Romerbrevet kapittel 1-3

Introduksjon

Forfatter, tidspunkt, formål
Det er nær sagt full enighet blant bibelforskere om at Paulus har skrevet Romerbrevet, og at det ble skrevet en gang i andre halvdel av 50-tallet etter Kristus, fra Korint eller omegn. Paulus var på vei til Jerusalem, men ville vende tilbake til Roma og deretter reise videre til Spania og forkynne evangeliet der.

Men nøyaktig hvorfor ble brevet skrevet? Og i nær tilknytning til dette; hva er hovedtemaet i brevet? Her er det foreslått mange ulike hypoteser. Av de mindre sannsynlige er hypotesen om at Rom rett og slett er en slags ”mini-dogmatikk”, der Paulus oppsummerer budskapet sitt. Denne hypotesen strander blant annet på det faktum at det jo er en god del andre tema som åpenbart er viktige for Paulus, men som ikke behandles i brevet.

Da er det heller bedre å ta utgangspunkt i det Paulus beretter om tilstanden i den romerske menigheten. Her kan man da finne mulige hint om bakgrunnen for at Paulus skriver brevet. Det er særlig en problematikk som peker seg ut; strid og uenighet mellom hedningekristne pdes. og jøde(kristne) pdas. Dette behandles særlig i kap. 9-11, og kap. 15. Paulus formaner dem alle til å prise Gud med en munn, og til å ta imot hverandre, liksom også Kristus har tatt imot dem alle. De hedningekristne har fått del i frelsen, og mange jøder har avvist den. Men de hedningekristne må vokte seg for å kjenne seg overlegne eller for å forakte de ikke-kristne jødene, sier Paulus.

Vi kjenner til særlig en historisk hendelse som på en særlig god måte kanskje kan være med på å forklare uroen i den romerske menigheten. Jødene var mislikt i det store og mektige romerriket som rådde i området rundt Middelhavet i denne perioden. Jødene avviste – liksom også de kristne – å tilbe keiserens ”genus”, og de var blant de få grupperinger i riket som var tillatt religiøse særprivilegier. Dette var med på å skape mistro til jødene, og i følge historiske kilder ble jødene utvist fra Roma av keiser Klaudius mot slutten av 40-tallet. Men keiser Nero lot dem vende tilbake på midten av 50-tallet, sikkert til stor misnøye blant de romerske innbyggerne. Kanskje var det denne tilbakekomsten av jøder til den romerske menigheten som gav den avgjørende impulsen til Paulus for å skrive brevet.

”Guds rettferdighet” – hva er det?
Men hva handler brevet om? På hvilken måte angriper Paulus jøde-/hedningproblemet i den romerske menigheten? Jo, ved å utlegge evangeliet om Guds rettferdighet. ”Jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet, av tro til tro, som skrevet står: ”Den rettferdige av tro skal leve”. ”Guds rettferdighet”, det kan sies å være hovedtemaet i romerbrevet. Men hva betyr dette enkle uttrykket? Dette skal vi komme tilbake til senere, når vi kommer til dette verset i kap 1. Men allerede her kan det være greit å gi en innføring.

Selve ordet ”rettferdighet” er hentet fra rettssalen. Det kan brukes både om en som er tiltalt, og om dommeren som skal avgjøre saken. I kap 3. er poenget at den som tror på Jesus Messias blir rettferdiggjort, og dette betyr å bli tilsagt en status. Du er frikjent for Jesu døds skyld, du er en del av Guds folk, du har del i det kommende Guds rike. Denne statusen omtaler også Paulus i Fil 3 som ”rettferdighet fra Gud”. Men Paulus taler også om ”Guds rettferdighet”. Mange – særlig i senere luthersk tradisjon – vil si at dette er det samme som ”den rettferdighet som Gud gir til den som tror”.

Men denne tolkningen er sannsynligvis feil, av to grunner. For som vi sa tidligere: Også dommeren kan ha en rettferdighet. Og i de historiske jødiske kildene fra rundt Paulus’ tid, er det nettopp slik ordet blir brukt: Guds rettferdighet er nettopp Guds egen rettferdighet som dommer. Det betyr: Guds rettferdighet handler om at Gud er en upartisk dommer, en som følger loven og dømmer det onde, en som tar seg av enken og den farløse. Sett fra dette standpunktet framstår ”Guds rettferdighet” som en skremmende tanke. Hvordan skulle det gå med Guds folk om Gud skulle dømme det som en rettferdig dommer?

Dette problemet hadde allerede Moses poengtert i loven. 5 Mosebok taler om de velsignelser som Gud ville gi til Israel dersom de holdt loven. De ville få et langt liv i et fruktbart land, de ville få trygghet og glede, og de ville leve på en slik måte at Israels Gud ble æret blant folkeslagene. Men hva ville skje dersom Israel ikke holdt Sinai-loven? Da ville forbannelsen ramme dem, landet ville bli ufruktbart og spy dem ut, fremmede krigshærer ville ta dem til fange. Interessant nok sier 5 Mosebok rett ut at dette kommer til å skje; Israel vil ikke kunne holde loven, for de er et hardnakket folk. De vil bli sendt i eksil, de vil bli dømt.

Men en dag, etter at eksilet er slutt, skal Gud igjen forbarme seg over sitt folk. Han skal samle dem fra fjerne land og tilgi dem. Hvorfor? Jo, fordi han ikke vil glemme sine ugjenkallelige løfter til Abraham, Isak og Jakob. Uavhengig av bruddene på loven var Israel fremdeles Guds utvalgte folk, og Gud kunne ikke la dem gå til grunne, for dette ville innebære å sette spørsmålstegn ved Guds trofasthet og sannferdighet.

Men denne store tilbakekomsten fra eksilet, denne store frelsestiden, ville ikke bare få konsekvenser for Israels folk. Det ville være en frelsestid som oppfylte den dypeste intensjonen Gud hadde med å lage Israel i utgangspunktet: De skulle bli til velsignelse for folkeslagene, de skulle være Guds lys i verden, de skulle være avgjørende aktører i å bringe rettferdighet og gjenopprettelse ut til alle folkeslag. Dette er et hovedtema i Jesajaboken, for eksempel. Når frelsestiden bryter inn, sier han, da skal alle stolte hedningefolk dømmes og bøyes ned. Men hedningene vil også komme til Sion for å tilbe, og Gud skal skape noe nytt. Det vil bli som et nytt exodus, som et nytt Eden. Med andre ord: Frelse og nyskapelse.

Det gamle testamentet forteller historien om hvordan Israel syndet mot Gud slik at de ble sendt i eksil. Det skjedde slik Moses hadde sagt. Men selv etter at jødene fikk komme tilbake sitt land, så kunne ikke jubelen slippe løs. De var smertelig klar over at Guds mektige løfter om en ny og herlig frelsestid ennå ikke var oppfylt. Som Esra sier: ”Her er vi: Slaver i vårt eget land”. Fremmede krigshærer undertrykte Israel, enten det var grekere, persere eller romere. Det store tempelet var ikke fylt av Guds nærvær. Hedningene kom ikke for å tilbe.

Men Israel satte sin lit til Guds rettferdighet. Det betyr: På tross av Israels synder ville Gud komme ihu pakten han hadde sluttet med fedrene, Abraham, Isak og Jakob. Han kunne ikke forkaste sitt folk. Nettopp på denne måten brukes altså uttrykket i jødiske kilder fra denne tiden: Guds rettferdighet er Guds frelsende troskap til sin pakt med fedrene. Det er håpet om at Gud skal bringe inn den store frelsestiden profetene hadde talt om.

Imidlertid stod fremdeles loven der som et uavvendelig problem. Hvordan kunne Gud huske på pakten og frelse sitt folk, men samtidig være en rettferdig dommer som dømte Israels synd? Før Paulus ble en kristen, tenkte han på følgende måte: Det som gjelder er å holde Torahens bud så intenst som mulig, og så prøve å utrydde alle fra Israel som bryter Torahens bud, inkludert de vranglærende kristne. Bare på denne måten vil Guds rettferdighet bryte inn, slik at den lovede frelsestiden begynner. Men etter at Paulus fikk møte Jesus på veien til Damaskus, endret han radikalt mening. Gåten om Guds rettferdighet, Guds paktstroskap, var blitt åpenbaret i evangeliet om Jesus Messias. Guds plan skulle vise seg å være langt mer underfundig og overraskende enn Paulus kunne tenkt seg.

Dette skal vi nå se nærmere på nå, i selve teksten. I løpet av denne bibeltimen er det naturligvis ikke anledning til å gå i særlig detaljer i teksten. Men vi skal se på en del nøkkelbegreper og hovedtema slik at man kan få med seg hovedlinja i Paulus’ argumentasjon.

Romerbrevet 1
1 Paulus, Kristi Jesu tjener, hilser dere, jeg som er kalt til apostel og utvalgt til å forkynne Guds evangelium, 2 det som Gud på forhånd har gitt løfte om gjennom sine profeter i hellige skrifter. 3 Det er evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus vår Herre, kommet som menneske av Davids ætt, 4 ved hellighets Ånd stadfestet som Guds mektige Sønn ved oppstandelsen fra de døde.

Paulus omtaler seg selv som Jesu ”slave/tjener” og som ”apostel”, og han sier at han er ”utvalgt til å forkynne Guds evangelium”. Denne dobbeltheten i Paulus’ selvforståelse går igjen mange steder i hans brev. Pdes. er han ydmyk: Han lever ikke lenger selv, men Kristus lever i ham. For ham er livet Kristus, og døden en vinning. Den som roser seg, han rose seg i Herren. Pdas. kan han legge for dagen en voldsom selvbevissthet som autoritativ forkynner av Guds evangelium, utvalgt og utsendt av Jesus Kristus selv. Han taler derfor om sine forordninger som det gjelder å etterleve og om den myndighet Herren har gitt ham. Mange i de første menighetene stod i opposisjon til Paulus, men han svarte med å peke hen til det guddommelige opphavet til sitt budskap.

Hva ligger det i at Jesus er Guds ”sønn”? Mange av oss tenker automatisk i retning av treenighet og guddommelig vesen når vi hører uttrykket ”Guds sønn”. Og Paulus har helt klart tekster som understøtter slike tanker. Men her er nyansen en annen. I GT er ”Guds sønn” rett og slett et navn på enten engler, eller på Israelsfolket, eller (først og fremst) på Israels konge. Her er det tydelig den sistnevnte betegnelsen Paulus har i tanke, for han taler om at Jesus er ”av Davids ætt” og om at Jesus er ”salvet”. Poenget er, i tråd med for eksempel Salmene i GT, at mennesket Jesus er Israels konge, men derfor også alle kongers konge, slik Salmene like tydelig sier (2, 72, 89, jfr. Jes 11).

