Kvifor oppstod moderne vitskap i Vest-Europa?

Det er ein myte at framveksten av moderne naturvitskap skal tilskrivast ei sekulær «opplysningstid» på 1700-talet. Her i Noreg har til dømes Oskar Skarsaune skrive godt om dette i boka «Skaperkoden», like eins Bjørn-Are Davidsen i «Da jorden ble flat». Eller les om det i Harts meisterlege «Atheist delusions», som eg tidlegare har anbefalt (Kostar berre 150 kr på bokkilden! Det er ho verkeleg verd – den boka endra mitt syn på mange ting). Ei av dei mest inngåande drøftingane av bakgrunnen for framveksten av vitskapen er vel likevel Edward Grants «The foundations of modern science in the Middle ages».

Poenget er i alle fall at den moderne vitskapen vaks fram i det kristne Europa. Dermed er det ikkje sagt at kristendomen skal ha alt ansvar for framveksten – men kor stor del av ansvaret? Spørsmålet er djupt relevant for vår breiare kultur- og vitskapsforståing. Som vi skal sjå, sprang vitskapsidealet i middelalderen ut av eit meir eller mindre einskapleg syn på Gud, livet og røyndomen, der kunnskap om naturen – og evnen til å vinne denne kunnskapen – fann sin naturlege plass. Det er legitimt å spørje om det syn på livet og røyndomen som dominerer i dagens norske kultur ville fungert på same stimulerande måte. Eg er overtydd om at svaret på dette er nei. Her fylgjer eit sentralt utdrag frå «For the glory of God», skrive av sosiologen Rodney Stark.

Vitenskapen vokste frem i Vest-Europa, men hvorfor?
«Som vi allerede har nevnt, består vitenskap av en organisert (dvs. en styrket og systematisk) og empirisk orientert anstrengelse for å forklare naturlige fenomen – en kumulativ prosess av teori-konstruksjon og teori-testing. Dette vitenskapsarbeidet oppstod bare en gang. Som historikeren Edward Grant forklarte, «det er uomtvistelig at moderne vitenskap oppstode i det 17. århundre i Vest-Europa, og ingen andre steder.»Andre ledende hsitorikere og vitenskapssosiologer daterer muligens vitenskapens fødsel noe tidligere, men alle er enige om at det var en utvikling som på en særegen måte var knyttet til Europa. Det avgjørende spørsmålet blir: Hvorfor?

Den kristne forskjellen
Mitt svar på dette spørsmålet er så kort som det er uoriginalt: Kristendom framstilte Gud som et rasjonelt, responsivs, tillitsverdig og allmektig vesen og universet som hans personlige skaperverket – som således hadde en rasjonell, lovmessig og stabil struktur som lå og ventet på å bli forstått av mennesker.

Som Nicole Oresme sa, Guds skaperverk «er mye å ligne med en mann som lager en klokke og lar den gå og fortsette sin egen bevegelse av seg selv». Eller, med ord fra salme 119,89-90: «For alltid, o Herre, står ditt ord fast i himlene. Din troskap er mot alle slekter; du har grunnlagt jorden, og den forblir». Blant de skriftpassasjene som oftest ble sitert av middelalder-vitenskapsfolk finner vi linjen fra Salomos visdom: «Du har ordnet alle ting i mål og nummer og vekt». (11,20)

I kontrast med de dominerende religiøse og filosofiske læresetninger i den ikke-kristne verden, utviklet kristne vitenskap fordi de trodde det kunne gjøres, og burde gjøres. Som Alfred North Whitehead (1861-1947) sa det under en av sine Lowell-forelesninger på Harvard i 1925: Vitenskap oppstod i Europa på grunn av den utbredte «troen på vitenskapens mulighet…en mulighet som var utledet av middelalderens teologi». Whiteheads uttalelse sjokkerte ikke bare hans fremstående publikum, men også vestlige intellektuelle generelt, med en gang hans forelesninger ble publisert. Hvordan kunne denne store filosof og matematiker, medforfatter av landemerket Principia Mathematica sammen med Bertrand Russell, komme med en så merkelig påstand? Visste han ikke at religion er vitenskapens dødelige fiende?

Whitehead visste bedre. Han hadde grepet at kristen teologi var essensiell for vitenskapens fødsel i Vesten, på samme måte som ikke-kristne teologier hadde hindret det vitenskapelige prosjekt alle andre steder. Han forklarte:

«Jeg tror likevel ikke at jeg ennå har bragt fram det største innspillet middelalderen gav til framveksten av den vitenskapelige bevegelsen. Jeg sikter til den uoverkommelige troen på at detaljerte hendelser kan korreleres med dens forutgående faktorer på en fullstendig dekkende måte, som uttrykker generelle prinsipper.

Uten denne tilliten ville de utrolige arbeidsmengder utført av vitenskapsfolk være uten håp. Det er denne instinktive overbevisningen, levende framstilt i ens indre, som er den motiverende kraft i forskningen: – at det finnes en hemmelighet, en hemmelighet som kan avdekkes. Hvordan ble denne overbevisningen så levende plantet i det europeiske sinn?

Når vi sammenligner denne tenkemåten i Europa med holdningene i andre sivilisasjoner som har levd for seg selv, så ser det ut til å bare finnes en kilde for dens oppkomst. Den må komme fra den middelalderlige insistering på Guds rasjonalitet, forstått som den personlige energien i Jehova og med den greske filosofiens rasjonalitet. Hver detalj ble overvåket og ordnet; søket i naturen kunne bare resultere i seier for troen på rasjonaliteten. Husk nå på at jeg ikke her snakker om den særskilte troen hos noen få mennesker. Det jeg mener er det inntrykk på det europeiske sinn som har oppstått fra en udiskutabel tru i flere hundreår. Med dette mener jeg en instinktiv tenkemåte og ikke bare en ytre bekjennelse av ord.»

