Iransk religion og Zarathustrisme

Dette omhandler gammel iransk religion, både fra før Zarathustra og etter. Det er mange ord som er brukt for denne religiøse strømningen, både zarathustrisme, mazdaisme, parsisme og zoroastrisme. Iranske folk er en felles betegnelse for en rekke folkeslag som stod hverandre nær både språklig og kulturelt. En regner med et felles urspråk og at ur-iranerne var nomader i området sydøst i Russland og nordvest i Afghanistan, og at de derfra begynte å vandre rundt år1000 f. Kr.. 2000 år tidligere regner en for øvrig med at de tilhørte det ariske urfolket som en regnet med at levde nomadisk rundr Aralsjøen og Det kaspiske hav. Iransk-persisk religion dekker altså mange forskjellige folk.

Vi finner hvert fall bosetninger i Iran til år 8000 f. Kr. men vi vet ingenting om trosliv før det ble kjent som landet Elam (sørvest i dagens Iran). Vi har kilder om Elam fra 2700 f. Kr. og det ble opprettet som et forbund mellom mindre stater som reaksjon på invasjon fra Sumer. Vi vet lite om Elams religion, men de var polyteister og hadde en guderekke med hvert fall 9 guder hvorav Khumban var den mest sentrale. Etter mange tumulter og stridigheter med Sumer, Babylon og Mesopotania blir det mederne (folkegruppe fra nordvest i Iran) som er det dominerende folket over regionen. Perserne var vasaller under mederne, men gjør et vellykket opprør og tar over makten gjennom Akamenide-dynastiet. 550 før Kristus fikk vi en sammenblanding av den mediske og persiske kultur, og en konføderasjon mellom disse folkene med persisk herredømme. Perserne overtok langt på vei medernes religion og kultur. De styrte på det meste over et stort persisk imperium bestående av hvert fall 20 nasjoner. Det var i denne perioden Zarathustras lære spres i hele Iran. Akamenide-dynastiet brukte først elamsk språk men etter erobringen av Mesopotania gikk de over til arameisk. De holdt sannhet for å være en stor dyd, og imperiet ble respektert også av sine motstandere for dette.  Perserriket og Iran ble senere erobret av Alexander den store og ble en viktig del av hans rike. Dette ble senere igjen oppsplittet og en hadde mange kriger og allianser, og folkeslag som innvandret.

Om den mediske religion vet vi ikke mye, men av det vi ser det er mange forskjeller på den klassisk mediske religion og Zarathustras lære. Mederne hadde en egen presteklasse kalt magierne som hadde hovedansvar for den religiøse kultus. De var offerprester, drømmetydere og resiterte besvergelser. Urmennesket Yima er sentralt i mytologien. Det kan se ut til at menneskeofring var et element. Mederne hadde for øvrig en del tankegods fra assyrerne, og den gammelpersiske religion har hentet mange element fra mederne. Det ser ut til at en rekke av de mediske gudene i den senere Zarathustrismen blir omgjort til demoner. Den høyeste Gud var Ahura Mazda mens Mithra – solguden – kom til å spille en større og større rolle etter hvert. Den parthiske periode (247 f. Kr. til 227 e. Kr.) er kjent for de såkalte ildprestene i Lilleasia som var etterkommere av de mediske magierne. Mithradyrkelsen var her sentral.

I 227 ble den siste partherkongen styrtet og vi fikk dsassanidedynastiet (227-637). Kong Ardasjir fornyet den iranske religion og gjorde zoroastrismen til statsreligion. For øvrig levde på denne tiden og religionsstifteren Mani (217-277). Mazdak prøvde under styret til Kavdah 1 (488-531) på en sosialistisk-religiøs reform rettet mot adelen, men dette ble slått ned på under Chosru I (531-579). Ved den arabiske erobringen i det syvende århundre kom islam til Iran, og perserne som holdt fast ved zoroastrismen trakk seg gradvis tilbake og i dag finnes det kun svært små grupper zoroastrere i iran og India. (Det er for øvrig fra at man kalte perserne som flyttet til India under den arabiske erobring, at vi har navnet parsisme om denne religiøse retningen. Zoroaster er det greske navnet på profeten Zarathustra og derav zoroastrisme. Den sentrale guddom hette Ahura Mazda og derav navnet mazdaisme.)

