Det ondes problem

I denne artikkelen sier jeg først litt om hva det ondes problem er,
deretter presenterer jeg noen ulike løsningsforslag på problemet, før jeg til
slutt foreslår hva som er den beste løsningen. Artikkelen er basert på min
doktoravhandling om det ondes problem, så alle deler kan finnes i mer utførlig
versjon der.[i]

 

Hva er det ondes problem?

Hvordan kan du tro at det finnes en god og allmektig Gud når det finnes
så mye vondt i verden? Dette er en av mange måter å formulere det ondes problem
på. Men hva er egentlig ”det ondes problem”?

 

”Det ondes problem” er et uttrykk som kan bety mange forskjellige ting.
Sosiologer, psykologer og filosofer kan snakke om ”det ondes problem” og med
det mene spørsmålet om hvordan mennesker kan gjøre så mange og grusomme ting
mot hverandre. For eksempel finnes det eksempler på folkemord der folk som for
kort tid siden var gode naboer plutselig kan drepe hverandre på bestialsk vis.
Hvordan er det mulig? Dette spørsmålet kaller noen for ”det ondes problem”.

 

I teologi og religionsfilosofi er det vanligere å knytte det ondes
problem sammen med Guds forhold til ondskap og lidelse. Men også her kan ”det
ondes problem” bety veldig mange forskjellige ting. Noen snakker om det som et
praktisk problem, som: Hva skal vi gjøre for å bekjempe det onde? Noen snakker
om det som et pastoralt problem, som: hvordan skal vi trøste og hjelpe de som
har det vondt? Og noen snakker om det som et eksistensielt problem, som:
Hvordan skal jeg klare å leve med det vonde?

 

Til slutt er det også mange som snakker om det som et teoretisk
problem, som: Hvordan kan Gud være god og allmektig når det er så mye vondt i
verden? Det ondes problem, teoretisk forstått, har også mange ulike sider: Hvor
kommer det onde fra? Har Gud skapt det onde? Hvorfor tillater Gud det onde?
Hvorfor griper Gud inn så sjelden? Hvorfor griper Gud inn noen ganger, men ikke
andre ganger? Hvorfor helbreder ikke Gud mer? Hvorfor svarer ikke Gud på flere
bønner? Hvorfor synes Gud å være så skjult? Osv.

 

Stort sett trenger vi ikke skjelne mellom disse delspørsmålene innenfor
det teoretiske problemet, fordi de henger så tett sammen. Det vil si at hvis
man prøver å gi et godt svar på det ondes problem teoretisk forstått, som må
man nesten innom alle disse delspørsmålene. Vi kan dermed oppsummere det ondes
problem teoretisk forstått på følgende måte: Det synes å være en motsetning
mellom på den ene siden å tro at det finnes en god og allmektig Gud, og på den
annen side at det finnes ondskap og lidelse i verden.

 

Selv om jeg har sagt at dette er det ondes problem teoretisk forstått,
så henger det også sammen med det ondes problem eksistensielt forstått. For
mange lurer på hvordan de skal klare å leve med det onde i verden, og da er det
viktig for dem også om de klarer å tro at det finnes en Gud, som de kan be til,
søke trøst hos, og håpe at han en gang skal gjøre alle ting gode. Derfor har
det teoretiske spørsmålet om det er selvmotsigende og ufornuftig å tro at det
finnes en Gud, også eksistensiell betydning for mange mennesker. Men i denne
artikkelen skal det altså først og fremst handle om det ondes problem teoretisk
forstått, selv om dette altså også har eksistensiell relevans.

 

Hva ville det være å gi en løsning på det ondes problem teoretisk
forstått? En løsning ville være å vise at det ikke er en motsigelse mellom det
å tro at det finnes en god og allmektig Gud, og at det finnes ondskap og
lidelse i verden. Å vise det ville være en løsning. Betyr det at løsningen er
sann? Det betyr at løsningen er et godt forslag til hva som er sant, men det
utelukker jo ikke at noen kan komme med et enda bedre løsningsforslag, som det
er enda mer sannsynlig at er sant. Så når jeg sier at jeg kommer med en løsning
på problemet i denne artikkelen, så betyr ikke det annet enn at jeg har et
forslag til hvordan man kan vise at det ikke er en selvmotsigelse mellom å tro
på Gud og at det finnes lidelse i verden. Men jeg påstår altså ikke å ha funnet
den endelige sannhet, for det kan godt være at noen kan finne på et bedre svar
enn meg.

