt. Eknaton prøver en overgang til monoteisme og bygger en ny by hvor guden Aton kommer i høysetet. Men denne revolusjonen dør med ham, og etterfølgeren gjenoppretter Amondyrkelsen. Knappe 40 år etter blir Atondyrkelsen forbudt og Eknaton fordømt av Sethos 1, hvis sønn var Ramses 2 som var farao når Moses vokste opp.

Vi finner først mytologi fra den egyptiske religion fra det midterske riket. Vi kjenner ikke til opprinnelsen til de forskjellige gudene, men en antar at en del av dem er hentet fra andre religioner, blant annet dyreguder fra det forhistoriske Afrika.

Noen religionshistorikere regner med 5 religiøse hovedsentra i eldre tid, med sine forskjellige guder:

Ennead i Heliopolis med hovedguden Atum

Ogdoad i Hermopolis med hovedguden Ra

Chnum-Satet-Anuket-triaden i Elephantine med hovedguden Chnum

Amun-Mut-Chons-triaden i Thebes med hovedguden Amun.

Ptah-Sekhmet-Nefertem-triaden i Memfis som var uvanlig ved at gudene ikke hadde en forbindelse med hverandre før triaden ble formalisert, og da ble dets hovedgud Ptah.

Religiøse skrifter om det hinsidige

Egypterne gjorde seg ett enormt arbeid for sine døde, med tanke på de fantastiske pyramider og klippegravene ved Theben, og noe må ha beveget dem til all denne umaken. De viktigste egyptiske bøkene om det hinsidige er pyramidetekstene, sarkofagtekstene og dødeboken. Pyramidetekstene omhandler kongen som gudene skal ta seg av etter døden. En ser de er delvis blitt korrigert med tiden, hvor de opprinnelige beskytterne himmelgudinnen og solguden er erstattet med Osiris. Sarkofagtekstene (2100 – 1550 f. Kr.) inneholder delvis stoff fra pyramidetekstene og delvis eget stoff. De er også beregnet på gravleggingen – og finnes i gravene – men er nå ikke bare for kongen lenger. Dødeboken finner vi i graver fra etter 1550 og er papyrusruller som ble lagt på kisten eller viklet inn i mumien.

I tillegg til disse så er det en del hjelpebøker som ble lagt i graven til den døde, hvorav den viktigste er den såkalte to-veier-boken fra 11. dynasti hvor guden Thot har hovedrollen. Den består av ett kart med to veier på hver side av en ildstrøm gjennom dødslandet, en til lands og en til vanns.Ildporter og skrekkinngytende voktere passet inngangen og sperrer stadig veien, og alle avstikkere fører bare ut i ildstrømmen. Men kartet viser vei gjennom farene. Forestillinger om solens himmelreise og troen på Osiris og hans underverden krysser hverandre. Vi ser tydelig folkelige trekk og angst for dødsrikets farer i teksten, og mye av den ble tatt opp i Dødeboken og i andre veivisere som Portboken og Amduat som har en 12-deling. Det skiftet litt mellom hvilke bøker de brukte, og de hadde gjerne flere i samme grav. Blant annet kommet huleboken til, som i stedet deler underverdenen i to halvdeler med tre avdelinger i hver. Solbåten forsvinner her og erstattes av solskiven. I gravkamrene til Merenptah (1224-1204 f. Kr) finner vi den eldste forestillingen om Uroboros; slangen som er i en ring og biter seg selv i halen.

Fra begynnelsen av Ramsestiden spaltes denne dødslitteraturen i to greiner; en med underverdensbøker som lokaliserer ferden til jordas dyp og fremhever gudene Ta-teten, Geb og Aker, og himmelbøkene som beskriver solens ferd gjennom himmelgudinnen Nut sitt legeme. Disse forestillingene lever side om side, og kombineres av egypterne på forskjellige måter.

Skapelsesmythos

Man har å gjøre med tre forskjellige skapelsesberetninger i det gamle Egypt og hvert av disse «teologiske systemer» er knyttet til en bestemt by I det 3 dynastiet ble grunnlaget skapt for den senere religiøse og kulturelle utvikling. Sentralt står her kong Djoser og hans rådgiver Imhotep. En begynnende «teologi» søker en første årsak til verdens mangelold.

I ”Urgudelæren i Hermopolis» blir den kvalitetsløse urmaterien – urhavet Nun – gjort aktiv ved at dens elementer spaltes i polare motsetninger. Svarende til den «mytiske tenkning» blir spaltnmgsproduktene personifisert. Egentlig snakkes det ikke om spaltning, men om fordobling: Nun får som kvinnelig motstykke Naunet. På samme vis utvikler det seg videre. Urmaterien spalter seg i sine elementer endeløshet og mørke, i Hehu og Keku. Disse mannlige komponenter fordobles ved spaltning som bringer en kvinnelig motsetning, og blir dermed polarisert. Til Hehu’s endeløshet kommer Hehut, og til Kekus mørke kommer Kekut. Urmaterien er dermed i en spenningstilstand og mangler bare en impuls. Denne forberedes ved innføring av et fjerde par, i Amon og Amonet, som representerer luften som mystisk person. Disse fire parene: Nun-Nunet, Hehu-Hehut, Keku-Kekut og Amon-Amonet danner de «de åtte», «åtteheten» eller åttegudekretsen i Hermopolis. Impulsen som brakte hele systemet i bevegelse, var luften som av seg selv ble til storm. Dette førte til at slammet i Nuns dyp hvirvlet seg sammen til fast form og dukket opp av urhavet som en «haug», «urhaugen». Skapelseslæren i Heliopolis lot verden bli til ved avling og fødsel, ved forplantning. Det første av alt var urvannet, Nun. Av dette oppstod solguden Atum, som skapte seg selv ved en viljesak! Han befruktet seg selv og frembrakte tvillingene Shu og Tefnut, luft og vann. Dermed var tvekjønnetheten kommet inn i skaperverket, slik at den videre avling skjedde ved forbindelse mellom to kjønn. Shu og Tefnut avlet søskenparet Geb og Nut, jord og himmel. Fra Geb og Nut utgikk to søskenpar; Isis-Osiris og Neftys-Seth. Her er det kosmiske område allerede forlatt. Disse søskenparene er født av Nut og har det himmelske i seg, men de er avlet av Geb og dermed forbundet med det jordiske. Fra disse «halvguder» nedstammer menneskene. Her har vi da en nigudekrets, «niheten i Heliopolis».

En noe mer omfattende fremstilling av skapelsen har vi i den «Memfitiske teologi». Denne stammer fra 25. dynasti. Skapelsesprosessen blir spriritualisert og religionen ført inn på det metafysiske plan. Mot Atums avlekraft stilles her åndens skaperkraft. Skapningen er ikke oppstått av kaos som i Hermopolis, men umiddelbart av Gud og hans skaperord. Skapningen oppstår i guddommens tenkning og formes av det guddommelig ord, som nevner alle tings navn. De andre gudene blir her bare uttrykksformer, manifestasjoner av urgudens kraft. Urguden er Ta-tenen oversatt ”den oppstigende jord” som betyr at han er den gud som i sin tid fremstod av urhaugen, det første stykke jord som visste seg over urhavet.

Gudelære

Egentlig er det mange forskjellige kulter og gudesystem i de forskjellige deler av Egypt som påvirket hverandre og smeltet sammen i hverandre i forskjellige epoker, men en del grunntanker var felles for hele Egypt. Egyperne hadde mange guder som levde usynlig blant dem i den dødelige verden; ved hellige steder, gjenstander, dyr og ved utvalgte mennesker. Troen var henteistisk (hengivenhet til en gud sammen med aksepten av andre guder) i sin natur.
Gjennom historien ble de dominerende trosforestillingene til egypterne flettet sammen og mutert etter hvert som de ulike gruppene ble dominerende. Over tid tok guddommene del i flerfoldige synkretiske forhold eller slektskap til hverandre, eksempelvis ble kombinasjonen av Ra og Hor til Ra-Herakty. En kunne også involvere mer enn kun to guder, som eksempelet Ptah-Seker-Osiris.

Egyptologen Gardinger mener at det ikke var så stor forskjell på guder og mennesker. De var alle en del av menneskearten. En gud var individ og upersonlig kraft samtidig. I det gamle rikets æra møter vi tre guder som alle kunne oppfattes som den høyeste gudelpmgem; Horus, Re og Osiris. Horus – som betyr ”den fjerne” – var i førhistorisk tid verdensguden for øvre Egypt. Øynene var sol og måne og vingene dannet himmelen. Han ble sett på som fruktbarhetens gud, og hans motstykke var Seth – ørkenguden og tørkens gud. I gammel tradisjon var Horus sønn av Isis og Osiris. Han var kongemaktens spesielle beskytter, og den siste gud som regjerte over Egypt. Med tiden smeltet Horus og Re mer eller mindre sammen, ettersom soldyrkelsen gjorde seg gjeldende. Den ble først statsreligion i det 5. dynasti. Før det ble kongene sett som jordiske inkarnasjoner av himmelguden, men etter det ”bare” som ”sønner av Re”. Solguden Re var urgud og skapergud, herre over alt liv og orden. Re beholder en sterk posisjon gjennom hele Egypt sin historie. Han var guden. Osiris ble sett på som tilværelsens livgivende kraft, men Re var likevel den øverste gud.