Og Paulus sier: Ved oppstandelsen ble denne kongsstatusen bekreftet. Vi kjenner til mange Messias-bevegelser i det første århundre; menn som tok opp kampen mot romerne og samlet etterfølgere for å bringe hive ut hedningene og bringe inn Guds frelsestid, liksom Paulus ville gjøre det før han ble kristen. Men de aller fleste Messiasfigurene ble enten drept av romerne eller tatt til fange. Da ble det klart for alle: Dette var visst ikke Messias likevel. Johannesevangeliet forteller at folket sa til seg selv: ”Denne Jesus skulle vel ikke være Messias?” Men etter korsfestelsen var det ingen som virkelig trodde at dette kunne stemme, heller ikke disiplene. Det var oppstandelsen som snudde opp-ned på alt dette: Jesus var virkelig kongen med all makt, slik han selv sier etter oppstandelsen i Matteusevangeliet. Som Paulus derfor viser i det neste verset: Evangeliet er ikke et slags tilbud, et slags spørsmål. Det er en guddommelig proklamasjon av at Jesus virkelig er Herre over himmel og jord, og denne proklamasjonen krever lydighet. ”I Jesu navn skal hvert kne bøyes” (Fil 2).

5 Ved ham har jeg fått nåde og aposteloppdrag for at jeg skal føre mennesker av alle folkeslag til lydighet i tro, til ære for hans navn. 6 Blant dem er også dere som er kalt til å høre Jesus Kristus til. 7 Jeg hilser alle dere i Roma, dere Guds elskede som er kalt til å være hellige: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

8 Først av alt takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det fortalt om deres tro. 9 Gud selv, som jeg av hele mitt hjerte tjener med evangeliet om hans Sønn, er mitt vitne på at jeg alltid husker på dere i mine bønner. 10 Jeg ber stadig om at det endelig en gang må lykkes for meg å komme til dere, om Gud vil. 11 For jeg lengter etter å se dere, så jeg kan gi dere del i en Åndens gave for å styrke dere 12 – eller rettere sagt: for at dere og jeg sammen kan bli oppmuntret ved vår felles tro.

13 Jeg vil at dere skal vite, mine søsken, at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men jeg er blitt hindret helt til nå. For jeg ville gjerne høste frukter også hos dere, som blant de andre folkeslagene.14 Grekere og barbarer, lærde og ulærde – alle står jeg i gjeld til. 15 Derfor ønsker jeg å forkynne evangeliet også for dere i Roma.

16 For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. 17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.

Paulus skammer seg ikke over det budskapet han forkynner. Dette har nok mindre med psykologi å gjøre enn robuste referanser til GT-lige salmer (71, 31, 143). I disse er gjerne poenget at salmisten er svak og omringet av fiender. Men han skal ikke bli til skamme, for han stoler på Guds frelsende rettferdighet, hans troskap mot sin pakt til Israel. Derfor vil han få frelse, hans fiender vil bli overvunnet. Også Paulus var omringet av store og mektige motstandere, både jøder, grekere og ikke minst romere. Men han visste hvem han trodde på, og han visste hvilket rike han hadde i vente. Derfor var han frimodig selv om han ble forfulgt og trakassert.

Paulus skammet seg ikke fordi han visste at evangeliet er Guds kraft til frelse. ”Kraft” er et sentralt paulinsk begrep. Det sikter som regel til Den hellige ånds kraft til å skape tro og liv – både her og nå i det kristne livet, men også i oppstandelsen fra de døde. ”Gud reiste Kristus opp fra de døde, og han skal også reise oss opp i sin kraft” (1 Kor 6). I 1 Kor 1-2 er det store poenget at jøder og grekere synes evangeliet om den korsfestede Jesus er dumskap og forkastelig. Men evangeliet viser sin kraft gang på gang i det mennesker likevel kommer til tro og adlyder Jesu herredømme. ”Vi vet at dere er utvalgt, søsken. For da vi forkynte evangeliet for dere, kom det med full kraft og overbevisning.”

Det er for øvrig viktig å ikke tenke for snevert om ordet ”frelse”. Det sikter til det å bli fridd fra synd, dom, død og Guds vrede. ”Jesus frelser oss fra vreden som kommer”, sier Paulus senere. Han har sonet våre synder slik at vi ikke dømmes for dem. (Rom 3) Men frelse er også noe høyst virkelig i våre liv her og nå. Dette har Paulus plenty å si om i Rom 5-8. Poenget er at frelse ikke bare er noe som skjer ”i Guds hjerte”, men også en helbredelse og frigjøring som skjer i våre liv, i våre tanker og våre kropper. Paulus omtaler dette som å bli satt fri fra syndens og dødens slaveri, eller også senere i brevet ved å få del i det oppbyggende og helbredende kristne fellesskapet. Frelse er altså også noe høyst kroppslig og fysisk, men dette utfolder Paulus først i kap. 8.

18 [For] Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urett hos mennesker som holder sannheten nede i urett. 19 For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv åpenbart det. 20 Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning.

Overgangen til vers 18 kan synes overraskende. Hvorfor begynner Paulus nå plutselig å tale om ”Guds vrede”? Det er åpenbart en link mellom talen om evangeliet i v. 17 og talen om vreden i v. 18. Sannsynligvis finner vi løsningen i sitatet fra Habakkuk: Den rettferdige skal leve ved tro. Som vi tidligere har sett, var poenget med den kommende frelsestiden som profetene bar budskap om, at Gud var trofast mot sin pakt med Israel. Men i videre forstand var poenget med det hele at Gud ville bringe frelse og rettferdighet til hele jorden. Men dette måtte nødvendigvis også innebære å dømme alt som ødela og undertrykte Guds herredøme og Guds skaperverk. Dette taler profetene mye om, inkludert Habakkuk.

Og Paulus tar opp tråden: ”For Guds vrede åpenbares over all ugudelighet og urett hos mennesker som holder sannheten nede i urett.” Evangeliet åpenbarer nettopp dette, for i kapittelet etter sier Paulus at det er Jesus Messias som har blitt utvalgt til å være dommer av Gud ”etter mitt evangelium”. I Apg 17 blir det klart at oppstandelsen er beviset på nettopp dette; Gud har reist ham opp og gjort det klart for all verden at han er konge og Herre.

Vers 18 og utover er begynnelsen på en tre kapitler lang domstale som Paulus fører, først mot hedningene (d. e. i kap. 1) og deretter mot hans egne landsmenn jødene. Konklusjonen er: Alle har syndet, og alle bærer på skyld. Her i kap 1 begrunner Paulus denne skylden ved å vise til at hedningene faktisk kan vite så mye som at det finnes en Gud, og at den som gjør det onde vil bli dømt (v. 20 og 32). Utover dette utdyper ikke Paulus hva denne kunnskapen mer konkret består i.

21 De kjente Gud, men likevel lovpriste og takket de ham ikke som Gud. Med sine tanker endte de i tomhet, og deres uforstandige hjerter ble formørket. 22 De påsto at de var kloke, men de endte i dårskap. 23 De byttet ut den uforgjengelige Guds herlighet med bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbente dyr og krypdyr.

24 Derfor overga Gud dem til urenhet, så de fulgte sitt hjertes lyster og vanæret kroppen sin med hverandre. 25 De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte istedenfor Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen.

Paulus’ særskilte beskrivelse av hedningenes store synd, dvs. deres avgudsdyrkelse, er både interessant og relevant. Bakgrunnen for denne seksjonen er den jødiske forståelsen av synd som kommer til uttrykk i GT. Synd innebærer å bryte loven og krenke Gud – ja – men på et annet plan innebærer det også å ødelegge skaperverket og forfeile den intensjonen Gud har med oss mennesker.

Det er denne tenkemåten som skinner gjennom her. Avgudsdyrkelsen innebærer å fornekte sannheten og holde den nede ved hjelp av urett og løgn. Avvisningen av Gud og evangeliet begynner altså i tanken – interessant nok peker Paulus i kap 12 på at de som er kristne og som tjener den sanne Gud nettopp får et fornyet tankeliv, som også får konsekvenser for resten av livsførselen.

Det er viktig å få tak på den grunnleggende ideen her. Ovenfor sa vi at frelse ikke bare innebærer frihet fra dom og død, men også en frigjøring og redning av hele kroppen, både fysisk og psykisk. Denne prosessen kan Paulus omtale som å bli likedannet med Guds bilde, som er Kristus. Poenget er at det å være en kristen, og leve som en kristen, er å etterligne Jesus, og dermed bli mer og mer det mennesket som Gud skapte oss til å være. Dette er en prosess som begynner her og nå, men som fullendes i Guds rike, som helt vil bli preget av rettferdighet, fred og glede Guds folk imellom.

Men her utlegger Paulus også hva det omvendte innebærer: Den som avviser den sanne Guds livgivende kraft i evangeliet, vil også sakte, men sikkert ødelegge sitt gudsbilde. Det er denne nedbrytningen av gudsbildet Paulus også kan beskrive som en vredesdom her og nå for dem som avviser evangeliet. ”Derfor overgav Gud dem…” Liksom det evige livet i Guds rike har begynt allerede her og nå, har også dommen over dem som avviser evangeliet begynt allerede her og nå. Og denne dommen viser seg i dehumaniserende tanker, handlinger og livsmønster, slik Paulus klargjør mot slutten av kapittelet.

26 Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige. 27 På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvinner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse.

Disse versene representerer Paulus’ grundigste utlegning av fenomenet homofili (jfr. 1 Kor 6 og 1 Tim 1). Det grunnleggende poenget her er at det å reflektere Guds bilde også innebærer å leve i tråd med de kjønnsroller Gud har lagt ned i mennesket fra skapelsen av. ”I Guds bilde skapte han dem, til mann og kvinne skapte han dem.” Følgelig representerer homofile relasjoner en forstyrrelse av de gudgitte kjønnsrelasjonene. Det er ”mot naturen”, og de som praktiserer dette, vil dermed ikke få del i det fullendte Guds rike. For øvrig bør det poengteres at Paulus først og fremst er opptatt av de konkrete gjerningene her, altså utøvelsen av de homofile lyster. Men det er ikke helt opplagt hva som menes med at den ”straff” de selv måtte bære.