 

La meg her også nevne noen vanlige misforståelser når man snakker om å
løse det ondes problem. Noen tenker at hvis man kommer med en løsning på det
ondes problem, så hevder man at Gud har en grunn til at konkrete vonde ting
skulle skje. Altså at hvis vi hadde hatt en løsning på det ondes problem, så
ville vi visst hvorfor Gud ville at noen vi kjenner døde eller at en bestemt
naturkatastrofe skjedde. Og en del er naturlig nok kritiske til at man skulle
prøve å komme med slike svar.

 

Det er mange som hevder at de har løst det ondes problem, men jeg vet
ikke om noen som mener å kunne gi konkrete grunner Gud har hatt for å la
konkrete vonde ting skje. Noen få hevder at Gud har diverse grunner for å la
ulike typer vonde ting skje, som for eksempel Richard Swinburne, som presenteres
nedenfor. Men jeg vet altså ikke om noen som vil svare på spørsmål som ”Hvorfor
lot Gud min mor dø av den sykdommen?”. Derfor håper jeg ikke at leseren heller
forventer å få et slikt svar ved å lese denne artikkelen.

 

De færreste som mener å ha en løsning på det ondes problem, vil en gang
gi svar på spørsmål om hvorfor Gud tillater ulike typer av onder. De sier
heller at spørsmålet er feil. Gud sitter ikke og vurderer situasjon for
situasjon og så tillater han noe vondt eller ikke. De sier heller at det rette
spørsmålet å stille er heller hvorfor Gud har skapt en verden hvor slike vonde
ting er mulig. Gud har nemlig ikke noen begrunnelse for å la konkrete vonde
ting skje, men han har en begrunnelse for å skape en verden hvor det var mulig
at slike vonde ting skjer.

 

De som tenker slik vil si at det eneste man kan svare hvis folk stiller
spørsmål som ”Hvorfor døde person X i den bilulykken?” eller ”hvorfor skjedde
det jordskjelvet i Lisboa?”, er de samme svar som annen vitenskap vil gi, for
eksempel: ”Fordi han møtte en fyllekjører” eller ”fordi jordplatene beveget
seg”. De mener altså at Gud ikke ville at noen skulle dø av å møte en
fyllekjører eller fordi jordplater beveget seg, men at Gud hadde en grunn for å
skape en verden hvor det er mulig at noen fyllekjører eller det er mulig at
jordplater beveger seg.

 

Kanskje ser du ikke noen veldig forskjell på disse to ulike
tilnærmingsmåtene, men forskjellen er om du ser for deg at Gud detaljstyrer
verden og har en grunn for hver minste ting som skjer, eller om Gud har lagd en
verden han ikke detaljstyrer. Hvis Gud detaljstyrer verden, må vi spørre om
hvert tilfelle av lidelse: hvorfor tillot Gud dette? Hvis Gud ikke detaljstyrer
verden, må vi spørre: Hvorfor har Gud lagd en verden som han ikke detaljstyrer,
når det har som konsekvens at mange vonde ting skjer?

 

Et par advarsler til slutt før jeg går over til å snakke om løsninger.
Det er ikke alltid det passer å komme med et løsningsforslag på det ondes
problem teoretisk forstått. Hvis noen er midt i en sorgprosess, så trenger de
sannsynligvis heller trøst og noen som er til stede og lytter, enn noen som
skal forsvare Guds eksistens. Det betyr ikke at ikke det finnes et
løsningsforslag som er sant, men bare at det ikke alltid passer å si noe selv
om det er sant. Hvis noen i sorg roper: ”Hvorfor døde min sønn i denne
bilulykken?”, så er det upassende å svare: ”Fordi han møtte en fyllekjører”
selv om det er sant. Og det samme gjelder om du vil komme med et
løsningsforslag på det ondes problem. Spørsmålet ”Hvorfor skjedde dette?” må
ofte forstås som et uttrykk for sorg og klage, og ikke som et teoretisk
spørsmål.