Fra tiden til det midterste riket kom gudekongen Amon i Theben. Han var del av åtteheten i Hermopolis og antakeligvis det 18. dynastis familiegud. Vi ser en sammensmelting av Amon og Re og Amon-Re blir den øverste gud. Med tiden smelter Re sammen med mange guder. Osiris var guden som gikk gjennom døden og gjenoppstod, og han ble derfor knyttet til død og oppstandelse. Tilsynelatende er det motsetninger mellom Re og Osiris, men de går sammen i en enhet på dypet. Bevarte skrifter tyder på at Osiris egentlig er Re sitt lik! Dermed er gud tilstede både i lysrike og i underverden. Denne tanken ser ut til å krystallisere seg klart i det nye riket.

For oversiktens skyld har vi en alfabetisk oversikt over de egyptiske guder, vi har ofte det greske navnet i parantes fordi mange kjenner dem fra det greske navnet. Denne epoken hadde mange konkurrerende guder som overlappet hverandre, så det blir en del dobbeltføringer av solguder ect. Mange guder hadde også forskjellige roller i forskjellige epoker eller områder, eller gikk fra en til en annen; som fra vegetasjonsgud til skapergud så det er vanskelig å plassere dem i slike bolker. Vil derfor bare kort nevne de mest kjente guder og gudinner som er: Amon, Anubis, Athyr (Hathor), Aton, Atum, Horus, Isothis (Isis), Nun, Ra, Set og Usire (Osiris).

Ahy / Ihy var sønn til gudinnen Athyr og Horus av Edfu. En mindre gud som var kjent som sistrumspilleren.

Amaunet / Amonet / Amentet / Amentit / Imentet / Imentit / Ament var opprinnelig gudinne for elva i Assuanområdet og en personifikasjon av nordavinden. Det ble sagt om henne at hun trengte ingen mann, og ble derfor kalt ”mor som var far”. Grekerne assosierte henne med Athene. Hun var en fruktbarhetsgudinne og ble forbundet med lettsindighet. Amaunet var gift med Amun og de stod for usynligheten. Hun ble avbildet som slange eller med slangehode med den nedreegyptiske kronen. Hun smeltet etter hvert sammen med Neith til Neith-Amaunet.

Amon var til å begynne med en vindgud og en mindre fruktbarhetsgud, men han erstattet krigsguden Montu som Thebens hovedguddom. Etter hvert gikk han fra å være gud for fruktbarhet hos dyr til gud for jordbruk. Med tiden valgte faraoene ham sin egen personlige gud, og under deres innflytelse ble han solgud, og fikk tilnavnet Ra; Amon-Ra. Det ble så også sagt at han var med på å skape universet. Symbolene hans er en spesiell type sau, Ramsau, som bare fantes i det området han beskyttet, og gåsen som assosieres med fruktbarhet. Amon er avbildet som en mann med en krone/hodeplagg prydet med to høye plater og en solskive.

Anhur / Onuris / An-Her / Anhuret / Han-Her / Inhert var Abydosområdets lokale gud. Det hetes at han opprinnelig var en utenlandsk krisgud som man begynte å dyrke der. Han hadde forbindelse med solen, men var mer populær som krigsgud. Grekerene identifiserte ham med Ares. Han hadde med seg sin kone Menhit fra Nubia, noe navnet henspeiler til da det betyr ”leder tilbake den fjerne”.

Anubis / Anepu var hovedguden over de døde. Senere da Osiris’ rolle forandret seg fra vegetasjonsgud til dødsgud, sto Osiris høyere i rang enn Anubis. Men Anubis hadde fremdeles en viktig rolle i begravelsesritualer, og ble regnet som sønn av Osiris og Nephtys. Anubis, hjulpet av sin mor og tante, balsamerte Osiris’ kropp og oppfant mumifiseringen. Anubis ble fremstilt som et menneske med hundehode eller sjakalhode, og finnes på mange gravutsmykninger. Han førte de døde til dødsriket og felte sammen med Osiris dom over de døde ved å veie den dødes hjerte mot en fjær fra rettferdighetens gudinne Ma-at.

Anukis / Anuket var opprinnelig gudinne for elven i Assuanområdet. Takket være Nilens rolle med hensyn til avlingene, ble hun fruktbarhetsgudinne.

Apep / Apepi / Aapep (gresk Apophis) var en ond, demonisk slangegud; han representerte mørke og kaos. Han forsøkte daglig å hindre Ras ferd over himmelen, og om natten kjempet han mot Osiris. Selv om det i dårlig vær kunne se ut til at Apep skulle vinne, klarte alltid Ra å hogge hodet av ham til slutt. I noen myter var det Set som beseiret slangen. Den røde fargen ved solnedgang kunne bli tolket som Apeps spilte blod.

Apis var tyrgud og.ble tilbedt i form av en svart tyr, som ble drept hvert 25. år og erstattet av en nyfødt tyrkalv. De drepte tyrene ble balsamert og begravet.

Aton / Aten er den rivaliserende guden til Amon. Han var en tidlig solgud, men ble opphøyet til den høyeste og altomfattende guden av kong Akhenaten. Kongen adopterte Aton som hele Egypts gud. For å fremme dyrkelsen av Aton, stengte Akhenaton de rivaliserende gudetemplene. Han opphøyde seg selv til å være den fysiske kroppen til Ra og Aton. Det å bytte ut guder på denne måten var ikke noe nytt i seg selv, men han fjernet også Osiris og de andre gudene fra den offisielle religion, uten å erstatte dem med andre. Folk ble da tvunget til å tilbe Aton, uten rom for sine personlige gudekultuser. Dette ble dårlig mottatt, og ved slutten av hans herskeperiode hadde dyrkelsen av Aton allerede begynt å falme. Aton ble ikke avbildet som de andre gudene ved dyreformer eller menneskeformer, men ble representert ved en solskive. Det ble tenkt at Aton gjennom solens vandring fikk med seg alt som skjedde, og at han brydde seg om alt.

Athyr (gresk Hathor) sammenlignet grekerene med deres Afrodite. Athyrs navn kan oversettes til ”Horus’ bolig (eller hus)”. Det ble tenkt at Horus, solguden, hvilte ved hennes bryst hver kveld før han ble gjenfødt ved morgengry. Andre kilder fremstiller Athyr som den himmelske ku som fødte universet og alle ting. Hun er ofte representert enten i form av en ku eller med kuhode, kuhorn på hodeplagget eller kuører. Hun ble regnet for å være gudinne for mange ting, delvis motsigende ting: Hun hersket over både himmel- og underverdenen, var månegudinne, himmelgudinne og solgudinne. Som modergudinne kunne hun bli forvekslet med Nut og Isis, men hennes hovedattributter avslører at hun var en månegudinne. Hodeplagget hennes består ofte av et par horn (gammelt månesymbol) med en måneskive mellom dem. Hun avbildes ofte i en båt, etterson vannet var hennes element. Mytene gjør det klart at hun var både en giver og en taker av liv, og hun var forbundet med jordbrukets sykluser som gudinne av fuktighet og vegetasjon. En tradisjon forteller at i underverdenen hang de dødes sjeler fra bladene på palmer og sikoritrær, og hun gikk blant dem og ga dem vann. Omtanken for de døde ga henne tilnavnet dronningen av vesten. Ifølge ”De Dødes Bok” ble de døde som kom til underverdenen møtt av Athyr i form av en ku. Dem som ba om hennes assistanse ved bruk av korrekte ritualfraser kunne vente seg å bli båret av henne på deres vei. Hun var gudinnen for glede og kjærlighet, musikk, dans og sang. Hathor var gift med Horus av Edfu, og fikk sønnen Ihy / Ahy, sistrumspilleren.

Atum / Atem / Tem / Temu / Tum var lokal solgud rundt Heliopolis, og ifølge hans kult skaperen av universet. Navnet hans kommer fra et ord som betydde både ”å være komplett” og ”å skape en slutt av”. Dette sees i hans posisjon som far til gudene. Han var den første guden av heliopolis, og oversteg Ra. Fra tidlig av ble de to sammenlignet. Mange likheter eksisterer i historiene som assosieres med dem. Noen ganger representerte Atum kveldssolen, mens Ra var morgensolen. I kunsten vises Atum med det samlede Egypts doble krone, og som skaperen, bærer han på en ankh, livets symbol. Han befruktet seg selv for å skape de første (etter ham) gudene Shu og Tefnut.m Flere dyr ble assosiert med ham, inkludert løven, oksen, øglen og slangen. I slangeform representerer Atum konseptet av universets ende, der bare han og Osiris vil overleve. Atum ble med tiden slått sammen med Ra til Ra-Atum.

Bastet / Bast / Ubasti / Pasht var kjent som kattegudinnen, selv om hun opprinnelig var løvegudinne. Hun ble forvekslet med, og av noen sett på som et mildere spekt av, løvegudinnen Sekhmet. Som solgudinne var Bastet gudinne over overflod og glede, og hun var kjent i forhold til de ekstatiske festene som ble holdt til hennes ære. Hun var og fruktbarhetsgudinne og vernet gravide kvinner. Hun hadde makt over solformørkelser. I andre myter blir Bastet assosiert med månen, snarere enn solen, og blir sett på som månens øye, Horus’ tvilling eller solens øyes tvilling. Katter var høyt elsket av egypterene og i utsmykninger kunne de blant annet sees på jakt etter slanger. Slangene var ikke bare farlige, men også et symbol på Apep, den demoniske fienden til Ra. Katter ble solgudens hellige dyr. Kattefigurer ble ofret til Bastet av hennes tilbedere, og tusenvis av katter ble mumifisert og begravet på spesielle gravplasser. Bastet avbildes som en kvinne med kattehode. Hennes popularitet var konstant i hele epoken. Hun hadde en sønn som het Mihos. Etter gresk påvirkning ble hun gikk hun over til å bli en månegudinne som greske Artemis.