Det vokste senere frem en retning innen zarathruisme vi kaller zurvanisme. De så på Zurvan som den opprinnelige skapergud som Ahura Mazda / Ormizd og Ahiram gikk ut fra. Med denne forståelsen hadde de også løst mysteriet i Jasna 30,3 hvor disse to omtales som tvillingbrødre. Den kosmiske kampen mellom disse er et sentralt moment i zurvanisme. Skapelsesmyten er kort fortalt at Zurvan ble før verdens skapelse svanger med seg selv. Han sa så at den som kom ut først ville han gjøre til konge. Ormizd fortalte dette til Ahiram som kom ut først. Men Zurvan kjente han ikke og syns han var illeluktende og fæl. Da Ormizd kom ut tok faren vel mot ham. Ahiram bebreidet sin far for ikke å holde ord, og med harde ord mot Ariham sier faren at han skal gis et kongerike i 9000 år, men med Ozmidz som overherre, og etter 9000 år skal Ormizd få gjøre det han vil. Zurvan er den personifiserte tid-rom, med særlig fokus på tidsdimensjonen. Men han er en passiv guddomm som overlater skapelse og styring av verdensforløpet til sine to barn. Man mener å finne klare spor av påvirkning fra hellenistisk filosofi og det diskuteres om Zurvan må sees som en inkorporering av den greske Chronos. Vi finner første spor om denne retningen i boka ”Teologiens historie” av Eudemus fra Rhodos (ca 370-300 f. Kr.).

I forhold til teologi, eskatologi og apokalyptikk er det veldig viktig å være obs på at mye av de religiøse skriftene vi bygger på er skrevet lenge etter kristendommen – over 700 år etter -og forskere ser klart påvirkning av kristent tankegods med dødes oppstandelse med mere. Hva som var i den egentlige religionen kan vi dermed egentlig ikke vite sikkert da det vi av litteratur da egentlig er blitt en blandingsreligion.

Religionsstifter

Det er begrenset hva vet vi om Zarathustra. Det korrekte navnet er Zardtosht (Zardt=gyllen, tosth=stjerne). På gresk kalles han Zoroaster, derav navnet Zoroastrismen. Navnet Zarathustra er dog det vanligste. Den ny-zarathustraeiske bevegelse mazdaznan regner at han levde for 6000 år siden, men dette er myter uten historisk belegg. De fleste regner at han levde ca år 600 før Kristus, noen strekker det tilbake opp til1000 f. Kr. En regner med at bare Gathaene inneholder noenlunde autentisk materiale om denne profeten. Det antas at han virket i Østiran. Mye tyder på at Zarathrustra satte seg i trance ved hjelp av rusmidler. Han ble av sine disipler kalt den første som har tenkt, sagt og gjort det gode og den første åpenbarer. Og amesha spentaene har utpekt ham til å rettlede og dømme verden. Hans navn ble lenge senere legendarisk også blant andre folk som jøder og syrere, og han ble betraktet som en vismann en tradisjon, og som en demigud i andre tradisjoner. Han ble av mithrasmytene ansett som mysterienes stifter.

Aukrust med flere antar at Zarathustra var en skarp motstander av den gammeliranske religion med dens urkonge Yima, okseslakting og dyrking av rusdrikken – “evighetsdrikken” haoma. Det kan se ut til at han fjernet gamle gudenavn og erstattet dem med mer abstrakte amesha spentaene.