 

Men noen ganger stiller jo folk også det teoretiske spørsmålet, og vil
gjerne høre et løsningsforslag på det ondes problem. Derfor er det opp til oss
å vise klokskap og vurdere når det passer å snakke om løsninger på det ondes
problem, og når det ikke gjør det. Det betyr også at dersom du er midt oppe i
en vanskelig sorgprosess nå, så er sannsynligvis det du trenger nå ikke å lese
denne artikkelen, men heller å være sammen med noen du kjenner godt.

 

Når jeg nå videre snakker om ”det ondes problem” så mener jeg det ondes
problem teoretisk forstått, altså at det synes å være en motsetning mellom på
den ene siden å tro at det finnes en god og allmektig Gud, og på den annen side
at det finnes ondskap og lidelse i verden. Et løsningsforslag på det ondes
problem teoretisk forstått kalles for en teodicé, og en løsning er altså å vise
at det allikevel ikke er noen motsetning mellom å tro på Gud og at det finnes ondskap
og lidelse i verden. Vi skal nå gå over til å se på ulike løsningsforslag.

 

Løsningsforslag på det ondes
problem

 

Det ondes problem består i en konflikt mellom tre premisser og en
konklusjon. De tre premissene er:

1)      Gud finnes

2)      Gud er god

3)      Gud er allmektig.

Dersom disse tre premissene er sanne, så skulle man tro at det førte
til konklusjonen at det ikke finnes noe vondt. For man skulle jo tro at hvis
Gud er god, så vil han forhindre det vonde, og hvis han er allmektig, så kan
han forhindre det vonde, og da burde vel ikke noe vondt skje.

 

Men de fleste mener jo at det finnes mye ondskap og lidelse i verden,
så dermed synes det å være en konflikt mellom de tre premissene

1)      Gud finnes

2)      Gud er god

3)      Gud er allmektig

og 4) Det finnes ondskap og lidelse.

 

Hvordan kan et slikt problem løses? Én mulighet er å avvise eller
moderere premissene eller konklusjonen. Ateistens løsning er å avvise premiss
nummer 1, og si at løsningen er at Gud ikke finnes. Da forsvinner hele ”det
ondes problem” slik det her er forstått. Men mange godtar ikke en slik løsning,
fordi de har andre grunner til å tro at Gud finnes.

 

Noen vil moderere premiss nummer 2, nemlig at Gud er god. De kan for
eksempel hevde at Gud er hellig, eller at Gud er uforståelig, eller at Gud er
hinsides våre begreper om god og ond, slik at ikke det passer på Gud å si at
Gud er god. Men de færreste velger en slik løsning, for de fleste som tror på
Gud tror at Gud er god.

 

Noen vil moderere premiss nr 3, og si at Gud ikke er allmektig – i alle
fall ikke i den forstand at han kan gjøre hva som helst. Mange vil hevde at Gud
ikke kan gjøre noe som er logisk umulig, for eksempel å skape en rund firkant.
Mange vil også hevde at Gud ikke kan gjøre umoralske ting, som å lyve. Disse
begrensningene hjelper ikke på det ondes problem, men noen vil også legge til
flere begrensninger. Noen vil si at Gud har valgt å begrense sin allmakt, for
eksempel ved å gi mennesker fri vilje. Andre går enda lenger og sier at Gud
kjemper mot onde makter, eller av andre grunner ikke kan forhindre det onde. Vi
skal se nærmere på slike løsningsforslag nedenfor, representert ved David
Griffin og Johan Hygen.

 

Noen vil moderere punkt nummer 4, og si at alt det vonde som finnes i
verden bare er tilsynelatende ondt. Egentlig fører alt det onde som skjer til
et høyere gode som er mer verdt enn det onde som skjedde. For når onde ting
skjer, så får vi mennesker muligheten til å trøste og hjelpe og være
heltemodige, og slik utvikler vi oss til gode moralske mennesker. Og noen mener
at det er mer verdt enn prisen det er at noen må lide, og derfor hevder de at
Gud er god selv om han tillater onde ting, fordi det er godt at vi mennesker
kan bli gode moralske mennesker. Nedenfor presenteres Richard Swinburne som et
eksempel på en slik tilnærming.