28 De brydde seg ikke om å kjenne Gud, derfor overga Gud dem til en sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. 29 De er fulle av all slags urett, umoral, grådighet og ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. De farer med sladder 30 og baktalelse, hater Gud, bruker vold, er overmodige og brautende, de pønsker ut ondskap og er ulydige mot foreldrene, 31 de er uforstandige, upålitelige, ukjærlige og ubarmhjertige. 32 De vet hva Guds påbud sier, at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det.

Dermed er vi i mål i kapittel 1: Hedningene er skyldige; de tilber avguder og undertrykker sannheten om den sanne og levende Gud. Derfor nedbrytes også deres gudsbilde, og endestasjonen er ødeleggelsen i den siste dommen. Men dette er ikke Guds vilje for menneskeheten, som vi skal se. I de to neste kapitlene er det imidlertid jødene, Guds utvalte folk, som settes i tiltaleboksen. Mon de stiller bedre enn hedningene? Teller ikke deres lange og nære historie med Israels Gud til deres fordel? Og vet ikke de bedre enn hedningene hva som er Guds gode vilje, slik Salme 119 klart uttrykker?

Romerbrevet 2

Innledning
Det er av flere grunner et veldig spennende kapittel vi har foran oss i denne bibeltimen. For eksempel er det knapt noen andre steder i tidlig kristendom får vi et så nært innblikk i hva de første kristne tenkte om den siste dommen. Men kapittelet gir også rikt innblikk i Paulus’ forståelse av forholdet mellom tradisjonell jødedom og den første kristne menighet. Alt dette er rikt stoff som kan være med på å gi oss tanker og impulser i forståelsen av vårt kall som kristne i dag.

Men Rom 2 er ikke bare et spennende kapittel; det er også på mange måter et vanskelig kapittel. For det første er her plenty av stoff fageksegetene er uenige om, og uenigheten dreier seg ikke bare om detaljer, men også om dyperegående emner. Der denne uenigheten er tydeligst, vil jeg forsøke å legge fram ulike syn på en fair måte, og så begrunne det spesifikke synet jeg mener er korrekt. Noen ganger kan vi være mer eller mindre sikre på hva Paulus mente, andre ganger må vi være mer ydmyke og innrømme uvitenhet.

Men for det andre er Rom 2 et vanskelig kapittel fordi Paulus her sier en del ting som ikke helt passer inn i en del tradisjonelle bilder av Paulus. Noen gir dermed rett og slett opp, og legger denne teksten i skuffen, kanskje med referanse til at ”Rom 2 handler vel stort sett om at mennesker er syndige, det er jo temaet i kapittel 1 og 3”. Det er en forståelig strategi, men den er ikke ideell. Vi må la alle tekstene lyde, og forsøke å plassere dem inn i et helhetlig bilde av Paulus’ teologi. Ellers kan vi være sikre på at vår forståelse av evangeliet vil lide under våre forsømmelser.

Oppsummering av kap. 1
La meg nå først oppsummere hva vi har hørt til nå, i Romerbrevet. I forrige time sa jeg at Romerbrevet ble skrevet i andre halvdel av 50-tallet, av apostelen Paulus, og at et hovedtema i brevet er Guds rettferdighet. Dette viktige begrepet definerte jeg som ”Guds frelsende og gjenopprettende troskap mot sin pakt med Abraham og Israel”. Poenget med denne pakten var alltid å gjenopprette det falne skaperverket, å skape rettferdighet på jorden, å ta et oppgjør med de fiender som undertrykte og ødelagte Guds skaperverk. ”Gjennom deg”, sa Gud til Abraham, ”skal alle jordens ætter velsignes”.

Og det store poenget i Romerbrevet er altså at denne store planen, pakten med Abraham, har nådd sitt høydepunkt i og gjennom det som har skjedd med Jesus, Guds Messias. Paulus fortsetter da med å si at Guds vrede åpenbares fra himmelen over hedensk liv, avgudsdyrkelse og undertrykkelse av sannheten i evangeliet. De som slik står i fiendskap til Gud, skal en gang dømmes ved evangeliet, med kong Jesus som dommer. Altså: Guds rettferdighet gjenoppretter jorden. Dette skjer ved at mennesker kommer til tro på Jesus og blir tilgitt og gjenopprettet. Men det skjer også ved at Jesus Messias dømmer Guds fiender i skaperverket, slik at Guds herredømme kan realiseres overalt, og Gud blir ”alt i alle”.

Videre til kapittel 2: Hva da med jødene?
Paulus’ ”domstale” i 1,18-32 var hovedsakelig rettet mot hedninger, dvs. ikke-jøder. (Men her finnes også hint om at Paulus inkluderer jødene i dommen, jfr. referansen til Sal 106 i 1,23; en mulig allusjon til tilbedelsen av gullkalven). Men hva så med jødene? Mon ikke de står i en bedre posisjon enn de åpenbart syndige hedningene når Gud snart skal dømme verden? Eller hva med filosofiske, hedenske moralister, som også kritiserte livsførselen til folk i sin samtid. Stiller de i en bedre posisjon på domsdagen når Gud endelig gjenoppretter alle ting i sin rettferdighet? Paulus’ svar er ”Nei!” Eller som han senere sier: ”Alle har syndet og står uten Guds ære”.

”Derfor har du ingen unnskyldning, du menneske som dømmer, hvem du enn er. For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo det samme selv, 2 og vi vet at Guds dom med rette rammer dem som driver med slikt. 3 Men når du, menneske, dømmer dem som gjør slikt, og selv gjør det samme, mener du da at du skal slippe unna Guds dom?”

Paulus åpner kapittelet med å understreke at den som dømmer andres oppførsel, faktisk fordømmer seg selv dersom man selv gjør det samme som det man fordømmer. Dette har paralleller til Jesu forkynnelse om flisa og bjelken. Også han formaner sine disipler og sier ”Døm ikke, for at dere ikke selv skal bli dømte!” Hos Jesus er poenget at man må vokte seg vel for å ha en fordømmende og pirkete holdning i møte med andre. Man bør aller første feie grundig for sin egen dør, så å si. Dette betyr slett ikke at det er galt å vurdere hva som er rett og galt. Men det betyr at man må ha innsikt om seg selv, og overbærenhet i møte med andre.

Men Paulus har sin egen agenda i denne passasjen. Han ønsker å vise at det ikke finnes noe gjemmested på den siste dommen. Ingen vil ”slippe unna Guds dom”. Han sier at ”du som dømmer, gjør de samme ting”. Kommentatorene er ikke helt enige om hva Paulus mener her. Det var jo klart at jødene i hans samtid ikke utøvde homofile gjerninger, for eksempel. Men kanskje sikter han til den remsen av synder han legger fram mot slutten av kapittelet: Ondskap, grådighet, misunnelse osv. I alle fall: Heller ikke jøden kan påberope seg en særskilt status på domme dag.

4 Eller forakter du hans uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse? 5 Med ditt harde hjerte som ikke vil vende om, hoper du opp vrede over deg til vredens dag, når Gud åpenbarer sin rettferdige dom.

Ordene Paulus her bruker, og tematikken han tar opp, foreslår at han polemiserer mot en tankeføring som vi for eksempel finner i det mellomtestamentlige skriftet Salomos visdom (11:9-10; 15,1-6; 16,5-12; 18,20-25, jfr. særlig 11,23 og 15,1). Her leser vi at jødene bekjenner at, ja – de har også syndet. Men Gud vil dømme dem på en annen måte enn han vil dømme hedningene. Jødene tilhører Gud, og derfor ser ikke Gud like alvorlig på deres synd.

Dette var sannsynligvis en vanlig tenkemåte blant jøder på Paulus’ tid. Som vi skal se senere i kapittelet, tenkte jødene at de eide en spesiell posisjon framfor Gud fordi de hadde fått Moseloven, som viste dem den rette veien og det rette livet. Paulus fastholder senere at jødene har fått en spesiell posisjon (3,1ff og 9,1ff). De har mottatt løftene, og de har en lang historie med Israels Gud. Men Paulus avviser høyt og tydelig at denne posisjonen gir en priviligert posisjon i møte med Gud som dommer. Alle må vende om, sier han.

I GT og hos Jesus er det flere snakk om å legge seg opp en skatt i himmelen hos Gud, for eksempel dersom man ber, gir almisser osv. Dette er lønn som den troende vil få i den kommende tidsalderen, når Guds rike åpenbarer seg. Også Paulus snakker tydelig om dette, f. eks. i 1 Kor 3. Men her lager Paulus en ”twist” i denne formuleringen. Han sier: Dersom du er hard og overmodig når du faktisk i stedet skulle lagt deg på kne og bedt om tilgivelse, da lager du en skatt der framme – en skatt av vrede fra Gud. Denne vreden skal åpenbares på vredens dag, sier Paulus, altså på ”den dagen da Gud åpenbarer sin rettferdige dom”.

6 Han skal lønne hver og en etter det han har gjort:

Dette er et sitat fra Det gamle testamente, enten Salme 62,12 eller Ordsp 24,12. Tankegangen er uansett utbredt. Det er interessant å se nærmere på hva Salme 62 faktisk sier. Mange er nok vant til å forstå domsforkynnelse som utelukkende skremmende og negativ. Men slik er det faktisk ikke i GT og NT. Jo – dommen er skremmende, men den er skremmende for den som gjør det onde, for den som dyrker avguder, for den som undertrykker den fattige og vergeløse. Difor sier salmisten: ”Jeg setter min lit til deg, Gud, fra deg kommer min frelse. Du er trofast og kjærlig, for du lønner enhver etter det han har gjort.”

Med andre ord: Dommen er uttrykk for Guds hellighet og herredømme over sitt skaperverk, men også et uttrykk for hans gjenopprettende rettferdighet. Han dømmer det som står hans gode vilje imot, og dette betyr godt nytt for de svake og undertrykte i verden som setter sin lit til ham. Det er for eksempel dels på denne bakgrunnen vi bør forstå saligprisningene hos Jesus. Her prises de undertrykte, de fattige, de sørgende salige. Men de rike, de selvgode, de likeglade ropes det ”ve!” over.