Benu var en fuglegud og noen myter sier han var sjelen til Ra. Han er den mytologiske fønix av Egypt og ble assosiert med Nilen som tidvis flommer over sine bredder, med gjenfødelse og med solen. Han representerer skapelse og fornyelse og ble dermed koblet til den egyptiske kalender og tidberegning.

Bes / Bisu var en lystig med stygg dverggud. Han var særlig en beskytter av spedbarn og kvinner mot onde ånder. Han var også dansens, musikkens og gledens gud. Bes var en utpreget husgud; man hadde bilder av ham i hjemmet som skulle beskytte mot onde ånder. Bes avbildes annerledes enn de andre gudene; han sees forfra og ser gjerne morsk eller uhyggelig ut. En del tror at Beskulten egentlig kom fra Nupia, og at han kanskje opprinnelig var en kattegud. Bes ble også spredt til Fønikia. Beset er en kvinneform av Bes.

Duamuttef var en av Hors fire sønner og en av de fire guidene for de døde. Deres navn ble funnet på de fire sidene av kister. De beskyttet kroppen mot sult, tørst, og våket over organene som ble bevart i krukker.

Edjo var en gudinne som særlig hadde betydning som beskytter for kongene i det nedre Egypt.

Geb / Seb / Keb var jordgud, navnet betyr jord, og sønn av Shu og Tefnot. Når han lo ble det jordskjelv. Da man betraktet dødsriket som underjordisk ble han også av og til betraktet som den som holdt på de døde. Han var Nuts bror. Han parret seg med søsteren og ble opphav til en rekke nye guder som Osiris, Isis, Horus, Set og Nepththys. Geb delte sitt jordiske område mellom sønnene Set og Osiris, noe som ble kime til konflikt mellom disse.

Hapi var Nilens elvegud og avbildet som en overvektig mann som symboliserte overflod, og med en kvinnes bryster som representerte elvens livgivende kvaliteter. Han bærer en krone av elveleieplanter, lotus og papyrus. Hapi hadde hustruer i både den nordre og den søndre delen av landet – disse var personifikasjoner av elvebreddene. Han var også fiskene og vannfuglenes beskytter. Selv om Hapi representerte Nilens vann, ble han tilsynelatende ikke holdt ansvarlig for oversvømmelsene, ettersom dette var de mer mektige gudenes avdeling. Han sees på som en fruktbarhetsgud.

Hapy var en av Hors fire sønner og en av de fire guidene for de døde – se Duamuttef. Hapy våket spesielt krukka som inneholdt lungene, han var beskytter av nord og skytsgud for gudinnen Nefthys. Navnet kunne også skrives Hapi, men må ikke forvekslet med elveguden.

Harpakhrad / Heru-Pa-Khret (gresk Harpokrates) representerer Hor som barn, og betyr barnet Hor. Sønn av Isis og Osiris. Ofte avbildet naken med en finger ved munnen som enten kan symbolisere barnet sutting eller å bevare en hemmelighet – ssshh. Denne formen av Hor ble dyrket både i Hellas og Egypt i sentiden (712-332 f. Kr.).

Heh / Hee / Hmm / Hrm står for uendeligheten og tilhørte ogdoaden, det vil si de åtte dyadiske guddommene som ble tilbedt i Hermopolis. Disse var organisert som fire mann-kvinne-par der mennene ble assosiert med frosker og kvinnene med slanger. Navnet betydde uendelig og må ikke forveksles med en gud med samme navn, Hu, i Ennead-systemet. Som et konsept var Heh androgyn, og hans kvinnelige form er kjent som Hauhet som ganske enkelt er hunkjønnsformen av navnet hans. Som andre i ogdoaden var hans hankjønnsform ofte avbildet som en frosk, eller et menneske med froskehode. Andre vanlige representasjoner av ham var i en sammenkrøpet stilling med et palmeblad i hver hånd (eller kun ett blad), noen ganger med en palmestilk i håret ettersom palmen representerte et langt liv for egypterne. Avbildninger av Huh ble også brukt i hieroglyfer for å representere en million, noe som ble betraktet som tilsvarende uendelig i egyptisk matematikk. Således ble denne guddommen også kjent som «guden av millioner av år».

Hor (latin Horus og gresk Hores) var egentlig navnet på to guder; den første var en solguddom og den andre Sets bror, Osiris og Isis’ andre barn, men i senere tider synes det som om egypterene enten ønsket eller ikke kunne skille mellom de to, og Osiris og Isis’ avkom ble sett på også som en solgud, og de to gudene ble til en. Hor ble representert enten som en falk eller en mann med falkehode, og bildet av en falk på dens stang ble det hieroglyfiske symbolet for ”gud”. De to øynene hans symboliserte solen og månen. Frasen ”Horus’ øye” refererer vanligvis til månen. Det var dette øyet han mistet til Set, og senere da det ble funnet igjen presenterte han det for Osiris, så han kunne hjelpe Hor å få satt øyet på plass igjen.

Hor hadde fire sønner; Imset, Qebehsenuf, Duamuttef og Hapi.

Imhotep / Immutef / Im-hotep / Li-em-Hotep (ca 2667 f.Kr. – 2648 f.Kr.) var en egyptisk arkitekt og fysiker,den første arkitekt og fysiker i historien som vi kjenner ved navn, som opphøyd til guddom. Han var vesir for farao Djoser under 3. dynasti og yppersteprest for guden Ptah. Han har hatt stor innflytelse innenfor blant annet medisin og arkitektur, og kan ha vært ansvarlig for den første bruken av steinkolonner i arkitekturen. Egypterne ærer ham også for oppdageren av mange nyskapelser og oppfinnelser. Imhotep var også poet og filosof. Han ønsket tilfredshet og lærte bort glede. Hans ordtak inneholder en tankesammensetning om livet, og han var muligens opprinnelsen til ordtaket «Spis, drikk og vær glad for i morgen skal vi dø». Hans navn betyr «den som kommer i fred». Han er best kjent som arkitekten bak den første «ekte» egyptiske pyramide – Djosers trinnpyramide i Sakkara. Det menes å være Imhoteps planer for pyramidebygning som har inspirert og vært anvendt for alle senere oppførelser av pyramider i det gamle Egypt. Imhotep ble i det gamle Egypt regnet for å være medisinens og legegjerningens far. Han ble ca 2000 år etter sin død opphøyt til gud som Ptahs sønn for legevidenskapen og helbredelse. I denne skikkelse er det en direkte linje fra Imhotep til den greske legegud Asklepios, og herigjennom til den medisin som blir praktisert i Vesten i dag. Stedet for Imhoteps grav er ennå ukjent. Mange egyptologer har forsøkt å finne gravstedet, men har fortsatt ikke klart det. Den vanligste oppfatningen er at den finnes et sted i Sakkara.

Imset var en av Hors fire sønner, se Duamuttef.

Isothis / Aset / Eset (gresk Isis) var datter av Geb og Nut, søster av Osiris, som også ble hennes mann. Hun var kanskje den mest sentrale gudinne for den vanlige egypter. Grekerene assosierte henne med Demeter, Hera og Selene. Hun var en av de mest populære egyptiske guddommene, og med tiden absorberte hun trekk og funksjoner av praktisk talt alle de andre gudinnene. Aset begynte som en lokal gudinne i det nordre Egypt, men ble etter hvert kjent som Osiris’ hustru, og mor til Horus. Som familie ble de de mest elskede og respekterte gudene i Egypt. Da hun assisterte sin mann, Osiris, i å sivilisere Nilens folk, lærte hun kvinnene å male korn, spinne ull og veve klær. Hun var dyktig i healing og lærte sine kunnskaper videre til folket. Etter at Set hadde kuttet Osiris’ kropp i 14 deler og kastet dem i Nilen, lette Aset frem alle, bortsett fra fallosen. Den hadde blitt svelget av en fisk. Ved hjelp av hennes magiske evner satte hun delene sammen og gjenskapte kroppen hans. Så, med hjelp fra Anubis, ble kroppen balsamert og gitt evig liv. Isis’ magiske kunnskaper var store, men hun ønsket konstant de var større. Hun var misunnelig på sin bestefar Ra, den viseste og mest kunnskapsrik innen magi av alle gudene. Hun studerte Ras daglige vaner og vurderte hvordan hun kunne lære hemmeligheten ved hans krefter. Da hun så Ra sikle, formet hun av sikkelet hans og jorden en slange, og fikk ham til å trå på den. Da han lå for døden samlet alle de andre gudene seg rundt ham, men kunne ikke gjøre noe. Aset fortalte så hva hun hadde gjort, og for å kunne redde ham, måtte han fortelle henne sitt virkelige navn. Slik fikk hun kjennskap til hemmeligheten av hans krefter. Hun reddet Ra med sine nyvunne krefter, og siden den gang har hun vært den mest kraftfulle av gudene, med kunnskap om alt. Hieroglyfen som representerer henne er et bilde av en trone. Aset var en universell gudinne og ble identifisert med stjernen Sirius.