Religiøse skrifter

De religiøse hovedskriftene er samlingen Avesta, hvorav Gathaene er de eldste og mest autentiske i forhold til ”ren” Zarathruisme, men vi har også senere kommentarer i Pehlesskriftene. Den opprinnelige Avesta skal ha inneholdt 21 bøker, men dagens samling har bare en fjerdedel av den hva en brukte i de zoroastriske grupperinger på 900- og 1000-tallet. Den er skrevet på avestisk som er et gammelt østiransk språk. De 21 bøkene kan deles i tre avdelinger. Den første og mest erværdige omhandler den usynlige, åndelige tilstand. Den tredje omhandler loven, den synlige og stofflige. Den andre gruppen omhandler det hellige ord, og inntar ifølge Aukrust en formidlende stilling mellom de andre to (Aurkust bind 1, side 90). Bak dette ligger forestilingen om en gud som først skapte verden i åndelig form og deretter overførte den til en stofflig form. Den fysiske verden har “steget ned” fra den åndelige, og skal igjen gjenforenes med den. Den endelige skriftlige fiksering av Avesta skjedde i Khosrav Anòsirvàns regjeringstid (531-578) med et alfabet spesielt dannet for dette. Med kanoniseringen får vi en ortodoksi med brodd mot kristendom, jødedom, manikeisme og mazdakisme. men den første samlingen av Avesta under kong Saphur 2 inneholdt en rekke zervanittiske legender. Disse ble rensket ut i den endelige kanon, men mye levde videre i religionen likevel, blant annet i pehleviskriftene.

Gudelære

Ahura Mazda ble sett på som ildvesen og han er den øverste gud. Vi finner et dualistisk verdensbilde, med fokus på kamp mellom det gode og det onde. Den gode og onde gud er tvillinger som har skapt og valgt hver sin verden. Nabofolkenes guder ble også plassert som demoner. Ahriman – demonenes leder – blir plassert i jordens indre, eller i avgrunnen, med mål om å utrydde alt liv på jorden. hele Ahura Mazdas verden. Den tredje Gatha sier indirekte at Ahura Mazda er far til disse urtvillingene, og at han dermed har i seg motsetningene mellom godt og ondt.

Religionen er polyteistisk med mange guder. Den har to urånder Asha og Arihu. Men noen skrifter antyder at en operer med en øverste gud som begge disse egentlig går ut fra / er ytringer av. En ser spor av tenkning om at de forskjellige gudene bare er manifestasjoner (utstrømninger) eller aspekter av den øverste gud; Ahura Mazda. De er beskyttere av hvert sitt område som metaller, ect. Disse “hellige udødelige”, amesha spentaer, er Vohu Manah (den gode tanke/ånd), Asha (den rette ordning), Khsahaothra (herredømmet/riket), Armaiti (det riktige sinnelag), Haurvata (sunnhet og velferd) og Ameretat (udødelighet). Sraosha kommer også av og til inn som en syvende, slik at en får en syvhet. Sraosha betyr lydighet og var en prestegud som ordnet med ofringer, beskyttet Mazdas skapninger mot demoner og ikke minst han kjempet mot uhyret Ashema Daeva, begjærets djevel. Han er gudenes sendebud og også sjelefører. Gudesystemet er nok overtatt fra gammeliransk religion av Zarathustra. Vi ser at Mithra ikke er med her, men som nevnt ble han sentral senere. I yngre Avesta regnes han med til en gruppe lavere guder, de tilbedelsesverdige.

Vi finner også en tro på fravasier som både ble forstått som fedreånder og preeksistente himmelske vesen som fungerte som skytsengler. Forferdredyrking var, i likhet med gammel indisk religion sentralt, og vi finner igjen skikker som at en lager et hull i veggen for å bære ut den døde hos begge. Den viktigste urmenneskeskikkelsen i Iran (og urkongen) var Yima, Vivahvants sønn. Denne er identisk med den indiske Yaman, sønn av Vivasant. Begge navn betyr tvilling, men skikkelsene har utviklet seg forskjellig. Yima var urkongen, mens Yama var først og fremst hersker i dødsriket. Kongen i Iran var for øvrig i likhet med Yima, også konge over kosmos. Det ble forventet at han skaffet fruktbarhet, fred og godt vær. Anedyrkelsen førte her, som i Hellas til dyrking av heroer.