I GT er det altså en sentral tanke at ”Gud skal lønne enhver etter det han har gjort”. Hvordan er det i NT? Jo – kanskje litt overraskende for noen – denne tanken bekreftes og videreføres, både hos Jesus og Paulus. Vi skal se på de viktigste eksemplene på dette: ”For menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler, og han skal ”lønne enhver etter det han har gjort.”” (Matt 16,27). Eller vi kan tenke på domsteksten i Matt 25, der det viser seg at de salige har gjort gode gjerninger mot Jesu minste – og dermed mot Jesus selv, mens de fordømte nettopp ikke har gjort det. Tanken er også helt tydelig i Joh 5, der Jesus først sier at den som tror på ham, ikke kommer for dommen, før han følger opp med å si at de døde skal stå opp fra gravene, og ”de som har gjort gode ting, skal stå opp til evig liv, men de som har gjort onde ting skal stå opp til dom.”

Men tanken er også utbredt hos Paulus. ”Vi skal alle fram for Kristi domstol så han kan gi enhver etter det han har gjort i kroppen, enten godt eller ondt.” (2 Kor 5,10) ”Det et menneske sår, skal det også høste. Den som sår i kjød, skal høste forgjengelighet, men den som sår i Ånden, høster evig liv av Ånden.” (Gal 6,7-9) ” ”Hver den som gjør noe godt, skal få betalt av Herren, enten han er trell eller fri.” (Ef 6,8). ”Og dere vet at Herren skal gi dere sin arv som lønn. Tjen Herren Kristus! Men den som gjør urett, skal få lønn som fortjent. Her er det ikke forskjell på folk.” (Kol 3,24-25, jfr. 2 Tim 4,14.) Se også identisk tanke i 1 Pet 1,17; Åp 2,23; Rev 22,12.

Altså: Ingen forskjell på folk, Gud skal gi enhver etter hans gjerninger. De neste versene presiserer hvordan Paulus tenker at denne ”tilbakebetalingen” skjer. Som vi skal se, er det ikke snakk om en ”balanse”-tenkning med gode og onde gjerninger i vekta, a la Islam, heller ikke som opparbeidelse av fortjeneste overfor Gud, som i romersk-katolsk lære. Merk at det ikke finnes tegn i denne teksten – eller i GT eller i NT – på at denne ”tilbakebetalingen” kun er hypotetisk, eller at den ikke vil spille noen rolle for de som tror på Jesus.

7 De som tålmodig gjør det gode og søker herlighet, ære og uforgjengelighet, får evig liv. 8 Men de som i selvgodhet er ulydige mot sannheten og lar seg lede av uretten, har vrede og harme i vente. 9 Nød og angst skal komme over hvert menneske som gjør det onde, jøde først og så greker. 10 Men herlighet, ære og fred skal den få som gjør det gode, jøde først og så greker. 11 For Gud gjør ikke forskjell på folk.

Formuleringene her er veldig viktige. Paulus beskriver først dem som får en ”god” dom og som får evig liv. Hva preger disse menneskene? De er ”utholdende i god gjerning”. Dernest ”søker” de ”herlighet, ære og uforgjengelighet.” Paulus tenker altså ikke her i retning av å bygge seg opp en fortjeneste. Men han beskriver hvordan de er, som får en god dom på den siste dagen. Referansen til ”tålmodig å gjøre det gode” finner en nær parallell i Gal 5-6. Her taler Paulus nettopp om å la seg drive av Den hellige ånd slik at man bærer gode frukter; kjærlighet, glede, fred. Det som teller, sier Paulus her, er ”tro, virksom i kjærlighet”. Og ganske parallelt med vår tekst sier han: ”Bli ikke trett av å gjøre det gode. For vi skal høste i sin tid.” Altså: I dommen vil Gud lønne galaterne for deres gode gjerninger.

Hva mener så Paulus med å ”søke herlighet, ære og uforgjengelighet”? Igjen dreier det seg om en grunnleggende ”livsholdning”, dvs. å bli drevet av Ånden. Den troende har en grunnleggende framtidsrettet holdning; man ser fram mot Guds rike og Jesu komme – det Paulus kan omtale som ”herlighet, ære og uforgjengelighet” (de samme begreper går igjen i Rom 8, 1 Kor 15; 1 Pet 1,7 – alle tekster som taler om Jesu komme og Guds rikes fullendelse). Faktisk kan hele 1 Kor 15 ses under denne rubrikken: Hvordan man bør innrette livet sitt i lys av det kommende Guds rike.

Hvordan beskriver så Paulus de som vil bli dømt på den siste dagen? Han taler om ”selvgodhet”, om å være ”ulydig mot sannheten”, og om å la seg ”lede av uretten”, det vil si å gjøre det som er ondt og urettferdig. Også her er det tale om en grunnleggende livsholdning, en han for så vidt har beskrevet utfyllende i 1,18-32. Vi kan vise til Fil 3, der Paulus på en veldig parallell måte omtaler dem som blir dømt til fortapelse; de har sitt sinn rettet mot ”de jordiske ting”, de ”setter sin ære i skam” og de har ”magen til Gud”, dvs. at de er opptatt av egoistisk nytelse. Men vi, sier han, vi har vårt sinn rettet mot den kommende frelseren, Jesus Kristus, som skal forvandle vårt legeme i det fullendte Guds rike.

De som fokuserer på nytelse og egoisme og urettferdighet, skal få betalt tilbake for sine gjerninger i form av ”vrede, trengsel, angst, nød.” Hva mener Paulus med disse begrepene? Dette er ikke så umiddelbart klart. Andre steder taler Paulus om ”straff”, ”dom”, ”ødeleggelse” og ”en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn” (Se særlig 1 Tess 5 og 2 Tess 1). Eller han kan tale om å ”ikke arve Guds rike” (1 Kor 6, Gal 5). Sikkert er det at Paulus både advarer mot Guds dom – og at han frykter den selv (1 Kor 9,27; 2 Kor 5,11). Spørsmålet om forholdet mellom Jesu tale om dom, fortapelse og Gehenna med Paulus’ tale om dette, skal vi la ligge for denne gangen.[1]

Men dersom Guds dom er rettferdig, og den skjer på grunnlag av gjerninger, hvordan kan da noen bli frelst? Har ikke Paulus sagt at alle mennesker er syndige? Dette svarer ikke Paulus på i dette kapittelet. Han bare slår fast fakta om dommen, for å frarøve jøden noen form for særskilt posisjon i kraft av sin etniske status. For: ”Gud gjør ikke forskjell på folk”.

12 Alle som syndet uten loven, skal gå fortapt uten loven. Og alle som syndet under loven, skal dømmes etter loven. 13 For det er ikke de som hører lovens ord, som blir rettferdige for Gud. Nei, de som gjør det loven sier, de skal erklæres rettferdige.

Paulus fortsetter med å utfolde hva det vil si at dommen blir rettferdig, og at Gud ikke gjør forskjell på folk. Alle som syndet uten loven, skal gå fortapt ved loven. Hos Paulus betyr ”loven” generelt sett ikke en allmenn morallov, men heller den gammeltestamentlige Torahen. Men ”loven” kan også brukes om GT generelt.[2] Poenget blir igjen at det å ha loven ikke gir noen fortrinn i møte med dommen. Det som gjelder er ikke å ha loven – som om dette kunne være en slags ”beskyttelsestalisman” – men derimot å gjøre det loven sierDen som har loven, men synder mot den, vil gå fortapt. Det er derimot den som gjør det loven sier, som skal erklæres rettferdig.

Her oppstår et akutt problem. Mener virkelig Paulus at man kan bli erklært rettferdig ved å gjøre det loven sier? En del kommentatorer kan ikke gå med på dette. For sier ikke Paulus i 3,20 at ingen blir rettferdiggjort ved lovens gjerninger? Altså må 2,13 være å forstå som et hypotetisk, uoppnåelig tilfelle. Ingen kan egentlig bli ”rettferdiggjort” ved å gjøre loven. Denne tolkningen er imidlertid problematisk på mange måter. For det første: Selv blant de som ser 2,13 som hypotetisk, vil man måtte vedgå at 2,6 ikke er det. Gud vil virkelig gi enhver igjen etter sine gjerninger, og dette punktet går igjen som en rød tråd i hele GT og NT.

Men da oppstår det problemet at 2,12-13 nettopp umiddelbart følger på passasjen hvor dette utmyntes: ”For den som syndet uten loven…” (Bibelselskapets oversettelse er her misvisende; Paulus bruker ”gar”). Altså: Gud vil gi enhver etter sine gjerninger – og dette innebærer at den som gjør det som loven sier, vil bli rettferdiggjort. Nøkkelen til å forene dette utsagnet med Paulus’ utsagn om at ”ingen blir rettferdiggjort ved lovgjerninger” ligger blant annet i å merke seg at Paulus i kap 2 har fokuset rettet mot den siste dommen; hvem som vil komme gjennom denne med en rett og god ”status” (d. e. ”få evig liv”).

Det er først når vi kommer til kapittel 3-8 at vi kan forstå hvordan det er mulig for et menneske å på denne måten å bli ”rettferdiggjort” i den siste dommen, på grunnlag av gjerninger. Helt kort er poenget dette: På grunn av Jesu død blir den troende tilgitt sine synder, og får status som ”tilgitt synder”. Han blir rettferdiggjort ved troen alene, uten noen som helst gjerninger. Det viktige poenget er at denne ”nåtidsdommen” som faller i det mennesket kommer til troen, er en sannferdig foregripelse av den siste dommen, som vil skje på grunnlag av gjerninger.

For – som Luther sier – der det er ild (altså tro), vil det nødvendigvis også være varme (altså gjerninger). For Paulus er det dermed sikkert at den som her og nå virkelig tror på Messias – og slik er rettferdiggjort – også vil leve et liv der det skapes gode frukter som Gud vil ha behag i på den siste dommedag. Den ”rettferdiggjørelsesdommen” som lyder her og nå når evangeliet forkynnes og tas imot i tro, vil samsvare med den ”rettferdiggjørelsesdommen” som lyder på dommedag. Da vil det også bli klart at evangeliet hadde kraft til å skape nytt liv.

”14 For når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven. 15 De viser med dette at lovens krav står skrevet i hjertet deres. Om det vitner også samvittigheten deres, når tankene deres anklager eller forsvarer dem. 16 Dette skal bli klart den dagen Gud ved Jesus Kristus dømmer det skjulte i menneskene, slik jeg har forkynt i mitt evangelium.”

