Gresk religion

Gresk religion

Generell historikk

Som i egyptisk religion, er det her snakk om å beskrive en religion i endring, hvor eldre gresk religion for eksempel hadde andre dødsrikeforestillinger enn nyere religion. Vi må minst dele i tre religiøse epoker; den eldre mykenske, Homers tid og nyere religiøsitet. Det er også flere orakelkulter med sine særpreg som vil omtales her.

Vi antar at folkeslaget kalt mykerne kom til sør i Hellas tidlig i det 16. århundre før Kristus (i den senhelladiske epoken). Mykerne var i nær forbindelse med Kreta, og deres gravbygninger vitner og om påvirkning fra Syria og Egypt. (Selve navnet mykerne har de fått pga fyrstesetet Mykene som er utgravd i Peloponnes.

Homer antas å ha levd i det 8. århundre før Kristus, mens det Troja han beskrives dateres til ca 1240 f. Kr.. I etterhomersk tid ser det ut til at de ktoniske gudene, de som holdt til i jordens indre, ble stadig viktigere. Det begynner å refereres til en underjordisk Zeus, og Hades var både jordgud og dødsgud. Jordgudinnen Ge / Gaia hersket både over jordbruk og de døde. Men særlig Demeter og hennes datter Perefone (også kalt Kore, jomfruen) fikk en sentral rolle i tilbedelsen av de underjordiske makter. De dødes sjeler fikk nå igjen en større dyrkelse sammenlignet med den homerske tid, særlig i forhold til begravelsen. Man trodde at om de ikke ble ordentlig begravet fikk de ikke ro i dødsriket og ville dermed komme igjen som spøkelser. Man feiret en vårfest hvor alle de døde kom opp og var sammen med de levende. Disse dagene ble regnet som urene og templene var stengt. Man ofret til sjelene og deres leder Hermes, og serverte også mat til dem i hjemmene. Men på slutten av festdagene jagde de dem ut av husene. Dette ligner mye på den gamle nordiske skikken rundt julefeiringa.

Heroene har en viktig plass i gresk religiøsitet. De var som nevnt en gang mennesker som etter døden er blitt heroer. De har delvis guddomlige krefter og er typisk helter fra en fjern fortid. Det er bare et lite mindretall av menneskeheten som blir heroer. Vi har med heroene en gresk anedyrkelse og man ofret til dem som man ofret til gudene, men på en litt annerledes måte. Man ofret til de olymiske guder på dagen på et høyt alter, og til heroene om kvelden eller natta og på et lavt alter eller til og med en fordypning i bakken. Herodyrkelsen økte i omfang og intensitet; flere fikk denne statusen og de nærmet seg gudene i makt. Men de var alltid lavere rangert, ikke minst begrenses deres makt i det at de var stedbundne. Men denne lokale tilhørigheten var også en styrke for dem fordi folk nok følte en større nærhet til heroene enn til gudene, og det var mest fokus på heroenes inngripen i hverdagens gjøremål.

Troen på den guddomlige og udødelige sjelen (se hinsideforestillinger) ser vi eksplisitt først hos en kult som dyrket guden Dionysos. Grekerne mente selv at denne guden og hans kultus kom fra Trakia og han ble også dyrket under navnene Sabos og Sabazios. Denne kulten skilte seg kraftig fra gresk gudedyrkelse og var mer lik slik man dyrket den frygiske bergmoder Kybele. Det var en vill og ekstatisk dans hvor hensikten var å komme i en manisk tilstand. I denne tilstanden hvor sjelen fikk løsrevet seg fra kroppen, kunne man forenes med det guddomlige. I forbindelse med denne ”oversanselige” opplevelsen utviklet det seg en sterk tro på sjelens udødelighet og guddomlige natur. Kroppen ble nå mer sett som en hemning for sjelen og dermed ble også selve jordelivet devaluert. Disse ideene ble senere fanget opp av blant annet Platon.

I Delfi fikk vi en forening mellom Dionysos og Apollon, hvor Dionysoskultens råskap ble renset og ekstatikken dempet. Elementer som ble beholdt fra Dionysostradisjonen var for eksempel den delfiske inspirasjonsmantikken (spådomskunst) som fortrengte den apollinske tegntyding, men ekstasen trengte ikke inn i det offentlige gudstjenestelivet. Det var enkelte personer (kalt sibyller og bakkider) som tilbød å formidle mystisk og ekstatisk kontakt med det guddomlige, men de var ikke tilknyttet noen tempel. En kan si at deres negative verdenssyn ble tatt opp i den pytagoriske filosofiske skole med askese som ideal. Disse personenes ekstaser visste jo at sjelen kunne nå en høyere tilværelse utenfor kroppen, og dermed ble kroppen fort betraktet som en hemsko eller et fengsel for sjelen. Disse tankene ble for øvrig konsekvent gjenomført i de orfiske sektene.

De orfiske mysteriereligoner vokste frem i tilknytning til Dionysos-dyrkelsen. Den ble en viktig religiøs impuls i Hellas, Sør-Italia og Sicillia i 7. og 6. århundre før Kristus. Det at den ikke var stedbundet skilte den ut fra mysteriereligionene i for eksempel Eleusius og Samotrake. Den ble spredt av omvandrende predikanter og de hadde ikke egne templer, bare noen hellige hus. Særlig i 2.århundre e. Kr. ser vi en oppblomstring av de orfisk-dionysiske mysterier og vi får en spredning fra Lilleasias kyst og opp til Svartehavet, og særlig i Egypt.

 

Religionsstifter og religiøse skrifter

Siden vi snakker om flere kulter og motstridende religionssystem, og oldtidskildene er så begrenset, kan vi ikke peke på en stifter av den greske religion som sådan. Men vi kan si litt om de mest innflytelsesrike tenkerne i forhold til gresk metafysikk, Orfeus og Platon.

Orfeus

En av de store religiøse system innen den greske religion var orfismen. Orfeus var en trakisk sanger og stifter for den orfiske mysteriereligionen. Han skal ha skrevet orfismens hellige skrifter. Orfeus var gift med Eurydike. Orfeus ble kalt ”stifter og hellig sanger” særlig i Eleusis, Flya og Delfi. Det ser ut til at Orfeus stod veldig nær de Eleuinske mysterier og det er ikke lett å si hvem som har påvirket hvem der. Orfikere og pytagoreere ble ansett som nærmest identiske.

De groteske Hadesskildringene i orfismen, var på mange måter fremmed i den greske religionen, selv om vi finner igjen element fra førhomersk tid. De orfiske hinsidesbeskrivelsene skilte seg ut fra andre gresk tenkning med at straffene utmales med en brutalitet for å omvende folk som ellers er ukjent i hele den antikke litteratur. Vi kan for øvrig se linjer videre fra dette til Petersapokalypsen, Paulusapokalypsen, mellomalderens kristne visjonslitteratur og til Dantes berømte Divina Commedia. Ting som ild, som opprinnelig var renselsesmiddel for å brenne bort det syndige, blir etter hvert omgjort til å bli middel til å pine syndere. Hos Platon ble aldri de uhelbredelige synderne straffet med ild. I utmalingen av helvetes pine overfører man etter hvert groteske kjente avstraffelsesmetoder som brenning med bek og voks, radbrekking, pisking, blinding, opphenging med lodd i hender og føtter, ect.