Kebechet / Qébéhou /, Kabechet / Kebehut / Kebhut var gudinne for oversvømmelser og en personifisering av vannet som ble benyttet i dødskultens renselsesritualer. Han var datter av Anubis og hjalp farao med hans oppstigning til himmelen. Hun ble avbildet som en slange, en kvinne med et slangehode eller med kropp av stjerner. Hennes rolle var renselse gjennom vann.

Kek / Keku var guddomeliggjørelsen av det opprinelige mørket, og navnet betyr også mørke. Han var androgyn og i kvinnelig form kalt Kauket / Keket. Som ellers i ogdoaden ble hankjønnsformen representert med frosk og hokjønn med slange. Kek symboliserte som mørket opgså ubemerkhet og det ukjente, og derfor også kaos. Kek ble oppfattet som det som opptrådte før lyset, og derfor og kjent som den som brakte med seg lyset.

Khepri er en gud hvis navn har to betydninger; ”skarabé”, gamle Egypts hellige bille, og ”han som blir til”. Han symboliserte den stigende solen, som ble ”født” i øst. Bilder av guden viser ham som et menneske med en skarabé til hode. Det ble trodd at skarabeen ble født fra en møkkhaug uten bruk av de vanlige formeringsmetodene. Som resultat ble Khepri likestilt med Atum, den selv-skapende solguden, og senere med Ra. Bilder av Khepri ble funnet i praktisk talt alle templer på grunn av hans assosiasjoner med de evig kraftfulle solgudene.

Khonsu var Amun og Nuts adoptivsønn, ble det tredje medlemmet av den Thebanske triade og erstattet Montu. Hans vanlige form i egyptisk kunst er en ung mann eller barn, bundet som en mumie, med voksende eller fullmåne på hodet. I hendene, som ikke er forbundet, holder han en krok og et septer. Khonsus navn ser ut til å stamme fra ordet som betyr ”å krysse” eller ”vandreren”, noe som indikerer at Khonsu betyr ”han som vandrer”, passende tittel for en månegud. Khonsu hjalp Toth med å skrive ned passerte tider og hendelser, var de sykes healer, og beskyttet mot onde ånder. Onde ånder ble ofte regnet som kilden til sykdom, så leger måtte være i stand til å utføre magi. De syke ble brakt til Khonsus templer av familien for å bli frisk. De som ikke hadde anledning til å reise ble tilsendt en statue. Khonsu ble forbundet med Horus, Osiris og Isis’ sønn, kanskje fordi han som Horus var barnemedlemmet i triaden.

Khnum var en fruktbarhets- og skapelsesgud. Han var kjent som pottemakerguden, for han blir ofte vist i tegninger i ferd med å modellere menneskelige figurer oppå et pottemakerhjul. Ettersom han skapte menneskeheten, lot han alle menneskene leve en periode på jorden, og ingen kunne overskride den tiden. Navnet betyr ”støperen”. I noen myter ble det fortalt at Khnum skapte det kosmiske egget, etter å ha snudd det på hjulet sitt. Det ble trodd at han ga form til alle ting, både mennesker og guder. Men etter hvert ble han lei av å snurre hjulet sitt, og skapte en ny måte å skape liv på jorden. Han delte hjulet sitt opp i deler, som han plasserte inni alle kvinnelige vesener. Fra den tiden av kunne alle levende ting reprodusere seg selv uten hans innblanding. Khnum blir vist som en mann med sauehode. Han kan ligne på Amun, men Khnums horn var mer bølget. Khnums hovedsete for dyrkingen var i Abu, en by på en øy i Nilen, og mytene binder Khnum til elven. Han giftet seg med Anukis som sies å ha sin opprinnelse i Sudan. Hans andre hustru var hans datter ved Anukis, Satis.

Maat var forvalter av sannhet, rett og orden (ser igjen i ideen senere i.den greske Themis og den romerske Justitia). Maat blir vanligvis framstilt i kunsten som en kvinne med utstrakte vinger og strutsfjær på hodet eller noen ganger kun som en fjær. Disse bildene er på noen sarkofager som et symbol for å beskytte de døde sjeler. Egypterne mente at uten Maat ville det være kun kaos og slutten på verden. Ettersom det var faraos plikt til å sikre sannhet og rettferdig ble mange av dem referert til som Meri-Ma’at («Elsket av Ma’at»). Ettersom Maat var sett på som kun et konsept for orden og sannhet er det antatt at hun kom i eksistens i skapelsens øyeblikk og uten egen skaper. Da troen på Thoth spredte seg og begynte å ta opp i seg tidligere tro, ble det sagt at hun var mor til Ogdoad og at Thoth var faren. Maat dømte menneskers sjeler; Anubis veide den dødes hjerte opp mot vekten av Maats fjær. Dersom hjertet var tyngre enn fjæren ble den avdødes sjel matet til Ammit, om det var lettere ble hun ledet til dødsriket av Osiris. Egypterne tilba Maat som en av sine fremste guder.

Menhit er kona til Anhur og var fra Nubia.

Mihos / Maahes / Ma’ahes / Miysis / Maihes / Mahes var sønn av kattegudinnen Bastet og Ra. Han hadde løvehode og var løvenes gud. Han straffet løgnere. Kulten var størst i Leontopolis og Bubastis. Han nevnes først i det nye kongedømmet. Han kobles i gjerning til Maat og blitt sett på som den som angriper den skyldige og beskytter den uskyldige. Maahes ble sjelden referert til ved navn og ble isteden nevnt som «Massakrens herre». Det er uheldig ettersom det er villedende. Denne terminologien ble påbegynt i løpet av den persiske og senere den romerske perioden da utenlandske erobrere ble møtt med innbitt motstand fra de som dyrket Maahes.

Min som er et aspekt av guden Amun, var en av de eldste av de egyptiske guddommene. Hans symbol var en tordenkile og han ble alltid vist som en mann med erektert fallos. Ved sjeldnere tilfeller med løvehode. Som fruktbarhets- og vegetasjonsgud assosierte grekerene Min med Pan. Mins kult var en av de som varte lengst, og var størst i omfang. Ved begynnelsen av innhøstningssesongen ble bildet av ham brakt ut i åkeren. I Mins festivaler ble avlinger velsignet, og det ble holdt gymnastiske leker til hans ære. Ettersom han var fruktbarhetsgud ble han også koblet til seksuell energi, og hans fester fikk en litt løssluppen karakter. Mins hellige dyr var tyren.

Montu var en haukehodet gud, solguden og krigsguden i øvre Egypt. Selv om han nevnes i tidligere skrifter, var det ikke før senere at han fikk noe særlig tilhengere. Kongene i det ellevte dynastiet promoterte ham som deres egen lokale gud. Montu ble sammenlignet og likestilt med Ra, Amun og Horus, og en av hans titler var ”Horus med den sterke armen”, og som Ra dro han over himmelen i et gyllent lys. Han ble dyrket enten som en mann med hauke- eller oksehode, eller i form av en okse, men da var hodet hans prydet med solskiven og to høye fjær. Ved det ellevte dynastiets fall mistet Montus kult førsterett og han ble overskygget av Amun. Likevel var han fremdeles populær hos de mer krigerske kongene.

Mut var Amuns hustru, og dermed også himmelgudinne. Navnet betydde bokstavlig ”mor”, og ettersom grekerene likestilte mannen hennes med Zevs, ble hun sammenlignet med Hera. I tidligere tider ble hun tilbedt i form av en gribb, fuglen som i hieroglyfene representerte hennes navn, og på bilder blir hun vist med et hodeplagg formet som en gribb. Relasjonen mellom moderlighet og gribber er vanskelig for oss å forstå, men kan stamme fra gribbenes måte å bre ut vingene på for å beskytte barna sine mens de forer dem. Mut ble identifisert både med Bastet og Sekhmet, og kunne ta form av enten en katt eller løve. Hun er faktisk mer assosiert med katter enn gribber. Mut var mest sannsynligvis den originale gudinnen av Theben og Amuns hustru da hans kult ble populær i området. Amun og Mut hadde ikke egne barn, men de adopterte først Montu, og seinere Khonsu, som de formet den Thebanske triaden med.

Nebethoot / Nebthet (gresk Nephtys) var datter av Geb og Nut, og søster og hustru til Set. Lojaliteten hennes var derimot rettet mot Osiris og Isis, hennes bror og søster, fremfor ektemannen, for hun hjalp Isis med å samle de spredte delene av Osiris, som hadde blitt kastet i Nilen av Set, og sammen balsamerte de kroppen hans. Sammen med Isis sørget hun over Osiris’ død og ble seinere beskytter av de døde sammen med Isis, Neit og Selket. Ifølge en annen myte oppmuntret hun Osiris til å drikke en stor mengde vin, og forførte ham, hvorpå hun fødte guden Anubis. Som sin søster Isis er hun av og til vist med vingede armer og kunne ta form av en drage.

Nefertum var sønn av Ptah og Sekhmet, og det tredje medlemmet av Memphistriaden. Navnet betyr ”Atum, den yngre” og derfor forbindes han med Atum av Heliopolis. Han representerte den guddommelige lotus og var duftens gud. Han sees ofte i menneskelig form, bærende på en kepesh, et kurvet sverd. På hodet bærer han en åpen lotusblomst, og andre ganger følger han sin mors eksempel og har løvehode. Ved Buto i Delta ble han regnet som sønn av Uchet.