 

Til slutt er det også noen som ikke vil moderere noen av punktene, men
heller forsøke å finne på en grunn eller et ekstra premiss som kan vise at det
allikevel ikke er noen selvmotsigelse. Kanskje Gud er god og allmektig, men har
en god grunn til å skape en verden der lidelse er mulig, og så gjelder det å
komme på den grunnen. Man kan altså ikke bruke det ondes problem til å bevise
at det er selvmotsigende å tro på Gud, for det kan alltid være en grunn vi ikke
har tenkt på som Gud har for å ha skapt en verden der lidelse er mulig.
Nedenfor presenteres Keith Ward som et eksempel på en slik tilnærming.

 

Slik er altså de ulike strategiene for å løse det ondes problem, og jeg
skal nå se nærmere på de siste strategiene. Jeg skal altså ikke vurdere
løsninger som sier at Gud ikke finnes eller at Gud er ond, men skal se på de
andre måtene å tenke på. Før vi gjør det skal jeg prøve å bestemme en kjerne i
det ondes problem teoretisk forstått, og dermed vise hvorfor mange vanlige svar
ikke er til stor hjelp.

 

Når jeg har lest mange forskjellige løsningsforslag på det ondes
problem, så har jeg merket at det spørsmålet som flest personer har aller
vanskeligst for å svare på, er:

Hvorfor skapte Gud i utgangspunktet en verden der lidelse er mulig? Veldig
mange svar som man har lest eller hørt fra talerstoler gir ikke noe svar på
dette spørsmålet. Disse svarene kan være riktige, eller nyttige til sine ting,
og svare på en del, men de svarer altså ikke på dette vanskelige spørsmålet.

 

For eksempel er det en del som påpeker at Gud skal skape en ny himmel
og en ny jord der alle ting skal bli godt. Vel og bra, men hvorfor skapte Gud i
utgangspunktet en verden der lidelse er mulig, istedenfor å skape en slik
perfekt verden med en gang? Andre påpeker at Gud deltar i vår lidelse, at han
sendte sin sønn som døde på korset og tok synd og lidelse og død på seg. Også
et viktig poeng, men det svarer ikke på hvorfor Gud i utgangspunktet skapte en
verden som var slik at han siden måtte delta i lidelsen selv. Noen vil besvare
problemet med å snakke om syndefall og arvesynd, men igjen: hvorfor skapte Gud
i utgangspunktet en verden der syndefall og arvesynd var mulig? Og noen vil
besvare problemet med Satan, men igjen: Hvorfor skapte Gud en verden der Satan
kunne herje?

 

Det vanligste svaret på spørsmålet jeg stiller er: fordi Gud ville at
menneskene skulle ha fri vilje. Fri vilje er et stort gode, men for å ha fri
vilje må man kunne velge mellom godt og ondt, og derfor skjer det mange onde
ting. Er dette et godt svar? Den vanligste kritikken av svaret er å si at det
bare svarer på halvparten av alt det vonde som skjer. Det svarer på hvorfor det
skjer lidelse som mennesker har forårsaket med sin onde vilje, men det svarer
ikke på hvorfor det skjer mye lidelse som ikke skyldes mennesker, som for
eksempel sykdommer og naturkatastrofer.

 

Og når det gjelder denne frie viljen – hadde det ikke vært bedre om Gud
reduserte vår frie vilje, slik at det onde ikke kunne skje? Vi hadde jo ikke
trengt å ha fri vilje til å gjøre både gode ting og onde ting. Vi kunne hatt
fri vilje til å velge mellom ulike gode ting eller nøytrale ting, men ikke onde
ting. Du kunne altså valgt å gi meg en rose, eller å ikke gi meg en rose, men
du kunne ikke valgt å drepe meg. Med en slik redusert fri vilje kunne vi drevet
med idrett, lagd god mat, hatt musikk og dans og latter, fått oss familie og
dratt på ferie, hatt en god jobb osv. Siden vi tror at Gud kan lage en god
verden i himmelen, må vi da kunne tro at han kunne gjort det med en gang, så
igjen: Hvorfor skapte Gud i utgangspunktet en verden der lidelse er mulig?