Whitehead avsluttet med å poengtere at de gudsbilder som ble funnet i andre religioner, spesielt i Asia, er for upersonlige og for irrasjonelle til å kunne underbygge vitenskap. En særskilt hendelse «kunne være et plutselig resultat av en irrasjonell herskesyk» gud, eller kunne vært produsert av «en upersonlig, uutgrunnelig tingenes orden. Man finner ikke den samme tillit som til en forståelig rasjonalitet hos et personlig vesen.»

Ja, de fleste ikke-kristne religioner setter ikke fram troen på en skapelse i det hele tatt: Universet er evig og – selv om det kan gå i en syklisk form – er uten begynnelse og formål, og – viktigst av alt – siden det ikke har blitt skapt, har det heller ikke en skaper. I tråd med dette framstår universet som det største mysterium, inkonsistent, uforutsigbart og vilkårlig. For de som innehar disse religiøse premissene er veien til visdom meditasjon og mystisk innsikt, og der finnes ingen årsak til å feire fornuften.

Stor tillit til den gudgitte fornuften i den tidlige kirken
I motsetning til dette var mange sentrale aspekter ved kristen teologi et produkt av fornuften. Således lærte Tertullian (ca 160-225), en av de tidligste teologene, at «fornuften er en ting gitt av Gud, så langt som det ikke fins noe som Gud Skaperen ikke har gitt, bestemt og ordnet ved fornuften – ingenting som han ikke har villet som skulle bli behandlet og bestemt av fornuft.»

Flere hundreår senere mente sankt Augustin (354-430) at fornuften var nødvendig for troen. «Måtte himmelen forby at Gud skulle hate det som han har skapt i oss som gjør at vi står over dyrene! Måtte himmelen forby at vi skulle tro på en slik at vi ikke aksepterer grunner eller søker grunner, for vi kunne ikke en gang tro dersom vi ikke eide rasjonelle sjeler.» Så klart mente kristne teologer at Guds ord måtte bli trodd selv om ikke grunnene alltid var åpenbare. Augustin: «Visse saker som har med frelseslæren å gjøre kan ennå ikke gripes av fornuften – men en dag skal vi kunne gjøre det. I disse sakene må troen gå forut for fornuften og rense hjertet og gjøre det passende til å ta imot og tåle det store fornuftslyset. Så la han til at selv om det er nødvendig «for troen å gå forut for fornuften i visse viktige saker som ennå ikke kan forstås, så må likevel helt sikkert den veldig lille delen av fornuften som overbeviser oss om nettopp dette, gå forut for troen.»

Den kanskje mest oppsiktsvekkende siden ved disse passasjene hos Augustin er den optimistiske troen på at fornuften en dag vil seire. I tillegg til å se det som teologers plikt å søke å forstå Guds vilje, var hovedvekten i den tidlige og middelalderske kirken at det også var en plikt å forstå – for bedre å kunne beundre – Guds håndverk. Som sankt Bonaventura (1221-1274) forklarte: Det er vitenskapens formål at «Gud kan bli æret».

Sankt Thomas Aquinas (ca. 1225-1274) forsøkte å oppfylle Augustins optimisme om at «noen av disse viktige sakene» kunne bli grepet av fornuften, i sin monumentale «Summa Theologiae», som forblir den definitive forklaring av mange punkt i katolsk lære. Aquinas argumenterte ved å si at siden mennesker mangler det tilstrekkelige intellektet til å se direkte inn i tingenes essens, så er det nødvendig for dem å argumentere seg en vei til kunnskap, steg for steg. Selv om Aquinas således anså teologi som den høyeste av vitenskapene siden den direkte dreier seg om guddomelige åpenbaringer, så gjorde han seg også til talsmann for å bruke filosofiens verktøy, spesielt de logiske prinsipper, i arbeidet med å konstruere teologi.

Konklusjon: Det vitenskapelige prosjekt springer ut av kristen virkelighetsforståelse
Det avgjørende punkt i alt dette ligger på det metodologiske planet. Hundreår med meditasjon vil ikke produsere noe empirisk kunnskap, heller ikke vitenskap. Men i den grad religion inspirer til innsats for å forstå Guds håndverk, så vil kunnskap samles, og vitenskap oppstår som teologiens «tjenestepike». Og det var nøyaktig slik ikke bare de skolastiske vitenskapsfolk, men også de som tok del i de store framskrittene i det 16. og 17. århundre, så seg selv. De etterjagde Skapelsens hemmeligheter. Charles Webster har oppsummert konsensusen blant senere historikere:

«Enhver virkelig historisk framstilling må legge tilstrekkelig merke til den dype og gjensidige gjennomtrengningen av religiøse og vitenskapelige ideer. Det framstår som perverst å ville avvise den religiøse motivasjonen i de mange tilfeller der denne motivasjonen ble gjort uttalt av vitenskapsfolkene selv, ofte med ettertrykkelig vekt. Ingen handlingsrettet energi til vitenskapen ble gjennomført uten forsikringen om en kristen samvittighet.»


7 Responses to Kvifor oppstod moderne vitskap i Vest-Europa?

  1. Pingback:Johnnis

  2. Pingback:Johnnis

  3. Pingback:Johnnis

  4. Pingback:Johnnis

  5. Pingback:Johnnis

  6. Pingback:Johnnis

  7. Pingback:Johnnis