Neit, (gresk Neeth som ble likestilt med deres Athene) var beskytter av vestre Delta by av Sais. Navnet kan ha sin opprinnelse fra et sverd, det betyr mest sannsynlig ”den skremmende”. Hun var en modergudinne, visdoms- og krigsgudinne og ble representert visuelt som en kvinne bærende på en krone fra nedre Egypt. Symbolet hennes var bien, som gjennom alle tidsaldre har blitt assosiert med kongelighet. I tidligere tider var hun jaktgudinne. Dette representeres i hennes emblem, to kryssede piler over et skjold og et par buer i en enkelt buekasse. Neit var i følge hennes tilhengere solguden Ra’s mor. Ifølge tidligere myter var hun den første av alle guder og etter hun hadde skapt hele verden alene, ble hun jomfrumoderen av solen. Hun var egypterenes store modergudinne. Hun sto opp fra de kaotiske havene, og skapte den jorden å hvile på. Så høynet hun stemmen og skapte de første gudene. Til slutt fødte hun solen, som reiste seg som et barn på den vestre horisonten. Ettersom hun var den første som fødte, var det hun som fant opp denne akten, og hun regjerte over fødsler av de dødelige. Som visdomsgudinne var det til henne gudene kom for å få råd. Som mange andre egyptiske guder var katten hennes hellige dyr. Neit var en av de fire gudinnene som voktet de dødes kropp og de kanopiske krukkene, som ble voktet av Horus’ fire sønner. Hun var kjent som veverenes beskytter, mumiebandasjer og bandasjer ble kalt Neits gave.

Nekhebet ble dyrket i byen Nekheb i Sør-Egypt.. I form av en gribbegudinne beskyttet Nekhebet kongene i øvre Egypt, slik som gudinnen Edjo beskyttet kongene i nedre Egypt.

Avbildninger viser henne bærende på øvre Egypts hvite krone. På smykker og papyruskunst vises hun med vignene strakt ut i beskyttelse, ofte plassert over faraoene, og i klørene har hun det hieroglyfiske symbolet, shem, som betyr ”å omsirkle” og ”uendelig” og representerer herskap over alt det solen omringer. Nekhebet regnes også som gudinne for barnefødsler, hun ser etter mødre og barn, og kan sees på bilder der hun dier kongebarnet, og av og til kongen selv.

Nun / Nu var navnet egypterene ga det urkaoset som eksisterte i begynnelsen. Kaoset ble personifisert i guden Nun som og var personifiseringen av havet, den mørke væsken som inneholdt potensialet for alle ting. Tekstene forklarer Nun uten overflate, mens han strakk seg ut i hver retning lenger enn fantasien kunne fatte. Fra ham kom Ra, skaperen. Etter skapelsen av universet fortsatte Nun å eksistere, utenfor universets grenser, i jordens hav og vann og i de hellige innsjøene og i Nilen. I kunst vises han som en skjegget mann, opp til midjen i vann og støttende på den hellige solkulen. Naunet / Nuneter Nuns kvinnelige motpart i ogdoaden og i ogdoaden oppfattes altså Nun androsynth. I en beretning, knyttet til Ptah som skaper, gav Nun og Nunet liv til Atum.

Nut var datter av Shu, guden for luft og tørke, og Tefnut, gudinne for fuktighet, og var selv himmelens gudinne. Hun var søster og hustru til guden Geb, jorden, som hun hadde barna Osiris, Isis, Set og Nefthys med. Nut betyr himmelrommet og hun avbildes med blå hud og hennes kropp er dekket av stjerner, stående på alle fire over hennes mann slik himmelen hvelver seg over jorden. Nut er den barriere som skiller kaos i universet fra orden på jorden. Et sagn forteller at solguden Ra går inn i hennes munn om aftenen og han gjenfødes av henne den neste morgen.

Pakhet / Pachet / Pehkhet / Phastet / Pasht hvis navn betyr ”hun som klorer”, var en lokal løvegudinne i øvre Egypt. Grekerene identifiserte henne med Artemis. Man mener at opprinnelig var det en guddom, Bast, for Øvre Egypt, og en annen, Sekhmet, for Nedre Egypt, og hvor disse møttes i et skjæringspunkt, ledet likheten til en ny gudinne, en sammensmelting kjent som Pakhet. På den tiden hvor Pakhet ble introdusert, en gang i løpet av Det midterste kongedømmet, var Bast betraktet i mindre grad som en løvinne og mer som en vennlig og huslig kattegud. Som en konsekvens lå Pakhets karakter et sted mellom Bast vennlighet og Sekhmets villskap

Ptah sammen med hustruen Sekhmet og sønnen Nefertum utgjorde den Memfiske triaden. Ptah ble assosiert med Hefaistos av grekerene, og ettersom han var smedenes gud, kalte romerene ham for Vulcanos. Ptah var jordgud og var i forbindelse med underverdenen.

Visuelt ble han presentert som en mann kledd i mumiebandasjer , og i de frie hendene holdt et septer, djeden og ankhen, som symboliserte dominasjon, stabilitet og liv. Av og til hadde han en krok og en fleil, eller pisk, det samme som Osiris, fordi han delte mange attributter med ham. I Memfis ble han trodd å være den opprinnelige skaperen, før Nun og det primale kaoset. Ved et lengre forsøk på meditasjon og helt ut av kjærlighet brakte han Nun til live, sammen med Nunet, hans kvinnelige motpart. Nun og Nunet ga igjen liv til Atum som fikk tittelen ”Ptahs tanke”, og som ble sett på som Ptahs hjerte. Toth ble skapt og kalt ”Ptahs tunge”, for det var gjennom Toth at alt fikk navn. Under det tyvende dynastiet sto Ptah bare under Ra og Amun, som den tredje guden. Det ble trodd at det var han som hadde oppfunnet metodene og teknikkene til håndverkere og han var murerenes gud. Sør for Ptahs tempel i Memfis ble det holdt en okse kalt Hap (kalt Apis av grekerene). Dette dyret ble regnet for å være den fysiske manifestasjonen av Ptah. Oksen fikk sitt eget harem av kyr, og ble tatt godt hånd om. Denne oksen ble ofte valgt utifra visse tegn, den hadde svart skinn med hvite flekker på ryggen og en trekantet flekk i pannen. Da oksen døde ble det letet etter en ny kalv som skulle ta dens plass.

Qebehsenuf / Kebehsenuf var en av Hors fire sønner, se Duamuttef.

Ra var den store solguden av Heliopolis, solens by. Ordet ra betydde trolig ”skaper”. Ra hadde mange former og mange navn. Den viktigste av disse var kanskje Ra-Harrakte, som ble fremstilt i egyptisk kunst som en gud med falkehode, solskive og en kobra. Harrakte var spesielt en manifestasjon av Horus. Det var i hans forkledning at solguden ble tilbedt i Heliopolis. Heliopolis var Ras kults hovedsenter. Der utropte prestene hans at det var her han først hadde blitt manifestert. Besøkende ble vist det nøyaktige stedet hvor han hadde entret eksistensen, og at det var der den primale åsen hadde stått, etter å ha oppstått fra Nuns kaos.
Ifølge Heliopoliske myter het Ra opprinnelig Atum. Først lå han stille inni Nun, innpakket i en lotusknopp. Med øynene og munnen lukket holdt han hans skarpe flamme av sollys trygg fra kaosets knusende kraft. Men til slutt ble han lei av ikke å gjøre noe, og klatret opp fra mørket og viste seg frem i all sin flammende glans. Han var ikke lenger Atum, han var Ra.
Så formet han de første gudene. Shu og hans søster Tefnut som ga liv til tvillingene Geb og Nut, som igjen fikk Osiris, Isis, Set og Nephtys. Ra og de åtte gudene utgjorde Ogdoaden, og ble tilbedt sammen i Heliopolis. Selv om Ra var far til Shu og Tefnut, hadde han selv ingen partner før han seinere ble gitt en hustru, Rat. Etterpå kom de andre gudene til verden, og seinere menneskeheten, alle født av Ras søte tårer. Universet Ra hadde skapt for sine barn å leve i var annerledes fra den nåværende verden. Det var kjent som ”Den Første Tid”, og var en tidsalder da guder og mennesker vandret side ved side på jorden. Ra selv, var den første kongen på jorden, og han hersket fra Heliopolis med Ma’at, hans datter, sannhetens – og rettferdighetens personifikasjon, ved hans side. Etter en tid ble Ra bekymret for sitt liv på jorden, og ville helst overlate ansvaret til noen andre, så Nut tok form av en ku, løftet ryggen, og samtidig Ra opp i himmelen. Ved solgudens avtredelse, tok Toth, måneguden, hans plass og hersket over joden. Fra da av kunne Ra sees reisende over himmelen i sin båt, hver dag.

Satis var Khnums og Anukis datter og Khnums andre hustru. Navnet hennes betyr ”hun som løper som en pil”, og hun blir ofte vist med en pil og bue i hånden. (På grunn av dette blir hun ofte sammenlignet med grekerenes Hera).