Dette er noen svært omdiskuterte vers i faglitteraturen. For hva mener Paulus med ”hedninger som gjør det loven sier” og at de har ”loven skrevet i sine hjerter”? Den kanskje mest vanlige tolkningen av disse versene i vår tradisjon, er at Paulus her – som et slags innskudd løsrevet fra konteksten – snakker om ikke-troende hedninger som har en allmenn morallov skrevet i sine hjerter. Her tar man gjerne utgangspunkt i stoisk filosofi, som også kan tale om at mennesket har en morallov inne i seg. Hedningene vet derfor hva Guds lov krever, men de vil dømmes likevel (v. 16). Vers 14-15 ses således som en slags utmynting av ”alle som syndet uten loven, skal dømmes uten loven.”

Men denne tolkningen av vers 14-15 er svært tvilsom. For det første har Paulus i verset før talt om at ”den som gjør det loven sier, skal bli rettferdiggjort [i den siste dommen]”, og siden dette er en utmynting av 2,6 om at ”Gud skal gi enhver tilbake for det han har gjort”, er det ingen særskilt grunn for å tro at Paulus her taler rent hypotetisk. Poenget blir at v. 14 innledes med et ”for” som tar opp tråden fra vers 13: ”Den som gjør det loven sier, vil bli rettferdiggjort. For når hedninger, som ikke har loven, gjør det loven sier…”

Og kan man egentlig tenke seg at Paulus ville si at ikke-troende hedninger ”gjør det loven sier”? 1,18-32 og 3,9-20 går jo nettopp ut på å vise at ”alle har syndet og mangler Guds herlighet.” Den mest sannsynlige og tilfredsstillende løsningen er dermed dette: Paulus snakker om Messias-troende hedninger som har fått Den hellige Ånd og som derfor – selv om de ikke har tilgang til den skriftlige Moseloven – likevel gjør det som loven krever.

Det er klart at Paulus neppe kunne sagt at en ikke-troende hedning ”gjør det loven sier”. Men kan Paulus da si at et troende menneske faktisk kan ”gjøre loven”? Sier ikke Paulus at dette er umulig? Her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Paulus sier klart at den skriftlige Moseloven var umulig å overholde, og at den som uansett ville forsøke å bli rettferdiggjort ved å gjøre dette, ville være under forbannelsen. Man blir rettferdiggjort ved å holde seg til Jesus Messias, i troen. Det er for eksempel hovedpoenget i Galaterbrevet.

Men like fullt: Hos dem som slik er rettferdiggjort ved troen på Messias, vil det komme et nytt liv. Og dette nye, trosbaserte livet, kan Paulus uten å blunke omtale som en oppfylling av loven. Se 2,28-29, 8,4; 10,5-11, 13,8-10; Gal 6,2; 1 Kor 9,21. Den grunnleggende ideen her er at siden pakten er fornyet, er også loven gått inn i en ny fase, så å si. Dette var allerede forutsagt av Jeremia. Han sa: I de siste tider skal Gud ”skrive sin lov på folkets hjerter” slik at de kjenner Herren. Det er nettopp dette verset Paulus alluderer til i 2,14.

Poenget til Paulus er ikke at kristne gjør alle Moselovens gjerninger; det er ikke nødvendig i følge apostelmøtet og Galaterbrevet. Poenget til Paulus er at selve det dypeste formålet med Moseloven var å peke på synd, men samtidig peke hen mot et sant liv i lydighet og velsignelse. Slik forberedte loven Kristi komme; både ved å vise behovet for hans soning, men også ved å peke hen mot det fulle og åndsfylte livet de troende skulle motta i den nye pakten.

Altså: De troende er ikke under Torahen, dens bokstav og dom. Men likevel oppfyller de Torahens dypeste og gudgitte intensjon ved å være i Messias og bli drevet av Den hellige ånd. Detaljene i dette må vi vente med til senere.

[Hva så med Paulus utsagn om ”naturen”? Som nevnt vil en del kommentatorer mene at dette peker i retning av den stoisk-filosofiske ideen om loven skrevet i alle menneskers hjerter. Dette er en mulig lesning av Paulus. Men selv med denne lesningen er det mulig å tenke seg at Paulus har troende hedninger i tankene; i så fall er dette et ikke uvanlig eksempel på hvordan Paulus bruker sekulære ord, begreper, uttrykk og ”kristner dem”, altså ved å si: Ja, det finnes noen som har ”loven skrevet i sine hjerter” slik filosofene sier: Det er de som tror på Messias og har fått sine hjerter fornyet.

Men en annen løsning er sannsynligvis å foretrekke. Om vi oversetter gresken til engelsk litt ord-for-ord blir det som følger: ”for when nations not having Torah by nature do the things of the Torah…” Det viktige poenget her blir at ”by nature” kan knyttes til Torah, eller det kan knyttes til ”do the things”. Stoisk-filosofi- lesningen av Paulus går for sistnevnte, men førstnevnte er fint mulig. Da er Paulus’ poeng at ”hedningene manglar – av natur, som etniske hedninger – den skriftlige Torahen”.

Den grunnleggende støtten til denne lesningen gis av 2,28-29. Her bruker Paulus ”natur”-begrepet på nesten identisk måte. Der er poenget at Messias-troende hedninger er uomskårne ”av naturen”, dvs. på grunn av sin hedninge-etniske bakgrunn. Kort sagt: Paulus sier da i 2,14 ikke at hedninger ”gjør loven på grunn av sin natur”, men heller at hedninger ”på grunn av sin natur [d. e. deres hedenske avstamming] mangler Torahen. Men de oppfyller den likevel. Hvorfor? Jo, fordi Den hellige Ånd har skrevet loven på deres hjerter. Den tematiske overlappingen mellom 2,14; 2,28-29 og 2 Kor 3 gir vesentlig støtte til denne lesningen, jfr. ”det skjulte”, kontrasteringen av Ånd og bokstav, lov skrevet på hjerter etc.]

17 Og nå, du som kaller deg jøde: Du stoler på loven og er stolt av din Gud, 18 du kjenner hans vilje og kan avgjøre hva som er rett, fordi du er opplært i loven. 19 Du er overbevist om at du kan være en veileder for blinde, et lys for dem som er i mørke, 20 en oppdrager for uforstandige og en lærer for umyndige, fordi du i loven har det rette uttrykk for kunnskap og sannhet. 21 Du som vil lære andre, hvorfor lærer du ikke deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du? 22 Du som sier at en ikke skal bryte ekteskapet, bryter du ekteskapet? Du som avskyr avgudene, plyndrer du templene deres? 23 Du som er så stolt av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven. 24 Det står skrevet: Guds navn blir hånt blant hedningene på grunn av dere.

Så langt i kapittelet har Paulus understreket at alle skal fram for Guds domstol, og her skal enhver få igjen for sine gjerninger. Derfor må ingen innta et standpunkt som overlegen moralsk dommer. Som tidligere nevnt hadde Paulus ganske sikkert hovedsakelig jødene i tanker, for mange av dem mente å ville bli dømt mildere på dommens dag siden de var Guds eiendomsfolk. Nå tar Paulus opp denne tråden igjen. Har Israelsfolket kanskje noe spesielt å forsvare seg med framfor Guds domstol?

For å svare på dette, går Paulus i dialog med en tenkt jøde, i et retorisk grep, og skisserer først opp det jøden kunne tenkes å bruke som forsvarsargument: ”Vi har loven. Vi er Guds eget folk. Vi kjenner Guds vilje, og vi vet hva som er rett og urett, siden Gud har åpenbart sin vilje spesielt for oss.” Ingenting av dette er feil; Paulus bekrefter det eksplisitt flere steder, f. eks. 7,12 og 9,1-5. Og Paulus angir videre hva Israels kall egentlig skulle være, som Guds spesielt utvalgte folk; de skulle være en veileder for blinde, et lys for dem som sitter i mørke, en oppdrager for uforstandige, en lærer for umyndige. Eller som det hadde blitt sagt til Abraham: Gjennom hans ætt skulle alle jordens slekter velsignes.

Det store spørsmålet blir da: Hvordan har Israel skjøttet sitt kall? Har de fullført sitt oppdrag om å være et lys for nasjonene? Paulus svarer på samme måte som profetene flere ganger gjorde: Israel har vært utro mot Herren. Paulus anklager Israel som helhet – ikke nødvendigvis hver enkelt jøde – for å unngå å lære seg selv, for å stjele, for å bryte ekteskapet og for å plyndre avgudstempler. Israel skulle ha vært en lege for de syke folkeslagene, men de har selv blitt smittet av sykdommen. De er selv blitt en del av problemet de var satt til å løse. Eller sagt med andre ord: Jo, Israel har loven. Men på grunn av deres kjødelige natur, arvet fra Adam, bryter de loven. Paulus konkluderer: Du som er så stolt av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven.

Konklusjonen blir bekreftet av et sitat fra Jesaja 52,5/Esek 36,20-23. Loven forteller om at Israel ved å leve rett etter Guds vilje skulle bringe ære til Guds navn. Men nå, sier profetene, vanærer Israel Guds navn ved å bryte pakten. Det er viktig å huske på den sammenhengen dette sitatet står i. Både hos Jesaja og Esekiel er det tale om at Israel er i eksil, de er erobret av fiendehærer, de er under Guds vrede fordi de har brutt pakten og vanæret Guds navn. Men helt i nærkonteksten leser vi også om det som skal skje når Gud en gang tilgir sitt folk og fornyer sin pakt med dem; han skal skrive sin lov på deres hjerter slik at de virkelig kjenner Herren og holder hans lov. Det er nettopp dette temaet Paulus spinner videre på i de følgende versene.

25 Omskjærelsen gagner deg nok, men bare hvis du holder loven. Bryter du loven, er du som en uomskåret. 26 Men hvis en uomskåret holder lovens bud, skal han ikke da regnes som omskåret? 27 Den som er uomskåret fysisk, men oppfyller loven, skal dømme deg. For du bryter loven, enda du har lovens bokstav og er omskåret. 28 Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre, og rett omskjærelse skjer ikke i det ytre, på kroppen. 29 Jøde er den som er jøde i det indre, og omskåret er den som er omskåret i hjertet, ved Ånden og ikke ved bokstaven. Han får ikke ros av mennesker, men av Gud.