Orfismen med sitt oppspring fra Trakia, som var senter for Dionysos-dyrkelsen, fikk likevel stor påvirkning i det greske åndsliv og for andre mysteriekulter.

Gresk religiøsitet har i ordets rette forstand ingen andre hellige skrifter enn de orfiske. De orfiske skriftene sier noe om verdens opprinnelse og guds vesen og tar spesielt for seg sjelen og dens forhold til kroppen.  Sentralt er læren om gudenes opprinnelse og avstamming.

Platon

Foruten de orfiske skrifter må vi spore gresk religiøs tenkning på indirekte vis gjennom diktere og skrivere som Homer, Hasiod, Sofokles og Isokrates. De viktigste tenkerne eller skildringene får vi hos Platon og Pytagoras (ca 580 – 500 f. Kr) samt Homer.

Platon (ca 428-327 f. Kr.) var elev til Sokrates og grunnleggeren av akademiet i Athen. Platon skrev dialoger og formulerte ikke et tydelig program. Det kan derfor være en vanskelig øvelse å fastslå akkurat hva som er hans lære, men en del trekk er man sams om. Han argumenterte i likhet med Sokrates og senere Aristoteles mot sofismens relativisme og skeptisisme. Der sofisten vil si at vi kan ikke vite noe for sikkert eller snakke om allmenngyldig moral, argumenterer Platon imot med sin idelære. Platon hadde et dualistisk verdensbilde hvor han i tillegg til den materielle verden hadde en ideverden. Ideene, formene, var mønster for alt vi ser i vår materielle verden. Ideene er evige og vi kan bare se en foranderlig skygge av disse uforanderlige ideene. Vi kommer fra ideverden og vender tilbake dit når vi dør. I skriftet Parmenides problematiserer han selv noen aspekt med sin lære: Om ideene er ideal, hvordan er det da med ondskap som ide – skal man si at den og er et ideal? Og hvordan er egentlig sammenhengen mellom ideverden og materiell verden med tanke på at ideer er uforanderlige og materiell substans er foranderlig?

Platon gir i fire av sine verk (Faidros, Gorgias, Faidon og Republikken) oss innblikk i greske forestillinger. I Faidros beskriver han sjelens vesen som en vognfører med 2 hester. Hos gudene er både begge hestene og vognføreren av ren avstamming, og vognen styres med harmoni og letthet. Men den menneskelige vognfører er ufullkommen, og her er den ene hesten god, mens den andre har dårlig avstamming.  Vår vandring blir dermed en kamp mot vår egen begrensning (”som vognfører”) og det dårlige i oss (den ene hesten). Hver sjel tar seg av noe som ikke er besjelet.  En fullkommen sjel svever høyt over himmelhvelvingen med den rene viten og rene rettferdighet. Det å få skue dette gir fryd og tilfrestillelse. Så vandrer den videre rundt og kommer tilbake til denne siden av himmelvendingen igjen i et evig kretsløp. En sjel med brukne vinger derimot flyr ustøtt av sted, når ikke over himmelhvelvingen, og deiser til slutt ned på en sikker plass og antar en jordisk kropp. De dyktigste menneskesjelene, som har best kontroll over sjelen (”hestene”) og klarer å følge gudene på ferden men blir også distrahert av hestene. Andre ser litt, men dukker snart under igjen og noen når aldri over himmelhvelvingen overhodet. I denne baksingen for å fly opp tar mange skade på sine vinger. De må da nøye seg med forestillinger i stedet for erkjennelse. En sjel som har sett litt av sannheten slipper lidelse inntil neste omdreining av himmelsfæren, og klarer de hver gang å anskue saligheten så slipper de alltid unna lidelse og sorg. De som ikke får se noe og styrter ned til jorden, må inn i sin ”første fødsel”.  Det ramses opp 9 typer mennesker man kan fødes inn som, hvorav filosofen er den ypperste klassen for de har skuet mest. Jeg kommer mer tilbake til Platons skrifter under hinsidesforestillingene, men kan her nevne at i hovedlinjene er disse verk fra Platon veldig i samsvar med hverandre. Han sier selv i Gorgias at han ser dette som virkelighet og ikke fabel. Platon stemmer også overens med de få referanser Pindar og Empledokes har om temaet, helt ned til tallangivelsene: De 30.000 horaer vi finner hos Empledokes som de falne sjeler må gjennom, er 10.000 år da en hora er en årstid og året ble regnet å ha 3 årstider. Dette samsvaret tyder på at Platons myter er hentet fra et orfisk-pytagorerisk verk. Vi vet at det fantes et ubevart verk om Orefus egen hinsidesreise og det kan hende denne er opphav til både Platon, gullplatene med mer.

Det skulle likevel bli Verges Hadesskildring som skulle få mest virkning på ettertidens diktere. Verges har igjen tydelig brukt en eller flere orfisk-pytagoerisk kilde, sannsynligvis den samme som Platon, Pindar, Lucian med flere kjente til. Vi har ikke belegg for å presse alle disse forskjellige fragmentene inn i et eneste orfisk verk. De første sporene til orfisk diktning om dette, finner vi i Aten, så finner vi en stor oppblomstring av litteratur i Syd-Italia, klart influert av pytagoreisk tenkning.

 

Skapelsesmythos

Den greske religion har en inndeling av verdenshistorien i 3 (4 om man skiller ut tiden etter den trojanske krig som en egen epoke): Først har vi gudenes tidsalder  som forteller om opprinnelsen til verden, guder og mennesker. Så kommer tiden hvor guder og mennesker blandet seg fritt med hverandre. Tredje tidalder er heltenes tid hvor gudene kommer mye mer i bakgrunn. Fortellingen om den trojanske krig utspiller seg i denne tidsepoken.

Hesiod deler menneskene opp i fire raser ut fra at de er skapt i forskjellige epoker: Gylden, sølv, bronse og jern. Menneskene i den gyldne alder ble skapt under styret til guden Cronus, mens de senere raser ble skapt under Zeus styre. Jernalderen, som var den tid Hesiod sa de var inni nå, beskrev han selv som den verste alderen av alle.