Sekhmet / Sachmet / Sakhet / Sekmet / Sakhmet var hustru til Ptah og mor til Nefertum, og en del av den memfiske triade. Hun har en viktig rolle i fortellingen om hvordan menneskeheten nesten gikk under etter å ha trosset gudene. Sammen med gudinnen Hathor, begge kalt for «Ras øyne» straffet hun menneskene på oppdrag av sin far. Hun avbildes som en kvinne med løvehode som bærer solskiven på sitt hode. Hennes navn er en gjenspeiling av hennes funksjon og betyr «(den som er) mektig». Hun er også gitt titler som «(Den som) får ondskapen til å skjelve», og «Slakterinnen». Man mente at Sekhmet beskyttet farao i slag, herjet landet og ødela hans fiender med brannpiler. Hennes kropp tok etter sigende form av den skinnende glansen fra middagssolen, og død og ødeleggelse var balsam for hjertet hennes, den varme vinden fra ørkenen var hennes pust.

Set var i kamp med andre guder, og – selv om mytologien også beskriver gode gjerninger fra ham i forhold til Maat og da han forsvarte Ra mot slangen Apep.– på mange måter egpyternes variant av Loke. Set var bror til Osiris, Nefthys og Isis og sønn av Geb. Set var den opprinnelige herskeren i Nedre Egypt mens hans bror Osiris hersket over Øvre Egypt. Set sto i motsetningsforhold til sin bror. Han hadde den tørre ørkenen mens Osiris satt med den fruktbare Nildalen. Rivaliseringen mellom brødrene oppsto da deres far delte Egypt mellom dem. I sin sjalusi dreper til slutt Set Osiris (se Usire). Når Hor vokser opp hevner han mordet på sin far ved å slå Set i hjel og deretter overtar han selv tronen. Set blir fordrevet til Sahara. I konflikten kan med lese inn motsetningsforholdene mellom ulike makt- og kultsentre i Det gamle Egypt. Set var opprinnelig en gud som ble tilbedt over hele landet, men ble etter hvert trengt unna av andre kulter til et begrenset område i Øvre Egypt. I fortellinger som har kommet til senere fortelles det om hvordan Set hadde strid med Hor og om den egyptiske tronefølgen. Set framstilles ofte som guden for kaos og uroden. Fra det 19. dynasti blir Set tatt til nåde igjen og man ser ham heretter som den gode gud som han hadde vært tidligere og hans posisjon blir endret til å være guden som beskytter mot fremmede.

Shu, som betyr «tørrhet» og «han som står opp», er en av de opprinnelige gudene, en personifisering av luft, og en av Enneadene av Heliopolis. Han ble skapt av Atum fra dennes pust i byen Heliopolis. Sammen med sin søster Tefnut (fukt) ble han far til Nut og Geb. Dattera Nut var en himmelgudinne som han holdt over jorden (Geb) og således adskilte de to.
Ettersom luften, Shu, ble betraktet som avkjølende, var han rolig, påvirkende og fredelig. Med sin assosiasjon til luft og fred ble han knyttet til Maat (sannhet, rettferdighet og orden). Shu ble avbildet med en strutsefjær.

Sobek (gresk Suchos) var en fruktbarhetsgud med krokodillehode som levde i Nilen. Han ble forbundet med solen, Ra og i sin krokodilleform også med Set. Sobek var mye avholdt av kongene i det tolvte og trettende dynastiet.

Tefnut var en oldegyptisk gudinne for vann og fuktighet, datter av Atum og gift med Shu. Ra-Atum skapte Tefnut samtidig som han skapte Shu. Tefnut tilhører den gruppe med egyptiske guder som kalles for «Ras øyne». Navnet betyr regn. I en myte fra Memfis ble det sagt at Atum snøt nesen en gang og Tefnuts bror Shu ble født, og da han rensket halsen ble Tefnut født. Sammen med sin bror Shu ble hun mor til Geb og Nut.I en langt senere myte da Det gamle riket led under forferdelige værforhold ble det sagt at Shu havnet i en forferdelig krangel med sin søster og hustru Tefnut, og hun (fukten) forlot Egypt for Nubia hvor det var et langt mer temperert klima. Shu fant fort ut at han savnet henne, men hun hadde skiftet form til en katt og ødela enhver mann eller gud som kom til henne. I forkledning klarte Thoth til slutt å overtale henne til å komme tilbake, og Egypts vær kom igjen i balanse.

Thueris / Thoeris / Taurt / Tawaret / Taweret / Opet / Apet / Rert / Reret var ei tidlig modergudunne og assosieres med de to andre egyptiske modergudinnene Isis og Hathor. Thueris, som betyr «den store», var beskytter av gravide og ammende. Daggryet tilhørte hennes dome. Hun nevnes blant som datter av Ra. I kunsten avbildes som en drektig flodhest, eller som ei gravid kvinne med hengende bryst, flodhesthode, føttene til en løve og halen til en krokodille. Hun ble dyrket mer i hjemmet enn i tempelet og hennes bilde preget ofte vanlige husholdningsredskaper.

Toth / Tot / Tahuti var måneguden og i myten om Ptah som skaperen har han tittelen ”Ptahs tunke”, for det var gjennom Toth at alt fikk navn. Han var gud over visdom og skrivekunst og over byen Khmun. Han var en lojal hjelper og talsmann til Osiris, og beskyttet ham mot angrep fra Set. Han hjalp også Isis å gjennopplive Osiris som konge av underverdenen, og hjalp Hor.

Uchet var kobragudinnen som til tider også tok form av en løvinne. Mor til Nefertum.

Usire (gresk Osiris og av dem identifisert med deres underverdensgud, Dionysos og Hades) presenteres kledd i mumiebandasjer. I de korsede armene hans holder han den seremonielle kroken og en slags pisk, fleil. På hodet bærer han den høye hvite kronen til øvre Egypt. Ofte er huden hans grønn, symbol for regenerasjon og vekst. I begynnelsen var Osiris en vegetasjonsgud som bestemte over avlingenes død og gjenfødsel, men senere ble han assosiert med menneskenes død. Som begravelsesgud var han en av de mest hedrede og populære gudene i Egypt. Ifølge de egyptiske mytene var Osiris en gang konge på jorden, og sammen med sin hustru Isis siviliserte han de barbariske menneskene; lærte dem jordbruk, konstruerte byer, gav lover, grunnla templer og liturgi, med mer. Da han var fornøyd med Egypts folk, dro han utenlands sammen med Toth, Anubis og Wapwawet for å sivilisere resten av verden.
Osiris bror Set var sjalu på Isis’ makt og posisjon, da han var igjen etter at Osiris hadde reist ut for å sivilisere verden. Han prøvde å ta tronen selv, men Isis var vis og sterk, og overvant ham raskt. Da Osiris hadde sivilisert verden på en ytterst harmonisk måte, uten våpen eller tvang, kom han tilbake til Egypt., og fant landet harmonisk og fredfullt under Isis’ styre. Men etter en stund begynte sjalusien å ulme i Set igjen, og han planla brorens ødeleggelse. Sammen med Etiopias dronning formet han en allianse, og fikk laget en kiste etter kongens kroppsmål. Han holdt så en fest for Osiris’ hjemkomst, hvor den vakre kisten ble vist frem under stor beundring fra folket. Set sa, som i spøk, at den kisten passet, skulle få den, og fikk Osiris til å prøve den. Da kongen var nedi kisten, slengte Sets allierte lokket på kisten, og spikret det fast. Set fikk kisten båret til Nilen og senket i vannet. Nyheten nådde Isis, og hun dro ut for å lete etter sin makes kropp, for hun visste at en død ikke kunne hvile i fred uten de riktige seremonier og ritualer. Hun lette lenge, og ved hjelp av orakler fikk hun vite at kisten lå på en strand i Blybos, og en vakker busk hadde vokst over den. Isis dro til Blybos, satt ved en fontene utenfor kongens palass og snakket bare med dronningens egne terner. Hun var snill og hjelpsom mot dem. Da ternene kom tilbake til dronningen fortalte de om denne merkelige kvinnen. Dronningen kalte nysgjerrig Isis til palasset og ble så imponert av hennes kunnskaper at hun ga henne jobben som pleierske for sin sønn. Men mørke rykter spredte seg om henne. Det ble sagt at hun hver kveld, da alle hadde trukket seg tilbake til kammersene sine, gikk hun ut i den store hallen, laget et bål og kastet den unge prinsen hun hadde ansvaret for inn i flammene. Så forvandlet hun seg til en svale og fløy rundt søylen som var bygget av busken på Osiris’ kiste, i sorgfull sang. Dronningen ville se om ryktene var sanne, og gjemte seg i hallen. Men da Isis kom, og kastet barnet i flammene, for hun frem med et skrik og hentet barnet ut igjen. Isis irettesatte henne da, og sa at ved dronningens handling, hadde hun røvet sin sønn fra sjansen til evig liv. Isis forklarte sin sanne identitet, og avslørte hvorfor hun var kommet til Blybos. Til slutt ba hun om å få søylen som inneholdt hennes avdøde manns kiste, og det fikk hun. Med kisten seilte hun tilbake til Egypt.

Imellomtiden hadde Set tatt over den ledige tronen, og styrte landet dårlig. Da Isis kom tilbake til Egypt, jaget Set henne som en flyktning, og hun trakk seg tilbake til sumpen i Delta. Men bestefaren hennes, Ra, så henne og sendte Anubis som hennes guide.