Vi fikk veldig raskt en synkretistisk utvikling hvor Gathaenes religionsform blandet seg med den gamle folkereligionen, og folkereligionsens guder kom til heder igjen – men nå sammen med Amesha spentaene og med Ahura Mazda som den høyeste gud. For øvrig viser det seg å være nær sammenheng mellom gammeliransk og indisk religion, hvor blant annet mange av gudenavnene er identiske. Som en språklig parantes: I gammel indisk religion er asura en ond ånd og daeva en god ånd, mens det er akkurat motsatt i iransk religion. Vi finner og at Zoroastrismen etter hvert låner mange formuleringer fra kristendom som betraktninger rundt en trehet og omtale av Mazda som den hellige ånd.

Det hinsidige

Det mest vanlige ritualet rundt de døde var å brenne dem og begrave asken i en urne Ilden ble ansett som et rensende element. Man la også døde ut i naturen for at dyr skulle spise dem, og i vestiran har vi eksempler på balsameringer.

Mennesket må gjennom hele livet foreta valg som vil få konsekvenser for tilværelsen etter døden. Omsorgen for egen frelse er hovedmotivatoren for den moralske lære. Sjelen, urvan, drar etter dødsriket til det hinsidige for å avlegge regnskap for sitt liv. Når livskraften forlater mennesket dør det, og vi har igjen sjelen og “utenforsjelen”. Den dødes sjel blir ved kroppen 3 dager og resiterer en Gatha mens den opplever enten så mye glede eller lidelse som de levendes verden tilsammen. Så blir han møtt av sin daena. og hinsidesvandringen gjennom de 3 stadiene før paradis / helvete tar til. Denne reisens farer kom i senere tekster mer i fokus.

De eldste skriftene forteller ikke om den enkeltes skjebne utover døden – bortsett fra generelle vendinger om at en får som fortjent ut fra ens gjerninger. Men nyere skrifter utbroderte dette mer og mer.

Den individuelle eskatologi er preget av tanken om himmelreisen. Sjelen passerer først stjernesfæren, så månesfæren og solsfæren før en trer inn i paradis og de evigvarende lys. Dosse stadiene kalles også for gode gjerninger, tale ect og ble både tenkt geografisk som utposter av himmel / helvete og mer abstrakt. I paradis får sjelen som gave hall, trone, kledning, lysdiadem og krone. Dette er gaver vi og finner i indiske beretninger, så vi har nok å gjøre med en veldig gammel indoarisk forestilling. Også i den parthiske periode finner vi  temaet om sjelens himmelreise, noe som og var kjent fra mederne – først og fremst hos magerne.

Bortenforsjelen, daenaen som hele tiden forblir i himmelen, er avhengig av jordesjelen. Den blir utviklet og formet av den andres handlinger her på jorden. Daenaen til de rettferdige kommer den døde i møte som en skjønn jomfru på 15 år, mens den onde daena viser seg som en heslig kvinneskikkelse. (Typisk nok sies ingenting om hva slags daena som møter kvinnene, og den iranske religion har også flere andre trekk som viser at den er lagt av menn, og med hovedfokus på menn.) Vi finner en del av det samme tankegods i indisk religion, men den legges her mer filosofisk ut. Tanken om mennesket som både består av en uforgjengelig åndelig urbilde i himmelen, og dette bildets representant i jordmennesket må derfor være veldig gammel antar man. Dette at menneskets handlinger danner et eget vesen som møter det etter døden finner vi for øvrig igjen gjennom hele den iranske religionshistore.