Omskjærelsen av forhuden var det paktstegnet Gud hadde gitt til Abraham. Det var tegnet på at man var av Abrahams ætt, og dermed en del av Guds folk. Men her sier Paulus: Liksom du ikke kan stole på at Gud vil dømme deg mildere fordi du har loven (for det som gjelder er å gjøre, ikke å høre), så kan heller ikke omskjærelsen sikre deg en status som innenfor Guds folk. For denne statusen krever at man også ”oppfyller lovens forskrifter”. Dersom man ikke gjør det, så hjelper ikke omskjærelsen, ja, den blir til ”uomskjærelse”, altså jødens lovbrudd vitner mot ham, at han faktisk ikke er innenfor Guds folk.

Men, sier Paulus, sett nå at noen som ikke er omskåret faktisk oppfyller loven. Da bør de regnes som innenfor Guds folk. Ja, de bør til og med kalles ”jøder”. Og Paulus fortsetter med å beskrive hvem disse er, disse uomskårne hedningene som faktisk oppfyller Guds lov. Han sier: De er omskåret i hjertet, ved Ånden. Her trenger vi ikke være i tvil: Paulus snakker om de kristne som tror på Messias. Han griper tilbake til ”ny-pakts”-tekstene fra GT; Esek 36,27; Deut 30,16; Jer 31,31-34. (Liksom også i Rom 10,5-11 og 2 Kor 3).

Og poenget er altså at det er to ulike typer paktsmedlemskap; enten ved loven, eller ved den nye pakten som Jesus har innstiftet. De som hører evangeliet om Messias, blir rettferdiggjort; de blir tilgitt, og blir en del av Israel, Guds folk. Her er Fil 3,3 en opplagt parallell; de som tror på Messias er ”omskjærelsen”, det er DE som er Guds folk, Abrahams barn. Men de som slik tror, de får også Den hellige Ånd i sitt hjerte (Gal 3,1-5). Dermed blir de en ny skapning (2 Kor 5,17), de blir ”omskåret i hjertet”. Og de oppfyller loven etter sin virkelige intensjon. Detaljene i hvordan dette skjer, blir fylt ut senere i brevet.

[1] Se Geerhardus Vos, ”The pauline eschatology”, kap. 11 for mer om dette.
[2] Se Moo 1996:145-146 n. 7 for en relativt hjelpsom oversikt over forekomsten av ”nomos” hos Paulus. Merk imidlertid at Moos omtale av nomos hos Paulus som i visse tilfeller ”divine law generally” samt ”rule, principle” etc. virkelig kan diskuteres.

Romerbrevet 3

Innledning
Det er et vanskelig kapittel vi har foran oss. På utallige punkter i kapittelet er det uenighet blant fageksegetene om betydningen av ord, grammatikk, sammenheng, mening etc. Men i det følgende skal vi se på grunntrekkene i kapittelet, slik at vi får et godt inntrykk av hovedretningen i det Paulus sier. Til nå i Romerbrevet har Paulus først åpnet brevet med å si at han er apostel, utsendt for å proklamere evangeliet om at Jesus er Messias-konge over hele jorden. Dette er vist ved oppstandelsen. Men det som Jesus som Messias har gjort, er samtidig et uttrykk for ”Guds rettferdighet”. Guds rettferdighet forstås, som vi har sett, best som ”Guds frelsende troskap mot sine løfter til Abraham, Isak og Jakob”. Guds rettferdighet er altså ingenting annet enn iverksettelsen av den gode planen Gud en gang tilkjennegav, om å skape seg et folk, velsigne jordens nasjoner og rette opp igjen det falne skaperverket.

Paulus fortsetter da i kapittel 1-2 med å vise at alle mennesker trenger denne rettferdigheten, dette evangeliet om Jesus. For hedningene har falt i avgudsdyrkelse og onde lyster. Og i kapittel 2 bruker han mye tid og krefter på å argumentere for at jødene ikke er noe bedre stilt enn hedningene, selv om også de har fått Sinai-loven, omskjærelsestegnet på utvelgelsen etc. Jødene har også del i Adams falne natur, og er derfor like dårlig stilt framfor Guds domstol. Men, sier Paulus. Det finnes noen som ikke er jøder som faktisk oppfyller Guds lov. Det finnes noen som ikke er jøder som faktisk vil ha båret gode frukter og dermed bli rettferdiggjort i den siste dommen. Det er disse, sier Paulus, egentlig bør kalles jøder.

1 Hvilket fortrinn har da jøden, eller hva gagn er det i omskjærelsen? 2 Mye, på alle måter! Først og fremst det at Guds ord ble betrodd dem. 3 Men hva om noen har vist seg utro? Kan deres utroskap oppheve Guds troskap? 4 Slett ikke! La det stå fast at Gud taler sant, men hvert menneske er en løgner. Det står jo skrevet:
For at du skal få rett når du taler,
og vinne når du fører sak.

I kapittelet før har altså Paulus sagt at Gud gjerne kan kalle ikke-omskårne ikke-jøder til å gjøre hans vilje og være hans folk (2,25-29). Da lurer spørsmålet straks i bakgrunnen: Hva var så egentlig poenget med å være jøde, med å være Guds folk? Jo, svarer Paulus: Jødene i den gamle pakt ble betrodd Guds ord (”ta logia”, altså flertall). Dette uttrykket ”Guds ord” er faktisk veldig uvanlig hos Paulus. I GT finner vi det i Num 24,4; Deut 33,9; Salme 119 m. fl. Det sikter til ordene som Herren har gitt til Israel – det være seg Torahen eller hele GT. Disse ordene var imidlertid ”betrodd” jødene, og deres kall og oppdrag var gjøre bruk av dem i deres tjeneste som ”konger og prester” for folkeslagene (Ex 19). Israel skulle dermed være Guds budbærere og slik være et lys for folkeslagene (denne forståelsen av ”tiltrodd” er tydelig i sekulær gresk bruk av ordet, der det sikter til budskap som gis av orakel, til en budbærer.)

Men Israel har vært ”utro” mot sitt kall, de har ikke vært trofaste. Som Paulus sa i forrige kapittel: ”På grunn av dere spottes Guds navn blant hedningene.” Spørsmålet blir imidlertid hvilke konsekvenser dette får for Guds egen troskap. Sagt med andre ord: Det at Israel har vært utro mot sitt kall er med på å sette Guds egen trofasthet og pålitelighet på spill. For å forklare dette litt nærmere, kan vi peke på at Paulus ovenfor allerede har stilt spørsmålet om hvilken gagn det er i omskjærelsen. Dermed sikter han til Abrahamspakten, for det var her Israel fikk omskjærelsestegnet; det var her de ble utskilt som Guds eget folk. Det store poenget er at pakten med Abraham og hans ætt var fullstendig betingelsesløs. Gud lovte å gjennomføre en særskilt plan: At Abraham skulle bli en stor nasjon med mange etterkommere, at han skulle få et land, og at han skulle bli til velsignelse for alle jordens folkeslag. (Gen 12 og utover). Men dersom Israel har falt, og dersom hedninger kommer inn i gudsfolket til fordel for Abrahams kjødelige ætt, har da Gud brutt løftene han gav?

”Slett ikke!”, sier Paulus. Han siterer fra Davids store syndsbekjennelsessalme, den han fremsa etter å ha drevet hor med Batseba. (Sal 51) Poenget er klart nok: Når Gud sier at både hedninger og jøder stiller på likefot som syndere framfor Guds domstol, så er dette uttrykk for Guds sanne og rette dom. Det at Israel dømmes, er i tråd med Guds egen karakter og Guds egen norm som var tilkjennegitt i Sinai-pakten. Merk ellers hvordan Salme 51 fortsetter: ”Skap i meg et rent hjerte, Gud, gi meg en ny og stø ånd.” Dette fornyelsesspråket går godt overens med referansene til det nye hjertet og oppfyllelsen av loven i slutten av det forrige kapittelet, med tilknytning til nypakts-tekstene i Esek 36.

5 Men dersom vår urett fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er ikke da Gud urettferdig, menneskelig talt, når han lar vreden ramme oss? 6 Slett ikke! Hvordan skulle Gud ellers kunne dømme verden? 7 Men dersom min løgn enda klarere viser at Gud taler sant, og dette blir til hans ære, hvorfor skal jeg da dømmes som en synder? 8 Skal vi ikke da like godt gjøre det onde så det gode kan komme? Det er noen som håner oss og sier at det er dette vi lærer. De skal få den dom de fortjener.

Paulus fortsetter med å behandle en innvending som salmeteksten kanskje kunne invitere til. Dersom det at vi (som jøder) synder bare bidrar til å vise hvor rettferdig og rettvis Gud er, vil det ikke da være urettferdig av Gud å dømme oss? Kanskje ligger det også en annen og mer fundamental innvending under her: Har ikke Gud en særskilt paktsrelasjon med Israel ? Og i så fall; vil ikke Gud selv bryte denne paktsrelasjonen dersom han dømmer sitt eget folk? Paulus avviser uansett disse innvendingene: Gud er verdens dommer, og han har dermed en forpliktelse – både til sin karakter, men også til pakten med Israel – om å dømme og rette opp igjen verden.

Den neste innvendingen er av samme sort som de tidligere: Dersom ”min løgn” bare bidrar til å gi Gud ære, er det ikke da urettferdig at jeg likevel skal dømmes som en synder? Her bruker Paulus ganske sannsynlig et retorisk grep. Han snakker om ”meg”, men han taler som en representant for jødene som helhet. Denne forståelsen understøttes både av at v. 2 og v.9 bekrefter at Paulus i denne passasjen drøfter jødenes særegne posisjon overfor Gud, men også av at Paulus senere i brevet (7,7-25) bruker det samme retoriske grepet. Og Paulus fortsetter: Ja, dersom vår synd bare kaster mer glans over Guds ære, skulle vi ikke da like gjerne gjøre det onde, så det gode kan komme av det? Denne anklagen hadde Paulus flere ganger måtte forsvare seg mot (jfr. Rom 6,1ff), ikke minst på grunn av hans betoning av at bokstav-Torahen hadde utspilt sin rolle nå som Messias var kommet. Her avviser han bare anklagen bryskt. Andre steder i Paulus’ brev viser at Paulus slett ikke avviste lovens fortsatte funksjon; men det var en forvandlet funksjon, i lys av at pakten var fornyet (se for eksempel Rom 13,8-10; 1 Kor 9,21; Gal 6,2 m. fl.)