Isis gjemte Osiris’ kiste, men Set fant den likevel, og delte Osiris opp i 14 deler, som han kastet i Nilen, i den tro om at krokodillene ville spise dem. Men krokodillene åt dem ikke, på grunn av deres kjærlighet for Osiris og deres frykt for Isis’ vrede, og bitene ble båret opp på land av Nilens vann. Bare en del av Osiris’ kropp ble spist, og det var fallosen. Da Isis oppdaget Sets handling, ble hun fylt av en enda dypere sorg enn før. Sammen med hennes søster Nephtys seilet hun nedover Nilen og fant alle bitene. Ifølge en versjon av historien begravet Isis hver del i jorden, og der vokste det frem et tempel i hans navn.

En annen versjon forteller hvordan Anubis og Toth steg ned fra himmelen for å assistere Isis og Nephtys. Sammen gjorde de Osiris hel igjen, og mumifiserte ham. Isis tok form av en glente, og brukte vingene sine til å blåse luft i neseborene hans, og ga sjelen hans liv og tillot den å dra til underverdenen. Fremdeles i form av en fugl hvilte hun på kroppen hans og ved hjelp av magi unnfanget hun deres sønn Horus.

Set regjerte i mange år, og Isis holdt seg skjult sammen med sønnen Horus. Horus vokste seg sterk og lærte seg å kjempe. Han ventet bare på den dagen da han kunne hevne sin fars morder. I sumpen i Delta samlet Horus en hær av trofaste tilhengere av hans far, og etter et tegn fra hans far, marsjerte de til kamp mot Set og vant. Selv mistet Horus et øye til Set. Etter krigen kom Toth ned fra himmelen og helet begges sår, og Set ble kalt opp til gudenes råd for hans forbrytelser. De bestemte at Horus var Egypts rette konge, og han ble en elsket hersker, som sin far. Men snart ble også Horus lei av jordlig kongskap, og ga tronen sin videre til menneskelige etterfølgere. Fra den gang av var gudenes herredømme på jorden over. Konger på jorden tok navnet Horus gjennom livet, og Osiris etter døden.

Wadjet / Wadjit / Wedjet var skytsgudinne for Nedre Egypt og ble personifisert i den ene av de to kroner som farao bar, i form av en framoverlutende kobra som strekker fram halsen for faraos beskyttelse. Hun var antakelig opprinnelig en lokal gudinne i byen av samme navn, Per-Wadjet, navngitt etter henne. Som skytsgudinne var hun assosiert med landet og ble således betraktet som en slange, vanligvis en kobra. Hennes navn betyr «farget papyrus», en referanse til kobraens skinn.

Wapwawet var ganske lik Anubis. Han var også de dødes gud og hadde hundehode, men det var her farget hvitt.

Wosret / Wosyet var en lokal vokter med et kultsenter i Theben og ble senere identifisert med Isis og Hathor. Hun ble oppfattet som beskytter av Hor da han var ung. Noen forskere har også identifisert henne som en tidlig gemalinne av guden Amun som senere ble erstattet av Mut. Hennes navn ble til tider stavet Wosyet og man mener at det betyr «den sterke» eller «henne som er sterk».

Det hinsidige

Trosforestillingene om sjelen og etterlivet fokusert i stor grad på å preservere kroppen, eller ba (sjelen var kjent som ka). Det betydde at egypterne praktiserte balsamering og mumifisering for å kunne bevare den enkeltes identitet i etterlivet. Opprinnelig ble de døde begravd i kister av siv i den varme sanden hvilket fikk innholdet til å tørke hurtig ut og det forhindret forråtnelse. Etter tørkingen ble likene deretter begravd på egnete steder. Senere begynte de å bygge gravsteder av tre og den omfattende prosessen av mumifisering ble utviklet i det fjerde dynasti. Alle myke deler fra kroppen ble fjernet og alle hulrom ble vasket og fylt med natriumkarbonat, deretter ble den ytre kroppen også dekket med natriumkarbonat. Ettersom det var en meget alvorlig lovovertredelse å skade faraos kropp, selv etter døden, ble den personen som gjorde kuttet i buken med en kniv på farao seremonielt jaget vekk og fikk steiner kastet etter seg. Etter natriumkarbonatet ble kroppene malt på både innsiden og utsiden med harpiks for å bevare dem, deretter inntullet i bandasjer av lin, dekket med amuletter og talismaner. Når det gjaldt kongelige ble disse vanligvis plassert på innsiden av en serie med stablekister, det vil si kister inni kister, hvor den ytterste var en sarkofag av stein. Kroppens innmat, tarmer, lunger, lever og mager ble oppebevart for seg og lagret i kanopiktiske krukker. Noen dyr ble også mumifisert særlig katter, men vi finner også stork, krokodille, nilåbor og bavian.

For egypterne var døden ingen slutt, men forutsetningen for en ny tilværelse og overgangen til denne. Men muligheten for den annen død var dypt fryktet fordi den innebar en total utslettelse. Som den første fødsel, innebar også overgangen til det hinsidige farer. Først når man var kommet til vestens enger var man i sikkerhet og hadde andel i skaperordet. Menneskearten består av mennesker, guder, akh og døde. Akh omfattet i tidligste skrifter også gudene, men ble senere brukt som betegnelse på overjordiske makter av lavere rang som lavere guder, demoner og urene ånder. De ”forklarede døde” hører også til akh, det vil si døde som har nytt godt av dødskultusens velsignelser. Det er dødsprestens ritualer som gjør den døde til en akh. Akh har ikke noe med kroppen å gjøre, den tilhører himmelen og liket tilhører jorden. (Egypterne så for øvrig for seg at mennesket hadde flere typer sjeler uten at jeg skal gå mer innpå det her.)

Egypterne så for seg himmelen på flere måter, og det varierte og noe i forskjellige tidsepoker. De kunne se himmelen for seg som en sjø som solguden Re dro over i sin dagbåt. Om natten dro han tilbake til øst gjennom dødsriket, for å bringe de døde en avglans av sitt lys og belive dem en stund med sin varme. I mange graver var det en båtmodell sånn at den døde kunne bli med på Ras reise. Etter en annen oppfatning er himmelen gudinnen Nut som stod bøyd over jorden. Nut føder Ra hver morgen, og tar ham i sin munn om kvelden. Om natten lyser stjernene på kroppen hennes, mens hun tar dem opp i seg om dagen. Hun støttes opp av luftguden Shu og Geb – jorden – løfter henne opp med armene sine. Vi ser det igjen i graver med utsmykning av stjernehimmel og hvor kistelokket representerer Nut. Her har vi og innblanet ett element fra Osirismyten; Isis la seg på den døde Osiris for å oppta i seg sønnen Horus. Etter hvert begynte egypterne selv å identifisere seg med Osiris etter døden, og det ble skrevet bønner til kistelokkets herskerinne om å bøye seg over den døde og forene seg med vedkommede.

Tiden ble sett på som noe syklisk; det vil si at hendelser gjentok seg i en periodisk lovmessighet. De tenkte seg og at i underverden ble den spolt tilbake – man ble forynglet. Men det skjedde kun med gudene og de salige. En så også for seg et motstykke til skapelsen i en total ødeleggelse, som beskrives slik av urguden i Dødebokens 175 kapittel: ”Jeg vil ødelegge alt jeg har skapt. Jorden vil atter fremstå som urosean, som uendelig hav, slik som i sin begynnelsestilstand. Jeg er det som blir tilbake… etter at jeg atter har forvandlet meg til en slange…”

Av pyramidetekstene så ser vi at forestillingen om himmelen dominerer kongenes dødsrike. Vesten blir koblet til det hinsidige, men med en ambivalent tone; der fullbyrdes jo døden og undergangen – jamfør solas syklus, mens Østen der representerte oppstandelse. Fra de litt yngre sarkofagtekstene har ”Vesten” derimot en entydig positiv vinkling. De døde var de vestlige. Vesten var et dunkelt rike, kun opplyst når solen kom forbi på natten. Hersker i dødsriket var dødsguden – den første av de vestlige, altså urmennesket. Senere blir dette endret til Osiris og han blir mer og mer tydelig enehersker over dødsriket. Men i motsetning til dødsriket i vesten var et annet dødsrike i himmelen, Duat. Navnet Duat ble senere flyttet til det nedre dødsriket. I stjernene så egypterne de dødes sjeler, som levde lykkelig i glans blant gudene. De saliges bolig så man for seg som forskjellige øyer omgitt av vannveier. Men ikke alle når fram til disse øyene, for elvene er vanskelige å komme over. Det fantes forskjellige forventninger til hvem som kunne hjelpe over, som Horus-falken eller solguden selv, men de fleste satte sin lit til fergemannen. Men han fraktet bare de rettferdige over. Osiris blir ett forbilde for dem som dør, og den døde skal gjenoppstå på samme vis som ham, i kroppslig form som han. Vi ser ett skille hvor kongene skulle reise øst, mens i privatgraver lovprises det å dra til Vesten. Dette kompliseres mer av at man i en del skrifter snakker om nordhimmelen på samme måte som Østen.

På hinsidesveien vrimler det av skrekkelige skapninger. I pyramidetekstene var det en heroisk handling å overvinne dem, selv om det alltid var kunnskap som var avgjørende. Fra det mellomste riket, og enda tydeligere i det nye rikets underverdenbøker, er det hinsidige blitt ett dødsrike med helveteskrekk, fryktelige dyredemoner, ildporter og slanger. Angsten kommer mer i forgrunn i forhold til selvsikkerheten fra tidligere tider. Etter hvert får ”Østen” mer innpass som et håp hos mer av overklassen enn kongene.