Det er noen forskjellige varianter av skapelsesmytos. Men i begynnelsen var kaos. Med kaos siktes her til tomheten (altså ikke helt det samme som andre kaosforestillinger som går mer på formløs eller skiftende). Kaos ble noen steder vurdert å være egen guddom som skapte de senere gudene. Så dukket de forskjellige urgudene opp. Disse former fundamentene i selve universet og er opphavet til de senere gudene. Den første som nevnes er gjerne Gaia (jorden), Kronos (tiden), Nyx (natten) og Eros (kjærlighet). En utbredd variant av myten var at Kronos skilte himmel (Uranus) og jord (Gaia) og en annen utbredd variant er at Gaia kom fra kaos og at hun fødte Uranus som så befruktet henne. Fra Gaia får vi hvert fall avkommet som er de 12 titanene. Så fikk hun de enøyde kyklopene og de tre Hekatoncheirer; Briareios, Gyges og Kottos. Disse tre ble beskrevet til å ha hundre armer og femti hoder og navnet betyr de hundrearmede. Disse var kjempesterke og grusomme vesen. En av mytene om dem er at deres størrelse og deres grusomhet skremte deres far Uranos så mye at han kastet dem ned i Tartaros. Gaia fødte flere giganter, kyklopene, som også ble kastet i Tartaros. Bare titanene klarte å unngå denne skjebnen da de var penere av utseende. Men flere av titanene ble i følge noen tradisjoner og innesperret og Gaia oppfordret så sønnen Kronos til å ta tronen fra sin far. Han kastrerte sin far og ble den neste herskeren av universet. Gaia håpte nå at Kronos ville befri sine brødre fra Tartaros. Han verget seg å gjøre det og Gaia spådde da at han ville møte en lignende skjebne som sin far. (I noen tradisjoner er det faren selv som sier en forbannelse over sønnen om at han vil lide samme skjebne). Med sin hustru Rhea fikk Kronos de første olympiske gudene, og de gjorde snart opprør. Zevs drepte fangevokteren Campe og befridde de tre hundrearmede fra Tartaros. Med deres hjelp lyktes Zevs å styrte titanene. De ble stengt inn i Tartaros og bare noen få mannlige titaner slapp unna siden de hadde stilt seg på gudenes side. Zevs satte de hundrearmede til å vokte titanene i Tartaros.

En annen myte går ut på at Kronos fikk makten gjennom å nedkjempe den onde slangetitanen Ophion, men han ble uansett hersker og hans regjeringstid ble kalt gullalderen. Det var en god tid hvor alle levde fredfullt og i harmoni uten lover og regler.

Orfismen slutter seg til Hesiod med en skildring fra en uklar og mytisk urtilstand og fram til vårt ordnede kosmos. Aukrust oppsummerer at man i orfismen skildrer verdens utvikling med en rekke guder som trer fram i historien, overvinner og avløser hverandre. Sentralt her er Zeus og Persefones sønn Dionysos som også ble kalt Zagreus. Han får herredømme over verden allerede som barn, men gudinnen Hera hisser opp de onde titaner til å drepe Dionysus. Han rives i stykker og de sluker de forskjellige kroppsdelene så bare hjertet blir igjen. Gudinnen Athene berga det, og tok det med Zeus som slukte hjertet. Av dette får vi en ”ny” Dionysus som var sønn av Zeus og Semele. Zeus knuser titanene med lyn, og av deres aske oppstår menneskene. Dermed har menneskeheten både noe guddomlig og titansk i seg, hvor sjelen representerer det guddomlige og kroppen det titanske som sjelen må frigjøres fra.

Grekerne forklarte det ondes nærvær gjennom myten om Pandora. Hun var den første kvinnen. Guden Epimetheus (gresk for etterpåklokskap) hadde ansvar for å gi alle dyr en positiv egenskap, men når han kom til mennesket var det ingen egenskaper igjen. Broren Prometheus (gresk for forutseenhet) mente mennesket stod i en slik særstilling at de måtte få en spesiell gave. Han stjal derfor ild fra Zeus og gav menneskene. Zeus ble sint og ville straffe både Prometheus og menneskene og han lagde Pandora som del av denne planen. Hun fikk trekk fra flere guder og til slutt ble hun gitt en krukke. (At vi i dag snakker om Pandoras eske i stedet for krukke skyldes en oversettelsesfeil hos Erasmus av Rotterdam.) Pandora ble advart av Epimetheus mot å åpne krukken, men hun klarte ikke å stå imot nysgjerrigheten. Da Pandora åpnet slapp hun ut all verdens plager som pest, kriminalitet og fattigdom. Hun smalt på lokket igjen, men dermed holdt hun tilbake en god ting – håpet. Da hun senere åpnet krukken igjen slapp hun også ut håpet og dermed har vi nå enda håp, selv i disse mørke tidene vi er i.

 

Klassisk gresk gudelære

Den greske religion var polyteistisk og de fleste grekere anerkjente hovedgudene og i tillegg til disse var det en del mer lokale byguder. Mange guder styrte over – og var lokalisert – i forhold til en del av naturen som havet og skyene, og noen hadde kontroll over mer abstrakte fenomen som kjærligheten. Gudene er udødelige, men de er langt fra allmektige. Skjebnetroen var sterk, og skjebnens lov styrte også over gudene, noe historien om Odysses er et godt eksempel på. Gudene ble nokså menneskelig beskrevet og de kunne til og med få barn med mennesker. Gudene rivaliserte seg imellom og deltok blant annet på hver sin side i den trojanske krig ifølge Illiaden

Gudene – hvert fall når vi ser bort fra de premordale guder – hadde kropper som menneskene, men de hadde flere fantastiske evner som skilte dem ut fra andre. De skades bare i helt spesielle omstendigheter og ble karakterisert som udødelige. Udødeligheten og deres ungdommelighet ble sikret gjennom å drikke ambrosia som var en spesiell nektar. De fleste gudene ble koblet til bestemte områder i livet.

Gudene kan deles inn i tre grupper; urgudene, titanene og de olympiske guder. Paradoksalt nok kanskje har jeg her viet mest oppmerksomhet til de to første gruppene, selv om det er de olympiske gudene som i folks religiøse liv var mest sentrale. Det er fordi det er langt mer allment tilgjengelig å finne stoff om de olympiske gudene enn de andre gudegruppene.

Urgudene

Urgudene, de premordale guder eller og kalt de førstefødte er mystiske og mer uklare vesen som er personifiseringer av forskjellige aspekt med tilværelsen. Her listes de opp i så stor grad av slektskapsforhold jeg klarer:

Kaos: I den grad dette ble oppfattet som en gud var guden skjønnsløs.

Chronos er den personifiserte tiden og han hadde tre hoder; til en mann, en løve og et okse. Han delte himmel og jord og skapte orden sammen med den kvinnelige partneren Ananke. Chronos var den første gudekongen.

Gaia er jorden og dannet tospann med Uranus som er himmelen. I noen fortellinger føder hun Uranus bare av seg selv og han befrukter henne og de får titanene (se titaner), kyklopene og de hundrearmede (se skapelsesmytos). Hun fødte Ourea (fjellene – mannlig) og Nesoi (øyene – kvinnelig). Pontus var og navn på en havgud som etter Hesiod Gaia skulle ha født av seg selv. Gaia fødte med Pontus sjøguden Phorcys. Han var gift med søsteren Ceto med samme foreldre. De fikk dattera Echidna som var halvt slange og halvt dame. (I følge Appolodorus var hun datter til Gaia og Tartarus).