Israel har sviktet sitt kall til å være lys i verden, og derfor må også de dømmes, liksom hedningene. Men denne dommen over Israel nuller ikke ut Guds trofasthet mot sine løfter til Israel. Dette dilemmaet er altså hovedpoenget i avsnittet. Paulus måtte behandle problematikken kort her i 3,1-8, både fordi 2,25-29 angav problemstillingen (hedninger er sanne jøder, ikke Abrahams kjødelige ætt), men også fordi om bare få vers skal Paulus forklare hvordan det er at Gud kan være trofast mot sin plan med Israel selv om det ser ut til at hovedaktørene i planen – Israel selv – har satt seg selv ut av spill. (3,21-31). Men problemstillingen som Paulus tar fram i 3,1-8 behandles mer utfyllende flere andre steder i Rom, særlig 7,7-25 og 9,1-10,21. Men før Paulus gjør det, må han fullføre den grunnleggende tankerekken han er i ferd med å presentere, nemlig at også jødene står like skyldige som hedningene framfor Gud domstol.

9 Hva så? Har vi jøder noe fortrinn? Nei, på ingen måte! Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synden. 10 For det står skrevet:
Det finnes ikke én som er rettferdig,
ikke én.

11 Det finnes ikke én som forstår,
ikke én som søker Gud.

12 Alle er kommet på avveier,
alle er fordervet,
det finnes ikke én som gjør det gode,
ikke en eneste.

13 Deres strupe er en åpen grav,
på tungen har de svik,
bak leppene ormegift,

14 deres munn er full av forbannelse og bitterhet.

15 De er raske på foten når de vil utøse blod,

16 ødeleggelse og elendighet følger i deres spor.

17 Fredens vei kjenner de ikke.

18 Gudsfrykt finnes ikke for deres øyne.

”Hva så?”, spør Paulus. Har da jøder noe fortrinn? I sted svarte Paulus ”ja” på dette spørsmålet: Guds ord ble tiltrodd dem. I 9,1-5 utdyper han hva han mener med dette, i det han ramser opp de mange privilegiene som ble gitt til Israel. Men her stiller han spørsmålet på nytt: ”Er det noe fortrinn å være jøde [og vi må vel underforstå: noe fortrinn fremfor hedningene]? Og han svarer: ”Slett ikke”. Ja – jødene har et fortrinn i deres utvelgelse, deres mottagelse av Guds ord etc. Men i praksis, framfor Guds domstol, betyr dette likevel ingenting som helst, siden de bryter loven. Som Paulus sa i det forrige kapittelet: Verken det å ha loven, høre den eller å være omskåret er det som gjelder, men bare det å gjøre loven. ”For Gud gjør ikke forskjell på folk”.

Både jøde og greker – dvs. alle – er ”under synden”, sier Paulus. Med dette utsagnet hinter Paulus til noe som han også senere flere ganger skal komme tilbake til i Rom, nemlig at synden er som en slavedriver som kontrollerer den som er underlagt den. (se særlig kap 6-7). Slave-terminologi ville samtidig uvegerlig vekke assosiasjoner til Israels store frigjøringshistorie, nemlig exodusfortellingen. Senere i brevet skal vi se at Paulus – som så ofte ellers – trekker veksler på denne fortellingen når han skal utlegge og forklare den treenige Guds frelseshandlinger nå i og etter Messias’ komme.

Når Paulus skal slå fast at også Israel er under synden, tar han utgangspunkt i en rekke sitater fra Det gamle testamente. Han åpner med å sitere Fork 7,20/Sal 14,1, deretter følger sitater fra Sal 5,9; 140,3; 10,7; Jes 59,7-8 og Sal 36,2. På overflaten kan sammenstillingen av vers virke noe tilfeldig; som om Paulus har plukket ut en del vers her og der for å vise at også Israel er syndere. Og versene har virkelig denne funksjonen; de taler klart om at jøder (og ikke-jøder) verken er rettferdige eller frykter Gud, og at denne mangelen medfører syndig tale, ondskap og elendighet. Samtidig virker det sannsynlig at Paulus har noen dypere tanker med dette utvalget av tekster. Dersom man ser nærmere på tekstene i deres sammenhenger, ser vi nemleg at alle sammen foruten å snakke om synd også snakker om Guds kommende frelse, dom og kongerike. Nettopp dette er tema som Paulus her er opptatt av. Ja – alle er syndere, men på tross av dette etablerer Gud sitt rike ved å dømme og frelse. Nøyaktig hvordan dette skjer kommer først frem i 3,21-31.

19 Vi vet at alt det loven sier, er sagt til dem som har loven, for at hver munn skal tie og hele verden stå skyldig for Gud. 20 For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne.

Paulus’ konklusjon er klar. Alt det loven sier – i betydningen hele Det gamle testamente – det taler den til jødene som har den. Og dermed blir det klart at ikke bare hedningene er skyldige, men også jødene, altså hele verden. Hver munn skal lukkes, sies det. Dette er en metafor fra rettssalen; dersom en tiltalt var skyldig, og han manglet mer å si til sitt forsvar, så la han (eller noen annen, jfr. Apg 23,2) en hånd for munnen hans. Det er denne situasjonen Paulus her beskriver. Hele verden står skyldig framfor Gud, og de fortjener alle straff.

”Ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. For ved loven lærer vi synden å kjenne.” Paulus alluderer til Salme 143, der David er i stor nød og ber: ”Herre, hør min bønn, lytt til min inderlige bønn. Svar meg, du som er trofast og rettferdig! Stevn ikke meg, din tjener, for retten! For ingen som lever, er rettferdig for deg.” Salmen stadfester altså at ”intet kjød”, dvs. ingen, er rettferdig framfor Gud. Men man kan kaste seg på Guds egen frelsende rettferdighet; det er utveien for David som gjør at han har tillit til at han kan slippe unna dommen. Nettopp dette er tankeføringen også hos Paulus, slik det blir klart i de neste versene.

I forbindelse med kapittel 2 behandlet vi spørsmålet om forholdet mellom 2,13 og 3,20. I det førstnevnte verset ble det sagt at bare ”de som gjør det loven sier, skal bli rettferdiggjort” ved den siste dommen. Vi argumenterte med at både hele NT, inkludert de andre Paulus-brevene, men også nærkonteksten taler for at Paulus ikke her taler hypotetisk. Men hvordan skal da dette forenes med 3,20, der det jo blir sagt at ”ingen blir rettferdiggjort ved lovgjerninger”? Det første som må understrekes, er at ”lovgjerninger” her sikter til Torahens gjerninger, ikke i utgangspunktet til ”generelle gjerninger som mennesket gjør for å fortjene Guds nåde”. Gjennom hele kap 2-3 har Paulus fokusert på jøden, og prøvd å vise at omskjærelse, Torah, pakt ikke gir jøden noe spesielt fortrinn framfor hedningen i møte med Guds endelige dom.

Ser vi på samtidig jødedom på Paulus’ tid (4QMMT, Salomos visdom), finner vi derimot at mange var uenige med Paulus om dette. Utføring av lovgjerninger kunne bli sett – ikke nødvendigvis som fortjenestefulle gjerninger – men derimot som gjerninger som var vitnesbyrd om at man, når Guds dom falt og Guds rike ble bragt inn – ville vise seg som en del av Guds sanne folk. Slik var det for eksempel i Qumran, der visse lovgjerninger – tempelrensingsritualer og lydighet mot Rettferdighetslæreren – ble sett på som avgjørende kjennetegn som viste at akkurat de stod i en god paktsrelasjon til Herren, i motsetning til andre som ikke utførte disse ”lovgjerningene”. (Deut 30 – der det fortelles om Torah-pakt; brudd på pakten; eksil; fornyelse av pakten – er det narrative sub-scriptet som informerer denne tenkningen, også for Paulus).

Med andre ord: Det at man her og nå gjør Torahens gjerninger, kan ikke være tegnet på at man ”er rettferdig”, det vil si: At man ved den siste dommen vil bli stående. Torahens gjerninger kan ikke fylle denne funksjonen, for hos den som slik setter sin lit til Torahen, vil svaret uvegerlig bli: ”Du har ikke holdt meg, du har brutt meg. Derfor er du under forbannelsen.” Som Paulus i det følgende skal si, er det bare ett tegn som viser at man allerede her og nå er rettferdig – en status som samtidig også er en foregripelse av den ”rettferdig”-domsavsigelsen som vil lyde ved den siste dommen på grunnlag av levd liv. Bare ett tegn: Troen på Messias. Bare den som har denne troen, blir tilgitt sine synder og får samtidig del i Den hellige ånd, livgiveren.

21 Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven.22 Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell,23 for alle har syndet og mangler Guds herlighet. 24 Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.

”Men nå”, sier Paulus, ”er Guds rettferdighet blitt åpenbart uavhengig av loven”. Fram til nå har Paulus konkludert med at både jøde og greker står under Guds dom og vrede. Men nå er Guds frelsende rettferdighet, hans troskap mot sin pakt med Israel, blitt åpenbaret, og dermed har situasjonen blitt omsnudd. Dette har skjedd uavhengig av loven. Både fordi loven, som vi har sett, bare kunne anklage og dømme jødene, men også, som vi skal se, fordi loven representerer en barriere mellom jøde og hedning. Denne barrieren har fram til nå medført at jøder og hedninger har vært adskilt fra hverandre, men nå er gjerdet revet ned i og gjennom Jesu død, slik Paulus sier i Ef 2.

Dette forsettet om å ta et oppgjør med verdens synd, rette opp igjen skaperverket og skape ett folk som skulle være instrumentelt i utføringen av denne planen (det vil altså si: Den plan som Abrahamspakten dreier seg om) har allerede blitt tilkjennegjort i loven og profetene, sier Paulus (jfr. 1,2). Med andre ord: Den frelsende, dømmende og gjenopprettende rettferdighet og frelse som salmistene og profetene lengtet etter, har nå blitt åpenbart i Jesus Messias, som vandret rundt i Israel, forkynte Guds rike, døde på et kors og stod opp igjen den tredje dagen. Merk at ”Guds rettferdighet” her forstås som subjektsgenitiv: Guds egen rettferdighet. Altså ikke som ”den rettferdighet som Gud gir til den som tror” (slik Bibelselskapet oversetter). Dette siste er ikke en umulig forståelse av teksten, men den er usannsynlig, først og fremst på bakgrunn av GTs forekomster av uttrykket ”Guds rettferdighet” som i nær sagt alle tilfeller er subjektsgenitiv.