Andre fellestrekk mellom indisk og iransk hinsidestenkning er beskrivelsen av den himmelske kledning og broen og elven(e) man skal krysse. Beskrivelsene av den vanskelige ferden fra det jordiske til hinsidige har mange paralleller mellom iranske og indiske tekster, så flere av hovedtrekkene i iransk eskatologi går altså tilbake til indoiransk tid. Den svenske forskeren Wikander har pekt på nær sammenheng mellom manikeiske, zoroastriske og gammeliranske forestillinger, og tilsvarende skildringer i de indiske Upanishader.

Noen tekster utfyller mer med å beskrive et fjell som må bestiges og broen en må over. Broen er et sverd hvor de gode går på flatsiden og de onde på eggen, og de onde blir styrtet ned i helvete fra broen. I en tradisjon voktes den av 10 hunder, i andre av forskjellige guder og demoner. Pehleviskriftene – som er yngre en Avesta – forteller mer utførlig om dette, og med noen endringer fra den opprinnelige religionen. Her er vandringen over broen sentralt; den fromme møter farer men blir vernet av gudene og går over en bred bro inn til paradis, hele tiden ført av den fromme Serosh. I paradis sitter sjelene på gylne troner og går prektig kledd. De bor i evig glans og rosenduft, fri for eldring, lidelse, frykt og død. Og en blir aldri trett og lei av å være der. De onde blir den fjerde dagen bundet av demonen Vizarsh og ført til Tshinvatbroen under motstand fra Serosh. Her blir så de onde handlinger brettet ut av den rettferdige Rashnu og Vizarsh griper sjelen og slår og piner den. Men ingen kommer henne til hjelp og hun blir slept uten håp ned til det dypeste helvete hvor hun møter sin daena og vi får skildringer som den nevnt tidligere. Sjelen blir utsatt for alle slags straffer og maten smaker råttent blod. Helvete plasseres i jordens indre eller i en ørken under broen. Det skildres som en lang, dyp sjakt fullstappet av sjeler. Men alle tror de er alene og etter 3 døgn tror de at 9000 år er gått (tiden fra verdens begynnelse til dommedag) uten at de blir forløst. Hovedplagene er brennende varme og isnende kulde, insekter som gnager på dem, stank, voldsomme brøl fra djevlene og et mørke så tett at en kan ta på det.

Vi har en underlig fortelling som viser noe interessant om et ektepar hvor mannen går til paradis og kona til helvete. Men på grunn av at han ikke hjalp henne til å vende om fra sin onde vei så blir han sittende skamfull i himmelen og siden hun angrer seg så skulle hun slippe helvetes plager foruten stanken og mørket. Med andre ord får vi en gradering i himmel og helvete, hun er på en måte ikke totalt fordømt, og han ikke totalt salig og lykkelig. Det finnes også sjeler hvor de onde og gode gjerninger teller likt, og de kommer til Hamegastan som er midt mellom jord og himmel – eller helvete og paradis. Her er det ingen lidelser en må gjennom, bortsett fra naturlig varme og kulde.

Gathaenes eskatologi fokuserer på sjelens himmelreise, og ingen gjenoppstandelse av kroppen, noe som heller ikke er logisk i forhold til forestillingen om sjelens vandring. Men likevel i den senere utvikling finner vi denne troen, knyttet sammen med dommedagsforestillinger. De som lever når dom og verdens forvandling skjer blir eteriske (trenger ikke spise mer ect) men dør ikke og alle døde gjennopstår. De som døde som voksne vil få en 40årings skikkelse, mens barna vil få en 15årings – og 15 år ble sett som idealalderen i denne kulturen. Men her er det sannsynlig at de har hentet ideene fra kristendom jamfør tidligere kommentar. Eskatologisk står gjerne Zarathustra sentralt. Han skal dømme verden i noen tradisjoner som nevnt, i andre vil hans sperme ha eksistert videre og befrukte jomfruer som føder barn som skal kjempe mot de mørke krefter. Låning fra kristen symbolikk er påfallende.