Gaia fødte og Tartarus som er underverden og en guddom. I orfismen finner vi skrifter om at Tartarus er den første guddom som avfødte kosmos, men dette var ikke en vanlig oppfatning.  For mer informasjon om Tartarus se hinsidesforestillinger. Til slutt fødte Gaia med Tartarus Typhon som var et skrekkelig monster. Han ble regnet å være ”alle monsters far” og han var gift med Echidna – alle monsters mor. Typhon hadde en menneskelig overkropp som rekte opp til stjernene. Han hadde hundre dragehoder på hver hånd, ild kom ut av øynene hans og hele kroppen var dekket med vinger. Han prøvde å ødelegge Zeus etter morens ønske, siden Zeus hadde kastet morens titaner ned i Tartarus. Til slutt vant Zeus og Typhon ble fanget under fjellet Edna. Typhon fikk mange barn med Echidna: Orhtrus – en tohodet vakthund, Cerberus – mangehodet vakthund som vokter Hades porter, Hydra – et mangehodet sjømonster som hver gang et hode ble kappet av vokste det ut to nye, Chimera – et ildpustene monster som var delt geit, løve og slange, ørnen som hver dag spiste Prometheus sin lever med flere.

Phanes / Protogonos (jeg bringer til lyset / førstefødt) var en guddom som kom via orfismen og han skapelse og fornyelse. Han har hjelm og svære gyldne vinger. Han ble klekket ut fra verdensegget av tid og nødvendighet. Etter en tradisjon var han herskeren over gudene og en orfisk tradisjon er at han gav septeret sitt til Nyx som gav det til Uranus, som igjen gav det til Kronus og til slutt Zeus.

Phusis / Thesis (naturen / skapelsen) var en kvinnelig guddom som skildes lite.

Nyx (natt) er en merkelig gudinne og hun var koblet til mange andre guder og fikk mange barn. Hun var blant annet sammen med Phanes og når hun skapte nattetid skapte han dagtid. Det står ikke mye om Nyx men hun ble skildret til å ha stor makt og skjønnhet. Hun var søster til Erebus, Tartarus, Eros og Gaia.

Erebus (mørke) var sønn av Kaos og det personifiserte mørke. Han blir ofte knyttet til underverdenen og han giftet seg med søsteren Nyx. De fikk barna Eter (den personifiserte himmelrom – han er den rene luft som gudene puster inn), Kharon (som er ferjemannen som tok med de døde til Hades over Styx og Akeron. Døde som ikke hadde en penge til overfarten eller som ikke var blitt begravd, måtte i følge noen myter vasndre lands elvekanten i hundre år før de kom over.), Epifron (gud over omtanke og omsorg), Hypnos (søvn – tvilling med Thanatos. Hypnos sitt bosted er i en mørk grotte som sola ikke treng inn til.), Moros (var guden som drev menneskene til sin dødelige skjebne), Nemesis (gjengjeldelsens gudinne som gjengjeldte mot de som viste arroganse mot gudene), Styx (blir og av og til regnet som datter av Oceanus og Thetys. Gift med titanen Pallas og mor til Zelus (bevinget mektig gud som sine søsken, Zelus var gud for rivalisering, dedikasjon, misunnelse), Nike (gudinne som personifiserte seier), Kratos (styrke), Bia (kraft) og i noen opplistninger også Eos). Styx støttet Zeus under titankampen og var den første til å komme ham til unnsetning. Derfor ble navnet hennes beæret ved at det representerer en bindene ed for gudene.) og Thanatos. Thanatos – døden – ble faktisk ikke omtalt så ofte i litteraturen. Hesiod beskriver han som å ha et jernhjerte og å være uten medynk. Han ble forhatt av både mennesker og guder. Mytene forteller at han ble utmanøvrert et par ganger. Kong Sisyfus narret han to ganger. Først fikk han lurt Døden i sine egne lenker. Men krigsguden Ares ble så frustrert over at ingen ble drept i slagene han igangsatte så han befridde Thanatos og førte Sisyfus for ham. Andre gang overtalte han Persefone (og kalt Kore – hun var kona til Thanatos men og en vegetasjonsgudinne) til at han skulle få reise til sin kone fordi hun aldri hadde gitt ham ordentlig begravelse. Men da han nå og nektet å godta døden ble han ble innhentet av Hermes og dømt til som evig straff å dytte en stor stein opp en klippe bare for at den skulle trille ned igjen når han nesten var kommet opp på toppen. Bare en myte forteller at Thanatos virkelig ble overvunnet, og det er legenden om Herakles som klarte å frigjøre kona til en venn fra dødens grep.

Gjennom reproduksjon uten mannlig befruktning fikk Nyx flere barn. Disse er Achlys (en dyster gudinne som gjerne forbindes med dødståken som kommer til den døende), Apate (en ond gudinne som er personifisering av svik og hun ble sluppet fri gjennom Pandoras krukke), Eris (disharmoni), Geras (mannlig gud for alderdom), Hesperides (gudinne for solnedgang), Ker / Keres (mørk dødsgudinne som tørster etter blod som går over slagmarken og leter etter sårede og døende), Momus (gud for satire og å gjøre narr av), Oizys (gudinne for fortvielse og bekymring), Oneiroi (gud for drømmer) og Philotes (gudinne for vennskap). Nyx kobles også til Uranus hvor hun får dattera Lyssa (gudinne for galskap).

Ananke / Anangke var en gudinne som var den personifiserte skjebne. Hun markerer sammen med Chronos begynnelsen på kosmos, og som skjebnegudinne var hun den mektigste av alle guder med lover som både guder og mennesker måtte følge. Hun var mor til Moirae som var de tre skjebnegudinnene. De hette Chloto (spinnersken som spant livstråden), Lachesis (oppmåleren i forhold til hvor mye livstråd hver enkelt skal ha) og Atropos (den uungåelige – hun som kuttet livstråden når vi skal dø). Selv Zeus opptrådde respektfullt overfor dem. (I orfisk tradisjon knyttes gjerne Moirae som barn av Nyx.)

Titanene

Etter at Gaia av seg selv fødte Uranos fikk de sammen de 12 titanene Okeanos, Tethys, Koios, Foibe, Krios, Hyperion, Theia, Lapetos, Kronos, Rhea, Themis og Mnemosyne. Dette var dem første generasjon titaner. Andre generasjons titaner var Eos, Helios og Selene, Letos, Asteria, Atlas, Prometheus, Epimetheus, Menoetius, Metis, Astraeus, Pallas og Perses.