 

Dette er det mange kloke folk som har tenkt på, så nå skal vi kikke på
tre konkrete svar, og noen problemer med disse. Ved å presentere en del
kontraster først, blir det tydeligere hva jeg til slutt mener er den beste
løsningen.

 

Tre konkrete løsningsforslag

 

Den første teodiceen er laget av Richard Swinburne.[ii]
Swinburne mener at Gud vurderer hvert enkelt tilfelle av lidelse, og bare
tillater slike onder som fører til et høyere gode. Eksempler på slike høyere
goder kan være ansvar, medfølelse, heltemot, hjelp m.m. som altså er gode
responser som det (v)onde fører til, og som ifølge Swinburne samlet sett veier
tyngre på den positive siden enn det negative som skjedde. Swinburnes svar på
det ondes problem er dermed at Gud er god fordi det ikke finnes noe som er
egentlig ondt eller vondt, det bare synes slik.

 

Dette er en svært urimelig påstand. Tenk på de mange tilfeller av
lidelse der mange mennesker, også slike som nettopp har blitt født, dør i en
eller annen form for massekatastrofe. Eller tenk på når mange dyr dør på samme
måte, for eksempel i en stor skogbrann. Her kan det være masse anonym lidelse
ingen får gjort noe med eller lært noe av. Swinburne hevder i tillegg at
lidelsen må være den eneste måten Gud kan oppnå det aktuelle godet på, og
dermed blir påstanden enda mer urimelig. De færreste vil nok også gå med på den
type veiing som Swinburne gjør, der han mener at læringseffekten og heltedåder
gjort under Holocaust viser at det som skjedde da samlet sett var godt.

 

Den andre teodiceen er laget av David R. Griffin.[iii]
Han bygger på prosessfilosofien til A.N.Whitehead, og mener at verden med
nødvendighet er slik at alle ting har en grunnleggende frihet som selv ikke Gud
kan overstyre. Grunnen til at Gud ikke hindrer mer lidelse og smerte er dermed
at Gud ikke har makt til å gjøre mer enn han allerede gjør. Griffins svar på
det ondes problem er at Gud er god fordi han forhindrer all den lidelse han
kan, men Griffin mener det er en misforståelse å tro at Gud kan få hva som
helst til å skje.

 

Griffin får en del problemer når han skal forklare hvorfor mennesker
ofte kan overstyre andres frihet, mens Gud ikke kan det, og han samtidig hevder
at Gud er den mektigste som fins, og så mektig som det lar seg tenke
konsistent. Han hevder at mennesker har en type tvingende makt som ikke Gud
har, fordi mennesker med sitt sinn kan bruke sin kropp og andre ting (som
kniver eller våpen) til å utføre slik tvingende makt, mens Gud ikke har noen
kropp. Men Griffin mener at Gud burde bruke tvingende makt dersom det hadde
vært mulig for Gud. Og han kan ikke gi noe svar på hvorfor ikke Gud kan det, så
dermed blir det en selvmotsigelse i Griffins forståelse av Guds makt.

 

I tillegg må Griffin avvise nesten alt som står i Bibelen om under og
mirakler. For hvis Gud kan gjøre noe tilnærmet lik det som står i Bibelen,
burde han også kunne gjøre mye mer nå. Derfor avviser Griffin de fleste
mirakler, også Jesu oppstandelse – samtidig som han mener at han har en kristen
tolkning av Bibelen, og den beste tolkning av Bibelen. Men når Griffin må
fjerne så mange og så sentrale deler av Bibelen for at Bibelen skal være
troverdig, er resultatet heller at Bibelen mister sin troverdighet, og at det
er urimelig å kalle en slik løsning for en kristen løsning.