Apokalyptikk

En regner med et verdensløp på 9000 år, med de 3000 siste som den egentlig eskatologiske perioden. I den zurvanske retningen synes det å fremgå at de 3000 første årene skulle den gode guden styre, de neste 3000 den onde og de siste 3000 skulle det være kamp mellom dem begge. Ved år 3000 har vi Zarathrustra, ved 2000 hans sønn Hushedar, ved 1000 hans andre sønn Hushedanmah og i år 0 kommer Astvat-Arta – den egentlige Saoshyant og frelser. Men det finnes og en annen eskatologisk beretning, og her spiller Mithra og to gamle heroer en nøkkelrolle. I nyere skrifter ender verdensforløpet i et endelig oppgjør, og mennesket blir dømt og må være 3 dager i paradis eller helvete etter dommen (hva som skjer etterpå med de fordømte er uklart). Igjen ser vi altså at vi har med forskjellige tradisjoner, og forsåvidt også en manglende logikk: Denne verdensrettergangen knyttet til oppstandelse lar seg vanskelig forene med den personlige rettergang rett etter døden som tidligere er beskrevet. Og hva er vitsen med 3 dagers tilleggstraff i helvete etter kanskje flere tusen år der? Igjen: De dødes oppstandelse er ikke tankegods fra Gathaene og således fra den mest autentiske kilden for Zarathrustismen. I Gathaene er det for øvrig mer naturlig å tenke seg en endekamp enn en verdensdom. I følge Plutark som bygget på eldre beretninger, vil det i følge magernes lære komme en forutbestemt tid da Ahriman selv vil gå til grunne i den elendighet han har påført jorden. Da vil jorden bli flat og jevn, og det vil bli et folk, et språk og en stat for alle mennesker. Men det finnes flere andre variasjoner også.

Rundt dette med verdensdom, som altså nok er synkretistisk produkt fra sen tid, knyttes også forestillinger om verdens ende i en verdensbrann. En plass beskrives det som en komet som faller og flytende ild, stein og metall vil rense. Den salige vil kjenne det som han gikk gjennom varm melk, mens for løgneren kjennes det som han gikk i smeltet metall. Selve helvete blir også utbrent til slutt og renset, og vil brukes til en forstørrelse av jorden. Dermed vil altså det onde utslettes. I en tradisjon blir Ahriman presset ut i mørket fra himmelen og det går ikke fram at han utslettes. Dermed kan han tenkes komme tilbake til en ny alder. Men i det store ser det ut til at med verdens nyskapelse slutter dualismen mellom godt og ondt, med Ahura Mazda som hersker totalt. (Dog har man jo ikke fått en prinsipiell opprydning mellom dualisme og monoteisme med fokus på en god gud siden Ahura Mazda jo rommet begge deler).

Djevelens advokat – et moderne skråblikk

Menneskesyn: Tydelig preget av et mannlig kjønnsperspektiv, og en likestillingsvurdering ville gitt dårlig karakter… Blant annet i fordømmelsene til de onde sjeler så er det talende nok med om å være ulydig mot mannen, og ikke noen tilsvarende formaning til menn. Det er også formuleringer som “15 menn og 15 jomfruer”, og om jomfruen som skal møte den salig døde.

Motsigelser og paradoks: Motstridende beskrivelser av hva som skjer etter døden. Hva er vitsen med 3 dagers tilleggstraff i helvete om en har vært der i årevis? De senere tekster domstanke og gjenoppstandelse krasjer med sjelens himmelfart og umiddelbare dom.

Uklar teologi: Motstridende gudelære med uklare forhold mellom Amesha spentaene og andre guder.

Polyteisme:

Utdødd religion. Om en levende guddom(er) stod bak, hadde vel denne holdt liv i tilbedelsen av seg selv?

Ethos: Flere positive etiske moment her med at en fordrer til sosialetisk engasjement, også til å veilede hverandre.


One Response to Iransk religion og Zarathustrisme

  1. Avatar Morten Spiten
    Morten Spiten says:

    Interessant og lærerikt