Okeanos (havet) er urstrømmen som omgir hele jorda. Okeanos tok ikke side i kampen mellom titaner og olympiske guder, og heller ikke under den tidligere revolusjonen mot Uranus. Han var gift med søsteren Tethys (ferskvann). De har 3000 døtre (okeanidene) og 3000 sønner som er opphav til alle elvene på jorda. Spesielt må titandattera Metis nevnes. Hun giftet seg senere med Zeus og ble mor til Athena som var zeus første datter. Metis ble koblet til klokskap og gode råd. Zeus fryktet Metis sine barn da en spådom sa at hennes andre barn ville bli en sønn mektigere enn Zeus selv som ville styrte Zeus fra tronen.

Koios fikk med søstera og månegudinnen Foibe døtrene Asteria og Leto. Asteria kastet seg i havet for å komme unna Zeus tilnærminger og hun ble da til øya med samme navn. Hun ble sammen med Perses moren til gudinnen Hekate. Hekate er en skummel gudinne med slanger i håret. Hun hjemsøker øde steder om natta og er en månegudinne. Hun er og gudinne for trolldom. Leto var en elskerinne til Zeus og da hun ble gravid bekjempet Hera henne og fikk alle landområder til å sverge en ed på at de ikke ville gi hus til Leto. Men Hera glemte en liten øy Dilos og der fødte Leto tvillingene Apollon og Artemis (se de olympiske guder). Koios havna i Tartaros etter gudekampen.

Krios endte også i Tartaros etter titankrigen. Han fikk med halvsøsteren Eurybia (datter av Gaia og Pontus) barna Astraios (titanguden for skumring giftet seg med Eos – morgenens gudinne), Pallas (ble assosiert med krig og drept av Athena i titankrigen) og Perses (titan for ødeleggelse. Gift med Asteria og far til Hecate).

Hyperion ble regnet å være observasjonens gud og han fikk med søsteren Theia – synets gudinne – barna Helios – solguden -, Selene – månens gudinne – og Eos som er morgenrøden. Det er ingen referanse til om han deltok i kampen mot de olympiske guder.

Lapetos er titanen for de dødelige og hans sønn Prometheus var skaperen av menneskerasen. Lapetos var en mektig titan og ble styrtet ned til Tartaros etter kampen. Han var gift med Asia (datter av Okeanos og Tethys) og fikk sønnene Atlas (han sloss på titanenes side, men i stedet for å bli styret ned i Tartaros så fikk han i straff å stå på Gaias vestside og holde himmel og jord fra hverandre), Prometheus (veldig smart titan, men stjal ild fra Zeus og gav til menneskene, som straff ble han festet til en klippe i kaukasusfjellene mens en ørn spiste levera hans hver eneste dag), Epimetheus (tett koblet til broren Prhometheus men ganske dum i motsetning til ham) og Menoetius (drept av Zeus under titankampen og forvist til Tartaros).

Kronos var den yngste titanen og var opprinnelig gud for jordbruk og natur. Han ble dyrket og verdsatt av grekere i gammel tid. Etter å ha blitt kastrert og styrtet av sin egen sønn ble Kronos kastet i Tartaros. Han fikk, i tillegg til barna han hadde med Rhea, også Photos med Afrodite og kentauren Cheiron med Phylyra. Det antas at dyrking av Kronos var sentralt før Zeus-dyrkingen tok over, og en del peker på en sammenheng med den semtittiske Ba’al Hammon.

Rhea var gift med broren Kronos og fikk med han barna Demeter, Hades, Hera, Hestia, Poseidon og Zeus (se de olpymiske guder). Hun fødte Zeus i hemmelighet i ei grotte på Kreta. Dette fordi hun var redd for at Kronos skulle spise Zeus som han hadde gjort med flere andre barn ut fra en velbegrunnet frykt om at de senere ville vende seg mot ham. Hun gav i stedet Kronos en stein som han slukte i den tro det var barnet. Rhea fikk også berget flere av de andre barna ved at hun fikk Kronos til å kaste opp igjen de svelgede barna. I noen myter er det Zeus selv som befrir sine søsken.

Themis stod for orden og giftet seg med Zeus. De fikk datteren Dike som betyr verdensorden. Themis var synsk som moren Gaia og overtok som orakel i Delfi en periode før senere Apollon tok den plassen.

Mnemosyne var en kvinnelig titan som beskyttet det bestående. Hun var elskerinne med Zeus og tilbrakte 9 netter med ham og fødte de ni musene.

De olympiske guder

Første gang vi finner ritualer tillegnet de olympiske guder, er hos Homers hymne til Hermes på 600-tallet før Kristus. Etter at Zeus og søskenene hadde nedkjempet titanene overtok Zeus makten og de viktigste greske guddommene bodde nå på fjellet Olympos. I tillegg til de olympiske hovedgudene, hadde vi mange lokale guder, nymfer (vakre naturånder som ble sett som halvgudinner) og de mer demoniske erinyes. En kjent lokal gud er geiteguden Pan. Han var en skogsgud koblet til begjær og opprinnelig en lokalgud i Arkadien, men han fikk spredning til hele Hellas. I mytologi som skildrer tidlig æra, ser vi at guder og mennesker av og til blander seg med hverandre. Oftest er det en mannlig gud som forfører eller voldtar en menneskekvinne. Med det får vi heroene. Selv de tilfellene hvor guder og mennesker parrer seg frivillig, ender det sjelden godt for alle parter. De olympiske gudene var Zeus, Hera, Poseidon, Demeter, Athene, Dionysus, Apollo, Artemis, Ares, Afrodite, Hephaestus og

Zeus var som tidligere nevnt kongen over gudene og den yngste av barna til Rhea. Han hadde makt over lyn og torden, noe han fikk av kyklopene da han slapp dem fri. Han var bror og mann til Hera, men hadde mange elskere i tillegg. Med Hera fikk han barna Ares, Hebe og Hepaestus. Med andre kvinner fikk han blant annet Athena, Apollo, Artemis, Hermes, Persefone, Dionysus, Perseus, Herakles, Helen, Minos og musene. Han hadde minst 17 gudinner han fikk barn med, og 38 menneskekvinner! Zeus ble født på Kreta etter omtrent alle tradisjoner. Hera var sjalu på mannens mange erotiske eskapader, og kjempet på mange måter mot de forskjellige elskerinnene. Heras hoveddomene var i forhold til kvinner og ekteskap.

Poseidon var havguden og han styrte også jordskjelv. Han var gift med havnymfen Amphitrie som var datter av Nereus og Doris. Han hadde mange barn, blant annet gjennom incest og overgrep.

Demeter var grødens gudinne og over livets syklus. Foreldrene er Cronus og Rhea. Hun fikk dattera Persefone og Arion. Demeter og Persefone var sentrale i de eulesiske mysterier som er eldre enn den olympiske guderekken. Hun ble voldtatt av broren Poseidon.