 

Den tredje teodiceen er laget av Johan B. Hygen.[iv]
Hygen hevder at Gud kjemper mot onde krefter, og ikke blir allmektig før kampen
mot det onde er endelig vunnet en gang i fremtiden. Gud gjør mye godt, men det
er også ting som skjer mot Guds vilje. Hygen er forsiktig med å gi et allment
svar på det ondes problem, men han mener i alle fall at det hjelper hvis vi
forstår at Gud ennå ikke er allmektig i den forstand at han kan få hva som
helst til å skje. Hygens svar på det ondes problem er dermed det samme som
Griffin, selv om begrunnelsen er annerledes: Gud er god fordi han forhindrer
all den lidelse han kan, men Hygen mener det er en misforståelse å tro at Gud
kan få hva som helst til å skje.

 

For at Hygens løsning skal fungere kan ikke Satan være skapt av Gud,
men må være et vesen som ikke er skapt av Gud. Hans løsning blir dermed en
dualisme mellom godt og ondt, uten at han kan forklare hvordan dette skillet
oppstod, eller hvor Satan kom fra. Ens lik dualisme er uvanlig i kristen
tradisjon, for det vanlige er monisme: å tenke at Gud er opphav til alt annet
enn seg selv. Fordelen med monisme er at det gir en komplett og omfattende
forståelse av alt som finnes, med bare ett siste punkt. Alle teorier må ha et
slikt siste punkt, men det er altså en stor fordel å bare ha ett, siden det
øker koherensen i teorien, som igjen øker dens sannsynlighet for å være sann.
Om man har en dualistisk konsistent teori og alle monistiske alternativer er
inkonsistente, så er det dualistiske alternativet å foretrekke. Men hvis det
finnes et konsistent monistisk alternativ, så er det å foretrekke.

 

Jeg mener det finnes et koherent monistisk alternativ, nemlig teodiceen
til Keith Ward.[v] Dette er
den beste teodiceen jeg vet om, og den skal nå presenteres.

 

Hva er den beste løsning på det
ondes problem?

Utgangspunktet til Ward er at Gud ville skape en selvstendig verden. Verden
er selvsagt grunnleggende avhengig av Guds opprettholdelse for å eksistere, men
Gud kan allikevel gi skapningene en stor mengde selvstendighet til å forme og
skape seg selv. For at mennesker skulle ha fri vilje måtte Gud for det første
skape en lovmessig verden, for at vi skal kunne forutsi konsekvensene av våre
handlinger. Man har ingen glede av å ha fri vilje, om ikke man i stor grad kan
forutsi hva som vil skje når man gjør noe.

 

For det andre måtte Gud skape en verden som ikke er determinert, for
hvis verden er determinert er bare én fremtid mulig, og da har vi ikke fri
vilje. Årsakskjeden kan altså ikke være helt lukket, men må være åpen for at
mer enn en fremtid skal være mulig. Dersom Gud altså ønsker en selvstendig
verden, må den være lovmessig og indeterminert, og dette forklarer igjen
hvordan alle typer onder kan oppstå. For når det gjelder moralske onder er det
slik at vår selvstendige frie vilje gjør oss i stand til å gjøre moralsk onde
handlinger. Og når det gjelder alle andre typer onder er det slik at indeterminismen
i verden gjør at ting som naturkatastrofer og sykdommer kan oppstå.

 

Videre er det slik at når Gud ønsker en lovmessig og selvstendig verden

kan han ikke gripe inn for ofte, for da ødelegges lovmessigheten og
selvstendigheten. Siden årsakskjeden ikke er lukket er det rom for Gud til å
gripe inn mens den naturlige lovmessighet stort sett opprettholdes. Noen typer
inngripen vil knapt forstyrre lovmessigheten i det hele tatt, andre typer
inngripen ville hatt store konsekvenser. Med ”konsekvenser” mener jeg her både
konsekvenser med tanke på den fysiske lovmessighet, og konsekvenser for hvordan
menneskers liv blir annerledes om Gud har grepet inn, også uavhengig av verdens
lovmessighet.

