Hva er treenighetslæren og hovedalternativene?

Hendrick_van_balen_Holy_trinity”De burde bekjenne, att Faderen er Gud, Sønnen Gud og Den Hellige Ånd Gud, så som de er blitt undervist gjennom de guddommelige ord og av dem som forstått dem i deres dypeste betydning. Mot dem som åpent beskylder oss for å være treteister, skal vi svare, att vi bekjenner en eneste Gud, ikke i spørsmål om antall men i spørsmål om naturen. Da allting som kalles ett er ikke absolutt ett til antall og ikke heller usammensatt i spørsmål om naturen. Men Gud bekjennes universelt være usammensatt og ikke sammensatt. »

– Basilius, Til Caesareans, Brev 88 (år 360)

 

Bildet til høyre er maleriet «Den hellige treenighet» av Hendrick van Balen.

 

Innen religion og filosofi har man hatt mange tankesett og bilder for å beskrive det guddommelige, men treenighetslæren skiller kristendom fra de andre systemene. I de gamle østlige religioner som hinduismen og jainisme har man en polyteisme med tro på mange guder. Selv om noen mer moderne, synkretiske avarter går langt å lage en trehet av de viktigste guddommer, men denne teologien har lite til felles med treenighetslæren bortsett fra tallet tre.) I buddhismen finner vi enten ateisme eller polyteisme. Mormonene forkynner forskjell på Jesus og Gud Javhe, og omtaler Jesus som gud. Men de er langt unna det vi drøfter her da. I mormonsk religion ser en Jesus som en av mange guder; en eldre bror som vi skal lære av i vår ferd for selv å bli guder. De avviser dermed den monoteistiske læren.

Tanken om den eneste Gud er et fundament i kristendom, jødedom og islam. I jødedom er en ikke fremmed for et indre samspill i guddommen. Men den har ingen tydelig treenighetslære og heller ingenting om Jesus som den inkarnerte messias og Gud. Muslimer regner Jesus som den nestviktigste profet, men ikke som Gud. I islamsk forkynnelse beskrives treenigheten gjerne som en flergudslære med røtter til førkristen tid – i argumentoppbyggingen har de mye likt med argumentasjonen til Jehovas vitner. Jehovas vitner mener Jesus ikke er Gud, men erkeengelen Mikael. De har brukt mye energi på å polemisere mot treenighetslæren og det kristne syn på Jesus som Gud.[i] Unitaristene har på sin side sagt at Jesus, Faderen og Ånden er helt det samme og avviser noe indre samspill mellom disse.

Mange av treenighetens motstandere argumenterer ut fra misforståelser av hva treenighetslæren går ut på. Kirken kritiseres for å forkynne en forvirrende lære om flere guder, at de forskjellige personer skulle være 1/3 gud hver, at en først fant opp læren langt utpå 300-tallet og det da på et ubibelsk basis. Vi skal se litt på hva som har vært kirkens lære og utvikling – og utforske de alternative løsninger og innvendinger. En del begrep og bilder vil nok være temmelig uforståelig for noen, og vi kommer mer tilbake til hjelpebilder for vår forståelse senere, men innledningsvis vil hensikten være kun kort å si hva kirken faktisk lærer om den treenige Gud.

Innledningsitatet fra Basilius forklarer treenigheten som tre jevnbyrdige ”personer” som er en substans, Gud er en Gud – men består av Faderen, Sønnen og Ånden. Man kan si at treenighetens mysterium handler om hvem Gud er i seg selv, en prøver å lodde noe av «Guds dypde» ut fra de glimt Bibelen gir oss. Allerede fra oldkirkens tid var det viktig å poengtere at de kristne ikke trodde på tre guder (triteisme), men en Gud i tre personer eller distinksjoner som alle var av samme vesen. Det er videre understreket av kirkefedrene at de guddomlige personene ikke deler opp den guddomlige enheten mellom seg, men at hver og en av dem er Gud helt og fullt. Gud – av en del teologer er kalt den guddomlige substansen, væren eller vesen – er en i sin natur. Men de guddomlige personene blir av kirken ikke bare sett på som navn for ulike sett for Gud å opptre eller være på – i motsetning til hva modalismen og unitarismen forfekter. Når en betrakter hver og en av de guddomlige ”personene”, finner vi Gud i alle, og til sammen utgjør de den Guddommelige treenighet; en Gud med tre distinksjoner.

Ordbruk i skrifter og bekjennelser kan være forskjellig i forhold til formuleringer som inkarnasjon, manifestasjon, person, vesen, osv, men poenget er hele veien det samme: Gud er en Gud. Jesus er Gud. Faderen er Gud. Den Hellige Ånd er Gud. Så langt kan unitaristene med flere være enige med kirken, da de lærer at disse tre bare er forskjellige ”ansikt” for Gud. Så hvorfor ikke stoppe der ”mens leken er god”? Grunnen til at kirken fant det tvingende nødvendig å presisere at Faderen og Sønnen ikke bare er to navn eller manifestasjoner for akkurat det samme, var at de ville ta på alvor hele det bibelske materialet med Bibelens egen differensiering av Gud. Vi kommer mer inn på dette i Hvorfor ikke bare beskrive Gud, Jesus og Ånden som en person jamfør modalisme og unitarisme?. Men for å vite mer om hva læren er, bør vi se mer på historien bak den.

[i] Sitat fra Jehovas vitners offisielle hjemmeside watchtower.org: ”Kristenhetens treenighetslære framstiller Gud som en mystisk Gud, som tre guder i én. Men heller ikke den læren finner vi i Bibelen. I Jesaja 40: 25 sier Gud: «Hvem vil dere ligne meg med, hvem er jeg lik?» Svaret er opplagt: Ingen er hans like. Og Salme 83: 19 sier: «Du alene, du som har navnet [Jehova], er Den Høyeste over hele jorden.» — Se også Jesaja 45: 5; 46: 9; Johannes 5: 19; 6: 38; 7: 16.” Problemet her er det samme som i for eksempel Nardus sin polemikk, nemlig at de angriper et konstruert dogme uten rot i virkeligheten: Kristenheten er enig i at Gud alene er Gud.