Athene var gudinne for områder som hadde med sivilasjon, rettsvesen, krigføring, håndtverk og strategi. Som navnet hinter om var hun også sentral i Athens religiøse liv. Barn av Zeus og Metis.

Dionysus var vinen og ekstasens gud. Han var en sentral og populær guddom. Foreldre var Zeus og Semele og kona Ariadne.

Apollo var en av de viktigste gudene og ble koblet til lys, sol, helse, kunst og sannhet. Han var sønn til Zeus og Leto og tvilling til Artemis. Han var beskytteren av Delfi. Han fikk barna Asclepius, Troilus, Aristaeus og Orpheus.

Artemis var en populær jegergudinne som senere og ble tillegnet egenskaper fra Selene.

Ares var krigsguden og motets gud. Han var sønn av Zeus og Hera og var gift med Afrodite. Han fikk barna Eros (kjærlighets- og fruktbarhetsgud), Anteros (og en kjærlighetsgud med fokus på gjensidig kjærlighet), Phobos (fryktgud), Deimos (skrekk forbundet med krig – aldri beskrevet som en individuell skikkelse), Phlegyas (gud som etter stridighet med Apollon ble drept og straffet i Tartaros med å sulte rett foran et fulldekket bord), Harmonia (gudinne for harmoni) og Adrestia (krigsgudinne med fokus på hevn og balanse).

Afrodite var en kjærlighetsgudinne og gudinne for skjønnhet. Hun var svært vakker. Hesiod beskriver at hun ble født da Kronos kastrerte Uranus og kastet kroppsdelen i havet – hun oppstod fra skummet i havet. Far er Uranus eller i en annen myte Zeus og mor er Dione. Hun var gift med Hephaestus, men hadde mange elskere og barn.

Hephaestus var sønn til Zeus og Hera og var gud for håndtverkere, metall, teknologi og ild. Det unike med Hephaestus er at han var lam. Var gift med Afrodite men han minst 6 andre elskerinner han fikk barn med.

Hermes var gudenes budbringer og også en guide til underverdenen. Han ble født på fjellet Cyllene i Arkadia og var og gud for hyrder, reisende, sport og måleenheter. Sønn av Zeus og Maia.

 

Det hinsidige

I gresk religion ser vi en utvikling over tid både i forhold til forståelsen av sjelen, av dødsriket Hades og av straffestedet Tartarus. Tartarus ble først sett på en plass gudene plasserte de største farene mot seg, et slags fengsel. Da den titanske guden Cronus tok makten sendte han kyklopene til Tartarus og han satte monsteret Campe til vakt. Etter at de olympiske gudene drepte Campe, satte fri kyklopene og overvant titanene ble de fleste titaner inkludert Cronus kastet ned i Tartarus. Senere vokste Tartarus frem til å bli en mørk avgrunn som ble brukt til å plage de som havnet der. Det lå like langt under jorda som himmelen var over. Hesiod sa at en ambolt som falt fra himmelen ville bruke 9 dager på å nå jorda, og 9 dager på å komme fra jorda til Tartarus. I Platons Gorgias (ca 400 før Kristus) skriver han at de døde ble dømt etter døden og de som skulle straffes ble sendt hit. Det lå under Hades (dødsriket). Vi vil se at i det førkristne Hellas hadde to ulike oppfatninger av sjelens skjebne etter døden; folketroens og Homers mørke Hades med skyggeaktige sjeler nesten uten bevissthet, og mystikkens lære om sjelens guddomlige natur og udødelighet.

Førhomersk tid

Det er ikke mange kilder på gammelgresk oppfatning men Aukrust mener det kan se ut til å ha vært tanker om at de døde var sammen med gudene, og at vi etter hvert får en motstridende oppfatning som gradvis gjør seg mer dominerende hvor sjelene – under dødsgudinnens beskyttelse – vandrer til solgudens rike. Senere plasseres dødsriket fra å være et lysrike til det mørke Hades.

I løpet av det 16. århundre ser vi at flotte kuppelgraver overtok for de tidligere sjaktgravene. Både i forbindelse med begravelsene og i etterkant, ble det gjort ofringer av dyr og mennesker, og gravene hadde masse kostbarheter. En hadde alter ved gravplassen og rør som førte offerblodet rett ned i den dødes munn. Dette gjør at en antar de trodde de døde hadde makt til å påvirke situasjonen til de levende.

Homer

Hos Homer finner vi ingen slik sjeledyrkelse. Han beskriver et dødsrike hvor alle sjeler samles hos dødsguden Hades. Elva eller sumpen Styx/Akeron avgrenser Hades. I denne mørke underverdenen sver sjelene kraftløse og nesten bevisstløse omkring, med en svak pipende stemme. De kan verken gagne eller skade mennesker, og får dermed heller ingen offerkultus. Riktignok er ikke Homer helt entydig, vi ser tanker fra den gamle sjeledyrkelsen i episoden når Akilles venn Patroklos dør og hvordan det blir holdt dødsklage, forskjellige offer og dødspill til hans ære.

Det er likevel interessant hvor kontrastfylt Homers hovedbeskrivelser er i forhold til eldre tider. Noen forklarer det med påvirkning etter at de har kommet i kontakt med indogermanske folk, andre forklarer det med innføringen av skikken med likbrenning. Her utslettes jo kroppen. Men det er og viktig å huske at Homer bare er en kilde; det kan ha vært mange religiøse forestillinger og kultus som han ikke beskrives.

I Homers beskrivelse av Oddysevs Hadesreise finner vi flere interessante moment. Når Homer på en bestemt plass ofrer blod kommer de dødes sjeler for å drikke og få evnen til å tale. Her traff han også på underverdenens dommer som var Minos. Her traff han også de tre store synderne Tityos (som fikk hakket ut hjerte og lever av to gribber, men hver fullmåne vokste de ut igjen i en uendelig runddans), Tantalos (som stod i vann til haken men hver gang han bøyde seg for å drikke tørket vannet ut – og han hadde deilig frukt rett over hodet men når han strakte seg etter den så tok vinden den vekk. Dessuten hang det hele tiden en svær stein over hodet hans som truet med å knuse ham) og Sisyfos (som måtte rulle en svær stein på toppen av et fjell, men hver gang han nesten nådde toppen rullet den ned igjen). De var ved full bevissthet og klar over sine store synder. Denne beskrivelsen av de tre synderne og deres skjebner er så i kontrast til den øvrige Hades-beskrivelsen så de fleste regner med dette er senere orfiske tillegg.