I 3,22 møter vi på et svært omstridt problem. Skal vi her oversette: ”Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus til alle som tror”? Eller bør vi heller oversette ”Guds rettferdighet ved Jesu Kristi trofasthet, til alle som tror”. Begge oversettelser er mulige (gr. ”pisteås iesou christou”), og det finnes mange gode argumenter på begge sider. Et argument for førstnevnte er at Paulus ofte ellers ubestridelig taler om vår tro på Jesus. Samtidig virker språket i 3,22 overflødig dersom vår tro på Jesus nevnes to ganger etter hverandre. Konteksten rundt er også med på å dra oversettelsen i retning av det sistnevnte forslaget. Poenget er at ”Jesu Kristi troskap” nettopp uttrykker svaret på problemet som Paulus skisserte i 3,1-8; hvordan Gud kan være trofast mot sin pakt med Israel når han samtidig tvinges til å dømme Israel for deres synder. Svaret er at Jesus Messias er den trofaste jøden som oppfyller Guds paktsplan der Israel sviktet (jfr. 3,2-3). Med andre ord: Jøden Jesu troskap og lydighet til døden (jfr. 5,12-21 og Fil 2,6-8) er Guds egen måte å oppfylle abrahamspakten på.

”Alle syndet og mangler Guds herlighet”. Dette har Paulus allerede understreket. Men den særskilte verbformen (aorist) og referansen til ”Guds herlighet” kan tyde på at Paulus her har Adam i tankene. Ja, alle mennesker står som syndere for Gud, men dette er fordi de alle var med i Adams fall den gangen. ”Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.” Å bli erklært rettferdig dreier seg, som vi allerede har sett, om at utfallet av den siste dommen blir bragt inn i nåtiden. Over den som her og nå tror på Messias, lyder dommen ”rettferdig!” Og hos Paulus innebærer dette tre ting: Man er for det første innlemmet i Guds folk, som Abrahams barn. Dette følger av at ”Guds rettferdighet” i følge GT er Guds frelsende troskap mot sine løfter til Abraham. Slik er den rettferdiggjørende domsakten et uttrykk for Guds plan om å skape en familie av jøder og hedninger, slik Paulus klargjør i 3,27-30; 4,9-17. Dette er også tydelig i Gal, der drøftingen av rettferdiggjørelsen nettopp munner ut i den konklusjon at den som tror er ”Abrahams barn”, dvs. en del av Guds folk.

Men rettferdiggjørelsen hos Paulus innebærer også at man er en tilgitt synder, for Jesu skyld. Dette kommer vi straks tilbake til. For det tredje innebærer denne rettferdiggjørelsen at man vil få en god dom på den siste dagen, og dermed få del i oppstandelsen og Guds fullendte rike. Igjen: Rettferdiggjørelsesdommen som faller her og nå er en sannferdig foregripelse av den siste dommen, som vil skje på grunnlag av gjerninger. Hvordan kan så Gud frikjenne syndere og samtidig handle i tråd med sitt rettferdige vesen?

Jo, på grunn av Kristus, som ”kjøpte oss fri”. Eksegetene strides om dette uttrykket. Er det her snakk om at Jesus ved sin død frigjør oss, eller mener Paulus også at Jesus gav seg selv som en løsepenge? Sistnevnte alternativ har nok mest for seg. I gresk kan ordet brukes om slaver, fanger og kriminelle som kjøpes fri. Det betyr likevel at det ikke er så enkelt å si noe tydelig om hvem løsepengen betales til. Sikkert er det i alle fall at det er Gud selv som initierer prosessen. Jesu død er et uttrykk for Guds kjærlighet (Rom 5,8). Merk også at vi her har nok en mer eller mindre tydelig referanse til exodus (som også nevnes i forbindelse med Abrahamspakten, i Gen 15,13-16!)

25 Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt blod skulle være soningsstedet for dem som tror. Slik viste Gud sin rettferdighet. For han hadde tidligere i tålmodighet holdt tilbake straffen for de synder som var begått. 26 Men i vår tid ville han vise sin rettferdighet, både at han selv er rettferdig, og at han erklærer den rettferdig som tror på Jesus.

Vers 25-26 er svært omdiskuterte. Paulus taler om at Gud i tålmodighet har holdt tilbake straffen for tidligere synder som har blitt begått. Her knytter han tilbake til 2,4. Men nå har Gud vist seg som virkelig rettferdig ved at han rettferdiggjør den som tror på Jesus. Hvordan kan dette skje? På hvilket grunnlag kan Gud på en rettferdig måte rettferdiggjøre syndere som har brutt Guds lov? Jo, fordi Jesus er stilt synlig frem i sitt blod som soningsstedet for den som tror. Her bruker Paulus det greske ordet ”hilasterion”, som i GT sikter til lokket på paktskisten. Det var på dette stedet Gud møtte Israel i en sky, og på dette stedet skulle Aron stenke blodet fra syndofferet. Slik skulle Israels urenhet, overtredelser og synder sones. Dette skjedde på den store forsoningsdagen, og slik ble Israels forhold til Guds gjenopprettet. Det Paulus altså sier her, er at Jesus har iverksatt denne soningen i stor-skala, en gang for alle.

Samtidig ligger det også i offerterminologien GT en ide om at offeret avverger Guds vrede. Denne vreden er ikke uttrykk for lunefullhet hos Gud, men heller hans hellige og rettferdige holdning i møte med synden. Gud ønsker å tilgi og å rette opp igjen forholdet til sitt folk, men hans rettferdighet krever at vreden avvendes. At Paulus har også denne tankegangen nær når han skriver om Jesus som ”soningsstedet” understøttes av at denne tankegangen også er sentral i Jesaja 53, en tekst som er en del av den større passasjen Jes 40-55, som dukker opp flere ganger i Rom (”Guds rettferdighet” er også et helt sentralt uttrykk her). Paulus alluderer faktisk flere ganger til Jes 53 i Rom: Oppsummeringen i 4,25 og ellers 5,15. 19; 10,16; 15,21. Jes 40-55 binder sammen Jesu død med Guds rettferdighet på en måte som kaster lys over Paulus’ argumentasjon i Rom 1-4.

27 Hva har vi da å være stolte av? Ingenting! Hvilken lov sier det? Gjerningenes lov? Nei, troens lov. 28 For vi hevder at mennesket blir rettferdig for Gud ved tro, uten lovgjerninger. 29 Er vel Gud bare jødenes Gud? Er han ikke også Gud for andre folkeslag? Jo, også for dem.30 For Gud er én, han som rettferdiggjør omskårne av tro og uomskårne ved samme tro. 31 Opphever vi da loven ved troen? Slett ikke! Vi stadfester loven.

Siden Torahen bare kunne peke på synd, på grunn av menneskets syndige natur, måtte det en guddomelig inngripen inn for at både jøde og greker skulle kunne få del i Guds rike. Dette skjedde gjennom Jesu trofasthet; hans død og oppstandelse. Men dermed er all ros og stolthet utelukket, for dette skjedde ”uavhengig av loven”. V. 27b er svært omdiskutert, og Wright og Moo står for to motstående posisjoner. Kjernen av uenigheten dreier seg om vi her bør forstå ”nomos” som ”Torah-loven”, eller eventuelt som ”regel, prinsipp”. Paulus følger uansett opp med å slå fast at mennesket blir rettferdig for Gud ved tro, ikke ved lovgjerninger. Paulus’ grunnleggende poeng her er å si at det ikke er Torahens gjerninger som er ”merket” som viser at et menneske er rettferdig for Gud. Det kan det umulig være, for Torahen avslører synd og fordømmer. Nei; det er troen som er det sanne merket på at man er rettferdig for Gud, for troen gjør at man får del i fruktene av Jesu død og hans oppstandelses kraft. Dermed begrunner Paulus at all ros er utelukket; alt et menneske kan gjøre, er å feste sin lit til Guds rettferdighet, dvs. hans frelsende handlinger gjennom Jesus.

Men siden lovgjerninger ikke kan være ”tegnet” på at man blir rettferdiggjort ved den siste dommen, så følger Paulus opp med å spørre retorisk: ”Eller er Gud bare jødenes Gud?” Slik ville det være dersom det som gjorde at man fikk rett status hos Gud var å gjøre Torahens gjerninger. For hedningene har ikke Torahen; den ville i så fall representert en vegg som holdt hedningene ute. Men det er nettopp denne veggen som nå er kommet til en ende; Jesus rev den ned ved sin død. Dermed kan Guds paktsplan om å skape seg et folk av jøder og hedninger fullføres. Paulus grunngir dette videre ved å vise til Israels store trosbekjennelse: ”Hør Israel, Herren vår Gud, Herren er en”. Men siden Herren er en, peker dette i retning av at Gud også må ha en familie av alle folkeslag. Selve ”shema” oppsummerer Torahen, og sikter mot den rette høren-og-lydighet som Paulus nå sier at de troende virkeliggjør. Dermed peker Shema fram mot den familien som nå er kommet i stand ved troen på Messias.

”Opphever vi da loven ved troen? Slett ikke! Vi stadfester loven!” Hva mener Paulus med dette? Han har jo fram til nå vært tydelig på at man blir rettferdiggjort – dvs. får status som Abrahams barn og som tilgitt synder – uten lovgjerninger, men bare ved å tro på Jesus. Hvordan kan dette være en stadfestelse av ”loven”? Noen vil her mene at Paulus sikter til det som skjer i kapittelet etter, der han snakker om Abraham, som også ble rettferdiggjort av tro. Altså: Fortellingen om Abraham skal forstås som en del av loven, og rettferdiggjørelsen ved tro stadfester dermed ”loven” i denne forstand. Men dette er sannsynligvis feil; Paulus bruker sjelden ”loven” på denne måten som en oppsummering av hele GT (men heller loven og profetene, jfr. 3,21, eller også ”Skriften”, jfr. Gal 3,8. Men jfr. også 3,19).

Men Paulus har allerede gitt hint om hvordan vi sannsynligvis bør forstå v. 31. I 2,25-29 pekte han på hedninger som oppfylte lovens forskrifter og som hadde omskårne hjerter i Ånden. Bak denne teksten lå, som vi så, tekster som Esek 36 og Jer 31. Poenget til Paulus – et poeng som han også flere ganger skal komme tilbake til i brevet – er at Torahens funksjon er oppfylt i de troende. Torahen pekte på synd og dømte hørerne. Men den pekte også hen mot et liv fylt av velsignelse. I og med den nye pakten har Jesus båret lovens forbannelse, men samtidig har Den hellige ånd blitt utgytt, som ”skriver loven på hjertet”. Dermed oppfyller de troende lovens dypeste intensjon, ved å leve et liv i troen på Messias, fylt av Ånden.