 

Fordi verden er veldig komplisert og full av interne sammenhenger og
koblinger er det umulig for oss mennesker å overskue hvilke konsekvenser det
får når Gud handler i verden. Men noen typer inngripen vil i stor grad opprettholde
verdens selvstendighet, og andre typer inngripen vil i stor grad forstyrre
verdens selvstendighet, uten at vi kan se systemet i dette. Ei heller vet vi
hvor selvstendig Gud ønsker at verden skal være. Men påstanden er altså at Gud
kan gripe inn en del ganger uten å forstyrre verdens selvstendighet mer enn han
ønsker, mens han ikke kan det andre ganger.

Hvorfor skapte da Gud en slik selvstendig verden hvor han bare kan
gripe inn i blant uten å ødelegge systemet? Hadde det ikke vært mye bedre om
han skapte en mindre selvstendig verden hvor han kunne gripe inn mer, og hvor
ikke det skjedde så mye ondt?

 

Ward sitt svar på dette forutsetter at du er med på følgende
resonnement: Du og jeg kan bare bli til i denne verden. Vi er fysiske prosesser
som har oppstått i denne verden, og vi kunne ikke blitt til i en annen verden,
for da hadde det vært noen andre enn oss som hadde blitt til. Det er som å
ønske seg andre foreldre: det går ikke an, for du er bare produkt av dine
foreldre. Hadde to andre foreldre fått barn, hadde de ikke fått deg, men en
annen. På samme måte kan du bare bli til i vår verden. Skulle Gud skape deg,
måtte han altså skape deg i denne verden, som er slik at Gud ikke kan gripe inn
for ofte.

 

Likevel, hvorfor skapte han ikke heller noen andre mindre selvstendige
vesener i en bedre risikofri verden, istedenfor å skape oss onde selvstendige
vesener i denne risikofylte verden? Dette har ikke Ward noe godt svar på, men i
min avhandling foreslår jeg følgende svar på dette spørsmålet: Gud har sannsynligvis
også skapt en risikofri verden. Kanskje har han skapt en annen verden enn vår,
kanskje har han skapt en engleverden, men sannsynligvis har han skapt en god
verden hvor vi også skal etter døden, og hvor alle som døde før eller rett
etter fødsel havner direkte. Men når Gud har skapt en slik verden, så er det
godt at han skaper vår verden i tillegg. For vi, som i du og jeg, kan bare
komme til den gode verdenen hvis vi først blir til i vårt univers.

 

Dersom Gud har skapt en annen god verden enn vår, er det godt av Gud i
tillegg å skape vår verden, fordi han tilbyr overveldende kompensasjon i den
neste verden for våre lidelser i denne verden. Derfor er det ingen motsigelse
mellom å tro at det finnes en god og allmektig Gud, samtidig som det finnes ondskap
og lidelse i verden.

 

Litteratur

Griffin, D. R., 1991 Evil revisited : responses and
reconsiderations
(Albany: State University of New York Press).

Griffin, D. R., 2001 Reenchantment without supernaturalism: a
process philosophy of religion
(Ithaca, NY: Cornell University Press).

Hygen, J. B., 1973 Guds allmakt og det ondes problem (Oslo: Universitetsforlaget).

Swinburne, R. ,1998 Providence and the problem of evil. (Oxford: Clarendon Press).

Søvik, A. O., 2009 The problem of evil and the power of God: on
the coherence and authenticity of some Christian theodicies with different
understandings of God’s power
. (Oslo: MF/Unipub).

Ward, K., 2007 Divine action: examining God’s role in an open and emergent universe
(2. utg.). (Philadelphia, PA: Templeton Foundation Press).

 



[i] Se Søvik 2009.

[ii] Se Swinburne 1998.

[iii] Se Griffin 1991 eller Griffin 2001.

[iv] Se Hygen 1973.

[v] Se Ward 2007.


13 Responses to Det ondes problem

  1. Pingback:Johnnis

  2. Pingback:Johnnis

  3. Pingback:Atle Ottesen Søvik

  4. Pingback:Johnnis

  5. Pingback:Atle Ottesen Søvik

  6. Pingback:Geir Holst

  7. Pingback:Johnnis

  8. Pingback:Johnnis

  9. Pingback:Johnnis

  10. Pingback:Johnnis

  11. Pingback:Johnnis

  12. Pingback:Johnnis

  13. Pingback:Helge Egleh