I Odyssens fjerde bok får vi plutselig introdusert en ny sfære. Havguden Proteus profeterte at kong Menelaos skulle ikke dø men rykkes bort til de ”Elysiske marker”. Dette er et land ved floden Okeanos hvor man lever i salig glede sammen med gudene. Men kongen fikk ikke dette på grunn av egen fortjeneste men fordi han hadde giftet seg med Zeus sin datter. Tanker rundt gudeætlingene finner vi hos dikteren Hesiod som også levde på 800-tallet før Kristus. Han snakker om de fem menneskeslekter eller tidsaldre; gullalderen, sølvalder, kobberalder, jernalder og heroenes alder. Menneskene i de to første alderne ble etter døden til daimonos som oppholder seg på eller under jorden og ble dyrket som guder. Menneskene i de to neste alderne og deler av dem i heroenes epoke kom i Hades. Resten av heroene ble sendt til jordens ende, til ”de saliges øyer” ved Okeanos. Vi ser parallellen til Homers ”Elysiske marker” og i likhet med dem har heller ikke disse salige noen innvirken på de levendes verden. Det finnes en spesiell kategori med bortrykte mennesker som ikke rykkes til de Elyiske marker (og altså helt vekk fra vår verden) men som kommer til jordens indre (Amfiaraos) eller i en hule (Trifonios). Disse er dermed fremdeles del av ”vår verden” og kan hjelpe folk som tar kontakt med dem.

Etterhomersk tid

Med den økende fokus på heroene fikk vi og sterke dyrkelse av de dødes sjeler, men dette var knyttet til de få heroene. At en sjel skulle bli en hero var hele tiden sjeldne unntak fra regelen og dermed gav det ikke direkte grobunn for en allmenn udødelighetstro. Mer håp om en bedre tilværelse etter døden kunne man finne i tilbedelsen av de underjordiske guder – og da særlig mysteriekulten i Eulesis med Demeter og Persefone i sentrum. Disse var ikke så dogmatisk fokusert; det var gjennom opplevelsen og deltakelsen i rutaler folk kunne håpe på en lysere tilværelse etter døden. Et høydepunkt i mysteriet skal ha vært at presten visste fram et kornaks som symboliseres moder jord. Kornet som legges i jorden og skaper nytt liv skulle og symboliserer at livet går seirende gjennom døden. Sofokles sa det slik: ”Tre ganger salig er de som etter å ha skuet disse innvielser stiger ned til Hades. Bare for dem finnes det liv der nede. Alle andre opplever bare ondt der.”

På et tidspunkt i historien fikk man i Hellas som mange andre plasser en mer eksplisitt tanke om sjelens udødelighet. Og vi får en kobling fra udødelighet til guddomlighet. Dette ser vi i de mystiske kulter, som nok var en religiøs minoritet men som fikk en viss innflytelse på flere filosofiske skoler. Man hadde her en grunnforestilling om det mystiske fellesskap mellom den enkeltes sjel og det guddomlige.

Orfisk religion

Vi har både et guddomlig og titansk element i oss – henholdsvis i sjelen og kroppen. Sjelen må frigjøres fra kroppens lenker, men dette er en lang vei å gå. Det kan ikke gjøres med makt, og ved døden blir sjelen bare fri for en kortere tid.  En regner at sjelen selv har skyld for fallet, og den blir stadig gjenfødt i plante-, menneske- eller dyreformer etter rensende mellomtilstander i Hades. Hva man fødes til avhenger av tidligere liv, og dommerne i Hades dømmer ut fra at vi må lide det vi har forvoldt andre. Vi kan ikke hjelpe oss selv ut av dette kretsløp, men Orfeus hadde en utvei gjennom religionens kult og en streng livsførsel med vekt på askese og vegetarkost. Når man hadde nådd det høyeste trinn, kunne en legge av seg kroppens lenker og tre inn i den uforgjengelige salighet. Denne oppfatningen er en rak motsetning til den eldre greske hvor det var dette jordiske livet som var det eneste ettertraktede, mens Hadestilværelsen var en nærmest bevisstløs skyggetilstand – jamfør Akilleus ord i Homer: ”Heller en simpel tjener på jorden enn konge i Hades.”

Orfikere var veldig opptatt av livet etter døden, og hadde en utbrodert lære om belønning og straff. Dermed brakte de inn det nye elementet om en helvetestilværelse i gresk religiøsitet. Dette hang sammen med deres klare bevissthet om skille mellom godt og ondt, og erfaring av en urettferdig verden som måtte bli god og rettferdig. Erfaringsmessig ble det ikke nødvendigvis slik i dette livet, og vi kan se for oss at man derfra fikk motivasjon til å fokusere på den hinsidige utjevning. Tidligere tenkte man gjerne at om en person døde før hans onde gjerninger var gjengjeldt så måtte barna sone i hans sted i dette livet, men gradvis får det hinsidige som soningsarena mer plass også i folketroen. Det skildres for eksempel hos Platon i Republikken at de urene skulle ligge i evig gjørme og smuss,

I starten var det særlig mened, tempelrøveri og fadermord som førte til hinsidig straff, men dette ble utvidet. Den alminnelige greske folketro kjente for øvrig til redselsfulle skapninge som møtte den døde, som sirener, harpyier. kerer og erinyer, men dette gjaldt tidligere alle mennesker uten å skille mellom gode og onde. Hades utbroderes nå med flere redselsfulle skapninger; vi får tale om liketere og bloddrikkere og der bor Tanatos som er døden, født av Nyx som er natten. Videre befolkes Hades med risene med hundre hender (Briareos, Kottos og Gyges), Kyklopene (som ble stengt inne i Tartaros av Uranus), Hydra og Gorgonene Steno, Eyrale og Medusa med jernhender og slangehår – samt helveteshunden Herberos (gjerne kalt sjeleslukeren) og Kimaira/Kimæren som sønderrev syndere og sprutet ild. Mange av disse åndene og skapningene finner vi først i eldre religiøsitet, så forsvinner eller nedtones de i det ”homerske Hades”, men når de blir plassert i underverdenen blir de helvetesånder, også senere kalt hevnånder. I senere tid, særlig i Søritalia, utstyres hevnåndene med fakkel og pisk, og dette har aner til orfisk-pytagoreisk lære. Fra Pytagoras kommer det at erinyene holder de dødes urensede sjeler i ubrytelige lenker. I det pseudoplatonske skrift ”Aksiokos” brenner hevnåndene synderne med sine fakler. Med tiden overtar daimones erinyenes rolle. Demonlæren finner vi først klart utviklet fra Platons tid, og daimon brukes som begrep på avdødes sjeler og om vesen som er mellom gudene og menneskene i rang og makt. Disse kunne være gode hjelpere, men også farlige. De ble blidgjorte gjennom offer. Allerede hos Hesiod ser vi forestillingen om døde mennesker som blir guddomliggjort til daimon og som da kan hjelpe de levende, en form for skytsånd. I Faidon av Platon ser vi at hvert menneske blir ført til Hades av sin egen demon. I de områder hvor vi får en påvirkning av jødisk religion, omtales disse demonene etter hvert som engler. Vi ser dette først hos Filon av Alexandria (ca 25 f. Kr. til 50 e. Kr.).