Vi har altså to hovedkompleks: Solguden Res himmelrike i Østen/Nordhimmelen, vesentlig knyttet til heliopolitansk lære, og Vestens dødsrike med Osiris og forestillinger knyttet til underverdenen. Vi har altså tilsynelatende en motsetning mellom et dødsrike i himmelen og et i jordens indre. Det er en polaritet her. Egypterne beholdt begge forestillingene, selv om tanken om underverden og Osiris etter hvert mer dominerte. En optimistisk sol- og himmelteologi hersker i eldre tid, mens sammenbruddet til det gamle riket medfører skepsis og en dystrere betraktning; fokus på det mørke Vesten. Som motstykke til himmelen vokser forestillingen om et trangt, demonfylt og mørkt Hades fram. Til og med urgudene har sine gravhauger i Osiris rike nå, og håpet for egyptere blir mer gjensynet med jorden og ba-sjelens fortsatt uhindrede liv streifende rundt på jorden – nesten som et spøkelse. Vi finner flere spor av en skepsis mot de dødes salighet.

Vi ser altså at døden for egypterne var en overgang, en vandring langs en farefullt vei. Rett etter døden er den mørke fase hvor sjelen er i en mellomtilstand hvor sjelen går gjennom forskjellige renselsesstadier på vei mot saligheten. Forskjellige skrifter beskriver dødsriket forskjellig. Amduat som regnes å være den viktigste dødsboken er delt i 12 – som nattens 12 timer, og underverden består altså av 12 områder. Her bor mange ånder, guder og døde, med en herskende gud i hver by. Om natten drar solguden fra den ene plassen til den andre, og utdeler ordre til gudene som er der. Først har vi portbygningen i den vestlige horsionten, og i 2. time kommer Re til Uernes. Videre kommer han til ”de hemmelige huler i vesten” hvor Sokaris – som er Memfis gamle dødsgud – bor. Her er det mørkt så Re kan ikke se dem som bor der, og det er ørkenlandskap med slanger. 6. time og plass har igjen vann. 7. time er farlig for der har vi uværsdragen Apofis og der er også Osiris kjøtt som regjerer! Foran regenten ligger Osiris fiender halshogget og bundet. Han kommer til forskjellige sandhauger hvor gudene Atum, Re, Khepre, Shu, Tefnut og andre ligger. Han møter altså seg selv i sine forskjellige skikkelser. Slik går det videre fram til klimaks i 12. time hvor han er blitt til skarabeen Khepres.

I dødsriket kommer man litt tilbake til verden slik den var før skapelsen; her ser vi urvannet og urmørket. Disse kaoskreftene regnet egypterne med at også omgav den ordnede verden. Det er i disse dypene at regenerering av verden og dens skaper er mulig. I det nye riket kommer det klarere fram en forening av solriket og underverden; menneskets ba kobles til solriket og kan være med i Ras båt, mens kroppens plass er i dødsriket. Den salige døde har fått et forklaret legeme og blitt akh. Mens de døde henvises til fordømmelse og straff, kan akh bli værende i den guddommelige ordnede verden, som garanterer dem en stadig livsfornyelse. Men ikke alle oppnår denne saligheten. De salige har tilbedt Re og bekjempet hans fiende slangen Apofis; de fordømte har ropt onde ting mot Ra. Når underverdensbøkene snakker om døde er det egentlig bare disse fordømte døde det er snakk om. De får ikke oppleve gjenopplivende kraft fra Ra. De lider ikke bare på grunn av avstand til gudene, men blir og aktivt straffet av demoner. Det er noe uklart hvilke forestillinger egypterne hadde videre om de fordømtes skjebne. Ett sted ser vi de kan være bundet til martyrpæler eller bundet på ryggen og er således hjelpesløst i demonenes vold. De blir halshogd og brent, og hele kroppen utslettes for å forhindre en ny forening av delene til ett hele. Målet er der ikke evig pine, men total utslettelse av gudenes fiender. Viktigheten av total utslettelse gjør at ildstraffer var en hyppig skildring. Dermed har vi også et motiv for beskrivelse av ildsjøen. Å kokes i kjeler – med ens skygge og ba er og et helvetesmotiv, noe som forplanter seg til senere tider og religioner også. Men det finnes skrifter som ser ut til at disse utslettete, ikke ble totalt tillintetgjort likevel. De befant seg i en sfære som ikke er intet, men som er en eksistensform utenfor skaperverket, en kaotisk ”ikkeverden” hvor også Apofis er.

Metamorfosetanken er et vesentlig bidrag fra den egyptiske åndelighet. Her har vi ideen om sjelens form- og hamskifte. Sjelen ønsker å gjennomgå hele formskifterekken. For å bli ett med det gode må sjelen gjennomgå forvandlinger på sine veier gjennom den hinsidige verden. En oppstigning følges av nedstigning før en høyere oppstigning. Sjelen må identifisere seg med og gå inn i de ondes makter for å bekjempe det onde innenfra.

Dødeboken er den viktigste boken for å forstå egypternes hinsidesforestillinger. Hovedmomentene i denne er dommen over de døde og deres rettferdiggjørelse og den dødes reiser i himmelen, på jorden og i underverdenen. Jorden er en sentral plass også for de døde, de føler seg knyttet til den. Den døde tenker på familie og eiendeler, og spesielt på hans ”evige bosted” – graven hvor liket er. Sjelen vandrer stadig tilbake til dette jordiske. Rett etter døden dukker sjelen opp i dødsriket, og blir blendet av lys. Den døde vil umiddelbart trekkes mot kroppen igjen, men veiledere vil geleide han med seg. Han må dra gjennom et landskap av mørke, forvirring og håpløshet med trengsler for hvert skritt. Deretter føres han fram for Osiris som bor i Aventis, vestens lyse land. Motparten er Duat i Østen som er mørk og dyster med ildsjøen og ildmarkene og underjordiske rom hvor de fordømte sjeler pines av demoner. Stående foran Osiris sier den døde de magiske ord, og det oppstår dermed en mystisk forening mellom dem. Så kommer rettergangen med de 42 dommere. Som en del av denne tok Anubis den dødes hjerte og veide det på vektene hans mot en fjær som var sannhetsgudinnen Ma’ats symbol. I nærheten sto Toth og skrev ned hendelsene. Deretter sto den døde overfor hver av de 42 gudene, og måtte til hver av dem benekte at han hadde begått noen av de 42 syndene. Om den avdøde passerte prøvelsen ble av Horus ført til Osiris, som på sin trone, ved Nephtys og Isis, ga ham innpass til livet etter døden. Men for dem som ikke passerte prøven, var straffen hard. Utenfor dommens hall lå monsteret Beby ”ødeleggeren” og ventet på å fortære dem. Alternativt måtte han være i det dystre Duat med mørke, ild og demoner.
I senere trosforestillinger ble sjelen til de avdøde ledet inn i en sal i Duat hvor de ble bedømt av Anubis og de dødes hjerter, vekten av eierens moral, ble veid opp mot en enkelt fjær som representerte Maàt – forestillingen om sannhet og orden. Om resultatet var negativt ble hjertet ødelagt av demonen Ammit (hjertespiseren) – delvis krokodille, delvis løve, og delvis flodhest, og eieren av det ødelagte hjerte måtte da forbli i Duat. Men ved frikjennelse blir han en helliggjort ånd med frihet til å være sammen med gudene som en likeverdig, vandre på jorden, i himmelen og i underverdenen, vandre i stjernene eller solskipet og han kunne omskape seg til alle slags skikkelser. Ja ifølge Heliopolisteologien er gudenes kosmos på nedadgående kurs – preget av alderssvakhet. Og de innviede mennesker skal overta byrden med å regjere verden.

Oppsummering av hinsidestenkning

En vesentlig endring i tankegangen fikk vi i det 5. dynasti hvor man fokuserte mer på den individuelle sjelen. En får en forskyvning fra den gamle verdighetstenkningen (hvor man får rang i det hinsidige ut fra rang i det jordiske liv) til en tanke om rettferdiggjørelse ut fra gjerninger. Men selv om man får en moralsk vurdering, så kan denne altså magisk tilsidesettes gjennom å si de rette ord til dommerne og til Osiris. I dette ligger en pussig dobbelthet. Videre er det veldig uklart hva som skjer med de fordømte men hovedtrekkene går mot en håpløs – og ofte brutal tilværelse i underverden eller den annen død som er en utslettelse men ikke total utslettelse. De salige blir selv guder eller gudelignende.

Djevelens advokat – et moderne skråblikk 😉

Menneskesyn tidlig i epoken: Gradering mellom farao og andre – ens skjebme i det hinsidige avgjøres av status og verdighet.

Motsigelser: Dømmes etter handlinger, men om dødspresten gjør et rett rituale, man har veibeskrivelsene og de hellige ord så frelses man. Motstridende beskrivelser av hva som skjer etter døden.

Humanisert polyteisme: Er guder som dør og slåss virkelig guder?

Utdødd religion. Om en levende guddom(er) stod bak, hadde vel denne holdt liv i tilbedelsen av seg selv?

Ethos: Mange gode etiske refleksjoner og: Skal ta ansvar for sine medmennesker og ikke la dem sulte, ikke myrde eller gi ordre om det, ect.

 


One Response to Klassisk egyptisk religion

  1. I really like reading a post that can make men and women think.
    Also, thanks for allowing for me to comment!