Vi har i flere graver funnet gullplater med orfisk-pytagoreiske tekster som blant annet inneholdt formular den døde skulle framsi, jamfør en viss parallell til de egyptiske dødebøkene. Det mest spesielle med disse gulltavlene, er deres skildring av sjelevandringen hvor Kyklos, fødselenes kretsløp benevnes. Sjelene er i dette kretsløpet til de kommer tilbake til det guddomlige opphav de en gang har gått ut fra.  At sjelene går til gudene etter døden er en urgammel tro som vi blant annet finner hos Hesiods heroer og de romerske dei (guddomlige fedre), men dette kretsløpet er en ukjent tanke før disse tekstene. Ordtaket om kroppen som sjelens fengsel tilskrives av noen den pytagoreiske filosofen Filolaos (5. århundre f. Kr) og andre tilskrivere det orfikerne.

Platon

Platon behandler som tidligere nevnt også hinsidesforestillinger i sine skrifter. Gjengjeldelse er sentralt; den som har ført et rettferdig liv får et bedre liv enn den urettferdige. I løpet av 10.000 år vender sjelen tilbake til sitt utgangspunkt, så lang tid tar det for vingene å vokse ut igjen.  Unntaket er for de som streber ærlig etter visdom, her vokser vingene ut ”allerede” etter 3000 år. 1000 år er en livssyklus så det betyr at om de velger et visdomssøkende liv tre ganger så vender de tilbake til sitt åndelige urhjem. Etter et jordeliv møter man dødsdommerne hvor noen blir sendt til underjordiske soningsteder og andre får gå til et mer himmelsk sted. Så møter begge gruppene igjen på ei slette etter tusenårssyklusen er til ende. (Uhelbredelige syndere og dem som enda ikke har sonet nok, slipper ikke ut av Tartaros, avgrunnen ”brøler” om de nærmer seg dens porter.  I Republikken fortelles hvordan ville menn binder fast syndere, flår dem og sliper dem på torner.)

På sletten forteller de om de fantastiske eller forferdelige ting de har opplevd, og etter syv dager går de videre til Anangke (skjebnen, nødvendigheten) og, de 8 sirenene og de 3 moirnene (skjebnegudinnene Kloto, Lakesis og  og Antropos som er Anangkes døtre) for å velge sitt nye liv. Det er viktig å velge riktig, og alt ansvar ligger på den enkeltes valg. Så gir Lakeles hver sjel den daimon vedkommede har lagt  som skal være deres skytsengel. Alle går så til Letes mark og floden Ameles eller Lete (glemselen) som alle må drikke av. Så ved midnatt, torden og brak blir alle revet bort til en ny fødsel.

Vi har altså 2 forskjellige slags soninger her: De falne sjeler må sone gjennom å fødes som mennesker og være i en syklus på (normalt) 10.000 år, og man soner eller etter hvert jordeliv i 1000 år. Grunnen til at det er 1000 år ser vi i Republikken; man skal få tidobbelt igjen for hva vi har gjort og hvert jordeliv regnes til hundre år.

I Gorgias fortelles om domstolen; at det under kong Kronos var det en lov om at de rettferdige etter døden skulle komme til de saliges øyer. Dommen om dette ble avsagt på dødsdagen av de levende, men på grunn av at det forekom falske vitnesbyrd og svik ordnet Zeus det slik at man etter døden skulle dømmes nakne av gudene. Han satte tre av sine egne sønner til å dømme etter at de selv var døde; Minos og Radamantys fra Asia og Aiakos fra Europa.  Aiakos dømte da de døde fra Europa og Radamanrtys de fra Asia. Minos prøvde så dommene en gang til for å sikre at alt var rettferdig. Grunnen til at de døde ble dømt nakne var fordi syndene kunne sees som arr på dem. En ble dømt ved Asfoledossletten ved korsveien hvor den ene veien førte til Tartaros og den andre til de saliges øyer. De helbredelige syndere straffes for egen nytte, de uhelbredelige lider til advarsel og belæring for andre, og her møter vi igjen Tantalos, Sisyfos og Tityos fra Homers Nekiya.

I Faidon skildres at alle etter døden blir fulgt av sin daimon til plassen de dømmes, for deretter å bli ledet til sin plass i Hades. Når de har fullført sitt opphold der kommer en annen daimon og fører dem tilbake til de levendes verden på lange og kronglete veier. De mest moralsk lutrete følger lydig med sin daimon, mens andre lar seg distrahere og bruker mye lenger tid på veien. Forbrytere bruker enda lenger tid på å komme tilbake, fordi det ikke kommer noen daimon for å lede dem på veien.

Faidon forteller også mer om parasiset. Vård jord er bare en av mange fordypninger av vann, tåke og tykk luft. Den egentlige jorden er overjorden som ligger høyere oppe i himmelrommet, i den rene eter. Platon sammenligner dette med å være på havbunnen og tro vi er på overflaten, og hvor annerledes ting er om vi først får skuet den ordentlige overflaten. Her er alle sanseinntrykk mye sterkere, det er ingen lidelse og det finnes hellige steder her hvor mennesker kan ha direkte kontakt med gudene. Dette eterparadiset er som en mangefarget ball sammensatt av lysende fargeflekker.

I Faidon forteller så Platon videre om jordens indre som har mange hulrom og irrganger, og mange elver med varmt vann, kaldt vann, gjørme og lava, Her finner vi Tartaros som er den største avgrunn og traktformet. Alle elvene har forbindelse med Tartaros. De fire viktigste elvene er Okeanos, Akeron (med den Akerusike sjø hvor de fleste døde tilbringer en viss tid), Pyriflegeton og Styx. Ved dommen blir storforbryterne styrtet rett ned i Tartaros som de aldri kommer opp igjen fra, helbredelige forbrytere blir og styrtet ned for en periode hvor de driver rundt i helveteselvene. De som verken har gjort mye godt eller ondt blir sendt til den akeruiske sjø hvor de etter hvert renses. For eksempel blir forbrytere mot sine foreldre blir ved visse tidsrom ført til den de har forbrutt seg mot for å be om tilgivelse, får de det kan de stige opp til de andre og slippe lidelsene fra helveteselvene. De gode blir ført til det rene land på jordens høyde, og filosofene som i dette livet har renset seg gjennom sin søken etter visdom, lever i framtiden uten kropp og på enda herligere steder enn de andre gode.

I tidlig hellenistisk tid blir astrologi mer gjeldende, og dødsriket begynner man nå å plassere i himmelrommet i stedet for som et underjordisk rike. Vi aner spor av dette allerede i Platons Timaios hvor han forteller at hver sjel har et urhjem i sin egen sfiksstjerne, men en astrologiske hinsideplassering ser vi først eksplisitt hos Platons elev Herakleides. I Pontikos plasseres Hades på himmelen og melkeveien beskrives som sjelens vei.

For lesning om den senere utvikling av hinsidesforestillinger som vi blant annet finner i nypatogerisme, stoisme og hos Epikur, se artikkel om ”romersk religion og hellenistisk filosofi”.